4 Rammeverk for pensjonsopptjening og -utbetaling

4.1 Pensjonsplan, grunnlag for pensjonsopptjening

4.1.1 Gjeldende rett

Ifølge foretakspensjonsloven § 4-2 skal medlemmenes opptjente pensjon tilsvare en bestemt andel av retten til full pensjon etter pensjonsplanen, normalt beregnet ut fra hvor lang tjenestetid medlemmet vil ha ved nådd opptjeningsalder. Det skal settes et krav til antall år med opptjening (tjenestetid) for å nå fulle ytelser, jf. § 4-3. Tjenestetiden er tiden fra ansettelse til opptjeningsalder, som normalt er 67 år. Krav til tjenestetid for full opptjening kan imidlertid ikke være lavere enn 30 år, jf. § 4-3. Opptjent pensjon for arbeidstaker i deltidsstilling skal utgjøre en forholdsmessig del av den pensjon som ville være opptjent dersom arbeidstakeren hadde hatt fulltidsstilling, jf. § 3-5.

Foretakspensjonsloven åpner også for at det kan opprettes pensjonsordning med engangsbetalt alderspensjon, hvor medlemmet erverver pensjonsrettigheter hvert år som følge av innbetaling av årlig innskuddspremie tillagt årlig avkastning. I ordninger med engangsbetalt foretakspensjon har medlemmene til enhver tid krav på summen av de rettigheter som er opptjent iht. pensjonsplanen, jf. § 4-2 annet ledd

Paragraf 2-3 fastsetter at ordningen skal ha en pensjonsplan som angir vilkårene for og omfanget av pensjonsytelsene, og eventuelt en innskuddspremieplan dersom ordningen har engangsbetalt alderspensjon. Pensjonsinnretningen garanterer for opptjente ytelser med mindre det er avtalt kollektivt eller individuelt investeringsvalg, jf. annet ledd. Pensjonsplanen omfatter alle arbeidstakere og medlemmer av ordningen. I foretakspensjonsloven fastsettes ytelsene og ikke innbetalingene. Ifølge § 5-2 kan ytelsene fastsettes til:

• «a. et beløp fastsatt ut fra lønn og beregnet folketrygd etter § 5-5,

• b. en bestemt del av medlemmets lønn, beregnet etter regler angitt i regelverket,

• c. et bestemt beløp pr. medlem, fastsatt i forhold til og ikke høyere enn folketrygdens grunnbeløp.»

Ytelsene skal ifølge § 5-4 beregnes med utgangspunkt i den lønn som medlemmet mottar fra foretaket i løpet av året. Det kan imidlertid fastsettes at det skal ses bort fra godtgjørelse for overtid, skattepliktige naturalytelser og utgiftsgodtgjørelser eller andre varierende eller midlertidige tillegg, jf. annet ledd bokstav a. Alternativt kan lønnsgrunnlaget være lønnen med fratrekk av 10 prosent, jf. bokstav d. Videre kan det bestemmes at siste års lønn eller gjennomsnitt av to eller tre siste års lønn før uttak av pensjon skal legges til grunn, jf. bokstav b. Det er også et alternativ å benytte et såkalt normert lønnsgrunnlag (for eksempel et kronebeløp) dersom det ikke gir vesentlig annerledes resultat enn å legge faktisk lønn til grunn, jf. bokstav c.

Pensjonsleverandørene skal ha pristariffer for beregningen av premier i foretakspensjonsordninger, jf. foretakspensjonsloven §§ 9-2 og 9-3 og forsikringsvirksomhetsloven § 9-3. Forsikringsvirksomhetsloven § 9-3a slår fast at selskapet kan anvende kjønn som faktor ved beregning av pris for dekning av risiko knyttet til person og ved beregning av premier og ytelser dersom kjønn er en bestemmende faktor ved beregningen av risiko, og dette er basert på relevante og nøyaktige aktuarmessige og statistiske data.

Det kan ifølge foretakspensjonsloven § 5-8 gjøres endringer i pensjonsplanen, men endringer i pensjonsplanen eller i pensjonsordningens beregningsgrunnlag kan ikke redusere medlemmers rett til opptjent pensjon eller premiereserven knyttet til opptjent pensjon på tidspunktet for endringen.

I innskuddspensjonsordninger underlagt alminnelig forvaltning har medlemmet til enhver tid rett på summen av de innskudd som er innbetalt for medlemmet inklusive en forholdsmessig andel av avkastning tilført pensjonsordningen i medlemsperioden. Dersom innskuddspensjonsordningen er opprettet i livsforsikringsselskap eller pensjonskasse omfattes også eventuelle tilleggsavsetninger. Dette følger av innskuddspensjonsloven § 3-5 første ledd. Er det avtalt investeringsvalg har medlemmet rett til summen av innskudd med tillegg av oppnådd (positiv eller negativ) avkastning, jf. § 3-5 annet ledd.

Ifølge innskuddspensjonsloven § 5-1 skal det fastsettes en innskuddsplan for alle arbeidstakere i ordningen. Foretaket skal betale inn innskudd for arbeidstakerne i samsvar med det som er bestemt i planen. Ifølge § 5-2 første ledd kan innskudd for lønn ut over 6 G være inntil to ganger innskuddet for lønn opp til 6 G. Annet ledd slår fast at i innskuddsordninger som konverteres til pensjonsforsikring skal det ved betalingen av innskudd tas hensyn til at dødeligheten er ulik for kvinner og menn. Innskudd for medlemmer som har deltidsstilling skal etter tredje ledd være en forholdsmessig del av innskuddet dersom medlemmet hadde hatt fulltidsstilling.

Innskuddene for medlemmene kan etter § 5-3 fastsettes som

• «a. et bestemt beløp per medlem uavhengig av lønn,

• b. en bestemt prosent av medlemmets lønn,

• c. en bestemt prosent av et lønnsgrunnlag beregnet etter regler fastsatt i regelverket,

• d. et beløp for hvert medlem beregnet på grunnlag av ulike prosentsatser for medlemmets lønnsgrunnlag for henholdsvis lønn inntil 6 G og de deler av lønnen som ligger mellom 6 og 12 G.»

Maksimale grenser for innskuddene følger av forskrift 22. desember 2000 nr. 1413 til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold (innskuddspensjon) del 3.

Innskuddspensjonsloven § 5-1 annet ledd fastslår at foretaket hvert år skal betale innskudd for medlemmene av pensjonsordningene i samsvar med det som er fastsatt i innskuddsplanen. Dersom innskuddsplanen inneholder bestemmelser om dette, kan innskuddene i et bestemt år settes 25 prosent høyere eller lavere enn det som er fastsatt i innskuddsplanen.

Lønnen beregnes ifølge § 5-5 tilsvarende som etter foretakspensjonsloven § 5-4, se ovenfor.

4.1.2 Banklovkommisjonens utkast

Banklovkommisjonen foreslår i utkastet at opptjeningen skal være basert på alleårsopptjening, som i folketrygden. Dette innebærer at medlemmene av en pensjonsordning får rett til pensjon ved årlig oppbygging av en pensjonsbeholdning som omregnes til årlig pensjon ved uttak, jf. lovutkastet § 4-1. Foretaket skal ifølge lovutkastet § 4-2 fastsette en pensjonsplan for ordningen som inneholder regler om beregning og innbetaling av årlige premier fra foretaket, oppbygging av de enkelte medlemmenes pensjonsbeholdninger, og beregning og utbetaling av årlig pensjon. Pensjonsplanen kan utformes etter reglene om standardmodell eller etter reglene om grunnmodell, jf. utkastet § 4-1 annet ledd. Banklovkommisjonen foreslår at foretaket hvert år skal innbetale en fastsatt prosent av den enkelte ansattes lønn i intervallet 0 til 12 ganger folketrygdens grunnbeløp (G), jf. utkastet tredje ledd. Årets innskudd tilføres den ansattes pensjonsbeholdning.

Et mindretall i Banklovkommisjonen (bestående av medlemmene Dalsøren, Gjelsvik og Orskaug) mener det bør åpnes for tiltak som kan bidra til å dempe avkortningen av alderspensjonen for de som tar ut pensjon tidlig. Arbeidstakere som ikke kan stå i arbeid lenger enn til 62 år, vil da kunne få en noe bedre pensjon enn det som følger av avkortningen i den nye folketrygden. Mindretallet foreslår derfor at det tas inn et nytt ledd i lovutkastet § 4-2 som åpner for at det i pensjonsplanen kan fastsettes en høyere opptjening før 62 år enn etter, innenfor de samme økonomiske rammene som loven fastsetter.

Folketrygden gir bare opptjening for lønn inntil 7,1 G, men Banklovkommisjonen mener dette ikke bør være til hinder for at det i de private ordningene, som i dag, kan gis opptjening inntil 12 G. I folketrygden opptjenes 18,1 prosent av lønn inntil 7,1 G og det gis ingen opptjening for lønn over 7,1 G. For at pensjonsordninger etter utkastet til lov om kollektiv tjenestepensjon reelt skal kunne gi samme kompensasjonsgrad inklusive alderspensjon fra folketrygden som dagens ytelsesordninger, mener Banklovkommisjonen at det bør kunne kompenseres fullt ut for at folketrygden ikke gir opptjening for lønn over 7,1 G. Banklovkommisjonen foreslår derfor i utkastet § 4-2 tredje ledd at det i pensjonsplanen skal kunne fastsettes at det skal innbetales en tilleggspremie på inntil 18,1 prosent av lønn mellom 7,1 G og 12 G.

For medlemmer som er ansatt i deltidsstillinger skal det etter utkastet § 4-2 fjerde ledd betales inn en forholdsmessig andel av de innskudd som betales for heltidsansatte.

Banklovkommisjonen foreslår at opptjeningen skal starte fra første krone, selv om lov om obligatorisk tjenestepensjon (OTP) angir at minstekravet skal gi opptjening fra lønn fra 1 G og opp til 12 G. Banklovkommisjonen mener opptjening fra første krone er en riktig tilpasning til opptjeningsprinsippene i folketrygden og viser til at foretak som ønsker å ligge på minimum etter OTP kan gjøre dette ved å tilpasse prosentsatsene slik at samlet innskudd blir på samme nivå som ved et innskudd på 2 prosent av lønn over 1 G.

Banklovkommisjonen har videre foreslått at arbeidsgiver i det enkelte år skal kunne øke innskuddspremien med inntil 2 prosent av lønn mellom 0 og 12 G for eksempel dersom foretaket et år har god inntjening og ønsker at dette skal komme arbeidstakerne til gode, jf. lovutkastet §§ 4-6 første ledd og 4-12 første ledd. Dette kan bare gjøres dersom foretaket ikke allerede utnytter maksimalsatsene etter lovutkastet fullt ut. Imidlertid foreslår Banklovkommisjonen at det ikke skal være adgang til å redusere innskuddspremiene i dårlige år, slik det er adgang til i innskuddspensjonsloven og foretakspensjonsloven i dag.

Et mindretall i Banklovkommisjonen (bestående av medlemmet Mildal) mener det innenfor kollektiv tjenestepensjon bør være anledning til å starte opptjening først på lønn over 1 G. Opptjening fra første krone vil innebære en omfordeling mellom arbeidstakere på ulike lønnsnivå og en kostnadsøkning sammenlignet med minstekravene etter OTP, ifølge mindretallet. Mindretallet mener videre en slik endring ikke er nødvendig for å tilpasse private pensjonsordninger til folketrygdens system.

Lønn er foreslått definert i lovutkastet § 4-3. Definisjonen i utkastet er basert på gjeldende definisjoner i foretakspensjonsloven § 5-4 og innskuddspensjonsloven § 5-5, og innebærer at all lønn som den ansatte mottar fra foretaket, skal regnes med, men at det kan gjøres unntak for godtgjørelse for overtid, naturalytelser eller andre varierende eller midlertidige tillegg. Alternativt kan det gjøres fradrag for 10 prosent av lønnen. Banklovkommisjonen legger til grunn at eksisterende tolkningspraksis for hva som regnes som varierende eller midlertidige tillegg kan videreføres.

Ifølge utkastet § 4-4 skal pensjonsinnretningene melde beregningsgrunnlag for årlig premie, årlige kostnader og risikopremier til Finanstilsynet. Pensjonsplanene kan endres av foretaket etter uttalelse fra styringsgruppen, men slik endring kan ikke redusere rett til allerede opptjent pensjon på endringstidspunktet, jf. § 4-5.

Banklovkommisjonen foreslår at pensjonsinnretningen ikke har risikoen for hvilken avkastning (over null) som faktisk oppnås på forvaltning av pensjonsmidlene. Motstykket er at all faktisk oppnådd årlig avkastning skal godskrives arbeidstakernes pensjonsbeholdning, jf. lovutkastet §§ 4-6 annet ledd og 4-12 annet ledd.

4.1.3 Høringsinstansenes syn

Akademikerne støtter at opptjeningen skal være basert på alleårsopptjening.

Finans Norge mener § 4-3 om beregning av lønn fortsatt bør åpne for samme alternativer som i gjeldende rett, jf. foretakspensjonsloven § 5-4 annet ledd bokstav b og c og innskuddspensjonsloven § 5-5 annet ledd bokstav b og c. Norwegian Insurance Partner (NIP) skriver at de erfarer at normerte pensjonsgrunnlag (bokstav c) fremdeles er noe i bruk i markedet. Også YS og NHO mener alternativ c bør bestå, da det er i bruk i markedet.

Finans Norge mener § 4-4 om beregningsgrunnlag hører hjemme i forsikringsvirksomhetsloven heller enn i produktlovgivningen.

Finans Norge mener bestemmelsene om endring av pensjonsplaner bør baseres på tilsvarende regler i innskuddspensjonsloven, ikke de tilsvarende i foretakspensjonsloven slik Banklovkommisjonen har foreslått. Dette fordi den nye ordningen definerer innskudd i prosent av lønn, og ikke ytelsene.

Aktuarforeningen viser til at den nye ordningen med alleårsopptjening vil ha en annen kostnadsprofil enn dagens ytelsesordninger. Kostnadene vil være høyere enn i ytelsesordninger tidlig i opptjeningen og lavere mot slutten av opptjeningen. Dette kan påvirke i hvilken grad foretak med ytelsespensjonsordninger velger å omdanne til tjenestepensjonsordninger etter Banklovkommisjonens forslag. Aktuarkonsulenters Forum mener at det burde vært vurdert alternative måter for alleårsopptjening, f.eks. basert på opptjeningsmodellen i ny AFP i privat sektor og forslaget i NOU 2009: 13 Brede pensjonsordninger.

Regelverket om premiefritak ved uførhet mangler ifølge Aktuarforeningen regler om karenstid før utbetaling, begrensninger på hvor lav uføregraden kan være før rett til premiefritak oppstår, og om premiefritaket skal baseres på kjønnsnøytral premie. For å unngå usikkerhet og gjøre premiefritaket forsikringsbart, mener Aktuarforeningen premiefritaket uansett bør utbetales til 67 år som i gjeldende pensjonslover.

Finansforbundet støtter alleårsprinsippet forutsatt at det gis tilstrekkelig rom til å spare opp tilsvarende pensjonsnivåer som tidligere. Finansforbundet støtter også pensjonsopptjening fra første krone blant annet fordi det bidrar til å utjevne forskjeller mellom høyt- og lavtlønnede. Videre mener Finansforbundet at Banklovkommisjonen i sitt videre arbeid må sørge for at «all personinntekt (inkludert overtid, naturalytelser, bonus og provisjoner mv.) også legges til grunn ved beregning av tjenestepensjonsgrunnlaget».

Finansforbundet stiller seg positiv til at arbeidsgiver skal kunne betale inn ekstra pensjonsinnskudd i gode år, men mener arbeidstakers forhandlingsrett bør være lovfestet på dette punktet. Finans Norge mener det bør presiseres at innskudd fra arbeidsgiver inkl. slike ekstrainnskudd ikke kan overstige lovens maksimalrammer.

LO uttaler at det er viktig at tjenestepensjonsordningene bidrar til å redusere de begrensninger for uttak av pensjon ved 62 år som følger av folketrygden og sier i denne sammenheng at «også de som ikke kan stå lengre enn 62 år må få en samlet pensjon som er god nok til å sikre god kjøpekraft og reell valgfrihet». Landslaget for offentlige pensjonister mener det bør være mekanismer som motvirker avkortning av pensjon ved tidlig uttak. YS uttaler:

«at det bør søkes å gjøre avkortningen ved tidliguttak mindre kraftig. En måte å gjøre dette på kan være, innenfor samme økonomiske ramme, å sette høyere opptjeningssats før 62 år enn etter. Vi støtter mindretallets merknad om dette inntatt i utredningens kapitel 6.7.4.»

NITO støtter at pensjonsopptjeningen i de foreslåtte ordningene skal skje av lønn fra 0 til 12 G. Videre støtter NITO at pensjon kan opptjenes fram til fylte 75 år. Imidlertid mener NITO det bør være mulig å tjene opp pensjon fra fylte 13 år som i folketrygden, ikke først fra fylte 20 år som Banklovkommisjonen har foreslått. Norsk Sjøoffisersforbund er enig i dette.

Norges Rederiforbund mener det bør inkluderes en klar definisjon av hva som skal inngå i lønnsgrunnlaget, herunder om hvilke typer av tillegg som kan holdes utenfor. Det anføres at gjeldende definisjon, som er foreslått videreført i lovutkast, ikke er tilstrekkelig klar og er egnet til å skape uenighet og konflikt. Forsikringsmeglerforbundet gir uttrykk for det samme som Rederiforbundet.

NHO mener det bør være adgang i de nye ordningene til å fastsette at sparing skal starte fra lønn over 1 G, slik det er i innskuddspensjonsordninger. NHO «forutsetter at det ikke er noen realitetsendring i forhold til lønnsbegrepet, dette gjelder bl.a. i forhold til bonus». COOP og SAMFO mener også det bør være anledning til å starte pensjonsopptjeningen fra lønn over 1 G, ikke nødvendigvis fra første krone slik Banklovkommisjonen foreslår.

Pensjonistforbundet mener arbeidstakerne må sikres forhandlingsrett ved etablering av pensjonsordning og ved endringer i pensjonsplanen.

Unio støtter adgangen til at arbeidsgiver i enkelte år kan betale inn ekstra pensjonsinnskudd på inntil 2 prosent av lønn.

4.1.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med Banklovkommisjonen i at retten til alderspensjon i ordninger etter forslaget til en ny tjenestepensjonslov bør baseres på oppbygging av en pensjonsbeholdning der alle år i arbeidslivet fram til fylte 75 år teller med i oppbyggingen. Departementet mener en «alleårsregel» er best tilpasset opptjeningsprinsippene i folketrygden og gir de beste insentiver til å stå i arbeid. Departementet vil derfor ikke foreslå en ordning der pensjon er fullt opptjent etter et gitt antall år. Etter lovforslaget faller retten til alderspensjon bort når medlemmet dør, og medlemmets pensjonsbeholdning går ikke til de etterlatte, men til forsikringskollektivet (dødelighetsarv). Det vises til lovforslaget § 4-1. Medlemmenes pensjonsbeholdninger skal etter lovforslaget til enhver tid tilsvare summen av de midler som er tilført (innskudd, dødelighetsarv og avkastning). Det legges i forslaget opp til at pensjonsbeholdningen på uttakstidspunktet skal omregnes til årlige ytelser som kan være livsvarige eller opphørende.

Det følger av lovforslaget § 4-2 første ledd at pensjonsplanen for ordningen skal inneholde regler om beregning og innbetaling av årlige innskudd og premier, om hvordan pensjonsbeholdningene skal bygges opp, og om hvordan pensjonsbeholdningene skal omregnes til og utbetales som årlige ytelser. Flere høringsinstanser har tatt opp behovet for å innføre tiltak som kan dempe reduksjonen i pensjonsytelsene som følge av uttak før 67 år. Departementet viser til at ordninger etter lovforslaget er basert på innskudd i prosent av lønn til enhver tid, noe som innebærer at innbetalingene til pensjonsbeholdningen ikke vil øke med økende alder, slik det er tilfelle i foretakspensjonsordningene. Dette vil i seg selv dempe reduksjonen i pensjonsytelser som følge av tidlig uttak.

Det følger av lovforslaget § 4-2 annet ledd at årlig innskudd skal fastsettes som en prosent av årets lønn, som i innskuddspensjonsloven. Departementet mener, som Banklovkommisjonen, at all inntekt fra første krone bør telle med i pensjonsgrunnlaget, altså uten fradrag for 1 G. I lov om obligatorisk tjenestepensjon (OTP-loven) er minstekravene til pensjonsopptjening fastsatt til pensjonssparing tilsvarende 2 prosent av lønn mellom 1 og 12 G. Departementet mener dette ikke er til hinder for å fastsette opptjening fra første krone i ordninger etter tjenestepensjonsloven, da det vil være mulig å tilpasse satsene som brukes slik at sparingen tilsvarer det lovbestemte minstenivået som angis i OTP-loven. Et fradrag i pensjonsgivende inntekt på 1 G vil dessuten gi større forholdsmessig reduksjon i pensjonssparingen dess lavere lønn et medlem har. Dette er uheldig fra et fordelingsperspektiv. Departementet mener videre at det bør være mulig å kunne ha pensjonsopptjening for lønn opp til 12 G som i dagens ytelses- og innskuddspensjonsordninger. Departementet slutter seg med dette til Banklovkommisjonens forslag om at all lønn mellom 0 og 12 G skal telle med som pensjonsgivende inntekt.

Folketrygden gir en årlig oppsparing av pensjon tilsvarende 18,1 prosent av lønn opp til 7,1 G, men gir ikke oppsparing for lønn mellom 7,1 og 12 G. Et særskilt spørsmål er om det skal være anledning til å kompensere for at folketrygden ikke gir opptjening over 7,1 G ved et tilleggsinnskudd for lønn mellom 7,1 og 12 G, slik Banklovkommisjonen har foreslått. Departementet mener det bør være mulig å sikte på årlige pensjonsytelser som andel av lønn på om lag samme nivå for alle inntektsnivåer opp til 12 G. På denne bakgrunn slutter departementet seg til forslaget om at det kan fastsettes i pensjonsplanen at det skal betales et tilleggsinnskudd for lønn mellom 7,1 G og 12 G for å kompensere for at folketrygden ikke gir opptjening i dette intervallet, jf. lovforslaget § 4-2 annet ledd.

Departementet foreslår nedenfor i avsnitt 4.9 at pensjonsinnretningenes nye dynamiske dødelighetsgrunnlag (K2013) skal benyttes ved omregning av pensjonsbeholdningene til årlige alderspensjonsytelser, jf. lovforslaget § 4-11, og til å fordele faktisk dødelighetsarv mellom medlemmenes pensonsbeholdninger, jf. lovforslaget § 4-5 annet ledd. Dødelighetsgrunnlaget tar hensyn til at kvinner lever lenger enn menn. Dette innebærer at det for ellers lik opptjeningshistorikk, må bygges opp en større pensjonsbeholdning for en kvinne enn for en mann for at kvinner og menn skal få like forventede pensjonsytelser. For å oppnå dette må det fastsettes i pensjonsplanene at innskudd for kvinner skal være høyere enn for menn. Departmentet legger opp til at størrelsen på tillegget må fastsettes ut fra ordningens regelverk om utbetalingsprofil, -lengde mv. samt pensjonsleverandørens dødelighetsgrunnlag. Departementet mener videre at tilleggsinnskuddet for kvinner bør kunne endres over tid for å bidra til å sikre at innskuddene til enhver tid er best mulig egnet til å oppnå målsetningen om at innskuddene skal gi forventede alderspensjonsytelser som er uavhengig av medlemmenes kjønn. Departementet foreslår også en hjemmel for Kongen til å fastsette nærmere regler om slike tilleggsinnskudd. Departementet viser til lovforslaget § 4-2 tredje ledd.

Det følger av lovforslaget § 3-4 at deltidsansatte som arbeider 20 prosent eller mer av full stilling skal være med i foretakets pensjonsordning. Departementet foreslår å videreføre regelen om at innskudd for medlemmer i deltidsstilling skal utgjøre en forholdsmessig del av hva innskuddet ville vært om medlemmet hadde arbeidet i fulltidsstilling, jf. lovforslaget § 4-2 fjerde ledd.

I lovforslaget § 4-3 er det inntatt regler om hvilken lønn som skal utgjøre medlemmenes pensjonsgrunnlag ved beregning av årlige innskudd. Hovedregelen etter første ledd er at all lønn medlemmet mottar fra foretaket i løpet av året, skal telle med. Eventuelle endringer i lønnen skal etter forslaget gis virkning i beregningen av pensjonsgivende lønn fra det tidspunktet endringen skjer, jf. annet ledd. Det kan imidlertid fastsettes i pensjonsplanen at man skal se bort fra godtgjørelse for overtid, skattepliktige naturalytelser og utgiftsgodtgjørelser eller andre varierende eller midlertidige tillegg, jf. lovforslaget § 4-3 tredje ledd. Alternativt kan det gjøres et fradrag på inntil 10 prosent av lønn, jf. tredje ledd. Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om at det ikke skal være mulig å benytte normerte lønnsgrunnlag eller å bruke fjorårets eller gjennomsnitt av siste to til tre års lønn som grunnlag for pensjonsopptjening, slik det er adgang til etter innskuddspensjonsloven og foretakspensjonsloven. Enkelte høringsinstanser har uttalt at disse alternativene er i bruk i markedet og at de derfor bør videreføres. Departementet mener likevel at lønnsgrunnlaget i et nytt pensjonsprodukt, der mye av risikoen for størrelsen på pensjonen er lagt på det enkelte medlem (arbeidstaker), bør være så nært medlemmenes faktiske lønn som mulig. Dette vil gjøre det enklere for medlemmene å forutberegne sin egen pensjonsopptjening.

Banklovkommisjonen har foreslått en egen bestemmelse i sitt utkast til ny tjenestepensjonslov § 4-4 om beregningsgrunnlag for innskudd og premier. Bestemmelsen i lovutkastet er basert på tilsvarende bestemmelse i foretakspensjonsloven (§ 9-3) og sier at det beregningsgrunnlaget som pensjonsleverandørene har meldt inn til Finanstilsynet, skal benyttes for å beregne årlig kostnads- og risikopremier, men med forbehold om endringer dersom vesentlige forutsetninger for beregningsgrunnlaget endres. Utkastet § 4-4 annet ledd presiserer også at Finanstilsynet kan gi pensjonsleverandørene pålegg for å sikre at det beregningsgrunnlaget som benyttes, er betryggende. Departementet viser til at forsikringsvirksomhetsloven er endret siden den tilsvarende bestemmelsen ble nedfelt i foretakspensjonsloven. De forhold som Banklovkommisjonen har foreslått regulert i den aktuelle bestemmelsen, følger nå av bestemmelser i forsikringsvirksomhetsloven. Ifølge forsikringsvirksomhetsloven § 9-3 skal livsforsikringsselskapene «til enhver tid ha pristariffer for beregning av premie for samtlige av de produkter eller produktkombinasjoner som selskapet tilbyr». Videre skal selskapene etter § 9-6 melde inn sine pristariffer til Finanstilsynet, og Finanstilsynet kan forby bruk av tariffer som det ikke finner betryggende. Paragraf 9-4 slår fast at livsforsikringsselskapene kan endre sine pristariffer og angir vilkårene for slike endringer. Departementet anser at det som følge av forsikringsvirksomhetsloven § 9-4 ikke er nødvendig å lovfeste at selskapene skal ta særskilt forbehold om endringer av beregningsgrunnlag i pensjonsforsikringsavtalen. Forsikringsvirksomhetsloven § 9-4 gjelder også for pensjonskasser med tillatelse til å tilby kollektiv pensjonsforsikring. Departementet vil etter dette ikke følge opp Banklovkommisjonens lovutkast på dette punktet. Forholdene anses å være ivaretatt av forsikringsvirksomhetsloven. Dette er også i tråd med Finans Norges innspill i høringen og i tråd med høringsinstanser som har uttalt at det i Banklovkommisjonens utkast synes å være en del overlapp med forsikringsvirksomhetsloven.

Eventuelle endringer i pensjonsplanen for pensjonsordningen skal først forelegges styringsgruppen for uttalelse jf. lovforslaget § 4-4. Endringer i pensjonsplanen eller i beregningsgrunnlaget kan imidlertid ikke redusere den rett til pensjon medlemmene allerede har opptjent på tidspunktet for endringen, jf. lovforslaget § 4-4 annet ledd.

Departementet foreslår i § 4-5 i lovforslaget regler om oppbygging av pensjonsbeholdninger. Begrepet pensjonsbeholdning er definert i lovforslaget § 1-2 bokstav g. Etter § 4-5 første ledd skal pensjonsbeholdningen tilføres årets innskudd slik dette er fastsatt i pensjonsplanen, når foretaket har innbetalt innskuddet til pensjonsleverandøren. Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om at arbeidsgiver i det enkelte år skal kunne betale inn et tilleggsinnskudd på inntil 2 prosent av medlemmenes lønnsgrunnlag i tillegg til innskuddssatsen som er fastsatt i pensjonsplanen, jf. lovforslaget § 4-5 første ledd. Videre er departementet enig med Banklovkommisjonen i at hensynet til en rimelig forutsigbarhet for arbeidstakerne tilsier at det ikke bør være adgang til å redusere innskuddene tilsvarende i enkelte år, slik det er anledning til etter innskuddspensjonsloven. Departementet foreslår å presisere i lovforslaget at summen av ordinære innskudd og slike tilleggsinnskudd ikke kan overskride de fastsatte maksimalgrensene i loven (for hva som kan innbetales i det enkelte år og som behandles skattemessig gunstig), dvs. at det bare kan betales inn slike innskudd i den utstrekning de maksimalt tillatte innskuddsgrensene ikke er utnyttet. Det vises til lovforslaget § 4-5 første ledd tredje punktum.

Etter lovforslaget § 4-5 annet ledd skal pensjonsbeholdningen også tilføres en forholdsmessig del av den «dødelighetsarv» som oppstår i pensjonsinnretningen hvert år. Dette innebærer at ved dødsfall før uttakstidspunktet vil pensjonsbeholdningen tilfalle forsikringskollektivet. I lovforslaget § 4-5 annet ledd er dette omtalt som «midler som frigjøres i pensjonsinnretningen ved bortfall av pensjonsforpliktelser overfor medlemmer, som før uttak av pensjon, er død i løpet av året». Denne delen av forslaget er nærmere omtalt nedenfor under avsnitt 4.4.

Det følger av lovforslaget § 4-5 tredje ledd at dersom forsikringen for innskuddsfritak ved uførhet kommer til utbetaling, skal utbetalingene tilføres pensjonsbeholdningen på samme måte som årlige innskudd.

Dersom det er fastsatt at pensjonsbeholdningene årlig skal reguleres i samsvar med lønnsvekst, skal midler som sikrer slik regulering årlig tilføres pensjonsbeholdningen. Dersom foretaket ikke velger å garantere at pensjonsbeholdningene får noen regulering, skal alt av årlig oppnådd avkastning av forvaltning av pensjonsbeholdningen, tilføres pensjonsbeholdningen. I dette tilfelle bærer med andre ord arbeidstaker all risiko for at pensjonsbeholdningen vokser over tid utover tilførsel av innskudd og dødelighetsarv. Dette framkommer av lovforslaget § 4-5 fjerde ledd.

4.2 Innskuddssatser

4.2.1 Gjeldende rett

Kollektive tjenestepensjonsordninger opprettet etter foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven er gitt en gunstig skattemessig behandling sammenlignet med andre private pensjonsordninger i arbeidsforhold. Det er derfor fastsatt tak på hvor mye som kan spares i slike ordninger.

Foretakspensjonsloven definerer ikke maksimale innbetalinger, men maksimale ytelser. Innbetalingene følger av de ytelsesnivåene som er fastlagt i pensjonsplanen. Paragraf 5-7 sier at det maksimalt kan fastsettes ytelser slik at samlede pensjonsytelser fra ordningen og beregnet folketrygd utgjør 100 prosent av medlemmets lønn inntil 6 G, 70 prosent av lønn mellom 6 og 12 G og 0 prosent av lønn over 12 G.

Kongen kan ifølge innskuddspensjonsloven § 5-4 fastsette nærmere regler om maksimale innskuddssatser mv. i innskuddspensjonsordninger. Av forskrift 22. desember 2000 nr. 1413 til lov av 24. november 2000 nr. 81 om innskuddspensjon i arbeidsforhold (innskuddspensjonsloven) § 3-2 følger det at innskuddene ikke kan være høyere enn 5 prosent av lønn over 1 G og inntil 6 G og 8 prosent av lønn mellom 6 og 12 G. Det skal ikke betales innskudd av lønn over 12 G (eller av lønn under 1 G). Innskuddspensjonsloven § 5-1 annet ledd fastslår at foretaket hvert år skal betale innskudd for medlemmene av pensjonsordningene i samsvar med det som er fastsatt i innskuddsplanen. Dersom innskuddsplanen inneholder bestemmelser om dette, kan innskuddene i et bestemt år settes 25 prosent høyere eller lavere enn det som er fastsatt i innskuddsplanen.

4.2.2 Banklovkommisjonens utkast

Banklovkommisjonen foreslår maksimalgrenser for innskudd i utkastet til ny lov om kollektiv tjenestepensjonsforsikring. Banklovkommisjonen har tatt utgangspunkt i hvilken pensjonsdekning som kan forventes oppnådd dersom maksimalsatsene utnyttes fullt ut. Under gitte forutsetninger finner Banklovkommisjonen at en maksimalgrense på 7 prosent av lønn for all lønn mellom 0 og 12 G og en maksimalgrense på 18,1 prosent for tilleggspremie for lønn mellom 7,1 og 12 G kan gi kompensasjonsgrad på om lag 66 prosent av sluttlønn og foreslår derfor disse maksimalgrensene i standardmodellen, jf. lovutkastet § 4-10. Banklovkommisjonen har imidlertid kommet til at det i grunnmodellen bør åpnes for at innskuddssatsen settes til maksimalt 8 prosent, jf. lovutkastet § 4-13. Maksimalgrensene omfatter etter utkastet bare de årlige innskuddspremiene som beregnes ut i fra lønn, ikke reguleringspremier, premie for innskuddsfritak ved uførhet eller risikopremier.

Et mindretall i Banklovkommisjonen (medlemmene Dalsøren, Gjelsvik, Orskaug og Storrødvann) viser til at flertallets forslag til maksimalsatser tar utgangspunkt i et pensjonsnivå på om lag 2/3 av lønn og mener at det i en ny lov bør være rom for at også foretak som i dag for eksempel sikter på et samlet pensjonsnivå på rundt 70 prosent, skal kunne videreføre dette innenfor den nye ordningen.

4.2.3 Høringsinstansenes syn

Aktuarforeningen mener de foreslåtte maksimalgrensene ikke vil kunne gi samme pensjonsytelser som «beste» tillatte ytelsesordninger. Det pekes på at det kreves 40 års opptjening i de foreslåtte ordningene for å nå pensjonsytelser som tjenes opp over 30 år i ytelsesordninger. Aktuarforeningen mener også at innbetaling etter maksimalgrensene kan gi uforholdsmessig stor pensjon for lave inntekter og at det derfor bør vurderes flere trinn på maksimalsatsene enn bare ved lønn på 7,1 G.

Akademikerne mener de foreslåtte maksimalsatsene for årlige innskudd er for lave til å gi ytelser på nivå med dagens ytelsesordninger. Actecan har utarbeidet en rapport om virkninger av Banklovkommmisjonens forslag til ny kollektiv tjenestepensjonsordning for Akademikerne. Basert på denne rapporten uttaler Akademikerne bl.a. følgende:

«Konklusjonen her er at når folketrygdens delingstall korrigeres (på en bærekraftig måte for pensjonsinnretningene) vil de bli vesentlig høyere enn folketrygdens delingstall. Dette medfører lavere pensjoner og hvis målet er tilsvarende ytelsesnivåer som i ytelsesordningene er da de maksimale innskuddspremiene for lave i lovforslaget. Skal standardmodellen klare å levere et ytelsesnivå på 66 % for et gjennomsnittlig medlem må satsene være 10,5 % inntil 7,1 G og 28,6 % mellom 7,1 G og 12 G, Skal bedrifter kunne fortsette å sikte mot 70 % nivå må satsene være 12 og 30,1. Selv for flate lønnsprofiler er foreslåtte maksimale satser ikke tilstrekkelige. Akademikerne mener derfor at de maksimale grensene for årlig innskuddspremie må være betydelig høyere enn forslaget i NOU-en. Akademikerne vil i denne forbindelse også peke på at det kreves en høyere tilleggssats en 18,1 % for lønn over 7,1 G dersom det skal gis mulighet for å kompensere nullopptjening i folketrygden.»

Arbeidsdepartementet viser til at delingstallet kan bli vesentlig høyere enn hva Banklovkommisjonen har lagt til grunn, noe som vil innebære at pensjonsytelsene også vil bli vesentlig lavere enn hva Banklovkommisjonen har hatt som utgangspunkt ved fastsettelsen av maksimale innskuddssatser. Dette kan ifølge Arbeidsdepartementet tale for en fornyet vurdering av innskuddssatsene.

Finansforbundet mener de foreslåtte satsene er satt for lavt til å kunne oppnå pensjonsytelser på nivå med hva som er mulig i ytelsesordninger. Finansforbundet mener satsen for lønn opp til 7,1 G bør settes til minst 8,5 prosent og at arbeidstakerne bør ha en lovfestet forhandlingsrett i spørsmålet om det i pensjonsordningen skal kompenseres fullt ut for at folketrygden ikke gir opptjening for lønn over 7,1 G. Ifølge Finansforbundet bør de skattemessige sidene ved private pensjonsordninger ikke begrense Banklovkommisjonens forslag om sparenivåer fordi «[d]et ligger ikke til Banklovkommisjonens mandat å utrede de skattemessige fradragsmuligheter». Finansforbundet mener det bør være adgang til i pensjonsplanen å fastsette høyere sparesatser før fylte 62 år.

Finansforbundet savner kompenserende tiltak for at arbeidstaker mister retten til en årlig pensjonsytelse, men i stedet får en spareordning bare med nullgaranti for avkastningen. Videre viser Finansforbundet til at det kreves flere arbeidsaktive år for å oppnå samme pensjonsnivåer som i ytelsesordninger. Finansforbundet mener det bør være adgang til i pensjonsplanen å fastsette høyere sparesatser før fylte 62 år.

Gabler Wassum foreslår at det gis anledning til å benytte sparesatser som øker over livsløpet til arbeidstakerne.

Landslaget for offentlige pensjonister mener det bør være adgang til høyere sparesatser av hensyn til å kunne oppnå pensjonsnivåer som i ytelsesordning uten å måtte stå 40 år i arbeid. Etter Landslaget for offentlige pensjonisters vurdering bør det innføres en mulighet for å fastsette høyere innskuddssatser før 62 år enn etter, innenfor lovens maksimalrammer, for at det skal være mulig å gå av med pensjon ved 62 år uten for stor reduksjon i pensjonsutbetalingene. Reduksjon i kostnaden ved tidlig uttak kan ifølge Landslaget for offentlige pensjonister også kunne dempe presset på folketrygdens uføreordninger.

LO viser til særmerknad i utredningen om at det bør være rom for pensjonsordninger som gir ytelser på nivå med dagens ytelsesordninger, for eksempel 70 prosent av sluttlønn. LO mener departementet i proposisjonen bør legge fram beregninger som viser at de maksimale tillatte innskuddssatsene er tilstrekkelige til å oppnå dette.

Ifølge NITO bør maksimale sparesatser settes slik at det er mulig å nå pensjonsytelser på 70 prosent av sluttlønn.

Norsk Flygerforbund viser til at det er særregler om tvungen pensjonsavgang for flygere, slik at disse ikke har mulighet til å arbeide til de er 67 år. I denne sammenheng uttales følgende til lovutkastet § 4-10 som gir Kongen hjemmel til å fastsette høyere prosentsatser for stillinger med rett til uttak av tjenestepensjon før fylte 62 år:

«For det første mener vi at det her skulle stått 67 år da det for piloter ikke finnes muligheter i det hele tatt å jobbe til 67 år, noe som er «normalen» i samfunnet for øvrig. Folketrygdloven er lagt opp til at folketrygd normalt utbetales fra 67 år med en valgfrihet til å ta den ut fra 62 år. Flygerne, samt alle andre med særaldersgrenser, vil ikke ha denne valgmuligheten. Uten tilstrekkelig kompensasjon i innskuddsreglene, vil pensjonerte flygere tvinges til å ta ut folketrygd fra 62 år, da de ikke har mulighet til å kombinere flyging og delvis pensjon. Dette vil medføre utilsiktede lavere pensjonsutbetalinger til pensjonerte flygere. Dette kan ikke være intensjonen med forslaget til nye pensjonsregler.»

Unio støtter ikke Banklovkommisjonens utkast til maksimale sparesatser og uttaler blant annet:

«Unio mener at hoveddimensjoneringen bør ta høyde for at det med en enkel utgave av standardmodellen uten sluttlønnsregulering skal være mulig å nå en kompensasjon på 66-70 pst av sluttlønn for de fleste inntektsnivåer, gitt en gjennomsnittlig lønnskarriere, f.eks. 7 pst høyere sluttlønn enn gjennomsnittslønn og gitt en kortere opptjening i tjenestepensjonsordningen enn i folketrygden. Det er viktig å ikke glemme at de fleste av dagens ytelsesordninger har krav om 30 års opptjening for å få full pensjon.»

Unio er også skeptiske til departementets omtale av provenyeffekter og uttaler at «provenyanslaget [virker] mer tilpasset et ønske om å støtte opp om de for lave maksimalsatsene som Banklovkommisjonen foreslår».

Unio mener det bør være adgang til å stoppe pensjonsopptjeningen ved 62 år og i stedet ha høyere satser fram til dette, noe som etter Unios mening også vil kunne avdempe presset på uføreordninger i folketrygden. Unio ber departementet endre lovforslaget slik at det åpnes for å dempe avkortingen ved tidliguttak.

Verdipapirfondenes forening skriver følgende om innskuddssatser i innskuddspensjonsordninger:

«Etter vår oppfatning bør det være en målsetning at innskuddssatsene settes slik at maksimal årlig utbetalt pensjon, under ellers like forhold, forventningsmessig blir om lag den samme i de ulike tjenestepensjonsordninger.»

YS støtter at det kan kompenseres fullt ut for at opptjeningen faller bort for lønn over 7,1 G i folketrygden. Imidlertid mener YS at grensen for opptjening av all lønn mellom 0 og 12 G bør settes vesentlig høyere enn 7 prosent og at det ikke er grunn til å begrense arbeidsgivers kostnader da de selv kan styre dette. YS anfører også at det kan være behov for høyere grenser for eldre arbeidstakere og foreslår at grensen heves til 10 prosent av lønn. YS støtter forslaget om høyere maksimal sparesats i grunnmodellen fordi medlemmene må bære mer risiko i denne modellen.

4.2.4 Departementets vurdering

De maksimale sparesatsene i ordninger etter lovforslaget bør gi rom for å spare til forventede årlige pensjonsutbetalinger av en viss størrelse. Departementet er enig med Banklovkommisjonens flertall i at det er rimelig å legge til grunn sparing med sikte på årlige pensjonsytelser på om lag 66 prosent av lønn, inkl. beregnede alderspensjonsytelser fra folketrygden. Banklovkommisjonen tok i sitt utkast utgangspunkt i like innskudd og like anslag på levetid for kvinner og menn. Departementet foreslår imidlertid nedenfor i avsnitt 4.9 bruk av forsikringstekniske dødelighetsgrunnlag som tar hensyn til at kvinner statistisk lever lengre enn menn, og foreslår dermed også høyere innskudd for kvinner, i tråd med gjeldende rett og praksis. Det er også lagt opp til at folketrygdens prinsipp om levealdersjustering ivaretas ved at ytelsen først fastlegges ved uttak, slik at det enkelte medlem bærer risikoen for levealdersutviklingen i opptjeningstiden. Videre foreslår departementet nedenfor at merinnskuddene for kvinner kan komme i tillegg til de maksimale prosentsatsene for innskudd. I tråd med dette legger departementet til grunn at beregninger med sikte på å avgjøre hvilken maksimal prosentsats som bør foreslås, bør ta utgangspunkt i dagens dødelighetsforutsetninger for menn.

Departementet har tatt utgangspunkt i en årlig lønns- og G-vekst på 4,5 prosent, slik Aktuarforeningen har lagt til grunn i sitt høringsinnspill. Videre antar departementet en avkastning på samme nivå som lønnsvekst da det ikke er gitt om det er garantert regulering med lønnsvekst eller regulering med avkastning som gir grunnlag for de største pensjonsbeholdningene, jf. også nedenfor og figur 4.1. Det er da antatt at tilført dødelighetsarv i opptjeningstiden, inklusive avkastning på disse midlene samlet vil øke pensjonsbeholdningen med om lag 9 prosent. Videre er det ikke tatt hensyn til avkastning i utbetalingsperioden (beregningsrente på null prosent), og antatt forventet gjenstående leveår på 18. Under disse forutsetningene vil man med årlige innskudd på 7 prosent av lønn kunne oppnå årlige pensjonsytelser på i underkant av 18 prosent av lønn ved uttak etter 40 års opptjening. Kompensasjonsgraden for den enkelte vil imidlertid nødvendigvis blant annet avhenge av den enkeltes lønnsutvikling sammenlignet med den generelle lønnsveksten og av hvilken avkastning som faktisk oppnås over opptjeningsperioden. Det vil for eksempel kunne være slik at en del har en lønnsutvikling slik at lønnsveksten er høyere enn snittet i første del av karrieren og med en flatere lønnsutvikling mot slutten. Kompensasjonsgraden vil også reduseres over tid sammenlignet med illustrasjonen ovenfor dersom økningen i forventet levetid fortsetter.

Departementet er enig med de høringsinstansene som har påpekt at det etter Banklovkommisjonens utkast ikke vil være mulig å opptjene like store pensjonsytelser i løpet av 30 år som i dagens foretakspensjonsordninger. Imidlertid viser departementet til at det er en nødvendig tilpasning til stadig økende levealder at det kreves flere år med pensjonsopptjening for å oppnå samme livsvarige pensjonsytelser som tidligere. Departementet mener derfor at satsene ikke bør økes ut over Banklovkommisjonens utkast med det formål at det skal kunne oppnås samlede pensjonsytelser på 66 prosent eller mer av sluttlønn etter 30 års opptjening.

Departementet viser videre til at kollektive pensjonsordninger i privat sektor som er opprettet etter reglene i innskuddspensjonsloven eller foretakspensjonsloven er gitt en gunstig skattemessig behandling i forhold til andre private pensjonsordninger i arbeidsforhold. Det samme vil etter lovforslaget gjelde pensjonsordninger som opprettes i samsvar med reglene i denne proposisjonen. Det vises til de foreslåtte endringene i skatteloven, jf. lovforslaget del IV. Den skattemessig gunstige behandlingen består i at innskudd/premie fra arbeidsgiver er fradragsberettiget for arbeidsgiver selv om den ikke beskattes som lønn hos arbeidstaker, den realiserte løpende avkastningen på pensjonsmidlene skattlegges ikke, og beholdningen er ikke formuesskattepliktig. Motstykket er at utbetalinger fra ordningen er skattepliktig som pensjonsinntekt.

Ved vurderingen av hvilke maksimale sparesatser som skal være mulig i tjenestepensjonsordningene, må det derfor også tas hensyn til virkninger på skatteprovenyet. I Banklovkommisjonens mandat 7. juli 2009 står det:

«Banklovkommisjonens forslag til endringer i de skattebegunstigede tjenestepensjonsordningene i privat sektor bør i utgangspunktet være provenynøytrale for det offentlige.»

Departementet legger til grunn at det er de samlede endringene i de private kollektive pensjonsordningene, det vil si inkludert eventuelle økninger i maksimalt tillate sparesatser og andre endringer i innskuddspensjonsordningene, som skal være om lag provenynøytrale for det offentlige. Konsekvenser av de forslagene departementet fremmer for skatteprovenyet, er nærmere omtalt i kapittel 8 om økonomiske og administrative konsekvenser.

Banklovkommisjonen har foreslått ulike maksimale sparesatser avhengig av om foretaket velger å garantere regulering av pensjonsbeholdninger eller om pensjonsbeholdningene skal reguleres med oppnådd avkastning (regulering av pensjonsbeholdninger er omtalt nærmere i avsnitt 4.5 nedenfor). Departementet viser til at det er usikkert om garantert regulering med lønnsvekst eller regulering med avkastning vil gi høyest regulering over tid. Departementet antar at lønnsveksten i noen år vil overstige avkastningen og i andre ord være lavere enn avkastningen. Figur 4.1 som viser utviklingen i folketrygdens G-beløp (som et uttrykk for alminnelig lønnsvekst) og verdijustert avkastning i ulike pensjonsleverandører illustrerer dette.

Kilde: Finanstilsynet og NAV.

På bakgrunn av usikkerhet om hvilken reguleringsmekanisme som vil gi de største pensjonsbeholdningene og dermed de største alderspensjonsytelsene mener departementet det bør legges opp til én maksimal sparesats uavhengig av hvilken reguleringsmekanisme som velges for pensjonsbeholdningene. Departementet foreslår at maksimale sparesatser settes til 7 prosent av årets lønn i tråd med Banklovkommisjonens utkast til «standardmodell», jf. lovforslaget § 4-7 første ledd. Departementets forslag innebærer at grensen på 7 prosent av årets lønn gjelder både for ordninger med og ordninger uten garantert regulering av pensjonsbeholdninger.

Departementet legger opp til at det skal kunne betales inn et tilleggsinnskudd på inntil 18,1 prosent, som er samme opptjeningsprosent som for lønn inntil 7,1 G i folketrygden, av årets lønn mellom 7,1 og 12 G for å kompensere fullt ut for at folketrygden ikke gir opptjening av alderspensjon i dette lønnsintervallet.

Banklovkommisjonens utkast til kjønnsnøytrale innskudd tilsier at maksimalsatsene etter utkastet er beregnet som gjennomsnittsinnskudd for kvinner og menn. Hensynet til enkelthet i pensjonssystemet taler imidlertid for å fastsette satsene for menn og slik at merinnskudd for kvinner kan komme i tillegg, jf. lovforslaget § 4-7 første og annet ledd.

Det er i lovforslaget § 4-7 tredje ledd inntatt forslag til en hjemmel for Kongen til å fastsette en høyeste avkastningsprosent for hvilken avkastning på pensjonsbeholdninger som kan tilføres reguleringsfondet. Dersom det er fastsatt en slik grense skal eventuell overskytende avkastning tilføres foretakets premiefond.

De foreslåtte maksimalgrensene gjelder for foretakets innskudd til pensjonsbeholdningen. Det følger av lovforslaget § 4-7 annet ledd at betaling for administrasjon og forvaltning av pensjonsordninger må dekkes innenfor de maksimale innskuddssatsene slik det også følger av innskuddspensjonsloven. Premier for avkastningsrisiko, midler til regulering av pensjonsbeholdninger og pensjonsytelser og premier for forsikring som gir rett til innskuddsfritak ved uførhet kommer imidlertid i tillegg til de foreslåtte maksimalgrensene. Det er lagt opp til at også disse tilskuddene, i tråd med det som følger av gjeldende rett, behandles tilsvarende skattemessig gunstig som de årlige innskudd i prosent av lønn. Det legges opp til å følge gjeldende regler om fradragsrett for tilskudd til pensjonsordning etter foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven. Departementet foreslår at det skal fastsettes høyere innskudd for kvinner enn for menn for å finansiere kvinners høyere forventede levealder jf. også omtalen i avsnitt 4.1.4 og 4.9.5. Departementet foreslår i § 4-7 annet ledd at også tillegg til årlige innskudd for kvinner kan komme i tillegg til de lovfastsatte maksimalinnskuddene.

4.3 Særskilte innskudd fra arbeidstakere

4.3.1 Gjeldende rett

Foretakspensjonsloven § 9-4 og innskuddspensjonsloven § 5-6 åpner for at arbeidstakerne kan betale (egne) tilskudd til pensjonsordningen. Arbeidstakerens tilskudd kan ikke være høyere enn 4 prosent av arbeidstakerens lønn. Etter foretakspensjonsloven kan tilskudd fra arbeidstaker ikke utgjøre mer enn halvparten av den premien foretaket betaler for arbeidstakeren (med fradrag for omkostningstillegg), jf. § 9-4 annet ledd. Etter innskuddspensjonsloven § 5-6 kan innskuddet fra arbeidstakeren ikke overstige det innskuddet som arbeidsgiver i henhold til innskuddsplanen betaler for vedkommende arbeidstaker. Innskuddsplanen i innskuddspensjonsordninger og pensjonsplanen i foretakspensjonsordninger gjelder for alle arbeidstakere som omfattes av pensjonsordningen, og dette innebærer at innskuddene ikke vil være frivillige for den enkelte arbeidstaker når de først er fastsatt i innskuddsplanen eller pensjonsplanen. Det er heller ikke mulig for den enkelte arbeidstaker å spare på frivillig basis i pensjonsordningen. Dette er begrunnet med den grunnleggende forutsetning at pensjonsordninger etter foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven er kollektive ordninger.

4.3.2 Banklovkommisjonens utkast

Banklovkommisjonen viser til at det er få pensjonsordninger i privat sektor som har en ordning med arbeidstakertilskudd. Banklovkommisjonens vurderinger fremgår av NOU 2012: 13 avsnitt 5.3.6.

Banklovkommisjonen mener at regler for arbeidstakertilskudd må ta utgangspunkt i pensjonsordningens kollektive karakter. En slik tilskuddsordning bør bare kunne etableres med tilslutning fra et betydelig flertall av arbeidstakerne/medlemmene, eventuelt fagforeninger som representerer et slikt betydelig flertall. Banklovkommisjonen foreslår å myke opp gjeldende krav om at alle arbeidstakere må delta i en slik tilskuddsordning, for det første ved at det kreves tilslutning av to tredeler av medlemmene i pensjonsordningen. For det andre åpnes det i utkastet § 4-22 for at avtalen om arbeidstakertilskudd kan inneholde bestemmelser om og vilkår for, den enkeltes reservasjonsrett. Arbeidstakere som blir ansatt etter at tilskuddsordningen er etablert skal etter Banklovkommisjonens utkast ikke kunne reservere seg.

Banklovkommisjonen foreslår øvre grenser for arbeidstakers tilskudd. Etter utkastet § 4-22 annet ledd kan årlig innskuddspremie fra arbeidstaker ikke settes høyere enn halvparten av lovens grense for årlig premie til alderspensjon for lønn inntil 12 G. Den årlige innskuddspremien fra arbeidstaker skal tilføres den enkeltes pensjonsbeholdning. Det er i utkastet åpnet for at det kan avtales at en forholdsmessig del av årets kostnader og risikopremier kan dekkes av medlemmer som deltar i tilskuddsordningen, ved at det trekkes på avkastningen av pensjonsbeholdningen eller eventuelt ved fradrag i pensjonsbeholdningen eller årlig ytelse. Dette følger av utkastet § 4-22 tredje ledd.

Om de skattemessige spørsmål en slik bestemmelse reiser, uttaler Banklovkommisjonen følgende (NOU 2012: 13 avsnitt 5.3.6):

«Banklovkommisjonen er klar over at en kollektiv arbeidstakerfinansiert påbygning på foretakets tjenestepensjonsordning kan reise skattemessige spørsmål, særlig som følge av den skattegunstige behandling av kollektive tjenestepensjonsordninger. En antar imidlertid at de sentrale skatteprovenyhensyn vil være ivaretatt ved en regel om at foretakets og arbeidstakernes samlede tilskudd til pensjonsordningen må ligge innenfor den grense for høyeste årlig innskuddspremie på 7 prosent av lønn som er omtalt foran i avsnitt 5.3.5, se lovutkastet § 4-25 annet ledd tredje punktum.»

Et mindretall i Banklovkommisjonen (medlemmene Juliussen, Mildal, Skomsvold og Storrødvann) mener det er viktig å åpne for mer fleksible og romslige løsninger når det gjelder tilskudd fra arbeidstakerne. Mindretallet mener at kravet om minst to tredelers deltakelse i arbeidstakernes tilskuddsordning til pensjonsordningen bør utgå, og at det bør være mulig for arbeidstakerne fritt å kunne reservere seg helt eller delvis mot å betale innskudd, enten permanent eller for en periode. Arbeidstakere som blir ansatt etter at ordningen er etablert, bør også ha reservasjonsrett, ifølge dette mindretallet. Mindretallet mener videre at arbeidstakere bør ha anledning til å spare inntil et nivå der summen av foretakets sparing og tilskuddet fra den ansatte, til sammen er begrenset av de øvre maksimale grensene, slik at mulighetene til å spare til fremtidig pensjon blir uavhengig av nivået på foretakets tjenestepensjonsordning. Mindretallet mener også at skattereglene må innrettes slik at arbeidstakers tilskudd behandles skattemessig likt med arbeidsgivers innskudd.

4.3.3 Høringsinstansenes syn

Akademikerne, Arbeidsgiverforening for samvirkeforetak (SAMFO), Arbeidsgiverforeningen Spekter, Coop Norge, NHO, NITO, Norges Rederiforbund og Pensjonskasseforeningen støtter forslaget fra mindretallet i Banklovkommisjonen som mener det bør åpnes for mer valgfrihet for arbeidstaker, og at det ikke bør være krav om at minst to tredeler av arbeidstakerne slutter seg til ordningen. Arbeidstakeren bør også ha mulighet til å supplere foretakets innbetaling av innskuddspremie opp til det maksimale innskuddspremienivået, med tilsvarende gunstig skattebehandling som bedriftens innbetalinger. Norske Forsikringsmegleres Forening uttaler:

«Norske Forsikringsmegleres Forening registrerer at samtidig som det tilrettelegges for fortsatt gode rammer for arbeidstakers tilskudd, er det ikke foreslått endringer i skattereglene når det gjelder arbeidstakeres fradragsrett. Denne fradragsretten er kun 28 %, mens utbetaling av pensjonen i andre enden kan ha en marginalskatt på over 44 %. Dette innebærer at arbeidstakers tilskudd rent skattemessig behandles som et «IPS-produkt» et produkt de fleste leverandører de siste årene har stoppet å markedsføre grunnet de skatteulempene disse produktene kan ha for svært mange sammenlignet med annen privat sparing. Vi mener det kan være uheldig å implementere slike skattemessige ugunstige løsninger innenfor rammene av et såkalt «skattefavoriserende regelverk». Det burde være uvesentlig for skattefavoriseringen hvorvidt det er den ansatte eller arbeidstaker som betaler innskuddet/premien så lenge total sparing er innenfor de maksimale rammer for årlig sparing på 7/8 + 18,1 %.»

Unio og YS støtter Banklovkommisjonens forslag om arbeidstakertilskudd, men mener at kravet om at minst to tredeler av de ansatte må være med i ordningen er for strengt. YS foreslår et krav om at minst halvparten av de ansette må være med på en ordning med arbeidstakertilskudd.

Aktuarforeningen påpeker at det kan være en viss seleksjonsfare i det at arbeidstakere kan velge å være med å betale innskudd. Pensjonsinnretningene bør derfor ha adgang til å ta en annen premie for premiefritak og eventuelle risikoytelser for de arbeidstakerne som er med og betaler tilskudd. Aktuarforeningen viser også til at det ikke er foreslått regler om hvordan tilskudd betalt inn av arbeidstaker skal reguleres. Det vises til at de som betaler inn arbeidstakertilskudd vil få høyere pensjonsbeholdning enn de som ikke betaler inn tilskudd.

Finansforbundet viser til at kravet om dødelighetsarv i det nye pensjonsproduktet vil gjøre det lite attraktivt for arbeidstakere å betale inn tilskudd til pensjonsordningen. Arbeidstakerne vil anse sine tilskudd til pensjonsordningen som «sin» sparing, og vil ønske at tilskuddet går til deres etterlatte fremfor at det går til forsikringskollektivet dersom de skulle dø før de starter uttak av pensjon.

Gabler Wassum mener at det ikke bør være et tak på arbeidstakers tilskudd til pensjonsordningen på 50 prosent av arbeidsgivers tilskudd. Det vises til at fordelingen bør være opp til arbeidsgiver og arbeidstaker å avtale. Obligatorisk tjenestepensjon vil være en tilstrekkelig begrensning.

LO støtter forslaget, men viser til at det er overflødig å kreve at to tredeler av arbeidstakerne skal bli med i tilskuddsordningen, når det i tillegg er et krav at to tredeler av arbeidstakerne må ha godtatt at det opprettes en tilskuddsordning. LO antar at den økte fleksibiliteten vil øke utbredelsen av ordningen med arbeidstakertilskudd, men tar forbehold om at det kan være nødvendig å innføre ytterligere fleksibilitet dersom det viser seg at utbredelsen ikke øker med de nye reglene.

4.3.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag. Departementet vil ikke foreslå å gå lenger i frivillig deltakelse i en arbeidstakertilskuddsordning enn det Banklovkommisjonen foreslår. Tjenestepensjonsordninger er kollektive ordninger, og et sentralt hensyn bak skattefavoriseringen av tjenestepensjonsordninger er at de tilfredsstiller krav til likebehandling av arbeidstakerne. Dersom en går for langt i å åpne for individuell sparing i tjenestepensjonsordninger vil ordningen miste sitt kollektive preg.

Den skattemessige behandlingen av arbeidstakers innskudd er for øvrig den samme i alle kollektive tjenestepensjonsordninger.

Finansforbundets merknad om dødelighetsarv vil innebærer at arbeidstakers tilskudd må skilles ut i egne porteføljer som skal følge andre regler enn pensjonsbeholdningen for øvrig. Dette ville komplisert regelverket, og departementet vil derfor ikke følge opp dette innspillet.

Departementet vil ikke følge opp Banklovkommisjonens utkast om at det kan fastsettes at en forholdsmessig del av årlige kostnader og risikopremier skal kunne dekkes ved et fradrag i medlemmets pensjonsbeholdning, eventuelt i årlig ytelse. Da gjenstår etter forslaget en adgang til å dekke disse kostnadene og risikopremiene ved fradrag i årlig avkastning på pensjonsbeholdning, jf. lovforslaget § 4-17 tredje ledd annet punktum.

Departementet viser til lovforslaget § 4-17.

Aktuarforeningen har påpekt at det kan være en viss seleksjonsfare i det at arbeidstakere kan velge å være med å betale innskudd og at pensjonsinnretningene derfor bør ha adgang til å ta en annen premie for premiefritak og eventuelle risikoytelser for de arbeidstakerne som er med og betaler tilskudd. Departementet peker på at hver enkelt pensjonsinnretning har ansvar for at egne pristariffer sikrer forsvarlige priser ut i fra den risikoen pensjonsinnretningen tar på seg. Videre viser departementet til at med de rammene som er foreslått for arbeidstakertilskuddsordning (krav om flertall på to tredeler for opprettelse og at alle nyansatte må være med) åpnes det for liten grad av individuell tilpasning for den enkelte. Seleksjonsrisikoen må følgelig antas å være lav.

4.4 Levealdersrisiko. Dødelighetsarv under opptjening

4.4.1 Gjeldende rett

Etter innskuddspensjonsloven skal midler som frigjøres når et medlem dør, benyttes til barne- og etterlattepensjon eller eventuelt som engangsbeløp til dødsboet, med mindre ordningen konverteres til pensjonsforsikring, jf. innskuddspensjonsloven § 7-7.

I ordninger etter foretakspensjonsloven fastsetter pensjonsplanen størrelsen på pensjonsytelsene som skal utbetales, og angir som regel at pensjon skal utbetales så lenge et medlem lever, jf. foretakspensjonsloven § 5-1. Det kan fastsettes i regelverket for ordningen at alderspensjon skal opphøre eller settes ned ved fylte 77 år eller senere, såfremt alderspensjon har vært utbetalt i minimum 10 år, jf. § 5-1 annet ledd. Retten til pensjon faller bort når medlemmet dør, uavhengig av om dette skjer før eller etter uttak av pensjon. Pensjonsinnretningene krever hvert år inn og tilfører pensjonsordningen en premie som er tilstrekkelig til å sikre den fastsatte pensjonsytelsen, herunder premie for risiko knyttet til person (levealdersrisiko), jf. foretakspensjonsloven § 9-2 og forsikringsvirksomhetsloven § 9-3. Premien beregnes etter pensjonsinnretningens beregningsgrunnlag, jf. foretakspensjonsloven § 9-3. Dette innebærer at pensjonsinnretningen bærer risikoen for at midler som frigjøres når medlemmer dør før uttak av pensjon er tilstrekkelig til å finansiere den tilførselen av dødelighetsarv til premiereserven som følger av beregningsgrunnlaget. Eventuelt overskudd på risikoresultatet skal fordeles iht. forsikringsvirksomhetsloven § 9-10, mens eventuelt underskudd må finansieres av selskapets egenkapital.

4.4.2 Banklovkommisjonens utkast

Banklovkommisjonen foreslår at innskuddspremier som foretaket årlig skal innbetale til pensjonsordningen er uavhengig av forventet dødelighetsarv i opptjeningstiden, det vil si uavhengig av de midler som forventes frigjort ved at arbeidstakere dør før uttak av pensjon. Banklovkommisjonen foreslår at den dødelighetsarv som faktisk oppstår i et år årlig tilføres pensjonsordningenes midler ved at dødelighetsarven fordeles mellom arbeidstakernes pensjonsbeholdninger forholdsmessig etter pensjonsbeholdningenes størrelse, jf. lovutkastet §§ 4-6 annet ledd og 4-12 annet ledd. Dette vil ifølge Banklovkommisjonen «innebære at pensjonsinnretningen ikke lenger vil ha noen levealdersrisiko knyttet til beregnet dødelighetsarv i opptjeningstiden». Dette skiller seg fra foretakspensjonsordninger etter gjeldende rett, hvor det er beregnet dødelighetsarv som skal fordeles og hvor pensjonsinnretningene bærer risiko for om faktisk dødelighetsarv avviker fra det pensjonsinnretningen har lagt til grunn i sine beregninger.

4.4.3 Finanstilsynets utkast

Finanstilsynet foreslår som Banklovkommisjonen at den faktiske dødelighetsarven i opptjeningsperioden tilføres medlemmenes pensjonsbeholdninger. Finanstilsynet foreslår imidlertid at dødssannsynlighetene i det dynamiske dødelighetsgrunnlaget (K2013) pensjonsinnretningen har meldt til Finanstilsynet skal benyttes som fordelingsnøkkel, ikke størrelsen på pensjonsbeholdningene, jf. Finanstilsynets utkast til endring av § 4-6 i Banklovkommisjonens lovutkast.

4.4.4 Høringsinstansenes syn

Aktuarforeningen støtter ikke at det er faktisk frigjort dødelighetsarv som fordeles mellom gjenværende medlemmer i opptjeningsperioden, slik både Banklovkommisjonen og Finanstilsynet foreslår. Aktuarforeningen mener dødelighetsarv bør tilføres iht. beregningsgrunnlaget for ordningene og at eventuelt overskudd eller underskudd som oppstår som følge av differanse mellom faktisk og beregnet dødelighetsarv må være pensjonsinnretningens ansvar.

Finansforbundet mener prinsippet om dødelighetsarv blant annet kan føre til at en stimulerer tidlig uttak av pensjon fordi arbeidstakere ønsker å sikre seg sin pensjonsutbetaling til seg og sine for å unngå at beholdningen går til kollektivet. Finansforbundet mener blant annet derfor at regler om dødelighetsarv må fjernes fra grunnmodellen, og at det dermed med økte satser i innskuddsordninger ikke er behov for en grunnmodell.

Finans Norge ber om at det presiseres hvordan dødelighetsarv fordeles i tilfeller med gradert uttak, og legger følgende til grunn:

«Medlemmet er yrkesaktiv: Den del av pensjonsbeholdningen som ikke er knyttet til utbetalende alderspensjon blir tildelt dødelighetsarv.

Medlemmet dør: Den del av pensjonsbeholdningen som ikke er knyttet til utbetalende alderspensjon fordeles på kollektivet som dødelighetsarv, mens kapital tilknyttet utbetalende del av alderspensjonen inngår i risikoresultatet.»

Gabler Wassum foreslår at også banker, verdipapirfondselskap og verdipapirforetak skal kunne tilby pensjonsordning etter tjenestepensjonsloven i oppsparingsfasen da fordeling av faktisk dødelighetsarv i realiteten ikke innebærer at leverandøren tar på seg forsikringsrisiko.

4.4.5 Departementets vurdering

Pensjonsinnretningene beregner etter gjeldende rett premier og avsetninger blant annet ut fra forutsetninger om de forsikredes dødelighet. De tidligere (statiske) tariffene (til og med K2005) inklusive sikkerhetsmarginene som er innarbeidet i disse dødelighetsforutsetningene, har ikke holdt tritt med økningen i levealder de senere tiårene, noe som har ført til en betydelig underreservering hos pensjonsinnretningene. På denne bakgrunn har Banklovkommisjonen foreslått at pensjonsinnretningene ikke skal bære levealdersrisiko i opptjeningsperioden i tjenestepensjonsordningene. Dette innebærer at faktisk «dødelighetsarv» skal fordeles mellom pensjonsbeholdningen til de enkelte medlemmer som ikke har startet uttak av pensjon, etter størrelsen på pensjonsbeholdningene, ikke beregnet dødelighetsarv, hvor pensjonsinnretningene bærer risiko for om faktisk dødelighetsarv blir større eller mindre enn premien for beregnet dødelighetsarv. Aktuarforeningen har i høringen tatt til orde for at pensjonsinnretningene fortsatt skal bære denne risikoen.

Departementet er enig med Banklovkommisjonen i at det bør vurderes tiltak for å hindre at pensjonsinnretningene i fremtiden akkumulerer underreservering som følge av at levealdersrisiko ikke blir håndtert på en robust måte. Departementet viser imidlertid til at Finanstilsynet nå, etter kontakt med, og innspill fra, næringen, har fastsatt nye minstekrav til dødelighetstariffer (K2013). Denne tariffen skal være dynamisk, noe som innebærer at tariffen inneholder forutsetninger om fremtidig utvikling i dødelighet slik at premieinnbetalingene bedre vil følge utviklingen i dødelighet. Anvendelse av en slik ny dynamisk tariff ville derfor i vesentlig grad kunne redusere pensjonsinnretningenes levealdersrisiko selv om det ble lagt opp til at det er beregnet dødelighetsarv som skal fordeles. Departementet vil vise til at disse tariffene har kommet på plass etter at Banklovkommisjonen avga sin utredning. Finanstilsynet har likevel heller ikke foreslått endring av Banklovkommisjonens utkast om fordeling av faktisk dødelighetsarv, men har skissert en annen modell for tildeling av dødelighetsarven.

Hensynet til sikkerhet og å hindre fortsatt akkumulering av underreservering i pensjonsinnretningene taler isolert sett for å følge Banklovkommisjonens og Finanstilsynets utkast. På den annen side kan det argumenteres for at selv om det kan være vanskelig å treffe nøyaktig i beregningen av dødeligheten, er den årlige dødssannsynligheten i arbeidsaktiv alder såpass lav at selv store relative avvik mellom faktisk og beregnet dødelighet vil gi små utslag på pensjonsinnretningenes risikoresultat i absolutt forstand. Fordeling av faktisk dødelighetsarv kan også potensielt gi skjeve utslag i små kollektiv, for eksempel små pensjonskasser, der faktisk dødelighetsarv kan utgjøre svært store beløp sammenlignet med de gjenværende pensjonsbeholdninger dersom en arbeidstaker dør like før uttak av pensjon. Departementet har etter en helhetsvurdering likevel valgt å legge avgjørende vekt på at både Banklovkommisjonen og Finanstilsynet har foreslått at det er faktisk dødelighetsarv som skal fordeles, for å avlaste pensjonsinnretningene for levealdersrisiko, og slutter seg dermed til at det er faktisk dødelighetsarv som skal fordeles, jf. lovforslaget § 4-5 annet ledd første punktum.

Finanstilsynet viser til at Banklovkommisjonens forslag om at dødelighetsarv skal tildeles forholdsmessig etter størrelse mellom pensjonsbeholdningene, innebærer et prinsipielt brudd med forsikringsteknisk oppbygning av alderspensjonsbeholdninger. Finanstilsynet skriver i sitt høringsnotat at dødelighetsarv tilført etter forsikringstekniske prinsipper gjenspeiler dødsrisikoen som funksjon av alder. Det vil si at et medlem som overlever et bestemt år i «høy alder», får større vekst i premiereserven enn et yngre medlem med tilsvarende premiereserve. Dersom kun størrelsen på pensjonsbeholdningen blir lagt til grunn, blir «de yngre» subsidiert av «de eldre» sammenlignet med hvordan det ville ha vært med forsikringsteknisk oppbygning av pensjonsbeholdningen. Departementet slutter seg til Finanstilsynets vurdering på dette punktet, og har derfor i lovforslaget § 4-5 annet ledd annet punktum foreslått en endring i forhold til Banklovkommisjonens utkast. Endringen innebærer at det dynamiske dødelighetsgrunnlaget skal brukes som fordelingsnøkkel ved fordeling av faktisk dødelighetsarv mellom pensjonsbeholdningene .

Departementet er videre enig i Finans Norges tolkning av hvordan dødelighetsarv skal fordeles i tilfeller med uttak av gradert alderspensjon. Det vil si at ved gradert uttak av pensjon skal den delen av pensjonsbeholdningen som ikke er knyttet til uttak av alderspensjon tilføres dødelighetsarv og fordeles som dødelighetsarv dersom medlemmet dør under uttak av gradert alderspensjon. Den delen av pensjonsbeholdningen som er knyttet til utbetalingen av gradert alderspensjon inngår i slike tilfelle i pensjonsleverandørens risikoresultat.

4.5 Regulering av pensjonsbeholdninger (under opptjening)

4.5.1 Gjeldende rett

I innskuddspensjonsordninger tilføres det enkeltes medlems pensjonskapital årlig en forholdsmessig del av avkastningen i kollektivporteføljen dersom den er underlagt alminnelig forvaltning, jf. innskuddspensjonsloven § 3-2. Kongen kan etter § 3-2 annet ledd fastsette en høyeste avkastningsprosent for hvor stor del av oppnådd avkastning av pensjonskapitalen i et år som etter regelverket kan tillegges pensjonskapitalen. Kongen kan også fastsette at en bestemt del av årets avkastning skal tillegges pensjonskapitalen. Avkastning som ikke tillegges pensjonskapitalen, skal tilføres innskuddsfondet.

Forvaltes pensjonskapitalen med individuelt eller kollektivt investeringsvalg, jf. §§ 3-2a og 3-2b, blir årlig avkastning tilført, eller årlig tap belastet, pensjonsbeholdningen.

I foretakspensjonsordninger diskonteres premien for pensjonsopptjeningen med en beregningsrente innenfor høyeste tillatte maksimale beregningsrente fastsatt i henhold til forskrift 30. juni 2006 til forsikringsvirksomhetsloven § 2-3. Pensjonsinnretningen kan etter forsikringsvirksomhetsloven § 9-3 kreve egen «pris for forvaltning av midler knyttet til forsikringskontraktene, herunder selskapets risiko for avkastningsresultatet». Avkastningsoverskudd utover den garanterte avkastningen (og eventuelt avsetning til tilleggsavsetninger) skal ifølge forsikringsvirksomhetsloven § 9-9 årlig fordeles mellom de kontrakter som omfattes. Fordelingen foretas etter forholdet mellom de forsikringsmessige avsetninger til den enkelte kontrakt. Avkastning som ikke settes av til tilleggsavsetninger tildeles som overskudd etter reglene i foretakspensjonsloven, dvs. til pensjonistenes overskuddsfond for kontrakter under utbetaling eller til premiefondet for kontrakter under opptjening.

Er det avtalt investeringsvalg tilordnes avkastningen på den enkelte investeringsvalgsportefølje til den kontrakten som porteføljen hører til, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 9-9 annet ledd.

4.5.2 Banklovkommisjonens utkast

Banklovkommisjonen foreslår at hovedregelen i standardmodellen skal være at foretaket har ansvar for at pensjonskapitalen i opptjeningsperioden årlig minst oppreguleres i samsvar med alminnelig lønnsvekst, jf. lovutkastet § 4-8 første ledd. Dette er samme reguleringsmodell som i folketrygden. Alminnelig lønnsvekst beregnes som lønnsvekst i folketrygden, jf. blant annet folketrygdloven § 19-14.

Banklovkommisjonen mener videre at det er behov for fleksibilitet og en adgang for foretakene til å velge en oppreguleringsordning som vil «sikre årlig oppregulering for den enkelte arbeidstaker på basis av den lønnsøkning som arbeidstakeren, eller den gruppe av ansatte arbeidstakeren inngår i, får som ledd i den alminnelige lønnsutviklingen i foretaket», jf. lovutkastet § 4-8 første ledd annet punktum. Banklovkommisjonen viser til at dette er en alternativ reguleringsmåte for dagens ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger etter foretakspensjonsloven § 5-6 første ledd bokstav a, jf. § 5-2 tredje ledd.

Banklovkommisjonen mener alminnelig lønnsutvikling i foretaket skal omfatte:

«endringer i lønn hos den enkelte arbeidstaker som skjer på grunnlag av den mer generelle lønnsstrategien i foretaket, for eksempel på basis av generelle eller lokale lønnsforhandlinger. Det kan også være snakk om lønnsendringer utenom lønnsforhandlinger som er basert på avtale eller retningslinjer om lønnsutvikling i foretaket.»

Premie for slik oppregulering skal etter lovutkastet § 4-8 tredje ledd finansieres ved bruk av den avkastning som faktisk oppnås ved forvaltningen av pensjonsbeholdningen. Eventuell avkastning utover det som skal til for å dekke årets oppregulering skal tilføres et reguleringsfond for ordningen, jf. utkastet § 4-7 første ledd. Dersom årets avkastning ikke er tilstrekkelig til å dekke årets premie for oppregulering skal manglende premie dekkes av reguleringsfondet, eventuelt av foretaket, jf. utkastet § 4-8 tredje ledd.

Dersom arbeidstakere får lønnsøkninger ut over den alminnelige lønnsveksten i foretaket foreslår Banklovkommisjonen i lovutkastet § 4-9 en adgang for foretaket til å regulere pensjonsbeholdningen med en engangspremie slik at beholdningen reflekterer det nye lønnsnivået i hele eller deler av den perioden vedkommende har vært medlem av pensjonsordningen. Slik regulering skal ifølge utkastet kunne skje der det «ved skifte av stilling, vesentlig endring av arbeidsoppgaver eller ved særskilt avtale gis et særskilt tillegg i lønn uavhengig av den alminnelige lønnsutvikling i foretaket». For å unngå skjønnsmessig forskjellsbehandling foreslår Banklovkommisjonen at et slikt oppreguleringsprinsipp eventuelt skal fastsettes i pensjonsplanen i form av generelle regler, jf. lovutkastet § 4-9 annet ledd. Premie for slik regulering skal dekkes av foretaket, jf. tredje ledd, ikke av reguleringsfondet.

Et mindretall i Banklovkommisjonen (medlemmene Hanssen, Løining og Rikheim) mener at begrepet «lønnsøkningen for de enkelte medlemmer som ledd i den alminnelige lønnsutvikling i foretaket» som er brukt i lovutkastet § 4-8 første ledd annet alternativ kan være vanskelig å håndtere. Videre mener disse medlemmene det kan stilles spørsmål ved om en slik reguleringsadgang vil være i samsvar med prinsippene om likhet og forholdsmessighet i en pensjonsordning. I stedet bør det etter disse medlemmenes vurdering innføres «en regel som gir adgang til oppregulering i tråd med samlet prosentvis lønnsvekst i foretaket».

Disse medlemmene påpeker videre at regelen i lovutkastet § 4-9 om særskilt oppregulering ved særskilt lønnstillegg «kan åpne for reetablering av en form for sluttlønnsprinsipp som avviker fra den foreslåtte generelle omleggingen til alleårsopptjening». Videre mener disse medlemmene at «[p]raktisering og avgrensing av en slik særskilt oppreguleringsadgang vil […] kunne reise spørsmål i forhold til prinsippene om likebehandling og forholdsmessighet innenfor en pensjonsordning».

I grunnmodellen foreslår Banklovkommisjonen at oppregulering skjer ved at årlig avkastning på pensjonsbeholdningene tilføres beholdningen, og dermed at arbeidstakerne tar risikoen for at avkastningen som faktisk oppnås er tilstrekkelig til en inflasjons- og nivåsikring av pensjonsbeholdningen, se lovutkastet § 4-12 tredje ledd.

Etter Banklovkommisjonens vurdering tilsier skattemessige hensyn at det bør være mulig å sette en øvre grense for hvor høy oppregulering som kan tillates i et enkelt år. Det gis i lovutkastet § 4-13 tredje ledd hjemmel for Kongen til å vurdere om det er behov for å sette en slik grense. Banklovkommisjonen foreslår at eventuell avkastning utover en slik grense tilføres foretakets premiefond (som i innskuddspensjonsloven).

4.5.3 Høringsinstansenes syn

Aktuarforeningen mener bestemmelsene om regulering av pensjonsbeholdning i §§ 4-8 og 4-9 er vanskelig formulert og foreslår dessuten å fjerne angivelse av reguleringstidspunktet i lovteksten. Det foreslås konkrete endringer av lovteksten på dette punktet.

Aktuarforeningen mener også det bør presiseres at ved delvis uttak av pensjon skal den delen av pensjonsbeholdningen som tilsvarer uttaksgraden reguleres som pensjon under uttak, mens den øvrige delen reguleres som under opptjening.

Akademikerne mener det er positivt at arbeidsgiver kan garantere en årlig regulering av pensjonsbeholdningen, men mener lovutkastets bestemmelser om regulering av pensjonsbeholdningene, jf. §§ 4-8 og 4-9 i lovutkastet, er vanskelige å forstå. Akademikerne mener § 4-9 blir overflødig dersom «det settes punktum etter "lønnsutviklingen for de enkelte medlemmer " i siste ledd i § 4-8 (1), resten av setningen slettes.», ev. supplert med en regel om hvor stor del av årets reguleringspremie som kan dekkes av reguleringsfondet.

Arbeidsdepartementet mener bestemmelsen i lovutkastet § 4-8 om regulering av pensjonsbeholdninger bør presiseres for å unngå at den oppfattes «å gi anledning til individuell oppregulering av pensjonsrettigheter». Arbeidsdepartementet viser videre til særmerknaden fra medlemmene Rikheim, Løining og Hanssen hvor disse medlemmer påpeker at forslaget om særskilt regulering av pensjonsbeholdning i lovutkastet § 4-9 innebærer en form for sluttlønnsordning som ikke er i tråd med alleårsopptjeningsprinsippene i folketrygden.

Pensjonskasseforeningen støtter ikke forslaget om at medlemmet ved pensjonering skal få med seg en andel av reguleringsfondet fordi dette kan gi insentiver til tidlig uttak av pensjon. Eventuelle resterende midler i reguleringsfondet bør ifølge Pensjonskasseforeningen i stedet disponeres fullt ut av arbeidsgiverforetaket.

Finans Norge ber om at det i forarbeidene avklares hva som skal forstås med særskilt lønnsvekst etter bestemmelsen om særskilt pensjonsregulering i lovutkastet § 4-9.

LO viser til at medlemmene fra departementene i Banklovkommisjonen har en særmerknad til forslaget om særskilt regulering av pensjoner i lovutkastet § 4-9. LO mener muligheten for en form for sluttlønnsregulering bør videreføres, men anbefaler at departementet vurderer utformingen av lovbestemmelser på dette punktet nærmere for å unngå forskjellsbehandling og tvister. Også Forsikringsmeglerne mener det er behov for klargjøring på dette punktet. Dersom departementet vil begrense skattesubsidiene mener LO dette bør skje gjennom begrensninger direkte i pensjonsgivende lønn, ikke i reguleringsmekanismene.

Fratrådte arbeidstakere og pensjonister bør ifølge NHO ikke få med seg en andel av reguleringsfondet, og lovutkastet § 4-7 tredje ledd bør derfor utgå. NHO begrunner dette slik:

«De ansatte er i standardmodellen lovet et gitt reguleringsnivå uavhengig av fondets størrelse. Reguleringsfondet er der for å jevne ut svingninger i arbeidsgivers kostnader og risiko. Det er da ikke naturlig at en andel av en slik buffer skal følge med når en ansatt fratrer eller blir pensjonist.»

Om lovutkastet §§ 4-8 og 4-9 om regulering av pensjonsbeholdninger skriver NHO at

«I tilfeller der pensjonsbeholdningen skal reguleres i hht § 4-8 med alminnelig lønnsutvikling i foretaket og/eller etter særskilt avtalt lønnsøkning etter § 4-9 er det viktig at betingelsene for reguleringen er utformet entydig slik at man unngår uklarhet og uenighet. Videre må man kunne rapportere inn den alminnelige lønnsutviklingen i foretaket på en administrativ praktikabel måte.»

For regulering av pensjonsbeholdninger foreslår Pensjonskasseforeningen at «foretaket må kunne velge å garantere at pensjonsbeholdningen årlig reguleres med det høyeste av veksten i den alminnelige prisvekst (KPI) og faktisk avkastning, dog ikke høyere enn alminnelig lønnsvekst».

Unio mener lovreguleringen av prinsipper for regulering av pensjonsbeholdninger under opptjening er uklart formulert. Unio foreslår at bestemmelsene forenkles slik at det bare blir et valg mellom kollektiv regulering med lønnsvekst og regulering med individuell lønnsvekst. Unio ber eksplisitt om adgang til sluttlønnsregulering i det nye produktet.

YS mener reglene om regulering av pensjonsbeholdninger er vanskelig tilgjengelige og foreslår at bestemmelsene i stedet formuleres slik at arbeidsgiver kan velge regulering etter individuell lønnsvekst, med adgang til unntak for særskilte lønnshopp. YS mener videre det ikke har relevans at regulering ved særskilte lønnshopp må finansieres direkte av foretaket i stedet for av reguleringsfondet da det uansett er arbeidsgiver som finansierer reguleringen dersom det ikke er midler i reguleringsfondet.

4.5.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår som nevnt i denne proposisjonen et rammeverk for pensjonsordninger som ikke skiller mellom standardmodell og grunnmodell slik det er gjort i Banklovkommisjonens utkast. I stedet åpnes det for ulike valg hva angår regulering av pensjonsbeholdninger. Departementet foreslår i lovforslaget § 4-6, at foretaket kan velge å garantere arbeidstakeren en viss regulering av pensjonsbeholdningen. Etter bestemmelsen kan foretaket enten garantere at pensjonsbeholdningen skal vokse i takt med den alminnelige lønnsveksten i samfunnet, slik denne er definert i folketrygden, eller i takt med den gjennomsnittlige lønnsveksten i foretaket. Sistnevnte alternativ samsvarer med forslaget fra et mindretall i Banklovkommisjonen, og kan etter omstendighetene innebære at reguleringen år om annet blir høyere eller lavere enn hva lønnsveksten i samfunnet tilsier. Videre vil en slik reguleringsmekanisme innebære en viss utjevning innad i kollektivet ved at medlemmer med høyere lønnsvekst enn gjennomsnittet i foretaket får en noe lavere regulering av pensjonsbeholdningen enn lønnsveksten, mens arbeidstakere med lavere lønnsvekst enn gjennomsnittet får en høyere regulering av pensjonsbeholdningen enn lønnsveksten. Pensjonsbeholdninger for medlemmer som tar ut full pensjon, eller som ikke lenger arbeider i foretaket, skal ikke reguleres etter denne bestemmelsen, jf. annet ledd. Dersom medlemmer tar ut delvis pensjon, skal den delen av pensjonsbeholdningen som ikke er omregnet til, og utbetales som, årlige alderspensjonsytelser fortsatt reguleres i tråd med den valgte reguleringsmekanismen.

Det vil være foretakets ansvar å tilføre midler som sikrer den garanterte reguleringen, jf. lovforslaget § 4-6 tredje ledd. Slike midler skal i første rekke dekkes av årlig avkastning på pensjonsbeholdningen. Det skal videre opprettes et reguleringsfond for ordningen dersom det avtales garantert regulering. Et slikt fond skal fungere som en buffer for foretakets kostnader til årlig regulering. Dersom årlig avkastning blir høyere enn det som er nødvendig for å dekke reguleringen, tilføres det overskytende reguleringsfondet for ordningen. Midler i reguleringsfondet kan brukes til å betale for reguleringen i de år hvor avkastningen ikke er tilstrekkelig til å dekke reguleringen. Dersom det heller ikke er tilstrekkelig midler i reguleringsfondet, må reguleringen betales av foretaket.

Foretaket har etter lovforslaget § 5-5, jf. nærmere omtale i kapittel 5, anledning til å inngå avtale med pensjonsleverandøren om at pensjonsbeholdningene skal forvaltes som en egen investeringsportefølje med investeringsvalg for foretaket, i stedet for å underlegges alminnelig forvaltning i pensjonsleverandørens kollektivportefølje. Slikt investeringsvalg for foretaket innebærer i utgangspunktet at foretaket velger plassering av midlene i pensjonsbeholdningene og dermed hvilken avkastningsrisiko arbeidstakerne må bære. For å sikre at foretakets valg ikke får negative konsekvenser for arbeidstakerne, slår lovforslaget fast at slikt investeringsvalg ikke innebærer noen endring i disponeringen av avkastningen eller i ansvaret for at arbeidstakernes pensjonsbeholdninger tilføres garantert regulering. Dette er presisert i lovforslaget § 5-5 første og fjerde ledd, jf. § 4-6 fjerde ledd, for å sikre at arbeidstakerne ikke må bære risikoen for de investeringsvalg som foretak gjør. Det vises til nærmere omtale nedenfor under avsnitt 5.2.4.

Departementet viser til at hvilken reguleringsmekanisme som vil gi grunnlag for den høyeste årlige økningen i pensjonsbeholdningen, vil avhenge av hvorvidt årlig finansavkastning overstiger årlig lønnsvekst. Departementet viser til figur 4.1 ovenfor som viser utviklingen i verdijustert avkastning i livsforsikringsselskap og pensjonskasser og årlig G-vekst i årene etter 2000.

Banklovkommisjonen foreslo også en egen bestemmelse om at pensjonsbeholdninger skal kunne reguleres i tråd med den enkeltes individuelle lønnsutvikling ut over lønnsutviklingen i foretaket. Forslaget var ment å skulle gi regulering av pensjonsbeholdninger ved lønnsøkning som følge av skifte av stilling i foretaket eller lignende. Videre skulle man kunne regulere pensjonsbeholdningen helt eller delvis for å veie opp for differansen mellom pensjonsopptjening beregnet ut fra den nye og den ellers gjeldende lønn i tiden fra ansettelsen i foretaket. En slik ordning kunne ha vært en måte å videreføre en form for sluttlønnsprinsipp. Departementet har derfor ikke foreslått en slik reguleringsadgang.

Flere høringsinstanser har uttalt at det bør fastsettes en øvre grense for reguleringsfondet, og at eventuelle overskytende midler bør overføres til premiefondet. Departementet viser til at dersom det ikke er avtalt garantert regulering av pensjonsbeholdninger, vil all avkastning benyttes til regulering, og det er følgelig ikke aktuelt med noe reguleringsfond. Dersom foretaket har valgt å bære avkastningsrisiko ved å garantere regulering av pensjonsbeholdningene, bør eventuell avkastning utover det som er nødvendig til regulering tilføres premiefondet. Dette trekker i retning av en slik bestemmelse. Departementet foreslår derfor en hjemmel for Kongen til å fastsette en øvre grense for reguleringsfondet, og at eventuelle overskytende midler utover en slik grense skal tilføres premiefondet, jf. lovforslaget § 4-6 femte ledd.

4.6 Kostnader og risikopremier

4.6.1 Gjeldende rett

Ifølge foretakspensjonsloven § 9-2 skal årets risikopremier og kostnader etter beregningsgrunnlaget årlig tilføres pensjonsordningen i tillegg til premie for årets opptjening. Tilsvarende gjelder ved engangsbetalt alderspensjon, jf. § 9-6 tredje ledd.

Pensjonsinnretningen kan årlig ifølge forsikringsvirksomhetsloven § 9-5, jf. § 9-3 kreve premie for:

• «a) pris for dekning av risiko knyttet til person,

• b) pris for forvaltning av midler knyttet til forsikringskontraktene, herunder selskapets risiko for avkastningsresultatet,

• c) pris for forvaltning av midler i særskilte investeringsporteføljer med investeringsvalg, og i tilfelle vederlag for avkastningsgaranti knyttet til porteføljene, og

• d) pris for administrative tjenester.»

4.6.2 Banklovkommisjonens utkast

I lovutkastet § 4-11 som gjelder standardmodellen, har Banklovkommisjonen lagt til grunn at det er foretaket som i form av en årlig kostnadspremie til pensjonsinnretningen skal dekke kostnader for administrasjon og forvaltning av pensjonsordningen. Dette inkluderer premie for avkastningsrisiko og premie for levealdersrisiko i utbetalingsperioden. I tillegg skal foretaket dekke årlig premie for premiefritak ved uførhet, jf. lovutkastet § 2-1 annet ledd og lov om obligatorisk tjenestepensjon § 4 annet ledd.

Det er i utkastet presisert at foretakets kostnadsansvar i pensjonsordninger etter standardmodellen også omfatter årlig vederlag (premie) for avkastningsrisiko i utbetalingsperioden, og premie for levealdersrisiko i utbetalingstiden.

I grunnmodellen gjelder de samme regler for administrasjon og kostnadsansvar i opptjeningsperioden som i standardmodellen. Det vil si at det er foretaket som årlig skal dekke kostnader knyttet til administrasjon og forvaltning av pensjonsordningen, jf. lovutkastet § 4-14 første ledd.

I utbetalingsperioden foreslår imidlertid Banklovkommisjonen at vederlag for både avkastningsrisiko, premie for levealdersrisiko og administrative kostnader skal dekkes ved et fradrag i årlig avkastning av pensjonsbeholdningen i utbetalingsperioden eller om nødvendig i den årlige pensjonsytelse som skal utbetales, jf. lovutkastet § 4-14 annet ledd.

Medlemmet Mildal mener forvaltningskostnader i utbetalingsperioden bør trekkes fra avkastningen i grunnmodellen. En løsning for grunnmodellen der foretaket må dekke forvaltningskostnader under utbetaling kan ifølge Mildal gjøre grunnmodellen betydelig mindre attraktiv og flere kan dermed velge innskuddspensjon i stedet. Videre ønsker medlemmene Andreassen og Mildal «en avklaring på hvorvidt ansvar for forvaltningskostnader under utbetalingsperioden vil føre til balanseføring, noe som i tilfelle vil være negativt for denne modellen når det gjelder å være et attraktivt alternativ til innskuddspensjon».

4.6.3 Finanstilsynets utkast

Finanstilsynet skriver i sitt høringsnotat at pensjonsinnretningene i kollektiv tjenestepensjonsforsikring vil bære risiko tilsvarende ytelsespensjon i utbetalingsperioden. Videre skriver Finanstilsynet at ytelsesbasert pensjonsforsikring i utbetalingsperioden kjennetegnes av at initialpensjonen på uttakstidspunktet ikke skal kunne reduseres (med mindre det er inngått avtale om individuelt investeringsvalg). En forutsetning for å oppnå dette er at kostnader for administrasjon og forvaltning av pensjonsordningen i utbetalingstiden i grunnmodellen (§ 4-14) må dekkes av foretaket, som i standardmodellen (§ 4-11). Hvis ikke vil pensjonsytelsen kunne angripes dersom avkastningen ikke er tilstrekkelig (§ 4-14 annet ledd). Finanstilsynet har derfor foreslått at dette endres.

4.6.4 Høringsinstansenes syn

Finans Norge mener at det i lovutkastet § 4-11 bør presiseres at arbeidsgivers kostnadsansvar gjelder både i opptjenings- og utbetalingsperioden. Til lovutkastet § 4-14 om årlige kostnader og risikopremier uttaler Finans Norge at det bør presiseres at arbeidsgiverforetaket skal ha ansvar for forvaltningskostnader i utbetalingsperioden dersom det er meningen. Imidlertid peker Finans Norge på at en slik løsning kan føre til krav om balanseføring av pensjonsforpliktelser og arbeidsgiverforetaket og at dette er uheldig i og med at grunnmodellen ifølge Finans Norge er ment å være helt uten krav til balanseføring. En slik løsning kan også føre til at arbeidsgiver velger innskuddspensjon i stedet for grunnmodell. Til sist anfører Finans Norge at dersom pensjonisten har investeringsvalg i utbetalingsperioden underbygges argumentet om at forvaltningskostnader ikke bør dekkes av arbeidsgiverforetaket. I grunnmodellen bør derfor forvaltningskostnader belastes pensjonistene, ifølge Finans Norge.

NIP mener at forvaltnings- og administrasjonskostnadene bør dekkes av foretaket også i utbetalingstiden, uavhengig av valg av modell.

Finanstilsynet viser til at administrasjons- og forvaltningskostnader i utbetalingsperioden i gjeldende praksis som hovedregel belastes pensjonsordningens administrasjonsreserve, men at det er adgang til å kombinere dette med årlig kostnadsbelastning av foretaket. Finanstilsynet viser til Banklovkommisjonens forslag om at bare pensjonsbevis utstedt fra standardmodellen skal ha krav om administrasjonsreserve, og at dette er gjort for å unngå at grunnmodellen innebærer krav om balanseføring av pensjonsforpliktelser. Finanstilsynet mener det kan være uheldig med to regelsett for administrasjonsreserver og dermed for kostnadsbelastning i utbetalingsperioden.

Etter NHOs syn bør forvaltningskostnader i utbetalingsperioden trekkes fra avkastningen på pensjonsbeholdningen, på samme måte som administrasjonskostnadene. Dersom forvaltningskostnadene må dekkes av foretaket vil grunnmodellen bli mindre attraktiv sammenlignet med innskuddspensjonsordninger, noe som vil forsterkes dersom et slikt krav også medfører krav om balanseføring av pensjonsforpliktelser, ifølge NHO.

Pensjonistforbundet mener arbeidsgiver må ha adgang til å dekke kostnader i utbetalingsperioden også i grunnmodellen, dersom arbeidsgiver ønsker det, fordi dette vil gi mulighet for bedre regulering av pensjoner under utbetaling. YS er enig i dette og foreslår en konkret omformulering i lovutkastet § 4-14 nr. 2. YS mener også at forvaltnings- og administrasjonskostnader må bæres av pensjonsinnretningen dersom avkastningen ikke er tilstrekkelig.

Virke mener det må avklares om forslaget om at forvaltningskostnader i utbetalingsperioden skal dekkes av arbeidsgiverforetaket, fører til krav om balanseføring. Videre uttaler Virke:

«Dersom man kommer frem til at det vil medføre balanseføring, mener Virke at man i grunnmodellen må trekke forvaltningskostnader i utbetalingsperioden av avkastningen av midlene på samme måte som administrasjonskostnadene. Dette for å styrke grunnmodellens konkurransekraft i forhold til innskuddspensjon. Alternativet vil trolig være at mange bedrifter som eller ville ha valgt grunnmodellen i stedet velger innskuddspensjon.»

4.6.5 Departementets vurdering

Departementet har som nevnt innledningsvis foreslått å slå sammen standardmodellen og grunnmodellen, og samtidig søkt å unngå at dette medfører begrensninger i de valgmuligheter Banklovkommisjonen har foreslått innen tjenestepensjonsloven. En forskjell mellom grunnmodellen og standardmodellen er at betaling for administrasjon og forvaltning av pensjonsbeholdninger under utbetaling i grunnmodellen skulle dekkes av medlemmet, om nødvendig ved belastning av pensjonsytelsen. Departementet viser til at en slik ordning ville innebære at ytelsen som garanteres på uttakstidspunktet kan bli redusert. Departementet vil derfor ikke foreslå at foretaket skal kunne velge ikke å betale for administrasjon og forvaltning av pensjoner under utbetaling. Lovforslaget § 4-8 svarer følgelig til den tilsvarende bestemmelsen i Banklovkommisjonens utkast til standardmodell. Bestemmelsen innebærer at betaling for administrasjon og forvaltning av pensjonsordningen, både under opptjening av pensjonsbeholdninger og under utbetaling av pensjonsytelser, årlig premie for premiefritak ved uførhet etter lovforslaget § 2-1 annet ledd samt årlig vederlag for nullgarantien skal dekkes av foretaket som tillegg til årlige innskudd til alderspensjon.

4.7 Fleksibelt uttak av alderspensjon

4.7.1 Gjeldende rett

Arbeidstakere kan ta ut alderspensjon fra fylte 62 år, jf. foretakspensjonsloven § 5-7a og innskuddspensjonsloven § 7-1. Kongen kan etter bestemmelsene fastsette lavere uttaksalder for stillinger som medfører uvanlig fysisk eller psykisk belastning for de ansatte, eller krever at de ansatte har særlige fysiske eller psykiske egenskaper for at arbeidet skal bli tilfredsstillende utført på forsvarlig måte. Etter annet ledd er retten til uttak uavhengig av uttak av alderspensjon fra folketrygden og uttak av pensjon kan fritt kombineres med videre arbeid i samme eller annet foretak.

Etter foretakspensjonsloven § 5-7b og innskuddspensjonsloven § 7-2 skal medlemmet gi melding om når uttak av alderspensjon skal starte og om graden av uttak. Graden av uttak kan ikke være lavere enn at samlet årlig pensjon utgjør om lag 20 prosent av folketrygdens grunnbeløp. Pensjonsutbetalinger starter som hovedregel etter innskuddspensjonsloven, og uansett etter foretakspensjonsloven, senest ved fylte 75 år. Ved gradert uttak tjener medlemmene fortsatt opp alderspensjon ved videre arbeid. Ved tidlig uttak og ved endret uttaksgrad må årlige pensjonsytelser omregnes ut i fra forventet gjenstående levetid på uttaks-/endringstidspunktet, jf. foretakspensjonsloven § 5-7c og innskuddspensjonsloven § 7-5.

4.7.2 Banklovkommisjonens utkast

Muligheten til fleksibelt uttak av pensjon videreføres i Banklovkommisjonens lovutkast. Arbeidstakerne har etter lovutkastet § 4-15 rett til å ta ut alderspensjon fra fylte 62 år med mindre Kongen har fastsatt adgang for tidligere uttak av alderspensjon for den aktuelle stillingstypen. En arbeidstaker som ønsker å starte uttak må melde fra til pensjonsinnretningen om fra hvilket tidspunkt vedkommende ønsker alderspensjon utbetalt. Alderspensjon skal uansett utbetales fra fylte 75 år om pensjonsinnretningen ikke mottar slik melding før, jf. lovutkastet § 4-19.

Årlig pensjon beregnes ut i fra medlemmets pensjonsbeholdning på uttakstidspunktet inkludert en forholdsmessig andel av reguleringsfondet, jf. lovutkastet § 4-17. Ytelsene beregnes ved bruk av delingstall etter utkastet § 4-18, jf. avsnitt 3.4.

Dersom arbeidstaker ønsker å ta ut deler av pensjonen, må uttaksgraden medføre at samlet årlig pensjon minst utgjør om lag 30 prosent av G, jf. lovutkastet § 4-19 annet ledd. Uttaksgraden kan på ethvert tidspunkt endres til fullt uttak. Graderingen kan ellers endres ved fylte 67 år og deretter på tidspunkt fastsatt i pensjonsordningens regelverk, jf. lovutkastet § 4-19 tredje ledd og § 4-22. For personer som samtidig mottar uførepensjon, kan ikke uførepensjon og alderspensjon til sammen overstige en pensjonsgrad på 100 prosent, jf. lovutkastet § 4-19 femte ledd.

Arbeidstakere som tar ut full alderspensjon, kan få ytterligere pensjonsopptjening ved å arbeide samtidig med uttak av pensjon. Ifølge Banklovkommisjonens lovutkast § 4-20 skal den videre pensjonsopptjeningen omregnes til årlig pensjon etter bestemmelsene i utkastet § 4-17.

4.7.3 Høringsinstansenes syn

Finans Norge foreslår en endring i lovutkastet § 4-19 om uttak av alderspensjon for å ta høyde for at pensjonsytelsen først bestemmes etter at uttaksgraden er fastsatt. Videre må bestemmelsens femte ledd om at samlet uførepensjon og alderspensjon ikke kan overstige en pensjonsgrad på 100 prosent ses i sammenheng med kommende regler om ny uføretrygd i folketrygden og hvordan reglene om uføredekninger i tjenestepensjonslovene utformes. Finans Norge mener også at begrepet «pensjonsytelsen» bør erstattes av «pensjonsbeholdningen» i denne bestemmelsen.

4.7.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår, i tråd med Banklovkommisjonens utkast og gjeldende regler i foretakspensjonsloven, som ble innført i første runde av tilpasninger til folketrygden i Prop. 6 L (2010-2011), at det skal være fleksibelt uttak av alderspensjon i tjenestepensjonsloven. Lovforslaget § 4-9 svarer til foretakspensjonsloven § 5-7a og slår fast at alderspensjon kan tas ut fra fylte 62 år, men slik at Kongen gis hjemmel til å fastsette adgang til å ta ut alderspensjon tidligere for særlige grupper av arbeidstakere. Fleksibelt uttak av alderspensjon innebærer også at det ikke kan stilles vilkår om samtidig uttak av alderspensjon fra folketrygden eller om at arbeidstakeren ikke lenger kan være i arbeid, jf. § 4-9 annet ledd.

Som i foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven skal medlemmet selv, etter departementets lovforslag § 4-12 første ledd, bestemme når uttaket av alderspensjon skal starte ved å gi melding til pensjonsinnretningen. Imidlertid skal utbetaling av alderspensjon uansett starte når medlemmet er fylt 75 år, dersom det ikke er sendt slik melding.

Departementet foreslår, som Banklovkommisjonen, at muligheten til å velge gradert uttak, dvs. at bare en del av ytelsen utbetales, videreføres, jf. lovforslaget § 4-12 annet og tredje ledd. Graden av uttak kan imidlertid etter forslaget ikke settes lavere enn at årlige ytelser tilsvarer om lag 30 prosent av G. Etter at gradert uttak er startet kan uttaket når som helst fram til fylte 75 år omgjøres til fullt uttak. Når medlemmet er fylt 75 år skal utbetalingen uansett omgjøres til fullt uttak. Endringer i uttaksgraden, annet enn til fullt uttak, kan gjøres ved fylte 67 år og ellers på tidspunkter som skal være fastsatt i pensjonsplanen for ordningen. Departementet er for øvrig enig med i at «pensjonsytelsen» bør erstattes av «pensjonsbeholdningen» i annet ledd første punktum.

Ved endring av uttaksgraden må pensjonsytelsen omregnes på bakgrunn av størrelsen på pensjonsbeholdningen og forventet gjenstående levetid på tidspunktet for endring av uttaksgraden. Tilsvarende må ytelsen beregnes på nytt dersom et medlem stopper uttak av pensjon og pensjonen igjen kommer til utbetaling på et senere tidspunkt, jf. lovforslaget § 4-12 fjerde ledd. I henhold til femte ledd skal ytelsene beregnes på nytt på forsikringsteknisk grunnlag dersom utbetalingstiden settes ned til det antall år som er nødvendig for at ytelsene tilsvarer om lag 30 prosent av G, jf. lovforslaget § 4-10 annet ledd og omtalen av denne bestemmelsen i avsnitt 4.8.4.

Dersom et medlem mottar uførepensjon kan medlemmet ikke samtidig ta ut alderspensjon i den utstrekning samlet pensjonsgrad overstiger 100 prosent. Dersom et medlem blir ufør etter at uttak av alderspensjon er startet, reduseres om nødvendig utbetalingen fra alderspensjonsordningen slik at pensjonsgraden samlet ikke overstiger 100 prosent. Det vises til lovforslaget § 4-12 sjette ledd.

For å gi insentiver til å stå lengst mulig i arbeid slutter departementet seg til Banklovkommisjonens forslag om at det skal være adgang til videre pensjonsopptjening også etter uttak av full alderspensjon. Opptjeningen tilføres i tilfelle pensjonsbeholdningen og omregnes til et tillegg til årlig alderspensjonsytelse med utgangspunkt i gjenstående levetid på omregningspunktet. Omregningen og tillegg til ytelsen får virkning fra 1. januar året etter at opptjeningen har funnet sted. Medlemmer som arbeider og opptjener pensjon ved siden av gradert uttak får den nye opptjeningen omregnet og tillagt årlig pensjonsytelse når uttaksgraden endres. Det vises til lovforslaget § 4-13.

4.8 Utbetalingstid. Livsvarige og tidsavgrensede ytelser

4.8.1 Gjeldende rett

I foretakspensjonsordninger er hovedregelen at alderspensjonen utbetales livsvarig, jf. foretakspensjonsloven § 5-1. Det kan likevel fastsettes at alderspensjon skal opphøre eller settes ned ved fylte 77 år eller senere, men ikke i noe tilfelle før alderspensjon har vært utbetalt i minst 10 år. Utbetalingstiden for opphørende ytelser kan settes ned til det antall hele år som er nødvendig for at samlet årlig alderspensjon utgjør om lag 30 prosent av folketrygdens grunnbeløp. Medlemmet og pensjonsinnretningen kan avtale at livsvarige ytelser endres til opphørende ytelser i det antall hele år som er nødvendig for at samlet årlig alderspensjon utgjør om lag 30 prosent av folketrygdens grunnbeløp.

Etter innskuddspensjonsloven § 7-4 skal alderspensjon utbetales i et fastsatt antall år fra uttak av pensjon og minst til fylte 77 år, men ikke i noe tilfelle i mindre enn 10 år. Medlem eller innehaver av pensjonskapitalbevis kan kreve at alderspensjon skal utbetales i en lengre periode. Både institusjonen og medlem eller innehaver av pensjonskapitalbevis kan likevel kreve at utbetalingstiden settes ned til det antall hele år som er nødvendig for at samlet årlig alderspensjon utgjør om lag 20 prosent av folketrygdens grunnbeløp. Konverteres ordningen til pensjonsforsikringsavtale ved uttak kan ordningen gi rett til livsvarige alderspensjonsytelser.

4.8.2 Banklovkommisjonens utkast

Banklovkommisjonen foreslår at hovedregelen i kollektiv tjenestepensjonsforsikring skal være at alderspensjon utbetales som livsvarig ytelse, jf. lovutkastet § 4-16 første ledd. Dersom det er fastsatt i pensjonsplanen eller arbeidstakeren krever det kan utbetalingstiden likevel settes ned til det antall år som er nødvendig for at årlig alderspensjonsytelse skal utgjøre om lag 30 prosent av G, jf. lovutkastet § 4-16 annet ledd.

Banklovkommisjonen foreslår å videreføre muligheten for at alderspensjonen kan utbetales som en tidsavgrenset/opphørende ytelse. Etter lovutkastet kan ytelsen opphøre eller settes ned etter å ha vært utbetalt i minst 10 år og tidligst ved fylte 80 år, jf. lovutkastet § 4-24. Utbetalingstiden kan i alle tilfelle etter lovutkastet § 4-24 fjerde ledd settes ned til et antall år som er nødvendig for at årlig alderspensjonsytelse skal utgjøre om lag 30 prosent av G. Denne muligheten må i tilfelle være fastsatt i pensjonsplanen eller arbeidstakeren må kreve det. Utbetalingstiden kan etter utkastet i slike tilfeller også settes kortere enn 10 år.

Medlemmet Orskaug mener det ikke bør være anledning til å utbetale kollektiv tjenestepensjonsforsikring som en opphørende ytelse og viser blant annet til at «[o]pphørende ordninger bryter med et viktig prinsipp i folketrygden og åpner for tilpasninger som kan velte kostnader over på fellesskapet».

Banklovkommisjonen foreslår ikke tiltak for å motvirke at pensjonen avkortes ved tidlig uttak. Medlemmene Dalsøren, Gjelsvik og Orskaug mener imidlertid det er behov for slike tiltak og uttaler blant annet følgende:

«Disse medlemmene mener at det er nødvendig å legge forholdene til rette for grupper som kan ha for lav opptjening ved 62 år til å få rett til å gå av tidlig etter dagens regelverk, eller som kan trenge å starte pensjonsuttaket tidlig, å kunne øke pensjonsbeholdningen ut over det en flat innskuddsprofil fram til 75 år vil gi. Et hovedproblem er at mange i dag mangler tilstrekkelig opptjening for å kunne gå av etter 62 år på grunn av kravet om å oppnå en pensjon høyere enn minstepensjonen fra 67 år. Ved en høyere opptjening før 62 år vil en kunne bøte på dette problemet. (...) Dette kan gjennomføres ved at det tas inn et nytt ledd i lovutkastet § 4-2 som åpner for at det i pensjonsplanen kan fastsettes en høyere opptjening før 62 år enn etter, innenfor de samme økonomiske rammene som loven fastsetter.»

4.8.3 Høringsinstansenes syn

Finansforbundet mener hovedregelen bør være livsvarig pensjon, men at tidsavgrenset utbetaling i noen tilfeller kan være egnet. Finansforbundet foreslår derfor at det settes en maksimalramme for hvor mye pensjon som samlet kan utbetales som tidsavgrenset pensjon, for eksempel opp til 10 G. NITO mener prinsipielt at pensjonsutbetalingene bør være livsvarige, og støtter samtidig at tidsavgrensede utbetalinger foreslås minst utbetalt til medlemmet er 80 år. Norsk Sjøoffisersforbund framsetter liknende argumenter.

For å unngå kostnader som følge av økt fattigdom hos de eldste alderspensjonistene mener Unio at det bør være et krav om livsvarig utbetaling av pensjon både i de nye tjenestepensjonsordningene og i ordninger etter innskuddspensjonsloven. Landslaget for offentlige pensjonister uttaler også at det ikke bør være anledning til tidsavgrenset utbetaling av pensjonsytelser. Også etter Akademikernes syn bør pensjonsordningene gi livsvarige ytelser.

LO støtter forslaget om å kunne få tidsavgrenset utbetaling av pensjon. YS støtter adgangen til tidsavgrenset pensjon av hensyn til å sikre forsvarlige nivåer på pensjonen til grupper som har dårlig evne til å stå lenge i arbeidslivet.

4.8.4 Departementets vurdering

Banklovkommisjonen har foreslått at alderspensjon som hovedregel skal utbetales livsvarig, men at det skal være adgang til å avtale at utbetalingene skal skje tidsavgrenset, dvs. opphøre etter et gitt antall år. Alderspensjonsordninger har til formål å kompensere for inntektsbortfall og sikre livsopphold etter at personer ikke lenger mottar arbeidsinntekt. Livsvarige ytelser bidrar til å sikre et slikt livsopphold livet ut og fjerner muligheten for og nødvendigheten av at den enkelte skal spekulere i egen helse og levetid ved valget av uttaksalder. Selv om det har vært adgang til å ha opphørende ytelser i foretakspensjonsordninger, og opphørende ytelser er hovedregelen i innskuddspensjonsordninger, er det ikke mange av disse ordningene som har kommet til utbetaling og eventuelt opphør av utbetalingene ennå (siden både foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven ble vedtatt i 2000). Konsekvensene av slike ordninger har derfor ennå ikke materialisert seg fullt ut. Departementet er på denne bakgrunn enig med Banklovkommisjonen i at hovedregelen i tjenestepensjonsloven bør være at alderspensjonsytelser skal utbetales som livsvarige ytelser, jf. lovforslaget § 4-10.

I tilfeller hvor pensjonsbeholdninger av beskjeden størrelse, for eksempel fordi de er spart opp over få år, skal utbetales, kan årlige alderspensjonsytelser bli svært små dersom de skal utbetales livsvarig. For å unngå slike lave utbetalinger foreslår departementet å følge opp Banklovkommisjonens forslag om at antall utbetalingsår kan settes ned til det antall år som er nødvendig for at årlige ytelser skal utgjøre om lag 30 prosent av G, dersom det er fastsatt i pensjonsplanen eller dersom medlemmet krever det, jf. lovforslaget § 4-10 annet ledd. Dette er i tråd med foretakspensjonsloven § 5-1 annet ledd siste punktum.

Banklovkommisjonen har foreslått å videreføre adgangen til å avtale opphørende pensjonsytelser slik det er etter innskuddspensjonsloven og foretakspensjonsloven, men slik at ytelsene må betales ut i minst 10 år og i alle tilfelle til medlemmet er fylt 80 år, der det siste kriteriet er økt fra 77 år i dag. Departementet viser til at det i noen tilfeller kan tenkes at det er behov for å sikre alderspensjonsytelser av en viss størrelse i de første årene etter pensjonering, for eksempel dersom pensjonsbeholdningene er relativt små. Departementet viser videre til at det er adgang til å ha opphørende ytelser både i ordninger etter foretakspensjonsloven og etter innskuddspensjonsloven og foreslår derfor, i tråd med Banklovkommisjonens utkast, å videreføre denne adgangen, men slik at laveste alder for når utbetalingene skal stoppe, økes til 80 år, blant annet fordi stadig økende levealder tilsier at det er behov for å sikre utbetalinger over lengre tid. Det vises til lovforslaget § 4-16. Det framgår også av bestemmelsen at medlemmet kan kreve at ytelsen omgjøres til livsvarig ytelse. Også for opphørende ytelser kan antall utbetalingsår settes ned til det antall år som er nødvendig for at årlige ytelser skal utgjøre om lag 30 prosent av G, dersom det er fastsatt i pensjonsplanen eller dersom medlemmet krever det, jf. § 4-16 annet ledd annet punktum.

4.9 Beregning av årlige pensjons-ytelser. Levealdersrisiko under utbetaling

4.9.1 Gjeldende rett

Etter foretakspensjonsloven § 2-3 skal vilkårene for og omfanget av pensjonsytelsene fastsettes i pensjonsplanen. Ytelser opptjent etter pensjonsplanen skal være garantert av forsikringsselskapet så lenge det ikke er valgt kollektivt investeringsvalg etter § 11-1a eller investeringsvalg for det enkelte medlem etter § 11-2.

I innskuddspensjonsordninger skal pensjonskapitalen utbetales i et fastsatt år fra medlemmet starter uttak, jf. innskuddspensjonsloven § 7-4. Etter innskuddspensjonsloven § 2-5 skal pensjonskapital som utbetales som pensjonsforsikringsavtale regnes om til årlige ytelser på bakgrunn av pensjonsinnretningens forutsetninger om dødelighet (beregningsgrunnlag).

4.9.2 Banklovkommisjonens utkast

Ifølge Banklovkommisjonens utkast skal årlig pensjon beregnes ut fra arbeidstakerens forventede (gjenstående) levetid ved uttak av pensjon. Banklovkommisjonen foreslår at det skal betales inn like årlige innskudd for kvinner og menn, og at pensjonsytelsene beregnes ved at pensjonsbeholdningene deles på forventet gjenstående levetid, der forventet gjenstående levetid skal være felles for alle pensjonsinnretninger, og lik for kvinner og menn. Pensjonsinnretninger som for eksempel har høyere kvinneandel og dermed høyere forventet levetid i bestanden enn gjennomsnittet, kan kreve inn en premie for denne risikoen, jf. lovutkastet § 4-18 fjerde ledd. I standardmodellen skal slik premie betales av foretaket, jf. utkastet § 4-11. I grunnmodellen skal imidlertid slik premie betales av det enkelte medlem ved «fradrag i årlig avkastning av pensjonsbeholdningen i utbetalingsperioden eller om nødvendig i den årlige pensjonsytelse som skal utbetales», jf. utkastet § 4-14.

4.9.3 Finanstilsynets utkast

Finanstilsynet har foreslått at pensjonsinnretningenes forsikringstekniske beregningsgrunnlag brukes for å omregne pensjonsbeholdninger til årlige pensjonsytelser, jf. Finanstilsynets utkast til endringer i § 4-17 i Banklovkommisjonens utkast. Siden det beregningsgrunnlaget pensjonsinnretningene bruker tar hensyn til at kvinner har høyere forventet levealder enn menn, innebærer dette at kvinners pensjonsbeholdninger, alt annet likt, må være større enn menns på omregningstidspunktet for å gi like årlige ytelser (i tråd med Kvidalutvalgets tilrådning). Finanstilsynet har på denne bakgrunn foreslått at årlige innskudd skal være høyere for kvinner enn for menn, jf. Finanstilsynets utkast til endringer i §§ 4-6 og 4-13 i Banklovkommisjonens utkast. Finanstilsynet har ikke tallfestet hvor mye høyere innskuddene skal være for kvinner og har heller ikke tatt stilling til om Banklovkommisjonens utkast til maksimale sparesatser i tilfelle skal gjelde for kvinners innskudd eller for menns innskudd. Finanstilsynet har imidlertid anslått at innskuddene bør være om lag 17 prosent høyere for kvinner enn for menn.

Finanstilsynet utkast innebærer også at det ikke blir aktuelt med regler om at pensjonsleverandøren kan kreve en egen premie for (rest-)levealdersrisiko i utbetalingsperioden.

4.9.4 Høringsinstansenes syn

Akademikerne uttaler at de ikke kan støtte løsninger der pensjonsordningene framstår som ulike mellom kjønnene både i oppsparings- og utbetalingsperioden. De uttaler videre at «[o]m det av forsikringstekniske grunner er nødvendig å håndtere ulikheter i levealdersrisiko mellom kjønnene i ordningene må dette gjøres på annen måte enn at opptjening, pensjonsbeholdning og pensjonsberegning differensieres».

Akademikerne mener imidlertid at måten forskjellene i levealder mellom kjønnene håndteres på i ytelsesordningene, der premieberegningen er ulik mellom kjønnene, ikke er problematisk. Løsninger der arbeidsgiver betaler ulik pensjonspremie for menn og kvinner kan derfor aksepteres av Akademikerne, selv om dette også bør unngås. På den annen side kan for stor grad av påtvungen utjevning mellom kjønnene ifølge Akademikerne medføre at kjønnssammensetningen i bedriften kan bli en faktor som kan påvirke bedriftens valg av livsvarige eller opphørende ytelser i ordninger etter tjenestepensjonsloven og alternativt innskuddspensjoner.

Uavhengig av hvordan dette løses mener Akademikerne at beregningsgrunnlaget for pensjonen må låses senest det året arbeidstakeren fyller 61 år slik at størrelsen på årlig pensjon blir forutberegnelig for arbeidstakerne. Også Arbeidsdepartementet mener «delingstallene» må være endelig fastlagt og gjort kjent før medlemmet fyller 62 år.

Akademikerne uttaler også at de går imot forslaget om at pensjonsinnretningene kan ta premie for levealdersrisiko i utbetalingsperioden. Denne risikoen, som livselskapet har tatt på seg ved å levere forsikringsproduktet, må selskapet forutsettes å ta betalt for i forkant og gjennom utforming av pensjonsproduktene, ifølge Akademikerne.

Akademikerne har også lagt ved sin høringsuttalelse en rapport fra Actecan som blant annet presenterer beregninger av hvor store forskjeller det kan bli i pensjonspremiene for menn og kvinner dersom det legges opp til at det skal være kjønnsdifferensierte premier.

Arbeidsdepartementet mener Finanstilsynets forslag adresserer mange av de problemstillingene knyttet til håndtering av levealdersrisiko som ble tatt opp i forbindelse med høringen av Banklovkommisjonens forrige utredning (NOU 2012: 13) og at forslaget er gjennomførbart. Arbeidsdepartementet mener imidlertid at det kan oppfattes som uheldig at det er basert på ulike premier og «delingstall» for kvinner og menn. Etter Arbeidsdepartementets syn kan det for eksempel være vanskelig å kommunisere at en mann og en kvinne med like store pensjonsbeholdninger (på grunn av ulik opptjeningshistorikk) skal få ulik årlig pensjonsutbetaling.

Arbeidsdepartementet skriver videre at man i det videre arbeidet også bør vurdere et system basert på like opptjeningsprosenter, like pensjonsbeholdninger (for lik opptjeningshistorikk) og like delingstall for menn og kvinner slik at pensjonssystemet skal fremstå som kjønnsnøytralt. For å oppnå dette må regelverket ifølge Arbeidsdepartementet «skille (klarere) mellom opptjening og utmåling av pensjonsrettigheter på den ene siden, og finansieringen av rettighetene på den andre siden». Et slikt system vil, etter Arbeidsdepartementets oppfatning, likne mer på og være bedre tilpasset folketrygdens alderspensjon.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) mener ulik pensjonspremie for lik pensjonsutbetaling stiller menn og kvinner forskjellig fordi de er av forskjellig kjønn. BLD mener dette i utgangspunktet ikke er tillatt etter likestillingsloven § 3 og mener det må blant annet vurderes om kjønn er en så vidt viktig faktor for håndteringen av levealdersrisikoen at det forsvarer den ulempen ulik premie for kvinner og menn etter BLDs vurdering vil påføre kvinner på arbeidsmarkedet. BLD mener også det må utredes om andre forhold enn kjønn, så som bosted, utdanning og inntekt, er egnet til å håndtere levealdersrisiko før en kan konkludere med at «kjønnsdelt premie for tjenestepensjon er lovlig etter likestillingsloven § 3».

Spekter mener det er hensiktsmessig å benytte et dynamisk dødelighetsgrunnlag, slik Finanstilsynet foreslår, for å håndtere levealdersrisiko i private tjenestepensjonsordninger. Spekter mener imidlertid at modellen bør være kjønnsnøytral.

Aktuarforeningen støtter i det vesentlige Finanstilsynets modell for håndtering av levealdersrisiko. Aktuarforeningen støtter høyere innskudd for kvinner enn for menn, men mener det må fastsettes hvordan forskjellen i innskudd skal beregnes og hvem som skal fastsette dette. Videre mener Aktuarforeningen at det må avklares hvordan frivillige arbeidstakerinnskudd til pensjonsbeholdningen skal håndteres i en ordning med kjønnsdifferensierte innskudd.

Aktuarforeningen mener departementet må vurdere endringer i lovutkastet slik at pensjonsopptjeningen «kan fremstå som kjønnsnøytral selv om det benyttes dødelighetstariffer basert på kjønn». Videre mener Aktuarforeningen at beregningsgrunnlaget som benyttes for å omregne pensjonsbeholdningen til årlige pensjonsytelser må fastlegges med endelig virkning når medlemmet er 61 år.

Aktuarforeningen mener tilførsel av dødelighetsarv etter beregningsgrunnlaget i utbetalingsperioden, slik Finanstilsynet foreslår, gjør det unødvendig med mulighet til å ta premie for levealdersrisiko i utbetalingsperioden.

Finans Norge mener at både Banklovkommisjonens og Finanstilsynets modell for behandling av levealdersrisiko er håndterbare for pensjonsinnretningene, så lenge det er mulig å prise risikoen. Finans Norge mener at det uansett, uavhengig av hvilken modell som velges, må holdes fast ved at beregningen av en årlig pensjonsytelse skjer først på uttakstidspunktet slik at pensjonsinnretningene ikke har levealdersrisiko i perioden fram til utbetaling.

Finans Norge viser til at forskjellen i levealder mellom kjønnene er en viktig faktor for å prise levealdersrisikoen, men at forskjellen mellom kjønnene ifølge SSB er synkende. Videre påpeker Finans Norge at også andre faktorer som lønn, utdannelse og livsstilsfaktorer har betydning for vurdering av levealdersrisiko, men at disse kan endre seg over tid og er mer kompliserte å benytte i tarifferingen enn kjønn.

Finans Norge er enig med Finanstilsynet i at relevante EU-direktiver og den såkalte Test-Achat- dommen ikke stiller krav om kjønnsnøytralitet innen kollektive pensjonsordninger.

Finans Norge påpeker at ordningen med høyere innskudd for kvinner enn for menn i innskuddsordninger som omgjøres til pensjonsforsikring er svært lite brukt i markedet. Finans Norge mener det er viktig at den nye ordningen ikke framstår som komplisert sammenlignet med produkter etter innskuddspensjonsloven.

Finans Norge uttaler at en kjønnsnøytral modell slik Banklovkommisjonen foreslår, vil innebære at risikopremier for levealdersrisiko skal tas etterskuddsvis i utbetalingsperioden og at dette er uheldig. Det bør derfor vurderes om denne premien skal betales forskuddsvis i stedet. Videre uttaler Finans Norge at den totale premien vil bli høyere når det ikke skilles mellom kjønnene i innbetalingen av premier. Kjønnsnøytralitet vil ifølge Finans Norge også påvirke flyttemarkedet ved at bedrifter med stor andel menn vil framstå som mer attraktive enn bedrifter med mange kvinner, også for enkeltindivider som ønsker å flytte pensjonsbevis.

Finans Norge mener at Finanstilsynets modell som bygger på velprøvde forsikringsmessige prinsipper kan gjøres kjønnsnøytral ved at det benyttes et felles, kjønnsnøytralt beregningsgrunnlag både ved premieberegning og ved beregning av avsetninger i selskapene. Dødeligheten i beregningsgrunnlaget vil da bli et vektet gjennomsnitt av dødeligheten hos kvinner og menn. Inklusive sikkerhetsmarginer som trekker gjennomsnittet i retning av dødeligheten hos kvinner vil dette innebære noe høyere kostnader for bedriftene, ifølge Finans Norge.

Forbrukerrådet mener det ikke bør være aktuelt å «innføre» et system med kjønnsdifferensierte premier og ytelser, og er opptatt av at det ikke diskrimineres verken på kjønn eller alder i et nytt pensjonssystem. Forbrukerrådet mener videre at såkalte «brede pensjonsordninger» kan avhjelpe utfordringer knyttet til både overføring av pensjonsrettigheter ved skifte av arbeidsgiver, og gjøre det enklere å omfordele pensjonsmidler mellom kjønn og bransjer slik at det kan være mulig å operere med kjønnsnøytrale premier gjennom premieutjevning.

Virke mener Finanstilsynets forslag til håndtering av levealdersrisiko er det beste av alternativene som har vært på høring.

LO er bekymret for at konsekvensen av innføring av kjønnsnøytral premie og ytelse ikke er tilstrekkelig utredet. Videre mener LO at dersom det skal beregnes en risikopremie for levealdersrisiko så bør denne betales i opptjeningstiden, og ikke i utbetalingstiden.

LO viser til at Kvidalutvalget i NOU 2001: 27 konkluderte med at pensjonsmessig likebehandling innebærer ordninger hvor årlige innbetalinger og årlige utbetalinger er like for de to kjønn, men at ulike årlige innbetalinger som gir like årlige utbetalinger er mer akseptabelt ut fra likestillingsmessige hensyn enn like årlige innbetalinger og ulike årlige utbetalinger for de to kjønn.

Finanstilsynets forslag til håndtering av levealdersrisiko innebærer at det må betales inn høyere pensjonspremie for kvinner enn for menn for å oppnå samme pensjonsytelser. LO skriver at dersom det ikke er aktuelt med ulik pensjonspremie for kvinner og menn må en bidra til å lage bredere pensjonsordninger. Brede ordninger vil ifølge LO «gjøre det lettere å overføre pensjonsrettigheter ved skifte av arbeidsgiver, og disse ordningene vil gjøre det enklere å omfordele pensjonsmidler mellom kjønn og bransjer slik at en kan ha kjønnsnøytrale premier gjennom premieutjevning, slik en har i KLPs fellesordning».

Likestillingsombudet skriver at man ved utarbeidelse av ny modell for tjenestepensjon må forholde seg til alminnelige forsikringsprinsipper og sikre at pensjonsinnretningene har dekning for pensjonsforpliktelsene. Ulik levealdersrisiko for kvinner og menn er ifølge Likestillingsombudet en viktig faktor i denne sammenhengen. Finanstilsynets forslag, som tar høyde for disse faktorene, vil kunne ha en negativ effekt for kvinner, etter Likestillingsombudets mening.

Det må ifølge Likestillingsombudet vurderes hvorvidt det er saklig å anvende kjønn som avgjørende faktor ved premieberegning og utbetaling, når andre faktorer også spiller en viktig rolle for levealdersrisiko. I en slik vurdering må det også tas hensyn til de økonomiske konsekvenser kjønnsdifferensierte tariffer og/eller utbetalinger vil få for kvinner. Likestillingsombudet mener konsekvensene også må ses i sammenheng med konsekvensene av pensjonsreformen i folketrygden. Etter Likestillingsombudets syn bør det «utredes en modell for håndtering av levealdersrisiko som tar høyde for disse faktorene, slik at man ikke innfører en ordning for kollektive tjenestepensjoner som har en kjønnsskjev effekt».

Norges Bank viser til at Finanstilsynets høringsnotat omhandler alternativer for å håndtere levealdersrisiko hvor også bruk av informasjon om kjønn inngår. Videre viser Norges Bank til at Finanstilsynet anbefaler å benytte en metode der forventet gjenstående levetid benyttes for å beregne de årlige pensjonsutbetalingene i stedet for et delingstall som foreslått av Banklovkommisjonen. Norges Bank slutter seg til Finanstilsynets vurdering.

NITO mener at det fra et likestillingsperspektiv er positivt med kjønnsnøytrale premier for videreføring av ytelsesordning for eldre medlemmer. Praktisk sett mener imidlertid NITO det er problematisk for pensjonsordningene med kjønnsnøytrale premier fordi det kan føre til at ordninger med overvekt av menn vil få vesentlig høyere premier enn de ellers ville fått. Dette kan igjen føre til at arbeidsgivere for virksomheter med overvekt av menn, ikke vil fortsette med ytelsesbaserte ordninger. Virksomheter med overvekt av kvinner vil ifølge NITO få premier som er for lave til å dekke de reelle utgiftene, og slike ordninger kan dermed bli underreservert.

NIP mener at et det er en fordel om det benyttes et forsikringsteknisk og kjønnsdifferensiert dødelighetsgrunnlag som tar hensyn til den vesentlige forskjell det er i levealder mellom kvinner og menn, slik Finanstilsynet har foreslått. NIP viser til at en slik modell bygger på og viderefører tradisjonelle forsikringstekniske prinsipper innen kollektiv pensjonsforsikring. Videre skriver NIP følgende:

«Modellen vil bidra til fortsatt like konkurransevilkår for livsforsikringsselskap og pensjonskasser med hensyn til beregning av pensjonsytelser. Modellen vil således ikke bidra til at et foretak med høy andel menn oppnår fordeler (lavere premie eller høyere pensjonsytelser for medlemmene) ved å opprette pensjonskasse fremfor livsforsikringsselskap eller flytter pensjonsordningen til et livsforsikringsselskap med høyere andel menn for å oppnå lavere premie eller høyere pensjonsytelser for medlemmene.»

Om spørsmålet om kjønnsdifferensierte premier kan gjøre kvinner mindre konkurransedyktige i arbeidslivet skriver NIP:

«Det har fra enkelte hold vært hevdet at et høyere premietilskudd for kvinner kan bidra til at kvinner kan bli mindre konkurransedyktige i arbeidslivet enn menn. Vi har aldri erfart at dette har vært et tema i arbeidslivet, og vi tviler på at en arbeidsgiver ved en nyansettelse ville hensyntatt at premien er noe høyere for kvinner enn menn. En slik premiedifferanse er marginal i forhold til de totale lønnskostnadene. En arbeidsgiver vil først og fremst legge vekt på kvalifikasjoner.»

Oppsummeringsvis skriver NIP at:

«NIP støtter således også Finanstilsynets anbefalinger om å ta hensyn til kjønn som faktor ved håndtering av dødelighetsrisiko, primært for å ta hensyn til den vesentlige forskjell i levealder mellom menn og kvinner. Vi mener at hensynet til konkurransevridning (arbitrasje) ved kjønnsnøytrale premier kan gi betydelige og uheldige effekter for markedet og mener at dette ene og alene taler for kjønnsdifferensierte premier og beregningsgrunnlag.»

NHO mener det bør benyttes et dynamisk dødelighetsgrunnlag for å håndtere levealdersrisiko. NHO mener videre at en forskjell i pensjonskostnad mellom kvinner og menn som følge av kjønnsdifferensierte premier ikke kan ventes å bli så stor at det vil føre til forskjellsbehandling mellom menn og kvinner ved ansettelsesprosesser. NHO kan derfor støtte Finanstilsynets modell.

NHO er uenig i forslaget fra Banklovkommisjonen om at pensjonsinnretningene skal kunne ta en årlig risikopremie for utvikling i levealder i utbetalingsperioden. NHO mener også at prinsippet i forsikringsvirksomhetsloven om at et eventuelt overskudd på risikoresultatet skal gå til kunden, bør gjelde.

Pensjonskasseforeningen mener at ytelsespensjonsordninger som videreføres for eldre arbeidstakere i henhold til utkastet til overgangsregler må kunne videreføres med samme kjønnsdifferensierte premietariff som benyttes i dag, men basert på ny dynamisk dødelighetstariff. Det samme bør gjelde lukkede ytelsesordninger.

Pensjonskasseforeningen er enig med Finanstilsynet i at pensjonsbeholdninger bør omregnes til årlige pensjonsytelser med utgangspunkt i en dynamisk dødelighetstariff. Pensjonskasseforeningen viser til at det ikke er tilstrekkelig å differensiere innskudd etter kjønn dersom målet er lik pensjonsutbetaling til alle (for lik opptjeningshistorikk). I så fall må man ifølge Pensjonskasseforeningen fastsette en premie basert på aktuarielle prinsipper som i dagens ytelsesordninger.

Pensjonskasseforeningen anfører at en kjønnsdifferensiert premie vil gi små utslag i form av forskjeller i pensjonskostnad mellom kvinner og menn. Det vises til at Finanstilsynet anslår at innskuddet bør være i området 17 prosent høyere for kvinner enn for menn. Dette vil utgjøre en årlig differanse i samlede lønns- og pensjonskostnader på om 0,34 prosent dersom foretaket sparer 2 prosent av medlemmenes lønn i pensjonsordningen. Selv om de foreslåtte maksimale sparesatsene (8 prosent av lønn) benyttes vil ikke forskjellen være mer enn 1,36 prosent for lønn opp til 7,1 G, ifølge Pensjonskasseforeningen.

Pensjonskasseforeningen viser blant annet til at Banklovkommisjonens forslag vil innebære at samlet premie vil være lik for kvinner og menn knyttet til en og samme pensjonsinnretning, men at den vil (kunne) være ulik de enkelte innretningene i mellom. Denne forskjellen vil ifølge Pensjonskasseforeningen først og fremst skyldes ulik kjønnssammensetning i ulike kollektiv, og premiene er følgelig ikke kjønnsnøytrale i realiteten.

Videre viser Pensjonskasseforeningen til Finanstilsynets resonnement om at pensjonsinnretninger med mange ordninger med overvekt av menn vil kunne tilby en lavere samlet premie og således ha et konkurransefortrinn. Slike pensjonsinnretninger vil kunne ønske å ikke motta ordninger med høy kvinneandel for å opprettholde den lave premien og konkurransefortrinnet. Flytting av pensjonsordninger med høy kvinneandel vil derfor kunne bli vanskelig, ifølge Pensjonskasseforeningen.

Pensjonskasseforeningen uttaler at ulik levealder for kvinner og menn enten innebærer ulike premier eller ulike pensjonsutbetalinger. En kan ifølge Pensjonskasseforeningen forsøke å utligne effekten ved å beregne en gjennomsnittspremie for en gitt ytelse (eller en gjennomsnittsytelse for en gitt premie) innad i de enkelte ordningene eller på tvers av ordninger i samme pensjonsinnretning. Dette vil imidlertid gi høyere pensjonsytelser per innbetalte krone i ordninger/innretninger med overvekt av menn. En kan da ende opp med at mannsdominerte ordninger samles i en gruppe av selskaper og kvinnedominerte i en annen. I realiteten vil da enten innbetalingene eller utbetalingene variere med kjønnssammensetningen.

Pensjonskasseforeningen mener også at et system basert på kjønnsnøytralitet kan føre til at arbeidsgivere med overvekt av menn søker seg mot ordninger med opphørende ytelser fordi levealdersforskjellen der spiller mindre rolle.

Pensjonskasseforeningen støtter på denne bakgrunnen prinsipalt Finanstilsynets forslag til håndtering av levealdersrisiko. Subsidiært vises det til Pensjonskasseforeningens forslag til kjønnsnøytralt system i høringsuttalelsen til NOU 2012: 13.

SSB uttaler:

«Dersom forsikringsbransjen velger å knytte levealdersjusteringen i de private pensjonsordningene opp mot SSBs fremskrivinger av levealderen, vil vi gjenta at disse fremskrivingene også i fremtiden vil bli gjennomført uavhengig av den bruken forsikringsbransjen kommer til å gjøre av dem».

Unio mener at en ordning hvor både årlige innbetalinger og årlige pensjonsytelser skal være like forutsetter store kollektiv i ordningene slik det er i offentlig sektor. Unio mener at pensjonsordningene i privat sektor bør gå i retning av større kollektiv fordi det også vil innebære lavere forvaltnings- og administrasjonskostnader i tillegg til muligheten for kjønnsnøytralitet. Unio skriver videre:

«Hvis myndigheter og politiske partier mener noe med sine uttalte ønsker om at det bør være både like årlige premier og like årlige pensjonsutbetalinger for kvinner og menn, bør de støtte tiltak som muliggjør brede tariffestede pensjonsordninger i privat sektor slik vi kjenner det fra andre land.»

Unio uttaler at så lenge brede ordninger ligger noe fram i tid, vil Unio vise til Kvidalutvalgets konklusjoner i NOU 2001: 27 om at ulike årlige innbetalinger som gir like årlige pensjonsutbetalinger er mer akseptabelt ut i fra et likestillingsperspektiv enn det motsatte. Unio går videre imot Banklovkommisjonens forslag om at pensjonsinnretningene skal kunne ta premie for levealdersrisiko i utbetalingsperioden. Det vises til arbeidstakerorganisasjonens særmerknad om dette i Banklovkommisjonens utredning. Av særmerknaden framgår det også at arbeidstakerorganisasjonenes representanter i Banklovkommisjon er bekymret for at konsekvensene av innføring av kjønnsnøytralitet ikke er tilstrekkelig utredet.

YS er enig med Banklovkommisjonen i at en bør forsøke å komme fram til et kjønnsnøytralt system både for innskudd og pensjonsutbetalinger. Også YS går imot Banklovkommisjonens forslag om at pensjonsinnretningene skal kunne ta premie for levealdersrisiko i utbetalingsperioden. YS viser til at en slik ordning vil bli særlig urimelig i grunnmodellen der slik premie i tilfelle må trekkes av den enkeltes pensjonsbeholdning.

YS mener det vil være både uheldig og vanskelig å forklare medlemmene at kvinner og menn i samme ordning vil få forskjellig avsetning til pensjon slik Finanstilsynet har foreslått. YS skriver videre:

«En forutsetning for en ulik premie for kvinner og menn er, etter vårt syn, at hele ordningen legges om etter mønster av privat AFP. Dersom pensjonsplanen definerer hvilken pensjonsytelse som opptjenes, i stedet for innskuddet, vil ikke forskjellen bli synliggjort på samme måte for de ansatte. Finanstilsynets modell reiser også spørsmålet om de øvre innskuddsgrenser som er foreslått i loven skal gjelde for kvinner eller menn.»

4.9.5 Departementets vurdering

Departementet er enig med Banklovkommisjonen i at det i pensjonsordninger etter lovforslaget bør være slik at når de årlige alderspensjonsytelsene skal fastlegges, må beregningen ta utgangspunkt i pensjonsbeholdningens størrelse og forventet gjenstående levetid på uttakstidspunktet. Dette innebærer at det er medlemmet som har risikoen for levealdersutviklingen i opptjeningsperioden, i motsetning til i foretakspensjonsordninger hvor denne risikoen ligger hos pensjonsinnretningen. Kvinner mellom 60 og 70 år har 15-20 prosent lengre forventet gjenstående levealder enn menn på samme alder. Finanstilsynet har derfor foreslått et opplegg som innebærer at pensjonsleverandørenes dødelighetsgrunnlag, som tar hensyn til ulik levetid mellom kjønnene, skal benyttes for å fordele pensjonsbeholdningene utover gjenstående levetid, som et alternativ til Banklovkommisjonens utkast til regler om levealdersjustering ved kjønnsnøytralt «delingstall».

Finanstilsynets forslag innebærer at pensjonsbeholdningene skal utbetales over et høyere antall gjenstående leveår for kvinner enn for menn. Som nevnt ovenfor må det da betales inn høyere pensjonsinnskudd for kvinner enn for menn for at det skal kunne utbetales like årlige pensjonsytelser. Like årlige ytelser basert på ulik innbetaling er i tråd med Kvidalutvalgets tilrådninger i NOU 2001: 27 som departementet og et flertall i Stortinget sluttet seg til, jf. Ot.prp. nr. 100 (2001–2002) og Innst. O. nr. 9 (2002-2003). Også etter gjeldende rett og praksis for ytelsesordninger og for innskuddsordninger som skal konverteres til pensjonsforsikring, betales det høyere premier for alderspensjon for kvinner enn for menn. Dette er i tråd med prinsippet i gjeldende rett om at forsikringsselskapene skal kreve inn premier som er rimelige og betryggende ut fra den risikoen de tar på seg. Høyere innskudd for kvinner enn for menn i alderspensjonsordninger vil således være en videreføring av gjeldende system.

En mulig innvending mot kjønnsdifferensierte premier er en antakelse om at det kan føre til at arbeidsgivere velger å ansette menn framfor kvinner, alt annet likt, fordi pensjonskostnaden er høyere for kvinner. Merkostnaden ved å ansette en kvinne kontra en ellers lik mann anslås til å variere fra i overkant av 90 kroner i måneden for relativt lavtlønnede i minimumsordninger til i overkant av 2000 kroner i måneden for høytlønnede i maksimumsordninger. Merkostnaden vil, alt annet likt, kunne påvirke arbeidsgivers valg mellom kvinner og menn. Ingen av høringsinstansene har imidlertid vist til at bedriftene velger bort kvinner i ansettelsesprosesser på grunn av pensjonskostnadene i eksisterende ytelsesordninger (hvor premiene er tilsvarende høyere for kvinner enn for menn). Kvidalutvalget skrev i NOU 2001: 27 s. 100-101 at:

«uten kjønnsnøytrale premietariffer må vi altså avveie ulempene med ulike årlige ytelser opp mot ulempen ved ulike pensjonskostnader. […] Utvalget vil i den sammenheng [også] peke på at utstøting av kvinnelig arbeidskraft ikke synes å være noe problem i foretak som har opprettet ytelsesbaserte ordninger.».

Finansdepartementet er heller ikke kjent med at dette er et problem i eksisterende ordninger.

Finansdepartementet mener det er uklart hvilke effekter det vil ha å innføre en modell for håndtering av levealdersrisiko som Banklovkommisjonen har foreslått. Finansdepartementet viser videre til at Banklovkommisjonens forslag i praksis heller ikke vil være kjønnsnøytralt. Banklovkommisjonen foreslår bruk av et felles «delingstall» som utrykker gjennomsnittlig forventet gjenstående levetid blant alle de forsikrede. Pensjonsinnretninger med lengre forventet gjenstående levetid i sin bestand, kan dessuten etter Banklovkommisjonens forslag ta en premie for den risikoen. Dette vil innebære at bedrifter med flere kvinner enn gjennomsnittet må betale en tilleggspremie som reflekterer kjønnssammensetningen, slik at pensjonskostnaden også i denne modellen vil bli høyere for kvinner.

Arbeidsdepartementet, Akademikerne, Aktuarforeningen og YS har i høringen skissert løsninger hvor det skilles mellom innskuddene som fastsettes i pensjonsplanen (f.eks. 2 prosent av lønn for alle) og den premien som arbeidsgiverforetaket betaler inn til pensjonsinnretningen (som vil være høyere for kvinner enn for menn). En slik løsning innebærer ikke at arbeidsgiverenes pensjonskostnader blir like for kvinner og menn. Videre ville en slik løsning innebære at man går bort fra systemet der medlemmenes rett til pensjon tjenes opp ved oppbygging av en pensjonsbeholdning ved at det defineres en årlig opptjening av pensjon i stedet for en årlig innbetaling. Departementet vil på denne bakgrunn ikke tilrå en løsning som skissert av disse høringsinstansene, og i alle tilfelle vil ikke et slikt forslag kunne fremmes uten ytterligere utredning og høring.

Kvidalutvalget konkluderte med at dersom det eventuelt skulle innføres en kjønnsnøytral premietariff, burde det også innføres en ordning som utlignet premiene mellom ulike pensjonsinnretninger. Banklovkommisjonens utkast er ikke basert på dette, men kun på utlikning mellom pensjonsordninger i den enkelte pensjonsinnretning (det enkelte forsikringsselskap eller den enkelte pensjonskasse). Departementet viser i denne sammenhengen til at i kommunale ordninger utjevnes premiene på tvers av ordninger i samsvar med reglene om fellesordninger i forsikringsvirksomhetsloven kapittel 10 og ved tvungent medlemskap i fellesordningen for de enkelte foretak gjennom hovedtariffavtalen. Også private pensjonsordninger etter foretakspensjonsloven kan inngå i slike fellesordninger, jf. forsikringsvirksomhetsloven kapittel 10A, og utjevne premien på tvers av kollektivet. Denne adgangen er etter det departementet er kjent med ikke benyttet av noen arbeidsgivere, noe som kan ha sammenheng med at deltakelse i slik fellesordning i privat sektor er basert på frivillighet og at insentivene til deltakelse for det enkelte foretak avhenger av kjønns- og alderssammensetningen i sin bestand. Det har imidlertid ikke vært noe i veien for at partene i arbeidslivet kan avtale tvungen tilslutning og dermed redusere seleksjonseffektene.

Finansdepartementet viser videre til at også modellen til Banklovkommisjonen i NOU 2013: 3, som følge av foretakets mulighet til å velge pensjonsinnretning, ville gi insentiver til flytting av pensjonsordninger fra pensjonsinnretninger med høy kvinneandel til pensjonsinnretninger med lav kvinneandel fordi disse pensjonsinnretningene vil ha mindre behov for å kreve inn premie for levealdersrisiko, eller de vil gi høyere forventet pensjon fordi de vil kunne bruke et lavere «delingstall». Kryssubsidiering mellom kjønnene vil også kunne gi insentiv til å ha opphørende ytelser i mannsdominerte ordninger, for å begrense subsidieringen av kvinnedominerte ordninger. Kryssubsidiering slik Banklovkommisjonen foreslår, er etter departementets vurdering avhengig av tvungent medlemskap i et kollektiv (jf. også omtalen av fellesordningen i kommunal sektor ovenfor) for å unngå de nevnte seleksjonseffektene. En nærmere vurdering av dette er imidlertid utenfor hva departementet kan ta stilling i forbindelse med dette lovarbeidet. Finansdepartementet vil på denne bakgrunn ikke tilrå at Banklovkommisjonens utkast til kjønnsnøytralt delingstall for håndtering av levealdersrisiko følges opp.

Enkelte høringsinstanser har tatt til orde for å utrede om også andre faktorer enn kjønn, så som bosted, utdannelse, yrkesbakgrunn og inntekt, kan forklare levealdersforskjeller og dermed brukes til premietariffering som et alternativ til å ha ulik premie for kvinner og menn. Finanstilsynet har i brev 23. mai 2013 til Finansdepartementet oversendt enkelte supplerende kommentarer til sitt høringsnotat 7. januar 2013. Finanstilsynet skriver i brevet 23. mai 2013 at slike andre faktorer ikke kan erstatte kjønn som en «risikodifferensierende» faktor. Finanstilsynet påpeker også at slike andre faktorer kan endre seg over tid for det enkelte individ, og at det kan være meget store frihetsgrader i selve gruppeinndelingen. Dette ville skape store utfordringer i tarifferingen, og Finanstilsynet skriver blant annet:

«For eksempel er det for alle praktiske formål umulig å nyttiggjøre seg i tarifferingen informasjon om at en forsikret har flyttet fra én tarifferingskategori til en annen, tatt høyere utdannelse i moden alder eller skiftet yrke fra arbeidsmiljøutsatt tungarbeider til funksjonærer.»

For øvrig viser Finansdepartementet til at de løsningene som er skissert av blant annet Arbeidsdepartementet, heller ikke er kjønnsnøytrale. Finansdepartementet viser til at Finanstilsynets utkast er i tråd med gjeldende rett og Kvidalutvalgets vurderinger, som det etter departementets syn ikke er grunn til å fravike.

Finansdepartementet foreslår på denne bakgrunn at Finanstilsynets modell for omregning av pensjonsbeholdninger til årlige alderspensjonsytelser legges til grunn. Det vises til lovforslaget § 4-11 og § 4-2 tredje ledd.

Flere høringsinstanser har tatt til orde for at det beregningsgrunnlaget som skal benyttes for å regne om pensjonsbeholdninger til årlige alderspensjonsytelser må låses når medlemmet er 61 år, for å gi forutberegnelighet for medlemmet i valg av uttaksalder. I folketrygden oppnås dette ved at delingstallene låses det året medlemmet fyller 61 år. Motstykket til medlemmets forutberegnelighet for størrelsen på årlige alderspensjonsytelser ved ulike uttaksaldre er imidlertid at pensjonsleverandøren overtar risikoen for videre levealdersutvikling. I denne sammenhengen er det vesentlig forskjell på det offentlige som pensjonsleverandør og en privat pensjonsleverandør. Departementet viser til at en låsing av beregningsgrunnlaget ved fylte 61 år vil innebære at at pensjonsleverandøren overtar risikoen for levealdersutviklingen i en periode på inntil 14 år (jf. at alderspensjonsytelsene ikke nødvendigvis kommer til utbetaling før fylte 75 år). Videre viser departementet til den relativt betydelige underdekningen som har oppstått hos private pensjonsleverandører i de årene som er gått siden beregningsgrunnlaget K2005 ble innført og at avlasting av pensjonsleverandørenes levealdersrisiko er et viktig utgangspunkt for arbeidet med tilpasning av de private tjenestepensjonsordningene. På denne bakgrunn vil departementet ikke foreslå lovregler om at beregningsgrunnlaget fastlegges med endelig virkning når medlemmet er fylt 61 år. Det vises også til at pensjonsleverandørene etter lovforslaget § 4-15 skal gi medlemmene skriftlig informasjon om årlig pensjonsytelse ved ulike uttaksaldre mellom 62 og 67 år, med og uten videre pensjonsopptjening, jf. også nærmere omtale i avsnitt 4.11 nedenfor.

Departementet foreslår, i tråd med både Banklovkommisjonens og Finanstilsynets utkast, at alderspensjon skal være nøytral med hensyn til medlemmets uttaksalder. Dette innebærer at årlig pensjonsytelse skal beregnes innen hvert årskull slik at nåverdi av den enkeltes samlede pensjonsutbetalinger er uavhengig av uttaksalderen, jf. lovforslaget § 4-11 annet ledd. Bestemmelsens ordlyd er imidlertid foreslått forenklet sammenlignet med Banklovkommisjonens utkast.

Departementet slutter seg til Banklovkommisjonen i spørsmålet om en andel av reguleringsfondet skal følge med ved uttak av pensjon eller dersom en person slutter i foretaket, jf. også omtalen av høringsinstansenes syn i avsnitt 4.5.3. Dette innebærer at ved uttak av pensjon eller når et medlem slutter i foretaket, skal en andel av reguleringsfondet følge med. Det vises til lovforslaget § 4-11 og § 6-2 annet ledd.

Beregningen av årlige ytelser skjer etter lovforslaget tilsvarende ved tidsavgrensede ytelser, jf. § 4-16 i lovforslaget, ved omregning av ytelser som følge av endringer i gradert uttak av alderspensjon, jf. lovforslaget §§ 4-12 og 4-14, og dersom utbetalingsperioden reduseres for at alderspensjonsytelsene skal svare til om lag 30 prosent av G jf. lovforslaget § 4-10.

4.10 Regulering av pensjoner under utbetaling

4.10.1 Gjeldende rett

Foretakspensjonsloven § 8-5 sier at overskudd på premiereserver knyttet til pensjoner under hel eller delvis utbetaling, skal tilføres pensjonistenes overskuddsfond. Etter § 5-10 skal pensjonistenes overskuddsfond benyttes til engangspremie for tillegg til alderspensjoner under utbetaling og alle pensjoner skal gis samme prosentvise årlige tillegg. Tillegget kan være på inntil økningen i folketrygdens grunnbeløp, eventuelt beregnet over en treårsperiode. Det kan etter § 5-11 fastsettes at premiefondet eller foretaket skal dekke det resterende, dersom overskuddsfondet ikke er stort nok til å dekke engangspremie for regulering i takt med folketrygdens grunnbeløp. Midler i pensjonistenes overskuddsfond som overstiger slik engangspremie, skal føres til premiefondet, jf. § 5-12.

I innskuddspensjonsordninger fordeles avkastningen på pensjonskapitalen på samme måte som under opptjening, jf. omtale i avsnitt 4.5.1.

4.10.2 Banklovkommisjonens utkast

For regulering av pensjoner under utbetaling har Banklovkommisjonen foreslått to alternativer. Hovedregelen er i begge tilfeller at all avkastning på pensjonsmidlene skal benyttes til regulering av pensjonen, jf. lovutkastet § 4-20 første ledd. I det første alternativet kan foretaket velge at pensjon skal reguleres i samsvar med lønnsveksten fratrukket 0,75 prosent eller helt eller delvis i samsvar med veksten i G, jf. annet ledd.

Medlemmet Hanssen mener alternativet om at pensjoner under utbetaling kan reguleres helt eller delvis i samsvar med folketrygdens grunnbeløp «åpner for en bedre regulering enn reguleringen i folketrygdens alderspensjon, og dette medlemmet kan ikke se at et slikt alternativ er i samsvar med mandatet».

I det andre alternativet kan det fastsettes at regulering skjer ut fra faktisk avkastning, men slik at avkastning ut over det som sikrer oppregulering i samsvar med lønnsveksten og deretter fratrukket 0,75 prosent brukes til framtidig regulering ved at den «tilføres medlemmets pensjonsbeholdning og benyttes til tilsvarende tillegg til pensjoner som vil bli utbetalt i etterfølgende år», jf. tredje ledd.

Ved gradert uttak skjer oppregulering forholdsmessig ut i fra uttaksgraden etter reglene i tredje ledd, jf. fjerde ledd.

Dersom det er avtalt investeringsvalg kommer ikke reglene om oppregulering av pensjoner under utbetaling til anvendelse, jf. femte ledd.

4.10.3 Finanstilsynets utkast

Finanstilsynet foreslår at i ordninger hvor arbeidsgiverforetaket ikke har valgt å garantere regulering av pensjonsytelser under utbetaling, bør den avkastningen som oppnås benyttes som engangspremie for varig oppskriving av ytelsene. Dette er i motsetning til Banklovkommisjonens utkast hvor avkastningen er foreslått utbetalt som tillegg til pensjonen i det eller de etterfølgende årene. Finanstilsynet har som følge av dette foreslått en endring i Banklovkommisjonens lovutkast § 4-20.

4.10.4 Høringsinstansenes syn

Finans Norge mener det kan argumenteres for at pensjoner under utbetaling bare skal kunne reguleres på samme måte som i folketrygden, dvs. alminnelig lønnsvekst fratrukket 0,75 prosent, jf. lovutkastet § 4-21. For øvrig påpeker Finans Norge at det i bestemmelsen bør stå «pensjonsreguleringspremie» ikke «reguleringspremie».

Finans Norge legger til grunn at det er de regulerte ytelsene som skal reduseres forholdsmessig ved gradert uttak, ikke reguleringssatsene. Paragraf 4-21 fjerde ledd bør endres for å gjøre dette klart.

Til spesialmerknaden til lovutkastet § 4-21 uttaler Finanstilsynet at det ikke er riktig at pensjonsbeholdningen til et medlem som lever lenger enn det som er lagt til grunn ved beregning av pensjonsytelsen vil bli brukt opp. Finanstilsynet viser til at tilførsel av forsikringsteknisk beregnet dødelighetsarv vil sikre at dette ikke skjer. NIP skriver også at i en forsikret ordning vil pensjonsbeholdningen aldri bli brukt opp slik Banklovkommisjonen skriver i merknadene til lovutkastet § 4-21, fordi pensjonsbeholdningen vil bli tilført dødelighetsarv så lenge forsikrede lever.

Finanstilsynet forstår det slik at det ikke skal være anledning til å sikre regulering av pensjoner ved engangspremie i utbetalingsperioden. Også Aktuarforeningen tolker utkastet slik. Videre mener Finanstilsynet at det i lovutkastet § 4-21 tredje ledd er uklart om det menes «år» i entall eller flertall, og mener dette bør presiseres.

NIP mener pensjoner bare bør kunne reguleres som i folketrygden, dvs. regulering med alminnelig lønnsvekst og deretter fratrekkes 0,75 prosent. Til § 4-21 tredje ledd uttaler NIP:

«NIP bemerker at denne bestemmelsen vil medføre at det ikke er pensjonsbeholdningen som oppreguleres, og som vil gi varige tillegg til årlig pensjonsytelse, slik det praktiseres i foretakspensjonsloven. Dersom tredje ledd legger opp til at årets avkastning skal anvendes fullt og helt til pensjonstillegg etterfølgende år, vil vi sterkt anbefale at reguleringsbestemmelsen i foretakspensjonsloven videreføres, og som vil gi en langt jevnere pensjonsutbetaling til pensjonsmottakerne.»

Arbeidsdepartementet viser til særmerknaden fra medlemmet Hanssen til bestemmelsen om regulering av pensjoner under utbetaling. Arbeidsdepartementet mener reguleringsmekanismen ikke er i tråd med folketrygdens prinsipper og viser til at i tilfeller hvor reguleringen blir mer gunstig enn i folketrygden, vil dette særlig komme høytlønnede til gode.

NHO mener det må innføres et tak for pensjonsreguleringsfondets størrelse og at eventuell overskytende avkastning bør tilføres premiefondet. Pensjonskasseforeningen mener at det bør settes et tak på hvor stort pensjonsreguleringsfondet kan bli, for eksempel lik summen av siste to års reguleringspremie. Eventuell avkastning utover dette bør tilføres premiefondet.

Pensjonistforbundet mener at foretak i enkeltår bør kunne regulere pensjoner i tråd med folketrygdens bestemmelser uten at de behøver å forplikte seg til slik regulering i pensjonsplanen. Pensjonistforbundet mener også at premiefondet bør kunne brukes til regulering av pensjoner. Pensjonistforbundet støtter videre adgangen til å regulere pensjoner fullt ut med alminnelig lønnsvekst.

4.10.5 Departementets vurdering

Årlige alderspensjonsytelser fastlegges etter forslaget på uttakstidspunktet til et nominelt beløp basert på pensjonsbeholdningen og gjenstående levetid etter det forsikringstekniske beregningsgrunnlaget. For at de årlige ytelsene ikke skal reduseres i reell verdi over tid, er det nødvendig med en form for reguleringsmekanisme. Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om at den avkastningen som oppnås ved forvaltningen av pensjonsbeholdninger i utbetalingsperioden, skal benyttes til slik regulering av pensjonsytelser.

Banklovkommisjonens utkast inneholder en adgang til å garantere at pensjoner under utbetaling får en viss regulering. For å beholde valgmulighetene fra Banklovkommisjonens utkast, foreslår også departementet en adgang for arbeidsgiverforetaket til å garantere slik regulering. Et eget spørsmål er imidlertid på hvilket nivå slik regulering skal kunne loves. I folketrygden er spørsmålet løst ved at alderspensjonsytelsene reguleres med veksten i G, deretter fratrukket 0,75 prosent. Dette innebærer at en årlig pensjonsytelse på 100 før regulering, dersom alminnelig lønnsvekst er på 4 prosent, vil bli på 103,22 etter regulering (100 × 1,04 × (1 – 0,75). Banklovkommisjonen har foreslått at det kan fastsettes i pensjonsplanen at pensjoner under utbetaling skal reguleres, i praksis på samme måte som i folketrygden. Alternativt kan det fastsettes at reguleringen skal skje helt eller delvis i samsvar med endringer i G. I utgangspunktet er den såkalte underreguleringen i folketrygden et spørsmål om statsfinansielle kostnader. I tjenestepensjonsordninger er det først og fremst et spørsmål om kostnader og fordeling av risiko mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Imidlertid har spørsmålet også en side til offentlige budsjetter, i og med at foretakets kostnader er fradragsberettiget i skattbar inntekt for arbeidsgiverforetaket uten at de beskattes som inntekt hos arbeidstaker. Det er også et spørsmål om fordeling i og med at folketrygden bare gir opptjening for lønn inntil 7,1 G, mens tjenestepensjonsordningene etter forslaget vil gi opptjening for lønn inntil 12 G. Adgang til høyere årlig regulering i tjenestepensjonsordninger enn i folketrygden vil dermed føre til at høytlønnedes samlede pensjoner kan få en bedre regulering enn lavtlønnede. På denne bakgrunn foreslår departementet at det kan fastsettes i pensjonsplanen at pensjoner under utbetaling skal reguleres med alminnelig lønnsvekst og deretter fratrekkes 0,75 prosent, som i folketrygden. Departementet viser til at dette er i tråd med medlemmet Hanssens særmerknad i utredningen og med høringsmerknadene fra Arbeidsdepartementet, Finans Norge og NIP.

Dersom det er fastsatt i pensjonsplanen at pensjoner under utbetaling skal garanteres regulering, ligner systemet for bruk av årets avkastning i utforming på systemet som er foreslått for regulering av pensjonsbeholdninger under opptjening. Årets avkastning benyttes i første rekke til å dekke årlig reguleringspremie. Avkastning ut over det som er nødvendig til dette formålet tilføres pensjonsordningens pensjonsreguleringsfond. Midlene i fondet kan benyttes til å dekke pensjonsreguleringspremie i år hvor årets avkastning ikke er tilstrekkelig. Dersom det heller ikke er tilstrekkelig med midler i pensjonsreguleringsfondet til å dekke årets premie, må det resterende dekkes av foretaket. Det vises til lovforslaget § 4-14 første ledd. Flere høringsinstanser har uttalt at det bør fastsettes en øvre grense for pensjonsreguleringsfondet, og at eventuelle overskytende midler bør overføres til premiefondet. Departementet viser til at dersom det ikke er avtalt garantert regulering av pensjonsytelser vil all avkastning benyttes til regulering av pensjonsytelser, og det er ikke aktuelt med noe pensjonsreguleringsfond. Dersom foretaket har valgt å garantere regulering av ytelsene kan det være naturlig at foretaket, som motsvar til den risikoen de tar på seg, får eventuell avkastning utover det som er nødvendig til regulering. Departementet har ikke tatt endelig stilling til dette spørsmålet. Departementet foreslår derfor en hjemmel for Kongen til å fastsette en øvre grense for pensjonsreguleringsfondet, og at eventuelle overskytende midler utover en slik grense skal tilføres premiefondet, jf. lovforslaget § 4-14 fjerde ledd.

Dersom det ikke er fastsatt garantert regulering, skal årlig avkastning på den enkeltes pensjonsbeholdning etter lovforslaget § 4-14 annet ledd utbetales som tillegg til årlige pensjonsytelser i de påfølgende år. Dersom dette alternativet er valgt legger departementet opp til at avkastningen vil bli utbetalt i de etterfølgende år etter samme system som alderspensjonsytelsene i en ordning med individuelt investeringsvalg. Departementet presiserer imidlertid at pensjonsinnretningens nullgaranti vil gjelde også for denne avkastningen som oppnås på og inngår i pensjonsbeholdningen i utbetalingstiden. Departementet har videre foreslått en forskriftshjemmel for Kongen til å fastsette nærmere regler om utbetalingen av denne avkastningen som tillegg til de årlige ytelsene.

Etter tredje ledd skal årets avkastning, ved gradert uttak, disponeres forholdsmessig ut i fra uttaksgraden, i tråd med bestemmelsen i fjerde ledd omtalt ovenfor.

4.11 Informasjon til arbeidstakerne

4.11.1 Gjeldende rett

Valg av tidspunkt for uttak av alderspensjon og eventuell kombinasjon av alderspensjon med videre arbeid, er en viktig beslutning med betydelige økonomiske konsekvenser for den enkelte. Det er derfor viktig med god og lett forståelig informasjon om økonomiske konsekvenser av disse beslutningene. Departementet foreslo derfor i Prop. 6 L (2010-2011) at institusjonene skal ha plikt til å informere arbeidstakerne om økonomiske konsekvenser av tidlig uttak av pensjon i kombinasjon med arbeid og dermed videre pensjonsopptjening. Forslaget bygget på et utkast fra Banklovkommisjonen i NOU 2010: 6. I Prop. 11 L (2012-2013) ble det foreslått å utvide pensjonsinnretningens informasjonsplikt i de tilfeller der livsvarig ytelse er endret til opphørende ytelse, eller utbetalingstiden er redusert fra det som følger av pensjonsplanen. Pensjonsinnretningen skal i disse tilfellene gi medlemmet skriftlig informasjon om eventuelle muligheter til å redusere uttaket fra andre pensjonsleverandører. Hensikten med bestemmelsen er å gjøre medlemmet oppmerksom på muligheten for å oppnå en jevnere utbetalingsprofil på samlede pensjonsytelser. Stortinget sluttet seg til forslagene, og bestemmelser om pensjonsinnretningenes opplysningsplikt om pensjonsytelser er inntatt i foretakspensjonsloven § 5-7d (og innskuddspensjonsloven § 7-6).

For øvrig inneholder foretakspensjonsloven § 2-8 (og innskuddspensjonsloven § 2-7) regler om at foretaket har plikt til å informere arbeidstakerne skriftlig om regelverket og endringer i regelverket mv. Forsikringsvirksomhetsloven § 9-23 og den tilhørende livsforsikringsforskriften kapittel 8 krever at pensjonsinnretningen hvert år sender forsikringstaker en kontoutskrift som skal inneholde regnskap for forsikringen og status pr. 31. desember det enkelte året.

4.11.2 Banklovkommisjonens utkast

Banklovkommisjonen foreslår en bestemmelse om opplysningsplikt om pensjonsytelser som i det alt vesentlige bygger på foretakspensjonsloven § 5-7d. Det vises til Banklovkommisjonens omtale i NOU 2012: 13 avsnitt 5.7 og lovutkastet § 4-22.

Banklovkommisjonen foreslår også en tilsvarende bestemmelse om informasjon til arbeidstakerne som i dag følger av foretakspensjonsloven § 2-8 (og innskuddspensjonsloven § 2-9). Denne er inntatt i lovutkastet § 2-8. Bestemmelsen pålegger blant annet foretaket å gi arbeidstakerne en skriftlig oversikt over regelverket for pensjonsordningen og eventuelt endringer i regelverket.

Banklovkommisjonen viser til at det er foretaket som er forsikringstaker, og som pensjonsinnretningen etter forsikringsvirksomhetsloven § 9-23 skal sende årlig kontoutskrift til. Banklovkommisjonen har foreslått at det skal sendes kontoinformasjon på årlig basis også til de enkelte medlemmer i pensjonsordningen. Dette er inntatt i lovutkastet § 5-9, og utkastet til bestemmelse angir hvilke opplysninger som pensjonsinnretningen skal inkludere i den årlige oversikten den skal sende de enkelte medlemmer.

4.11.3 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser har hatt merknader til lovutkastet § 4-22, men Forbrukerombudet og Statistisk sentralbyrå(SSB) gir uttrykk for at det er viktig med god informasjon om pensjonsrettigheter.

Forbrukerombudet uttaler i høringsuttalelsen til NOU 2013: 3:

«NOU-ens forslag til overgang til nye ordninger er etter mitt syn relativt komplisert, og jeg antar mange arbeidstakere vil ha utfordringer med å forstå fullt ut de nye ordningene og overgangsordningene. Alderspensjon utgjør en viktig økonomisk verdi for den enkelte arbeidstaker, og det er av stor betydning at pensjonsinnretningens og foretakenes opplysnings- og rådgivningsplikt er tilstrekkelig god. Jeg viser her til den generelle informasjonsbestemmelsen i § 2-8 og den spesielle informasjonsbestemmelsen i § 4-22. Etter mitt syn bør det vurderes å utdype disse bestemmelsene og klargjøre hvilken informasjon som skal gis, herunder om muntlig informasjon bør gis i tillegg til den skriftlige.

Formuleringen i § 4-22 (3) om at informasjonen skal gis «på en oversiktlig og lett forståelig måte» kan med fordel tas inn i § 2-8 også. Når det gjelder § 7-8, som regulerer tidligere pensjonsopptjening, heter det i sjette ledd at et medlem innen tre år etter at loven trådte i kraft, kan kreve at premiereserven mm. i stedet skal utskilles av pensjonsordningens midler og forvaltes som pensjonsbevis etter kap. 6. Bakgrunnen for denne reservasjonsretten er at det er åpnet for at foretaket kan etablere tjenestepensjonsordninger med individuell investeringsportefølje, hvor kontohaveren da vil bære risikoen for at verdien av porteføljen eventuelt blir redusert, jf. § 5-5 (2). Medlemmet må altså foreta et aktivt valg for å beholde den garanterte ytelsen. Etter mitt syn bør det her inntas en regel om informasjonsplikt for å sikre at medlemmene får tilstrekkelig informasjon om reservasjonsretten, slik at den enkelte kan foreta et informert og best mulig valg. Det bør her vurderes om det er behov for opplysnings- og rådgivningspliktregler slik som for investeringsvalg i § 6-10 (5) og (6).»

SSB ønsker at det etableres et sentralt pensjonsregister hvor pensjonsrettigheter opptjent i både offentlig og privat sektor inngår. SSB viser til at et slikt register vil ha stor nytte for god statistikk og analyser på pensjonsområdet, i tillegg til at det også vil lette muligheten for folk flest til å holde oversikt over sine opparbeidede pensjonsrettigheter.

4.11.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens utkast, jf. lovforslaget § 4-15. Departementet viser for øvrig til vurderinger inntatt i Prop. 6 L (2010-2011) avsnitt 3.11 og Prop. 11 L (2012-2013) kapittel 6.

Departementet slutter seg videre til at det tas inn bestemmelser om foretakets og pensjonsinnretningenes plikt til å informere arbeidstakerne og medlemmene om pensjonsordningens regelverk og om den opparbeidede pensjonsbeholdningen, jf. lovforslaget § 2-3 (pensjonsplan) og § 5-8 (kontoinformasjon). Departementet viser til at tilsvarende bestemmelser følger av foretakspensjonsloven § 2-8 (og innskuddspensjonsloven § 2-9) og av forsikringsvirksomhetsloven § 9-23 og den tilhørende livsforsikringsforskriften kapittel 8 om kontoføring og hvilke opplysninger som skal gis forsikringstaker i en årlig kontoutskrift. I lovforslaget § 5-8 presiseres det i tråd med Banklovkommisjonens utkast at årlig kontoinformasjon skal sendes det enkelte medlem og ikke bare til forsikringstaker (arbeidsgiverforetaket), slik kravet er etter forsikringsvirksomhetsloven § 9-23.