6 Jurisdiksjon og sendinger fra andre EØS-land

6.1 Senderlandsprinsippet og prinsippet om fri videreformidling

AMT-direktivet viderefører det såkalte senderlandsprinsippet fra fjernsynsdirektivet. Prinsippet fremgår av AMT-direktivet artikkel 2 og innebærer i korte trekk at hvert land er ansvarlig for at tjenestetilbydere i landet overholder nasjonal lovgivning og direktivets bestemmelser, jf. artikkel 2 nr. 1 og artikkel 4 nr. 6. Dette innebærer at:

• en tjenestetilbyder skal bare være underlagt reglene i det landet virksomheten er etablert

• en tjenestetilbyder kan ikke være underlagt mer enn én medlemsstats regelverk

Et av hovedformålene med direktivet er å legge til rette for fri bevegelse av fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester. Prinsippet om fri videreformidling innebærer at det enkelte EØS-land (heretter mottakerland) i utgangspunktet ikke kan hindre videresending av fjernsyn eller audiovisuelle bestillingstjenester fra tilbydere etablert i et annet EØS-land (senderland), jf. artikkel 3 nr. 1. Fra dette utgangspunkt åpner direktivet for unntak etter nærmere vilkår i tre tilfeller:

• når mottakerlandet har innført strengere regler enn senderlandet, kan mottakerlandet ved omgåelsestilfeller iverksette egnede tiltak ved brudd på nasjonale regler (se om omgåelsesprosedyren i kapittel 6.4). Denne adgangen gjelder kun for fjernsynskanaler som hovedsakelig er rettet mot mottakerlandet og forutsetter blant annet at mottakerlandet først har gjennomført konsultasjoner med senderlandet (se om konsultasjonsprosedyren i kapittel 6.3)

• mottakerlandet kan etter særskilte vilkår hindre videresending av fjernsynsendinger fra andre EØS-land på grunn av brudd på direktivets regler om innhold som kan være skadelig for mindreårige eller som oppfordrer til hat på grunnlag av rase, kjønn, religion eller nasjonalitet (se kapittel 6.5)

• med hensyn til audiovisuelle bestillingstjenester fra andre EØS-land kan mottakerlandet iverksette egnede tiltak når det er nødvendig av viktige samfunnshensyn (se kapittel 6.6)

Prinsippet om fri videreformidling i artikkel 3 nr. 1 innebærer kun en forpliktelse til å «sikre fri mottaking» og «ikke hindre videresending (…) av grunner som faller inn under områder som samordnes ved dette direktiv».

6.2 Jurisdiksjonskriterier

AMT-direktivet inneholder en rekke detaljerte regler for å avgjøre hvilken medlemsstat som har jurisdiksjon. I første omgang avhenger jurisdiksjonen av hvor hovedkontoret ligger og hvor redaksjonelle avgjørelser tas (se kapittel 5.6.3.6). Dersom hovedkontoret ligger i en medlemsstat og redaksjonelle avgjørelser tas i en annen medlemsstat, ligger jurisdiksjonen hos landet hvor en betydelig del av arbeidsstyrken holder til, jf. artikkel 2 nr. 3.

Dersom disse etableringskriteriene ikke gir noen løsning for hvilket land som har jurisdiksjon over en tjeneste kommer de subsidiære kriteriene i artikkel 2 nr. 4 til anvendelse. Disse kriteriene har primært betydning for tjenester formidlet via satellitt. De subsidiære kriteriene innebærer at jurisdiksjonen først bestemmes ut fra hvilket land signalene sendes til satellitten (uplink) og deretter hvilket land satellittkapasiteten hører inn under. Dette innebærer en endring i forhold til fjernsynsdirektivet, men antas per i dag ikke å ha praktiske konsekvenser for Norge. Endringen i direktivet vil bli fulgt opp gjennom endring av jurisdiksjonskriteriene i kringkastingsforskriften § 1-1.

6.3 Konsultasjonsprosedyren for nasjonalt regelverk for fjernsyn

6.3.1 AMT-direktivet

AMT-direktivet er et minimumsdirektiv. Artikkel 4 nr. 1 slår derfor fast at den enkelte medlemsstat ut fra allmenne hensyn har adgang til å fastsette strengere eller mer detaljerte regler på områder som reguleres av direktivet. Forutsetningen for å kunne fastsette strengere eller mer detaljerte regler er at regelverket er i samsvar med felleskapsretten forøvrig.

Senderlandsprinsippet og prinsippet om fri videreformidling innebærer at Norge i utgangspunktet ikke kan motsette seg sendinger fra fjernsynskanaler som har etablert seg i et annet EØS-land med lempeligere regler og som retter sendingene sine mot Norge. Prinsippene er imidlertid ikke til hinder for at mottakerlandet kontakter senderlandet og samarbeider for å få i stand en gjensidig tilfredsstillende løsning.

Direktivet artikkel 4 nr. 2 åpner for at mottakerlandet kan gjennomføre en konsultasjonsprosedyre for å få senderlandet til å anmode fjernsynskanalen til å opptre i samsvar med regelverket i mottakerlandet. Det må understrekes at anmodningen ikke innebærer noen formell forpliktelse til å følge regelverket i mottakerlandet. Konsultasjonsprosedyren utgjør derfor ikke noe unntak fra senderlandsprinsippet eller prinsippet om fri videreformidling, men er et system for å få i stand en minnelig løsning basert på frivillighet.

Bestemmelsen pålegger EØS-land å delta i konsultasjoner når et annet EØS-land ber om det. Tilsvarende gir bestemmelsen det enkelte EØS-land en rett til å benytte seg av prosedyren ovenfor andre EØS-land. Ordningen innebærer at mottakerlandet sender en begrunnet anmodning om at senderlandets myndigheter ber den aktuelle kringkasteren å følge nærmere bestemte regler i mottakerlandets lovgivning. Senderlandets myndigheter plikter å henvende seg til kringkasteren med en anmodning om at den følger de aktuelle reglene i mottakerlandet. Direktivet pålegger ikke senderlandets myndigheter å tvinge kringkasteren til å etterkomme anmodningen. Senderlandets myndigheter vil ha en to måneders frist til å rapportere til mottakerlandet om resultatet av anmodningen. Begge de berørte landenes myndigheter kan anmode kontaktkomiteen1, som etableres av direktivet, om å gjennomgå saken.

For å gjennomføre konsultasjoner må mottakerlandet godtgjøre at de nasjonale reglene er begrunnet av «allmenne hensyn». Dette omfatter ifølge fortalen punkt 41 blant annet «regler for forbrukervern, beskyttelse av mindreårige og kulturpolitikk». Punkt 42 i fortalen stiller videre krav om at den medlemsstat som anmoder om samarbeid sikrer at reglene «objektivt sett er nødvendige, blir anvendt på en måte som sikrer likebehandling og ikke går lenger enn det som er nødvendig for å nå disse målene.»

Konsultasjonsprosedyren kan bare benyttes ovenfor kanaler som er helt eller hovedsakelig rettet mot mottakerlandet.2 I denne vurderingen kan det legges vekt på sendingenes språk, hvor reklame- og abonnementsinntekter hovedsakelig skriver seg fra og hvorvidt det finnes programmer og/eller reklamesendinger spesifikt beregnet på det aktuelle mottakerlandet.3 Konsultasjonsprosedyren forutsetter ikke at mottakerlandet påviser omgåelse slik det kreves for å iverksette beskyttelsestiltak, jf. artikkel 4 nr. 3 bokstav b.

6.3.2 Høringen

I høringsnotatet foreslo departementet at adgangen til å be andre EØS-land følge regelverket i Norge ble hjemlet i kringkastingsforskriften.

Norske myndigheters plikt til å gjennomføre konsultasjoner ved henvendelser fra andre EØS-land ble foreslått hjemlet i kringkastingsloven. Ansvaret for å håndtere konsultasjoner ble foreslått lagt til departementet. Dette ble i høringsnotatet begrunnet i at prosedyren berører Norges forhold til andre stater og i enkelte saker forutsetter dialog med andre departementer og tilsynsorganer.

6.3.3 Høringsinstansenes syn

Familie & Medier, Forbrukerombudet, NRK og TV 2 støtter departementets forslag om en ny bestemmelse som gir norske myndigheter adgang til å be andre EØS-land om å anmode fjernsynsselskap etablert i vedkommende stat om å følge strengere eller mer detaljerte norske regler. Forbrukerombudet viser til at stadig flere aktører etablerer seg i utlandet selv om de retter seg mot norske forbrukere. Ombudet støtter derfor forslaget om å innarbeide en konsultasjonsprosedyre.

I tilknytning til en bestemmelse som pålegger norske myndigheter å håndtere henvendelser fra andre EØS-land uttaler TV 2:

«Vi noterer at man vil legge håndteringen av slike konsultasjoner til Kulturdepartementet. Vi vil anta at en beslutning om å iversette beskyttelsestiltak eller anmode om å følge strengere regler vil være et enkeltvedtak. Dersom førsteinstansen er departementet fremstår klageordningen som ganske illusorisk. En klage som behandles i regjeringen vil heller ikke kunne behandles av Sivilombudsmannen.»

Justisdepartementet påpeker at det ut fra legalitetsbetraktninger bør presiseres i bestemmelsens forarbeider at en slik anmodning ikke må gi inntrykk av å være et rettslig bindende pålegg.

6.3.4 Departementets vurdering

Norges rett til å rette henvendelser til andre EØS-land bør etter departementets vurdering fastsettes i kringkastingsforskriften.

Norges plikt til å gjennomføre konsultasjoner bør hjemles i kringkastingsloven selv om plikten til å gjennomføre konsultasjoner kun retter seg mot norske myndigheter og ikke medfører noen plikter eller rettigheter for norske fjernsynsforetak.

Som departementet tok opp i høringen bør norske myndigheters forpliktelse til å anmode et fjernsynsselskap til å følge regelverket i et annet EØS-land ikke gjelde ubetinget. For det første må det foreligge en begrunnet henvendelse. For det andre må norske myndigheter vurdere om fjernsynsselskapet faller inn under norsk jurisdiksjon og i hovedsak retter seg mot vedkommende EØS-land. For det tredje må regelverket i EØS-landet være fastsatt i allmennhetens interesse i samsvar med felleskapsretten. For det fjerde kan ikke norske myndigheter oppfordre fjernsynsselskaper etablert i Norge om å rette seg etter utenlandsk regelverk dersom det strider mot andre norske rettsregler. Særlig må forholdet til ytringsfriheten i Grunnloven § 100 vurderes før det kan være aktuelt å oppfordre et fjernsynsselskap etablert i Norge om å følge utenlandske rettsregler. Disse reservasjonene bør fremgå av lovteksten.

Som Justisdepartementet presiserer i sin høringsuttalelse, må en anmodning om å følge regelverket i et annet EØS-land ikke gi inntrykk av å være et rettslig bindende pålegg. Departementet er derfor ikke enig med TV 2 i at en anmodning vil være et enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2 bokstav b jf. bokstav a.

I høringen foreslo departementet at håndteringen av henvendelser fra andre land skulle legges til departementet. I de fleste av våre naboland samt Storbritannia er imidlertid ansvaret for å håndtere henvendelser fra andre EØS-land lagt til underliggende tilsynsorgan og ikke til departementet. Departementet mener det vil være hensiktsmessig at håndteringen skjer av tilsvarende instans i Norge og at oppgaven med å håndtere slike henvendelser legges til Medietilsynet.

6.4 Omgåelsesprosedyren for nasjonalt regelverk for fjernsyn

6.4.1 AMT-direktivet

Direktivet etablerer i artikkel 4 nr. 3 til 5 en prosedyre som kan følges i omgåelsestilfeller dersom mottakerlandet finner at konsultasjonsprosedyren ikke gir tilfredsstillende resultater. Direktivet åpner for at mottakerlandet kan iverksette «egnede tiltak» dersom den aktuelle kringkasteren har etablert seg i senderlandet med den hensikt å omgå de strengere regler som gjelder i mottakerlandet. Adgangen til å iverksette tiltak etter denne bestemmelsen gjelder i omgåelsestilfeller, jf. artikkel 4 nr. 3 bokstav b.

Vilkårene for å iverksette tiltak etter bestemmelsen kan oppsummeres slik:

• det er gjennomført en konsultasjonsprosedyre som ikke har gitt tilfredsstillende resultater

• det foreligger et omgåelsestilfelle

• tiltakene må være ikke-diskriminerende, proporsjonale, nødvendige og begrunnet i allmenne hensyn

• ESA og senderlandet et blitt varslet om tiltakene og begrunnelsen

• ESA har godkjent at tiltakene er i samsvar med felleskapsretten

6.4.2 Høringen

I høringen foreslo departementet at det i kringkastingsloven ble hjemlet en adgang til å iverksette tiltak ved omgåelse av norske regler i samsvar med direktivet og at nærmere regler om prosedyren ble fastsatt i kringkastingsforskriften. Departementet anså at et forbud mot videresending ville være et hensiktsmessig virkemiddel og at adgangen til å nedlegge forbud ble lagt til Medietilsynet.

6.4.3 Høringsinstansenes syn

Familie & Medier og Forbrukerombudet støtter forslaget om å innføre en adgang til å iverksette beskyttelsestiltak ved omgåelse av norske regler. Forbrukerombudet påpeker at selv om en slik adgang antas å ha liten praktisk betydning vil muligheten for å iverksette tiltak av og til kan være nok til å forhindre overtredelser.

Telenor mener at et forbud mot videresending er et uhensiktsmessig virkemiddel ettersom et slikt pålegg retter seg mot distributørene og ikke direkte mot kringkasteren. Sanksjoner bør rettes mot den som faktisk overtrer reglene og ikke mot tredjeparter. Dersom loven likevel skal inneholde et forbud mot videresending påpeker Telenor at det er viktig at distributøren på en tydelig og klar måte blir informert direkte om eventuelle vedtak, gis god tid til å innrette seg og at distributørens ansvar begrenses.

Når det gjelder virkemidler viser Medietilsynet til at forslaget ikke gir Medietilsynet hjemmel til å forby salg, utleie eller markedsføring av innretninger eller tjenester som i det vesentlige har som formål å gi tilgang til fjernsynskanaler. Dette kan typisk være tiltak rettet mot omsetning av tilgangskort til parabolsendinger. TV 2 mener videre at et forbud mot videresending vil være utilstrekkelig og viser til at videresendingsbegrepet i tradisjonell forstand ikke vil omfatte DTH-mottak (Direct to Home/privat mottak av parabolsendinger). Som nevnt i kapittel 6.3.3 påpeker også TV 2 spørsmålet at det vil være uheldig om Kulturdepartementet skal fatte beslutning om å iverksette beskyttelsestiltak etter omgåelsesprosedyren da klageordningen da vil fremstå som illusorisk.

Ifølge TVNorge bør det før tiltak iverksettes være fastslått rettskraftig at fjernsynsselskapet har etablert seg i et annet land i den hensikt å omgå bestemmelser som ellers ville fått anvendelse:

«Det er kun fjernsynsselskapet selv som kan redegjøre for hvorfor selskapet eventuelt er etablert utenfor Norge. Det må derfor etableres prosesser som gir fjernsynsselskapet tilstrekkelig rettssikkerhet før prosedyrene for nedlegging av forbud mot videresending i forskriften § 4-5 igangsettes.»

6.4.4 Departementets vurdering

Departementet vil i det følgende særlig drøfte hvilke tiltak det bør åpnes for og hvilket organ som skal ha adgang til å iverksette tiltak etter omgåelsesprosedyren.

Departementet er enig med Forbrukerombudet i at en bestemmelse som åpner for tiltak i omgåelsestilfeller vil kunne virke preventivt med hensyn til omgåelser av regelverket. Departementet mener derfor at adgangen til å iverksette tiltak ved omgåelser av norske regler, bør inntas i kringkastingsloven og tilhørende forskrifter. Ettersom det er tale om inngrep med rettslige midler ovenfor private aktører, innebærer legalitetsprinsippet at regelverket må spesifisere hvilke tiltak som kan iverksettes. Som nevnt fremgår det ikke av direktivet hva som vil anses som «egnede tiltak». Slik departementet ser det har de forskjellige statene en betydelig grad av frihet til å velge den type tiltak som anses mest hensiktsmessig.

I høringen foreslo departementet nedleggelse av forbud mot videresending som virkemiddel i omgåelsessaker. Dette må også innebære at mindre drastiske tiltak kan iverksettes, som for eksempel pålegg om sladding av visse reklameavbrudd. Departementet slutter seg til høringsuttalelsene fra Medietilsynet og TV 2 som peker på at tiltak må utformes slik at det også bør kunne nedlegges forbud mot salg, utleie eller markedsføring av innretninger eller tjenester som i det vesentlig har til formål å gi tilgang til fjernsynskanaler som omgår norsk regelverk. Disse tiltakene samsvarer med kringkastingslovens adgang til tiltak ved brudd på bestemmelser om beskyttelse av mindreårige og som oppfordrer til hat, jf. kringkastingsloven § 4-5 andre ledd.

Gjennomføring kan skje gjennom en utvidelse av kringkastingsloven § 4-5 og at nærmere fremgangsmåte og vilkår fastsettes i kringkastingsforskriften. Etter departementets oppfatning bør det etableres en lovhjemmel til å varsle en kringkaster etablert i et annet EØS-land som sender sendinger som hovedsakelig er rettet mot det norske markedet og omgår norsk regelverk, om at tiltak vil bli iverksatt dersom kringkasteren ikke retter seg etter nærmere spesifiserte norske regler. Varsel forutsetter at vilkårene i AMT-direktivet artikkel 4 nr. 3-5 er oppfylt.

Ettersom Medietilsynet er den primære tilsynsmyndigheten for kringkastingsregelverket og har myndighet til å iverksette tiltak etter eksisterende regelverk, vil det etter departements syn være mest naturlig at Medietilsynet også får i oppgave å iverksette tiltak ved omgåelse av nasjonale regler. Dette vil innebære at Medietilsynets vedtak vil kunne klages inn for Medieklagenemnda, jf TV 2s uttalelse om klageadgang.

6.5 Beskyttelsestiltak ved brudd på direktivets regler om innhold som kan være skadelig eller oppfordre til hat i fjernsyn

Utgangspunktet er at hvert land har ansvar for at tjenestetilbydere under deres jurisdiksjon følger grunnkravene i direktivet. Dersom et EØS-land ikke sørger for at særlig viktige regler i direktivet blir overholdt, kan andre EØS-land iverksette beskyttelsestiltak etter artikkel 3 nr. 2. Adgangen til tiltak omfatter kun brudd på direktivets regler om innhold som kan være alvorlig til skade for mindreårige, jf. artikkel 27 nr. 1, skadelig for mindreårige, jf. artikkel 27 nr. 2 eller brudd på direktivets forbud mot program som oppfordrer til hat på grunnlag av rase, kjønn, religion eller nasjonalitet i artikkel 6 (se kapittel 7.2). Bestemmelsen forutsetter ikke at det dreier seg om en omgåelsessituasjon. For øvrig oppstiller bestemmelsen følgende vilkår for å kunne iverksette beskyttelsestiltak:

• det må foreligge minst to brudd på bestemmelsene innenfor en periode på tolv måneder

• det enkelte brudd må være åpenbart, vesentlig og alvorlig

• medlemsstaten må ha gitt fjernsynsselskapet og ESA skriftlig melding om bruddet og hvilke tiltak som vil bli iverksatt

• det har vært gjennomført konsultasjoner med senderlandet og ESA som ikke har bidratt til en minnelig løsning innen 15 dager.

• ESA må ha godkjent at beskyttelsestiltakene er i samsvar med felleskapsretten.

AMT-direktivet innebærer ingen endring i adgangen til å gjennomføre midlertidige beskyttelsestiltak for formidling av fjernsynskanaler fra andre EØS-land ved brudd på direktivets regler. Adgangen til å gjøre unntak er gjennomført i norsk rett gjennom bestemmelsene i kringkastingsloven § 4-5 bokstav b, c og d og kringkastingsforskriften § 4-4. Kringkastingsloven § 4-5 ble i 2005 utvidet slik at den nå også gjelder for andre plattformer enn fjernsyn formidlet via kabelnett.4 Dette fremgår av bestemmelsens andre ledd som gir Medietilsynet hjemmel til å forby salg, utleie eller markedsføring av innretninger eller tjenester som i det vesentlige har til formål å gi tilgang til fjernsynskanaler. Dette omfatter i praksis adgang til å forby programkort, dekodere og liknende innretninger. Bestemmelsen i andre ledd vil derfor kunne benyttes ved fjernsyn distribuert via satellitt, gjennom det digitale bakkenettet eller ved bruk av IP-baserte teknologier.

6.6 Audiovisuelle bestillingstjenester: beskyttelsestiltak begrunnet i hensynet til viktige samfunnshensyn

6.6.1 AMT-direktivet

AMT-direktivet utvider som nevnt ovenfor prinsippet om fri videreformidling til også å omfatte audiovisuelle bestillingstjenester. Direktivet oppstiller derfor også en særskilt unntaksregel for slike tjenester i artikkel 3 nr. 4. Etter disse reglene kan det gjøres unntak fra prinsippet om fri videreformidling dersom en audiovisuell bestillingstjeneste skader eller det er tungtveiende risiko for skade på følgende samfunnshensyn:

• den offentlige orden, særlig forebygging, etterforskning, avsløring og forfølgning av straffbare forhold herunder beskyttelse av mindreårige, oppfordring til hat og krenkelse av enkeltpersoners menneskeverd

• vern av folkehelsen

• den offentlige sikkerhet, herunder vern av den nasjonale sikkerhet og forsvar, eller

• forbrukere og investorer så langt disse er forbrukere

Tiltakene må stå i et rimelig forhold til de berørte interesser. For øvrig oppstiller direktivet følgende prosedyrekrav:

• mottakerlandet må ha anmodet senderlandet om å iverksette tiltak, uten at dette har vært tilstrekkelig

• ESA og senderlandet må ha blitt underrettet om tiltakene

6.6.2 Gjeldende rett

Audiovisuelle bestillingstjenester vil som tidligere nevnt være omfattet av ehandelslovens regler. Ehandelsloven § 5 første ledd inneholder det grunnleggende prinsippet om fri bevegelighet, mens andre ledd inneholder unntaksregler som samsvarer med unntaksreglene i AMT-direktivet artikkel 3 nr. 4. Beskyttelsestiltak etter ehandelsloven forutsetter at det foreligger annen lovgivning som gir domstoler eller andre myndigheter hjemmel til å iverksette beskyttelsestiltak. Etter gjeldende rett foreligger det naturlig nok ingen slik lovbestemmelse i kringkastingsloven for audiovisuelle bestillingstjenester.

6.6.3 Høringen

I høringsnotatet foreslo departementet ingen regler for å fastsette beskyttelsestiltak i forhold til audiovisuelle bestillingstjenester i samsvar med artikkel 3 nr. 4. Begrunnelsen for dette var at en slik hjemmel reiser komplekse problemstillinger og berører i hvilken grad tilbydere av overføringstjenester skal pålegges plikter på bakgrunn av innholdet de distribuerer.

6.6.4 Høringsinstansenes syn

Familie & Medier forventer et konkret forslag fra departementet når Medieansvarsutvalget har utredet saken. NRK støtter departementets forslag om å la Medieansvarsutvalget foreta en nærmere utredning av om det bør innføres en lovbestemmelse som gir norske myndigheter adgang til å iverksette beskyttelsestiltak mot audiovisuelle bestillingstjenester etablert utenfor Norge. For å sikre like konkurransevilkår mellom fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester mener RiksTV at det også bør innføres en hjemmel for tiltak for omgåelse også for audiovisuelle bestillingstjenester. Telenor mener det ikke bør innføres en hjemmel for å iverksette beskyttelsestiltak mot audiovisuelle bestillingstjenester etablert utenfor Norge.

Forbrukerombudet uttaler følgende:

«Etter min oppfatning er det fornuftig å gjennomføre en slik utredning. Jeg håper imidlertid at resultatet av en slik utredning blir at det blir innført en slik lovbestemmelse. Jeg har selv muligheten til å gripe inn etter markedsføringsloven mot all ulovlig markedsføring (og alle urimelige avtalevilkår) som blir benyttet overfor norske forbrukere, uansett om den aktuelle aktøren er etablert i Norge eller i utlandet. Dette gjelder også TV-reklame så lenge det er snakk om problemstillinger som ikke er harmonisert i fjernsynsdirektivet. Dette innebærer som kjent at jeg kan gripe inn mot villedende reklame for eksempel på TV3, men ikke mot reklame særlig rettet til barn på samme kanal. Dette er etter mitt syn vilkårlig og uheldig, da begge forhold angår innholdet i reklamen og ikke fremsending av signaler. Jeg støtter derfor at det innføres regler som gjør det lettere å behandle aktører som fortrinnsvis retter seg mot det samme norske markedet på en mest mulig lik måte.»

6.6.5 Departementets vurdering

Spørsmålet er om kringkastingsregelverket bør inneholde en bestemmelse som gir norske myndigheter hjemmel til å iverksette beskyttelsestiltak i forbindelse med audiovisuelle bestillingstjenester. Direktivet åpner for at det enkelte EØS-land selv vurderer om det er ønskelig å fastsette slike regler. Det er derfor ingen plikt til å innføre slike regler. Det må understrekes at det her kun dreier seg om beskyttelsestiltak mot tjenester som defineres som audiovisuelle bestillingstjenester (jf kapittel 5.6), ikke mot innhold på Internett som sådan. Departementet vil eventuelt komme tilbake til spørsmålet om det bør innføres en hjemmel til å iverksette beskyttelsestiltak for audiovisuelle bestillingstjenester i kringkastingsloven dersom erfaringene med utvidelsen av loven tilsier at det er behov for en slik bestemmelse.

6.7 Norges tilpasningsforhandlinger om alkoholreklame i fjernsynssendinger som er særskilt rettet mot Norge

Etter fjernsynsdirektivet hadde Norge et generelt unntak fra prinsippet om fri videreformidling når det gjelder alkoholreklame. Etter innlemmelsen av endringsdirektiv 97/36 lød unntaket i EØS-avtalen vedlegg XI punkt 5p bokstav c som følger:

«The EFTA States shall be free to compel cable companies operating on their territories to scramble or otherwise obscure spot advertisements for alcoholic beverages in programmes of television broadcasters whose main audience is in an EEA EFTA State. (…)»

Direktivet ga altså Norge en utrykkelig rett til å pålegge kabelselskaper å hindre visningen av reklameinnslag for alkohol ved sladding i fjernsynssendinger som er særskilt rettet mot Norge. Pålegget om sladding forutsatte ikke at Norge påviste omgåelseshensikt eller at nærmere prosedyrer var gjennomført. Unntaket omfattet ikke fjernsyn distribuert gjennom andre plattformer enn kabel.

Den 14. februar 2012 offentliggjorde Regjeringen at den etter avtale med de andre EFTA-landene vil meddele EU-siden at man tar AMT-direktivet inn i EØS-avtalen uten at unntaket videreføres. Regjeringen legger til grunn at alkohollovens forbud mot alkoholreklame som også omfatter alkoholreklame i rettede sendinger fra utlandet er forenelig med direktivet og kan bestå og at eventuelle brudd kan håndheves i samsvar med direktivets prosedyrer (se kapittel 6.3 og 6.4).