3 Reguleringen av forvaltningsselskaper for verdipapirfond

3.1 Tillatelse og vilkår

3.1.1 Gjeldende rett

Et forvaltningsselskap kan ikke overta forvaltningen av et verdipapirfond uten samtykke fra tilsynsmyndigheten, jf. verdipapirfondloven § 2-2 første ledd. Samtykke skal nektes dersom vilkårene etter loven ikke er oppfylt eller forvaltningsselskapet ikke anses skikket til å ivareta andelseiernes interesser på en forsvarlig måte, jf. § 2-2 annet ledd første punktum.

Etter verdipapirfondloven § 2-2 fjerde ledd skal forvaltningsselskapets vedtekter godkjennes av tilsynsmyndigheten og kan ikke endres uten slik godkjenning.

3.1.2 Kredittilsynets forslag

Kredittilsynet foreslår en uttrykkelig bestemmelse om at verdipapirfondsforvaltning bare kan drives av selskap med tillatelse fra departementet, og at departementet kan stille vilkår for tillatelsen.

Kredittilsynet foreslår enkelte lovfestede vilkår for å få tillatelse som i hovedsak samsvarer med vilkår for å få tillatelse til å yte investeringstjenester i verdipapirhandelloven § 7-2. Etter forslaget kan tillatelse gis til aksjeselskap eller allmennaksjeselskap. På denne måten videreføres bestemmelsen i verdipapirfondloven § 2-1 annet ledd om at forvaltningsselskap skal organiseres som aksjeselskap eller som allmennaksjeselskap. Se nærmere omtale under pkt. 3.2.

Kredittilsynet viser i høringsnotatet til at adgangen til å tilbakekalle en tillatelse er et virkemiddel som både rettslig og faktisk har store begrensninger, og at det etter Kredittilsynets vurdering er behov for rettslig bindende virkemidler som kan benyttes i situasjoner der det ikke er adgang til eller ønskelig å benytte tilbakekall som virkemiddel. Utvikling av virksomheten i et forvaltningsselskap spesielt og utviklingen i samfunnet generelt, kan materialisere et behov for å presisere ikke uttalte konsesjonsvilkår, oppstille nye vilkår, eller endre de gjeldende konsesjonsvilkår. På denne bakgrunn foreslår Kredittilsynet at dersom hensynet til andelseierne og/eller allmennhetens interesser tilsier det, skal tilsynsmyndigheten i særlige tilfelle kunne stille nye vilkår eller endre gjeldende vilkår for forvaltningsselskapets tillatelse til å drive verdipapirfondsforvaltning.

3.1.3 Høringsinstansenes merknader

Verdipapirfondenes Forening slutter seg til Kredittilsynets forslag om adgangen til å endre eller stille nye vilkår.

Bankforeningengår mot forslaget om at tilsynsmyndigheten kan stille nye vilkår for forvaltningsselskapets tillatelse til å drive verdipapirfondsforvaltning, og uttaler:

«[...] Som lovvilkår for å stille nye vilkår oppstilles et kriterium om at det må gjelde et «særlig tilfelle» og at «hensynet til andelseierne» og/eller «allmennhetens interesser» tilsier et slikt tiltak fra myndighetene. [...] Bankforeningen konstaterer at en bestemmelse av dette innhold kun vil ha selvstendig interesse utenfor det området som dekkes av reglene om retting i § 2-7 og reglene om tilbakekall av konsesjon i § 2-8. Vi finner det viktig å understreke dette, spesielt fordi tilbakekallelsesreglene i § 2-8 omfatter en bred skala av situasjonstyper hvor det foreligger enten «mislighold» på selskapets side, eller der situasjonen for øvrig er slik at selskapet ikke lenger oppfyller de vilkår som ble stilt for tillatelsen. Mot denne bakgrunn er det noe vanskelig å se hvilke situasjonstyper Kredittilsynet mener ikke er tilstrekkelig dekket, slik at det anses påkrevet med en spesialbestemmelse om nye vilkår i § 2-1. [...] Bankforeningen finner på denne bakgrunn å måtte gå imot forslaget til nytt § 2-1 annet ledd, som fremstår som problematisk i forhold til selskapenes behov for forutberegnelighet i sin virksomhetsutøvelse. Det er også vanskelig å se at en slik bestemmelse skulle være nødvendig, bl.a. i lys av at en tilsvarende hjemmel ikke er foreslått i forbindelse med de forslag til ny lovgivning for finansforetak som er fremmet i NOU 1998:14 (delutredning nr. 4 fra Banklovkommisjonen). Det vises til dette lovutkastets § 3-12, som oppstiller sammenfallende vilkår for henholdsvis tilbakekallelse av konsesjon, endring av konsesjonsvilkår og fastsettelse av nye konsesjonsvilkår.»

Ingen andre høringsinstanser har hatt merknader til Kredittilsynets forslag.

3.1.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til Kredittilsynets forslag om en uttrykkelig bestemmelse om tillatelse til å drive verdipapirfondsforvaltning på vilkår som i hovedsak samsvarer med vilkårene for å få tillatelse til å yte investeringstjenester etter vphl. § 7-2. En slik bestemmelse vil supplere det gjeldende kravet om samtykke til å overta forvaltningen av verdipapirfond som videreføres i forslagets § 2-7, se forslag til § 2-1. Departementet slutter seg videre til tilsynets forslag om at det i loven presiseres at departementet kan sette vilkår for tillatelsen. Når det gjelder hva som skal til for at tillatelse skal eller kan nektes, vises det til omtalen i pkt. 3.2 og lovforslaget § 2-2.

Departementet er enig med Kredittilsynet i at tilsynsmyndigheten bør ha mindre inngripende virkemidler til disposisjon i tillegg til muligheten for å tilbakekalle tillatelser. Dette vil bedre muligheten for å kunne gripe inn mot mindre alvorlige forhold i forvaltningsselskapene. Departementet foreslår at det innføres en ny lovbestemmelse som innebærer at tilsynsmyndigheten i særlige tilfeller gis adgang til å stille nye vilkår eller endre gjeldende vilkår for forvaltningsselskapets tillatelse til å drive verdipapirfondsforvaltning. Adgangen til å foreta slike endringer i en bestående tillatelse gjelder kun i situasjoner der hensynet til andelseierne og/eller allmenne interesser tilsier det. Kriteriet «i særlige tilfeller» innebærer at det er en relativt snever adgang til å foreta slike endringer, basert på en konkret vurdering i det enkelte tilfelle. Det vises til forslagets § 2-1 annet ledd.

3.2 Krav til organisering av forvaltningsselskap, krav til daglig leder og styremedlemmer samt kontroll av aksjonærer

3.2.1 Gjeldende rett

Etter verdipapirfondloven § 2-1 annet ledd skal et forvaltningsselskap organiseres som aksjeselskap eller som allmennaksjeselskap. Etter tredje ledd får lovgivningen om aksjeselskaper eller allmennaksjeselskaper anvendelse på forvaltningsselskap hvis ikke annet følger av verdipapirfondloven. Etter aksjeloven § 2-2 første ledd nr. 2 og allmennaksjeloven § 2-2 første ledd nr. 3 skal selskapet ha sitt forretningskontor «i riket».

Etter verdipapirfondloven § 2-2 femte ledd kan ikke aksjer i selskapet erverves uten samtykke av tilsynsmyndigheten.

Etter verdipapirfondloven § 2-8 skal et forvaltningsselskap ha en daglig leder som tilsettes av styret.

Etter EØS-reglene som svarer til UCITS-direktivet art. 3 skal medlemsstatene kreve at et forvaltningsselskaps hovedkontor holder til i samme medlemsstat som forretningskontoret.

3.2.2 Kredittilsynets forslag

Kredittilsynet foreslår å videreføre regelen om at forvaltningsselskap skal organiseres som aksjeselskap eller som allmennaksjeselskap samt at det skal ha en daglig leder. Kredittilsynet foreslår videre at det stilles krav til at den som faktisk leder virksomheten skal ha relevant erfaring fra markeder for finansielle instrumenter. I tillegg foreslår tilsynet at daglig leder og eventuelt annen person som faktisk leder virksomheten skal ha ført en hederlig vandel og under sitt virke i handelen med finansielle instrumenter ha opptrådt i samsvar med god forretningsskikk.

Videre foreslår Kredittilsynet en bestemmelse om at søknad om tillatelse kan avslås dersom et medlem av selskapets styre ikke oppfyller nødvendige krav til hederlig vandel og erfaring eller dersom aksjeeier med betydelig eierandel i selskapet ikke anses egnet til å sikre en god og fornuftig forvaltning av selskapet.

Kredittilsynet uttaler i denne sammenheng:

«Krav til godkjenning av forvaltningsselskapenes ledere synes å ha gode grunner for seg sett i lys av den betydelige rolle verdipapirfondene har fått på verdipapirmarkedet. Den virksomhet forvaltningsselskapene driver taler for at det regelverk forvaltningsselskapene er regulert av tar sikte på i størst mulig grad å opprettholde nødvendig tillit til den investeringsform verdipapirfond representerer, herunder tillit til de personer som utøver virksomheten. Et viktig element i så måte er at forvaltningsselskapets ledelse besitter nødvendig kompetanse og at de ellers opptrer på en tillitvekkende måte.

Det foreslås derfor at forvaltningsselskapets ledelse må tilfredsstille visse minimumskrav til erfaring og at de i tillegg kan vise til hederlig vandel og etterlevelse av god forretningsskikk etter mønster av gjeldende verdipapirhandellov. Tilsvarende foreslås det at forvaltningsselskapets styremedlemmer underlegges en vurdering av kompetanse og at de enkelte styremedlemmene må ha hederlig vandel. Som for verdipapirforetak foreslås det at konsesjonsmyndigheten kan nekte konsesjon dersom ett eller flere av styrets medlemmer ikke anses egnet som følge av manglende erfaring eller mangel på hederlig vandel......»

Kredittilsynet foreslår også en bestemmelse om at forvaltningsselskapet pålegges en varslingsplikt ved endringer i selskapets ledelse og styre.

Kredittilsynet foreslår dernest lovfestet at selskapet skal ha forretningskontor og hovedkontor i Norge.

Med bakgrunn i at Kredittilsynet finner dagens bestemmelse om kontroll av aksjonærer uhensiktsmessig, foreslår tilsynet flere endringer på dette punkt.

For det første mener Kredittilsynet at det fra et tilsynsmessig synspunkt er lite hensiktsmessig at erverv av aksjer i forvaltningsselskap skal være gjenstand for godkjenning uavhengig av hvilken eierandel som oppnås. Tilsynet foreslår derfor at det kun stilles krav til slik godkjenning der en aksjonær eller nærstående av en aksjonær erverver en «betydelig eierandel». Tilsynet foreslår at definisjonen av hva som er «betydelig eierandel» baseres på definisjonen av tilsvarende begrep i verdipapirhandelloven, og at tilsvarende definisjon inntas i verdipapirfondloven. «Betydelig eierandel» defineres i den foreslåtte bestemmelsen som direkte eller indirekte eierandel som representerer minst 10 pst. av aksjekapitalen eller stemmene, eller som på annen måte gjør det mulig å utøve betydelig innflytelse over forvaltningsselskapet.

For det annet mener Kredittilsynet at godkjenning ikke bare bør skje i forbindelse med selve konsesjonsbehandlingen, men også ved eventuelle senere endringer. Tilsynet foreslår derfor en bestemmelse om at erverv av betydelig eierandel i forvaltningsselskap for verdipapirfond kun kan gjennomføres etter at melding om dette på forhånd er sendt tilsynsmyndigheten.

I tillegg foreslår Kredittilsynet at det innføres meldeplikt hvis en aksjonær går opp til eller overstiger visse grenseverdier (20, 33 eller 50 prosent av aksjekapitalen eller stemmene) samt i de tilfeller en aksjonær avhender eierandeler som medfører at eierandelens størrelse kommer under de nevnte grensene.

Kredittilsynet mener videre at loven bør gi nærmere anvisning på når en aksjonær ikke skal godtas. Tilsynet foreslår derfor en bestemmelse om at tilsynsmyndigheten innen tre måneder fra den dag melding om erverv er mottatt, skal nekte slikt erverv dersom vedkommende aksjeeier ikke anses egnet til å sikre en god og fornuftig forvaltning av forvaltningsselskapet.

Aksjer som eies av aksjeeierens nærstående skal etter tilsynets forslag regnes som like med aksjeeierens egne aksjer. En bestemmelse i verdipapirfondloven om hvem som regnes som «nærstående» foreslås utformet etter mønster av tilsvarende bestemmelser i verdipapirhandelloven § 1-5.

3.2.3 Høringsinstansenes merknader

Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til forslaget om en uttrykkelig konsesjonshjemmel samt skjerpede krav til forvaltningsselskapets ledelse.

Verdipapirfondenes forening viser til at Kredittilsynet fremmer en rekke forslag angående forvaltningsselskapenes rammevilkår, bl.a. forslag om at erverv av aksjer i forvaltningsselskapet kun skal godkjennes av tilsynet i de tilfeller ervervet omfatter mer enn 10 pst. av aksjene. Verdipapirfondenes forening uttaler i denne sammenheng:

«Verdipapirfondenes forening har ingen problemer med å slutte seg til disse forslagene, som vi mener til dels også vil være positive for bransjen.»

Øvrige høringsinstanser har ikke hatt merknader til disse forslagene.

3.2.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med Kredittilsynet i at det fremdeles bør være krav om at forvaltningsselskaper skal organiseres som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap, se lovforslaget § 2-1 første ledd. Etter departementets oppfatning er det ikke avdekket forhold som skulle tilsi at det er behov for en endring av reglene på dette punkt. Departementet støtter tilsynets forslag om i loven å oppstille visse krav som må være oppfylt før tillatelse kan gis.

Departementet foreslår å videreføre kravet om at forvaltningsselskapet skal ha en daglig leder, se lovforlaget § 2-6 sjette ledd.

Departementet anser det hensiktsmessig med en eksplisitt bestemmelse i tråd med Kredittilsynets forslag om at forvaltningsselskap skal ha forretningskontor og hovedkontor i Norge i likhet med det som gjelder for finansinstitusjoner og slik det er krav om etter EØS-reglene som svarer til UCITS-direktivet art. 3. Det vises til lovforslaget § 2-2 første ledd nr. 2.

Departementet er enig med Kredittilsynet i at det bør fastsettes krav for å få tillatelse til å drive verdipapirfondsforvaltning etter mønster av de krav som gjelder for tillatelse til å yte investeringstjenester etter verdipapirhandelloven § 7-2. Kravene omfatter bl.a. standarder for god forretningsskikk. Slike standarder vil måtte vurderes spesielt for verdipapirfondsforvaltning. I verdipapirhandelloven § 7-2 angis også hva som er gyldig grunnlag for å avslå søknad om tillatelse til å yte investeringstjenester (basert på styremedlemmers vandel og aksjeeiers egnethet). Departementet foreslår, slik som Kredittilsynet, at det også når det gjelder tillatelse til å drive verdipapirfondsforvaltning skal være et tilsvarende skille mellom krav for å få slik tillatelse og grunnlag for å avslå.

Disse kravene følger av forslaget § 2-2. Departementet foreslår for øvrig en hjemmel for departementet til i forskrift å gi nærmere regler om styremedlemmenes vandel og erfaring, se bestemmelsens fjerde ledd.

Departementet forslår at det oppstilles en nedre grense for hvilke aksjeerverv som er avhengig av samtykke fra tilsynsmyndigheten, se lovforslaget § 2-4. Departementet er enig med Kredittilsynet i at det synes unødvendig å ha krav om myndighetsgodkjennelse av ethvert erverv. Departementet antar at aksjonærer med en beskjeden eierandel neppe vil kunne utøve noen reell innflytelse over beslutninger i selskapet. Departementet er videre enig med Kredittilsynet i at den nedre grensen bør settes ved erverv av «betydelig eierandel» som i samsvar med tilsvarende bestemmelse i verdipapirhandelloven § 1-4 tredje ledd settes til en eierandel på en tidel. Denne grensen er for øvrig i samsvar med EØS-reglene som svarer til Investeringstjenestedirektivet (ISD) art. 1 nr. 10 om «kvalifisert eierandel» og med EU-kommisjonens forslag til endringer i UCITS-direktivet (COM 2000/331).

Kontroll med store aksjonærer gjør seg gjeldende både på tidspunktet for selve konsesjonsbehandlingen og ved senere endringer i eierforholdene, herunder både mht. oppkjøp og nedsalg. Departementet slutter seg til Kredittilsynets forslag om en bestemmelse om melding til tilsynsmyndigheten også i disse tilfellene. Departementet foreslår videre at slik melding skal sendes før aksjene kan erverves. Dette foreslås å gjelde tilsvarende i de tilfellene der en aksjonær når opp til eller overskrider de høyere grenseverdiene, jf. tilsvarende løsning i vphl. § 7-4. Departementet vil i denne sammenheng peke på at iht. EU-kommisjonens forslag til endringer i UCITS-direktivet skal «kvalifisert deltakelse» i forvaltningsselskaper følge reglene i ISD art. 9 som krever forhåndsmelding.

I overensstemmelse med tilsvarende regler for erverv av aksjer i verdipapirforetak, se vphl. § 7-4, foreslås det fastsatt at tilsynsmyndigheten innen tre måneder fra den dag melding er mottatt, skal nekte slikt erverv dersom vedkommende aksjonær «ikke anses egnet til å sikre en god og fornuftig forvaltning av forvaltningsselskapet».

Departementet støtter Kredittilsynets forslag til definisjon av «nærstående» som tilsvarer verdipapirhandelloven § 1-5 nr. 1 til 5.

Departementet foreslår grenser for hvilke etterfølgende aksjeerverv som skal utløse meldeplikt etter mønster av reglene om flagging av større aksjeposter i verdipapirhandelloven § 3-2. Meldeplikt er her knyttet til erverv som medfører at erververen når opp til eller passerer 1/10, 1/5, 1/3, 1/2, 2/3 eller 9/10 av aksjekapitalen eller stemmene.

Det vises til forslag til verdipapirfondlov § 2-4 om erverv av betydelig eierandel og § 1-2 annet ledd (definisjon av nærstående). Det vises videre til at § 2-1 i gjeldende lov foreslås videreført i § 2-1 første ledd og § 2-5 første og annet ledd (krav til organisering av forvaltningsselskaper) i den nye loven. Nåværende § 2-6 foreslås videreført i ny § 2-6 første til femte ledd (krav til styremedlemmer i forvaltningsselskaper). Gjeldende lovs § 2-8 foreslås videreført i § 2-6 sjette ledd (krav om daglig leder) i forslaget til ny lov.

3.3 Kapitalkrav

3.3.1 Gjeldende rett

Etter verdipapirfondloven § 2-1 annet ledd skal et forvaltningsselskap organiseres som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap. I henhold til aksjeloven og allmennaksjeloven § 3-1 skal et aksjeselskap ha en aksjekapital på minst 100 000 norske kroner og et allmennaksjeselskap minst én million norske kroner. I verdipapirfondloven § 2-5 er det fastsatt at forvaltningsselskaper må ha en aksjekapital på minst én million norske kroner.

Aksjeloven og allmennaksjeloven § 3-4 fastsetter at «selskapet skal til enhver tid ha en egenkapital som er forsvarlig ut fra risikoen ved og omfanget av virksomheten i selskapet», og § 3-5 krever at styret «straks» skal behandle saken hvis det må antas at egenkapitalen er «lavere enn forsvarlig ut fra risikoen ved og omfanget av virksomheten i selskapet». Styret skal videre «innen rimelig tid» innkalle generalforsamlingen, gi den en redegjørelse for selskapets økonomiske stilling og foreslå tiltak som vil gi selskapet en forsvarlig egenkapital. Det samme gjelder hvis det må antas at selskapets egenkapital er blitt mindre enn halvparten av aksjekapitalen». Det gjelder ikke særskilte regler utover dette for forvaltningsselskaper for verdipapirfond.

3.3.2 Kredittilsynets forslag

Kredittilsynet viser til at verdipapirfondene er organisert som selvstendige juridiske subjekter hvor fondenes midler holdes adskilt fra forvaltningsselskapet. Konkurs i et forvaltningsselskap vil derfor ikke ramme andelseierne direkte i form av tap av kapital. Konkurs vil heller ikke ramme andre aktører i finansmarkedet i vesentlig grad. Kredittilsynet anser imidlertid at en slik situasjon kan medføre betydelige ulemper for andelseierne og kan svekke den generelle tilliten til dette markedet. Kredittilsynet viser til at en konkurs i forvaltningsselskapet etter dagens regler vil medføre at innløsningsretten blir suspendert. Kredittilsynet legger vekt på at andelseierne ikke kan påvirke forvaltningsselskapets tiltak i en situasjon med svikt i egenkapitalen. Tilsynet legger videre vekt på hensynet til operasjonell risiko, f.eks. faren for erstatningsansvar i forbindelse med utvist uaktsomhet ved forvaltningen. Kredittilsynet viser til at det har erfaring med slike erstatningskrav i tilsynsarbeidet. Kredittilsynet «vurderer det ut fra dette slik at aksjelovenes krav til egenkapital ikke er tilstrekkelig betryggende for forvaltningsselskapets løpende soliditet», og går inn for særskilte kapitalkrav for forvaltningsselskaper.

Kredittilsynet har vurdert om kapitalkravet bør knyttes til egenkapital eller ansvarlig kapital. På bakgrunn av at egenkapitalbegrepet ikke er entydig, har Kredittilsynet kommet til at det er best å relatere kapitalkravet til begrepet «ansvarlig kapital» som er mer innarbeidet som begrep ved fastsettelse av kapitalkrav. Kredittilsynets lovforslag forutsetter at innholdet i begrepet ansvarlig kapital presiseres i forskrift. Kredittilsynet antar at det ved utformingen av en slik forskrift bør vurderes en vesentlig snevrere adgang til bruk av ansvarlig lån enn det som er praksis når det gjelder verdipapirforetak og kredittinstitusjoner.

Kredittilsynet anser at kravet til ansvarlig kapital både bør gjelde ved oppstart og ved den løpende driften. Dette forutsetter en regnskapsavslutning før oppstart av konsesjonspliktig virksomhet. Tilsynet anser ikke dette som urimelig byrdefullt.

Kredittilsynet har kommet til at harmonisering med reglene for verdipapirforetak tilsier at kapitalkravet uttrykkes i euro.

Kredittilsynet foreslår etter dette at forvaltningsselskap skal ha en ansvarlig kapital som er forsvarlig i forhold til virksomhetens art og omfang, og at forvaltningsselskap ved oppstart og til enhver tid har en ansvarlig kapital på minst 125 000 euro. Kredittilsynet foreslår videre at det på samme måte som for verdipapirforetak fastsettes en plikt for forvaltningsselskaper til å varsle Kredittilsynet av eget tiltak dersom det inntreffer forhold som medfører risiko for at foretaket ikke vil kunne oppfylle de fastsatte kapitalkrav eller det oppstår andre forhold som kan innebære stor risiko knyttet til driften av foretaket.

3.3.3 Høringsinstansenes merknader

Verdipapirfondenes Forening slutter seg til Kredittilsynets forslag, og mener kapitalkravet til dels vil være positivt for bransjen.

Den norske Bankforening viser til at Kredittilsynet mener det bør være en vesentlig snevrere adgang for forvaltningsselskaper til å ta opp ansvarlige lån enn det som gjelder for verdipapirforetak og kredittinstitusjoner. Foreningen anfører at det ikke synes å være noen god grunn for at den samme ansvarlige kapital som benyttes til å understøtte banker, forsikringsselskaper og verdipapirforetak, ikke skal anses å være av god nok kvalitet til å understøtte forvaltningsselskaper for verdipapirfond.

Ingen andre høringsinstanser har merknader til forslaget om å innføre krav om ansvarlig kapital for forvaltningsselskaper for verdipapirfond.

3.3.4 Departementets vurdering

Departementet viser til at Kredittilsynets forslag om å innføre krav om ansvarlig kapital for forvaltningsselskap for verdipapirfond har fått støtte i høringen fra Verdipapirfondenes Forening, og at ingen har uttalt seg mot et slikt krav. Departementet slutter seg i det vesentlige til Kredittilsynets vurdering av de forhold som tilsier et slikt kapitalkrav, og foreslår et krav om ansvarlig kapital på minst 125 000 euro.

Departementet foreslår videre, i likhet med Kredittilsynet, at nærmere regler for hva som skal anses som ansvarlig kapital, fastsettes i forskrift. Departementet har merket seg at Den norske Bankforening har synspunkter på hva som bør godtas som ansvarlig kapital som avviker noe fra Kredittilsynets foreløpige vurdering. Departementet er ikke uten videre enig med Bankforeningen i at det er direkte relevant å sammenligne krav om ansvarlig kapital for forvaltningsselskaper for verdipapirfond med kapitalkrav i banker, forsikringsselskaper og verdipapirforetak. Bl.a. er minstekravet til ansvarlig kapital normalt høyere i disse institusjonene enn det som her foreslås for forvaltningsselskaper. Det vil for øvrig være adgang til å vurdere dette nærmere ved fastsettelsen av en forskrift som nevnt.

Forskriftshjemmelen foreslås videre å omfatte en adgang til å stille ytterligere krav om ansvarlig kapital. Det vil kunne bli nødvendig med ytterligere krav om ansvarlig kapital ut fra det som ser ut til å bli tilleggskrav i UCITS-direktivet.

Departementet foreslår i likhet med Kredittilsynet regler om varsling av tilsynsmyndigheten dersom det inntreffer forhold som bl.a. medfører risiko for at forvaltningsselskapet ikke vil kunne oppfylle kapitalkravet.

Se lovforslaget § 2-3 og § 8-2 tredje ledd.

3.4 Generalforsamling og styre

3.4.1 Representasjon av andelseiere i forvaltningsselskapets styre - valgkomité

3.4.1.1 Gjeldende rett

Det følger av verdipapirfondloven § 2-6 at forvaltningsselskapets styre skal ha minst fem medlemmer. Det følger videre av samme bestemmelse at andelseierne i de verdipapirfond som selskapet forvalter, velger minst en tredjedel av styrets medlemmer. Valgene skjer på valgmøter som innkalles og gjennomføres etter regler som fastsettes i forvaltningsselskapets vedtekter. Av verdipapirfondloven § 3-3 nr. 12 følger det at et verdipapirfonds vedtekter skal angi reglene for andelseiernes valg av styremedlemmer i forvaltningsselskapet. Standardvedtektene for forvaltningsselskaper fastsatt av Kredittilsynet inneholder nærmere bestemmelser om valgmøter, jf. § 7, men inneholder ingen bestemmelser om etablering av valgkomite. Kredittilsynet kan imidlertid stadfeste vedtekter som avviker fra standardvedtektene f.eks. vedrørende valgkomite, hvis slike avvik begrunnes særskilt, jf. Kredittilsynets rundskriv 18/94 (angående standardvedtekter).

Verdipapirfondloven § 2-6 bestemmer videre at på valgmøtene gir hver andel en stemme. En andelseier kan stemme ved fullmektig. Vedtektene kan fastsette regler som avgrenser det antall stemmer som en møtedeltaker kan avgi. Etter standardvedtektenes § 7 kan ingen møtedeltakere avgi stemme for mer enn en tredjedel av samtlige stemmer representert på møtet.

3.4.1.2 Kredittilsynets forslag

Kredittilsynet foreslår at det innføres krav om at det skal opprettes en uavhengig valgkomite som skal fremsette forslag til valg av andelseierrepresentanter til styre i forvaltningsselskapet, før det avholdes ordinært valgmøte. Tilsynet uttaler i denne forbindelse:

«Kredittilsynet har mottatt innspill fra andelseiere i verdipapirfond som etterlyser en ordning som gir andelseierne i verdipapirfond en viss grad av selvrekruttering. Selv om forvaltningsselskapet kanfastsette vedtekter som bestemmer at det skal oppnevnes en valgkomité [...] som skal framsette forslag til valg av styremedlemmer, kan ikke andelseierne kreve at det blir opprettet en slik komité.

Det faktum at andelseierrepresentantene i styret kan blokkere stemmegivningen for aksjer som fondene eier kan være et incitament til at forvaltningsselskapet selv ønsker å ha kontroll med hvilke andelseiere som foreslås valgt inn i styret.

Etter Kredittilsynets vurdering vil det være i andelseiernes interesse om det blir inntatt en bestemmelse i verdipapirfondloven, som fastsetter at det skal opprettes en valgkomite, som er uavhengig av det sittende styret og Kredittilsynet i forvaltningsselskapet, som skal framsette forslag til valg av andelseierrepresentanter til styre i forvaltningsselskapet, før det avholdes ordinært valgmøte, jf. gjeldende § 2-6 annet ledd.

Nærmere regler om opprettelse av en slik uavhengig valgkomite, samt regler om arbeidet i komitéen, kan fastsettes i fondenes vedtekter.»

3.4.1.3 Høringsinstansenes merknader

Norges Forsikringsforbund støtter ikke Kredittilsynets forslag om opprettelse av valgkomite og uttaler følgende:

«Kredittilsynet går inn for at det skal være obligatorisk å opprette en uavhengig valgkomitè som skal gi forslag til valg av styremedlemmer i forvaltningsselskapet. I følge Kredittilsynet vil en slik obligatorisk ordning bidra til å styrke andelseiernes interesser. Forvaltningsselskapene kan i dag vedtektsfeste at det skal oppnevnes en slik komité. Forsikringsforbundet er i tvil om en med dette forslaget oppnår noe særlig utover en større byråkratisering knyttet til valg av andelseiere i styret. Forbundet slutter seg derfor ikke til Kredittilsynets forslag om at denne ordningen gjøres obligatorisk.»

Heller ikke Verdipapirfondenes Forening støtter forslaget og foreningen uttaler i denne sammenheng følgende:

«Verdipapirfondenes Forening har ingen innvendinger mot at det i lovverket forsøkes lagt til rette for at andelseiernes interesser kan styrkes. Vi er imidlertid sterkt i tvil om dette forslaget fra Kredittilsynet vil ha noen betydning i så måte. Etter vår oppfatning vil forslaget i første rekke ha som konsekvens en større byråkratisering rundt rutinene for valg av andelseiere til styret. Forvaltningsselskapets mulighet til å ha kontroll med hvem som foreslås valgt inn i styret vil neppe bli særlig påvirket av en slik valgkomité.

På denne bakgrunn går Verdipapirfondenes Forening i mot forslaget om at opprettelse av valgkomité skal gjøres obligatorisk.»

Nærings- og handelsdepartementet støtter imidlertid Kredittilsynets forslag og mener dette vil styrke andelseiernes muligheter til å påvirke fondets beslutninger.

3.4.1.4 Departementets vurdering

Departementet antar at Kredittilsynets forslag om opprettelse av valgkomité vil kunne innebære en styrking av andelseiernes stilling. På den annen side antar departementet, som Verdipapirfondenes Forening og Norges Forsikringsforbund, at forslaget vil kunne medføre en mer omstendelig prosedyre knyttet til valget av styrerepresentanter blant andelseierne. Det er etter departementets syn ikke tilstrekkelig tungtveiende grunner til å lovfeste et krav om en komite som nevnt.

Gjeldende rett foreslås derfor videreført i lovforslaget § 2-6. Departementet antar at det vil likevel være adgang til å få godkjent vedtektsbestemmelser om uavhengig valgkomite for å forberede valg av andelseierrepresentanter til styret i forvaltningsselskapet.

3.4.2 Andelseiernes innflytelse i styrende organer

3.4.2.1 Gjeldende rett

Etter verdipapirfondloven § 2-6 annet ledd velger som nevnt andelseierne i de verdipapirfond som selskapet forvalter minst en tredjedel av styrets medlemmer. På valgmøtene gir hver andel en stemme. En andelseier kan stemme ved fullmektig. Vedtektene kan fastsette regler som avgrenser det antall stemmer som en møtedeltaker kan avgi. Etter § 2-6 tredje ledd velges de styremedlemmer som ikke velges av andelseierne av forvaltningsselskapets generalforsamling. Disse styremedlemmer utgjør selskapets styre inntil valg er foretatt på første valgmøte som kan avholdes i samsvar med regler som nevnt i annet ledd.

Lovgivningen om aksjeselskap eller allmennaksjeselskap får anvendelse på forvaltningsselskap hvis ikke annet følger av verdipapirfondloven, jf. bl.a. verdipapirfondloven § 2-6 annet ledd om andelseiervalgte styremedlemmer. Etter aksjeloven og allmennaksjeloven § 5-1 utøver aksjeeierne den øverste myndighet i selskapet gjennom generalforsamlingen. Etter aksjeloven og allmennaksjeloven § 6-12 første ledd hører forvaltningen av selskapet under styret. Etter § 6-14 står daglig leder for den daglige ledelse av selskapets virksomhet og skal følge de retningslinjer og pålegg styret har gitt. Den daglige ledelse omfatter ikke saker som etter selskapets forhold er av uvanlig art eller stor betydning. Daglig leder kan ellers avgjøre en sak etter fullmakt fra styret i det enkelte tilfellet eller når styrets beslutning ikke kan avventes uten vesentlig ulempe for selskapet. Etter § 6-30 representerer styret selskapet utad og tegner dets firma. Styret kan gi styremedlemmer, daglig leder eller navngitte ansatte rett til å tegne selskapets firma, jf. § 6-31 første ledd.

Etter verdipapirfondloven § 3-4 første ledd fastsettes verdipapirfondets vedtekter av det forvaltningsselskap som skal forvalte fondet. Vedtektene skal stadfestes av tilsynsmyndigheten. Etter § 3-4 annet ledd må endringer i vedtektene godkjennes av tilsynsmyndigheten. Godkjenning kan bare gis når endringen antas å være i andelseiernes interesse. Hvilket organ i forvaltningsselskapet som har kompetanse til å fastsette eller endre vedtektene i verdipapirfond som er forvaltet av selskapet, følger av de alminnelige bestemmelsene om dette i aksjeloven og allmennaksjeloven. Styret vil ha generell kompetanse til å fastsette eller endre vedtektene. Daglig leder kan ha slik kompetanse. Generalforsamlingen har ingen utøvende funksjon i selskapet, og kan derfor ikke fastsette eller endre vedtektene i verdipapirfond forvaltet av selskapet. Som øverste myndighet i forvaltningsselskapet vil imidlertid generalforsamlingen kunne instruere styret bl.a. om beslutninger om endring av vedtektene i verdipapirfond.

3.4.2.2 Kredittilsynets forslag

Kredittilsynet har vurdert på hvilken måte verdipapirfondets andelseiere kan få styrket innflytelse på beslutninger for fondet. Kredittilsynet har vurdert om en innføring av andelseiermøte kan være et egnet virkemiddel i så måte, men har avvist dette. Tilsynet uttaler i denne forbindelse:

«Dagens løsning på andelseeiers innflytelse er via styret. Det er Kredittilsynets oppfatning at ordningen med representasjon i styret er minst like betryggende som innføring av andelseiermøter. Styremedlemmene vil ha større innsikt i forvaltningsselskapets disposisjoner, og vil ha ansvar for de beslutninger som tas i henhold til de alminnelige regler om styreansvar. Kredittilsynet finner det imidlertid hensiktsmessig at det presiseres i loven at beslutninger for fondene som for selskaper skal fattes av selskapets generalforsamling, skal avgjøres av styret.»

Kredittilsynet har videre vurdert om det bør presiseres nærmere regler for hvilke av forvaltningsselskapets organer som skal fatte beslutninger for verdipapirfond. Når det gjelder fordelingen mellom administrasjon og styre, er Kredittilsynet av den oppfatning at de prinsipper som framkommer i aksjelovgivningen skal legges til grunn. Kredittilsynet foreslår å presisere i verdipapirfondloven at bestemmelser om styrets og daglig leders kompetanse og ansvar gitt i aksjeloven og allmennaksjeloven skal gjelde tilsvarende så langt de passer for så vidt gjelder beslutninger for fondene.

Kredittilsynet har vurdert om enkelte beslutninger for verdipapirfondene bør fattes av styret eller av generalforsamlingen i forvaltningsselskapet. Kredittilsynet er av den oppfatning at det neppe er noen god løsning å legge disse beslutningene til generalforsamlingen. Kredittilsynet anfører at forvaltningsselskapets generalforsamling utgjøres av forvaltningsselskapets eiere, og at det ikke er gitt at disse har sammenfallende interesser med andelseierne. Kredittilsynet finner det hensiktsmessig å presisere i verdipapirfondloven at beslutninger for fondet av en art som for aksjeselskaper eller allmennaksjeselskaper ville kreve generalforsamlingsvedtak, alltid skal fattes av forvaltningsselskapets styre. Tilsynet foreslår også lovfestet at slikt vedtak bare skal være gyldig så lenge et flertall av de styremedlemmer som er valgt av andelseierne er enige i det.

3.4.2.3 Høringsinstansenes merknader

Verdipapirfondenes Forening uttaler om forslaget:

«Verdipapirfondenes Forening antar at formålet med dette forslaget er å presisere at beslutninger av en viss viktighet ikke skal tas av administrasjonen i forvaltningsselskapet, men av forvaltningsselskapets styre. Dette vil i så fall være i overensstemmelse med den praksis som, så langt vi erfarer, allerede i dag følges i forvaltningsselskapene (med unntak av den foreslåtte vetoretten for andelseiervalgte styremedlemmer).

Vi har ingen innvendinger mot at det i loven presiseres at beslutninger av tilstrekkelig viktighet skal fattes av forvaltningsselskapets styre. Vi har heller ingen innvendinger mot at slike beslutninger i tillegg krever tilslutning fra et flertall av de andelseiervalgte styrerepresentantene. For å unngå at det oppstår uklarheter når det gjelder hvilke beslutninger som skal omfattes av denne bestemmelsen, vil imidlertid tilrå at det i loven gis en kasuistisk oppregning av disse.»

Ingen andre høringsinstanser har hatt vesentlige merknader til forslaget.

3.4.2.4 Departementets vurdering

Departementet er enig i Kredittilsynets vurdering av at det er behov for å styrke andelseiernes innflytelse på beslutninger for fondet. Departementet anser, under henvisning til merknadene til Verdipapirfondenes Forening, at det vil være hensiktsmessig å klargjøre at styret og ikke administrasjonen i et forvaltningsselskap skal kunne fastsette eller endre vedtektene i verdipapirfond. Departementet foreslår ut fra dette å presisere at verdipapirfondets vedtekter skal fastsettes av styret i det forvaltningsselskap som skal forvalte fondet. Vedtektene angir de vesentligste rammene som gjelder for verdipapirfondet, bl.a. retningslinjer for plassering av fondets midler og godtgjørelsen til forvaltningsselskapet og depotmottaker. Etter departementets vurdering er det i denne sammenheng derfor av betydning at de andelseiervalgte representantene i styret har kontroll med beslutninger om å endre vedtektene. Departementet foreslår at en beslutning om endringer i verdipapirfondets vedtekter må behandles av styret i forvaltningsselskapet, og at slikt vedtak bare skal være gyldig dersom et flertall av de styremedlemmer som er valgt av andelseierne har stemt for det. Ved etableringen av et verdipapirfond kan investorer, bl.a. på bakgrunn av hva som står i vedtektene, beslutte om de ønsker å bli andelseiere i fondet. Ved stiftelsen av et forvaltningsselskap og etableringen av de første verdipapirfondene som skal forvaltes av selskapet, vil det dessuten ennå ikke være andelseiervalgte representanter i forvaltningsselskapets styre. Departementet anser derfor at det ikke er tilsvarende grunn til å fastsette en særskilt regel om tilslutning fra de andelseiervalgte styremedlemmene for opprinnelig fastsetting av vedtektene i verdipapirfond.

Departementet har ikke fulgt opp Kredittilsynets øvrige forslag til presisering av hvilket organ i forvaltningsselskapet som skal ha myndighet til å fatte beslutninger for verdipapirfondene. Kredittilsynet foreslår å presisere at det er styret og ikke generalforsamlingen i forvaltningsselskapet som skal fatte visse avgjørelser for fondet. Departementet viser til at det er styret, og ikke generalforsamlingen, i et aksje- eller allmennaksjeselskap som opptrer utad.

Generalforsamlingen er riktignok forvaltningsselskapets høyeste organ og vil derfor som utgangspunkt kunne instruere styret i selskapet. Departementet ser imidlertid ikke tilstrekkelig grunn til å fastsette regler som avskjærer denne instruksjonsmyndigheten.

Det vises til forslag til endringer i verdipapirfondloven § 3-4.

Det er viktig at forvaltningsselskapet ivaretar hensynet til andelseierne, og særlig at dette hensynet ikke settes til side i eventuelle konflikter med hensynet til forvaltningsselskapets aksjonærer. I mange tilfeller kan det være vanskelig å ta rede på hvilke hensyn som ligger til grunn for de disposisjoner forvaltningsselskapet har foretatt på vegne av fondet. Dette kan f.eks. være tilfelle der forvaltningsselskapet er eiet av et annet selskap som har strategiske eller finansielle interesser i selskaper verdipapirfondets midler er investert i. For å styrke tilliten til at det først og fremst er andelseiernes interesser som blir ivaretatt, kan en mulighet være å stille visse habilitetskrav til medlemmene av forvaltningsselskapets styre. Høringsinstansene har imidlertid ikke vært gitt foranledning til å vurdere slike regler. Departementet vil derfor ikke foreslå slike konkrete habilitetsregler i denne omgang.

Med bakgrunn i ønsket om å ha mulighet til å kunne fastsette regler om dette foreslår departementet likevel en hjemmel til i forskrift å kunne gi nærmere regler om styremedlemmenes uavhengighet, jf. forslag til § 2-2 fjerde ledd.

3.5 Interne kontrollordninger, god forretningsskikk og egenhandel

3.5.1 Gjeldende rett

Etter verdipapirfondloven § 4-1 skal forvaltningsselskapet utøve verdipapirfondsforvaltning i samsvar med verdipapirfondloven og fondets vedtekter. Forvaltningsselskapet skal opptre i samsvar med god forretningsskikk og handle utelukkende i andelseiernes interesser.

Etter verdipapirfondloven § 2-9 annet ledd og verdipapirhandelloven § 2a-1 første ledd nr. 2 gjelder verdipapirhandelloven §§ 2a-1 til 2a-7 for tillits- og tjenestemenns handel for egen regning med finansielle instrumenter. Bestemmelsen kom inn ved lov 21. mai 1999 nr. 28 om endringer i verdipapirhandelloven og enkelte andre lover (begrensninger i adgangen for ansatte i finansinstitusjoner mv. til å foreta handel i finansielle instrumenter for egen regning), jf. Ot.prp. nr. 84 (1997-98) og Innst.O. nr. 57 (1998-99).

3.5.2 Kredittilsynets forslag

Kredittilsynet foreslår mer konkrete bestemmelser i verdipapirfondloven om organiseringen av virksomheten i forvaltningsselskaper. Kredittilsynet går inn for krav til interne kontrollordninger etter mønster av, men noe forenklet i forhold til, verdipapirhandelloven § 9-1. Kredittilsynet legger vekt på at slike bestemmelser øker forutberegnelighet og notoritet for forvaltningsselskapene med hensyn til hvilke krav selskapene normalt må tilfredsstille for å drive god og hensiktsmessig forvaltning. Kredittilsynet viser til at EU-kommisjonen har foreslått en tilsvarende bestemmelse inntatt i rådsdirektiv 85/611/EØF (UCITS-direktivet).

Kredittilsynet foreslår etter dette å presisere krav om at forvaltningsselskapet skal innrette sin virksomhet slik at selskapet:

1. har gode administrasjons- og regnskapsrutiner, kontroll- og sikkerhetsordninger, herunder stillingsinstrukser som særskilt regulerer ansvarsfordelingen mellom daglig leder og andre ledere av virksomheten

2. har tilfredsstillende interne kontrollmetoder, som bl.a. omfatter regler for personlige transaksjoner som foretas av selskapets ansatte, samt regler for ivaretakelse av de regler som følger av lov, forskrift og vedtekter for fondene.

Forvaltningsselskapet skal ha interne instrukser for de ansattes adgang til å være medlem av styret, bedriftsforsamlingen eller representantskapet eller ha slik innflytelse som nevnt i aksjeloven eller allmennaksjeloven § 1-3 annet ledd i selskaper. Slike instrukser skal også omfatte styremedlemmer som har slik innflytelse som nevnt i aksjeloven eller allmennaksjeloven § 1-3 annet ledd.

Selskapet skal ha interne instrukser for taushetsplikt etter verdipapirfondloven § 2-9, herunder utveksling av informasjon mellom ulike deler av virksomheten.

Styret og daglig leder skal utarbeide interne retningslinjer og instrukser i samsvar med første til tredje ledd.

Kredittilsynet foreslår at departementet i særlige tilfeller skal kunne fastsette utfyllende regler om organiseringen av forvaltningsselskapets virksomhet, herunder forvaltningsselskapenes interne retningslinjer og instrukser.

Kredittilsynet framhever betydningen av at allmennheten kan ha tillit til forvaltningsselskapene. Tilsynet viser til reglene som innebærer forbud mot å opptre på en slik måte at det kan oppstå tvil om andelseiernes interesser er ivaretatt på tilfredsstillende måte i forbindelse med handlinger foretatt av forvaltningsselskapet eller tillits- eller tjenestemenn i forvaltningsselskapet. Kredittilsynet foreslår å videreføre regelen om at forvaltningsselskapet skal opptre i samsvar med god forretningsskikk, men slik at standarden konkretiseres etter mønster av verdipapirhandelloven § 9-2. Kredittilsynet foreslår å presisere at regelen får anvendelse direkte på forvaltningsselskapets ansatte.

I forbindelse med forberedelsen av nevnte lov 21. mai 1999 nr. 28 om endringer i verdipapirhandelloven og enkelte andre lover (begrensninger i adgangen for ansatte i finansinstitusjoner mv. til å foreta handel i finansielle instrumenter for egen regning), ga Kredittilsynet uttrykk for at regler om egenhandel for ansatte i forvaltningsselskap for verdipapirfond i større grad enn etter gjeldende regler bør lovfestes. Kredittilsynet foreslo imidlertid ikke forbud for ansatte i forvaltningsselskap mot å kjøpe andeler i fond som forvaltes av arbeidsgiverforetaket, jf. verdipapirhandelloven § 2a-3 første ledd. Kredittilsynet foreslo i stedet 12 måneders bindingstid for slike plasseringer. Bindingstiden skulle hindre muligheten for manipulasjon fra de ansatte ved at de kjenner virkelig verdi av andelen før forvaltningsselskapet kunngjør andelsverdien. Etter verdipapirfondloven er det ikke krav om å kunngjøre andelsverdien oftere enn en gang i uken, men de fleste fond har vedtektsfestet daglig kunngjøring. Banklovkommisjonen gikk i høringsrunden inn for at reglene om ansattes egenhandel i vphl. §§ 2a-1 til 2a-7 skulle gjelde også for ansatte i forvaltningsselskapet for verdipapirfond. Kommisjonen begrunnet dette med at et krav om 12 måneders bindingstid ville kunne friste de ansatte til å gi det fondet de selv har andeler i fordeler på bekostning av de andre fondene.

Ingen øvrige høringsinstanser hadde merknader til dette. Etter forslag fra departementet i Ot.prp. nr. 84 (1997-98) ble reglene om ansattes egenhandel i verdipapirhandelloven §§ 2a-1 til 2a-7 gjort gjeldende for ansatte i forvaltningsselskaper for verdipapirfond.

3.5.3 Høringsinstansenes merknader

Den norske Bankforening viser til at verdipapirfondsbransjen har vært gjennom en modningsprosess og uttaler:

«Etter den perioden man har vært gjennom anser Bankforeningen at behovet for absolutte skranker i virksomheten, for å ivareta andelseiernes interesser, er blitt redusert. Foreningen støtter derfor de forslag til endringer som - i likhet med tidligere endringer i verdipapirhandelloven - innebærer at man fjerner absolutte skranker for virksomheten og baserer reguleringen på krav til gode interne rutiner og overholdelse av god forretningsskikk, herunder ivaretakelse av andelseiernes interesser.»

Verdipapirfondenes Forening uttaler at de ikke har innvendinger mot Kredittilsynets forslag om å presisere kravene til god forretningsskikk i verdipapirfondloven.

De øvrige høringsinstansene har ikke kommet med merknader til Kredittilsynets forslag.

Verdipapirfondenes Forening gir i brev 31. juli 2000 til departementet uttrykk for at ansatte i forvaltningsselskaper bør ha adgang til å kjøpe andeler i fond som forvaltes av arbeidsgiverforetaket. Foreningen mener at et slikt forbud ikke er tilstrekkelig begrunnet, og at bestemmelsen kan ha negative effekter som antas ikke å ha vært tilsiktet. Foreningen legger vekt på at plassering i egne fond kan gi andelseierne trygghet for at forvalterne har tro på de fondsproduktene de selv forvalter. Foreningen mener at de alternative plasseringene for ansatte i forvaltningsselskaper framstår som mer uheldig enn investering i egne fond. Foreningen kjenner bare til at Finland har tilsvarende forbud.

Foreningen mener at det kun er en teoretisk mulighet for at en enkelt ansatt i et forvaltningsselskap skal kunne manipulere prisene på andelene i et spesifikt fond i den hensikt å oppnå personlig vinning. Foreningen viser her til regler om internkontroll i henhold til forskrift fastsatt av Kredittilsynet, daglig offentliggjøring av priser på andeler i verdipapirfond, retningslinjer for plassering av fondets midler i vedtektene og mer spesifiserte interne investeringsstrategier for fondene og alvorlige sanksjoner for den som bryter reglene.

Verdipapirfondenes Forenings brev har vært forelagt Kredittilsynet. I brev 11. september 2000 fastholder Kredittilsynet sitt syn fra utredningen av egenhandelsreglene. Kredittilsynet har ingen merknader til at forbudet eventuelt oppheves.

3.5.4 Departementets vurdering

Departementet viser til at Kredittilsynets forslag til bestemmelser om god forretningsskikk og interne kontrollordninger har fått støtte fra Den norske Bankforening og Verdipapirfondenes Forening i høringsrunden. Ingen høringsinstanser går mot forslaget. Departementet anser at mer presise krav til interne kontrollordninger for forvaltningsselskaper, sammen med det alminnelige kravet til god forretningsskikk, vil kunne bidra til å sikre god og hensiktsmessig forvaltning av verdipapirfond.

Departementet er videre enig med Kredittilsynet at dette vil gi forvaltningsselskapene forutberegnelige krav å forholde seg til. Departementet slutter seg til Kredittilsynets forslag til krav til interne kontrollordninger etter mønster av verdipapirhandelloven § 9-1. Det foreslås noe enklere krav enn i verdipapirhandelloven ut fra den virksomheten som kan drives i forvaltningsselskaper, se forslaget § 4-1.

Departementet viser til at Kredittilsynets forslag om å presisere nærmere krav til god forretningsskikk i verdipapirfondloven har fått støtte i høringsrunden. Forslaget er basert på tilsvarende regler i verdipapirhandelloven. Departementet foreslår etter dette nærmere regler om god forretningsskikk i verdipapirfondloven i samsvar med Kredittilsynets forslag. Det vises til forslag til § 4-2 i lovforslaget.

Når det gjelder spørsmålet om ansatte i forvaltningsselskaper skal kunne kjøpe andeler i egne fond, vil departementet for det første vise til at de ansatte har en særskilt mulighet til å skaffe seg informasjon om verdien på andelene før denne kunngjøres. Dette gir en viss mulighet til urettmessig personlig vinning ved at den ansatte kan kjøpe eller løse inn til forrige kunngjorte pris (arbitrasje). Dette kan avhjelpes med krav om bindingstid. Som påpekt av Banklovkommisjonen vil ikke bindingstid løse alle spørsmål. På den annen side vil det også kunne være uheldige virkninger av et forbud mot at de ansatte i forvaltningsselskapet eier andeler i «egne» fond. Departementet anser videre at mulighet for plassering i egne fond kan gi de ansatte positive insentiver til å gjøre en god jobb for fondet og at det kan gi økt tillit til forvaltningen blant andelseierne om også forvalterne eier andeler. Departementet legger til grunn at forvaltningsselskapene vil sørge for at arbitrasje som nevnt vil bli utelukket av interne regler og internkontroll, jf. de bestemmelser som foreslås om dette. Etter en helhetsvurdering av de forhold som er nevnt over foreslår departementet etter dette at forbudet i verdipapirhandelloven § 2a-3 første ledd oppheves.

Etter verdipapirhandelloven § 2a-2 fjerde ledd kan ansatte ikke kjøpe finansielle instrumenter av arbeidsgiverforetaket eller selge finansielle instrumenter til arbeidsgiverforetaket. Forbudet omfatter etter ordlyden ikke den ansattes handel med verdipapirfond som forvaltes av forvaltningsselskapet vedkommende er ansatt i. I Ot.prp. nr 80 (2000-01) om endringer i lov om verdipapirhandel foreslår departementet å ta inn en presisering i vphl. § 2a-2 fjerde ledd annet punktum om at handleforbudet også skal gjelde mellom den ansatte og verdipapirfondet forvaltet av arbeidsgiverforetaket. Forslaget til opphevelse av vphl. § 2a-3 første ledd medfører derfor et behov for ytterligere presisering i vphl. § 2a-2 fjerde ledd om at handleforbundet ikke gjelder kjøp og salg av fondsandeler i verdipapirfond som forvaltes av arbeidsgiverforetaket.

Det vises til forslag til endringer i verdipapirhandelloven §§ 2a-3 første ledd og 2a-2 fjerde ledd siste punktum.

3.6 Forvaltningsgodtgjørelse

3.6.1 Gjeldende rett

Etter verdipapirfondloven § 6-1 første ledd gir hver andel i et verdipapirfond lik rett i fondet. Denne bestemmelsen blir i praksis forstått slik at det er krav om at samtlige fondsandeler i fondet skal ha lik størrelse samt at forvaltningsgodtgjørelsen knyttet til hver andel skal være lik.

Verdipapirfondloven § 3-3 nr. 8 bestemmer at vedtektene skal angi grunnlaget for beregningen av den godtgjørelse som forvaltningsselskapet og depotmottakeren kan belaste verdipapirfondet. Standardvedtektene for verdipapirfond § 7 angir at grunnlaget for beregning av andelsverdien (som igjen ligger til grunn for forvaltningsgodtgjørelsen) skal være markedsverdien av verdipapirporteføljen med enkelte justeringer. Vedtektenes § 11 inneholder regler om beregningen av forvaltningsgodtgjørelsen og krever at godtgjørelsen skal uttrykkes i prosent p.a.

Vedtektene fastsettes etter verdipapirfondloven § 3-4 første ledd av forvaltningsselskapet og stadfestes av Kredittilsynet. Vedtektene skal inntas i fondets prospekt etter lovens § 7-2 annet ledd, jf. forskrift 28. juli 1994 nr. 750 om prospekt § 3.

3.6.2 Kredittilsynets forslag

Kredittilsynet foreslår at verdipapirfondene gis adgang til i sine vedtekter å fastsette at det kan differensiere den godtgjørelse som forvaltningsselskapet belaster per andel. Differensiering kan etter forslaget kun skje «etter objektivt kontrollerbare kriterier»

Kredittilsynet mener dette kan bidra til å forenkle bransjestrukturen og uttaler:

«Det antas at manglende adgang til differensiering av forvaltningshonoraret i et enkelt fond har vært en vesentlig drivkraft bak opprettelsen av mange verdipapirfond, der den eneste forskjellen er minimumstegning og forvaltningsgodtgjørelsen. Sannsynligvis vil markedsaktørene selv finne det lønnsomt å redusere antallet like fond dersom den klareste begrunnelsen for å ha likeartede fond bortfaller. Hvis dette er tilfelle vil økt adgang til å differensiere forvaltningsgodtgjørelsen kunne bidra til å forenkle bransjestrukturen.»

Kredittilsynet peker på at det er usikkerhet knyttet til hva den konkurransemessige effekten av muligheten til differensiering av forvaltningshonoraret vil være for andelseiere i ett og samme fond. Tilsynet utelukker ikke at det kan oppstå en «prisdiskriminering» mellom passive men lønnsomme kunder som ikke oppnår rabatt og aktive lønnsomme kunder som oppnår rabatt. Samtidig peker tilsynet på at gjennomsiktighet mht. hvilke priser andre kunder oppnår er et vesentlig poeng i denne sammenheng. Tilsynet mener gjennomsiktighet kan avhenge av om objektive kriterier legges til grunn for prisdifferensiering og uttaler i høringsbrevet:

«På forsikringsområdet er det ikke fri differensiering mellom kunder. Imidlertid er differensiering begrunnet med objektive forhold tillatt, som f. eks synkende enhetskostnader med tiltagende størrelse. Dette synes rimelig.»

Selv om økt prisdifferensiering mot formodning ikke skulle ha effekt på det gjennomsnittlige prisnivået, mener Kredittilsynet det vil kunne argumenteres for at mulighet for mer «kostnadsriktig» prising uten kryssubsidiering vil være et framskritt i seg selv. Kredittilsynet viser til at dette er et sentralt poeng i en egen lovbestemmelse i forsikringsvirksomhetsloven § 7-5 og uttaler at «I forsikringstilsynet er det oppfattet som rettferdig at hver kunde bærer sine kostnader.»

Kredittilsynet understreker viktigheten av like rammebetingelser for likeartet virksomhet, og bemerker samtidig at sammenlignbarheten mellom verdipapirfond og andre produkter bør søkes ivaretatt. Tilsynet uttaler på s. 29:

«Det er et selvstendig poeng at det foreligger like rammevilkår for likeartet finansiell virksomhet. Det er økende nærhet mellom de ulike finansielle produkter og bransjer. Det er i den forbindelse en fordel om både produkter og rammevilkår er sammenlignbare.

Man kan sammenligne andeler i verdipapirfond med bankinnskudd der det er fri mulighet til å differensiere prismessig. Det er imidlertid mer nærliggende å sammenligne andeler i verdipapirfond med forsikringsprodukter, spesielt «unit link». Det finnes både godkjente «unit link» produkter der positiv avkastning er garantert, og der dette ikke er garantert. I det siste tilfellet kan altså avkastningen bli negativ som for plasseringer i verdipapirfond.

Mye taler for at man behandler langsiktig sparing i forsikringsprodukter spesielt «unit link» og verdipapirfond relativt likt. Det kan derfor argumenteres med at det i det minste bør åpnes for «objektivt begrunnede» avvik i forvaltningshonorarene fra store og små kunder. Ved økt adgang til prisdifferensiering for verdipapirfondene er det imidlertid mulig at kravene til informasjon til kunder bør skjerpes slik at det blir enklere å foreta sammenligninger mellom verdipapirfond og mellom verdipapirfond og andre produkter.»

Kredittilsynet peker på at en differensiering av forvaltningsgodtgjørelsen innenfor det enkelte fond kan vanskeliggjøre en direkte prissammenligning mellom fondene. Tilsynet viser i denne sammenheng til at man kan tenkte seg en prisfastsetting som går ut på at forvaltningsgodtgjørelsen i pst. senkes trinnvis ettersom antallet andeler kunden besitter øker. I enkelte fond vil den nye prosentsatsen bli gjort gjeldende for samtlige andeler kunden eier, mens den rabatterte pris i andre fond vil bli gjort gjeldende kun for den del av kundens andeler som overstiger en viss grenseverdi. Utad oppgis ikke nødvendigvis hva den gjennomsnittlige prosentsatsen for forvaltningsgodtgjørelsen utgjør med det aktuelle antall andeler vedkommende kunde eier. Tilsynet uttaler på denne bakgrunn i høringsbrevet s. 28:

«Hvis det åpnes for differiensiering av forvaltningshonorarene bør det etter Kredittilsynets oppfatning forutsette en meget restriktiv holdning til forslag om å benytte rabattordninger som forvansker sammenlignbarheten av forvaltningshonorarene mellom ulike fond. Kredittilsynets vedtektsgodkjennelse er her et mulig virkemiddel.»

I brev 9. juni 1999 presiserer Kredittilsynet at kriteriene for differensiering forutsettes relatert til andelseierens størrelse i det enkelte fond, og uttaler:

«Det er kun i slike tilfeller at enhetsprisen pr. andelseier i fondet antas å kunne medføre et tilstrekkelig saklig grunnlag for slik differensiering. Dette utelukker for eksempel at forvaltningsgodtgjørelsen i et fond kan differensieres i forhold til andelseiernes beholdning av andeler i øvrige fond forvaltet av forvaltningsselskapet, eller i forhold til andelseiernes mulige kundeforhold med selskaper i samme konsern som forvaltningsselskapet.»

3.6.3 Høringsinstansenes merknader

Høringsinstansene stiller seg i hovedsak positive til forslaget om å åpne for differensiering av forvaltningshonorarene samtidig som flere av høringsinstansene påpeker behovet for å sikre god nok informasjon om forvaltningsgodtgjørelsen.

Arbeids- og administrasjonsdepartementet uttaler i sitt høringsbrev følgende:

«AAD ser at differensiert forvaltningsgodtgjørelse mellom de ulike brukergruppene (andelseierne) kan innebære en effektiviseringsforbedring i markedet. En slik løsning kan gi en mer kostnadsriktig prisfastsetting ved mindre grad av kryssubsidiering mellom de ulike investorene enn ved dagens regelverk. På den annen side kan differensiert forvaltningsgodtgjørelse medføre at prisfastsettingen i markedet blir mindre oversiktlig, og at konkurransen mellom forvaltningsselskapene dermed svekkes. Etter vår mening bør det derfor vurderes å kombinere denne lovendringen med tiltak for å sikre god informasjonstilgang for de ulike brukergruppene i markedet.»

Den norske Bankforening uttaler:

«Bankforeningen ser positivt på at det etter forslaget åpnes for en prisdifferensiering med hensyn til forvaltningsprovisjonen mellom kunder innen et fond. En slik endring vil kunne gjøre det mulig å samle flere kundegrupper, som i dag er spredt på flere fond, inn i ett og samme fond. Det vil generelt kunne bidra til å effektivisere forvaltningsprosessen, redusere faren for interessekonflikter mellom fond forvaltet av samme forvaltningsselskap, samt redusere kostnadene knyttet til utarbeidelse av regnskaper og kunderapportering.»

Norges Bank uttaler:

«Kredittilsynet har etter en helhetsvurdering valgt å ikke foreslå noen skjerpelse av informasjonsplikten om forvaltningsgodtgjørelse knyttet til fondenes virksomhet.

Provisjonene som kundene betaler ved å gå inn og ut av fondene, samt forvaltningsgodtgjørelse og andre kostnader som belastes fondene er etter Norges Banks syn viktige karakteristika ved fondet. Ulike beregningsgrunnlag og ulik fordeling av de forskjellige kostnadskomponentene vil kunne gjøre disse karakteristika vanskelig tilgjengelig for investor ved valg av fond. På bakgrunn av at en stadig større andel av kundene i dagens fondsmarked utgjøres av ikke profesjonelle investorer, mener Norges Bank at det er viktig med klar og entydig informasjon på dette området.

Norges Bank mener derfor at formuleringen om at forvaltningsselskapets informasjonsplikt med hensyn til forvaltningsgodtgjørelse, registrerings- og innløsningsprovisjoner, og alle påløpne kostnader som for eksempel kurtasjekostnader, depotkostnader og kostnader som følge av avstand (spread) mellom kjøps- og salgskurser, bør skjerpes. Slike kostnader bør oppgis i prosent av gjennomsnittlig forvaltet verdi. Det kan i denne forbindelse vises til at man i USA siden 1988 har hatt krav om at alle fond blant annet skal utarbeide et hypotetisk eksempel på totale kostnader som kundene belastes over en 10 års horisont, under forutsetning av 5% årlig avkastning.»

Norges Forsikringsforbundstøtter forslaget om mulighet for differensiert forvaltningsgodtgjørelse, men kan ikke fullt ut slutte seg til Kredittilsynets argumentasjon. Forsikringsforbundet viser her særlig til Kredittilsynets argumentasjon der forsikringsvirksomhetsloven § 7-5 trekkes inn. Forsikringsforbundet er kritisk til gjeldende kostnadsregelverk i livsforsikring som Kredittilsynet viser til. Forbundet ønsker at kostnadsfordelingen i livsforsikring skal være selskapenes ansvar. Forsikringsforbundet uttaler:

«Vi vil i vår argumentasjon på dette punktet i stedet peke på at fastsettelse av differensiert forvaltningsgodtgjørelse innenfor objektivt kontrollerbare rammer, bør være fondenes eget ansvar. Samtidig synes det naturlig at fondene informerer om hvordan godtgjørelsen fastsettes.»

Verdipapirfondenes Forening mener at endringsforslaget er i tråd med de innspill foreningen har gitt til Kredittilsynet og uttaler:

«Etter vår vurdering gir tilsynet i høringsnotatet en god begrunnelse for hvorfor dette vil være en fornuftig endring i verdipapirfondloven. Foreningen slutter seg fullt ut til Kredittilsynets forslag.»

Verdipapirsentralen (VPS) peker på at det ikke er nærmere definert hvilke kriterier som legges til grunn når forslaget åpner for at forvaltningsselskapets godtgjørelse skal kunne differensieres «etter objektivt kontrollerbare kriterier». VPS mener det kan være problematisk å forholde seg til dette og uttaler videre:

«Videre reiser vi spørsmål om differensieringen gir praktisk høvelig grunnlag for den kursberegning som her nødvendigvis må skje i ettertid. Vi kan tenke oss at grunnlaget blir for komplisert til å bli regnet ut pr fond og pr kundegruppe, slik det må skje i våre systemer. Det er lite hensiktsmessig ved kursberegning som normalt skjer daglig eller ukentlig. Kurs måtte beregnes pr andelseier pr dag eller pr uke og etterskuddsvis for å sikre at den skal bli korrekt og krever et enormt oppfølgingssystem i store fond.»

3.6.4 Departementets vurdering

Departementet viser til at Kredittilsynet mener at en ved å åpne for en differensiert forvaltningsgodtgjørelse basert på hvor mange andeler den enkelte andelseier sitter med, kan oppnå en mer kostnadsriktig prising. Departementet er enig i dette. En adgang til differensiering av forvaltningsgodtgjørelsen kan riktignok vanskeliggjøre en direkte prissammenligning mellom ulike fond fordi differensieringssystemene vil kunne variere fondene imellom. Departementet legger imidlertid avgjørende vekt på at kostnadsriktig prising gjennom differensiert forvaltningsgodtgjørelse kan bidra til styrket priskonkurranse mellom forvaltningsselskapene. Departementet foreslår derfor, basert på forslaget fra Kredittilsynet, å åpne for differensiert forvaltningsgodtjørelse, se § 6-1 første ledd, nytt tredje punktum. Forslaget innebærer et unntak fra prinsippet om at hver andel gir lik rett i fondet ved at forvaltningsselskapene skal kunne henføre en ulik andel av godtgjørelsen til hver andel.

Departementet oppfatter Kredittilsynets forslag slik at differensieringen skal kunne skje gjennom ulik tilordning på hver andel av den godtgjørelsen forvaltningsselskapet belaster verdipapirfondet. Departementet antar dette vil være den mest praktiske måten for forvaltningsselskapene å gjennomføre en differensiering på. Det knytter seg imidlertid enkelte betenkeligheter til denne gjennomføringsmåten. Investorenes oversikt over kostnadene i forbindelse med forvaltningen vil etter departementets oppfatning kunne bli svekket. Videre vil denne gjennomføringsmåten, som ovenfor nevnt, kunne vanskeliggjøre en direkte prissammenligning mellom ulike fond fordi differensieringssystemene vil kunne variere fondene imellom. Departementet viser til at flere høringsinstanser, herunder Norges Bank og Arbeids- og administrasjonsdepartementet, understreker behovet for å sikre god nok informasjon om forvaltningsgodtgjørelsen. Kredittilsynet har ikke foreslått regler som skjerper informasjonsplikten på dette punktet. En forutsetning for at godtgjørelsen skal kunne differensieres gjennom ulik tilordning på hver andel, må etter departementets oppfatning være at investorene på en klar og oversiktlig måte gis nødvendig informasjon om andelsverdier og forvaltningskostnader. Departementet foreslår at delsårsrapporten og prospekt for verdipapirfond skal inneholde opplysninger om forvaltningsgodtgjørelsen, se henholdsvis § 7-1 annet ledd, nytt nr. 9 og § 7-2 annet ledd, nytt nr. 7. Vedtektene skal etter forslaget angi om forvaltningsselskapet skal ha godtgjørelse fra andelseierne, og i så fall hvordan denne godtgjørelsen skal beregnes og fordeles mellom andelseierne. Det vises til forslag til § 3-3 første ledd nytt nr. 9. Det foreslås for øvrig en hjemmel til i forskrift å fastsette nærmere regler om forvaltningsgodtgjørelsen, herunder regler om beregning og offentliggjøring, se § 6-1 første ledd, nytt fjerde punktum.

En differensiering av forvaltningsgodtgjørelsen kan etter departementets oppfatning også gjennomføres ved at forvaltningsselskapene får anledning til å kreve godtgjørelse direkte fra andelseierne i tillegg til den godtgjørelsen som belastes verdipapirfondet. Slik godtgjørelse vil f.eks. kunne fastsettes til et bestemt årlig beløp per andelseier uansett hvor mange andeler hver andelseier sitter med. En slik metode for differensiering vil etter departementets vurdering bidra til en mer åpen prisinformasjon til andelseierne enn differensiering av den godtgjørelse som kan belastes verdipapirfondet. En ulempe ved denne metoden vil likevel være at forvaltningsselskapet må kreve inn godtgjørelse fra hver andelseier i stedet for å trekke den av verdipapirfondets midler. Det kan også være praktiske problemer knyttet til tegning og innløsning av andeler i en beregningsperiode, f.eks. i tilfeller der andelseiere innløser andeler i forkant av at godtgjørelsen skal beregnes. Tilsvarende problemer vil en imidlertid også kunne få ved differensiering av godtgjørelse som kan belastes verdipapirfondet.

Departementet er enig med Kredittilsynet i at differensiering av forvaltningsgodtgjørelsen bør skje etter objektivt kontrollerbare kriterier. Kriteriene bør være knyttet direkte opp mot det aktuelle verdipapirfondet. Det bør f.eks. ikke kunne legges vekt på andelseiernes beholdning av andeler i øvrige fond forvaltet av forvaltningsselskapet eller andelseiernes mulige kundeforhold med selskaper i samme konsern. Det skal være saklig grunnlag for differensieringen. Kredittilsynet har foreslått at krav om objektivt kontrollerbare kriterier blir presisert i loven. Departementet anser at dette i stedet kan håndheves gjennom at Kredittilsynet skal godkjenne vedtektene i verdipapirfond.

Departementet viser til det som er gjengitt fra Norges Banks høringsuttalelse om opplysninger om forvaltningsgodtgjørelse og andre kostnader for andelseiere og reglene om informasjon om dette i USA. Departementet legger stor vekt på at forvaltningsselskapene gir relevant og god informasjon om alle kostnader. For øvrig vises det til at det fra flere hold er anført at kostnadene som belastes andelseierne er høye i en internasjonal sammenheng. Det må være et viktig mål for både andelseierne og den norske verdipapirfondbransjen at kostnadene ikke er høyere enn nødvendig. Relevant og god informasjon om kostnadene kan etter departementets syn bidra til å holde kostnadene nede.

3.7 Sanksjoner ved brudd på forvaltningsselskapets plikter mv.

3.7.1 Gjeldende rett

Etter verdipapirfondloven § 2-3 bortfaller samtykke fra tilsynsmyndigheten etter § 2-2 til at et forvaltningsselskap kan overta forvaltningen av et verdipapirfond dersom forvaltningsselskapet kommer under konkurs- eller offentlig akkordforhandling. Tilsynsmyndigheten kan ta tilbake samtykket dersom selskapets styre eller administrasjon har gjort seg skyldig i grov eller vedvarende overtredelse av sine plikter etter lov eller vedtekter for verdipapirfond. Det samme gjelder dersom det ellers finnes misligheter i selskapets ledelse, eller andre mislige forhold som gir grunn til å frykte for at en fortsettelse av virksomheten ikke vil stemme med allmene interesser. Når samtykket bortfaller eller blir tatt tilbake, skal verdipapirfond som selskapet forvalter avvikles eller overføres til annet forvaltningsselskap etter regler fastsatt av Kongen.

Etter kredittilsynsloven § 4 første ledd nr. 8 kan Kredittilsynet pålegge de institusjoner som det har tilsyn med, å rette på forholdet dersom en institusjons organer har handlet eller forsømt seg i strid med sine plikter etter lovgivningen eller vedtektene. Hvis et pålegg ikke blir etterkommet, kan Kredittilsynet etter kredittilsynsloven § 10 annet ledd og delegasjon fra Finansdepartementet bestemme at de personer eller den institusjon, institusjonens morselskap eller morselskap i det konsern som institusjonen er en del av, som skal oppfylle pålegget, skal betale en daglig løpende enhet til forholdet er rettet. Pålegg om mulkt er tvangsgrunnlag for utlegg.

Straffesanksjoner behandles i proposisjonens kapittel 7.

3.7.2 Kredittilsynets forslag

Kredittilsynet viser til at det ikke er noen uttrykkelig bestemmelse om retting i verdipapirfondloven. Ut fra de presiseringer som er foreslått når det gjelder konsesjonslov og krav til virksomhetsutøvelsen finner Kredittilsynet det naturlig å presisere en adgang til å pålegge retting i verdipapirfondloven. Kredittilsynet foreslår en bestemmelse om dette etter mønster av den tilsvarende bestemmelsen i verdipapirhandelloven § 12-4 med enkelte tilpasninger til den virksomheten som drives av forvaltningsselskaper for verdipapirfond. Kredittilsynet foreslår at tilsynsmyndigheten skal kunne gi forvaltningsselskap for verdipapirfond pålegg om retting dersom selskapet ikke har overholdt sine plikter i henhold til bestemmelse gitt i eller i medhold av lov, eller handlet i strid med konsesjonsvilkår. Det samme gjelder dersom institusjonenes organer ikke har overholdt selskapets eller fondenes vedtekter, eller egne interne retningslinjer fastsatt etter bestemmelser gitt i eller i medhold av lov. Pålegg kan også gis for å hindre framtidig handlemåte som vil være i strid med dette. Tilsynsmyndigheten skal videre kunne gi forvaltningsselskap for verdipapirfond pålegg om retting dersom selskapets ledelse eller styre ikke løpende oppfyller kravene til hederlig vandel og erfaring som foreslås i § 2-2 annet ledd nr. 2 og tredje ledd. Kredittilsynet foreslår videre at (i) dersom en aksjeeier med betydelig eierandel ikke anses egnet til å sikre en god og fornuftig forvaltning av selskapet eller (ii) en aksjeeier ikke har gitt melding til tilsynsmyndigheten om erverv av betydelig eierandel i forvaltningsselskap eller økning av betydelig eierandel etter forslag til § 2-4 første og annet ledd, eller (iii) erverver aksjer i strid med tilsynsmyndighetens vedtak om å nekte erverv av betydelig eierandel fordi vedkommende aksjeeier ikke anses egnet til å sikre en god og fornuftig forvaltning av forvaltningsselskapet etter forslag til § 2-4 tredje ledd, kan tilsynsmyndigheten gi pålegg om at stemmerettighetene knyttet til aksjene ikke kan utøves.

Kredittilsynet viser til bestemmelsen i kredittilsynsloven § 4 første ledd nr. 8 om pålegg om retting. Kredittilsynet vurderer det som hensiktsmessig å innta spesialbestemmelse om retting i verdipapirfondloven fordi slike påleggsbestemmelser finnes også ellers i spesiallovgivningen.

Kredittilsynet viser til at dagens bestemmelser om bortfall av samtykke til å forvalte verdipapirfond er konsentrert rundt insolvens og mislige forhold. Kredittilsynet anser at det bør presiseres egne bestemmelser om tilbakekall av konsesjon som en konsekvens av forslaget om konsesjonskrav for forvaltningsselskaper. Kredittilsynet foreslår regler om tilbakekall av konsesjon etter mønster av den tilsvarende bestemmelsen i verdipapirhandelloven § 12-5. Kredittilsynet foreslår å presisere at de lovbestemte konsesjonsvilkår er løpende krav som må være oppfylt til enhver tid. Kredittilsynet foreslår at tillatelse etter forslag til § 2-1 første ledd om å drive verdipapirfondsforvaltning faller bort dersom forvaltningsselskap kommer under konkurs- eller offentlig akkordforhandling. Tilsynsmyndigheten skal videre kunne tilbakekalle tillatelse til å drive verdipapirfondsforvaltning dersom forvaltningsselskapet:

1. ikke gjør bruk av tillatelsen innen tolv måneder, gir uttrykkelig avkall på tillatelsen eller har opphørt å drive verdipapirfondsforvaltning i mer enn seks måneder

2. har fått tillatelsen ved hjelp av uriktige opplysninger eller andre uregelmessigheter,

3. ikke lenger oppfyller de vilkår som ble stilt for tillatelsen

4. foretar alvorlige eller systematiske overtredelser av bestemmelser gitt i eller i medhold av lov,

5. gjør seg skyldig i mislige forhold som gir grunn til å frykte at en fortsettelse av virksomheten kan skade allmenne interesser, eller

6. ikke etterkommer pålegg om retting i medhold av forslag til § 2-7.

Når tillatelse etter forslag til § 2-1 bortfaller eller blir tatt tilbake, skal verdipapirfond som selskapet forvalter avvikles eller overføres til annet forvaltningsselskap etter regler fastsatt av Kongen.

3.7.3 Høringsinstansenes merknader

Ingen høringsinstanser har merknader til Kredittilsynets forslag.

3.7.4 Departementets vurdering

Departementet er enig i Kredittilsynets vurdering av at det, på bakgrunn av de foreslåtte presiseringer når det gjelder konsesjonslov og virksomhetsutøvelsen, er naturlig å presisere en adgang til å pålegge retting i verdipapirfondloven. Slike påleggsbestemmelser finnes også ellers i spesiallovgivningen. Departementet er videre enig i at bestemmelsen bør utformes etter mønster av den tilsvarende bestemmelsen i verdipapirhandelloven § 12-4, med enkelte tilpasninger til den virksomhet som drives av forvaltningsselskaper for verdipapirfond. Departementet slutter seg også til Kredittilsynets forslag om at det bør presiseres egne bestemmelser om tilbakekall av konsesjon som en konsekvens av forslaget om konsesjonskrav for forvaltningsselskapet, etter mønster av den tilsvarende bestemmelsen i verdipapirhandelloven § 12-5. Departementet er videre enig i Kredittilsynets forslag om at tillatelse etter forslag til § 2-1 første ledd om å drive verdipapirfondsforvaltning faller bort dersom forvaltningsselskapet kommer under konkurs- eller offentlig akkord forhandling. Det vises til lovforslaget §§ 2-8 og 2-9.

3.8 Forvaltningsselskapers rett til å drive annen virksomhet enn verdipapirfondsforvaltning og rett til bruk av oppdragstakere (utkontraktering)

3.8.1 Gjeldende rett

Det følger av verdipapirfondloven § 2-2 tredje ledd at et forvaltningsselskap ikke kan drive annen virksomhet enn verdipapirfondsforvaltning. Tilsynsmyndigheten kan samtykke i at forvaltningsselskapet utøver virksomhet som har tilknytning til verdipapirfondsforvaltningen. Det er i dag ikke uttrykkelige regler for forvaltningsselskapers adgang til å sette bort deler av virksomheten til eksterne oppdragstakere. Det følger av verdipapirfondloven § 2-1 første ledd at forvaltningsselskapet er forretningsfører for verdipapirfondet og i denne egenskap treffer alle disposisjoner som forvaltningen medfører. Det følger videre av verdipapirfondloven § 4-1 at forvaltningsselskapet skal utøve verdipapirforvaltning i samsvar med denne lov og fondets vedtekter. Forvaltningsselskapet skal opptre i samsvar med god forvaltningsskikk og handle utelukkende i andelseiernes interesser. EØS-regler som svarer til rdir. 85/611/EØF (UCITS-direktivet) art. 6 sier at forvaltningsselskapers virksomhet skal begrense seg til forvaltning av verdipapirfond. Direktivet inneholder ikke regler om adgangen til bruk av oppdragstakere.

3.8.2 Kredittilsynets forslag

Kredittilsynet fremmer i høringsutkastet ingen konkrete forslag om forvaltningsselskapets adgang til å drive annen virksomhet enn verdipapirfondsforvaltning eller om adgang til utkontraktering.

3.8.3 Høringsinstansenes merknader

Verdipapirfondenes Forening og Den norske Bankforeningmener forvaltningsselskapene i tillegg til forvaltning av egne fond bør kunne drive annen tilknyttet virksomhet. Bankforeningen er dessuten opptatt av at forvaltningsselskapene bør kunne sette ut forvaltningsoppgaver til andre foretak, særlig et verdipapirforetak innen samme finanskonsern. Begge foreningene legger vekt på muligheten for å samordne investeringsbeslutninger og andre forvaltningsoppgaver innen et finanskonsern. Bankforeningen uttaler:

«Forvaltningsselskapene har i dag meget begrensede muligheter til å bidra til og samtidig dra nytte av kompetansen i andre forvaltningsmiljøer innen ett og samme finanskonsern, uten å komme i konflikt med kravet til at virksomheten i de ulike juridiske objektene skal holdes atskilt. Det forhold at norske finanskonsern må opprettholde to eller flere parallelle forvaltningsmiljøer for investeringer av kunders midler, representerer en vesentlig ulempe i konkurransen med utenlandske finanskonsern. Den oppsplittede strukturen begrenser størrelsen på det enkelte forvaltningsmiljø og legger dermed også en begrensning på den kompetanse og de systemer og rutiner mv. som kan bygges opp innefor hvert enkelt miljø. Ikke minst merkes dette på verdipapirfondsiden, hvor det er vanskelig å tilby kundene et spekter av utenlandske fond, som kan konkurrere med fond fra internasjonale forvaltere. I en tid da stadig flere andelseiere etterspør verdipapirfond som investerer internasjonalt, er dette spørsmålet av vesentlig betydning for utviklingen av denne delen av finansnæringen i Norge.»

Verdipapirfondenes Forening har tilsvarende synspunkter, men legger mer vekt på at den ulikhet som eksisterer for adgangen til å selge forvaltningsråd til andre kan gi en uheldig utvikling i finanskonserner med både fondsforvaltningsselskap og verdipapirforetak, ved at vesentlige deler av virksomheten som naturlig er knyttet til fondsprodukter blir lagt til verdipapirforetaket i stedet for fondsforvaltningsselskapet.

Verdipapirfondenes Forening tar konkret opp at følgende virksomhet bør kunne utføres av forvaltningsselskaper:

• salg av rådgivningstjenester innen forvaltning,

• forestå kunderådgivning også for andre finansielle instrumenter enn egenforvaltede fondsprodukter,

• etablering av «nominee»-funksjon, og utføre oppgjør tilknyttet markedsføring av fondsandeler fra andre fondsforvaltningsselskaper,

• påta seg back-office funksjoner for andre selskaper.

Når det gjelder salg av rådgivningstjenester innen forvaltning uttaler Verdipapirfondenes Forening:

«Kredittilsynet har åpnet for at fondsforvaltningsselskaper kan kjøpe eksterne forvaltningsråd så lenge fondsforvaltningsselskapene selv besitter tilstrekkelig kompetanse til å foreta en selvstendig bedømmelse av de råd som gis.

Finansdepartementet og Kredittilsynet har imidlertid fortolket lovens bestemmelser svært restriktivt mht fondsforvaltningsselskapers adgang til å selge forvaltningsråd til andre. Den restriktive praksis er begrunnet utfra hensynet til andelseierenes interesser. Det hevdes å foreligge risiko for interessekonflikter mellom andelseierne og de utenforstående aktører som fondsforvaltningsselskapet eventuelt selger forvaltningsråd til, [...] I den forbindelse vil vi vise til at verdipapirforetak, herunder foretak som driver aktiv forvaltning, i utgangspunktet har fri adgang til å selge forvaltningsråd, jfr. vphl § 8-1 nr 2 og 5. Verdipapirhandellovens regulering på dette punkt er etter vårt skjønn mer hensiktsmessig enn den som er gjort gjeldende for fondsforvaltningsselskaper.»

Verdipapirfondenes Forening mener forvaltningsselskapene bør gis en generell rett til å forestå investeringsrådgivning til sine kunder på linje med den verdipapirforetakene har i dag. Verdipapirfondenes Forening ønsker videre en klargjøring av at fondsforvaltningsselskaper kan markedsføre, selge og forestå oppgjør av alle typer verdipapirfondsandeler som er tillatt markedsført i Norge, herunder adgang til å opptre som «nominee» for utenlandske fondsselskaper som opererer på det norske marked.

Verdipapirfondenes Forening mener videre at fondsforvaltningsselskaper bør ha adgang til å yte tjenester tilknyttet såkalte «back-office» funksjoner, som foruten oppgjør også består av regnskap og rapportering.

3.8.4 Departementets vurdering

Departementet ser at mulighetene til å kunne etablere en hensiktsmessig struktur innen finanskonsern kan være begrenset ut fra de eksisterende virksomhetsbegrensninger for forvaltningsselskap, slik som deres adgang til å selge generelle rådgivningstjenester og til å forestå kunderådgivning knyttet til andre finansielle instrumenter. Departementet ser videre at mulighetene for å kunne etablere en hensiktsmessig struktur også kan være begrenset ut fra gjeldende regler om bruk av oppdragstakere. Departementet anser at hensynet til å sikre gode og effektive miljøer kan tilsi en oppmykning av den gjeldende virksomhetsbegrensningen. På den annen side må en unngå at annen virksomhet enn verdipapirfondsforvaltning får et innhold eller omfang i forvaltningsselskapene som kan være i strid med andelseiernes interesser. Departementet antar videre at adgang til å sette ut deler av den konsesjonspliktige virksomheten til andre foretak vil kunne gi forvaltningsselskapene muligheter til å bidra til og dra nytte av kompetansen i andre forvaltningsmiljøer. Samtidig må man unngå at konsesjonspliktig virksomhet settes bort i for stor grad med det resultat at det ikke er tilstrekkelig kompetanse i forvaltningsselskapet.

Dersom eksisterende virksomhetsbegrensninger for forvaltningsselskaper og reglene om bruk av oppdragstakere (utkontraktering) skal endres, krever det etter departementets syn en grundigere vurdering av hvilke former for virksomhet kompetansen skal omfatte. Forslaget fra Verdipapirfondenes Forening har kommet frem gjennom høringen og Kredittilsynet har ikke vurdert dette spørsmålet nærmere. Spørsmålet om bruk av oppdragstakere er, som nevnt, heller ikke omhandlet i Kredittilsynets forslag. Departementet vil videre vise til foreliggende endringsforslag til UCITS-direktivet (COM 2000/331 final) hvor det foreslås nærmere regler om dette. Det vises videre til at Banklovkommisjonen vil foreslå nærmere regler om adgang til å sette ut oppgaver tilknyttet virksomheten i finansforetak.

Departementet vil på denne bakgrunn ikke foreslå lovregler som utvider forvaltningsselskapenes adgang til å drive annen virksomhet enn verdipapirfondsforvaltning eller gjøre endringer i reglene om bruk av oppdragstakere i denne omgang. Departementet foreslår i stedet en hjemmel som åpner for at departementet kan gi nærmere bestemmelser i forskrifts form om adgang til å drive virksomhet som har tilknytning til verdipapirfondsforvaltning og om nærmere regler om forvaltningsselskapers bruk av oppdragstakere. Hva som skal regnes som «tilknyttet virksomhet» vil kunne utvikle seg over tid. I denne sammenheng vil det være naturlig å se hen til internasjonal utvikling og utvikling i EØS-reglene på området. Det legges følgelig opp til en mulighet for en viss utvidelse i forhold til det som følger av gjeldende rett. Det vises også til at Kredittilsynet etter gjeldende regler kan samtykke i at forvaltningsselskapet kan utøve virksomhet utover det som følger av lovens hovedregel. Tilsynet vil i denne sammenheng kunne legge vekt på bl.a. de hensyn som er anført av Verdipapirfondenes Forening.

Det vises til lovforslaget § 2-7 (nåværende § 2-2) tredje ledd, tredje og fjerde punktum.

3.9 Utenlandske foretaks verdipapirfondsforvaltning i Norge

3.9.1 Gjeldende rett

Adgangen til å tilby (markedsføre og selge) andeler i utenlandske verdipapirfond i Norge behandles nedenfor i kap. 6. Her behandles adgangen for utenlandske foretak til å drive generell verdipapirfondsforvaltning i Norge. Bakgrunnen for denne sondringen er systematikken i UCITS-direktivet (herunder foreliggende forslag til endringer i direktivet). Dette er nærmere behandlet i pkt. 3.9.4.

Forvaltningsselskaper er i verdipapirfondloven § 1-2 definert som selskap som driver verdipapirfondsforvaltning. Med verdipapirfondsforvaltning menes forvaltning av et verdipapirfond, herunder salg og innløsing av andeler i fondet og kjøp og salg av verdipapirer for fondet.

Verdipapirfondloven § 1-3 tredje ledd har regler om adgangen for «investeringsforetak» med hovedsete i annen stat som er part i EØS-avtalen til å tilby verdipapirfondsandeler i Norge, herunder adgangen til å etablere filial. Bakgrunnen for begrepsbruken er den norske oversettelsen av UCITS-direktivet som benytter betegnelsen «investeringsforetak» som en felles betegnelse på de innretninger for kollektiv investering i omsettelige verdipapirer som er omfattet av direktivet. Departementet legger til grunn at med «investeringsforetak» forstås innretninger som driver verdipapifondsforvaltning.

Etter verdipapirfondloven § 1-3 tredje ledd gjør ikke «første og annet ledd innskrenkninger i adgangen for investeringsforetak med hovedsete i annen stat som er part i EØS-avtalen til å tilby verdipapirfondsandeler i Norge, herunder adgangen til å etablere filial». Etter verdipapirfondloven § 1-3 første ledd skal virksomhet som har til formål å motta innskudd fra en ubestemt krets av personer for i fellesskap å delta i kjøp og salg av verdipapirer, være organisert som et verdipapirfond under forvaltning av et forvaltningsselskap i samsvar med reglene i verdipapirfondloven. Etter annet ledd kan innbydelse til ubestemt krets av personer om i fellesskap å delta i kjøp av verdipapirer ikke utstedes av andre enn forvaltningsselskap som har samtykke til å drive verdipapirfondsforvaltning etter lovens § 2-2.

EØS-reglene som svarer til UCITS-direktivet fastsetter at medlemsstatene skal tillate markedsføring og salg av andeler i verdipapirfond som er hjemmehørende i andre medlemsstater og som oppfyller vilkårene i direktivet for å få et slikt «UCITS-pass». Direktivet fastsetter derimot ikke harmoniserte standarder for regulering av forvaltningsselskaper som grunnlag for at disse skal ha automatisk adgang til etablering og å drive virksomhet i andre medlemsstater.

Departementet antar at bestemmelsen i verdipapirfondloven § 1-3 tredje ledd først og fremst er ment å regulere adgang til markedsføring og salg av andeler i UCITS-fond her i landet, og at dette kan gjøres direkte via grenseoverskridende virksomhet. Departementet legger imidlertid til grunn at reglene også får anvendelse for forvaltningsselskap som sådan. Dette kan bl.a. utledes av at henvisningen til adgangen til filialetablering ellers ville gitt liten mening. Departementet legger til grunn at forvaltningsselskaper med hovedsete i annen stat som er part i EØS-avtalen dermed kan drive verdipapirfondsforvaltning i Norge uten særskilt tillatelse fra norske myndigheter. Etter forskrift av 30. juni 1994 nr. 662 om utenlandske investeringsforetaks adgang til å tilby verdipapirfondsandeler i Norge har selskapet imidlertid meldeplikt for slik virksomhet.

Kongen kan etter verdipapirfondloven § 1-3 fjerde ledd «gi investeringsforetak med hovedsete i stat som ikke er part i EØS-avtalen, tillatelse til gjennom filial å drive verdipapirfondsforvaltning i Norge. Tillatelse kan kun gis investeringsforetak som har tillatelse i sitt hjemland til å drive tilsvarende virksomhet og som er underlagt betryggende tilsyn der». Etter femte ledd gjelder verdipapirfondlovens bestemmelser med unntak av §§ 2-1 annet og tredje ledd, 2-2 fjerde ledd, 2-5, 2-6, 2-8, 2-9 første ledd og 2-10 for slike filialer. Kongen kan fastsette nærmere regler for slike filialers virksomhet i Norge. Før investeringsforetaket kan starte sin virksomhet i Norge gjennom filial, skal det være etablert et tilfredsstillende samarbeid om tilsyn mellom tilsynsmyndighetene i investeringsforetakets hjemland og Kredittilsynet, jf. § 1-3 sjette ledd.

3.9.2 Kredittilsynets forslag

Kredittilsynet bemerker at gjeldende verdipapirfondlov benytter betegnelsen «forvaltningsselskap» om norske selskaper som har fått tillatelse til å drive verdipapirfondsforvaltning, se verdipapirfondloven § 1-3 første ledd, mens utenlandske selskaper etablert i et annet EØS-land som driver tilsvarende virksomhet, blir omtalt som «investeringsforetak», se § 1-3 tredje ledd. Tilsynet peker på at det i praksis har vist seg at betegnelsen «investeringsforetak» har ført til begrepsforvirring og sammenblanding med verdipapirforetak, som i rdir. 93/22/EØF (Investeringstjenestedirektivet) blir omtalt som «investment firms». På denne bakgrunn foreslår Kredittilsynet at verdipapirfondloven endres slik at betegnelsen «forvaltningsselskap» benyttes både om norske og utenlandske innretninger etablert i et annet EØS-land og som driver verdipapirfondsforvaltning. Kredittilsynet uttaler i denne sammenheng:

«Forvaltningsselskap» er i verdipapirfondloven § 1-2 definert som; «selskap som driver verdipapirfondsforvaltning». Betegnelsen forvaltningsselskap vil således også omfatte «trusts» og «investeringsselskap', som er alternative måter å opprette kollektive investeringsinnretninger jf. UCITS-direktivet, art. 1 nr. 3.»

Tilsynet bemerker at dette kun innebærer en teknisk endring.

3.9.3 Høringsinstansenes merknader

Høringsinstansenes merknader er i det vesentlige knyttet til markedsføring og salg av fondsandeler. For en nærmere omtale vises det til pkt. 6.3. Ingen av høringsinstansene har særskilte merknader til adgangen for utenlandske forvaltningsselskaper til å drive generell verdipapirfondsforvaltning i Norge.

3.9.4 Forslag til endringer i rdir. 85/611 EØF (UCITS-direktivet)

Foreliggende forslag til endring av UCITS-direktivet, COM 2000/331 final, foreslår harmoniserte standarder for regulering av utenlandske foretaks adgang til å drive verdipapirfondsforvaltning i andre medlemsstater. Det foreslås at slik virksomhet kan drives gjennom etablering av filial eller gjennom grenseoverskridende tjenesteytende virksomhet fra foretakets hjemstat (forslags art. 6). Endringene vil være EØS-relevante. Foretak som oppfyller direktivets krav skal ha adgang til å etablere filial i annen EØS-stat og adgang til å utøve virksomhet i annen EØS-stat, uten krav om forutgående tillatelse fra vertsstatens myndigheter. Det foreslås i stedet regler om meldeplikt til hjemstatens myndigheter (forslagets art. 6a nr. 1 og 6b nr. 1). Meldingen skal inneholde opplysninger om hvilken medlemsstat foretaket har til hensikt å utøve virksomhet i og en virksomhetsplan der det særlig angis hvilke oppgaver og tjenester i henhold til art. 5 nr. 2 og 3 som omfattes (forslagets art. 6a nr. 2 og 6b nr. 1). I art. 5 nr. 2 og 3 er det foreslått harmoniserte regler om forvaltningsselskapers adgang til å drive tilknyttet/annen virksomhet enn kollektiv porteføljeforvaltning, herunder regler om adgang til å drive aktiv forvaltning og investeringsrådgivning. Dette er også behandlet i dette forslags pkt. 3.8. Melding om etablering av filial skal i tillegg inneholde opplysninger om hvordan filialen skal være organisert, adresse i vertslandet der dokumenter kan innhentes, navnene på de personer som utgjør filialens ledelse, samt en liste over de verdipapirfond forvaltningsselskapet, i overensstemmelse med artikkel 46, eventuelt har meddelt skal markedsføres gjennom filialen i vertslandet.

Ved melding om grenseoverskridende virksomhet skal hjemstatens kompetente myndigheter senest én måned etter mottakelsen av meddelelsen, videresende denne til de kompetente myndigheter i vertsstaten (forslagets art. 6b nr. 2). I tillegg skal det oversendes nærmere opplysninger om enhver garantiordning som har til formål å beskytte investorer. Foretaket kan deretter påbegynne sin virksomhet i vertsstaten, uavhengig av bestemmelsene i art. 46 (forslagets art. 6b nr. 3). Departementet antar, på bakgrunn av forslaget om forvaltningsselskapers adgang til å drive tilknyttet/annen virksomhet, at forslaget innebærer at det kreves særskilt meddelelse til vertsstatens myndigheter om hvilke fond som skal kunne markedsføres og selges i vertslandet, etter reglene i direktivets art. 46. Det vises til proposisjonens pkt. 6 om markedsføring av utenlandske fondsandeler og forslag til ny § 6-14. Vertsstatens kompetente myndigheter skal deretter underrette foretaket om de vilkår, herunder de regler for god forretningsskikk, som i vertsstaten gjelder for slik annen/tilknyttet virksomhet som er nevnt i forslagets art. 5 nr. 3 (forslagets art. 6b nr. 3). I tilfelle endring av virksomheten i forhold til virksomhetsplanen, skal foretaket skriftlig meddele både kompetente myndigheter i hjemstaten og vertsstaten før gjennomføringen av endringen (forslagets art. 6b nr. 3).

Ved melding om etablering av filial skal hjemstatens kompetente myndigheter videresende ovennevnte opplysninger til vertsstaten senest tre måneder etter mottagelsen. Hjemstatens kompetente myndigheter kan, ut fra en vurdering av foretakets organisatoriske struktur eller finansielle situasjon under hensyn til de påtenkte aktiviteter, nekte å videresende opplysningene. Det stilles krav til at nektelsen skal være begrunnet og foreligge innen to måneder etter mottakelsen av opplysningene. Nektelsen skal kunne prøves av domstolen (forslagets art. 6a nr. 3). Vertsstaten skal senest innen to måneder etter mottakelsen av opplysningene forberede tilsynet med foretaket og underrette foretaket om de vilkår, herunder de i art. 44 og 45 anførte regler i vertslandet og reglene for god forretningsskikk, som i vertsstaten gjelder for slik annen/tilknyttet virksomhet som er nevnt i forslagets art. 5 nr. 3 (forslagets art. 6a nr. 4). Så snart meddelelsen fra kompetente myndigheter i vertslandet foreligger, eller ved utløpet av to-månedersfristen, kan filialen etableres og påbegynne sin virksomhet (forslagets art. 6a nr. 5). I tilfelle av endring av et eller flere ovennevnte forhold foretaket har gitt opplysninger om, skal foretaket skriftlig meddele både kompetente myndigheter i hjemstaten og vertsstaten senest én måned før gjennomføringen av endringen (forslagets art. 6a nr. 6).

Etter forslagets art. 6c nr. 2 annet ledd kan vertsstaten kreve at de foretak som driver virksomhet på deres område som ledd i fri utveksling av tjenesteytelser, skal gi nødvendige opplysninger til kontroll av om foretakene overholder vertsstatens regler for slik virksomhetsutøvelse. Slike krav kan ikke være mer vidtgående enn dem som gjelder for foretak som er etablert i vertsstaten.

3.9.5 Departementets vurdering

Departementet er på bakgrunn av foreslåtte endringer i rdir. 85/611/EØF (UCITS-direktivet) av den oppfatning at det er behov for å fastsette klarere skille i loven mellom reguleringen av markedsføring og salg av andeler i utenlandske verdipapirfond (som behandles nedenfor i kap. 6) og utenlandske foretaks adgang til å drive verdipapirfondsforvaltning i Norge (som behandles her). Det bør til dels gjelde ulike regler for utøvelsen av disse ulike oppgavene og et klarere skille vil dessuten bidra til et bedre og klarere regelverk. Departementet ser også behov for en klargjøring av begrepsbruken i forhold til reglene i gjeldende verdipapirfondlov § 1-3.

Kredittilsynet skiller i sitt forslag ikke klart mellom markedsføring og salg av andeler på den ene siden og generell fondsforvaltning på den annen side. Etter departementets oppfatning synes Kredittilsynet likevel å legge til grunn at reguleringen etter forslaget skal omfatte både verdipapirfondsforvaltning og markedsføring og salg av andeler.

Departementet foreslår på denne bakgrunn egne bestemmelse i verdipapirfondloven om adgangen for utenlandske forvaltningsselskaper til å drive verdipapirfondsforvaltning i Norge direkte fra forretningssted i utlandet eller gjennom filial.

Departementet foreslår å ta inn en bestemmelse i § 2-12 om utenlandske forvaltningsselskap som omfattes av EØS-reglene som svarer til rådsdirektiv 85/611/EØF med senere endringer (UCITS-direktivet). Bestemmelsen vil regulere slike selskapers adgang til å drive verdipapirfondsforvaltning i Norge direkte fra forretningsstedet i annen EØS-stat eller gjennom etablering av filial. Foretaket må ha rett til å drive verdipapirfondsforvaltning i hjemlandet og være underlagt betryggende tilsyn der. Slik virksomhet skal ikke være underlagt krav om tillatelse i Norge, men forvaltningsselskapet har meldeplikt til kompetente myndigheter i hjemstaten, som beskrevet over i pkt. 3.9.4. Det presiseres at dersom forvaltningsselskapet skal markedsføre og selge andeler i verdipapirfond, må kravene i forslagets §§ 6-11 flg. også være oppfylt.

Departementet foreslår videre å ta inn en bestemmelse i § 2-13 om andre utenlandske foretaks adgang til å drive verdipapirfondsforvaltning i Norge direkte fra forretningsstedet i utlandet eller gjennom etablering av filial. Det foreslås at slike foretak må ha tillatelse fra norske tilsynsmyndigheter for slik virksomhet, herunder etablering av filial. Dette gjelder også forvaltningsselskaper som har hovedsete i annen EØS-stat, men som ikke omfattes av EØS-reglene som svarer til rådsdirektiv 85/611/EØF med senere endringer (UCITS-direktivet). Som følge av manglende harmoniserte regler for slike foretak er departementet av den oppfatning at et krav om tillatelse er nødvendig for å ivareta hensynet til investorene og den generelle tilliten til det finansielle markedet. Departementet legger til grunn at et slikt krav vil være i samsvar med EØS-reglene om etableringsrett og fri bevegelse av tjenester. Det vises til at kravet om tillatelse ikke innebærer en forskjellsbehandling av utenlandske forvaltningsselskaper, og tiltaket antas å være et proporsjonalt virkemiddel for å ivareta ovennevnte hensyn.

Etter § 2-13 kan tilsynsmyndigheten gi slike utenlandske forvaltningsselskap tillatelse til å drive verdipapirfondsforvaltning i Norge gjennom etablering av filial eller ved grensekryssende virksomhet. Tillatelsen er betinget av at foretaket har tillatelse til å drive slik virksomhet i hjemlandet enten dette skjer isolert eller i samme enhet som investorene eier andeler i. Videre kreves at foretaket er underlagt betryggende hjemlandstilsyn. Videre foreslår departementet at det oppstilles krav om at det skal være etablert et tilfredsstillende samarbeid mellom tilsynsmyndighetene i vedkommende foretaks hjemland og tilsynsmyndighetene her i landet. Ved grensekryssende virksomhet foreslås krav om stedlig representasjon. Hensikten med dette kravet er å sikre at norske investorer kan komme i kontakt med en representant for det utenlandske forvaltningsselskapet her i landet. Vedkommende skal bl.a. kunne motta eventuelle søksmål på vegne av forvaltningsselskapet. Departementet vil presisere at kravet ikke er det samme eller like omfattende som kravet til representasjonskontor for banker. Det presiseres at dersom forvaltningsselskapet skal markedsføre og selge andeler i verdipapirfond, må kravene i forslagets §§ 6-11 flg. også være oppfylt.

Utenlandske forvaltningsselskaper vil kunne opprette datterselskaper i Norge etter de alminnelige reglene i verdipapirfondloven for etablering av forvaltningsselskap. Slike datterselskaper vil være underlagt lovens regler fullt ut på linje med andre norske forvaltningsselskaper.

Departementet foreslår en hjemmel til å fastsette nærmere regler i forskrift om utenlandske foretaks virksomhetsutøvelse og etablering av filial i Norge.

Det vises til forslagene til §§ 2-12 og 2-13.