12 Innsamling og bruk av helseopplysninger

12.1 Innledning

Dette kapitlet omhandler innsamling av helseopplysninger og tilgang til opplysninger i nasjonal kjernejournal. All behandling av helseopplysninger må ha et hjemmelsgrunnlag, jf. helseregisterloven § 5. Med behandling av helseopplysninger menes enhver formålsbestemt bruk av helseopplysninger som for eksempel innsamling, registrering, sammenstilling, lagring og utlevering eller en kombinasjon av slike bruksmåter, jf. helseregisterloven § 2 nr. 5.

Det følger av helseregisterloven § 5 fjerde ledd at pasient- og brukerrettighetsloven §§ 4-3 til 4-8 gjelder tilsvarende for samtykke etter helseregisterloven.

12.2 Innsamling av helseopplysninger

12.2.1 Gjeldende rett

Helseregisterloven § 9 hjemler innsamling av helseopplysninger til sentrale, regionale og lokale helseregistre. Bestemmelsen pålegger virksomheter og helsepersonell som tilbyr eller yter tjenester i henhold til apotekloven, helse- og omsorgstjenesteloven, smittevernloven, spesialisthelsetjenesteloven eller tannhelsetjenesteloven, plikt til å utlevere eller overføre opplysninger som bestemt i forskrift etter lovens §§ 6, 6c, 7 og 8, samt etter forskrift i medhold av § 9 annet ledd.

Det følger av helseregisterloven § 9 annet ledd at Kongen i Statsråd kan gi forskrifter om innsamling av helseopplysninger til blant annet sentrale helseregistre, herunder bestemmelser om hvem som skal gi og motta opplysninger. Kongen i Statsråd kan også gi forskrifter om frister, formkrav og meldingsskjemaer.

Av forarbeidene til helseregisterloven følger videre at innsending med hjemmel i helseregisterloven § 9 skjer uten hinder av taushetsplikten. Det fremgår også av helsepersonelloven § 23 nr. 6 at taushetsplikten etter helsepersonelloven § 21 ikke er til hinder for at opplysningene gis videre etter regler fastsatt i lov eller i medhold av lov når det er uttrykkelig fastsatt eller klart forutsatt at taushetsplikt ikke skal gjelde. Helsepersonelloven § 37 sier også: ”Kongen kan pålegge helsepersonell med autorisasjon eller lisens å gi opplysninger til helseregistre i samsvar med forskrift gitt i medhold av helseregisterloven.”

12.2.2 Forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet at helsepersonell og virksomheter skal pålegges meldeplikt til nasjonal kjernejournal, ved at det i helseregisterloven § 9 også vises til nye § 6d om kjernejournal. Det nærmere innholdet i plikten skal reguleres i forskrift.

For at kjernejournalen skal bli et nyttig og hyppig brukt verktøy, er det en forutsetning at tilslutningen er stor slik at brukerne/helsepersonellet bare unntaksvis finner at opplysninger om pasienter mangler. Brukerne må også ha tillit til at opplysingene de finner er korrekte og oppdaterte. For at dette skal kunne oppnås, må relevante opplysninger overføres til kjernejournalen så raskt som mulig etter at de er registrert i elektronisk pasientjournal (EPJ) eller i annet aktuelt journalsystem.

I kapittel 10 har departementet gitt en vurdering av hvilke opplysninger som bør inngå i nasjonal kjernejournal.

12.3 Tilgang til opplysninger

12.3.1 Gjeldende rett

I helseregisterloven § 16 oppstilles det krav om at databehandlingsansvarlige og databehandler gjennom planlagte og systematiske tiltak skal sørge for tilfredsstillende informasjonssikkerhet med hensyn til konfidensialitet, integritet, kvalitet og tilgjengelighet ved behandling av helseopplysninger. Videre følger det av lovens § 13 at det bare er den databehandlingsansvarlige, databehandlere og den som arbeider under den databehandlingsansvarliges eller databehandlers instruksjonsmyndighet, som kan gis tilgang til helseopplysninger. Tilgang kan bare gis i den grad dette er nødvendig for vedkommendes arbeid og i samsvar med gjeldende bestemmelser om taushetsplikt.

Etter helsepersonelloven § 45 skal helsepersonell som skal yte eller yter helsehjelp, med mindre pasienten motsetter seg det, gis nødvendige og relevante helseopplysninger i den grad dette er nødvendig for å kunne gi helsehjelp til pasienten på forsvarlig måte.

Regelverket skiller mellom situasjoner der helseopplysninger utleveres etter en konkret vurdering av databehandlingsansvarlige for opplysningene og tilgang til opplysninger hvor bruker av opplysningene selv vurderer og tilegner seg ønsket informasjon. For elektronisk tilgang til helseopplysninger på tvers av virksomheter gjelder helseregisterloven § 13 tredje og fjerde ledd. Av helseregisterloven § 13 tredje ledd følger at tilgang til helseopplysninger i behandlingsrettet helseregister på tvers av virksomheter bare kan gis etter uttrykkelig samtykke fra den registrerte, jf. § 2 nr. 11. Etter fjerde ledd er Kongen i Statsråd gitt myndighet til, i forskrift å gjøre unntak fra kravet om uttrykkelig samtykke i tredje ledd. Det skal fremgå av journalen at annet helsepersonell er gitt helseopplysninger. Se for øvrig punkt 3.1.

Av helseregisterloven § 13a følger et forbud mot urettmessig tilegnelse av helseopplysninger.

12.3.2 Forslag i høringsnotatet

Det foreslås i høringsnotatet at det kun er behandlende helsepersonell som har en aktuell behandlingsrelasjon til den enkelte pasient som kan gis tilgang til opplysninger om vedkommende i kjernejournalen.

Av høringsnotatet fremgår det at etablering av nasjonal kjernejournal åpner for en ny måte å utveksle informasjon på. Nasjonal kjernejournal vil innebære at helsepersonell gis lettere tilgang til utvalgte helseopplysninger. Departementet foreslo derfor at selve bruken av opplysningene i registeret som hovedregel skulle baseres på samtykke fra den enkelte pasient. Det ble foreslått at pasientens samtykke skulle dokumenteres ved nedtegnelse av helsepersonellet i kjernejournalen. Pasienten ville på denne måten langt på vei kunne ivareta sin selvbestemmelsesrett, uten å måtte reservere seg for den totale kjernejournalløsningen. Departementet var imidlertid i tvil om en slik løsning var praktisk gjennomførbar, og ba derfor om at høringsinstansene vurderte dette spørsmålet spesielt.

12.4 Høringsinstansenes syn

Ingen av høringsinstansene hadde vesentlige innvendinger mot forslaget om meldeplikt. Høringsinstansene har noe ulikt syn på departementets forslag om samtykke, men hovedtyngden av uttalelsene gikk klart i retning av at samtykke, slik det er definert i helseregisterloven § 2 nr. 11, ikke fremstod som hensiktsmessig.

Norsk manuellterapeutforening uttaler følgende:

”Personvern- og informasjonssikkerhetsgrunner tilsier at bare helsegrupper som har tjenestelig behov for det skal ha tilgang til kjernejournalen. For å sikre personvernet best mulig bør det reguleres i forskrift hvilke grupper som skal ha hvilken tilgang til journalen. Det bør bl.a. skilles mellom hvem som bare skal ha leseadgang til journalen og hvem som i tillegg har adgang til å legge inn opplysninger.”

Funksjonshemmedes fellesorganisasjon

”Men FFO er særdeles fornøyd med at selve bruken av registeret som hovedregel skal baseres på samtykke fra den enkelte pasient.”

Den norske legeforening

”Legeforeningen er noe usikre på om et slikt krav bør oppstilles. Det er viktig at helsepersonell får en rask og effektiv tilgang til den nødvendige informasjonen, og en pasient som ikke har reservert seg mot bruk og opprettelse av kjernejournal vil forvente at helsepersonell gjør seg nytte av denne.

Legeforeningen anser at personvernmessige hensyn vil være ivaretatt ved at de rettigheter man har gjennom eksisterende pasientjournal (altså gjennom pålogging i EPJ) blir videreført til kjernejournal, og dette må anses å gi et tilstrekkelig grunnlag for bruk også av kjernejournalopplysningene. […]

Om og i den grad det er aktuelt at helsepersonell som ikke kan autentiseres gjennom pålogging i EPJ skal bruke informasjon i kjernejournalen er Legeforeningen enig i at ytterligere sikkerhetsforanstaltninger bør vurderes. Spørsmålet om leger i bedriftshelsetjenestens tilgang til den nasjonale kjernejournalen, bør vurderes særskilt.”

Helsedirektoratet

”Helsedirektoratet støtter departementets syn om at det skal foreligge samtykke som vilkår for tilgang til de registrerte opplysningene i kjernejournal. Dette vil langt på vei ivareta pasientenes selvbestemmelsesrett uten å måtte reservere seg mot den totale kjernejournalløsningen. Helsedirektoratet mener det er uhensiktsmessig i praksis å ha for mange ”samtykkesystemer”. Vi foreslår at et alternativ kan være at en pasient ved første gangs bruk av kjernejournal gir et generelt samtykke på ubestemt tid og som kan trekkes tilbake.

Forslaget om samtykke som vilkår for tilgang til kjernejournal ble begrunnet med at pasienten på denne måten kan ivareta sin selvbestemmelsesrett uten å måtte reservere seg fra den totale kjernejournalløsningen.

En nærmere konkretisering av løsningen, samt en gjennomgang av høringssvarene fra andre instanser, har medført at Helsedirektoratet ønsker å presisere sitt standpunkt til forslaget om samtykke som vilkår for tilgang slik det fremgår av høringssvaret. Et slikt samtykke vil være vanskelig å innhente, ta tid bort fra behandling og kan oppleves som lite reelt når pasienten er i en behandlingssituasjon. Disse forholdene står i motsetning til enkelte av formålene med kjernejournal; økt pasientsikkerhet, økt behandlingskvalitet og ressursbesparelse.

På bakgrunn av nøye vurderinger av problemstillingen, foreslår Helsedirektoratet en presisering. Dersom pasienter ikke har reservert seg fra oppføring i kjernejournalregisteret, legges det til grunn at disse pasientene gir et presumptivt samtykke til tilgang for de sentrale brukerne av kjernejournal i de tilfeller et tjenstlig behov foreligger. Sentrale brukere innbefatter helsepersonell som normalt har tilgang til pasientens journalopplysninger og legemiddeldata, herunder den akuttmedisinske kjede, spesialisthelsetjenesten, fastlegene og pleie- og omsorgstjenesten. Det må defineres nærmere i forskrift hvilket helsepersonell som inngår i denne gruppen.

Den enkelte pasient kan velge å reservere seg mot behandling av helseopplysninger i kjernejournalregisteret. Helsedirektoratet mener det må det kunne antas at pasienter som ikke har valgt å benytte seg av muligheten til å reservere seg, forventer at nærmere definerte typer helsepersonell tar kjernejournal i bruk og derigjennom gir et presumptivt samtykke til bruk.

Dersom det åpnes for at ytterligere grupper av helsepersonell kan få tilgang til kjernejournalen ved tjenstlig behov, kan dette styres av pasienten selv ved at man for denne gruppen krever eksplisitt samtykke ved bruk.”

Delta

”Departementet foreslår at selve bruken av helseopplysninger i registeret som hovedregel baseres på samtykke fra den enkelte pasient, dette slutter vi oss til. Vi støtter også at det ikke for hver gang må innhentes samtykke fra pasienten om å kunne gå inn i vedkommendes kjernejournal. Et slik samtykke kan i enkelte tilfeller være til hinder for rask innhenting av viktige opplysninger ved øyeblikkelig hjelp.

Helsepersonell vil i enkelte tilfeller ha behov for å ligge i forkant for å innhente opplysninger. Dette kan eksempelvis være når fastlegen venter inn en pasient til øyeblikkelig hjelp. Dersom pasienten i alle slike tilfeller skal måtte samtykke, kan det forsinke behandlingen som skal gis. Det støttes også av at pasienten selv kan ha kontroll med og mulighet for å sperre deler av kjernejournalen for innsyn for en begrenset eller ubegrenset periode, uten at de må reservere seg fra deltakelse i kjernejournalen.”

KS

”Tilgang til kjernejournal skal i følge foreslått § 6d, kun gis etter samtykke fra pasienten. Det kan være krevende å innhente samtykke for hvert enkelt oppslag ved en lengre behandlingskjede, derfor bør en pasient kunne gi samtykke til tilgang for en begrenset eller ubegrenset tidsperiode. Ettersom noen vil kunne føle seg presset til å gi et slikt samtykke, er det viktig at man gjør det svært enkelt å trekke tilbake samtykket om ønskelig.”

Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin

”Samtykke ved bruk vil etter vårt syn ikke fungere der legevakt og prehospitale akuttmedisinske tjenester trenger det mest. Tilgang må være svært enkelt fra både AMK, legevaktsentral, legevaktlege og kanskje også ambulansetjeneste. Det må kunne skje raskt, uten at pasienten er til stede eller kan kommuniseres med, og det bør kunne skje uten at man har identifisert pasientens fulle personnummer. Det personvernmessige må ivaretas ved logging av bruker, samt ev kort grunngiving for hvorfor journalen er åpnet. Det må begrenses hvor mye som må markeres av grunngivning ved bruk i akuttsituasjoner. Når det haster, er det lite gunstig å bruke tid på å begrunne innsyn/markering ved oppslag. Hvis tungvint å få tilgang, vil det gi mindre bruk av kjernejournalen.”

Norges Farmaceutiske forening

”NFF støtter at helsepersonell inkludert farmasøyter uten hinder av virksomhetsgrense har direkte elektronisk tilgang til systemet.”

Sykehusapotekene i Midt-Norge

”Der det er mulig bør det alltid innhentes samtykke fra pasient før oppslag i kjernejournalen. Innhenting av samtykke bør dokumenteres i kjernejournalen. Dersom samtykke ikke kan innhentes, bør dette begrunnes og dokumenteres.”

Apotekforeningen

”Når en pasient henvender seg til helsetjenesten må det presumptivt antas at pasienten ønsker at det engasjerte helsepersonell foretar alle de faglige kontroller mv som helsepersonellet anser å være faglig nødvendige og relevante. Det synes da ikke hensiktsmessig å måtte be om samtykke for å kunne foreta faglige vurderinger ved hjelp av opplysninger fra kjernejournalen. En ordning med krav om samtykke for hvert oppslag er derfor ikke ønskelig.”

IKT-Norge

”For å lykkes med nasjonal kjernejournal må tilgangen være så enkel som mulig, og informasjon være så behandlingsrettet som mulig. At man sikkert og med god autentisering kan sikre seg at kun relevante personer kan benytte seg av informasjonen er en selvfølge. […] Det er avgjørende for å lykkes at langt de fleste samtykker i at kjernejournalen skal benyttes. Vi er opptatt av å formidle at det vil være svært kostbart driftsmessig og ha mange og ulike muligheter for å samtykke og å reservere seg.”

Kreftforeningen

”Kreftforeningen kan vanskelig skjønne annet enn at et krav om samtykke i vesentlig grad vil redusere bruken og verdien av kjernejournalen med mindre det gjøres så store unntak at dette bare blir en tom formalitet. Mens høringsnotatet for øvrig godt viser behovet for og viktigheten av en nasjonal kjernejournal, som økt pasientsikkerhet, økt behandlingskvalitet, bedre ressursutnyttelse og økt pasientinvolvering, river en her bort mye av argumentasjonen for øvrig. Kreftforeningen mener at det er en bedre løsning at, en på lik linje med retten til å reservere seg mot behandling av helseopplysninger i registeret, også gis en rett til å reservere seg mot at det gis tilgang til opplysninger om den registrerte. En slik reservasjon kan være partiell i den forstand at den kan begrense hvem som har tilgang”

Helse Vest RHF

”Helse Vest støttar også at pasienten som hovudregel skal samtykke i bruk av opplysningane knytt til ein situasjon kor pasienten har behov for helsehjelp. Ved påfølgjande episodar må de finnast praktiske løysingar for kor ofte pasienten må gi sitt samtykke. Dersom pasienten ikkje er i stand til å gi samtykke må saka handterast på same måte som når pasientar elles ikkje har samtykkekompetanse.”

Kompetansesenteret for IT i helse- og sosialsektoren

”I utgangspunktet er vi også enige i at bruk av kjernejournalen bør baseres på samtykke. Men ettersom departementets forslag innebærer at kjernejournalen vil bli en viktig informasjonskilde også ved planlagt behandling, bør det gis mulighet for at et samtykke kan gis en viss varighet og ikke bare knyttet til navngitt helsepersonell f.eks. ved å omfatte et helt behandlingsforløp. Det vil også framstå som lite hensiktsmessig dersom fastlegen eller annet helsepersonell som pasienten har jevnlig kontakt med, vil måtte spørre om samtykke for hvert enkelt oppslag i kjernejournalen.

Tilgang til kjernejournalen bør primært skje gjennom det EPJ-system helsepersonellet benytter og de samtykker pasienten gir vedrørende tilgang til kjernejournalen bør registreres i dette. Dersom et gyldig samtykke foreligger bør hovedregelen være at helsepersonell som har rett til å se en bestemt type opplysninger i pasientens EPJ, f.eks. legemidler i bruk, også gis tilgang til den samme typen opplysninger i kjernejournalen. Fortrinnsvis bør dette skje automatisk slik at den lokale legemiddeloversikten i EPJ blir avstemt mot legemiddellisten i kjernejournalen og med alle forskjeller tydelig markert.”

12.5 Departementets vurdering og forslag

Departementet viderefører forslaget om plikt for helsepersonell og virksomheter til å melde opplysninger til nasjonal kjernejournal. For at helsepersonell og virksomheter skal kunne pålegges å melde inn helseopplysninger til nasjonal kjernejournal, må helseregisterloven § 9 endres. Departementet foreslår at det tas inn en henvisning til ny § 6d i helseregisterloven § 9.

Hvilke helsepersonell og virksomheter som skal pålegges meldeplikt, omtales noe nærmere i kapittel 11 om kilder til opplysningene. I kapittel 11 drøftes også innsamling av helseopplysninger fra Reseptformilderen og Norsk pasientregister.

Tilgang til kjernejournalen innebærer at helsepersonell, uten hinder av virksomhetsgrenser, elektronisk kan gjøre oppslag i systemet og få adgang til å lese opplysningene om den enkelte pasient. Dette vil innebære en ny måte å få tilgang til helseopplysninger på. Kjernejournalen vil åpne for at en større gruppe helsepersonell gis direkte mulighet til å lese opplysninger om pasienten. Økt tilgjengelighet på tvers av ansvarsgrenser er en sentral forutsetning for at kjernejournalen skal kunne bidra til økt kvalitet på den helsehjelp som ytes. Det er et grunnleggende hensyn, og i pasientens interesse, at behandlende helsepersonell faktisk har tilgang til nødvendig informasjon om den pasienten de behandler.

Forslaget innebærer at helsepersonell gis tilgang til kjernejournalen etter nærmere bestemte vilkår. Lettere tilgjengelige helseopplysninger skaper enkelte personvernutfordringer, herunder med hensyn til å ivareta pasientenes interesse i integritet og konfidensialitet. Samtidig som informasjon om pasienter vil bli lettere tilgjengelig i forbindelse med at det ytes helsehjelp, vil det også for personer som ikke deltar i behandlingen av pasienten kunne bli lettere å få tilgang til og derved kunne misbruke informasjon. En potensiell tilgangsrett er imidlertid ikke tilstrekkelig for rettslig å få adgang til opplysninger om en bestemt pasient i nasjonal kjernejournal. Adgang til opplysningene skal først utløses når nærmere bestemte vilkår er oppfylt.

I helsetjenesten refererer begrepet personvern seg til så vel fysisk som psykisk integritet, og særlig sentralt er kravet om samtykke til helsehjelp og rett til vern mot spredning av opplysninger. Både juridiske og tekniske skranker bidrar til å sikre pasientens personvern. Slike skranker kan være krav til samtykke ved tilgang til registeret, krav om loggføring ved bruk av kjernejournalen, forbudet mot snoking, innsyn i logg m.v. Se også omtale i kapittel 5 og 13. Et viktig hensyn er at de løsninger som velges gir et godt vern for pasienten, og dermed i mindre grad gjør det aktuelt for pasienten å reservere seg mot deltakelse i nasjonal kjernejournal.

Hvilket helsepersonell som skal gis tilgang til kjernejournalen må ses i sammenheng med formålet med kjernejournalen. Av dette følger at opplysningene i kjernejournalen skal være nødvendige og relevante for å yte forsvarlig helsehjelp. Det er derfor kun det helsepersonell som trenger opplysningene for å yte helsehjelp som skal gis tilgang.

Departementet ser at det vil kunne virke unødvendig og upraktisk å innhente samtykke fra pasienten for hvert enkelt oppslag i kjernejournalen. Det vil dessuten, i flere situasjoner, være umulig å innhente pasientens samtykke. Dette kan for eksempel gjelde i akuttsituasjoner når det er alvorlig fare for pasientens liv, når helsepersonellet ellers mener det ikke er tid til å innhente samtykke, eller når pasienten på grunn av sin fysiske eller psykiske tilstand ikke er i stand til å gi sitt samtykke. I slike situasjoner ville det uansett måtte gjøres unntak fra krav om samtykke.

Helsepersonell som for eksempel fastleger, kan oppleve krav om innhenting av samtykke som hemmende, og pasientene vil oppfatte dette som unaturlig i behandlingssituasjonen fordi man uten spesifisert samtykke har tilgang til all annen informasjon i den ordinære pasientjournalen. Legeforeningen gir i sin høringsuttalelse uttrykk for at personvernmessige hensyn vil være ivaretatt ved at de rettigheter man har gjennom eksisterende pasientjournal (ved pålogging i EPJ) blir videreført til kjernejournal, og at dette må anses å gi et tilstrekkelig grunnlag for bruk også av kjernejournalopplysningene. Helsedirektoratet har i ettertid avgitt en presiserende uttalelse knyttet til høringsnotatets omtale av krav til samtykke, hvor det foreslås en alternativ modell.

På bakgrunn av mottatte tilbakemeldinger foreslår departementet en mer differensiert løsning enn i høringsnotatet. Forslaget samsvarer i stor grad med uttalelsene fra Legeforeningen og Kompetansesenteret for IT i helse- og sosialsektoren og Helsedirektoratets presiserende uttalelse.

I lovforslaget viderefører departementet krav om samtykke som hovedregel. Utkast til ny § 6d slår således fast at tilgang til helseopplysninger i nasjonal kjernejournal krever samtykke fra den registrerte. Departementet vil imidlertid gå inn for at det vedtas unntak i forskrifter til bestemmelsen.

Kjernejournalen er blant annet beregnet brukt i den akuttmedisinske kjede hvor pasientene mottas grunnet uplanlagte hendelser. Pasientene vil forvente at behandler har tilgang til den informasjon som er nødvendig for behandlingen. Det vil kunne være et hinder for behandlingsforløpet dersom samtykke, jf. helseregisterloven § 2 nr 11, skal innhentes i slike situasjoner. I uplanlagte situasjoner er det ikke naturlig verken å innhente samtykke, eller bruke tid på å nedtegne begrunnelse for hvorfor samtykke ikke kunne innhentes. Også i mindre dramatiske situasjoner vil innhenting av samtykke virke forstyrrende og unaturlig i behandlingsforløpet. Helsepersonell vil i enkelte tilfeller ha behov for å innhente opplysninger i forkant av behandlingen. I et akuttmottak eller på en legevakt er det ofte hjelpepersonell som henter frem grunnlagsdata om pasienten, enten før pasientens ankomst eller mens annet behandlende personell foretar samtale og undersøkelse av pasienten. Krav om samtykke ved tilgang vil da fremstå som et hinder for å kunne benytte kjernejournalen som datagrunnlag.

Den enkelte pasients selvbestemmelsesrett ivaretas etter departementets forslag ved at den enkelte kan velge å reservere seg mot behandling av helseopplysninger i kjernejournalen, se kapittel 8, og mulighet til å sperre hele eller deler av kjernejournalen mot at enkelte helsepersonell gis tilgang, se punkt 13.5.4. Et tilleggskrav om samtykke for tilgang i alle situasjoner vil kunne være vanskelig gjennomførbart i praksis, ta tid bort fra behandling og kan oppleves som lite reelt når pasienten er i en behandlingssituasjon. Å tilrettelegge for ulike former for samtykkelignende løsninger vil kunne innebære en uthuling av samtykkeinstituttet slik det er lagt til grunn i helseregisterloven. Videre vil konsekvensene av et krav om et reelt samtykke stå i et motsetningsforhold til hovedformålene med kjernejournal; økt pasientsikkerhet, økt behandlingskvalitet og ressursbesparelse.

Departementets forslag til modell for tilgang til kjernejournal kan i stor grad sammenlignes med systematikken som ligger til grunn for helsepersonelloven § 45, hvor pasienten gis anledning til å motsette seg utlevering og tilgang til ordinære journalopplysninger. Departementet legger til grunn at pasienter som ikke har reservert seg mot oppføring i nasjonal kjernejournal, gir et stilltiende samtykke til tilgang for de sentrale brukerne av kjernejournal i de tilfeller et tjenstlig behov foreligger. Dette innbefatter helsepersonell som normalt har tilgang til pasientens journalopplysninger og legemiddeldata, herunder den akuttmedisinske kjede, spesialisthelsetjenesten, fastlegene og pleie- og omsorgstjenesten.

Forskriftene bør derfor gjøre unntak fra kravet om samtykke når det gjelder tilgang til kjernejournalen for ovennevnte grupper helsepersonell. Pasientene skal imidlertid ha rett til å motsette seg slik tilgang etter prinsippene i helsepersonelloven § 45 første ledd første punktum.

Pasienten skal kunne åpne for at ytterligere grupper av helsepersonell får tilgang til kjernejournalen ved tjenstlig behov, men dette forutsetter eksplisitt samtykke slik det er definert i helseregisterloven § 2 nr. 11.

Unntaket fra samtykke i samsvar med loven § 2 nr. 11 vil omfatte relativt store grupper helsepersonell. Selv om unntaket vil kunne bli omfattende, har det vært viktig for departementet å opprettholde samtykke som lovens hovedregel, blant annet for å understreke hensynet til pasientens selvbestemmelsesrett.

Det er kun behandlende helsepersonell med en aktuell behandlingsrelasjon til den enkelte pasient som skal gis tilgang til opplysninger om vedkommende i kjernejournalen. En aktuell behandlingsrelasjon omfatter både den situasjon at pasienten faktisk mottar helsehjelp, og den situasjon at helsepersonellet planlegger iverksettelse av helsehjelp eller forbereder helsehjelp. Eksempler på det siste kan være ved mottak av henvisning, og etterfølgende vurdering av henvisningen. Det kan også være ved overgang mellom nivåene, for eksempel ved utskriving eller tilbakeføring til pleie- og omsorgstjenesten.

Departementet foreslår videre at det må være et vilkår for å få tilgang, at opplysningene i kjernejournalen antas å være nødvendige og relevante for å kunne gi helsehjelp på forsvarlig måte. Dette er i tråd med kravene som stilles i helsepersonelloven § 45 som regulerer utlevering av og tilgang til journal og journalopplysninger.

Det er i kapittel 10 foretatt en vurdering av hvilke opplysningskategorier som skal inngå i kjernejournalen, og det er foreslått at kjernejournalen bare skal inneholde opplysningskategorier som ofte antas å kunne være nødvendige og relevante for å yte helsehjelp. Ved registrering av opplysningene, er det derfor allerede foretatt en overordnet vurdering av hvilke opplysninger som generelt sett antas å være relevante og nødvendige i en behandlingssituasjon. I tillegg skal helsepersonellet som behandler pasienten, selv foreta en vurdering av hvorvidt oppslag i kjernejournalen kan antas å være nødvendig og relevant for helsehjelpen. Før helsepersonellet gis tilgang til opplysninger om den enkelte pasient, bør det derfor i kjernejournalen gis en bekreftelse om at vedkommende er i en aktuell behandlingsrelasjon med pasienten, og at opplysningene i kjernejournalen antas å være nødvendige og relevante for den helsehjelpen som skal gis.