5 Forholdet til folkeretten

Overenskomsten bygger på havrettens regler om maritim avgrensning. Havrettskonvensjonen er bindende for både Norge og Russland.

Havrettskonvensjonens artikkel 74 og artikkel 83 inneholder regler om avgrensning av henholdsvis den eksklusive økonomiske sone og kontinentalsokkelen mellom stater med kyster som ligger overfor eller støter opp til hverandre. De to bestemmelsene har likelydende innhold. De fastslår at en avgrensning i en slik situasjon skal skje ved avtale «på grunnlag av folkeretten som vist i artikkel 38 i Den internasjonale domstols vedtekter», med sikte på å oppnå en «rett og rimelig løsning» (på engelsk equitable result). Bestemmelsene gir ikke selv anvisning på en nærmere bestemt metode, men bygger på at partene må se hen til folkerettens relevante rettskilder. Det siste innebærer i sin tur en henvisning blant annet til Genève-konvensjonen av 1958 om kontinentalsokkelen, i den utstrekning den binder partene, samt internasjonal domstolspraksis og andre anvendelige rettskildefaktorer.

Den internasjonale domstol i Haag har i særlig grad gitt betydningsfulle bidrag til avklaringen av folkerettens rettesnorer på dette området. Her kan blant annet vises til dom av 14. juni 1993 mellom Norge og Danmark om maritim avgrensning mellom Jan Mayen og Grønland, se St. meld. nr. 15 (1993-94) om Jan Mayen-saka og Innst. S. nr. 74 (1993-94), dom av 16. mars 2001 om maritim avgrensning mellom Qatar og Bahrain, dom av 10. oktober 2002 om maritim avgrensning mellom Kamerun og Nigeria, samt dom av 3. februar 2009 om maritim avgrensning mellom Romania og Ukraina.

I disse rettsavgjørelsene drøftes metode og faktorer som har betydning for hvordan man kan oppnå en rett og rimelig løsning for den maritime avgrensningen. Den internasjonale domstol analyserer betydningen av en beregnet midtlinje ved vurderingen, men også særskilte forhold som eventuelt tilsier en justering eller endringer i forhold til et slikt utgangspunkt. Særlig betydning tillegges særskilte geografiske egenskaper ved kystlinjenes innretning og eventuelle betydelige forskjeller mellom de respektive kystlengder. Derimot skal blant annet ikke landmassenes størrelse, eventuell ulikhet i befolkningsstørrelse eller andre sosio-økonomiske forhold tillegges betydning. Av den internasjonale rettspraksis fremgår videre at det ikke er tale om bestemte matematiske formler som så skal gis anvendelse på ulikartede geografiske situasjoner. Derimot skal vurderingen av ovennevnte objektive, geografiske forhold bidra til identifikasjon av de relevante individuelle forhold som bør tillegges vekt med sikte på å oppnå en rett og rimelig løsning i det konkrete tilfellet. Også en rekke internasjonale voldgiftsavgjørelser har lagt til grunn den generelle metode som er utviklet av Den internasjonale domstol.

Grensedragningen mellom Norge og Russland i Barentshavet og Polhavet har reist omfattende og sammensatte avgrensningsspørsmål, foruten særlige utfordringer knyttet til partenes ulike utgangspunkter for avgrensningen. Det omstridte området dekker store arealer, og de relevante kyster er dels motstående, dels sidestilte. Området består dels av arealer som ligger innenfor 200 nautiske mil fra begge lands kyster, og som således ligger innenfor partenes soner, dels av et område som ligger innenfor 200 nautiske mil fra Fastlands-Norge, men lenger enn 200 nautiske mil fra Russland, dels av kontinentalsokkelområder som ligger utenfor 200 nautiske mil fra begge lands kyster.

Som det fremgår av partenes fellesuttalelse av 27. april 2010 (se proposisjonens vedlegg 3), er det i embetsdrøftelsene lagt til grunn enighet om å bygge på tidligere fremgang i drøftelsene og de relevante forholdene folkeretten vektlegger. Partene har derfor søkt samlede, helhetlige løsninger som også lar seg forsvare ut fra de rettesnorer som er utviklet i den moderne internasjonale havretten. I den forbindelse har partene vært hjulpet av grundige vurderinger og drøftelser blant annet av internasjonal rettspraksis om avgrensningsspørsmål.

I tråd med nevnte hensyn taler betydelige ulikheter i kystlengder i russisk favør for en korreksjon vestover i forhold til en beregnet midtlinje, langs store deler av avgrensningslinjen. Dette gjelder i det sørlige og midtre Barentshav. Her er det blant annet et klart misforhold mellom relevante russiske kystlengder i det østlige Barentshav, særlig på deler av Kola-halvøya og Novaja Semlja, målt opp mot relevante kyster i Finnmark.

Av praktiske grunner har man også søkt å begrense antallet knekkpunkter på avgrensningslinjen, dog slik at dette ikke skal få betydning for arealfordelingen. I de endelige beregninger har partene oppnådd enighet om en løsning som innebærer en deling av det samlede omstridte området i to tilnærmet like store deler.

I samsvar med internasjonal rettspraksis har partene i drøftelsene bygget på objektive geografiske forhold, og ikke på ressursanslag eller antagelser om eventuelle petroleumsforekomsters beliggenhet. Til gjengjeld er det enighet om omfattende og moderne regler for behandling av eventuelle grenseoverskridende petroleumsforekomster. Videre har det vært lagt til grunn at en enhetlig avgrensningslinje skal gjelde for alle formål, dvs. at én og samme grenselinje skal anvendes i forhold til alle aktuelle jurisdiksjonsområder i henhold til folkeretten.