4 Studentsamskipnadenes adgang til å tilby tjenester til andre enn studenter

4.1 Gjeldende rett

Studentsamskipnadsloven § 3 første ledd stadfester at det er studentsamskipnadens oppgave å ta seg av studentenes velferdsbehov ved det enkelte lærested. Hva som er å regne for studentvelferdstjenester, er nærmere presisert i forskrift om studentsamskipnader § 8 første ledd. Studentsamskipnadene kan i begrenset omfang tilby velferdstjenester til andre enn studenter, jf. loven § 3 annet ledd. Dette kan for eksempel være ektefelle, registrert partner, eller samboer til en student, eller ansatte i studentsamskipnaden eller ved utdanningsinstitusjonen, se forskriften § 8 tredje ledd.

I Ot.prp. nr.71 (2006–2007) s. 7 fremhever departementet at studentsamskipnadene skal kunne drive velferdsaktiviteter overfor den samlede virksomheten ved universiteter og høyskoler, da det er hensiktsmessig at også ikke-studenter skal kunne benytte seg av eventuell ledig kapasitet i studentsamskipnadens tilbud. Studentsamskipnadens virksomhet skal også kunne være tilgjengelig for andre enn studenter ut over dette, både fordi det kan være nødvendig for å få et stort nok kundegrunnlag og fordi dette kan tilføre studentsamskipnaden ekstra inntekter. Begrensningene i muligheten for å drive kommersiell virksomhet er i hovedsak begrunnet med at studentsamskipnadene er opprettet med det primære formål å ivareta studentenes velferdsbehov. Dessuten kan studentenes pliktige medlemsskap i en studentsamskipnad vanskelig begrunnes dersom studentsamskipnadene står fritt i å drive ikke-studentrelatert virksomhet.

Kommersiell virksomhet medfører en større risiko for driften, og kan svekke fokuset på studentsamskipnadenes primære oppgaver. Videre er studentsamskipnadene i den spesielle stillingen at de mottar offentlig tilskudd til driften både i form av statlige overføringer, såkalt fri stasjon fra utdanningsinstitusjonene og semesteravgift fra studentene. De har i stor grad monopol på studentvelferdstjenester ved universiteter og høyskoler, samt at de står under tilsyn av departementet. Fordi studentsamskipnadene både driver velferd og kommersiell virksomhet, må de til en hver tid sørge for at de ikke opptrer på en slik måte at de kommer i konflikt med EØS- avtalens regler om offentlig støtte. Regnskapene skal bla. kunne dokumentere at den kommersielle aktiviteten også dekker sin andel av felleskostnadene, jf. forskriften §§ 9 og 10.

Styret er studentsamskipnadens øverste organ. Departementet peker i Ot.prp. nr. 71 (2006–2007) s. 7 på at det er styret i den enkelte studentsamskipnad som har ansvaret for å vurdere omfanget av kommersiell aktivitet, og samtidig vurdere om slik aktivitet kan føre til at fokus på studentenes velferd forsvinner. Kravet om at inntektene fra andre enn studenter skal dekke alle kostnadene ved å tilby disse tjenester, er oppstilt med tanke på å unngå at tilbud til andre enn studenter er subsidiert av midler som er ment for studentvelferden, noe som eventuelt også ville kunne komme i strid med EØS-avtalens regler om offentlig støtte. Årsaken til at studentsamskipnadene pålegges separat regnskapsførsel for denne delen av virksomheten ligger dermed i at bruken av de offentlige tilskuddene til studentvelferden skal kunne spores, og i å hindre at offentlige tilskudd til studentvelferd benyttes til annen aktivitet. I forskriften § 9 første ledd er det for øvrig fastsatt at studentsamskipnadene gjennom regnskapet skal kunne dokumentere at all offentlig støtte til studentvelferd kun kommer studentene til gode.

4.2 Forslag i høringsbrevet

Departementet foreslo å tydeliggjøre loven § 3 med hensyn til rammene for studentsamskipnadenes begrensede adgang til å tilby tjenester til andre enn studenter. Vilkåret for å kunne tilby velferdstjenester til andre enn studenter er at denne type aktivitet skal komme studentvelferden til gode. En tydeliggjøring i loven innebærer at departementet har mulighet til å reagere overfor studentsamskipnadene dersom rapporteringen i regnskapene, hvor studentsamskipnadene skal dokumentere at offentlige tilskudd ikke tilfaller andre enn studentene, avdekker at denne type virksomhet ikke bidrar positivt til velferdstilbudet. Forslaget innebærer at tilbud utover tjenester til studenter skal gå med overskudd. Dette er en naturlig forutsetning og forlengelse av kravet om at kommersiell virksomhet skal komme studentvelferden til gode. Det stilles ikke krav om at tjenester til andre enn studentene skal gå med overskudd etter ett års drift, men styret må sannsynliggjøre at driften er lønnsom i tid utover ett år. Tjenester til andre enn studenter skal måles mot studentsamskipnadens omsetning og kostnaden ved å drive tjenesten.

I høringsutkastet foreslo departementet å presisere i forskrift at det er styrets ansvar å vurdere omfanget av kommersiell aktivitet og om slik aktivitet kan føre til at fokus på studentenes velferd forsvinner, samt vurdere økonomisk risiko.

4.3 Høringsinstansenes merknader

Et flertall av høringsinstansene er enige i lovforslaget eller har ingen merknader.

Norsk studentorganisasjon (NSO) er enig i intensjonen bak forslaget, men mener det blir vanskelig for departementet å håndheve eventuelle sanksjoner ved brudd på regelen. De skisserer dialog som løsning fremfor å gi departementet muligheten til å sanksjonere mot studentsamskipnaden ved eventuelt underskudd.

Studentsamskipnaden i Trondheim (SiT) mener det er uheldig å lovfeste et krav om overskudd, og at dette gir virksomheten liten dynamikk og handlekraft, noe som er viktig for en sunn og god utvikling. SiT stiller spørsmål ved følgende momenter: Hva som skal regnes som et underskudd (hvilke kostnads- og inntektselementer skal bringes inn), om kravet er absolutt, forholdet at resultatene kan variere på bakgrunn av ulike faktorer, behov for tiltak, investeringer og satsinger vil kunne gi underskudd noen år, samt at det alltid vil være nødvendig med omstillings- og utviklingstiltak som kan gi svake resultater i en omstillingsperiode.

Samskipnadsrådet i Norge støtter ikke forslagene. Rådet mener at overskudd og drift er styrets ansvar, og at det er tilstrekkelig ivaretatt i gjeldende lover og forskrifter. De mener at en eksplisitt bestemmelse om overskudd virker urimelig, da studentsamskipnader med eksterne virksomheter som skulle vise seg ikke å gå med overskudd, kan bli gjort skyldig i lovbrudd med de konsekvenser dette vil få for virksomheten og dens ledelse.

Velferdstinget i Trondheim støtter intensjonen bak forslaget, men mener at det er unaturlig å lovfeste krav om et overskudd. Velferdstinget foreslår følgende alternativ: ”Tilbud utover tjenester til studenter skal bidra positivt til velferdstilbudet, og skal ikke gå på bekostning av allerede eksisterende velferdstilbud”.

Studentsamskipnaden i Stavanger støtter ikke forslaget, og mener kravet utgjør en risiko for lovbrudd i de tilfeller en ekstern tjeneste går med underskudd. Studentsamskipnaden i Nord-Trøndelag foreslår som et alternativ å spesifisere i siste punktum i dagens § 3 andre ledd følgende: ”… skal minimum dekke ekstraomkostningene aktiviteten innebærer”.

4.4 Departementets vurdering

Departementet er enig i at deler av forslaget kan leses og tolkes ut av eksisterende regelverk, men mener likevel at en presisering i lov er hensiktsmessig. Det overordnede målet med forslaget er at styret ved studentsamskipnaden i hovedsak skal fokusere på studentsamskipnadens oppgaver, som er tilfredsstillende velferdstjenester overfor studentene, og begrense risikoen for dårlig økonomisk drift. I departementets tilsynsvirksomhet vil departementet kunne håndheve sanksjoner dersom dette ikke etterleves. Eksempler på slike sanksjoner er inndragning av tilskudd og sammenslåing eller nedleggelse av en studentsamskipnad. Departementet vil understreke at i forkant av at sanksjoner iverksettes, ønskes det en dialog med studentsamskipnaden med det formål å løse eventuelle problemer knyttet til denne typen drift.

Departementet ønsker, hvor dette er mulig, å anmode studentsamskipnadene om å iverksette tiltak som kan snu en eventuell negativ utvikling, før sanksjoner gjøres gjeldende.

Departementet viser til at forslaget innebærer at det må utvises et skjønn, særlig ved at det pålegges styret å sannsynliggjøre at driften er lønnsom ut over ett års drift. Departementet mener likevel dette gir en hensiktsmessig presisering av studentsamskipnadenes rammer for drift. Tjenester til andre enn studenter skal måles mot studentsamskipnadens omsetning og kostnader ved å drive tjenesten.

Når det gjelder Samskipnadsrådet i Norge og Studentsamskipnaden i Stavangers innspill, viser departementet til at styret blir nødt til å foreta tilsvarende vurderinger ved engasjement i eksterne virksomheter ettersom også slikt engasjement skal bidra til en sunn økonomisk drift ved studentsamskipnadene.

Departementet viser til lovforslaget § 3 annet ledd.