8 Vitner og fornærmede
8.1 Generelt
I Roma-vedtektene finnes det en del bestemmelser som gjelder vitners og ofres stilling i prosessen for Domstolen, jf. bl. a. artikkel 68, se en nærmere beskrivelse i St.prp. nr. 24 (1999-2000) s. 83-84. I artikkel 43 nr. 6 heter det at Domstolens enhet for ofre og vitner i samråd med aktoratet skal sørge for blant annet «rådgivning og annen hensiktsmessig bistand til vitner, ofre som møter for Domstolen, og andre som kan være utsatt for fare som følge av slike vitners vitneprov», se en nærmere beskrivelse i St.prp. nr. 24 (1999-2000) s. 75-76. Det er også utarbeidet nærmere bestemmelser i utkast til prosessregler om bistand og beskyttelse av fornærmede og andre vitner, jf. særlig kapittel III.
Disse bestemmelsene gjelder imidlertid bare for Domstolen selv, og vedtektene har få bestemmelser om statenes plikter på dette området. Enkelte plikter vil imidlertid følge av artikkel 93.
På anmodning fra Domstolen plikter statspartene i samsvar med nasjonal rett å beskytte ofre og vitner, jf. artikkel 93 nr. 1 bokstav j. Det legges til grunn at bestemmelsen ikke pålegger statsparter en plikt til å ta imot ofre eller vitner med det formål å beskytte dem, men at forpliktelsen gjelder ofre og vitner som allerede befinner seg på norsk territorium. Det sies ikke nærmere hva slik beskyttelse kan gå ut på.
Departementet foreslår ikke særlige regler for beskyttelse av personer som befinner seg i Norge og som skal vitne for Domstolen. De alminnelige reglene i straffeloven, blant annet om trusler i §§ 222 og 227, vil gi et strafferettslig vern for dem som skal vitne eller har vitnet. Departementet foreslår videre at straffeloven § 132 a skal få tilsvarende anvendelse for vold, trusler, skadeverk eller annen rettsstridig atferd overfor aktører ved Domstolen.
For øvrig vil det være politiets oppgave å iverksette tiltak for å beskytte ofre og vitner, jf. blant annet lov 4. august 1995 nr. 53 om politiet § 2. I enkelte tilfeller kan det være tale om gjenbosetting av ofre eller vitner, uten at det treffes beskyttelsestiltak ut over dette. Dette vil ikke kreve lovendringer. Spørsmålet om å beskytte vitner og ofre ved å gi særskilt beskyttelse for personopplysninger om dem blir for tiden vurdert av departementet på generelt grunnlag.
Artikkel 93 nr. 1 bokstav e bestemmer at statspartene skal legge forholdene til rette for at vitner og sakkyndige møter for Domstolen, se en nærmere beskrivelse i St.prp. nr. 24 (1999-2000) s. 92. Det spesifiseres ikke nærmere hva slags tilrettelegging det kan være tale om. Departementet legger til grunn at bestemmelsen ikke nødvendiggjør særlige lovregler. Departementet har likevel vurdert om det bør innføres møteplikt for Domstolen, jf. kapittel 8.2, og i hvilken grad norske taushetspliktsbestemmelser bør vike når et vitne forklarer seg for Domstolen, jf. kapittel 8.3.
I kapittel 8.4 vurderes det om det bør tillates anonym vitneførsel når det foretas bevisopptak i Norge, og i kapittel 8.5 vurderes det hvilken rett ofre i Norge skal ha til bistandsadvokat.
8.2 Bør det fastsettes møteplikt for Domstolen ?
Artikkel 54 nr. 3 bokstav b bestemmer at hovedanklageren i forbindelse med etterforskning kan innkalle og avhøre mistenkte, ofre og vitner. Artikkel 64 nr. 6 bokstav b bestemmer at domsavdelingen før og under rettergangen kan beslutte at vitner møter og avgir vitneprov når det er nødvendig. Vedtektene inneholder imidlertid ingen regler om møte- eller forklaringsplikt. I utkast til prosessregler regel 65 er det fastslått at et vitne som møter for Domstolen vil ha plikt til å forklare seg, men det er ikke foreslått noen bestemmelse om møteplikt for Domstolen.
Departementet finner det ikke naturlig å innføre i norsk lovgivning en (straffesanksjonert) plikt til å møte for Domstolen. Å møte for Domstolen vil være langt mer tyngende enn å møte for en norsk domstol, særlig pga. reiseavstanden. Det vises også til at Domstolen kan anmode om bevisopptak av vitner ved nasjonale domstoler, og at nasjonale myndigheter vil måtte etterkomme en slik anmodning.
8.3 Plikt til å forklare seg, og framlegge andre bevis for Domstolen, om forhold som er underlagt taushetsplikt etter norsk lov
8.3.1 Innledning
Dersom vitner møter frivillig i Domstolen, kan det oppstå spørsmål om hvilken rett eller plikt de har til å forklare seg om forhold som er underlagt taushetsplikt etter norske regler. Det samme gjelder framlegging av dokumenter eller andre bevis som inneholder taushetsbelagte opplysninger.
Taushetsplikt etter norsk lov vil gjelde også overfor Domstolen dersom det ikke eksplisitt eller implisitt framgår av grunnlaget for taushetsplikten at taushetsplikten ikke gjelder i et slikt tilfelle. Vitner som møter frivillig for Domstolen, vil dermed ikke kunne vitne om taushetsbelagte forhold uten å bryte sin taushetsplikt, med mindre det framgår av grunnlaget for taushetsplikten at den er begrenset i disse tilfellene. Det vil heller ikke være anledning til å framlegge opplysninger som er underlagt taushetsplikt i skriftlig form.
Det vil være et tolkningsspørsmål om den aktuelle taushetspliktsbestemmelse åpner for begrensninger for å forklare seg om, eller framlegge skriftlig, taushetsbelagte opplysninger for Domstolen. Av hensyn til forutberegnelighet mener departementet at forholdet mellom taushetsplikt og vitneplikt bør reguleres i loven her.
8.3.2 Roma-vedtektene
Det framgår av vedtektene artikkel 93 nr. 1 bokstav i at de kontraherende stater plikter å oversende saksmapper og dokumenter, herunder offisielle saksmapper og dokumenter etter anmodning fra Domstolen. I utkast til prosessregel 65 fastslås det at en person som møter for Domstolen plikter å forklare seg med mindre det er gjort unntak i vedtektene eller i prosessreglene.
I vedtektene er det gitt enkelte særregler om adgang til å nekte å framlegge bevis om forhold som berører den nasjonale sikkerhet eller forholdet til fremmede makter eller internasjonale organisasjoner. Vedtektene selv inneholder imidlertid ingen unntak fra plikten til å forklare seg, eller på annen måte framlegge bevis, av hensyn til private interesser. Utkast til prosessregel 73 inneholder enkelte slike regler.
Artikkel 93 nr. 4, jf. artikkel 72, regulerer spørsmålet om utlevering av dokumenter eller andre bevis som berører nasjonal sikkerhet. Staten kan nekte å etterkomme en anmodning om framlegging av opplysninger eller dokumenter, dersom den mener at nasjonale sikkerhetsinteresser kan skades ved slik framleggelse. Videre kan et vitne nekte å forklare seg om slike omstendigheter. Før anmodningen avslås, må staten imidlertid rådføre seg med Domstolen og vurdere andre måter å gjennomføre anmodningen på, herunder å framskaffe opplysningene fra andre kilder eller i en annen form, redigere eller gi utdrag av opplysningene eller dokumentene, framlegge bevisene i lukket rettsmøte e.l. En nærmere beskrivelse av denne bestemmelsen er gitt i St.prp. nr. 24 (1999-2000) s. 41 og s. 85.
Artikkel 73 regulerer forholdet der en stat blir bedt om å framlegge dokumenter eller annen informasjon som den har mottatt i fortrolighet fra en annen stat, en mellomfolkelig organisasjon eller en annen internasjonal organisasjon. Den anmodede stat skal i disse tilfellene søke avgiverens samtykke til å framlegge denne informasjonen for Domstolen. Dersom avgiveren av informasjonen er en annen kontraherende part, har denne i utgangspunktet plikt til å samtykke, med mindre den vil nekte etter artikkel 72, pga. at den mener at framleggelse av informasjonen vil skade dens nasjonale sikkerhet. Dersom avgiveren av informasjonen ikke er en kontraherende part, og ikke samtykker til framleggelse av informasjonen, kan den anmodede stat nekte å framlegge denne.
Etter utkast til prosessregel 73 nr. 1 fastslås det bl.a. at Domstolen ikke kan motta opplysninger som en advokat har mottatt fra en klient, med mindre klienten samtykker eller klienten frivillig har informert en utenforstående tredjeperson om dette. I sistnevnte tilfelle har bare tredjeperson (ikke advokaten eller klienten) vitneplikt om disse opplysningene.
Etter utkast til prosessregel 73 nr. 2 kan Domstolen bestemme at også andre typer opplysninger ikke skal gjøres kjent for Domstolen. Dette gjelder opplysninger som er framkommet under forhold hvor det har vært rimelig å tro at opplysningene var underlagt konfidensialitet, dersom konfidensialitet er avgjørende for et slikt forhold, og anerkjennelse av denne konfidensialiteten ville fremme formålet med vedtektene. I avgjørelsen av om man skal anerkjenne behovet for konfidensialitet skal Domstolen legge særlig vekt på behovet for konfidensialitet mellom pasient og lege, psykiater, psykolog eller rådgiver, eller mellom en person og prester eller forstandere i trossamfunn.
Det framgår av utkast til prosessregel 63 nr. 5 at Domstolen ikke skal anvende nasjonale bestemmelser om bevis. Nasjonale bestemmelser om taushetsplikt vil dermed ikke bli anvendt av Domstolen.
8.3.3 Norsk rett
Straffeprosessloven §§ 117-121 har særlige regler om plikten til å forklare seg om taushetsbelagte opplysninger for norske domstoler. Taushetsplikten er absolutt for prester i statskirken og prester eller forstandere i registrerte trossamfunn, advokater, forsvarere i straffesaker, meklingsmenn i ekteskapssaker, leger, psykologer, apotekere, jordmødre og sykepleiere om forhold som er betrodd dem i deres stilling, jf. § 119. Det samme gjelder underordnede og medhjelpere som i stillings medfør er kommet til kunnskap om det som er betrodd de nevnte personer. Retten kan heller ikke ta imot forklaring om innholdet i forhandlinger eller forklaringer som en domstol med hjemmel i lov har pålagt de tilstedeværende taushet om, med mindre den som har krav på hemmelighold samtykker.
Taushetsplikt for opplysninger som må holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet kan oppheves ved tillatelse av Kongen, jf. straffeprosessloven § 117. Lovpålagt taushetsplikt som følge av tjeneste eller arbeid for stat eller kommune eller for post- og teleoperatører kan oppheves av departementet, jf. § 118. Vitneprov om slike opplysninger skal foregå for lukkede dører og under pålegg om taushetsplikt med mindre tillatelsen bestemmer noe annet.
Straffeprosessloven § 120 fastslår at retten ikke må ta imot forklaring om innholdet av forhandlinger eller forklaringer som en domstol har pålagt de tilstedeværende taushet om, med mindre den som har krav på taushet samtykker. § 121 gir retten kompetanse til å frita et vitne for å svare på spørsmål om noe som han er blitt betrodd under sjelesorg, sosialt hjelpearbeid, rettshjelpsarbeid eller lignende virksomhet, selv om forholdet ikke går inn under § 119.
Straffeprosessloven § 204 forbyr beslag av dokumenter eller annet hvis innhold et vitne kan nekte å forklare seg om. Etter straffeprosessloven § 210 kan retten pålegge besitteren å utlevere gjenstander, herunder dokumenter, som antas å ha betydning som bevis, såframt vedkommende plikter å vitne i saken. Dersom det foreligger taushetsplikt for opplysninger i dokumentene vil retten av eget tiltak vurdere om bevismaterialet kan framlegges i retten etter bestemmelsene i §§ 117 følgende.
8.3.4 Høringen
Hvordan forholdet om taushetsplikt etter norsk lov og vitneplikt etter Domstolens prosessregler skal reguleres, reiser både materielle og prosessuelle spørsmål. I høringsnotatet la Justisdepartementet til grunn at Norge står relativt fritt til å regulere dette, så lenge det ikke blir satt snevrere rammer for fritak for taushetsplikt overfor Domstolen enn overfor nasjonale domstoler, jf. artikkel 93 nr. 3.
På bakgrunn av dette la departementet til grunn at Kongen burde kunne gi tillatelse til opphevelse av taushetsplikten om forhold som berører rikets sikkerhet og forholdet til fremmede stat på samme måte som dette kan gjøres i forhold til norske domstoler, jf. straffeprosessloven § 117.
Departementet la også til grunn at departementet burde kunne gi fritak fra taushetsplikt etter straffeprosessloven § 118 i forhold til Domstolen, men reiste spørsmål om det var nødvendig med slikt fritak eller om Domstolen selv skulle bedømme forholdet til taushetsplikt etter reglene i prosessreglene.
Når det gjaldt taushetsplikt etter § 119 ba departementet om høringsinstansenes syn på tre alternative løsninger:
ingen regulering av dette spørsmålet, noe som ville føre til at det ikke ville være anledning til å vitne om forhold som var omfattet av lovbestemt taushetsplikt utover det som fulgte av grunnlaget for taushetsplikten,
fastsettelse av en bestemmelse om at departementet kunne gi fritak for taushetsplikt i disse tilfellene,
fastsettelse av en bestemmelse om at taushetsplikten ikke var til hinder for at en person vitnet for Domstolen. Det ville da være opp til Domstolen å vurdere om personen pliktet å vitne om disse forholdene eller ikke etter bestemmelsene i prosessreglene.
Riksadvokaten, Oslo Politidistrikt, Stavanger politidistrikt, Amnesty International/Den norske Helsingforskomité, Mellomkirkelig råd/Den norske Presteforening, Sosial- og helsedepartementet og Utenriksdepartementet har uttalt seg om dette spørsmålet.
Riksadvokaten, Stavanger politidistriktog Sosial- og helsedepartementetmener at vitneplikten for Domstolen prinsipielt sett ikke bør gå lenger enn vitneplikten for norske domstoler. Fra Riksadvokatenshøringsuttalelse siteres:
«Det er ikke dokumentert at Domstolen har et særskilt behov for å motta forklaringer også hvor dette ville være avskåret etter norsk rett. Det er derfor formentlig mest hensiktsmessig å legge opp til en ordning hvor vitner som har taushetsplikt etter annen norsk lovgivning kan fritas i samme utstrekning, og på samme måte, som etter reglene i straffeprosessloven §§ 117-121. Dette gir en rettsteknisk grei løsning, og det bør vurderes om ikke utkastet til § 12 [proposisjonens forslag til § 7] kan formuleres slik at det klart fremgår at ordningen er den samme ved forklaringer til den internasjonale Domstolen som overfor norske domstoler.»
Sosial- og helsedepartementetpåpeker at taushetspliktbestemmelsene i helsepersonelloven antakelig åpner for at helsepersonell vitner for Domstolen. Fra høringsuttalelsen siteres:
«Hovedregelen om taushetsplikt i hpl. § 21 og adgangen til å begrense taushetsplikten etter vurderingstemaene i § 23 første ledd nr. 4 og 5 vil danne utgangspunkt for en vurdering av om det er adgang til å begrense taushetsplikten i en konkret sak. Som JD påpeker vil Domstolen bare dømme i svært alvorlige saker, der hensynet til å få skyldige dømt i enkelte tilfeller kan veie tyngre enn taushetsplikten. Derfor mener SHD at begrensingene i § 23 første ledd nr. 4 og 5 kan komme til anvendelse dersom helsepersonell frivillig møter for Domstolen.»
Oslo politidistrikt mener det bør åpnes for at departementet kan gi fritak for taushetsplikten overfor leger, prester osv., jf. straffeprosessloven § 119. Det vises til at leger vil være til stede der forbrytelser skjer og at deres vitneutsagn vil være viktige bevis i en prosess.
Amnesty International/Den norske Helsingforskomité mener det kan være grunn til å vurdere en differensiering mellom prester/forstandere og helsepersonell, slik at presters/forstanderes taushetsplikt gis et sterkere vern enn helsepersonells taushetsplikt.
Utenriksdepartementet ønsker at avgjørelsen om i hvilken grad taushetsplikten skal vike i disse sakene skal avgjøres av Domstolen. Fra høringsuttalelsen siteres:
«Det er her viktig å fremheve alvoret av de forbrytelser Domstolen skal pådømme, som forsterker behovet for full avdekking av bevis i saken. Når det dreier seg om folkemord, forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser og evt. aggresjonsforbrytelser må det kunne forsvares at den yrkesmessige taushetsplikt viker i større utstrekning enn etter gjeldende norsk rett. Utenriksdepartementet anbefaler derfor tredje alternativ,da avgjørelse av om taushetsplikten skal respekteres bør være Domstolens egen og uavhengig av nasjonale organers godkjennelse.»
8.3.5 Departementets merknader
Det har ikke kommet innvendinger mot departementets forslag om at reglene om at Kongen kan samtykke til at det framlegges opplysninger for Domstolen om noe som holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet eller fremmede makter. Departementet vil derfor foreslå at det fastsettes en slik regel.
I vurderingen av om slikt samtykke skal gis, vil Kongen måtte følge de prosedyrer som er nedfelt i vedtektenes artikkel 72 og 73. Det må videre tas hensyn til at det ofte dreier seg om forbrytelser av svært alvorlig karakter, slik at det bør være tungtveiende sikkerhetsmessige årsaker til å nekte samtykke.
Når det gjelder spørsmålet om fritak fra taushetsplikt for forhold som nevnt i straffeprosessloven § 119, vil departementet innledningsvis bemerke at bestemmelsene i prosessregel 73 langt på vei vil ivareta de samme hensyn som straffeprosessloven § 119. Det må i denne sammenheng også tas hensyn til at det i taushetspliktsbestemmelsene selv vil kunne ligge begrensninger av hensyn til andre tungtveiende offentlige eller private interesser, jf. for eksempel bestemmelsene om begrensninger av taushetsplikten i helsepersonelloven § 23. Etter departementets syn vil det derfor neppe medføre noen nevneverdig utvidelse av forklaringsplikten at spørsmålet om forklaringsplikt og taushetsplikt for Domstolen avgjøres av denne.
Justisdepartementet vil også peke på at det passer best med vedtektenes system at avgjørelser om taushetsplikt og forklaringsplikt for Domstolen avgjøres av denne uavhengig av nasjonale myndigheters avgjørelse. En motsatt løsning vil dessuten kunne skape problemer for vitner som har valgt å møte for Domstolen, da de etter prosessreglene vil ha forklaringsplikt, mens de etter norsk rett vil kunne ha taushetsplikt.
Som nevnt ovenfor antar Justisdepartementet at valget av denne løsning neppe vil medføre noen nevneverdig begrensning i taushetsplikten i forhold til den som gjelder for norske domstoler. I den grad forklaringsplikten for Domstolen likevel skulle gå lenger enn den ville ha gjort for norske domstoler, finner departementet dette ubetenkelig under hensyn til de svært alvorlige forbrytelser Domstolen vil behandle.
Departementet har videre vurdert om spørsmål om fritak fra taushetsplikt om forhold som nevnt i straffeprosessloven § 118 bør forelegges departementet. I samsvar med det som er nevnt ovenfor om taushetsplikt om forhold som nevnt i straffeprosessloven § 119, finner departementet at dette bør avgjøres av Domstolen etter bestemmelsene i prosessreglene.
8.4 Anonym vitneførsel
Ved lov 28. juli 2000 nr. 73 ble det innført en hjemmel i straffeprosessloven for retten til å bestemme anonym vitneførsel for retten og for politiet i saker om overtredelse av nærmere angitte bestemmelser i straffeprosessloven, se § 130 a og 234 a. Det vises til Ot.prp. nr. 40 (1999-2000) for en nærmere gjennomgåelse av bestemmelsene. Bestemmelsene ventes å tre i kraft sommeren 2001.
Vilkåret for at anonym vitneførsel kan tillates, er at det kan være fare for en alvorlig forbrytelse som krenker livet, helsen eller friheten til vitnet eller noen vitnet står i et slikt forhold til som nevnt i § 122, eller for at muligheter for et vitne til å delta skjult i etterforskningen av andre saker av samme art vil bli vesentlig vanskeliggjort.
Departementet antar at vilkårene for bruk av anonym vitneførsel i straffeprosessloven §§ 130 a og 234 a, vil kunne være oppfylt i relativt mange saker hvor Domstolen anmoder om politiavhør eller bevisopptak. Departementet vil derfor gå inn for at anonym vitneførsel kan tillates i samme utstrekning som i saker angående lovbrudd av tilsvarende art som forfølges i Norge. Forutsetningen for at norske domstoler skal gi tillatelse til anonym vitneførsel, er at Domstolen har anmodet om dette eller samtykket til dette.
8.5 Fornærmedes rett til advokat
Roma-vedtektene har ingen bestemmelser om fornærmedes rett til advokat, men artikkel 68 nr. 3 synes å forutsette at fornærmedes advokat har visse rettigheter under rettssaken.
I utkast til prosessregler 90-93 gis det bestemmelser om fornærmedes rett til advokat. Det framgår her at fornærmede har rett til å la seg bistå av advokat, og at Domstolen kan gi økonomisk støtte til dette dersom fornærmede selv ikke har midler til dette. Regel 91 regulerer fornærmedes advokats rettigheter og plikter under rettsforhandlingene. Disse bestemmelsene gjelder imidlertid bare for Domstolen selv. Verken vedtektene eller prosessreglene har bestemmelser om statenes plikt til å sørge for juridisk bistand til fornærmede.
Etter straffeprosessloven § 107 a har fornærmede rett til bistandsadvokat i saker om overtredelse av nærmere angitte alvorlige seksualforbrytelser. Også ellers kan retten oppnevne bistandsadvokat for fornærmede dersom det er grunn til å tro at fornærmede som følge av handlingen får betydelig skade på legeme eller helbred og det anses å være behov for advokat. Dersom fornærmede er død, eller av andre grunner ikke er i stand til å begjære oppnevnt advokat, kan retten i særlige tilfelle oppnevne advokat til å vareta hensynet til fornærmede og fornærmedes nærmeste, jf. § 107 b siste ledd.
Bistandsadvokaten skal vareta fornærmedes interesser i forbindelse med etterforsking og hovedforhandling. Advokaten skal også gi fornærmede slik hjelp og støtte som er naturlig og rimelig i forbindelse med saken. Bistandsadvokaten har rett til å være til stede ved avhør av fornærmede, jf. § 107 c tredje ledd.
Det må antas at fornærmede for forbrytelser etter Roma-vedtektene ofte vil falle inn under den gruppen som ville ha hatt krav på bistandsadvokat etter § 107 a første ledd første punktum, eller som kan få oppnevnt bistandsadvokat etter § 107 a andre punktum, dersom saken hadde blitt behandlet for norske domstoler. I slike tilfeller ville fornærmede ha hatt krav på, eller mulighet for å få, bistandsadvokat fra anmeldelsestidspunktet.
Departementet finner det rimelig at fornærmede bør kunne få oppnevnt advokat også dersom disse sakene er til behandling i Domstolen, i den grad etterforskningsskritt foretas i Norge. Departementet vil imidlertid ikke foreslå en ubetinget rett til bistandsadvokat. I disse sakene vil hovedforhandling ikke bli avholdt i Norge, og det vil variere både hvor belastende gjennomføringen av disse etterforskningsskrittene vil være for fornærmede, og hvor stort behov vedkommende har for juridisk bistand ellers. Departementet vil imidlertid foreslå en bestemmelse i tråd med § 107 a andre punktum, som åpner adgang for retten til å oppnevne advokat for fornærmede hvis det er grunn til å tro at fornærmede som følge av handlingen får betydelig skade på legeme eller helbred og det anses å være behov for advokat.
Oppnevning av bistandsadvokat vil i første rekke være aktuelt når det foretas etterforskningsskritt i Norge. Etter forholdene kan det også være aktuelt å oppnevne bistandsadvokat for å bistå fornærmede under forhandlingene for Domstolen. I disse tilfellene vil norske myndigheter samrå seg med Domstolen.