10 Konstitusjonelle forhold

10.1 Innledning

Regjeringen foreslår i denne proposisjonen at Stortinget skal gi sitt samtykke til Norges deltakelse i åtte EØS-komitébeslutninger.

Grunnloven § 115 foreslås benyttet da flere av bestemmelsene i rettsaktene med tilpasninger nedfelt i EØS-komitébeslutningene, som omtalt i denne proposisjonen, innebærer en myndighetsoverføring til EFTAs overvåkingsorgan, og i forlengelsen av dette til EFTA-domstolen, som vurderes som mer enn lite inngripende.

Regjeringen foreslår at Stortinget samtidig samtykker til tilsvarende tilpasninger til enkeltbestemmelser om overføring av myndighet i tre rettsakter som det foreløpig ikke er utarbeidet EØS-komitébeslutninger for. Myndighetsoverføringen under de aktuelle bestemmelsene i disse tre rettsaktene er nærmere beskrevet nedenfor. EØS-tilpasningene vil innebære at myndighet til å treffe vedtak med direkte virkning i Norge legges til EFTAs overvåkingsorgan, med adgang til overprøving av EFTA-domstolen. EØS-komitébeslutningene om innlemmelse av disse tre rettsaktene i EØS-avtalen vil senere bli forelagt Stortinget i medhold av Grunnloven § 26 annet ledd.

10.2 Generelt om Grunnloven og myndighetsoverføring

Grunnloven bygger på en forutsetning om at lovgivende, utøvende og dømmende myndighet i Norge i utgangspunktet skal utøves av norske statsorganer. Dersom slik myndighet overføres ut av riket, taler en om myndighetsoverføring. Hvis slik myndighetsoverføring skjer, kan siktemålet være at myndighetsutøvelsen skal ha direkte virkning. Det vil si at myndighetsutøvelsen gjelder umiddelbart i norsk intern rett, uten hensyn til om den ved lov eller på annen måte er gjennomført i norsk rett av norske statsorganer. Både lovgivende, utøvende og dømmende myndighet kan tenkes å ha slik direkte virkning. En konsekvens av at myndighet kan utøves med direkte virkning, er at private rettssubjekter i Norge, enten det er tale om fysiske eller juridiske personer, må forholde seg til andre myndighetsorganer enn norske statsorganer.

Slik myndighetsoverføring fra norske statsorganer og ut av riket, slik at det kan treffes vedtak med direkte virkning i Norge, krever i utgangspunktet endring av Grunnloven etter reglene i Grunnloven § 121 (tidligere § 112). Myndighet til å treffe vedtak med direkte virkning i Norge kan likevel på nærmere vilkår overføres til internasjonale sammenslutninger etter fremgangsmåten angitt i Grunnloven § 115 (tidligere § 93), hvor Stortinget må gi samtykke med ¾ flertall, se bestemmelsens første ledd. For ordens skyld nevnes at myndighetsutøvingen ikke behøver å ha form av vedtak i snever forstand, men også kan bestå i for eksempel fysisk maktutøvelse uavhengig av om det treffes vedtak om dette.

Grunnloven § 115 (tidligere § 93) ble tatt inn i 1962 for å ha et alternativ til å endre Grunnloven ved inngåelse av internasjonalt samarbeid med myndighetsoverføring. § 115 første ledd regulerer overføring av lovgivende, utøvende og dømmende myndighet med direkte virkning for rettssubjekter i Norge. Myndighet kan overføres til en internasjonal sammenslutning som Norge er tilsluttet eller slutter seg til. Formålet må være å sikre den internasjonale fred og sikkerhet eller fremme internasjonal rettsorden og samarbeid. Myndighetsoverføringen må videre være på et saklig begrenset område.

Overføring av myndighet til en internasjonal sammenslutning til å binde Norge folkerettslig, krever ikke på tilsvarende måte bruk av fremgangsmåten i Grunnloven § 115, jf. paragrafens annet ledd. Det blir altså en forskjell mellom det å overføre myndighet når denne har direkte virkning og når den har folkerettslig virkning. Myndighet til å forplikte Norge folkerettslig kan normalt overføres etter reglene i Grunnloven § 26. Departementet går ikke nærmere inn på spørsmålet, men viser til St.prp. nr. 50 (1998–99) (Schengen) punkt 4.3.1 og punkt 4.3.2. Når ordet myndighetsoverføring nyttes i det følgende, siktes det bare til overføring av myndighet som utøves med direkte virkning i Norge.

Videre er det ikke slik at enhver myndighetsoverføring til en internasjonal organisasjon krever samtykke fra Stortinget etter fremgangsmåten i Grunnloven § 115. Etter sikker konstitusjonell praksis er Grunnloven tolket slik at det også er adgang til å inngå en folkerettslig avtale som innebærer en viss myndighetsoverføring, etter fremgangsmåten i Grunnloven § 26 annet ledd, forutsatt at myndighetsoverføringen kan anses som «lite inngripende».

Etter Grunnloven § 26 første ledd hører det under Kongen å inngå traktater. Traktater om saker som er av særlig stor viktighet, og i alle tilfelle traktater hvis iverksettelse nødvendiggjør en ny lov eller stortingsbeslutning, krever imidlertid samtykke fra Stortinget, jf. Grunnloven § 26 annet ledd. Slikt samtykke kan gis med alminnelig flertall.

Det kan være vanskelig å trekke en klar grense for når fremgangsmåten i § 26 annet ledd er utelukket, og fremgangsmåten i § 115 må benyttes. Stortingets vurdering av spørsmålet vil i tvilstilfeller bli tillagt stor vekt. Det vises til redegjørelsen for dette i St.prp. nr. 50 (1998–99) punkt 4.1.2. Det er klart at det kan gis samtykke til en myndighetsoverføring etter Grunnloven § 115 uansett om den faller over eller under terskelen for «lite inngripende». I tilfeller hvor visse deler av den myndighetsoverføringen det samtykkes til, er mer enn lite inngripende, er det dermed ikke nødvendig å ta stilling til om andre deler av myndighetsoverføringen overstiger terskelen.

Vurderingen av om en overføring av myndighet kan anses som «lite inngripende» tar utgangspunkt i Grunnlovens bestemmelser om statsmaktenes kompetanse. Læren om «lite inngripende myndighetsoverføring» har sitt utspring i juridisk teori på 1960-tallet, og den imøtekommer et behov for fleksibilitet i de konstitusjonelle rammene for Norges forhold til europeisk og annet internasjonalt samarbeid. Læren har konsekvent blitt lagt til grunn av skiftende regjeringer og av Stortinget i en rekke saker. Justis- og beredskapsdepartementets lovavdeling (Lovavdelingen) ga, i en vurdering av nye prosedyreregler for offentlig støtte 23. januar 2014 (JDLOV-13-6526), følgende oversikt over anvendelsen av Grunnloven § 26 annet ledd ved lite inngripende myndighetsoverføring og den derav foreliggende konstitusjonelle praksis:

Det sentrale i dette tilfellet er at myndighetsoverføring som anses som «lite inngripende», etter sikker konstitusjonell praksis kan skje med Stortingets samtykke etter Grunnloven § 26 annet ledd. Vi viser særlig til drøftelsene i St.prp. nr. 100 (1991–92) (EØS-avtalen) s. 342 med videre henvisninger og St.prp. nr. 50 (1998–99) (Schengen) s. 35, og de vedtak som ble fattet i den forbindelse. Ut over disse to sakene finnes det også etter hvert en rekke andre tilfeller der Stortinget har samtykket etter Grunnloven § 26 annet ledd med den begrunnelse at det har foreligget myndighetsoverføring, men at denne har vært «lite inngripende». Vi viser, som eksempler, til St.prp. nr. 44 (2004–2005), jf. Innst. S. nr. 164 (2004–2005) (flysikkerhet – EASA-forordningen), Prop. 133 S (2011–2012), jf. Innst. 86 S (2012–2013) (resirkulert plast), Prop. 16 S (2012–2013), jf. Innst. 191 S (2012–2013) (vinforordningene), Prop. 27 S (2012–2013), jf. Innst. 146 S (2012–2013) (flysikkerhet II – revidert EASA-forordning).

I samtlige tilfeller som Stortinget har behandlet, har stortingskomiteen og Stortinget bygget på fremstillingen i de fremlagte proposisjonene.

Kriteriet «lite inngripende» gir anvisning på en skjønnsmessig helhetsvurdering. Lovavdelingen ga i den siterte uttalelsen 23. januar 2014 følgende oversikt over relevante momenter i denne vurderingen:

Etter praksis er relevante momenter bl.a. den nærmere arten av myndigheten som overføres, omfanget av myndighetsoverføringen og i den forbindelse om overføringen gjelder et bestemt og avgrenset saksområde. Det har videre betydning om overføringen er basert på gjensidighet og likeverdig deltakelse. I praksis er det også lagt vekt på i hvilken grad norske myndigheter har mulighet til å avbøte uheldige virkninger av myndighetsoverføringen. Det må også legges vekt på arten av de samfunnsmessige og politiske interesser som berøres gjennom myndighetsoverføringen. I grensetilfeller kan Stortingets standpunkt i det enkelte tilfellet bli avgjørende for spørsmålet om Grunnloven § 26 kan brukes.

Da Stortinget i 1992 ga sitt samtykke til inngåelse av EØS-avtalen og ODA, ble fremgangsmåten etter Grunnloven § 115 (den gang § 93) benyttet. Begrunnelsen for dette var at myndighet til å håndheve konkurranseregler i EØS-avtalen direkte overfor private foretak i EØS/EFTA-statene, ble overført til EFTAs overvåkingsorgan og til EFTA-domstolen. Etter EØS-avtalen og ODA kan EFTAs overvåkingsorgan treffe vedtak som forbyr konkurranseskadelig markedsadferd, samt om nødvendig ilegge bedriftene overtredelsesgebyrer og tvangsmulkt. EFTAs overvåkingsorgans vedtak etter konkurransereglene kan prøves (og eventuelt stadfestes) av EFTA-domstolen, jf. ODA artikkel 36. Dersom EFTAs overvåkingsorgan har unnlatt å fatte et vedtak, vil dette kunne bringes inn for EFTA-domstolen i medhold av ODA artikkel 37. Det vises til omtalen i St.prp. nr. 100 (1991–92) punkt 8.10.7.3.

I etterkant av dette har prosedyren i medhold av Grunnloven § 26 annet ledd vært benyttet i alle tilfeller hvor Stortingets samtykke har blitt innhentet for Norges tilslutning til EØS-komitébeslutninger som innlemmer nye rettsakter med tilpasninger i EØS-avtalen som innebærer myndighetsoverføring, da terskelen for «lite inngripende» myndighetsoverføring ikke har blitt ansett overskredet.

I lys av den myndighetsoverføringen det her er tale om til EFTAs overvåkingsorgan, og derved også til EFTA-domstolen, anser regjeringen at man er utenfor de grensene praksis har trukket for hva som kan anses som «lite inngripende» myndighetsoverføring. Regjeringen legger dermed frem forslag om at Stortingets samtykke vedtas etter fremgangsmåten i Grunnloven § 115.

10.3 Oversikt over myndighetsoverføringen til EFTAs overvåkingsorgan

10.3.1 Typer av myndighet som overføres til EFTAs overvåkingsorgan

Utkastene til EØS-komitébeslutninger beskrevet i kapitlene 3 til 8, samt tilpasningene til enkeltbestemmelser i MiFIR, PRIIPs-forordningen og SFTR som det ennå ikke er utarbeidet EØS-komitébeslutninger for, jf. nærmere beskrivelse nedenfor under punkt 10.6.3 og 10.7.3, innebærer at nasjonale myndigheter i EØS/EFTA-statene på enkelte avgrensede områder overfører myndighet til EFTAs overvåkingsorgan. Dette vil være myndighet til å treffe vedtak som er direkte bindende for finansmarkedsaktører i Norge, samt myndighet til å gjennomføre undersøkelser og stedlig tilsyn og å ilegge tvangsmulkt og administrative sanksjoner i form av overtredelsesgebyr overfor kredittvurderingsbyråer og transaksjonsregistre. Som en konsekvens av denne myndighetsoverføringen, vil søksmål relatert til vedtak fattet av EFTAs overvåkingsorgan, anlegges for EFTA-domstolen og ikke norske domstoler. Deler av denne myndighetsoverføringen vurderes som mer enn lite inngripende, slik at Stortingets samtykke må innhentes etter Grl. § 115.

Myndigheten som overføres til EFTAs overvåkingsorgan ved EØS-komitébeslutningene, kan oversiktsmessig kategoriseres som:

• midlertidig forbud mot eller begrensninger av visse typer finansvirksomhet (artikkel 9 nr. 5-kompetanse),

• vedtak direkte rettet mot finansmarkedsdeltakere etter EU-tilsynsforordningenes artikkel 17, 18 og 19,

• registering og tilsyn med kredittvurderingsbyråer og transaksjonsregistre, og

• myndighet til å ilegge tvangsmulkt og overtredelsesgebyr.

10.3.1.1 Midlertidig forbud mot eller begrensninger av visse typer finansvirksomhet (artikkel 9 nr. 5–kompetanse)

EFTAs overvåkingsorgan vil innenfor rammen av EU-tilsynsforordningene artikkel 9 nr. 5 få kompetanse til å fatte vedtak rettet mot en eller flere finansmarkedsdeltakere i medlemsstatene, for midlertidig å forby eller begrense visse typer finansvirksomhet som utgjør en trussel mot det finansielle markedets ordnede virkeområde og integritet, eller stabiliteten i hele eller deler av det finansielle systemet i EØS-området. Slike vedtak vil i utgangspunktet ha generell gyldighet, som etter norsk rett best sammenlignes med kompetanse til å fastsette forskrifter. Vedtakene er etter bestemmelsen midlertidige, og de bortfaller etter tre måneder med mindre det fattes nytt vedtak. Vedtak innenfor rammene av tilsynsforordningene artikkel 9 nr. 5, kan fattes i krisesituasjoner i samsvar med de vilkårene som er oppstilt i tilsynsforordningene artikkel 18, eller på nærmere bestemte vilkår fastsatt i andre rettsakter på finansområdet enn tilsynsforordningene.

Tilsynsforordningene artikkel 9 nr. 5 vurderes ikke i seg selv å oppstille et selvstendig hjemmelsgrunnlag. Som en konsekvens av dette vil en innlemmelse av artikkel 9 nr. 5 i tilsynsforordningene i EØS-avtalen, etter Regjeringens syn, isolert sett ikke medføre en overføring av myndighet. Artikkel 9 nr. 5 kan således ikke vurderes separat, men må vurderes sammen med de andre rettsaktene som gir kompetanse til tilsynsmyndighetene på deres område. Slik kompetanse gis i shortsalgforordningen, AIFM-direktivet, MiFIR og PRIIPs-forordningen. Se nærmere omtale nedenfor under punkt 10.7.

10.3.1.2 Vedtak direkte rettet mot finansmarkedsdeltakere etter forordningenes artikkel 17, 18 og 19

EFTAs overvåkingsorgan vil etter EU-tilsynsforordningene artikkel 17 nr. 6, artikkel 18 nr. 4 og artikkel 19 nr. 4 få kompetanse til i enkelte særlige tilfeller, og på gitte vilkår, å treffe vedtak direkte overfor finansmarkedsdeltakere.

Felles for vedtakskompetansen overfor finansmarkedsdeltakere etter de nevnte bestemmelser, er at den er betinget av at den nasjonale tilsynsmyndigheten ikke har oppfylt sine plikter etter EU-regelverket (se artikkel 17 nr. 1, artikkel 18 nr. 3 og artikkel 19 nr. 3). I fortalene til de tre EU-tilsynsforordningene er det opplyst at det må være tale om ekstraordinære situasjoner der berørte vedkommende myndighet fortsetter å unnlate å gjennomføre tiltak, og at direkte vedtak mot finansmarkedsdeltakere må være en siste utvei.

Se nærmere omtale nedenfor under punkt 10.6.1.

10.3.1.3 Registering og tilsyn med kredittvurderingsbyråer og transaksjonsregistre

Etter CRA-forordningen vil EFTAs overvåkingsorgan få kompetanse til å fatte vedtak med bindende virkning for kredittvurderingsbyråer og i visse tilfeller også andre juridiske og fysiske personer. Etter EMIR vil EFTAs overvåkingsorgan få kompetanse til å treffe vedtak med bindende virkning for transaksjonsregistre, og i visse tilfeller også andre juridiske og fysiske personer. Dette omfatter vedtak om innhenting av informasjon, registrering og eventuelt tilbakekall av registrering, samt myndighet til å gjennomføre granskning og stedlig tilsyn. Tilsvarende skal gjelde for transaksjonsregistre etter SFTR når denne forordningen tas inn i EØS-avtalen.

Se nærmere omtale nedenfor under punkt 10.6.2.1.

10.3.1.4 Myndighet til å ilegge tvangsmulkt og overtredelsesgebyr

EFTAs overvåkingsorgan vil etter CRA-forordningen artikkel 36a og 36b få kompetanse til å ilegge overtredelsesgebyr for nærmere angitte overtredelser, og tvangsmulkt for å stoppe ulovlig adferd av kredittvurderingsbyråer.

EFTAs overvåkingsorgan vil etter EMIR artikkel 65 og 66 få tilsvarende kompetanse overfor transaksjonsregistre i EFTA-pilaren. Den mulige størrelsen på overtredelsesgebyrene for transaksjonsregistre er lavere enn størrelsen på overtredelsesgebyrene det er adgang til å ilegge kredittvurderingsbyråer. De forventede tilsvarende EØS-tilpasningene til reglene om transaksjonsregistre i SFTR vil innebære en tilsvarende kompetanse for EFTAs overvåkingsorgan overfor disse transaksjonsregistrene.

Se nærmere omtale nedenfor under punkt 10.6.2.2.

10.4 Overføring av domsmyndighet til EFTA-domstolen

I forlengelsen av at det overføres forvaltningsmyndighet til EFTAs overvåkingsorgan, vil også EFTA-domstolen få utvidet sin kompetanse.

Søksmål relatert til vedtak fattet av EFTAs overvåkingsorgan vil måtte anlegges for EFTA-domstolen og ikke for norske domstoler.

Utgangspunktet etter Grunnloven er at norske domstoler dømmer med direkte bindende internrettslig virkning i Norge. Det vises til pkt. 10.2 foran. Dette er ikke ansett som en skranke mot at domsmyndighet kan overføres til en internasjonal domstol. For domstoler som bare avsier dommer som har folkerettslig virkning for Norge som stat, følger dette av fast praksis.

Også for overføring av dømmende myndighet (og å gi dommer tvangskraft) gjelder læren om «lite inngripende» myndighetsoverføring. Spørsmålet om myndighetsoverføringen er «lite inngripende» blir avgjørende for om Stortinget kan samtykke til en slik myndighetsoverføring etter Grunnloven § 26 annet ledd.

Ved vurderingen av EFTA-domstolens kompetanse etter EØS-avtalens artikkel 108 i konkurransesaker, jf. St.prp. nr. 100 (1991–92), viste man i punkt 8.6.4 til betydningen av at EFTA-domstolen ville kunne stadfeste ileggelse av bøter og tvangsmulkter med direkte internrettslig virkning overfor det enkelte foretak. Dette ble ansett som en overføring av domsmyndighet til EFTA-domstolen som også krevde vedtak av Stortinget i henhold til Grunnloven § 115 (den gang § 93), separat fra overføringen av myndighet til EFTAs overvåkingsorgan, se også St.prp. nr. 101 (1991–92) punkt 8.1.

Også på grunn av den overføringen av myndighet som skjer til EFTA-domstolen der hvor EFTAs overvåkingsorgan er tilført ny myndighet, bør Stortingets samtykke vedtas etter fremgangsmåten i Grunnloven § 115.

10.5 Oversikt over Lovavdelingens vurderinger av konstitusjonelle forhold ved EØS-tilpasning til EUs finanstilsynssystem

Finansdepartementet har innhentet til sammen fire vurderinger av konstitusjonelle forhold ved EØS-tilpasning til EUs finanstilsynssystem fra Lovavdelingen. To av disse gjelder tidlige utkast til tilpasninger. Den siste vurderingen er relevant for vurderingen av de foreliggende utkastene til EØS-komitébeslutninger. Uttalelsene er offentlig tilgjengelige på regjeringens hjemmeside.

Lovavdelingen ga 8. desember 20101 en vurdering av om den kompetansen EUs medlemsstater skulle overføre til det europeiske finanstilsynssystemet gjennom de tre EU-tilsynsforordningene, kunne anses som lite inngripende myndighetsoverføring etter norsk rett. Lovavdelingen konkluderte da med at kompetansen måtte anses som mer enn lite inngripende, og at innlemmelse i EØS-avtalen av EU-tilsynsforordningene uten tilpasninger som ivaretok de konstitusjonelle forholdene, ikke ville kunne skje med Stortingets samtykke etter Grunnloven § 26 annet ledd. Denne vurderingen ble som redegjort for i punkt 2.3, lagt til grunn for det videre arbeidet med å finne mulige EØS-tilpasninger til de tre EU-tilsynsforordningene.

I en uttalelse 31. august 20112 fant Lovavdelingen at med de tilpasningstekstene som på det tidspunktet var foreslått, kunne de tre EU-tilsynsforordningene innlemmes i EØS-avtalen med Stortingets samtykke etter Grunnloven § 26 annet ledd. Disse foreslåtte tilpasningene ble imidlertid ikke akseptert av EU-siden.

I en uttalelse 17. august 20123 vurderte Lovavdelingen to alternative utkast til tilpasningstekster. Etter det ene alternativet skulle de tre EU-tilsynsmyndighetene fatte vedtak som kun ville medføre en folkerettslig binding for norske myndigheter. Lovavdelingen la til grunn at forordningene med slike tilpasninger ville kunne innlemmes i EØS-avtalen med Stortingets samtykke etter Grunnloven § 26 annet ledd. Det andre alternativet innebar etablering av et særskilt organ under EØS-avtalen («Joint Body») som skulle treffe vedtak med direkte internrettslig virkning. Lovavdelingen fant at forordningene med slik tilpasning ikke kunne innlemmes med Stortingets samtykke etter Grunnloven § 26 annet ledd. Disse utkastene til tilpasninger ble heller ikke funnet akseptable av EU-siden.

I en uttalelse 15. september 20144 vurderte Lovavdelingen om overføring av den myndigheten de tre EU-tilsynsmyndighetene har etter henholdsvis artikkel 9 nr. 5 og artikkel 18 i EU-tilsynsforordningene, kan anses som «lite inngripende», og videre om ESMA, med Stortingets samtykke etter Grunnloven § 26 annet ledd, kan gis kompetanse til å utøve myndighet med direkte virkning i Norge etter to forordninger (EMIR og CRA-forordningen etter endringene i CRA II og III), som legger nærmere bestemt myndighet til ESMA for autorisasjon og tilsyn med henholdsvis transaksjonsregistre og kredittvurderingsbyråer.

Lovavdelingen kom for det første til at beslutninger om å forby eller begrense finansiell aktivitet etter artikkel 9 nr. 5 første alternativ må bygge på kompetanse tildelt i andre rettsakter, og at det i lys av dette isolert sett ikke vil medføre overføring av myndighet dersom denne bestemmelsen innlemmes i EØS-avtalen uten tilpasning. Lovavdelingen kom videre, under henvisning til sin uttalelse 8. desember 2010, til at en innlemmelse av EU-tilsynsforordningene artikkel 18 nr. 4 uten tilpasning, eller med en tilpasning som medfører at vedtaket treffes overnasjonalt i EFTA-pilaren, vil innebære en overføring av myndighet som overstiger terskelen for lite inngripende myndighetsoverføring og dermed for hva Stortinget kan samtykke til etter Grunnloven § 26 annet ledd. For myndigheten til å gi autorisasjon og føre tilsyn med kredittvurderingsbyråer etter CRA-forordningen antok Lovavdelingen, etter en helhetsvurdering, at myndighetsoverføringen overstiger det Stortinget kan samtykke til etter Grunnloven § 26 annet ledd. Lovavdelingen kom videre til at overføringen av myndighet til å gi og trekke tilbake tillatelse til transaksjonsregistre, og myndighet til å føre tilsyn med, samt myndighet til å ilegge overtredelsgebyr og tvangsmulkt for transaksjonsregistre etter EMIR, trolig kunne anses som «lite inngripende». Som det fremgår av gjennomgangen ovenfor i kapittel 2, er disse vurderingene relevante for de foreliggende utkastene til EØS-komitébeslutninger.

10.6 Regjeringens vurdering av de grunnlovsmessige kravene til samtykke for de ulike typene myndighetsoverføring

10.6.1 Vedtakskompetansen etter EU-tilsynsforordningene artikkel 17, 18 og 19

Gjennom EU-tilsynsforordningene artikkel 17 nr. 6, artikkel 18 nr. 4 og artikkel 19 nr. 4, har de tre EU-tilsynsmyndighetene fått myndighet til å fatte visse typer vedtak med direkte internrettslig virkning overfor private parter som deltar i finansmarkedet i medlemsstatene. Det vises til nærmere redegjørelse ovenfor i punkt 3.2.1.5 til 3.2.1.7 og punkt 3.2.3 for hva slags pålegg som kan ilegges, og vilkår for å ilegge pålegg.

Utkastene til EØS-komitébeslutninger fastsetter at EFTAs overvåkingsorgan skal ha tilsvarende myndighet overfor private finansmarkedsdeltakere i EØS/EFTA-statene. Se nærmere omtale ovenfor i punkt 3.3.

EØS-komitébeslutningene innebærer at EFTAs overvåkingsorgan formelt får en relativt vid kompetanse til å pålegge finansmarkedsdeltakere konkrete handlinger for å oppfylle forpliktelser etter det relevante EØS-regelverket. Overføringen av vedtaksmyndighet til EFTAs overvåkingsorgan vil være ensidig, i den forstand at Norge ikke tilføres noen tilsvarende kompetanse som den som overføres til EFTAs overvåkingsorgan. Myndighetsoverføringen er begrenset til finansmarkedsområdet og ivaretar allment anerkjente formål som hensynet til finansiell stabilitet og effektivitet i finansmarkedene. Vedtakskompetansen er videre sekundær, og kan kun benyttes på visse vilkår og i særlig situasjoner der nasjonale tilsynsmyndigheter ikke har oppfylt sine forpliktelser under tilsynsforordningene. Det må antas at EFTAs overvåkingsorgan bare svært sjelden vil benytte denne vedtakskompetansen.

EFTAs overvåkingsorgans vedtak skal treffes basert på utkast utarbeidet av den relevante EU-tilsynsmyndigheten. Et slikt utkast er av ikke-bindende karakter, og utgjør ikke i seg selv noen utøvelse av myndighet overfor private aktører i EØS/EFTA-statene. Utkastet fra EU-tilsynsmyndigheten er heller ikke rettslig bindende for EFTAs overvåkingsorgan som sådan. Det er en underliggende forutsetning i den fremforhandlete modellen, at EFTAs overvåkingsorgan kort tid etter mottak av et slikt utkast fra den relevante EU-tilsynsmyndigheten vil fatte et likelydende eller tilnærmet likelydende vedtak. Det foreligger imidlertid ingen formell rettslig forpliktelse for EFTAs overvåkingsorgan til å fatte et slikt vedtak. Det må derfor kunne legges til grunn at EFTAs overvåkingsorgan i prinsippet står rettslig fritt til å ikke fatte et vedtak. Løsningen innebærer derfor formelt sett ikke noen overføring av myndighet til EU-pilaren. Derimot vil den vedtakskompetanse som legges til EFTAs overvåkingsorgan innebære en overføring av forvaltningsmyndighet til et overnasjonalt organ i EFTA-pilaren, og i forlengelsen av dette også en utvidelse av domsmyndighet til EFTA-domstolen, i og med at EFTA-domstolen også kan prøve gyldigheten av denne type vedtak fattet av EFTAs overvåkingsorgan.

Etter en samlet vurdering anses overføringen av myndighet til EFTAs overvåkingsorgan til å fatte vedtak i medhold av EU-tilsynsforordningene artikkel 17 nr. 6, artikkel 18 nr. 4 og artikkel 19 nr. 4, å være av en slik art og et slikt omfang at den anses mer enn «lite inngripende». Innlemmelse i EØS-avtalen av EU-tilsynsforordningene med de tilpasningene som fremgår i utkastet til EØS-komitébeslutningene, vil derfor etter Regjeringens syn kreve samtykke fra Stortinget etter Grunnloven § 115.

10.6.2 Kompetansen etter CRA-forordningen og EMIR

10.6.2.1 Autorisasjon og tilsyn

Kompetanse til å gi autorisasjon til og føre tilsyn med kredittvurderingsbyråer flyttes fra nasjonale tilsynsmyndigheter til ESMA gjennom bestemmelser i CRA-forordningen, slik denne er endret ved endringsforordningene CRA II og CRA III. Videre flyttes kompetanse til å gi autorisasjon til og føre tilsyn med transaksjonsregistre for derivattransaksjoner fra nasjonale tilsynsmyndigheter til ESMA gjennom bestemmelser i EMIR. For disse rettsaktene er det utarbeidet utkast til EØS-komitébeslutninger.

EU har 25. november 2015 også vedtatt forordning (EU) nr. 648/2012 om gjennomsiktighet ved verdipapir-finansieringstransaksjoner (SFTR). Etter denne forordningen skal slike transaksjoner registreres i egne registre. Disse transaksjons-registrene skal igjen, på samme måte som transaksjonsregistre for derivattransaksjoner, autoriseres av og føres tilsyn med av ESMA. Det er foreløpig ikke utarbeidet utkast til EØS-komitébeslutning eller tilpasningstekst til SFTR. Se nærmere beskrivelse nedenfor i punkt 10.6.3.

Det forventes at det ikke vil bli mange foretak i Norge som vil bli omfattet av disse reglene om autorisasjon og tilsyn på fellesskapsnivå.

CRA-forordningen (kredittvurderingsbyråer)

CRA-forordningen innebærer etter endringene i CRA II og III at det er ESMA som autoriserer og fører tilsyn med kredittvurderingsbyråer. I sin tilsynsvirksomhet med registrerte kredittvurderingsbyråer kan ESMA innhente opplysninger, foreta generelle undersøkelser og gjennomføre stedlig tilsyn. ESMA kan i tillegg fatte vedtak om å ilegge tvangsmulkt og overtredelsesgebyr ved overtredelse av regelverket. Det vises til omtale ovenfor i punkt 5.2.

Etter utkastet til EØS-komitébeslutning skal EFTAs overvåkingsorgan få myndighet til å gjennomføre stedlig tilsyn i EØS/EFTA-statene, og til å fatte bindende vedtak overfor kredittvurderingsbyråer etablert i EØS/EFTA-statene, mens ESMA skal utføre oppgaver av ikke-bindende karakter overfor de samme foretakene. EFTAs overvåkingsorgan skal treffe vedtak basert på utkast fra ESMA. Det vises til omtale ovenfor under punkt 5.4

Lovavdelingen har i sin vurdering 15. september 2014 uttalt følgende om spørsmålet om kompetanse til å registrere, dvs. gi autorisasjon eller gi tillatelse til, kredittvurderingsbyråer:

Myndighetsoverføringen går ikke lenger enn det som i tidligere, sammenlignbare tilfeller har vært akseptert av Stortinget som «lite inngripende». Etter dette mener vi at overføring av myndighet til ESMA til å fatte vedtak om registrering av kredittvurderingsbyråer med direkte virkning i Norge kan skje med Stortingets samtykke etter Grunnloven § 26 annet ledd.

Den forvaltningsmyndighet som overføres er i stor grad regelstyrt, og det er nedfelt klare og detaljerte rammer for de vurderingene vedtakene skal bygge på. Videre vil kompetansen til å fatte vedtak være begrenset til en konkret vurdering av om et foretak oppfyller vilkår i lovgivning som Norge allerede har gitt sin tilslutning til, og som forutsetningsvis vil være gjennomført i nasjonal rett. Regjeringen legger ut fra dette til grunn at en overføring av myndighet til EFTAs overvåkingsorgan til å fatte vedtak om registrering, isolert sett ikke innebærer myndighetsoverføring som er mer enn «lite inngripende».

Etter utkastet til EØS-komitébeslutning skal EFTAs overvåkingsorgan føre tilsyn med registrerte kredittvurderingsbyråer i EFTA-pilaren. På samme måte som ESMA i EU-pilaren, skal EFTAs overvåkingsorgan i EFTA-pilaren i tillegg kunne foreta generelle undersøkelser av og stedlig tilsyn med personer involvert i kredittvurderingsaktiviteter, enheter som har vært gjenstand for kredittvurderinger og tilknyttede tredjeparter, tredjeparter som kredittvurderingsbyråer har satt ut driftsmessige funksjoner eller aktiviteter til, samt andre personer som på annet vis har en tett og vesentlig forbindelse til eller er forbundet med kredittvurderingsbyråer eller kredittvurderingsaktiviteter. Gjennomføring av undersøkelser og stedlig tilsyn vil dermed potensielt kunne iverksettes overfor en rekke aktører i Norge, i tillegg til eventuelle kredittvurderingsbyråer.

Kompetansen omfatter også former for myndighetsutøvelse som i sin art vil kunne ligne beføyelser som normalt utøves av politiet, og som kan ha store konsekvenser for ansatte i de aktuelle virksomhetene. Lovavdelingen har i uttalelsen 15. september 2014 vurdert denne overføringen av kompetanse til å utføre stedlig tilsyn slik:

Når det gjelder adgangen ESMA gis til å foreta generelle undersøkelser og stedlig tilsyn, er dette tilsynskompetanse av en art som normalt må anses å være av mer inngripende karakter. Vi viser i denne sammenheng til St.prp. nr. 100 (1991–92) punkt 8.10.7.3.4, der det uttales om overføring av tilsvarende myndighet på konkurranseområdet at dette er myndighet som ikke kan overlates til Kommisjonen etter Grunnloven § 26 annet ledd. Det legges videre til grunn at overføringen av samme kompetanse til EFTAs overvåkningsorgan må skje med Stortingets samtykke etter Grunnloven § 115 (på det tidspunktet Grunnloven § 93).

(…)

Bruk av inspeksjoner mv. på konkurranserettens område knytter seg til håndheving av et tverrgående regelverk av sentral betydning for det indre marked. Tilsynsregimet under CRA-forordningen har til sammenligning et mer avgrenset anvendelsesområde. Vi antar at tilsynskompetansen hovedsakelig vil anvendes overfor kredittvurderingsbyråene. Når det gjelder tilsyn med disse, er vi tilbøyelig til å mene at den myndighetsoverføringen forordningen legger opp til, må regnes som «lite inngripende».

Det er likevel slik at en overføring av tilsynskompetansen til ESMA etter CRA-forordningen, kan anvendes overfor en potensielt vid krets ut over kredittvurderingsbyårene. Når det gjelder tilsynet med disse andre, er vi for egen del tilbøyelig til å anta at det er tale om myndighetsoverføring som er mer enn «lite inngripende». Vi viser her særlig til kombinasjonen av at det er tale om en vid krets og den relativt vide adgangen det etter forordningen er til å føre tilsyn overfor disse.

EMIR (transaksjonsregistre)

Hovedformålet med EMIR er som nevnt over å pålegge clearing av OTC-derivater og rapportering av derivatavtaler til transaksjonsregistre. Et annet element i forordningen er innføring av en sentral godkjenningsordning for transaksjonsregistrene for derivatavtaler. Den sentrale godkjenningsordningen innebærer at ESMA både skal autorisere og føre tilsyn med disse transaksjonsregistrene. Det vises til nærmere omtale ovenfor i punkt 6.2.2.

Etter utkastet til EØS-komitébeslutning skal EFTAs overvåkingsorgan, på samme måte som for kredittvurderingsbyråer, få myndighet til å gjennomføre stedlig tilsyn i EØS/EFTA-statene og til å fatte bindende vedtak overfor transaksjonsregistre etablert i EØS/EFTA-statene, mens ESMA skal utføre oppgaver av ikke-bindende karakter overfor de samme foretakene. EFTAs overvåkingsorgan skal treffe vedtak basert på utkast fra ESMA. Det vises til omtale ovenfor under punkt 6.3.2.

Lovavdelingen har i sin vurdering 15. september 2014 uttalt følgende om spørsmålet om kompetanse til å registrere, dvs. gi tillatelse til, transaksjonsregistre:

I lys av vurderingene som ble gjort over i punkt 3.4 og henvisninger der til tidligere saker der forvaltningsmyndighet av sammenlignbar karakter er overført, anser vi at overføring av myndighet til ESMA til å fatte vedtak om registrering av transaksjonsregister under EMIR isolert sett er «lite inngripende» og kan skje med Stortingets samtykke etter Grunnloven § 26 annet ledd.

Lovavdelingen har i sin vurdering 15. september 2014 av overføring av tilsynskompetanse bl.a. lagt vekt på at ESMAs tilsynskompetanse etter EMIR omfatter en snevrere personkrets enn det som er tilfelle under CRA-forordningen, og har under tvil kommet til at overføring av tilsynsmyndigheten overfor transaksjonsregistre kan anses som lite inngripende myndighetsoverføring:

Et naturlig utgangspunkt for vurderingen under dette punktet er å sammenligne tilsynskompetansen ESMA har under EMIR med den som følger av CRA-forordningen. Bestemmelsene om både anmodning og pålegg om opplysninger under artikkel 61 og om generelle undersøkelser og stedlig tilsyn i artikkel 62 og 63 har langt på vei identisk ordlyd med tilsvarende bestemmelser i CRA-forordningen. Uttalelser i punkt 3.5 om myndighetsoverføringens art dekker derfor også ESMAs tilsynskompetanse under EMIR.

Overføring av myndighet til å gi pålegg om opplysninger må derfor etter vårt syn kunne anses å være «lite inngripende».

Derimot vil overføring av myndighet til å drive generelle undersøkelser og stedlig tilsyn som utgangspunkt være mer problematisk. Vi viser særlig til uttalelser i St.prp. nr. 100 (1991–92), gjengitt foran i punkt 3.4. Det kan likevel ikke utelukkes at overføring av denne typen myndighet kan anses som «lite inngripende», avhengig av sakens nærmere omstendigheter.

Sammenlignet med CRA-forordningen kan tilsynskompetansen i EMIR utøves overfor en snevrere personkrets, jf. artikkel 61, som viser til transaksjonsregister og “related third parties to whom the trade repositories have outsourced operational functions or activities”. Slik sett har bestemmelsene et mer begrenset anvendelsesområde enn de tilsvarende reglene i CRA-forordningen.

(…)

Det kan dessuten anføres at det er vanskelig å skille mellom vurderingen av CRA-forordningen og vurderingen av EMIR-forordningen, all den tid de to forordningene er del av den samlede reguleringen av finansmarkedene og det er tale om beslektede spørsmål som reguleres av de to forordningene på dette punkt.

Alt i alt er vi likevel tilbøyelig til å anta at det på dette punktet vil dreie seg om en myndighetsoverføring etter EMIR som er «lite inngripende». Vi viser særlig til at den personkretsen som er underlagt tilsyn etter EMIR-forordningen, er snevrere enn den tilsvarende personkretsen etter CRA-forordningen.

10.6.2.2 Kompetanse til å ilegge reaksjoner og sanksjoner, herunder overtredelsesgebyr og tvangsmulkt

Gjennom bestemmelser i hhv. CRA-forordningen slik den er endret gjennom CRA II og III, og i EMIR, flyttes kompetanse til å ilegge reaksjoner og sanksjoner ved overtredelser fra nasjonale myndigheter til ESMA. I utkastene til EØS-komitébeslutninger er disse bestemmelsene tilpasset slik at EFTAs overvåkingsorgan skal få kompetanse til å ilegge bl.a. overtredelsesgebyr og tvangsmulkt.

I den nylig vedtatte forordningen om transparens ved verdipapirfinansieringstransaksjoner (SFTR), har ESMA også adgang til å ilegge samme type reaksjoner og sanksjoner som etter reglene om transaksjonsregistre i EMIR.

CRA-forordningen (kredittvurderingsbyråer)

Lovavdelingen har i uttalelsen 15. september 2014 falt ned på at også overføring av kompetanse til å ilegge reaksjoner og sanksjoner etter CRA-forordningen, herunder kompetanse til å fatte vedtak om tvangsmulkt og overtredelsesgebyr, kan anses å være myndighetsoverføring som etter sin art og omfang vil overstige grensen for hva som anses som «lite inngripende»:

Etter vårt syn har det i dette tilfellet begrenset betydning å vurdere separat adgangen til å ilegge tvangsmulkt i tillegg til adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr. Begge reaksjonene er del av et samlet system for håndheving av reglene på området. Vi nevner særskilt at kretsen av de som kan utsettes for tvangsmulkt, er vid og videre enn kretsen av de som kan bli ilagt overtredelsesgebyr.

I lys av tidligere saker finner vi det tvilsomt om myndighetsoverføringen kan anses som «lite inngripende». Vi viser i den sammenheng også til vår omtale av EMIR-forordningen i punkt 4.5 nedenfor. Etter en helhetsvurdering er vi tilbøyelig til å anta at overføringen overstiger det Stortinget kan samtykke til etter Grunnloven § 26 annet ledd.

EMIR (transaksjonsregistre)

ESMA har, på samme måte som overfor kredittvurderingsbyråer etter CRA-forordningen, kompetanse etter EMIR til å ilegge reaksjoner og sanksjoner, herunder overtredelsesgebyr og tvangsmulkt, for transaksjonsregistre i EU. EFTAs overvåkingsorgan skal etter EØS-tilpasningene ha tilsvarende kompetanse overfor transaksjonsregistre i EFTA-pilaren. Den mulige størrelsen på overtredelsesgebyrene overfor transaksjonsregistre er lavere enn størrelsen på overtredelsesgebyrene det er adgang til å ilegge kredittvurderingsbyråer. Det foreligger imidlertid indikasjoner på at overtredelsesgebyrnivåene vil kunne bli øket betraktelig ved en revisjon av EMIR. Det vises til omtale i punkt 6.2.2 over.

Lovavdelingen har i uttalelsen 15. september 2014 blant annet lagt vekt på størrelsen på overtredelsesgebyrene som kan ilegges, og under tvil kommet til at den kompetansen som forutsettes lagt til EFTAs overvåkingsorgan ved EØS-komitébeslutningen om å ta EMIR med EØS-tilpasninger inn i EØS-avtalen, er av en slik art at Stortinget vil kunne gi samtykke etter Grunnloven § 26 annet ledd:

I tidligere vurderinger av overtredelsesgebyr har vi lagt til grunn at et overtredelsesgebyr på én prosent av årlig omsetning vil utgjøre et betydelig beløp. Prosentvis vil overtredelsesgebyret her være vesentlig høyere enn det som følger av tidligere saker. Størrelsesmessig er derimot de intervallene som fastsettes for grunnbeløpet i EMIR artikkel 65 nr. 2, vesentlig lavere enn under CRA-forordningen. Det høyeste grunnbeløpet som kan fastsettes etter EMIR er 20 000 euro etter artikkel 65 nr. 2 bokstav a, mens under CRA-forordningen er øvre grense for grunnbeløpet 750 000 euro i artikkel 36a nr. 2 a.

I St.prp. nr. 100 (1991–92) ble det lagt til grunn at overføring av kompetanse til å ilegge overtredelsesgebyr og tvangsmulkt for manglende etterlevelse av konkurranselovgivningen til ESA forutsatte bruk av Grunnloven § 115 (tidligere § 93). Det uttales under punkt 8.10.7.3.3 i proposisjonen:

Av de forskjellige typer vedtak det er aktuelt å fatte, kan det etter Regjeringens mening ikke være tvil om at dette er de mest inngripende.

Overføringen som fant sted, knyttet seg til et grunnleggende horisontalt regelverk i EØS-avtalen. Overføringen av myndighet etter EMIR gjelder derimot et meget avgrenset område. Lovavdelingen har i flere saker vurdert overføring av beslektet type myndighet ved innlemmelse av rettsakter i avtalen.

Ved vurdering av elektrisitetsforordningen kom vi «under tvil» til at Stortinget kunne samtykke til overføring av sanksjonsmyndighet til ESA etter Grunnloven § 26 annet ledd. Det ble fremhevet at sanksjonsmyndigheten gjaldt en bestemt bransje og at den fremsto som subsidiær ettersom norske myndigheter kunne avverge at ESA rettet pålegg mot markedsaktørene.

I vår uttalelse knyttet til den reviderte EASA-forordningen la vi vekt på at sanksjonsmyndigheten som var foreslått overført til ESA, var svært begrenset. Sanksjonsmyndigheten kunne bare anvendes overfor de foretakene byrået hadde utstedt sertifikater til, som på vurderingstidspunktet gjaldt fire norske foretak. Vi var «tilbøyelig til å anta» at myndighetsoverføringen kunne innlemmes i EØS-avtalen med Stortingets samtykke etter Grunnloven § 26 annet ledd. Ved Stortingets behandling av saken understreket utenriks- og forsvarskomiteen at «denne saken er et engangstilfelle og ikke anses å danne presedens», jf. Innst. 146 S (2012–2013).

Vi viser også til Lovavdelingens vurdering av pediatriforordningen. Saken gjaldt overføring av myndighet til ESA til å ilegge overtredelsesgebyr og tvangsmulkt overfor legemiddelselskaper med markedsføringstillatelse gitt etter en sentral prosedyre. I vår avsluttende vurdering uttalte vi:

Tidligere vurderinger av overføring av myndighet til å ilegge overtredelsesgebyrer og tvangsmulkt gir ikke grunnlag for noen entydig konklusjon. Vurderingene knyttet til inngåelsen av EØS-avtalen kan hevdes å trekke i én retning, mens nyere vurderinger knyttet til elektrisitetsforordningen (200405639) og den reviderte EASA-forordningen (200907963) trekker i motsatt retning.

Etter det vi kan se, har ikke Stortinget tidligere tatt stilling til et helt sammenlignbart tilfelle av myndighetsoverføring. De mer overordnede retningslinjene som kan trekkes ut av praksis, trekker imidlertid i retning av at det her er tale om en myndighetsoverføring som kan være konstitusjonelt akseptabel. Etter Lovavdelingens syn vil den myndighetsoverføringen som eventuelt skjer gjennom innlemmelse av pediatriforordningen og prosedyreforordningen i EØS-avtalen, være «lite inngripende», forutsatt at Stortinget bygger på dette.»

Stortinget har foreløpig ikke blitt forelagt spørsmålet om innlemmelse av pediatriforordningen i EØS-avtalen.

Ser en på kompetansen til å ilegge overtredelsesgebyrer og tvangsmulkt etter EMIR isolert, trekker dette i retning av at konklusjonen vil være den samme som den som ble trukket for pediatriforordningen.

10.6.2.3 Samlet vurdering av CRA-forordningen og EMIR

Overføring av myndighet til å utføre stedlig tilsyn etter CRA-forordningen, anses på bakgrunn av ovenstående å overskride grensen for hva som er «lite inngripende» myndighetsoverføring. Tilsvarende gjelder for overføringen av myndighet til å ilegge reaksjoner og sanksjoner etter CRA-forordningen. Regjeringen legger derfor til grunn at samtykke fra Stortinget til deltakelse i EØS-komitébeslutningen om å innlemme denne rettsakten i EØS-avtalen bør innhentes etter Grunnloven § 115.

ESMAs myndighet til å fatte vedtak om registrering av transaksjonsregistre under EMIR, anses isolert sett som en myndighet som er «lite inngripende». Når det gjelder overføring av myndighet til EFTAs overvåkingsorgan til å utføre stedlig tilsyn under EMIR, antar en at det på dette punktet vil dreie seg om en myndighetsoverføring som er «lite inngripende». Det vises særlig til at den personkretsen som er underlagt tilsyn etter EMIR-forordningen, er snevrere enn den tilsvarende personkretsen etter CRA-forordningen. Også innlemmelsen av bestemmelsene i EMIR om tvangsmulkt, sanksjoner mv. for transaksjonsregistre i EØS-avtalen isolert sett, vil kunne anses å innebære en overføring av myndighet som er «lite inngripende». Samlet sett kan myndighetsoverføringen under forordningen imidlertid anses å ligge i grenseland for hva som kan besluttes i medhold av Grunnloven § 26 annet ledd. Siden Regjeringen uansett tilrår at Stortinget ved sitt samtykke bygger på kravet om ¾ flertall, jf. Grunnloven § 115, er det ikke nødvendig å ta stilling til om myndighetsoverføringen som skjer under forordningen, i seg selv er mer enn lite inngripende, jf. punkt 10.2.

10.6.3 Kompetanse etter SFTR

Som nevnt over i punkt 10.6.2 har EU nylig vedtatt Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 2015/2365 om gjennomsiktighet ved verdipapirfinansieringstransaksjoner (Securities financing transactions regulation – SFTR). G20-landene har tatt initiativ for å redusere risiko knyttet til skyggebankvirksomhet, og Financial Stability Board fulgte i august 2013 opp med anbefalinger om tiltak for økt transparens mht. verdipapirfinansieringstransaksjoner. SFTR utgjør EUs gjennomføring av disse anbefalingene.

Forordningen inneholder i hovedsak tre typer tiltak. Dette er hhv. krav om å gi opplysninger om «gjenbruk» av verdipapirer som er stilt som sikkerhet, krav til fondsforvaltere om gi opplysninger til investorene om bruk av verdipapirfinansieringstransaksjoner, og krav til partene i verdipapirfinansieringstransaksjoner om å rapportere slike transaksjoner til egne registre.

Slike registre for verdipapirfinansieringstransaksjoner er underlagt ESMAs tilsynsmyndighet etter tilsvarende regler som transaksjonsregistre for derivattransaksjoner under EMIR. Det følger av fortalen til SFTR at det juridiske rammeverket for transaksjonsregistre under SFTR, så langt som mulig, skal være tilsvarende som for transaksjonsregistre under EMIR. Dette innebærer blant annet at ESMA vil forestå registrering, tilsyn og vedta eventuelle administrative sanksjoner. Forordningen kapittel III (artikkel 5–12) inneholder regler om autorisasjon og tilsyn med transaksjonsregistre. SFTR artikkel 5 om registrering av et transaksjonsregister svarer til EMIR artikkel 55 og 56. SFTR artikkel 6 om samråd med nasjonale kompetente myndigheter svarer til EMIR artikkel 57. SFTR artikkel 7 om ESMAs behandling av en søknad svarer til EMIR artikkel 58. SFTR artikkel 8 om underretning om ESMAs avgjørelser svarer til EMIR artikkel 59. SFTR artikkel 9 nr. 1 fastsetter at ESMAs beføyelser etter EMIR artikkel 61–68, 73 og 74 gjelder tilsvarende, og artikkel 9 nr. 2 svarer til EMIR artikkel 60. SFTR artikkel 10 om tilbakekall av registrering svarer til EMIR artikkel 71. SFTR artikkel 11 om tilsynsavgifter svarer til EMIR artikkel 72. SFTR artikkel 12 om tilgang til opplysninger i registeret svarer til EMIR artikkel 81.

Forordningen ble vedtatt i november 2015, og gjelder i EU fra 12. januar 2016. Det er foreløpig ikke utarbeidet utkast til EØS-komitébeslutning for å ta SFTR inn i EØS-avtalen, eller konkret tilpasningstekst til de deler av forordningen som innebærer myndighetsoverføring.

Regjeringen legger til grunn at EØS-tilpasningene til reglene om autorisasjon og tilsyn med transaksjonsregistre i SFTR, vil bli utformet på samme måte som EØS-tilpasningene til de tilsvarende reglene om transaksjonsregistre i EMIR. Dette vil innebære at det er EFTAs overvåkingsorgan som skal fatte vedtak overfor transaksjonsregistre etablert i EØS/ EFTA-stater, og at vedtak fattes på grunnlag av utkast fra ESMA. Autorisasjon og tilsyn innebærer blant annet kompetanse til å gi og tilbakekalle tillatelse, utføre stedlig tilsyn, innhente informasjon, og ilegge overtredelsesgebyr.

Etter Regjeringens vurdering er det ikke opplagt om den myndighetsoverføringen som vil skje med de tilpasningene som beskrevet i forrige avsnitt, vil være under eller over terskelen for «lite inngripende» myndighetsoverføring. Lovavdelingen har ikke vurdert dette spørsmålet konkret for de typer myndighet der er tale om under SFTR. Det er foreløpig usikkert hvor mange registre for verdipapirfinansieringstransaksjoner som vil bli etablert i Norge. Tilfellet er på viktige punkter sammenlignbart med den overføring av myndighet til autorisasjon og tilsyn med transaksjonsregistre for derivattransaksjoner som skjer etter EMIR. Det vises til redegjørelsen i punkt 10.6.2.3, der det ble antatt at myndighetsoverføringen samlet sett er i et grenseland for hva som kan anses som mer enn «lite inngripende».

Fordi SFTR er en av de tre rettsaktene som er identifisert hvor overføring av myndighet til EFTAs overvåkingsorgan vil bli aktuelt ved innlemmelse i EØS-avtalen, finner Regjeringen det hensiktsmessig nå å be om samtykke også til den myndighetsoverføringen som følger av SFTR.

Siden Regjeringen uansett tilrår at Stortinget ved sitt samtykke bygger på kravet om ¾ flertall, jf. Grunnloven § 115, er det heller ikke på dette punktet nødvendig å ta stilling til om den myndighetsoverføringen som skjer under SFTR, i seg selv er mer enn lite inngripende, jf. punkt 10.2.

På denne bakgrunn bes det om Stortingets samtykke til myndighetsoverføring til EFTAs overvåkingsorgan, og i forlengelsen av dette til EFTA-domstolen, gjennom tilpasninger til enkeltbestemmelser i SFTR om transaksjonsregistre som svarer til EØS-tilpasningene til de tilsvarende bestemmelsene om transaksjonsregistre i EMIR, i det fremlagte utkastet til EØS-komitébeslutning for å ta EMIR inn i EØS-avtalen. Det legges opp til å ta slike tilpasninger inn i en kommende EØS-komitébeslutning for å innlemme SFTR i EØS-avtalen. En slik EØS-komitébeslutning om innlemmelse av SFTR i EØS-avtalen vil, etter at den er utarbeidet, bli forelagt Stortinget i medhold av Grunnloven § 26 annet ledd.

10.7 Nærmere om EU-tilsynsforordningene artikkel 9 nr. 5 og kompetansetildeling i sektorrettsakter

10.7.1 Innledning

EUs tilsynsmyndigheter kan, i tillegg til å fatte vedtak i medhold av EU-tilsynsforordningene artikkel 17, 18 og 19, i visse situasjoner forby eller begrense visse finansielle produkter eller aktiviteter i situasjoner der finansiell stabilitet eller markedets integritet er truet, dette har grensekryssende virkninger, og nasjonale myndigheter ikke har satt i verk tiltak. Dette følger forutsetningsvis av artikkel 9 nr. 5 i de tre EU-tilsynsforordningene, som oppstiller rammer og fastsetter prosedyrer for slike vedtak, men selve hjemmelen følger av bestemmelser i andre rettsakter på finansmarkedsområdet, jf. omtale ovenfor under punkt 3.2.1.2.

Vedtakskompetanse som skal utøves i samsvar med prosedyren i tilsynsforordningene artikkel 9 nr. 5, er så langt identifisert å foreligge i shortsalgforordningen artikkel 28 og i AIFM-direktivet artikkel 47, samt i MiFIR artikkel 40, 41 og 45 og PRIIPs-forordningen artikkel 16. Utkastene til EØS-komitébeslutninger for hhv. shortsalgforordningen og AIFM-direktivet er beskrevet i kapittel 7.3 og kapittel 8.3. Det er som nevnt ennå ikke utarbeidet utkast til EØS-komitébeslutninger for MiFIR og PRIIPs-forordningen. Det er imidlertid, sammen med de konkrete tilpasningstekstene til shortsalgforordningen artikkel 28 og AIFM-direktivet artikkel 47, også fremforhandlet tilpasningstekst til MiFIR artikkel 40, 41 og 45 og til PRIIPs-forordningen artikkel 16 (vedlegg 3). Dette er ment som en modell som, i tillegg til ved innlemmelse i EØS-avtalen av MiFIR og PRIIPs-forordningen, også bør kunne brukes ved senere innlemmelse i EØS-avtalen av eventuelle andre rettsakter med tilsvarende bestemmelser om overføring av «artikkel 9 nr. 5-kompetanse».

10.7.2 Artikkel 9 nr. 5-kompetanse i shortsalgforordningen og i AIFM-direktivet

Shortsalgforordningen og AIFM-direktivet gir kompetanse til ESMA til å treffe vedtak for å motvirke trusler mot det finansielle markedets overordnete virkemåte eller integritet eller trusler mot stabilitet i hele eller deler av det finansielle systemet i EU. Etter shortsalgforordningen artikkel 28 kan ESMA gi pålegg om å offentliggjøre posisjoner og forby shorthandel. Etter AIFM-direktivet artikkel 47 kan ESMA forby markedsføring av andeler i fond fra land utenfor EU forvaltet av forvaltere i EU, og markedsføring av fond i EU forvaltet av forvaltere fra land utenfor EU, samt sette restriksjoner for forvaltningen av fond der forvaltere er fra land utenfor EU. Se nærmere omtale ovenfor i henholdsvis punkt 7.2.2 og 8.2.2.

ESMAs anmodning etter AIFM-direktivet artikkel 47 vil være rettet mot nasjonale tilsynsmyndigheter, mens vedtak etter shortsalgforordningen artikkel 28 kan være rettet mot en eller flere bestemte personer, eller være generelle. I henhold til dom fra EU-domstolen i sak C-270/12 kan det i medhold av artikkel 28 fattes både vedtak med generell gyldighet (som retter seg mot alle fysiske og juridiske personer som er i besittelse av et konkret finansielt instrument eller en bestemt kategori finansielle instrumenter, eller som foretar visse typer finansielle transaksjoner) og vedtak som er rettet mot bestemte fysiske eller juridiske personer. Generelle vedtak kan best sammenlignes med forskrifter etter norsk rett. Se nærmere omtale ovenfor i henholdsvis punkt 7.2.2 og 8.2.2.

EØS-tilpasningen til henholdsvis shortsalgforordningen artikkel 28 og AIFM-direktivet artikkel 47, innebærer at kompetanse til å treffe vedtak som nevnt, skal overføres fra nasjonale myndigheter til EFTAs overvåkingsorgan, slik at EFTAs overvåkingsorgan får samme kompetanse i EFTA-pilaren som ESMA har i EU-pilaren etter de samme bestemmelsene. Videre skal EFTAs overvåkingsorgan fatte eventuelle vedtak basert på utkast fra ESMA. Se nærmere omtale ovenfor i henholdsvis punkt 7.3.2.1 og 8.3.2.1.

Lovavdelingen har ikke spesifikt vurdert om denne overføringen av myndighet til EFTAs overvåkingsorgan skal anses som mer enn lite inngripende. Overføringen er ensidig, og norske myndigheters innflytelse på beslutningene i EFTAs overvåkingsorgan er begrenset. På den annen side skal myndigheten som overføres ivareta allment anerkjente formål som hensynet til finansiell stabilitet og effektivitet i finansmarkedene, den er saklig begrenset til finansmarkedsområdet, og den er begrenset både prosessuelt og materielt. Myndigheten etter AIFM-direktivet er mer begrenset enn myndigheten til å treffe artikkel 9 nr. 5-vedtak etter shortsalgforordningen. Dette kan tilsi at i alle fall myndighetsoverføringen etter AIFM-direktivet isolert sett ikke er mer enn lite inngripende. På den annen side er denne overføringen av myndighet gjennom de to EØS-komitébeslutningene for å ta inn hhv. shortsalgforordningen og AIFM-direktivet i EØS-avtalen, en del av de generelle EØS-tilpasningene til EUs finanstilsynssystem. En helhetsvurdering tilsier at overføringen av myndighet også i disse rettsaktene bør vurderes samlet.

Regjeringen ber derfor om Stortingets samtykke til deltakelse i disse to EØS-komitébeslutningene sammen med de andre seks EØS-komitébeslutningene.

10.7.3 Artikkel 9 nr. 5-kompetanse i MiFIR og i PRIIPs-forordningen

10.7.3.1 Kort om MiFIR og om PRIIPs-forordningen

MIFIR

Europarlaments- og rådsforordning (EU) nr. 600/2014 om Markeder for finansielle instrumenter (Markets in Financial Instruments Regulation) (MiFIR) ble vedtatt 15. mai 2014. MIFIR vil, sammen med direktiv 2014/65/EU om markeder for finansielle instrumenter (MiFID II), avløse direktiv 2004/39/EF om markeder for finansielle instrumenter (MiFID I).

MiFID I stiller krav til nasjonal regulering av både yterne av investeringstjenester og markedene for finansielle instrumenter. Hovedformålet med MiFID I var å bidra til å utvikle og sikre de europeiske verdipapirmarkedenes effektivitet, integritet og oversiktlighet, samt å fremme investorenes tillit til markedet. Nasjonale regelverk for blant annet markedsstrukturer, krav til organisering av virksomheter, og foretakenes atferd, ble harmonisert. Foretakene skulle kunne drive virksomhet i hele EU-området basert på autorisasjon og tilsyn fra hjemstaten. MiFID I ble tatt inn i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 65/2005, og gjennomført i norsk rett ved verdipapirhandelloven og børsloven, som begge ble vedtatt i juni 2007 etter forslag i Ot.prp. nr. 34 (2006–2007) på bakgrunn av NOU 2006: 3 Om markeder for finansielle instrumenter.

Formålet med de nye reglene i MiFID II og MiFIR er blant annet å rette opp svakheter som ble avdekket under finanskrisen i reguleringen av finansielle markeder og verdipapirforetak. MiFID II og MiFIR skal til sammen bidra til at verdipapirhandel i større grad foregår på organiserte markedsplasser, samt bidra til øket transparens i verdipapirmarkedet, skjerpet tilsyn, større konkurranse i handel og clearing, bedre kontroll med høyfrekvenshandel, sterkere investorbeskyttelse, mer effektive og harmoniserte administrative sanksjoner, og et harmonisert regime for tilgang for foretak fra tredjeland. MiFIR inneholder særlig krav om offentliggjøring av handelsdata, krav om rapportering av transaksjoner til myndighetene, regler om at derivater skal handles på organiserte markedsplasser, regler om ikke-diskriminerende tilgang til clearing og til handel med referanseinstrumenter, regler om ESMAs og EBAs beføyelser vedrørende produktintervensjon og ESMAs beføyelser vedrørende posisjonsforvaltningskontroll og posisjonsgrenser, og regler om yting av investeringstjenester fra foretak i tredjeland. I fortalen til forordningen er det bl.a. vist til at Det europeiske råd, i forbindelse med at det skulle innføres et nytt europeisk finanstilsynssystem, også understreket behovet for å innføre felles europeiske regler for finansforetak i det indre markedet, samt til at felles regler gjennom en forordning vil fjerne handelshindringer og konkurransevridninger som følger av forskjeller mellom nasjonale regler.

Ikrafttredelsestidspunktet for MiFIR, og fristen for å sette i kraft nasjonale regler som gjennomfører MiFID II, er av Kommisjonen foreslått utsatt med ett år til 3. januar 2018. Bakgrunnen for dette er blant annet tekniske utfordringer knyttet til systemene for innsamling av data under virkeområdet til MiFID II/MiFIR.

Regjeringen oppnevnte 29. mai 2015 et utvalg som bl.a. skal utrede og utarbeide utkast til nødvendige endringer i lov og forskrift som kan gjennomføre kommende EØS-regler som svarer til MiFID II og MiFIR. Fristen for dette arbeidet er 24. juni 2016. Som nevnt ovenfor i punkt 10.7.1 er det identifisert artikkel 9. nr. 5-kompetanse også i MiFIR artikkel 40, 41 og 45.

PRIIPS-forordningen

Europarlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1286/2014 om sammensatte og forsikringsbaserte investeringsprodukter for forbrukere (Packaged Retail and Insurance-based Investment Products) (PRIIPS-forordningen) ble vedtatt 26. november 2014.

Hovedformålet med forordningen er at forbrukere som vurderer å kjøpe sammensatte spareprodukter skal få bedre informasjon, slik at de lettere kan forstå og sammenligne denne type investeringer. De som setter sammen spareprodukter, typisk banker, forsikringsselskaper og forvaltere, får plikt til å utarbeide et dokument med sentral informasjon. Dokumentet skal være på maksimalt tre sider, og forordningen setter i artikkel 8 detaljerte krav til innholdet. I tillegg til informasjon om produsenten og produsentens tilsynsmyndighet, skal målet med produktet og midlene for å nå målene angis, risiko- og avkastningsprofilen skal beskrives, det skal opplyses om man blir dekket av en investorgarantiordning og om kostnader, løpetid og muligheter for og kostnader ved innløsning, og det skal opplyses om eventuelle klageordninger. Forordningen inneholder også et kapittel III om overvåkning av markedet og produktintervensjonsbeføyelser. Her legges det både plikter på, og kompetanse til, EIOPA og nasjonale tilsynsmyndigheter. EIOPAs plikt til å overvåke markedet for forsikringsbaserte investeringsprodukter og adgang til midlertidig å forby eller begrense markedsføring, distribusjon og salg av forsikringsbaserte investeringsprodukter og forsikringsselskapers praksis, svarer til tilsvarende plikt for ESMA og EBA til å overvåke, og adgang til å forby eller begrense, finansielle instrumenter, strukturerte innskudd og praksis i verdipapirmarkedet eller fra bankers side. Som nevnt ovenfor i punkt 10.7.1 er det identifisert artikkel 9. nr. 5-kompetanse også i PRIIPs-forordningen artikkel 16.

Vilkårene for å treffe vedtak etter MiFIR artikkel 40, 41 og 45 og PRIIPs artikkel 16, og koblingen til artikkel 9 nr. 5 i hhv. ESMA- og EIOPA-forordningen, tilsvarer i stor grad vilkårene og koblingen mellom shortsalgforordningen artikkel 28 og artikkel 9 nr. 5 i ESMA-forordningen. Regler om melding til berørte nasjonale tilsynsmyndigheter før tiltak fattes, offentliggjøring av tiltaket, at tiltaket har forrang for vedtak fattet av nasjonale tilsynsmyndigheter, at tiltaket skal gjennomgås med passende intervaller og minst hver tredje måned, og at det bortfaller hvis det ikke blir fornyet, samt regler om ikrafttredelse av tiltaket, gjelder også i hovedsak tilsvarende som for shortsalgforordningen artikkel 28, se omtale av shortsalgforordningen artikkel 28 i punkt 7.2.2.

10.7.3.2 Nærmere om MiFIR artikkel 40 og artikkel 41

MiFIR artikkel 40 legger myndighet til ESMA til å forby eller begrense markedsføring, distribusjon og salg av visse finansielle instrumenter eller visse typer finansiell aktivitet eller praksis. MiFIR artikkel 41 legger tilsvarende myndighet til EBA til å forby eller begrense markedsføring, distribusjon og salg av visse typer strukturerte innskudd eller visse typer finansiell aktivitet eller praksis.

Kommisjonen skal vedta delegerte rettsakter som skal presisere kriterier og faktorer som henholdsvis ESMA og EBA skal ta i betraktning i vurderingen av om nevnte vilkår er oppfylt. Disse kriteriene og faktorene skal blant annet omfatte kompleksiteten og graden av innovasjon i et finansielt instrument, størrelsen på nominelle verdier, gearing og forholdet til den typen kunder som det markedsføres og selges til, jf. MiFIR artikkel 40 nr. 8 og artikkel 41 nr. 8.

Henholdsvis ESMA eller EBA kan etter forordningen bare treffe et vedtak som nevnt dersom nasjonale tilsynsmyndigheter ikke har truffet tilstrekkelige tiltak for å avverge trusselen, og det foreslåtte tiltaket gjelder et alvorlig problem knyttet til investorvern eller en trussel mot finansmarkedenes (eller for ESMA, også råvaremarkedenes) ordnede virkemåte og integritet, eller mot stabiliteten i hele eller deler av finanssystemet i Unionen, jf. henholdsvis MiFIR artikkel 40 nr. 2 og MiFIR artikkel 41 nr. 2.

Videre er det et vilkår at de krav som i henhold til unionsretten får anvendelse på praksisen, virksomheten eller det berørte finansielle instrumentet eller strukturerte innskuddet, ikke avverger trusselen.

Dersom et tiltak gjelder landbruksråvarederivater, skal ESMA, før tiltak treffes, høre de offentlige organer som har ansvar for tilsyn, forvaltning og regulering av fysiske markeder for landbruksvarer i henhold til forordning (EF) nr. 1234/2007, jf. MiFIR artikkel 40 nr. 3 bokstav c,

ESMA og EBA skal blant annet sikre at tiltakene ikke har en negativ innvirkning på finansmarkedenes effektivitet eller på investorer, som ikke står i forhold til fordelene ved tiltaket, og ikke skaper risiko for tilsynsarbitrasje, jf. henholdsvis MiFIR artikkel 40 nr. 3, og MiFIR artikkel 41 nr. 3.

10.7.3.3 Næmere om MiFIR artikkel 45

Etter MiFIR artikkel 45 kan ESMA anmode enhver person om alle relevante opplysninger med hensyn til størrelsen på, og formålet med, en posisjon eller et engasjement inngått ved hjelp av et derivat. Videre kan ESMA kreve at vedkommende reduserer størrelsen på, eller eliminerer, posisjonen eller engasjementet, og i særlige tilfeller pålegge enkeltpersoner begrensninger i adgangen inngå råvarederivatkontrakter.

ESMA kan bare treffe vedtak dersom nasjonale tilsynsmyndigheter ikke har truffet tilstrekkelige tiltak for å avverge trusselen. Eventuelle tiltak må videre i betydelig grad avverge trusler mot finansmarkedenes ordnede virkemåte og integritet, herunder råvarederivatmarkedene, eller trusler mot stabiliteten i hele eller deler av finanssystemet i Unionen, eller betraktelig forbedre vedkommende myndigheters evne til å overvåke slike trusler, jf. artikkel 45 nr. 2 bokstav a og nr. 3 bokstav a. Kommisjonen skal vedta delegerte rettsakter som angir hvilke kriterier og faktorer ESMA skal ta i betraktning i vurderingen av vilkårene, jf. artikkel 45 nr. 10.

ESMA må også påse at tiltak ikke skaper risiko for tilsynsarbitrasje, og ikke har en negativ innvirkning på finansmarkedenes effektivitet som ikke står i forhold til fordelene ved tiltaket, jf. artikkel 45 nr. 3 bokstav c.

Før ESMA treffer tiltak som gjelder energiprodukter i engrosmarkedet, skal ESMA rådføre seg med Byrået for samarbeid mellom energireguleringsmyndigheter (EF) nr. 713/2009, og før ESMA treffer tiltak som gjelder landbruksråvarederivater, skal ESMA rådføre seg med de offentlige organer som har ansvar for tilsyn, forvaltning og regulering av fysiske markeder for landbruksvarer i henhold til forordning (EF) nr. 1234/2007.

10.7.3.4 Nærmere om PRIIPs-forordningen artikkel 16

PRIIPs-forordningen artikkel 16 legger myndighet til EIOPA til å forby eller begrense markedsføring, distribusjon og salg av visse forsikringsbaserte investeringsprodukter eller visse typer finansiell aktivitet eller praksis fra et forsikringsselskaps side.

Bestemmelsene i PRIIPs-forordningen artikkel 16 svarer til bestemmelsene i shortsalgforordningen artikkel 28 og MiFIR artikkel 40 og artikkel 41. Kommisjonen skal vedta delegerte rettsakter for å presisere kriteriene og faktorene EIOPA skal ta i betraktning i vurderingen av om nevnte vilkår er oppfylt, jf. PRIIPs-forordningen artikkel 16 nr. 8. Vilkårene for å treffe tiltak svarer til vilkårene for at hhv. ESMA og EBA kan treffe tiltak etter MiFIR artikkel 40 og artikkel 41.

10.7.3.5 EØS-tilpasninger til MiFIR artikkel 40, 41 og 45 og PRIIPs-forordningen artikkel 16

Det er som nevnt allerede utarbeidet EØS-tilpasninger til MiFIR artikkel 40, 41 og 45 og PRIIPs-forordningen artikkel 16. Tilpasningene bygger på prinsippene for tilpasning til EUs finanstilsynssystem som omtalt ovenfor i kapittel 2, og svarer til EØS-tilpasningene til henholdsvis shortsalgforordningen artikkel 28 og AIFM-direktivet artikkel 47. Tilpasningene innebærer at den kompetansen som EBA, EIOPA og ESMA har i EU-pilaren til å treffe vedtak overfor finansmarkedsdeltakere eller nasjonale tilsynsmyndigheter etter de nevnte bestemmelsene, skal ligge hos EFTAs overvåkingsorgan når det gjelder EØS/EFTA-statene. Videre er forholdet mellom de to pilarene at EFTAs overvåkingsorgan skal fatte eventuelle vedtak basert på utkast fra enten EBA, EIOPA eller ESMA.

De foreliggende utkast til EØS-tilpasninger til hhv MiFIR artikkel 40, 41 og 45 og PRIIPs-forordningen artikkel 16 følger som trykte vedlegg til proposisjonen (vedlegg 3).

Lovavdelingen har ikke vurdert om de aktuelle tilpasningstekstene innebærer overføring av vedtaksmyndighet til EFTAs overvåkingsorgan som må anses som mer enn lite inngripende. Det er mye som taler for at vurderingen for disse tilpasningene til MiFIR og PRIIPs-forordningen vil svare til vurderingen av de sammenlignbare tilpasningene til reglene om overføring av myndighet i shortsalgforordningen og AIFM-direktivet.

Regjeringen legger til grunn at samtykke til overføring av vedtakskompetanse etter de utkastene til tilpasninger som er utarbeidet, bør behandles sammen med de øvrige rettsaktene som etablerer EUs finanstilsynssystem.

På denne bakgrunn bes det om Stortingets samtykke til myndighetsoverføring til EFTAs overvåkingsorgan, og i forlengelsen av dette til EFTA-domstolen, gjennom tilpasninger som beskrevet ovenfor til MiFIR artikkel 40, 41 og 45 og til PRIIPs-forordningen artikkel 16. Det legges opp til å ta disse tilpasningene inn i EØS-komitébeslutninger for å ta MiFIR og PRIIPs inn i EØS-avtalen. EØS-komitébeslutninger om innlemmelse av disse to rettsaktene i EØS-avtalen vil, etter at de er utarbeidet, bli forelagt Stortinget i medhold av Grunnloven § 26 annet ledd.