4 Enkelte lovtekniske spørsmål

4.1 Ny lov eller innarbeiding i gjeldende lovgivning ?

Det er et lovteknisk spørsmål om Norges forpliktelser etter Roma-vedtektene skal gjennomføres i en ny lov eller om bestemmelsene skal innarbeides i allerede gjeldende lovgivning. Slik departementet ser det, er det to muligheter som peker seg ut. Den ene er å innarbeide bestemmelsene i lov 24. juni 1994 nr. 38 om gjennomføring i norsk rett av De forente nasjoners sikkerhetsråds vedtak om å opprette internasjonale domstoler for forbrytelser i det tidligere Jugoslavia og Rwanda. Det andre alternativet er å vedta en egen lov.

Departementet vil foreslå at bestemmelsene gis i en egen lov. Virkeområdet for straffedomstolene for det tidligere Jugoslavia og Rwanda er stedlig begrenset, og deres virkeområde forutsettes å være begrenset også i tid. Domstolen vil på sin side være uten slike begrensninger. Det vil derfor etter departementets syn være unaturlig å regulere forholdet til en permanent domstol ved en innarbeiding i en lov som regulerer forholdet til domstolene for det tidligere Jugoslavia og Rwanda. Videre vil de løsninger til gjennomføring som foreslås her, på enkelte punkter avvike fra de løsninger som ble valgt i forbindelse med straffedomstolene for det tidligere Jugoslavia og Rwanda. Også dette taler for å vedta en egen lov om Den internasjonale straffedomstol.

Departementet antar for øvrig at de relevante regler i Roma-vedtektene i noen grad kan gjøres til norsk lov ved en henvisning. Hvor departementet foreslår slik henvisning, er det først og fremst av hensyn til at de norske reglene ikke bør bli for omfattende og detaljerte. En generell inkorporasjon av vedtektene er imidlertid ikke hensiktsmessig. For øvrig må det under enhver omstendighet legges til grunn at aktuelle norske myndigheter setter seg inn i vedtektenes bestemmelser ved behandling av anmodninger fra Domstolen.

4.2 Pliktregler, kompetanseregler, eller begge deler?

Etter at vedtektene er ratifisert og trådt i kraft, vil Norge være folkerettslig forpliktet til å etterkomme anmodninger fra Domstolen i samsvar med vedtektene.

Spørsmålet om hvordan en slik folkerettslig samarbeidsplikt skal gjennomføres i norsk rett, var også fremme under forberedelsen av 1994-loven, jf. Ot.prp. nr. 54 (1993-94) s. 10. Bestemmelsene i denne loven er gitt som kompetanseregler (kan-regler), dvs regler som gir adgang, men ikke plikt for myndighetene til å etterkomme anmodninger fra domstolene.

I høringsnotatet foreslo departementet at bestemmelsene skulle gis som kompetanseregler. Det ble lagt vekt på at selv om bestemmelsene er formet som kan-regler, må de tolkes i lys av Norges folkerettslige forpliktelser, og at det måtte være en forutsetning at Norge oppfyller sine folkerettslige forpliktelser.

Riksadvokaten og Amnesty International/Den norske Helsingforskomité har uttalt seg om dette spørsmålet. Riksadvokaten uttaler:

«Det er en selvfølge at påtalemyndigheten også vil samarbeide med, og så langt råd er etterkomme anmodninger fra, den nye domstolen. Riksadvokaten er derfor enig med departementet i at også bestemmelsene i den nye loven gis som kompetanseregler.»

Amnesty International/Den norske Helsingforskomité uttaler:

«AI Norge og DnH er ikke uten videre enig i Justisdepartementets forslag om å gi kompetanse- og ikke pliktregler når det gjelder Norges forpliktelser til å etterkomme anmodninger fra Domstolen, se forslaget side 9. Selv om utformingen, gjennom tolkningen av Norges folkerettslige forpliktelser, vil ha liten betydning i praksis, vil det kunne føre til at forpliktelsen til å etterkomme domstolens anmodninger ikke blir overholdt av stater med en annen rettstradisjon som følger Norges eksempel. Signaleffekten av den norske loven er viktig og bør lede til en mer inngående vurdering på dette punkt enn det som fremgår av høringsutkastet.»

Departementetvil peke på at det er tilstrekkelig til å oppfylle våre internasjonale forpliktelser at bestemmelsene gis som kompetanseregler. Det må videre legges til grunn at norske myndigheter vil gjennomføre anmodningene som kommer fra Domstolen, i den grad de har plikt til dette etter Roma-vedtektene. Hvorvidt bestemmelsene gis som pliktregler eller kompetanseregler, vil derfor neppe ha betydning i praksis.

Departementet er enig med Amnesty International/Den norske Helsingforskomité i at det i forhold til andre stater vil kunne gi en sterkere signaleffekt om at vi vil overholde våre internasjonale forpliktelser, dersom reglene gis som pliktregler. En konsekvent bruk av pliktregler, vil imidlertid kunne være villedende. Selv om nasjonale myndigheter i stor grad har plikt til å etterkomme alle Domstolens anmodninger, setter vedtektene også opp enkelte begrensinger/modifikasjoner i denne plikten.

Departementet har derfor kommet til at de operative bestemmelsene i loven bør gis som kompetanseregler. For å signalisere at det ikke er opp til myndighetenes frie skjønn å avgjøre om de skal etterkomme anmodningene eller ikke, vil departementet imidlertid foreslå at plikten til å etterkomme Domstolens anmodninger så langt dette følger av Roma-vedtektene, slås fast i lovens innledningsbestemmelse.