6 Fratrådte arbeidstakere

6.1 Gjeldende rett

Det følger av foretakspensjonsloven § 4-6 første ledd at medlem som slutter i foretaket uten samtidig å ta ut alderspensjon, ikke lenger skal være medlem av foretakets pensjonsordning. Etter foretakspensjonsloven § 4-7 skal det da utstedes fripolise til arbeidstakeren, forutsatt at tjenestetiden er 12 måneder eller mer, og at opptjent premiereserve overstiger halvparten av folketrygdens grunnbeløp. Fripolisen er et bevis for de pensjonsrettighetene arbeidstakeren har opptjent mens han eller hun har vært ansatt i foretaket, og er et eget rettsforhold mellom fripoliseinnehaveren og pensjonsinnretningen som har utstedt fripolisen. Regler om forholdet mellom fripoliseinnehaveren og pensjonsinnretningen følger av foretakspensjonsloven § 4-9. Retten til å tegne (individuell) fortsettelsesforsikring, følger av forsikringsavtaleloven § 19-7. Av foretakspensjonsloven § 4-9 fremgår det at medlemmet har rett til å tegne slik fortsettelsesforsikring på «samme vilkår». Grense for årlig premie til slik fortsettelsesforsikring er satt til det beløp som ble innbetalt det siste året arbeidstakeren var medlem av ordningen, justert for utviklingen i folketrygdens grunnbeløp.

Som nevnt ovenfor, er det en forutsetning for utstedelse av fripolise, at premiereserven overstiger halvparten av G. Premiereserve som utgjør mindre enn halvparten av G, kan medlemmet bare kreve overført til annen foretakspensjonsordning eller individuell pensjonsavtale etter lov om individuell pensjonsordning. Det vises til foretakspensjonsloven § 4-7 første ledd.

Fripolise skal utstedes av livsforsikringsselskap eller pensjonskasse, avhengig av om pensjonskassen i henhold til sin tillatelse kan utstede fripoliser. Dette følger av foretakspensjonsloven § 4-7 annet ledd og § 4-8. Fripolisen og tilhørende midler kan flyttes til en annen pensjonsinnretning etter reglene i forsikringsvirksomhetsloven kapittel 11.

Uttak av alderspensjon følger de alminnelige regler i foretakspensjonsloven, jf. § 4-9. Det er påkrevd at pensjonsinnretningen samtykker til gradert uttak.

Ved lov 14. desember 2012 nr. 84 ble det tatt inn to nye bestemmelser i foretakspensjonsloven om adgangen til å konvertere fripoliser til fripoliser med (individuelt) investeringsvalg i §§ 4-7a og 4-7b. Reglene har ikke trådt i kraft. Bestemmelsene er nærmere beskrevet i Prop. 11 L (2012-2013) kapittel 4.

Etter foretakspensjonsloven § 4-14 skal fripoliser registreres i Fripoliseregisteret. Kongen er gitt hjemmel til å fastsette nærmere regler om Fripoliseregisteret mv.

Etter foretakspensjonsloven § 4-11 kan regelverket i ordningen åpne for at arbeidstaker kan medregne tidligere tjenestetid og opptjent pensjon fra medlemskap i en annen privat pensjonsordning. Dette innebærer at arbeidstakeren gis et tillegg i sin pensjonsgivende tjenestetid, jf. § 4-11 annet ledd, og forutsetter at midlene fra den tidligere ordningen blir overført til pensjonsordningen etter reglene om flytting i forsikringsvirksomhetsloven kapittel 11. De nærmere regler for hvordan tillegget i tjenestetiden skal beregnes ut fra størrelsen på premiereserven som følger med, følger av § 4-12 og § 4-13. Ved medregning utstedes det ikke fripolise fra den tidligere ordningen, med mindre de overførte midlene overstiger den premiereserve som trengs for å sikre full medregning av tidligere tjenestetid. Overskytende midler skal da sikres ved fripolise, jf. § 4-13.

En arbeidstaker kan ha flere fripoliser utstedt fra samme pensjonsinnretning, eller ha samlet flere fripoliser hos én pensjonsinnretning etter reglene om flytting. Arbeidstakeren kan da kreve at rettighetene blir slått sammen og at det blir utstedt en ny felles fripolise på grunnlag av de samlede fripolisene. Denne retten følger av foretakspensjonsloven § 4-15 første ledd og utfyllende bestemmelser i forskrift 1. desember 2000 nr. 1212 kapittel 2. Fripoliser som gir rett til utbetaling av pensjon når krav om sammenslåing fremsettes, kan ikke omfattes av sammenslåing uten at pensjonsinnretningen samtykker, jf. bestemmelsens fjerde ledd.

Det kan være behov for å foreta omregning ved sammenslåing av fripoliser som gir ulike rettigheter. Omregningen skal da foretas på grunnlag av premiereserve for alderspensjon på omregningstidspunktet, den forsikringstekniske kontantverdien skal være den samme før og etter omregningen og det er i utgangspunktet ikke adgang til å sette opptjeningsalderen lavere enn 67 år. Unntak gjelder dersom opptjeningsalderen etter alle fripolisene er lavere enn 67 år. Kongen (delegert til Finansdepartementet) er gitt hjemmel til å gi nærmere regler om omregning av rettigheter etter fripoliser. Slike regler er ikke gitt. Det vises til foretakspensjonsloven § 4-15 annet og tredje ledd.

Forskrift 30. juni 2006 nr. 869 til forsikringsvirksomhetsloven § 2-7 fastsetter at pensjonsinnretningen skal ha særskilt pristariff for forvaltning og administrasjon av fripoliser med kontraktsfastsatte ytelser, til bruk ved beregning av administrasjonsreserve for slike kontrakter. Krav om avsetning til administrasjonsreserve følger av forskriften § 5-2. Pensjonsinnretningen skal foreta avsetning til administrasjonsreserve for fripoliser med kontraktsfastsatte ytelser. Administrasjonsreserven skal beregnes uten fortjenesteelement. Administrasjonsreserven skal dekke pensjonsinnretningens kostnader ved administrasjon og forvaltning av fripolisen. Etter forsikringsvirksomhetsloven § 9-12 tredje ledd har selskapet (pensjonsinnretningen) rett til inntil 20 prosent av overskudd på avkastningsresultatet tilordnet kontrakten, etter fradrag av kontraktens andel av eventuelt negativt risikoresultat.

6.2 Banklovkommisjonens utkast

Banklovkommisjonens utkast til regler om opphør av medlemskap i tjenestepensjonsordningen og utstedelse av pensjonsbevis mv. er tatt inn i lovutkastet kapittel 6. Banklovkommisjonen har i stor grad foreslått regler som bygger på de samme prinsipper som i dag følger av foretakspensjonslovens regler om fripoliser. Etter lovutkastet § 6-1 første ledd skal et medlem som slutter i foretaket, uten samtidig å ta ut alderspensjon fra ordningen, opphøre å være medlem av pensjonsordningen. Med mindre tjenestetiden er kortere enn 12 måneder ved fratredelsen, beholder medlemmet sin rett til opptjent pensjonsbeholdning, jf. utkastet § 6-1 annet ledd. I en foretakspensjonsordning gjelder det samme kravet til tjenestetid (12 måneder). Pensjonsbeholdningen kan ikke utbetales til medlemmet før pensjonsalder. Dette er presisert i utkastet § 6-1 tredje ledd. Det skal utstedes pensjonsbevis som sikrer medlemmet rett til den opparbeidede pensjonsbeholdningen. Dette er pensjonsinnretningens ansvar og er nedfelt i utkastet § 6-2 første ledd. Beregningen av pensjonsbeholdningen skal etter utkastet knyttes til fratredelsestidspunktet, jf. utkastet § 6-2 første ledd. I en pensjonsordning etter standardmodellen foreslår Banklovkommisjonen i utkastet § 6-2 annet ledd at det ved utstedelse av pensjonsbevis skal tilføres en forholdsmessig del av reguleringsfondet og det skal knyttes administrasjonsreserve til pensjonsbeviset.

Dersom opptjent pensjonsbeholdning er liten, har det vært lagt til grunn at kostnadene ved utstedelse og administrasjon er uforholdsmessig høye. Banklovkommisjonen har derfor lagt opp til en begrensning i retten til å få utstedt pensjonsbevis i utkastet § 6-2 tredje ledd. Det følger av utkastet at dersom pensjonsbeholdningen er mindre enn halvparten av G og medlemmet har pensjonsbevis fra tidligere arbeidsforhold, har arbeidstakeren i utgangspunktet bare rett til å få pensjonsbeholdningen overført til dette pensjonsbeviset. Medlemmet kan i stedet kreve pensjonsbeholdningen overført til individuell pensjonsavtale etter lov om individuell pensjonsordning. En tilsvarende begrensning i retten til å få utstedt fripolise følger også av foretakspensjonsloven.

Det følger av lovutkastet § 6-2 fjerde ledd at det er det livsforsikringsselskapet som har tegnet forsikringen, som også skal utstede pensjonsbeviset. Dersom pensjonsordningen er i en pensjonskasse, følger reglene om hvem som skal utstede pensjonsbeviset av utkastet § 6-3, siden det ikke er alle pensjonskasser som har adgang til å drive virksomhet som omfatter utstedelse av pensjonsbevis (eller etter gjeldende rett, utstedelse av fripoliser). Det er tilsvarende særregler for pensjonskassers utstedelse av fripoliser i foretakspensjonsloven § 4-8. Pensjonskasser kan etter utkastet § 6-3 inngå avtale med et livsforsikringsselskap om at livsforsikringsselskapet skal utstede pensjonsbevis for medlemmer som slutter i foretaket. Slik avtale må inngås dersom pensjonskassen i henhold til sin tillatelse ikke har adgang til å utstede pensjonsbevis.

Som en følge av at den fratrådte arbeidstakeren ikke lenger er medlem i den kollektive pensjonsordningen, legges det i lovutkastet § 6-4 første ledd opp til at pensjonsbeviset utgjør et eget rettsforhold mellom den fratrådte arbeidstakeren og pensjonsinnretningen som har utstedt beviset. Midlene knyttet til pensjonsbeviset inngår heller ikke i pensjonsordningens midler, jf. utkastet § 5-1 første ledd. Banklovkommisjonen foreslår at pensjonsbeviset skal kunne flyttes i henhold til flyttereglene i forsikringsvirksomhetsloven kapittel 11, jf. utkastet § 6-4 første ledd annet punktum. Banklovkommisjonen foreslår at fortsettelsesforsikring skal kunne tegnes på «samme vilkår» som pensjonsbeviset, og viser til at foretakspensjonsloven har tilsvarende regler for vilkårene for fortsettelsesforsikring i § 4-9.

I lovutkastet § 6-4 tredje og fjerde ledd er det foreslått regler om pensjonsinnretningens plikt til å gi pensjonsbevisinnehaver årlig kontoinformasjon. Bestemmelsen er tilsvarende utformet som utkastet § 5-9, jf. omtale under avsnitt 5.2.

Banklovkommisjonen viser til at økende mobilitet i arbeidslivet fører til at arbeidstakere vil kunne sitte igjen med flere pensjonsbevis fra ulike arbeidsgivere (pensjonsordninger). Banklovkommisjonen mener at det er viktig at lovutkastet legger opp til at flere pensjonsbevis bør kunne slås sammen til ett felles pensjonsbevis. Det er tatt inn regler om slik sammenslåing i lovutkastet § 6-5. Banklovkommisjonen foreslår at en arbeidstaker som har flere pensjonsbevis skal kunne kreve at midlene knyttet til pensjonsbevisene blir slått sammen, og at det blir utstedt et nytt pensjonsbevis for hele den samlede pensjonsbeholdningen. Det er en forutsetning for slik sammenslåing at midlene forvaltes av én pensjonsinnretning. Det er den pensjonsinnretningen som har utstedt pensjonsbevisene som skal utstede det felles pensjonsbeviset, eller den pensjonsinnretningen som (alle) midlene er flyttet til.

Det kan være behov for omregning av rettighetene fra de ulike pensjonsbevisene og pensjonsbeholdningene. Banklovkommisjonen har foreslått regler om dette i lovutkastet § 6-5 annet ledd. I henhold til utkastet skal det foretas omregning når det slås sammen pensjonsbevis som gir ulike rettigheter, og når pensjonsbeviset gir rett til utbetaling av pensjon når krav om sammenslåing fremsettes. Det er presisert i utkastet at samlet forsikringsteknisk kontantverdi skal være den samme før og etter omregningen. Utkastet § 6-5 tredje ledd gir Kongen hjemmel til å fastsette nærmere regler om sammenslåing av pensjonsbevis.

Banklovkommisjonen har i lovutkastet § 6-6 foreslått en bestemmelse om utenlandske statsborgere, og deres adgang til å bruke pensjonsbeviset til å sikre pensjonsrettigheter i utenlandsk pensjonsinnretning. Bestemmelsen tilsvarer foretakspensjonsloven § 4-10.

Banklovkommisjonen har foreslått at pensjonsbevis skal registreres i Fripoliseregisteret, samt at Kongen kan gi nærmere regler om slikt register mv., jf. lovutkastet § 6-7. En tilsvarende bestemmelse for fripoliser følger av foretakspensjonsloven § 4-14.

Hovedregelen skal etter Banklovkommisjonens utkast være at midler knyttet til pensjonsbevis underlegges alminnelig forvaltning, jf. lovutkastet § 6-8 første ledd. Utkastet § 6-10 åpner for at midlene kan forvaltes med investeringsvalg. Ved alminnelig forvaltning gjelder nullgarantien, eventuelt særskilt avkastningsgaranti etter utkastet § 5-8, jf. utkastet § 6-8 annet ledd. Pensjonsbeviset skal videre tilføres en forholdsmessig del av den dødelighetsarv som oppstår i pensjonsinnretningen. Eventuell dødelighetsarv beregnes på vanlig måte på årlig basis, jf. utkastet § 6-8 tredje ledd første punktum. Pensjonsinnretningen kan gjøre fradrag for sitt vederlag for avkastningsrisiko i det årlige avkastningsresultatet, jf. utkastet § 6-8 tredje ledd annet punktum. Administrasjonskostnader dekkes av administrasjonsreserven tilordnet pensjonsbeviset (standardmodellen) eller ved fradrag i årlig avkastning (grunnmodellen). Dette følger av utkastet § 6-8 fjerde ledd.

Reglene om uttak av alderspensjon er i lovutkastet § 6-9 gjort tilsvarende gjeldende for pensjonsbevis som er underlagt alminnelig forvaltning. Banklovkommisjonen har foreslått at det bare kan foretas gradert uttak (av alderspensjon) fra pensjonsbeviset dersom pensjonsinnretningen samtykker til det. Bakgrunnen for dette er at pensjonsbeholdningene knyttet til pensjonsbevis gjennomgående vil gi grunnlag for beskjedne pensjonsytelser, relativt sett. En tilsvarende bestemmelse følger av foretakspensjonsloven § 4-9 tredje ledd annet punktum.

Banklovkommisjonens utkast åpner for at pensjonsbevis kan forvaltes med investeringsvalg. Banklovkommisjonens utkast § 6-10 bygger på de nylig vedtatte §§ 4-7a og 4-7b i foretakspensjonsloven, og viser i utredningen (NOU 2013: 3) til Prop. 11 L (2012-2013) hvor disse reglene er nærmere beskrevet.

6.3 Høringsinstansenes syn

Aktuarforeningen viser til at Banklovkommisjonen ikke har foreslått at pensjonsbevis skal kunne slås sammen med pensjonskapitalbevis eller fripoliser. Aktuarforeningen mener at dette burde vært vurdert, for at et fremtidig pensjonssystem skal kunne bli enklere og ikke mer komplekst enn i dag. Aktuarforeningen mener også at lovutkastets bestemmelse om utstedelse av pensjonsbevis må endres. Foreningen viser til at dersom pensjonsbeholdningen er mindre enn halvparten av folketrygdens grunnbeløp og medlemmet har pensjonsbevis fra tidligere arbeidsforhold, har arbeidstakeren (bare) rett til å få overført pensjonsbeholdningen til dette pensjonsbeviset. Dette forutsetter at pensjonsinnretningen får kjennskap til slike opplysninger, noe som ikke nødvendigvis er enkelt. Utkastet bør derfor legge opp til å åpne for en slik overføring, men ikke pålegge det. Finans Norge gir uttrykk for tilsvarende synspunkt. Det må også, etter Aktuarforeningens mening, klargjøres hva som menes med at fortsettelsesforsikring skal kunne tegnes på «samme vilkår», jf. utkastet § 6-4.

Aktuarforeningen mener det er uheldig at det er to ulike prinsipp for administrasjonsreserver og kostnadsbelastning av pensjonsbevis avhengig av hvilken modell pensjonsbeviset utgår fra.

Finans Norge har en rekke merknader til utkastets bestemmelser om pensjonsbevis mv. Finans Norge mener at det ikke bør knyttes administrasjonsreserve til pensjonsbevis fra pensjonsordninger etter standardmodellen, fordi det er vanskelig å estimere fremtidige kostnader. Dersom dette blir et krav, ber Finans Norge om en avklaring på hvilke forutsetninger som skal legges til grunn. Sammenslåing av pensjonsbevis vil kunne være uforholdsmessig ressurskrevende sammenliknet med besparelsene ved sammenslåing. Finans Norge mener videre at ved utstedelse av pensjonsbevis fra pensjonsordning med individuelt investeringsvalg, må det forutsettes at det individuelle investeringsvalget fortsetter å gjelde for pensjonsbeviset, med mindre kunden krever kollektiv forvaltning. For øvrig mener Finans Norge at en sammenslåing av pensjonsbeholdninger ikke krever en forsikringsteknisk omberegning, slik Finans Norge mener det følger av utkastet § 6-5 annet ledd første punktum. Finans Norge viser til at næringen selv har opprettet nettportalen «Norsk Pensjon», som gir en oversikt over kollektive og individuelle pensjonsrettigheter i privat sektor. Dette medfører at et fripoliseregister er overflødig. Finans Norge mener at premie for avkastningsgaranti (null) og administrasjonsvederlag bør kunne dekkes ved fradrag i pensjonsbeholdningen, hvis ikke risikerer pensjonsinnretningen at den ikke får betalt på grunn av manglende avkastning. For pensjonsbevis utgått fra grunnmodellen med alminnelig forvaltning bør kostnader kunne dekkes ved fradrag i pensjonsbeholdningen.

Finans Norge uttaler følgende om adgang til å motregne kostnader og premie i pensjonskapitalen (under utbetalingsperioden):

«Som vi peker på i vår merknad til lovutkastet § 6-8 mener vi det bør være subsidiær adgang til å motregne kostnader og premie i pensjonskapitalen (noe som vil lede til en viss reduksjon av pensjonsytelsen). Vi kan ikke se at det er en prinsipiell forskjell på motregning i ytelsen i utbetalingsperioden, slik det legges opp til, og motregning i pensjonsbeholdningen i oppsettelsesperioden, slik det for øvrig er åpnet for pensjonsbevis med investeringsvalg.

Et argument mot en slik løsning vil være at 0-garantien innebærer at pensjonsbeholdningen ikke skal reduseres. Vi mener likevel hensynet til pensjonsinnretningens soliditet tilsier at det bør være adgang til å la kostnader og risikopremie komme til fradrag i pensjonsbeholdningen i de år hvor avkastningen eller i tilfelle pensjonsytelsen ikke er tilstrekkelig til å dekke kostnadene.»

For pensjonsbevis med investeringsvalg mener Finans Norge at investeringsvalgløsningen bør videreføres for pensjonsbevis fra ordninger med individuelt investeringsvalg, men at innehaveren skal ha full adgang til å velge kollektiv forvaltning.

NIP viser til at sammenslåing av standardmodellen og grunnmodellen medfører at det knyttes administrasjonsreserve til alle pensjonsbevis. NIP gir i høringsuttalelsen uttrykk for at uavhengig av om grunnmodellen og standardmodellen slås sammen, bør det knyttes administrasjonsreserve til grunnmodellen, for ellers vil pensjonsytelsen kunne angripes i år hvor avkastningen ikke vil kunne dekke administrative kostnader.

YS viser til at det er lett å beregne hvor stor pensjon en person har opparbeidet, og at man bør få beholde den pensjon man faktisk har tjent opp, uavhengig av om tjenestetiden er kortere enn 12 måneder. YS mener at pensjonsmidlene enten bør overføres til et eksisterende pensjonsbevis eller til en individuell pensjonsavtale. Dersom opptjent pensjon utgjør mer enn halvparten av G, bør det kunne kreves utstedt pensjonsbevis.

6.4 Departementets vurdering

I lovforslaget er det, som i Banklovkommisjonens utkast, tatt inn regler om rett til opptjent pensjonsbeholdning og utstedelse av pensjonsbevis, rettsforholdet mellom pensjonsbevisinnehaver og pensjonsinnretning, sammenslåing av pensjonsbevis, forvaltning av pensjonsbevis og adgangen til å inngå avtale om investeringsvalg for pensjonsbeviset, og om uttak av pensjon (fra pensjonsbeviset).

Banklovkommisjonen har i hovedsak basert kapittel 6 i sitt lovutkast på foretakspensjonslovens regulering av fripoliser og innskuddspensjonslovens regulering av pensjonskapitalbevis. Departementet er enig i at dette er en hensiktsmessig tilnærming. I likhet med Banklovkommisjonens utkast inneholder lovforslaget en bestemmelse om at medlemskapet i pensjonsordningen opphører når medlemmet slutter i foretaket (uten å ta ut alderspensjon). Dersom medlemmet har en tjenestetid på 12 måneder eller mer, foreslår departementet at medlemmet skal beholde sin rett til opptjent pensjonsbeholdning. Ved kortere tjenestetid enn 12 måneder skal pensjonsbeholdningen tilføres premiefondet. Departementet viser til at kravet om 12 måneders tjenestetid er begrunnet ut fra at kostnadene ved administrasjon av mindre beløp vil være uforholdsmessig store, ikke at det er vanskelig å beregne pensjonsbeholdningens verdi. Bestemmelsen i lovforslaget § 6-1 om opphør av medlemskap ved fratreden og rett til opptjent pensjonsbeholdning tilsvarer gjeldende regler i foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven, og er i tråd med Banklovkommisjonens utkast.

Departementet er enig med Banklovkommisjonen i at «pensjonsbevis» er en passende betegnelse på fratrådte medlemmers bevis for opptjent pensjonsbeholdning. Lovforslaget legger opp til at det er pensjonsinnretningen som skal sørge for at det blir utstedt pensjonsbevis som sikrer rett til den opptjente pensjonsbeholdningen, jf. § 6-2 første ledd. Det er normalt den pensjonsinnretningen som forvalter pensjonsordningen, som utsteder pensjonsbeviset. Dersom pensjonsordningen forvaltes av en pensjonskasse, er det imidlertid ikke sikkert at pensjonskassens tillatelse omfatter utstedelse av pensjonsbevis (eller tilsvarende fripoliser). Det er derfor tatt inn særregler for pensjonskasser i lovforslaget § 6-3 slik at pensjonskasser kan inngå avtale med et livsforsikringsselskap om at livsforsikringsselskapet skal utstede pensjonsbevis til medlemmer som slutter i foretaket.

Departementet har som nevnt ovenfor, sluttet seg til Banklovkommisjonen i spørsmålet om en andel av reguleringsfondet skal følge med ved uttak av pensjon eller dersom en person slutter i foretaket. Dette innebærer blant annet at når et medlem slutter i foretaket, skal en andel av reguleringsfondet følge med. Det vises til lovforslaget § 6-2 annet ledd.

Departementet er enig med Banklovkommisjonen i at det ikke bør være krav om utstedelse av pensjonsbevis for relativt lave beløp. Grensen er her foreslått satt til halvparten av folketrygdens grunnbeløp, jf. lovforslaget § 6-2 tredje ledd. Enkelte høringsinstanser har hatt innvendinger til Banklovkommisjonens utkast på dette punktet. Disse høringsinstansene har vist til at utkastet legger opp til at pensjonsbeholdningen i så fall skal overføres til eventuelle tidligere pensjonsbevis, og at en slik regel vil innebære at pensjonsinnretningen må ha informasjon om det foreligger slike tidligere pensjonsbevis. Departementet foreslår at i tilfeller hvor opptjent pensjonsbeholdning på fratredelsestidspunkt utgjør mindre enn halvparten av folketrygdens grunnbeløp, kan arbeidstakeren kreve å få pensjonsbeholdningen overført til tidligere pensjonsbevis eller til individuell pensjonsavtale etter lov om individuell pensjonsordning, jf. lovforslaget § 6-2 tredje ledd. Departementet forutsetter da at arbeidstakeren gir pensjonsinnretningen tilstrekkelige og relevante opplysninger om eventuelle tidligere pensjonsbevis som pensjonsbeholdningen skal overføres til.

Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om at midler knyttet til pensjonsbevis skal underlegges alminnelig forvaltning i kollektivporteføljen, jf. lovforslaget § 6-8 første ledd. Ved slik alminnelig forvaltning gjelder nullgarantien, eventuelt en særskilt avkastningsgaranti, jf. lovforslaget § 6-8 annet ledd. Individuelt investeringsvalg knyttet til midlene i pensjonsbeviset må avtales særskilt mellom pensjonsinnretningen og pensjonsbevisinnehaveren, jf. lovforslaget § 6-8 femte ledd og § 6-10. Dette omtales nærmere nedenfor.

Banklovkommisjonen har lagt opp til at det for pensjonsbevis som utgår fra en pensjonsordning etter standardmodellen, skal være bygget opp en administrasjonsreserve. Denne administrasjonsreserven skal tilordnes og følge med ved utstedelse av pensjonsbeviset, og skal dekke kostnader til administrasjon og forvaltning av pensjonsbeviset. For pensjonsbevis som utgår fra ordningen etter grunnmodellen, skal det etter Banklovkommisjonens utkast ikke settes av administrasjonsreserve. Departementet viser til at det i lovforslaget ikke er lagt opp til å skille mellom grunnmodell og standardmodell, slik Banklovkommisjonen gjør i sitt utkast. Lovforslaget åpner for at pensjonsordningen kan utformes med og uten garantert oppregulering av pensjonsbeholdninger under opptjening, jf. lovforslaget § 4-6. Ved utstedelse av pensjonsbevis mener departementet at det bør følge med en administrasjonsreserve uavhengig av om pensjonsbeviset utgår fra en pensjonsordning med eller uten reguleringsansvar for foretaket, jf. lovforslaget § 6-8 fjerde ledd. Dette samsvarer med at det i lovforslaget er tatt inn regler om at det er foretaket som skal dekke kostnader til administrasjon og forvaltning av pensjonsordningen (i tillegg til de årlige innskuddene), jf. lovforslaget § 4-8.

Det legges altså i lovforslaget opp til at kostnader til administrasjon og forvaltning av midlene knyttet til pensjonsbeviset skal dekkes av pensjonsbevisets administrasjonsreserve. Dette er i tråd med Finanstilsynets forslag i høringsnotatet 7. januar 2013 s. 27. Årets avkastningsresultat kan videre trekkes på for å dekke pensjonsinnretningens vederlag for avkastningsrisiko for henholdsvis nullgaranti eller særskilt avkastningsgaranti. Det er pensjonsinnretningens risiko at administrasjonsreserve og avkastning er tilstrekkelig til å dekke disse kostnadene, og som må sørge for å kreve inn tilstrekkelig premie og sette av til administrasjonsreserve etter alminnelige forsikringstekniske prinsipper. Departementet viser til at selv om et slikt krav til administrasjonsreserve vil kunne utløse krav om balanseføring av pensjonsforpliktelser hos arbeidsgiverforetaket, vil selve forpliktelsen være kraftig redusert i forhold til etter gjeldende foretakspensjonsordninger. Det er ikke aktuelt å åpne for at vederlag for avkastningsrisiko kan trekkes fra medlemmets pensjonsbeholdning, slik at denne reduseres. Prinsippet om at pensjonsbeviset er en fullt betalt kontrakt videreføres i lovforslaget her. Dersom premie for nullgaranti kan trekkes fra pensjonsbeholdningen i år hvor avkastningen ikke er tilstrekkelig til å dekke premien, jf. Finans Norges høringsmerknad, vil dette innebære at nullgarantien ikke har noen reell verdi for innehaver av pensjonsbevis, all den tid pensjonsbeholdningen da i tilfelle vil reduseres i nominell verdi de årene avkastningen er null eller lavere.

Departementet foreslår ikke å videreføre lovutkastet § 6-2 femte ledd, fordi adgangen til å avtale at pensjonsbeviset skal forvaltes med investeringsvalg allerede følger av lovforslaget § 6-10. Hovedregelen etter lovforslaget er at pensjonsbeviset og tilhørende midler underlegges alminnelig forvaltning, med mindre individuelt investeringsvalg avtales særskilt.

Når medlemmet fratrer stilling i foretaket (uten samtidig å ta ut alderspensjon fra ordningen), vil ikke foretaket lenger være forpliktet til å dekke kostnader og risikopremier for dette medlemmet ut over det som er avsatt til administrasjonsreserve for pensjonsbeviset. Den opptjente pensjonsbeholdningen og den videre forvaltningen av denne blir et forhold mellom det fratrådte medlemmet og pensjonsinnretningen. Det er tatt inn regler om forholdet mellom pensjonsinnretningen og pensjonsbevisinnehaveren i lovforslaget § 6-4. Bestemmelsen følger opp Banklovkommisjonens utkast § 6-4 og samsvarer i stor grad med foretakspensjonsloven § 4-9. Reglene om kontoinformasjon i lovforslaget § 6-4 tredje og fjerde ledd tilsvarer lovforslaget § 5-8 om årlig informasjon til medlemmene.

Departementet slutter seg til at pensjonsbevisinnehavere med flere pensjonsbevis skal kunne kreve at pensjonsbevisene og tilhørende midler skal slås sammen. Det er en forutsetning at midlene er samlet i én pensjonsinnretning, som skal utstede et nytt felles pensjonsbevis. Det vises til lovforslaget § 6-5 første ledd.

Departementet legger til grunn at lovforslaget bør ha tilsvarende regler om registrering av pensjonsbevis i Fripoliseregisteret som det som følger av foretakspensjonsloven. Lovforslaget § 6-7 legger derfor opp til at pensjonsbevis skal registreres i Fripoliseregisteret.

Departementet mener som nevnt ovenfor, at hovedregelen bør være at pensjonsbevis underlegges alminnelig (kollektiv) forvaltning, og at individuelt investeringsvalg må avtales særskilt mellom pensjonsinnretningen og innehaveren av pensjonsbeviset. Departementet viser til at individuelt investeringsvalg blant annet innebærer at pensjonsinnretningen kan kreve vederlag for administrasjon og forvaltning av pensjonsbeviset fra pensjonsbevisinnehaveren, jf. lovforslaget § 6-10 tredje ledd. Det er også nærmere krav om skriftlig informasjon til pensjonsbevisinnehaveren før inngåelse av avtale om individuelt investeringsvalg. Lovforslaget § 6-10 om adgang til å avtale individuelt investeringsvalg for pensjonsbevis svarer i hovedsak til foretakspensjonsloven §§ 4-7a og 4-7b, og departementet viser til nærmere omtale av disse bestemmelsene og bakgrunnen for disse i Prop. 11 L (2012-2013) kapittel 4.

Ved alminnelig forvaltning foreslås det at pensjonsinnretningen skal garantere at midlene knyttet til pensjonsbeviset minst svarer til pensjonsbeholdningen (nullgarantien), jf. lovforslaget § 6-8 første ledd. Dersom det er inngått avtale om en særskilt avkastningsgaranti etter lovforslaget § 5-7, gjelder denne garantien. I tråd med Banklovkommisjonens utkast foreslår departementet at pensjonsbeviset skal tilføres en forholdsmessig andel av faktisk dødelighetsarv (på årlig basis). Dette gjelder bare i opptjeningsperioden. Pensjonsinnretningen gis adgang til å dekke sitt vederlag for årlig avkastningsrisiko i årets avkastningsresultat. Det vises til lovforslaget § 6-8 tredje ledd. De årlige kostnadene til administrasjon og forvaltning skal dekkes av administrasjonsreserven tilordnet pensjonsbeviset, jf. lovforslaget § 6-8 fjerde ledd. Pensjonsbevis underlagt individuelt investeringsvalg reguleres av lovforslaget § 6-10.

Ved uttak av pensjon fra pensjonsbevis får de alminnelige regler om uttak av pensjon i lovforslaget kapittel 4 anvendelse. Departementet viser til lovforslaget § 6-9 første ledd, hvor det er tatt inn henvisning til disse reglene. I tråd med Banklovkommisjonens utkast foreslår departementet at det bare kan tas ut gradert pensjon fra pensjonsbevis dersom pensjonsinnretningen samtykker til dette. Bakgrunnen for dette er at normalt vil slike uttak bli relativt lave, og dermed kostnadskrevende å administrere.