3 AMT-direktivet

3.1 Direktivets hovedformål og virkeområde

Fjernsynsdirektivet (Rådsdirektiv 89/552/EØF) hadde som hovedformål å samordne den europeiske reguleringen av fjernsynsfeltet og dermed legge til rette for fri bevegelse av fjernsynssendinger. Direktivet omfattet kun fjernsyn som kjennetegnes av at programmene er ment eller egnet til å mottas direkte og samtidig av seerne.

Regelverket om audiovisuelle medietjenester ble først vedtatt som endringer i fjernsynsdirektivet ved europaparlaments- og rådsdirektiv 97/36/EF (endringsdirektivet). I tillegg til fjernsyn omfatter dette direktivet tjenester hvor seerne selv kan velge tidspunktet for når et program skal sees (audiovisuelle bestillingstjenester). Hensikten med dette direktivet er å følge opp den tekniske og markedsmessige utviklingen som har skjedd i form av fremveksten av audiovisuelle bestillingstjenester (Video On Demand, Catch Up TV, klikkefilm, nett-TV). I lovforslaget og i den videre fremstillingen omtales slike tjenester som audiovisuelle bestillingstjenester, uavhengig av hvilken teknologi som benyttes for å distribuere innholdet.

I likhet med fjernsynsdirektivet har AMT-direktivet til hovedformål å legge til rette for fri bevegelse av fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester. AMT-direktivet skal styrke den europeiske mediesektoren i konkurransen med andre markeder ved en modernisering og forenkling av eksisterende regelverk.1

Direktivet skal videre legge til rette for likere konkurransevilkår. Dette omfatter særlig fjernsynsmediets konkurranseevne i forhold til audiovisuelle bestillingstjenester. Direktivet viser i fortalen punkt 24 til at fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester konkurrerer om det samme publikum. Direktivet skal derfor også bidra til å unngå konkurransevridning. Ettersom audiovisuelle bestillingstjenester tidligere ikke har vært underlagt noen mediespesifikk regulering fra EUs side, mens fjernsynsmediet har vært gjenstand for et relativt omfattende reguleringsregime, legger direktivet opp til en viss harmonisering av regelverkene for de to medietypene. Dette skjer dels gjennom et sett felles grunnregler som omfatter både fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester og et sett spesialregler for bestillingstjenester og dels ved at regelverket for fjernsyn liberaliseres.

Liberalisering av regelverket for fjernsyn omfatter særlig reklameavbruddsreglene. Videre inneholder direktivet fellesregler for sponsing og produktplassering som for fjernsynssektoren innebærer en liberalisering, mens det for audiovisuelle bestillingstjenester innebærer en strengere regulering enn i dag. Ifølge direktivets fortale punkt 81 innebærer den teknologiske utviklingen at forbrukerne har fått flere valgmuligheter. Blant annet innebærer ny teknologi at seerne kan velge vekk tradisjonell reklame. Ifølge fortalens punkt 80 og 81 er det derfor nødvendig å åpne for utviklingen av nye reklameteknikker og produktplassering, slik at tradisjonelt fjernsyn får bedre muligheter til å konkurrere på like vilkår som nye audiovisuelle tjenester.

3.2 Definisjoner

3.2.1 Audiovisuelle bestillingstjenester

Den viktigste nye definisjonen i AMT-direktivet er definisjonen av audiovisuelle bestillingstjenester i artikkel 1 nr. 1 bokstav a og g. Som tidligere nevnt dreier dette seg om audiovisuelle medier hvor seeren selv velger tidspunkt for når et program skal sees. Grunnvilkårene for audiovisuelle bestillingstjenester samsvarer med grunnvilkårene for fjernsyn og fremgår av artikkel 1 nr. 1 bokstav a til d:

• Tjenestens hovedformål må være å levere programmer med levende bilder som er sammenliknbare med fjernsynsprogrammer. Radio, lydpodcaster, nettaviser, søkemotorer osv. er ikke omfattet av direktivet. Heller ikke andre tjenester som inneholder videoklipp som bare fungerer som tilleggsprodukter er omfattet av begrepet.

• Det må dreie seg om massemedia som kan ha en klar påvirkning på en betydelig andel av allmennheten. Tjenester som kun henvender seg til en avgrenset krets vil ikke være omfattet.

• Det må dreie seg om ervervsvirksomhet, jf. EØS-avtalens artikkel 36 og 37. Virksomhet som er av ikke-økonomisk art eller som ikke er i konkurranse med fjernsynssendinger er ikke omfattet av direktivet. Dette gjelder blant annet private nettsteder og brukergenererte tjenester.2

• Tjenesten må tilbys via elektronisk kommunikasjonsnett. Det har ingen betydning hvilken teknologi som benyttes for å formidle programmene. Distribusjon gjennom bakkenettet, kabel-TV nett, fibernett, satellitt eller xDSL osv. vil være omfattet. Det har heller ingen betydning hvilken teknologi som benyttes for å få tilgang til programmene. Det vil følgelig dreie seg om en audiovisuell tjeneste uavhengig av om man får tilgang via nettleseren til en PC, gjennom en TV mottaker, mobiltelefon eller andre innretninger.

• Kun tjenester hvor tilbyderen har effektiv kontroll med utvelgelsen og organiseringen av programmene er omfattet. Ren distribusjon av innhold omfattes ikke av direktivet.

Grunnvilkårene angir en viktig og betydelig avgrensing av hvilke tjenester som omfattes av begrepet audiovisuelle bestillingstjenester. AMT-direktivet innebærer derfor ikke noen storstilt regulering av alt audiovisuelt innhold på Internett. Det er kun massemedietjenester som har til hovedformål å levere fjernsynsliknende programmer som er omfattet av utvidelsen av direktivet.

Særvilkårene for audiovisuelle bestillingstjenester fremgår av artikkel 1 nr. 1 bokstav g. Den avgjørende forskjellen i forhold til fjernsyn er at visningen skjer på et tidspunkt seeren selv har valgt, mens det for fjernsyn gjelder et vilkår om samtidig visning for seerne (se under).

3.2.2 Fjernsyn

Grunnvilkårene som er gjennomgått i punkt 1 til 5 i avsnitt 3.2.1 gjelder tilsvarende for fjernsyn. Den avgjørende forskjellen i forhold til audiovisuelle bestillingstjenester er vilkåret om samtidig visning.

Definisjonen av fjernsyn er teknologinøytral3 og omfatter samtidig visning av programmer gjennom elektroniske kommunikasjonsnett. I likhet med audiovisuelle bestillingstjenester har det således ingen betydning hvilken teknologi som benyttes ved formidlingen av programmene. Distribusjon gjennom bakkenettet, kabel-TV-nett, fibernett, satellitt eller xDSL osv. vil være omfattet av definisjonen. Ved utvidelsen av direktivet bør det derfor ikke primært fokuseres på hvordan innholdet distribueres eller hvilke tekniske innretninger som benyttes for å få tilgang til innholdet. Seerne vil kunne ha tilgang til både audiovisuelle bestillingstjenester og fjernsyn uavhengig av om man benytter en vanlig TV, digital-TV-boks, PC, mobiltelefon eller andre innretninger. Det avgjørende skillet mellom fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester, er som nevnt om programmet er ment eller egnet til å sees samtidig (fjernsyn) eller om den skjer på seerens bestilling (audiovisuelle bestillingstjenester). Den viktigste teknologiske forskjellen mellom fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester er derfor at bestillingstjenester forutsetter en form for returkanal fra seeren til tjenestetilbyderen, slik at seeren kan velge program fra en programkatalog.

3.2.3 Audiovisuell kommersiell kommunikasjon

Begrepet audiovisuell kommersiell kommunikasjon er et samlebegrep som omfatter de former for kommersielle ytringer som er regulert av direktivet. Dette omfatter fjernsynsreklame, sponsing, telekjøp og produktplassering, jf artikkel 1 nr. 1 bokstav h. Grunnforutsetningen for at det skal dreie seg om audiovisuell kommersiell kommunikasjon er at det foreligger en markedsføringshensikt og betaling av vederlag eller at markedsføringen skjer av selvfremmende formål.

3.2.4 Audiovisuelle medietjenester

Begrepet audiovisuelle medietjenester er samlebetegnelsen for tjenester som omfattes av AMT-direktivet. Begrepet er definert i artikkel 1 nr. 1 bokstav a og omfatter fjernsyn, audiovisuelle bestillingstjenester og audiovisuell kommersiell kommunikasjon.

3.2.5 Øvrige definisjoner

AMT-direktivet artikkel 1 nr. 1 inneholder i tillegg en rekke definisjoner av andre sentrale begrep. Dette gjelder blant annet program, redaksjonelt ansvar, tilbyder av medietjenester, produktplassering og fjernsynsselskap.

3.3 Senderlandsprinsippet og prinsippet om fri videreformidling

Som nevnt ovenfor bygger AMT-direktivet i likhet med fjernsynsdirektivet på de fire friheter. Senderlandsprinsippet og prinsippet om fri videreformidling skal sikre fri bevegelighet av audiovisuelle medietjenester (fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester).

Senderlandsprinsippet innebærer at en tilbyder av slike tjenester bare skal være underlagt reglene i det landet tilbyderen er etablert. Dette betyr at en tjenestetilbyder ikke vil være underlagt mer enn ett EØS-lands regelverk. Senderlandsprinsippet innebærer også at de forskjellige EØS-landene påtar seg å sikre at alle tjenestetilbydere innenfor landets jurisdiksjon overholder nasjonale lovregler. Det kan dermed skje en fri utveksling av tjenester uten at flere land må føre tilsyn med om tjenesten oppfyller regelverket i direktivet.

Prinsippet om fri videreformidling innebærer at de forskjellige medlemsstatene innenfor EØS-området ikke får begrense videresending av audiovisuelle medietjenester fra andre medlemstater.

En nyhet i AMT-direktivet er formaliseringen av en prosedyre for konsultasjoner (konsultasjonsprosedyren). Formålet med denne prosedyren er å oppnå en gjensidig tilfredsstillende løsning når et EØS-land (mottakerlandet) ut fra allmenne hensyn har innført strengere eller mer detaljerte regler enn direktivets minimumsregler og en fjernsynskanal underlagt et annet EØS-lands jurisdiksjon har sendinger som helt eller hovedsakelig er rettet mot mottakerlandet. Det må understrekes at konsultasjonsprosedyren ikke innebærer en plikt for fjernsynsselskapet til å følge lovreglene i mottakerlandet.

Direktivet inneholder også unntak fra senderlandsprinsippet og prinsippet om fri videreformidling i form av en omgåelsesprosedyre og en adgang til å gjennomføre nasjonale tiltak (se nærmere i kapittel 6.4 til 6.6).

Jurisdiksjonskriteriene (se kapittel 6.2) fastslår hvilket EØS-land en tjenestetilbyder skal anses å være etablert i. Det er gjort en endring av rekkefølgen av de sekundære tekniske kriteriene.

3.4 Generelt om direktivet

Av hensyn til brukervennlighet er reglene fra fjernsynsdirektivet og endringsdirektivet slått sammen i et såkalt kodifisert direktiv, AMT-direktivet (europaparlaments- og råds direktiv 2010/13/EU).4 Det erstatter de to tidligere direktivene og det er det kodifiserte direktivet som skal gjennomføres i norsk rett.Direktivet ble tatt inn i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning av 15. juni 2012. Direktivet omfatter dermed alle EU-land samt Island, Liechtenstein og Norge. Sveits er ikke direkte omfattet av direktivet.

AMT-direktivet er et minimumsdirektiv. Ifølge artikkel 4 og fortalen punkt 41 har den enkelte medlemsstat anledning til å utforme strengere eller mer detaljerte regler enn direktivets bestemmelser. Forutsetningen for å kunne utforme strengere eller mer detaljerte regler, er at reglene samsvarer med alminnelige prinsipper for fellesskapsretten.5

Etter vedtakelsen av AMT-direktivet er audiovisuelle bestillingstjenester omfattet av både AMT-direktivet og europaparlaments- og rådsdirektiv 2000/31/EF om visse rettslige aspekter ved informasjonssamfunnstjenester, særlig elektronisk handel, i det indre marked (e-handelsdirektivet). I tilfelle av konflikt mellom e-handelsdirektivet og AMT-direktivet, skal AMT-direktivet ha forrang.6

3.5 Oversikt over direktivets regler

Direktivet er delt inn i følgende kapitler:

• kapittel I og II inneholder definisjoner og hovedprinsipper

• kapittel III inneholder fellesregler som gjelder både fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester

• kapittel IV inneholder regler som bare gjelder for audiovisuelle bestillingstjenester

• kapittel V til IX inneholder regler som bare gjelder for fjernsyn

• kapittel X til XII inneholder administrative regler

Tabellene under gir en oversikt over bestemmelser som er relevante for lovforslagene i denne proposisjonen.

I tillegg til bestemmelsene nevnt i tabell 3.3 inneholder direktivet kapittel VII endringer som forenkler og liberaliserer reklameavbruddsreglene for fjernsyn. Artikkel 19 nr. 1 viderefører det såkalte separasjonsprinsippet, som fastslår at fjernsynsreklame skal være lett gjenkjennelig og holdes klart adskilt fra redaksjonelt innhold. Det nye i AMT-direktivet er at separasjonsprinsippet ikke anses å være til hinder for bruk av nye reklameteknikker som for eksempel reklame på delt skjerm, virtuell reklame og interaktiv reklame dersom medlemslandene ønsker å åpne for slik reklame. Direktivet artikkel 20 nr. 2 åpner for at EØS-landene kan liberalisere regelverket for reklameavbudd for visse programkategorier. Direktivet åpner videre for en større fleksibilitet i plasseringen av reklameinnslag så lenge den tidsmessige grensen på 20 prosent av hver klokketime i artikkel 23 og prinsippet i artikkel 20 nr. 1 om at programmets integritet og verdi ikke forringes, er overholdt. I tillegg er den såkalte døgnregelen opphevet. Denne regelen fastslo at det ikke kunne sendes mer enn 15 prosent reklame per døgn.

Gjennomføringen av reklameavbruddsreglene i AMT-direktivet er ikke tema i denne lovproposisjonen. Ved kongelig resolusjoner av 15. oktober 2009 og 23. oktober 2009 ble det foretatt endringer av forskrift om kringkasting av 28. februar 1997 nr. 153 (kringkastingsforskriften) som innebærer en liberalisering av reklameavbruddsreglene for spillefilm eller film laget for fjernsyn, lengre fiksjonsbaserte serier og programmer samt nyhetsprogrammer. I instruks til Medietilsynet av 20. august 2010 ble tilsynet bedt om å gå over til bruttoprinsippet ved tilsyn med reklameavbrudd for fjernsyn.