7 Mistenktes rettigheter

7.1 Generelt

Artikkel 55 inneholder bestemmelser om rettighetene til personer under etterforskning. Bestemmelsene gjelder både for Domstolen og for nasjonale myndigheter i deres behandling av sakene.

Artikkel 67 inneholder bestemmelser om tiltaltes rettigheter under rettergangen. Denne bestemmelsen gjelder bare for Domstolen selv. Det vises til St.prp. nr. 24 (1999-2000) s. 40 og 83 for en nærmere beskrivelse av denne bestemmelsen.

I vedtektene har man bevisst unngått å bruke uttrykkene «mistenkt», «siktet» eller lignende, fordi de kan ha et noe ulikt innhold i de ulike nasjonale rettssystemer. I artikkel 55 synes «personer under etterforskning» innholdsmessig å svare til det norske begrepet «mistenkt», og dette uttrykket vil bli brukt i omtalen nedenfor samt i forslaget til norsk bestemmelse.

Artikkel 55 nr. 1 fastsetter enkelte sentrale rettssikkerhetsgarantier i forbindelse med etterforskning: selvinkrimineringsforbudet, forbud mot tortur og nedverdigende behandling, forbud mot vilkårlig frihetsberøvelse og rett til tolk og nødvendige oversettelser dersom avhøret foregår på et annet språk enn det personen fullt ut forstår. Dette er prinsipper som er nedfelt i norsk rett, og som dessuten følger av Den europeiske menneskerettskonvensjon og FN- konvensjonen om sivile og politiske rettigheter som gjelder som norsk lov, jf. lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett.

Artikkel 55 nr. 2 regulerer mistenktes rettigheter i forbindelse med avhør. Bokstav c og d gjelder retten til forsvarer, se nærmere nedenfor.

Bokstav a og b fastsetter at mistenkte skal gjøres kjent med at han eller hun er mistenkt for en forbrytelse som hører inn under Domstolens jurisdiksjon og har rett til ikke å forklare seg. Vedkommende skal gjøres kjent med disse rettighetene før avhøret tar til.

Det følger av straffeprosessloven § 232 og § 90 at mistenkte skal gjøres kjent med hva saken gjelder og at han ikke har plikt til å forklare seg før avhøret tar til.

Disse bestemmelsene vil komme til anvendelse når norske myndigheter foretar avhør eller andre etterforskningsskritt i Norge.

7.2 Mistenktes rett til forsvarer

Artikkel 55 nr. 2 bokstav c fastslår at mistenkte skal ha rett til å la seg bistå av forsvarer etter eget valg. Den mistenkte skal videre ha rett til å få oppnevnt forsvarer på det offentliges (eller Domstolens) bekostning i ethvert tilfelle dette er nødvendig ut fra rettferdighetshensyn.

Etter artikkel 55 nr. 2 bokstav d skal mistenkte ha rett til å bli avhørt i nærvær av forsvarer med mindre personen frivillig har gitt avkall på dette.

Det framgår av innledningen i artikkel 55 nr. 2 at mistenkte skal gjøres kjent med disse rettighetene før avhøret tar til.

Norge må sikre at vedtektenes bestemmelser om rett til forsvarer overholdes i de tilfeller hvor etterforskningsskritt foretas i Norge.

Retten til forsvarer i norske straffesaker er regulert i straffeprosessloven kapittel 9. Siktede har rett til å la seg bistå av forsvarer etter eget valg på et hvert trinn av saken, jf. § 94. Det skal oppnevnes offentlig forsvarer under hovedforhandling, under bevisopptak til bruk for hovedforhandling, mens han eller hun er varetektsfengslet, når forhørsretten behandler bruk av tvangsmidler uten at mistenkte har kjennskap til dette, og for øvrig når særlige grunner taler for at det skal oppnevnes forsvarer.

Etter utleveringsloven § 16 har den som er begjært utlevert, krav på å få oppnevnt offentlig forsvarer når påtalemyndigheten setter i gang undersøkelse etter § 14 nr. 2. Utleveringsloven § 20 gir straffeprosessloven §§ 96 flg. tilsvarende anvendelse når det anvendes tvangsmidler mot personer som kan utleveres før norske myndigheter har mottatt en formell utleveringsbegjæring.

I 1994-loven § 4 er det bestemt at en person som er mistenkt eller tiltalt, skal ha rett til forsvarer når vedkommende begjærer det eller det finnes påkrevd. Reglene i straffeprosessloven kapittel 9 og utleveringsloven § 16 er gitt anvendelse så langt de passer.

Etter departementets syn bør bestemmelsene i straffeprosessloven og utleveringsloven gjelde tilsvarende for personer som er mistenkt for en straffbar handling etter Roma-vedtektene og hvor Domstolen har anmodet norske myndigheter om bistand. I kapittel 6.2 foreslår departementet at reglene i utleveringsloven kapittel II skal gjelde så langt de passer når norske myndigheter bistår Domstolen med overlevering. Videre foreslår departementet at Domstolens anmodning om annen bistand skal gjennomføres i samsvar med norsk lov så langt den passer, jf. kapittel 6.3. Mistenktes rett til forsvarer vil for så vidt følge av disse reglene. For klarhetens skyld foreslår imidlertid departementet at retten til forsvarer fastsettes i en egen paragraf.

Dette innebærer at en person som er begjært overlevert, skal ha forsvarer fra det tidspunkt påtalemyndigheten setter i gang undersøkelser med henblikk på overlevering. Dersom personen ikke er begjært overlevert, vil han eller hun ha krav på forsvarer etter straffeprosesslovens alminnelige regler. Dette innebærer for eksempel at en person som Domstolen har anmodet pågrepet og fengslet i Norge i påvente av en anmodning om overlevering, skal ha forsvarer etter straffeprosessloven § 98, jf. utleveringsloven § 20. En mistenkt skal videre ha forsvarer ved bevisopptak i Norge, etter reglene i straffeprosessloven § 97. Videre skal det oppnevnes forsvarer under forhørsrettens behandling av bruk av tvangsmidler uten vedkommendes kunnskap, jf. straffeprosessloven § 100 a.

Departementet vil også peke på at saker som behandles etter Roma-vedtektene som oftest vil være av svært alvorlig karakter, noe som medfører at behovet for rettssikkerhetsgarantier er særlig stort. Det vil derfor ofte kunne være behov for å oppnevne forsvarer også utenfor de tilfeller som er nevnt i utleveringsloven §§ 16 og 20 og straffeprosessloven §§ 96-99 og 100 a, f.eks. ved politiavhør av mistenkte. Straffeprosessloven § 100 annet ledd åpner for å oppnevne forsvarer utenfor de tilfeller som er nevnt i §§ 96-99 når særlige grunner taler for det. I vurderingen av om forsvarer skal oppnevnes etter denne bestemmelsen, bør retten bl.a. legge vekt på hvor alvorlig tiltalen er og hvor inngripende etterforskningsskritt det er tale om å iverksette.