11 Merknader til lovforslaget

Lovbestemmelsen gir departementet myndighet til å fastsette nærmere påbud om elektronisk betalingsenhet for kjøretøy over 3 500 kg for kjøring på offentlig veg i forskrift. Lovbestemmelsen gir videre departementet myndighet til å fastsette nærmere bestemmelser om ordningen i forskrift, herunder bestemmelser om virkeområde og hvilke kjøretøy som skal omfattes.

Hensikten med bestemmelsen er at kjøretøy som blir brukt i næringsvirksomhet skal underlegges krav om elektronisk betalingsenhet til norske trafikantbetalingssystemer ved bruk av kjøretøyet på det offentlige vegnettet. Dette vil sikre norske selskap som krever inn bompenger etter veglova § 27 avtale med eiere av denne typen kjøretøy, noe som sikrer bompengeselskapene informasjon om eier, fakturaadresse, mv. Kravet om bruk av elektronisk betalingsenhet vil bl. a. føre til at bompengeselskapenes ressurser til manuell avlesning av registreringsskilt for kjøretøy reduseres. Innkrevingen kan foregå mer automatisk, og dette vil bidra til at bompengeselskapenes administrasjonskostnader blir redusert. Det er også ventet at færre brukere av bompengefinansiert vegnett vil unndra seg bompenger og at bompengeselskapenes tap på fordringer reduseres. Som en konsekvens vil bompengebelastningen for den enkelte trafikant bli mer rettferdig. Det er videre ventet at lovendringen vil bidra til å gi økt konkurranselikhet mellom norsk og utenlandsk transportnæring ved at færre utenlandskeide kjøretøy unndrar seg bompenger.

Med elektronisk betalingsenhet menes en avlesningsbar innretning som kan benyttes som betalingsmiddel i det til enhver tid gjeldende trafikantbetalingssystemet i Norge. I dag er dette hovedsakelig betalingsenheter under AutoPASS-systemet og andre elektroniske betalingsenheter i EasyGO-samarbeidet som fungerer i det norske trafikantbetalingssystemet. Det er en forutsetning for rett bruk at betalingsenheten er tilknyttet en gyldig avtale mellom kunden og utstederen av betalingsenheten. Avtalen om betalingsenhet er knyttet opp mot det aktuelle kjøretøyet.

Lovbestemmelsen legger opp til at innholdet i påbudet vil bli gitt i forskrift til bestemmelsen. Grensen for hvilke kjøretøy som kan omfattes av kravet til elektronisk betalingsenhet er i lovbestemmelsen satt til kjøretøy med tillatt totalvekt over 3 500 kg, tilsvarende skillet mellom lette og tunge kjøretøy, se nærmere forskrift om tekniske krav til godkjenning av kjøretøy, deler og utstyr (kjøretøyforskriften). I kjøretøygrupper med tillatt totalvekt mellom 3 501 til 7 500 kg finnes det både kjøretøy som blir brukt til privat formål (SUV, bobiler, mv.) og kjøretøy som blir brukt i næringsvirksomhet (varebiler og lignende). I samsvar med formålet bestemmelsen skal påbudet i forskriften i utgangspunktet rettes mot kjøretøy som blir brukt i næringsvirksomhet. Dette innebærer i utgangspunktet en avgrensning mot å gi pålegg om elektronisk betalingsenhet i kjøretøy som blir brukt til privat formål. Det må likevel legges til grunn at forskriftshjemmelen åpner for å gi påbud om betalingsenhet for kjøretøy som både blir brukt i næring og til privat bruk, når kjøretøyet er registrert på næringsvirksomheten. Ved fastsettelse av kjøretøygruppene som skal omfattes i forskriften, må det dessuten tas høyde for at det er mulig for kontrollmyndighetene å kontrollere etterlevelsen av påbudet. Det kan derfor ikke utelukkes at også privateide kjøretøy som brukes til privat ferdsel kan bli omfattet av påbudet i forskriften og at det uttalte formålet ikke er til hinder for dette. Dersom det på et senere tidspunkt er ønskelig med obligatorisk betalingsenhet som retter seg mot personbiler som hovedgruppe, faller imidlertid dette utenfor formålet med bestemmelsen, og det blir nødvendig med en ny lovendring.

Lovbestemmelsen åpner for at påbudet om elektronisk betalingsenhet i forskriften kan gjøres gjeldende for all kjøring på hele det offentlige vegnettet i Norge. Dette innebærer at kravet om elektronisk betalingsenhet kan gjøres gjeldende uavhengig av om kjøretøyet vil passere et betalingssnitt eller ikke. Begrepet offentlig veg er nærmere definert i veglova § 1, jf. § 2. Hovedbegrunnelsen for at det er åpnet for et vidt virkeområde i forskriften er knyttet til mulighet for kontroll og de økonomiske konsekvensene et snevert virkeområde vil ha. Med et påbud som omfatter hele Norge, vil kontrollene kunne gjennomføres uavhengig av om kjøretøyet har passert et betalingssnitt eller ikke. Man oppnår en økt mulighet for å kunne gjennomføre fysiske kontroller sammenlignet med et påbud som bare gjelder en begrenset del av vegnettet.

For at påbudet om obligatorisk betalingsenhet skal ha ønsket effekt, vil det bli gitt sanksjonsbestemmelser for brudd på påbudet. Vegtrafikkloven § 31, jf. § 31a, gir hjemmel til å fastsette gebyr for brudd på bestemmelser gitt i medhold av loven.