2 Partenes ulike utgangspunkter i forhandlingene

Norge tok første gang i 1967 overfor Sovjetunionen til orde for å igangsette forhandlinger om avgrensningen av kontinentalsokkelen i Barentshavet. Et første møte ble avholdt i 1970, og embetsdrøftelser tok til i november 1974. Disse viste betydelig avstand mellom partene. Norsk side tok utgangspunkt i en midtlinje mellom partenes kyster, dvs. en linje der punktene ligger i lik avstand fra de ytterste punktene på land på hver side. Russisk side viste til en sektorlinje, langs en meridian nordover fra kysten med visse justeringer. Det omstridte området som resulterte av partenes overlappende krav omfattet et kontinentalsokkelområde i Barentshavet på 156 000 km². Til illustrasjon var dette større enn det samlede norske kontinentalsokkelområdet i Nordsjøen sør for 62°N på ca. 142 000 km². Senere ble drøftelsene utvidet til også å omfatte kontinentalsokkelområder lenger nord, inn i Polhavet, nord for Kvitøya og Viktoriaøya. Det ble videre enighet om at en grenselinje også ville gjelde for 200 milssonene innenfor dette området. Til sammen omfattet hele det omstridte området derved ca. 175 200 km².

Det russiske kravet omfattet en sektorlinje langs en meridian 32°04’ øst (her angitt avrundet i geodetisk datum WGS84), fra den russiske kysten på Fiskerhalvøya øst for den norsk-russiske riksgrensen og nordover, dog med justering til 35° øst i området mellom breddegradene 74° og 81° nord. Bakgrunnen for kravet var et dekret av 15. april 1926 fra Sovjetunionens sentraleksekutivkomité. Dette erklærte som sovjetisk territorium alle landområder og øyer beliggende i Nordishavet nord for Sovjetunionens kyst inntil Nordpolen mellom landterritoriets ytterpunkter helt i vest (ved Varangerfjorden) og i øst (ved Beringstredet). Det omfattet alle landområder og øyer i dette området, så vel slike som var oppdaget som de som måtte bli oppdaget i fremtiden. Sektordekretet gjorde dog unntak for land og øyer som tidligere var blitt anerkjent som fremmed stats territorium. Som det også fremgikk av Sovjetunionens formelle notifikasjon av dekretet til den norske regjeringen 6. mai 1926 hadde dette sammenheng med Sovjetunionens anerkjennelse av Norges suverenitet over Svalbard, som hadde funnet sted 16. februar 1924 (før tiltredelse til Svalbard-traktaten i 1935). Sektorlinjen ble derfor justert østover for at anneksjonserklæringen ikke skulle omfatte noen av Svalbards øyer. Fra 1970-tallet påberopte Sovjetunionen sektorlinjen som grunnlag også for avgrensning av kontinentalsokkelen og andre maritime jurisdiksjonsområder, selv om dekretet omhandlet sovjetisk anneksjon av land og øyer i Nordishavet.

Det norske utgangspunktet for forhandlingene var en beregnet midtlinje, trukket på grunnlag av punkter som lå i lik avstand mellom partenes respektive kyster. Disse omfatter dels tilstøtende fastlandskyster helt i sør og dels motstående kyster skilt av hav, etterhvert som man beveger seg nordover. Den beregnede midtlinje fulgte derfor en likeavstandslinje mellom Finnmarks- og Kolakystene nordover, fram til et punkt der Novaja Semljas kyst får virkning som den nærmeste russiske kyst vis-à-vis Varangerhalvøya. Der bøyde midtlinjen nordvestover, før den fortsatte mellom Hopen, Nordaustlandet og Kvitøya på den ene siden, og Novaja Semlja, samt Viktoriaøya og Frans Josefs land på den annen side. Det norske kravet bygget på en linje nærmere beregnet i 1977, under påberopelse av reglene i Genève-konvensjonen av 29. april 1958 om kontinentalsokkelen, som begge stater er parter i. Ifølge denne konvensjonens artikkel 6 skal en grenselinje for kontinentalsokkelen fastsettes ved avtale. I mangel av avtale, og med mindre særlige omstendigheter gjør en annen grenselinje berettiget, skal grenselinjen bestemmes ved anvendelse av prinsippet om likeavstand fra de nærmeste punktene på grunnlinjene som hver av partenes sjøterritorier beregnes fra. Denne traktatregelen gir derved anvisning på en midtlinje dersom ikke «særlige omstendigheter» berettiger en annen løsning.

Det overlappende området som dannes av partenes respektive krav på kontinentalsokkel utgjorde et omstridt område på til sammen ca. 175 200 km². Partenes ulike utgangspunkter i forhandlingene og det resulterende omstridte området er til illustrasjon inntegnet i figur 2.1.