3 Nærmere om EU-tilsynsforordningene og utkast til EØS-komitébeslutninger med tilpasninger

3.1 Bakgrunn og oversikt

De tre EU-tilsynsmyndighetene er organisert på samme måte og har stort sett de samme oppgavene på sine respektive fagområder. EU-tilsynsforordningene, det vil si forordningene som etablerer henholdsvis EBA (forordning (EU) nr. 1093/2010), EIOPA (forordning (EU) nr. 1094/2010) og ESMA (forordning (EU) nr. 1095/2010), er også bygget opp på samme måte med tilnærmet like bestemmelser og samme artikkelnummerering.

EU-tilsynsforordningene artikkel 5 nr. 1 definerer den enkelte EU-tilsynsmyndighet som et «unionsorgan med status som rettssubjekt». Termen «byrå» benyttes ikke i EU-tilsynsforordningene, og de omtales ofte i andre sammenheng som «tilsyn» eller «tilsynsmyndigheter». De facto kan imidlertid EU-tilsynsmyndighetene anses som byråer.

Styringsstrukturen avviker på enkelte områder fra den vanlige strukturen for styring av EU-byråer. De tre EU-tilsynsmyndighetens øverste organ består av tilsynssjefene for de nasjonale tilsynsmyndighetene, med representanter fra henholdsvis Kommisjonen, den europeiske sentralbanken, ESRB og de to andre EU-tilsynsmyndighetene som observatører. Dette innebærer at det er større grad av innflytelse for medlemsstatene enn i vanlige byråer1.

EU-tilsynsmyndighetenes oppgaver og virkemidler etter EU-tilsynsforordningene, som nærmere omtalt i punkt 3.2 nedenfor, kan oppsummeres slik:

• utarbeide utkast til utfyllende regelverk som skal vedtas av Kommisjonen,

• fremme enhetlig og effektiv tilsynspraksis hos de nasjonale tilsynsmyndighetene ved å gjennomgå, og fastsette retningslinjer og anbefalinger for, medlemsstatenes tilsynspraksis,

• delta i tilsynskollegier for finansinstitusjoner med virksomhet i flere land sammen med de nasjonale tilsynsmyndighetene,

• megle og avgjøre uenighet i tvister mellom de nasjonale tilsynsmyndighetene,

• utføre fagfellevurderinger (peer review),

• gi konkrete anbefalinger til nasjonale tilsynsmyndigheter, og

• gi konkrete anbefalinger til finansmarkedsdeltakere i medlemsstatene i særlige tilfeller.

I enkelte særskilte tilfeller kan de tre EU-tilsynsmyndighetene også fatte vedtak som er bindende for medlemsstatene eller direkte bindende for finansmarkedsdeltakere i medlemsstatene. Vedtakskompetansen er dels hjemlet EU-tilsynsforordningene (artikkel 17, 18 og 19), og dels i andre rettsakter som viser til EU-tilsynsforordningene artikkel 9 nr. 5.

ESMAs kompetanse til å fatte vedtak i tilknytning til autorisasjon og tilsyn med enkelte særskilte institusjoner (kredittvurderingsbyråer og transaksjonsregistre), fremgår ikke av EU-tilsynsforordningene men av egne rettsakter. Det vises til omtale nedenfor under kapittel 5 (CRA-forordningen) og kapittel 6 (EMIR).

3.2 Hovedinnholdet i EU-tilsynsforordningene

3.2.1 EU-tilsynsmyndighetenes oppgaver

3.2.1.1 Opprettelse og virkeområde (artikkel 1)

De tre EU-tilsynsmyndighetenes formål skal ifølge artikkel 1 nr. 5 være å bidra til det finansielle systemets stabilitet og effektivitet, og herunder bidra til å:

• forbedre det indre markeds virkemåte, særlig et hensiktsmessig, effektivt og ensartet nivå av regulering og tilsyn,

• sikre finansmarkedenes integritet, åpenhet, effektivitet og ordnede virkemåte,

• styrke den internasjonale samordningen av tilsyn,

• forhindre tilsynsarbitrasje og fremme like konkurransevilkår,

• sikre at det føres tilstrekkelig tilsyn med kredittrisikoer og andre risikoer, og at disse blir regulert på en hensiktsmessig måte, og

• styrke forbrukervernet.

3.2.1.2 Oppgaver som gjelder forbrukervern og finansvirksomhet (artikkel 9)

Ifølge artikkel 9 nr. 1 skal EU-tilsynsmyndighetene fremme et åpent, enkelt og rettferdig marked for finansielle produkter og tjenester rettet mot forbrukere i EU, herunder ved å innhente opplysninger og analysere forbrukertendenser, utarbeide standarder og bidra til felles regler for offentliggjøring av opplysninger.

EU-tilsynsmyndighetene kan også utstede advarsler i de tilfeller en finansvirksomhet utgjør en alvorlig trussel mot formålene i artikkel 1 nr. 5.

Artikkel 9 nr. 5 foreskriver i hvilke situasjoner, og etter hvilken fremgangsmåte, EU-tilsynsmyndighetene kan fatte vedtak rettet mot en eller flere finansmarkedsdeltakere i medlemsstatene for midlertidig å forby eller begrense visse typer finansvirksomhet, som utgjør en trussel mot det finansielle markedets ordnede virkemåte og integritet eller stabiliteten i hele eller deler av det finansielle systemet i EU.

Ifølge artikkel 9 nr. 5 første ledd vil denne kompetansen dels gjelde for krisesituasjoner i samsvar med EU-tilsynsforordningene artikkel 18, og dels for de tilfeller der medlemsstatene i andre rettsakter har gitt kompetanse til EU-tilsynsmyndighetene til å treffe slike vedtak. De rettsaktene hvor EU-tilsynsmyndighetene per i dag har slik artikkel 9 nr. 5-kompetanse, er omtalt nedenfor under henholdsvis punkt 7.2.2 (shortsalgforordningen artikkel 28), punkt 8.3.2.1 (AIFM-direktivet artikkel 47) og punkt 10.7.3 (MiFIR artikkel 40, 41 og 45 og PRIIPs artikkel 16).

Det forhold at rammeverket gis i EU-tilsynsforordningene artikkel 9 nr. 5, mens selve vedtakskompetansen gis i andre bestemmelser, avviker fra EU-tilsynsforordningene artikkel 17, 18 og 19 som omtalt i det følgende. Der gis selve kompetansen til å fatte vedtak i EU-tilsynsforordningene, mens de nærmere vilkårene for bruken av kompetansen og fremgangsmåten kan være spesifisert i andre rettsakter.

Vedtak etter artikkel 9 nr. 5 er midlertidige. Ifølge EU-tilsynsforordningene artikkel 9 nr. 5 annet ledd skal vedkommende EU-tilsynsmyndighet med hensiktsmessige mellomrom, og minst hver tredje måned, revurdere vedtaket omhandlet i første ledd. Dersom vedtaket ikke fornyes etter et tidsrom på tre måneder, vil det automatisk utløpe. Det følger av tredje ledd at en medlemsstat kan anmode om at vedkommende EU-tilsynsmyndighet tar sin beslutning opp til ny vurdering, og at saken i så tilfellet skal opp til behandling i ESMAs tilsynsstyre.

3.2.1.3 Tekniske reguleringsstandarder, utøvelse av delegert myndighet mv. (artikkel 10–15)

Direktiver og forordninger vedtas normalt av Europaparlamentet og Rådet. I slike direktiver og forordninger får ofte Kommisjonen delegert kompetanse til å fastsette utfyllende regelverk i form av tekniske standarder. EU-tilsynsforordningene artikkel 10 til 14 og artikkel 15 inneholder materielle og prosessuelle bestemmelser for EU-tilsynsmyndighetenes arbeid med utkast til hhv. tekniske reguleringsstandarder og tekniske gjennomføringsstandarder som skal vedtas av Kommisjonen. Tekniske regulerings- og gjennomføringsstandarder skal være tekniske og ikke innebære strategiske beslutninger eller politiske valg, og innholdet skal være innenfor rammene av de rettsakter de bygger på, jf. henholdsvis artikkel 10 og 15.

Kommisjonen må, dersom den ikke vedtar utfyllende regler i tråd med forslaget fra den aktuelle EU-tilsynsmyndigheten, begrunne eventuelle endringer overfor vedkommende EU-tilsynsmyndighet og overfor Rådet og Europaparlamentet før reglene fastsettes.

Rettsaktene for finansielle tjenester som Europaparlamentet og Rådet har vedtatt, inneholder samlet flere hundre hjemler til å fastsette utfyllende regler. I Kommisjonens rapport med evaluering av EUs finanstilsynssystem (COM(2014)509), opplyses det at tilsynsmyndighetene hadde oversendt 150 utkast til utfyllende regler til Kommisjonen i perioden 2011–2014. I evalueringsperioden (2011–2014) fastsatte Kommisjonen 45 av disse utfyllende rettsaktene uten endringer. Kun i tre tilfeller ble forslagene returnert for ytterligere arbeid.

3.2.1.4 Retningslinjer og anbefalinger (artikkel 16)

Ifølge artikkel 16 skal EU-tilsynsmyndighetene utstede retningslinjer og anbefalinger til nasjonale tilsynsmyndigheter eller finansmarkedsdeltakere om tilsynspraksis og forståelse av EU-regelverk. Nasjonale tilsynsmyndigheter skal gi melding til EU-tilsynsmyndighetene om i hvilken grad en retningslinje eller anbefaling vil bli fulgt (følg eller forklar-prinsipp). EU-tilsynsmyndighetene publiserer lister over nasjonale tilsynsmyndigheters oppfølging av anbefalingene. I enkelte tilfeller publiseres også begrunnelsen for at nasjonale myndigheter ikke vil følge anbefalingene. Dersom retningslinjen eller anbefalingen krever det, skal også finansmarkedsdeltakere rapportere om de opptrer i samsvar med retningslinjen eller anbefalingen.

3.2.1.5 Overtredelse av EU-regelverk (artikkel 17)

De tre EU-tilsynsmyndighetene skal ifølge forordningene artikkel 1 nr. 2 opptre innenfor den myndighet de respektive EU-tilsynsforordningene gir, og innenfor virkeområdet til nærmere angitt direktiver og forordninger opplistet i artikkel 1 nr. 2. Hvilke direktiver og forordninger som listes opp i artikkel 1 nr. 2, avhenger av om det er henholdsvis forordningen som etablerer EBA (bank), ESMA (verdipapirområdet) eller EIOPA (forsikring- og pensjon). Samlet vil imidlertid regelverket opplistet i artikkel 1 nr. 2 i EU-tilsynsforordningene utgjøre de vesentlige rettsaktene på finansmarkedsområdet.

Det følger av artikkel 17 nr. 1 at i situasjoner der en nasjonal tilsynsmyndighet ikke har anvendt rettsaktene i artikkel 1 nr. 2, eller har anvendt dem på en måte som kan være i strid med EU-retten, særlig ved ikke å sikre at finansmarkedsdeltakere oppfyller kravene fastsatt i rettsaktene, skal EU-tilsynsmyndighetene handle i samsvar med den myndighet den er gitt i henhold til artikkel 17 nr. 2, 3 og 6 og som beskrevet i det følgende.

EUs tilsynsmyndigheter kan, på anmodning fra en eller flere nasjonale tilsynsmyndigheter, Europaparlamentet, Rådet, Kommisjonen eller bankenes representantgruppe, eller av eget tiltak, og etter å ha underrettet den berørte nasjonale tilsynsmyndighet, granske den påståtte overtredelsen eller manglende anvendelsen av unionsretten, jf. artikkel 17 nr. 2. Den aktuelle nasjonale tilsynsmyndighet skal uten unødig opphold legge frem alle de opplysninger EU-tilsynsmyndighetene trenger i sin gransking. Ved for eksempel undersøkelser som knytter seg til oppfølging av kapitalkravene for banker, kan det være aktuelt å kreve både opplysninger om nasjonale myndigheters tilsynsvirksomhet og opplysninger om nasjonale bankers engasjementer og kapital.

Innen to måneder fra iverksetting av granskingen kan EU-tilsynsmyndighetene rette en anbefaling til vedkommende nasjonale tilsynsmyndighet om å iverksette konkrete tiltak for å etterleve regelverket, for eksempel ved å anbefale tilsynsmyndigheten å pålegge en bank å øke den ansvarlige kapitalen, jf. artikkel 17 nr. 3. Den nasjonale tilsynsmyndigheten skal innen ti dager etter anbefalingen redegjøre for hvilke tiltak som vil bli truffet.

Dersom den nasjonale tilsynsmyndigheten ikke treffer nødvendige tiltak innen én måned, kan Kommisjonen avgi en formell uttalelse som krever at den nasjonale tilsynsmyndigheten iverksetter nødvendige tiltak for å overholde de relevante finansmarkedsrettsaktene, jf. artikkel 17 nr. 4. Hvis en nasjonal tilsynsmyndighet ikke innretter seg etter kravene i den formelle uttalelsen, kan vedkommende EU-tilsynsmyndighet gi bindende pålegg direkte til den aktuelle finansmarkedsdeltakeren, dvs. for eksempel pålegge en bank å øke sin ansvarlige kapital, jf. artikkel 17 nr. 6. En forutsetning for slikt pålegg er at dette er nødvendig for å opprettholde eller gjenopprette like konkurransevilkår i markedet eller sikre finanssystemets effektivitet og integritet, og at de relevante kravene i rettsaktene i artikkel 1 nr. 2 får direkte anvendelse på finansmarkedsdeltakere.

Slike vedtak etter artikkel 17. nr. 6 går foran eventuelle vedtak fattet av nasjonale tilsynsmyndigheter i samme sak. Vedtaket skal være i samsvar med den formelle uttalelsen utstedt av Kommisjonen, og påvirker ikke Kommisjonens regulære traktatbruddsmyndighet etter traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV) artikkel 258.

3.2.1.6 Tiltak i krisesituasjoner (artikkel 18)

I tilfeller der en negativ utvikling kan utgjøre en alvorlig trussel mot finansmarkedenes ordnede virkemåte og integriteten eller stabiliteten i hele eller deler av finanssystemet i EU, skal EU-tilsynsmyndighetene aktivt legge til rette for, og om nødvendig samordne, eventuelle tiltak som iverksettes av berørte nasjonale tilsynsmyndigheter, jf. artikkel 18 nr. 1.

Rådet kan, etter anmodning fra EU-tilsynsmyndighetene, Kommisjonen eller ESRB, treffe et vedtak rettet til EU-tilsynsmyndighetene, der det fastslås at det foreligger en krisesituasjon, jf. artikkel 18 nr. 2. Rådet skal ta opp et slikt vedtak til ny vurdering med passende mellomrom og minst en gang i måneden. Dersom vedtaket ikke fornyes etter et tidsrom på én måned, skal det automatisk oppheves. Rådet kan til enhver tid erklære krisesituasjonen for opphørt.

I de tilfeller Rådet har truffet et slikt vedtak, og i unntakstilfeller der det er nødvendig med samordnede tiltak fra nasjonale myndigheter for å reagere på en ugunstig utvikling, som kan utgjøre en alvorlig trussel mot finansmarkedenes ordnede virkemåte og integritet eller stabiliteten i hele eller deler av EUs finanssystem, kan EU-tilsynsmyndighetene ifølge artikkel 18 nr. 3 gjøre vedtak som pålegger nasjonale tilsynsmyndigheter å iverksette nødvendige tiltak i samsvar med rettsaktene opplistet i artikkel 1 nr. 2.

Dersom en nasjonal tilsynsmyndighet ikke har rettet seg etter slikt pålegg innen en nærmere angitt frist, kan den relevante EU-tilsynsmyndigheten pålegge en finansmarkedsdeltaker å treffe nødvendige tiltak for å overholde EU-retten. Et slikt vedtak forutsetter at det er nødvendig raskt å treffe tiltak for å gjenopprette finansmarkedenes ordnede virkemåte og integritet eller stabiliteten i hele eller deler av finanssystemet, og at de relevante kravene i rettsaktene i artikkel 1 nr. 2 får direkte anvendelse på finansmarkedsdeltakere.

Slike beslutninger går foran eventuelle beslutninger fattet av nasjonale tilsynsmyndigheter i samme sak.

En beslutning etter artikkel 18 nr. 3 eller 4, skal tas opp til vurdering med passende mellomrom, jf. artikkel 37.

3.2.1.7 Løsning av tvister mellom nasjonale tilsynsmyndigheter i grensekryssende situasjoner og tverrterritorielle tvister (artikkel 19 og 20)

Det følger av artikkel 19 nr. 1 at dersom en nasjonal tilsynsmyndighet har innvendinger mot fremgangsmåten eller innholdet i et tiltak iverksatt, eller unnlatt iverksatt, av en annen medlemsstats nasjonale tilsynsmyndighet, kan EU-tilsynsmyndighetene på anmodning fra en eller flere av de berørte myndigheter bistå med å komme til enighet i samsvar med fremgangsmåten fastsatt i artikkel 19. EU-tilsynsmyndighetene kan også bistå med å løse tvisten på eget initiativ dersom det på grunnlag av objektive kriterier kan fastslås at det foreligger en tvist.

Mekling etter artikkel 19 kan kun gjennomføres i tilfeller som angitt i rettsaktene opplistet i EU-tilsynsforordningene artikkel 1 nr. 2, og det finnes på denne bakgrunn en rekke henvisninger til EU-tilsynsforordningene artikkel 19 i disse rettsaktene.

Tvisteløsningen kan foregå i flere stadier. I første fase skal den relevante EU-tilsynsmyndighet opptre som mekler og søke å få de nasjonale tilsynene til å komme til enighet, jf. artikkel 19 nr. 2.

Dersom dette ikke fører frem, går meklingen over i en fase der EU-tilsynsmyndigheten kan gi pålegg til nasjonale tilsynsmyndigheter om å iverksette bestemte tiltak, eller unnlate å iverksette tiltak, for å løse tvisten og sikre samsvar med EU-reglene, jf. artikkel 19 nr. 3.

Dersom en nasjonal tilsynsmyndighet ikke følger pålegget, kan EU-tilsynsmyndigheten fatte bindende enkeltvedtak rettet direkte mot finansmarkedsdeltakere i det aktuelle landet, forutsatt at de relevante kravene i rettsaktene i artikkel 1 nr. 2 får direkte anvendelse på finansmarkedsdeltakere, jf. artikkel 19. nr. 4.

Slike vedtak går foran eventuelle vedtak fattet av nasjonale tilsynsmyndigheter i samme sak.

Dersom tvisten berører et rettsområde underlagt mer enn én EU-tilsynsmyndighet (sektorovergripende), skal prosedyren etter artikkel 19 håndteres av en felleskomité for EU-tilsynsmyndighetene (jf. artikkel 20 og 54).

3.2.1.8 Deltagelse i tilsynskollegiene (artikkel 21)

Tilsynet med finanskonsern som har selskaper i flere europeiske land, er organisert gjennom tilsynskollegier. Tilsynskollegiene ledes av tilsynsmyndigheten i morselskapets hjemland. EU-tilsynsmyndighetene deltar i kollegiene i tillegg til andre relevante nasjonale tilsynsmyndigheter. Etter etableringen av Bankunionen med felles tilsyn på europeisk nivå i eurolandene, deltar også den europeiske sentralbanken i mange tilsynskollegier.

Det følger av artikkel 21 at EU-tilsynsmyndighetene skal bidra til at kollegiene fungerer formålstjenlig, effektivt og ensartet. De skal videre medvirke til å opprette felles tilsynsplaner og gjennomføre felles tilsyn. Den relevante EU-tilsynsmyndigheten kan gi anbefalinger til tilsynsmyndighetene i et kollegium, utarbeide utkast til tekniske standarder og fastsette retningslinjer og veiledninger for kollegiene. EU-tilsynsmyndighetene tar også initiativ til stresstester, og bidrar til konsistente stresstestmetoder. De kan også kreve at hjemlandstilsynet kaller inn til møte i kollegiet og kreve at konkrete saker behandles i kollegiets møter. Ved uenigheter mellom konsernselskapenes nasjonale tilsynsmyndigheter, kan EU-tilsynsmyndighetene mekle etter reglene for mekling mellom nasjonale tilsynsmyndigheter i artikkel 19.

3.2.1.9 Fagfellevurderinger (artikkel 30)

Ifølge artikkel 30 skal EU-tilsynsmyndighetene med jevne mellomrom organisere og gjennomføre fagfellevurderinger (peer review) av de nasjonale tilsynsmyndighetenes tilsynsaktiviteter. Herunder skal EU-tilsynsmyndighetene vurdere om de nasjonale tilsynsmyndighetene har tilstrekkelig bemanning og kompetanse, samt om tilsyn med, og håndheving av, regelverket er effektivt og enhetlig.

3.2.1.10 Innsamling av opplysninger (artikkel 35 og EBA 32 nr. 3b)

Ifølge artikkel 35 nr. 1 skal nasjonale tilsynsmyndigheter på anmodning gi EU-tilsynsmyndighetene de opplysninger de trenger for å utføre sine plikter, forutsatt at nasjonale tilsynsmyndigheter har lovlig tilgang til de relevante opplysningene, og at anmodningen om opplysninger er nødvendig for EU-tilsynsmyndighetenes oppgaver etter EU-tilsynsforordningene.

EU-tilsynsmyndighetene kan også be om at opplysninger legges frem med regelmessige mellomrom og i bestemte formater.

Dersom opplysningene ikke er tilgjengelige, eller ikke legges frem av nasjonale tilsynsmyndighet i tide, kan EU-tilsynsmyndighetene rette en begrunnet anmodning til andre tilsynsmyndigheter, til det departement som har ansvar for finansspørsmål, til den nasjonale sentralbanken eller til den berørte medlemsstats statistikkontor, jf. artikkel 35 nr. 5.

Dersom opplysningene ikke er tilgjengelige, eller ikke fremlegges i tide i henhold til artikkel 35 nr. 1 eller 5, kan EU-tilsynsmyndighetene rette en begrunnet anmodning direkte til de berørte finansmarkedsdeltakere. Den begrunnede anmodningen skal inneholde en forklaring på hvorfor opplysningene er nødvendig.

Det følger videre av artikkel 35 nr. 2 at EU-tilsynsmyndighetene på anmodning skal fremlegge enhver opplysning nasjonale tilsynsmyndigheter behøver for å utføre sine plikter, forutsatt at opplysningene kan gis ut i samsvar med kravene om taushetsplikt fastsatt i rettsaktene i artikkel 1 nr. 2 og i artikkel 70.

Ifølge EBA-forordningen artikkel 32 nr. 3a kan EBA, innen rammene av artikkel 35 som beskrevet over, be om informasjon direkte fra finansmarkedsdeltakere for å vurdere motstandsdyktigheten til finansinstitusjonene i unionen etter artikkel 32. EBA kan også anmode nasjonale tilsynsmyndigheter om å gjennomføre spesifikke undersøkelser eller stedlige tilsyn, og har rett til å delta på stedlig tilsyn i samsvar med artikkel 21 (tilsynskollegier). ESMA- og EIOPA-forordningen har per i dag ikke en slik bestemmelse.

3.2.1.11 Andre oppgaver for de tre EU-tilsynsmyndighetene etter forordningene

Andre oppgaver for EU-tilsynsmyndighetene etter EU-tilsynsforordningene er blant annet:

• overvåking av systemrisiko i samarbeid med ESRB (artikkel 22–24),

• delta i utviklingen og samordningen av planer for redning og avvikling i krisesituasjoner (artikkel 25),

• bidra til å styrke det europeiske systemet av nasjonale innskuddsgarantiordninger (artikkel 26),

• bidra til å utvikle metoder for avvikling av kriserammede finansmarkedsdeltakere (artikkel 27),

• innta en aktiv rolle i oppbyggingen av en felles tilsynskultur, herunder fremme utveksling av opplysninger mellom nasjonale tilsynsmyndigheter og bidra til at det utarbeides ensartet tilsynsstandarder av høy kvalitet, herunder standarder for rapportering (artikkel 29),

• samordning av nasjonale tilsynsmyndigheter, særlig i situasjoner der en ugunstig utvikling potensielt kan true finansmarkedenes ordnede virkemåte og integritet eller stabiliteten i finanssystemet i EU (artikkel 31), og

• overvåke og vurdere markedsutviklingen innenfor sitt ansvarsområde (artikkel 32).

3.2.2 Forordningenes bestemmelser om EU-tilsynsmyndighetenes organisasjon, beslutningstaking og klagebehandling

3.2.2.1 Organisasjon (kapittel III)

Hver av de tre EU-tilsynsmyndighetene ledes av et tilsynsstyre, jf. EU-tilsynsforordningene artikkel 43 om tilsynsstyrets oppgaver. Tilsynsstyrene består av de nasjonale tilsynssjefene, det vil si sjefene for de relevante nasjonale tilsynsmyndighetene under ansvarsområdet for henholdsvis EBA (bank), EIOPA (pensjon og forsikring) og ESMA (verdipapirmarkedet), jf. artikkel 40 nr. 1b. I tillegg møter en representant fra henholdsvis Kommisjonen, den europeiske sentralbanken, ESRB og de to andre EU-tilsynsmyndighetene som observatører, jf. artikkel 40 om tilsynsstyrets sammensetning. Styrene ledes av en ansatt styreleder (som ikke har stemmerett). Det følger av EBA-forordningen artikkel 40 at dersom nasjonal tilsynsmyndighet ikke er en sentralbank, kan medlemmet av tilsynsstyret beslutte å ta med seg en representant (uten stemmerett) fra medlemsstatens sentralbank.

EU-tilsynsmyndighetene har i tillegg et administrativt styre bestående av lederen og seks andre medlemmer fra tilsynsstyret, jf. artikkel 45. Det administrative styrets oppgaver er av forberedende og administrativ karakter, jf. artikkel 47.

Tilsynsstyret kan nedsette interne komiteer eller paneler for bestemte oppgaver som er tildelt tilsynsstyret, og kan beslutte at visse klart definerte oppgaver og beslutninger skal delegeres til interne komiteer eller paneler. Tilsynsstyret kan videre sammenkalle et uavhengig panel for å legge til rette for en objektiv tvisteløsning i henhold til artikkel 19, jf. artikkel 41.

Hver av de tre EU-tilsynsmyndighetene har også knyttet til seg en interessentgruppe bestående av 30 representanter fra akademia, forbrukerorganisasjoner, de aktuelle næringene og representanter for ansatte i næringene. På enkelte tverrsektorielle områder, som for eksempel arbeidet med regnskap og revisjon, tilsyn med finansielle konglomerater m.m, samarbeider de tre EU-tilsynsmyndighetene gjennom en felleskomité, jf. artikkel 54.

3.2.2.2 Fremgangsmåte for beslutningstaking

Før vedkommende EU-tilsynsmyndighet treffer vedtak etter EU-tilsynsforordningene, skal den underrette alle navngitte adressater om at den har til hensikt å treffe et slikt vedtak, og sette en tidsfrist for adressatens uttalelse i saken, jf. artikkel 37. Dette gjelder tilsvarende for anbefalinger etter artikkel 17 nr. 3. EU-tilsynsmyndighetenes vedtak skal begrunnes, og adressatene skal underrettes om klageadgangen.

Prosedyre for beslutningstaking i tilsynsstyret, herunder flertallskrav, følger av artikkel 44.

3.2.2.3 Klage og domstolkontroll

Enhver fysisk eller juridisk person, herunder nasjonale tilsynsmyndigheter, kan påklage et vedtak EU-tilsynsmyndighetene har truffet etter EU-tilsynsforordningene artikkel 17, 18 og 19, og ethvert annet vedtak EU-tilsynsmyndighetene har truffet i samsvar med rettsaktene i artikkel 1 nr. 2, og som er rettet til denne personen eller direkte berører denne personen, jf. artikkel 60.

Klageinstansen (Board of Appeal) er et felles organ for de tre EU-tilsynsmyndighetene. Klageinstansen er sammensatt av seks medlemmer og seks varamedlemmer med relevant fagkunnskap og uavhengighet fra EU-tilsynsmyndighetene, jf. artikkel 58 (sammensetning og virksomhet) og artikkel 59 (uavhengighet og upartiskhet).

Klagen skal ikke ha oppsettende virkning, men klageinstansen kan utsette anvendelsen av det påklagede vedtaket dersom den mener at omstendighetene krever det.

Klageinstansen kan bekrefte vedtaket truffet av vedkommende EU-tilsynsmyndighet eller oversende saken til vedkommende organ (hovedsakelig tilsynsstyret) hos EU-tilsynsmyndigheten. Dette organet skal være bundet av klageinstansens beslutning og er forpliktet til å fatte et endret vedtak.

Det følger av artikkel 61 at en klage på en beslutning truffet av klageinstansen, eller i tilfeller der det ikke foreligger noen klageadgang, vedtak truffet av EU-tilsynsmyndighetene, kan bringes inn for EU-domstolen i samsvar TEUV artikkel 263.

3.2.3 Særskilt om kompetansen i de tre EU-tilsynsforordningene til å treffe vedtak rettet mot finansmarkedsdeltakere

EU-tilsynsforordningene gir som nevnt i enkelte særlige tilfeller EU-tilsynsmyndighetene myndighet til å treffe vedtak direkte overfor finansmarkedsdeltakere, jf. EU-tilsynsforordningene artikkel 17 nr. 6, 18 nr. 4 og 19 nr. 4, som nærmere beskrevet ovenfor i punkt 3.2.1.5–3.2.1.7.

Finansmarkedsdeltaker er i denne proposisjonen benyttes som en samlebetegnelse for henholdsvis finansmarkedsdeltaker i ESMA-forordningen og finansinstitusjon i EIOPA- og EBA-forordningene.

Begrepet finansmarkedsdeltakere er i ESMA-forordningen artikkel 4 definert som «enhver person som kravene i lovgivningen nevnt i artikkel 1 nr. 2 eller i nasjonal lovgivning som gjennomfører disse rettsaktene, får anvendelse på».

I EBA- og EIOPA-forordningene benyttes betegnelsen finansinstitusjon istedenfor finansmarkedsdeltaker.

I EBA-forordningen artikkel 4 er finansinstitusjon definert som:

«kredittinstitusjoner» som definert i artikkel 4 nr. 1 i direktiv 2006/48/EF, «verdipapirforetak» som definert i artikkel 3 nr. 1 bokstav b) i direktiv 2006/49/EF og «finansielle konglomerater» som definert i artikkel 2 nr. 14 i direktiv 2002/87/EF, med forbehold for at det med «finansinstitusjoner» i direktiv 2005/60/EF menes kredittinstitusjoner og finansinstitusjoner som definert i artikkel 3 nr. 1 og 2 i nevnte direktiv.

I EIOPA-forordningen (artikkel 4) er finansinstitusjon definert som:

foretak, enheter og fysiske og juridiske personer som omfattes av rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2. Når det gjelder direktiv 2005/60/EF, menes med «finansinstitusjoner» bare forsikringsforetak og forsikringsformidlere som definert i nevnte direktiv.

EU-tilsynsforordningene artikkel 17 regulerer situasjoner der EU-regler ikke er fulgt, artikkel 18 regulerer adgang til å treffe vedtak i krisesituasjoner, og artikkel 19 regulerer de tre EU-tilsynsmyndighetenes rolle ved tvister mellom nasjonale tilsynsmyndigheter om gjennomføring og anvendelse av EU-regelverket.

Felles for vedtakskompetansen overfor finansmarkedsdeltakere etter nevnte bestemmelser, er at den er betinget av at den nasjonale tilsynsmyndigheten ikke har oppfylt sine plikter etter EU-regelverket (se artikkel 17 nr. 1, artikkel 18 nr. 3 og artikkel 19 nr. 4). I fortalene til de tre EU-tilsynsforordningene er det opplyst at det må være tale om ekstraordinære situasjoner der vedkommende nasjonale tilsynsmyndighet fortsetter å unnlate å gjennomføre tiltak, og at direkte vedtak mot finansmarkedsdeltakere må være som en siste utvei. Ifølge opplysninger fra Kommisjonen har EU-tilsynsmyndighetene per i dag aldri benyttet denne vedtakskompetansen.

Vedtakskompetansen er videre begrenset til bestemmelser som får direkte anvendelse overfor finansmarkedsdeltakere.

I fortalene til EU-tilsynsforordningene er dette beskrevet som tilfeller «der unionsretten finner umiddelbar anvendelse på finansmarkedsdeltakere i henhold til gjeldende eller fremtidige unionsforordninger». Slik direkte anvendelse vil dermed i første rekke gjelde krav fastsatt i forordningsform, fordi forordninger gjelder direkte i EU uten ytterligere nasjonal gjennomføring.

Videre er det oppstilt vilkår for bruk av vedtakskompetansen overfor finansmarkedsdeltakere, herunder:

• Vedtak etter artikkel 17 forutsetter at det «haster med å umiddelbart bringe overtredelsen til opphør for å opprettholde eller gjenopprette like konkurransevilkår i markedet eller sikre finanssystemets effektivitet og integritet» (artikkel 17 nr. 6).

• Vedtak etter artikkel 18 betinger en krisesituasjon som nevnt i artikkel 18 nr. 1 første ledd, og at det er «nødvendig raskt å iverksette tiltak for å gjenopprette finansmarkedenes ordnede virkemåte og integritet eller stabiliteten i hele eller deler av Unionens finanssystem» (artikkel 18 nr. 3).

• Vedtak etter artikkel 19 betinger en uenighet mellom nasjonale tilsynsmyndigheter i en grensekryssende situasjon.

Også prosessuelt er kompetansen betinget, ved at det først må ha funnet sted en prosess overfor den nasjonale tilsynsmyndigheten. Det er bare når nasjonal tilsynsmyndighet ikke har rettet seg etter et vedtak eller en uttalelse innen en nærmere angitt frist, at de tre EU-tilsynsmyndighetene kan fatte vedtak overfor finansmarkedsdeltakere. De nærmere detaljer går ut på:

• Vedtak etter artikkel 17 forutsetter at den nasjonale tilsynsmyndigheten først har mottatt en anbefaling fra vedkommende EU-tilsynsmyndighet om handling (artikkel 17 nr. 3), og dernest en formell uttalelse fra Kommisjonen med krav om handling innen en nærmere frist, og videre at verken anbefalingen eller formelle uttalelsen er fulgt opp innen fristen (artikkel 17 nr. 4).

• Vedtak etter artikkel 18 forutsetter at først Rådet i vedtaks form har fastslått at det foreligger en krisesituasjon (artikkel 18 nr. 2), dernest at vedkommende EU-tilsynsmyndighet har fattet vedtak overfor nasjonalt tilsynsorgan med krav om handling innen en nærmere bestemt frist, og videre at vedtaket ikke har blitt fulgt opp innen fristen (artikkel 18 nr. 3).

• Vedtak etter artikkel 19 forutsetter at vedkommende EU-tilsynsmyndighet først har forsøkt å megle mellom de nasjonale tilsynsmyndighetene (artikkel 19 nr. 2), og dernest har fattet vedtak rettet mot den nasjonale tilsynsmyndigheten som denne ikke har fulgt opp innen fristen (artikkel 19 nr. 3).

Som nærmere beskrevet ovenfor i punkt 3.2.1.2, oppstiller EU-tilsynsforordningene artikkel 9 nr. 5 rammen for når EU-tilsynsmyndighetene har kompetanse til midlertidig å forby eller begrense visse typer finansvirksomhet som utgjør en trussel mot det finansielle markedets ordnede virkemåte og integritet eller stabiliteten i hele eller deler av det finansielle systemet i EU. Slike vedtak om å forby eller begrense visse typer finansvirksomhet vil få anvendelse direkte overfor markedsdeltakerne. Selve kompetansen, og de nærmere vilkårene for å fatte vedtak, er fastlagt i EU-tilsynsforordningene artikkel 18 eller i særskilte bestemmer i andre rettsakter som viser til EU-tilsynsforordningen artikkel 9 nr. 5. Normalt er det også i disse særskilte bestemmelsene et vilkår for bruk av EU-tilsynsmyndighetens vedtakskompetanse at nasjonale tilsynsmyndigheter ikke har truffet tilstrekkelige tiltak for å avverge trusselen. Ifølge opplysninger fra Kommisjonen har EU-tilsynsmyndighetene per i dag heller aldri benyttet slik artikkel 9 nr. 5-vedtakskompetanse.

3.3 Utkast til beslutninger i EØS-komiteen for innlemmelse av EU-tilsynsforordningene

3.3.1 EØS-komiteens beslutninger

Utkastet til de tre EØS-komitébeslutningene inneholder en fortale og fem artikler.

Artikkel 1 fastsetter at henholdsvis forordningene (EU) nr. 1093/2010 (EBA-forordningen), (EU) nr. 1094/2010 (EIOPA-forordningen) og (EU) nr. 1095/2010 (ESMA-forordningen) skal tas inn i EØS-avtalen vedlegg IX, og fastsetter EØS-tilpasninger til rettsaktene. Disse tilpasningene er nærmere omtalt nedenfor i punkt 3.3.2.

Artikkel 2 slår fast at den islandske og den norske versjonen av forordningene gis gyldighet og kunngjøres i EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende

Artikkel 3 slår fast at kontraktspartene skal evaluere rammeverket som etablereres gjennom beslutningen senest fem år etter at beslutningen trer i kraft.

Artikkel 4 regulerer når beslutningen trer i kraft.

Artikkel 5 slår fast at beslutningen selv skal kunngjøres i EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende.

Utkastet til beslutninger har også vedlagt en felles erklæring fra EU og EØS/EFTA-statene, som har som formål å sikre at EØS/EFTA-statens interesser blir ivaretatt på lik linje med EU-statene, i de vurderingene som blir foretatt av de tre EU-tilsynsmyndigheten.

3.3.2 Tilpasningstekstene til EU-tilsynsforordningene

3.3.2.1 Gjensidig rett til deltakelse

Tilpasningsteksten inneholder en generell bestemmelse om at EØS/EFTA-statenes nasjonale tilsynsmyndigheter og EFTAs overvåkingsorgan skal ha samme plikter og rettigheter til å delta i arbeidet til EUs tilsynsmyndigheter som nasjonale tilsynsmyndigheter i EU, med unntak av retten til å stemme. Denne retten skal omfatte deltakelse i tilsynsstyret og alle forberedende organer i de tre EU-tilsynsmyndighetene, inkludert interne komiteer og paneler.

De tre EU-tilsynsmyndighetene skal ha rett til deltakelse i beslutningsprosessen hos EFTAs overvåkingsorgan og dets forberedende organer, uten stemmerett, når EFTAs overvåkingsorgan utfører funksjonene til EU-tilsynsmyndighetene overfor EØS/EFTA-statene.

Retten til deltakelse skal reflekteres i henholdsvis de tre EU-tilsynsmyndighetenes og EFTAs overvåkingsorgans forretningsorden.

3.3.2.2 Samarbeid mellom EFTAs overvåkingsorgan og de tre EU-tilsynsmyndighetene

Tilpasningsteksten har videre en generell bestemmelse om at EFTAs overvåkingsorgan og EU-tilsynsmyndighetene skal samarbeide, utveksle opplysninger og rådføre seg med hverandre i utføringen av sine oppgaver etter EU-tilsynsforordningene, særlig før tiltak settes i verk.

I tillegg er det konkrete tilpasninger til bestemmelser i EU-tilsynsforordningene som regulerer mer spesifikk informasjonsflyt og samarbeid.

3.3.2.3 Særskilt tvisteløsningsmekanisme

Det følger av EØS-avtalen artikkel 111 at en tvist mellom avtalepartene om fortolkning eller anvendelse av avtalen, kan bringes inn for EØS-komiteen for behandling. Artikkel 111 nr. 1 og 2 beskriver nærmere den fremgangsmåten som da skal følges.

I tilpasningsteksten er det inntatt en bestemmelse om en særlig administrativ prosedyre (tvisteløsningsmekanisme), i tillegg til den regulære tvisteløsningsmekanismen i EØS-avtalen artikkel 111. Dersom det oppstår uenighet mellom de tre EU-tilsynsmyndighetene og EFTAs overvåkingsorgan med hensyn til håndheving av EU-tilsynsforordningenes bestemmelser, skal vedkommende EU-tilsynsmyndighets formann og EFTAs overvåkingsorgans kollegium uten unødig opphold komme sammen på et møte for å komme frem til enighet. Dersom de ikke kommer frem til enighet, kan vedkommende EU-tilsynsmyndighets formann eller EFTAs overvåkingsorgans kollegium anmode avtalepartene i EØS-avtalen om å bringe saken inn for EØS-komiteen, som skal behandle den i samsvar med artikkel 111 i EØS-avtalen. Det er presisert at den særskilte tvisteløsningsmekanismen ikke er til hinder for at EU eller en EØS/EFTA-stat til enhver tid, og uavhengig av om det foreligger en anmodning fra henholdsvis EFTAs overvåkingsorgan eller den relevante EU-tilsynsmyndighet, kan bringe en tvist inn for EØS-komiteen i samsvar med artikkel 5 eller 111 i EØS-avtalen.

Bakgrunnen for den særskilte tvisteløsningsmekanismen er at det anses hensiktsmessig at eventuelle uenigheter om fortolkningen eller håndhevingen av EU-tilsynsforordningene mellom EFTAs overvåkingsorgan og den relevante EU-tilsynsmyndighet søkes løst gjennom dialog mellom de aktuelle vedtaksorganene – før man eventuelt går til det skritt å bringe tvisten inn for EØS-komiteen til behandling.

3.3.2.4 Referanse til ikke-innlemmede rettsakter

I samsvar med EØS-avtalen artikkel 7, er det kun rettsakter som er referert til eller inntatt i et vedlegg eller en EØS-komitébeslutning som er bindende for partene i EØS-avtalen, og som skal gjennomføres i nasjonal rett. Dersom det foreligger en EØS-tilpasning, er det bestemmelsen i EØS-tilpasset form som er bindende for partene i EØS-avtalen.

Det er på denne bakgrunn inntatt en tilpasning som klargjør at henvisninger til EU-rettsakter i EU-tilsynsforordningene skal få anvendelse i den grad, og i den form, nevnte rettsakter er innlemmet i EØS-avtalen.

3.3.2.5 Forretningsorden

Ved innlemmelse av EU-tilsynsforordningene i EØS-avtalen utvides virkeområdet for forordningene til EØS/EFTA-statene, og de tre EU-tilsynsmyndighetene får utvidede oppgaver som en del av et nytt mandat gitt av partene i EØS-avtalen. Disse oppgavene må reflekteres i EU-tilsynsmyndighetenes forretningsorden (rules of procedure), og det er på denne bakgrunn inntatt en tilpasningsbestemmelse som presiserer at EU-tilsynsmyndighetenes forretningsorden skal sikre EØS/EFTA-statene og deres nasjonale tilsynsmyndigheter eller finansmarkedsdeltakere lik behandling som EU-medlemsstatene. Det er også presisert at utkast for EFTAs overvåkingsorgan skal være utarbeidet i henhold til de samme interne prosedyrene som når de tre EU-tilsynsmyndighetene fatter tilsvarende vedtak i EU.

3.3.2.6 Medlemsstater mv.

Som en konsekvens av innlemmelsen av EU-tilsynsforordningene i EØS-avtalen, vil begrepet medlemsstat i EU-tilsynsforordningene bli forstått å omfatte EØS/EFTA-statene i tillegg til EUs medlemsstater. Spesielle tilpasninger vil imidlertid gå foran denne generelle tilpasningen.

I tilpasningsteksten er det videre presisert at EØS/EFTA-statenes nasjonale tilsynsmyndigheter, så vel som fysiske eller juridiske personer hjemmehørende eller etablert i EFTA-statene, omfattes av virkeområdet for forordningen på samme vilkår som nasjonale tilsynsmyndigheter i EU og fysiske og juridiske personer hjemmehørende eller etablert i EU.

3.3.2.7 Virkeområde (artikkel 1 nr. 4)

Referansen til artikkel 258 i traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV) i artikkel 1 nr. 4, erstattes av referanse til artikkel 31 til avtale mellom EFTA-statene om opprettelse av et overvåkingsorgan og en domstol (ODA) når det gjelder EØS/EFTA-statene. Det presiseres derved at myndigheten EFTAs overvåkingsorgan har til å følge opp overtredelsessaker mot EØS/EFTA-statene, ikke er påvirket av den tilleggskompetansen som gis under EU-tilsynsforordningene.

3.3.2.8 Vedtak om forbud eller restriksjoner (artikkel 9 nr. 5)

Under systemet satt opp i EØS-komitébeslutningene for EU-tilsynsforordningene, er kompetansen til å fatte bindende vedtak lagt til EFTAs overvåkingsorgan. ESMAs myndighet til midlertidig å forby eller begrense visse typer finansvirksomhet etter prosedyren i artikkel 9 nr. 5 skal derfor gjelde kun innen EU, mens tilsvarende myndighet er lagt til EFTAs overvåkingsorgan når det gjelder EØS/EFTA-statene.

Det følger av tilpasningen til artikkel 9 nr. 5 i EU-tilsynsforordningene, at EFTAs overvåkingsorgans vedtak skal treffes basert på utkast utarbeidet av vedkommende EU-tilsynsmyndighet uten unødig opphold. EFTAs overvåkingsorgan kan også be vedkommende EU-tilsynsmyndighet om å utarbeide et utkast.

Tilsvarende som for de tre EU-tilsynsmyndighetene i EU, skal EFTAs overvåkingsorgan, ifølge tilpasningene, vurdere vedtaket omhandlet i artikkel 9 nr. 5 første og annet ledd på nytt med passende mellomrom og minst hver tredje måned. Dersom vedtaket ikke fornyes etter et tidsrom på tre måneder, skal det automatisk utløpe.

EFTAs overvåkingsorgan skal så snart som mulig etter at vedtaket nevnt i første og annet ledd er truffet, underrette vedkommende EU-tilsynsmyndighet om utløpsdatoen. I god tid før tremånedersperioden nevnt i tredje ledd utløper, skal vedkommende EU-tilsynsmyndighet fremlegge sine konklusjoner for EFTAs overvåkingsorgan, om nødvendig sammen med et utkast til vedtak. EFTAs overvåkingsorgan kan underrette vedkommende EU-tilsynsmyndighet om enhver endring det anser som relevant for vurderingen.

En EFTA-stat kan anmode om at EFTAs overvåkingsorgan tar sitt vedtak opp til ny vurdering, tilsvarende som en EU-stat kan anmode vedkommende EU-tilsynsmyndighet. EFTAs overvåkingsorgan skal videresende en slik anmodning til vedkommende EU-tilsynsmyndighet. I slike tilfeller skal EU-tilsynsmyndigheten etter fremgangsmåten fastsatt i artikkel 44 nr. 1 annet ledd (prosedyre for tilsynsstyret, tilsvarende som for vedtak i EU-tilsynsmyndigheten), vurdere å utarbeide et nytt utkast for EFTAs overvåkingsorgan.

Dersom vedkommende EU-tilsynsmyndighet endrer eller tilbakekaller et parallelt vedtak til det vedtak som er truffet av EFTAs overvåkingsorgan, skal vedkommende EU-tilsynsmyndighet, uten unødig opphold, utarbeide et utkast for EFTAs overvåkingsorgan om henholdsvis endring eller tilbakekall.

3.3.2.9 EU-tilsynsmyndighetenes årsrapport – retningslinjer og anbefalinger (artikkel 16)

Ifølge artikkel 16 nr. 4 skal de tre EU-tilsynsmyndighetene årlig rapportere om nasjonale tilsynsmyndigheter som ikke har fulgt de retningslinjer og anbefalinger utstedt av EU-tilsynsmyndighetene i henhold til artikkel 16.

Retningslinjer og anbefalinger er ansett som ikke-bindende tiltak uten behov for tilpasning under systemet satt opp i EØS-komitébeslutningene for EU-tilsynsforordningene. Etter innlemmelsen av EU-tilsynsforordningene i EØS-avtalen, vil slike retningslinjer og anbefalinger være ansett utstedt også til nasjonale tilsynsmyndigheter i EØS/EFTA-statene. Tilpasningene til artikkel 16 nr. 4 innebærer derfor at de tre EU-tilsynsmyndighetene skal inkludere EØS/EFTA-statenes tilsynsmyndigheter i sin årlige rapport om etterlevelse av retningslinjer og anbefalinger.

3.3.2.10 Overtredelse av EØS-regler (artikkel 17)

Ifølge tilpasning til artikkel 17. nr. 1 er forutsetningen om at den nasjonale tilsynsmyndigheten har anvend rettsaktene i artikkel 1 nr. 2 på en måte som kan være i strid med unionsretten, erstattet med henvisning til EØS-avtalen.

Igangsetting av undersøkelser under artikkel 17 nr. 2 og utstedelse av anbefalinger til nasjonale tilsynsmyndigheter etter artikkel 17. nr. 3, er ansett som ikke-bindende tiltak uten behov for tilpasning under systemet satt opp i EØS-komitébeslutningene for EU-tilsynsforordningene. Kompetansen etter artikkel 17 nr. 2 og 3 ligger derfor hos de tre EU-tilsynsmyndighetene også når det gjelder EFTA/EØS-statene. EØS-tilpasningen til disse bestemmelsene er på denne bakgrunn begrenset til bestemmelser om informasjonsflyten. I tillegg til den generelle plikten de tre EU-tilsynsmyndighetene og EFTAs overvåkingsorgan har til å samarbeide og assistere hverandre når en EU-tilsynsmyndighet undersøker et mulig brudd på EØS-retten hos en nasjonal tilsynsmyndighet i en EØS/EFTA-stat, skal vedkommende EU-tilsynsmyndighet ifølge EØS-tilpasningen til artikkel 17 nr. 3 informere EFTAs overvåkingsorgan, og jevnlig oppdatere informasjonen om saken, for at EFTAs overvåkingsorgan skal kunne utføre sine oppgaver under artikkel 17 nr. 4 (formell uttalelse) og 6 (bindende vedtak mot markedsaktør). Av samme grunn vil EFTAs overvåkingsorgan også motta informasjon fra den aktuelle nasjonale tilsynsmyndigheten om tiltak iverksatt for å gjennomføre ESMAs anbefaling under artikkel 17 nr. 3.

Utstedelse av formell uttalelse til en nasjonal tilsynsmyndighet etter artikkel 17 nr. 4 tilligger Kommisjonen i EU-pilaren. Denne kompetansen er derfor lagt til EFTAs overvåkingsorgan i EFTA-pilaren, selv om formell uttalelse er å anse som ikke-bindende tiltak. Tilsvarende som for vedtak, vil EFTAs overvåkingsorgan utstede formell uttalelse basert på utkast utarbeidet av vedkommende EU-tilsynsmyndighet uten ugrunnet opphold.

Tilsvarende som for Kommisjonen i EU-pilaren, skal EFTAs overvåkingsorgans formelle uttalelse ta hensyn til de tre EU-tilsynsmyndighetenes anbefaling, og EFTAs overvåkingsorgan skal avgi en slik formell uttalelse senest tre måneder etter at anbefalingen er vedtatt.

Den aktuelle nasjonale tilsynsmyndigheten i EØS/EFTA-staten skal informere EFTAs overvåkingsorgan om tiltak iverksatt for å gjennomføre den formelle uttalelsen, på samme måte som nasjonale tilsynsmyndigheter i EU skal informere de tre EU-tilsynsmyndighetene.

Som følge av at kompetansen til å fatte bindende vedtak er lagt til EFTAs overvåkingsorgan under systemet satt opp i EØS-komitébeslutningen for EU-tilsynsforordningene, vil de tre EU-tilsynsmyndighetenes myndighet til å fatte vedtak overfor finansmarkedsdeltakere for overtredelse av EU-regler under artikkel 17. nr. 6 være begrenset til EU-pilaren. Tilsvarende myndighet er lagt til EFTAs overvåkingsorgan med hensyn til finansmarkedsdeltakere i EØS/EFTA-statene. Det følger av tilpasningen til artikkel 17 nr. 6 at EFTAs overvåkingsorgans vedtak skal treffes basert på utkast utarbeidet av vedkommende EU-tilsynsmyndighet uten unødig opphold. EFTAs overvåkingsorgan kan også be vedkommende EU-tilsynsmyndighet om å utarbeide et utkast.

3.3.2.11 Tiltak i krisesituasjoner (artikkel 18)

Gjennom innlemmelse av EU-tilsynsforordningene i EØS-avtalen, vil virkeområdet for artikkel 18 omfatte hele EØS. Artikkel 18 utvides derved til å omfatte negativ utvikling som oppstår eller innvirker på EØS/EFTA-statene. EU-tilsynsmyndighetene skal følgelig aktivt legge til rette for og om nødvendig samordne eventuelle tiltak som iverksettes, og være fullt informert om enhver relevant utvikling, også med hensyn til nasjonale tilsynsmyndigheter i EØS/EFTA-statene, og skal inviteres til å delta som observatør på alle relevante møter de berørte nasjonale tilsynsmyndigheter avholder, jf. artikkel 18 nr. 1.

Kompetansen til å fatte bindende vedtak er lagt til EFTAs overvåkingsorgan under systemet satt opp i EØS-komitébeslutningene for EU-tilsynsforordningene. Dersom Rådet har truffet et vedtak etter artikkel 18 nr. 2, der det fastslås at det foreligger en krisesituasjon, og derved autoriserer et eller flere av de tre EU-tilsynsmyndighetene til å fatte vedtak overfor nasjonal tilsynsmyndighet etter artikkel 18 nr. 3, og eventuelt mot finansmarkedsdeltaker etter artikkel 18. nr. 4, skal slik myndighet derfor kun gjelde i EU. Tilsvarende myndighet er lagt til EFTAs overvåkingsorgan når det gjelder EØS/EFTA-statene. Det følger av tilpasningen til artikkel 18 nr. 4 og 6 at EFTAs overvåkingsorgans vedtak skal treffes basert på utkast utarbeidet av vedkommende EU-tilsynsmyndighet. EFTAs overvåkingsorgan kan også be vedkommende EU-tilsynsmyndighet om å utarbeide et utkast.

3.3.2.12 Tvisteløsning i grenseoverskridende situasjoner (artikkel 19)

Mekling etter artikkel 19. nr. 2 i grenseoverskridende tvister mellom nasjonale tilsynsmyndigheter, er ansett som ikke-bindende tiltak under systemet satt opp i EØS-komitébeslutningene for EU-tilsynsforordningene. Etter innlemmelsen av EU-tilsynsforordningene i EØS-avtalen, vil de tre EU-tilsynsmyndighetene derfor mekle etter artikkel 19 nr. 2 også når den grenseoverskridende tvisten involverer en eller flere nasjonale tilsynsmyndigheter fra EØS/EFTA-statene.

Kompetansen til å fatte bindende vedtak skal imidlertid ligge hos EFTAs overvåkingsorgan. ESMAs myndighet til å fatte vedtak overfor nasjonale tilsynsmyndigheter etter artikkel 19 nr. 3, for det tilfellet meklingen ikke lykkes, og eventuelt mot finansmarkedsdeltaker etter artikkel 19. nr. 4 for det tilfellet myndigheten ikke etterkommer pålegget, skal derfor kun gjelde i EU. Tilsvarende myndighet er ifølge tilpasningene lagt til EFTAs overvåkingsorgan når det gjelder EØS/EFTA-statene.

I tilfellet av en tverrpilartvist, det vil si tvist mellom én eller flere nasjonale tilsynsmyndigheter i EU, og én eller flere nasjonale tilsynsmyndigheter i EØS/EFTA-statene, følger det av EØS-tilpasningen at EFTAs overvåkingsorgan fatter vedtak adressert til tilsynsmyndigheten(e) i EØS/EFTA-staten(e), og vedkommende EU-tilsynsmyndighet fatter vedtak adressert til tilsynsmyndigheten(e) i EU, for å avgjøre tvisten. Forutsetningsvis må vedtakene fra henholdsvis vedkommende EU-tilsynsmyndighet og EFTAs overvåkingsorgan være parallelle, da de avgjør samme tvist.

Det følger av tilpasningen til artikkel 19 nr. 3 og 4 at EFTAs overvåkingsorgans vedtak skal treffes basert på utkast utarbeidet av vedkommende EU-tilsynsmyndighet uten unødig opphold. Dette vil gjelde både i tverrpilartvister og ved tvister kun mellom nasjonale tilsynsmyndigheter i EØS/EFTA-stater. EFTAs overvåkingsorgan kan også be vedkommende EU-tilsynsmyndighet om å utarbeide et utkast.

3.3.2.13 Tvisteløsning mellom nasjonale tilsynsmyndigheter på tvers av sektorer (artikkel 20)

Det følger av artikkel 20 at en felleskomité for de tre EU-tilsynsmyndighetene er kompetent etter artikkel 19, jf. artikkel 56, til å avgjøre tvister på tvers av sektorer, det vil si tvister som vedrører virkeområdet til mer enn én av de tre EU-tilsynsmyndighetene. Ifølge artikkel 56 skal EU-tilsynsmyndighetene som har den relevante myndigheten, fatte parallelle vedtak i samsvar med avgjørelsen fra felleskomiteen.

Som en konsekvens av at myndigheten til å fatte bindende vedtak etter artikkel 19 tilligger EFTAs overvåkingsorgan når det gjelder EØS/EFTA-statene, er det inntatt en tilpasning til artikkel 20 som klargjør at ved tvister på tvers av sektorer skal kompetansen til å utarbeide utkast til, og å fatte parallelle vedtak med, EFTAs overvåkingsorgan etter artikkel 19, følge oppsettet i artikkel 56.

3.3.2.14 Anmodning om undersøkelser (artikkel 22 nr. 4 og 34 nr. 1)

Som en konsekvens av innlemmelse av EU-tilsynsforordningene i EØS-avtalen, skal de tre EU-tilsynsmyndighetene overvåke aktiviteter under deres virkeområde også i EØS/EFTA-statene. EFTA-pilarinstitusjoner som speiler funksjonen til Rådet og Kommisjonen, dvs. henholdsvis EFTAs faste komité og EFTAs overvåkingsorgan, gis på denne bakgrunn en tilsvarende rett som nevnte EU-institusjoner etter artikkel 22 nr. 4 og artikkel 34 nr. 1 til å begjære de tre EU-tilsynsmyndighetene om henholdsvis å gjennomføre undersøkelser, samt rett til etter anmodning å motta uttalelser fra de tre EU-tilsynsmyndighetene.

3.3.2.15 Anmodning om stedlig tilsyn (EBA-forordningen artikkel 32 nr. 3a)

Ifølge EBA-forordningen artikkel 32 nr. 3a kan EBA anmode nasjonale tilsynsmyndigheter om å gjennomføre stedlig tilsyn i forbindelse med undersøkelser av motstandsdyktigheten til finansmarkedsdeltakere. Selv om slik anmodning neppe anses å være av bindende karakter etter systemet satt opp i EØS-komitébeslutningene, er EBAs kompetanse etter artikkel 32 nr. 3 ansett å være av en slik art at den likevel bør ligge hos EFTAs overvåkingsorgan når det gjelder EØS/EFTA-statene.

Det følger av nevnte tilpasning til artikkel 32 nr. 3a at EFTAs overvåkingsorgan vil anmode om stedlig tilsyn basert på utkast fra EBA. Videre kan både EBA og EFTAs overvåkingsorgan anmode om å delta på det stedlige tilsynet som utføres av nasjonale tilsynsmyndigheter.

3.3.2.16 Anmodning om informasjon (artikkel 35)

Anmodning om informasjon etter artikkel 35 er under systemet satt opp i EØS-komitébeslutningene ansett som ikke-bindende tiltak, og krever i utgangpunktet ikke tilpasning. Anmodning om informasjon fra sentralbanken til Liechtenstein skal imidlertid unntas fra bestemmelsen som følge av at dette er den sveitsiske sentralbanken, som ikke kan pålegges plikter etter EØS-avtalen.

3.3.2.17 Beskyttelsestiltak (artikkel 38)

Under systemet satt opp i EØS-komitébeslutningene for EU-tilsynsforordningene, og i samsvar med to-pilarstrukturen i EØS-avtalen, skal beslutningsmyndighet når det gjelder EØS/EFTA-statene utøves i samsvar med prosedyrer etablert i EFTA-pilaren. Notifisering fra en EØS/EFTA-stat etter artikkel 38 om at den ikke vil gjennomføre vedtak den mener berører dens finanspolitiske ansvar, vil derfor bli gitt til EFTAs overvåkingsorgan. Beslutningsprosessen for EFTAs overvåkingsorgan om å opprettholde, endre eller tilbakekalle vedtaket etter artikkel 38, vil involvere vedkommende EU-tilsynsmyndighet i samsvar med den generelle samarbeidsklausulen, og som mer spesifikt regulert i tilpasningen til artikkel 38.

Vedtak som ligger under Rådet etter artikkel 38, vil, når det gjelder EØS/EFTA-statene, bli fattet av EFTAs faste komité.

Ifølge artikkel 38 vil vedtak fattet av EU-tilsynsmyndighetene automatisk bli suspendert etter en notifisering. I slike situasjoner, og i tilfelle en tverrpilartvist som involverer én eller flere EØS/EFTA- stater, vil tilpasningen til artikkel 38 medføre at suspensjon- eller termineringseffekten automatisk omfatter parallell-vedtaket fattet av EFTAs overvåkingsorgan i samme sak. Dersom vedkommende EU-tilsynsmyndighet beslutter å endre eller tilbakekalle et slikt vedtak, skal den også umiddelbart utarbeide et utkast for EFTAs overvåkingsorgan. Denne tilpasningen besørger at samme situasjon ikke underlegges motstridende vedtak mellom EU-pilaren og EFTA-pilaren.

3.3.2.18 Fremgangsmåte for beslutningstaking (artikkel 39)

Tilpasningen til artikkel 39 utpensler samarbeidsplikten til de tre EU-tilsynsmyndighetene og EFTAs overvåkingsorgan når EFTAs overvåkingsorgan har vedtakskompetansen, og EU-tilsynsmyndighetene utarbeider utkast til EFTAs overvåkingsorgan. For å sikre at retten til å bli hørt etter artikkel 39 blir tilstrekkelig oppfylt for vedtak som fattes av EFTAs overvåkingsorgan, skal vedkommende EU-tilsynsmyndighet gi EFTAs overvåkingsorgan mulighet til å innhente uttalelse fra fysiske eller juridiske personer, inkludert nasjonale tilsynsmyndigheter, som er adressater eller direkte berørt av tiltaket, på stadiet der EU-tilsynsmyndigheten utarbeider utkast. Ifølge den generelle samarbeidsklausulen som omtalt over, vil EFTAs overvåkingsorgan ha en plikt til å sende EU-tilsynsmyndighetene relevant mottatt informasjon.

3.3.2.19 Sammensetning av og deltakelse i tilsynsstyret (artikkel 40 og 44 nr. 4)

Tilpasning til artikkel 40 er en utpensling av den generelle bestemmelsen om rett til deltakelse. Tilpasningen presiserer at nasjonale tilsynsmyndigheter i EØS/EFTA-statene skal være representert på samme nivå i ESMAs tilsynsstyre som nasjonale tilsynsmyndigheter i EU. Videre skal deltakelsen innebære like rettigheter og plikter som for nasjonale tilsynsmyndigheter i EU, med unntak av stemmerett. Som følge av tilpasningen vil også Norges Bank kunne delta i tilsynsstyret i EBA på vilkår som angitt i EBA-forordningen artikkel 40 nr. 4.

Tilpasning til artikkel 44 nr. 4 presiserer at EØS/EFTA-statene også kan delta i diskusjoner som vedrører individuelle markedsaktører.

Ifølge tilpasningen til artikkel 40 kan EFTAs overvåkingsorgan delta i den enkelte EU-tilsynsmyndighets tilsynsstyre på samme nivå som de tre EU-tilsynsmyndighetene. Tilpasning til artikkel 44 medfører også at EFTAs overvåkingsorgan, i motsetning til Kommisjonen, får rett til å delta i tilsynsstyre ved diskusjoner som vedrører individuelle markedsaktører.

3.3.2.20 Oppgavene og beslutningstakingen til tilsynsstyret (artikkel 43 og 44 nr. 1)

For å styrke sammenhengen i EØS-finanstilsynssystemet på tvers av pilarene, er det ansett som essensielt at oppgaven med å utarbeide utkast for EFTAs overvåkingsorgan blir behandlet av vedkommende EU-tilsynsmyndighets tilsynsstyre, som er det organ som normalt er ansvarlig for å fatte vedtak hva gjelder EU-statene. Tilpasningen til artikkel 43 regulerer derfor at utarbeiding av utkast for EFTAs overvåkingsorgan inkluderes i oppgavene som tilligger EU-tilsynsmyndighetenes tilsynsstyrer. Videre sikrer tilpasning til artikkel 44 at utkast utarbeidet til EFTAs overvåkingsorgan er tiltrådt av vedkommende tilsynsstyre etter de relevante flertallsregler som følger av artikkel 44 nr. 1.

Som en konsekvens av at EØS/EFTA-statene deltar i de tre EU-tilsynsmyndighetenes arbeid og EU-tilsynsforordningene innlemmes i EØS-avtalen, skal EFTA-pilarinstitusjoner som speiler funksjonen til Rådet og Kommisjonen, de vil si EFTAs faste komité og EFTAs overvåkingsorgan, bli gitt den samme informasjonen som tilsvarende institusjoner i EU hva gjelder aktiviteten i de tre EU-tilsynsmyndighetene. Tilpasning til artikkel 44 besørger derfor at tilsynsstyret må gi informasjon til nevnte EFTA-pilarinstitusjoner om de tre EU-tilsynsmyndighetenes årsrapporter og dets årlige- og flerårige arbeidsprogram.

3.3.2.21 Sammensetning av underkomité for finanskonglomerater (artikkel 57 nr. 2)

Ved innlemmelsen av EU-tilsynsforordningene i EØS-avtalen, vil EØS/EFTA-statene fullt ut delta i arbeidet i de tre EU-tilsynsmyndighetene og ha rett til lik behandling innen alle deler av finanstilsynssystemet, med unntak av stemmerett. Som en konsekvens av dette følger det av tilpasning til artikkel 57 at EØS/EFTA-statenes nasjonale tilsynsmyndigheter og EFTAs overvåkingsorgan skal ha tilgang til underkomiteen for finanskonglomerater, tilsvarende som henholdsvis nasjonale tilsynsmyndigheter i EU og de tre EU-tilsynsmyndighetene.

3.3.2.22 Skriftlig og muntlige innlegg i klageprosedyren (artikkel 60 nr. 4)

Vedtak fattet av de tre EU-tilsynsmyndighetene kan ankes til en felles klageinstans (Board of Appeal). Det vil ikke være en slik klageinstans i EFTA-pilaren, jf. ovenfor i punkt 2.4.5. Ankemekanismen vil imidlertid være tilgjengelig for vedtak de tre EU-tilsynsmyndighetene har fattet mot en nasjonal tilsynsmyndighet i EU under artikkel 19. I en tverrpilartvist vil suspensjon eller endring av dette vedtaket forutsetningsvis få virkning for adressaten av EFTAs overvåkningorgans vedtak som følge av sammenhengen i EØS-finanstilsynssystem på tvers av pilarene.

Tilpasning til artikkel 60 nr. 4 presiserer derfor at klageinstansen skal sørge for at EØS/EFTA-statenes tilsynsmyndigheter i nevnte type saker inviteres til å komme med uttalelser til sakens dokumenter, og har rett til å gi muntlig innlegg under klageprosessen.

3.3.2.23 EFTAs bidrag til de tre EU-tilsynsmyndighetenesbyråenes budsjett (artikkel 62 nr. 1)

Som et resultat av at EU-tilsynsforordningene innlemmes i EØS-avtalen og EØS/EFTA-statene deltakelse i EUs tilsynsmyndigheter, skal nasjonale tilsynsmyndigheter i EØS/EFTA-statene bidra til finansieringen av de tre EU-tilsynsmyndighetene på samme grunnlag som nasjonale tilsynsmyndigheter i EU. Artikkel 62 legger til grunn at slike bidrag skal kalkuleres etter en formel basert på stemmevektingen i artikkel 3 nr. 3 i protokoll (nr. 36) om overgangsbestemmelser. Siden EØS/EFTA- statene ikke er referert til i denne protokollen, vil tilpasningene til artikkel 62 fastlegge hvilken vekting som vil bli benyttet for den enkelte EØS/EFTA-stat.

3.3.2.24 Privileger og immunitet (artikkel 67)

Tilpasningen til artikkel 67 regulerer at EØS/EFTA-statene skal gi de tre EU-tilsynsmyndighetene og dets personell de samme privileger og immunitet som EU-statene gir.

3.3.2.25 Personale (artikkel 68)

Ifølge tilpasningen til artikkel 68 skal borgere i EØS/EFTA-statene bli ansett som kvalifisert til å arbeide i de tre EU-tilsynsmyndighetene på samme vilkår som EU-personell.

3.3.2.26 Tilgang til dokumenter (artikkel 72)

Tilpasningen i artikkel 72 regulerer at forordning (EC) nr. 1049/2001 av 30. mai 2001, skal gjelde for nasjonale tilsynsmyndigheter i EØS/EFTA-statene hva gjelder dokumenter utarbeidet av de tre EU-tilsynsmyndighetene etter EU-tilsynsforordningene.

3.3.3 Særskilt om vilkåret om umiddelbar anvendelse og forholdet til EØS-avtalen

Vedtakskompetansen nedfelt i EU-tilsynsforordningene artikkel 17 nr. 6, 18 nr. 4 og 19 nr. 4, som på nærmere angitte vilkår gir de tre EU-tilsynsmyndighetene hjemmel til å fatte vedtak med direkte internrettslig virkning overfor finansmarkedsdeltakere, er begrenset til bestemmelser som får umiddelbar anvendelse. Det er i utkastene til EØS-komitébeslutninger for EU-tilsynsforordningene ikke inntatt noen tilpasningstekst til artiklene 17–19 knyttet til dette vilkåret.

Norge har et dualistisk system som innebærer at folkerettslig bindende traktatforpliktelser for Norge som stat ikke automatisk også blir gjeldende norsk intern rett. Dette innebærer igjen – i motsetning til hva som gjelder i EU – at EØS-avtalen ikke omfatter prinsippet om umiddelbar anvendelse/direkte virkning av traktatbestemmelser og forordninger. EØS-avtalen innebærer ikke noen overføring av lovgivningsmyndighet fra nasjonale myndigheter. Det vil si at rettsakter som er innlemmet i EØS-avtalen, men ikke gjennomført i nasjonal rett, ikke direkte kan påberopes av norske borgere og foretak i forholdet dem imellom, eller overfor nasjonale myndigheter. Rettsakter som er tatt inn i EØS-avtalen må, for at den tilsiktede rettsvirkningen skal oppnås på norsk territorium, gjennomføres nasjonalt ved lov- eller forskriftsvedtak. Dette gjelder også i tilfeller hvor selve myndigheten til å fatte vedtak i enkeltsaker er overført til EFTAs overvåkingsorgan, og at vedtaket i seg selv dermed er gitt direkte virkning overfor rettssubjekter i EØS/EFTA-statene, jf. St.prp. nr. 100 (1991–92) punkt 8.10.7.3. Forslag til de nødvendige lovendringer for gjennomføring av rettsakene vil bli fremmet av Finansdepartementet i egen lovproposisjon, jf. kapittel 11.

Ordlyden i EU-tilsynsforordningene må på denne bakgrunn forstås dithen at den innebærer en referanse til bestemmelser/rettsakter som får umiddelbar anvendelse i EU – det vil si at vedtakskompetansen er begrenset til bestemmelser i rettsakter inntatt i EU-tilsynsforordningene artikkel 1 nr. 2, og som under EU-retten er direkte anvendbare. Formuleringen innebærer imidlertid ikke at EØS-avtalen omfatter et slikt prinsipp.