15 Merknader til de enkelte paragrafene

Til § 1

Bestemmelsen i § 1 fastsetter at formålet med loven er å gi Ekstremismekommisjonen tilgang til opplysninger som er nødvendig for å få utført kommisjonens arbeid i henhold til mandatet, og å gi kommisjonen adgang til å behandle disse opplysningene. Departementet viser til de generelle merknadene i punkt 6.

Til § 2

Etter § 2 gjelder loven også på Svalbard og Jan Mayen.

Til § 3

Bestemmelsen i § 3 første ledd fastsetter at enhver uhindret av taushetsplikt kan gi Ekstremismekommisjonen de opplysningene som er nødvendige for at kommisjonen skal kunne utføre sine oppgaver. Kommisjonen består av kommisjonens leder, medlemmer og sekretariat.

Opplysninger som er framkommet ved kommunikasjonskontroll, kan bare utleveres dersom de inngår i en rapport eller analyse og de ikke inneholder individualiserende kjennetegn. I tillegg er det et krav at opplysningene ikke er sperret etter politiregisterloven §§ 50 eller 51. Dette følger av § 3 andre ledd.

Bestemmelsen innebærer ingen plikt til å gi opplysninger til kommisjonen. I utgangspunktet er det opp til den som innehar opplysningene, om vedkommende vil gi kommisjonen tilgang til dem.

Fritaket fra taushetsplikt gjelder kun så langt informasjonen er nødvendig for at kommisjonens skal kunne utføre sine oppgaver. I vurderingen av nødvendighetskriteriet, må individets interesser avveies mot samfunnets interesser, sett i lys av formålet med inngrepet. Når det gjelder inngrep i privatlivet, må det vurderes om det foreligger tungtveiende samfunnsinteresser som taler for at det i en konkret situasjon iverksettes et inngrep. De hensynene som taler for et inngrep, og den belastningen som borgeren vil bli påført gjennom inngrepet, må veies mot hverandre. Vilkåret er at det må være et rimelig forhold mellom argumentene til støtte for tiltaket og den byrden som individet vil påføres. Dette er en vurdering som må gjøres konkret i den enkelte sak. Nødvendighetsvurderingen skal foretas av den som har de aktuelle opplysningene kommisjonen ønsker tilgang til, på samme måte som ved andre vurderinger av om det skal gis innsyn. Kommisjonen vil i tillegg kunne bistå i vurderingen av om nødvendighetskravet er oppfylt. Dersom et dokument er utferdiget av et annet organ, kan det også være aktuelt å spørre om dette organets vurdering.

Fritaket fra taushetsplikt gjelder «enhver». Dette omfatter blant annet taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 og profesjonsbestemt taushetsplikt etter helsepersonelloven §§ 21 flg., verdipapirhandelloven § 10-5, finansforetaksloven § 16-2 og eiendomsmeglingsloven § 3-6. Dette omfatter også den taushetsplikten som forutsetningsvis følger av straffeloven § 211, straffeprosessloven § 119 og tvisteloven § 22-5.

Departementet legger til grunn at kommisjonen trolig ikke vil ha behov for å innhente informasjon fra ekomtilbydere. Ekomtilbydere er gjennom ekomloven underlagt en streng profesjonsbestemt taushetsplikt. Dersom det skulle bli aktuelt for kommisjonen å innhente slike opplysninger må det vurderes konkret om det er innenfor rammene av ekomloven og EUs kommunikasjonsverndirektiv (2002/58/EF). Se nærmere omtale av dette ovenfor i de generelle merknadene i punkt 7.3.2.

§ 3 annet ledd sier at informasjonstilgangen etter § 3 første ledd ikke omfatter opplysninger som er sperret etter politiregisterloven §§ 50 eller 51. Slike opplysninger kan dermed ikke utgis til kommisjonen.

§ 3 tredje ledd presiserer at kommisjonen ikke kan pålegge noen å gi opplysninger etter første ledd. Dette inkluderer også forklaringer for kommisjonen. Dette følger også indirekte av formuleringen i første ledd, men fremheves uttrykkelig av pedagogiske grunner i tredje ledd.

Departementet viser ellers til de generelle merknadene i punkt 7.

Til § 4

Paragrafen regulerer taushetsplikten til kommisjonen, både kommisjonens medlemmer og sekretariat, og taushetsplikten til andre som utfører tjeneste eller arbeid for kommisjonen. Dette kan for eksempel være en ekstern utreder som ikke inngår i det vanlige sekretariatet, men også noen som utfører rent praktiske oppgaver som levering, transport osv., og som gjennom dette blir kjent med taushetsbelagte opplysninger.

Det følger av første ledd første punktum at forvaltningslovens regler i §§ 13 til 13 g om taushetsplikt gjelder for kommisjonen. Etter første ledd andre punktum gjelder likevel ikke forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 6 for kommisjonen og de som utfører arbeid eller tjeneste for kommisjonen. Kommisjonen kan derfor ikke gi påtalemyndigheten eller kontrollmyndigheter opplysninger om lovbrudd ut fra allmenne hensyn. Plikten til å avverge et straffbart forhold, som følger av straffeloven § 196, vil imidlertid gjelde for medlemmene i kommisjonen og de som utfører tjeneste eller arbeid for kommisjonen.

Etter andre ledd første punktum kan kommisjonen og andre som utfører arbeid eller tjeneste for kommisjonen, også få en strengere taushetsplikt enn det som følger av forvaltningslovens generelle regler. I tilfeller der kommisjonen eller andre som utfører arbeid eller tjeneste for kommisjonen, mottar opplysninger som er underlagt strengere regler om taushetsplikt enn det som følger av forvaltningsloven, vil den strengere taushetsplikten også gjelde for kommisjonen eller den som ellers blir kjent med opplysningene. Dette kan for eksempel handle om at taushetsplikten omfatter flere opplysninger, at det er en snevrere adgang til å dele opplysningene med andre, eller at taushetsplikten gjelder for en lengre periode. Etter andre ledd andre punktum skal en slik eventuell strengere taushetsplikt også gjelde etter at materialet er avlevert til arkivdepot. De som utfører arbeid eller tjeneste for arkivdepotet, vil dermed ha samme taushetsplikt for slike opplysninger som medlemmene i kommisjonen.

I tillegg vil også annen taushetsplikt som følger av lovverket gjelde, for eksempel taushetsplikten etter sikkerhetsloven § 5-4 annet ledd. Bestemmelsen sier at alle som får tilgang til sikkerhetsgradert informasjon som ledd i arbeidet eller tjenesten for en virksomhet som omfattes av loven, har taushetsplikt om innholdet, samt at taushetsplikten gjelder også etter at arbeidet eller tjenesten er avsluttet.

Den som krenker taushetsplikten etter § 4, kan straffes etter straffeloven §§ 209 og 210.

Departementet viser for øvrig til de generelle merknadene i punkt 8.

Til § 5

Paragrafen regulerer kommisjonens behandling av personopplysninger. Bakgrunnen for dette er at kommisjonen i sitt arbeid vil behandle en rekke personopplysninger uten samtykke fra dem opplysningene gjelder.

Første ledd presiserer at kommisjonen har grunnlag til å behandle de personopplysningene som er nødvendige for formålet med kommisjonens arbeid, uten samtykke fra dem opplysningene gjelder, og at hjemmelen omfatter særlige kategorier av personopplysninger etter personvernforordningen artikkel 9 og personopplysninger om straffedommer og lovovertredelser etter forordningen artikkel 10.

Andre ledd gjør unntak fra den registrertes rett til innsyn i personopplysningene om vedkommende etter personvernforordningen artikkel 15. Bestemmelsen sier at den registrertes rett til innsyn ikke gjelder så langt det vil «kreve en uforholdsmessig stor innsats å gi innsyn». Kommisjonens forholdsmessighetsvurdering skal være i samsvar med det som gjelder for vitenskapelige forskningsformål, jf. Prop. 56 LS (2017–2018) punkt 38.1 under merknadene til § 17, hvor det blant annet uttales at «i forholdsmessighetsvurderingen inngår ikke bare den enkelte innsynsbegjæringen; også den samlede mengden av innsynsbegjæringer og potensielle innsynsbegjæringer kan tas i betraktning».

Bestemmelsen medfører ingen begrensning i den registrertes rett til å klage og bruke rettsmidler etter personvernforordningen kapittel 8. Klageinstansen ved klage over avslag på innsynskrav etter forordningen artikkel 15 er Datatilsynet.

Tredje ledd fastslår at kommisjonen er behandlingsansvarlig fram til kommisjonen har avsluttet sitt arbeid, og at Arkivverket er behandlingsansvarlig for materiale som avleveres til dem.

Departementet viser ellers til de generelle merknadene i punkt 9.

Til § 6

Bestemmelsen i § 6 fastsetter at opplysninger som kommisjonen har mottatt i medhold av § 3, ikke kan brukes som bevis i en senere straffesak eller sivil sak. Bestemmelsen er rettet mot utveksling av opplysninger mellom kommisjonen og tredjepersoner som gir opplysninger til kommisjonen. Bestemmelsen går foran de generelle reglene i tvisteloven og straffeprosessloven, noe som blant annet innebærer at unntakene fra bevisforbudet i tvisteloven § 22-3 annet og tredje ledd og de tilsvarende unntakene i straffeprosessloven § 118 ikke kommer til anvendelse. Av bestemmelsen framgår det videre at opplysninger kommisjonen har mottatt i medhold av § 3 heller ikke kan brukes som dokumentasjon i tilsynssaker som kan gi grunnlag for reaksjoner mot enkeltpersoner.

Departementet viser ellers til de generelle merknadene i punkt 10.

Til § 7

Første punktum slår fast at departementet er klageinstans ved klager på kommisjonens avgjørelser etter offentleglova. Etter andre punktum gjelder det samme for avgjørelser etter offentleglova som gjelder kommisjonens arkiv etter at arkivet er avlevert til arkivdepot. Med «departementet» menes det departementet som har satt ned kommisjonen og har det overordnede administrative ansvaret, altså det nåværende Arbeids- og inkluderingsdepartementet eller det departementet som senere eventuelt overtar ansvaret for saksfeltet. Det følger også av offentlegforskrifta § 11 første ledd at det administrativt overordnede organet er klageinstans for kommisjonens avgjørelser etter offentleglova. Dette tas imidlertid med også i loven her for å tydeliggjøre at det samme departementet er klageinstans både mens kommisjonens arkivmateriale er hos kommisjonen, og etter at det er avlevert til arkivdepot. Utgangspunktet ville ellers være at arkivdepotets overordnede departement ble klageinstans for avgjørelser som treffes etter avleveringen.

Departementet viser ellers til de generelle merknadene i punkt 8.3.6.

Til § 8

Etter første punktum skal det gjennomføres arkivavgrensning av kommisjonens dokumentmateriale når kommisjonen har avsluttet arbeidet sitt. Dette innebærer at materiale som ikke inngår i kommisjonens arkiv, skal skilles ut og fjernes, og det skal gjøres før arkivet avleveres.

Etter andre punktum skal så materiale som omfattes av arkiveringsplikten eller bevaringsplikt etter reglene i arkivlova med forskrifter, avleveres direkte til arkivdepot. Dette er en noe annen løsning enn det som ellers følger av forskrift om offentlege arkiv § 21 fjerde ledd første punktum, der det heter at offentlige utvalg som danner eget arkiv, skal overføre arkivet til oppdragsgiveren i ordnet stand når arbeidet er avsluttet. Avleveringen til arkivdepot skal skje i samsvar med reglene i arkivlova og forskrift om offentlege arkiv. Kommisjonen skal i tråd med forskrift om offentlege arkiv § 16 andre ledd utarbeide egne spesifiserte kassasjonsregler for fagsakene. Disse må godkjennes av Riksarkivaren før de tas i bruk.

Tredje punktum fastsetter at materiale som ikke skal arkiveres eller bevares, skal kasseres. Slikt materiale inngår i utgangspunktet i kommisjonens arkiv, men skal altså ikke tas vare på. At materialet skal kasseres, innebærer som utgangspunkt at materialet tas ut og destrueres, jf. forskrift om utfyllende tekniske og arkivfaglige bestemmelser om behandling av offentlige arkiver § 7-2 bokstav j. Dette vil være materiale som ikke er omfattet av arkivavgrensningen etter forskrift om offentlege arkiv § 14 eller bevaringspåbudet i forskriften § 15, jf. § 16.

Departementet viser ellers til de generelle merknadene i punkt 11.

Til § 9

Bestemmelsen i § 9 første ledd sier at loven trer i kraft straks. Etter andre ledd oppheves § 3 om adgang til å gi opplysninger til kommisjonen, og første og andre ledd i § 5 om behandling av personopplysninger, når kommisjonen har avsluttet sitt arbeid. § 5 tredje ledd vil dermed også gjelde etter at kommisjonen har avsluttet sitt arbeid.