4 Uoffisielle oversettelser av rettsaktene

Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1093/2010 av 24. november 2010 om opprettelse av en europeisk tilsynsmyndighet (Den europeiske banktilsynsmyndighet), om endring av beslutning nr. 716/2009/EF og om oppheving av kommisjonsbeslutning 2009/78/EF

EUROPAPARLAMENTET OG RÅDET FOR DEN EUROPEISKE UNION HAR —

under henvisning til traktaten om Den europeiske unions virkemåte, særlig artikkel 114,

under henvisning til forslag fra Europakommisjonen,

under henvisning til uttalelse fra Den europeiske sentralbank1,

under henvisning til uttalelse fra Den europeiske økonomiske og sosiale komité2,

etter den ordinære regelverksprosessen3 og

ut fra følgende betraktninger:

• 1) Finanskrisen i 2007 og 2008 avdekket store mangler ved tilsynet med finansinstitusjoner og -markeder, både i enkelttilfeller og når det gjelder finanssystemet som helhet. Nasjonale tilsynsmodeller har ikke holdt følge med den finansielle globaliseringen og utviklingen i de integrerte og sammenvevde europeiske finansmarkedene, der mange finansinstitusjoner driver grensekryssende virksomhet. Krisen avdekket mangler på områdene samarbeid, samordning, ensartet anvendelse av unionsretten og tillit mellom nasjonale tilsynsmyndigheter.

• 2) Både før og under finanskrisen oppfordret Europaparlamentet til en endring i retning av et mer integrert europeisk tilsyn for å sikre virkelig like vilkår for alle aktører på unionsplan, og for å gjenspeile den økte integrasjonen av finansmarkedene i Unionen (i sine resolusjoner av 13. april 2000 om kommisjonsmeldingen om gjennomføring av rammebestemmelsene for finansmarkedene: en handlingsplan4, av 21. november 2002 om tilsynsregler i Den europeiske union5, av 11. juli 2007 om politikken for finansielle tjenester (2005–2010) – hvitbok6, av 23. september 2008 med anbefalinger til Kommisjonen om hedgefond og privat egenkapital7 og av 9. oktober 2008 med anbefalinger til Kommisjonen om oppfølging av Lamfalussy-prosessen: framtidig tilsynsstruktur8, og i sine holdninger av 22. april 2009 om det endrede forslaget til et europaparlaments- og rådsdirektiv om adgangen til å starte og utøve virksomhet innen forsikring og gjenforsikring (Solvens II)9 og av 23. april 2009 om forslag til en europaparlaments- og rådsforordning om kredittvurderingsbyråer10).

• 3) I november 2008 gav Kommisjonen en høynivågruppe ledet av Jacques de Larosière i oppgave å utarbeide anbefalinger for hvordan den europeiske tilsynsordningen kunne styrkes for å gi borgerne et bedre vern og gjenoppbygge tilliten til finanssystemet. I sin sluttrapport, som ble framlagt 25. februar 2009 («de Larosière-rapporten»), anbefalte høynivågruppen at rammereglene for tilsynet styrkes for å redusere faren for og alvorligheten av framtidige finanskriser. Den anbefalte reformer av strukturen for tilsynet med finanssektoren i Unionen. Gruppen konkluderte også med at det bør opprettes et europeisk finanstilsynssystem bestående av tre europeiske tilsynsmyndigheter, en for banksektoren, en for verdipapirsektoren og en for forsikrings- og tjenestepensjonssektoren, og anbefalte at det opprettes et europeisk råd for systemrisiko. Rapporten angav hvilke reformer de sakkyndige mente var nødvendige, og som det umiddelbart burde iverksettes arbeid med.

• 4) I sin melding av 4. mars 2009 med tittelen «Driving European Recovery» foreslo Kommisjonen å framlegge utkast til regelverk for opprettelse av et europeisk finanstilsynssystem og et europeisk råd for systemrisiko. I sin melding av 27. mai 2009 om europeisk finanstilsyn beskrev Kommisjonen nærmere hvordan strukturen i et slikt nytt tilsynssystem vil kunne være, basert på de viktigste konklusjonene i de Larosière-rapporten.

• 5) Det europeiske råd bekreftet i sine konklusjoner av 19. juni 2009 at et europeisk finanstilsynssystem bestående av tre nye europeiske tilsynsmyndigheter bør opprettes. Systemet bør ta sikte på å oppgradere kvaliteten og samsvaret i nasjonalt tilsyn, styrke tilsynet med konserner som driver grensekryssende virksomhet, og innføre et felles europeisk regelverk for alle finansinstitusjoner i det indre marked. Rådet understreket at de europeiske tilsynsmyndighetene også bør ha myndighet til å føre tilsyn med kredittvurderingsbyråer, og oppfordret Kommisjonen til å utarbeide konkrete forslag til hvordan det europeiske finanstilsynssystem kan spille en betydelig rolle i krisesituasjoner, samtidig som det la vekt på at beslutninger truffet av de europeiske tilsynsmyndighetene ikke bør berøre medlemsstatenes finanspolitiske ansvar.

• 6) Det europeiske råd vedtok 17. juni 2010 at «medlemsstatene bør innføre ordninger med avgifter og skatter for finansinstitusjonene for å sikre en rettferdig fordeling av byrdene og å stimulere til å demme opp for systemrisiko. Slike avgifter og skatter bør inngå i en troverdig kriseløsningsramme. Det må umiddelbart arbeides videre med hovedtrekkene ved disse, og spørsmål som gjelder like vilkår og de samlede virkningene av ulike reguleringstiltak, bør vurderes nøye».

• 7) Den finansielle og økonomiske krisen har skapt reelle og alvorlige risikoer for finanssystemets stabilitet og det indre markeds virkemåte. Å gjenopprette og opprettholde et stabilt og pålitelig finanssystem er en absolutt forutsetning for å bevare tilliten til og sammenhengen i det indre marked og dermed bevare og forbedre vilkårene for et fullstendig integrert og velfungerende indre marked for finansielle tjenester. Dypere, mer integrerte finansmarkeder gir dessuten bedre mulighet for finansiering og spredning av risiko og bidrar dermed til å forbedre økonomienes evne til å absorbere sjokk.

• 8) Unionen har nådd grensen for hva som kan oppnås ut fra de europeiske tilsynskomiteenes nåværende status. Unionen kan ikke lenger akseptere en situasjon der det ikke finnes noen ordning som sikrer at nasjonale tilsynsmyndigheter treffer de best mulige beslutningene for tilsyn med finansinstitusjoner som driver grensekryssende virksomhet, der samarbeidet og utvekslingen av opplysninger mellom nasjonale tilsynsmyndigheter er utilstrekkelig, der nasjonale myndigheters felles tiltak krever kompliserte ordninger for å ta hensyn til lappeteppet av regulerings- og tilsynskrav, der nasjonale løsninger som oftest er den eneste gjennomførbare løsningen på problemer på unionsplan, og der det finnes ulike tolkninger av samme lovtekst. Det europeiske finanstilsynssystem (heretter kalt «ESFS») bør utformes slik at disse manglene utbedres og at det innføres et system som er i tråd med målet om et stabilt indre marked for finansielle tjenester i Unionen, der nasjonale tilsynsmyndigheter inngår i et sterkt unionsnettverk.

• 9) ESFS bør være et integrert nettverk av nasjonale tilsynsmyndigheter og tilsynsmyndigheter på unionsplan der det daglige tilsynet overlates til nasjonale tilsynsmyndigheter. Økt harmonisering og ensartet anvendelse av regelverket for finansinstitusjoner og -markeder bør oppnås i hele Unionen. I tillegg til Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske banktilsynsmyndighet) (heretter kalt «Myndigheten») bør det opprettes en europeisk tilsynsmyndighet (Den europeiske tilsynsmyndighet for forsikring og tjenestepensjoner) og en europeisk tilsynsmyndighet (Den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndighet) samt en felleskomité for de europeiske tilsynsmyndighetene (heretter kalt «Felleskomiteen»). Et europeisk råd for systemrisiko (heretter kalt «ESRB») bør inngå som en del av ESFS når det gjelder oppgavene fastsatt i denne forordning og i europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1092/201011.

• 10) De europeiske tilsynsmyndighetene bør erstatte Den europeiske banktilsynskomité nedsatt ved kommisjonsbeslutning 2009/78/EF12, Den europeiske tilsynskomité for forsikring og tjenestepensjoner nedsatt ved kommisjonsbeslutning 2009/79/EF13 og Komiteen av europeiske verdipapirtilsyn nedsatt ved kommisjonsbeslutning 2009/77/EF14, og de bør overta alle disse komiteenes oppgaver og fullmakter, herunder videreføre pågående arbeid og prosjekter dersom det er relevant. Hver europeisk tilsynsmyndighets virkeområde bør være klart avgrenset. De europeiske tilsynsmyndighetene bør være ansvarlige overfor Europaparlamentet og Rådet. Når dette ansvaret gjelder tverrsektorielle spørsmål som er blitt samordnet gjennom Felleskomiteen, bør de europeiske tilsynsmyndighetene, gjennom Felleskomiteen, ha ansvar for denne samordningen.

• 11) Myndigheten bør ha som formål å bedre det indre markeds virkemåte, særlig ved å sikre et høyt, effektivt og ensartet regulerings- og tilsynsnivå, idet det tas hensyn til samtlige medlemsstaters ulike interesser og finansinstitusjonenes ulike art. Myndigheten bør verne allmenne interesser som finanssystemets stabilitet og markedenes og finansielle produkters gjennomsiktighet samt verne innskytere og investorer. Myndigheten bør også forebygge tilsynsarbitrasje og sikre like vilkår samt styrke den internasjonale samordningen mellom tilsynsmyndighetene til fordel for økonomien som helhet, herunder finansinstitusjoner og andre berørte parter, forbrukere og arbeidstakere. Dens oppgaver bør også bestå i å fremme tilnærming av tilsyn og gi råd til Unionens institusjoner på områdene bankvirksomhet, betalinger, regulering av og tilsyn med elektroniske penger og tilhørende spørsmål som gjelder foretaksstyring, revisjon og finansiell rapportering. Myndigheten bør også ha et visst ansvar for eksisterende og ny finansvirksomhet.

• 12) Myndigheten bør også kunne midlertidig forby eller begrense visse former for finansvirksomhet som truer finansmarkedenes ordnede virkemåte og integritet eller stabiliteten i hele eller deler av finanssystemet i Unionen, i de tilfellene og på de vilkårene som er fastsatt i rettsaktene omhandlet i denne forordning. Dersom det i en krisesituasjon kreves at Myndigheten innfører et slikt midlertidig forbud, skal den gjøre dette i samsvar med og på de vilkår som er fastsatt i denne forordning. I tilfeller der et midlertidig forbud eller en midlertidig begrensning av visse former for finansvirksomhet får virkninger på tvers av sektorene, bør det i sektorregelverket fastsettes at Myndigheten, der det er relevant, rådfører seg og samordner sine tiltak med Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske tilsynsmyndighet for forsikring og tjenestepensjoner) og Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndighet) gjennom Felleskomiteen.

• 13) Myndigheten bør ta behørig hensyn til virkningen av sin virksomhet på konkurransen og nyskapingen i det indre marked, Unionens globale konkurranseevne, den finansielle integrasjonen og Unionens nye strategi for sysselsetting og vekst.

• 14) For å kunne nå sine mål bør Myndigheten ha status som juridisk person samt administrativ og finansiell selvstendighet.

• 15) På grunnlag av arbeidet i internasjonale organer bør systemrisiko defineres som en risiko for forstyrrelse av finanssystemet som kan få alvorlige negative følger for det indre marked og realøkonomien. Alle typer av finansformidlere, finansmarkeder og finansielle infrastrukturer kan til en viss grad potensielt være systemviktige.

• 16) Grensekryssende risiko omfatter alle risikoer som skyldes økonomisk ubalanse eller finansiell svikt i hele eller deler av Unionen, som kan få betydelige negative følger for transaksjonene mellom markedsdeltakere i to eller flere medlemsstater, for det indre markeds virkemåte eller for de offentlige finansene i Unionen eller en av dens medlemsstater.

• 17) Den europeiske unions domstol fastslo i sin dom av 2. mai 2006 i sak C-217/04 (Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland mot Europaparlamentet og Rådet for Den europeiske union) at «intet i ordlyden i artikkel 95 EF [nå artikkel 114 i traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV)] tilsier at adressatene for tiltakene vedtatt av Fellesskapets regelgiver på grunnlag av nevnte bestemmelse, bare kan være de enkelte medlemsstatene. Regelgiveren kan anse det for nødvendig å sørge for at det opprettes et fellesskapsorgan som får ansvar for å bidra til gjennomføringen av en harmoniseringsprosess i situasjoner der vedtakelsen av ikke-bindende støtte- og rammetiltak synes egnet for å lette ensartet gjennomføring og anvendelse av rettsakter vedtatt med hjemmel i denne bestemmelsen»15. Myndighetens formål og oppgaver – å bistå vedkommende nasjonale tilsynsmyndigheter med en konsekvent fortolkning og anvendelse av unionsreglene og bidra til den finansielle stabiliteten som er nødvendig for finansiell integrasjon – er nært knyttet til gjeldende unionsretts mål for det indre marked for finansielle tjenester. Myndigheten bør derfor opprettes på grunnlag av artikkel 114 i TEUV.

• 18) Ved følgende rettsakter fastsettes oppgavene for medlemsstatenes vedkommende myndigheter, herunder samarbeidet dem imellom og med Kommisjonen: europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/48/EF av 14. juni 2006 om adgang til å starte og utøve virksomhet som kredittinstitusjon16, europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/49/EF av 14. juni 2006 om verdipapirforetaks og kredittinstitusjoners kapitaldekningsgrad17 og europaparlaments- og rådsdirektiv 94/19/EF av 30. mai 1994 om innskuddsgarantiordninger18.

• 19) Gjeldende unionsregelverk som regulerer virkeområdet for denne forordning, omfatter også europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/87/EF av 16. desember 2002 om utvidet tilsyn med kredittinstitusjoner, forsikringsforetak og investeringsforetak i et finansielt konglomerat19, europaparlaments- og rådsdirektiv 98/78/EF av 27. oktober 1998 om utvidet tilsyn med forsikringsforetak som er del av en forsikringsgruppe20, europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1781/2006 av 15. november 2006 om opplysninger om betaleren som skal følge med pengeoverføringer21, europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/110/EF av 16. september 2009 om adgang til å starte og utøve virksomhet som institusjon for elektroniske penger og om tilsyn med slik virksomhet22 og relevante deler av europaparlaments- og rådsdirektiv 2005/60/EF av 26. oktober 2005 om tiltak for å hindre at det finansielle system brukes til hvitvasking av penger og finansiering av terrorisme23, europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/65/EF av 23. september 2002 om fjernsal av finansielle tenester til forbrukarar24 og europaparlaments- og rådsdirektiv 2007/64/EF av 13. november 2007 om betalingstjenester i det indre marked25.

• 20) Det er ønskelig at Myndigheten fremmer en konsekvent metode på området innskuddsgarantier for å sikre like vilkår og en rettferdig behandling av innskytere i hele Unionen. Ettersom innskuddsgarantiordningene er gjenstand for kontroll i medlemsstatene snarere enn tilsyn, bør Myndigheten kunne utøve sin myndighet i henhold til denne forordning når det gjelder selve innskuddsgarantiordningen og den institusjon som forvalter ordningen.

• 21) I samsvar med erklæringen (nr. 39) til artikkel 290 i traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV), som er vedlegg til sluttakten fra regjeringskonferansen som vedtok Lisboa-traktaten, krever utarbeidingen av tekniske reguleringsstandarder bistand fra teknisk sakkyndige i en form som er særegen for området finansielle tjenester. Det er nødvendig å gi Myndigheten mulighet til å stille slik sakkunnskap til rådighet også i forbindelse med standarder eller deler av standarder som ikke bygger på et utkast til teknisk standard som Myndigheten selv har utarbeidet.

• 22) Det er behov for å innføre et effektivt instrument for å fastsette harmoniserte tekniske reguleringsstandarder for finansielle tjenester for å sikre, gjennom ett enkelt regelverk, like vilkår og tilstrekkelig vern av innskytere, investorer og forbrukere i hele Unionen. Ettersom Myndigheten er et organ med svært spesialisert sakkunnskap, er det effektivt og hensiktsmessig at den, på de områdene som er fastlagt i unionsretten, utarbeider utkast til tekniske reguleringsstandarder som ikke innebærer politiske valg.

• 23) Kommisjonen bør godkjenne disse utkastene til tekniske reguleringsstandarder ved hjelp av delegerte rettsakter i henhold til artikkel 290 i TEUV for å gi dem bindende rettsvirkning. De bør kunne endres bare under svært begrensede og ekstraordinære omstendigheter ettersom Myndigheten er den aktøren som er i nær kontakt med og som best kjenner finansmarkedenes daglige virkemåte. Utkast til tekniske reguleringsstandarder bør endres dersom de er uforenlige med unionsretten, ikke overholder forholdsmessighetsprinsippet eller strider mot de grunnleggende prinsippene for det indre marked for finansielle tjenester slik disse kommer til uttrykk i gjeldende unionsregelverk for finansielle tjenester. Kommisjonen bør ikke endre innholdet i utkastene til tekniske reguleringsstandarder som Myndigheten har utarbeidet, uten forutgående samordning med Myndigheten. For å sikre en smidig og rask vedtakelse av disse standardene bør det fastsettes en frist for Kommisjonens beslutning om å godkjenne utkastene til tekniske reguleringsstandarder.

• 24) I betraktning av Myndighetens tekniske sakkunnskap på de områdene der det bør utarbeides tekniske reguleringsstandarder, bør det tas hensyn til Kommisjonens uttalte hensikt om som regel å gjøre bruk av utkastene til tekniske reguleringsstandarder som Myndigheten framlegger for den, med sikte på vedtakelse av de tilsvarende delegerte rettsakter. I de tilfellene der Myndigheten ikke framlegger et utkast til en teknisk reguleringsstandard innenfor fristene fastsatt i den aktuelle rettsakten, bør det sikres at resultatet av utøvelsen av den delegerte myndigheten faktisk oppnås, og at beslutningsprosessen forblir effektiv. Derfor bør Kommisjonen i slike tilfeller ha myndighet til å vedta tekniske reguleringsstandarder dersom det ikke foreligger et utkast fra Myndigheten.

• 25) Kommisjonen bør også gis myndighet til å vedta tekniske gjennomføringsstandarder ved hjelp av gjennomføringsrettsakter i henhold til artikkel 291 i TEUV.

• 26) På områder som ikke omfattes av tekniske regulerings- eller gjennomføringsstandarder, bør Myndigheten ha myndighet til å utstede retningslinjer og anbefalinger om anvendelsen av unionsretten. For å sikre gjennomsiktighet og forbedre de nasjonale tilsynsmyndighetenes overholdelse av disse retningslinjene og anbefalingene, bør det være mulig for Myndigheten å offentliggjøre årsakene til at tilsynsmyndighetene ikke har overholdt disse retningslinjene og anbefalingene.

• 27) Å sikre en korrekt og fullstendig anvendelse av unionsretten er en grunnleggende forutsetning for finansmarkedenes integritet, gjennomsiktighet, effektivitet og ordnede virkemåte, for finanssystemets stabilitet og for nøytrale konkurransevilkår for finansinstitusjonene i Unionen. Det bør derfor innføres en ordning som Myndigheten kan bruke i tilfelle uriktig eller utilstrekkelig anvendelse av unionsretten, som utgjør et brudd på denne. Denne ordningen bør få anvendelse på områder der det i unionsretten er fastsatt klare og ubetingede forpliktelser.

• 28) For å muliggjøre reaksjoner som står forhold til alvoret i tilfelle uriktig eller utilstrekkelig anvendelse av unionsretten, bør en tretrinnsordning få anvendelse. Som et første trinn bør Myndigheten ha myndighet til å utføre gransking dersom det påstås at nasjonale myndigheter i forbindelse med utøvelsen av sitt tilsyn anvender unionsretten på en uriktig eller utilstrekkelig måte, og disse bør avsluttes med en anbefaling. Som et andre trinn, dersom vedkommende nasjonale myndighet ikke følger anbefalingen, bør Kommisjonen ha myndighet til å avgi en formell uttalelse som tar hensyn til Myndighetens anbefaling, og kreve at vedkommende myndighet treffer de nødvendige tiltak for å sikre overholdelse av unionsretten.

• 29) I ekstraordinære situasjoner der den berørte vedkommende myndighet vedvarende unnlater å gjennomføre tiltak, bør Myndigheten som et tredje og siste trinn ha myndighet til å treffe beslutninger som rettes til den enkelte finansinstitusjon. Denne myndigheten bør være begrenset til ekstraordinære omstendigheter der en vedkommende myndighet ikke følger den formelle uttalelsen som ble rettet til den, og der unionsretten får direkte anvendelse på finansinstitusjoner i henhold til gjeldende eller framtidige unionsforordninger.

• 30) Alvorlige trusler mot finansmarkedenes ordnede virkemåte og integritet eller finanssystemets stabilitet i Unionen krever raske og samordnede tiltak på unionsplan. Myndigheten bør derfor kunne kreve at nasjonale tilsynsmyndigheter treffer bestemte tiltak for å bringe en krisesituasjon til opphør. Myndigheten til å avgjøre om det foreligger en krisesituasjon, bør gis Rådet, etter en anmodning fra en av de europeiske tilsynsmyndighetene, Kommisjonen eller ESRB.

• 31) Myndigheten bør kunne kreve at nasjonale tilsynsmyndigheter treffer et bestemt tiltak for å bringe en krisesituasjon til opphør. Tiltaket som treffes av Myndigheten i den forbindelse, bør ikke berøre Kommisjonens myndighet i henhold til artikkel 258 i TEUV til å innlede traktatbruddsbehandling mot den medlemsstat hvis tilsynsmyndighet har unnlatt å treffe et slikt tiltak, eller Kommisjonens rett i slike situasjoner til å treffe midlertidige tiltak i henhold til rettergangsordningen for Den europeiske unions domstol. Det bør heller ikke berøre det ansvar som nevnte medlemsstat kan pådra seg i samsvar med rettspraksis ved Den europeiske unions domstol, dersom dens tilsynsmyndigheter unnlater å treffe de tiltak som Myndigheten krever.

• 32) For å sikre et formålstjenlig og effektivt tilsyn og en avveid vurdering av de standpunktene som inntas av vedkommende myndigheter i de ulike medlemsstatene, bør Myndigheten med bindende virkning kunne løse tvister mellom disse vedkommende myndighetene i grensekryssende situasjoner, også innenfor tilsynskollegiene. Det bør innføres en meglingsfase der vedkommende myndigheter kan komme til enighet. Myndigheten bør ha myndighet når det gjelder tvister om framgangsmåten eller innholdet i et tiltak, eller når en vedkommende myndighet i en medlemsstat unnlater å treffe tiltak i tilfellene angitt i de rettslig bindende unionsrettsaktene nevnt i denne forordning. I en slik situasjon bør en av de berørte tilsynsmyndighetene ha rett til å henvise saken til Myndigheten, som bør handle i samsvar med denne forordning. Myndigheten bør ha myndighet til å kreve at berørte vedkommende myndigheter treffer bestemte tiltak eller avstår fra å treffe tiltak med sikte på å løse tvisten for å sikre at unionsretten overholdes, med bindende virkning for de berørte vedkommende myndigheter. Dersom en vedkommende myndighet ikke etterkommer den beslutning som er rettet til den for å avgjøre tvisten, bør Myndigheten gis myndighet til å treffe beslutninger som rettes direkte til finansinstitusjoner på de områdene av unionsretten som får direkte anvendelse på dem. Myndighet til å vedta slike beslutninger bør gjelde bare som en siste utvei, og da bare for å sikre korrekt og ensartet anvendelse av unionsretten. I tilfeller der medlemsstatenes vedkommende myndigheter i henhold til relevant unionsregelverk gis skjønnsmyndighet, kan beslutninger truffet av Myndigheten ikke erstatte utøvelsen av denne skjønnsmyndighet i samsvar med unionsretten.

• 33) Krisen har vist at det nåværende systemet med samarbeid mellom nasjonale myndigheter hvis myndighet er begrenset til de enkelte medlemsstater, er utilstrekkelig når det gjelder finansinstitusjoner som driver grensekryssende virksomhet.

• 34) Ekspertgruppene nedsatt av medlemsstatene for å undersøke årsakene til krisen og framlegge forslag til forbedring av reguleringen av og tilsynet med finanssektoren, har bekreftet at de nåværende ordningene ikke danner et fornuftig grunnlag for framtidig regulering av og tilsyn med finansinstitusjoner som driver grensekryssende virksomhet i Unionen.

• 35) Slik det understrekes i de Larosière-rapporten «[har vi] i hovedsak to alternativer: Det første er «chacun pour soi», dvs. «være seg selv nok-løsninger», det andre er et styrket, pragmatisk, fornuftig europeisk samarbeid til fordel for alle for å bevare en åpen verdensøkonomi. Dette vil gi åpenbare økonomiske gevinster».

• 36) Tilsynskollegiene er av stor betydning for at tilsynet med finansinstitusjoner som driver grensekryssende virksomhet, skal være formålstjenlig, effektivt og ensartet. Myndigheten bør bidra til å fremme og overvåke at tilsynskollegiene virker på en formålstjenlig, effektiv og ensartet måte, og i den forbindelse ha en ledende rolle når det gjelder å sikre at tilsynskollegiene virker på en ensartet og sammenhengende måte for finansinstitusjoner som driver grensekryssende virksomhet i hele Unionen. Myndigheten bør derfor ha rett til å delta fullt ut i tilsynskollegiene med sikte på å effektivisere kollegienes virkemåte og utvekslingen av opplysninger i tilsynskollegiene samt fremme tilnærming og ensartethet mellom kollegiene i anvendelsen av unionsretten. Som det framgår av de Larosière-rapporten «må konkurransevridning og tilsynsarbitrasje som følge av ulik tilsynspraksis unngås, ettersom det kan undergrave finansiell stabilitet, blant annet ved å oppmuntre til en overføring av finansvirksomhet til stater med mindre strengt tilsyn. Tilsynssystemet må oppfattes som rettferdig og balansert».

• 37) Det er nødvendig med tilnærming på områdene forebygging, håndtering og løsning av kriser, herunder finansieringsordninger, for å sikre at finanssystemet internaliserer kostnadene og at det er mulig for offentlige myndigheter å omstrukturere kriserammede finansinstitusjoner, samtidig som virkningene av kriser for finanssystemet, avhengigheten av skatteyternes penger for å redde banker og bruken av offentlige midler reduseres mest mulig, skadene på økonomien begrenses og anvendelsen av nasjonale omstruktureringstiltak samordnes. I den forbindelse er det absolutt nødvendig å utarbeide et felles sett regler for et komplett verktøysett for å forebygge kriser og omstrukturere kriserammede banker, særlig for å håndtere kriser i store institusjoner som driver grensekryssende virksomhet eller er sammenknyttet, og det bør også gjøres en vurdering av behovet for å gi Myndigheten ytterligere relevant myndighet og se på hvordan banker og spareinstitusjoner kan prioritere vernet av sparerne.

• 38) I forbindelse med den pågående gjennomgåelsen av direktiv 94/19/EF og europaparlaments- og rådsdirektiv 97/9/EF av 3. mars 1997 om erstatningsordninger for investorer26 har Kommisjonen til hensikt å legge særlig vekt på behovet for å sikre ytterligere harmonisering i hele Unionen. Når det gjelder forsikringssektoren, har Kommisjonen også til hensikt å undersøke muligheten for å innføre unionsregler som verner forsikringstakere i tilfelle et forsikringsselskap rammes av krise. De europeiske tilsynsmyndighetene bør spille en viktig rolle på disse områdene og gis tilstrekkelig myndighet med hensyn til de europeiske garantiordningssystemene.

• 39) I forbindelse med tilsynsmyndighetsnettverkets virksomhet kan det være hensiktsmessig å delegere oppgaver og ansvar for å begrense overlapping av tilsynsoppgavene, fremme samarbeid og dermed effektivisere tilsynsprosessen samt redusere belastningen på finansinstitusjonene. Denne forordning bør derfor klart utgjøre det rettslige grunnlaget for en slik delegering. Medlemsstatene bør følge hovedregelen om at delegering bør være tillatt, men bør kunne innføre særlige vilkår for delegering av ansvar, for eksempel når det gjelder opplysninger om og melding av delegeringsordninger. Delegering av oppgaver innebærer at oppgaver utføres av Myndigheten eller av en annen nasjonal tilsynsmyndighet enn den ansvarlige myndighet, mens ansvaret for tilsynsbeslutningene blir værende hos delegerende myndighet. Ved delegering av ansvar bør Myndigheten, eller en nasjonal tilsynsmyndighet som ansvaret delegeres til, kunne treffe beslutning i en tilsynssak på egne vegne i stedet for på vegne av den delegerende myndighet. Delegering bør skje ut fra prinsippet om at tilsynsmyndigheten overdras til en tilsynsmyndighet som har de beste forutsetningene for å treffe tiltak på det aktuelle området. En omfordeling av ansvar vil være hensiktsmessig for eksempel for å oppnå stordriftsfordeler eller av hensyn til virkeområdet, av hensyn til sammenhengen i tilsynet med konserner og for best mulig å utnytte den tekniske sakkunnskapen hos de nasjonale tilsynsmyndighetene. Beslutninger som treffes av den ansvaret delegeres til, bør anerkjennes av den delegerende myndighet og av andre vedkommende myndigheter som endelige dersom disse beslutningene ligger innenfor delegeringens rammer. Det relevante unionsregelverket kan eventuelt inneholde nærmere bestemmelser om prinsippene for omfordeling av ansvar etter avtale. Myndigheten bør med alle egnede midler lette og overvåke delegeringsavtalene mellom de nasjonale tilsynsmyndighetene.

  Den bør på forhånd underrettes om planlagte delegeringsavtaler for om nødvendig å kunne avgi uttalelse om disse. Den bør sentralisere offentliggjøringen av slike avtaler for å sikre at alle berørte parter til rett tid gis lett tilgang til gjennomsiktige opplysninger om slike avaler. Den bør fastlegge og spre beste praksis med hensyn til delegering og delegeringsavtaler.

• 40) Myndigheten bør aktivt bidra til å fremme tilnærming av tilsyn i hele Unionen med sikte på å opprette en felles tilsynskultur.

• 41) Fagfellevurderinger er et formålstjenlig og effektivt verktøy for å fremme ensartethet innenfor nettverket av finanstilsynsmyndigheter. Myndigheten bør derfor utarbeide en metodologisk ramme for slike vurderinger og utføre dem regelmessig. Vurderingene bør ikke bare være rettet mot tilnærming av tilsynspraksis, men også mot tilsynsmyndighetenes evne til å oppnå tilsynsresultater av høy kvalitet samt disse vedkommende myndighetenes uavhengighet. Resultatet av fagfellevurderinger bør offentliggjøres etter samtykke fra vedkommende myndighet som er gjenstand for vurderingen. I tillegg bør beste praksis fastlegges og offentliggjøres.

• 42) Myndigheten bør aktivt bidra til å fremme samordningen av Unionens tilsynsarbeid, særlig for å sikre finansmarkedenes ordnede virkemåte og integritet og finanssystemets stabilitet i Unionen. I tillegg til myndighet til å handle i krisesituasjoner bør Myndigheten ha ansvaret for den generelle samordningen innenfor ESFS. Å lette utvekslingen av alle relevante opplysninger mellom vedkommende myndigheter bør være en sentral del av Myndighetens oppgaver.

• 43) For å sikre finansiell stabilitet er det nødvendig på et tidlig tidspunkt å avdekke utviklingstendenser, mulige risikoer og sårbarhet i forbindelse med tilsyn på mikroplan, på tvers av landegrenser og på tvers av sektorer. Myndigheten bør overvåke og vurdere slik utvikling på sitt ansvarsområde og om nødvendig underrette Europaparlamentet, Rådet, Kommisjonen, de øvrige europeiske tilsynsmyndighetene og ESRB regelmessig og eventuelt ved behov. I samarbeid med ESRB bør Myndigheten også innlede og samordne stresstester i hele Unionen for å vurdere finansinstitusjonenes motstandsdyktighet mot ugunstig markedsutvikling, og den skal sikre at det på nasjonalt plan ved slike tester anvendes en metode som er så ensartet som mulig. For å utføre sine oppgaver på en korrekt måte bør Myndigheten gjennomføre økonomiske analyser av markedene og mulige følger av markedsutviklingen.

• 44) I lys av globaliseringen av finansielle tjenester og den økte betydningen av internasjonale standarder bør Myndigheten fremme dialog og samarbeid med tilsynsmyndigheter utenfor Unionen. Den bør gis myndighet til å utvikle kontakter og inngå forvaltningsavtaler med tilsynsmyndighetene og forvaltninger i tredjestater og med internasjonale organisasjoner, samtidig som medlemsstatenes og Unionens institusjoners nåværende roller og respektive myndighet respekteres fullt ut. Stater som har inngått avtaler med Unionen som innebærer at de har vedtatt og anvender unionsretten, bør kunne delta i Myndighetens arbeid, og Myndigheten bør kunne samarbeide med tredjestater som anvender lovgivning som er anerkjent som likeverdig med Unionens.

• 45) Myndigheten bør innenfor sitt ansvarsområde fungere som et uavhengig rådgivende organ for Europaparlamentet, Rådet og Kommisjonen. Med forbehold for de berørte vedkommende myndigheters myndighet bør Myndigheten kunne avgi uttalelse om tilsynsvurderinger av fusjoner og erverv i henhold til direktiv 2006/48/EF, som endret ved direktiv 2007/44/EF27, i de tilfellene der nevnte direktiv krever samråd mellom vedkommende myndigheter fra to eller flere medlemsstater.

• 46) For å kunne utføre sine oppgaver på en effektiv måte bør Myndigheten ha rett til å anmode om alle nødvendige opplysninger. For å unngå dobbel rapporteringsplikt for finansinstitusjonene bør disse opplysningene normalt gis av de nasjonale tilsynsmyndighetene som befinner seg nærmest finansmarkedene og -institusjonene, og opplysningene bør ta hensyn til allerede eksisterende statistikker. Myndigheten bør imidlertid som en siste utvei kunne rette en behørig begrunnet anmodning om opplysninger direkte til en finansinstitusjon dersom en nasjonal vedkommende myndighet ikke leverer eller ikke kan levere slike opplysninger til rett tid. Medlemsstatenes myndigheter bør være forpliktet til å bistå Myndigheten med å håndheve slike direkte anmodninger. I den forbindelse er arbeidet med felles rapporteringsformater av avgjørende betydning. Tiltakene for innsamling av opplysninger bør ikke berøre den rettslige rammen for det europeiske statistikksystem og Det europeiske system av sentralbanker på statistikkområdet. Denne forordning bør derfor verken berøre europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 223/2009 av 11. mars 2009 om europeisk statistikk28 eller rådsforordning (EF) nr. 2533/98 av 23. november 1998 om Den europeiske sentralbanks innsamling av statistiske opplysninger29.

• 47) Et nært samarbeid mellom Myndigheten og ESRB er av avgjørende betydning for at ESRB skal kunne fungere fullt ut etter hensikten, og for oppfølgingen av dens varsler og anbefalinger. Myndigheten og ESRB bør utveksle eventuelle relevante opplysninger seg imellom. Opplysninger knyttet til det enkelte foretak bør framlegges bare etter behørig begrunnet anmodning. Når Myndigheten mottar varsler eller anbefalinger fra ESRB rettet til Myndigheten eller en nasjonal tilsynsmyndighet, bør Myndigheten om nødvendig sikre oppfølgingen.

• 48) Myndigheten bør rådføre seg med berørte parter om tekniske regulerings- eller gjennomføringsstandarder, retningslinjer og anbefalinger og gi dem rimelig mulighet til å uttale seg om de foreslåtte tiltakene. Før Myndigheten vedtar utkast til tekniske regulerings- eller gjennomføringsstandarder, retningslinjer og anbefalinger, bør den gjennomføre en konsekvensanalyse. Av effektivitetshensyn bør en interessentgruppe for bankvirksomhet benyttes for dette formål, med en balansert sammensetning av representanter for Unionens kredittinstitusjoner og verdipapirforetak som representerer finansinstitusjoner og foretak av ulike modeller og størrelser, herunder eventuelt institusjonelle investorer og andre finansinstitusjoner som selv benytter seg av finansielle tjenester, små og mellomstore bedrifter (SMB), fagforeninger, akademikere samt forbrukere og andre private brukere av banktjenester. Interessentgruppen for bankvirksomhet bør fungere som et bindeledd for andre grupper av brukere av finansielle tjenester opprettet av Kommisjonen eller i henhold til Unionens regelverk.

• 49) Medlemmer av interessentgruppen for bankvirksomhet som representerer ideelle organisasjoner eller akademikere, bør motta tilstrekkelig godtgjøring, slik at personer som verken har tilstrekkelige finansielle midler eller er representanter for næringen, kan delta fullt ut i debatten om finansiell regulering.

• 50) Medlemsstatene har et hovedansvar for å samordne krisehåndteringen og bevare den finansielle stabiliteten i krisesituasjoner, særlig når det gjelder å stabilisere og omstrukturere kriserammede finansinstitusjoner. De beslutningene Myndigheten treffer i krisesituasjoner eller ved tvisteløsning som påvirker en finansinstitusjons stabilitet, bør ikke gripe inn i medlemsstatenes finanspolitiske ansvar. Det bør innføres en ordning der medlemsstatene kan påberope seg denne beskyttelsen og i siste instans bringe saken inn for Rådet med sikte på en beslutning. Denne beskyttelsesordningen bør imidlertid ikke misbrukes, særlig ikke i forbindelse med en beslutning truffet av Myndigheten som ikke har noen betydelig eller vesentlig budsjettpolitisk innvirkning, som for eksempel reduserte inntekter knyttet til et midlertidig forbud mot bestemte former for virksomhet eller produkter i forbrukervernøyemed. Når Rådet treffer beslutninger i henhold til beskyttelsesordningen, bør det stemme i samsvar med prinsippet om at hvert medlem har én stemme. I betraktning av medlemsstatenes særlige ansvar på dette området, bør Rådet spille en rolle i dette spørsmålet. Med tanke på hvor følsomt dette spørsmålet er, bør det sikres streng fortrolighet.

• 51) Myndigheten bør i sin beslutningstaking være bundet av Unionens regler og allmenne prinsipper om rettssikkerhet og gjennomsiktighet. Den retten adressatene for Myndighetens avgjørelser har til å bli hørt, bør overholdes fullt ut. Myndighetens beslutninger bør utgjøre en vesentlig del av unionsretten.

• 52) Et tilsynsstyre sammensatt av lederne for de berørte vedkommende myndigheter i hver medlemsstat under ledelse av Myndighetens leder, bør være Myndighetens øverste beslutningsorgan. Representanter for Kommisjonen, ESRB, Den europeiske sentralbank, Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske tilsynsmyndighet for forsikring og tjenestepensjoner) og Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndighet) bør delta som observatører. Medlemmene av tilsynsstyret bør opptre uavhengig og utelukkende i Unionens interesse.

• 53) Tilsynsstyret skal i alminnelighet treffe sine beslutninger med simpelt flertall i samsvar med prinsippet om at hvert medlem har én stemme. For beslutninger av allmenn art, herunder de som gjelder tekniske regulerings- og gjennomføringsstandarder, retningslinjer og anbefalinger, for budsjettspørsmål og for anmodninger fra en medlemsstat om å revurdere en beslutning truffet av Myndigheten om midlertidig å forby eller begrense en viss finansvirksomhet, er det hensiktsmessig å anvende reglene for kvalifisert flertall som fastsatt i artikkel 16 nr. 4 i traktaten om Den europeiske union og i protokollen (nr. 36) om overgangsbestemmelser som er vedlegg til traktaten om Den europeiske union og til traktaten om Den europeiske unions virkemåte. Saker som gjelder løsning av tvister mellom nasjonale tilsynsmyndigheter, bør behandles av et begrenset, objektivt panel sammensatt av medlemmer som verken er representanter for de vedkommende myndigheter som er parter i tvisten, eller har noen interesse i konflikten eller direkte forbindelser til de berørte vedkommende myndigheter. Panelet bør ha en tilsvarende balansert sammensetning. Beslutninger som treffes av panelet, bør godkjennes av tilsynsstyret med simpelt flertall i samsvar med prinsippet om at hvert medlem har én stemme. Når det gjelder beslutninger som treffes av den konsoliderende tilsynsmyndighet, kan beslutningen som foreslås av panelet, forkastes av et antall medlemmer som representerer et blokkerende mindretall som angitt i artikkel 16 nr. 4 i traktaten om Den europeiske union og i artikkel 3 i protokollen (nr. 36) om overgangsbestemmelser.

• 54) Et styre sammensatt av Myndighetens leder, representanter for nasjonale tilsynsmyndigheter og Kommisjonen skal sikre at Myndigheten utfører sitt oppdrag og de oppgavene den er pålagt. Styret bør gis nødvendig myndighet til blant annet å foreslå det årlige og flerårige arbeidsprogrammet, utøve en viss budsjettmyndighet, vedta Myndighetens plan for personalpolitikken, vedta særbestemmelser om retten til tilgang til dokumenter og framlegge forslag til årsrapport.

• 55) Myndigheten bør være representert av en heltidsansatt leder som utnevnes av tilsynsstyret på grunnlag av sine kvalifikasjoner, ferdigheter og kunnskaper om finansinstitusjoner og -markeder samt relevant erfaring med finanstilsyn og regulering, etter en åpen framgangsmåte for utvelging som tilrettelegges og forvaltes av tilsynsstyret med bistand fra Kommisjonen. Ved utnevning av Myndighetens første leder bør Kommisjonen blant annet opprette en kandidatliste på grunnlag av kvalifikasjoner, ferdigheter og kunnskaper om finansinstitusjoner og -markeder samt relevant erfaring med finanstilsyn og -regulering. Når det gjelder de påfølgende utnevningene, bør muligheten til å få Kommisjonen til å opprette en kandidatliste vurderes i en rapport som skal utarbeides i henhold til denne forordning. Før den utvalgte personen tiltrer sitt embete, og senest én måned etter at tilsynsstyret har gjort sitt valg, bør Europaparlamentet, etter å ha hørt den utvalgte personen, ha mulighet til å komme med innsigelser mot at denne utnevnes.

• 56) Forvaltningen av Myndigheten bør ivaretas av en daglig leder som bør ha rett til å delta på møter i tilsynsstyret og styret uten stemmerett.

• 57) For å sikre sammenheng i de europeiske tilsynsmyndighetenes virksomhet på tvers av sektorer bør disse samarbeide nært gjennom en felleskomité og fastsette felles holdninger der det er relevant. Felleskomiteen bør samordne de europeiske tilsynsmyndighetenes funksjoner når det gjelder finansielle konglomerater og andre saker på tvers av sektorer. Der det er relevant, bør beslutninger som faller inn under ansvarsområdet til Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske tilsynsmyndighet for forsikring og tjenestepensjoner) eller Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndighet), vedtas parallelt av de berørte europeiske tilsynsmyndighetene. Felleskomiteen bør ledes av lederne for de europeiske tilsynsmyndighetene på omgang i tolvmånedersperioder. Lederen for Felleskomiteen bør være nestleder for ESRB. Felleskomiteen bør ha eget personale som stilles til rådighet av de europeiske tilsynsmyndighetene for å muliggjøre uformell utveksling av opplysninger og utvikling av en felles tilsynskultur i de europeiske tilsynsmyndighetene.

• 58) Det er nødvendig å sikre at partene som berøres av beslutningene som treffes av Myndigheten, har nødvendig klageadgang. For å verne partenes rettigheter på en effektiv måte og for å forenkle saksbehandlingen bør de berørte parter gis rett til å anke til en klageinstans i de tilfellene der Myndigheten har beslutningsmyndighet. Av hensyn til effektivitet og sammenheng bør klageinstansen være felles for de europeiske tilsynsmyndighetene, men uavhengig av deres forvaltnings- og reguleringsstruktur. Klageinstansens beslutninger bør kunne klages inn for Den europeiske unions domstol.

• 59) For å sikre Myndigheten full selvstendighet og uavhengighet bør den gis et eget budsjett med inntekter hovedsakelig i form av obligatoriske bidrag fra de nasjonale tilsynsmyndighetene og fra Den europeiske unions alminnelige budsjett. Unionens finansiering av Myndigheten er underlagt en avtale med budsjettmyndigheten i samsvar med nr. 47 i den tverrinstitusjonelle avtalen mellom Europaparlamentet, Rådet og Kommisjonen av 17. mai 2006 om budsjettdisiplin og forsvarlig økonomisk forvaltning30. Unionens budsjettbehandling bør få anvendelse. Revisjonen av regnskapet bør foretas av Revisjonsretten. Det samlede budsjettet er underlagt framgangsmåten for meddelelse av ansvarsfrihet.

• 60) Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1073/1999 av 25. mai 1999 om undersøkelser som foretas av Det europeiske kontor for bedrageribekjempelse (OLAF)31 bør få anvendelse på Myndigheten. Myndigheten bør også tiltre den tverrinstitusjonelle avtale av 25. mai 1999 mellom Europaparlamentet, Rådet for Den europeiske union og Kommisjonen for de europeiske fellesskap om interne undersøkelser som foretas av Det europeiske kontor for bedrageribekjempelse (OLAF)32.

• 61) For å sikre åpne og gjennomsiktige tjenestevilkår og likebehandling av personalet bør vedtektene for De europeiske fellesskaps tjenestemenn og tjenestevilkårene for andre ansatte i De europeiske fellesskap33 få anvendelse på Myndighetens personale.

• 62) Det er avgjørende at forretningshemmeligheter og andre fortrolige opplysninger vernes. Behandlingen av opplysninger som stilles til rådighet for Myndigheten og som utveksles i nettverket, bør underlegges strenge og effektive fortrolighetsregler.

• 63) Europaparlaments- og rådsdirektiv 95/46/EF av 24. oktober 1995 om vern av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger og om fri utveksling av slike opplysninger34 og europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 45/2001 av 18. desember 2000 om personvern i forbindelse med behandling av personopplysninger i Fellesskapets institusjoner og organer og om fri utveksling av slike opplysninger35 får full anvendelse på behandlingen av personopplysninger i henhold til denne forordning.

• 64) For å sikre at Myndighetens virksomhet er gjennomsiktig bør europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1049/2001 av 30. mai 2001 om offentlig tilgang til Europaparlamentets, Rådets og Kommisjonens dokumenter36 få anvendelse på Myndigheten.

• 65) Tredjestater bør tillates å delta i Myndighetens arbeid i samsvar med de avtalene som skal inngås av Unionen.

• 66) Ettersom målene for denne forordning, som er å forbedre det indre markeds virkemåte gjennom å sikre et høyt, effektivt og ensartet nivå for regulering og tilsyn, verne innskytere og investorer, verne finansmarkedenes integritet, effektivitet og ordnede virkemåte, opprettholde finanssystemets stabilitet og styrke den internasjonale samordningen av tilsynet, ikke kan nås i tilstrekkelig grad av medlemsstatene og derfor på grunn av tiltakets omfang og virkninger bedre kan nås på unionsplan, kan Unionen treffe tiltak i samsvar med nærhetsprinsippet som fastsatt i artikkel 45 i traktaten om Den europeiske union. I samsvar med forholdsmessighetsprinsippet fastsatt i nevnte artikkel går denne forordning ikke lenger enn det som er nødvendig for å nå disse målene.

• 67) Myndigheten bør overta alle nåværende oppgaver og den myndighet som er gitt Den europeiske banktilsynskomité. Kommisjonsbeslutning 2009/78/EF bør derfor oppheves på datoen for opprettelse av Myndigheten, og europaparlaments- og rådsbeslutning nr. 716/2009/EF av 16. september 2009 om opprettelse av et fellesskapsprogram til støtte for særlig virksomhet på området finansielle tjenester, finansiell rapportering og revisjon37 bør derfor endres. I betraktning av Den europeiske banktilsynskomités eksisterende oppbygning og virksomhet er det viktig å sikre et svært nært samarbeid mellom Den europeiske banktilsynskomité og Kommisjonen ved utformingen av hensiktsmessige overgangsordninger for å sikre at den perioden der Kommisjonen er ansvarlig for opprettelsen av administrasjonen og den innledende administrative virksomheten til Myndigheten, blir så kort som mulig.

• 68) Det bør fastsettes en frist for anvendelsen av denne forordning for å sikre at Myndigheten er godt nok forberedt til å begynne sin virksomhet, og at overgangen fra Den europeiske banktilsynskomité skjer så smidig som mulig. Myndigheten bør finansieres på en egnet måte. I det minste innledningsvis bør den finansieres med 40 % av midler fra Unionen og 60 % gjennom bidrag fra medlemsstatene, i samsvar med stemmevekten fastsatt i artikkel 3 nr. 3 i protokollen (nr. 36) om overgangsbestemmelser.

• 69) For å gjøre det mulig å opprette Myndigheten 1. januar 2011 bør denne forordning tre i kraft dagen etter at den er kunngjort i Den europeiske unions tidende –

VEDTATT DENNE FORORDNING:

Kapittel 1

Opprettelse og rettslig status

Artikkel 1

Opprettelse og virkeområde

• 1. Ved denne forordning opprettes en europeisk tilsynsmyndighet (Den europeiske banktilsynsmyndighet) (heretter kalt «Myndigheten»).

• 2. Myndigheten skal handle innenfor den myndighet som den gis ved denne forordning, og innenfor virkeområdet for direktiv 2006/48/EF, direktiv 2006/49/EF, direktiv 2002/87/EF, forordning (EF) nr. 1781/2006, direktiv 94/19/EF og, i den grad disse rettsaktene får anvendelse på kreditt- og finansinstitusjoner og de vedkommende myndigheter som fører tilsyn med dem, innenfor rammen av de relevante delene av direktiv 2005/60/EF, direktiv 2002/65/EF, direktiv 2007/64/EF og direktiv 2009/110/EF, herunder alle direktiver, forordninger og beslutninger og vedtak truffet på grunnlag av disse rettsaktene, og av eventuelle andre juridisk bindende unionsrettsakter som pålegger Myndigheten oppgaver.

• 3. Myndigheten skal også handle på virksomhetsområdene til kredittinstitusjoner, finansielle konglomerater, verdipapirforetak, betalingsinstitusjoner og e-pengeinstitusjoner i forbindelse med spørsmål som ikke direkte omfattes av rettsaktene nevnt i nr. 2, herunder saker som gjelder foretaksstyring, revisjon og regnskap, forutsatt at Myndighetens handling er nødvendig for å sikre effektiv og ensartet anvendelse av disse rettsaktene.

• 4. Denne forordnings bestemmelser berører ikke Kommisjonens myndighet, særlig i henhold til artikkel 258 i traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV), til å sikre samsvar med unionsretten.

• 5. Myndighetens mål skal være å verne offentlige interesser ved å bidra til finanssystemets stabilitet og effektivitet på kort, mellomlang og lang sikt, til fordel for Unionens økonomi, borgere og næringsliv. Myndigheten skal bidra til å

  • a) forbedre det indre markeds virkemåte, herunder gjennom regulering og tilsyn på et forsvarlig, effektivt og ensartet nivå,

  • b) sikre finansmarkedenes integritet, gjennomsiktighet, effektivitet og ordnede virkemåte,

  • c) styrke den internasjonale samordningen av tilsyn,

  • d) forhindre tilsynsarbitrasje og fremme like konkurransevilkår,

  • e) sikre at det føres tilstrekkelig tilsyn med kredittrisikoer og andre risikoer, og at disse blir regulert på en hensiktsmessig måte, og

  • f) styrke forbrukervernet.

  For dette formål skal Myndigheten bidra til å sikre en ensartet, effektiv og formålstjenlig anvendelse av rettsaktene nevnt i nr. 2, fremme tilnærming av tilsyn, avgi uttalelser til Europaparlamentet, Rådet og Kommisjonen og foreta økonomiske analyser av markedene, slik at Myndighetens mål kan nås.

  Ved utførelsen av de oppgavene den er gitt ved denne forordning, skal Myndigheten være særlig oppmerksom på eventuelle systemrisikoer som finansinstitusjoner kan utgjøre, hvis konkurs kan svekke finanssystemets eller realøkonomiens virkemåte.

  Ved utførelsen av disse oppgavene skal Myndigheten opptre uavhengig og objektivt og utelukkende i Unionens interesse.

Artikkel 2

Det europeiske finanstilsynssystem

• 1. Myndigheten skal utgjøre en del av et europeisk finanstilsynssystem (ESFS). Det europeiske finanstilsynssystems viktigste mål skal være å sikre at reglene som gjelder for finanssektoren, gjennomføres på en hensiktsmessig måte for å opprettholde finansiell stabilitet og sikre tillit til finanssystemet som helhet og tilstrekkelig vern av kundene av finansielle tjenester.

• 2. ESFS skal bestå av

  • a) Det europeiske råd for systemrisiko (ESRB), som skal ivareta de oppgavene som er fastsatt i forordning (EU) nr. 1092/2010 og i denne forordning,

  • b) Myndigheten,

  • c) Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske tilsynsmyndighet for forsikring og tjenestepensjoner), opprettet ved europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1094/201038,

  • d) Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndighet), opprettet ved europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1095/201039,

  • e) Felleskomiteen for de europeiske tilsynsmyndighetene (heretter kalt «Felleskomiteen»), som skal utføre de oppgavene som er fastsatt i artikkel 54–57 i denne forordning, i forordning (EU) nr. 1094/2010 og i forordning (EU) nr. 1095/2010,

  • f) vedkommende myndigheter eller tilsynsmyndigheter i medlemsstatene, som angitt i unionsrettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2 i denne forordning, i forordning (EU) nr. 1094/2010 og i forordning (EU) nr. 1095/2010.

• 3. Myndigheten skal gjennom Felleskomiteen samarbeide regelmessig og nært med både ESRB, Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske tilsynsmyndighet for forsikring og tjenestepensjoner) og Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndighet) for å sikre sammenheng i arbeidet på tvers av sektorer og komme fram til felles holdninger til tilsyn med finansielle konglomerater og andre tverrsektorielle spørsmål.

• 4. I henhold til prinsippet om lojalt samarbeid i artikkel 4 nr. 3 i traktaten om Den europeiske union skal partene i ESFS samarbeide i tillit og full gjensidig respekt, særlig for å sikre at hensiktsmessige og pålitelige opplysninger utveksles dem imellom.

• 5. De tilsynsmyndighetene som inngår i ESFS, skal ha plikt til å føre tilsyn med finansinstitusjoner som utøver virksomhet i Unionen i samsvar med rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2.

Artikkel 3

Myndighetenes ansvar

Myndighetene omhandlet i artikkel 2 nr. 2 bokstav a)–d) skal være ansvarlige overfor Europaparlamentet og Rådet.

Artikkel 4

Definisjoner

I denne forordning menes med

• 1) «finansinstitusjoner» «kredittinstitusjoner» som definert i artikkel 4 nr. 1 i direktiv 2006/48/EF, «verdipapirforetak» som definert i artikkel 3 nr. 1 bokstav b) i direktiv 2006/49/EF og «finansielle konglomerater» som definert i artikkel 2 nr. 14 i direktiv 2002/87/EF, med forbehold for at det med «finansinstitusjoner» i direktiv 2005/60/EF menes kredittinstitusjoner og finansinstitusjoner som definert i artikkel 3 nr. 1 og 2 i nevnte direktiv,

• 2) «vedkommende myndigheter»

  • i) vedkommende myndigheter som definert i direktiv 2006/48/EF, 2006/49/EF og 2007/64/EF, og som nevnt i direktiv 2009/110/EF,

  • ii) når det gjelder direktiv 2002/65/EF og 2005/60/EF, de myndigheter som har ansvar for å sikre at kreditt- og finansinstitusjoner oppfyller kravene i nevnte direktiver, og

  • iii) når det gjelder innskuddsgarantiordninger, de organer som forvalter innskuddsgarantiordninger i henhold til direktiv 94/19/EF, eller, dersom driften av innskuddsgarantiordningen forvaltes av et privat selskap, den offentlige myndighet som fører tilsyn med slike ordninger i henhold til nevnte direktiv.

Artikkel 5

Rettslig status

• 1. Myndigheten skal være et unionsorgan med status som rettssubjekt.

• 2. I hver medlemsstat skal Myndigheten ha den mest omfattende rettslige handleevne som en juridisk person kan ha i henhold til nasjonal lovgivning. Den kan særlig erverve og avhende løsøre og fast eiendom og være part i en rettssak.

• 3. Myndigheten skal være representert av sin styreleder.

Artikkel 6

Sammensetning

Myndigheten skal bestå av

• 1) et tilsynsstyre, som skal utføre oppgavene fastsatt i artikkel 43,

• 2) et styre, som skal utføre oppgavene fastsatt i artikkel 47,

• 3) en leder, som skal utføre oppgavene fastsatt i artikkel 48,

• 4) en daglig leder, som skal utføre oppgavene fastsatt i artikkel 53,

• 5) en klageinstans, som skal utføre oppgavene fastsatt i artikkel 60.

Artikkel 7

Hjemsted

Myndigheten har sitt sete i London.

Kapittel II

Myndighetenes oppgaver og myndighet

Artikkel 8

Myndighetens oppgaver og myndighet

• 1. Myndigheten skal

  • a) bidra til å opprette felles standarder og praksis av høy kvalitet for regulering og tilsyn, særlig ved å avgi uttalelser til Unionens institusjoner og utarbeide retningslinjer, anbefalinger og utkast til tekniske regulerings- og gjennomføringsstandarder på grunnlag av rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2,

  • b) bidra til en ensartet anvendelse av juridisk bindende unionsrettsakter, særlig ved å bidra til en felles tilsynskultur, sikre ensartet, formålstjenlig og effektiv anvendelse av rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2, forhindre tilsynsarbitrasje, megle i og løse tvister mellom vedkommende myndigheter, sikre effektivt og konsekvent tilsyn med finansinstitusjoner, sikre at tilsynskollegiene virker på en ensartet måte og gripe inn blant annet i krisesituasjoner,

  • c) stimulere til og lette delegering av oppgaver og ansvar mellom vedkommende myndigheter,

  • d) samarbeide nært med ESRB, særlig ved å gi ESRB de opplysningene som er nødvendige for at ESRB skal kunne utføre sine oppgaver, og ved å sikre god oppfølging av ESRBs varsler og anbefalinger,

  • e) organisere og gjennomføre fagfellevurderinger av vedkommende myndigheter, herunder utarbeide retningslinjer og anbefalinger og fastsette beste praksis, for å styrke innbyrdes samsvar mellom tilsynsresultater,

  • f) overvåke og vurdere markedsutviklingen på sitt ansvarsområde, ved behov også kredittutviklingen, særlig kreditter til husholdninger og små og mellomstore bedrifter,

  • g) gjennomføre økonomiske analyser av markeder for å veilede Myndigheten i utførelsen av dens oppgaver,

  • h) fremme vern av innskytere og investorer,

  • i) bidra til at tilsynskollegiene virker på en ensartet og sammenhengende måte, bidra til overvåking, vurdering og måling av systemrisiko og til utvikling og samordning av gjenopprettings- og omstruktureringsplaner, sørge for et høyt nivå for vern av innskytere og investorer i hele Unionen, utvikle metoder for omstrukturering av kriserammede finansinstitusjoner og foreta en vurdering av behovet for hensiktsmessige finansieringsvirkemidler i samsvar med artikkel 21–26,

  • j) utføre enhver annen oppgave fastsatt i denne forordning eller i andre rettsakter,

  • k) offentliggjøre og regelmessig ajourføre opplysninger som er relevante for dens virksomhetsområde, på sitt nettsted, særlig, og innenfor rammen av dens ansvarsområde, om registrerte finansinstitusjoner, for å sikre at opplysningene er lett tilgjengelige for offentligheten,

  • l) overta, når det er hensiktsmessig, alle eksisterende og pågående oppgaver fra Den europeiske banktilsynskomité (CEBS).

• 2. For å utføre oppgavene i nr. 1 skal Myndigheten ha den myndighet som er fastsatt ved denne forordning, særlig til å

  • a) utarbeide utkast til tekniske reguleringsstandarder i de særlige tilfellene omhandlet i artikkel 10,

  • b) utarbeide utkast til tekniske gjennomføringsstandarder i de særlige tilfellene omhandlet i artikkel 15,

  • c) utstede retningslinjer og anbefalinger som fastsatt i artikkel 16,

  • d) utstede anbefalinger i særlige tilfeller som omhandlet i artikkel 17 nr. 3,

  • e) treffe enkeltbeslutninger rettet til vedkommende myndigheter i de særlige tilfellene omhandlet i artikkel 18 nr. 3 og 19 nr. 3,

  • f) treffe enkeltbeslutninger rettet til finansinstitusjoner i tilfeller som gjelder unionsrett som får direkte anvendelse, i de særlige tilfellene omhandlet i artikkel 17 nr. 6, artikkel 18 nr. 4 og artikkel 19 nr. 4,

  • g) avgi uttalelser til Europaparlamentet, Rådet eller Kommisjonen som fastsatt i artikkel 34,

  • h) samle inn nødvendige opplysninger om finansinstitusjoner som fastsatt i artikkel 35,

  • i) utarbeide felles metoder for å vurdere hvordan produkters egenskaper og distribusjonsprosesser virker inn på institusjoners finansielle stilling og på forbrukervernet,

  • j) opprette en sentralt tilgjengelig database over registrerte finansinstitusjoner innenfor sitt ansvarsområde, dersom dette er fastsatt i rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2.

Artikkel 9

Oppgaver som gjelder forbrukervern og finansvirksomhet

• 1. Myndigheten skal spille en ledende rolle for å fremme et gjennomsiktig, enkelt og rettferdig marked for finansielle produkter og tjenester rettet mot forbrukere i hele det indre marked, herunder ved å

  • a) samle inn opplysninger om, analysere og rapportere om forbrukertendenser,

  • b) gjennomgå og samordne vedkommende myndigheters utdanningsinitiativer og initiativer for å øke forbrukernes evne til å forstå finansiell informasjon,

  • c) utarbeide standarder for opplæring innenfor næringen og

  • d) bidra til utarbeiding av felles regler for offentliggjøring av opplysninger.

• 2. Myndigheten skal overvåke ny og eksisterende finansvirksomhet og kan vedta retningslinjer og anbefalinger for å fremme et trygt og solid marked og en tilnærming av tilsynspraksis.

• 3. Myndigheten kan også utstede varsler dersom en finansvirksomhet utgjør en alvorlig trussel mot de mål som er fastsatt i artikkel 1 nr. 5.

• 4. Myndigheten skal nedsette en komité for finansiell nyskaping som skal være en vesentlig del av Myndigheten, og som skal samle alle berørte vedkommende nasjonale tilsynsmyndigheter med sikte på å samordne reguleringen av og tilsynet med ny eller nyskapende finansvirksomhet og gi råd som Myndigheten kan framlegge for Europaparlamentet, Rådet og Kommisjonen.

• 5. Myndigheten kan midlertidig forby eller begrense visse typer finansvirksomhet som utgjør en trussel mot finansmarkedenes ordnede virkemåte og integritet eller stabiliteten i hele eller deler av finanssystemet i Unionen, i de tilfellene og på de vilkårene som er fastsatt i rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2 eller, om nødvendig, i tilfelle en krisesituasjon, i samsvar med og på de vilkårene som er fastsatt i artikkel 18.

Myndigheten skal med passende mellomrom og minst hver tredje måned vurdere beslutningen omhandlet i første ledd på nytt. Dersom beslutningen ikke fornyes etter et tidsrom på tre måneder, skal den automatisk oppheves.

En medlemsstat kan anmode om at Myndigheten tar sin beslutning opp til ny vurdering. I slike tilfeller skal Myndigheten etter framgangsmåten fastsatt i artikkel 44 nr. 1 annet ledd avgjøre om den opprettholder sin beslutning.

Myndigheten kan også vurdere behovet for å forby eller begrense visse typer finansvirksomhet og ved et slikt behov underrette Kommisjonen for å lette vedtakelsen av slike forbud eller begrensninger.

Artikkel 10

Tekniske reguleringsstandarder

• 1. Dersom Europaparlamentet og Rådet delegerer myndighet til Kommisjonen til å vedta tekniske reguleringsstandarder ved hjelp av delegerte rettsakter i henhold til artikkel 290 i TEUV for å sikre ensartet harmonisering på de områdene som er særlig angitt i rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2, kan Myndigheten utarbeide utkast til tekniske reguleringsstandarder. Myndigheten skal framlegge sine utkast for Kommisjonen til godkjenning.

  Tekniske reguleringsstandarder skal være tekniske og ikke innebære strategiske beslutninger eller politiske valg, og innholdet skal være innenfor rammene av de rettsaktene de bygger på.

  Før utkastene framlegges for Kommisjonen, skal Myndigheten gjennomføre åpne offentlige høringer om utkastene til tekniske reguleringsstandarder og analysere de mulige tilknyttede kostnadene og fordelene de innebærer, med mindre slike høringer og analyser ikke står i forhold til de berørte utkastene til tekniske reguleringsstandarders virkeområde og virkning eller hvor mye saken haster. Myndigheten skal også be om en uttalelse fra interessentgruppen for bankvirksomhet omhandlet i artikkel 37.

  Dersom Myndigheten framlegger et utkast til teknisk reguleringsstandard, skal Kommisjonen umiddelbart videresende dette til Europaparlamentet og Rådet.

  Kommisjonen skal innen tre måneder etter mottak av et utkast til teknisk reguleringsstandard, beslutte om den kan godkjenne utkastet. Dersom det er i Unionens interesse, kan Kommisjonen godkjenne utkastet til teknisk reguleringsstandard delvis eller med endringer.

  Dersom Kommisjonen har til hensikt ikke å godkjenne et utkast til teknisk reguleringsstandard eller godkjenne utkastet delvis eller med endringer, skal den sende utkastet tilbake til Myndigheten med en begrunnelse for hvorfor den ikke godkjenner det, eller eventuelt begrunne endringene. Myndigheten kan innen seks uker endre utkastet til teknisk reguleringsstandard på grunnlag av Kommisjonens forslag til endringer og framlegge det for Kommisjonen på nytt i form av en formell uttalelse. Myndigheten skal sende en kopi av sin formelle uttalelse til Europaparlamentet og Rådet.

  Dersom Myndigheten ved utløpet av seksukersfristen ikke har framlagt et endret utkast til teknisk reguleringsstandard, eller har framlagt et utkast til teknisk reguleringsstandard som ikke er endret i samsvar med Kommisjonens forslag til endringer, kan Kommisjonen vedta den tekniske reguleringsstandarden med de endringene den finner relevante, eller avvise den.

  Kommisjonen kan ikke endre innholdet i et utkast til teknisk reguleringsstandard utarbeidet av Myndigheten uten å samordne dette med Myndigheten på forhånd, som fastsatt i denne artikkel.

• 2. Dersom Myndigheten ikke har framlagt et utkast til teknisk reguleringsstandard innen fristen fastsatt i rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2, kan Kommisjonen anmode om et slikt utkast innen en ny frist.

• 3. Bare dersom Myndigheten ikke framlegger et utkast til teknisk reguleringsstandard for Kommisjonen innen fristen nevnt i nr. 2, kan Kommisjonen vedta en teknisk reguleringsstandard ved hjelp av en delegert rettsakt uten et utkast fra Myndigheten.

  Kommisjonen skal gjennomføre åpne offentlige høringer om utkastene til tekniske reguleringsstandarder og analysere de mulige tilknyttede kostnadene og fordelene de innebærer, med mindre slike høringer og analyser ikke står i forhold til de berørte utkastene til tekniske reguleringsstandarders virkeområde og virkning eller hvor mye saken haster. Kommisjonen skal også be om uttalelse eller råd fra interessentgruppen for bankvirksomhet omhandlet i artikkel 37.

  Kommisjonen skal umiddelbart videresende utkastet til teknisk reguleringsstandard til Europaparlamentet og Rådet.

  Kommisjonen skal oversende sitt utkast til teknisk reguleringsstandard til Myndigheten. Myndigheten kan innen seks uker endre utkastet til teknisk reguleringsstandard og framlegge det for Kommisjonen i form av en formell uttalelse. Myndigheten skal sende en kopi av sin formelle uttalelse til Europaparlamentet og Rådet.

  Dersom Myndigheten ved utløpet av seksukersfristen nevnt i fjerde ledd ikke har framlagt et endret utkast til teknisk reguleringsstandard, kan Kommisjonen vedta den tekniske reguleringsstandarden.

  Dersom Myndigheten har framlagt et endret utkast til teknisk reguleringsstandard innen seksukersfristen, kan Kommisjonen endre utkastet til teknisk reguleringsstandard på grunnlag av Myndighetens forslag til endringer eller vedta den tekniske reguleringsstandarden med de endringene den finner relevante. Kommisjonen skal ikke endre innholdet i et utkast til teknisk reguleringsstandard utarbeidet av Myndigheten uten å samordne dette med Myndigheten på forhånd, som fastsatt i denne artikkel.

• 4. De tekniske reguleringsstandardene skal vedtas i form av forordninger eller beslutninger. De skal offentliggjøres i Den europeiske unions tidende og tre i kraft den dag som angis der.

Artikkel 11

Utøvelse av delegert myndighet

• 1. Myndigheten til å vedta de tekniske reguleringsstandardene nevnt i artikkel 10 skal gis Kommisjonen for en periode på fire år fra 16. desember 2010. Kommisjonen skal utarbeide en rapport om den delegerte myndigheten senest seks måneder før utgangen av fireårsperioden. Den delegerte myndigheten skal forlenges automatisk med perioder av samme varighet med mindre Europaparlamentet eller Rådet tilbakekaller den i samsvar med artikkel 14.

• 2. Så snart Kommisjonen vedtar en teknisk reguleringsstandard, skal den underrette Europaparlamentet og Rådet samtidig om dette.

• 3. Myndigheten til å vedta tekniske reguleringsstandarder gis Kommisjonen med forbehold for vilkårene fastsatt i artikkel 12–14.

Artikkel 12

Tilbakekalling av delegert myndighet

• 1. Den delegerte myndigheten nevnt i artikkel 10 kan når som helst tilbakekalles av Europaparlamentet eller Rådet.

• 2. Institusjonen som har innledet en intern framgangsmåte for å beslutte om en delegert myndighet skal tilbakekalles, skal bestrebe seg på å underrette den andre institusjonen og Kommisjonen i rimelig tid før endelig beslutning treffes, med angivelse av hvilken delegert myndighet som kan bli tilbakekalt.

• 3. Beslutningen om tilbakekalling innebærer at den delegerte myndigheten som angis i beslutningen, opphører å gjelde. Den får anvendelse umiddelbart eller på et senere tidspunkt angitt i beslutningen. Den berører ikke gyldigheten av tekniske reguleringsstandarder som allerede er trådt i kraft. Den skal kunngjøres i Den europeiske unions tidende.

Artikkel 13

Innsigelser mot tekniske reguleringsstandarder

• 1. Europaparlamentet eller Rådet kan gjøre innsigelse mot en teknisk reguleringsstandard innen en frist på tre måneder fra den dag underretningen om den tekniske reguleringsstandarden som Kommisjonen har vedtatt, ble gitt. På Europaparlamentets eller Rådets initiativ forlenges denne fristen med tre måneder.

  Dersom Kommisjonen vedtar en teknisk reguleringsstandard som er identisk med utkastet til teknisk reguleringsstandard som Myndigheten har framlagt, skal fristen for innsigelser fra Europaparlamentet og Rådet være én måned fra den dag underretningen ble gitt. På Europaparlamentets eller Rådets initiativ forlenges denne fristen med én måned.

• 2. Dersom verken Europaparlamentet eller Rådet har gjort innsigelse mot den tekniske reguleringsstandarden innen fristen nevnt i nr. 1, skal den offentliggjøres i Den europeiske unions tidende og tre i kraft den dag som angis der.

  Den tekniske reguleringsstandarden kan offentliggjøres i Den europeiske unions tidende og tre i kraft før utløpet av nevnte frist dersom både Europaparlamentet og Rådet har underrettet Kommisjonen om at de ikke har til hensikt å gjøre innsigelse.

• 3. Dersom Europaparlamentet eller Rådet gjør innsigelse mot en teknisk reguleringsstandard innen fristen nevnt i nr. 1, trer den ikke i kraft. I samsvar med artikkel 296 i TEUV skal institusjonen som gjør innsigelse mot den tekniske reguleringsstandarden, grunngi dette.

Artikkel 14

Manglende godkjenning eller endring av utkast til tekniske reguleringsstandarder

• 1. Dersom Kommisjonen ikke godkjenner et utkast til teknisk reguleringsstandard eller endrer det i henhold til artikkel 10, skal Kommisjonen underrette Myndigheten, Europaparlamentet og Rådet om dette med en begrunnelse for den manglende godkjenningen.

• 2. Europaparlamentet eller Rådet kan, når det er hensiktsmessig, innen én måned etter underretningen omhandlet i nr. 1, innkalle den ansvarlige kommissær og Myndighetens styreleder til et ekstraordinært møte med Europaparlamentets vedkommende komité eller Rådet slik at de kan framlegge og redegjøre for sine meningsforskjeller.

Artikkel 15

Tekniske gjennomføringsstandarder

• 1. Myndigheten kan utarbeide tekniske gjennomføringsstandarder ved hjelp av gjennomføringsrettsakter i samsvar med artikkel 291 i TEUV på de områdene som er særlig angitt i rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2. Tekniske gjennomføringsstandarder skal være tekniske og ikke innebære strategiske beslutninger eller politiske valg, og innholdet skal tjene til å fastsette vilkårene for anvendelse av disse rettsaktene. Myndigheten skal framlegge sine utkast til tekniske gjennomføringsstandarder for Kommisjonen til godkjenning.

  Før utkastene til tekniske gjennomføringsstandarder framlegges for Kommisjonen, skal Myndigheten gjennomføre åpne offentlige høringer og analysere de mulige tilknyttede kostnadene og fordelene de innebærer, med mindre slike høringer og analyser ikke står i forhold til de berørte utkastene til tekniske gjennomføringsstandarders virkeområde og virkning eller hvor mye saken haster. Myndigheten skal også be om en uttalelse fra interessentgruppen for bankvirksomhet omhandlet i artikkel 37.

  Dersom Myndigheten framlegger et utkast til teknisk gjennomføringsstandard, skal Kommisjonen umiddelbart videresende dette til Europaparlamentet og Rådet.

  Kommisjonen skal innen tre måneder etter mottak av et utkast til teknisk gjennomføringsstandard, beslutte om den kan godkjenne utkastet. Kommisjonen kan forlenge fristen med én måned. Dersom det er i Unionens interesse, kan Kommisjonen godkjenne utkastet til teknisk gjennomføringsstandard delvis eller med endringer.

  Dersom Kommisjonen har til hensikt ikke å godkjenne et utkast til teknisk gjennomføringsstandard eller godkjenne utkastet delvis eller med endringer, skal den sende utkastet tilbake til Myndigheten med en begrunnelse for hvorfor den ikke godkjenner det, eller eventuelt begrunne endringene. Myndigheten kan innen seks uker endre utkastet til teknisk gjennomføringsstandard på grunnlag av Kommisjonens forslag til endringer og framlegge det for Kommisjonen på nytt i form av en formell uttalelse. Myndigheten skal sende en kopi av sin formelle uttalelse til Europaparlamentet og Rådet.

  Dersom Myndigheten ved utløpet av seksukersfristen nevnt i femte ledd ikke har framlagt et endret utkast til teknisk gjennomføringsstandard, eller har framlagt et utkast til teknisk gjennomføringsstandard som ikke er endret i samsvar med Kommisjonens forslag til endringer, kan Kommisjonen vedta den tekniske gjennomføringsstandarden med de endringene den finner relevante, eller avvise den.

  Kommisjonen skal ikke endre innholdet i et utkast til teknisk gjennomføringsstandard utarbeidet av Myndigheten uten å samordne dette med Myndigheten på forhånd, som fastsatt i denne artikkel.

• 2. Dersom Myndigheten ikke har framlagt et utkast til teknisk gjennomføringsstandard innen fristen fastsatt i rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2, kan Kommisjonen anmode om et slikt utkast innen en ny frist.

• 3. Bare dersom Myndigheten ikke framlegger et utkast til teknisk gjennomføringsstandard for Kommisjonen innen fristen nevnt i nr. 2, kan Kommisjonen vedta en teknisk gjennomføringsstandard ved hjelp av en delegert rettsakt uten et utkast fra Myndigheten.

  Kommisjonen skal gjennomføre åpne offentlige høringer om utkastene til tekniske gjennomføringsstandarder og analysere de mulige tilknyttede kostnadene og fordelene de innebærer, med mindre slike høringer og analyser ikke står i forhold til de berørte utkastene til tekniske gjennomføringsstandarders virkeområde og virkning eller hvor mye saken haster. Kommisjonen skal også be om uttalelse eller råd fra interessentgruppen for bankvirksomhet omhandlet i artikkel 37.

  Kommisjonen skal umiddelbart videresende utkastet til teknisk gjennomføringsstandard til Europaparlamentet og Rådet.

  Kommisjonen skal oversende sitt utkast til teknisk gjennomføringsstandard til Myndigheten. Myndigheten kan innen seks uker endre utkastet til teknisk gjennomføringsstandard og framlegge det for Kommisjonen i form av en formell uttalelse. Myndigheten skal sende en kopi av sin formelle uttalelse til Europaparlamentet og Rådet.

  Dersom Myndigheten ved utløpet av seksukersfristen nevnt i fjerde ledd ikke har framlagt et endret utkast til teknisk gjennomføringsstandard, kan Kommisjonen vedta den tekniske gjennomføringsstandarden.

  Dersom Myndigheten har framlagt et endret utkast til teknisk gjennomføringsstandard innen seksukersfristen, kan Kommisjonen endre utkastet til teknisk gjennomføringsstandard på grunnlag av Myndighetens forslag til endringer eller vedta den tekniske gjennomføringsstandarden med de endringene den finner relevante.

  Kommisjonen skal ikke endre innholdet i et utkast til tekniske gjennomføringsstandarder utarbeidet av Myndigheten uten å samordne dette med Myndigheten på forhånd, som fastsatt i denne artikkel.

• 4. De tekniske gjennomføringsstandardene skal vedtas i form av forordninger eller beslutninger. De skal kunngjøres i Den europeiske unions tidende og tre i kraft den dag som angis der.

Artikkel 16

Retningslinjer og anbefalinger

• 1. For å opprette en ensartet, formålstjenlig og effektiv tilsynspraksis i ESFS og sikre en felles, ensartet og sammenhengende anvendelse av unionsretten skal Myndigheten utstede retningslinjer og anbefalinger rettet til vedkommende myndigheter eller finansinstitusjoner.

• 2. Myndigheten skal om nødvendig gjennomføre åpne offentlige høringer om retningslinjene og anbefalingene og analysere de mulige tilknyttede kostnadene og fordelene. Slike høringer og analyser skal stå i forhold til retningslinjenes eller anbefalingenes virkeområde, art og virkning. Myndigheten skal også, dersom det er relevant, be om uttalelser eller råd fra interessentgruppen for bankvirksomhet omhandlet i artikkel 37.

• 3. Vedkommende myndigheter og finansinstitusjonene skal gjøre sitt ytterste for å følge disse retningslinjene og anbefalingene.

  Innen to måneder etter at en retningslinje eller anbefaling er utstedt, skal hver vedkommende myndighet bekrefte om den følger eller har til hensikt å følge retningslinjen eller anbefalingen. Dersom en vedkommende myndighet ikke følger eller ikke har til hensikt å følge en retningslinje eller anbefaling, skal den underrette Myndigheten og gi en begrunnelse for dette.

  Myndigheten skal offentliggjøre at en vedkommende myndighet ikke følger eller ikke har til hensikt å følge nevnte retningslinje eller anbefaling. Myndigheten kan også i hvert enkelt tilfelle beslutte å offentliggjøre begrunnelsen som vedkommende myndighet har gitt for ikke å følge retningslinjen eller anbefalingen. Vedkommende myndighet skal motta forhåndsvarsel om slik offentliggjøring.

  Dersom retningslinjen eller anbefalingen krever det, skal finansinstitusjoner på en klar og utførlig måte rapportere om hvorvidt de følger retningslinjen eller anbefalingen.

• 4. I rapporten omhandlet i artikkel 43 nr. 5 skal Myndigheten underrette Europaparlamentet, Rådet og Kommisjonen om de retningslinjene og anbefalingene som er utstedt, opplyse om hvilke vedkommende myndigheter som ikke har fulgt dem, og redegjøre for hvordan Myndigheten har til hensikt å sikre at de berørte vedkommende myndigheter i framtiden vil følge Myndighetens retningslinjer og anbefalinger.

Artikkel 17

Overtredelse av unionsretten

• 1. Dersom en vedkommende myndighet ikke har anvendt rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2, eller har anvendt dem på en måte som kan være i strid med unionsretten, herunder de tekniske regulerings- og gjennomføringsstandardene som er opprettet i samsvar med artikkel 10–15, særlig ved å unnlate å sikre at finansinstitusjoner oppfyller kravene fastsatt i disse rettsaktene, skal Myndigheten handle i samsvar med den myndighet den er gitt i henhold til nr. 2, 3 og 6 i denne artikkel.

• 2. På anmodning fra en eller flere vedkommende myndigheter, Europaparlamentet, Rådet, Kommisjonen eller interessentgruppen for bankvirksomhet eller av eget tiltak, og etter å ha underrettet den berørte vedkommende myndighet, kan Myndigheten granske den påståtte overtredelsen eller manglende anvendelsen av unionsretten.

  Uten at det berører myndigheten fastsatt i artikkel 35, skal vedkommende myndighet omgående framlegge alle de opplysningene som Myndigheten anser som nødvendige for granskingen.

• 3. Myndigheten kan, senest to måneder etter at granskingen er iverksatt, rette en anbefaling til berørte vedkommende myndighet med angivelse av hvilke tiltak som må treffes for å overholde unionsretten.

  Vedkommende myndighet skal innen ti virkedager etter mottak av anbefalingen underrette Myndigheten om de tiltak den har truffet eller har til hensikt å treffe for å sikre samsvar med unionsretten.

• 4. Dersom vedkommende myndighet ikke har rettet seg etter unionsretten innen én måned etter å ha mottatt Myndighetens anbefaling, kan Kommisjonen etter underretning fra Myndigheten eller av eget tiltak avgi en formell uttalelse som krever at vedkommende myndighet treffer de tiltak som er nødvendige for å overholde unionsretten. Kommisjonens formelle uttalelse skal ta hensyn til Myndighetens anbefaling.

  Kommisjonen skal avgi en slik formell uttalelse senest tre måneder etter at anbefalingen er vedtatt. Kommisjonen kan forlenge fristen med én måned.

  Myndigheten og vedkommende myndigheter skal framlegge alle nødvendige opplysninger for Kommisjonen.

• 5. Vedkommende myndighet skal innen ti virkedager etter mottak av den formelle uttalelsen omhandlet i nr. 4 underrette Kommisjonen og Myndigheten om de tiltak den har truffet eller har til hensikt å treffe for å etterkomme kravene i den formelle uttalelsen.

• 6. Dersom en vedkommende myndighet ikke etterkommer den formelle uttalelsen omhandlet i nr. 4 innen fristen fastsatt i beslutningen, og dersom det er nødvendig raskt å bringe overtredelsen til opphør for å opprettholde eller gjenopprette like konkurransevilkår i markedet eller sikre finanssystemets effektivitet og integritet, kan Myndigheten, uten at det berører Kommisjonens myndighet i henhold til artikkel 258 i TEUV, dersom de relevante kravene i rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2 får direkte anvendelse på finansinstitusjoner, treffe en enkeltbeslutning rettet til en finansinstitusjon med krav om at den treffer de nødvendige tiltak for å overholde sine forpliktelser i henhold til unionsretten, herunder bringe rettsstridig praksis til opphør.

  Myndighetens beslutning skal være i samsvar med den formelle uttalelsen avgitt av Kommisjonen i henhold til nr. 4.

• 7. Beslutninger truffet i henhold til nr. 6 skal ha forrang for eventuelle tidligere beslutninger truffet av vedkommende myndigheter i samme sak.

  Når de treffer tiltak i forbindelse med saker som er gjenstand for en formell uttalelse i henhold til nr. 4 eller en beslutning i henhold til nr. 6, skal vedkommende myndigheter etterkomme henholdsvis den formelle uttalelsen eller beslutningen.

• 8. I rapporten omhandlet i artikkel 43 nr. 5 skal Myndigheten angi hvilke vedkommende myndigheter og finansinstitusjoner som ikke har etterkommet de formelle uttalelsene eller beslutningene omhandlet i nr. 4 og 6.

Artikkel 18

Tiltak i krisesituasjoner

• 1. I tilfeller der en ugunstig utvikling kan utgjøre en alvorlig trussel mot finansmarkedenes ordnede virkemåte og integritet eller stabiliteten i hele eller deler av finanssystemet i Unionen, skal Myndigheten aktivt legge til rette for og om nødvendig samordne eventuelle tiltak som treffes av berørte vedkommende nasjonale tilsynsmyndigheter.

  For å kunne ivareta en slik tilretteleggings- eller samordningsrolle skal Myndigheten holdes fullt underrettet om enhver relevant utvikling og inviteres til å delta som observatør på alle relevante møter som holdes av de berørte vedkommende nasjonale tilsynsmyndigheter.

• 2. Etter anmodning fra Myndigheten, Kommisjonen eller ESRB kan Rådet, i samråd med Kommisjonen og ESRB, og, dersom det er hensiktsmessig, de europeiske tilsynsmyndigheter, treffe en beslutning rettet til Myndigheten, der det fastslås at det foreligger en krisesituasjon i henhold til denne forordning. Rådet skal vurdere nevnte beslutning på nytt med passende mellomrom og minst en gang i måneden. Dersom beslutningen ikke fornyes etter et tidsrom på én måned, skal den automatisk oppheves. Rådet kan til enhver tid erklære krisesituasjonen for opphørt.

  Dersom ESRB eller Myndigheten anser at en krisesituasjon kan oppstå, skal de utstede en fortrolig anbefaling til Rådet og gi en vurdering av situasjonen. Rådet skal deretter vurdere behovet for et møte. I denne sammenheng skal det sikres at det tas behørig hensyn til en fortrolig behandling.

  Dersom Rådet fastslår at det foreligger en krisesituasjon, skal det på behørig vis omgående underrette Europaparlamentet og Kommisjonen.

• 3. Dersom Rådet har truffet en beslutning i henhold til nr. 2, og det foreligger ekstraordinære omstendigheter der det er nødvendig med samordnede tiltak fra nasjonale myndigheters side for å reagere på en ugunstig utvikling som kan utgjøre en alvorlig trussel mot finansmarkedenes ordnede virkemåte og integritet eller stabiliteten i hele eller deler av finanssystemet i Unionen, kan Myndigheten treffe enkeltbeslutninger som pålegger vedkommende myndigheter å iverksette de nødvendige tiltak i samsvar med regelverket nevnt i artikkel 1 nr. 2 med sikte på å motvirke denne utviklingen ved å sikre at finansinstitusjoner og vedkommende myndigheter oppfyller kravene i dette regelverket.

• 4. Dersom en vedkommende myndighet ikke etterkommer Myndighetens beslutning omhandlet i nr. 3 innen fristen fastsatt i beslutningen, kan Myndigheten, uten at det berører Kommisjonens myndighet i henhold til artikkel 258 i TEUV, dersom de relevante kravene i rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2, herunder i tekniske regulerings- og gjennomføringsstandarder vedtatt i samsvar med nevnte rettsakter, får direkte anvendelse på finansinstitusjoner, treffe enkeltbeslutninger rettet til en finansinstitusjon med krav om at den treffer de nødvendige tiltak for å oppfylle sine forpliktelser i henhold til nevnte regelverk, herunder bringe rettsstridig praksis til opphør. Dette skal gjelde bare i situasjoner der en vedkommende myndighet ikke anvender rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2, herunder tekniske regulerings- og gjennomføringsstandarder vedtatt i samsvar med nevnte rettsakter, eller anvender dem på en måte som framstår som et åpenbart brudd på disse rettsaktene, og dersom det er nødvendig raskt å treffe tiltak for å gjenopprette finansmarkedenes ordnede virkemåte og integritet eller stabiliteten i hele eller deler av finanssystemet i Unionen.

• 5. Beslutninger truffet i henhold til nr. 4 skal ha forrang for eventuelle tidligere beslutninger truffet av vedkommende myndigheter i samme sak.

  Ethvert tiltak som treffes av vedkommende myndighet i forbindelse med saker som er gjenstand for en beslutning i henhold til nr. 3 eller 4, skal være forenlig med denne beslutningen.

Artikkel 19

Løsning av tvister mellom vedkommende myndigheter i grensekryssende situasjoner

• 1. Dersom en vedkommende myndighet har innvendinger mot framgangsmåten eller innholdet i en annen medlemsstats vedkommende myndighets tiltak eller kritiserer mangelen på tiltak i tilfeller angitt i rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2, kan Myndigheten, uten at det berører den myndighet som er fastsatt i artikkel 17, på anmodning fra en eller flere av de berørte myndigheter bistå myndighetene med å komme til enighet etter framgangsmåten i nr. 2-4 i denne artikkel.

  I tilfeller angitt i regelverket nevnt i artikkel 1 nr. 2, og dersom det på grunnlag av objektive kriterier kan fastslås at det foreligger en tvist mellom vedkommende myndigheter i forskjellige medlemsstater, kan Myndigheten av eget tiltak bistå myndighetene med å løse tvisten etter framgangsmåten i nr. 2-4.

• 2. Myndigheten skal fastsette en frist for forliket mellom vedkommende myndigheter, idet det tas hensyn til alle relevante frister fastsatt i rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2, til sakens kompleksitet og til hvor mye den haster. Myndigheten skal på dette stadium opptre som megler.

• 3. Dersom de berørte vedkommende myndigheter ikke kommer til enighet i meglingsfasen omhandlet i nr. 2, kan Myndigheten etter framgangsmåten fastsatt i artikkel 44 nr. 1 tredje og fjerde ledd med bindende virkning for de berørte vedkommende myndigheter treffe en beslutning med krav om at de treffer bestemte tiltak eller avstår fra å treffe tiltak med sikte på å løse tvisten, for å sikre samsvar med unionsretten.

• 4. Dersom en vedkommende myndighet ikke etterkommer Myndighetens beslutning og dermed unnlater å sikre at en finansinstitusjon oppfyller kravene som får direkte anvendelse på den i henhold til rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2, kan Myndigheten, uten at det berører Kommisjonens myndighet i henhold til artikkel 258 i TEUV, treffe en enkeltbeslutning rettet til en finansinstitusjon med krav om at den treffer de nødvendige tiltak for å oppfylle sine forpliktelser i henhold til unionsretten, herunder bringe en viss praksis til opphør.

• 5. Beslutninger truffet i henhold til nr. 4 skal ha forrang for eventuelle tidligere beslutninger truffet av vedkommende myndigheter i samme sak. Ethvert tiltak som treffes av vedkommende myndighet i forbindelse med saker som er gjenstand for en beslutning i henhold til nr. 3 eller 4, skal være forenlig med denne beslutningen.

• 6. I rapporten omhandlet i artikkel 50 nr. 2 skal styrelederen for Myndigheten angi arten og typen av tvist mellom vedkommende myndigheter, hvilke avtaler som er inngått, og hvilke beslutninger som er truffet for å løse tvistene.

Artikkel 20

Løsning av tverrsektorielle tvister mellom vedkommende myndigheter

Felleskomiteen skal etter framgangsmåten fastsatt i artikkel 19 og 56 løse tverrsektorielle tvister som måtte oppstå mellom vedkommende myndigheter som definert i henholdsvis artikkel 4 nr. 2 i denne forordning, i forordning (EU) nr. 1094/2010 og i forordning (EU) nr. 1095/2010.

Artikkel 21

Tilsynskollegier

• 1. Myndigheten skal bidra til å fremme og overvåke at tilsynskollegiene omhandlet i direktiv 2006/48/EF virker på en formålstjenlig, effektiv og ensartet måte, og fremme ensartet anvendelse av unionsretten blant tilsynskollegiene. Med mål om en tilnærming med hensyn til beste tilsynspraksis skal personale fra Myndigheten kunne delta i tilsynskollegienes virksomhet, herunder stedlig tilsyn, som utføres i fellesskap av to eller flere vedkommende myndigheter.

• 2. Myndigheten skal innta en ledende rolle når det gjelder å sikre at tilsynskollegier for institusjoner som driver grensekryssende virksomhet, virker på en ensartet og sammenhengende måte i hele Unionen, idet det tas hensyn til den systemrisikoen finansinstitusjonene omhandlet i artikkel 23 utgjør.

  Med hensyn til dette nummer og nr. 1 i denne artikkel skal Myndigheten anses for å være «vedkommende myndighet» i henhold til relevant regelverk.

  Myndigheten kan

  • a) i samarbeid med vedkommende myndigheter samle inn og dele alle relevante opplysninger for å lette kollegiets arbeid samt opprette og forvalte et sentralt system for å gjøre slike opplysninger tilgjengelige for vedkommende myndigheter i kollegiet,

  • b) innlede og samordne stresstester i hele Unionen i samsvar med artikkel 32 for å vurdere finansinstitusjoners motstandsdyktighet, særlig den systemrisikoen finansinstitusjoner omhandlet i artikkel 23 utgjør, mot ugunstig markedsutvikling og vurdere om systemrisikoen kan øke i stressituasjoner, idet det sikres at det på nasjonalt plan anvendes en konsekvent metode for slike tester, og at det ved behov rettes en anbefaling til vedkommende myndigheter om å rette opp problemer som påvises ved stresstesten,

  • c) fremme et effektivt og formålstjenlig tilsyn, herunder vurdere de risikoene finansinstitusjoner er eller kan bli eksponert for, som fastslått under tilsynsprosessen eller i stressituasjoner,

  • d) overvåke, i samsvar med oppgavene og myndigheten angitt i denne forordning, de oppgavene vedkommende myndigheter utfører, og

  • e) anmode et kollegium om ytterligere overveielser i saker der den mener at beslutningen vil føre til feil anvendelse av unionsretten eller ikke vil bidra til å nå målet om tilnærming av tilsynspraksis. Myndigheten kan også anmode den konsoliderende tilsynsmyndighet om å planlegge et møte i kollegiet eller tilføye et punkt på dagsordenen for et møte.

• 3. Myndigheten kan utarbeide utkast til tekniske regulerings- og gjennomføringsstandarder for å sikre ensartede vilkår for anvendelse av bestemmelsene om tilsynskollegienes virkemåte og utstede retningslinjer og anbefalinger vedtatt i henhold til artikkel 16 for å fremme en tilnærming av tilsynsrutiner og beste praksis vedtatt av tilsynskollegiene.

• 4. Myndigheten skal ha en rettslig bindende meglerrolle for å løse tvister mellom vedkommende myndigheter etter framgangsmåten fastsatt i artikkel 19. Myndigheten kan treffe tilsynsbeslutninger som får direkte anvendelse på den berørte institusjon i samsvar med artikkel 19.

Artikkel 22

Alminnelige bestemmelser

• 1. Myndigheten skal behørig vurdere systemrisiko som fastsatt i forordning (EU) nr. 1092/2010. Den skal behandle enhver risiko for forstyrrelse av de finansielle tjenestene som

  • a) skyldes en svekkelse i hele eller deler av finanssystemet og

  • b) kan få alvorlige negative følger for det indre marked og realøkonomien.

  Myndigheten skal, når det er hensiktsmessig, ta hensyn til den overvåking og vurdering av systemrisikoer som er utarbeidet av ESRB og Myndigheten, og reagere på varsler og anbefalinger fra ESRB i samsvar med artikkel 17 i forordning (EU) nr. 1092/2010.

• 2. Myndigheten skal i samarbeid med ESRB utarbeide et felles sett av kvantitative og kvalitative indikatorer (risikotavle) for påvisning og måling av systemrisiko.

  Myndigheten skal også utvikle en hensiktsmessig ordning for stresstesting for å bidra til å fastslå hvilke institusjoner som kan utgjøre en systemrisiko. Slike institusjoner skal underlegges skjerpet tilsyn og om nødvendig framgangsmåtene for gjenoppretting og omstrukturering omhandlet i artikkel 25.

• 3. Uten at det berører rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2, skal Myndigheten om nødvendig utarbeide ytterligere retningslinjer og anbefalinger for finansinstitusjoner for å ta hensyn til den systemrisikoen de utgjør.

  Myndigheten skal sikre at den systemrisikoen finansinstitusjoner utgjør, tas i betraktning når den utarbeider utkast til tekniske regulerings- og gjennomføringsstandarder på de områdene som er fastsatt i rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2.

• 4. På anmodning fra en eller flere vedkommende myndigheter, Europaparlamentet, Rådet eller Kommisjonen eller av eget tiltak kan Myndigheten gjennomføre en undersøkelse av en bestemt type finansinstitusjon eller produkttype eller type atferd for å vurdere mulige trusler mot finanssystemets stabilitet og gi de berørte vedkommende myndigheter egnede anbefalinger om tiltak.

  For dette formål kan Myndigheten utøve den myndighet den gis i henhold til denne forordning, herunder artikkel 35.

• 5. Felleskomiteen skal sikre en overordnet samordning på tvers av sektorer av den virksomhet som utøves i henhold til denne artikkel.

Artikkel 23

Påvisning og måling av systemrisiko

• 1. Myndigheten skal i samråd med ESRB utarbeide kriterier for påvisning og måling av systemrisiko og en hensiktsmessig ordning for stresstesting som omfatter en vurdering av muligheten for at den systemrisikoen finansinstitusjoner utgjør, kan øke i stressituasjoner. De finansinstitusjonene som kan utgjøre en systemrisiko, skal underlegges skjerpet tilsyn og om nødvendig framgangsmåtene for gjenoppretting og omstrukturering omhandlet i artikkel 25.

• 2. Myndigheten skal fullt ut ta hensyn til relevante internasjonale metoder når den utarbeider kriteriene for påvisning og måling av den systemrisikoen finansinstitusjoner utgjør, herunder de metodene som er fastsatt av Rådet for finansiell stabilitet, Det internasjonale valutafond og Den internasjonale oppgjørsbank.

Artikkel 24

Permanent evne til å reagere på systemrisiko

• 1. Myndigheten skal sikre at den løpende har faglig kapasitet til å reagere effektivt dersom det skulle oppstå systemrisiko som omhandlet i artikkel 22 og 23, særlig med hensyn til institusjoner som utgjør en systemrisiko.

• 2. Myndigheten skal utføre de oppgavene den gis ved denne forordning og regelverket nevnt i artikkel 1 nr. 2, og skal bidra til å sikre et sammenhengende og samordnet system for krisehåndtering og kriseløsning i Unionen.

Artikkel 25

Framgangsmåter for gjenoppretting og omstrukturering

• 1. Myndigheten skal bidra til og delta aktivt i utviklingen og samordningen av effektive og ensartede gjenopprettings- og omstruktureringsplaner, framgangsmåter i krisesituasjoner og forebyggende tiltak for å redusere virkningene på systemet av en eventuell svikt.

• 2. Myndigheten kan fastsette beste praksis med sikte på å lette omstrukturering av institusjoner og særlig konserner som driver grensekryssende virksomhet, på en måte som hindrer spredning av negative virkninger, sikre at egnede verktøyer, herunder tilstrekkelige ressurser, er tilgjengelige og gjøre det mulig å omstrukturere institusjonen eller konsernet på en ordnet og kostnadseffektiv måte til rett tid.

• 3. Myndigheten kan utarbeide tekniske regulerings- og gjennomføringsstandarder som fastsatt i rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2 etter framgangsmåten fastsatt i artikkel 10–15.

Artikkel 26

Europeisk system av innskuddsgarantiordninger

• 1. Myndigheten skal bidra til å styrke det europeiske systemet av nasjonale innskuddsgarantiordninger ved å utøve den myndighet den gis ved denne forordning, for å sikre korrekt anvendelse av direktiv 94/19/EF, med det formål å sikre at nasjonale innskuddsgarantiordninger er tilstrekkelig finansiert gjennom bidrag fra finansinstitusjoner, herunder de finansinstitusjonene som er opprettet og mottar innskudd i Unionen, men som har hovedkontor utenfor Unionen i henhold til direktiv 94/19/EF, og for å sørge for et høyt nivå for vern av alle innskytere innenfor en harmonisert ramme i hele Unionen, noe som ikke påvirker de stabiliserende vernetiltakene i de gjensidige garantiordningene, forutsatt at de er i samsvar med unionsregelverket.

• 2. Artikkel 16 om Myndighetens myndighet til å vedta retningslinjer og anbefalinger får anvendelse på innskuddsgarantiordninger.

• 3. Myndigheten kan utarbeide tekniske regulerings- og gjennomføringsstandarder som fastsatt i rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2 etter framgangsmåten fastsatt i artikkel 10–15.

• 4. Gjennomgåelsen av denne forordning i henhold til artikkel 81 skal særlig omfatte en undersøkelse av tilnærmingen av det europeiske systemet av nasjonale innskuddsgarantiordninger.

Artikkel 27

Europeisk system for omstrukturering av banker samt finansieringsordninger

• 1. Myndigheten skal bidra til å utvikle metoder for omstrukturering av kriserammede finansinstitusjoner, særlig institusjoner som kan utgjøre en systemrisiko, på en måte som hindrer spredning av negative virkninger og gjør det mulig å omstrukturere dem på en ordnet måte til rett tid, herunder, dersom det er relevant, sammenhengende og solide finansieringsordninger.

• 2. Myndigheten skal bidra til å vurdere behovet for et system av sammenhengende, solide og troverdige finansieringsordninger, med hensiktsmessige finansieringsvirkemidler knyttet til et sett av samordnede nasjonale ordninger for krisehåndtering.

  Myndigheten skal bidra til arbeidet med spørsmål om like vilkår og samlede virkninger av eventuelle systemer med avgifter og bidrag som kan bli innført for finansinstitusjoner for å sikre rettferdig fordeling av byrdene og stimulere til å demme opp for systemrisiko, som del av en sammenhengende og troverdig ramme for omstrukturering.

  Gjennomgåelsen av denne forordning i henhold til artikkel 81 skal særlig omfatte en undersøkelse av muligheten for å styrke Myndighetens rolle innenfor en ramme av forebygging, håndtering og løsning av kriser, og om nødvendig opprettelsen av et europeisk omstruktureringsfond.

Artikkel 28

Delegering av oppgaver og ansvar

• 1. Vedkommende myndigheter kan, med samtykke fra den ansvaret delegeres til, delegere oppgaver og ansvar til Myndigheten eller andre vedkommende myndigheter på de vilkår som er fastsatt i denne artikkel. Medlemsstatene kan fastsette særlige ordninger for delegering av ansvar som må overholdes før deres vedkommende myndigheter inngår slike delegeringsavtaler, og som kan begrense omfanget av delegeringen til det som er nødvendig for effektivt tilsyn med finansinstitusjoner eller finanskonserner som driver grensekryssende virksomhet.

• 2. Myndigheten skal stimulere til og lette delegering av oppgaver og ansvar mellom vedkommende myndigheter ved å fastsette hvilke oppgaver og hvilket ansvar som kan delegeres eller utøves i fellesskap, og ved å fremme beste praksis.

• 3. Delegering av ansvar skal medføre en omfordeling av den myndighet som er fastsatt i rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2. Lovgivningen som gjelder for den myndighet ansvaret delegeres til, får anvendelse på framgangsmåten, håndhevingen, den administrative kontrollen og domstolskontrollen knyttet til det delegerte ansvaret.

• 4. Vedkommende myndigheter skal underrette Myndigheten om de delegeringsavtalene de har til hensikt å inngå. De skal sette avtalene i kraft tidligst en måned etter at Myndigheten er underrettet.

  Myndigheten kan avgi uttalelse om den planlagte avtalen innen en måned etter at den er blitt underrettet.

  Myndigheten skal på en hensiktsmessig måte offentliggjøre enhver delegeringsavtale slik den er inngått av vedkommende myndigheter, for å sikre at alle berørte parter er behørig underrettet.

Artikkel 29

Felles tilsynskultur

• 1. Myndigheten skal bidra aktivt til å bygge opp en felles tilsynskultur i Unionen og en konsekvent tilsynspraksis samt sikre ensartede framgangsmåter og konsekvente metoder i hele Unionen. Myndigheten skal minst

  • a) avgi uttalelser til vedkommende myndigheter,

  • b) fremme effektiv bilateral og multilateral utveksling av opplysninger mellom vedkommende myndigheter, samtidig som gjeldende bestemmelser om fortrolighet og personvern i relevant unionsregelverk overholdes,

  • c) bidra til at det utarbeides ensartede tilsynsstandarder, herunder standarder for rapportering, og internasjonale regnskapsstandarder av høy kvalitet i samsvar med artikkel 1 nr. 3,

  • d) gjennomgå anvendelsen av de relevante tekniske regulerings- og gjennomføringsstandardene Kommisjonen har vedtatt, og av de retningslinjene og anbefalingene Myndigheten har utstedt, samt foreslå endringer der dette er hensiktsmessig, og

  • e) opprette opplæringsprogrammer innenfor og på tvers av sektorer, lette utveksling av personale og oppmuntre vedkommende myndigheter til å intensivere bruken av ordninger for utlån av personale og andre verktøyer.

• 2. Myndigheten kan etter behov utvikle nye praktiske hjelpemidler og tilnærmingsverktøyer for å fremme felles tilsynsmetoder og -praksis.

Artikkel 30

Fagfellevurderinger av vedkommende myndigheter

• 1. Myndigheten skal med jevne mellomrom organisere og gjennomføre fagfellevurderinger av deler av eller hele virksomheten til vedkommende myndigheter for å styrke konsekvensen i tilsynsresultatene ytterligere. For dette formål skal Myndigheten utvikle metoder som gjør det mulig å foreta en objektiv vurdering og sammenligning av de myndigheter som blir vurdert. Ved fagfellevurdering skal det tas hensyn til eksisterende opplysninger og vurderinger som allerede er gjort av den berørte vedkommende myndighet.

• 2. Fagfellevurderingen skal omfatte, men ikke begrenses til, en vurdering av

  • a) hvorvidt vedkommende myndigheters ressurser og styringsformer er hensiktsmessige, særlig med hensyn til en effektiv anvendelse av de tekniske regulerings- og gjennomføringsstandardene omhandlet i artikkel 10–15 og rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2 samt evnen til å reagere på markedsutviklingen,

  • b) graden av tilnærming som er oppnådd i anvendelsen av unionsretten og i tilsynspraksis, herunder de tekniske regulerings- og gjennomføringsstandardene, retningslinjene og anbefalingene vedtatt i henhold til artikkel 10–16, og i hvilken grad tilsynspraksisen bidrar til oppfyllelse av målene fastsatt i unionsretten,

  • c) beste praksis utviklet av en vedkommende myndighet som kan være nyttig å ta i bruk for andre vedkommende myndigheter,

  • d) effektiviteten og graden av tilnærming som er oppnådd i håndhevingen av bestemmelser som er vedtatt for gjennomføring av unionsretten, herunder forvaltningsmessige tiltak og sanksjoner iverksatt mot ansvarlige personer i tilfeller der disse bestemmelsene ikke er overholdt.

• 3. På grunnlag av en fagfellevurdering kan Myndigheten utstede retningslinjer og anbefalinger i samsvar med artikkel 16. I samsvar med artikkel 16 nr. 3 skal vedkommende myndigheter etterstrebe å følge disse retningslinjene og anbefalingene. Myndigheten skal ta hensyn til resultatet av fagfellevurderingen når den utarbeider utkast til tekniske regulerings- eller gjennomføringsstandarder i samsvar med artikkel 10–15.

• 4. Myndigheten skal offentliggjøre beste praksis som påvises ved fagfellevurderinger. I tillegg kan alle andre resultater fra fagfellevurderinger offentliggjøres etter samtykke fra den vedkommende myndighet som er gjenstand for fagfellevurderingen.

Artikkel 31

Samordningsfunksjon

Myndigheten skal ivareta den generelle samordningen av vedkommende myndigheter, særlig i situasjoner der en ugunstig utvikling vil kunne true finansmarkedenes ordnede virkemåte og integritet eller stabiliteten i finanssystemet i Unionen.

Myndigheten skal fremme en samordnet reaksjon fra Unionen, blant annet ved å

• a) lette utveksling av opplysninger mellom vedkommende myndigheter,

• b) fastsette omfanget av og, når det er mulig og hensiktsmessig, kontrollere at de opplysningene som bør gjøres tilgjengelige for berørte vedkommende myndigheter, er pålitelige,

• c) utføre ikke-bindende megling på anmodning fra vedkommende myndighet eller av eget tiltak, uten at dette berører artikkel 19,

• d) underrette ESRB omgående om eventuelle krisesituasjoner,

• e) treffe alle hensiktsmessige tiltak i forbindelse med en utvikling som kan true finansmarkedenes virkemåte, med sikte på å lette samordningen av tiltak som treffes av berørte vedkommende myndigheter,

• f) sentralisere opplysninger mottatt fra vedkommende myndigheter i samsvar med artikkel 21 og 35 som følge av den lovfestede rapporteringsplikten for institusjoner som driver virksomhet i mer enn én medlemsstat. Myndigheten skal videreformidle disse opplysningene til andre berørte vedkommende myndigheter.

Artikkel 32

Vurdering av markedsutviklingen

• 1. Myndigheten skal overvåke og vurdere markedsutviklingen innenfor sitt ansvarsområde og om nødvendig underrette Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske tilsynsmyndighet for forsikring og tjenestepensjoner) og Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndighet), ESRB, Europaparlamentet, Rådet og Kommisjonen om relevante tendenser innenfor tilsyn på mikroplan, potensielle risikoer og sårbarhet. Myndigheten skal i sin vurdering ta med en økonomisk analyse av de markedene der finansinstitusjoner driver virksomhet, og en vurdering av den potensielle markedsutviklingens innvirkning på slike institusjoner.

• 2. Myndigheten skal i samarbeid med ESRB iverksette og samordne vurderinger på unionsplan av finansinstitusjonenes motstandsdyktighet mot en ugunstig markedsutvikling. For dette formål skal den utvikle følgende til bruk for vedkommende myndigheter:

  • a) felles metoder for å vurdere hvilken virkning økonomiske scenarioer vil ha på en institusjons finansielle stilling,

  • b) felles strategier for hvordan resultatene av vurderingene av finansinstitusjonenes motstandsdyktighet formidles,

  • c) felles metoder for å vurdere hvilken virkning visse produkter eller distribusjonsprosesser har på en institusjons finansielle stilling og på informasjonen til innskytere, investorer og kunder.

• 3. Uten at det berører ESRBs oppgaver fastsatt i forordning (EU) nr. 1092/2010, skal Myndigheten minst én gang i året, og om nødvendig oftere, framlegge for Europaparlamentet, Rådet, Kommisjonen og ESRB vurderinger av tendenser, potensielle risikoer og sårbarhet innenfor sitt ansvarsområde.

  Myndigheten skal i disse vurderingene ta med en klassifisering av de risikoene og den sårbarheten som er viktigst, og om nødvendig anbefale forebyggende tiltak eller utbedringstiltak.

• 4. Myndigheten skal sikre en tilstrekkelig dekning av utvikling, risiko og sårbarhet på tvers av sektorer ved å samarbeide nært med Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske tilsynsmyndighet for forsikring og tjenestepensjoner) og Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndighet) gjennom Felleskomiteen.

Artikkel 33

Internasjonale forbindelser

• 1. Uten at det berører medlemsstatenes eller unionsinstitusjonenes respektive myndighet, kan Myndigheten opprette kontakter og inngå forvaltningsavtaler med tilsynsmyndigheter, internasjonale organisasjoner og forvaltninger i tredjestater. Disse avtalene skal ikke medføre juridiske forpliktelser for Unionen og dens medlemsstater og skal heller ikke hindre medlemsstatene og deres vedkommende myndigheter i å inngå bilaterale eller multilaterale avtaler med disse tredjestatene.

• 2. Myndigheten skal bistå i forberedelsen av beslutninger om likeverdighet som skal gjelde for tilsynsordninger i tredjestater i samsvar med rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2.

• 3. I rapporten omhandlet i artikkel 43 nr. 5 skal Myndigheten angi hvilke forvaltningsavtaler som er inngått med internasjonale organisasjoner eller tredjestaters forvaltninger, og hvilken bistand den har gitt i forberedelsen av beslutninger om likeverdighet.

Artikkel 34

Andre oppgaver

• 1. Myndigheten kan på anmodning fra Europaparlamentet, Rådet eller Kommisjonen eller av eget tiltak avgi uttalelser til Europaparlamentet, Rådet eller Kommisjonen om alle spørsmål knyttet til dens ansvarsområde.

• 2. Når det gjelder tilsynsvurderinger av fusjoner og erverv som omfattes av direktiv 2006/48/EF, som endret ved direktiv 2007/44/EF, og som i henhold til nevnte direktiv krever samråd mellom vedkommende myndigheter i to eller flere medlemsstater, kan Myndigheten etter søknad fra en av de berørte vedkommende myndigheter avgi og offentliggjøre en uttalelse om en tilsynsvurdering, unntatt i forbindelse med kriteriene fastsatt i artikkel 19a nr. 1 bokstav e) i direktiv 2006/48/EF. Uttalelsen skal avgis omgående og uansett innen utgangen av vurderingsperioden i samsvar med direktiv 2006/48/EF, som endret ved direktiv 2007/44/EF. Artikkel 35 får anvendelse på de områdene Myndigheten kan avgi uttalelse om.

Artikkel 35

Innsamling av opplysninger

• 1. På anmodning fra Myndigheten skal medlemsstatenes vedkommende myndigheter gi Myndigheten alle de opplysningene den trenger for å utføre de oppgavene den er pålagt i henhold til denne forordning, forutsatt at de har lovlig tilgang til de relevante opplysningene, og at anmodningen om opplysninger er nødvendig sett i forhold til den aktuelle oppgavens art.

• 2. Myndigheten kan også be om at opplysninger framlegges med regelmessige mellomrom og i bestemte formater. Slike anmodninger skal om mulig framsettes ved bruk av felles rapporteringsformater.

• 3. Etter en behørig begrunnet anmodning fra en medlemsstats vedkommende myndighet kan Myndigheten framlegge enhver opplysning som er nødvendig for at vedkommende myndighet skal kunne utføre sine oppgaver i samsvar med kravene om taushetsplikt fastsatt i sektorregelverket og i artikkel 70.

• 4. Før Myndigheten anmoder om opplysninger i henhold til denne artikkel, og for å unngå dobbel rapporteringsplikt, skal den ta hensyn til all relevant eksisterende statistikk som er utarbeidet og formidlet av Det europeiske statistikksystem og Det europeiske system av sentralbanker.

• 5. Dersom opplysningene ikke er tilgjengelige eller ikke framlegges av vedkommende myndighet til rett tid, kan Myndigheten rette en behørig begrunnet anmodning til andre tilsynsmyndigheter, til det departement som har ansvar for finansspørsmål, dersom dette har tilsynsopplysninger til rådighet, til den nasjonale sentralbank eller til den berørte medlemsstats statistikkontor.

• 6. Dersom opplysningene ikke er tilgjengelige eller ikke framlegges til rett tid i henhold til nr. 1 eller 5, kan Myndigheten rette en behørig begrunnet anmodning direkte til de berørte finansinstitusjonene. Den begrunnede anmodningen skal inneholde en forklaring på hvorfor opplysningene om de enkelte finansinstitusjonene er nødvendige.

  Myndigheten skal underrette berørte vedkommende myndigheter om anmodninger i henhold til dette nummer og nr. 5.

  På anmodning fra Myndigheten skal vedkommende myndigheter bistå Myndigheten i innsamlingen av opplysninger.

• 7. Myndigheten kan benytte fortrolige opplysninger mottatt i henhold til denne artikkel bare ved utførelsen av de oppgavene den er pålagt ved denne forordning.

Artikkel 36

Forholdet til ESRB

• 1. Myndigheten skal samarbeide nært og regelmessig med ESRB.

• 2. Myndigheten skal regelmessig og til rett tid gi ESRB de opplysningene som er nødvendige for at ESRB skal kunne utføre sine oppgaver. Alle data som er nødvendige for at ESRB skal kunne utføre sine oppgaver, og som ikke finnes i summarisk eller sammenfattet form, skal omgående framlegges for ESRB etter en begrunnet anmodning som fastsatt i artikkel 15 i forordning (EU) nr. 1092/2010. Myndigheten skal i samarbeid med ESRB fastsette formålstjenlige interne framgangsmåter for overføring av fortrolige opplysninger, særlig opplysninger om de enkelte finansinstitusjonene.

• 3. Myndigheten skal i samsvar med nr. 4 og 5 sikre hensiktsmessig oppfølging av varsler og anbefalinger fra ESRB omhandlet i artikkel 16 i forordning (EU) nr. 1092/2010.

• 4. Når Myndigheten mottar et varsel eller en anbefaling som ESRB har rettet til den, skal Myndigheten omgående innkalle til et møte i tilsynsstyret og vurdere hvilke følger et slikt varsel eller en slik anbefaling har for utførelsen av dens oppgaver.

  Myndigheten skal, etter den relevante framgangsmåten for beslutningstaking i samsvar med den myndighet den er gitt ved denne forordning, beslutte hvilke tiltak som skal treffes for å håndtere de problemene som påpekes i varselet eller anbefalingen.

  Dersom Myndigheten ikke følger opp en anbefaling, skal den gi ESRB og Rådet en begrunnelse for dette.

• 5. Når Myndigheten mottar et varsel eller en anbefaling fra ESRB som er rettet til en vedkommende myndighet, skal Myndigheten, dersom det er relevant, utøve den myndighet den er gitt ved denne forordning til å sikre at den følges opp til rett tid.

  Dersom adressaten ikke har til hensikt å følge anbefalingen fra ESRB, skal den underrette tilsynsstyret og drøfte sin begrunnelse med tilsynsstyret.

  Vedkommende myndighet skal ta behørig hensyn til tilsynsstyrets synspunkter når den underretter Rådet og ESRB i samsvar med artikkel 17 i forordning (EU) nr. 1092/2010.

• 6. Ved utførelsen av de oppgavene som er fastsatt i denne forordning, skal Myndigheten i størst mulig grad ta hensyn til ESRBs varsler og anbefalinger.

Artikkel 37

Interessentgruppen for bankvirksomhet

• 1. For å lette samråd med berørte parter på områder som er relevante for Myndighetenes oppgaver, skal det opprettes en interessentgruppe for bankvirksomhet. Interessentgruppen for bankvirksomhet skal rådspørres om tiltak som treffes i henhold til artikkel 10-15 om tekniske regulerings- og gjennomføringsstandarder og, med mindre retningslinjene og anbefalingene gjelder enkelte finansinstitusjoner, artikkel 16 om retningslinjer og anbefalinger. Dersom det må treffes hastetiltak og samråd blir umulig, skal interessentgruppen for bankvirksomhet underrettes så raskt som mulig.

  Interessentgruppen for bankvirksomhet skal møtes minst fire ganger i året.

• 2. Interessentgruppen for bankvirksomhet skal ha 30 medlemmer som er likelig fordelt på kreditt- og verdipapirinstitusjoner som driver virksomhet i Unionen, representanter for deres ansatte samt forbrukere, brukere av banktjenester og representanter for små og mellomstore bedrifter. Minst fem av medlemmene skal være uavhengige anerkjente akademikere. Ti av medlemmene skal representere finansinstitusjoner, hvorav tre skal representere samvirke- og sparebanker.

• 3. Medlemmene av interessentgruppen for bankvirksomhet skal utnevnes av tilsynsstyret etter forslag fra de berørte partene. Når tilsynsstyret treffer sin beslutning, skal det i den grad det er mulig sikre at det foretas en hensiktsmessig geografisk og kjønnsmessig fordeling mellom representanter for de berørte partene i hele Unionen.

• 4. Myndigheten skal, med forbehold for taushetsplikten fastsatt i artikkel 70, framlegge alle nødvendige opplysninger og stille nødvendige sekretariatsfunksjoner til rådighet for interessentgruppen for bankvirksomhet. Medlemmer av interessentgruppen for bankvirksomhet som representerer ideelle organisasjoner, med unntak av representanter for næringen, skal motta tilfredsstillende godtgjøring. Interessentgruppen for bankvirksomhet kan opprette arbeidsgrupper for tekniske spørsmål. Medlemmer av interessentgruppen for bankvirksomhet skal ha en mandatperiode på to og et halvt år, og deretter skal det innledes en ny framgangsmåte for utvelging.

  Mandatet til medlemmene av interessentgruppen for bankvirksomhet kan fornyes én gang.

• 5. Interessentgruppen for bankvirksomhet kan avgi uttalelser og gi råd til Myndigheten i alle spørsmål som gjelder Myndighetens oppgaver, med særlig vekt på oppgavene fastsatt i artikkel 10–16 og artikkel 29, 30 og 32.

• 6. Interessentgruppen for bankvirksomhet skal vedta sin forretningsorden med to tredels flertall blant sine medlemmer.

• 7. Myndigheten skal offentliggjøre interessentgruppen for bankvirksomhets uttalelser og råd og resultatene av dens samråd.

Artikkel 38

Beskyttelsestiltak

• 1. Myndigheten skal sikre at ingen beslutninger truffet i henhold til artikkel 18 eller 19 på noen måte berører medlemsstatenes finanspolitiske ansvar.

• 2. Dersom en medlemsstat mener at en beslutning truffet i henhold til artikkel 19 nr. 3 berører dens finanspolitiske ansvar, kan den innen to uker etter at vedkommende myndighet er blitt underrettet om Myndighetens beslutning, underrette Myndigheten og Kommisjonen om at beslutningen ikke vil bli gjennomført av vedkommende myndighet.

  I sin underretning skal medlemsstaten klart og tydelig forklare hvorfor og hvordan beslutningen berører dens finanspolitiske ansvar.

  Ved en slik underretning skal Myndighetens beslutning midlertidig oppheves.

  Innen én måned etter underretningen fra medlemsstaten skal Myndigheten underrette medlemsstaten om hvorvidt den opprettholder sin beslutning, eller om den endrer eller tilbakekaller den. Dersom beslutningen opprettholdes eller endres, skal Myndigheten erklære at finanspolitiske ansvarsområder ikke berøres.

  Dersom Myndigheten opprettholder sin beslutning, skal Rådet på et av sine møter senest to måneder etter at Myndigheten har underrettet medlemsstaten som fastsatt i fjerde ledd, med et flertall av de avgitte stemmene avgjøre om Myndighetens beslutning skal opprettholdes.

  Dersom Rådet etter å ha behandlet saken ikke treffer en beslutning om å opprettholde Myndighetens beslutning i samsvar med femte ledd, skal Myndighetens beslutning oppheves.

• 3. Dersom en medlemsstat mener at en beslutning truffet i henhold til artikkel 18 nr. 3 berører dens finanspolitiske ansvar, kan den innen tre virkedager etter at vedkommende myndighet er blitt underrettet om Myndighetens beslutning, underrette Myndigheten, Kommisjonen og Rådet om at beslutningen ikke vil bli gjennomført av vedkommende myndighet.

  I sin underretning skal medlemsstaten klart og tydelig forklare hvorfor og hvordan beslutningen berører dens finanspolitiske ansvar.

  Ved en slik underretning skal Myndighetens beslutning midlertidig oppheves.

  Rådet skal innen ti virkedager innkalle til et møte og med simpelt flertall av sine medlemmer treffe en beslutning om hvorvidt Myndighetens beslutning skal tilbakekalles.

  Dersom Rådet etter å ha behandlet saken ikke treffer en beslutning om å tilbakekalle Myndighetens beslutning i samsvar med fjerde ledd, skal den midlertidige opphevingen av Myndighetens beslutning opphøre.

• 4. Dersom Rådet har truffet en beslutning i samsvar med nr. 3 om ikke å tilbakekalle en beslutning truffet av Myndigheten som gjelder artikkel 18 nr. 3, og den berørte medlemsstat fortsatt mener at Myndighetens beslutning berører dens finanspolitiske ansvar, kan nevnte medlemsstat underrette Kommisjonen og Myndigheten og anmode om at Rådet tar saken opp til ny behandling. Den berørte medlemsstat skal tydelig angi grunnene til at den ikke er enig i Rådets beslutning.

  Innen fire uker etter underretningen omhandlet i første ledd skal Rådet bekrefte sin opprinnelige beslutning eller treffe ny beslutning i samsvar med nr. 3.

  Rådet kan forlenge fristen på fire uker med ytterligere fire uker dersom omstendighetene krever det.

• 5. Ethvert misbruk av denne artikkel, særlig i forbindelse med en beslutning truffet av Myndigheten som ikke har betydelige eller vesentlige finanspolitiske følger, er uforenlig med det indre marked og skal være forbudt.

Artikkel 39

Framgangsmåte for beslutningstaking

• 1. Før Myndigheten treffer beslutninger i henhold til denne forordning, skal den underrette alle navngitte adressater om at den har til hensikt å treffe en slik beslutning, og angi den fristen adressaten har til å komme med sine synspunkter, idet det tas fullt hensyn til hvor mye saken haster, dens kompleksitet og mulige følger. Dette får anvendelse mutatis mutandis på anbefalinger som omhandlet i artikkel 17 nr. 3.

• 2. Myndighetens beslutninger skal begrunnes.

• 3. Adressatene for Myndighetens beslutninger skal underrettes om klageadgangen i henhold til denne forordning.

• 4. Dersom Myndigheten har truffet en beslutning i henhold til artikkel 18 nr. 3 eller 4, skal denne beslutningen vurderes på nytt med passende mellomrom.

• 5. De beslutningene Myndigheten treffer i henhold til artikkel 17, 18 eller 19, skal offentliggjøres med angivelse av den berørte vedkommende myndighet eller finansinstitusjon og hovedinnholdet i beslutningen, med mindre slik offentliggjøring er i strid med finansinstitusjoners rettmessige interesse i å verne sine forretningshemmeligheter eller kan utgjøre en alvorlig trussel mot finansmarkedenes ordnede virkemåte og integritet eller stabiliteten i hele eller deler av finanssystemet i Unionen.

Kapittel III

Organisasjon

Avsnitt 1

Tilsynsstyret

Artikkel 40

Sammensetning

• 1. Tilsynsstyret skal være sammensatt av

  • a) en leder (uten stemmerett),

  • b) lederen for den nasjonale offentlige myndighet som har myndighet til å føre tilsyn med kredittinstitusjoner i hver medlemsstat, som skal møte personlig minst to ganger i året,

  • c) en representant (uten stemmerett) for Kommisjonen,

  • d) en representant (uten stemmerett) for Den europeiske sentralbank,

  • e) en representant (uten stemmerett) for ESRB,

  • f) en representant (uten stemmerett) for hver av de andre to europeiske tilsynsmyndighetene.

• 2. Tilsynsstyret skal innkalle til møte med interessentgruppen for bankvirksomhet regelmessig og minst to ganger i året,

• 3. Hver vedkommende myndighet er ansvarlig for å utpeke et varamedlem på høyt nivå i samme myndighet, som kan erstatte medlemmet av tilsynsstyret nevnt i nr. 1 bokstav b) dersom vedkommende er forhindret fra å møte.

• 4. Dersom myndigheten nevnt i nr. 1 bokstav b) ikke er en sentralbank, kan medlemmet av tilsynsstyret nevnt i samme nummer beslutte å ta med seg en representant (uten stemmerett) for medlemsstatens sentralbank.

• 5. I medlemsstater der mer enn én myndighet er ansvarlig for tilsynet i henhold til denne forordning, skal disse myndighetene bli enige om en felles representant. Når et spørsmål som skal drøftes i tilsynsstyret, ikke faller inn under myndigheten til den nasjonale myndighet som er representert av medlemmet nevnt i nr. 1 bokstav b), kan nevnte medlem ledsages av en representant (uten stemmerett) for den aktuelle nasjonale myndigheten.

• 6. Når saker innenfor virkeområdet for direktiv 94/19/EF skal behandles, kan medlemmet av tilsynsstyret nevnt i nr. 1 bokstav b) om nødvendig ledsages av en representant (uten stemmerett) for de berørte organer som forvalter innskuddsgarantiordningene i medlemsstatene.

• 7. Tilsynsstyret kan beslutte å la observatører delta.

  Daglig leder kan delta (uten stemmerett) på tilsynsstyrets møter.

Artikkel 41

Interne komiteer og ekspertgrupper

• 1. Tilsynsstyret kan nedsette interne komiteer eller ekspertgrupper for bestemte oppgaver som er tildelt tilsynsstyret, og kan beslutte at visse klart definerte oppgaver og beslutninger skal delegeres til interne komiteer eller ekspertgrupper, styret eller lederen.

• 2. Med hensyn til artikkel 19 skal tilsynsstyret sammenkalle en uavhengig ekspertgruppe som skal bestå av lederen og to av tilsynsstyrets medlemmer som ikke er representanter for de vedkommende myndigheter som er parter i tvisten, og som verken har noen interesse i konflikten eller har direkte forbindelser til de berørte vedkommende myndigheter.

• 3. Med forbehold for artikkel 19 nr. 2 skal ekspertgruppen foreslå en beslutning for endelig vedtakelse i tilsynsstyret etter framgangsmåten i artikkel 44 nr. 1 tredje ledd.

• 4. Tilsynsstyret vedtar forretningsordenen for ekspertgruppen nevnt i nr. 2.

Artikkel 42

Uavhengighet

Ved utførelsen av de oppgavene tilsynsstyret er gitt ved denne forordning, skal lederen og de stemmeberettigede medlemmene av tilsynsstyret opptre uavhengig og upartisk utelukkende i hele Unionens interesse og ikke be om eller motta instrukser fra Unionens institusjoner eller organer, medlemsstaters regjeringer eller noe annet offentlig eller privat organ.

Verken medlemsstatene, Unionens institusjoner eller organer eller noe annet offentlig eller privat organ skal forsøke å påvirke hvordan tilsynsstyrets medlemmer utfører sine oppgaver.

Artikkel 43

Oppgaver

• 1. Tilsynsstyret skal fastsette retningslinjer for Myndighetens arbeid og ha ansvar for å treffe beslutningene omhandlet i kapittel II.

• 2. Tilsynsstyret skal vedta uttalelsene, anbefalingene og beslutningene og gi de rådene som er nevnt i kapittel II.

• 3. Tilsynsstyret skal utnevne lederen.

• 4. Tilsynsstyret skal innen 30. september hvert år etter forslag fra styret vedta Myndighetens arbeidsprogram for det kommende året og oversende det til Europaparlamentet, Rådet og Kommisjonen til underretning.

  Arbeidsprogrammet skal vedtas med forbehold for den årlige budsjettbehandlingen, og det skal offentliggjøres.

• 5. Tilsynsstyret skal etter forslag fra styret vedta årsrapporten om Myndighetens virksomhet, herunder om utførelsen av lederens oppgaver, på grunnlag av utkastet til rapport nevnt i artikkel 53 nr. 7, og skal oversende denne rapporten til Europaparlamentet, Rådet, Kommisjonen, Revisjonsretten og Den europeiske økonomiske og sosiale komité innen 15. juni hvert år. Rapporten skal offentliggjøres.

• 6. Tilsynsstyret skal vedta Myndighetens flerårige arbeidsprogram og oversende det til Europaparlamentet, Rådet og Kommisjonen til underretning.

  Det flerårige arbeidsprogrammet skal vedtas med forbehold for den årlige budsjettbehandlingen, og det skal offentliggjøres.

• 7. Tilsynsstyret skal vedta budsjettet i samsvar med artikkel 63.

• 8. Tilsynsstyret skal utøve disiplinærmyndighet overfor leder og daglig leder og kan avsette dem i samsvar med henholdsvis artikkel 48 nr. 5 og artikkel 51 nr. 5.

Artikkel 44

Beslutningstaking

• 1. Tilsynsstyrets beslutninger skal treffes med simpelt flertall av dets medlemmer. Hvert medlem skal ha én stemme.

  Når det gjelder rettsaktene omhandlet i artikkel 10-16 og tiltak og beslutninger som vedtas i henhold til artikkel 9 nr. 5 tredje ledd og kapittel VI, og som unntak fra første ledd i dette nummer, skal tilsynsstyret treffe beslutninger på grunnlag av et kvalifisert flertall av sine medlemmer som angitt i artikkel 16 nr. 4 i traktaten om Den europeiske union og artikkel 3 i protokoll (nr. 36) om overgangsbestemmelser.

  Når det gjelder beslutninger i samsvar med artikkel 19 nr. 3, for beslutninger som treffes av den konsoliderende tilsynsmyndighet, skal beslutningen som foreslås av ekspertgruppen, anses som vedtatt dersom den godkjennes med simpelt flertall, med mindre den forkastes av medlemmene som representerer et blokkerende mindretall av stemmene som angitt i artikkel 16 nr. 4 i traktaten om Den europeiske union og i artikkel 3 i protokollen (nr. 36) om overgangsbestemmelser.

  Når det gjelder alle andre beslutninger i samsvar med artikkel 19 nr. 3, skal beslutningen som foreslås av ekspertgruppen, vedtas med simpelt flertall av tilsynsstyrets medlemmer. Hvert medlem skal ha én stemme.

• 2. Lederen skal innkalle til møtene i tilsynsstyret på eget initiativ eller etter anmodning fra en tredel av dets medlemmer, og møtene ledes av lederen.

• 3. Tilsynsstyret skal vedta og offentliggjøre sin forretningsorden.

• 4. I forretningsordenen skal det fastsettes nærmere avstemningsregler, herunder om nødvendig regler for beslutningsdyktighet. Medlemmene uten stemmerett og observatørene, med unntak av leder og daglig leder, skal ikke delta i drøftinger i tilsynsstyret som gjelder enkelte finansinstitusjoner, med mindre noe annet er fastsatt i artikkel 75 nr. 3 eller i rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2.

Avsnitt 2

Styret

Artikkel 45

Sammensetning

• 1. Styret skal være sammensatt av lederen og seks andre medlemmer av tilsynsstyret som velges av og blant de stemmeberettigede medlemmene av tilsynsstyret.

  Med unntak av lederen skal hvert medlem av styret ha et varamedlem som kan erstatte vedkommende dersom vedkommende er forhindret fra å møte.

  Mandatperioden for medlemmene som velges av tilsynsstyret, skal være to og et halvt år. Mandatet kan fornyes én gang. Sammensetningen av styret skal være balansert og forholdsmessig og skal gjenspeile Unionen som helhet. Mandatene skal være overlappende, og det skal anvendes en hensiktsmessig rotasjonsordning.

• 2. Styrets beslutninger skal treffes med et flertall av medlemmene som er til stede. Hvert medlem skal ha én stemme.

  Daglig leder og en representant for Kommisjonen skal delta uten stemmerett på møtene i styret.

  Kommisjonens representant skal ha rett til å stemme i saker nevnt i artikkel 63.

  Styret skal vedta og offentliggjøre sin forretningsorden.

• 3. Lederen skal innkalle til møtene i styret på eget initiativ eller etter anmodning fra en tredel av dets medlemmer, og møtene ledes av lederen.

  Styret skal holde møte før hvert møte i tilsynsstyret og så ofte som styret anser det som nødvendig. Det skal holdes minst fem møter i året.

• 4. Medlemmene av styret kan, med forbehold for forretningsordenen, bistås av rådgivere eller sakkyndige. Medlemmene uten stemmerett, med unntak av daglig leder, skal ikke delta i drøftinger i styret som gjelder enkelte finansinstitusjoner.

Artikkel 46

Uavhengighet

Medlemmene av styret skal opptre uavhengig og upartisk utelukkende i hele Unionens interesse, og skal ikke be om eller motta instrukser fra Unionens institusjoner eller organer, medlemsstaters regjeringer eller noe annet offentlig eller privat organ.

Verken medlemsstatene, Unionens institusjoner eller organer eller noe annet offentlig eller privat organ skal forsøke å påvirke hvordan medlemmene av styret utfører sine oppgaver.

Artikkel 47

Oppgaver

• 1. Styret skal sikre at Myndigheten utfører sitt oppdrag og de oppgavene den er pålagt i samsvar med denne forordning.

• 2. Styret skal foreslå et årlig og flerårig arbeidsprogram som skal vedtas av tilsynsstyret.

• 3. Styret skal utøve sin budsjettmyndighet i samsvar med artikkel 63 og 64.

• 4. Styret skal vedta Myndighetens plan for personalpolitikken og i henhold til artikkel 68 nr. 2 nødvendige gjennomføringstiltak for vedtektene for De europeiske fellesskaps tjenestemenn (heretter kalt «tjenestemannsvedtektene»).

• 5. Styret skal vedta særlige bestemmelser om retten til tilgang til Myndighetens dokumenter i samsvar med artikkel 72.

• 6. Styret skal foreslå en årsrapport om Myndighetens virksomhet, herunder om lederens oppgaver, på grunnlag av utkastet til rapport nevnt i artikkel 53 nr. 7, for tilsynsstyret for godkjenning.

• 7. Styret skal vedta og offentliggjøre sin forretningsorden.

• 8. Styret skal utnevne og avsette medlemmene av klageinstansen i samsvar med artikkel 58 nr. 3 og 5.

Avsnitt 3

Leder

Artikkel 48

Utnevning og oppgaver

• 1. Myndigheten skal være representert av en leder som skal være en fulltidsansatt uavhengig fagperson.

  Lederen skal ha ansvar for å forberede arbeidet i tilsynsstyret og lede møtene i tilsynsstyret og styret.

• 2. Lederen skal utnevnes av tilsynsstyret på grunnlag av sine kvalifikasjoner, ferdigheter og kunnskaper om finansinstitusjoner og -markeder samt relevant erfaring med finanstilsyn og -regulering, etter en åpen framgangsmåte for utvelging.

  Før lederen tiltrer sitt embete og senest én måned etter at tilsynsstyret har gjort sitt valg, kan Europaparlamentet, etter å ha hørt den kandidaten tilsynsstyret har valgt, gjøre innsigelse mot at nevnte person utnevnes.

  Tilsynsstyret skal blant sine medlemmer også velge et varamedlem som skal ivareta lederens funksjoner i dennes fravær. Varamedlemmet skal ikke velges blant medlemmene av styret.

• 3. Lederens mandatperiode skal være fem år og kan fornyes én gang.

• 4. I de siste ni månedene før utgangen av lederens femårige mandatperiode skal tilsynsstyret vurdere

  • a) resultatene som er oppnådd i den første mandatperioden, og måten de ble oppnådd på,

  • b) Myndighetens arbeidsoppgaver og krav for de kommende årene.

  Tilsynsstyret kan, idet det tas hensyn til vurderingen, fornye lederens mandatperiode én gang med forbehold for Europaparlamentets bekreftelse.

• 5. Lederen kan bare avsettes av Europaparlamentet etter beslutning i tilsynsstyret.

  Lederen skal ikke hindre tilsynsstyret i å drøfte spørsmål som gjelder lederen, særlig behovet for å avsette vedkommende, og skal ikke delta i drøftinger om slike spørsmål.

Artikkel 49

Uavhengighet

Uten at det berører tilsynsstyrets rolle i spørsmål om lederens oppgaver, skal lederen verken be om eller motta instrukser fra Unionens institusjoner eller organer, medlemsstaters regjeringer eller noe annet offentlig eller privat organ.

Verken medlemsstatene, Unionens institusjoner eller organer eller noe annet offentlig eller privat organ skal forsøke å påvirke hvordan lederen utfører sine oppgaver.

I samsvar med tjenestemannsvedtektene nevnt i artikkel 68 skal lederen, også etter at tjenesten er avsluttet, utvise integritet og skjønn med hensyn til å påta seg visse verv eller motta visse fordeler.

Artikkel 50

Rapportering

• 1. Europaparlamentet og Rådet kan anmode lederen eller lederens varamedlem om å avgi en erklæring, samtidig som det tas fullt hensyn til deres uavhengighet. Lederen skal avgi en erklæring til Europaparlamentet og besvare ethvert spørsmål fra dets medlemmer når de anmoder om det.

• 2. Lederen skal etter anmodning og minst 15 dager før erklæringen nevnt i nr. 1 avgis, framlegge en skriftlig rapport for Europaparlamentet om Myndighetens hovedvirksomhet.

• 3. I tillegg til opplysningene nevnt i artikkel 11-18 og artikkel 20 og 33 skal rapporten inneholde alle relevante opplysninger som Europaparlamentet anmoder om etter behov.

Avsnitt 4

Daglig leder

Artikkel 51

Utnevning

• 1. Myndigheten skal ledes av en daglig leder som skal være en fulltidsansatt uavhengig fagperson.

• 2. Daglig leder skal utnevnes av tilsynsstyret etter bekreftelse fra Europaparlamentet på grunnlag av sine kvalifikasjoner, ferdigheter og kunnskaper om finansinstitusjoner og -markeder samt relevant erfaring med finanstilsyn og -regulering, etter en åpen framgangsmåte for utvelging.

• 3. Daglig leders mandatperiode skal være fem år og kan fornyes én gang.

• 4. I de siste ni månedene før utgangen av daglig leders mandatperiode skal tilsynsstyret vurdere

  • a) resultatene som er oppnådd i den første mandatperioden, og måten de ble oppnådd på,

  • b) Myndighetens arbeidsoppgaver og krav for de kommende årene.

  Tilsynsstyret kan, idet det tas hensyn til vurderingen nevnt i første ledd, fornye daglig leders mandatperiode én gang.

• 5. Daglig leder kan bare avsettes etter beslutning i tilsynsstyret.

Artikkel 52

Uavhengighet

Uten at det berører styrets eller tilsynsstyrets respektive roller i spørsmål om daglig leders oppgaver, skal daglig leder verken be om eller motta instrukser fra Unionens institusjoner eller organer, medlemsstaters regjeringer eller noe annet offentlig eller privat organ.

Verken medlemsstatene, Unionens institusjoner eller organer eller noe annet offentlig eller privat organ skal forsøke å påvirke hvordan daglig leder utfører sine oppgaver.

I samsvar med tjenestemannsvedtektene nevnt i artikkel 68 skal daglig leder, også etter at tjenesten er avsluttet, utvise integritet og skjønn med hensyn til å påta seg visse verv eller motta visse fordeler.

Artikkel 53

Oppgaver

• 1. Daglig leder skal ha ansvar for å lede Myndigheten og forberede styrets arbeid.

• 2. Daglig leder skal ha ansvar for å gjennomføre Myndighetens årlige arbeidsprogram under veiledning av tilsynsstyret og under styrets kontroll.

• 3. Daglig leder skal treffe nødvendige tiltak, særlig vedta interne administrative instrukser og offentliggjøre meldinger, for å sikre at Myndigheten fungerer i samsvar med denne forordning.

• 4. Daglig leder skal utarbeide et flerårig arbeidsprogram som nevnt i artikkel 47 nr. 2.

• 5. Senest 30. juni hvert år skal daglig leder utarbeide et arbeidsprogram for påfølgende år, som nevnt i artikkel 47 nr. 2.

• 6. Daglig leder skal utarbeide et foreløpig budsjettforslag i henhold til artikkel 63 og gjennomføre Myndighetens budsjett i samsvar med artikkel 64.

• 7. Hvert år skal daglig leder utarbeide et utkast til rapport med et avsnitt om Myndighetens regulerings- og tilsynsvirksomhet og et avsnitt om finansielle og administrative saker.

• 8. Daglig leder skal med hensyn til Myndighetens personale utøve den myndighet som er fastsatt i artikkel 68, og behandle personalsaker.

Kapittel IV

Felles organer for de europeiske tilsynsmyndighetene

Avsnitt 1

Felleskomité for europeiske tilsyns- myndigheter

Artikkel 54

Nedsettelse

• 1. Felleskomiteen for de europeiske tilsynsmyndighetene nedsettes med dette.

• 2. Felleskomiteen skal være et forum der Myndigheten skal samarbeide regelmessig og nært og sikre tverrsektoriell sammenheng med Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske tilsynsmyndighet for forsikring og tjenestepensjoner) og Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndighet), særlig når det gjelder

  • finansielle konglomerater,

  • regnskap og revisjon,

  • mikrotilsynsanalyser av utvikling, risikoer og sårbarhet på tvers av sektorer når det gjelder finansiell stabilitet,

  • produkter for ikke-profesjonelle investorer,

  • tiltak for å bekjempe hvitvasking av penger, og

  • utveksling av opplysninger med ESRB og utvikling av forbindelsene mellom ESRB og de europeiske tilsynsmyndighetene.

• 3. Felleskomiteen skal ha eget personale som stilles til rådighet av de europeiske tilsynsmyndighetene, og som skal fungere som sekretariat. Myndigheten skal bidra med tilstrekkelige ressurser til administrasjons-, infrastruktur- og driftskostnader.

• 4. Dersom en finansinstitusjon omfatter ulike sektorer, skal Felleskomiteen løse tvister i samsvar med artikkel 56.

Artikkel 55

Sammensetning

• 1. Felleskomiteen skal være sammensatt av lederne for de europeiske tilsynsmyndighetene og, dersom det er relevant, lederen i en eventuell underkomité nedsatt i henhold til artikkel 57.

• 2. Daglig leder, en representant for Kommisjonen og ESRB skal inviteres til å delta som observatører på møtene i Felleskomiteen og i underkomiteene nevnt i nr. 57.

• 3. Lederen for Felleskomiteen skal utnevnes en gang i året på omgang blant lederne for de europeiske tilsynsmyndighetene. Lederen for Felleskomiteen skal være nestleder for ESRB.

• 4. Felleskomiteen skal fastsette og offentliggjøre sin forretningsorden. Forretningsordenen kan inneholde nærmere bestemmelser om ytterligere deltakere på møtene i Felleskomiteen.

  Felleskomiteen skal møtes minst en gang annenhver måned.

Artikkel 56

Felles holdninger og felles tiltak

Innenfor rammen av sine oppgaver i henhold til kapittel II, og særlig når det gjelder gjennomføringen av direktiv 2002/87/EF, skal Myndigheten, dersom det er relevant, komme fram til felles holdninger sammen med Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske tilsynsmyndighet for forsikring og tjenestepensjoner) og Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndighet).

Tiltak i henhold til artikkel 10–15, 17, 18 eller 19 i denne forordning som gjelder anvendelsen av direktiv 2002/87/EF og eventuelle andre unionsrettsakter nevnt i artikkel 1 nr. 2 som også faller inn under ansvarsområdet til Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske tilsynsmyndighet for forsikring og tjenestepensjoner) eller Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndighet), skal vedtas parallelt av Myndigheten, Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske tilsynsmyndighet for forsikring og tjenestepensjoner) og Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndighet), alt etter hva som er relevant.

Artikkel 57

Underkomiteer

• 1. Med hensyn til artikkel 56 skal Felleskomiteen ha en underkomité for finansielle konglomerater.

• 2. Underkomiteen skal være sammensatt av personene nevnt i artikkel 55 nr. 1 og en representant på høyt nivå for personalet i den berørte vedkommende myndighet i hver medlemsstat.

• 3. Underkomiteen skal velge en leder blant sine medlemmer, som også skal være medlem av Felleskomiteen.

• 4. Felleskomiteen kan nedsette ytterligere underkomiteer.

Avsnitt 2

Klageinstans

Artikkel 58

Sammensetning og virksomhet

• 1. Klageinstansen skal være et felles organ for de europeiske tilsynsmyndighetene.

• 2. Klageinstansen skal være sammensatt av seks medlemmer og seks varamedlemmer som skal være personer med et godt omdømme og dokumentert relevant kunnskap og yrkeserfaring, herunder på tilsynsområdet, på et tilstrekkelig høyt nivå innenfor bankvirksomhet, forsikring, tjenestepensjoner, verdipapirmarkeder eller andre finansielle tjenester, men omfatter ikke nåværende personale hos vedkommende myndigheter eller andre nasjonale institusjoner eller unionsinstitusjoner som deltar i Myndighetens virksomhet. Klageinstansen skal ha tilstrekkelig juridisk sakkunnskap til å kunne yte juridisk bistand om lovligheten av Myndighetens utøvelse av sin myndighet.

  Klageinstansen skal utnevne sin leder.

• 3. Myndighetens styre skal utnevne to medlemmer og to varamedlemmer til klageinstansen fra en innstillingsliste foreslått av Kommisjonen, etter en offentlig interessetegning offentliggjort i Den europeiske unions tidende og etter samråd med tilsynsstyret.

  De andre medlemmene skal utnevnes i samsvar med forordning (EU) nr. 1094/2010 og forordning (EU) nr. 1095/2010.

• 4. Mandatperioden for medlemmene av klageinstansen skal være fem år. Mandatet kan fornyes én gang.

• 5. Et medlem av klageinstansen som er utnevnt av Myndighetens styre, skal ikke avsettes i sin mandatperiode med mindre medlemmet er funnet skyldig i grov forsømmelse, og styret treffer beslutning om dette etter samråd med tilsynsstyret.

• 6. Klageinstansens beslutninger skal treffes med et flertall på minst fire av de seks medlemmene. Dersom den påklagede beslutningen omfattes av virkeområdet for denne forordning, skal dette flertallet omfatte minst ett av de to medlemmene av klageinstansen som er utnevnt av Myndigheten.

• 7. Klageinstansen innkalles av lederen etter behov.

• 8. De europeiske tilsynsmyndighetene skal stille nødvendige drifts- og sekretariatsfunksjoner til rådighet for klageinstansen gjennom Felleskomiteen.

Artikkel 59

Uavhengighet og upartiskhet

• 1. Medlemmene av klageinstansen skal være uavhengige når de treffer sine beslutninger. De skal ikke være bundet av noen instrukser. De skal ikke utføre noen andre oppgaver i forbindelse med Myndigheten, styret eller tilsynsstyret.

• 2. Medlemmene av klageinstansen skal ikke delta i behandlingen av en klagesak der de har en personlig interesse, eller dersom de tidligere har representert en av partene i saken eller har vært med på å treffe beslutningen som klagen gjelder.

• 3. Dersom et medlem av klageinstansen av en av årsakene nevnt i nr. 1 og 2 eller av andre årsaker mener at et av de øvrige medlemmene av klageinstansen ikke bør delta i behandlingen av en klage, skal vedkommende underrette klageinstansen om dette.

• 4. Enhver part i en klagesak kan gjøre innsigelse mot at et medlem av klageinstansen deltar i klagesaken av en av årsakene nevnt i nr. 1 og 2, eller dersom medlemmet mistenkes for partiskhet.

  Ingen innsigelse kan gjøres med henvisning til medlemmenes nasjonalitet, og en innsigelse kan ikke tas til følge dersom parten i en klagesak etter å ha fått kjennskap til et forhold som kan begrunne en innsigelse, har iverksatt andre saksbehandlingsskritt enn å gjøre innsigelse mot sammensetningen av klageinstansen.

• 5. Klageinstansen skal beslutte hvilke tiltak som skal treffes i tilfellene angitt i nr. 1 og 2, uten at det berørte medlemmet deltar.

  Ved denne beslutningen skal det berørte medlemmet av klageinstansen erstattes av sitt varamedlem. Dersom varamedlemmet er i en tilsvarende situasjon, utpeker lederen en erstatter blant de tilgjengelige varamedlemmene.

• 6. Medlemmene av klageinstansen skal opptre uavhengig og i offentlighetens interesse.

  De skal med henblikk på dette avgi en forpliktelseserklæring og en interesseerklæring om at det enten ikke foreligger noen interesser som vil kunne anses å berøre deres uavhengighet, eller at det ikke foreligger noen direkte eller indirekte interesser som vil kunne anses å berøre deres uavhengighet.

  Disse erklæringene skal offentliggjøres skriftlig hvert år.

Kapittel V

Klageadgang

Artikkel 60

Klager

• 1. Enhver fysisk eller juridisk person, herunder vedkommende myndigheter, kan påklage en beslutning som Myndigheten har truffet i henhold til artikkel 17, 18 eller 19, og enhver annen beslutning som Myndigheten har truffet i samsvar med unionsrettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2 som er rettet til nevnte person, eller en beslutning som til tross for at den er rettet til en annen person, direkte berører nevnte person.

• 2. Klagen, sammen med en begrunnelse, skal inngis skriftlig til Myndigheten innen to måneder etter at beslutningen ble meddelt den berørte person, eller, i mangel av en slik meddelelse, den dag Myndigheten offentliggjorde sin beslutning.

  Klageinstansen skal avgjøre klagen innen to måneder etter at den ble inngitt.

• 3. En klage som inngis i henhold til nr. 1, skal ikke ha oppsettende virkning.

  Klageinstansen kan imidlertid utsette anvendelsen av den påklagede beslutningen dersom den mener at omstendighetene krever det.

• 4. Dersom klagen kan behandles, skal klageinstansen undersøke om den er velbegrunnet. Den skal oppfordre partene til å komme med merknader til klageinstansens meddelelser eller til andre parters innlegg i klagesaken innen en angitt frist. Partene i klagesaken skal ha rett til å holde muntlige innlegg.

• 5. Klageinstansen kan bekrefte beslutningen truffet av Myndighetens vedkommende organ eller oversende saken til Myndighetens vedkommende organ. Dette organet skal være bundet av klageinstansens beslutning og skal vedta en endret beslutning i saken.

• 6. Klageinstansen skal vedta og offentliggjøre sin forretningsorden.

• 7. Beslutninger truffet av klageinstansen skal være begrunnet og offentliggjøres av Myndigheten.

Artikkel 61

Prøving av klager for Den europeiske unions domstol

• 1. En klage på en beslutning truffet av klageinstansen eller, i tilfeller der det ikke foreligger noen klageadgang overfor klageinstansen, av Myndigheten kan bringes inn for Den europeiske unions domstol i samsvar med artikkel 263 i TEUV.

• 2. Medlemsstatene og Unionens institusjoner samt enhver fysisk eller juridisk person kan klage beslutninger truffet av Myndigheten inn for Den europeiske unions domstol i samsvar med artikkel 263 i TEUV.

• 3. Dersom Myndigheten har plikt til å handle og ikke treffer noen beslutning, kan et passivitetssøksmål bringes inn for Den europeiske unions domstol i samsvar med artikkel 26 i TEUV.

• 4. Myndigheten skal pålegges å treffe de nødvendige tiltak for å etterkomme Den europeiske unions domstols avgjørelse.

Kapittel VI

Finansielle bestemmelser

Artikkel 62

Myndighetens budsjett

• 1. Inntekter til Myndigheten, som er et europeisk organ i samsvar med artikkel 185 i rådsforordning (EF, Euratom) nr. 1605/2002 av 25. juni 2002 om finansreglementet som får anvendelse på De europeiske fellesskaps alminnelige budsjett40 (heretter kalt «finansreglementet»), skal særlig omfatte alle kombinasjoner av følgende:

  • a) obligatoriske bidrag fra nasjonale offentlige myndigheter med ansvar for tilsynet med finansinstitusjoner, som skal gis i samsvar med en formel basert på stemmevekten fastsatt i artikkel 3 nr. 3 i protokoll (nr. 36) om overgangsbestemmelser. Med hensyn til denne artikkel får artikkel 3 nr. 3 i protokoll (nr. 36) om overgangsbestemmelser fortsatt anvendelse etter 31. oktober 2014, som er fristen fastsatt der,

  • b) et tilskudd fra Unionen oppført i Den europeiske unions alminnelige budsjett (avsnittet om Kommisjonen),

  • c) eventuelle gebyrer som betales til Myndigheten i de tilfellene som er nærmere angitt i de relevante unionsrettsaktene.

• 2. Myndighetens utgifter skal minst omfatte utgifter til personale, lønn, administrasjon og infrastruktur, faglig opplæring og drift.

• 3. Inntekter og utgifter skal være i balanse.

• 4. Overslag over Myndighetens samlede inntekter og utgifter skal utarbeides for hvert regnskapsår, som skal sammenfalle med kalenderåret, og de skal oppføres i Myndighetens budsjett.

Artikkel 63

Fastsettelse av budsjettet

• 1. Innen 15. februar hvert år skal daglig leder utarbeide et utkast til overslag over inntekter og utgifter for kommende regnskapsår og oversende det til styret og tilsynsstyret sammen med stillingsplanen. Tilsynsstyret skal hvert år, på grunnlag av utkastet som er utarbeidet av daglig leder og godkjent av styret, utarbeide et overslag over Myndighetens inntekter og utgifter for kommende regnskapsår. Tilsynsstyret skal oversende dette overslaget, sammen med et utkast til stillingsplan, til Kommisjonen innen 31. mars. Før overslaget vedtas, skal utkastet utarbeidet av daglig leder godkjennes av styret.

• 2. Kommisjonen skal oversende overslaget til Europaparlamentet og Rådet (heretter samlet kalt «budsjettmyndigheten») sammen med forslaget til Den europeiske unions budsjett.

• 3. På grunnlag av overslaget skal Kommisjonen innta i forslaget til Den europeiske unions budsjett de overslag den anser nødvendige for stillingsplanen samt det tilskuddsbeløpet som skal belastes Den europeiske unions alminnelige budsjett i samsvar med artikkel 313 og 314 i TEUV.

• 4. Budsjettmyndigheten skal vedta Myndighetens stillingsplan. Budsjettmyndigheten skal godkjenne bevilgningene til tilskudd til Myndigheten.

• 5. Myndighetens budsjett skal vedtas av tilsynsstyret. Det blir endelig når Den europeiske unions alminnelige budsjett er endelig vedtatt. Det skal om nødvendig justeres tilsvarende.

• 6. Styret skal så snart som mulig underrette budsjettmyndigheten om ethvert prosjekt det har til hensikt å gjennomføre som kan få betydelige økonomiske følger for finansieringen av dets budsjett, særlig prosjekter knyttet til fast eiendom, som leie eller kjøp av bygninger. Det skal underrette Kommisjonen om dette. Dersom en av budsjettmyndighetens parter har til hensikt å avgi en uttalelse, skal den innen en frist på to uker fra datoen for mottak av underretningen om prosjektet meddele Myndigheten at den har til hensikt å avgi en uttalelse. Dersom det ikke kommer noe svar, kan Myndigheten gå videre med den planlagte virksomheten.

• 7. I det første året av Myndighetens virksomhet, som avsluttes 31. desember 2011, skal Unionens finansiering av Myndigheten være underlagt en avtale med budsjettmyndigheten som fastsatt i nr. 47 i den tverrinstitusjonelle avtalen om budsjettdisiplin og god økonomistyring.

Artikkel 64

Gjennomføring og kontroll av budsjettet

• 1. Daglig leder skal være anvisningsberettiget og gjennomføre Myndighetens budsjett.

• 2. Senest 1. mars etter avslutningen av hvert regnskapsår skal Myndighetens regnskapsfører oversende det foreløpige regnskapet til Kommisjonens regnskapsfører og Revisjonsretten sammen med en rapport om budsjett- og økonomistyringen i regnskapsåret. Myndighetens regnskapsfører skal også sende rapporten om budsjett- og økonomistyring til medlemmene av tilsynsstyret, Europaparlamentet og Rådet innen 31. mars det følgende år.

  Kommisjonens regnskapsfører skal deretter konsolidere institusjonenes og de desentraliserte organenes foreløpige regnskaper i samsvar med artikkel 128 i finansreglementet.

• 3. Etter å ha mottatt Revisjonsrettens merknader om Myndighetens foreløpige regnskap i henhold til artikkel 129 i finansreglementet, skal daglig leder på eget ansvar utarbeide Myndighetens endelige regnskap og oversende det til styret for uttalelse.

• 4. Styret skal avgi en uttalelse om Myndighetens endelige regnskap.

• 5. Senest 1. juli etter avslutningen av hvert regnskapsår skal daglig leder oversende det endelige regnskapet sammen med styrets uttalelse til Europaparlamentet, Rådet, Kommisjonen og Revisjonsretten.

• 6. Det endelige regnskapet skal offentliggjøres.

• 7. Daglig leder skal innen 30. september sende Revisjonsretten et svar på dens merknader. Svaret skal også sendes til styret og Kommisjonen.

• 8. Daglig leder skal framlegge for Europaparlamentet, på anmodning fra dette, alle opplysninger som er nødvendige for at framgangsmåten for meddelelse av ansvarsfrihet for det aktuelle regnskapsåret skal kunne gjennomføres på en tilfredsstillende måte, som fastsatt i artikkel 146 nr. 3 i finansreglementet.

• 9. Europaparlamentet skal etter anbefaling fra Rådet, som skal treffe sin beslutning med kvalifisert flertall, før 15. mai i år N + 2 meddele Myndigheten ansvarsfrihet for gjennomføringen av budsjettet, som omfatter inntekter fra Den europeiske unions alminnelige budsjett og vedkommende myndigheter, for år N.

Artikkel 65

Finansielle regler

De finansielle reglene som får anvendelse på Myndigheten, skal vedtas av styret etter samråd med Kommisjonen. De kan ikke avvike fra kommisjonsforordning (EF, Euratom) nr. 2343/2002 av 19. november 2002 om det finansielle rammereglement for organene nevnt i artikkel 185 i rådsforordning (EF, Euratom) nr. 1605/2002 om finansreglementet som får anvendelse på De europeiske fellesskaps alminnelige budsjett41, med mindre Myndighetens drift særlig krever dette og Kommisjonen på forhånd har gitt sitt samtykke.

Artikkel 66

Bedrageribekjempelse

• 1. For å bekjempe bedrageri, korrupsjon og annen ulovlig virksomhet får forordning (EF) nr. 1073/1999 ubegrenset anvendelse på Myndigheten.

• 2. Myndigheten skal tiltre den tverrinstitusjonelle avtalen om interne undersøkelser som foretas av Det europeiske kontor for bedrageribekjempelse (OLAF), og umiddelbart vedta egnede bestemmelser som får anvendelse på Myndighetens personale.

• 3. I beslutningene om finansiering samt de avtalene og gjennomføringsverktøyene som følger av slike beslutninger, skal det uttrykkelig fastsettes at Revisjonsretten og OLAF om nødvendig kan foreta kontroller på stedet av mottakerne av utbetalinger fra Myndigheten og av de ansatte som har ansvar for å fordele dem.

Kapittel VII

Alminnelige bestemmelser

Artikkel 67

Privilegier og immunitet

Protokollen (nr. 7) om Den europeiske unions privilegier og immunitet, som er vedlagt traktaten om Den europeiske union og TEUV, får anvendelse på Myndigheten og dens personale.

Artikkel 68

Personale

• 1. Tjenestemannsvedtektene, tjenestevilkårene for andre ansatte og reglene som er vedtatt i fellesskap av Unionens institusjoner med henblikk på anvendelse av disse vedtektene og vilkårene, får anvendelse på Myndighetens personale, herunder dens daglige leder og leder.

• 2. Styret skal i samråd med Kommisjonen vedta de nødvendige gjennomføringsreglene i samsvar med artikkel 110 i tjenestemannsvedtektene.

• 3. Myndigheten skal med hensyn til sitt personale utøve den myndighet som er gitt ansettelsesmyndigheten i henhold til tjenestemannsvedtektene, og som er gitt den myndighet som har rett til å inngå avtaler i henhold til tjenestevilkårene for andre ansatte.

• 4. Styret skal vedta bestemmelser som gjør det mulig for medlemsstatene å låne ut nasjonale sakkyndige til Myndigheten.

Artikkel 69

Myndighetens ansvar

• 1. Med hensyn til ansvar utenfor kontraktsforhold skal Myndigheten, i samsvar med de alminnelige rettsprinsipper som er felles for medlemsstatenes rettssystemer, erstatte den skade som Myndigheten eller dens personale volder i tjenesten. Den europeiske unions domstol skal ha myndighet til å avgjøre tvister om erstatning for slike skader.

• 2. De ansattes personlige økonomiske ansvar og disiplinæransvar overfor Myndigheten skal være underlagt de relevante bestemmelsene som får anvendelse på Myndighetens personale.

Artikkel 70

Taushetsplikt

• 1. Medlemmene av tilsynsstyret og styret, daglig leder og Myndighetens personale, herunder tjenestemenn utlånt av medlemsstatene på midlertidig grunnlag og alle andre personer som utfører oppgaver for Myndigheten i henhold til avtale, skal omfattes av kravet om taushetsplikt i henhold til artikkel 339 i TEUV og de relevante bestemmelsene i unionsregelverket, selv etter at tjenesten er avsluttet.

  Artikkel 16 i tjenestemannsvedtektene får anvendelse på dem.

  I samsvar med tjenestemannsvedtektene skal personalet, også etter at tjenesten er avsluttet, utvise integritet og skjønn med hensyn til å påta seg visse verv eller motta visse fordeler.

  Verken medlemsstatene, Unionens institusjoner eller organer eller noe annet offentlig eller privat organ skal forsøke å påvirke hvordan Myndighetens personale utfører sine oppgaver.

• 2. Uten at det berører saker som omfattes av strafferetten, innebærer taushetsplikten at ingen fortrolige opplysninger som mottas i embets medfør av personer nevnt i nr. 1, kan gis videre til noen annen person eller myndighet, unntatt i en summarisk eller sammenfattet form, slik at de enkelte finansinstitusjonene ikke kan identifiseres.

  Forpliktelsen i henhold til nr. 1 og første ledd i dette nummer skal heller ikke hindre Myndigheten og de nasjonale tilsynsmyndighetene i å bruke opplysningene med henblikk på gjennomføring av rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2, særlig ved rettslige framgangsmåter for vedtakelse av beslutninger.

• 3. Nr. 1 og 2 skal ikke hindre Myndigheten i å utveksle opplysninger med nasjonale tilsynsmyndigheter i samsvar med denne forordning og annet unionsregelverk som gjelder for finansinstitusjoner.

  Disse opplysningene skal være underlagt taushetsplikten nevnt i nr. 1 og 2. Myndigheten skal i sin interne forretningsorden fastsette hvordan fortrolighetsreglene nevnt i nr. 1 og 2 skal gjennomføres i praksis.

• 4. Myndigheten skal anvende kommisjonsbeslutning 2001/844/EF/EKSF, Euratom av 29. november 2001 om endring av Kommisjonens forretningsorden42.

Artikkel 71

Vern av personopplysninger

Denne forordning berører ikke medlemsstatenes forpliktelser ved behandling av personopplysninger i henhold til direktiv 95/46/EF eller Myndighetens forpliktelser ved behandling av personopplysninger i henhold til forordning (EF) nr. 45/2001, når de utfører sine oppgaver.

Artikkel 72

Dokumentinnsyn

• 1. Forordning (EF) nr. 1049/2001 får anvendelse på dokumenter som er i Myndighetens besittelse.

• 2. Innen 31. mai 2011 skal styret vedta praktiske tiltak for anvendelse av forordning (EF) nr. 1049/2001.

• 3. Beslutninger som Myndigheten treffer i henhold til artikkel 8 i forordning (EF) nr. 1049/2001, kan innklages for Ombudsmannen eller eventuelt for Den europeiske unions domstol, etter en klage til klageinstansen, i samsvar med vilkårene fastsatt i henholdsvis artikkel 228 og 263 i TEUV.

Artikkel 73

Språkordning

• 1. Rådsforordning nr. 1 om fastsettelse av reglene for bruk av språk for Det europeiske økonomiske fellesskap43 får anvendelse på Myndigheten.

• 2. Styret skal treffe beslutning om Myndighetens interne språkordning.

• 3. Oversettelsestjenestene som er nødvendige for Myndighetens arbeid, skal utføres av Oversettelsessenteret for Den europeiske unions organer.

Artikkel 74

Vertsstatsavtale

De nødvendige ordningene med hensyn til lokaler for Myndigheten i den medlemsstat der Myndigheten har sitt hjemsted, og det utstyr som nevnte medlemsstat skal stille til rådighet, samt de særlige regler som i nevnte medlemsstat får anvendelse på daglig leder, medlemmene av styret, Myndighetens personale og deres familiemedlemmer, skal fastsettes i en vertsstatsavtale som etter godkjenning i styret skal inngås mellom Myndigheten og nevnte medlemsstat.

Nevnte medlemsstat skal sikre best mulige vilkår for Myndighetens virksomhet, herunder flerspråklig skoleundervisning med et europeisk innhold og hensiktsmessige transportforbindelser.

Artikkel 75

Tredjestaters deltaking

• 1. Tredjestater som har inngått avtaler med Unionen som innebærer at de har innført og anvender unionsretten innenfor Myndighetens ansvarsområder som nevnt i artikkel 1 nr. 2, kan delta i Myndighetens arbeid.

• 2. Myndigheten kan samarbeide med statene nevnt i nr. 1 som anvender lovgivning som er anerkjent som likeverdig innenfor de av Myndighetens ansvarsområder som er nevnt i artikkel 1 nr. 2, som fastsatt i internasjonale avtaler inngått med Unionen i samsvar med artikkel 216 i TEUV.

• 3. I de relevante bestemmelsene i avtalene nevnt i nr. 1 og 2 skal det opprettes ordninger som særlig gjelder arten og omfanget av samt vilkårene for deltaking i Myndighetens arbeid for statene nevnt i nr.1, herunder bestemmelser om finansielle bidrag og personale. Slike ordninger kan omhandle representasjon som observatør i tilsynsstyret, men skal sikre at disse statene ikke deltar i drøftinger som gjelder enkelte finansinstitusjoner, med mindre statene har direkte interesser i spørsmålet som behandles.

Kapittel VIII

Overgangs- og sluttbestemmelser

Artikkel 76

Forberedende tiltak

• 1. Etter at denne forordning er trådt i kraft og før Myndigheten er opprettet, skal Den europeiske banktilsynskomité (CEBS) ha et nært samarbeid med Kommisjonen for å forberede erstatningen av CEBS med Myndigheten.

• 2. Når Myndigheten er opprettet, skal Kommisjonen ha ansvar for opprettelsen av administrasjonen og den innledende administrative virksomheten inntil Myndigheten har utpekt en daglig leder.

  For dette formål og fram til daglig leder tiltrer sin stilling etter å ha blitt utnevnt av tilsynsstyret i samsvar med artikkel 51, kan Kommisjonen utpeke en tjenestemann som midlertidig skal utføre daglig leders oppgaver. Denne perioden skal ikke være lenger enn det tidsrommet som er nødvendig for å utnevne en daglig leder for Myndigheten.

  Den midlertidige daglige lederen kan godkjenne alle betalinger som er dekket av bevilgninger i Myndighetens budsjett, etter godkjenning fra styret, og kan inngå avtaler, herunder arbeidsavtaler, når Myndighetens stillingsplan er vedtatt.

• 3. Nr. 1 og 2 berører ikke tilsynsstyrets eller styrets myndighet.

• 4. Myndigheten skal betraktes som CEBS' rettsetterfølger. Senest på den datoen Myndigheten opprettes, skal alle CEBS' eiendeler og forpliktelser og alle dens transaksjoner som ikke er avsluttet, automatisk overføres til Myndigheten. CEBS skal utarbeide en oppstilling som viser den avsluttende situasjonen med hensyn til eiendeler og forpliktelser på overføringsdagen. Denne oppstillingen skal revideres og godkjennes av CEBS og Kommisjonen.

Artikkel 77

Overgangsbestemmelser for personalet

• 1. Som unntak fra artikkel 68 skal alle arbeidsavtaler og avtaler om utlån av personale som er inngått av CEBS eller dens sekretariat og er gyldige 1. januar 2011, oppfylles inntil de utløper. De kan ikke forlenges.

• 2. Alle ansatte med avtale som nevnt i nr. 1 skal gis mulighet til å inngå avtale om midlertidig ansettelse i henhold til artikkel 2 bokstav a) i tjenestevilkårene for andre ansatte på de forskjellige lønnstrinnene som fastsatt i Myndighetens stillingsplan.

  For å kontrollere kvalifikasjoner, innsats og integritet hos dem som skal ansettes, skal den myndighet som er bemyndiget til å inngå arbeidsavtaler, etter denne forordnings ikrafttredelse gjennomføre en intern utvelging begrenset til ansatte som har inngått avtale med CEBS eller dens sekretariat. Framgangsmåten for intern utvelging skal ta fullt hensyn til de ferdighetene og erfaringene som den enkelte har utvist ved utførelsen av sine oppgaver forut for ansettelsen.

• 3. Avhengig av arten og nivået av de funksjonene som skal utføres, skal godkjente søkere tilbys avtale om midlertidig ansettelse med en løpetid som tilsvarer minst den tid som gjenstår i henhold til den foregående avtalen.

• 4. Relevant nasjonal lovgivning om arbeidsavtaler og andre relevante dokumenter får fortsatt anvendelse på ansatte med tidligere arbeidsavtaler som velger ikke å søke om avtale om midlertidig ansettelse, eller som ikke tilbys en avtale om midlertidig ansettelse i samsvar med nr. 2.

Artikkel 78

Nasjonale bestemmelser

Medlemsstatene skal treffe alle hensiktsmessige tiltak for å sikre effektiv gjennomføring av denne forordning.

Artikkel 79

Endringer

Beslutning nr. 716/2009/EF endres ved at CEBS utgår fra listen over støttemottakere fastsatt i avsnitt B i vedlegget til nevnte beslutning.

Artikkel 80

Oppheving

Kommisjonsbeslutning 2009/78/EF om nedsettelse av Den europeiske banktilsynskomité oppheves med virkning fra 1. januar 2011.

Artikkel 81

Gjennomgåelse

• 1. Innen 2. januar 2014 og deretter hvert tredje år skal Kommisjonen offentliggjøre en generell rapport om de erfaringene som er gjort som et resultat av Myndighetens virksomhet og framgangsmåtene fastsatt i denne forordning. I rapporten skal det blant annet foretas en vurdering av

  • a) graden av tilnærming som vedkommende myndigheter har oppnådd når det gjelder tilsynspraksis:

    • i) tilnærming av vedkommende myndigheters funksjonelle uavhengighet og av standarder som tilsvarer standardene for foretaksstyring,

    • ii) Myndighetens upartiskhet, objektivitet og selvstendighet,

  • b) tilsynskollegienes virkemåte,

  • c) framskritt som er gjort i retning av tilnærming innenfor forebygging, håndtering og løsning av kriser, herunder Unionens finansieringsordninger,

  • d) Myndighetens rolle med hensyn til systemrisiko,

  • e) anvendelsen av beskyttelsesklausulen i artikkel 38,

  • f) anvendelsen av den juridisk bindende meglingsrollen fastsatt i artikkel 19.

• 2. Rapporten nevnt i nr. 1 skal også inneholde en vurdering av om

  • a) det er hensiktsmessig å fortsette med separat tilsyn med bankvirksomhet, forsikring, tjenestepensjoner, verdipapir- og finansmarkeder,

  • b) det er hensiktsmessig at tilsynsvirksomhet og overholdelse av atferdsregler overvåkes hver for seg eller av samme tilsynsmyndighet,

  • c) det er hensiktsmessig å forenkle og styrke ESFS' struktur for å øke sammenhengen mellom makro- og mikroplan og mellom de europeiske tilsynsmyndighetene,

  • d) utviklingen av ESFS er forenlig med den globale utviklingen,

  • e) det er tilstrekkelig allsidighet og kompetanse i ESFS,

  • f) ansvarligheten og gjennomsiktigheten er tilstrekkelig når det gjelder kravene til offentliggjøring,

  • g) Myndigheten har tilstrekkelige ressurser til å ivareta sitt ansvar,

  • h) det er hensiktsmessig å opprettholde Myndighetens hjemsted eller om de europeiske tilsynsmyndighetene bør flyttes til et felles hjemsted for å øke samordningen dem imellom.

• 3. Når det gjelder spørsmålet om direkte tilsyn med institusjoner eller infrastrukturer på felleseuropeisk plan, skal Kommisjonen utarbeide en årsrapport om hvorvidt det er hensiktsmessig å overlate ytterligere tilsynsoppgaver på dette området til Myndigheten.

• 4. Rapporten og eventuelle tilknyttede forslag skal ved behov videresendes til Europaparlamentet og Rådet.

Artikkel 82

Ikrafttredelse

Denne forordning trer i kraft dagen etter at den er kunngjort i Den europeiske unions tidende.

Den får anvendelse fra 1. januar 2011, med unntak av artikkel 76 og artikkel 77 nr. 1 og 2, som får anvendelse fra den dag denne forordning trer i kraft.

Myndigheten skal opprettes 1. januar 2011.

Denne forordning er bindende i alle deler og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater.

Utferdiget i Strasbourg, 24. november 2010.

Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1094/2010 av 24. november 2010 om opprettelse av en europeisk tilsynsmyndighet (Den europeiske tilsynsmyndighet for forsikring og tjenestepensjoner), om endring av beslutning nr. 716/2009/EF og om oppheving av kommisjonsbeslutning 2009/79/EF

EUROPAPARLAMENTET OG RÅDET FOR DEN EUROPEISKE UNION HAR –

under henvisning til traktaten om Den europeiske unions virkemåte, særlig artikkel 114,

under henvisning til forslag fra Europakommisjonen,

under henvisning til uttalelse fra Den europeiske sentralbank44,

under henvisning til uttalelse fra Den europeiske økonomiske og sosiale komité45,

etter den ordinære regelverksprosessen46 og

ut fra følgende betraktninger:

• (1) Finanskrisen i 2007 og 2008 avdekket store mangler ved tilsynet med finansinstitusjoner og -markeder, både i enkelttilfeller og når det gjelder finanssystemet som helhet. Nasjonale tilsynsmodeller har ikke holdt følge med den finansielle globaliseringen og utviklingen i de integrerte og sammenvevde europeiske finansmarkedene, der mange finansinstitusjoner driver grensekryssende virksomhet. Krisen avdekket mangler på områdene samarbeid, samordning, ensartet anvendelse av unionsretten og tillit mellom nasjonale tilsynsmyndigheter.

• (2) Både før og under finanskrisen oppfordret Europaparlamentet til en endring i retning av et mer integrert europeisk tilsyn for å sikre virkelig like vilkår for alle aktører på unionsplan, og for å gjenspeile den økte integrasjonen av finansmarkedene i Unionen (i sine resolusjoner av 13. april 2000 om kommisjonsmeldingen om gjennomføring av rammebestemmelsene for finansmarkedene: en handlingsplan47, av 21. november 2002 om tilsynsregler i Den europeiske union48, av 11. juli 2007 om politikken for finansielle tjenester (2005–2010) – hvitbok49, av 23. september 2008 med anbefalinger til Kommisjonen om hedgefond og privat egenkapital50 og av 9. oktober 2008 med anbefalinger til Kommisjonen om oppfølging av Lamfalussy-prosessen: framtidig tilsynsstruktur51, og i sine holdninger av 22. april 2009 om det endrede forslaget til et europaparlaments- og rådsdirektiv om adgangen til å starte og utøve virksomhet innen forsikring og gjenforsikring (Solvens II)52 og av 23. april 2009 om forslag til en europaparlaments- og rådsforordning om kredittvurderingsbyråer53).

• (3) I november 2008 ga Kommisjonen en høynivågruppe ledet av Jacques de Larosière i oppgave å utarbeide anbefalinger for hvordan den europeiske tilsynsordningen kunne styrkes for å gi borgerne et bedre vern og gjenoppbygge tilliten til finanssystemet. I sin sluttrapport, som ble framlagt 25. februar 2009 («de Larosière-rapporten»), anbefalte høynivågruppen at rammereglene for tilsynet styrkes for å redusere faren for og alvorligheten av framtidige finanskriser. Den anbefalte reformer av strukturen for tilsynet med finanssektoren i Unionen. Gruppen konkluderte også med at det bør opprettes et europeisk finanstilsynssystem bestående av tre europeiske tilsynsmyndigheter, en for banksektoren, en for verdipapirsektoren og en for forsikrings- og tjenestepensjonssektoren, og anbefalte at det opprettes et europeisk råd for systemrisiko. Rapporten anga hvilke reformer de sakkyndige mente var nødvendige, og som det umiddelbart burde iverksettes arbeid med.

• (4) I sin melding av 4. mars 2009 med tittelen «Driving European Recovery» foreslo Kommisjonen å framlegge utkast til regelverk for opprettelse av et europeisk finanstilsynssystem og et europeisk råd for systemrisiko. I sin melding av 27. mai 2009 om europeisk finanstilsyn beskrev Kommisjonen nærmere hvordan strukturen i et slikt nytt tilsynssystem vil kunne være, basert på de viktigste konklusjonene i de Larosière-rapporten.

• (5) Det europeiske råd bekreftet i sine konklusjoner av 19. juni 2009 at et europeisk finanstilsynssystem bestående av tre nye europeiske tilsynsmyndigheter bør opprettes. Systemet bør ta sikte på å oppgradere kvaliteten og samsvaret i nasjonalt tilsyn, styrke tilsynet med konserner som driver grensekryssende virksomhet, og innføre et felles europeisk regelverk for alle finansinstitusjoner i det indre marked. Rådet understreket at de europeiske tilsynsmyndighetene også bør ha myndighet til å føre tilsyn med kredittvurderingsbyråer, og oppfordret Kommisjonen til å utarbeide konkrete forslag til hvordan det europeiske finanstilsynssystem kan spille en betydelig rolle i krisesituasjoner, samtidig som det la vekt på at beslutninger truffet av de europeiske tilsynsmyndighetene ikke bør berøre medlemsstatenes finanspolitiske ansvar.

• (6) Den finansielle og økonomiske krisen har skapt reelle og alvorlige risikoer for finanssystemets stabilitet og det indre markeds virkemåte. Å gjenopprette og opprettholde et stabilt og pålitelig finanssystem er en absolutt forutsetning for å bevare tilliten til og sammenhengen i det indre marked og dermed bevare og forbedre vilkårene for et fullstendig integrert og velfungerende indre marked for finansielle tjenester. Dypere, mer integrerte finansmarkeder gir dessuten bedre mulighet for finansiering og spredning av risiko og bidrar dermed til å forbedre økonomienes evne til å absorbere sjokk.

• (7) Unionen har nådd grensen for hva som kan oppnås ut fra de europeiske tilsynskomiteenes nåværende status. Unionen kan ikke lenger akseptere en situasjon der det ikke finnes noen ordning som sikrer at nasjonale tilsynsmyndigheter treffer de best mulige beslutningene for tilsyn med finansinstitusjoner som driver grensekryssende virksomhet, der samarbeidet og utvekslingen av opplysninger mellom nasjonale tilsynsmyndigheter er utilstrekkelig, der nasjonale myndigheters felles tiltak krever kompliserte ordninger for å ta hensyn til lappeteppet av regulerings- og tilsynskrav, der nasjonale løsninger som oftest er den eneste gjennomførbare løsningen på problemer på unionsplan, og der det finnes ulike tolkninger av samme lovtekst. Det europeiske finanstilsynssystem (heretter kalt «ESFS») bør utformes slik at disse manglene utbedres og at det innføres et system som er i tråd med målet om et stabilt indre marked for finansielle tjenester i Unionen, der nasjonale tilsynsmyndigheter inngår i et sterkt unionsnettverk.

• (8) ESFS bør være et integrert nettverk av nasjonale tilsynsmyndigheter og tilsynsmyndigheter på unionsplan der det daglige tilsynet overlates til nasjonale tilsynsmyndigheter. Økt harmonisering og ensartet anvendelse av regelverket for finansinstitusjoner og -markeder bør oppnås i hele Unionen. I tillegg til Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske tilsynsmyndighet for forsikring og tjenestepensjoner) (heretter kalt «Myndigheten») bør det opprettes en europeisk tilsynsmyndighet (Den europeiske banktilsynsmyndighet) og en europeisk tilsynsmyndighet (Den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndighet) samt en felleskomité for de europeiske tilsynsmyndighetene (heretter kalt «Felleskomiteen»). Et europeisk råd for systemrisiko (heretter kalt «ESRB») bør inngå som en del av ESFS når det gjelder oppgavene fastsatt i denne forordning og i europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1092/201054.

• (9) De europeiske tilsynsmyndighetene bør erstatte Den europeiske banktilsynskomité nedsatt ved kommisjonsbeslutning 2009/78/EF55, Den europeiske tilsynskomité for forsikring og tjenestepensjoner nedsatt ved kommisjonsbeslutning 2009/79/EF56 og Komiteen av europeiske verdipapirtilsyn nedsatt ved kommisjonsbeslutning 2009/77/EF57, og de bør overta alle disse komiteenes oppgaver og fullmakter, herunder videreføre pågående arbeid og prosjekter dersom det er relevant. Hver europeisk tilsynsmyndighets virkeområde bør være klart avgrenset. De europeiske tilsynsmyndighetene bør være ansvarlige overfor Europaparlamentet og Rådet. Når dette ansvaret gjelder tverrsektorielle spørsmål som er blitt samordnet gjennom Felleskomiteen, bør de europeiske tilsynsmyndighetene, gjennom Felleskomiteen, ha ansvar for denne samordningen.

• (10) Myndigheten bør ha som formål å bedre det indre markeds virkemåte, særlig ved å sikre et høyt, effektivt og ensartet regulerings- og tilsynsnivå, idet det tas hensyn til samtlige medlemsstaters ulike interesser og finansinstitusjonenes ulike art. Myndigheten bør verne allmenne interesser som finanssystemets stabilitet og markedenes og finansielle produkters gjennomsiktighet samt verne forsikringstakere, medlemmer av pensjonsordninger og begunstigede. Myndigheten bør også forebygge tilsynsarbitrasje og sikre like vilkår samt styrke den internasjonale samordningen mellom tilsynsmyndighetene til fordel for økonomien som helhet, herunder finansinstitusjoner og andre berørte parter, forbrukere og arbeidstakere. Dens oppgaver bør også bestå i å fremme tilnærming av tilsyn og gi råd til Unionens institusjoner på områdene regulering av og tilsyn med forsikring, gjenforsikring og tjenestepensjoner og tilhørende spørsmål som gjelder foretaksstyring, revisjon og finansiell rapportering. Myndigheten bør også ha et visst ansvar for eksisterende og ny finansvirksomhet.

• (11) Myndigheten bør også kunne midlertidig forby eller begrense visse former for finansvirksomhet som truer finansmarkedenes ordnede virkemåte og integritet eller stabiliteten i hele eller deler av finanssystemet i Unionen, i de tilfellene og på de vilkårene som er fastsatt i rettsaktene omhandlet i denne forordning. Dersom det i en krisesituasjon kreves at Myndigheten innfører et slikt midlertidig forbud, skal den gjøre dette i samsvar med og på de vilkår som er fastsatt i denne forordning. I tilfeller der et midlertidig forbud eller en midlertidig begrensning av visse former for finansvirksomhet får virkninger på tvers av sektorene, bør det i sektorregelverket fastsettes at Myndigheten, der det er relevant, rådfører seg og samordner sine tiltak med Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske banktilsynsmyndighet) og Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndighet) gjennom Felleskomiteen.

• (12) Myndigheten bør ta behørig hensyn til virkningen av sin virksomhet på konkurransen og nyskapingen i det indre marked, Unionens globale konkurranseevne, den finansielle integrasjonen og Unionens nye strategi for sysselsetting og vekst.

• (13) For å kunne nå sine mål bør Myndigheten ha status som juridisk person samt administrativ og finansiell selvstendighet.

• (14) På grunnlag av arbeidet i internasjonale organer bør systemrisiko defineres som en risiko for forstyrrelse av finanssystemet som kan få alvorlige negative følger for det indre marked og realøkonomien. Alle typer av finansformidlere, finansmarkeder og finansielle infrastrukturer kan til en viss grad potensielt være systemviktige.

• (15) Grensekryssende risiko omfatter alle risikoer som skyldes økonomisk ubalanse eller finansiell svikt i hele eller deler av Unionen, som kan få betydelige negative følger for transaksjonene mellom markedsdeltakere i to eller flere medlemsstater, for det indre markeds virkemåte eller for de offentlige finansene i Unionen eller en av dens medlemsstater.

• (16) Den europeiske unions domstol fastslo i sin dom av 2. mai 2006 i sak C-217/04 (Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland mot Europaparlamentet og Rådet for Den europeiske union) at «intet i ordlyden i artikkel 95 EF [nå artikkel 114 i traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV)] tilsier at adressatene for tiltakene vedtatt av Fellesskapets regelgiver på grunnlag av nevnte bestemmelse, bare kan være de enkelte medlemsstatene. Regelgiveren kan anse det for nødvendig å sørge for at det opprettes et fellesskapsorgan som får ansvar for å bidra til gjennomføringen av en harmoniseringsprosess i situasjoner der vedtakelsen av ikke-bindende støtte- og rammetiltak synes egnet for å lette ensartet gjennomføring og anvendelse av rettsakter vedtatt med hjemmel i denne bestemmelsen»58. Myndighetens formål og oppgaver – å bistå vedkommende nasjonale tilsynsmyndigheter med en konsekvent fortolkning og anvendelse av unionsreglene og bidra til den finansielle stabiliteten som er nødvendig for finansiell integrasjon – er nært knyttet til gjeldende unionsretts mål for det indre marked for finansielle tjenester. Myndigheten bør derfor opprettes på grunnlag av artikkel 114 i TEUV.

• (17) Ved følgende rettsakter fastsettes oppgavene for medlemsstatenes vedkommende myndigheter, herunder samarbeidet dem imellom og med Kommisjonen: europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/138/EF av 25. november 2009 om adgang til å starte og utøve virksomhet innen forsikring og gjenforsikring (Solvens II)59, med unntak av avdeling IV, europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/92/EF av 9. desember 2002 om forsikringsformidling60, europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/41/EF av 3. juni 2003 om virksomhet i og tilsyn med tjenestepensjonsforetak61, europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/87/EF av 16. desember 2002 om utvidet tilsyn med kredittinstitusjoner, forsikringsforetak og investeringsforetak i et finansielt konglomerat62, rådsdirektiv 64/225/EØF av 25. februar 1964 om opphevelse av restriksjoner på etableringsadgangen og adgangen til å yte tjenester innen gjenforsikring og retrocesjon63, første rådsdirektiv av 24. juli 1973 om samordning av lover og forskrifter om adgang til å starte og utøve virksomhet innen direkte forsikring med unntak av livsforsikring64, rådsdirektiv av 24. juli 1973 om opphevelse av restriksjoner på etableringsadgangen innen direkte forsikring med unntak av livsforsikring65, rådsdirektiv av 29. juni 1976 om endring av direktiv 73/239/EØF om samordning av lover og forskrifter om adgang til å starte og utøve virksomhet innen direkte forsikring med unntak av livsforsikring66,rådsdirektiv av 30. mai 1978 om samordning av lover og forskrifter om koassuransevirksomhet i Fellesskapet67, rådsdirektiv av 10. desember 1984 om endring, særlig angående turistassistanse, av første direktiv (73/239/EØF) om samordning av lover og forskrifter om adgang til å starte og utøve virksomhet innen direkte forsikring med unntak av livsforsikring68, rådsdirektiv av 22. juni 1987 om samordning av lover og forskrifter om rettshjelpsforsikring69, annet rådsdirektiv av 22. juni 1988 om samordning av lover og forskrifter om direkte forsikring med unntak av livsforsikring, om fastsettelse av bestemmelser for å lette den faktiske utøvelse av adgang til å yte tjenester70, rådsdirektiv 92/49/EØF av 18. juni 1992 om samordning av lover og forskrifter om direkte forsikring med unntak av livsforsikring og om endring av direktiv 73/239/EØF og 88/357/EØF (tredje direktiv om annen forsikring enn livsforsikring)71, europaparlaments- og rådsdirektiv 98/78/EF av 27. oktober 1998 om utvidet tilsyn med forsikringsforetak som er del av en forsikringsgruppe72, europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/17/EF av 19. mars 2001 om sanering og avvikling av forsikringsforetak73, europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/83/EF av 5. november 2002 om livsforsikring74 og europaparlaments- og rådsdirektiv 2005/68/EF av 16. november 2005 om gjenforsikring75. Med hensyn til tjenestepensjonsforetak bør Myndighetens tiltak imidlertid ikke berøre nasjonal sosial- og arbeidsrett.

• (18) Gjeldende unionsregelverk som regulerer virkeområdet for denne forordning, omfatter også relevante deler av europaparlaments- og rådsdirektiv 2005/60/EF av 26. oktober 2005 om tiltak for å hindre at det finansielle system brukes til hvitvasking av penger og finansiering av terrorisme76 og europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/65/EF av 23. september 2002 om fjernsal av finansielle tenester til forbrukarar77.

• (19) Det er ønskelig at Myndigheten bidrar til vurderingen av behovet for et europeisk nettverk av nasjonale forsikringsgarantiordninger som er tilstrekkelig finansiert og harmonisert.

• (20) I samsvar med erklæringen (nr. 39) til artikkel 290 i traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV), som er vedlegg til sluttakten fra regjeringskonferansen som vedtok Lisboa-traktaten, krever utarbeidingen av tekniske reguleringsstandarder bistand fra teknisk sakkyndige i en form som er særegen for området finansielle tjenester. Det er nødvendig å gi Myndigheten mulighet til å stille slik sakkunnskap til rådighet også i forbindelse med standarder eller deler av standarder som ikke bygger på et utkast til teknisk standard som Myndigheten selv har utarbeidet.

• (21) Det er behov for å innføre et effektivt instrument for å fastsette harmoniserte tekniske reguleringsstandarder for finansielle tjenester for å sikre, gjennom ett enkelt regelverk, like vilkår og tilstrekkelig vern av forsikringstakere, medlemmer av pensjonsordninger og andre begunstigede i hele Unionen. Ettersom Myndigheten er et organ med svært spesialisert sakkunnskap, er det effektivt og hensiktsmessig at den, på de områdene som er fastlagt i unionsretten, utarbeider utkast til tekniske reguleringsstandarder som ikke innebærer politiske valg.

• (22) Kommisjonen bør godkjenne disse utkastene til tekniske reguleringsstandarder ved hjelp av delegerte rettsakter i henhold til artikkel 290 i TEUV for å gi dem bindende rettsvirkning. De bør kunne endres bare under svært begrensede og ekstraordinære omstendigheter ettersom Myndigheten er den aktøren som er i nær kontakt med og som best kjenner finansmarkedenes daglige virkemåte. Utkast til tekniske reguleringsstandarder bør endres dersom de er uforenlige med unionsretten, ikke overholder forholdsmessighetsprinsippet eller strider mot de grunnleggende prinsippene for det indre marked for finansielle tjenester slik disse kommer til uttrykk i gjeldende unionsregelverk for finansielle tjenester. Kommisjonen bør ikke endre innholdet i utkastene til tekniske reguleringsstandarder som Myndigheten har utarbeidet, uten forutgående samordning med Myndigheten. For å sikre en smidig og rask vedtakelse av disse standardene bør det fastsettes en frist for Kommisjonens beslutning om å godkjenne utkastene til tekniske reguleringsstandarder.

• (23) I betraktning av Myndighetens tekniske sakkunnskap på de områdene der det bør utarbeides tekniske reguleringsstandarder, bør det tas hensyn til Kommisjonens uttalte hensikt om som regel å gjøre bruk av utkastene til tekniske reguleringsstandarder som Myndigheten framlegger for den, med sikte på vedtakelse av de tilsvarende delegerte rettsakter. I de tilfellene der Myndigheten ikke framlegger et utkast til en teknisk reguleringsstandard innenfor fristene fastsatt i den aktuelle rettsakten, bør det sikres at resultatet av utøvelsen av den delegerte myndigheten faktisk oppnås, og at beslutningsprosessen forblir effektiv. Derfor bør Kommisjonen i slike tilfeller ha myndighet til å vedta tekniske reguleringsstandarder dersom det ikke foreligger et utkast fra Myndigheten.

• (24) Kommisjonen bør også gis myndighet til å vedta tekniske gjennomføringsstandarder ved hjelp av gjennomføringsrettsakter i henhold til artikkel 291 i TEUV.

• (25) På områder som ikke omfattes av tekniske regulerings- eller gjennomføringsstandarder, bør Myndigheten ha myndighet til å utstede retningslinjer og anbefalinger om anvendelsen av unionsretten. For å sikre gjennomsiktighet og forbedre de nasjonale tilsynsmyndighetenes overholdelse av disse retningslinjene og anbefalingene, bør det være mulig for Myndigheten å offentliggjøre årsakene til at tilsynsmyndighetene ikke har overholdt disse retningslinjene og anbefalingene.

• (26) Å sikre en korrekt og fullstendig anvendelse av unionsretten er en grunnleggende forutsetning for finansmarkedenes integritet, gjennomsiktighet, effektivitet og ordnede virkemåte, for finanssystemets stabilitet og for nøytrale konkurransevilkår for finansinstitusjonene i Unionen. Det bør derfor innføres en ordning som Myndigheten kan bruke i tilfelle uriktig eller utilstrekkelig anvendelse av unionsretten, som utgjør et brudd på denne. Denne ordningen bør få anvendelse på områder der det i unionsretten er fastsatt klare og ubetingede forpliktelser.

• (27) For å muliggjøre reaksjoner som står forhold til alvoret i tilfelle uriktig eller utilstrekkelig anvendelse av unionsretten, bør en tretrinnsordning få anvendelse. Som et første trinn bør Myndigheten ha myndighet til å utføre gransking dersom det påstås at nasjonale myndigheter i forbindelse med utøvelsen av sitt tilsyn anvender unionsretten på en uriktig eller utilstrekkelig måte, og disse bør avsluttes med en anbefaling. Som et andre trinn, dersom vedkommende nasjonale myndighet ikke følger anbefalingen, bør Kommisjonen ha myndighet til å avgi en formell uttalelse som tar hensyn til Myndighetens anbefaling, og kreve at vedkommende myndighet treffer de nødvendige tiltak for å sikre overholdelse av unionsretten.

• (28) I ekstraordinære situasjoner der den berørte vedkommende myndighet vedvarende unnlater å gjennomføre tiltak, bør Myndigheten som et tredje og siste trinn ha myndighet til å treffe beslutninger som rettes til den enkelte finansinstitusjon. Denne myndigheten bør være begrenset til ekstraordinære omstendigheter der en vedkommende myndighet ikke følger den formelle uttalelsen som ble rettet til den, og der unionsretten får direkte anvendelse på finansinstitusjoner i henhold til gjeldende eller framtidige unionsforordninger.

• (29) Alvorlige trusler mot finansmarkedenes ordnede virkemåte og integritet eller finanssystemets stabilitet i Unionen krever raske og samordnede tiltak på unionsplan. Myndigheten bør derfor kunne kreve at nasjonale tilsynsmyndigheter treffer bestemte tiltak for å bringe en krisesituasjon til opphør. Myndigheten til å avgjøre om det foreligger en krisesituasjon, bør gis Rådet, etter en anmodning fra en av de europeiske tilsynsmyndighetene, Kommisjonen eller ESRB.

• (30) Myndigheten bør kunne kreve at nasjonale tilsynsmyndigheter treffer et bestemt tiltak for å bringe en krisesituasjon til opphør. Tiltaket som treffes av Myndigheten i den forbindelse, bør ikke berøre Kommisjonens myndighet i henhold til artikkel 258 i TEUV til å innlede traktatbruddsbehandling mot den medlemsstat hvis tilsynsmyndighet har unnlatt å treffe et slikt tiltak, eller Kommisjonens rett i slike situasjoner til å treffe midlertidige tiltak i henhold til rettergangsordningen for Den europeiske unions domstol. Det bør heller ikke berøre det ansvar som nevnte medlemsstat kan pådra seg i samsvar med rettspraksis ved Den europeiske unions domstol, dersom dens tilsynsmyndigheter unnlater å treffe de tiltak som Myndigheten krever.

• (31) For å sikre et formålstjenlig og effektivt tilsyn og en avveid vurdering av de standpunktene som inntas av vedkommende myndigheter i de ulike medlemsstatene, bør Myndigheten med bindende virkning kunne løse tvister mellom disse vedkommende myndighetene i grensekryssende situasjoner, også innenfor tilsynskollegiene. Det bør innføres en meglingsfase der vedkommende myndigheter kan komme til enighet. Myndigheten bør ha myndighet når det gjelder tvister om framgangsmåten eller innholdet i et tiltak, eller når en vedkommende myndighet i en medlemsstat unnlater å treffe tiltak i tilfellene angitt i de rettslig bindende unionsrettsaktene nevnt i denne forordning. I en slik situasjon bør en av de berørte tilsynsmyndighetene ha rett til å henvise saken til Myndigheten, som bør handle i samsvar med denne forordning. Myndigheten bør ha myndighet til å kreve at berørte vedkommende myndigheter treffer bestemte tiltak eller avstår fra å treffe tiltak med sikte på å løse tvisten for å sikre at unionsretten overholdes, med bindende virkning for de berørte vedkommende myndigheter. Dersom en vedkommende myndighet ikke etterkommer den beslutning som er rettet til den for å avgjøre tvisten, bør Myndigheten gis myndighet til å treffe beslutninger som rettes direkte til finansinstitusjoner på de områdene av unionsretten som får direkte anvendelse på dem. Myndighet til å vedta slike beslutninger bør gjelde bare som en siste utvei, og da bare for å sikre korrekt og ensartet anvendelse av unionsretten. I tilfeller der medlemsstatenes vedkommende myndigheter i henhold til relevant unionsregelverk gis skjønnsmyndighet, kan beslutninger truffet av Myndigheten ikke erstatte utøvelsen av denne skjønnsmyndighet i samsvar med unionsretten.

• (32) Krisen har vist at det nåværende systemet med samarbeid mellom nasjonale myndigheter hvis myndighet er begrenset til de enkelte medlemsstater, er utilstrekkelig når det gjelder finansinstitusjoner som driver grensekryssende virksomhet.

• (33) Ekspertgruppene nedsatt av medlemsstatene for å undersøke årsakene til krisen og framlegge forslag til forbedring av reguleringen av og tilsynet med finanssektoren, har bekreftet at de nåværende ordningene ikke danner et fornuftig grunnlag for framtidig regulering av og tilsyn med finansinstitusjoner som driver grensekryssende virksomhet i Unionen.

• (34) Slik det understrekes i de Larosière-rapporten «[har vi] i hovedsak to alternativer: Det første er «chacun pour soi», dvs. «være seg selv nok-løsninger», det andre er et styrket, pragmatisk, fornuftig europeisk samarbeid til fordel for alle for å bevare en åpen verdensøkonomi. Dette vil gi åpenbare økonomiske gevinster».

• (35) Tilsynskollegiene er av stor betydning for at tilsynet med finansinstitusjoner som driver grensekryssende virksomhet, skal være formålstjenlig, effektivt og ensartet. Myndigheten bør bidra til å fremme og overvåke at tilsynskollegiene virker på en formålstjenlig, effektiv og ensartet måte, og i den forbindelse ha en ledende rolle når det gjelder å sikre at tilsynskollegiene virker på en ensartet og sammenhengende måte for finansinstitusjoner som driver grensekryssende virksomhet i hele Unionen. Myndigheten bør derfor ha rett til å delta fullt ut i tilsynskollegiene med sikte på å effektivisere kollegienes virkemåte og utvekslingen av opplysninger i tilsynskollegiene samt fremme tilnærming og ensartethet mellom kollegiene i anvendelsen av unionsretten. Som det framgår av de Larosière-rapporten «må konkurransevridning og tilsynsarbitrasje som følge av ulik tilsynspraksis unngås, ettersom det kan undergrave finansiell stabilitet, blant annet ved å oppmuntre til en overføring av finansvirksomhet til stater med mindre strengt tilsyn. Tilsynssystemet må oppfattes som rettferdig og balansert».

• (36) Det er nødvendig med tilnærming på områdene forebygging, håndtering og løsning av kriser, herunder finansieringsordninger, for å sikre at det er mulig for offentlige myndigheter å omstrukturere kriserammede finansinstitusjoner, samtidig som virkningene av kriser for finanssystemet, avhengigheten av skatteyternes penger for å redde forsikrings- og gjenforsikringsforetak og bruken av offentlige midler reduseres mest mulig, skadene på økonomien begrenses og anvendelsen av nasjonale omstruktureringstiltak samordnes. I den forbindelse bør Kommisjonen kunne anmode Myndigheten om å bidra til vurderingen nevnt i artikkel 242 i direktiv 2009/138/EF, særlig med hensyn til tilsynsmyndighetenes samarbeid innenfor tilsynskollegiene og om kollegiene virker på en hensiktsmessig måte, tilsynspraksis for fastsettelse av kapitalkravtillegg, vurderingen av fordelene ved å styrke konserntilsyn og kapitalforvaltning innenfor et konsern av forsikrings- og gjenforsikringsforetak, herunder mulige tiltak for å styrke en god grensekryssende forvaltning av forsikringskonserner, særlig med hensyn til risikohåndtering og forvaltning av eiendeler, og rapportering om ny utvikling og framgang med hensyn til et sett av samordnede nasjonale ordninger for krisehåndtering, herunder behovet for et system av sammenhengende og troverdige finansieringsordninger med hensiktsmessige finansieringsvirkemidler.

• (37) I forbindelse med den pågående gjennomgåelsen av europaparlaments- og rådsdirektiv 94/19/EF av 30. mai 1994 om innskuddsgarantiordninger78 og europaparlaments- og rådsdirektiv 97/9/EF av 3. mars 1997 om erstatningsordninger for investorer79 har Kommisjonen til hensikt å legge særlig vekt på behovet for å sikre ytterligere harmonisering i hele Unionen. Når det gjelder forsikringssektoren, har Kommisjonen også til hensikt å undersøke muligheten for å innføre unionsregler som verner forsikringstakere i tilfelle et forsikringsselskap rammes av krise. De europeiske tilsynsmyndighetene bør spille en viktig rolle på disse områdene og gis tilstrekkelig myndighet med hensyn til det europeiske nettverk av nasjonale forsikringsgarantiordninger.

• (38) I forbindelse med tilsynsmyndighetsnettverkets virksomhet kan det være hensiktsmessig å delegere oppgaver og ansvar for å begrense overlapping av tilsynsoppgavene, fremme samarbeid og dermed effektivisere tilsynsprosessen samt redusere belastningen på finansinstitusjonene. Denne forordning bør derfor klart utgjøre det rettslige grunnlaget for en slik delegering. Medlemsstatene bør følge hovedregelen om at delegering bør være tillatt, men bør kunne innføre særlige vilkår for delegering av ansvar, for eksempel når det gjelder opplysninger om og melding av delegeringsordninger. Delegering av oppgaver innebærer at oppgaver utføres av Myndigheten eller av en annen nasjonal tilsynsmyndighet enn den ansvarlige myndighet, mens ansvaret for tilsynsbeslutningene blir værende hos delegerende myndighet. Ved delegering av ansvar bør Myndigheten, eller en nasjonal tilsynsmyndighet som ansvaret delegeres til, kunne treffe beslutning i en tilsynssak på egne vegne i stedet for på vegne av den delegerende myndighet. Delegering bør skje ut fra prinsippet om at tilsynsmyndigheten overdras til en tilsynsmyndighet som har de beste forutsetningene for å treffe tiltak på det aktuelle området. En omfordeling av ansvar vil være hensiktsmessig for eksempel for å oppnå stordriftsfordeler eller av hensyn til virkeområdet, av hensyn til sammenhengen i tilsynet med konserner og for best mulig å utnytte den tekniske sakkunnskapen hos de nasjonale tilsynsmyndighetene. Beslutninger som treffes av den ansvaret delegeres til, bør anerkjennes av den delegerende myndighet og av andre vedkommende myndigheter som endelige dersom disse beslutningene ligger innenfor delegeringens rammer. Det relevante unionsregelverket kan eventuelt inneholde nærmere bestemmelser om prinsippene for omfordeling av ansvar etter avtale.

  Myndigheten bør med alle egnede midler lette og overvåke delegeringsavtalene mellom de nasjonale tilsynsmyndighetene. Den bør på forhånd underrettes om planlagte delegeringsavtaler for om nødvendig å kunne avgi uttalelse om disse. Den bør sentralisere offentliggjøringen av slike avtaler for å sikre at alle berørte parter til rett tid gis lett tilgang til gjennomsiktige opplysninger om slike avaler. Den bør fastlegge og spre beste praksis med hensyn til delegering og delegeringsavtaler.

• (39) Myndigheten bør aktivt bidra til å fremme tilnærming av tilsyn i hele Unionen med sikte på å opprette en felles tilsynskultur.

• (40) Fagfellevurderinger er et formålstjenlig og effektivt verktøy for å fremme ensartethet innenfor nettverket av finanstilsynsmyndigheter. Myndigheten bør derfor utarbeide en metodologisk ramme for slike vurderinger og utføre dem regelmessig. Vurderingene bør ikke bare være rettet mot tilnærming av tilsynspraksis, men også mot tilsynsmyndighetenes evne til å oppnå tilsynsresultater av høy kvalitet samt disse vedkommende myndighetenes uavhengighet. Resultatet av fagfellevurderinger bør offentliggjøres etter samtykke fra vedkommende myndighet som er gjenstand for vurderingen. I tillegg bør beste praksis fastlegges og offentliggjøres.

• (41) Myndigheten bør aktivt bidra til å fremme samordningen av Unionens tilsynsarbeid, særlig for å sikre finansmarkedenes ordnede virkemåte og integritet og finanssystemets stabilitet i Unionen. I tillegg til myndighet til å handle i krisesituasjoner bør Myndigheten ha ansvaret for den generelle samordningen innenfor ESFS. Å lette utvekslingen av alle relevante opplysninger mellom vedkommende myndigheter bør være en sentral del av Myndighetens oppgaver.

• (42) For å sikre finansiell stabilitet er det nødvendig på et tidlig tidspunkt å avdekke utviklingstendenser, mulige risikoer og sårbarhet i forbindelse med tilsyn på mikroplan, på tvers av landegrenser og på tvers av sektorer. Myndigheten bør overvåke og vurdere slik utvikling på sitt ansvarsområde og om nødvendig underrette Europaparlamentet, Rådet, Kommisjonen, de øvrige europeiske tilsynsmyndighetene og ESRB regelmessig og eventuelt ved behov. I samarbeid med ESRB bør Myndigheten også innlede og samordne stresstester i hele Unionen for å vurdere finansinstitusjonenes motstandsdyktighet mot ugunstig markedsutvikling, og den skal sikre at det på nasjonalt plan ved slike tester anvendes en metode som er så ensartet som mulig. For å utføre sine oppgaver på en korrekt måte bør Myndigheten gjennomføre økonomiske analyser av markedene og mulige følger av markedsutviklingen.

• (43) I lys av globaliseringen av finansielle tjenester og den økte betydningen av internasjonale standarder bør Myndigheten fremme dialog og samarbeid med tilsynsmyndigheter utenfor Unionen. Den bør gis myndighet til å utvikle kontakter og inngå forvaltningsavtaler med tilsynsmyndighetene og forvaltninger i tredjestater og med internasjonale organisasjoner, samtidig som medlemsstatenes og Unionens institusjoners nåværende roller og respektive myndighet respekteres fullt ut. Stater som har inngått avtaler med Unionen som innebærer at de har vedtatt og anvender unionsretten, bør kunne delta i Myndighetens arbeid, og Myndigheten bør kunne samarbeide med tredjestater som anvender lovgivning som er anerkjent som likeverdig med Unionens.

• (44) Myndigheten bør innenfor sitt ansvarsområde fungere som et uavhengig rådgivende organ for Europaparlamentet, Rådet og Kommisjonen. Med forbehold for de berørte vedkommende myndigheters myndighet bør Myndigheten kunne avgi uttalelse om tilsynsvurderinger av fusjoner og erverv i henhold til direktiv 92/49/EØF og direktiv 2002/83/EF og 2005/68/EF, som endret ved direktiv 2007/44/EF80, i de tilfellene der nevnte direktiv krever samråd mellom vedkommende myndigheter fra to eller flere medlemsstater.

• (45) For å kunne utføre sine oppgaver på en effektiv måte bør Myndigheten ha rett til å anmode om alle nødvendige opplysninger. For å unngå dobbel rapporteringsplikt for finansinstitusjonene bør disse opplysningene normalt gis av de nasjonale tilsynsmyndighetene som befinner seg nærmest finansmarkedene og -institusjonene, og opplysningene bør ta hensyn til allerede eksisterende statistikker. Myndigheten bør imidlertid som en siste utvei kunne rette en behørig begrunnet anmodning om opplysninger direkte til en finansinstitusjon dersom en nasjonal vedkommende myndighet ikke leverer eller ikke kan levere slike opplysninger til rett tid. Medlemsstatenes myndigheter bør være forpliktet til å bistå Myndigheten med å håndheve slike direkte anmodninger. I den forbindelse er arbeidet med felles rapporteringsformater av avgjørende betydning. Tiltakene for innsamling av opplysninger bør ikke berøre den rettslige rammen for det europeiske statistikksystem og Det europeiske system av sentralbanker på statistikkområdet. Denne forordning bør derfor verken berøre europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 223/2009 av 11. mars 2009 om europeisk statistikk81 eller rådsforordning (EF) nr. 2533/98 av 23. november 1998 om Den europeiske sentralbanks innsamling av statistiske opplysninger82.

• (46) Et nært samarbeid mellom Myndigheten og ESRB er av avgjørende betydning for at ESRB skal kunne fungere fullt ut etter hensikten, og for oppfølgingen av dens varsler og anbefalinger. Myndigheten og ESRB bør utveksle eventuelle relevante opplysninger seg imellom. Opplysninger knyttet til det enkelte foretak bør framlegges bare etter behørig begrunnet anmodning. Når Myndigheten mottar varsler eller anbefalinger fra ESRB rettet til Myndigheten eller en nasjonal tilsynsmyndighet, bør Myndigheten om nødvendig sikre oppfølgingen.

• (47) Myndigheten bør rådføre seg med berørte parter om tekniske regulerings- eller gjennomføringsstandarder, retningslinjer og anbefalinger og gi dem rimelig mulighet til å uttale seg om de foreslåtte tiltakene. Før Myndigheten vedtar utkast til tekniske regulerings- eller gjennomføringsstandarder, retningslinjer og anbefalinger, bør den gjennomføre en konsekvensanalyse. Av effektivitetshensyn bør en interessentgruppe for forsikring og gjenforsikring og en interessentgruppe for tjenestepensjoner benyttes for dette formål, begge med en balansert sammensetning av representanter for de relevante finansinstitusjonene som driver virksomhet i Unionen, som representerer finansinstitusjoner og foretak av ulike modeller og størrelser, små og mellomstore bedrifter (SMB), fagforeninger, akademikere, forbrukere, andre private brukere av disse finansinstitusjonene og representanter for relevante yrkessammenslutninger. Disse interessentgruppene bør fungere som et bindeledd for andre grupper av brukere av finansielle tjenester opprettet av Kommisjonen eller i henhold til Unionens regelverk.

• (48) Medlemmer av interessentgruppene som representerer ideelle organisasjoner eller akademikere, bør motta tilstrekkelig godtgjøring, slik at personer som verken har tilstrekkelige finansielle midler eller er representanter for næringen, kan delta fullt ut i debatten om finansiell regulering.

• (49) Interessentgruppene bør høres av Myndigheten og bør kunne avgi uttalelser og gi råd til Myndigheten i spørsmål som gjelder frivillig anvendelse på institusjoner som omfattes av direktiv 2002/83/EF eller direktiv 2003/41/EF.

• (50) Medlemsstatene har et hovedansvar for å samordne krisehåndteringen og bevare den finansielle stabiliteten i krisesituasjoner, særlig når det gjelder å stabilisere og omstrukturere kriserammede finansinstitusjoner. De beslutningene Myndigheten treffer i krisesituasjoner eller ved tvisteløsning som påvirker en finansinstitusjons stabilitet, bør ikke gripe inn i medlemsstatenes finanspolitiske ansvar. Det bør innføres en ordning der medlemsstatene kan påberope seg denne beskyttelsen og i siste instans bringe saken inn for Rådet med sikte på en beslutning. Denne beskyttelsesordningen bør imidlertid ikke misbrukes, særlig ikke i forbindelse med en beslutning truffet av Myndigheten som ikke har noen betydelig eller vesentlig budsjettpolitisk innvirkning, som for eksempel reduserte inntekter knyttet til et midlertidig forbud mot bestemte former for virksomhet eller produkter i forbrukervernøyemed. Når Rådet treffer beslutninger i henhold til beskyttelsesordningen, bør det stemme i samsvar med prinsippet om at hvert medlem har én stemme. I betraktning av medlemsstatenes særlige ansvar på dette området, bør Rådet spille en rolle i dette spørsmålet. Med tanke på hvor følsomt dette spørsmålet er, bør det sikres streng fortrolighet.

• (51) Myndigheten bør i sin beslutningstaking være bundet av Unionens regler og allmenne prinsipper om rettssikkerhet og gjennomsiktighet. Den retten adressatene for Myndighetens avgjørelser har til å bli hørt, bør overholdes fullt ut. Myndighetens beslutninger bør utgjøre en vesentlig del av unionsretten.

• (52) Et tilsynsstyre sammensatt av lederne for de berørte vedkommende myndigheter i hver medlemsstat under ledelse av Myndighetens leder, bør være Myndighetens øverste beslutningsorgan. Representanter for Kommisjonen, ESRB, Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske banktilsynsmyndighet) og Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndighet) bør delta som observatører. Medlemmene av tilsynsstyret bør opptre uavhengig og utelukkende i Unionens interesse.

• (53) Tilsynsstyret skal i alminnelighet treffe sine beslutninger med simpelt flertall i samsvar med prinsippet om at hvert medlem har én stemme. For beslutninger av allmenn art, herunder de som gjelder tekniske regulerings- og gjennomføringsstandarder, retningslinjer og anbefalinger, for budsjettspørsmål og for anmodninger fra en medlemsstat om å revurdere en beslutning truffet av Myndigheten om midlertidig å forby eller begrense en viss finansvirksomhet, er det hensiktsmessig å anvende reglene for kvalifisert flertall som fastsatt i artikkel 16 nr. 4 i traktaten om Den europeiske union og i protokollen (nr. 36) om overgangsbestemmelser som er vedlegg til traktaten om Den europeiske union og til traktaten om Den europeiske unions virkemåte. Saker som gjelder løsning av tvister mellom nasjonale tilsynsmyndigheter, bør behandles av et begrenset, objektivt panel sammensatt av medlemmer som verken er representanter for de vedkommende myndigheter som er parter i tvisten, eller har noen interesse i konflikten eller direkte forbindelser til de berørte vedkommende myndigheter. Panelet bør ha en tilsvarende balansert sammensetning. Beslutninger som treffes av panelet, bør godkjennes av tilsynsstyret med simpelt flertall i samsvar med prinsippet om at hvert medlem har én stemme. Når det gjelder beslutninger som treffes av den konsoliderende tilsynsmyndighet, kan beslutningen som foreslås av panelet, forkastes av et antall medlemmer som representerer et blokkerende mindretall som angitt i artikkel 16 nr. 4 i traktaten om Den europeiske union og i artikkel 3 i protokollen (nr. 36) om overgangsbestemmelser.

• (54) Et styre sammensatt av Myndighetens leder, representanter for nasjonale tilsynsmyndigheter og Kommisjonen skal sikre at Myndigheten utfører sitt oppdrag og de oppgavene den er pålagt. Styret bør gis nødvendig myndighet til blant annet å foreslå det årlige og flerårige arbeidsprogrammet, utøve en viss budsjettmyndighet, vedta Myndighetens plan for personalpolitikken, vedta særbestemmelser om retten til tilgang til dokumenter og framlegge forslag til årsrapport.

• (55) Myndigheten bør være representert av en heltidsansatt leder som utnevnes av tilsynsstyret på grunnlag av sine kvalifikasjoner, ferdigheter og kunnskaper om finansinstitusjoner og -markeder samt relevant erfaring med finanstilsyn og regulering, etter en åpen framgangsmåte for utvelging som tilrettelegges og forvaltes av tilsynsstyret med bistand fra Kommisjonen. Ved utnevning av Myndighetens første leder bør Kommisjonen blant annet opprette en kandidatliste på grunnlag av kvalifikasjoner, ferdigheter og kunnskaper om finansinstitusjoner og -markeder samt relevant erfaring med finanstilsyn og -regulering. Når det gjelder de påfølgende utnevningene, bør muligheten til å få Kommisjonen til å opprette en kandidatliste vurderes i en rapport som skal utarbeides i henhold til denne forordning. Før den utvalgte personen tiltrer sitt embete, og senest én måned etter at tilsynsstyret har gjort sitt valg, bør Europaparlamentet, etter å ha hørt den utvalgte personen, ha mulighet til å komme med innsigelser mot at denne utnevnes.

• (56) Forvaltningen av Myndigheten bør ivaretas av en daglig leder som bør ha rett til å delta på møter i tilsynsstyret og styret uten stemmerett.

• (57) For å sikre sammenheng i de europeiske tilsynsmyndighetenes virksomhet på tvers av sektorer bør disse samarbeide nært gjennom en felleskomité og fastsette felles holdninger der det er relevant. Felleskomiteen bør samordne de europeiske tilsynsmyndighetenes funksjoner når det gjelder finansielle konglomerater og andre saker på tvers av sektorer. Der det er relevant, bør beslutninger som faller inn under ansvarsområdet til Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske banktilsynsmyndighet) eller Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndighet), vedtas parallelt av de berørte europeiske tilsynsmyndighetene. Felleskomiteen bør ledes av lederne for de europeiske tilsynsmyndighetene på omgang i tolvmånedersperioder. Lederen for Felleskomiteen bør være nestleder for ESRB. Felleskomiteen bør ha eget personale som stilles til rådighet av de europeiske tilsynsmyndighetene for å muliggjøre uformell utveksling av opplysninger og utvikling av en felles tilsynskultur i de europeiske tilsynsmyndighetene.

• (58) Det er nødvendig å sikre at partene som berøres av beslutningene som treffes av Myndigheten, har nødvendig klageadgang. For å verne partenes rettigheter på en effektiv måte og for å forenkle saksbehandlingen bør de berørte parter gis rett til å anke til en klageinstans i de tilfellene der Myndigheten har beslutningsmyndighet. Av hensyn til effektivitet og sammenheng bør klageinstansen være felles for de europeiske tilsynsmyndighetene, men uavhengig av deres forvaltnings- og reguleringsstruktur. Klageinstansens beslutninger bør kunne klages inn for Den europeiske unions domstol.

• (59) For å sikre Myndigheten full selvstendighet og uavhengighet bør den gis et eget budsjett med inntekter hovedsakelig i form av obligatoriske bidrag fra de nasjonale tilsynsmyndighetene og fra Den europeiske unions alminnelige budsjett. Unionens finansiering av Myndigheten er underlagt en avtale med budsjettmyndigheten i samsvar med nr. 47 i den tverrinstitusjonelle avtalen mellom Europaparlamentet, Rådet og Kommisjonen av 17. mai 2006 om budsjettdisiplin og forsvarlig økonomisk forvaltning83. Unionens budsjettbehandling bør få anvendelse. Revisjonen av regnskapet bør foretas av Revisjonsretten. Det samlede budsjettet er underlagt framgangsmåten for meddelelse av ansvarsfrihet.

• (60) Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1073/1999 av 25. mai 1999 om undersøkelser som foretas av Det europeiske kontor for bedrageribekjempelse (OLAF)84 bør få anvendelse på Myndigheten. Myndigheten bør også tiltre den tverrinstitusjonelle avtale av 25. mai 1999 mellom Europaparlamentet, Rådet for Den europeiske union og Kommisjonen for de europeiske fellesskap om interne undersøkelser som foretas av Det europeiske kontor for bedrageribekjempelse (OLAF)85.

• (61) For å sikre åpne og gjennomsiktige tjenestevilkår og likebehandling av personalet bør vedtektene for De europeiske fellesskaps tjenestemenn og tjenestevilkårene for andre ansatte i De europeiske fellesskap86 få anvendelse på Myndighetens personale.

• (62) Det er avgjørende at forretningshemmeligheter og andre fortrolige opplysninger vernes. Behandlingen av opplysninger som stilles til rådighet for Myndigheten og som utveksles i nettverket, bør underlegges strenge og effektive fortrolighetsregler.

• (63) Europaparlaments- og rådsdirektiv 95/46/EF av 24. oktober 1995 om vern av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger og om fri utveksling av slike opplysninger87 og europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 45/2001 av 18. desember 2000 om personvern i forbindelse med behandling av personopplysninger i Fellesskapets institusjoner og organer og om fri utveksling av slike opplysninger88 får full anvendelse på behandlingen av personopplysninger i henhold til denne forordning.

• (64) For å sikre at Myndighetens virksomhet er gjennomsiktig bør europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1049/2001 av 30. mai 2001 om offentlig tilgang til Europaparlamentets, Rådets og Kommisjonens dokumenter89 få anvendelse på Myndigheten.

• (65) Tredjestater bør tillates å delta i Myndighetens arbeid i samsvar med de avtalene som skal inngås av Unionen.

• (66) Ettersom målene for denne forordning, som er å forbedre det indre markeds virkemåte gjennom å sikre et høyt, effektivt og ensartet nivå for regulering og tilsyn, verne forsikringstakere, medlemmer av pensjonsordninger og andre begunstigede, verne finansmarkedenes integritet, effektivitet og ordnede virkemåte, opprettholde finanssystemets stabilitet og styrke den internasjonale samordningen av tilsynet, ikke kan nås i tilstrekkelig grad av medlemsstatene og derfor på grunn av tiltakets omfang og virkninger bedre kan nås på unionsplan, kan Unionen treffe tiltak i samsvar med nærhetsprinsippet som fastsatt i artikkel 45 i traktaten om Den europeiske union. I samsvar med forholdsmessighetsprinsippet fastsatt i nevnte artikkel går denne forordning ikke lenger enn det som er nødvendig for å nå disse målene.

• (67) Myndigheten bør overta alle nåværende oppgaver og den myndighet som er gitt Den europeiske tilsynskomité for forsikring og tjenestepensjoner. Kommisjonsbeslutning 2009/79/EF bør derfor oppheves på datoen for opprettelse av Myndigheten, og europaparlaments- og rådsbeslutning nr. 716/2009/EF av 16. september 2009 om opprettelse av et fellesskapsprogram til støtte for særlig virksomhet på området finansielle tjenester, finansiell rapportering og revisjon90 bør derfor endres. I betraktning av Den europeiske tilsynskomité for forsikring og tjenestepensjoners eksisterende oppbygning og virksomhet er det viktig å sikre et svært nært samarbeid mellom Den europeiske tilsynskomité for forsikring og tjenestepensjoner og Kommisjonen ved utformingen av hensiktsmessige overgangsordninger for å sikre at den perioden der Kommisjonen er ansvarlig for opprettelsen av administrasjonen og den innledende administrative virksomheten til Myndigheten, blir så kort som mulig.

• (68) Det bør fastsettes en frist for anvendelsen av denne forordning for å sikre at Myndigheten er godt nok forberedt til å begynne sin virksomhet, og at overgangen fra Den europeiske tilsynskomité for forsikring og tjenestepensjoner skjer så smidig som mulig. Myndigheten bør finansieres på en egnet måte. I det minste innledningsvis bør den finansieres med 40 % av midler fra Unionen og 60 % gjennom bidrag fra medlemsstatene, i samsvar med stemmevekten fastsatt i artikkel 3 nr. 3 i protokollen (nr. 36) om overgangsbestemmelser.

• (69) For å gjøre det mulig å opprette Myndigheten 1. januar 2011 bør denne forordning tre i kraft dagen etter at den er kunngjort i Den europeiske unions tidende –

VEDTATT DENNE FORORDNING:

Kapittel I

Opprettelse og rettslig status

Artikkel 1

Opprettelse og virkeområde

• 1. Ved denne forordning opprettes en europeisk tilsynsmyndighet (Den europeiske tilsynsmyndighet for forsikring og tjenestepensjoner) (heretter kalt «Myndigheten»).

• 2. Myndigheten skal handle innenfor den myndighet som den gis ved denne forordning, og innenfor virkeområdet for direktiv 2009/138/EF, med unntak av avdeling IV, direktiv 2002/92/EF, 2003/41/EF, 2002/87/EF, 64/225/EØF, 73/239/EØF, 73/240/EØF, 76/580/EØF, 78/473/EØF, 84/641/EØF, 87/344/EØF, 88/357/EØF, 92/49/EØF, 98/78/EF, 2001/17/EF, 2002/83/EF og 2005/68/EF og, i den grad disse rettsaktene får anvendelse på forsikringsforetak, gjenforsikringsforetak, tjenestepensjonsforetak og forsikringsformidlere, innenfor rammen av de relevante delene av direktiv 2005/60/EF og 2002/65/EF, herunder alle direktiver, forordninger og beslutninger og vedtak truffet på grunnlag av disse rettsaktene, og av eventuelle andre juridisk bindende unionsrettsakter som pålegger Myndigheten oppgaver.

• 3. Myndigheten skal også handle på virksomhetsområdene til forsikringsforetak, gjenforsikringsforetak, finansielle konglomerater, tjenestepensjonsforetak og forsikringsformidlere i forbindelse med spørsmål som ikke direkte omfattes av rettsaktene nevnt i nr. 2, herunder saker som gjelder foretaksstyring, revisjon og regnskap, forutsatt at Myndighetens handling er nødvendig for å sikre effektiv og ensartet anvendelse av disse rettsaktene.

• 4. Med hensyn til tjenestepensjonsforetak skal Myndighetens tiltak ikke berøre nasjonal sosial- og arbeidsrett.

• 5. Denne forordnings bestemmelser berører ikke Kommisjonens myndighet, særlig i henhold til artikkel 258 i traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV), til å sikre samsvar med unionsretten.

• 6. Myndighetens mål skal være å verne offentlige interesser ved å bidra til finanssystemets stabilitet og effektivitet på kort, mellomlang og lang sikt, til fordel for Unionens økonomi, borgere og næringsliv. Myndigheten skal bidra til å

  • a) forbedre det indre markeds virkemåte, herunder gjennom regulering og tilsyn på et forsvarlig, effektivt og ensartet nivå,

  • b) sikre finansmarkedenes integritet, gjennomsiktighet, effektivitet og ordnede virkemåte,

  • c) styrke den internasjonale samordningen av tilsyn,

  • d) forhindre tilsynsarbitrasje og fremme like konkurransevilkår,

  • e) sikre at det føres tilstrekkelig tilsyn med risikoer forbundet med forsikrings-, gjenforsikrings- og tjenestepensjonsvirksomhet, og at disse blir regulert på en hensiktsmessig måte, og

  • f) styrke forbrukervernet.

  For dette formål skal Myndigheten bidra til å sikre en ensartet, effektiv og formålstjenlig anvendelse av rettsaktene nevnt i nr. 2, fremme tilnærming av tilsyn, avgi uttalelser til Europaparlamentet, Rådet og Kommisjonen og foreta økonomiske analyser av markedene, slik at Myndighetens mål kan nås.

  Ved utførelsen av de oppgavene den er gitt ved denne forordning, skal Myndigheten være særlig oppmerksom på eventuelle systemrisikoer som finansinstitusjoner kan utgjøre, hvis konkurs kan svekke finanssystemets eller realøkonomiens virkemåte.

  Ved utførelsen av disse oppgavene skal Myndigheten opptre uavhengig og objektivt og utelukkende i Unionens interesse.

Artikkel 2

Det europeiske finanstilsynssystem

• 1. Myndigheten skal utgjøre en del av et europeisk finanstilsynssystem (ESFS). Det europeiske finanstilsynssystems viktigste mål skal være å sikre at reglene som gjelder for finanssektoren, gjennomføres på en hensiktsmessig måte for å opprettholde finansiell stabilitet og sikre tillit til finanssystemet som helhet og tilstrekkelig vern av kundene av finansielle tjenester.

• 2. ESFS skal bestå av

  • a) Det europeiske råd for systemrisiko (ESRB), som skal ivareta de oppgavene som er fastsatt i forordning (EU) nr. 1092/2010 og i denne forordning,

  • b) Myndigheten,

  • c) Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske banktilsynsmyndighet), opprettet ved europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1093/201091,

  • d) Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndighet), opprettet ved europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1095/201092,

  • e) Felleskomiteen for de europeiske tilsynsmyndighetene (heretter kalt «Felleskomiteen»), som skal utføre de oppgavene som er fastsatt i artikkel 54–57 i denne forordning, i forordning (EU) nr. 1093/2010 og i forordning (EU) nr. 1095/2010,

  • f) vedkommende myndigheter eller tilsynsmyndigheter i medlemsstatene, som angitt i unionsrettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2 i denne forordning, i forordning (EU) nr. 1093/2010 og i forordning (EU) nr. 1095/2010.

• 3. Myndigheten skal gjennom Felleskomiteen samarbeide regelmessig og nært med både ESRB, Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske banktilsynsmyndighet) og Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndighet) for å sikre sammenheng i arbeidet på tvers av sektorer og komme fram til felles holdninger til tilsyn med finansielle konglomerater og andre tverrsektorielle spørsmål.

• 4. I henhold til prinsippet om lojalt samarbeid i artikkel 4 nr. 3 i traktaten om Den europeiske union skal partene i ESFS samarbeide i tillit og full gjensidig respekt, særlig for å sikre at hensiktsmessige og pålitelige opplysninger utveksles dem imellom.

• 5. De tilsynsmyndighetene som inngår i ESFS, skal ha plikt til å føre tilsyn med finansinstitusjoner som utøver virksomhet i Unionen i samsvar med rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2.

Artikkel 3

Myndighetenes ansvar

Myndighetene omhandlet i artikkel 2 nr. 2 bokstav a)–d) skal være ansvarlige overfor Europaparlamentet og Rådet.

Artikkel 4

Definisjoner

I denne forordning menes med:

• 1) «finansinstitusjoner» foretak, enheter og fysiske og juridiske personer som omfattes av rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2. Når det gjelder direktiv 2005/60/EF, menes med «finansinstitusjoner» bare forsikringsforetak og forsikringsformidlere som definert i nevnte direktiv,

• 2) «vedkommende myndigheter»

  • i) tilsynsmyndigheter som definert i direktiv 2009/138/EF og vedkommende myndigheter som definert i direktiv 2003/41/EF og 2002/92/EF,

  • ii) når det gjelder direktiv 2002/65/EF og 2005/60/EF, de myndigheter som har ansvar for å sikre at finansinstitusjoner som definert i nr. 1 oppfyller kravene i nevnte direktiver.

Artikkel 5

Rettslig status

• 1. Myndigheten skal være et unionsorgan med status som rettssubjekt.

• 2. I hver medlemsstat skal Myndigheten ha den mest omfattende rettslige handleevne som en juridisk person kan ha i henhold til nasjonal lovgivning. Den kan særlig erverve og avhende løsøre og fast eiendom og være part i en rettssak.

• 3. Myndigheten skal være representert av sin styreleder.

Artikkel 6

Sammensetning

Myndigheten skal bestå av

• 1) et tilsynsstyre, som skal utføre oppgavene fastsatt i artikkel 43,

• 2) et styre, som skal utføre oppgavene fastsatt i artikkel 47,

• 3) en leder, som skal utføre oppgavene fastsatt i artikkel 48,

• 4) en daglig leder, som skal utføre oppgavene fastsatt i artikkel 53,

• 5) en klageinstans, som skal utføre oppgavene fastsatt i artikkel 60.

Artikkel 7

Hjemsted

Myndigheten har sitt sete i Frankfurt am Main.

Kapittel II

Myndighetens oppgaver og myndighet

Artikkel 8

Myndighetens oppgaver og myndighet

• 1. Myndigheten skal

  • a) bidra til å opprette felles standarder og praksis av høy kvalitet for regulering og tilsyn, særlig ved å avgi uttalelser til Unionens institusjoner og utarbeide retningslinjer, anbefalinger og utkast til tekniske regulerings- og gjennomføringsstandarder på grunnlag av rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2,

  • b) bidra til en ensartet anvendelse av juridisk bindende unionsrettsakter, særlig ved å bidra til en felles tilsynskultur, sikre ensartet, formålstjenlig og effektiv anvendelse av rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2, forhindre tilsynsarbitrasje, megle i og løse tvister mellom vedkommende myndigheter, sikre effektivt og konsekvent tilsyn med finansinstitusjoner, sikre at tilsynskollegiene virker på en ensartet måte og gripe inn blant annet i krisesituasjoner,

  • c) stimulere til og lette delegering av oppgaver og ansvar mellom vedkommende myndigheter,

  • d) samarbeide nært med ESRB, særlig ved å gi ESRB de opplysningene som er nødvendige for at ESRB skal kunne utføre sine oppgaver, og ved å sikre god oppfølging av ESRBs varsler og anbefalinger,

  • e) organisere og gjennomføre fagfellevurderinger av vedkommende myndigheter, herunder utarbeide retningslinjer og anbefalinger og fastsette beste praksis, for å styrke innbyrdes samsvar mellom tilsynsresultater,

  • f) overvåke og vurdere markedsutviklingen på sitt ansvarsområde,

  • g) gjennomføre økonomiske analyser av markeder for å veilede Myndigheten i utførelsen av dens oppgaver,

  • h) fremme vern av forsikringstakere, medlemmer av pensjonsordninger og begunstigede,

  • i) bidra til at tilsynskollegiene virker på en ensartet og sammenhengende måte, bidra til overvåking, vurdering og måling av systemrisiko og til utvikling og samordning av gjenopprettings- og omstruktureringsplaner, sørge for et høyt nivå for vern av forsikringstakere og begunstigede i hele Unionen i samsvar med artikkel 21–26,

  • j) utføre enhver annen oppgave fastsatt i denne forordning eller i andre rettsakter,

  • k) offentliggjøre og regelmessig ajourføre opplysninger som er relevante for dens virksomhetsområde, på sitt nettsted, særlig, og innenfor rammen av dens ansvarsområde, om registrerte finansinstitusjoner, for å sikre at opplysningene er lett tilgjengelige for offentligheten,

  • l) overta, når det er hensiktsmessig, alle eksisterende og pågående oppgaver fra Den europeiske tilsynskomité for forsikring og tjenestepensjoner (CEIOPS).

  • 2. For å utføre oppgavene i nr. 1 skal Myndigheten ha den myndighet som er fastsatt ved denne forordning, særlig til å

  • a) utarbeide utkast til tekniske reguleringsstandarder i de særlige tilfellene omhandlet i artikkel 10,

  • b) utarbeide utkast til tekniske gjennomføringsstandarder i de særlige tilfellene omhandlet i artikkel 15,

  • c) utstede retningslinjer og anbefalinger som fastsatt i artikkel 16,

  • d) utstede anbefalinger i særlige tilfeller som omhandlet i artikkel 17 nr. 3,

  • e) treffe enkeltbeslutninger rettet til vedkommende myndigheter i de særlige tilfellene omhandlet i artikkel 18 nr. 3 og 19 nr. 3,

  • f) treffe enkeltbeslutninger rettet til finansinstitusjoner i tilfeller som gjelder unionsrett som får direkte anvendelse, i de særlige tilfellene omhandlet i artikkel 17 nr. 6, artikkel 18 nr. 4 og artikkel 19 nr. 4,

  • g) avgi uttalelser til Europaparlamentet, Rådet eller Kommisjonen som fastsatt i artikkel 34,

  • h) samle inn nødvendige opplysninger om finansinstitusjoner som fastsatt i artikkel 35,

  • i) utarbeide felles metoder for å vurdere hvordan produkters egenskaper og distribusjonsprosesser virker inn på institusjoners finansielle stilling og på forbrukervernet,

  • j) opprette en sentralt tilgjengelig database over registrerte finansinstitusjoner innenfor sitt ansvarsområde, dersom dette er fastsatt i rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2.

Artikkel 9

Oppgaver som gjelder forbrukervern og finansvirksomhet

• 1. Myndigheten skal spille en ledende rolle for å fremme et gjennomsiktig, enkelt og rettferdig marked for finansielle produkter og tjenester rettet mot forbrukere i hele det indre marked, herunder ved å

  • a) samle inn opplysninger om, analysere og rapportere om forbrukertendenser,

  • b) gjennomgå og samordne vedkommende myndigheters utdanningsinitiativer og initiativer for å øke forbrukernes evne til å forstå finansiell informasjon,

  • c) utarbeide standarder for opplæring innenfor næringen og

  • d) bidra til utarbeiding av felles regler for offentliggjøring av opplysninger.

• 2. Myndigheten skal overvåke ny og eksisterende finansvirksomhet og kan vedta retningslinjer og anbefalinger for å fremme et trygt og solid marked og en tilnærming av tilsynspraksis.

• 3. Myndigheten kan også utstede varsler dersom en finansvirksomhet utgjør en alvorlig trussel mot de mål som er fastsatt i artikkel 1 nr. 6.

• 4. Myndigheten skal nedsette en komité for finansiell nyskaping som skal være en vesentlig del av Myndigheten, og som skal samle alle berørte vedkommende nasjonale tilsynsmyndigheter med sikte på å samordne reguleringen av og tilsynet med ny eller nyskapende finansvirksomhet og gi råd som Myndigheten kan framlegge for Europaparlamentet, Rådet og Kommisjonen.

• 5. Myndigheten kan midlertidig forby eller begrense visse typer finansvirksomhet som utgjør en trussel mot finansmarkedenes ordnede virkemåte og integritet eller stabiliteten i hele eller deler av finanssystemet i Unionen, i de tilfellene og på de vilkårene som er fastsatt i rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2 eller, om nødvendig, i tilfelle en krisesituasjon, i samsvar med og på de vilkårene som er fastsatt i artikkel 18.

  Myndigheten skal med passende mellomrom og minst hver tredje måned vurdere beslutningen omhandlet i første ledd på nytt. Dersom beslutningen ikke fornyes etter et tidsrom på tre måneder, skal den automatisk oppheves.

  En medlemsstat kan anmode om at Myndigheten tar sin beslutning opp til ny vurdering. I slike tilfeller skal Myndigheten etter framgangsmåten fastsatt i artikkel 44 nr. 1 annet ledd avgjøre om den opprettholder sin beslutning.

  Myndigheten kan også vurdere behovet for å forby eller begrense visse typer finansvirksomhet og ved et slikt behov underrette Kommisjonen for å lette vedtakelsen av slike forbud eller begrensninger.

Artikkel 10

Tekniske reguleringsstandarder

• 1. Dersom Europaparlamentet og Rådet delegerer myndighet til Kommisjonen til å vedta tekniske reguleringsstandarder ved hjelp av delegerte rettsakter i henhold til artikkel 290 i TEUV for å sikre ensartet harmonisering på de områdene som er særlig angitt i rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2, kan Myndigheten utarbeide utkast til tekniske reguleringsstandarder. Myndigheten skal framlegge sine utkast for Kommisjonen til godkjenning.

  Tekniske reguleringsstandarder skal være tekniske og ikke innebære strategiske beslutninger eller politiske valg, og innholdet skal være innenfor rammene av de rettsaktene de bygger på.

  Før utkastene framlegges for Kommisjonen, skal Myndigheten gjennomføre åpne offentlige høringer om utkastene til tekniske reguleringsstandarder og analysere de mulige tilknyttede kostnadene og fordelene de innebærer, med mindre slike høringer og analyser ikke står i forhold til de berørte utkastene til tekniske reguleringsstandarders virkeområde og virkning eller hvor mye saken haster. Myndigheten skal også be om en uttalelse fra den relevante interessentgruppen omhandlet i artikkel 37.

  Dersom Myndigheten framlegger et utkast til teknisk reguleringsstandard, skal Kommisjonen umiddelbart videresende dette til Europaparlamentet og Rådet.

  Kommisjonen skal innen tre måneder etter mottak av et utkast til teknisk reguleringsstandard, beslutte om den kan godkjenne utkastet. Dersom det er i Unionens interesse, kan Kommisjonen godkjenne utkastet til teknisk reguleringsstandard delvis eller med endringer.

  Dersom Kommisjonen har til hensikt ikke å godkjenne et utkast til teknisk reguleringsstandard eller godkjenne utkastet delvis eller med endringer, skal den sende utkastet tilbake til Myndigheten med en begrunnelse for hvorfor den ikke godkjenner det, eller eventuelt begrunne endringene. Myndigheten kan innen seks uker endre utkastet til teknisk reguleringsstandard på grunnlag av Kommisjonens forslag til endringer og framlegge det for Kommisjonen på nytt i form av en formell uttalelse. Myndigheten skal sende en kopi av sin formelle uttalelse til Europaparlamentet og Rådet.

  Dersom Myndigheten ved utløpet av seksukersfristen ikke har framlagt et endret utkast til teknisk reguleringsstandard, eller har framlagt et utkast til teknisk reguleringsstandard som ikke er endret i samsvar med Kommisjonens forslag til endringer, kan Kommisjonen vedta den tekniske reguleringsstandarden med de endringene den finner relevante, eller avvise den.

  Kommisjonen kan ikke endre innholdet i et utkast til teknisk reguleringsstandard utarbeidet av Myndigheten uten å samordne dette med Myndigheten på forhånd, som fastsatt i denne artikkel.

• 2. Dersom Myndigheten ikke har framlagt et utkast til teknisk reguleringsstandard innen fristen fastsatt i rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2, kan Kommisjonen anmode om et slikt utkast innen en ny frist.

• 3. Bare dersom Myndigheten ikke framlegger et utkast til teknisk reguleringsstandard for Kommisjonen innen fristen nevnt i nr. 2, kan Kommisjonen vedta en teknisk reguleringsstandard ved hjelp av en delegert rettsakt uten et utkast fra Myndigheten.

  Kommisjonen skal gjennomføre åpne offentlige høringer om utkastene til tekniske reguleringsstandarder og analysere de mulige tilknyttede kostnadene og fordelene de innebærer, med mindre slike høringer og analyser ikke står i forhold til de berørte utkastene til tekniske reguleringsstandarders virkeområde og virkning eller hvor mye saken haster. Kommisjonen skal også be om uttalelse eller råd fra den relevante interessentgruppen omhandlet i artikkel 37.

  Kommisjonen skal umiddelbart videresende utkastet til teknisk reguleringsstandard til Europaparlamentet og Rådet.

  Kommisjonen skal oversende sitt utkast til teknisk reguleringsstandard til Myndigheten. Myndigheten kan innen seks uker endre utkastet til teknisk reguleringsstandard og framlegge det for Kommisjonen i form av en formell uttalelse. Myndigheten skal sende en kopi av sin formelle uttalelse til Europaparlamentet og Rådet.

  Dersom Myndigheten ved utløpet av seksukersfristen nevnt i fjerde ledd ikke har framlagt et endret utkast til teknisk reguleringsstandard, kan Kommisjonen vedta den tekniske reguleringsstandarden.

  Dersom Myndigheten har framlagt et endret utkast til teknisk reguleringsstandard innen seksukersfristen, kan Kommisjonen endre utkastet til teknisk reguleringsstandard på grunnlag av Myndighetens forslag til endringer eller vedta den tekniske reguleringsstandarden med de endringene den finner relevante. Kommisjonen skal ikke endre innholdet i et utkast til teknisk reguleringsstandard utarbeidet av Myndigheten uten å samordne dette med Myndigheten på forhånd, som fastsatt i denne artikkel.

• 4. De tekniske reguleringsstandardene skal vedtas i form av forordninger eller beslutninger. De skal kunngjøres i Den europeiske unions tidende og tre i kraft den dag som angis der.

Artikkel 11

Utøvelse av delegert myndighet

• 1. Myndigheten til å vedta de tekniske reguleringsstandardene nevnt i artikkel 10 skal gis Kommisjonen for en periode på fire år fra 16. desember 2010. Kommisjonen skal utarbeide en rapport om den delegerte myndigheten senest seks måneder før utgangen av fireårsperioden. Den delegerte myndigheten skal forlenges automatisk med perioder av samme varighet med mindre Europaparlamentet eller Rådet tilbakekaller den i samsvar med artikkel 14.

• 2. Så snart Kommisjonen vedtar en teknisk reguleringsstandard, skal den underrette Europaparlamentet og Rådet samtidig om dette.

• 3. Myndigheten til å vedta tekniske reguleringsstandarder gis Kommisjonen med forbehold for vilkårene fastsatt i artikkel 12–14.

Artikkel 12

Tilbakekalling av delegert myndighet

• 1. Den delegerte myndigheten nevnt i artikkel 10 kan når som helst tilbakekalles av Europaparlamentet eller Rådet.

• 2. Institusjonen som har innledet en intern framgangsmåte for å beslutte om en delegert myndighet skal tilbakekalles, skal bestrebe seg på å underrette den andre institusjonen og Kommisjonen i rimelig tid før endelig beslutning treffes, med angivelse av hvilken delegert myndighet som kan bli tilbakekalt.

• 3. Beslutningen om tilbakekalling innebærer at den delegerte myndigheten som angis i beslutningen, opphører å gjelde. Den får anvendelse umiddelbart eller på et senere tidspunkt angitt i beslutningen. Den berører ikke gyldigheten av tekniske reguleringsstandarder som allerede er trådt i kraft. Den skal kunngjøres i Den europeiske unions tidende.

Artikkel 13

Innsigelser mot tekniske reguleringsstandarder

• 1. Europaparlamentet eller Rådet kan gjøre innsigelse mot en teknisk reguleringsstandard innen en frist på tre måneder fra den dag underretningen om den tekniske reguleringsstandarden som Kommisjonen har vedtatt, ble gitt. På Europaparlamentets eller Rådets initiativ forlenges denne fristen med tre måneder.

  Dersom Kommisjonen vedtar en teknisk reguleringsstandard som er identisk med utkastet til teknisk reguleringsstandard som Myndigheten har framlagt, skal fristen for innsigelser fra Europaparlamentet og Rådet være én måned fra den dag underretningen ble gitt. På Europaparlamentets eller Rådets initiativ forlenges denne fristen med én måned.

• 2. Dersom verken Europaparlamentet eller Rådet har gjort innsigelse mot den tekniske reguleringsstandarden innen fristen nevnt i nr. 1, skal den offentliggjøres i Den europeiske unions tidende og tre i kraft den dag som angis der. Den tekniske reguleringsstandarden kan offentliggjøres i Den europeiske unions tidende og tre i kraft før utløpet av nevnte frist dersom både Europaparlamentet og Rådet har underrettet Kommisjonen om at de ikke har til hensikt å gjøre innsigelse.

• 3. Dersom Europaparlamentet eller Rådet gjør innsigelse mot en teknisk reguleringsstandard innen fristen nevnt i nr. 1, trer den ikke i kraft. I samsvar med artikkel 296 i TEUV skal institusjonen som gjør innsigelse mot den tekniske reguleringsstandarden, grunngi dette.

Artikkel 14

Manglende godkjenning eller endring av utkast til tekniske reguleringsstandarder

• 1. Dersom Kommisjonen ikke godkjenner et utkast til teknisk reguleringsstandard eller endrer det i henhold til artikkel 10, skal Kommisjonen underrette Myndigheten, Europaparlamentet og Rådet om dette med en begrunnelse for den manglende godkjenningen.

• 2. Europaparlamentet eller Rådet kan, når det er hensiktsmessig, innen én måned etter underretningen omhandlet i nr. 1, innkalle den ansvarlige kommissær og Myndighetens styreleder til et ekstraordinært møte med Europaparlamentets vedkommende komité eller Rådet slik at de kan framlegge og redegjøre for sine meningsforskjeller.

Artikkel 15

Tekniske gjennomføringsstandarder

• 1. Myndigheten kan utarbeide tekniske gjennomføringsstandarder ved hjelp av gjennomføringsrettsakter i samsvar med artikkel 291 i TEUV på de områdene som er særlig angitt i rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2. Tekniske gjennomføringsstandarder skal være tekniske og ikke innebære strategiske beslutninger eller politiske valg, og innholdet skal tjene til å fastsette vilkårene for anvendelse av disse rettsaktene. Myndigheten skal framlegge sine utkast til tekniske gjennomføringsstandarder for Kommisjonen til godkjenning.

  Før utkastene til tekniske gjennomføringsstandarder framlegges for Kommisjonen, skal Myndigheten gjennomføre åpne offentlige høringer og analysere de mulige tilknyttede kostnadene og fordelene de innebærer, med mindre slike høringer og analyser ikke står i forhold til de berørte utkastene til tekniske gjennomføringsstandarders virkeområde og virkning eller hvor mye saken haster. Myndigheten skal også be om en uttalelse fra den relevante interessentgruppen omhandlet i artikkel 37.

  Dersom Myndigheten framlegger et utkast til teknisk gjennomføringsstandard, skal Kommisjonen umiddelbart videresende dette til Europaparlamentet og Rådet.

  Kommisjonen skal innen tre måneder etter mottak av et utkast til teknisk gjennomføringsstandard, beslutte om den kan godkjenne utkastet. Kommisjonen kan forlenge fristen med én måned. Dersom det er i Unionens interesse, kan Kommisjonen godkjenne utkastet til teknisk gjennomføringsstandard delvis eller med endringer.

  Dersom Kommisjonen har til hensikt ikke å godkjenne et utkast til teknisk gjennomføringsstandard eller godkjenne utkastet delvis eller med endringer, skal den sende utkastet tilbake til Myndigheten med en begrunnelse for hvorfor den ikke godkjenner det, eller eventuelt begrunne endringene. Myndigheten kan innen seks uker endre utkastet til teknisk gjennomføringsstandard på grunnlag av Kommisjonens forslag til endringer og framlegge det for Kommisjonen på nytt i form av en formell uttalelse. Myndigheten skal sende en kopi av sin formelle uttalelse til Europaparlamentet og Rådet.

  Dersom Myndigheten ved utløpet av seksukersfristen nevnt i femte ledd ikke har framlagt et endret utkast til teknisk gjennomføringsstandard, eller har framlagt et utkast til teknisk gjennomføringsstandard som ikke er endret i samsvar med Kommisjonens forslag til endringer, kan Kommisjonen vedta den tekniske gjennomføringsstandarden med de endringene den finner relevante, eller avvise den.

  Kommisjonen skal ikke endre innholdet i et utkast til teknisk gjennomføringsstandard utarbeidet av Myndigheten uten å samordne dette med Myndigheten på forhånd, som fastsatt i denne artikkel.

• 2. Dersom Myndigheten ikke har framlagt et utkast til teknisk gjennomføringsstandard innen fristen fastsatt i rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2, kan Kommisjonen anmode om et slikt utkast innen en ny frist.

• 3. Bare dersom Myndigheten ikke framlegger et utkast til teknisk gjennomføringsstandard for Kommisjonen innen fristen nevnt i nr. 2, kan Kommisjonen vedta en teknisk gjennomføringsstandard ved hjelp av en delegert rettsakt uten et utkast fra Myndigheten.

  Kommisjonen skal gjennomføre åpne offentlige høringer om utkastene til tekniske gjennomføringsstandarder og analysere de mulige tilknyttede kostnadene og fordelene de innebærer, med mindre slike høringer og analyser ikke står i forhold til de berørte utkastene til tekniske gjennomføringsstandarders virkeområde og virkning eller hvor mye saken haster. Kommisjonen skal også be om uttalelse eller råd fra den relevante interessentgruppen omhandlet i artikkel 37.

  Kommisjonen skal umiddelbart videresende utkastet til teknisk gjennomføringsstandard til Europaparlamentet og Rådet.

  Kommisjonen skal oversende sitt utkast til teknisk gjennomføringsstandard til Myndigheten. Myndigheten kan innen seks uker endre utkastet til teknisk gjennomføringsstandard og framlegge det for Kommisjonen i form av en formell uttalelse. Myndigheten skal sende en kopi av sin formelle uttalelse til Europaparlamentet og Rådet.

  Dersom Myndigheten ved utløpet av seksukersfristen nevnt i fjerde ledd ikke har framlagt et endret utkast til teknisk gjennomføringsstandard, kan Kommisjonen vedta den tekniske gjennomføringsstandarden.

  Dersom Myndigheten har framlagt et endret utkast til teknisk gjennomføringsstandard innen seksukersfristen, kan Kommisjonen endre utkastet til teknisk gjennomføringsstandard på grunnlag av Myndighetens forslag til endringer eller vedta den tekniske gjennomføringsstandarden med de endringene den finner relevante.

  Kommisjonen skal ikke endre innholdet i et utkast til tekniske gjennomføringsstandarder utarbeidet av Myndigheten uten å samordne dette med Myndigheten på forhånd, som fastsatt i denne artikkel.

• 4. De tekniske gjennomføringsstandardene skal vedtas i form av forordninger eller beslutninger. De skal kunngjøres i Den europeiske unions tidende og tre i kraft den dag som angis der.

Artikkel 16

Retningslinjer og anbefalinger

• 1. For å opprette en ensartet, formålstjenlig og effektiv tilsynspraksis i ESFS og sikre en felles, ensartet og sammenhengende anvendelse av unionsretten skal Myndigheten utstede retningslinjer og anbefalinger rettet til vedkommende myndigheter eller finansinstitusjoner.

• 2. Myndigheten skal om nødvendig gjennomføre åpne offentlige høringer om retningslinjene og anbefalingene og analysere de mulige tilknyttede kostnadene og fordelene. Slike høringer og analyser skal stå i forhold til retningslinjenes eller anbefalingenes virkeområde, art og virkning. Myndigheten skal også, dersom det er relevant, be om uttalelser eller råd fra den relevante interessentgruppen omhandlet i artikkel 37.

• 3. Vedkommende myndigheter og finansinstitusjonene skal gjøre sitt ytterste for å følge disse retningslinjene og anbefalingene.

  Innen to måneder etter at en retningslinje eller anbefaling er utstedt, skal hver vedkommende myndighet bekrefte om den følger eller har til hensikt å følge retningslinjen eller anbefalingen. Dersom en vedkommende myndighet ikke følger eller ikke har til hensikt å følge en retningslinje eller anbefaling, skal den underrette Myndigheten og gi en begrunnelse for dette.

  Myndigheten skal offentliggjøre at en vedkommende myndighet ikke følger eller ikke har til hensikt å følge nevnte retningslinje eller anbefaling. Myndigheten kan også i hvert enkelt tilfelle beslutte å offentliggjøre begrunnelsen som vedkommende myndighet har gitt for ikke å følge retningslinjen eller anbefalingen. Vedkommende myndighet skal motta forhåndsvarsel om slik offentliggjøring.

  Dersom retningslinjen eller anbefalingen krever det, skal finansinstitusjoner på en klar og utførlig måte rapportere om hvorvidt de følger retningslinjen eller anbefalingen.

• 4. I rapporten omhandlet i artikkel 43 nr. 5 skal Myndigheten underrette Europaparlamentet, Rådet og Kommisjonen om de retningslinjene og anbefalingene som er utstedt, opplyse om hvilke vedkommende myndigheter som ikke har fulgt dem, og redegjøre for hvordan Myndigheten har til hensikt å sikre at de berørte vedkommende myndigheter i framtiden vil følge Myndighetens retningslinjer og anbefalinger.

Artikkel 17

Overtredelse av unionsretten

• 1. Dersom en vedkommende myndighet ikke har anvendt rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2, eller har anvendt dem på en måte som kan være i strid med unionsretten, herunder de tekniske regulerings- og gjennomføringsstandardene som er opprettet i samsvar med artikkel 10–15, særlig ved å unnlate å sikre at finansinstitusjoner oppfyller kravene fastsatt i disse rettsaktene, skal Myndigheten handle i samsvar med den myndighet den er gitt i henhold til nr. 2, 3 og 6 i denne artikkel.

• 2. På anmodning fra en eller flere vedkommende myndigheter, Europaparlamentet, Rådet, Kommisjonen eller den relevante interessentgruppen eller av eget tiltak, og etter å ha underrettet den berørte vedkommende myndighet, kan Myndigheten granske den påståtte overtredelsen eller manglende anvendelsen av unionsretten.

  Uten at det berører myndigheten fastsatt i artikkel 35, skal vedkommende myndighet omgående framlegge alle de opplysningene som Myndigheten anser som nødvendige for granskingen.

• 3. Myndigheten kan, senest to måneder etter at granskingen er iverksatt, rette en anbefaling til berørte vedkommende myndighet med angivelse av hvilke tiltak som må treffes for å overholde unionsretten.

  Vedkommende myndighet skal innen ti virkedager etter mottak av anbefalingen underrette Myndigheten om de tiltak den har truffet eller har til hensikt å treffe for å sikre samsvar med unionsretten.

• 4. Dersom vedkommende myndighet ikke har rettet seg etter unionsretten innen én måned etter å ha mottatt Myndighetens anbefaling, kan Kommisjonen etter underretning fra Myndigheten eller av eget tiltak avgi en formell uttalelse som krever at vedkommende myndighet treffer de tiltak som er nødvendige for å overholde unionsretten. Kommisjonens formelle uttalelse skal ta hensyn til Myndighetens anbefaling.

  Kommisjonen skal avgi en slik formell uttalelse senest tre måneder etter at anbefalingen er vedtatt. Kommisjonen kan forlenge fristen med én måned.

  Myndigheten og vedkommende myndigheter skal framlegge alle nødvendige opplysninger for Kommisjonen.

• 5. Vedkommende myndighet skal innen ti virkedager etter mottak av den formelle uttalelsen omhandlet i nr. 4 underrette Kommisjonen og Myndigheten om de tiltak den har truffet eller har til hensikt å treffe for å etterkomme kravene i den formelle uttalelsen.

• 6. Dersom en vedkommende myndighet ikke etterkommer den formelle uttalelsen omhandlet i nr. 4 innen fristen fastsatt i beslutningen, og dersom det er nødvendig raskt å bringe overtredelsen til opphør for å opprettholde eller gjenopprette like konkurransevilkår i markedet eller sikre finanssystemets effektivitet og integritet, kan Myndigheten, uten at det berører Kommisjonens myndighet i henhold til artikkel 258 i TEUV, dersom de relevante kravene i rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2 får direkte anvendelse på finansinstitusjoner, treffe en enkeltbeslutning rettet til en finansinstitusjon med krav om at den treffer de nødvendige tiltak for å overholde sine forpliktelser i henhold til unionsretten, herunder bringe rettsstridig praksis til opphør.

  Myndighetens beslutning skal være i samsvar med den formelle uttalelsen avgitt av Kommisjonen i henhold til nr. 4.

• 7. Beslutninger truffet i henhold til nr. 6 skal ha forrang for eventuelle tidligere beslutninger truffet av vedkommende myndigheter i samme sak.

  Når de treffer tiltak i forbindelse med saker som er gjenstand for en formell uttalelse i henhold til nr. 4 eller en beslutning i henhold til nr. 6, skal vedkommende myndigheter etterkomme henholdsvis den formelle uttalelsen eller beslutningen.

• 8. I rapporten omhandlet i artikkel 43 nr. 5 skal Myndigheten angi hvilke vedkommende myndigheter og finansinstitusjoner som ikke har etterkommet de formelle uttalelsene eller beslutningene omhandlet i nr. 4 og 6.

Artikkel 18

Tiltak i krisesituasjoner

• 1. I tilfeller der en ugunstig utvikling kan utgjøre en alvorlig trussel mot finansmarkedenes ordnede virkemåte og integritet eller stabiliteten i hele eller deler av finanssystemet i Unionen, skal Myndigheten aktivt legge til rette for og om nødvendig samordne eventuelle tiltak som treffes av berørte vedkommende nasjonale tilsynsmyndigheter.

  For å kunne ivareta en slik tilretteleggings- eller samordningsrolle skal Myndigheten holdes fullt underrettet om enhver relevant utvikling og inviteres til å delta som observatør på alle relevante møter som holdes av de berørte vedkommende nasjonale tilsynsmyndigheter.

• 2. Etter anmodning fra Myndigheten, Kommisjonen eller ESRB kan Rådet, i samråd med Kommisjonen og ESRB, og, dersom det er hensiktsmessig, de europeiske tilsynsmyndigheter, treffe en beslutning rettet til Myndigheten, der det fastslås at det foreligger en krisesituasjon i henhold til denne forordning. Rådet skal vurdere nevnte beslutning på nytt med passende mellomrom og minst en gang i måneden. Dersom beslutningen ikke fornyes etter et tidsrom på én måned, skal den automatisk oppheves. Rådet kan til enhver tid erklære krisesituasjonen for opphørt.

  Dersom ESRB eller Myndigheten anser at en krisesituasjon kan oppstå, skal de utstede en fortrolig anbefaling til Rådet og gi en vurdering av situasjonen. Rådet skal deretter vurdere behovet for et møte. I denne sammenheng skal det sikres at det tas behørig hensyn til en fortrolig behandling.

  Dersom Rådet fastslår at det foreligger en krisesituasjon, skal det på behørig vis omgående underrette Europaparlamentet og Kommisjonen.

• 3. Dersom Rådet har truffet en beslutning i henhold til nr. 2 og det foreligger ekstraordinære omstendigheter der det er nødvendig med samordnede tiltak fra nasjonale myndigheters side for å reagere på en ugunstig utvikling som kan utgjøre en alvorlig trussel mot finansmarkedenes ordnede virkemåte og integritet eller stabiliteten i hele eller deler av finanssystemet i Unionen, kan Myndigheten treffe enkeltbeslutninger som pålegger vedkommende myndigheter å iverksette de nødvendige tiltak i samsvar med regelverket nevnt i artikkel 1 nr. 2 med sikte på å motvirke denne utviklingen ved å sikre at finansinstitusjoner og vedkommende myndigheter oppfyller kravene i dette regelverket.

• 4. Dersom en vedkommende myndighet ikke etterkommer Myndighetens beslutning omhandlet i nr. 3 innen fristen fastsatt i beslutningen, kan Myndigheten, uten at det berører Kommisjonens myndighet i henhold til artikkel 258 i TEUV, dersom de relevante kravene i rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2, herunder i tekniske regulerings- og gjennomføringsstandarder vedtatt i samsvar med nevnte rettsakter, får direkte anvendelse på finansinstitusjoner, treffe enkeltbeslutninger rettet til en finansinstitusjon med krav om at den treffer de nødvendige tiltak for å oppfylle sine forpliktelser i henhold til nevnte regelverk, herunder bringe rettsstridig praksis til opphør. Dette skal gjelde bare i situasjoner der en vedkommende myndighet ikke anvender rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2, herunder tekniske regulerings- og gjennomføringsstandarder vedtatt i samsvar med nevnte rettsakter, eller anvender dem på en måte som framstår som et åpenbart brudd på disse rettsaktene, og dersom det er nødvendig raskt å treffe tiltak for å gjenopprette finansmarkedenes ordnede virkemåte og integritet eller stabiliteten i hele eller deler av finanssystemet i Unionen.

• 5. Beslutninger truffet i henhold til nr. 4 skal ha forrang for eventuelle tidligere beslutninger truffet av vedkommende myndigheter i samme sak.

  Ethvert tiltak som treffes av vedkommende myndighet i forbindelse med saker som er gjenstand for en beslutning i henhold til nr. 3 eller 4, skal være forenlig med denne beslutningen.

Artikkel 19

Løsning av tvister mellom vedkommende myndigheter i grensekryssende situasjoner

• 1. Dersom en vedkommende myndighet har innvendinger mot framgangsmåten eller innholdet i en annen medlemsstats vedkommende myndighets tiltak eller kritiserer mangelen på tiltak i tilfeller angitt i rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2, kan Myndigheten, uten at det berører den myndighet som er fastsatt i artikkel 17, på anmodning fra en eller flere av de berørte myndigheter bistå myndighetene med å komme til enighet etter framgangsmåten i nr. 2-4 i denne artikkel.

  I tilfeller angitt i regelverket nevnt i artikkel 1 nr. 2, og dersom det på grunnlag av objektive kriterier kan fastslås at det foreligger en tvist mellom vedkommende myndigheter i forskjellige medlemsstater, kan Myndigheten av eget tiltak bistå myndighetene med å løse tvisten etter framgangsmåten i nr. 2-4.

• 2. Myndigheten skal fastsette en frist for forliket mellom vedkommende myndigheter, idet det tas hensyn til alle relevante frister fastsatt i rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2, til sakens kompleksitet og til hvor mye den haster. Myndigheten skal på dette stadium opptre som megler.

• 3. Dersom de berørte vedkommende myndigheter ikke kommer til enighet i meglingsfasen omhandlet i nr. 2, kan Myndigheten etter framgangsmåten fastsatt i artikkel 44 nr. 1 tredje og fjerde ledd med bindende virkning for de berørte vedkommende myndigheter treffe en beslutning med krav om at de treffer bestemte tiltak eller avstår fra å treffe tiltak med sikte på å løse tvisten, for å sikre samsvar med unionsretten.

• 4. Dersom en vedkommende myndighet ikke etterkommer Myndighetens beslutning og dermed unnlater å sikre at en finansinstitusjon oppfyller kravene som får direkte anvendelse på den i henhold til rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2, kan Myndigheten, uten at det berører Kommisjonens myndighet i henhold til artikkel 258 i TEUV, treffe en enkeltbeslutning rettet til en finansinstitusjon med krav om at den treffer de nødvendige tiltak for å oppfylle sine forpliktelser i henhold til unionsretten, herunder bringe en viss praksis til opphør.

• 5. Beslutninger truffet i henhold til nr. 4 skal ha forrang for eventuelle tidligere beslutninger truffet av vedkommende myndigheter i samme sak. Ethvert tiltak som treffes av vedkommende myndighet i forbindelse med saker som er gjenstand for en beslutning i henhold til nr. 3 eller 4, skal være forenlig med denne beslutningen.

• 6. I rapporten omhandlet i artikkel 50 nr. 2 skal styrelederen for Myndigheten angi arten og typen av tvist mellom vedkommende myndigheter, hvilke avtaler som er inngått, og hvilke beslutninger som er truffet for å løse tvistene.

Artikkel 20

Løsning av tverrsektorielle tvister mellom vedkommende myndigheter

Felleskomiteen skal etter framgangsmåten fastsatt i artikkel 19 og 56 løse tverrsektorielle tvister som måtte oppstå mellom vedkommende myndigheter som definert i henholdsvis artikkel 4 nr. 2 i denne forordning, i forordning (EU) nr. 1093/2010 og i forordning (EU) nr. 1095/2010.

Artikkel 21

Tilsynskollegier

• 1. Myndigheten skal bidra til å fremme og overvåke at tilsynskollegiene omhandlet i direktiv 2009/138/EF virker på en formålstjenlig, effektiv og ensartet måte, og fremme ensartet anvendelse av unionsretten blant tilsynskollegiene. Med mål om en tilnærming med hensyn til beste tilsynspraksis skal personale fra Myndigheten kunne delta i tilsynskollegienes virksomhet, herunder stedlig tilsyn, som utføres i fellesskap av to eller flere vedkommende myndigheter.

• 2. Myndigheten skal innta en ledende rolle når det gjelder å sikre at tilsynskollegier for institusjoner som driver grensekryssende virksomhet, virker på en ensartet og sammenhengende måte i hele Unionen, idet det tas hensyn til den systemrisikoen finansinstitusjonene omhandlet i artikkel 23 utgjør.

  Med hensyn til dette nummer og nr. 1 i denne artikkel skal Myndigheten anses for å være «vedkommende myndighet» i henhold til relevant regelverk.

  Myndigheten kan

  • a) i samarbeid med vedkommende myndigheter samle inn og dele alle relevante opplysninger for å lette kollegiets arbeid samt opprette og forvalte et sentralt system for å gjøre slike opplysninger tilgjengelige for vedkommende myndigheter i kollegiet,

  • b) innlede og samordne stresstester i hele Unionen i samsvar med artikkel 32 for å vurdere finansinstitusjoners motstandsdyktighet, særlig den systemrisikoen finansinstitusjoner omhandlet i artikkel 23 utgjør, mot ugunstig markedsutvikling og vurdere om systemrisikoen kan øke i stressituasjoner, idet det sikres at det på nasjonalt plan anvendes en konsekvent metode for slike tester, og at det ved behov rettes en anbefaling til vedkommende myndigheter om å rette opp problemer som påvises ved stresstesten,

  • c) fremme et effektivt og formålstjenlig tilsyn, herunder vurdere de risikoene finansinstitusjoner er eller kan bli eksponert for, som fastslått under tilsynsprosessen eller i stressituasjoner,

  • d) overvåke, i samsvar med oppgavene og myndigheten angitt i denne forordning, de oppgavene vedkommende myndigheter utfører, og

  • e) anmode et kollegium om ytterligere overveielser i saker der den mener at beslutningen vil føre til feil anvendelse av unionsretten eller ikke vil bidra til å nå målet om tilnærming av tilsynspraksis. Myndigheten kan også anmode gruppetilsynsmyndigheten om å planlegge et møte i kollegiet eller tilføye et punkt på dagsordenen for et møte.

• 3. Myndigheten kan utarbeide utkast til tekniske regulerings- og gjennomføringsstandarder for å sikre ensartede vilkår for anvendelse av bestemmelsene om tilsynskollegienes virkemåte og utstede retningslinjer og anbefalinger vedtatt i henhold til artikkel 16 for å fremme en tilnærming av tilsynsrutiner og beste praksis vedtatt av tilsynskollegiene.

• 4. Myndigheten skal ha en rettslig bindende meglerrolle for å løse tvister mellom vedkommende myndigheter etter framgangsmåten fastsatt i artikkel 19. Myndigheten kan treffe tilsynsbeslutninger som får direkte anvendelse på den berørte institusjon i samsvar med artikkel 19.

Artikkel 22

Alminnelige bestemmelser

• 1. Myndigheten skal behørig vurdere systemrisiko som fastsatt i forordning (EU) nr. 1092/2010. Den skal behandle enhver risiko for forstyrrelse av de finansielle tjenestene som

  • a) skyldes en svekkelse i hele eller deler av finanssystemet og

  • b) kan få alvorlige negative følger for det indre marked og realøkonomien.

  Myndigheten skal, når det er hensiktsmessig, ta hensyn til den overvåking og vurdering av systemrisikoer som er utarbeidet av ESRB og Myndigheten, og reagere på varsler og anbefalinger fra ESRB i samsvar med artikkel 17 i forordning (EU) nr. 1092/2010.

• 2. Myndigheten skal i samarbeid med ESRB og i samsvar med artikkel 23 nr. 1 utarbeide en felles strategi for påvisning og måling av systemviktighet, herunder kvantitative og kvalitative indikatorer etter behov.

  Disse indikatorene skal være et viktig element ved fastsettelsen av hensiktsmessige tilsynstiltak. Myndigheten skal overvåke graden av tilnærming mellom de fastsatte tiltakene for å fremme en felles strategi.

• 3. Uten at det berører rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2, skal Myndigheten om nødvendig utarbeide ytterligere retningslinjer og anbefalinger for finansinstitusjoner for å ta hensyn til den systemrisikoen de utgjør.

  Myndigheten skal sikre at den systemrisikoen finansinstitusjoner utgjør, tas i betraktning når den utarbeider utkast til tekniske regulerings- og gjennomføringsstandarder på de områdene som er fastsatt i rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2.

• 4. På anmodning fra en eller flere vedkommende myndigheter, Europaparlamentet, Rådet eller Kommisjonen eller av eget tiltak kan Myndigheten gjennomføre en undersøkelse av en bestemt type finansinstitusjon eller produkttype eller type atferd for å vurdere mulige trusler mot finanssystemets stabilitet og gi de berørte vedkommende myndigheter egnede anbefalinger om tiltak.

  For dette formål kan Myndigheten utøve den myndighet den gis i henhold til denne forordning, herunder artikkel 35.

• 5. Felleskomiteen skal sikre en overordnet samordning på tvers av sektorer av den virksomhet som utøves i henhold til denne artikkel.

Artikkel 23

Påvisning og måling av systemrisiko

• 1. Myndigheten skal i samråd med ESRB utarbeide kriterier for påvisning og måling av systemrisiko og en hensiktsmessig ordning for stresstesting som omfatter en vurdering av muligheten for at den systemrisikoen finansinstitusjoner utgjør, kan øke i stressituasjoner.

  Myndigheten skal utvikle en hensiktsmessig ordning for stresstesting for å bidra til å fastslå hvilke finansinstitusjoner som kan utgjøre en systemrisiko. Slike institusjoner skal underlegges skjerpet tilsyn og om nødvendig framgangsmåtene for gjenoppretting og omstrukturering omhandlet i artikkel 25.

• 2. Myndigheten skal fullt ut ta hensyn til relevante internasjonale metoder når den utarbeider kriteriene for påvisning og måling av den systemrisikoen forsikringsforetak, gjenforsikringsforetak og tjenestepensjonsforetak kan utgjøre, herunder de metodene som er fastsatt av Rådet for finansiell stabilitet, Det internasjonale valutafond, Den internasjonale organisasjonen for forsikringstilsyn og Den internasjonale oppgjørsbank.

Artikkel 24

Permanent evne til å reagere på systemrisiko

• 1. Myndigheten skal sikre at den løpende har faglig kapasitet til å reagere effektivt dersom det skulle oppstå systemrisiko som omhandlet i artikkel 22 og 23, særlig med hensyn til institusjoner som utgjør en systemrisiko.

• 2. Myndigheten skal utføre de oppgavene den gis ved denne forordning og regelverket nevnt i artikkel 1 nr. 2, og skal bidra til å sikre et sammenhengende og samordnet system for krisehåndtering og kriseløsning i Unionen.

Artikkel 25

Framgangsmåter for gjenoppretting og omstrukturering

• 1. Myndigheten skal bidra til og delta aktivt i utviklingen og samordningen av effektive og ensartede gjenopprettings- og omstruktureringsplaner, framgangsmåter i krisesituasjoner og forebyggende tiltak for å redusere virkningene på systemet av en eventuell svikt.

• 2. Myndigheten kan fastsette beste praksis med sikte på å lette omstrukturering av institusjoner og særlig konserner som driver grensekryssende virksomhet, på en måte som hindrer spredning av negative virkninger, sikre at egnede verktøyer, herunder tilstrekkelige ressurser, er tilgjengelige og gjøre det mulig å omstrukturere institusjonen eller konsernet på en ordnet og kostnadseffektiv måte til rett tid.

• 3. Myndigheten kan utarbeide tekniske regulerings- og gjennomføringsstandarder som fastsatt i rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2 etter framgangsmåten fastsatt i artikkel 10–15.

Artikkel 26

Utvikling av et europeisk nettverk av nasjonale forsikringsgarantiordninger

Myndigheten kan bidra til vurderingen av behovet for et europeisk nettverk av nasjonale forsikringsgarantiordninger som er tilstrekkelig finansiert og harmonisert.

Artikkel 27

Forebygging, håndtering og løsning av kriser

Myndigheten kan bli anmodet av Kommisjonen om å bidra til vurderingen nevnt i artikkel 242 i direktiv 2009/138/EF, særlig med hensyn til tilsynsmyndighetenes samarbeid innenfor tilsynskollegiene og om kollegiene virker på en hensiktsmessig måte, tilsynspraksis for fastsettelse av kapitalkravtillegg, vurderingen av fordelene ved å styrke konserntilsyn og kapitalforvaltning innenfor et konsern av forsikrings- og gjenforsikringsforetak, herunder mulige tiltak for å styrke en god grensekryssende forvaltning av forsikringskonserner, særlig med hensyn til risikohåndtering og forvaltning av eiendeler, og rapportering om ny utvikling og framgang med hensyn til

• a) en harmonisert ramme for tidlig inngrep,

• b) praksis for en sentralisert risikohåndtering i konserner og hvordan konserninterne modeller fungerer, herunder stresstester,

• c) transaksjoner innenfor konsernet og risikokonsentrasjoner,

• d) virkningene av diversifisering og konsentrasjon over tid,

• e) en harmonisert ramme for overføring av eiendeler og for framgangsmåter for insolvens og avvikling som fjerner de relevante nasjonale selskapsrettslige hindringene for overføring av eiendeler,

• f) et likeverdig nivå for vern av forsikringstakere og begunstigede i foretak innenfor samme konsern, særlig i krisesituasjoner,

• g) en harmonisert og tilstrekkelig finansiert EU-løsning for forsikringsgarantiordninger.

  Med hensyn til bokstav f) kan Myndigheten også rapportere om ny utvikling og framgang med hensyn til et sett av samordnede nasjonale ordninger for krisehåndtering, herunder behovet for et system av sammenhengende og troverdige finansieringsordninger med hensiktsmessige finansieringsvirkemidler.

  Gjennomgåelsen av denne forordning i henhold til artikkel 81 skal særlig omfatte en undersøkelse av muligheten for å styrke Myndighetens rolle innenfor en ramme av forebygging, håndtering og løsning av kriser.

Artikkel 28

Delegering av oppgaver og ansvar

• 1. Vedkommende myndigheter kan, med samtykke fra den ansvaret delegeres til, delegere oppgaver og ansvar til Myndigheten eller andre vedkommende myndigheter på de vilkår som er fastsatt i denne artikkel. Medlemsstatene kan fastsette særlige ordninger for delegering av ansvar som må overholdes før deres vedkommende myndigheter inngår slike delegeringsavtaler, og som kan begrense omfanget av delegeringen til det som er nødvendig for effektivt tilsyn med finansinstitusjoner eller finanskonserner som driver grensekryssende virksomhet.

• 2. Myndigheten skal stimulere til og lette delegering av oppgaver og ansvar mellom vedkommende myndigheter ved å fastsette hvilke oppgaver og hvilket ansvar som kan delegeres eller utøves i fellesskap, og ved å fremme beste praksis.

• 3. Delegering av ansvar skal medføre en omfordeling av den myndighet som er fastsatt i rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2. Lovgivningen som gjelder for den myndighet ansvaret delegeres til, får anvendelse på framgangsmåten, håndhevingen, den administrative kontrollen og domstolskontrollen knyttet til det delegerte ansvaret.

• 4. Vedkommende myndigheter skal underrette Myndigheten om de delegeringsavtalene de har til hensikt å inngå. De skal sette avtalene i kraft tidligst en måned etter at Myndigheten er underrettet.

  Myndigheten kan avgi uttalelse om den planlagte avtalen innen en måned etter at den er blitt underrettet.

  Myndigheten skal på en hensiktsmessig måte offentliggjøre enhver delegeringsavtale slik den er inngått av vedkommende myndigheter, for å sikre at alle berørte parter er behørig underrettet.

Artikkel 29

Felles tilsynskultur

• 1. Myndigheten skal bidra aktivt til å bygge opp en felles tilsynskultur i Unionen og en konsekvent tilsynspraksis samt sikre ensartede framgangsmåter og konsekvente metoder i hele Unionen. Myndigheten skal minst

  • a) avgi uttalelser til vedkommende myndigheter,

  • b) fremme effektiv bilateral og multilateral utveksling av opplysninger mellom vedkommende myndigheter, samtidig som gjeldende bestemmelser om fortrolighet og personvern i relevant unionsregelverk overholdes,

  • c) bidra til at det utarbeides ensartede tilsynsstandarder, herunder standarder for rapportering, og internasjonale regnskapsstandarder av høy kvalitet i samsvar med artikkel 1 nr. 3,

  • d) gjennomgå anvendelsen av de relevante tekniske regulerings- og gjennomføringsstandardene Kommisjonen har vedtatt, og av de retningslinjene og anbefalingene Myndigheten har utstedt, samt foreslå endringer der dette er hensiktsmessig, og

  • e) opprette opplæringsprogrammer innenfor og på tvers av sektorer, lette utveksling av personale og oppmuntre vedkommende myndigheter til å intensivere bruken av ordninger for utlån av personale og andre verktøyer.

• 2. Myndigheten kan etter behov utvikle nye praktiske hjelpemidler og tilnærmingsverktøyer for å fremme felles tilsynsmetoder og -praksis.

Artikkel 30

Fagfellevurderinger av vedkommende myndigheter

• 1. Myndigheten skal med jevne mellomrom organisere og gjennomføre fagfellevurderinger av deler av eller hele virksomheten til vedkommende myndigheter for å styrke konsekvensen i tilsynsresultatene ytterligere. For dette formål skal Myndigheten utvikle metoder som gjør det mulig å foreta en objektiv vurdering og sammenligning av de myndigheter som blir vurdert. Ved fagfellevurdering skal det tas hensyn til eksisterende opplysninger og vurderinger som allerede er gjort av den berørte vedkommende myndighet.

• 2. Fagfellevurderingen skal omfatte, men ikke begrenses til, en vurdering av

  • a) hvorvidt vedkommende myndigheters ressurser og styringsformer er hensiktsmessige, særlig med hensyn til en effektiv anvendelse av de tekniske regulerings- og gjennomføringsstandardene omhandlet i artikkel 10–15 og rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2 samt evnen til å reagere på markedsutviklingen,

  • b) graden av tilnærming som er oppnådd i anvendelsen av unionsretten og i tilsynspraksis, herunder de tekniske regulerings- og gjennomføringsstandardene, retningslinjene og anbefalingene vedtatt i henhold til artikkel 10–16, og i hvilken grad tilsynspraksisen bidrar til oppfyllelse av målene fastsatt i unionsretten,

  • c) beste praksis utviklet av en vedkommende myndighet som kan være nyttig å ta i bruk for andre vedkommende myndigheter,

  • d) effektiviteten og graden av tilnærming som er oppnådd i håndhevingen av bestemmelser som er vedtatt for gjennomføring av unionsretten, herunder forvaltningsmessige tiltak og sanksjoner iverksatt mot ansvarlige personer i tilfeller der disse bestemmelsene ikke er overholdt.

• 3. På grunnlag av en fagfellevurdering kan Myndigheten utstede retningslinjer og anbefalinger i samsvar med artikkel 16. I samsvar med artikkel 16 nr. 3 skal vedkommende myndigheter etterstrebe å følge disse retningslinjene og anbefalingene. Myndigheten skal ta hensyn til resultatet av fagfellevurderingen når den utarbeider utkast til tekniske regulerings- eller gjennomføringsstandarder i samsvar med artikkel 10–15.

• 4. Myndigheten skal offentliggjøre beste praksis som påvises ved fagfellevurderinger. I tillegg kan alle andre resultater fra fagfellevurderinger offentliggjøres etter samtykke fra den vedkommende myndighet som er gjenstand for fagfellevurderingen.

Artikkel 31

Samordningsfunksjon

Myndigheten skal ivareta den generelle samordningen av vedkommende myndigheter, særlig i situasjoner der en ugunstig utvikling vil kunne true finansmarkedenes ordnede virkemåte og integritet eller stabiliteten i finanssystemet i Unionen.

Myndigheten skal fremme en samordnet reaksjon fra Unionen, blant annet ved å

• a) lette utveksling av opplysninger mellom vedkommende myndigheter,

• b) fastsette omfanget av og, når det er mulig og hensiktsmessig, kontrollere at de opplysningene som bør gjøres tilgjengelige for berørte vedkommende myndigheter, er pålitelige,

• c) utføre ikke-bindende megling på anmodning fra vedkommende myndighet eller av eget tiltak, uten at dette berører artikkel 19,

• d) underrette ESRB omgående om eventuelle krisesituasjoner,

• e) treffe alle hensiktsmessige tiltak i forbindelse med en utvikling som kan true finansmarkedenes virkemåte, med sikte på å lette samordningen av tiltak som treffes av berørte vedkommende myndigheter,

• f) sentralisere opplysninger mottatt fra vedkommende myndigheter i samsvar med artikkel 21 og 35 som følge av den lovfestede rapporteringsplikten for institusjoner som driver virksomhet i mer enn én medlemsstat. Myndigheten skal videreformidle disse opplysningene til andre berørte vedkommende myndigheter.

Artikkel 32

Vurdering av markedsutviklingen

• 1. Myndigheten skal overvåke og vurdere markedsutviklingen innenfor sitt ansvarsområde og om nødvendig underrette Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske banktilsynsmyndighet) og Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndighet), ESRB, Europaparlamentet, Rådet og Kommisjonen om relevante tendenser innenfor tilsyn på mikroplan, potensielle risikoer og sårbarhet. Myndigheten skal i sin vurdering ta med en økonomisk analyse av de markedene der finansinstitusjoner driver virksomhet, og en vurdering av den potensielle markedsutviklingens innvirkning på slike institusjoner.

• 2. Myndigheten skal i samarbeid med ESRB iverksette og samordne vurderinger på unionsplan av finansinstitusjonenes motstandsdyktighet mot en ugunstig markedsutvikling. For dette formål skal den utvikle følgende til bruk for vedkommende myndigheter:

  • a) felles metoder for å vurdere hvilken virkning økonomiske scenarioer vil ha på en institusjons finansielle stilling,

  • b) felles strategier for hvordan resultatene av vurderingene av finansinstitusjonenes motstandsdyktighet formidles,

  • c) felles metoder for å vurdere hvilken virkning visse produkter eller distribusjonsprosesser har på en institusjons finansielle stilling og på informasjonen til forsikringstakere, medlemmer av pensjonsordninger, begunstigede og kunder.

• 3. Uten at det berører ESRBs oppgaver fastsatt i forordning (EU) nr. 1092/2010, skal Myndigheten minst én gang i året, og om nødvendig oftere, framlegge for Europaparlamentet, Rådet, Kommisjonen og ESRB vurderinger av tendenser, potensielle risikoer og sårbarhet innenfor sitt ansvarsområde.

  Myndigheten skal i disse vurderingene ta med en klassifisering av de risikoene og den sårbarheten som er viktigst, og om nødvendig anbefale forebyggende tiltak eller utbedringstiltak.

• 4. Myndigheten skal sikre en tilstrekkelig dekning av utvikling, risiko og sårbarhet på tvers av sektorer ved å samarbeide nært med Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske banktilsynsmyndighet) og Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndighet) gjennom Felleskomiteen.

Artikkel 33

Internasjonale forbindelser

• 1. Uten at det berører medlemsstatenes eller unionsinstitusjonenes respektive myndighet, kan Myndigheten opprette kontakter og inngå forvaltningsavtaler med tilsynsmyndigheter, internasjonale organisasjoner og forvaltninger i tredjestater. Disse avtalene skal ikke medføre juridiske forpliktelser for Unionen og dens medlemsstater og skal heller ikke hindre medlemsstatene og deres vedkommende myndigheter i å inngå bilaterale eller multilaterale avtaler med disse tredjestatene.

• 2. Myndigheten skal bistå i forberedelsen av beslutninger om likeverdighet som skal gjelde for tilsynsordninger i tredjestater i samsvar med rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2.

• 3. I rapporten omhandlet i artikkel 43 nr. 5 skal Myndigheten angi hvilke forvaltningsavtaler som er inngått med internasjonale organisasjoner eller tredjestaters forvaltninger, og hvilken bistand den har gitt i forberedelsen av beslutninger om likeverdighet.

Artikkel 34

Andre oppgaver

• 1. Myndigheten kan på anmodning fra Europaparlamentet, Rådet eller Kommisjonen eller av eget tiltak avgi uttalelser til Europaparlamentet, Rådet eller Kommisjonen om alle spørsmål knyttet til dens ansvarsområde.

• 2. Når det gjelder tilsynsvurderinger av fusjoner og erverv som omfattes av direktiv 92/49/EØF og direktiv 2002/83/EF og 2005/68/EF, som endret ved direktiv 2007/44/EF, og som i henhold til nevnte direktiver krever samråd mellom vedkommende myndigheter i to eller flere medlemsstater, kan Myndigheten etter søknad fra en av de berørte vedkommende myndigheter avgi og offentliggjøre en uttalelse om en tilsynsvurdering, unntatt i forbindelse med kriteriene fastsatt i artikkel 15b nr. 1 bokstav e) i direktiv 92/49/EØF, artikkel 15b nr. 1 bokstav e) i direktiv 2002/83/EF og artikkel 19a nr. 1 bokstav e) i direktiv 2005/68/EF. Uttalelsen skal avgis omgående og uansett innen utgangen av vurderingsperioden i samsvar med direktiv 92/49/EØF og direktiv 2002/83/EF og 2005/68/EF, som endret ved direktiv 2007/44/EF. Artikkel 35 får anvendelse på de områdene Myndigheten kan avgi uttalelse om.

Artikkel 35

Innsamling av opplysninger

• 1. På anmodning fra Myndigheten skal medlemsstatenes vedkommende myndigheter gi Myndigheten alle de opplysningene den trenger for å utføre de oppgavene den er pålagt i henhold til denne forordning, forutsatt at de har lovlig tilgang til de relevante opplysningene, og at anmodningen om opplysninger er nødvendig sett i forhold til den aktuelle oppgavens art.

• 2. Myndigheten kan også be om at opplysninger framlegges med regelmessige mellomrom og i bestemte formater. Slike anmodninger skal om mulig framsettes ved bruk av felles rapporteringsformater.

• 3. Etter en behørig begrunnet anmodning fra en medlemsstats vedkommende myndighet kan Myndigheten framlegge enhver opplysning som er nødvendig for at vedkommende myndighet skal kunne utføre sine oppgaver i samsvar med kravene om taushetsplikt fastsatt i sektorregelverket og i artikkel 70.

• 4. Før Myndigheten anmoder om opplysninger i henhold til denne artikkel, og for å unngå dobbel rapporteringsplikt, skal den ta hensyn til all relevant eksisterende statistikk som er utarbeidet og formidlet av Det europeiske statistikksystem og Det europeiske system av sentralbanker.

• 5. Dersom opplysningene ikke er tilgjengelige eller ikke framlegges av vedkommende myndighet til rett tid, kan Myndigheten rette en behørig begrunnet anmodning til andre tilsynsmyndigheter, til det departement som har ansvar for finansspørsmål, dersom dette har tilsynsopplysninger til rådighet, til den nasjonale sentralbank eller til den berørte medlemsstats statistikkontor.

• 6. Dersom opplysningene ikke er tilgjengelige eller ikke framlegges til rett tid i henhold til nr. 1 eller 5, kan Myndigheten rette en behørig begrunnet anmodning direkte til de berørte finansinstitusjonene. Den begrunnede anmodningen skal inneholde en forklaring på hvorfor opplysningene om de enkelte finansinstitusjonene er nødvendige.

  Myndigheten skal underrette berørte vedkommende myndigheter om anmodninger i henhold til dette nummer og nr. 5.

  På anmodning fra Myndigheten skal vedkommende myndigheter bistå Myndigheten i innsamlingen av opplysninger.

• 7. Myndigheten kan benytte fortrolige opplysninger mottatt i henhold til denne artikkel bare ved utførelsen av de oppgavene den er pålagt ved denne forordning.

Artikkel 36

Forholdet til ESRB

• 1. Myndigheten skal samarbeide nært og regelmessig med ESRB.

• 2. Myndigheten skal regelmessig og til rett tid gi ESRB de opplysningene som er nødvendige for at ESRB skal kunne utføre sine oppgaver. Alle data som er nødvendige for at ESRB skal kunne utføre sine oppgaver, og som ikke finnes i summarisk eller sammenfattet form, skal omgående framlegges for ESRB etter en begrunnet anmodning som fastsatt i artikkel 15 i forordning (EU) nr. 1092/2010. Myndigheten skal i samarbeid med ESRB fastsette formålstjenlige interne framgangsmåter for overføring av fortrolige opplysninger, særlig opplysninger om de enkelte finansinstitusjonene.

• 3. Myndigheten skal i samsvar med nr. 4 og 5 sikre hensiktsmessig oppfølging av varsler og anbefalinger fra ESRB omhandlet i artikkel 16 i forordning (EU) nr. 1092/2010.

• 4. Når Myndigheten mottar et varsel eller en anbefaling som ESRB har rettet til den, skal Myndigheten omgående innkalle til et møte i tilsynsstyret og vurdere hvilke følger et slikt varsel eller en slik anbefaling har for utførelsen av dens oppgaver.

  Myndigheten skal, etter den relevante framgangsmåten for beslutningstaking i samsvar med den myndighet den er gitt ved denne forordning, beslutte hvilke tiltak som skal treffes for å håndtere de problemene som påpekes i varselet eller anbefalingen.

  Dersom Myndigheten ikke følger opp en anbefaling, skal den gi ESRB og Rådet en begrunnelse for dette.

• 5. Når Myndigheten mottar et varsel eller en anbefaling fra ESRB som er rettet til en vedkommende myndighet, skal Myndigheten, dersom det er relevant, utøve den myndighet den er gitt ved denne forordning til å sikre at den følges opp til rett tid.

  Dersom adressaten ikke har til hensikt å følge anbefalingen fra ESRB, skal den underrette tilsynsstyret og drøfte sin begrunnelse med tilsynsstyret.

  Vedkommende myndighet skal ta behørig hensyn til tilsynsstyrets synspunkter når den underretter Rådet og ESRB i samsvar med artikkel 17 i forordning (EU) nr. 1092/2010.

• 6. Ved utførelsen av de oppgavene som er fastsatt i denne forordning, skal Myndigheten i størst mulig grad ta hensyn til ESRBs varsler og anbefalinger.

Artikkel 37

Interessentgruppe for forsikring og gjenforsikring og interessentgruppe for tjenestepensjoner

• 1. For å lette samråd med berørte parter på områder som er relevante for Myndighetens oppgaver, skal det opprettes en interessentgruppe for forsikring og gjenforsikring og en interessentgruppe for tjenestepensjoner (heretter samlet kalt «interessentgruppene»). Interessentgruppene skal rådspørres om tiltak som treffes i henhold til artikkel 10–15 om tekniske regulerings- og gjennomføringsstandarder og, med mindre retningslinjene og anbefalingene gjelder enkelte finansinstitusjoner, artikkel 16 om retningslinjer og anbefalinger. Dersom det må treffes hastetiltak og samråd blir umulig, skal interessentgruppene underrettes så raskt som mulig.

  Interessentgruppene skal møtes minst fire ganger i året. De kan i fellesskap diskutere områder av felles interesse og skal underrette hverandre om andre spørsmål som blir diskutert.

  Medlemmer av den ene interessentgruppen kan også være medlemmer av den andre.

• 2. Interessentgruppen for forsikring og gjenforsikring skal ha 30 medlemmer som er likelig fordelt på forsikrings- og gjenforsikringsforetak som driver virksomhet i Unionen, representanter for deres ansatte samt forbrukere, brukere av forsikrings- og gjenforsikringstjenester, representanter for små og mellomstore bedrifter og representanter for relevante yrkessammenslutninger. Minst fem av medlemmene skal være uavhengige anerkjente akademikere. Ti av medlemmene skal representere forsikringsforetak, gjenforsikringsforetak og forsikringsformidlere, hvorav tre skal representere kooperative og gjensidige forsikringsgivere eller gjenforsikrere.

• 3. Interessentgruppen for tjenestepensjoner skal ha 30 medlemmer som er likelig fordelt på tjenestepensjonsforetak som driver virksomhet i Unionen, representanter for arbeidstakere, representanter for begunstigede, representanter for små og mellomstore bedrifter og representanter for relevante yrkessammenslutninger. Minst fem av medlemmene skal være uavhengige anerkjente akademikere. Ti av medlemmene skal representere tjenestepensjonsforetak.

• 4. Medlemmene av interessentgruppene skal utnevnes av tilsynsstyret etter forslag fra de berørte partene. Når tilsynsstyret treffer sin beslutning, skal det i den grad det er mulig sikre at det foretas en hensiktsmessig geografisk og kjønnsmessig fordeling mellom representanter for de berørte partene i hele Unionen.

• 5. Myndigheten skal, med forbehold for taushetsplikten fastsatt i artikkel 70, framlegge alle nødvendige opplysninger og stille nødvendige sekretariatsfunksjoner til rådighet for interessentgruppene. Medlemmer av interessentgruppene som representerer ideelle organisasjoner, med unntak av representanter for næringen, skal motta tilfredsstillende godtgjøring. Interessentgruppene kan opprette arbeidsgrupper for tekniske spørsmål. Medlemmer av interessentgruppene skal ha en mandatperiode på to og et halvt år, og deretter skal det innledes en ny framgangsmåte for utvelging.

  Mandatet til medlemmene av interessentgruppene kan fornyes én gang.

• 6. Interessentgruppene kan avgi uttalelser og gi råd til Myndigheten i alle spørsmål som gjelder Myndighetens oppgaver, med særlig vekt på oppgavene fastsatt i artikkel 10–16 og artikkel 29, 30 og 32.

• 7. Interessentgruppene skal vedta sin forretningsorden med to tredels flertall blant sine medlemmer.

• 8. Myndigheten skal offentliggjøre interessentgruppenes uttalelser og råd og resultatene av deres samråd.

Artikkel 38

Beskyttelsestiltak

• 1. Myndigheten skal sikre at ingen beslutninger truffet i henhold til artikkel 18 eller 19 på noen måte berører medlemsstatenes finanspolitiske ansvar.

• 2. Dersom en medlemsstat mener at en beslutning truffet i henhold til artikkel 19 nr. 3 berører dens finanspolitiske ansvar, kan den innen to uker etter at vedkommende myndighet er blitt underrettet om Myndighetens beslutning, underrette Myndigheten og Kommisjonen om at beslutningen ikke vil bli gjennomført av vedkommende myndighet.

  I sin underretning skal medlemsstaten klart og tydelig forklare hvorfor og hvordan beslutningen berører dens finanspolitiske ansvar.

  Ved en slik underretning skal Myndighetens beslutning midlertidig oppheves.

  Innen én måned etter underretningen fra medlemsstaten skal Myndigheten underrette medlemsstaten om hvorvidt den opprettholder sin beslutning, eller om den endrer eller tilbakekaller den. Dersom beslutningen opprettholdes eller endres, skal Myndigheten erklære at finanspolitiske ansvarsområder ikke berøres.

  Dersom Myndigheten opprettholder sin beslutning, skal Rådet på et av sine møter senest to måneder etter at Myndigheten har underrettet medlemsstaten som fastsatt i fjerde ledd, med et flertall av de avgitte stemmene avgjøre om Myndighetens beslutning skal opprettholdes.

  Dersom Rådet etter å ha behandlet saken ikke treffer en beslutning om å opprettholde Myndighetens beslutning i samsvar med femte ledd, skal Myndighetens beslutning oppheves.

• 3. Dersom en medlemsstat mener at en beslutning truffet i henhold til artikkel 18 nr. 3 berører dens finanspolitiske ansvar, kan den innen tre virkedager etter at vedkommende myndighet er blitt underrettet om Myndighetens beslutning, underrette Myndigheten, Kommisjonen og Rådet om at beslutningen ikke vil bli gjennomført av vedkommende myndighet.

  I sin underretning skal medlemsstaten klart og tydelig forklare hvorfor og hvordan beslutningen berører dens finanspolitiske ansvar.

  Ved en slik underretning skal Myndighetens beslutning midlertidig oppheves.

  Rådet skal innen ti virkedager innkalle til et møte og med simpelt flertall av sine medlemmer treffe en beslutning om hvorvidt Myndighetens beslutning skal tilbakekalles.

  Dersom Rådet etter å ha behandlet saken ikke treffer en beslutning om å tilbakekalle Myndighetens beslutning i samsvar med fjerde ledd, skal den midlertidige opphevingen av Myndighetens beslutning opphøre.

• 4. Dersom Rådet har truffet en beslutning i samsvar med nr. 3 om ikke å tilbakekalle en beslutning truffet av Myndigheten som gjelder artikkel 18 nr. 3, og den berørte medlemsstat fortsatt mener at Myndighetens beslutning berører dens finanspolitiske ansvar, kan nevnte medlemsstat underrette Kommisjonen og Myndigheten og anmode om at Rådet tar saken opp til ny behandling. Den berørte medlemsstat skal tydelig angi grunnene til at den ikke er enig i Rådets beslutning.

  Innen fire uker etter underretningen omhandlet i første ledd skal Rådet bekrefte sin opprinnelige beslutning eller treffe ny beslutning i samsvar med nr. 3.

  Rådet kan forlenge fristen på fire uker med ytterligere fire uker dersom omstendighetene krever det.

• 5. Ethvert misbruk av denne artikkel, særlig i forbindelse med en beslutning truffet av Myndigheten som ikke har betydelige eller vesentlige finanspolitiske følger, er uforenlig med det indre marked og skal være forbudt.

Artikkel 39

Framgangsmåte for beslutningstaking

• 1. Før Myndigheten treffer beslutninger i henhold til denne forordning, skal den underrette alle navngitte adressater om at den har til hensikt å treffe en slik beslutning, og angi den fristen adressaten har til å komme med sine synspunkter, idet det tas fullt hensyn til hvor mye saken haster, dens kompleksitet og mulige følger. Dette får anvendelse mutatis mutandis på anbefalinger som omhandlet i artikkel 17 nr. 3.

• 2. Myndighetens beslutninger skal begrunnes.

• 3. Adressatene for Myndighetens beslutninger skal underrettes om klageadgangen i henhold til denne forordning.

• 4. Dersom Myndigheten har truffet en beslutning i henhold til artikkel 18 nr. 3 eller 4, skal denne beslutningen vurderes på nytt med passende mellomrom.

• 5. De beslutningene Myndigheten treffer i henhold til artikkel 17, 18 eller 19, skal offentliggjøres med angivelse av den berørte vedkommende myndighet eller finansinstitusjon og hovedinnholdet i beslutningen, med mindre slik offentliggjøring er i strid med finansinstitusjoners rettmessige interesse i å verne sine forretningshemmeligheter eller kan utgjøre en alvorlig trussel mot finansmarkedenes ordnede virkemåte og integritet eller stabiliteten i hele eller deler av finanssystemet i Unionen.

Kapittel III

Organisasjon

Avsnitt 1

Tilsynsstyret

Artikkel 40

Sammensetning

• 1. Tilsynsstyret skal være sammensatt av

  • a) en leder (uten stemmerett),

  • b) lederen for den nasjonale offentlige myndighet som har myndighet til å føre tilsyn med finansinstitusjoner i hver medlemsstat, som skal møte personlig minst to ganger i året,

  • c) en representant (uten stemmerett) for Kommisjonen,

  • d) en representant (uten stemmerett) for ESRB,

  • e) en representant (uten stemmerett) for hver av de andre to europeiske tilsynsmyndighetene.

• 2. Tilsynsstyret skal innkalle til møte med interessentgruppene regelmessig og minst to ganger i året,

• 3. Hver vedkommende myndighet er ansvarlig for å utpeke et varamedlem på høyt nivå i samme myndighet, som kan erstatte medlemmet av tilsynsstyret nevnt i nr. 1 bokstav b) dersom vedkommende er forhindret fra å møte.

• 4. I medlemsstater der mer enn én myndighet er ansvarlig for tilsynet i henhold til denne forordning, skal disse myndighetene bli enige om en felles representant. Når et spørsmål som skal drøftes i tilsynsstyret, ikke faller inn under myndigheten til den nasjonale myndighet som er representert av medlemmet nevnt i nr. 1 bokstav b), kan nevnte medlem ledsages av en representant (uten stemmerett) for den aktuelle nasjonale myndigheten.

• 5. Tilsynsstyret kan beslutte å la observatører delta.

  Daglig leder kan delta (uten stemmerett) på tilsynsstyrets møter.

Artikkel 41

Interne komiteer og ekspertgrupper

• 1. Tilsynsstyret kan nedsette interne komiteer eller ekspertgrupper for bestemte oppgaver som er tildelt tilsynsstyret, og kan beslutte at visse klart definerte oppgaver og beslutninger skal delegeres til interne komiteer eller ekspertgrupper, styret eller lederen.

• 2. Med hensyn til artikkel 19 skal tilsynsstyret sammenkalle en uavhengig ekspertgruppe som skal bestå av lederen og to av tilsynsstyrets medlemmer som ikke er representanter for de vedkommende myndigheter som er parter i tvisten, og som verken har noen interesse i konflikten eller har direkte forbindelser til de berørte vedkommende myndigheter.

• 3. Med forbehold for artikkel 19 nr. 2 skal ekspertgruppen foreslå en beslutning for endelig vedtakelse i tilsynsstyret etter framgangsmåten i artikkel 44 nr. 1 tredje ledd.

• 4. Tilsynsstyret vedtar forretningsordenen for ekspertgruppen nevnt i nr. 2.

Artikkel 42

Uavhengighet

Ved utførelsen av de oppgavene tilsynsstyret er gitt ved denne forordning, skal lederen og de stemmeberettigede medlemmene av tilsynsstyret opptre uavhengig og upartisk utelukkende i hele Unionens interesse og ikke be om eller motta instrukser fra Unionens institusjoner eller organer, medlemsstaters regjeringer eller noe annet offentlig eller privat organ.

Verken medlemsstatene, Unionens institusjoner eller organer eller noe annet offentlig eller privat organ skal forsøke å påvirke hvordan tilsynsstyrets medlemmer utfører sine oppgaver.

Artikkel 43

Oppgaver

• 1. Tilsynsstyret skal fastsette retningslinjer for Myndighetens arbeid og ha ansvar for å treffe beslutningene omhandlet i kapittel II.

• 2. Tilsynsstyret skal vedta uttalelsene, anbefalingene og beslutningene og gi de rådene som er nevnt i kapittel II.

• 3. Tilsynsstyret skal utnevne lederen.

• 4. Tilsynsstyret skal innen 30. september hvert år etter forslag fra styret vedta Myndighetens arbeidsprogram for det kommende året og oversende det til Europaparlamentet, Rådet og Kommisjonen til underretning.

  Arbeidsprogrammet skal vedtas med forbehold for den årlige budsjettbehandlingen, og det skal offentliggjøres.

• 5. Tilsynsstyret skal etter forslag fra styret vedta årsrapporten om Myndighetens virksomhet, herunder om utførelsen av lederens oppgaver, på grunnlag av utkastet til rapport nevnt i artikkel 53 nr. 7, og skal oversende denne rapporten til Europaparlamentet, Rådet, Kommisjonen, Revisjonsretten og Den europeiske økonomiske og sosiale komité innen 15. juni hvert år. Rapporten skal offentliggjøres.

• 6. Tilsynsstyret skal vedta Myndighetens flerårige arbeidsprogram og oversende det til Europaparlamentet, Rådet og Kommisjonen til underretning.

  Det flerårige arbeidsprogrammet skal vedtas med forbehold for den årlige budsjettbehandlingen, og det skal offentliggjøres.

• 7. Tilsynsstyret skal vedta budsjettet i samsvar med artikkel 63.

• 8. Tilsynsstyret skal utøve disiplinærmyndighet overfor leder og daglig leder og kan avsette dem i samsvar med henholdsvis artikkel 48 nr. 5 og artikkel 51 nr. 5.

Artikkel 44

Beslutningstaking

• 1. Tilsynsstyrets beslutninger skal treffes med simpelt flertall av dets medlemmer. Hvert medlem skal ha én stemme.

  Når det gjelder rettsaktene omhandlet i artikkel 10-16 og tiltak og beslutninger som vedtas i henhold til artikkel 9 nr. 5 tredje ledd og kapittel VI og som unntak fra første ledd i dette nummer, skal tilsynsstyret treffe beslutninger på grunnlag av et kvalifisert flertall av sine medlemmer som angitt i artikkel 16 nr. 4 i traktaten om Den europeiske union og artikkel 3 i protokoll (nr. 36) om overgangsbestemmelser.

  Når det gjelder beslutninger i samsvar med artikkel 19 nr. 3, for beslutninger som treffes av gruppetilsynsmyndigheten, skal beslutningen som foreslås av ekspertgruppen, anses som vedtatt dersom den godkjennes med simpelt flertall, med mindre den forkastes av medlemmene som representerer et blokkerende mindretall av stemmene som angitt i artikkel 16 nr. 4 i traktaten om Den europeiske union og i artikkel 3 i protokollen (nr. 36) om overgangsbestemmelser.

  Når det gjelder alle andre beslutninger i samsvar med artikkel 19 nr. 3, skal beslutningen som foreslås av ekspertgruppen, vedtas med simpelt flertall av tilsynsstyrets medlemmer. Hvert medlem skal ha én stemme.

• 2. Lederen skal innkalle til møtene i tilsynsstyret på eget initiativ eller etter anmodning fra en tredel av dets medlemmer, og møtene ledes av lederen.

• 3. Tilsynsstyret skal vedta og offentliggjøre sin forretningsorden.

• 4. I forretningsordenen skal det fastsettes nærmere avstemningsregler, herunder om nødvendig regler for beslutningsdyktighet. Medlemmene uten stemmerett og observatørene, med unntak av leder og daglig leder, skal ikke delta i drøftinger i tilsynsstyret som gjelder enkelte finansinstitusjoner, med mindre noe annet er fastsatt i artikkel 75 nr. 3 eller i rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2.

Avsnitt 2

Styret

Artikkel 45

Sammensetning

• 1. Styret skal være sammensatt av lederen og seks andre medlemmer av tilsynsstyret som velges av og blant de stemmeberettigede medlemmene av tilsynsstyret.

  Med unntak av lederen skal hvert medlem av styret ha et varamedlem som kan erstatte vedkommende dersom vedkommende er forhindret fra å møte.

  Mandatperioden for medlemmene som velges av tilsynsstyret, skal være to og et halvt år. Mandatet kan fornyes én gang. Sammensetningen av styret skal være balansert og forholdsmessig og skal gjenspeile Unionen som helhet. Mandatene skal være overlappende, og det skal anvendes en hensiktsmessig rotasjonsordning.

• 2. Styrets beslutninger skal treffes med et flertall av medlemmene som er til stede. Hvert medlem skal ha én stemme.

  Daglig leder og en representant for Kommisjonen skal delta uten stemmerett på møtene i styret.

  Kommisjonens representant skal ha rett til å stemme i saker nevnt i artikkel 63.

  Styret skal vedta og offentliggjøre sin forretningsorden.

• 3. Lederen skal innkalle til møtene i styret på eget initiativ eller etter anmodning fra en tredel av dets medlemmer, og møtene ledes av lederen.

  Styret skal holde møte før hvert møte i tilsynsstyret og så ofte som styret anser det som nødvendig. Det skal holdes minst fem møter i året.

• 4. Medlemmene av styret kan, med forbehold for forretningsordenen, bistås av rådgivere eller sakkyndige. Medlemmene uten stemmerett, med unntak av daglig leder, skal ikke delta i drøftinger i styret som gjelder enkelte finansinstitusjoner.

Artikkel 46

Uavhengighet

Medlemmene av styret skal opptre uavhengig og upartisk utelukkende i hele Unionens interesse, og skal ikke be om eller motta instrukser fra Unionens institusjoner eller organer, medlemsstaters regjeringer eller noe annet offentlig eller privat organ.

Verken medlemsstatene, Unionens institusjoner eller organer eller noe annet offentlig eller privat organ skal forsøke å påvirke hvordan medlemmene av styret utfører sine oppgaver.

Artikkel 47

Oppgaver

• 1. Styret skal sikre at Myndigheten utfører sitt oppdrag og de oppgavene den er pålagt i samsvar med denne forordning.

• 2. Styret skal foreslå et årlig og flerårig arbeidsprogram som skal vedtas av tilsynsstyret.

• 3. Styret skal utøve sin budsjettmyndighet i samsvar med artikkel 63 og 64.

• 4. Styret skal vedta Myndighetens plan for personalpolitikken og i henhold til artikkel 68 nr. 2 nødvendige gjennomføringstiltak for vedtektene for De europeiske fellesskaps tjenestemenn (heretter kalt «tjenestemannsvedtektene»).

• 5. Styret skal vedta særlige bestemmelser om retten til tilgang til Myndighetens dokumenter i samsvar med artikkel 72.

• 6. Styret skal foreslå en årsrapport om Myndighetens virksomhet, herunder om lederens oppgaver, på grunnlag av utkastet til rapport nevnt i artikkel 53 nr. 7, for tilsynsstyret for godkjenning.

• 7. Styret skal vedta og offentliggjøre sin forretningsorden.

• 8. Styret skal utnevne og avsette medlemmene av klageinstansen i samsvar med artikkel 58 nr. 3 og 5.

Avsnitt 3

Leder

Artikkel 48

Utnevning og oppgaver

• 1. Myndigheten skal være representert av en leder som skal være en fulltidsansatt uavhengig fagperson.

  Lederen skal ha ansvar for å forberede arbeidet i tilsynsstyret og lede møtene i tilsynsstyret og styret.

• 2. Lederen skal utnevnes av tilsynsstyret på grunnlag av sine kvalifikasjoner, ferdigheter og kunnskaper om finansinstitusjoner og -markeder samt relevant erfaring med finanstilsyn og -regulering, etter en åpen framgangsmåte for utvelging.

  Før lederen tiltrer sitt embete og senest én måned etter at tilsynsstyret har gjort sitt valg, kan Europaparlamentet, etter å ha hørt den kandidaten tilsynsstyret har valgt, gjøre innsigelse mot at nevnte person utnevnes.

  Tilsynsstyret skal blant sine medlemmer også velge et varamedlem som skal ivareta lederens funksjoner i dennes fravær. Varamedlemmet skal ikke velges blant medlemmene av styret.

• 3. Lederens mandatperiode skal være fem år og kan fornyes én gang.

• 4. I de siste ni månedene før utgangen av lederens femårige mandatperiode skal tilsynsstyret vurdere

  • a) resultatene som er oppnådd i den første mandatperioden, og måten de ble oppnådd på,

  • b) Myndighetens arbeidsoppgaver og krav for de kommende årene.

  Tilsynsstyret kan, idet det tas hensyn til vurderingen, fornye lederens mandatperiode én gang med forbehold for Europaparlamentets bekreftelse.

• 5. Lederen kan bare avsettes av Europaparlamentet etter beslutning i tilsynsstyret.

  Lederen skal ikke hindre tilsynsstyret i å drøfte spørsmål som gjelder lederen, særlig behovet for å avsette vedkommende, og skal ikke delta i drøftinger om slike spørsmål.

Artikkel 49

Uavhengighet

Uten at det berører tilsynsstyrets rolle i spørsmål om lederens oppgaver, skal lederen verken be om eller motta instrukser fra Unionens institusjoner eller organer, medlemsstaters regjeringer eller noe annet offentlig eller privat organ.

Verken medlemsstatene, Unionens institusjoner eller organer eller noe annet offentlig eller privat organ skal forsøke å påvirke hvordan lederen utfører sine oppgaver.

I samsvar med tjenestemannsvedtektene nevnt i artikkel 68 skal lederen, også etter at tjenesten er avsluttet, utvise integritet og skjønn med hensyn til å påta seg visse verv eller motta visse fordeler.

Artikkel 50

Rapportering

• 1. Europaparlamentet og Rådet kan anmode lederen eller lederens varamedlem om å avgi en erklæring, samtidig som det tas fullt hensyn til deres uavhengighet. Lederen skal avgi en erklæring til Europaparlamentet og besvare ethvert spørsmål fra dets medlemmer når de anmoder om det.

• 2. Lederen skal etter anmodning og minst 15 dager før erklæringen nevnt i nr. 1 avgis, framlegge en skriftlig rapport for Europaparlamentet om Myndighetens hovedvirksomhet.

• 3. I tillegg til opplysningene nevnt i artikkel 11–18 og artikkel 20 og 33 skal rapporten inneholde alle relevante opplysninger som Europaparlamentet anmoder om etter behov.

Avsnitt 4

Daglig leder

Artikkel 51

Utnevning

• 1. Myndigheten skal ledes av en daglig leder som skal være en fulltidsansatt uavhengig fagperson.

• 2. Daglig leder skal utnevnes av tilsynsstyret etter bekreftelse fra Europaparlamentet på grunnlag av sine kvalifikasjoner, ferdigheter og kunnskaper om finansinstitusjoner og -markeder samt relevant erfaring med finanstilsyn og -regulering, etter en åpen framgangsmåte for utvelging.

• 3. Daglig leders mandatperiode skal være fem år og kan fornyes én gang.

• 4. I de siste ni månedene før utgangen av daglig leders mandatperiode skal tilsynsstyret vurdere

  • a) resultatene som er oppnådd i den første mandatperioden, og måten de ble oppnådd på,

  • b) Myndighetens arbeidsoppgaver og krav for de kommende årene.

  Tilsynsstyret kan, idet det tas hensyn til vurderingen nevnt i første ledd, fornye daglig leders mandatperiode én gang.

• 5. Daglig leder kan bare avsettes etter beslutning i tilsynsstyret.

Artikkel 52

Uavhengighet

Uten at det berører styrets eller tilsynsstyrets respektive roller i spørsmål om daglig leders oppgaver, skal daglig leder verken be om eller motta instrukser fra Unionens institusjoner eller organer, medlemsstaters regjeringer eller noe annet offentlig eller privat organ.

Verken medlemsstatene, Unionens institusjoner eller organer eller noe annet offentlig eller privat organ skal forsøke å påvirke hvordan daglig leder utfører sine oppgaver.

I samsvar med tjenestemannsvedtektene nevnt i artikkel 68 skal daglig leder, også etter at tjenesten er avsluttet, utvise integritet og skjønn med hensyn til å påta seg visse verv eller motta visse fordeler.

Artikkel 53

Oppgaver

• 1. Daglig leder skal ha ansvar for å lede Myndigheten og forberede styrets arbeid.

• 2. Daglig leder skal ha ansvar for å gjennomføre Myndighetens årlige arbeidsprogram under veiledning av tilsynsstyret og under styrets kontroll.

• 3. Daglig leder skal treffe nødvendige tiltak, særlig vedta interne administrative instrukser og offentliggjøre meldinger, for å sikre at Myndigheten fungerer i samsvar med denne forordning.

• 4. Daglig leder skal utarbeide et flerårig arbeidsprogram som nevnt i artikkel 47 nr. 2.

• 5. Senest 30. juni hvert år skal daglig leder utarbeide et arbeidsprogram for påfølgende år, som nevnt i artikkel 47 nr. 2.

• 6. Daglig leder skal utarbeide et foreløpig budsjettforslag i henhold til artikkel 63 og gjennomføre Myndighetens budsjett i samsvar med artikkel 64.

• 7. Hvert år skal daglig leder utarbeide et utkast til rapport med et avsnitt om Myndighetens regulerings- og tilsynsvirksomhet og et avsnitt om finansielle og administrative saker.

• 8. Daglig leder skal med hensyn til Myndighetens personale utøve den myndighet som er fastsatt i artikkel 68, og behandle personalsaker.

Kapittel IV

Felles organer for de europeiske tilsynsmyndighetene

Avsnitt 1

Felleskomité for europeiske tilsynsmyndigheter

Artikkel 54

Nedsettelse

• 1. Felleskomiteen for de europeiske tilsynsmyndighetene nedsettes med dette.

• 2. Felleskomiteen skal være et forum der Myndigheten skal samarbeide regelmessig og nært og sikre tverrsektoriell sammenheng med Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske banktilsynsmyndighet) og Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndighet), særlig når det gjelder

  • finansielle konglomerater,

  • regnskap og revisjon,

  • mikrotilsynsanalyser av utvikling, risikoer og sårbarhet på tvers av sektorer når det gjelder finansiell stabilitet,

  • produkter for ikke-profesjonelle investorer,

  • tiltak for å bekjempe hvitvasking av penger, og

  • utveksling av opplysninger med ESRB og utvikling av forbindelsene mellom ESRB og de europeiske tilsynsmyndighetene.

• 3. Felleskomiteen skal ha eget personale som stilles til rådighet av de europeiske tilsynsmyndighetene, og som skal fungere som sekretariat. Myndigheten skal bidra med tilstrekkelige ressurser til administrasjons-, infrastruktur- og driftskostnader.

• 4. Dersom en finansinstitusjon omfatter ulike sektorer, skal Felleskomiteen løse tvister i samsvar med artikkel 56.

Artikkel 55

Sammensetning

• 1. Felleskomiteen skal være sammensatt av lederne for de europeiske tilsynsmyndighetene og, dersom det er relevant, lederen i en eventuell underkomité nedsatt i henhold til artikkel 57.

• 2. Daglig leder, en representant for Kommisjonen og ESRB skal inviteres til å delta som observatører på møtene i Felleskomiteen og i underkomiteene nevnt i nr. 57.

• 3. Lederen for Felleskomiteen skal utnevnes en gang i året på omgang blant lederne for de europeiske tilsynsmyndighetene. Lederen for Felleskomiteen skal være nestleder for ESRB.

• 4. Felleskomiteen skal fastsette og offentliggjøre sin forretningsorden. Forretningsordenen kan inneholde nærmere bestemmelser om ytterligere deltakere på møtene i Felleskomiteen.

  Felleskomiteen skal møtes minst en gang annenhver måned.

Artikkel 56

Felles holdninger og felles tiltak

Innenfor rammen av sine oppgaver i henhold til kapittel II, og særlig når det gjelder gjennomføringen av direktiv 2002/87/EF, skal Myndigheten, dersom det er relevant, komme fram til felles holdninger sammen med Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske banktilsynsmyndighet) og Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndighet).

Tiltak i henhold til artikkel 10–15, 17, 18 eller 19 i denne forordning som gjelder anvendelsen av direktiv 2002/87/EF og eventuelle andre unionsrettsakter nevnt i artikkel 1 nr. 2 som også faller inn under ansvarsområdet til Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske banktilsynsmyndighet) eller Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndighet), skal vedtas parallelt av Myndigheten, Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske banktilsynsmyndighet) og Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndighet), alt etter hva som er relevant.

Artikkel 57

Underkomiteer

• 1. Med hensyn til artikkel 56 skal Felleskomiteen ha en underkomité for finansielle konglomerater.

• 2. Underkomiteen skal være sammensatt av personene nevnt i artikkel 55 nr. 1 og en representant på høyt nivå for det nåværende personalet i den berørte vedkommende myndighet i hver medlemsstat.

• 3. Underkomiteen skal velge en leder blant sine medlemmer, som også skal være medlem av Felleskomiteen.

• 4. Felleskomiteen kan nedsette ytterligere underkomiteer.

Avsnitt 2

Klageinstans

Artikkel 58

Sammensetning og virksomhet

• 1. Klageinstansen skal være et felles organ for de europeiske tilsynsmyndighetene.

• 2. Klageinstansen skal være sammensatt av seks medlemmer og seks varamedlemmer som skal være personer med et godt omdømme og dokumentert relevant kunnskap og yrkeserfaring, herunder på tilsynsområdet, på et tilstrekkelig høyt nivå innenfor bankvirksomhet, forsikring, tjenestepensjoner, verdipapirmarkeder eller andre finansielle tjenester, men omfatter ikke nåværende personale hos vedkommende myndigheter eller andre nasjonale institusjoner eller unionsinstitusjoner som deltar i Myndighetens virksomhet. Klageinstansen skal ha tilstrekkelig juridisk sakkunnskap til å kunne yte juridisk bistand om lovligheten av Myndighetens utøvelse av sin myndighet.

  Klageinstansen skal utnevne sin leder.

• 3. Myndighetens styre skal utnevne to medlemmer og to varamedlemmer til klageinstansen fra en innstillingsliste foreslått av Kommisjonen, etter en offentlig interessetegning offentliggjort i Den europeiske unions tidende og etter samråd med tilsynsstyret.

  De andre medlemmene skal utnevnes i samsvar med forordning (EU) nr. 1093/2010 og forordning (EU) nr. 1095/2010.

• 4. Mandatperioden for medlemmene av klageinstansen skal være fem år. Mandatet kan fornyes én gang.

• 5. Et medlem av klageinstansen som er utnevnt av Myndighetens styre, skal ikke avsettes i sin mandatperiode med mindre medlemmet er funnet skyldig i grov forsømmelse, og styret treffer beslutning om dette etter samråd med tilsynsstyret.

• 6. Klageinstansens beslutninger skal treffes med et flertall på minst fire av de seks medlemmene. Dersom den påklagede beslutningen omfattes av virkeområdet for denne forordning, skal dette flertallet omfatte minst ett av de to medlemmene av klageinstansen som er utnevnt av Myndigheten.

• 7. Klageinstansen innkalles av lederen etter behov.

• 8. De europeiske tilsynsmyndighetene skal stille nødvendige drifts- og sekretariatsfunksjoner til rådighet for klageinstansen gjennom Felleskomiteen.

Artikkel 59

Uavhengighet og upartiskhet

• 1. Medlemmene av klageinstansen skal være uavhengige når de treffer sine beslutninger. De skal ikke være bundet av noen instrukser. De skal ikke utføre noen andre oppgaver i forbindelse med Myndigheten, styret eller tilsynsstyret.

• 2. Medlemmene av klageinstansen skal ikke delta i behandlingen av en klagesak der de har en personlig interesse, eller dersom de tidligere har representert en av partene i saken eller har vært med på å treffe beslutningen som klagen gjelder.

• 3. Dersom et medlem av klageinstansen av en av årsakene nevnt i nr. 1 og 2 eller av andre årsaker mener at et av de øvrige medlemmene av klageinstansen ikke bør delta i behandlingen av en klage, skal vedkommende underrette klageinstansen om dette.

• 4. Enhver part i en klagesak kan gjøre innsigelse mot at et medlem av klageinstansen deltar i klagesaken av en av årsakene nevnt i nr. 1 og 2, eller dersom medlemmet mistenkes for partiskhet.

  Ingen innsigelse kan gjøres med henvisning til medlemmenes nasjonalitet, og en innsigelse kan ikke tas til følge dersom parten i en klagesak etter å ha fått kjennskap til et forhold som kan begrunne en innsigelse, har iverksatt andre saksbehandlingsskritt enn å gjøre innsigelse mot sammensetningen av klageinstansen.

• 5. Klageinstansen skal beslutte hvilke tiltak som skal treffes i tilfellene angitt i nr. 1 og 2, uten at det berørte medlemmet deltar.

  Ved denne beslutningen skal det berørte medlemmet av klageinstansen erstattes av sitt varamedlem. Dersom varamedlemmet er i en tilsvarende situasjon, utpeker lederen en erstatter blant de tilgjengelige varamedlemmene.

• 6. Medlemmene av klageinstansen skal opptre uavhengig og i offentlighetens interesse.

  De skal med henblikk på dette avgi en forpliktelseserklæring og en interesseerklæring om at det enten ikke foreligger noen interesser som vil kunne anses å berøre deres uavhengighet, eller at det ikke foreligger noen direkte eller indirekte interesser som vil kunne anses å berøre deres uavhengighet.

  Disse erklæringene skal offentliggjøres skriftlig hvert år.

Kapittel V

Klageadgang

Artikkel 60

Klager

• 1. Enhver fysisk eller juridisk person, herunder vedkommende myndigheter, kan påklage en beslutning som Myndigheten har truffet i henhold til artikkel 17, 18 eller 19, og enhver annen beslutning som Myndigheten har truffet i samsvar med unionsrettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2 som er rettet til nevnte person, eller en beslutning som til tross for at den er rettet til en annen person, direkte berører nevnte person.

• 2. Klagen, sammen med en begrunnelse, skal inngis skriftlig til Myndigheten innen to måneder etter at beslutningen ble meddelt den berørte person, eller, i mangel av en slik meddelelse, den dag Myndigheten offentliggjorde sin beslutning.

  Klageinstansen skal avgjøre klagen innen to måneder etter at den ble inngitt.

• 3. En klage som inngis i henhold til nr. 1, skal ikke ha oppsettende virkning.

  Klageinstansen kan imidlertid utsette anvendelsen av den påklagede beslutningen dersom den mener at omstendighetene krever det.

• 4. Dersom klagen kan behandles, skal klageinstansen undersøke om den er velbegrunnet. Den skal oppfordre partene til å komme med merknader til klageinstansens meddelelser eller til andre parters innlegg i klagesaken innen en angitt frist. Partene i klagesaken skal ha rett til å holde muntlige innlegg.

• 5. Klageinstansen kan bekrefte beslutningen truffet av Myndighetens vedkommende organ eller oversende saken til Myndighetens vedkommende organ. Dette organet skal være bundet av klageinstansens beslutning og skal vedta en endret beslutning i saken.

• 6. Klageinstansen skal vedta og offentliggjøre sin forretningsorden.

• 7. Beslutninger truffet av klageinstansen skal være begrunnet og offentliggjøres av Myndigheten.

Artikkel 61

Prøving av klager for Den europeiske unions domstol

• 1. En klage på en beslutning truffet av klageinstansen eller, i tilfeller der det ikke foreligger noen klageadgang overfor klageinstansen, av Myndigheten kan bringes inn for Den europeiske unions domstol i samsvar med artikkel 263 i TEUV.

• 2. Medlemsstatene og Unionens institusjoner samt enhver fysisk eller juridisk person kan klage beslutninger truffet av Myndigheten inn for Den europeiske unions domstol i samsvar med artikkel 263 i TEUV.

• 3. Dersom Myndigheten har plikt til å handle og ikke treffer noen beslutning, kan et passivitetssøksmål bringes inn for Den europeiske unions domstol i samsvar med artikkel 26 i TEUV.

• 4. Myndigheten skal pålegges å treffe de nødvendige tiltak for å etterkomme Den europeiske unions domstols avgjørelse.

Kapittel VI

Finansielle bestemmelser

Artikkel 62

Myndighetens budsjett

• 1. Inntekter til Myndigheten, som er et europeisk organ i samsvar med artikkel 185 i rådsforordning (EF, Euratom) nr. 1605/2002 av 25. juni 2002 om finansreglementet som får anvendelse på De europeiske fellesskaps alminnelige budsjett93 (heretter kalt «finansreglementet»), skal særlig omfatte alle kombinasjoner av følgende:

  • a) obligatoriske bidrag fra nasjonale offentlige myndigheter med ansvar for tilsynet med finansinstitusjoner, som skal gis i samsvar med en formel basert på stemmevekten fastsatt i artikkel 3 nr. 3 i protokoll (nr. 36) om overgangsbestemmelser. Med hensyn til denne artikkel får artikkel 3 nr. 3 i protokoll (nr. 36) om overgangsbestemmelser fortsatt anvendelse etter 31. oktober 2014, som er fristen fastsatt der,

  • b) et tilskudd fra Unionen oppført i Den europeiske unions alminnelige budsjett (avsnittet om Kommisjonen),

  • c) eventuelle gebyrer som betales til Myndigheten i de tilfellene som er nærmere angitt i de relevante unionsrettsaktene.

• 2. Myndighetens utgifter skal minst omfatte utgifter til personale, lønn, administrasjon og infrastruktur, faglig opplæring og drift.

• 3. Inntekter og utgifter skal være i balanse.

• 4. Overslag over Myndighetens samlede inntekter og utgifter skal utarbeides for hvert regnskapsår, som skal sammenfalle med kalenderåret, og de skal oppføres i Myndighetens budsjett.

Artikkel 63

Fastsettelse av budsjettet

• 1. Innen 15. februar hvert år skal daglig leder utarbeide et utkast til overslag over inntekter og utgifter for kommende regnskapsår og oversende det til styret og tilsynsstyret sammen med stillingsplanen. Tilsynsstyret skal hvert år, på grunnlag av utkastet som er utarbeidet av daglig leder og godkjent av styret, utarbeide et overslag over Myndighetens inntekter og utgifter for kommende regnskapsår. Tilsynsstyret skal oversende dette overslaget, sammen med et utkast til stillingsplan, til Kommisjonen innen 31. mars. Før overslaget vedtas, skal utkastet utarbeidet av daglig leder godkjennes av styret.

• 2. Kommisjonen skal oversende overslaget til Europaparlamentet og Rådet (heretter samlet kalt «budsjettmyndigheten») sammen med forslaget til Den europeiske unions budsjett.

• 3. På grunnlag av overslaget skal Kommisjonen innta i forslaget til Den europeiske unions budsjett de overslag den anser nødvendige for stillingsplanen samt det tilskuddsbeløpet som skal belastes Den europeiske unions alminnelige budsjett i samsvar med artikkel 313 og 314 i TEUV.

• 4. Budsjettmyndigheten skal vedta Myndighetens stillingsplan. Budsjettmyndigheten skal godkjenne bevilgningene til tilskudd til Myndigheten.

• 5. Myndighetens budsjett skal vedtas av tilsynsstyret. Det blir endelig når Den europeiske unions alminnelige budsjett er endelig vedtatt. Det skal om nødvendig justeres tilsvarende.

• 6. Styret skal så snart som mulig underrette budsjettmyndigheten om ethvert prosjekt det har til hensikt å gjennomføre som kan få betydelige økonomiske følger for finansieringen av dets budsjett, særlig prosjekter knyttet til fast eiendom, som leie eller kjøp av bygninger. Det skal underrette Kommisjonen om dette. Dersom en av budsjettmyndighetens parter har til hensikt å avgi en uttalelse, skal den innen en frist på to uker fra datoen for mottak av underretningen om prosjektet, meddele Myndigheten at den har til hensikt å avgi en uttalelse. Dersom det ikke kommer noe svar, kan Myndigheten gå videre med den planlagte virksomheten.

• 7. I det første året av Myndighetens virksomhet, som avsluttes 31. desember 2011, skal Unionens finansiering av Myndigheten være underlagt en avtale med budsjettmyndigheten som fastsatt i nr. 47 i den tverrinstitusjonelle avtalen om budsjettdisiplin og god økonomistyring.

Artikkel 64

Gjennomføring og kontroll av budsjettet

• 1. Daglig leder skal være anvisningsberettiget og gjennomføre Myndighetens budsjett.

• 2. Senest 1. mars etter avslutningen av hvert regnskapsår skal Myndighetens regnskapsfører oversende det foreløpige regnskapet til Kommisjonens regnskapsfører og Revisjonsretten sammen med en rapport om budsjett- og økonomistyringen i regnskapsåret. Myndighetens regnskapsfører skal også sende rapporten om budsjett- og økonomistyring til medlemmene av tilsynsstyret, Europaparlamentet og Rådet innen 31. mars det følgende år.

  Kommisjonens regnskapsfører skal deretter konsolidere institusjonenes og de desentraliserte organenes foreløpige regnskaper i samsvar med artikkel 128 i finansreglementet.

• 3. Etter å ha mottatt Revisjonsrettens merknader om Myndighetens foreløpige regnskap i henhold til artikkel 129 i finansreglementet, skal daglig leder på eget ansvar utarbeide Myndighetens endelige regnskap og oversende det til styret for uttalelse.

• 4. Styret skal avgi en uttalelse om Myndighetens endelige regnskap.

• 5. Senest 1. juli etter avslutningen av hvert regnskapsår skal daglig leder oversende det endelige regnskapet sammen med styrets uttalelse til Europaparlamentet, Rådet, Kommisjonen og Revisjonsretten.

• 6. Det endelige regnskapet skal offentliggjøres.

• 7. Daglig leder skal innen 30. september sende Revisjonsretten et svar på dens merknader. Svaret skal også sendes til styret og Kommisjonen.

• 8. Daglig leder skal framlegge for Europaparlamentet, på anmodning fra dette, alle opplysninger som er nødvendige for at framgangsmåten for meddelelse av ansvarsfrihet for det aktuelle regnskapsåret skal kunne gjennomføres på en tilfredsstillende måte, som fastsatt i artikkel 146 nr. 3 i finansreglementet.

• 9. Europaparlamentet skal etter anbefaling fra Rådet, som skal treffe sin beslutning med kvalifisert flertall, før 15. mai i år N + 2 meddele Myndigheten ansvarsfrihet for gjennomføringen av budsjettet, som omfatter inntekter fra Den europeiske unions alminnelige budsjett og vedkommende myndigheter for år N.

Artikkel 65

Finansielle regler

De finansielle reglene som får anvendelse på Myndigheten, skal vedtas av styret etter samråd med Kommisjonen. De kan ikke avvike fra kommisjonsforordning (EF, Euratom) nr. 2343/2002 av 19. november 2002 om det finansielle rammereglement for organene nevnt i artikkel 185 i rådsforordning (EF, Euratom) nr. 1605/2002 om finansreglementet som får anvendelse på De europeiske fellesskaps alminnelige budsjett94, med mindre Myndighetens drift særlig krever dette og Kommisjonen på forhånd har gitt sitt samtykke.

Artikkel 66

Bedrageribekjempelse

• 1. For å bekjempe bedrageri, korrupsjon og annen ulovlig virksomhet får forordning (EF) nr. 1073/1999 ubegrenset anvendelse på Myndigheten.

• 2. Myndigheten skal tiltre den tverrinstitusjonelle avtalen om interne undersøkelser som foretas av Det europeiske kontor for bedrageribekjempelse (OLAF), og umiddelbart vedta egnede bestemmelser som får anvendelse på Myndighetens personale.

• 3. I beslutningene om finansiering samt de avtalene og gjennomføringsverktøyene som følger av slike beslutninger, skal det uttrykkelig fastsettes at Revisjonsretten og OLAF om nødvendig kan foreta kontroller på stedet av mottakerne av utbetalinger fra Myndigheten og av de ansatte som har ansvar for å fordele dem.

Kapittel VII

Alminnelige bestemmelser

Artikkel 67

Privilegier og immunitet

Protokollen (nr. 7) om Den europeiske unions privilegier og immunitet, som er vedlagt traktaten om Den europeiske union og TEUV, får anvendelse på Myndigheten og dens personale.

Artikkel 68

Personale

• 1. Tjenestemannsvedtektene, tjenestevilkårene for andre ansatte og reglene som er vedtatt i fellesskap av Unionens institusjoner med henblikk på anvendelse av disse vedtektene og vilkårene, får anvendelse på Myndighetens personale, herunder dens daglige leder og leder.

• 2. Styret skal i samråd med Kommisjonen vedta de nødvendige gjennomføringsreglene i samsvar med artikkel 110 i tjenestemannsvedtektene.

• 3. Myndigheten skal med hensyn til sitt personale utøve den myndighet som er gitt ansettelsesmyndigheten i henhold til tjenestemannsvedtektene, og som er gitt den myndighet som har rett til å inngå avtaler i henhold til tjenestevilkårene for andre ansatte.

• 4. Styret skal vedta bestemmelser som gjør det mulig for medlemsstatene å låne ut nasjonale sakkyndige til Myndigheten.

Artikkel 69

Myndighetens ansvar

• 1. Med hensyn til ansvar utenfor kontraktsforhold skal Myndigheten, i samsvar med de alminnelige rettsprinsipper som er felles for medlemsstatenes rettssystemer, erstatte den skade som Myndigheten eller dens personale volder i tjenesten. Den europeiske unions domstol skal ha myndighet til å avgjøre tvister om erstatning for slike skader.

• 2. De ansattes personlige økonomiske ansvar og disiplinæransvar overfor Myndigheten skal være underlagt de relevante bestemmelsene som får anvendelse på Myndighetens personale.

Artikkel 70

Taushetsplikt

• 1. Medlemmene av tilsynsstyret og styret, daglig leder og Myndighetens personale, herunder tjenestemenn utlånt av medlemsstatene på midlertidig grunnlag og alle andre personer som utfører oppgaver for Myndigheten i henhold til avtale, skal omfattes av kravet om taushetsplikt i henhold til artikkel 339 i TEUV og de relevante bestemmelsene i unionsregelverket, selv etter at tjenesten er avsluttet.

  Artikkel 16 i tjenestemannsvedtektene får anvendelse på dem.

  I samsvar med tjenestemannsvedtektene skal personalet, også etter at tjenesten er avsluttet, utvise integritet og skjønn med hensyn til å påta seg visse verv eller motta visse fordeler.

  Verken medlemsstatene, Unionens institusjoner eller organer eller noe annet offentlig eller privat organ skal forsøke å påvirke hvordan Myndighetens personale utfører sine oppgaver.

• 2. Uten at det berører saker som omfattes av strafferetten, innebærer taushetsplikten at ingen fortrolige opplysninger som mottas i embets medfør av personer nevnt i nr. 1, kan gis videre til noen annen person eller myndighet, unntatt i en summarisk eller sammenfattet form, slik at de enkelte finansinstitusjonene ikke kan identifiseres.

  Forpliktelsen i henhold til nr. 1 og første ledd i dette nummer skal heller ikke hindre Myndigheten og de nasjonale tilsynsmyndighetene i å bruke opplysningene med henblikk på gjennomføring av rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2, særlig ved rettslige framgangsmåter for vedtakelse av beslutninger.

• 3. Nr. 1 og 2 skal ikke hindre Myndigheten i å utveksle opplysninger med nasjonale tilsynsmyndigheter i samsvar med denne forordning og annet unionsregelverk som gjelder for finansinstitusjoner.

  Disse opplysningene skal være underlagt taushetsplikten nevnt i nr. 1 og 2. Myndigheten skal i sin interne forretningsorden fastsette hvordan fortrolighetsreglene nevnt i nr. 1 og 2 skal gjennomføres i praksis.

• 4. Myndigheten skal anvende kommisjonsbeslutning 2001/844/EF/EKSF, Euratom av 29. november 2001 om endring av Kommisjonens forretningsorden95.

Artikkel 71

Vern av personopplysninger

Denne forordning berører ikke medlemsstatenes forpliktelser ved behandling av personopplysninger i henhold til direktiv 95/46/EF eller Myndighetens forpliktelser ved behandling av personopplysninger i henhold til forordning (EF) nr. 45/2001, når de utfører sine oppgaver.

Artikkel 72

Dokumentinnsyn

• 1. Forordning (EF) nr. 1049/2001 får anvendelse på dokumenter som er i Myndighetens besittelse.

• 2. Innen 31. mai 2011 skal styret vedta praktiske tiltak for anvendelse av forordning (EF) nr. 1049/2001.

• 3. Beslutninger som Myndigheten treffer i henhold til artikkel 8 i forordning (EF) nr. 1049/2001, kan innklages for Ombudsmannen eller eventuelt for Den europeiske unions domstol, etter en klage til klageinstansen, i samsvar med vilkårene fastsatt i henholdsvis artikkel 228 og 263 i TEUV.

Artikkel 73

Språkordning

• 1. Rådsforordning nr. 1 om fastsettelse av reglene for bruk av språk for Det europeiske økonomiske fellesskap96 får anvendelse på Myndigheten.

• 2. Styret skal treffe beslutning om Myndighetens interne språkordning.

• 3. Oversettelsestjenestene som er nødvendige for Myndighetens arbeid, skal utføres av Oversettelsessenteret for Den europeiske unions organer.

Artikkel 74

Vertsstatsavtale

De nødvendige ordningene med hensyn til lokaler for Myndigheten i den medlemsstat der Myndigheten har sitt hjemsted, og det utstyr som nevnte medlemsstat skal stille til rådighet, samt de særlige regler som i nevnte medlemsstat får anvendelse på daglig leder, medlemmene av styret, Myndighetens personale og deres familiemedlemmer, skal fastsettes i en vertsstatsavtale som etter godkjenning i styret skal inngås mellom Myndigheten og nevnte medlemsstat.

Nevnte medlemsstat skal sikre best mulige vilkår for Myndighetens virksomhet, herunder flerspråklig skoleundervisning med et europeisk innhold og hensiktsmessige transportforbindelser.

Artikkel 75

Tredjestaters deltaking

• 1. Tredjestater som har inngått avtaler med Unionen som innebærer at de har innført og anvender unionsretten innenfor Myndighetens ansvarsområder som nevnt i artikkel 1 nr. 2, kan delta i Myndighetens arbeid.

• 2. Myndigheten kan samarbeide med statene nevnt i nr. 1 som anvender lovgivning som er anerkjent som likeverdig innenfor de av Myndighetens ansvarsområder som er nevnt i artikkel 1 nr. 2, som fastsatt i internasjonale avtaler inngått med Unionen i samsvar med artikkel 216 i TEUV.

• 3. I de relevante bestemmelsene i avtalene nevnt i nr. 1 og 2 skal det opprettes ordninger som særlig gjelder arten og omfanget av samt vilkårene for deltaking i Myndighetens arbeid for statene nevnt i nr.1, herunder bestemmelser om finansielle bidrag og personale. Slike ordninger kan omhandle representasjon som observatør i tilsynsstyret, men skal sikre at disse statene ikke deltar i drøftinger som gjelder enkelte finansinstitusjoner, med mindre statene har direkte interesser i spørsmålet som behandles.

Kapittel VIII

Overgangs- og sluttbestemmelser

Artikkel 76

Forberedende tiltak

• 1. Etter at denne forordning er trådt i kraft og før Myndigheten er opprettet, skal Den europeiske tilsynskomité for forsikring og tjenestepensjoner (CEIOPS) ha et nært samarbeid med Kommisjonen for å forberede erstatningen av CEIOPS med Myndigheten.

• 2. Når Myndigheten er opprettet, skal Kommisjonen ha ansvar for opprettelsen av administrasjonen og den innledende administrative virksomheten inntil Myndigheten har utpekt en daglig leder.

  For dette formål og fram til daglig leder tiltrer sin stilling etter å ha blitt utnevnt av tilsynsstyret i samsvar med artikkel 51, kan Kommisjonen utpeke en tjenestemann som midlertidig skal utføre daglig leders oppgaver. Denne perioden skal ikke være lenger enn det tidsrommet som er nødvendig for å utnevne en daglig leder for Myndigheten.

  Den midlertidige daglige lederen kan godkjenne alle betalinger som er dekket av bevilgninger i Myndighetens budsjett, etter godkjenning fra styret, og kan inngå avtaler, herunder arbeidsavtaler, når Myndighetens stillingsplan er vedtatt.

• 3. Nr. 1 og 2 berører ikke tilsynsstyrets eller styrets myndighet.

• 4. Myndigheten skal betraktes som CEIOPS' rettsetterfølger. Senest på den datoen Myndigheten opprettes, skal alle CEIOPS' eiendeler og forpliktelser og alle dens transaksjoner som ikke er avsluttet, automatisk overføres til Myndigheten. CEIOPS skal utarbeide en oppstilling som viser den avsluttende situasjonen med hensyn til eiendeler og forpliktelser på overføringsdagen. Denne oppstillingen skal revideres og godkjennes av CEIOPS og Kommisjonen.

Artikkel 77

Overgangsbestemmelser for personalet

• 1. Som unntak fra artikkel 68 skal alle arbeidsavtaler og avtaler om utlån av personale som er inngått av CEIOPS eller dens sekretariat og er gyldige 1. januar 2011, oppfylles inntil de utløper. De kan ikke forlenges.

• 2. Alle ansatte med avtale som nevnt i nr. 1 skal gis mulighet til å inngå avtale om midlertidig ansettelse i henhold til artikkel 2 bokstav a) i tjenestevilkårene for andre ansatte på de forskjellige lønnstrinnene som fastsatt i Myndighetens stillingsplan.

  For å kontrollere kvalifikasjoner, innsats og integritet hos dem som skal ansettes, skal den myndighet som er bemyndiget til å inngå arbeidsavtaler, etter denne forordnings ikrafttredelse gjennomføre en intern utvelging begrenset til ansatte som har inngått avtale med CEOPS eller dens sekretariat. Framgangsmåten for intern utvelging skal ta fullt hensyn til de ferdighetene og erfaringene som den enkelte har utvist ved utførelsen av sine oppgaver forut for ansettelsen.

• 3. Avhengig av arten og nivået av de funksjonene som skal utføres, skal godkjente søkere tilbys avtale om midlertidig ansettelse med en løpetid som tilsvarer minst den tid som gjenstår i henhold til den foregående avtalen.

• 4. Relevant nasjonal lovgivning om arbeidsavtaler og andre relevante dokumenter får fortsatt anvendelse på ansatte med tidligere arbeidsavtaler som velger ikke å søke om avtale om midlertidig ansettelse, eller som ikke tilbys en avtale om midlertidig ansettelse i samsvar med nr. 2.

Artikkel 78

Nasjonale bestemmelser

Medlemsstatene skal treffe alle hensiktsmessige tiltak for å sikre effektiv gjennomføring av denne forordning.

Artikkel 79

Endringer

Beslutning nr. 716/2009/EF endres ved at CEIOPS utgår fra listen over støttemottakere fastsatt i avsnitt B i vedlegget til nevnte beslutning.

Artikkel 80

Oppheving

Kommisjonsbeslutning 2009/79/EF om nedsettelse av Den europeiske tilsynskomité for forsikring og tjenestepensjoner oppheves med virkning fra 1. januar 2011.

Artikkel 81

Gjennomgåelse

• 1. Innen 2. januar 2014 og deretter hvert tredje år skal Kommisjonen offentliggjøre en generell rapport om de erfaringene som er gjort som et resultat av Myndighetens virksomhet og framgangsmåtene fastsatt i denne forordning. I rapporten skal det blant annet foretas en vurdering av

  • a) graden av tilnærming som vedkommende myndigheter har oppnådd når det gjelder tilsynspraksis:

    • i) tilnærming av vedkommende myndigheters funksjonelle uavhengighet og av standarder som tilsvarer standardene for foretaksstyring,

    • ii) Myndighetens upartiskhet, objektivitet og selvstendighet,

  • b) tilsynskollegienes virkemåte,

  • c) framskritt som er gjort i retning av tilnærming innenfor forebygging, håndtering og løsning av kriser, herunder Unionens finansieringsordninger,

  • d) Myndighetens rolle med hensyn til systemrisiko,

  • e) anvendelsen av beskyttelsesklausulen i artikkel 38,

  • f) anvendelsen av den juridisk bindende meglingsrollen fastsatt i artikkel 19.

• 2. Rapporten nevnt i nr. 1 skal også inneholde en vurdering av om

  • a) det er hensiktsmessig å fortsette med separat tilsyn med bankvirksomhet, forsikring, tjenestepensjoner, verdipapir- og finansmarkeder,

  • b) det er hensiktsmessig at tilsynsvirksomhet og overholdelse av atferdsregler overvåkes hver for seg eller av samme tilsynsmyndighet,

  • c) det er hensiktsmessig å forenkle og styrke ESFS' struktur for å øke sammenhengen mellom makro- og mikroplan og mellom de europeiske tilsynsmyndighetene,

  • d) utviklingen av ESFS er forenlig med den globale utviklingen,

  • e) det er tilstrekkelig allsidighet og kompetanse i ESFS,

  • f) ansvarligheten og gjennomsiktigheten er tilstrekkelig når det gjelder kravene til offentliggjøring,

  • g) Myndigheten har tilstrekkelige ressurser til å ivareta sitt ansvar,

  • h) det er hensiktsmessig å opprettholde Myndighetens hjemsted eller om de europeiske tilsynsmyndighetene bør flyttes til et felles hjemsted for å øke samordningen dem imellom.

• 3. Når det gjelder spørsmålet om direkte tilsyn med institusjoner eller infrastrukturer på felleseuropeisk plan, skal Kommisjonen utarbeide en årsrapport om hvorvidt det er hensiktsmessig å overlate ytterligere tilsynsoppgaver på dette området til Myndigheten.

• 4. Rapporten og eventuelle tilknyttede forslag skal ved behov videresendes til Europaparlamentet og Rådet.

Artikkel 82

Ikrafttredelse

Denne forordning trer i kraft dagen etter at den er kunngjort i Den europeiske unions tidende.

Den får anvendelse fra 1. januar 2011, med unntak av artikkel 76 og artikkel 77 nr. 1 og 2, som får anvendelse fra den dag denne forordning trer i kraft.

Myndigheten skal opprettes 1. januar 2011.

Denne forordning er bindende i alle deler og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater.

Utferdiget i Strasbourg, 24. november 2010.

Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1095/2010 av 24. november 2010 om opprettelse av en europeisk tilsynsmyndighet (Den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndighet), om endring av beslutning nr. 716/2009/EF og om oppheving av kommisjonsbeslutning 2009/77/EF

EUROPAPARLAMENTET OG RÅDET FOR DEN EUROPEISKE UNION HAR –

under henvisning til traktaten om Den europeiske unions virkemåte, særlig artikkel 114,

under henvisning til forslag fra Europakommisjonen,

under henvisning til uttalelse fra Den europeiske sentralbank97,

under henvisning til uttalelse fra Den europeiske økonomiske og sosiale komité98,

etter den ordinære regelverksprosessen99 og

ut fra følgende betraktninger:

• (1) Finanskrisen i 2007 og 2008 avdekket store mangler ved tilsynet med finansinstitusjoner og -markeder, både i enkelttilfeller og når det gjelder finanssystemet som helhet. Nasjonale tilsynsmodeller har ikke holdt følge med den finansielle globaliseringen og utviklingen i de integrerte og sammenvevde europeiske finansmarkedene, der mange finansinstitusjoner driver grensekryssende virksomhet. Krisen avdekket mangler på områdene samarbeid, samordning, ensartet anvendelse av unionsretten og tillit mellom nasjonale tilsynsmyndigheter.

• (2) Både før og under finanskrisen oppfordret Europaparlamentet til en endring i retning av et mer integrert europeisk tilsyn for å sikre virkelig like vilkår for alle aktører på unionsplan, og for å gjenspeile den økte integrasjonen av finansmarkedene i Unionen (i sine resolusjoner av 13. april 2000 om kommisjonsmeldingen om gjennomføring av rammebestemmelsene for finansmarkedene: en handlingsplan100, av 21. november 2002 om tilsynsregler i Den europeiske union101, av 11. juli 2007 om politikken for finansielle tjenester (2005–2010) – hvitbok102, av 23. september 2008 med anbefalinger til Kommisjonen om hedgefond og privat egenkapital103 og av 9. oktober 2008 med anbefalinger til Kommisjonen om oppfølging av Lam falussy-prosessen: framtidig tilsynsstruktur104, og i sine holdninger av 22. april 2009 om det endrede forslaget til et europaparlaments- og rådsdirektiv om adgangen til å starte og utøve virksomhet innen forsikring og gjenforsikring (Solvens II105) og av 23. april 2009 om forslag til en europaparlaments- og rådsforordning om kredittvurderingsbyråer.)106.

• (3) I november 2008 ga Kommisjonen en høynivågruppe ledet av Jacques de Larosière i oppgave å utarbeide anbefalinger for hvordan den europeiske tilsynsordningen kunne styrkes for å gi borgerne et bedre vern og gjenoppbygge tilliten til finanssystemet. I sin sluttrapport, som ble framlagt 25. februar 2009 («de Larosière-rapporten»), anbefalte høynivågruppen at rammereglene for tilsynet styrkes for å redusere faren for og alvorligheten av framtidige finanskriser. Den anbefalte reformer av strukturen for tilsynet med finanssektoren i Unionen. Gruppen konkluderte også med at det bør opprettes et europeisk finanstilsynssystem bestående av tre europeiske tilsynsmyndigheter, en for banksektoren, en for verdipapirsektoren og en for forsikrings- og tjenestepensjonssektoren, og anbefalte at det opprettes et europeisk råd for systemrisiko. Rapporten anga hvilke reformer de sakkyndige mente var nødvendige, og som det umiddelbart burde iverksettes arbeid med.

• (4) I sin melding av 4. mars 2009 med tittelen «Driving European Recovery» foreslo Kommisjonen å framlegge utkast til regelverk for opprettelse av et europeisk finanstilsynssystem og et europeisk råd for systemrisiko. I sin melding av 27. mai 2009 om europeisk finanstilsyn beskrev Kommisjonen nærmere hvordan strukturen i et slikt nytt tilsynssystem vil kunne være, basert på de viktigste konklusjonene i de Larosière-rapporten.

• (5) Det europeiske råd bekreftet i sine konklusjoner av 19. juni 2009 at et europeisk finanstilsynssystem bestående av tre nye europeiske tilsynsmyndigheter bør opprettes. Systemet bør ta sikte på å oppgradere kvaliteten og samsvaret i nasjonalt tilsyn, styrke tilsynet med konserner som driver grensekryssende virksomhet, og innføre et felles europeisk regelverk for alle finansmarkedsdeltakere det indre marked. Rådet understreket at de europeiske tilsynsmyndighetene også bør ha myndighet til å føre tilsyn med kredittvurderingsbyråer, og oppfordret Kommisjonen til å utarbeide konkrete forslag til hvordan det europeiske finanstilsynssystem kan spille en betydelig rolle i krisesituasjoner, samtidig som det la vekt på at beslutninger truffet av de europeiske tilsynsmyndighetene ikke bør berøre medlemsstatenes finanspolitiske ansvar. Kommisjonen har framlagt et forslag til forordning om endring av europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1060/2009 av 16. september 2009 om kredittvurderingsbyråer107. Europaparlamentet og Rådet bør vurdere nevnte forslag for å sikre at Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndighet) (heretter kalt «Myndigheten») har tilstrekkelig tilsynsmyndighet over kredittvurderingsbyråer, idet det tas hensyn til at Myndigheten bør utøve den eksklusive tilsynsmyndighet over kredittvurderingsbyråer som den er tillagt ved forordning (EF) nr. 1060/2009. Med henblikk på dette bør Myndigheten ha den nødvendige granskings- og håndhevingsmyndighet fastsatt i relevant lovgivning samt mulighet til å innkreve gebyrer.

• (6) Det europeiske råd vedtok 17. juni 2010 at «medlemsstatene bør innføre ordninger med avgifter og skatter for finansinstitusjonene for å sikre en rettferdig fordeling av byrdene og å stimulere til å demme opp for systemrisiko. Slike avgifter og skatter bør inngå i en troverdig kriseløsningsramme. Det må umiddelbart arbeides videre med hovedtrekkene ved disse, og spørsmål som gjelder like vilkår og de samlede virkningene av ulike reguleringstiltak, bør vurderes nøye».

• (7) Den finansielle og økonomiske krisen har skapt reelle og alvorlige risikoer for finanssystemets stabilitet og det indre markeds virkemåte. Å gjenopprette og opprettholde et stabilt og pålitelig finanssystem er en absolutt forutsetning for å bevare tilliten til og sammenhengen i det indre marked og dermed bevare og forbedre vilkårene for et fullstendig integrert og velfungerende indre marked for finansielle tjenester. Dypere, mer integrerte finansmarkeder gir dessuten bedre mulighet for finansiering og spredning av risiko og bidrar dermed til å forbedre økonomienes evne til å absorbere sjokk.

• (8) Unionen har nådd grensen for hva som kan oppnås ut fra de europeiske tilsynskomiteenes nåværende status. Unionen kan ikke lenger akseptere en situasjon der det ikke finnes noen ordning som sikrer at nasjonale tilsynsmyndigheter treffer de best mulige beslutningene for tilsyn med finansmarkedsdeltakere som driver grensekryssende virksomhet, der samarbeidet og utvekslingen av opplysninger mellom nasjonale tilsynsmyndigheter er utilstrekkelig, der nasjonale myndigheters felles tiltak krever kompliserte ordninger for å ta hensyn til lappeteppet av regulerings- og tilsynskrav, der nasjonale løsninger som oftest er den eneste gjennomførbare løsningen på problemer på unionsplan, og der det finnes ulike tolkninger av samme lovtekst. Det europeiske finanstilsynssystem (heretter kalt «ESFS») bør utformes slik at disse manglene utbedres og at det innføres et system som er i tråd med målet om et stabilt indre marked for finansielle tjenester i Unionen, der nasjonale tilsynsmyndigheter inngår i et sterkt unionsnettverk.

• (9) ESFS bør være et integrert nettverk av nasjonale tilsynsmyndigheter og tilsynsmyndigheter på unionsplan der det daglige tilsynet overlates til nasjonale tilsynsmyndigheter. Økt harmonisering og ensartet anvendelse av regelverket for finansmarkedsdeltakere bør oppnås i hele Unionen. I tillegg til Myndigheten bør det opprettes en europeisk tilsynsmyndighet (Den europeiske banktilsynsmyndighet) og en europeisk tilsynsmyndighet (Den europeiske myndighet for forsikring og tjenestepensjoner) samt en felleskomité for de europeiske tilsynsmyndighetene (heretter kalt «Felleskomiteen»). Et europeisk råd for systemrisiko (heretter kalt «ESRB») bør inngå som en del av ESFS når det gjelder oppgavene fastsatt i denne forordning og i europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1092/2010108.

• (10) De europeiske tilsynsmyndighetene bør erstatte Den europeiske banktilsynskomité nedsatt ved kommisjonsbeslutning 2009/78/EF109, Den europeiske tilsynskomité for forsikring og tjenestepensjoner nedsatt ved kommisjonsbeslutning 2009/79/EF110 og Komiteen av europeiske verdipapirtilsyn nedsatt ved kommisjonsbeslutning 2009/77/EF111, og de bør overta alle disse komiteenes oppgaver og fullmakter, herunder videreføre pågående arbeid og prosjekter dersom det er relevant. Hver europeisk tilsynsmyndighets virkeområde bør være klart avgrenset. De europeiske tilsynsmyndighetene bør være ansvarlige overfor Europaparlamentet og Rådet. Når dette ansvaret gjelder tverrsektorielle spørsmål som er blitt samordnet gjennom Felleskomiteen, bør de europeiske tilsynsmyndighetene, gjennom Felleskomiteen, ha ansvar for denne samordningen.

• (11) Myndigheten bør ha som formål å bedre det indre markeds virkemåte, særlig ved å sikre et høyt, effektivt og ensartet regulerings- og tilsynsnivå, idet det tas hensyn til samtlige medlemsstaters ulike interesser og finansmarkedsdeltakernes ulike art. Myndigheten bør verne allmenne interesser som finanssystemets integritet og stabilitet og markedenes og finansielle produkters gjennomsiktighet samt verne investorer. Myndigheten bør også forebygge tilsynsarbitrasje og sikre like vilkår samt styrke den internasjonale samordningen mellom tilsynsmyndighetene til fordel for økonomien som helhet, herunder finansinstitusjoner og andre berørte parter, forbrukere og arbeidstakere. Dens oppgaver bør også bestå i å fremme tilnærming av tilsyn og gi råd til Unionens institusjoner innenfor dens ansvarsområder. Myndigheten bør også ha et visst ansvar for eksisterende og ny finansvirksomhet.

• (12) Myndigheten bør også kunne midlertidig forby eller begrense visse former for finansvirksomhet som truer finansmarkedenes ordnede virkemåte og integritet eller stabiliteten i hele eller deler av finanssystemet i Unionen, i de tilfellene og på de vilkårene som er fastsatt i rettsaktene omhandlet i denne forordning. Dersom det i en krisesituasjon kreves at Myndigheten innfører et slikt midlertidig forbud, skal den gjøre dette i samsvar med og på de vilkår som er fastsatt i denne forordning. I tilfeller der et midlertidig forbud eller en midlertidig begrensning av visse former for finansvirksomhet får virkninger på tvers av sektorene, bør det i sektorregelverket fastsettes at Myndigheten, der det er relevant, rådfører seg og samordner sine tiltak med Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske banktilsynsmyndighet) og Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske tilsynsmyndighet for forsikring og tjenestepensjoner) gjennom Felleskomiteen.

• (13) Myndigheten bør ta behørig hensyn til virkningen av sin virksomhet på konkurransen og nyskapingen i det indre marked, Unionens globale konkurranseevne, den finansielle integrasjonen og Unionens nye strategi for sysselsetting og vekst.

• (14) For å kunne nå sine mål bør Myndigheten ha status som juridisk person samt administrativ og finansiell selvstendighet.

• (15) På grunnlag av arbeidet i internasjonale organer bør systemrisiko defineres som en risiko for forstyrrelse av finanssystemet som kan få alvorlige negative følger for det indre marked og realøkonomien. Alle typer av finansformidlere, finansmarkeder og finansielle infrastrukturer kan til en viss grad potensielt være systemviktige.

• (16) Grensekryssende risiko omfatter alle risikoer som skyldes økonomisk ubalanse eller finansiell svikt i hele eller deler av Unionen, som kan få betydelige negative følger for transaksjonene mellom markedsdeltakere i to eller flere medlemsstater, for det indre markeds virkemåte eller for de offentlige finansene i Unionen eller en av dens medlemsstater.

• (17) Den europeiske unions domstol fastslo i sin dom av 2. mai 2006 i sak C-217/04 (Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland mot Europaparlamentet og Rådet for Den europeiske union) at «intet i ordlyden i artikkel 95 EF [nå artikkel 114 i traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV)] tilsier at adressatene for tiltakene vedtatt av Fellesskapets regelgiver på grunnlag av nevnte bestemmelse, bare kan være de enkelte medlemsstatene. Regelgiveren kan anse det for nødvendig å sørge for at det opprettes et fellesskapsorgan som får ansvar for å bidra til gjennomføringen av en harmoniseringsprosess i situasjoner der vedtakelsen av ikke-bindende støtte- og rammetiltak synes egnet for å lette ensartet gjennomføring og anvendelse av rettsakter vedtatt med hjemmel i denne bestemmelsen»112. Myndighetens formål og oppgaver – å bistå vedkommende nasjonale tilsynsmyndigheter med en konsekvent fortolkning og anvendelse av unionsreglene og bidra til den finansielle stabiliteten som er nødvendig for finansiell integrasjon – er nært knyttet til gjeldende unionsretts mål for det indre marked for finansielle tjenester. Myndigheten bør derfor opprettes på grunnlag av artikkel 114 i TEUV.

• (18) Ved følgende rettsakter fastsettes oppgavene for medlemsstatenes vedkommende myndigheter, herunder samarbeidet dem imellom og med Kommisjonen: europaparlaments- og rådsdirektiv 97/9/EF av 3. mars 1997 om erstatningsordninger for investorer113, europaparlaments- og rådsdirektiv 98/26/EF av 19. mai 1998 om endeleg oppgjer i betalingssystem og i oppgjerssystem for verdipapir114, europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/34/EF av 28. mai 2001 om vilkår for opptak av verdipapirer til offisiell notering på en fondsbørs og opplysninger som skal offentliggjøres om disse verdipapirene115, europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/47/EF av 6. juni 2002 om avtaler om finansiell sikkerhetsstillelse116, europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/6/EF av 28. januar 2003 om innsidehandel og markedsmanipulering (markedsmisbruk)117, europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/71/EF av 4. november 2003 om det prospekt som skal offentliggjøres når verdipapirer legges ut til offentlig tegning eller opptas til notering, og om endring av direktiv 2001/34/EF118, europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/39/EF av 21. april 2004 om markeder for finansielle instrumenter119, europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/109/EF av 15. desember 2004 om harmonisering av innsynskrav med hensyn til opplysninger om utstedere av verdipapirer som er opptatt til notering på et regulert marked120, europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/49/EF av 14. juni 2006 om verdipapirforetaks og kredittinstitusjoners kapitaldekningsgrad121, uten at det berører Den europeiske tilsynsmyndighets (Den europeiske banktilsynsmyndighet) myndighet med hensyn til tilsyn, europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/65/EF av 13. juli 2009 om samordning av lover og forskrifter om foretak for kollektiv investering i omsettelige verdipapirer (investeringsforetak)122, ethvert framtidig regelverk på området for forvaltere av alternative investeringsfond (AIFM) og forordning (EF) nr. 1060/2009.

• (19) Gjeldende unionsregelverk som regulerer virkeområdet for denne forordning, omfatter også europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/87/EF av 16. desember 2002 om utvidet tilsyn med kredittinstitusjoner, forsikringsforetak og investeringsforetak i et finansielt konglomerat123, europaparlaments- og rådsdirektiv 98/78/EF av 27. oktober 1998 om utvidet tilsyn med forsikringsforetak som er del av en forsikringsgruppe124, europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1781/2006 av 15. november 2006 om opplysninger om betaleren som skal følge med pengeoverføringer125 og relevante deler av europaparlaments- og rådsdirektiv 2005/60/EF av 26. oktober 2005 om tiltak for å hindre at det finansielle system brukes til hvitvasking av penger og finansiering av terrorisme126 og europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/65/EF av 23. september 2002 om fjernsal av finansielle tenester til forbrukarar127.

• (20) Det er ønskelig at Myndigheten fremmer en konsekvent metode på området erstatningsordninger for investorer for å sikre like vilkår og en rettferdig behandling av investorer i hele Unionen. Ettersom erstatningsordningene for investorer er gjenstand for kontroll i medlemsstatene snarere enn tilsyn, bør Myndigheten kunne utøve sin myndighet i henhold til denne forordning når det gjelder selve erstatningsordningen for investorer og den institusjon som forvalter ordningen.

• (21) I samsvar med erklæringen (nr. 39) til artikkel 290 i traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV), som er vedlegg til sluttakten fra regjeringskonferansen som vedtok Lisboa-traktaten, krever utarbeidingen av tekniske reguleringsstandarder bistand fra teknisk sakkyndige i en form som er særegen for området finansielle tjenester. Det er nødvendig å gi Myndigheten mulighet til å stille slik sakkunnskap til rådighet også i forbindelse med standarder eller deler av standarder som ikke bygger på et utkast til teknisk standard som Myndigheten selv har utarbeidet.

• (22) Det er behov for å innføre et effektivt instrument for å fastsette harmoniserte tekniske reguleringsstandarder for finansielle tjenester for å sikre, gjennom ett enkelt regelverk, like vilkår og tilstrekkelig vern av investorer og forbrukere i hele Unionen. Ettersom Myndigheten er et organ med svært spesialisert sakkunnskap, er det effektivt og hensiktsmessig at den, på de områdene som er fastlagt i unionsretten, utarbeider utkast til tekniske reguleringsstandarder som ikke innebærer politiske valg.

• (23) Kommisjonen bør godkjenne disse utkastene til tekniske reguleringsstandarder ved hjelp av delegerte rettsakter i henhold til artikkel 290 i TEUV for å gi dem bindende rettsvirkning. De bør kunne endres bare under svært begrensede og ekstraordinære omstendigheter ettersom Myndigheten er den aktøren som er i nær kontakt med og som best kjenner finansmarkedenes daglige virkemåte. Utkast til tekniske reguleringsstandarder bør endres dersom de er uforenlige med unionsretten, ikke overholder forholdsmessighetsprinsippet eller strider mot de grunnleggende prinsippene for det indre marked for finansielle tjenester slik disse kommer til uttrykk i gjeldende unionsregelverk for finansielle tjenester. Kommisjonen bør ikke endre innholdet i utkastene til tekniske reguleringsstandarder som Myndigheten har utarbeidet, uten forutgående samordning med Myndigheten. For å sikre en smidig og rask vedtakelse av disse standardene bør det fastsettes en frist for Kommisjonens beslutning om å godkjenne utkastene til tekniske reguleringsstandarder.

• (24) I betraktning av Myndighetens tekniske sakkunnskap på de områdene der det bør utarbeides tekniske reguleringsstandarder, bør det tas hensyn til Kommisjonens uttalte hensikt om som regel å gjøre bruk av utkastene til tekniske reguleringsstandarder som Myndigheten framlegger for den, med sikte på vedtakelse av de tilsvarende delegerte rettsakter. I de tilfellene der Myndigheten ikke framlegger et utkast til en teknisk reguleringsstandard innenfor fristene fastsatt i den aktuelle rettsakten, bør det sikres at resultatet av utøvelsen av den delegerte myndigheten faktisk oppnås, og at beslutningsprosessen forblir effektiv. Derfor bør Kommisjonen i slike tilfeller ha myndighet til å vedta tekniske reguleringsstandarder dersom det ikke foreligger et utkast fra Myndigheten.

• (25) Kommisjonen bør også gis myndighet til å vedta tekniske gjennomføringsstandarder ved hjelp av gjennomføringsrettsakter i henhold til artikkel 291 i TEUV.

• (26) På områder som ikke omfattes av tekniske regulerings- eller gjennomføringsstandarder, bør Myndigheten ha myndighet til å utstede retningslinjer og anbefalinger om anvendelsen av unionsretten. For å sikre gjennomsiktighet og forbedre de nasjonale tilsynsmyndighetenes overholdelse av disse retningslinjene og anbefalingene, bør det være mulig for Myndigheten å offentliggjøre årsakene til at tilsynsmyndighetene ikke har overholdt disse retningslinjene og anbefalingene.

• (27) Å sikre en korrekt og fullstendig anvendelse av unionsretten er en grunnleggende forutsetning for finansmarkedenes integritet, gjennomsiktighet, effektivitet og ordnede virkemåte, for finanssystemets stabilitet og for nøytrale konkurransevilkår for finansmarkedsdeltakerne i Unionen. Det bør derfor innføres en ordning som Myndigheten kan bruke i tilfelle uriktig eller utilstrekkelig anvendelse av unionsretten, som utgjør et brudd på denne. Denne ordningen bør få anvendelse på områder der det i unionsretten er fastsatt klare og ubetingede forpliktelser.

• (28) For å muliggjøre reaksjoner som står forhold til alvoret i tilfelle uriktig eller utilstrekkelig anvendelse av unionsretten, bør en tretrinnsordning få anvendelse. Som et første trinn bør Myndigheten ha myndighet til å utføre gransking dersom det påstås at nasjonale myndigheter i forbindelse med utøvelsen av sitt tilsyn anvender unionsretten på en uriktig eller utilstrekkelig måte, og disse bør avsluttes med en anbefaling. Som et andre trinn, dersom vedkommende nasjonale myndighet ikke følger anbefalingen, bør Kommisjonen ha myndighet til å avgi en formell uttalelse som tar hensyn til Myndighetens anbefaling, og kreve at vedkommende myndighet treffer de nødvendige tiltak for å sikre overholdelse av unionsretten.

• (29) I ekstraordinære situasjoner der den berørte vedkommende myndighet vedvarende unnlater å gjennomføre tiltak, bør Myndigheten som et tredje og siste trinn ha myndighet til å treffe beslutninger som rettes til den enkelte finansmarkedsdeltaker. Denne myndigheten bør være begrenset til ekstraordinære omstendigheter der en vedkommende myndighet ikke følger den formelle uttalelsen som ble rettet til den, og der unionsretten får direkte anvendelse på finansmarkedsdeltakere i henhold til gjeldende eller framtidige unionsforordninger.

• (30) Alvorlige trusler mot finansmarkedenes ordnede virkemåte og integritet eller finanssystemets stabilitet i Unionen krever raske og samordnede tiltak på unionsplan. Myndigheten bør derfor kunne kreve at nasjonale tilsynsmyndigheter treffer bestemte tiltak for å bringe en krisesituasjon til opphør. Myndigheten til å avgjøre om det foreligger en krisesituasjon, bør gis Rådet, etter en anmodning fra en av de europeiske tilsynsmyndighetene, Kommisjonen eller ESRB.

• (31) Myndigheten bør kunne kreve at nasjonale tilsynsmyndigheter treffer et bestemt tiltak for å bringe en krisesituasjon til opphør. Tiltaket som treffes av Myndigheten i den forbindelse, bør ikke berøre Kommisjonens myndighet i henhold til artikkel 258 i TEUV til å innlede traktatbruddsbehandling mot den medlemsstat hvis tilsynsmyndighet har unnlatt å treffe et slikt tiltak, eller Kommisjonens rett i slike situasjoner til å treffe midlertidige tiltak i henhold til rettergangsordningen for Den europeiske unions domstol. Det bør heller ikke berøre det ansvar som nevnte medlemsstat kan pådra seg i samsvar med rettspraksis ved Den europeiske unions domstol, dersom dens tilsynsmyndigheter unnlater å treffe de tiltak som Myndigheten krever.

• (32) For å sikre et formålstjenlig og effektivt tilsyn og en avveid vurdering av de standpunktene som inntas av vedkommende myndigheter i de ulike medlemsstatene, bør Myndigheten med bindende virkning kunne løse tvister mellom disse vedkommende myndighetene i grensekryssende situasjoner, også innenfor tilsynskollegiene. Det bør innføres en meglingsfase der vedkommende myndigheter kan komme til enighet. Myndigheten bør ha myndighet når det gjelder tvister om framgangsmåten eller innholdet i et tiltak, eller når en vedkommende myndighet i en medlemsstat unnlater å treffe tiltak i tilfellene angitt i de rettslig bindende unionsrettsaktene nevnt i denne forordning. I en slik situasjon bør en av de berørte tilsynsmyndighetene ha rett til å henvise saken til Myndigheten, som bør handle i samsvar med denne forordning. Myndigheten bør ha myndighet til å kreve at berørte vedkommende myndigheter treffer bestemte tiltak eller avstår fra å treffe tiltak med sikte på å løse tvisten for å sikre at unionsretten overholdes, med bindende virkning for de berørte vedkommende myndigheter. Dersom en vedkommende myndighet ikke etterkommer den beslutning som er rettet til den for å avgjøre tvisten, bør Myndigheten gis myndighet til å treffe beslutninger som rettes direkte til finansmarkedsdeltakere på de områdene av unionsretten som får direkte anvendelse på dem. Myndighet til å vedta slike beslutninger bør gjelde bare som en siste utvei, og da bare for å sikre korrekt og ensartet anvendelse av unionsretten. I tilfeller der medlemsstatenes vedkommende myndigheter i henhold til relevant unionsregelverk gis skjønnsmyndighet, kan beslutninger truffet av Myndigheten ikke erstatte utøvelsen av denne skjønnsmyndighet i samsvar med unionsretten.

• (33) Krisen har vist at det nåværende systemet med samarbeid mellom nasjonale myndigheter hvis myndighet er begrenset til de enkelte medlemsstater, er utilstrekkelig når det gjelder finansinstitusjoner som driver grensekryssende virksomhet.

• (34) Ekspertgruppene nedsatt av medlemsstatene for å undersøke årsakene til krisen og framlegge forslag til forbedring av reguleringen av og tilsynet med finanssektoren, har bekreftet at de nåværende ordningene ikke danner et fornuftig grunnlag for framtidig regulering av og tilsyn med finansinstitusjoner som driver grensekryssende virksomhet i Unionen.

• (35) Slik det understrekes i de Larosière-rapporten [har vi] i hovedsak to alternativer: Det første er «chacun pour soi», dvs. «være seg selv nok-løsninger», det andre er et styrket, pragmatisk, fornuftig europeisk samarbeid til fordel for alle for å bevare en åpen verdensøkonomi. Dette vil gi åpenbare økonomiske gevinster».

• (36) Tilsynskollegiene er av stor betydning for at tilsynet med finansmarkedsdeltakere som driver virksomhet på tvers av landegrensene, skal være formålstjenlig, effektivt og ensartet. Myndigheten bør bidra til å fremme og overvåke at tilsynskollegiene virker på en formålstjenlig, effektiv og ensartet måte, og i den forbindelse ha en ledende rolle når det gjelder å sikre at tilsynskollegiene virker på en ensartet og sammenhengende måte for finansinstitusjoner som driver grensekryssende virksomhet i hele Unionen. Myndigheten bør derfor ha rett til å delta fullt ut i tilsynskollegiene med sikte på å effektivisere kollegienes virkemåte og utvekslingen av opplysninger i tilsynskollegiene samt fremme tilnærming og ensartethet mellom kollegiene i anvendelsen av unionsretten. Som det framgår av de Larosière-rapporten «må konkurransevridning og tilsynsarbitrasje som følge av ulik tilsynspraksis unngås, ettersom det kan undergrave finansiell stabilitet, blant annet ved å oppmuntre til en overføring av finansvirksomhet til stater med mindre strengt tilsyn. Tilsynssystemet må oppfattes som rettferdig og balansert».

• (37) Innenfor sitt ansvarsområde bør Myndigheten bidra til og delta aktivt i utviklingen og samordningen av effektive og ensartede gjenopprettings- og omstruktureringsplaner, framgangsmåter i krisesituasjoner og forebyggende tiltak som sikrer at finanssystemet internaliserer kostnader, for å redusere virkningen en eventuell svikt har på systemet og avhengigheten av skatteyternes penger for å redde finansmarkedsdeltakere. Myndigheten skal bidra til å utvikle metoder for omstrukturering av kriserammede viktige finansmarkedsdeltakere på en måte som hindrer spredning av negative virkninger og gjør det mulig å avvikle dem på en ordnet måte til rett tid, herunder, dersom det er relevant, sammenhengende og troverdige finansieringsordninger.

• (38) I forbindelse med den pågående gjennomgåelsen av europaparlaments- og rådsdirektiv 94/19/EF av 30. mai 1994 om innskuddsgarantiordninger128 og direktiv 97/9/EF har Kommisjonen til hensikt å legge særlig vekt på behovet for å sikre ytterligere harmonisering i hele Unionen. Når det gjelder forsikringssektoren, har Kommisjonen også til hensikt å undersøke muligheten for å innføre unionsregler som verner forsikringstakere i tilfelle et forsikringsselskap rammes av krise. De europeiske tilsynsmyndighetene bør spille en viktig rolle på disse områdene og gis tilstrekkelig myndighet med hensyn til de europeiske garantiordningssystemene.

• (39) I forbindelse med tilsynsmyndighetsnettverkets virksomhet kan det være hensiktsmessig å delegere oppgaver og ansvar for å begrense overlapping av tilsynsoppgavene, fremme samarbeid og dermed effektivisere tilsynsprosessen samt redusere belastningen på finansmarkedsdeltakerne. Denne forordning bør derfor klart utgjøre det rettslige grunnlaget for en slik delegering. Medlemsstatene bør følge hovedregelen om at delegering bør være tillatt, men bør kunne innføre særlige vilkår for delegering av ansvar, for eksempel når det gjelder opplysninger om og melding av delegeringsordninger. Delegering av oppgaver innebærer at oppgaver utføres av Myndigheten eller av en annen nasjonal tilsynsmyndighet enn den ansvarlige myndighet, mens ansvaret for tilsynsbeslutningene blir værende hos delegerende myndighet. Ved delegering av ansvar bør Myndigheten, eller en nasjonal tilsynsmyndighet som ansvaret delegeres til, kunne treffe beslutning i en tilsynssak på egne vegne i stedet for på vegne av den delegerende myndighet. Delegering bør skje ut fra prinsippet om at tilsynsmyndigheten overdras til en tilsynsmyndighet som har de beste forutsetningene for å treffe tiltak på det aktuelle området. En omfordeling av ansvar vil være hensiktsmessig for eksempel for å oppnå stordriftsfordeler eller av hensyn til virkeområdet, av hensyn til sammenhengen i tilsynet med konserner og for best mulig å utnytte den tekniske sakkunnskapen hos de nasjonale tilsynsmyndighetene. Beslutninger som treffes av den ansvaret delegeres til, bør anerkjennes av den delegerende myndighet og av andre vedkommende myndigheter som endelige dersom disse beslutningene ligger innenfor delegeringens rammer. Det relevante unionsregelverket kan eventuelt inneholde nærmere bestemmelser om prinsippene for omfordeling av ansvar etter avtale. Myndigheten bør med alle egnede midler lette og overvåke delegeringsavtalene mellom de nasjonale tilsynsmyndighetene.

  Den bør på forhånd underrettes om planlagte delegeringsavtaler for om nødvendig å kunne avgi uttalelse om disse. Den bør sentralisere offentliggjøringen av slike avtaler for å sikre at alle berørte parter til rett tid gis lett tilgang til gjennomsiktige opplysninger om slike avaler. Den bør fastlegge og spre beste praksis med hensyn til delegering og delegeringsavtaler.

• (40) Myndigheten bør aktivt bidra til å fremme tilnærming av tilsyn i hele Unionen med sikte på å opprette en felles tilsynskultur.

• (41) Fagfellevurderinger er et formålstjenlig og effektivt verktøy for å fremme ensartethet innenfor nettverket av finanstilsynsmyndigheter. Myndigheten bør derfor utarbeide en metodologisk ramme for slike vurderinger og utføre dem regelmessig. Vurderingene bør ikke bare være rettet mot tilnærming av tilsynspraksis, men også mot tilsynsmyndighetenes evne til å oppnå tilsynsresultater av høy kvalitet samt disse vedkommende myndighetenes uavhengighet. Resultatet av fagfellevurderinger bør offentliggjøres etter samtykke fra vedkommende myndighet som er gjenstand for vurderingen. I tillegg bør beste praksis fastlegges og offentliggjøres.

• (42) Myndigheten bør aktivt bidra til å fremme samordningen av Unionens tilsynsarbeid, særlig for å sikre finansmarkedenes ordnede virkemåte og integritet og finanssystemets stabilitet i Unionen. I tillegg til myndighet til å handle i krisesituasjoner bør Myndigheten ha ansvaret for den generelle samordningen innenfor ESFS. Å lette utvekslingen av alle relevante opplysninger mellom vedkommende myndigheter bør være en sentral del av Myndighetens oppgaver.

• (43) For å sikre finansiell stabilitet er det nødvendig på et tidlig tidspunkt å avdekke utviklingstendenser, mulige risikoer og sårbarhet i forbindelse med tilsyn på mikroplan, på tvers av landegrenser og på tvers av sektorer. Myndigheten bør overvåke og vurdere slik utvikling på sitt ansvarsområde og om nødvendig underrette Europaparlamentet, Rådet, Kommisjonen, de øvrige europeiske tilsynsmyndighetene og ESRB regelmessig og eventuelt ved behov. I samarbeid med ESRB bør Myndigheten også innlede og samordne stresstester i hele Unionen for å vurdere finansmarkedsdeltakernes motstandsdyktighet mot ugunstig markedsutvikling, og den skal sikre at det på nasjonalt plan ved slike tester anvendes en metode som er så ensartet som mulig. For å utføre sine oppgaver på en korrekt måte bør Myndigheten gjennomføre økonomiske analyser av markedene og mulige følger av markedsutviklingen.

• (44) I lys av globaliseringen av finansielle tjenester og den økte betydningen av internasjonale standarder bør Myndigheten fremme dialog og samarbeid med tilsynsmyndigheter utenfor Unionen. Den bør gis myndighet til å utvikle kontakter og inngå forvaltningsavtaler med tilsynsmyndighetene og forvaltninger i tredjestater og med internasjonale organisasjoner, samtidig som medlemsstatenes og Unionens institusjoners nåværende roller og respektive myndighet respekteres fullt ut. Stater som har inngått avtaler med Unionen som innebærer at de har vedtatt og anvender unionsretten, bør kunne delta i Myndighetens arbeid, og Myndigheten bør kunne samarbeide med tredjestater som anvender lovgivning som er anerkjent som likeverdig med Unionens.

• (45) Myndigheten bør innenfor sitt ansvarsområde fungere som et uavhengig rådgivende organ for Europaparlamentet, Rådet og Kommisjonen. Med forbehold for de berørte vedkommende myndigheters myndighet bør Myndigheten kunne avgi uttalelse om tilsynsvurderinger av fusjoner og erverv i henhold til europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/39/EF av 21. april 2004 om markeder for finansielle instrumenter129, som endret ved direktiv 2007/44/EF130, i de tilfellene der nevnte direktiv krever samråd mellom vedkommende myndigheter fra to eller flere medlemsstater.

• (46) For å kunne utføre sine oppgaver på en effektiv måte bør Myndigheten ha rett til å anmode om alle nødvendige opplysninger. For å unngå dobbel rapporteringsplikt for finansmarkedsdeltakerne bør disse opplysningene normalt gis av de nasjonale tilsynsmyndighetene som befinner seg nærmest finansmarkedene og finansmarkedsdeltakerne, og opplysningene bør ta hensyn til allerede eksisterende statistikker. Myndigheten bør imidlertid som en siste utvei kunne rette en behørig begrunnet anmodning om opplysninger direkte til en finansmarkedsdeltaker dersom en nasjonal vedkommende myndighet ikke leverer eller ikke kan levere slike opplysninger til rett tid. Medlemsstatenes myndigheter bør være forpliktet til å bistå Myndigheten med å håndheve slike direkte anmodninger. I den forbindelse er arbeidet med felles rapporteringsformater av avgjørende betydning. Tiltakene for innsamling av opplysninger bør ikke berøre den rettslige rammen for det europeiske statistikksystem og Det europeiske system av sentralbanker på statistikkområdet. Denne forordning bør derfor verken berøre europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 223/2009 av 11. mars 2009 om europeisk statistikk131 eller rådsforordning (EF) nr. 2533/98 av 23. november 1998 om Den europeiske sentralbanks innsamling av statistiske opplysninger132.

• (47) Et nært samarbeid mellom Myndigheten og ESRB er av avgjørende betydning for at ESRB skal kunne fungere fullt ut etter hensikten, og for oppfølgingen av dens varsler og anbefalinger. Myndigheten og ESRB bør utveksle eventuelle relevante opplysninger seg imellom. Opplysninger knyttet til det enkelte foretak bør framlegges bare etter behørig begrunnet anmodning. Når Myndigheten mottar varsler eller anbefalinger fra ESRB rettet til Myndigheten eller en nasjonal tilsynsmyndighet, bør Myndigheten om nødvendig sikre oppfølgingen.

• (48) Myndigheten bør rådføre seg med berørte parter om tekniske regulerings- eller gjennomføringsstandarder, retningslinjer og anbefalinger og gi dem rimelig mulighet til å uttale seg om de foreslåtte tiltakene. Før Myndigheten vedtar utkast til tekniske regulerings- eller gjennomføringsstandarder, retningslinjer og anbefalinger bør den gjennomføre en konsekvensanalyse. Av effektivitetshensyn bør en interessentgruppe for verdipapirer og markeder benyttes for dette formål, med en balansert sammensetning av finansmarkedsdeltakere, små og mellomstore bedrifter (SMB), akademikere samt forbrukere og andre private brukere av finanstjenester. Interessentgruppen for verdipapirer og markeder bør fungere som et bindeledd for andre grupper av brukere av finansielle tjenester opprettet av Kommisjonen eller i henhold til Unionens regelverk.

• (49) Medlemmer av interessentgruppen for verdipapirer og markeder som representerer ideelle organisasjoner eller akademikere, bør motta tilstrekkelig godtgjøring, slik at personer som verken har tilstrekkelige finansielle midler eller er representanter for næringen, kan delta fullt ut i debatten om finansiell regulering.

• (50) Medlemsstatene har et hovedansvar for å samordne krisehåndteringen og bevare den finansielle stabiliteten i krisesituasjoner, særlig når det gjelder å stabilisere og omstrukturere kriserammede finansmarkedsdeltakere. De beslutningene Myndigheten treffer i krisesituasjoner eller ved tvisteløsning som påvirker en finansmarkedsdeltakers stabilitet, bør ikke gripe inn i medlemsstatenes finanspolitiske ansvar. Det bør innføres en ordning der medlemsstatene kan påberope seg denne beskyttelsen og i siste instans bringe saken inn for Rådet med sikte på en beslutning. Denne beskyttelsesordningen bør imidlertid ikke misbrukes, særlig ikke i forbindelse med en beslutning truffet av Myndigheten som ikke har noen betydelig eller vesentlig budsjettpolitisk innvirkning, som for eksempel reduserte inntekter knyttet til et midlertidig forbud mot bestemte former for virksomhet eller produkter i forbrukervernøyemed. Når Rådet treffer beslutninger i henhold til beskyttelsesordningen, bør det stemme i samsvar med prinsippet om at hvert medlem har én stemme. I betraktning av medlemsstatenes særlige ansvar på dette området, bør Rådet spille en rolle i dette spørsmålet. Med tanke på hvor følsomt dette spørsmålet er, bør det sikres streng fortrolighet.

• (51) Myndigheten bør i sin beslutningstaking være bundet av Unionens regler og allmenne prinsipper om rettssikkerhet og gjennomsiktighet. Den retten adressatene for Myndighetens avgjørelser har til å bli hørt, bør overholdes fullt ut. Myndighetens beslutninger bør utgjøre en vesentlig del av unionsretten.

• (52) Et tilsynsstyre sammensatt av lederne for de berørte vedkommende myndigheter i hver medlemsstat under ledelse av Myndighetens leder, bør være Myndighetens øverste beslutningsorgan. Representanter for Kommisjonen, ESRB, Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske tilsynsmyndighet for forsikring og tjenestepensjoner) og Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske banktilsynsmyndighet) bør delta som observatører. Medlemmene av tilsynsstyret bør opptre uavhengig og utelukkende i Unionens interesse.

• (53) Tilsynsstyret skal i alminnelighet treffe sine beslutninger med simpelt flertall i samsvar med prinsippet om at hvert medlem har én stemme. For beslutninger av allmenn art, herunder de som gjelder tekniske regulerings- og gjennomføringsstandarder, retningslinjer og anbefalinger, for budsjettspørsmål og for anmodninger fra en medlemsstat om å revurdere en beslutning truffet av Myndigheten om midlertidig å forby eller begrense en viss finansvirksomhet, er det hensiktsmessig å anvende reglene for kvalifisert flertall som fastsatt i artikkel 16 nr. 4 i traktaten om Den europeiske union og i protokollen (nr. 36) om overgangsbestemmelser som er vedlegg til traktaten om Den europeiske union og til traktaten om Den europeiske unions virkemåte. Saker som gjelder løsning av tvister mellom nasjonale tilsynsmyndigheter, bør behandles av et begrenset, objektivt panel sammensatt av medlemmer som verken er representanter for de vedkommende myndigheter som er parter i tvisten, eller har noen interesse i konflikten eller direkte forbindelser til de berørte vedkommende myndigheter. Panelet bør ha en tilsvarende balansert sammensetning. Beslutninger som treffes av panelet, bør godkjennes av tilsynsstyret med simpelt flertall i samsvar med prinsippet om at hvert medlem har én stemme. Når det gjelder beslutninger som treffes av den konsoliderende tilsynsmyndighet, kan beslutningen som foreslås av panelet, forkastes av et antall medlemmer som representerer et blokkerende mindretall som angitt i artikkel 16 nr. 4 i traktaten om Den europeiske union og i artikkel 3 i protokollen (nr. 36) om overgangsbestemmelser.

• (54) Et styre sammensatt av Myndighetens leder, representanter for nasjonale tilsynsmyndigheter og Kommisjonen skal sikre at Myndigheten utfører sitt oppdrag og de oppgavene den er pålagt. Styret bør gis nødvendig myndighet til blant annet å foreslå det årlige og flerårige arbeidsprogrammet, utøve en viss budsjettmyndighet, vedta Myndighetens plan for personalpolitikken, vedta særbestemmelser om retten til tilgang til dokumenter og framlegge forslag til årsrapport.

• (55) Myndigheten bør være representert av en heltidsansatt leder som utnevnes av tilsynsstyret på grunnlag av sine kvalifikasjoner, ferdigheter og kunnskaper om finansinstitusjoner og -markeder samt relevant erfaring med finanstilsyn og regulering, etter en åpen framgangsmåte for utvelging som tilrettelegges og forvaltes av tilsynsstyret med bistand fra Kommisjonen. Ved utnevning av Myndighetens første leder bør Kommisjonen blant annet opprette en kandidatliste på grunnlag av kvalifikasjoner, ferdigheter og kunnskaper om finansinstitusjoner og -markeder samt relevant erfaring med finanstilsyn og -regulering. Når det gjelder de påfølgende utnevningene, bør muligheten til å få Kommisjonen til å opprette en kandidatliste vurderes i en rapport som skal utarbeides i henhold til denne forordning. Før den utvalgte personen tiltrer sitt embete, og senest én måned etter at tilsynsstyret har gjort sitt valg, bør Europaparlamentet, etter å ha hørt den utvalgte personen, ha mulighet til å komme med innsigelser mot at denne utnevnes.

• (56) Forvaltningen av Myndigheten bør ivaretas av en daglig leder som bør ha rett til å delta på møter i tilsynsstyret og styret uten stemmerett.

• (57) For å sikre sammenheng i de europeiske tilsynsmyndighetenes virksomhet på tvers av sektorer bør disse samarbeide nært gjennom en felleskomité og fastsette felles holdninger der det er relevant. Felleskomiteen bør samordne de europeiske tilsynsmyndighetenes funksjoner når det gjelder finansielle konglomerater og andre saker på tvers av sektorer. Der det er relevant, bør beslutninger som faller inn under ansvarsområdet til Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske tilsynsmyndighet for forsikring og tjenestepensjoner) eller Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske banktilsynsmyndighet), vedtas parallelt av de berørte europeiske tilsynsmyndighetene. Felleskomiteen bør ledes av lederne for de europeiske tilsynsmyndighetene på omgang i tolvmånedersperioder. Lederen for Felleskomiteen bør være nestleder for ESRB. Felleskomiteen bør ha eget personale som stilles til rådighet av de europeiske tilsynsmyndighetene for å muliggjøre uformell utveksling av opplysninger og utvikling av en felles tilsynskultur i de europeiske tilsynsmyndighetene.

• (58) Det er nødvendig å sikre at partene som berøres av beslutningene som treffes av Myndigheten, har nødvendig klageadgang. For å verne partenes rettigheter på en effektiv måte og for å forenkle saksbehandlingen bør de berørte parter gis rett til å anke til en klageinstans i de tilfellene der Myndigheten har beslutningsmyndighet. Av hensyn til effektivitet og sammenheng bør klageinstansen være felles for de europeiske tilsynsmyndighetene, men uavhengig av deres forvaltnings- og reguleringsstruktur. Klageinstansens beslutninger bør kunne klages inn for Den europeiske unions domstol.

• (59) For å sikre Myndigheten full selvstendighet og uavhengighet bør den gis et eget budsjett med inntekter hovedsakelig i form av obligatoriske bidrag fra de nasjonale tilsynsmyndighetene og fra Den europeiske unions alminnelige budsjett. Unionens finansiering av Myndigheten er underlagt en avtale med budsjettmyndigheten i samsvar med nr. 47 i den tverrinstitusjonelle avtalen mellom Europaparlamentet, Rådet og Kommisjonen av 17. mai 2006 om budsjettdisiplin og forsvarlig økonomisk forvaltning133. Unionens budsjettbehandling bør få anvendelse. Revisjonen av regnskapet bør foretas av Revisjonsretten. Det samlede budsjettet er underlagt framgangsmåten for meddelelse av ansvarsfrihet.

• (60) Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1073/1999 av 25. mai 1999 om undersøkelser som foretas av Det europeiske kontor for bedrageribekjempelse (OLAF)134 bør få anvendelse på Myndigheten. Myndigheten bør også tiltre den tverrinstitusjonelle avtale av 25. mai 1999 mellom Europaparlamentet, Rådet for Den europeiske union og Kommisjonen for de europeiske fellesskap om interne undersøkelser som foretas av Det europeiske kontor for bedrageribekjempelse (OLAF)135.

• (61) For å sikre åpne og gjennomsiktige tjenestevilkår og likebehandling av personalet bør vedtektene for De europeiske fellesskaps tjenestemenn og tjenestevilkårene for andre ansatte i De europeiske fellesskap136 få anvendelse på Myndighetens personale.

• (62) Det er avgjørende at forretningshemmeligheter og andre fortrolige opplysninger vernes. Behandlingen av opplysninger som stilles til rådighet for Myndigheten og som utveksles i nettverket, bør underlegges strenge og effektive fortrolighetsregler.

• (63) Europaparlaments- og rådsdirektiv 95/46/EF av 24. oktober 1995 om vern av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger og om fri utveksling av slike opplysninger137 og europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 45/2001 av 18. desember 2000 om personvern i forbindelse med behandling av personopplysninger i Fellesskapets institusjoner og organer og om fri utveksling av slike opplysninger138 får full anvendelse på behandlingen av personopplysninger i henhold til denne forordning.

• (64) For å sikre at Myndighetens virksomhet er gjennomsiktig bør europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1049/2001 av 30. mai 2001 om offentlig tilgang til Europaparlamentets, Rådets og Kommisjonens dokumenter139 få anvendelse på Myndigheten.

• (65) Tredjestater bør tillates å delta i Myndighetens arbeid i samsvar med de avtalene som skal inngås av Unionen.

• (66) Ettersom målene for denne forordning, som er å forbedre det indre markeds virkemåte gjennom å sikre et høyt, effektivt og ensartet nivå for regulering og tilsyn, verne investorer, verne finansmarkedenes integritet, effektivitet og ordnede virkemåte, opprettholde finanssystemets stabilitet og styrke den internasjonale samordningen av tilsynet, ikke kan nås i tilstrekkelig grad av medlemsstatene og derfor på grunn av tiltakets omfang og virkninger bedre kan nås på unionsplan, kan Unionen treffe tiltak i samsvar med nærhetsprinsippet som fastsatt i artikkel 45 i traktaten om Den europeiske union. I samsvar med forholdsmessighetsprinsippet fastsatt i nevnte artikkel går denne forordning ikke lenger enn det som er nødvendig for å nå disse målene.

• (67) Myndigheten bør overta alle nåværende oppgaver og den myndighet som er gitt Komiteen av europeiske verdipapirtilsyn. Kommisjonsbeslutning 2009/77/EF bør derfor oppheves på datoen for opprettelse av Myndigheten, og europaparlaments- og rådsbeslutning 716/2009/EF av 16. september 2009 om opprettelse av et fellesskapsprogram til støtte for særlig virksomhet på området finansielle tjenester, finansiell rapportering og revisjon140 bør derfor endres. I betraktning av Komiteen av europeiske verdipapirtilsyns eksisterende oppbygning og virksomhet er det viktig å sikre et svært nært samarbeid mellom Komiteen av europeiske verdipapirtilsyn og Kommisjonen ved utformingen av hensiktsmessige overgangsordninger for å sikre at den perioden der Kommisjonen er ansvarlig for opprettelsen av administrasjonen og den innledende administrative virksomheten til Myndigheten, blir så kort som mulig.

• (68) Det bør fastsettes en frist for anvendelsen av denne forordning for å sikre at Myndigheten er godt nok forberedt til å begynne sin virksomhet, og at overgangen fra Komiteen av europeiske verdipapirtilsyn skjer så smidig som mulig. Myndigheten bør finansieres på en egnet måte. I det minste innledningsvis bør den finansieres med 40 % av midler fra Unionen og 60 % gjennom bidrag fra medlemsstatene, i samsvar med stemmevekten fastsatt i artikkel 3 nr. 3 i protokollen (nr. 36) om overgangsbestemmelser.

• (69) For å gjøre det mulig å opprette Myndigheten 1. januar 2011 bør denne forordning tre i kraft dagen etter at den er kunngjort i Den europeiske unions tidende –

VEDTATT DENNE FORORDNING:

Kapittel I

Opprettelse og rettslig status

Artikkel 1

Opprettelse og virkeområde

• 1. Ved denne forordning opprettes en europeisk tilsynsmyndighet (Den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndighet (heretter kalt «Myndigheten»).

• 2. Myndigheten skal handle innenfor den myndighet som den gis ved denne forordning, og innenfor virkeområdet for direktiv 97/9/EF, direktiv 98/26/EF, direktiv 2001/34/EF, direktiv 2002/47/EF, direktiv 2003/6/EF, direktiv 2003/71/EF, direktiv 2004/39/EF, direktiv 2004/109/EF, direktiv 2009/65/EF og direktiv 2006/49/EF, uten at det berører Den europeiske tilsynsmyndighets (Den europeiske banktilsynsmyndighet) myndighet med hensyn til tilsyn, ethvert framtidig regelverk på området for forvaltere av alternative investeringsfond (AIFM) og forordning (EF) nr. 1060/2009, og, i den grad disse rettsaktene får anvendelse på foretak som yter investeringstjenester, eller på foretak for kollektiv investering som markedsfører sine andeler og aksjer, og de vedkommende myndigheter som fører tilsyn med dem, innenfor rammen av de relevante delene av direktiv 2002/87/EF, direktiv 2005/60/EF og direktiv 2002/65/EF, herunder alle direktiver, forordninger og beslutninger og vedtak truffet på grunnlag av disse rettsaktene, og av eventuelle andre juridisk bindende unionsrettsakter som pålegger Myndigheten oppgaver.

• 3. Myndigheten skal også handle på virksomhetsområdene til markedsdeltakere i forbindelse med spørsmål som ikke direkte omfattes av rettsaktene nevnt i nr. 2, herunder saker som gjelder foretaksstyring, revisjon og regnskap, forutsatt at Myndighetens handling er nødvendig for å sikre effektiv og ensartet anvendelse av disse rettsaktene. Myndigheten skal også treffe egnede tiltak i forbindelse med overtakelsestilbud, clearing og oppgjør samt derivater.

• 4. Denne forordnings bestemmelser berører ikke Kommisjonens myndighet, særlig i henhold til artikkel 258 i traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV), til å sikre samsvar med unionsretten.

• 5. Myndighetens mål skal være å verne offentlige interesser ved å bidra til finanssystemets stabilitet og effektivitet på kort, mellomlang og lang sikt, til fordel for Unionens økonomi, borgere og næringsliv. Myndigheten skal bidra til å

  • a) forbedre det indre markeds virkemåte, herunder gjennom regulering og tilsyn på et forsvarlig, effektivt og ensartet nivå,

  • b) sikre finansmarkedenes integritet, gjennomsiktighet, effektivitet og ordnede virkemåte,

  • c) styrke den internasjonale samordningen av tilsyn,

  • d) forhindre tilsynsarbitrasje og fremme like konkurransevilkår,

  • e) sikre at det føres tilstrekkelig tilsyn med investeringsrisikoer og andre risikoer, og at disse blir regulert på en hensiktsmessig måte, og

  • f) styrke forbrukervernet.

For dette formål skal Myndigheten bidra til å sikre en ensartet, effektiv og formålstjenlig anvendelse av rettsaktene nevnt i nr. 2, fremme tilnærming av tilsyn, avgi uttalelser til Europaparlamentet, Rådet og Kommisjonen og foreta økonomiske analyser av markedene, slik at Myndighetens mål kan nås.

Ved utførelsen av de oppgavene den er gitt ved denne forordning, skal Myndigheten være særlig oppmerksom på eventuelle systemrisikoer som finansmarkedsdeltakere kan utgjøre, hvis konkurs kan svekke finanssystemets eller realøkonomiens virkemåte.

Ved utførelsen av disse oppgavene skal Myndigheten opptre uavhengig og objektivt og utelukkende i Unionens interesse.

Artikkel 2

Det europeiske finanstilsynssystem

• 1. Myndigheten skal utgjøre en del av et europeisk finanstilsynssystem (ESFS). Det europeiske finanstilsynssystems viktigste mål skal være å sikre at reglene som gjelder for finanssektoren, gjennomføres på en hensiktsmessig måte for å opprettholde finansiell stabilitet og sikre tillit til finanssystemet som helhet og tilstrekkelig vern av kundene av finansielle tjenester.

• 2. ESFS skal bestå av

  • a) Det europeiske råd for systemrisiko (ESRB), som skal ivareta de oppgavene som er fastsatt i forordning (EU) nr. 1092/2010141 og i denne forordning,

  • b) Myndigheten,

  • c) Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske banktilsynsmyndighet), opprettet ved europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1093/2010142,

  • d) Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske tilsynsmyndighet for forsikring og tjenestepensjoner), opprettet ved europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1094/2010143,

  • e) Felleskomiteen for de europeiske tilsynsmyndighetene (heretter kalt «Felleskomiteen»), som skal utføre de oppgavene som er fastsatt i artikkel 54–57 i denne forordning, i forordning (EU) nr. 1093/2010 og i forordning (EU) nr. 1094/2010,

  • f) vedkommende myndigheter eller tilsynsmyndigheter i medlemsstatene, som angitt i unionsrettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2 i denne forordning, i forordning (EU) nr. 1093/2010 og i forordning (EU) nr. 1094/2010.

• 3. Myndigheten skal gjennom Felleskomiteen samarbeide regelmessig og nært med både ESRB, Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske banktilsynsmyndighet) og Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske tilsynsmyndighet for forsikring og tjenestepensjoner) for å sikre sammenheng i arbeidet på tvers av sektorer og komme fram til felles holdninger til tilsyn med finansielle konglomerater og andre tverrsektorielle spørsmål.

• 4. I henhold til prinsippet om lojalt samarbeid i artikkel 4 nr. 3 i traktaten om Den europeiske union skal partene i ESFS samarbeide i tillit og full gjensidig respekt, særlig for å sikre at hensiktsmessige og pålitelige opplysninger utveksles dem imellom.

• 5. De tilsynsmyndighetene som inngår i ESFS, skal ha plikt til å føre tilsyn med finansmarkedsdeltakere som utøver virksomhet i Unionen i samsvar med rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2.

Artikkel 3

Myndighetenes ansvar

Myndighetene omhandlet i artikkel 2 nr. 2 bokstav a)–d) skal være ansvarlige overfor Europaparlamentet og Rådet.

Artikkel 4

Definisjoner

I denne forordning menes med:

• 1) «finansmarkedsdeltaker» enhver person som kravene i lovgivningen nevnt i artikkel 1 nr. 2 eller i nasjonal lovgivning som gjennomfører disse rettsaktene, får anvendelse på,

• 2) «viktig finansmarkedsdeltaker» en finansmarkedsdeltaker hvis regelmessige virksomhet eller økonomiske levedyktighet har eller sannsynligvis vil ha vesentlig innvirkning på stabiliteten, integriteten eller effektiviteten på finansmarkedene i Unionen,

• 3) «vedkommende myndigheter»

  • i) vedkommende myndigheter og/eller tilsynsmyndigheter som definert i lovgivningen nevnt i artikkel 1 nr. 2,

  • ii) når det gjelder direktiv 2002/65/EF og 2005/60/EF, de myndigheter som har ansvar for å sikre at foretak som yter investeringstjenester, og foretak for kollektiv investering som markedsfører sine andeler eller aksjer, oppfyller kravene i nevnte direktiver,

  • iii) når det gjelder erstatningsordninger for investorer, de organer som forvalter nasjonale erstatningsordninger i henhold til direktiv 97/9/EF, eller, dersom driften av erstatningsordningen for investorer forvaltes av et privat selskap, den offentlige myndighet som fører tilsyn med slike ordninger i henhold til nevnte direktiv.

Artikkel 5

Rettslig status

• 1. Myndigheten skal være et unionsorgan med status som rettssubjekt.

• 2. I hver medlemsstat skal Myndigheten ha den mest omfattende rettslige handleevne som en juridisk person kan ha i henhold til nasjonal lovgivning. Den kan særlig erverve og avhende løsøre og fast eiendom og være part i en rettssak.

• 3. Myndigheten skal være representert av sin styreleder.

Artikkel 6

Sammensetning

Myndigheten skal bestå av

• 1) et tilsynsstyre, som skal utføre oppgavene fastsatt i artikkel 43,

• 2) et styre, som skal utføre oppgavene fastsatt i artikkel 47,

• 3) en leder, som skal utføre oppgavene fastsatt i artikkel 48,

• 4) en daglig leder, som skal utføre oppgavene fastsatt i artikkel 53,

• 5) en klageinstans, som skal utføre oppgavene fastsatt i artikkel 60.

Artikkel 7

Hjemsted

Myndigheten har sitt sete i Paris.

Kapittel II

Myndighetens oppgaver og myndighet

Artikkel 8

Myndighetens oppgaver og myndighet

• 1. Myndigheten skal

  • a) bidra til å opprette felles standarder og praksis av høy kvalitet for regulering og tilsyn, særlig ved å avgi uttalelser til Unionens institusjoner og utarbeide retningslinjer, anbefalinger og utkast til tekniske regulerings- og gjennomføringsstandarder på grunnlag av rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2,

  • b) bidra til en ensartet anvendelse av juridisk bindende unionsrettsakter, særlig ved å bidra til en felles tilsynskultur, sikre ensartet, formålstjenlig og effektiv anvendelse av rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2, forhindre tilsynsarbitrasje, megle i og løse tvister mellom vedkommende myndigheter, sikre effektivt og konsekvent tilsyn med finansmarkedsdeltakere, sikre at tilsynskollegiene virker på en ensartet måte og gripe inn blant annet i krisesituasjoner,

  • c) stimulere til og lette delegering av oppgaver og ansvar mellom vedkommende myndigheter,

  • d) samarbeide nært med ESRB, særlig ved å gi ESRB de opplysningene som er nødvendige for at ESRB skal kunne utføre sine oppgaver, og ved å sikre god oppfølging av ESRBs varsler og anbefalinger,

  • e) organisere og gjennomføre fagfellevurderinger av vedkommende myndigheter, herunder utarbeide retningslinjer og anbefalinger og fastsette beste praksis, for å styrke innbyrdes samsvar mellom tilsynsresultater,

  • f) overvåke og vurdere markedsutviklingen på sitt ansvarsområde,

  • g) gjennomføre økonomiske analyser av markeder for å veilede Myndigheten i utførelsen av dens oppgaver,

  • h) fremme vern av investorer,

  • i) bidra til at tilsynskollegiene virker på en ensartet og sammenhengende måte, bidra til overvåking, vurdering og måling av systemrisiko og til utvikling og samordning av gjenopprettings- og omstruktureringsplaner, sørge for et høyt nivå for vern av investorer i hele Unionen, utvikle metoder for omstrukturering av kriserammede finansmarkedsdeltakere og foreta en vurdering av behovet for hensiktsmessige finansieringsvirkemidler i samsvar med artikkel 21–26,

  • j) utføre enhver annen oppgave fastsatt i denne forordning eller i andre rettsakter,

  • k) offentliggjøre og regelmessig ajourføre opplysninger som er relevante for dens virksomhetsområde, på sitt nettsted, særlig, og innenfor rammen av dens ansvarsområde, om registrerte finansmarkedsdeltakere, for å sikre at opplysningene er lett tilgjengelige for offentligheten,

  • i) overta, når det er hensiktsmessig, alle eksisterende og pågående oppgaver fra Komiteen av europeiske verdipapirtilsyn (CESR).

• 2. For å utføre oppgavene i nr. 1 skal Myndigheten ha den myndighet som er fastsatt ved denne forordning, særlig til å

  • a) utarbeide utkast til tekniske reguleringsstandarder i de særlige tilfellene omhandlet i artikkel 10,

  • b) utarbeide utkast til tekniske gjennomføringsstandarder i de særlige tilfellene omhandlet i artikkel 15,

  • c) utstede retningslinjer og anbefalinger som fastsatt i artikkel 16,

  • d) utstede anbefalinger i særlige tilfeller som omhandlet i artikkel 17 nr. 3,

  • e) treffe enkeltbeslutninger rettet til vedkommende myndigheter i de særlige tilfellene omhandlet i artikkel 18 nr. 3 og 19 nr. 3,

  • f) treffe enkeltbeslutninger rettet til finansmarkedsdeltakere i tilfeller som gjelder unionsrett som får direkte anvendelse, i de særlige tilfellene omhandlet i artikkel 17 nr. 6, artikkel 18 nr. 4 og artikkel 19 nr. 4,

  • g) avgi uttalelser til Europaparlamentet, Rådet eller Kommisjonen som fastsatt i artikkel 34,

  • h) samle inn nødvendige opplysninger om finansmarkedsdeltakere som fastsatt i artikkel 35,

  • i) utarbeide felles metoder for å vurdere hvordan produkters egenskaper og distribusjonsprosesser virker inn på finansmarkedsdeltakeres finansielle stilling og på forbrukervernet,

  • j) opprette en sentralt tilgjengelig database over registrerte finansmarkedsdeltakere innenfor sitt ansvarsområde, dersom dette er fastsatt i rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2.

Artikkel 9

Oppgaver som gjelder forbrukervern og finansvirksomhet

• 1. Myndigheten skal spille en ledende rolle for å fremme et gjennomsiktig, enkelt og rettferdig marked for finansielle produkter og tjenester rettet mot forbrukere i hele det indre marked, herunder ved å

  • a) samle inn opplysninger om, analysere og rapportere om forbrukertendenser,

  • b) gjennomgå og samordne vedkommende myndigheters utdanningsinitiativer og initiativer for å øke forbrukernes evne til å forstå finansiell informasjon,

  • c) utarbeide standarder for opplæring innenfor næringen og

  • d) bidra til utarbeiding av felles regler for offentliggjøring av opplysninger.

• 2. Myndigheten skal overvåke ny og eksisterende finansvirksomhet og kan vedta retningslinjer og anbefalinger for å fremme et trygt og solid marked og en tilnærming av tilsynspraksis.

• 3. Myndigheten kan også utstede varsler dersom en finansvirksomhet utgjør en alvorlig trussel mot de mål som er fastsatt i artikkel 1 nr. 5.

• 4. Myndigheten skal nedsette en komité for finansiell nyskaping som skal være en vesentlig del av Myndigheten, og som skal samle alle berørte vedkommende nasjonale tilsynsmyndigheter med sikte på å samordne reguleringen av og tilsynet med ny eller nyskapende finansvirksomhet og gi råd som Myndigheten kan framlegge for Europaparlamentet, Rådet og Kommisjonen.

• 5. Myndigheten kan midlertidig forby eller begrense visse typer finansvirksomhet som utgjør en trussel mot finansmarkedenes ordnede virkemåte og integritet eller stabiliteten i hele eller deler av finanssystemet i Unionen, i de tilfellene og på de vilkårene som er fastsatt i rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2 eller, om nødvendig, i tilfelle en krisesituasjon, i samsvar med og på de vilkårene som er fastsatt i artikkel 18.

  Myndigheten skal med passende mellomrom og minst hver tredje måned vurdere beslutningen omhandlet i første ledd på nytt. Dersom beslutningen ikke fornyes etter et tidsrom på tre måneder, skal den automatisk oppheves.

  En medlemsstat kan anmode om at Myndigheten tar sin beslutning opp til ny vurdering. I slike tilfeller skal Myndigheten etter framgangsmåten fastsatt i artikkel 44 nr. 1 annet ledd avgjøre om den opprettholder sin beslutning.

  Myndigheten kan også vurdere behovet for å forby eller begrense visse typer finansvirksomhet og ved et slikt behov underrette Kommisjonen for å lette vedtakelsen av slike forbud eller begrensninger.

Artikkel 10

Tekniske reguleringsstandarder

• 1. Dersom Europaparlamentet og Rådet delegerer myndighet til Kommisjonen til å vedta tekniske reguleringsstandarder ved hjelp av delegerte rettsakter i henhold til artikkel 290 i TEUV for å sikre ensartet harmonisering på de områdene som er særlig angitt i rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2, kan Myndigheten utarbeide utkast til tekniske reguleringsstandarder. Myndigheten skal framlegge sine utkast for Kommisjonen til godkjenning.

  Tekniske reguleringsstandarder skal være tekniske og ikke innebære strategiske beslutninger eller politiske valg, og innholdet skal være innenfor rammene av de rettsaktene de bygger på.

  Før utkastene framlegges for Kommisjonen, skal Myndigheten gjennomføre åpne offentlige høringer om utkastene til tekniske reguleringsstandarder og analysere de mulige tilknyttede kostnadene og fordelene de innebærer, med mindre slike høringer og analyser ikke står i forhold til de berørte utkastene til tekniske reguleringsstandarders virkeområde og virkning eller hvor mye saken haster. Myndigheten skal også be om en uttalelse fra interessentgruppen for verdipapirer og markeder omhandlet i artikkel 37.

  Dersom Myndigheten framlegger et utkast til teknisk reguleringsstandard, skal Kommisjonen umiddelbart videresende dette til Europaparlamentet og Rådet.

  Kommisjonen skal innen tre måneder etter mottak av et utkast til teknisk reguleringsstandard, beslutte om den kan godkjenne utkastet. Dersom det er i Unionens interesse, kan Kommisjonen godkjenne utkastet til teknisk reguleringsstandard delvis eller med endringer.

  Dersom Kommisjonen har til hensikt ikke å godkjenne et utkast til teknisk reguleringsstandard eller godkjenne utkastet delvis eller med endringer, skal den sende utkastet tilbake til Myndigheten med en begrunnelse for hvorfor den ikke godkjenner det, eller eventuelt begrunne endringene. Myndigheten kan innen seks uker endre utkastet til teknisk reguleringsstandard på grunnlag av Kommisjonens forslag til endringer og framlegge det for Kommisjonen på nytt i form av en formell uttalelse. Myndigheten skal sende en kopi av sin formelle uttalelse til Europaparlamentet og Rådet.

  Dersom Myndigheten ved utløpet av seksukersfristen ikke har framlagt et endret utkast til teknisk reguleringsstandard, eller har framlagt et utkast til teknisk reguleringsstandard som ikke er endret i samsvar med Kommisjonens forslag til endringer, kan Kommisjonen vedta den tekniske reguleringsstandarden med de endringene den finner relevante, eller avvise den.

  Kommisjonen kan ikke endre innholdet i et utkast til teknisk reguleringsstandard utarbeidet av Myndigheten uten å samordne dette med Myndigheten på forhånd, som fastsatt i denne artikkel.

• 2. Dersom Myndigheten ikke har framlagt et utkast til teknisk reguleringsstandard innen fristen fastsatt i rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2, kan Kommisjonen anmode om et slikt utkast innen en ny frist.

• 3. Bare dersom Myndigheten ikke framlegger et utkast til teknisk reguleringsstandard for Kommisjonen innen fristen nevnt i nr. 2, kan Kommisjonen vedta en teknisk reguleringsstandard ved hjelp av en delegert rettsakt uten et utkast fra Myndigheten.

  Kommisjonen skal gjennomføre åpne offentlige høringer om utkastene til tekniske reguleringsstandarder og analysere de mulige tilknyttede kostnadene og fordelene de innebærer, med mindre slike høringer og analyser ikke står i forhold til de berørte utkastene til tekniske reguleringsstandarders virkeområde og virkning eller hvor mye saken haster. Kommisjonen skal også be om uttalelse eller råd fra interessentgruppen for verdipapirer og markeder omhandlet i artikkel 37.

  Kommisjonen skal umiddelbart videresende utkastet til teknisk reguleringsstandard til Europaparlamentet og Rådet.

  Kommisjonen skal oversende sitt utkast til teknisk reguleringsstandard til Myndigheten. Myndigheten kan innen seks uker endre utkastet til teknisk reguleringsstandard og framlegge det for Kommisjonen i form av en formell uttalelse. Myndigheten skal sende en kopi av sin formelle uttalelse til Europaparlamentet og Rådet.

  Dersom Myndigheten ved utløpet av seksukersfristen nevnt i fjerde ledd ikke har framlagt et endret utkast til teknisk reguleringsstandard, kan Kommisjonen vedta den tekniske reguleringsstandarden.

  Dersom Myndigheten har framlagt et endret utkast til teknisk reguleringsstandard innen seksukersfristen, kan Kommisjonen endre utkastet til teknisk reguleringsstandard på grunnlag av Myndighetens forslag til endringer eller vedta den tekniske reguleringsstandarden med de endringene den finner relevante. Kommisjonen skal ikke endre innholdet i et utkast til teknisk reguleringsstandard utarbeidet av Myndigheten uten å samordne dette med Myndigheten på forhånd, som fastsatt i denne artikkel.

• 4. De tekniske reguleringsstandardene skal vedtas i form av forordninger eller beslutninger. De skal kunngjøres i Den europeiske unions tidende og tre i kraft den dag som angis der.

Artikkel 11

Utøvelse av delegert myndighet

• 1. Myndigheten til å vedta de tekniske reguleringsstandardene nevnt i artikkel 10 skal gis Kommisjonen for en periode på fire år fra 16. desember 2010. Kommisjonen skal utarbeide en rapport om den delegerte myndigheten senest seks måneder før utgangen av fireårsperioden. Den delegerte myndigheten skal forlenges automatisk med perioder av samme varighet med mindre Europaparlamentet eller Rådet tilbakekaller den i samsvar med artikkel 14.

• 2. Så snart Kommisjonen vedtar en teknisk reguleringsstandard, skal den underrette Europaparlamentet og Rådet samtidig om dette.

• 3. Myndigheten til å vedta tekniske reguleringsstandarder gis Kommisjonen med forbehold for vilkårene fastsatt i artikkel 12–14.

Artikkel 12

Tilbakekalling av delegert myndighet

• 1. Den delegerte myndigheten nevnt i artikkel 10 kan når som helst tilbakekalles av Europaparlamentet eller Rådet.

• 2. Institusjonen som har innledet en intern framgangsmåte for å beslutte om en delegert myndighet skal tilbakekalles, skal bestrebe seg på å underrette den andre institusjonen og Kommisjonen i rimelig tid før endelig beslutning treffes, med angivelse av hvilken delegert myndighet som kan bli tilbakekalt.

• 3. Beslutningen om tilbakekalling innebærer at den delegerte myndigheten som angis i beslutningen, opphører å gjelde. Den får anvendelse umiddelbart eller på et senere tidspunkt angitt i beslutningen. Den berører ikke gyldigheten av tekniske reguleringsstandarder som allerede er trådt i kraft. Den skal kunngjøres i Den europeiske unions tidende.

Artikkel 13

Innsigelser mot tekniske reguleringsstandarder

• 1. Europaparlamentet eller Rådet kan gjøre innsigelse mot en teknisk reguleringsstandard innen en frist på tre måneder fra den dag underretningen om den tekniske reguleringsstandarden som Kommisjonen har vedtatt, ble gitt. På Europaparlamentets eller Rådets initiativ forlenges denne fristen med tre måneder.

  Dersom Kommisjonen vedtar en teknisk reguleringsstandard som er identisk med utkastet til teknisk reguleringsstandard som Myndigheten har framlagt, skal fristen for innsigelser fra Europaparlamentet og Rådet være én måned fra den dag underretningen ble gitt. På Europaparlamentets eller Rådets initiativ forlenges denne fristen med én måned.

• 2. Dersom verken Europaparlamentet eller Rådet har gjort innsigelse mot den tekniske reguleringsstandarden innen fristen nevnt i nr. 1, skal den offentliggjøres i Den europeiske unions tidende og tre i kraft den dag som angis der.

  Den tekniske reguleringsstandarden kan offentliggjøres i Den europeiske unions tidende og tre i kraft før utløpet av nevnte frist dersom både Europaparlamentet og Rådet har underrettet Kommisjonen om at de ikke har til hensikt å gjøre innsigelse.

• 3. Dersom Europaparlamentet eller Rådet gjør innsigelse mot en teknisk reguleringsstandard innen fristen nevnt i nr. 1, trer den ikke i kraft. I samsvar med artikkel 296 i TEUV skal institusjonen som gjør innsigelse mot den tekniske reguleringsstandarden, grunngi dette.

Artikkel 14

Manglende godkjenning eller endring av utkast til tekniske reguleringsstandarder

• 1. Dersom Kommisjonen ikke godkjenner et utkast til teknisk reguleringsstandard eller endrer det i henhold til artikkel 10, skal Kommisjonen underrette Myndigheten, Europaparlamentet og Rådet om dette med en begrunnelse for den manglende godkjenningen.

• 2. Europaparlamentet eller Rådet kan, når det er hensiktsmessig, innen én måned etter underretningen omhandlet i nr. 1, innkalle den ansvarlige kommissær og Myndighetens styreleder til et ekstraordinært møte med Europaparlamentets vedkommende komité eller Rådet slik at de kan framlegge og redegjøre for sine meningsforskjeller.

Artikkel 15

Tekniske gjennomføringsstandarder

• 1. Myndigheten kan utarbeide tekniske gjennomføringsstandarder ved hjelp av gjennomføringsrettsakter i samsvar med artikkel 291 i TEUV på de områdene som er særlig angitt i rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2. Tekniske gjennomføringsstandarder skal være tekniske og ikke innebære strategiske beslutninger eller politiske valg, og innholdet skal tjene til å fastsette vilkårene for anvendelse av disse rettsaktene. Myndigheten skal framlegge sine utkast til tekniske gjennomføringsstandarder for Kommisjonen til godkjenning.

  Før utkastene til tekniske gjennomføringsstandarder framlegges for Kommisjonen, skal Myndigheten gjennomføre åpne offentlige høringer og analysere de mulige tilknyttede kostnadene og fordelene de innebærer, med mindre slike høringer og analyser ikke står i forhold til de berørte utkastene til tekniske gjennomføringsstandarders virkeområde og virkning eller hvor mye saken haster. Myndigheten skal også be om en uttalelse fra interessentgruppen for verdipapirer og markeder omhandlet i artikkel 37.

  Dersom Myndigheten framlegger et utkast til teknisk gjennomføringsstandard, skal Kommisjonen umiddelbart videresende dette til Europaparlamentet og Rådet.

  Kommisjonen skal innen tre måneder etter mottak av et utkast til teknisk gjennomføringsstandard, beslutte om den kan godkjenne utkastet. Kommisjonen kan forlenge fristen med én måned. Dersom det er i Unionens interesse, kan Kommisjonen godkjenne utkastet til teknisk gjennomføringsstandard delvis eller med endringer.

  Dersom Kommisjonen har til hensikt ikke å godkjenne et utkast til teknisk gjennomføringsstandard eller godkjenne utkastet delvis eller med endringer, skal den sende utkastet tilbake til Myndigheten med en begrunnelse for hvorfor den ikke godkjenner det, eller eventuelt begrunne endringene. Myndigheten kan innen seks uker endre utkastet til teknisk gjennomføringsstandard på grunnlag av Kommisjonens forslag til endringer og framlegge det for Kommisjonen på nytt i form av en formell uttalelse. Myndigheten skal sende en kopi av sin formelle uttalelse til Europaparlamentet og Rådet.

  Dersom Myndigheten ved utløpet av seksukersfristen nevnt i femte ledd ikke har framlagt et endret utkast til teknisk gjennomføringsstandard, eller har framlagt et utkast til teknisk gjennomføringsstandard som ikke er endret i samsvar med Kommisjonens forslag til endringer, kan Kommisjonen vedta den tekniske gjennomføringsstandarden med de endringene den finner relevante, eller avvise den.

  Kommisjonen skal ikke endre innholdet i et utkast til teknisk gjennomføringsstandard utarbeidet av Myndigheten uten å samordne dette med Myndigheten på forhånd, som fastsatt i denne artikkel.

• 2. Dersom Myndigheten ikke har framlagt et utkast til teknisk gjennomføringsstandard innen fristen fastsatt i rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2, kan Kommisjonen anmode om et slikt utkast innen en ny frist.

• 3. Bare dersom Myndigheten ikke framlegger et utkast til teknisk gjennomføringsstandard for Kommisjonen innen fristen nevnt i nr. 2, kan Kommisjonen vedta en teknisk gjennomføringsstandard ved hjelp av en delegert rettsakt uten et utkast fra Myndigheten.

  Kommisjonen skal gjennomføre åpne offentlige høringer om utkastene til tekniske gjennomføringsstandarder og analysere de mulige tilknyttede kostnadene og fordelene de innebærer, med mindre slike høringer og analyser ikke står i forhold til de berørte utkastene til tekniske gjennomføringsstandarders virkeområde og virkning eller hvor mye saken haster. Kommisjonen skal også be om uttalelse eller råd fra interessentgruppen for verdipapirer og markeder omhandlet i artikkel 37.

  Kommisjonen skal umiddelbart videresende utkastet til teknisk gjennomføringsstandard til Europaparlamentet og Rådet.

  Kommisjonen skal oversende sitt utkast til teknisk gjennomføringsstandard til Myndigheten. Myndigheten kan innen seks uker endre utkastet til teknisk gjennomføringsstandard og framlegge det for Kommisjonen i form av en formell uttalelse. Myndigheten skal sende en kopi av sin formelle uttalelse til Europaparlamentet og Rådet.

  Dersom Myndigheten ved utløpet av seksukersfristen nevnt i fjerde ledd ikke har framlagt et endret utkast til teknisk gjennomføringsstandard, kan Kommisjonen vedta den tekniske gjennomføringsstandarden.

  Dersom Myndigheten har framlagt et endret utkast til teknisk gjennomføringsstandard innen seksukersfristen, kan Kommisjonen endre utkastet til teknisk gjennomføringsstandard på grunnlag av Myndighetens forslag til endringer eller vedta den tekniske gjennomføringsstandarden med de endringene den finner relevante.

  Kommisjonen skal ikke endre innholdet i et utkast til tekniske gjennomføringsstandarder utarbeidet av Myndigheten uten å samordne dette med Myndigheten på forhånd, som fastsatt i denne artikkel.

• 4. De tekniske gjennomføringsstandardene skal vedtas i form av forordninger eller beslutninger. De skal kunngjøres i Den europeiske unions tidende og tre i kraft den dag som angis der.

Artikkel 16

Retningslinjer og anbefalinger

• 1. For å opprette en ensartet, formålstjenlig og effektiv tilsynspraksis i ESFS og sikre en felles, ensartet og sammenhengende anvendelse av unionsretten skal Myndigheten utstede retningslinjer og anbefalinger rettet til vedkommende myndigheter eller finansmarkedsdeltakere.

• 2. Myndigheten skal om nødvendig gjennomføre åpne offentlige høringer om retningslinjene og anbefalingene og analysere de mulige tilknyttede kostnadene og fordelene. Slike høringer og analyser skal stå i forhold til retningslinjenes eller anbefalingenes virkeområde, art og virkning. Myndigheten skal også, dersom det er relevant, be om uttalelser eller råd fra interessentgruppen for verdipapirer og markeder omhandlet i artikkel 37.

• 3. Vedkommende myndigheter og finansmarkedsdeltakerne skal gjøre sitt ytterste for å følge disse retningslinjene og anbefalingene.

  Innen to måneder etter at en retningslinje eller anbefaling er utstedt, skal hver vedkommende myndighet bekrefte om den følger eller har til hensikt å følge retningslinjen eller anbefalingen. Dersom en vedkommende myndighet ikke følger eller ikke har til hensikt å følge en retningslinje eller anbefaling, skal den underrette Myndigheten og gi en begrunnelse for dette.

  Myndigheten skal offentliggjøre at en vedkommende myndighet ikke følger eller ikke har til hensikt å følge nevnte retningslinje eller anbefaling. Myndigheten kan også i hvert enkelt tilfelle beslutte å offentliggjøre begrunnelsen som vedkommende myndighet har gitt for ikke å følge retningslinjen eller anbefalingen. Vedkommende myndighet skal motta forhåndsvarsel om slik offentliggjøring.

  Dersom retningslinjen eller anbefalingen krever det, skal finansmarkedsdeltakere på en klar og utførlig måte rapportere om hvorvidt de følger retningslinjen eller anbefalingen.

• 4. I rapporten omhandlet i artikkel 43 nr. 5 skal Myndigheten underrette Europaparlamentet, Rådet og Kommisjonen om de retningslinjene og anbefalingene som er utstedt, opplyse om hvilke vedkommende myndigheter som ikke har fulgt dem, og redegjøre for hvordan Myndigheten har til hensikt å sikre at de berørte vedkommende myndigheter i framtiden vil følge Myndighetens retningslinjer og anbefalinger.

Artikkel 17

Overtredelse av unionsretten

• 1. Dersom en vedkommende myndighet ikke har anvendt rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2, eller har anvendt dem på en måte som kan være i strid med unionsretten, herunder de tekniske regulerings- og gjennomføringsstandardene som er opprettet i samsvar med artikkel 10–15, særlig ved å unnlate å sikre at finansmarkedsdeltakere oppfyller kravene fastsatt i disse rettsaktene, skal Myndigheten handle i samsvar med den myndighet den er gitt i henhold til nr. 2, 3 og 6 i denne artikkel.

• 2. På anmodning fra en eller flere vedkommende myndigheter, Europaparlamentet, Rådet, Kommisjonen eller interessentgruppen for verdipapirer og markeder, eller av eget tiltak, og etter å ha underrettet den berørte vedkommende myndighet, kan Myndigheten granske den påståtte overtredelsen eller manglende anvendelsen av unionsretten.

  Uten at det berører myndigheten fastsatt i artikkel 35, skal vedkommende myndighet omgående framlegge alle de opplysningene som Myndigheten anser som nødvendige for granskingen.

• 3. Myndigheten kan, senest to måneder etter at granskingen er iverksatt, rette en anbefaling til berørte vedkommende myndighet med angivelse av hvilke tiltak som må treffes for å overholde unionsretten.

  Vedkommende myndighet skal innen ti virkedager etter mottak av anbefalingen underrette Myndigheten om de tiltak den har truffet eller har til hensikt å treffe for å sikre samsvar med unionsretten.

• 4. Dersom vedkommende myndighet ikke har rettet seg etter unionsretten innen én måned etter å ha mottatt Myndighetens anbefaling, kan Kommisjonen etter underretning fra Myndigheten eller av eget tiltak avgi en formell uttalelse som krever at vedkommende myndighet treffer de tiltak som er nødvendige for å overholde unionsretten. Kommisjonens formelle uttalelse skal ta hensyn til Myndighetens anbefaling.

  Kommisjonen skal avgi en slik formell uttalelse senest tre måneder etter at anbefalingen er vedtatt. Kommisjonen kan forlenge fristen med én måned.

  Myndigheten og vedkommende myndigheter skal framlegge alle nødvendige opplysninger for Kommisjonen.

• 5. Vedkommende myndighet skal innen ti virkedager etter mottak av den formelle uttalelsen omhandlet i nr. 4 underrette Kommisjonen og Myndigheten om de tiltak den har truffet eller har til hensikt å treffe for å etterkomme kravene i den formelle uttalelsen.

• 6. Dersom en vedkommende myndighet ikke etterkommer den formelle uttalelsen omhandlet i nr. 4 innen fristen fastsatt i beslutningen, og dersom det er nødvendig raskt å bringe overtredelsen til opphør for å opprettholde eller gjenopprette like konkurransevilkår i markedet eller sikre finanssystemets effektivitet og integritet, kan Myndigheten, uten at det berører Kommisjonens myndighet i henhold til artikkel 258 i TEUV, dersom de relevante kravene i rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2 får direkte anvendelse på finansmarkedsdeltakere, treffe en enkeltbeslutning rettet til en finansmarkedsdeltaker med krav om at den treffer de nødvendige tiltak for å overholde sine forpliktelser i henhold til unionsretten, herunder bringe rettsstridig praksis til opphør.

  Myndighetens beslutning skal være i samsvar med den formelle uttalelsen avgitt av Kommisjonen i henhold til nr. 4.

• 7. Beslutninger truffet i henhold til nr. 6 skal ha forrang for eventuelle tidligere beslutninger truffet av vedkommende myndigheter i samme sak.

  Når de treffer tiltak i forbindelse med saker som er gjenstand for en formell uttalelse i henhold til nr. 4 eller en beslutning i henhold til nr. 6, skal vedkommende myndigheter etterkomme henholdsvis den formelle uttalelsen eller beslutningen.

• 8. I rapporten omhandlet i artikkel 43 nr. 5 skal Myndigheten angi hvilke vedkommende myndigheter og finansmarkedsdeltakere som ikke har etterkommet de formelle uttalelsene eller beslutningene omhandlet i nr. 4 og 6.

Artikkel 18

Tiltak i krisesituasjoner

• 1. I tilfeller der en ugunstig utvikling kan utgjøre en alvorlig trussel mot finansmarkedenes ordnede virkemåte og integritet eller stabiliteten i hele eller deler av finanssystemet i Unionen, skal Myndigheten aktivt legge til rette for og om nødvendig samordne eventuelle tiltak som treffes av berørte vedkommende nasjonale tilsynsmyndigheter.

  For å kunne ivareta en slik tilretteleggings- eller samordningsrolle skal Myndigheten holdes fullt underrettet om enhver relevant utvikling og inviteres til å delta som observatør på alle relevante møter som holdes av de berørte vedkommende nasjonale tilsynsmyndigheter.

• 2. Etter anmodning fra Myndigheten, Kommisjonen eller ESRB kan Rådet, i samråd med Kommisjonen og ESRB, og, dersom det er hensiktsmessig, de europeiske tilsynsmyndigheter, treffe en beslutning rettet til Myndigheten, der det fastslås at det foreligger en krisesituasjon i henhold til denne forordning. Rådet skal vurdere nevnte beslutning på nytt med passende mellomrom og minst en gang i måneden. Dersom beslutningen ikke fornyes etter et tidsrom på én måned, skal den automatisk oppheves. Rådet kan til enhver tid erklære krisesituasjonen for opphørt.

  Dersom ESRB eller Myndigheten anser at en krisesituasjon kan oppstå, skal de utstede en fortrolig anbefaling til Rådet og gi en vurdering av situasjonen. Rådet skal deretter vurdere behovet for et møte. I denne sammenheng skal det sikres at det tas behørig hensyn til en fortrolig behandling.

  Dersom Rådet fastslår at det foreligger en krisesituasjon, skal det på behørig vis omgående underrette Europaparlamentet og Kommisjonen.

• 3. Dersom Rådet har truffet en beslutning i henhold til nr. 2 og det foreligger ekstraordinære omstendigheter der det er nødvendig med samordnede tiltak fra nasjonale myndigheters side for å reagere på en ugunstig utvikling som kan utgjøre en alvorlig trussel mot finansmarkedenes ordnede virkemåte og integritet eller stabiliteten i hele eller deler av finanssystemet i Unionen, kan Myndigheten treffe enkeltbeslutninger som pålegger vedkommende myndigheter å iverksette de nødvendige tiltak i samsvar med regelverket nevnt i artikkel 1 nr. 2 med sikte på å motvirke denne utviklingen ved å sikre at finansmarkedsdeltakere og vedkommende myndigheter oppfyller kravene i dette regelverket.

• 4. Dersom en vedkommende myndighet ikke etterkommer Myndighetens beslutning omhandlet i nr. 3 innen fristen fastsatt i beslutningen, kan Myndigheten, uten at det berører Kommisjonens myndighet i henhold til artikkel 258 i TEUV, dersom de relevante kravene i rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2, herunder i tekniske regulerings- og gjennomføringsstandarder vedtatt i samsvar med nevnte rettsakter, får direkte anvendelse på finansmarkedsdeltakere, treffe enkeltbeslutninger rettet til en finansmarkedsdeltaker med krav om at den treffer de nødvendige tiltak for å oppfylle sine forpliktelser i henhold til nevnte regelverk, herunder bringe rettsstridig praksis til opphør. Dette skal gjelde bare i situasjoner der en vedkommende myndighet ikke anvender rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2, herunder tekniske regulerings- og gjennomføringsstandarder vedtatt i samsvar med nevnte rettsakter, eller anvender dem på en måte som framstår som et åpenbart brudd på disse rettsaktene, og dersom det er nødvendig raskt å treffe tiltak for å gjenopprette finansmarkedenes ordnede virkemåte og integritet eller stabiliteten i hele eller deler av finanssystemet i Unionen.

• 5. Beslutninger truffet i henhold til nr. 4 skal ha forrang for eventuelle tidligere beslutninger truffet av vedkommende myndigheter i samme sak.

  Ethvert tiltak som treffes av vedkommende myndighet i forbindelse med saker som er gjenstand for en beslutning i henhold til nr. 3 eller 4, skal være forenlig med denne beslutningen.

Artikkel 19

Løsning av tvister mellom vedkommende myndigheter i grensekryssende situasjoner

• 1. Dersom en vedkommende myndighet har innvendinger mot framgangsmåten eller innholdet i en annen medlemsstats vedkommende myndighets tiltak eller kritiserer mangelen på tiltak i tilfeller angitt i rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2, kan Myndigheten, uten at det berører den myndighet som er fastsatt i artikkel 17, på anmodning fra en eller flere av de berørte myndigheter bistå myndighetene med å komme til enighet etter framgangsmåten i nr. 2–4 i denne artikkel.

  I tilfeller angitt i regelverket nevnt i artikkel 1 nr. 2, og dersom det på grunnlag av objektive kriterier kan fastslås at det foreligger en tvist mellom vedkommende myndigheter i forskjellige medlemsstater, kan Myndigheten av eget tiltak bistå myndighetene med å løse tvisten etter framgangsmåten i nr. 2–4.

• 2. Myndigheten skal fastsette en frist for forliket mellom vedkommende myndigheter, idet det tas hensyn til alle relevante frister fastsatt i rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2, til sakens kompleksitet og til hvor mye den haster. Myndigheten skal på dette stadium opptre som megler.

• 3. Dersom de berørte vedkommende myndigheter ikke kommer til enighet i meglingsfasen omhandlet i nr. 2, kan Myndigheten etter framgangsmåten fastsatt i artikkel 44 nr. 1 tredje og fjerde ledd med bindende virkning for de berørte vedkommende myndigheter treffe en beslutning med krav om at de treffer bestemte tiltak eller avstår fra å treffe tiltak med sikte på å løse tvisten, for å sikre samsvar med unionsretten.

• 4. Dersom en vedkommende myndighet ikke etterkommer Myndighetens beslutning og dermed unnlater å sikre at en finansmarkedsdeltaker oppfyller kravene som får direkte anvendelse på den i henhold til rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2, kan Myndigheten, uten at det berører Kommisjonens myndighet i henhold til artikkel 258 i TEUV, treffe en enkeltbeslutning rettet til en finansmarkedsdeltaker med krav om at den treffer de nødvendige tiltak for å oppfylle sine forpliktelser i henhold til unionsretten, herunder bringe en viss praksis til opphør.

• 5. Beslutninger truffet i henhold til nr. 4 skal ha forrang for eventuelle tidligere beslutninger truffet av vedkommende myndigheter i samme sak. Ethvert tiltak som treffes av vedkommende myndighet i forbindelse med saker som er gjenstand for en beslutning i henhold til nr. 3 eller 4, skal være forenlig med denne beslutningen.

• 6. I rapporten omhandlet i artikkel 50 nr. 2 skal styrelederen for Myndigheten angi arten og typen av tvist mellom vedkommende myndigheter, hvilke avtaler som er inngått, og hvilke beslutninger som er truffet for å løse tvistene.

Artikkel 20

Løsning av tverrsektorielle tvister mellom vedkommende myndigheter

Felleskomiteen skal etter framgangsmåten fastsatt i artikkel 19 og 56 løse tverrsektorielle tvister som måtte oppstå mellom vedkommende myndigheter som definert i henholdsvis artikkel 4 nr. 2 i denne forordning, i forordning (EU) nr. 1093/2010 og i forordning (EU) nr. 1094/2010.

Artikkel 21

Tilsynskollegier

• 1. Myndigheten skal bidra til å fremme og overvåke at tilsynskollegiene omhandlet i rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2 virker på en formålstjenlig, effektiv og ensartet måte, og fremme ensartet anvendelse av unionsretten blant tilsynskollegiene. Med mål om en tilnærming med hensyn til beste tilsynspraksis skal personale fra Myndigheten kunne delta i tilsynskollegienes virksomhet, herunder stedlig tilsyn, som utføres i fellesskap av to eller flere vedkommende myndigheter.

• 2. Myndigheten skal innta en ledende rolle når det gjelder å sikre at tilsynskollegier for institusjoner som driver grensekryssende virksomhet, virker på en ensartet og sammenhengende måte i hele Unionen, idet det tas hensyn til den systemrisikoen finansmarkedsdeltakerne omhandlet i artikkel 23 utgjør.

  Med hensyn til dette nummer og nr. 1 i denne artikkel skal Myndigheten anses for å være «vedkommende myndighet» i henhold til relevant regelverk.

  Myndigheten kan

  • a) i samarbeid med vedkommende myndigheter samle inn og dele alle relevante opplysninger for å lette kollegiets arbeid samt opprette og forvalte et sentralt system for å gjøre slike opplysninger tilgjengelige for vedkommende myndigheter i kollegiet,

  • b) innlede og samordne stresstester i hele Unionen i samsvar med artikkel 32 for å vurdere finansmarkedsdeltakeres motstandsdyktighet, særlig den systemrisikoen viktige finansmarkedsdeltakere omhandlet i artikkel 23 utgjør, mot ugunstig markedsutvikling og vurdere om systemrisikoen som viktige finansmarkedsdeltakere utgjør, kan øke i stressituasjoner, idet det sikres at det på nasjonalt plan anvendes en konsekvent metode for slike tester, og at det ved behov rettes en anbefaling til vedkommende myndigheter om å rette opp problemer som påvises ved stresstesten,

  • c) fremme et effektivt og formålstjenlig tilsyn, herunder vurdere de risikoene finansmarkedsdeltakere er eller kan bli eksponert for i stressituasjoner,

  • d) overvåke, i samsvar med oppgavene og myndigheten angitt i denne forordning, de oppgavene vedkommende myndigheter utfører, og

  • e) anmode et kollegium om ytterligere overveielser i saker der den mener at beslutningen vil føre til feil anvendelse av unionsretten eller ikke vil bidra til å nå målet om tilnærming av tilsynspraksis. Myndigheten kan også anmode om å planlegge et møte i kollegiet eller tilføye et punkt på dagsordenen for et møte.

• 3. Myndigheten kan utarbeide utkast til tekniske regulerings- og gjennomføringsstandarder for å sikre ensartede vilkår for anvendelse av bestemmelsene om tilsynskollegienes virkemåte og utstede retningslinjer og anbefalinger vedtatt i henhold til artikkel 16 for å fremme en tilnærming av tilsynsrutiner og beste praksis vedtatt av tilsynskollegiene.

• 4. Myndigheten skal ha en rettslig bindende meglerrolle for å løse tvister mellom vedkommende myndigheter etter framgangsmåten fastsatt i artikkel 19. Myndigheten kan treffe tilsynsbeslutninger som får direkte anvendelse på den berørte finansmarkedsdeltaker i samsvar med artikkel 19.

Artikkel 22

Alminnelige bestemmelser

• 1. Myndigheten skal behørig vurdere systemrisiko som fastsatt i forordning (EU) nr. 1092/2010. Den skal behandle enhver risiko for forstyrrelse av de finansielle tjenestene som

  • a) skyldes en svekkelse i hele eller deler av finanssystemet og

  • b) kan få alvorlige negative følger for det indre marked og realøkonomien.

  Myndigheten skal, når det er hensiktsmessig, ta hensyn til den overvåking og vurdering av systemrisikoer som er utarbeidet av ESRB og Myndigheten, og reagere på varsler og anbefalinger fra ESRB i samsvar med artikkel 17 i forordning (EU) nr. 1092/2010.

• 2. Myndigheten skal i samarbeid med ESRB og i samsvar med artikkel 23 utarbeide en felles strategi for påvisning og måling av systemrisiko som viktige finansmarkedsdeltakere utgjør, herunder kvantitative og kvalitative indikatorer etter behov.

  Disse indikatorene skal være et viktig element ved fastsettelsen av hensiktsmessige tilsynstiltak. Myndigheten skal overvåke graden av tilnærming mellom de fastsatte tiltakene for å fremme en felles strategi.

• 3. Uten at det berører rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2, skal Myndigheten om nødvendig utarbeide ytterligere retningslinjer og anbefalinger for viktige finansmarkedsdeltakere for å ta hensyn til den systemrisikoen de utgjør.

  Myndigheten skal sikre at den systemrisikoen viktige finansmarkedsdeltakere utgjør, tas i betraktning når den utarbeider utkast til tekniske regulerings- og gjennomføringsstandarder på de områdene som er fastsatt i rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2.

• 4. På anmodning fra en eller flere vedkommende myndigheter, Europaparlamentet, Rådet eller Kommisjonen, eller av eget tiltak, kan Myndigheten gjennomføre en undersøkelse av en bestemt type finansvirksomhet eller produkttype eller type atferd for å vurdere mulige trusler mot finansmarkedenes integritet eller finanssystemets stabilitet og gi de berørte vedkommende myndigheter egnede anbefalinger om tiltak.

  For dette formål kan Myndigheten utøve den myndighet den gis i henhold til denne forordning, herunder artikkel 35.

• 5. Felleskomiteen skal sikre en overordnet samordning på tvers av sektorer av den virksomhet som utøves i henhold til denne artikkel.

Artikkel 23

Påvisning og måling av systemrisiko

• 1. Myndigheten skal i samråd med ESRB utarbeide kriterier for påvisning og måling av systemrisiko og en hensiktsmessig ordning for stresstesting som omfatter en vurdering av muligheten for at den systemrisikoen finansmarkedsdeltakere utgjør, kan øke i stressituasjoner. De finansmarkedsdeltakerne som kan utgjøre en systemrisiko, skal underlegges skjerpet tilsyn og om nødvendig framgangsmåtene for gjenoppretting og omstrukturering omhandlet i artikkel 25.

• 2. Myndigheten skal fullt ut ta hensyn til relevante internasjonale metoder når den utarbeider kriteriene for påvisning og måling av den systemrisikoen finansmarkedsdeltakere utgjør, herunder de metodene som er fastsatt av Rådet for finansiell stabilitet, Det internasjonale valutafond og Den internasjonale oppgjørsbank.

Artikkel 24

Permanent evne til å reagere på systemrisiko

• 1. Myndigheten skal sikre at den løpende har faglig kapasitet til å reagere effektivt dersom det skulle oppstå systemrisiko som omhandlet i artikkel 22 og 23, særlig med hensyn til institusjoner som utgjør en systemrisiko.

• 2. Myndigheten skal utføre de oppgavene den gis ved denne forordning og regelverket nevnt i artikkel 1 nr. 2, og skal bidra til å sikre et sammenhengende og samordnet system for krisehåndtering og kriseløsning i Unionen.

Artikkel 25

Framgangsmåter for gjenoppretting og omstrukturering

• 1. Myndigheten skal bidra til og delta aktivt i utviklingen og samordningen av effektive og ensartede gjenopprettings- og omstruktureringsplaner, framgangsmåter i krisesituasjoner og forebyggende tiltak for å redusere virkningene på systemet av en eventuell svikt.

• 2. Myndigheten kan utarbeide tekniske regulerings- og gjennomføringsstandarder som fastsatt i rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2 etter framgangsmåten fastsatt i artikkel 10–15.

Artikkel 26

European system av erstatningsordninger for investorer

• 1. Myndigheten skal bidra til å styrke det europeiske systemet av nasjonale erstatningsordninger for investorer ved å utøve den myndighet den gis ved denne forordning, for å sikre korrekt anvendelse av direktiv 97/9/EF med det formål å sørge for at nasjonale erstatningsordninger for investorer er tilstrekkelig finansiert gjennom bidrag fra berørte finansmarkedsdeltakere, herunder eventuelt finansmarkedsdeltakere med hovedkontor i tredjestater, og ved å sørge for et høyt nivå for vern av alle investorer innenfor en harmonisert ramme i hele Unionen.

• 2. Artikkel 16 om Myndighetens myndighet til å vedta retningslinjer og anbefalinger får anvendelse på erstatningsordninger for investorer.

• 3. Myndigheten kan utarbeide tekniske regulerings- og gjennomføringsstandarder som fastsatt i rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2 etter framgangsmåten fastsatt i artikkel 10–15.

• 4. Gjennomgåelsen av denne forordning i henhold til artikkel 81 skal særlig omfatte en undersøkelse av tilnærmingen av det europeiske systemet av nasjonale erstatningsordninger for investorer.

Artikkel 27

Europeisk system for omstrukturering samt finansieringsordninger

• 1. Innenfor sitt ansvarsområde skal myndigheten bidra til å utvikle metoder for omstrukturering av kriserammede viktige finansmarkedsdeltakere på en måte som hindrer spredning av negative virkninger og gjør det mulig å avvikle dem på en ordnet måte til rett tid, herunder, dersom det er relevant, sammenhengende og troverdige finansieringsordninger.

• 2. Myndigheten skal bidra til arbeidet med spørsmål om like vilkår og samlede virkninger av eventuelle systemer med avgifter og bidrag som kan bli innført for finansinstitusjoner for å sikre rettferdig fordeling av byrdene og stimulere til å demme opp for systemrisiko, som del av en sammenhengende og troverdig ramme for omstrukturering.

  Gjennomgåelsen av denne forordning i henhold til artikkel 81 skal særlig omfatte en undersøkelse av muligheten for å styrke Myndighetens rolle innenfor en ramme av forebygging, håndtering og løsning av kriser.

Artikkel 28

Delegering av oppgaver og ansvar

• 1. Vedkommende myndigheter kan, med samtykke fra den ansvaret delegeres til, delegere oppgaver og ansvar til Myndigheten eller andre vedkommende myndigheter på de vilkår som er fastsatt i denne artikkel. Medlemsstatene kan fastsette særlige ordninger for delegering av ansvar som må overholdes før deres vedkommende myndigheter inngår slike delegeringsavtaler, og som kan begrense omfanget av delegeringen til det som er nødvendig for effektivt tilsyn med finansmarkedsdeltakere eller finanskonserner som driver grensekryssende virksomhet.

• 2. Myndigheten skal stimulere til og lette delegering av oppgaver og ansvar mellom vedkommende myndigheter ved å fastsette hvilke oppgaver og hvilket ansvar som kan delegeres eller utøves i fellesskap, og ved å fremme beste praksis.

• 3. Delegering av ansvar skal medføre en omfordeling av den myndighet som er fastsatt i rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2. Lovgivningen som gjelder for den myndighet ansvaret delegeres til, får anvendelse på framgangsmåten, håndhevingen, den administrative kontrollen og domstolskontrollen knyttet til det delegerte ansvaret.

• 4. Vedkommende myndigheter skal underrette Myndigheten om de delegeringsavtalene de har til hensikt å inngå. De skal sette avtalene i kraft tidligst en måned etter at Myndigheten er underrettet.

  Myndigheten kan avgi uttalelse om den planlagte avtalen innen en måned etter at den er blitt underrettet.

  Myndigheten skal på en hensiktsmessig måte offentliggjøre enhver delegeringsavtale slik den er inngått av vedkommende myndigheter, for å sikre at alle berørte parter er behørig underrettet.

Artikkel 29

Felles tilsynskultur

• 1. Myndigheten skal bidra aktivt til å bygge opp en felles tilsynskultur i Unionen og en konsekvent tilsynspraksis samt sikre ensartede framgangsmåter og konsekvente metoder i hele Unionen. Myndigheten skal minst

  • a) avgi uttalelser til vedkommende myndigheter,

  • b) fremme effektiv bilateral og multilateral utveksling av opplysninger mellom vedkommende myndigheter, samtidig som gjeldende bestemmelser om fortrolighet og personvern i relevant unionsregelverk overholdes,

  • c) bidra til at det utarbeides ensartede tilsynsstandarder, herunder standarder for rapportering, og internasjonale regnskapsstandarder av høy kvalitet i samsvar med artikkel 1 nr. 3,

  • d) gjennomgå anvendelsen av de relevante tekniske regulerings- og gjennomføringsstandardene Kommisjonen har vedtatt, og av de retningslinjene og anbefalingene Myndigheten har utstedt, samt foreslå endringer der dette er hensiktsmessig, og

  • e) opprette opplæringsprogrammer innenfor og på tvers av sektorer, lette utveksling av personale og oppmuntre vedkommende myndigheter til å intensivere bruken av ordninger for utlån av personale og andre verktøyer.

• 2. Myndigheten kan etter behov utvikle nye praktiske hjelpemidler og tilnærmingsverktøyer for å fremme felles tilsynsmetoder og -praksis.

Artikkel 30

Fagfellevurderinger av vedkommende myndigheter

• 1. Myndigheten skal med jevne mellomrom organisere og gjennomføre fagfellevurderinger av deler av eller hele virksomheten til vedkommende myndigheter for å styrke konsekvensen i tilsynsresultatene ytterligere. For dette formål skal Myndigheten utvikle metoder som gjør det mulig å foreta en objektiv vurdering og sammenligning av de myndigheter som blir vurdert. Ved fagfellevurdering skal det tas hensyn til eksisterende opplysninger og vurderinger som allerede er gjort av den berørte vedkommende myndighet.

• 2. Fagfellevurderingen skal omfatte, men ikke begrenses til, en vurdering av

  • a) hvorvidt vedkommende myndigheters ressurser og styringsformer er hensiktsmessige, særlig med hensyn til en effektiv anvendelse av de tekniske regulerings- og gjennomføringsstandardene omhandlet i artikkel 10–15 og rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2 samt evnen til å reagere på markedsutviklingen,

  • b) graden av tilnærming som er oppnådd i anvendelsen av unionsretten og i tilsynspraksis, herunder de tekniske regulerings- og gjennomføringsstandardene, retningslinjene og anbefalingene vedtatt i henhold til artikkel 10–16, og i hvilken grad tilsynspraksisen bidrar til oppfyllelse av målene fastsatt i unionsretten,

  • c) beste praksis utviklet av en vedkommende myndighet som kan være nyttig å ta i bruk for andre vedkommende myndigheter,

  • d) effektiviteten og graden av tilnærming som er oppnådd i håndhevingen av bestemmelser som er vedtatt for gjennomføring av unionsretten, herunder forvaltningsmessige tiltak og sanksjoner iverksatt mot ansvarlige personer i tilfeller der disse bestemmelsene ikke er overholdt.

• 3. På grunnlag av en fagfellevurdering kan Myndigheten utstede retningslinjer og anbefalinger i samsvar med artikkel 16. I samsvar med artikkel 16 nr. 3 skal vedkommende myndigheter etterstrebe å følge disse retningslinjene og anbefalingene. Myndigheten skal ta hensyn til resultatet av fagfellevurderingen når den utarbeider utkast til tekniske regulerings- eller gjennomføringsstandarder i samsvar med artikkel 10–15.

• 4. Myndigheten skal offentliggjøre beste praksis som påvises ved fagfellevurderinger. I tillegg kan alle andre resultater fra fagfellevurderinger offentliggjøres etter samtykke fra den vedkommende myndighet som er gjenstand for fagfellevurderingen.

Artikkel 31

Samordningsfunksjon

Myndigheten skal ivareta den generelle samordningen av vedkommende myndigheter, særlig i situasjoner der en ugunstig utvikling vil kunne true finansmarkedenes ordnede virkemåte og integritet eller stabiliteten i finanssystemet i Unionen.

Myndigheten skal fremme en samordnet reaksjon fra Unionen, blant annet ved å

• a) lette utveksling av opplysninger mellom vedkommende myndigheter,

• b) fastsette omfanget av og, når det er mulig og hensiktsmessig, kontrollere at de opplysningene som bør gjøres tilgjengelige for berørte vedkommende myndigheter, er pålitelige,

• c) utføre ikke-bindende megling på anmodning fra vedkommende myndighet eller av eget tiltak, uten at dette berører artikkel 19,

• d) underrette ESRB omgående om eventuelle krisesituasjoner,

• e) treffe alle hensiktsmessige tiltak i forbindelse med en utvikling som kan true finansmarkedenes virkemåte, med sikte på å lette samordningen av tiltak som treffes av berørte vedkommende myndigheter,

• f) sentralisere opplysninger mottatt fra vedkommende myndigheter i samsvar med artikkel 21 og 35 som følge av den lovfestede rapporteringsplikten for finansmarkedsdeltakere som driver virksomhet i mer enn én medlemsstat. Myndigheten skal videreformidle disse opplysningene til andre berørte vedkommende myndigheter.

Artikkel 32

Vurdering av markedsutviklingen

• 1. Myndigheten skal overvåke og vurdere markedsutviklingen innenfor sitt ansvarsområde og om nødvendig underrette Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske banktilsynsmyndighet) og Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske tilsynsmyndighet for forsikring og tjenestepensjoner), ESRB, Europaparlamentet, Rådet og Kommisjonen om relevante tendenser innenfor tilsyn på mikroplan, potensielle risikoer og sårbarhet. Myndigheten skal i sin vurdering ta med en økonomisk analyse av de markedene der finansmarkedsdeltakere driver virksomhet, og en vurdering av den potensielle markedsutviklingens innvirkning på slike finansmarkedsdeltakere.

• 2. Myndigheten skal i samarbeid med ESRB iverksette og samordne vurderinger på unionsplan av finansmarkedsdeltakernes motstandsdyktighet mot en ugunstig markedsutvikling. For dette formål skal den utvikle følgende til bruk for vedkommende myndigheter:

  • a) felles metoder for å vurdere hvilken virkning økonomiske scenarioer vil ha på en finansmarkedsdeltakers finansielle stilling,

  • b) felles strategier for hvordan resultatene av vurderingene av finansmarkedsdeltakernes motstandsdyktighet formidles,

  • c) felles metoder for å vurdere hvilken virkning visse produkter eller distribusjonsprosesser har på en finansmarkedsdeltakers finansielle stilling og på informasjonen til investorer og kunder.

• 3. Uten at det berører ESRBs oppgaver fastsatt i forordning (EU) nr. 1092/2010, skal Myndigheten minst én gang i året, og om nødvendig oftere, framlegge for Europaparlamentet, Rådet, Kommisjonen og ESRB vurderinger av tendenser, potensielle risikoer og sårbarhet innenfor sitt ansvarsområde.

  Myndigheten skal i disse vurderingene ta med en klassifisering av de risikoene og den sårbarheten som er viktigst, og om nødvendig anbefale forebyggende tiltak eller utbedringstiltak.

• 4. Myndigheten skal sikre en tilstrekkelig dekning av utvikling, risiko og sårbarhet på tvers av sektorer ved å samarbeide nært med Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske banktilsynsmyndighet) og Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske tilsynsmyndighet for forsikring og tjenestepensjoner) gjennom Felleskomiteen.

Artikkel 33

Internasjonale forbindelser

• 1. Uten at det berører medlemsstatenes eller unionsinstitusjonenes respektive myndighet, kan Myndigheten opprette kontakter og inngå forvaltningsavtaler med tilsynsmyndigheter, internasjonale organisasjoner og forvaltninger i tredjestater. Disse avtalene skal ikke medføre juridiske forpliktelser for Unionen og dens medlemsstater og skal heller ikke hindre medlemsstatene og deres vedkommende myndigheter i å inngå bilaterale eller multilaterale avtaler med disse tredjestatene.

• 2. Myndigheten skal bistå i forberedelsen av beslutninger om likeverdighet som skal gjelde for tilsynsordninger i tredjestater i samsvar med rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2.

• 3. I rapporten omhandlet i artikkel 43 nr. 5 skal Myndigheten angi hvilke forvaltningsavtaler som er inngått med internasjonale organisasjoner eller tredjestaters forvaltninger, og hvilken bistand den har gitt i forberedelsen av beslutninger om likeverdighet.

Artikkel 34

Andre oppgaver

• 1. Myndigheten kan på anmodning fra Europaparlamentet, Rådet eller Kommisjonen eller av eget tiltak avgi uttalelser til Europaparlamentet, Rådet eller Kommisjonen om alle spørsmål knyttet til dens ansvarsområde.

• 2. Når det gjelder tilsynsvurderinger av fusjoner og erverv som omfattes av direktiv 2004/39/EF, som endret ved direktiv 2007/44/EF, og som i henhold til nevnte direktiv krever samråd mellom vedkommende myndigheter i to eller flere medlemsstater, kan Myndigheten etter søknad fra en av de berørte vedkommende myndigheter avgi og offentliggjøre en uttalelse om en tilsynsvurdering, unntatt i forbindelse med kriteriene fastsatt i artikkel 10b bokstav e) i direktiv 2004/39/EF. Uttalelsen skal avgis omgående og uansett innen utgangen av vurderingsperioden i samsvar med direktiv 2004/39/EF, som endret ved direktiv 2007/44/EF. Artikkel 35 får anvendelse på de områdene Myndigheten kan avgi uttalelse om.

Artikkel 35

Innsamling av opplysninger

• 1. På anmodning fra Myndigheten skal medlemsstatenes vedkommende myndigheter gi Myndigheten alle de opplysningene den trenger for å utføre de oppgavene den er pålagt i henhold til denne forordning, forutsatt at de har lovlig tilgang til de relevante opplysningene, og at anmodningen om opplysninger er nødvendig sett i forhold til den aktuelle oppgavens art.

• 2. Myndigheten kan også be om at opplysninger framlegges med regelmessige mellomrom og i bestemte formater. Slike anmodninger skal om mulig framsettes ved bruk av felles rapporteringsformater.

• 3. Etter en behørig begrunnet anmodning fra en medlemsstats vedkommende myndighet kan Myndigheten framlegge enhver opplysning som er nødvendig for at vedkommende myndighet skal kunne utføre sine oppgaver i samsvar med kravene om taushetsplikt fastsatt i sektorregelverket og i artikkel 70.

• 4. Før Myndigheten anmoder om opplysninger i henhold til denne artikkel, og for å unngå dobbel rapporteringsplikt, skal den ta hensyn til all relevant eksisterende statistikk som er utarbeidet og formidlet av Det europeiske statistikksystem og Det europeiske system av sentralbanker.

• 5. Dersom opplysningene ikke er tilgjengelige eller ikke framlegges av vedkommende myndighet til rett tid, kan Myndigheten rette en behørig begrunnet anmodning til andre tilsynsmyndigheter, til det departement som har ansvar for finansspørsmål, dersom dette har tilsynsopplysninger til rådighet, til den nasjonale sentralbank eller til den berørte medlemsstats statistikkontor.

• 6. Dersom opplysningene ikke er tilgjengelige eller ikke framlegges til rett tid i henhold til nr. 1 eller 5, kan Myndigheten rette en behørig begrunnet anmodning direkte til de berørte finansmarkedsdeltakerne. Den begrunnede anmodningen skal inneholde en forklaring på hvorfor opplysningene om de enkelte finansmarkedsdeltakerne er nødvendige.

  Myndigheten skal underrette berørte vedkommende myndigheter om anmodninger i henhold til dette nummer og nr. 5.

  På anmodning fra Myndigheten skal vedkommende myndigheter bistå Myndigheten i innsamlingen av opplysninger.

• 7. Myndigheten kan benytte fortrolige opplysninger mottatt i henhold til denne artikkel bare ved utførelsen av de oppgavene den er pålagt ved denne forordning.

Artikkel 36

Forholdet til ESRB

• 1. Myndigheten skal samarbeide nært og regelmessig med ESRB.

• 2. Myndigheten skal regelmessig og til rett tid gi ESRB de opplysningene som er nødvendige for at ESRB skal kunne utføre sine oppgaver. Alle data som er nødvendige for at ESRB skal kunne utføre sine oppgaver, og som ikke finnes i summarisk eller sammenfattet form, skal omgående framlegges for ESRB etter en begrunnet anmodning som fastsatt i artikkel 15 i forordning (EU) nr. 1092/2010. Myndigheten skal i samarbeid med ESRB fastsette formålstjenlige interne framgangsmåter for overføring av fortrolige opplysninger, særlig opplysninger om de enkelte finansmarkedsdeltakerne.

• 3. Myndigheten skal i samsvar med nr. 4 og 5 sikre hensiktsmessig oppfølging av varsler og anbefalinger fra ESRB omhandlet i artikkel 16 i forordning (EU) nr. 1092/2010.

• 4. Når Myndigheten mottar et varsel eller en anbefaling som ESRB har rettet til den, skal Myndigheten omgående innkalle til et møte i tilsynsstyret og vurdere hvilke følger et slikt varsel eller en slik anbefaling har for utførelsen av dens oppgaver.

  Myndigheten skal, etter den relevante framgangsmåten for beslutningstaking i samsvar med den myndighet den er gitt ved denne forordning, beslutte hvilke tiltak som skal treffes for å håndtere de problemene som påpekes i varselet eller anbefalingen.

  Dersom Myndigheten ikke følger opp en anbefaling, skal den gi ESRB og Rådet en begrunnelse for dette.

• 5. Når Myndigheten mottar et varsel eller en anbefaling fra ESRB som er rettet til en vedkommende myndighet, skal Myndigheten, dersom det er relevant, utøve den myndighet den er gitt ved denne forordning til å sikre at den følges opp til rett tid.

  Dersom adressaten ikke har til hensikt å følge anbefalingen fra ESRB, skal den underrette tilsynsstyret og drøfte sin begrunnelse med tilsynsstyret.

  Vedkommende myndighet skal ta behørig hensyn til tilsynsstyrets synspunkter når den underretter Rådet og ESRB i samsvar med artikkel 17 i forordning (EU) nr. 1092/2010.

• 6. Ved utførelsen av de oppgavene som er fastsatt i denne forordning, skal Myndigheten i størst mulig grad ta hensyn til ESRBs varsler og anbefalinger.

Artikkel 37

Interessentgruppen for verdipapirer og markeder

• 1. For å lette samråd med berørte parter på områder som er relevante for Myndighetenes oppgaver, skal det opprettes en interessentgruppe for verdipapirer og markeder. Interessentgruppen for verdipapirer og markeder skal rådspørres om tiltak som treffes i henhold til artikkel 10–15 om tekniske regulerings- og gjennomføringsstandarder og, med mindre retningslinjene og anbefalingene gjelder enkelte finansmarkedsdeltakere, artikkel 16 om retningslinjer og anbefalinger. Dersom det må treffes hastetiltak og samråd blir umulig, skal interessentgruppen for verdipapirer og markeder underrettes så raskt som mulig.

  Interessentgruppen for verdipapirer og markeder skal møtes minst fire ganger i året.

• 2. Interessentgruppen for verdipapirer og markeder skal ha 30 medlemmer som er likelig fordelt på finansmarkedsdeltakere som driver virksomhet i Unionen, representanter for deres ansatte samt forbrukere, brukere av finansielle tjenester og representanter for små og mellomstore bedrifter. Minst fem av medlemmene skal være uavhengige anerkjente akademikere. Ti av medlemmene skal representere finansmarkedsdeltakere.

• 3. Medlemmene av interessentgruppen for verdipapirer og markeder skal utnevnes av tilsynsstyret etter forslag fra de berørte partene. Når tilsynsstyret treffer sin beslutning, skal det i den grad det er mulig sikre at det foretas en hensiktsmessig geografisk og kjønnsmessig fordeling mellom representanter for de berørte partene i hele Unionen.

• 4. Myndigheten skal, med forbehold for taushetsplikten fastsatt i artikkel 70, framlegge alle nødvendige opplysninger og stille nødvendige sekretariatsfunksjoner til rådighet for interessentgruppen for verdipapirer og markeder. Medlemmer av interessentgruppen for verdipapirer og markeder som representerer ideelle organisasjoner, med unntak av representanter for næringen, skal motta tilfredsstillende godtgjøring. Interessentgruppen for verdipapirer og markeder kan opprette arbeidsgrupper for tekniske spørsmål. Medlemmer av interessentgruppen for verdipapirer og markeder skal ha en mandatperiode på to og et halvt år, og deretter skal det innledes en ny framgangsmåte for utvelging.

  Mandatet til interessentgruppen for verdipapirer og markeder kan fornyes én gang.

• 5. Interessentgruppen for verdipapirer og markeder kan avgi uttalelser og gi råd til Myndigheten i alle spørsmål som gjelder Myndighetens oppgaver, med særlig vekt på oppgavene fastsatt i artikkel 10–16 og artikkel 29, 30 og 32.

• 6. Interessentgruppen for verdipapirer og markeder skal vedta sin forretningsorden med to tredels flertall blant sine medlemmer.

• 7. Myndigheten skal offentliggjøre interessentgruppen for verdipapirer og markeders uttalelser og råd og resultatene av dens samråd.

Artikkel 38

Beskyttelsestiltak

• 1. Myndigheten skal sikre at ingen beslutninger truffet i henhold til artikkel 18 eller 19 på noen måte berører medlemsstatenes finanspolitiske ansvar.

• 2. Dersom en medlemsstat mener at en beslutning truffet i henhold til artikkel 19 nr. 3 berører dens finanspolitiske ansvar, kan den innen to uker etter at vedkommende myndighet er blitt underrettet om Myndighetens beslutning, underrette Myndigheten og Kommisjonen om at beslutningen ikke vil bli gjennomført av vedkommende myndighet.

  I sin underretning skal medlemsstaten klart og tydelig forklare hvorfor og hvordan beslutningen berører dens finanspolitiske ansvar.

  Ved en slik underretning skal Myndighetens beslutning midlertidig oppheves.

  Innen én måned etter underretningen fra medlemsstaten skal Myndigheten underrette medlemsstaten om hvorvidt den opprettholder sin beslutning, eller om den endrer eller tilbakekaller den. Dersom beslutningen opprettholdes eller endres, skal Myndigheten erklære at finanspolitiske ansvarsområder ikke berøres.

  Dersom Myndigheten opprettholder sin beslutning, skal Rådet på et av sine møter senest to måneder etter at Myndigheten har underrettet medlemsstaten som fastsatt i fjerde ledd, med et flertall av de avgitte stemmene avgjøre om Myndighetens beslutning skal opprettholdes.

  Dersom Rådet etter å ha behandlet saken ikke treffer en beslutning om å opprettholde Myndighetens beslutning i samsvar med femte ledd, skal Myndighetens beslutning oppheves.

• 3. Dersom en medlemsstat mener at en beslutning truffet i henhold til artikkel 18 nr. 3 berører dens finanspolitiske ansvar, kan den innen tre virkedager etter at vedkommende myndighet er blitt underrettet om Myndighetens beslutning, underrette Myndigheten, Kommisjonen og Rådet om at beslutningen ikke vil bli gjennomført av vedkommende myndighet.

  I sin underretning skal medlemsstaten klart og tydelig forklare hvorfor og hvordan beslutningen berører dens finanspolitiske ansvar.

  Ved en slik underretning skal Myndighetens beslutning midlertidig oppheves.

  Rådet skal innen ti virkedager innkalle til et møte og med simpelt flertall av sine medlemmer treffe en beslutning om hvorvidt Myndighetens beslutning skal tilbakekalles.

  Dersom Rådet etter å ha behandlet saken ikke treffer en beslutning om å tilbakekalle Myndighetens beslutning i samsvar med fjerde ledd, skal den midlertidige opphevingen av Myndighetens beslutning opphøre.

• 4. Dersom Rådet har truffet en beslutning i samsvar med nr. 3 om ikke å tilbakekalle en beslutning truffet av Myndigheten som gjelder artikkel 18 nr. 3, og den berørte medlemsstat fortsatt mener at Myndighetens beslutning berører dens finanspolitiske ansvar, kan nevnte medlemsstat underrette Kommisjonen og Myndigheten og anmode om at Rådet tar saken opp til ny behandling. Den berørte medlemsstat skal tydelig angi grunnene til at den ikke er enig i Rådets beslutning.

  Innen fire uker etter underretningen omhandlet i første ledd skal Rådet bekrefte sin opprinnelige beslutning eller treffe ny beslutning i samsvar med nr. 3.

  Rådet kan forlenge fristen på fire uker med ytterligere fire uker dersom omstendighetene krever det.

• 5. Ethvert misbruk av denne artikkel, særlig i forbindelse med en beslutning truffet av Myndigheten som ikke har betydelige eller vesentlige finanspolitiske følger, er uforenlig med det indre marked og skal være forbudt.

Artikkel 39

Framgangsmåte for beslutningstaking

• 1. Før Myndigheten treffer beslutninger i henhold til denne forordning, skal den underrette alle navngitte adressater om at den har til hensikt å treffe en slik beslutning, og angi den fristen adressaten har til å komme med sine synspunkter, idet det tas fullt hensyn til hvor mye saken haster, dens kompleksitet og mulige følger. Dette får anvendelse mutatis mutandis på anbefalinger som omhandlet i artikkel 17 nr. 3.

• 2. Myndighetens beslutninger skal begrunnes.

• 3. Adressatene for Myndighetens beslutninger skal underrettes om klageadgangen i henhold til denne forordning.

• 4. Dersom Myndigheten har truffet en beslutning i henhold til artikkel 18 nr. 3 eller 4, skal denne beslutningen vurderes på nytt med passende mellomrom.

• 5. De beslutningene Myndigheten treffer i henhold til artikkel 17, 18 eller 19, skal offentliggjøres med angivelse av den berørte vedkommende myndighet eller finansmarkedsdeltaker og hovedinnholdet i beslutningen, med mindre slik offentliggjøring er i strid med finansmarkedsdeltakeres rettmessige interesse i å verne sine forretningshemmeligheter, eller kan utgjøre en alvorlig trussel mot finansmarkedenes ordnede virkemåte og integritet eller stabiliteten i hele eller deler av finanssystemet i Unionen.

Kapittel III

Organisasjon

Avsnitt 1

Tilsynsstyret

Artikkel 40

Sammensetning

• 1. Tilsynsstyret skal være sammensatt av

  • a) en leder (uten stemmerett),

  • b) lederen for den nasjonale offentlige myndighet som har myndighet til å føre tilsyn med finansmarkedsdeltakere i hver medlemsstat, som skal møte personlig minst to ganger i året,

  • c) en representant (uten stemmerett) for Kommisjonen,

  • d) en representant (uten stemmerett) for ESRB,

  • e) en representant (uten stemmerett) for hver av de andre to europeiske tilsynsmyndighetene.

• 2. Tilsynsstyret skal innkalle til møte med interessentgruppen for verdipapirer og markeder regelmessig og minst to ganger i året,

• 3. Hver vedkommende myndighet er ansvarlig for å utpeke et varamedlem på høyt nivå i samme myndighet, som kan erstatte medlemmet av tilsynsstyret nevnt i nr. 1 bokstav b) dersom vedkommende er forhindret fra å møte.

• 4. I medlemsstater der mer enn én myndighet er ansvarlig for tilsynet i henhold til denne forordning, skal disse myndighetene bli enige om en felles representant. Når et spørsmål som skal drøftes i tilsynsstyret, ikke faller inn under myndigheten til den nasjonale myndighet som er representert av medlemmet nevnt i nr. 1 bokstav b), kan nevnte medlem ledsages av en representant (uten stemmerett) for den aktuelle nasjonale myndigheten.

• 5. Når saker innenfor virkeområdet for direktiv 97/9/EF skal behandles, kan medlemmet av tilsynsstyret nevnt i nr. 1 bokstav b) om nødvendig ledsages av en representant (uten stemmerett) for de berørte organer som forvalter erstatningsordningene for investorer i medlemsstatene.

• 6. Tilsynsstyret kan beslutte å la observatører delta.

  Daglig leder kan delta (uten stemmerett) på tilsynsstyrets møter.

Artikkel 41

Interne komiteer og ekspertgrupper

• 1. Tilsynsstyret kan nedsette interne komiteer eller ekspertgrupper for bestemte oppgaver som er tildelt tilsynsstyret, og kan beslutte at visse klart definerte oppgaver og beslutninger skal delegeres til interne komiteer eller ekspertgrupper, styret eller lederen.

• 2. Med hensyn til artikkel 19 skal tilsynsstyret sammenkalle en uavhengig ekspertgruppe som skal bestå av lederen og to av tilsynsstyrets medlemmer som ikke er representanter for de vedkommende myndigheter som er parter i tvisten, og som verken har noen interesse i konflikten eller har direkte forbindelser til de berørte vedkommende myndigheter.

• 3. Med forbehold for artikkel 19 nr. 2 skal ekspertgruppen foreslå en beslutning for endelig vedtakelse i tilsynsstyret etter framgangsmåten i artikkel 44 nr. 1 tredje ledd.

• 4. Tilsynsstyret vedtar forretningsordenen for ekspertgruppen nevnt i nr. 2.

Artikkel 42

Uavhengighet

Ved utførelsen av de oppgavene tilsynsstyret er gitt ved denne forordning, skal lederen og de stemmeberettigede medlemmene av tilsynsstyret opptre uavhengig og upartisk utelukkende i hele Unionens interesse og ikke be om eller motta instrukser fra Unionens institusjoner eller organer, medlemsstaters regjeringer eller noe annet offentlig eller privat organ.

Verken medlemsstatene, Unionens institusjoner eller organer eller noe annet offentlig eller privat organ skal forsøke å påvirke hvordan tilsynsstyrets medlemmer utfører sine oppgaver.

Artikkel 43

Oppgaver

• 1. Tilsynsstyret skal fastsette retningslinjer for Myndighetens arbeid og ha ansvar for å treffe beslutningene omhandlet i kapittel II.

• 2. Tilsynsstyret skal vedta uttalelsene, anbefalingene og beslutningene og gi de rådene som er nevnt i kapittel II.

• 3. Tilsynsstyret skal utnevne lederen.

• 4. Tilsynsstyret skal innen 30. september hvert år etter forslag fra styret vedta Myndighetens arbeidsprogram for det kommende året og oversende det til Europaparlamentet, Rådet og Kommisjonen til underretning.

  Arbeidsprogrammet skal vedtas med forbehold for den årlige budsjettbehandlingen, og det skal offentliggjøres.

• 5. Tilsynsstyret skal etter forslag fra styret vedta årsrapporten om Myndighetens virksomhet, herunder om utførelsen av lederens oppgaver, på grunnlag av utkastet til rapport nevnt i artikkel 53 nr. 7, og skal oversende denne rapporten til Europaparlamentet, Rådet, Kommisjonen, Revisjonsretten og Den europeiske økonomiske og sosiale komité innen 15. juni hvert år. Rapporten skal offentliggjøres.

• 6. Tilsynsstyret skal vedta Myndighetens flerårige arbeidsprogram og oversende det til Europaparlamentet, Rådet og Kommisjonen til underretning.

  Det flerårige arbeidsprogrammet skal vedtas med forbehold for den årlige budsjettbehandlingen, og det skal offentliggjøres.

• 7. Tilsynsstyret skal vedta budsjettet i samsvar med artikkel 63.

• 8. Tilsynsstyret skal utøve disiplinærmyndighet overfor leder og daglig leder og kan avsette dem i samsvar med henholdsvis artikkel 48 nr. 5 og artikkel 51 nr. 5.

Artikkel 44

Beslutningstaking

• 1. Tilsynsstyrets beslutninger skal treffes med simpelt flertall av dets medlemmer. Hvert medlem skal ha én stemme.

  Når det gjelder rettsaktene omhandlet i artikkel 10–16 og tiltak og beslutninger som vedtas i henhold til artikkel 9 nr. 5 tredje ledd og kapittel VI og som unntak fra første ledd i dette nummer, skal tilsynsstyret treffe beslutninger på grunnlag av et kvalifisert flertall av sine medlemmer som angitt i artikkel 16 nr. 4 i traktaten om Den europeiske union og artikkel 3 i protokoll (nr. 36) om overgangsbestemmelser.

  Når det gjelder beslutninger i samsvar med artikkel 19 nr. 3, for beslutninger som treffes av den konsoliderende tilsynsmyndighet, skal beslutningen som foreslås av ekspertgruppen, anses som vedtatt dersom den godkjennes med simpelt flertall, med mindre den forkastes av medlemmene som representerer et blokkerende mindretall av stemmene som angitt i artikkel 16 nr. 4 i traktaten om Den europeiske union og i artikkel 3 i protokollen (nr. 36) om overgangsbestemmelser.

  Når det gjelder alle andre beslutninger i samsvar med artikkel 19 nr. 3, skal beslutningen som foreslås av ekspertgruppen, vedtas med simpelt flertall av tilsynsstyrets medlemmer. Hvert medlem skal ha én stemme.

• 2. Lederen skal innkalle til møtene i tilsynsstyret på eget initiativ eller etter anmodning fra en tredel av dets medlemmer, og møtene ledes av lederen.

• 3. Tilsynsstyret skal vedta og offentliggjøre sin forretningsorden.

• 4. I forretningsordenen skal det fastsettes nærmere avstemningsregler, herunder om nødvendig regler for beslutningsdyktighet. Medlemmene uten stemmerett og observatørene, med unntak av leder og daglig leder, skal ikke delta i drøftinger i tilsynsstyret som gjelder enkelte finansmarkedsdeltakere, med mindre noe annet er fastsatt i artikkel 75 nr. 3 eller i rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2.

Avsnitt 2

Styret

Artikkel 45

Sammensetning

• 1. Styret skal være sammensatt av lederen og seks andre medlemmer av tilsynsstyret som velges av og blant de stemmeberettigede medlemmene av tilsynsstyret.

  Med unntak av lederen skal hvert medlem av styret ha et varamedlem som kan erstatte vedkommende dersom vedkommende er forhindret fra å møte.

  Mandatperioden for medlemmene som velges av tilsynsstyret, skal være to og et halvt år. Mandatet kan fornyes én gang. Sammensetningen av styret skal være balansert og forholdsmessig og skal gjenspeile Unionen som helhet. Mandatene skal være overlappende, og det skal anvendes en hensiktsmessig rotasjonsordning.

• 2. Styrets beslutninger skal treffes med et flertall av medlemmene som er til stede. Hvert medlem skal ha én stemme.

  Daglig leder og en representant for Kommisjonen skal delta uten stemmerett på møtene i styret.

  Kommisjonens representant skal ha rett til å stemme i saker nevnt i artikkel 63.

  Styret skal vedta og offentliggjøre sin forretningsorden.

• 3. Lederen skal innkalle til møtene i styret på eget initiativ eller etter anmodning fra en tredel av dets medlemmer, og møtene ledes av lederen.

  Styret skal holde møte før hvert møte i tilsynsstyret og så ofte som styret anser det som nødvendig. Det skal holdes minst fem møter i året.

• 4. Medlemmene av styret kan, med forbehold for forretningsordenen, bistås av rådgivere eller sakkyndige. Medlemmene uten stemmerett, med unntak av daglig leder, skal ikke delta i drøftinger i styret som gjelder enkelte finansmarkedsdeltakere.

Artikkel 46

Uavhengighet

Medlemmene av styret skal opptre uavhengig og upartisk utelukkende i hele Unionens interesse, og skal ikke be om eller motta instrukser fra Unionens institusjoner eller organer, medlemsstaters regjeringer eller noe annet offentlig eller privat organ.

Verken medlemsstatene, Unionens institusjoner eller organer eller noe annet offentlig eller privat organ skal forsøke å påvirke hvordan medlemmene av styret utfører sine oppgaver.

Artikkel 47

Oppgaver

• 1. Styret skal sikre at Myndigheten utfører sitt oppdrag og de oppgavene den er pålagt i samsvar med denne forordning.

• 2. Styret skal foreslå et årlig og flerårig arbeidsprogram som skal vedtas av tilsynsstyret.

• 3. Styret skal utøve sin budsjettmyndighet i samsvar med artikkel 63 og 64.

• 4. Styret skal vedta Myndighetens plan for personalpolitikken og i henhold til artikkel 68 nr. 2 nødvendige gjennomføringstiltak for vedtektene for De europeiske fellesskaps tjenestemenn (heretter kalt «tjenestemannsvedtektene»).

• 5. Styret skal vedta særlige bestemmelser om retten til tilgang til Myndighetens dokumenter i samsvar med artikkel 72.

• 6. Styret skal foreslå en årsrapport om Myndighetens virksomhet, herunder om lederens oppgaver, på grunnlag av utkastet til rapport nevnt i artikkel 53 nr. 7, for tilsynsstyret for godkjenning.

• 7. Styret skal vedta og offentliggjøre sin forretningsorden.

• 8. Styret skal utnevne og avsette medlemmene av klageinstansen i samsvar med artikkel 58 nr. 3 og 5.

Avsnitt 3

Leder

Artikkel 48

Utnevning og oppgaver

• 1. Myndigheten skal være representert av en leder som skal være en fulltidsansatt uavhengig fagperson.

  Lederen skal ha ansvar for å forberede arbeidet i tilsynsstyret og lede møtene i tilsynsstyret og styret.

• 2. Lederen skal utnevnes av tilsynsstyret på grunnlag av sine kvalifikasjoner, ferdigheter og kunnskaper om finansmarkedsdeltakere og markeder samt relevant erfaring med finanstilsyn og -regulering, etter en åpen framgangsmåte for utvelging.

  Før lederen tiltrer sitt embete og senest én måned etter at tilsynsstyret har gjort sitt valg, kan Europaparlamentet, etter å ha hørt den kandidaten tilsynsstyret har valgt, gjøre innsigelse mot at nevnte person utnevnes.

  Tilsynsstyret skal blant sine medlemmer også velge et varamedlem som skal ivareta lederens funksjoner i dennes fravær. Varamedlemmet skal ikke velges blant medlemmene av styret.

• 3. Lederens mandatperiode skal være fem år og kan fornyes én gang.

• 4. I de siste ni månedene før utgangen av lederens femårige mandatperiode skal tilsynsstyret vurdere

  • a) resultatene som er oppnådd i den første mandatperioden, og måten de ble oppnådd på,

  • b) Myndighetens arbeidsoppgaver og krav for de kommende årene.

  Tilsynsstyret kan, idet det tas hensyn til vurderingen, fornye lederens mandatperiode én gang med forbehold for Europaparlamentets bekreftelse.

• 5. Lederen kan bare avsettes av Europaparlamentet etter beslutning i tilsynsstyret.

  Lederen skal ikke hindre tilsynsstyret i å drøfte spørsmål som gjelder lederen, særlig behovet for å avsette vedkommende, og skal ikke delta i drøftinger om slike spørsmål.

Artikkel 49

Uavhengighet

Uten at det berører tilsynsstyrets rolle i spørsmål om lederens oppgaver, skal lederen verken be om eller motta instrukser fra Unionens institusjoner eller organer, medlemsstaters regjeringer eller noe annet offentlig eller privat organ.

Verken medlemsstatene, Unionens institusjoner eller organer eller noe annet offentlig eller privat organ skal forsøke å påvirke hvordan lederen utfører sine oppgaver.

I samsvar med tjenestemannsvedtektene nevnt i artikkel 68 skal lederen, også etter at tjenesten er avsluttet, utvise integritet og skjønn med hensyn til å påta seg visse verv eller motta visse fordeler.

Artikkel 50

Rapportering

• 1. Europaparlamentet og Rådet kan anmode lederen eller lederens varamedlem om å avgi en erklæring, samtidig som det tas fullt hensyn til deres uavhengighet. Lederen skal avgi en erklæring til Europaparlamentet og besvare ethvert spørsmål fra dets medlemmer når de anmoder om det.

• 2. Lederen skal etter anmodning og minst 15 dager før erklæringen nevnt i nr. 1 avgis, framlegge en skriftlig rapport for Europaparlamentet om Myndighetens hovedvirksomhet.

• 3. I tillegg til opplysningene nevnt i artikkel 11–18 og artikkel 20 og 33 skal rapporten inneholde alle relevante opplysninger som Europaparlamentet anmoder om etter behov.

Avsnitt 4

Daglig leder

Artikkel 51

Utnevning

• 1. Myndigheten skal ledes av en daglig leder som skal være en fulltidsansatt uavhengig fagperson.

• 2. Daglig leder skal utnevnes av tilsynsstyret etter bekreftelse fra Europaparlamentet på grunnlag av sine kvalifikasjoner, ferdigheter og kunnskaper om finansmarkedsdeltakere og markeder samt relevant erfaring med finanstilsyn og -regulering, etter en åpen framgangsmåte for utvelging.

• 3. Daglig leders mandatperiode skal være fem år og kan fornyes én gang.

• 4. I de siste ni månedene før utgangen av daglig leders mandatperiode skal tilsynsstyret vurdere

  • a) resultatene som er oppnådd i den første mandatperioden, og måten de ble oppnådd på,

  • b) Myndighetens arbeidsoppgaver og krav for de kommende årene.

  Tilsynsstyret kan, idet det tas hensyn til vurderingen nevnt i første ledd, fornye daglig leders mandatperiode én gang.

• 5. Daglig leder kan bare avsettes etter beslutning i tilsynsstyret.

Artikkel 52

Uavhengighet

Uten at det berører styrets eller tilsynsstyrets respektive roller i spørsmål om daglig leders oppgaver, skal daglig leder verken be om eller motta instrukser fra Unionens institusjoner eller organer, medlemsstaters regjeringer eller noe annet offentlig eller privat organ.

Verken medlemsstatene, Unionens institusjoner eller organer eller noe annet offentlig eller privat organ skal forsøke å påvirke hvordan daglig leder utfører sine oppgaver.

I samsvar med tjenestemannsvedtektene nevnt i artikkel 68 skal daglig leder, også etter at tjenesten er avsluttet, utvise integritet og skjønn med hensyn til å påta seg visse verv eller motta visse fordeler.

Artikkel 53

Oppgaver

• 1. Daglig leder skal ha ansvar for å lede Myndigheten og forberede styrets arbeid.

• 2. Daglig leder skal ha ansvar for å gjennomføre Myndighetens årlige arbeidsprogram under veiledning av tilsynsstyret og under styrets kontroll.

• 3. Daglig leder skal treffe nødvendige tiltak, særlig vedta interne administrative instrukser og offentliggjøre meldinger, for å sikre at Myndigheten fungerer i samsvar med denne forordning.

• 4. Daglig leder skal utarbeide et flerårig arbeidsprogram som nevnt i artikkel 47 nr. 2.

• 5. Senest 30. juni hvert år skal daglig leder utarbeide et arbeidsprogram for påfølgende år, som nevnt i artikkel 47 nr. 2.

• 6. Daglig leder skal utarbeide et foreløpig budsjettforslag i henhold til artikkel 63 og gjennomføre Myndighetens budsjett i samsvar med artikkel 64.

• 7. Hvert år skal daglig leder utarbeide et utkast til rapport med et avsnitt om Myndighetens regulerings- og tilsynsvirksomhet og et avsnitt om finansielle og administrative saker.

• 8. Daglig leder skal med hensyn til Myndighetens personale utøve den myndighet som er fastsatt i artikkel 68, og behandle personalsaker.

Kapittel IV

Felles organer for de europeiske tilsynsmyndighetene

Avsnitt 1

Felleskomité for europeiske tilsynsmyndigheter

Artikkel 54

Nedsettelse

• 1. Felleskomiteen for de europeiske tilsynsmyndighetene nedsettes med dette.

• 2. Felleskomiteen skal være et forum der Myndigheten skal samarbeide regelmessig og nært og sikre tverrsektoriell sammenheng med Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske banktilsynsmyndighet) og Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske tilsynsmyndighet for forsikring og tjenestepensjoner), særlig når det gjelder

  • finansielle konglomerater,

  • regnskap og revisjon,

  • mikrotilsynsanalyser av utvikling, risikoer og sårbarhet på tvers av sektorer når det gjelder finansiell stabilitet,

  • produkter for ikke-profesjonelle investorer,

  • tiltak for å bekjempe hvitvasking av penger, og

  • utveksling av opplysninger med ESRB og utvikling av forbindelsene mellom ESRB og de europeiske tilsynsmyndighetene.

• 3. Felleskomiteen skal ha eget personale som stilles til rådighet av de europeiske tilsynsmyndighetene, og som skal fungere som sekretariat. Myndigheten skal bidra med tilstrekkelige ressurser til administrasjons-, infrastruktur- og driftskostnader.

• 4. Dersom en finansmarkedsdeltaker omfatter ulike sektorer, skal Felleskomiteen løse tvister i samsvar med artikkel 56.

Artikkel 55

Sammensetning

• 1. Felleskomiteen skal være sammensatt av lederne for de europeiske tilsynsmyndighetene og, dersom det er relevant, lederen i en eventuell underkomité nedsatt i henhold til artikkel 57.

• 2. Daglig leder, en representant for Kommisjonen og ESRB skal inviteres til å delta som observatører på møtene i Felleskomiteen og i underkomiteene nevnt i nr. 57.

• 3. Lederen for Felleskomiteen skal utnevnes en gang i året på omgang blant lederne for de europeiske tilsynsmyndighetene. Lederen for Felleskomiteen skal være nestleder for ESRB.

• 4. Felleskomiteen skal fastsette og offentliggjøre sin forretningsorden. Forretningsordenen kan inneholde nærmere bestemmelser om ytterligere deltakere på møtene i Felleskomiteen.

  Felleskomiteen skal møtes minst en gang annenhver måned.

Artikkel 56

Felles holdninger og felles tiltak

Innenfor rammen av sine oppgaver i henhold til kapittel II, og særlig når det gjelder gjennomføringen av direktiv 2002/87/EF, skal Myndigheten, dersom det er relevant, komme fram til felles holdninger sammen med Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske tilsynsmyndighet for forsikring og tjenestepensjoner) og Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske banktilsynsmyndighet).

Tiltak i henhold til artikkel 10–15, 17, 18 eller 19 i denne forordning som gjelder anvendelsen av direktiv 2002/87/EF og eventuelle andre unionsrettsakter nevnt i artikkel 1 nr. 2 som også faller inn under ansvarsområdet til Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske banktilsynsmyndighet) eller Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske tilsynsmyndighet for forsikring og tjenestepensjoner), skal vedtas parallelt av Myndigheten, Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske banktilsynsmyndighet) og Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske tilsynsmyndighet for forsikring og tjenestepensjoner), alt etter hva som er relevant.

Artikkel 57

Underkomiteer

• 1. Med hensyn til artikkel 56 skal Felleskomiteen ha en underkomité for finansielle konglomerater.

• 2. Underkomiteen skal være sammensatt av personene nevnt i artikkel 55 nr. 1 og en representant på høyt nivå for det nåværende personalet i den berørte vedkommende myndighet i hver medlemsstat.

• 3. Underkomiteen skal velge en leder blant sine medlemmer, som også skal være medlem av Felleskomiteen.

• 4. Felleskomiteen kan nedsette ytterligere underkomiteer.

Avsnitt 2

Klageinstans

Artikkel 58

Sammensetning og virksomhet

• 1. Klageinstansen skal være et felles organ for de europeiske tilsynsmyndighetene.

• 2. Klageinstansen skal være sammensatt av seks medlemmer og seks varamedlemmer som skal være personer med et godt omdømme og dokumentert relevant kunnskap og yrkeserfaring, herunder på tilsynsområdet, på et tilstrekkelig høyt nivå innenfor bankvirksomhet, forsikring, tjenestepensjoner, verdipapirmarkeder eller andre finansielle tjenester, men omfatter ikke nåværende personale hos vedkommende myndigheter eller andre nasjonale institusjoner eller unionsinstitusjoner som deltar i Myndighetens virksomhet. Klageinstansen skal ha tilstrekkelig juridisk sakkunnskap til å kunne yte juridisk bistand om lovligheten av Myndighetens utøvelse av sin myndighet.

  Klageinstansen skal utnevne sin leder.

• 3. Myndighetens styre skal utnevne to medlemmer og to varamedlemmer til klageinstansen fra en innstillingsliste foreslått av Kommisjonen, etter en offentlig interessetegning offentliggjort i Den europeiske unions tidende og etter samråd med tilsynsstyret.

  De andre medlemmene skal utnevnes i samsvar med forordning (EU) nr. 1093/2010 og forordning (EU) nr. 1094/2010.

• 4. Mandatperioden for medlemmene av klageinstansen skal være fem år. Mandatet kan fornyes én gang.

• 5. Et medlem av klageinstansen som er utnevnt av Myndighetens styre, skal ikke avsettes i sin mandatperiode med mindre medlemmet er funnet skyldig i grov forsømmelse, og styret treffer beslutning om dette etter samråd med tilsynsstyret.

• 6. Klageinstansens beslutninger skal treffes med et flertall på minst fire av de seks medlemmene. Dersom den påklagede beslutningen omfattes av virkeområdet for denne forordning, skal dette flertallet omfatte minst ett av de to medlemmene av klageinstansen som er utnevnt av Myndigheten.

• 7. Klageinstansen innkalles av lederen etter behov.

• 8. De europeiske tilsynsmyndighetene skal stille nødvendige drifts- og sekretariatsfunksjoner til rådighet for klageinstansen gjennom Felleskomiteen.

Artikkel 59

Uavhengighet og upartiskhet

• 1. Medlemmene av klageinstansen skal være uavhengige når de treffer sine beslutninger. De skal ikke være bundet av noen instrukser. De skal ikke utføre noen andre oppgaver i forbindelse med Myndigheten, styret eller tilsynsstyret.

• 2. Medlemmene av klageinstansen skal ikke delta i behandlingen av en klagesak der de har en personlig interesse, eller dersom de tidligere har representert en av partene i saken eller har vært med på å treffe beslutningen som klagen gjelder.

• 3. Dersom et medlem av klageinstansen av en av årsakene nevnt i nr. 1 og 2 eller av andre årsaker mener at et av de øvrige medlemmene av klageinstansen ikke bør delta i behandlingen av en klage, skal vedkommende underrette klageinstansen om dette.

• 4. Enhver part i en klagesak kan gjøre innsigelse mot at et medlem av klageinstansen deltar i klagesaken av en av årsakene nevnt i nr. 1 og 2, eller dersom medlemmet mistenkes for partiskhet.

  Ingen innsigelse kan gjøres med henvisning til medlemmenes nasjonalitet, og en innsigelse kan ikke tas til følge dersom parten i en klagesak etter å ha fått kjennskap til et forhold som kan begrunne en innsigelse, har iverksatt andre saksbehandlingsskritt enn å gjøre innsigelse mot sammensetningen av klageinstansen.

• 5. Klageinstansen skal beslutte hvilke tiltak som skal treffes i tilfellene angitt i nr. 1 og 2, uten at det berørte medlemmet deltar.

  Ved denne beslutningen skal det berørte medlemmet av klageinstansen erstattes av sitt varamedlem. Dersom varamedlemmet er i en tilsvarende situasjon, utpeker lederen en erstatter blant de tilgjengelige varamedlemmene.

• 6. Medlemmene av klageinstansen skal opptre uavhengig og i offentlighetens interesse.

  De skal med henblikk på dette avgi en forpliktelseserklæring og en interesseerklæring om at det enten ikke foreligger noen interesser som vil kunne anses å berøre deres uavhengighet, eller at det ikke foreligger noen direkte eller indirekte interesser som vil kunne anses å berøre deres uavhengighet.

  Disse erklæringene skal offentliggjøres skriftlig hvert år.

Kapittel V

Klageadgang

Artikkel 60

Klager

• 1. Enhver fysisk eller juridisk person, herunder vedkommende myndigheter, kan påklage en beslutning som Myndigheten har truffet i henhold til artikkel 17, 18 eller 19, og enhver annen beslutning som Myndigheten har truffet i samsvar med unionsrettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2 som er rettet til nevnte person, eller en beslutning som til tross for at den er rettet til en annen person, direkte berører nevnte person.

• 2. Klagen, sammen med en begrunnelse, skal inngis skriftlig til Myndigheten innen to måneder etter at beslutningen ble meddelt den berørte person, eller, i mangel av en slik meddelelse, den dag Myndigheten offentliggjorde sin beslutning.

  Klageinstansen skal avgjøre klagen innen to måneder etter at den ble inngitt.

• 3. En klage som inngis i henhold til nr. 1, skal ikke ha oppsettende virkning.

  Klageinstansen kan imidlertid utsette anvendelsen av den påklagede beslutningen dersom den mener at omstendighetene krever det.

• 4. Dersom klagen kan behandles, skal klageinstansen undersøke om den er velbegrunnet. Den skal oppfordre partene til å komme med merknader til klageinstansens meddelelser eller til andre parters innlegg i klagesaken innen en angitt frist. Partene i klagesaken skal ha rett til å holde muntlige innlegg.

• 5. Klageinstansen kan bekrefte beslutningen truffet av Myndighetens vedkommende organ eller oversende saken til Myndighetens vedkommende organ. Dette organet skal være bundet av klageinstansens beslutning og skal vedta en endret beslutning i saken.

• 6. Klageinstansen skal vedta og offentliggjøre sin forretningsorden.

• 7. Beslutninger truffet av klageinstansen skal være begrunnet og offentliggjøres av Myndigheten.

Artikkel 61

Prøving av klager for Den europeiske uions domstol

• 1. En klage på en beslutning truffet av klageinstansen eller, i tilfeller der det ikke foreligger noen klageadgang overfor klageinstansen, av Myndigheten kan bringes inn for Den europeiske unions domstol i samsvar med artikkel 263 i TEUV.

• 2. Medlemsstatene og Unionens institusjoner samt enhver fysisk eller juridisk person kan klage beslutninger truffet av Myndigheten inn for Den europeiske unions domstol i samsvar med artikkel 263 i TEUV.

• 3. Dersom Myndigheten har plikt til å handle og ikke treffer noen beslutning, kan et passivitetssøksmål bringes inn for Den europeiske unions domstol i samsvar med artikkel 26 i TEUV.

• 4. Myndigheten skal pålegges å treffe de nødvendige tiltak for å etterkomme Den europeiske unions domstols avgjørelse.

Kapittel VI

Finansielle bestemmelser

Artikkel 62

Finansielle bestemmer

• 1. Inntekter til Myndigheten, som er et europeisk organ i samsvar med artikkel 185 i rådsforordning (EF, Euratom) nr. 1605/2002 av 25. juni 2002 om finansreglementet som får anvendelse på De europeiske fellesskaps alminnelige budsjett144 (heretter kalt «finansreglementet»), skal særlig omfatte alle kombinasjoner av følgende:

  • a) obligatoriske bidrag fra nasjonale offentlige med ansvar for tilsynet med finansmarkedsdeltakere, som skal gis i samsvar med en formel basert på stemmevekten fastsatt i artikkel 3 nr. 3 i protokoll (nr. 36) om overgangsbestemmelser. Med hensyn til denne artikkel får artikkel 3 nr. 3 i protokoll (nr. 36) om overgangsbestemmelser fortsatt anvendelse etter 31. oktober 2014, som er fristen fastsatt der,

  • b) et tilskudd fra Unionen oppført i Den europeiske unions alminnelige budsjett (avsnittet om Kommisjonen),

  • c) eventuelle gebyrer som betales til Myndigheten i de tilfellene som er nærmere angitt i de relevante unionsrettsaktene.

• 2. Myndighetens utgifter skal minst omfatte utgifter til personale, lønn, administrasjon og infrastruktur, faglig opplæring og drift.

• 3. Inntekter og utgifter skal være i balanse.

• 4. Overslag over Myndighetens samlede inntekter og utgifter skal utarbeides for hvert regnskapsår, som skal sammenfalle med kalenderåret, og de skal oppføres i Myndighetens budsjett.

Artikkel 63

Fastsettelse av budsjettet

• 1. Innen 15. februar hvert år skal daglig leder utarbeide et utkast til overslag over inntekter og utgifter for kommende regnskapsår og oversende det til styret og tilsynsstyret sammen med stillingsplanen. Tilsynsstyret skal hvert år, på grunnlag av utkastet som er utarbeidet av daglig leder og godkjent av styret, utarbeide et overslag over Myndighetens inntekter og utgifter for kommende regnskapsår. Tilsynsstyret skal oversende dette overslaget, sammen med et utkast til stillingsplan, til Kommisjonen innen 31. mars. Før overslaget vedtas, skal utkastet utarbeidet av daglig leder godkjennes av styret.

• 2. Kommisjonen skal oversende overslaget til Europaparlamentet og Rådet (heretter samlet kalt «budsjettmyndigheten») sammen med for slaget til Den europeiske unions budsjett.

• 3. På grunnlag av overslaget skal Kommisjonen innta i forslaget til Den europeiske unions budsjett de overslag den anser nødvendige for stillingsplanen samt det tilskuddsbeløpet som skal belastes Den europeiske unions alminnelige budsjett i samsvar med artikkel 313 og 314 i TEUV.

• 4. Budsjettmyndigheten skal vedta Myndighetens stillingsplan. Budsjettmyndigheten skal godkjenne bevilgningene til tilskudd til Myndigheten.

• 5. Myndighetens budsjett skal vedtas av tilsynsstyret. Det blir endelig når Den europeiske unions alminnelige budsjett er endelig vedtatt. Det skal om nødvendig justeres tilsvarende.

• 6. Styret skal så snart som mulig underrette budsjettmyndigheten om ethvert prosjekt det har til hensikt å gjennomføre som kan få betydelige økonomiske følger for finansieringen av dets budsjett, særlig prosjekter knyttet til fast eiendom, som leie eller kjøp av bygninger. Det skal underrette Kommisjonen om dette. Dersom en av budsjettmyndighetens parter har til hensikt å avgi en uttalelse, skal den innen en frist på to uker fra datoen for mottak av underretningen om prosjektet, meddele Myndigheten at den har til hensikt å avgi en uttalelse. Dersom det ikke kommer noe svar, kan Myndigheten gå videre med den planlagte virksomheten.

• 7. I det første året av Myndighetens virksomhet, som avsluttes 31. desember 2011, skal Unionens finansiering av Myndigheten være underlagt en avtale med budsjettmyndigheten som fastsatt i nr. 47 i den tverrinstitusjonelle avtalen om budsjettdisiplin og god økonomistyring.

Artikkel 64

Gjennomføring og kontroll av budsjettet

• 1. Daglig leder skal være anvisningsberettiget og gjennomføre Myndighetens budsjett.

• 2. Senest 1. mars etter avslutningen av hvert regnskapsår skal Myndighetens regnskapsfører oversende det foreløpige regnskapet til Kommisjonens regnskapsfører og Revisjonsretten sammen med en rapport om budsjett- og økonomistyringen i regnskapsåret. Myndighetens regnskapsfører skal også sende rapporten om budsjett- og økonomistyring til medlemmene av tilsynsstyret, Europaparlamentet og Rådet innen 31. mars det følgende år.

  Kommisjonens regnskapsfører skal deretter konsolidere institusjonenes og de desentraliserte organenes foreløpige regnskaper i samsvar med artikkel 128 i finansreglementet.

• 3. Etter å ha mottatt Revisjonsrettens merknader om Myndighetens foreløpige regnskap i henhold til artikkel 129 i finansreglementet, skal daglig leder på eget ansvar utarbeide Myndighetens endelige regnskap og oversende det til styret for uttalelse.

• 4. Styret skal avgi en uttalelse om Myndighetens endelige regnskap.

• 5. Senest 1. juli etter avslutningen av hvert regnskapsår skal daglig leder oversende det endelige regnskapet sammen med styrets uttalelse til Europaparlamentet, Rådet, Kommisjonen og Revisjonsretten.

• 6. Det endelige regnskapet skal offentliggjøres.

• 7. Daglig leder skal innen 30. september sende Revisjonsretten et svar på dens merknader. Svaret skal også sendes til styret og Kommisjonen.

• 8. Daglig leder skal framlegge for Europaparlamentet, på anmodning fra dette, alle opplysninger som er nødvendige for at framgangsmåten for meddelelse av ansvarsfrihet for det aktuelle regnskapsåret skal kunne gjennomføres på en tilfredsstillende måte, som fastsatt i artikkel 146 nr. 3 i finansreglementet.

• 9. Europaparlamentet skal etter anbefaling fra Rådet, som skal treffe sin beslutning med kvalifisert flertall, før 15. mai i år N + 2 meddele Myndigheten ansvarsfrihet for gjennomføringen av budsjettet, som omfatter inntekter fra Den europeiske unions alminnelige budsjett og vedkommende myndigheter for år N.

Artikkel 65

Finansielle regler

De finansielle reglene som får anvendelse på Myndigheten, skal vedtas av styret etter samråd med Kommisjonen. De kan ikke avvike fra kommisjonsforordning (EF, Euratom) nr. 2343/2002 av 19. november 2002 om det finansielle rammereglement for organene nevnt i artikkel 185 i rådsforordning (EF, Euratom) nr. 1605/2002 om finansreglementet som får anvendelse på De europeiske fellesskaps alminnelige budsjett145, med mindre Myndighetens drift særlig krever dette og Kommisjonen på forhånd har gitt sitt samtykke.

Artikkel 66

Bedrageribekjempelse

• 1. For å bekjempe bedrageri, korrupsjon og annen ulovlig virksomhet får forordning (EF) nr. 1073/1999 ubegrenset anvendelse på Myndigheten.

• 2. Myndigheten skal tiltre den tverrinstitusjonelle avtalen om interne undersøkelser som foretas av Det europeiske kontor for bedrageribekjempelse (OLAF), og umiddelbart vedta egnede bestemmelser som får anvendelse på Myndighetens personale.

• 3. I beslutningene om finansiering samt de avtalene og gjennomføringsverktøyene som følger av slike beslutninger, skal det uttrykkelig fastsettes at Revisjonsretten og OLAF om nødvendig kan foreta kontroller på stedet av mottakerne av utbetalinger fra Myndigheten og av de ansatte som har ansvar for å fordele dem.

Kapittel VII

Alminnelige bestemmelser

Artikkel 67

Privilegier og immunitet

Protokollen (nr. 7) om Den europeiske unions privilegier og immunitet, som er vedlagt traktaten om Den europeiske union og TEUV, får anvendelse på Myndigheten og dens personale.

Artikkel 68

Personale

• 1. Tjenestemannsvedtektene, tjenestevilkårene for andre ansatte og reglene som er vedtatt i fellesskap av Unionens institusjoner med henblikk på anvendelse av disse vedtektene og vilkårene, får anvendelse på Myndighetens personale, herunder dens daglige leder og leder.

• 2. Styret skal i samråd med Kommisjonen vedta de nødvendige gjennomføringsreglene i samsvar med artikkel 110 i tjenestemannsvedtektene.

• 3. Myndigheten skal med hensyn til sitt personale utøve den myndighet som er gitt ansettelsesmyndigheten i henhold til tjenestemannsvedtektene, og som er gitt den myndighet som har rett til å inngå avtaler i henhold til tjenestevilkårene for andre ansatte.

• 4. Styret skal vedta bestemmelser som gjør det mulig for medlemsstatene å låne ut nasjonale sakkyndige til Myndigheten.

Artikkel 69

Myndighetens ansvar

• 1. Med hensyn til ansvar utenfor kontraktsforhold skal Myndigheten, i samsvar med de alminnelige rettsprinsipper som er felles for medlemsstatenes rettssystemer, erstatte den skade som Myndigheten eller dens personale volder i tjenesten. Den europeiske unions domstol skal ha myndighet til å avgjøre tvister om erstatning for slike skader.

• 2. De ansattes personlige økonomiske ansvar og disiplinæransvar overfor Myndigheten skal være underlagt de relevante bestemmelsene som får anvendelse på Myndighetens personale.

Artikkel 70

Taushetsplikt

• 1. Medlemmene av tilsynsstyret og styret, daglig leder og Myndighetens personale, herunder tjenestemenn utlånt av medlemsstatene på midlertidig grunnlag og alle andre personer som utfører oppgaver for Myndigheten i henhold til avtale, skal omfattes av kravet om taushetsplikt i henhold til artikkel 339 i TEUV og de relevante bestemmelsene i unionsregelverket, selv etter at tjenesten er avsluttet.

  Artikkel 16 i tjenestemannsvedtektene får anvendelse på dem.

  I samsvar med tjenestemannsvedtektene skal personalet, også etter at tjenesten er avsluttet, utvise integritet og skjønn med hensyn til å påta seg visse verv eller motta visse fordeler.

  Verken medlemsstatene, Unionens institusjoner eller organer eller noe annet offentlig eller privat organ skal forsøke å påvirke hvordan Myndighetens personale utfører sine oppgaver.

• 2. Uten at det berører saker som omfattes av strafferetten, innebærer taushetsplikten at ingen fortrolige opplysninger som mottas i embets medfør av personer nevnt i nr. 1, kan gis videre til noen annen person eller myndighet, unntatt i en summarisk eller sammenfattet form, slik at de enkelte finansmarkedsdeltakerne ikke kan identifiseres.

  Forpliktelsen i henhold til nr. 1 og første ledd i dette nummer skal heller ikke hindre Myndigheten og de nasjonale tilsynsmyndighetene i å bruke opplysningene med henblikk på gjennomføring av rettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2, særlig ved rettslige framgangsmåter for vedtakelse av beslutninger.

• 3. Nr. 1 og 2 skal ikke hindre Myndigheten i å utveksle opplysninger med nasjonale tilsynsmyndigheter i samsvar med denne forordning og annet unionsregelverk som gjelder for finansmarkedsdeltakere.

  Disse opplysningene skal være underlagt taushetsplikten nevnt i nr. 1 og 2. Myndigheten skal i sin interne forretningsorden fastsette hvordan fortrolighetsreglene nevnt i nr. 1 og 2 skal gjennomføres i praksis.

• 4. Myndigheten skal anvende kommisjonsbeslutning 2001/844/EF/EKSF, Euratom av 29. november 2001 om endring av Kommisjonens forretningsorden146.

Artikkel 71

Vern av personopplysninger

Denne forordning berører ikke medlemsstatenes forpliktelser ved behandling av personopplysninger i henhold til direktiv 95/46/EF eller Myndighetens forpliktelser ved behandling av personopplysninger i henhold til forordning (EF) nr. 45/2001, når de utfører sine oppgaver.

Artikkel 72

Dokumentinnsyn

• 1. Forordning (EF) nr. 1049/2001 får anvendelse på dokumenter som er i Myndighetens besittelse.

• 2. Innen 31. mai 2011 skal styret vedta praktiske tiltak for anvendelse av forordning (EF) nr. 1049/2001.

• 3. Beslutninger som Myndigheten treffer i henhold til artikkel 8 i forordning (EF) nr. 1049/2001, kan innklages for Ombudsmannen eller eventuelt for Den europeiske unions domstol, etter en klage til klageinstansen, i samsvar med vilkårene fastsatt i henholdsvis artikkel 228 og 263 i TEUV.

Artikkel 73

Språkordning

• 1. Rådsforordning nr. 1 om fastsettelse av reglene for bruk av språk for Det europeiske økonomiske fellesskap147 får anvendelse på Myndigheten.

• 2. Styret skal treffe beslutning om Myndighetens interne språkordning.

• 3. Oversettelsestjenestene som er nødvendige for Myndighetens arbeid, skal utføres av Oversettelsessenteret for Den europeiske unions organer.

Artikkel 74

Vertsstatsavtale

De nødvendige ordningene med hensyn til lokaler for Myndigheten i den medlemsstat der Myndigheten har sitt hjemsted, og det utstyr som nevnte medlemsstat skal stille til rådighet, samt de særlige regler som i nevnte medlemsstat får anvendelse på daglig leder, medlemmene av styret, Myndighetens personale og deres familiemedlemmer, skal fastsettes i en vertsstatsavtale som etter godkjenning i styret skal inngås mellom Myndigheten og nevnte medlemsstat.

Nevnte medlemsstat skal sikre best mulige vilkår for Myndighetens virksomhet, herunder flerspråklig skoleundervisning med et europeisk innhold og hensiktsmessige transportforbindelser.

Artikkel 75

Tredjestaters deltaking

• 1. Tredjestater som har inngått avtaler med Unionen som innebærer at de har innført og anvender unionsretten innenfor Myndighetens ansvarsområder som nevnt i artikkel 1 nr. 2, kan delta i Myndighetens arbeid.

• 2. Myndigheten kan samarbeide med statene nevnt i nr. 1 som anvender lovgivning som er anerkjent som likeverdig innenfor de av Myndighetens ansvarsområder som er nevnt i artikkel 1 nr. 2, som fastsatt i internasjonale avtaler inngått med Unionen i samsvar med artikkel 216 i TEUV.

• 3. I de relevante bestemmelsene i avtalene nevnt i nr. 1 og 2 skal det opprettes ordninger som særlig gjelder arten og omfanget av samt vilkårene for deltaking i Myndighetens arbeid for statene nevnt i nr.1, herunder bestemmelser om finansielle bidrag og personale. Slike ordninger kan omhandle representasjon som observatør i tilsynsstyret, men skal sikre at disse statene ikke deltar i drøftinger som gjelder enkelte finansmarkedsdeltakere, med mindre statene har direkte interesser i spørsmålet som behandles.

Kapittel VIII

Overgangs- og sluttbestemmelser

Artikkel 76

Forberedende tiltak

• 1. Etter at denne forordning er trådt i kraft og før Myndigheten er opprettet, skal Komiteen av europeiske verdipapirtilsyn (CESR) ha et nært samarbeid med Kommisjonen for å forberede erstatningen av CESR med Myndigheten.

• 2. Når Myndigheten er opprettet, skal Kommisjonen ha ansvar for opprettelsen av administrasjonen og den innledende administrative virksomheten inntil Myndigheten har utpekt en daglig leder.

  For dette formål og fram til daglig leder tiltrer sin stilling etter å ha blitt utnevnt av tilsynsstyret i samsvar med artikkel 51, kan Kommisjonen utpeke en tjenestemann som midlertidig skal utføre daglig leders oppgaver. Denne perioden skal ikke være lenger enn det tidsrommet som er nødvendig for å utnevne en daglig leder for Myndigheten.

  Den midlertidige daglige lederen kan godkjenne alle betalinger som er dekket av bevilgninger i Myndighetens budsjett, etter godkjenning fra styret, og kan inngå avtaler, herunder arbeidsavtaler, når Myndighetens stillingsplan er vedtatt.

• 3. Nr. 1 og 2 berører ikke tilsynsstyrets eller styrets myndighet.

• 4. Myndigheten skal betraktes som CESRs rettsetterfølger. Senest på den datoen Myndigheten opprettes, skal alle CESRs eiendeler og forpliktelser og alle dens transaksjoner som ikke er avsluttet, automatisk overføres til Myndigheten. CESR skal utarbeide en oppstilling som viser den avsluttende situasjonen med hensyn til eiendeler og forpliktelser på overføringsdagen. Denne oppstillingen skal revideres og godkjennes av CESR og Kommisjonen.

Artikkel 77

Overgangsbestemmelser for personalet

• 1. Som unntak fra artikkel 68 skal alle arbeidsavtaler og avtaler om utlån av personale som er inngått av CERS eller dens sekretariat og er gyldige 1. januar 2011, oppfylles inntil de utløper. De kan ikke forlenges.

• 2. Alle ansatte med avtale som nevnt i nr. 1 skal gis mulighet til å inngå avtale om midlertidig ansettelse i henhold til artikkel 2 bokstav a) i tjenestevilkårene for andre ansatte på de forskjellige lønnstrinnene som fastsatt i Myndighetens stillingsplan.

  For å kontrollere kvalifikasjoner, innsats og integritet hos dem som skal ansettes, skal den myndighet som er bemyndiget til å inngå arbeidsavtaler, etter denne forordnings ikrafttredelse gjennomføre en intern utvelging begrenset til ansatte som har inngått avtale med CERS eller dens sekretariat. Framgangsmåten for intern utvelging skal ta fullt hensyn til de ferdighetene og erfaringene som den enkelte har utvist ved utførelsen av sine oppgaver forut for ansettelsen.

• 3. Avhengig av arten og nivået av de funksjonene som skal utføres, skal godkjente søkere tilbys avtale om midlertidig ansettelse med en løpetid som tilsvarer minst den tid som gjenstår i henhold til den foregående avtalen.

• 4. Relevant nasjonal lovgivning om arbeidsavtaler og andre relevante dokumenter får fortsatt anvendelse på ansatte med tidligere arbeidsavtaler som velger ikke å søke om avtale om midlertidig ansettelse, eller som ikke tilbys en avtale om midlertidig ansettelse i samsvar med nr. 2.

Artikkel 78

Nasjonale bestemmelser

Medlemsstatene skal treffe alle hensiktsmessige tiltak for å sikre effektiv gjennomføring av denne forordning.

Artikkel 79

Endringer

Beslutning nr. 716/2009/EF endres ved at CERS utgår fra listen over støttemottakere fastsatt i avsnitt B i vedlegget til nevnte beslutning.

Artikkel 80

Oppheving

Kommisjonsbeslutning 2009/77/EF om nedsettelse av Komiteen av europeiske verdipapirtilsyn oppheves med virkning fra 1. januar 2011.

Artikkel 81

Gjennomgåelse

• 1. Innen 2. januar 2014 og deretter hvert tredje år skal Kommisjonen offentliggjøre en generell rapport om de erfaringene som er gjort som et resultat av Myndighetens virksomhet og framgangsmåtene fastsatt i denne forordning. I rapporten skal det blant annet foretas en vurdering av

  • a) graden av tilnærming som vedkommende myndigheter har oppnådd når det gjelderL tilsynspraksis:

    • i) tilnærming av vedkommende myndigheters funksjonelle uavhengighet og av standarder som tilsvarer standardene for foretaksstyring,

    • ii) Myndighetens upartiskhet, objektivitet og selvstendighet,

  • b) tilsynskollegienes virkemåte,

  • c) framskritt som er gjort i retning av tilnærming innenfor forebygging, håndtering og løsning av kriser, herunder Unionens finansieringsordninger,

  • d) Myndighetens rolle med hensyn til systemrisiko,

  • e) anvendelsen av beskyttelsesklausulen i artikkel 38,

  • f) anvendelsen av den juridisk bindende meglingsrollen fastsatt i artikkel 19.

• 2. Rapporten nevnt i nr. 1 skal også inneholde en vurdering av om

  • a) det er hensiktsmessig å fortsette med separat tilsyn med bankvirksomhet, forsikring, tjenestepensjoner, verdipapir- og finansmarkeder,

  • b) det er hensiktsmessig at tilsynsvirksomhet og overholdelse av atferdsregler overvåkes hver for seg eller av samme tilsynsmyndighet,

  • c) det er hensiktsmessig å forenkle og styrke ESFS' struktur for å øke sammenhengen mellom makro- og mikroplan og mellom de europeiske tilsynsmyndighetene,

  • d) utviklingen av ESFS er forenlig med den globale utviklingen,

  • e) det er tilstrekkelig allsidighet og kompetanse i ESFS,

  • f) ansvarligheten og gjennomsiktigheten er tilstrekkelig når det gjelder kravene til offentliggjøring,

  • g) Myndigheten har tilstrekkelige ressurser til å ivareta sitt ansvar,

  • h) det er hensiktsmessig å opprettholde Myndighetens hjemsted eller om de europeiske tilsynsmyndighetene bør flyttes til et felles hjemsted for å øke samordningen dem imellom.

• 3. Når det gjelder spørsmålet om direkte tilsyn med institusjoner eller infrastrukturer på felleseuropeisk plan, skal Kommisjonen utarbeide en årsrapport om hvorvidt det er hensiktsmessig å overlate ytterligere tilsynsoppgaver på dette området til Myndigheten.

• 4. Rapporten og eventuelle tilknyttede forslag skal ved behov videresendes til Europaparlamentet og Rådet.

Artikkel 82

Ikrafttredelse

Denne forordning trer i kraft dagen etter at den er kunngjort i Den europeiske unions tidende.

Den får anvendelse fra 1. januar 2011, med unntak av artikkel 76 og artikkel 77 nr. 1 og 2, som får anvendelse fra den dag denne forordning trer i kraft.

Myndigheten skal opprettes 1. januar 2011.

Denne forordning er bindende i alle deler og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater.

Utferdiget i Strasbourg, 24. november 2010.

Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1092/2010 av 24. november 2010 om makrotilsyn med finanssystemet i Den europeiske union og om opprettelse av et europeisk råd for systemrisiko

EUROPAPARLAMENTET OG RÅDET FOR DEN EUROPEISKE UNION HAR –

under henvisning til traktaten om Den europeiske unions virkemåte, særlig artikkel 114,

under henvisning til forslag fra Europakommisjonen,

under henvisning til uttalelse fra Den europeiske sentralbank148,

under henvisning til uttalelse fra Den europeiske økonomiske og sosiale komité149,

etter den ordinære regelverksprosessen150 og

ut fra følgende betraktninger:

• 1) Finansiell stabilitet er en forutsetning for at det i realøkonomien skal kunne skapes arbeidsplasser, ytes kreditter og skapes vekst. Finanskrisen har avdekket vesentlige mangler ved tilsynet med finansinstitusjoner og -markeder som har ført til at det ikke har vært mulig å forutse en negativ utvikling på makroplan og hindre en opphopning av for store risikoer i finanssystemet.

• 2) Europaparlamentet har gjentatte ganger oppfordret til at det skapes reelt like vilkår for alle aktører på unionsplan, samtidig som det har gjort oppmerksom på store mangler ved Unionens tilsyn med stadig mer integrerte finansmarkeder (i sine resolusjoner av 13. april 2000 om kommisjonsmeldingen om gjennomføring av rammebestemmelsene for finansmarkedene: en handlingsplan151, av 21. november 2002 om tilsynsregler i Den europeiske union152, av 11. juli 2007 om politikken for finansielle tjenester (2005–2010) – hvitbok153, av 23. september 2008 med anbefalinger til Kommisjonen om hedgefond og privat egenkapital154 og av 9. oktober 2008 med anbefalinger til Kommisjonen om oppfølging av Lamfalussy-prosessen: framtidig tilsynsstruktur155, og i sine holdninger av 22. april 2009 om det endrede forslaget til et europaparlaments- og rådsdirektiv om adgangen til å starte og utøve virksomhet innen forsikring og gjenforsikring (Solvens II)156 og av 23. april 2009 om forslag til en europaparlaments- og rådsforordning om kredittvurderingsbyråer157).

• 3) I november 2008 ga Kommisjonen en høynivågruppe ledet av Jacques de Larosière i oppgave å utarbeide anbefalinger for hvordan den europeiske tilsynsordningen kunne styrkes for å gi borgerne et bedre vern og gjenoppbygge tilliten til finanssystemet.

• 4) I sin sluttrapport, som ble framlagt 25. februar 2009 («de Larosière-rapporten»), anbefalte høynivågruppen blant annet at det opprettes et organ på unionsplan som har som oppgave å overvåke risikoer i finanssystemet som helhet.

• 5) I sin melding av 4. mars 2009 med tittelen «Driving European Recovery» hilste Kommisjonen de Larosière-rapportens anbefalinger velkommen og ga uttrykk for sin støtte til hovedlinjene i dem. På sitt møte 19. og 20. mars 2009 samtykket Det europeiske råd i at det er nødvendig å forbedre reguleringen av og tilsynet med finansinstitusjoner i Unionen og å bruke de Larosière-rapporten som grunnlag for dette arbeidet.

• 6) I sin melding av 27. mai 2009 om europeisk finanstilsyn foreslo Kommisjonen en rekke reformer av de nåværende ordningene som skal sikre den finansielle stabiliteten på unionsplan, herunder særlig opprettelsen av et europeisk råd for systemrisiko (ESRB) med ansvar for makrotilsyn. På sine møter henholdsvis 9. juni 2009 og 18. og 19. juni 2009 støttet Rådet og Det europeiske råd Kommisjonens forslag og hilste velkommen at Kommisjonen har til hensikt å framlegge forslag til regelverk, slik at de nye rammene kan være på plass i løpet av 2010. I samsvar med Kommisjonens synspunkt konkluderte Rådet blant annet med at Den europeiske sentralbank (ESB) «bør gi analytisk, statistisk og administrativ støtte samt logistikkstøtte til ESRB, også ved å dra nytte av teknisk rådgivning fra nasjonale sentralbanker og tilsynsmyndigheter». ESBs støtte til ESRB og de oppgavene som tildeles ESRB, bør ikke berøre prinsippet om ESBs uavhengighet ved utførelsen av de oppgavene banken er tildelt i henhold til traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV).

• 7) Med tanke på de internasjonale finansmarkedenes integrasjon og faren for at finanskriser sprer seg, er det behov for at Unionen engasjerer seg sterkt på verdensplan. ESRB bør støtte seg på sakkunnskapen til en vitenskapskomité på høyt nivå og påta seg alt det ansvar på verdensplan som er nødvendig for å sikre at Unionens stemme blir hørt i spørsmål som gjelder finansiell stabilitet, særlig ved å samarbeide nært med Det internasjonale valutafond (IMF) og Rådet for finansiell stabilitet (FSB), som forventes å utstede tidlige varsler om makrorisikoer på verdensplan, og alle partnerne i G20-gruppen.

• 8) ESRB bør blant annet bidra til å gjennomføre anbefalingene som IMF, FSB og Den internasjonale oppgjørsbank (BIS) gir til G20.

• 9) I rapporten fra IMF, BIS og FSB av 28. oktober 2009 om retningslinjer for vurdering av finansinstitusjoners, finansmarkeders og finansielle instrumenters systemviktighet: innledende betraktninger, som ble framlagt for G20-gruppens finansministre og sentralbanksjefer, nevnes også at vurderingen av systemrisiko kan variere avhengig av de økonomiske forholdene. Vurderingen vil også være avhengig av den finansielle infrastrukturen og ordningene for krisehåndtering samt evnen til å håndtere svikt når den oppstår. Finansinstitusjoner kan være systemviktige for lokale, nasjonale eller internasjonale finanssystemer og økonomier. De viktigste kriteriene for å bestemme hvor viktige markeder og institusjoner er for systemet, er størrelse (volumet av de finansielle tjenestene som tilbys av de enkelte delene av finanssystemet), erstattelighet (i hvilken grad andre deler av systemet kan tilby de samme tjenestene i tilfelle svikt) og sammenveving (forbindelser med de andre delene av systemet). En vurdering på grunnlag av disse tre kriteriene bør utfylles med en henvisning til finansiell sårbarhet og den institusjonelle rammens evne til å håndtere finansiell svikt og bør ta hensyn til en lang rekke andre faktorer som blant annet særlige strukturers og forretningsmodellers kompleksitet, graden av finansiell selvstendighet, tilsynets nivå og omfang, gjennomsiktigheten med hensyn til finansielle ordninger og forbindelser som kan påvirke den samlede risikoen for institusjoner.

• 10) ESRBs oppgave bør være å overvåke og vurdere systemrisiko under normale forhold for å minske risikoen for svikt i systemets bestanddeler og forbedre finanssystemets motstandsdyktighet mot sjokk. ESRB bør i den forbindelse bidra til å sikre finansiell stabilitet og minske de negative virkningene for det indre marked og realøkonomien. For å kunne nå sine mål bør ESRB analysere alle relevante opplysninger.

• 11) De nåværende ordningene i Unionen legger for lite vekt på makrotilsyn og på det innbyrdes forholdet mellom utviklingen i det bredere makroøkonomiske miljøet og finanssystemet. Ansvaret for analyse på makroplan er fortsatt oppsplittet og ivaretas av flere myndigheter på forskjellige nivåer uten at det finnes en metode som sikrer at risikoer på makroplan identifiseres på en tilfredsstillende måte og at det utstedes klare varsler og anbefalinger som følges opp med konkrete tiltak. For at Unionens finanssystem og verdens finanssystemer skal kunne fungere på en tilfredsstillende måte og truslene mot systemene begrenses, kreves det større sammenheng mellom tilsynet på makro- og mikroplan.

• 12) Et nyutviklet system for makrotilsyn krever troverdig lederskap med høy profil. På bakgrunn av sin viktige rolle og internasjonale og interne troverdighet, og i samsvar med anbefalingene i de Larosière-rapporten, bør ESBs leder være leder for ESRB i den første mandatperioden på fem år etter denne forordnings ikrafttredelse. Kravene til ansvarlighet bør dessuten gjøres strengere, og ESRBs organer bør kunne støtte seg på et vidt spekter av erfaringer, typer bakgrunn og meninger.

• 13) I de Larosière-rapporten angis det også at makrotilsyn ikke gir mening dersom det ikke på noen måte har innvirkning på mikrotilsynet, samtidig som mikrotilsynet ikke kan sikre finansiell stabilitet på en effektiv måte uten å ta behørig hensyn til utviklingen på makroplan.

• 14) Det bør opprettes et europeisk finanstilsynssystem (ESFS) som samler aktørene innenfor finanstilsyn på nasjonalt plan og unionsplan og fungerer som et nettverk. I henhold til prinsippet om lojalt samarbeid i artikkel 4 nr. 3 i traktaten om Den europeiske union skal partene i ESFS samarbeide i tillit og full gjensidig respekt, særlig for å sikre at hensiktsmessige og pålitelige opplysninger utveksles dem imellom. På unionsplan bør nettverket bestå av ESRB og de tre myndighetene for mikrotilsyn: Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske banktilsynsmyndighet), opprettet ved europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1093/2010158, Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske tilsynsmyndighet for forsikring og tjenestepensjoner), opprettet ved europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1094/2010159, og Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndighet), opprettet ved europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1095/2010160 (heretter kalt «de europeiske tilsynsmyndighetene»).

• 15) Unionen har behov for et særskilt organ med ansvar for makrotilsyn med hele dens finanssystem, som vil kunne påvise risikoer for den finansielle stabiliteten og om nødvendig utstede varsler om risikoer og anbefalinger om tiltak for å håndtere slike risikoer. ESRB bør derfor opprettes som et nytt uavhengig organ som dekker alle finanssektorer og garantiordninger. ESRB bør ha ansvar for makrotilsyn på unionsplan og bør ikke ha status som rettssubjekt.

• 16) ESRB bør bestå av et styre, en styringskomité, et sekretariat, en rådgivende vitenskapskomité og en rådgivende teknisk komité. Ved sammensetningen av Den rådgivende vitenskapskomité bør det tas hensyn til egnede regler for interessekonflikter som vedtas av styret. Ved nedsettelsen av Den rådgivende tekniske komité bør det tas hensyn til eksisterende strukturer for å unngå overlapping.

• 17) ESRB bør utstede varsler og, dersom den anser det som nødvendig, anbefalinger enten av generell eller særlig art som bør rettes særskilt til Unionen som helhet, til en eller flere medlemsstater, til en eller flere europeiske tilsynsmyndigheter eller til en eller flere nasjonale tilsynsmyndigheter, med en nærmere angitt frist for politiske tiltak.

• 18) ESRB bør utarbeide en fargekode, slik at berørte parter bedre kan vurdere risikoens art.

• 19) For å gi slike varsler og anbefalinger økt rekkevidde og legitimitet bør de under overholdelse av strenge fortrolighetsregler oversendes til Rådet og Kommisjonen og, når de sendes til en eller flere nasjonale tilsynsmyndigheter, også til de europeiske tilsynsmyndighetene. Rådets drøftinger bør forberedes av Økonomi- og finanskomiteen i samsvar med dens rolle som definert i TEUV. For at Økonomi- og finanskomiteen skal kunne forberede Rådets drøftinger og gi politiske råd til rett tid, bør ESRB underrette Økonomi- og finanskomiteen regelmessig og oversende teksten til varslene og anbefalingene så snart de er vedtatt.

• 20) ESRB bør også på grunnlag av rapporter fra mottakerne overvåke overholdelsen av sine varsler og anbefalinger for å sikre at disse virkelig følges. Mottakere av anbefalinger bør handle i samsvar med dem og gi en behørig begrunnelse dersom de ikke handler (modell som krever handling eller begrunnelse). Dersom ESRB anser at reaksjonen er utilfredsstillende, bør det i henhold til strenge fortrolighetsregler underrette mottakerne, Rådet og, dersom det er relevant, den berørte europeiske tilsynsmyndigheten.

• 21) ESRB bør, etter å ha underrettet Rådet tidsnok til at det kan reagere, i hvert enkelt tilfelle avgjøre om en anbefaling bør være fortrolig eller offentliggjøres, idet det tas hensyn til at offentliggjøring under visse omstendigheter kan bidra til at anbefalingen følges.

• 22) Dersom ESRB oppdager en risiko som kan utgjøre en alvorlig trussel mot finansmarkedenes ordnede virkemåte og integritet eller stabiliteten i hele eller deler av finanssystemet i Unionen, bør det omgående underrette Rådet om situasjonen. Dersom ESRB fastslår at det kan oppstå en krisesituasjon, bør det kontakte Rådet og gi en vurdering av situasjonen. Rådet bør deretter vurdere om det er behov for å treffe en beslutning rettet til de europeiske tilsynsmyndighetene der det fastslås at det foreligger en krisesituasjon. I denne prosessen er det ytterst viktig med nødvendig vern av fortroligheten.

• 23) ESRB bør avlegge rapport til Europaparlamentet og Rådet minst en gang i året, og oftere ved omfattende problemer på finansmarkedene. Europaparlamentet og Rådet bør ved behov kunne anmode ESRB om å undersøke særlige spørsmål knyttet til finansiell stabilitet.

• 24) ESB og de nasjonale sentralbankene bør spille en ledende rolle i makrotilsynet på grunn av sin sakkunnskap og sitt nåværende ansvar for finansiell stabilitet. Nasjonale tilsynsmyndigheter bør delta og bidra med sin særlige sakkunnskap. Det er viktig at myndigheter for mikrotilsyn deltar i ESRBs arbeid, for å sikre at vurderingen av tilsynsrisiko på makroplan bygger på fullstendige og nøyaktige opplysninger om utviklingen i finanssystemet. Lederne i de europeiske tilsynsmyndighetene bør derfor være medlemmer med stemmerett. En representant for hver medlemsstats vedkommende nasjonale tilsynsmyndigheter bør delta på styremøtene uten stemmerett. I åpenhetens ånd bør 15 uavhengige personer bidra med ekstern sakkunnskap til ESRB gjennom Den rådgivende vitenskapskomité.

• 25) Det at et medlem av Kommisjonen deltar i ESRB, vil bidra til å opprette en forbindelse til det makroøkonomiske og finansielle tilsynet i Unionen, mens nærværet til lederen av Økonomi- og finanskomiteen avspeiler den rollen medlemsstatenes departementer med ansvar for finansspørsmål og Rådet har når det gjelder å sikre finansiell stabilitet og ivareta økonomisk og finansielt tilsyn.

• 26) Det er absolutt nødvendig at medlemmene av ESRB utfører sine oppgaver på en upartisk måte og bare tar hensyn til den finansielle stabiliteten i Unionen som helhet. Dersom det ikke kan oppnås enighet, bør avstemninger om varsler og anbefalinger i ESRB ikke vektes, og beslutninger bør som regel treffes med simpelt flertall.

• 27) Sammenvevingen mellom finansinstitusjoner og markeder innebærer at overvåking og vurdering av potensielle systemrisikoer bør bygge på et vidt spekter av relevante makroøkonomiske og mikrofinansielle opplysninger og indikatorer. Disse systemrisikoene omfatter risiko for forstyrrelse av finansielle tjenester som skyldes en betydelig svekkelse av hele eller deler av Unionens finanssystem som kan få alvorlige negative følger for det indre marked og realøkonomien. Alle typer finansinstitusjoner, -formidlere og -markeder, finansielle infrastrukturer og instrumenter er potensielt systemviktige. ESRB bør derfor ha tilgang til alle de opplysningene det trenger for å utføre sine oppgaver, samtidig som disse opplysningene om nødvendig forblir fortrolige.

• 28) De tiltakene for innsamling av opplysninger som er fastsatt i denne forordning, er nødvendige for at ESRB skal kunne utføre sine oppgaver og bør ikke berøre den rettslige rammen for det europeiske statistikksystem på statistikkområdet. Denne forordning bør derfor ikke berøre europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 223/2009 av 11. mars 2009 om europeisk statistikk161 og rådsforordning (EF) nr. 2533/98 av 23. november 1998 om Den europeiske sentralbanks innsamling av statistiske opplysninger162.

• 29) Markedsdeltakere kan komme med verdifulle bidrag til forståelsen av den utviklingen som påvirker finanssystemet. ESRB bør derfor ved behov rådføre seg med berørte parter i privat sektor, herunder representanter for finanssektoren, forbrukerorganisasjoner og brukergrupper innenfor finansielle tjenester som er opprettet av Kommisjonen eller i henhold til Unionens regelverk, og gi dem rimelig mulighet til å komme med synspunkter.

• 30) Opprettelsen av ESRB bør bidra direkte til at målene for det indre marked nås. Unionens makrotilsyn med finanssystemet er en vesentlig del av de overordnede nye tilsynsordningene i Unionen ettersom aspektet makrotilsyn er nært knyttet til de tilsynsoppgavene på mikroplan som de europeiske tilsynsmyndighetene er pålagt. Bare dersom det finnes ordninger som tar nødvendig hensyn til den gjensidige avhengigheten mellom tilsynsrisikoer på mikro- og makroplan, kan alle berørte parter ha tilstrekkelig tillit til å drive grensekryssende finansvirksomhet. ESRB bør overvåke og vurdere alle risikoer for den finansielle stabiliteten som skyldes utvikling som kan påvirke visse sektorer eller hele finanssystemet. Ved å håndtere slike risikoer bør ESRB kunne bidra direkte til en integrert tilsynsstruktur i Unionen som er nødvendig for å fremme sammenhengende politiske tiltak til rett tid fra medlemsstatenes side, og dermed hindre uensartede framgangsmåter og forbedre det indre markeds virkemåte.

• 31) Domstolen påpekte i sin dom av 2. mai 2006 i sak C-217/04 (Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland mot Europaparlamentet og Rådet for Den europeiske union) at «intet i ordlyden i artikkel 95 EF [nå artikkel 114 i TEUV] tilsier at adressatene for tiltakene vedtatt av Fellesskapets regelgiver på grunnlag av nevnte bestemmelse, bare kan være de enkelte medlemsstatene. Regelgiveren kan anse det for nødvendig å sørge for at det opprettes et fellesskapsorgan med ansvar for å bidra til gjennomføringen av en harmoniseringsprosess i situasjoner der vedtakelsen av ikke-bindende støtte- og rammetiltak synes egnet for å lette ensartet gjennomføring og anvendelse av rettsakter vedtatt med hjemmel i denne bestemmelsen»163. ESRB bør bidra til den finansielle stabiliteten som er nødvendig for ytterligere finansiell integrasjon i det indre marked, ved å overvåke systemrisikoer og ved behov utstede varsler og anbefalinger. Disse oppgavene er nært knyttet til målene i Unionens regelverk når det gjelder det indre marked for finansielle tjenester. ESRB bør derfor opprettes på grunnlag av artikkel 114 i TEUV.

• 32) I henhold til de Larosière-rapporten er det nødvendig med en gradvis tilnærming, og Europaparlamentet og Rådet bør foreta en fullstendig gjennomgåelse av ESFS, ESRB og de europeiske tilsynsmyndighetene senest 17. desember 2013.

• 33) Ettersom målet for denne forordning, som er et effektivt makrotilsyn med Unionens finanssystem, ikke kan nås i tilstrekkelig grad av medlemsstatene på grunn av integrasjonen av Unionens finansmarkeder, og derfor bedre kan nås på unionsplan, kan Unionen treffe tiltak i samsvar med nærhetsprinsippet som fastsatt i artikkel 5 i traktaten om Den europeiske union. I samsvar med forholdsmessighetsprinsippet fastsatt i nevnte artikkel går denne forordning ikke lenger enn det som er nødvendig for å nå dette målet.

VEDTATT DENNE FORORDNING:

Kapittel I

Alminnelige bestemmelser

Artikkel 1

Opprettelse

• 1. Det opprettes et europeisk råd for systemrisiko (ESRB). Det har sitt sete i Frankfurt am Main.

• 2. ESRB skal være en del av Det europeiske finanstilsynssystem (ESFS), som har som formål å sikre tilsynet med Unionens finanssystem.

• 3. ESFS skal bestå av

  • a) ESRB,

  • b) Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske banktilsynsmyndighet), opprettet ved forordning (EU) nr. 1093/2010,

  • c) Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske tilsynsmyndighet for forsikring og tjenestepensjoner), opprettet ved forordning (EU) nr. 1094/2010,

  • d) Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndighet), opprettet ved forordning (EU) nr. 1095/2010,

  • e) Felleskomiteen for europeiske tilsynsmyndigheter (heretter kalt «Felleskomiteen»), nedsatt ved artikkel 54 i forordning (EU) nr. 1093/2010, i forordning (EU) nr. 1094/2010 og i forordning (EU) nr. 1095/2010,

  • f) vedkommende myndigheter eller tilsynsmyndighetene i medlemsstatene, som angitt i unionsrettsaktene nevnt i artikkel 1 nr. 2 i forordning (EU) nr. 1093/2010, i forordning (EU) nr. 1094/2010 og i forordning (EU) nr. 1095/2010.

• 4. I henhold til prinsippet om lojalt samarbeid i artikkel 4 nr. 3 i traktaten om Den europeiske union skal partene i ESFS samarbeide i tillit og full gjensidig respekt, særlig for å sikre at hensiktsmessige og pålitelige opplysninger utveksles dem imellom.

Artikkel 2

Definisjoner

I denne forordning menes med:

• a) «finansinstitusjon» ethvert foretak som omfattes av virkeområdet for det regelverk som er nevnt i artikkel 1 nr. 2 i forordning (EU) nr. 1093/2010, i forordning (EU) nr. 1094/2010 og i forordning (EU) nr. 1095/2010, samt ethvert annet foretak eller enhver annen enhet i Unionen med en hovedvirksomhet av tilsvarende art,

• b) «finanssystem» samtlige finansinstitusjoner og -markeder, finansielle produkter og finansmarkedsinfrastrukturer,

• c) «systemrisiko» en risiko for forstyrrelse av finanssystemet som kan få alvorlige negative følger for det indre marked og realøkonomien. Alle typer av finansformidlere, -markeder og -infrastrukturer kan til en viss grad potensielt være systemviktige.

Artikkel 3

Oppdrag, mål og oppgaver

• 1. ESRB skal ha ansvar for makrotilsyn med finanssystemet i Unionen for å bidra til å forebygge eller begrense systemrisikoer for den finansielle stabiliteten i Unionen som kan oppstå på grunn av utviklingen i finanssystemet, idet det tas hensyn til makroøkonomisk utvikling, slik at perioder med omfattende problemer på finansmarkedene kan unngås. ESRB skal bidra til at det indre marked virker på en tilfredsstillende måte, og dermed sikre at finanssektoren på en bærekraftig måte bidrar til økonomisk vekst.

• 2. Med hensyn til nr. 1 har ESRB følgende oppgaver:

  • a) avgrense og/eller samle inn og analysere alle opplysninger som er relevante og nødvendige for å nå målene beskrevet i nr. 1,

  • b) avdekke og prioritere systemrisikoer,

  • c) utstede varsler dersom slike systemrisikoer anses som betydelige, og offentliggjøre disse varslene ved behov,

  • d) utstede anbefalinger om utbedringstiltak som svar på de risikoene som er avdekket, og ved behov offentliggjøre disse anbefalingene,

  • e) dersom ESRB fastslår at det kan oppstå en krisesituasjon i henhold til artikkel 18 i forordning (EU) nr. 1093/2010, i forordning (EU) nr. 1094/2010 og i forordning (EU) nr. 1095/2010, utstede et fortrolig varsel rettet til Rådet med en vurdering av situasjonen, slik at Rådet kan vurdere behovet for å treffe en beslutning rettet til de europeiske tilsynsmyndighetene om at det foreligger en krisesituasjon,

  • f) overvåke oppfølgingen av varsler og anbefalinger,

  • g) samarbeide nært med alle andre parter i ESFS og ved behov gi de europeiske tilsynsmyndighetene de opplysningene om systemrisikoer som er nødvendige for at de skal kunne utføre sine oppgaver samt særlig, i samarbeid med de europeiske tilsynsmyndighetene, utvikle et felles sett kvantitative og kvalitative indikatorer (risikotavle) for å identifisere og måle systemrisiko,

  • h) delta i Felleskomiteen dersom det er relevant,

  • i) samordne sin virksomhet med internasjonale finansorganisasjoners virksomhet, særlig IMF og FSB, samt berørte organer i tredjestater i spørsmål som gjelder makrotilsyn,

  • j) utføre andre tilknyttede oppgaver i henhold til Unionens regelverk.

Kapittel II

Organisasjon

Artikkel 4

Struktur

• 1. ESRB skal ha et styre, en styringskomité, et sekretariat, en rådgivende vitenskapskomité og en rådgivende teknisk komité.

• 2. Styret skal treffe de beslutningene som er nødvendige for å sikre at ESRBs oppgaver i henhold til artikkel 3 nr. 2 blir utført.

• 3. Styringskomiteen skal medvirke i ESRBs beslutningsprosess ved å forberede styrets møter, gjennomgå dokumentene som skal drøftes, og overvåke framdriften i ESRBs løpende arbeid.

• 4. Sekretariatet skal ha ansvar for ESRBs daglige virksomhet. Det skal gi støtte til ESRB i form av analyser, statistikk, administrasjon og logistikk av høy kvalitet, under ledelse av lederen og styringskomiteen i samsvar med rådsforordning (EU) nr. 1096/2010164. Det skal også dra nytte av teknisk rådgivning fra de europeiske tilsynsmyndighetene, nasjonale sentralbanker og nasjonale tilsynsmyndigheter.

• 5. Den rådgivende vitenskapskomité og Den rådgivende tekniske komité som er omhandlet i artikkel 12 og 13, skal gi råd og bistand i spørsmål som er relevante for ESRBs arbeid.

Artikkel 5

ESRBs leder og nestleder

• 1. ESBs leder skal være leder for ESRB for en mandatperiode på fem år etter denne forordnings ikrafttredelse. For de etterfølgende periodene skal ESRBs leder utnevnes i henhold til nærmere regler som fastsettes på grunnlag av gjennomgåelsen fastsatt i artikkel 20.

• 2. Første nestleder skal velges av og blant medlemmene av ESBs utvidede råd for en periode på fem år, idet det tas hensyn til behovet for en balansert representasjon av medlemsstatene generelt og av de medlemsstatene som henholdsvis har og ikke har euro som valuta. Første nestleder kan gjenvelges én gang.

• 3. Andre nestleder skal være lederen for Felleskomiteen, utnevnt i henhold til artikkel 55 nr. 3 i forordning (EU) nr. 1093/2010, i forordning (EU) nr. 1094/2010 og i forordning (EU) nr. 1095/2010.

• 4. Lederen og nestlederne skal ved en offentlig høring i Europaparlamentet redegjøre for hvordan de vil utføre sine oppgaver i henhold til denne forordning.

• 5. Lederen skal lede møtene i styret og styringskomiteen.

• 6. Nestlederne skal etter rangorden lede styret og/eller styringskomiteen når lederen er forhindret fra å delta.

• 7. Dersom mandatperioden for et medlem av ESBs utvidede råd som er valgt til første nestleder, slutter før utløpet av femårsperioden, eller dersom første nestleder av en eller annen grunn ikke kan utføre sine oppgaver, skal en ny første nestleder velges i samsvar med nr. 2.

• 8. Lederen skal representere ESRB utad.

Artikkel 6

Styre

• 1. Følgende skal være medlemmer av styret med stemmerett:

  • a) ESBs leder og nestleder,

  • b) de nasjonale sentralbanksjefene,

  • c) et medlem av Kommisjonen,

  • d) lederen for Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske banktilsynsmyndighet),

  • e) lederen for Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske tilsynsmyndighet for forsikring og tjenestepensjoner),

  • f) lederen for Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndighet),

  • g) lederen og de to nestlederne for Den rådgivende vitenskapskomité,

  • h) lederen for Den rådgivende tekniske komité.

• 2. Følgende skal være medlemmer av styret uten stemmerett:

  • a) en representant på høyt nivå per medlemsstat for vedkommende nasjonale tilsynsmyndigheter i samsvar med nr. 3,

  • b) lederen for Økonomi- og finanskomiteen.

• 3. Når det gjelder representanter for de nasjonale tilsynsmyndighetene i henhold til nr. 2 bokstav a), skal representasjonen på høyt nivå gå på omgang avhengig av hvilket spørsmål som behandles, med mindre en bestemt medlemsstats vedkommende nasjonale myndigheter har blitt enige om en felles representant.

• 4. Styret fastsetter ESRBs forretningsorden.

Artikkel 7

Upartiskhet

• 1. Når de deltar i styrets og styringskomiteens virksomhet eller i annen virksomhet knyttet til ESRB, skal medlemmene av ESRB utføre sine oppgaver på en upartisk måte og utelukkende i hele Unionens interesse. De skal ikke be om eller motta instrukser fra medlemsstatene, Unionens institusjoner eller noe annet offentlig eller privat organ.

• 2. Ingen medlemmer av styret (med eller uten stemmerett) skal ha verv i finansnæringen.

• 3. Verken medlemsstatene, Unionens institusjoner eller noe annet offentlig eller privat organ skal forsøke å påvirke hvordan ESRB utfører oppgavene fastsatt i artikkel 3 nr. 2.

Artikkel 8

Taushetsplikt

• 1. Styremedlemmene og andre personer som arbeider eller har arbeidet for eller i tilknytning til ESRB (herunder relevant personale i sentralbanker, Den rådgivende vitenskapskomité, Den rådgivende tekniske komité, de nasjonale tilsynsmyndighetene og medlemsstatenes vedkommende nasjonale tilsynsmyndigheter), skal ikke gi videre opplysninger som er underlagt taushetsplikt, selv etter at tjenesten er avsluttet.

• 2. Opplysninger som medlemmene av ESRB mottar, skal anvendes bare i embets medfør og ved utførelsen av oppgavene fastsatt i artikkel 3 nr. 2.

• 3. Uten at det berører artikkel 16 og anvendelsen av strafferetten, skal ingen fortrolige opplysninger som mottas i embets medfør av personer nevnt i nr. 1, gis videre til noen annen person eller myndighet, unntatt i en summarisk eller sammenfattet form slik at de enkelte finansinstitusjonene ikke kan identifiseres.

• 4. ESRB skal sammen med de europeiske tilsynsmyndighetene avtale og innføre særlige fortrolighetsregler for å verne opplysninger om de enkelte finansinstitusjonene og opplysninger som kan føre til at de enkelte finansinstitusjonene kan identifiseres.

Artikkel 9

Styrets møter

• 1. ESRBs leder skal innkalle til styrets ordinære plenumsmøter, som skal holdes minst fire ganger i året. Det kan innkalles til ekstraordinære møter på initiativ fra ESRBs leder eller på anmodning fra minst en tredel av styrets medlemmer med stemmerett.

• 2. Medlemmene skal være personlig til stede på styrets møter og skal ikke være representert ved stedfortreder.

• 3. Som unntak fra nr. 2 kan et medlem som er forhindret fra å delta på møtene i et tidsrom på minst tre måneder, utpeke en stedfortreder. Et slikt medlem kan også erstattes med en person som formelt er utpekt i henhold til den berørte institusjonens regler for midlertidige stedfortredere.

• 4. Representanter på høyt nivå for internasjonale finansorganisasjoner som driver virksomhet som er direkte knyttet til ESRBs oppgaver fastsatt i artikkel 3 nr. 2, kan inviteres til å delta på styrets møter dersom det er hensiktsmessig.

• 5. Representanter på høyt nivå for berørte myndigheter i tredjestater, særlig EØS-stater, kan delta i ESRBs arbeid, men deres deltaking er strengt begrenset til spørsmål av særlig betydning for disse statene. ESRB kan opprette ordninger som særlig gjelder arten og omfanget av samt vilkårene for disse tredjestatenes deltaking i ESRBs arbeid. Slike ordninger kan omhandle representasjon, etter behov, som observatør i styret, og bør bare gjelde spørsmål av betydning for disse statene, med unntak av spørsmål som på noen måte berører enkelte finansinstitusjoner eller medlemsstater.

• 6. Forhandlingene på møtene skal være fortrolige.

Artikkel 10

Styrets avstemningsregler

• 1. Hvert stemmeberettiget medlem av styret skal ha én stemme.

• 2. Med forbehold for framgangsmåtene ved avstemning fastsatt i artikkel 18 nr. 1 skal styret treffe beslutning med simpelt flertall av de stemmeberettigede medlemmene som er til stede. Ved stemmelikhet skal ESRB-lederens stemme være avgjørende.

• 3. Som unntak fra nr. 2 skal det kreves et flertall på to tredeler av de avgitte stemmene for å vedta en anbefaling eller offentliggjøre et varsel eller en anbefaling.

• 4. For at styret skal være beslutningsdyktig, skal to tredeler av de stemmeberettigede medlemmene være til stede. Dersom styret ikke er beslutningsdyktig, kan ESRBs leder innkalle til et ekstraordinært møte der beslutningsdyktig antall er en tredel. I forretningsordenen nevnt i artikkel 6 nr. 4 skal det angis en passende frist for å innkalle til et ekstraordinært møte.

Artikkel 11

Styringskomité

• 1. Styringskomiteen skal være sammensatt av

  • a) ESRBs leder og første nestleder,

  • b) ESBs nestleder,

  • c) fire andre medlemmer av styret som også er medlemmer av ESBs utvidede råd, idet det tas hensyn til behovet for en balansert representasjon av medlemsstatene generelt og av de medlemsstatene som henholdsvis har og ikke har euro som valuta. De skal velges for en periode på tre år av og blant de medlemmene av styret som også er medlemmer av ESBs utvidede råd,

  • d) et medlem av Kommisjonen,

  • e) lederen for Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske banktilsynsmyndighet),

  • f) lederen for Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske tilsynsmyndighet for forsikring og tjenestepensjoner),

  • g) lederen for Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndighet),

  • h) lederen for Økonomi- og finanskomiteen,

  • i) lederen for Den rådgivende vitenskapskomité,

  • j) lederen for Den rådgivende tekniske komité.

  En ledig plass for et valgt medlem av styringskomiteen skal besettes av et nytt medlem som velges av styret.

• 2. ESRBs leder skal minst en gang hvert kvartal innkalle til møte i styringskomiteen før hvert møte i styret. ESRBs leder kan også innkalle til møter ved behov.

Artikkel 12

Den rådgivende vitenskapskomité

• 1. Den rådgivende vitenskapskomité skal være sammensatt av lederen for Den rådgivende tekniske komité og 15 sakkyndige som representerer et vidt spekter av ferdigheter og erfaringer, og som er foreslått av styringskomiteen og godkjent av styret for en mandatperiode på fire år, som kan fornyes. Kandidatene skal ikke være medlemmer av de nasjonale tilsynsmyndighetene og skal velges på grunnlag av sin generelle kompetanse og forskjellige erfaring på akademiske fagområder eller i andre sektorer, særlig i små og mellomstore bedrifter eller fagforeninger eller som tilbydere eller forbrukere av finansielle tjenester.

• 2. Lederen og de to nestlederne for Den rådgivende vitenskapskomité skal utnevnes av styret etter forslag fra ESRBs leder, og hver og en skal ha kompetanse og kunnskap på høyt nivå, for eksempel i kraft av sin akademiske bakgrunn innenfor bankvirksomhet, verdipapirmarkeder eller forsikring og tjenestepensjoner. Disse tre personene skal lede Den rådgivende vitenskapskomité på omgang.

• 3. Den rådgivende vitenskapskomité skal gi råd og bistand til ESRB i samsvar med artikkel 4 nr. 5 på anmodning fra ESRBs leder.

• 4. ESRBs sekretariat skal bistå Den rådgivende vitenskapskomité i dens arbeid, og sekretariatets leder skal delta på møtene.

• 5. Den rådgivende vitenskapskomité skal ved behov på et tidlig tidspunkt holde samråd med berørte parter som markedsdeltakere, forbrukersammenslutninger og vitenskapelig sakkyndige på en åpen og gjennomsiktig måte, idet det tas hensyn til kravet om fortrolighet.

• 6. Den rådgivende vitenskapskomité skal ha alle de midler til rådighet som er nødvendige for at den skal kunne utføre sine oppgaver.

Artikkel 13

Den rådgivende tekniske komité

• 1. Den rådgivende tekniske komité skal være sammensatt av

  • a) en representant for hver nasjonal sentralbank og en representant for ESB,

  • b) en representant per medlemsstat for vedkommende nasjonale tilsynsmyndigheter i samsvar med annet ledd,

  • c) en representant for Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske banktilsynsmyndighet),

  • d) en representant for Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske tilsynsmyndighet for forsikring og tjenestepensjoner),

  • e) en representant for Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndighet),

  • f) to representanter for Kommisjonen,

  • g) en representant for Økonomi- og finanskomiteen og

  • h) en representant for Den rådgivende vitenskapskomité.

  Tilsynsmyndighetene i hver medlemsstat skal velge en representant til Den rådgivende tekniske komité. Når det gjelder representanter for de nasjonale tilsynsmyndighetene i henhold til nr. 1 bokstav b), skal representasjonen gå på omgang avhengig av hvilket spørsmål som behandles, med mindre en bestemt medlemsstats vedkommende nasjonale myndigheter har blitt enige om en felles representant.

• 2. Lederen for Den rådgivende tekniske komité skal utnevnes av styret etter forslag fra ESRBs leder.

• 3. Den rådgivende tekniske komité skal gi råd og bistand til ESRB i samsvar med artikkel 4 nr. 5 på anmodning fra ESRBs leder.

• 4. ESRBs sekretariat skal bistå Den rådgivende tekniske komité i dens arbeid, og sekretariatets leder skal delta på møtene.

• 5. Den rådgivende tekniske komité skal ha alle de midler til rådighet som er nødvendige for at den skal kunne utføre sine oppgaver.

Artikkel 14

Annen rådgivning

Ved utførelsen av oppgavene fastsatt i artikkel 3 nr. 2 skal ESRB ved behov innhente synspunkter fra relevante berørte parter i privat sektor.

Kapittel III

Oppgaver

Artikkel 15

Innsamling og utveksling av opplysninger

• 1. ESRB skal gi de europeiske tilsynsmyndighetene de opplysningene om risikoer som er nødvendige for at de skal kunne utføre sine oppgaver.

• 2. De europeiske tilsynsmyndighetene, Det europeiske system av sentralbanker (ESSB), Kommisjonen, de nasjonale tilsynsmyndighetene og nasjonale statistikkmyndigheter skal samarbeide nært med ESRB og gi ESRB alle de opplysningene som er nødvendige for at ESRB skal kunne utføre sine oppgaver i samsvar med Unionens regelverk.

• 3. Med forbehold for artikkel 36 nr. 2 i forordning (EU) nr. 1093/2010, i forordning (EU) nr. 1094/2010 og i forordning (EU) nr. 1095/2010 kan ESRB anmode om opplysninger fra de europeiske tilsynsmyndighetene, som regel i en summarisk eller sammenfattet form slik at de enkelte finansinstitusjonene ikke kan identifiseres.

• 4. Før ESRB anmoder om opplysninger i samsvar med denne artikkel, skal det ta hensyn til eksisterende statistikk som det europeiske statistikksystem og ESSB har produsert, formidlet og utviklet.

• 5. Dersom de ønskede opplysningene ikke er tilgjengelige eller ikke stilles til rådighet til rett tid, kan ESRB anmode om opplysninger fra ESSB, nasjonale tilsynsmyndigheter eller nasjonale statistikkmyndigheter. Dersom opplysningene fortsatt ikke er tilgjengelige, kan ESRB anmode om dem fra den berørte medlemsstat, uten at det berører Rådets, Kommisjonens (Eurostat), ESBs, Eurosystemets eller ESSBs rettigheter innenfor statistikk og datainnsamling.

• 6. Dersom ESRB anmoder om opplysninger som ikke foreligger i en summarisk eller sammenfattet form, skal det i den begrunnede anmodningen forklares hvorfor data om den respektive enkelte finansinstitusjon anses for å være systemrelevante og nødvendige i betraktning av den aktuelle markedssituasjonen.

• 7. Før hver anmodning om opplysninger som ikke foreligger i en summarisk eller sammenfattet form, skal ESRB behørig rådføre seg med den berørte europeiske tilsynsmyndigheten for å sikre at anmodningen er begrunnet og rimelig. Dersom den berørte europeiske tilsynsmyndigheten ikke anser at anmodningen er begrunnet og rimelig, skal den omgående sende anmodningen tilbake til ESRB og be om ytterligere begrunnelse. Etter at ESRB har framlagt en slik ytterligere begrunnelse for den berørte europeiske tilsynsmyndigheten, skal mottakerne av anmodningen oversende de ønskede opplysningene til ESRB, forutsatt at mottakerne har lovlig tilgang til de relevante opplysningene.

Artikkel 16

Varsler og anbefalinger

• 1. Dersom det avdekkes betydelige risikoer med hensyn til å nå målet i artikkel 3 nr. 1, skal ESRB utstede varsler og ved behov anbefalinger om utbedringstiltak, herunder eventuelt om initiativer til regelverk.

• 2. Varsler og anbefalinger som ESRB utsteder i samsvar med artikkel 3 nr. 2 bokstav c) og d, kan være av generell eller særlig art og skal rettes særskilt til Unionen som helhet, til en eller flere medlemsstater, til en eller flere europeiske tilsynsmyndigheter eller til en eller flere nasjonale tilsynsmyndigheter. Dersom et varsel eller en anbefaling er rettet til en eller flere nasjonale tilsynsmyndigheter, skal den eller de berørte medlemsstatene også underrettes om dette. Anbefalinger skal inneholde en nærmere angitt frist for politiske tiltak. Anbefalinger kan også rettes til Kommisjonen når det gjelder relevant unionsregelverk.

• 3. Samtidig som varslene og anbefalingene sendes til mottakerne i samsvar med nr. 2, skal de i samsvar med strenge fortrolighetsregler sendes til Rådet og Kommisjonen og, dersom de er rettet til en eller flere nasjonale tilsynsmyndigheter, til de europeiske tilsynsmyndighetene.

• 4. For å skape økt bevissthet om risikoene i Unionens økonomi og prioritere disse risikoene skal ESRB i nært samarbeid med andre parter i ESFS utarbeide et system med fargekoder som tilsvarer situasjoner med forskjellige risikonivåer.

  Når kriteriene for denne klassifiseringen er utarbeidet, skal ESRBs varsler og anbefalinger fra tilfelle til tilfelle og dersom det er hensiktsmessig, angi hvilken kategori risikoen tilhører.

Artikkel 17

Oppfølging av ESRBs anbefalinger

• 1. Dersom en anbefaling i henhold til artikkel 3 nr. 2 bokstav d) er rettet til Kommisjonen, til en eller flere medlemsstater, til en eller flere europeiske tilsynsmyndigheter eller til en eller flere nasjonale tilsynsmyndigheter, skal mottakerne underrette ESRB og Rådet om hvilke tiltak som er truffet som svar på anbefalingen, og gi en behørig begrunnelse dersom de ikke handler. Ved behov skal ESRB under overholdelse av strenge fortrolighetsregler omgående underrette de europeiske tilsynsmyndighetene om de mottatte svarene.

• 2. Dersom ESRB anser at dets anbefaling ikke har blitt fulgt, eller at mottakerne ikke har gitt en behørig begrunnelse for at de ikke har handlet, skal ESRB under overholdelse av strenge fortrolighetsregler underrette mottakerne, Rådet og ved behov den berørte europeiske tilsynsmyndigheten.

• 3. Dersom ESRB har truffet en beslutning i henhold til nr. 2 om en anbefaling som er offentliggjort etter framgangsmåten i artikkel 18 nr. 1, kan Europaparlamentet anmode ESRBs leder om å framlegge beslutningen, og mottakerne kan anmode om å få delta i en utveksling av synspunkter.

Artikkel 18

Offentlige varsler og anbefalinger

• 1. Styret skal, etter å ha underrettet Rådet tidsnok til at det kan reagere, i hvert enkelt tilfelle avgjøre om et varsel eller en anbefaling bør offentliggjøres. Uten at det berører artikkel 10 nr. 3 skal det alltid være to tredeler av medlemmene til stede ved beslutninger i styret i henhold til dette nummer.

• 2. Dersom styret beslutter å offentliggjøre et varsel eller en anbefaling, skal det underrette mottakerne på forhånd.

• 3. Mottakerne av varsler og anbefalinger som er offentliggjort av ESRB, skal også ha rett til å offentliggjøre sine synspunkter og argumenter som et svar på dette.

• 4. Dersom styret beslutter ikke å offentliggjøre et varsel eller en anbefaling, skal mottakerne og, dersom det er relevant, Rådet og de europeiske tilsynsmyndighetene treffe alle nødvendige tiltak for å sikre fortrolighet.

Kapittel IV

Sluttbestemmelser

Artikkel 19

Ansvarlighet og rapporteringsplikt

• 1. Minst en gang i året, og oftere ved omfattende problemer på finansmarkedene, skal ESRBs leder inviteres til en årlig høring i Europaparlamentet som en markering av offentliggjøringen av ESRBs årsberetning til Europaparlamentet og Rådet. Høringen skal holdes atskilt fra den monetære dialogen mellom Europaparlamentet og ESBs leder.

• 2. Årsrapporten nevnt i nr. 1 skal inneholde den informasjonen som styret beslutter å offentliggjøre i samsvar med artikkel 18. Årsrapporten skal offentliggjøres.

• 3. På anmodning fra Europaparlamentet, Rådet eller Kommisjonen skal ESRB også undersøke særlige spørsmål.

• 4. Europaparlamentet kan anmode ESRBs leder om å delta i en høring i Europaparlamentets ansvarlige komiteer.

• 5. ESRBs leder skal minst to ganger i året, og oftere dersom det anses som hensiktsmessig, holde fortrolige muntlige drøftinger bak lukkede dører med lederen og nestlederne i Europaparlamentets komité for monetære og økonomiske spørsmål om ESRBs pågående virksomhet. Det skal inngås en avtale mellom Europaparlamentet og ESRB om nærmere regler for gjennomføringen av disse møtene for å sikre full fortrolighet i samsvar med artikkel 8. ESRB skal framlegge en kopi av avtalen for Rådet.

Artikkel 20

Gjennomgåelse

Europaparlamentet og Rådet skal senest 17. desember 2013 gjennomgå denne forordning på grunnlag av en rapport fra Kommisjonen og skal, etter å ha mottatt en uttalelse fra ESB og de europeiske tilsynsmyndighetene, avgjøre om ESRBs oppgaver og organisering bør gjennomgås på nytt.

De skal særlig gjennomgå de nærmere reglene for utnevning eller valg av leder for ESRB.

Artikkel 21

Ikrafttredelse

Denne forordning trer i kraft dagen etter at den er kunngjort i Den europeiske unions tidende.

Denne forordning er bindende i alle deler og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater.

Utferdiget i Strasbourg, 24. november 2010.

Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 513/2011 av 11. mai 2011 om endring av forordning (EF) nr. 1060/2009 om kredittvurderingsbyråer

EUROPAPARLAMENTET OG RÅDET FOR DEN EUROPEISKE UNION HAR –

under henvisning til traktaten om Den europeiske unions virkemåte, særlig artikkel 114,

under henvisning til forslag fra Europakommisjonen,

etter oversending av utkast til regelverksakt til de nasjonale parlamentene,

under henvisning til uttalelse fra Den europeiske sentralbank165,

under henvisning til uttalelse fra Den europeiske økonomiske og sosiale komité166,

etter den ordinære regelverksprosessen167 og

ut fra følgende betraktninger:

• 1) I sluttrapporten som på oppdrag fra Kommisjonen ble utarbeidet av en høynivågruppe av eksperter ledet av Jacques de Larosière, og som ble offentliggjort 25. februar 2009, ble det konkludert med at tilsynsrammen for finanssektoren i Den europeiske union måtte styrkes for å redusere risikoen for og alvorlige virkninger av framtidige finanskriser. I rapporten ble det anbefalt omfattende reformer av tilsynsordningen. Ekspertgruppen konkluderte også med at det bør opprettes et europeisk finanstilsynssystem (ESFS) bestående av tre europeiske tilsynsmyndigheter, en for banksektoren, en for forsikrings- og tjenestepensjonssektoren og en for verdipapir- og markedssektoren, og anbefalte at det opprettes et europeisk råd for systemrisiko.

• 2) I sin melding av 4. mars 2009 om tiltak for ny økonomisk oppgang i Europa foreslo Kommisjonen å framlegge utkast til regelverk for opprettelse av ESFS, og i sin melding av 27. mai 2009 om europeisk finanstilsyn beskrev Kommisjonen nærmere hvordan strukturen i et slikt nytt tilsynssystem vil kunne være, og framhevet kredittvurderingsbyråenes særtrekk.

• 3) Det europeiske råd anbefalte i sine konklusjoner av 19. juni 2009 at ESFS, som består av et nettverk av nasjonale finanstilsyn som samarbeider med de tre nye europeiske tilsynsmyndighetene, ble opprettet. ESFS bør ta sikte på å oppgradere kvaliteten og samsvaret i nasjonalt tilsyn, styrke tilsynet med konserner som driver grensekryssende virksomhet, gjennom opprettelsen av tilsynskollegier og innføre et felles europeisk regelverk for alle finansmarkedsdeltakere i det indre marked. Det europeiske råd understreket at en europeisk verdipapir- og markedstilsynsmyndighet bør ha myndighet til å føre tilsyn med kredittvurderingsbyråer. Videre bør Kommisjonen beholde sin myndighet til å håndheve traktatene, særlig avdeling VII kapittel 1 i traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV) om de felles reglene for konkurranse, i samsvar med gjennomføringsbestemmelsene for nevnte regler.

• 4) Ved europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1095/2010168 ble Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndighet) (ESMA) opprettet.

• 5) ESMAs myndighetsområde bør være klart avgrenset slik at deltakere på finansmarkedet kan identifisere vedkommende myndighet på kredittvurderingsbyråenes virksomhetsområde. ESMA bør ha alminnelig myndighet i henhold til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1060/2009169 i spørsmål som gjelder registrering av og løpende tilsyn med registrerte kredittvurderingsbyråer.

• 6) ESMA bør ha eneansvar for registrering av og tilsyn med kredittvurderingsbyråer i Unionen. Når ESMA delegerer særskilte oppgaver til vedkommende myndigheter, bør ESMA fortsatt ha det juridiske ansvaret. Vedkommende myndigheters ledere og øvrige personale bør delta i beslutningsprosessen i ESMA i samsvar med forordning (EU) nr. 1095/2010 som medlemmer av ESMAs organer, for eksempel tilsynsstyret eller interne ekspertgrupper. ESMA bør ha enekompetanse til å inngå samarbeidsavtaler om utveksling av opplysninger med tilsynsmyndigheter i tredjestater. I det omfang vedkommende myndigheter deltar i beslutningsprosessen i ESMA, eller når de utfører oppgaver på vegne av ESMA, bør de være dekket av disse samarbeidsavtalene.

• 7) Gjennomsiktighet med hensyn til opplysninger som utstederen av et kredittvurdert finansielt instrument gir til det utpekte kredittvurderingsbyrået, kan ha stor potensiell merverdi for markedets virkemåte og investorvernet. Derfor bør det vurderes hvordan gjennomsiktigheten av opplysninger som danner grunnlag for kredittvurderinger av alle finansielle instrumenter, best kan økes. For det første vil offentliggjøring av disse opplysningene til andre kredittvurderingsbyråer som er registrert eller har tillatelse, sannsynligvis øke konkurransen mellom kredittvurderingsbyråer, ettersom dette særlig kan føre til et økt antall vurderinger utstedt uoppfordret. Utstedelse av slike vurderinger uoppfordret bør fremme bruken av flere enn én vurdering per finansielt instrument. Dette vil også sannsynligvis bidra til at eventuelle interessekonflikter unngås, særlig når utsteder betaler, og bør øke vurderingenes kvalitet. For det andre kan offentliggjøring av disse opplysningene til hele markedet også øke investorenes mulighet til å utvikle sine egne risikoanalyser ved å bygge sin aktsomhetsvurdering på disse tilleggsopplysningene. En slik offentliggjøring kan også føre til mindre avhengighet av kredittvurderinger som utstedes av kredittvurderingsbyråer. For å nå disse grunnleggende målene bør Kommisjonen vurdere disse spørsmålene mer inngående ved å vurdere hva som er et egnet omfang av denne opplysningsplikten, idet det tas hensyn til innvirkningen på lokale verdipapiriseringsmarkeder, ytterligere dialog med berørte parter, overvåking av markedet og utvikling av regelverk samt erfaringer fra andre jurisdiksjoner. På grunnlag av denne vurderingen bør Kommisjonen framlegge egnede forslag til regelverk. Kommisjonens vurdering og forslag bør gjøre det mulig å fastsette nye gjennomsiktighetskrav på den måten som best ivaretar allmennhetens interesse og investorvernet.

• 8) Ettersom kredittvurderinger brukes i hele Unionen, er det tradisjonelle skillet mellom vedkommende myndighet i hjemstaten og øvrige vedkommende myndigheter, og samordning av tilsyn i kollegier, ikke den mest egnede strukturen for tilsyn med kredittvurderingsbyråer. Når ESMA er opprettet, er det ikke lenger nødvendig å opprettholde en slik struktur. Registreringsprosessen bør derfor effektiviseres, og fristene bør forkortes tilsvarende.

• 9) ESMA bør ha ansvar for registrering av og løpende tilsyn med kredittvurderingsbyråer, men bør ikke være ansvarlig for tilsyn med brukere av kredittvurderinger. Vedkommende myndigheter som er utpekt i henhold til det relevante sektorregelverket for tilsyn med kredittinstitusjoner, verdipapirforetak, forsikrings-, livsforsikrings- og gjenforsikringsforetak, foretak for kollektiv investering i omsettelige verdipapirer (investeringsforetak), tjenestepensjonsforetak og alternative investeringsfond, bør derfor fortsatt ha ansvar for tilsynet med disse finansinstitusjonenes og andre enheters bruk av kredittvurderinger, som det føres tilsyn med på nasjonalt plan i forbindelse med og med henblikk på anvendelsen av andre direktiver om finansielle tjenester, og bruk av kredittvurderinger i prospekter.

• 10) Det er behov for et effektivt verktøy for å fastsette harmoniserte tekniske reguleringsstandarder som letter den løpende anvendelsen av forordning (EF) nr. 1060/2009 og sikrer ensartede vilkår og tilstrekkelig vern for investorer og forbrukere i hele Unionen. ESMA er et organ med høyt spesialisert sakkunnskap, og det er derfor effektivt og hensiktsmessig å gi denne myndigheten i oppgave å utarbeide utkast til tekniske reguleringsstandarder.

• 11) I forbindelse med kredittvurderingsbyråer bør ESMA framlegge for Kommisjonen utkast til tekniske reguleringsstandarder som gjelder de opplysningene et kredittvurderingsbyrå skal gi i forbindelse med søknaden om registrering, de opplysningene kredittvurderingsbyrået skal gi i søknaden om tillatelse og for en vurdering av om det er systemviktig for den finansielle stabiliteten eller finansmarkedenes integritet, og framleggingen av de opplysningene, herunder struktur, format, metode og rapporteringsperiode, som et kredittvurderingsbyrå skal gi i forbindelse med vurderingen av om kredittvurderingsmetodene oppfyller kravene i forordning (EF) nr. 1060/2009, samt innholdet i og formatet for periodisk rapportering av kredittvurderingsopplysninger som kredittvurderingsbyråene skal framlegge for ESMA med sikte på løpende tilsyn. Kommisjonen bør godkjenne disse utkastene til tekniske reguleringsstandarder i henhold til forordning (EU) nr. 1095/2010 for å gi dem bindende rettsvirkning. Ved utarbeidingen av utkast til tekniske reguleringsstandarder bør ESMA ta hensyn til og, dersom det er hensiktsmessig og nødvendig, ajourføre de retningslinjene som Komiteen av europeiske verdipapirtilsyn allerede har utarbeidet med hensyn til innholdet i forordning (EF) nr. 1060/2009.

• 12) På områder som ikke er omfattet av tekniske reguleringsstandarder, bør ESMA ha myndighet til å utstede og ajourføre ikke-bindende retningslinjer som gjelder spørsmål om anvendelsen av forordning (EF) nr. 1060/2009.

• 13) For at ESMA skal kunne utføre sine oppgaver på en effektiv måte, bør den gjennom en enkel anmodning eller en beslutning kunne kreve alle nødvendige opplysninger fra kredittvurderingsbyråer, personer som deltar i kredittvurderingsvirksomhet, kredittvurderte enheter og tilknyttede tredjemenn, tredjemenn som kredittvurderingsbyråene har utkontraktert visse driftsfunksjoner til, og personer som på annen nær og vesentlig måte har forbindelse til eller er tilknyttet kredittvurderingsbyråer eller kredittvurderingsvirksomhet. Sistnevnte persongruppe bør for eksempel omfatte det personalet i et kredittvurderingsbyrå som ikke deltar direkte i vurderingsvirksomhet, men som gjennom sin funksjon i kredittvurderingsbyrået kan ha viktige opplysninger om en bestemt sak. Foretak som har ytt tjenester til kredittvurderingsbyråer, kan også inngå i denne kategorien. Foretak som bruker kredittvurderinger, bør ikke inngå i denne kategorien. Dersom ESMA ber om slike opplysninger ved en enkel anmodning, har mottakeren av anmodningen ikke plikt til å framlegge opplysningene, men dersom opplysningene gis frivillig, bør de ikke være uriktige eller villedende. Slike opplysninger bør framlegges omgående.

• 14) For å kunne utøve sin tilsynsmyndighet på en effektiv måte bør ESMA ha mulighet til å gjennomføre gransking og stedlig tilsyn.

• 15) Vedkommende myndigheter bør gi alle opplysninger som kreves i henhold til forordning (EF) nr. 1060/2009, og bistå og samarbeide med ESMA. ESMA og vedkommende myndigheter skal også samarbeide nært med vedkommende sektormyndigheter som har ansvar for tilsynet med foretakene nevnt i artikkel 4 nr. 1 i forordning (EF) nr. 1060/2009. ESMA bør kunne delegere særlige tilsynsoppgaver til vedkommende myndighet i en medlemsstat for eksempel når en tilsynsoppgave krever kunnskap om og erfaring med lokale forhold som det er lettere å finne lokalt. Oppgaver som det bør være mulig å delegere, omfatter gjennomføringen av særlige granskingsoppgaver og stedlig tilsyn. Før oppgaver delegeres, bør ESMA rådspørre den berørte vedkommende myndighet om de nærmere vilkårene for slik delegering av oppgaver, herunder omfanget av oppgaven som skal delegeres, tidsplanen for utførelsen av oppgaven samt oversending av nødvendige opplysninger fra og til ESMA. ESMA bør kompensere vedkommende myndigheter for å utføre en delegert oppgave i samsvar med en forordning om avgifter som Kommisjonen skal vedta ved hjelp av en delegert rettsakt. ESMA bør ikke kunne delegere myndighet til å treffe beslutninger om registrering.

• 16) Det er nødvendig å sikre at vedkommende myndigheter kan anmode ESMA om å undersøke om vilkårene for tilbakekalling av et kredittvurderingsbyrås registrering er oppfylt, og anmode ESMA om midlertidig å oppheve bruken av kredittvurderinger dersom et kredittvurderingsbyrå anses å overtre forordning (EF) nr. 1060/2009 på en alvorlig og vedvarende måte. ESMA bør vurdere slike anmodninger og treffe hensiktsmessige tiltak.

• 17) ESMA bør kunne ilegge tvangsmulkter for å tvinge kredittvurderingsbyråer til å sørge for at overtredelser opphører, til å gi fullstendige opplysninger som ESMA har krevd, eller til å underkaste seg en gransking eller stedlig tilsyn.

• 18) ESMA bør også kunne ilegge kredittvurderingsbyråer overtredelsesgebyrer dersom ESMA fastslår at de forsettlig eller uaktsomt har overtrådt bestemmelsene i forordning nr. 1060/2009. Overtredelsesgebyrer som ilegges, bør stå i forhold til overtredelsenes alvor. Overtredelser bør deles opp i forskjellige grupper som det bør fastsettes forskjellige overtredelsesgebyrer for. For å beregne overtredelsesgebyret for en bestemt overtredelse bør ESMA bruke en totrinnsmetode der det først fastsettes et grunnbeløp, som senere om nødvendig justeres ved hjelp av visse koeffisienter. Grunnbeløpet bør fastsettes ved å ta hensyn til det berørte kredittvurderingsbyråets årsomsetning, og justeringene bør foretas ved å øke eller minske grunnbeløpet ved hjelp av de relevante koeffisientene i samsvar med denne forordning.

• 19) I denne forordning fastsettes koeffisienter for skjerpende og formildende omstendigheter for å gi ESMA de nødvendige verktøyene til å treffe beslutning om overtredelsesgebyrer som står i forhold til alvorlighetsgraden av en overtredelse som kredittvurderingsbyrået har begått, idet det tas hensyn til omstendighetene rundt overtredelsen.

• 20) Før det treffer beslutning om å ilegge overtredelsesgebyrer eller tvangsmulkter, bør ESMA gi de personene saken gjelder, mulighet til å bli hørt, slik at deres rett til forsvar ivaretas.

• 21) Medlemsstatene bør fortsatt ha myndighet til å fastsette og gjennomføre regler for sanksjoner som får anvendelse ved overtredelse av finansinstitusjoners og andre enheters forpliktelse til å bruke kredittvurderinger til reguleringsformål bare dersom disse er utstedt av kredittvurderingsbyråer som er registrert i samsvar med forordning (EF) nr. 1060/2009.

• 22) Denne forordning bør ikke skape presedens for europeiske tilsynsmyndigheters ilegging av finansielle eller ikke-finansielle sanksjoner overfor deltakere på finansmarkedet eller andre foretak i forbindelse med andre former for virksomhet.

• 23) ESMA bør avstå fra å ilegge overtredelsesgebyrer eller tvangsmulkter dersom det allerede foreligger en frifinnelse eller en fellende dom for identiske forhold eller forhold som i det vesentlige er identiske, som er blitt rettskraftig som følge av en straffesak i henhold til nasjonal lovgivning.

• 24) ESMAs beslutninger om å ilegge overtredelsesgebyrer og tvangsmulkter bør kunne tvangsfullbyrdes, og tvangsfullbyrdelsen bør følge gjeldende sivile rettergangsregler i den stat på hvis territorium tvangsfullbyrdelsen skjer. Sivile rettergangsregler bør ikke omfatte strafferettslige rettergangsregler, men bør kunne omfatte forvaltningsrettslige rettergangsregler.

• 25) Dersom et kredittvurderingsbyrå begår en overtredelse, bør ESMA ha myndighet til å treffe en rekke tilsynstiltak, herunder, men ikke begrenset til, å kreve at kredittvurderingsbyrået bringer overtredelsen til opphør, midlertidig å oppheve bruken av kredittvurderinger til reguleringsformål, midlertidig å forby kredittvurderingsbyrået å utstede kredittvurderinger og, som en siste utvei, å tilbakekalle registreringen dersom kredittvurderingsbyrået i alvorlig grad eller gjentatte ganger har overtrådt forordning (EF) nr. 1060/2009. ESMA bør ved anvendelsen av tilsynstiltakene ta hensyn til overtredelsens art og alvor og overholde forholdsmessighetsprinsippet. Før den treffer beslutning om tilsynstiltak, bør ESMA gi de personene saken gjelder, mulighet til å bli hørt, slik at deres rett til forsvar ivaretas.

• 26) Denne forordning er forenlig med de grunnleggende rettigheter og de prinsipper som er anerkjent særlig i Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter og i medlemsstatenes forfatningsmessige tradisjoner. Denne forordning bør derfor tolkes og anvendes i samsvar med disse rettighetene og prinsippene, herunder dem som gjelder pressefrihet og ytringsfrihet i mediene samt retten til tolking og oversetting for dem som ikke snakker eller forstår saksbehandlingsspråket, som en del av den allmenne retten til rettferdig rettergang.

• 27) Av hensyn til rettssikkerheten er det hensiktsmessig å fastsette klare overgangstiltak for overføringen av saksmapper og arbeidsdokumenter fra vedkommende myndigheter til ESMA.

• 28) En vedkommende myndighets registrering av et kredittvurderingsbyrå bør være gyldig i hele Unionen etter at tilsynsmyndighet er overført fra vedkommende myndigheter til ESMA.

• 29) Kommisjonen bør gis myndighet til å vedta delegerte rettsakter i samsvar med artikkel 290 i TEUV for, med sikte på å ta hensyn til utviklingen i finansmarkedene, å fastsette nærmere eller endre kriteriene for vurderingen av om tredjestaters rammeregler for regulering og tilsyn er likeverdige, til å vedta en forordning om avgifter og nærmere bestemmelser om overtredelsesgebyrer og tvangsmulkter, og til å endre vedleggene til forordning (EF) nr. 1060/2009. Det er særlig viktig at Kommisjonen holder hensiktsmessige samråd under sitt forberedende arbeid, herunder på ekspertnivå.

• 30) Kommisjonen bør ved forberedelse og utarbeiding av delegerte rettsakter sikre at opplysninger om relevante dokumenter i god tid og løpende oversendes til Europaparlamentet og Rådet.

• 31) Europaparlamentet og Rådet bør kunne gjøre innsigelse mot en delegert rettsakt innen en frist på tre måneder fra den dag underretningen ble gitt. På Europaparlamentets eller Rådets initiativ bør denne fristen kunne forlenges med tre måneder når det gjelder vesentlige problemområder. Europaparlamentet og Rådet bør også ha mulighet til å underrette de øvrige institusjonene om at de ikke har til hensikt å gjøre innsigelse. En slik tidlig godkjenning av delegerte rettsakter er særlig hensiktsmessig når frister skal overholdes, for eksempel når den grunnleggende rettsakten inneholder tidsplaner som Kommisjonen skal overholde når den vedtar delegerte rettsakter.

• 32) I erklæringen til artikkel 290 i traktaten om Den europeiske unions virkemåte, som er vedlegg til sluttakten fra regjeringskonferansen som vedtok Lisboa-traktaten, tok konferansen til etterretning at Kommisjonen i samsvar med sin faste praksis har til hensikt å fortsette å rådspørre sakkyndige som utpekes av medlemsstatene, når den utarbeider utkast til delegerte rettsakter på området finansielle tjenester.

• 33) Europaparlaments- og rådsdirektiv 95/46/EF av 24. oktober 1995 om vern av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger og om fri utveksling av slike opplysninger170 får anvendelse på behandling av personopplysninger i henhold til forordning (EF) nr. 1060/2009.

• 34) Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 45/2001 av 18. desember 2000 om vern av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger i Fellesskapets institusjoner og organer og om fri utveksling av slike opplysninger171 får anvendelse på behandling av personopplysninger i henhold til forordning (EF) nr. 1060/2009.

• 35) Ettersom målene for denne forordning, som er å opprette en formålstjenlig og effektiv tilsynsramme for kredittvurderingsbyråer ved å gi én felles tilsynsmyndighet ansvar for tilsynet med kredittvurderingsvirksomhet i Unionen, og dermed gi kredittvurderingsbyråene ett felles kontaktpunkt og sikre ensartet anvendelse av reglene for kredittvurderingsbyråer, ikke kan nås i tilstrekkelig grad av medlemsstatene og derfor på grunn av den felleseuropeiske strukturen og virkningen av kredittvurderingsvirksomheten som det skal føres tilsyn med, bedre kan nås på unionsplan, kan Unionen treffe tiltak i samsvar med nærhetsprinsippet som fastsatt i artikkel 5 i traktaten om Den europeiske union. I samsvar med forholdsmessighetsprinsippet fastsatt i nevnte artikkel går denne forordning ikke lenger enn det som er nødvendig for å nå disse målene.

• 36) Forordning (EF) nr. 1060/2009 bør derfor endres –

VEDTATT DENNE FORORDNING:

Artikkel 1

Endringer

I forordning (EF) nr. 1060/2009 gjøres følgende endringer:

• 1) artikkel 3 nr. 1 skal nye bokstaver lyde:

  • «p) «vedkommende myndigheter» de myndighetene som hver medlemsstat har utpekt i henhold til artikkel 22,

  • q) «sektorregelverk» unionsrettsaktene nevnt i artikkel 4 nr. 1 første ledd,

  • r) «vedkommende sektormyndigheter» vedkommende nasjonale myndigheter som er utpekt i henhold til det relevante sektorregelverket for tilsyn med kredittinstitusjoner, verdipapirforetak, forsikrings-, livsforsikrings- og gjenforsikringsforetak, foretak for kollektiv investering i omsettelige verdipapirer (investeringsforetak), tjenestepensjonsforetak og alternative investeringsfond.»

• 2) I artikkel 4 gjøres følgende endringer:

  • a) I nr. 1 skal første ledd lyde:

    • «1. Kredittinstitusjoner som definert i direktiv 2006/48/EF, verdipapirforetak som definert i direktiv 2004/39/EF, forsikringsforetak som omfattes av første rådsdirektiv 73/239/EØF av 24. juli 1973 om samordning av lover og forskrifter om adgang til å starte og utøve virksomhet innen direkte forsikring med unntak av livsforsikring172, forsikringsforetak som definert i europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/83/EF av 5. november 2002 om livsforsikring173, gjenforsikringsforetak som definert i europaparlaments- og rådsdirektiv 2005/68/EF av 16. november 2005 om gjenforsikring174, investeringsforetak som definert i europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/65/EF av 13. juli 2009 om samordning av lover og forskrifter om foretak for kollektiv investering i omsettelige verdipapirer (investeringsforetak)175, tjenestepensjonsforetak som definert i direktiv 2003/41/EF og alternative investeringsfond kan bruke kredittvurderinger til reguleringsformål bare dersom de er utstedt av kredittvurderingsbyråer som er etablert i Unionen og registrert i samsvar med denne forordning.

  • b) I nr. 3 gjøres følgende endringer:

    • i) bokstav b)-d) skal lyde:

      • «b) kredittvurderingsbyrået har kontrollert og kan fortløpende dokumentere overfor Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndighet), opprettet ved europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1095/2010176 (ESMA), at den kredittvurderingsvirksomheten som utøves av kredittvurderingsbyrået i en tredjestat, og som fører til utstedelse av de kredittvurderingene som skal godkjennes, oppfyller krav som er minst like strenge som kravene fastsatt i artikkel 6-12,

      • c) ESMA har ubegrenset mulighet til å vurdere og overvåke om kredittvurderingsbyrået som er etablert i tredjestaten, oppfyller kravene i bokstav b),

      • d) kredittvurderingsbyrået gjør på anmodning tilgjengelig for ESMA alle de opplysningene som er nødvendige for at ESMA skal kunne føre løpende tilsyn med oppfyllelsen av kravene i denne forordning,

    • ii) bokstav h) skal lyde:

      • «h) det er innført en hensiktsmessig samarbeidsavtale mellom ESMA og den relevante tilsynsmyndighet for kredittvurderingsbyrået som er etablert i en tredjestat. ESMA skal sikre at en slik samarbeidsavtale minst angir

        • i) ordningen for utveksling av opplysninger mellom ESMA og den relevante tilsynsmyndighet for kredittvurderingsbyrået som er etablert i en tredjestat, og

        • ii) framgangsmåtene for samordning av tilsynsvirksomheten, slik at ESMA løpende kan overvåke kredittvurderingsvirksomheten som fører til utstedelsen av den godkjente kredittvurderingen.»

• 3) I artikkel 5 gjøres følgende endringer:

  • a) Nr. 2 skal lyde:

    • «2. Kredittvurderingsbyrået nevnt i nr. 1 kan søke om tillatelse. Søknaden skal framlegges for ESMA i samsvar med de relevante bestemmelsene i artikkel 15.»

  • b) I nr. 3 skal første ledd lyde:

    • «3. ESMA skal behandle og ta stilling til søknaden om tillatelse i samsvar med framgangsmåten i artikkel 16. Beslutningen om tillatelse skal bygge på kriteriene i bokstav a)–d) i nr. 1 i denne artikkel.»

  • c) Nr. 4 skal lyde:

    • «4. Kredittvurderingsbyrået nevnt i nr. 1 kan også søke om å bli unntatt

      • a) på individuelt grunnlag fra plikten til å oppfylle noen eller samtlige krav i vedlegg I avsnitt A og artikkel 7 nr. 4 dersom det kan vise at kravene ikke står i forhold til virksomhetens art, størrelse og kompleksitet og til arten og omfanget av byråets utstedelse av kredittvurderinger,

      • b) fra kravet om fysisk tilstedeværelse i Unionen dersom et slikt krav vil være for tyngende og ikke stå i forhold til virksomhetens art, størrelse og kompleksitet og til arten og omfanget av byråets utstedelse av kredittvurderinger.

    En søknad om unntak i henhold til første ledd bokstav a) eller b) skal kredittvurderingsbyrået framlegge sammen med søknaden om tillatelse. Ved vurdering av en slik søknad skal ESMA ta hensyn til størrelsen på kredittvurderingsbyrået nevnt i nr. 1, samtidig som tas hensyn til virksomhetens art, størrelse og kompleksitet og til arten og omfanget av byråets utstedelse av kredittvurderinger, samt til virkningen av kredittvurderingsbyråets utstedte kredittvurderinger på finansmarkedenes stabilitet og integritet i en eller flere medlemsstater. På grunnlag av disse vurderingene kan ESMA gi kredittvurderingsbyrået nevnt i nr. 1 et slikt unntak.»

  • d) Nr. 5 oppheves.

  • e) I nr. 6 skal tredje ledd lyde:

    «For å ta hensyn til utviklingen i finansmarkedene skal Kommisjonen gjennom delegerte rettsakter i samsvar med artikkel 38a og med forbehold for vilkårene i artikkel 38b og 38c, vedta tiltak for å fastsette nærmere eller endre kriteriene i annet ledd bokstav a)-c) i dette nummer.»

  • f) Nr. 7 og 8 skal lyde:

    • «7. ESMA skal opprette samarbeidsavtaler med de relevante tilsynsmyndigheter i tredjestater hvis rettslige og tilsynsmessige rammer er ansett for å være likeverdige med denne forordning i samsvar med nr. 6. Avtalene skal minst angi

      • a) ordningen for utveksling av opplysninger mellom ESMA og de relevante tilsynsmyndigheter i de berørte tredjestater, og

      • b) framgangsmåtene for samordning av tilsynsvirksomheten.

    • 8. Artikkel 20 og 24 får anvendelse mutatis mutandis på kredittvurderingsbyråer med tillatelse og kredittvurderinger de har utstedt.»

• 4) I artikkel 6 nr. 3 gjøres følgende endringer:

  • a) I første ledd skal innledende tekst lyde:

    • «3. På anmodning fra et kredittvurderingsbyrå kan ESMA unnta et kredittvurderingsbyrå fra plikten til å oppfylle kravene i vedlegg I avsnitt A nr. 2, 5 og 6 og artikkel 7 nr. 4 dersom kredittvurderingsbyrået kan vise at kravene ikke står i forhold til virksomhetens art, størrelse og kompleksitet og til arten og omfanget av byråets utstedelse av kredittvurderinger, og at».

  • b) Annet ledd skal lyde:

    «Dersom det dreier seg om en gruppe av kredittvurderingsbyråer, skal ESMA sikre at minst ett av kredittvurderingsbyråene i gruppen ikke er unntatt fra å oppfylle kravene i vedlegg I avsnitt A nr. 2, 5 og 6 og artikkel 7 nr. 4.»

• 5) Artikkel 9 skal lyde:

  «Artikkel 9

  Utkontraktering

  Utkontraktering av viktige driftsfunksjoner skal ikke skje på en slik måte at det vesentlig forringer kvaliteten på kredittvurderingsbyråets internkontroll og ESMAs mulighet til å kontrollere at kredittvurderingsbyrået oppfyller alle sine forpliktelser i henhold til denne forordning.»

• 6) I artikkel 10 skal nr. 6 lyde:

  • «6. Et kredittvurderingsbyrå skal ikke bruke navnet ESMA på en slik måte at det angir eller antyder at ESMA eller en vedkommende myndighet støtter eller godkjenner kredittvurderingsbyråets kredittvurderinger eller kredittvurderingsvirksomhet.»

• 7) I artikkel 11 skal nr. 2 og 3 lyde:

  • «2. Et kredittvurderingsbyrå skal gjøre tilgjengelig i et sentralt datalager opprettet av ESMA opplysninger om byråets tidligere resultater, herunder hvor ofte vurderingene er blitt endret, og opplysninger om tidligere utstedte kredittvurderinger og endringer av dem. Et kredittvurderingsbyrå skal gi opplysninger til datalageret i en standardisert form fastsatt av ESMA. ESMA skal gjøre opplysningene tilgjengelige for offentligheten og hvert år offentliggjøre et sammendrag av de viktigste utviklingstrekkene.

  • 3. Et kredittvurderingsbyrå skal senest 31. mars hvert år gi ESMA opplysninger om de forhold som angis i vedlegg I avsnitt E del II nr. 2.»

• 8) I artikkel 14 gjøres følgende endringer:

  • a) Nr. 2 skal lyde:

    • «2. Registreringen skal gjelde hele Unionens territorium så snart beslutningen om registrering som er truffet av ESMA som omhandlet i artikkel 16 nr. 3 eller artikkel 17 nr. 3, har trådt i kraft.»

  • b) I nr. 3 skal annet ledd lyde:

    «Et kredittvurderingsbyrå skal uten unødig opphold underrette ESMA om alle vesentlige endringer i vilkårene for førstegangsregistrering, herunder etablering eller avvikling av en filial innenfor Unionen.»

  • c) Nr. 4 og 5 skal lyde:

    • «4. Uten at det berører artikkel 16 eller 17, skal ESMA registrere kredittvurderingsbyrået dersom den på grunnlag av søknadsbehandlingen anser at kredittvurderingsbyrået oppfyller vilkårene for utstedelse av kredittvurderinger som fastsatt i denne forordning, idet det tas hensyn til artikkel 4 og 6.

    • 5. ESMA skal ikke innføre andre registreringskrav enn dem som er fastsatt i denne forordning.»

• 9) Artikkel 15-21 skal lyde:

  «Artikkel 15

  Søknad om registrering

  • 1. Kredittvurderingsbyrået skal inngi en søknad om registrering til ESMA. Søknaden skal inneholde opplysninger om forholdene angitt i vedlegg II.

  • 2. Når en gruppe av kredittvurderingsbyråer søker om registrering, skal medlemmene av gruppen gi et av medlemmene fullmakt til å inngi alle søknadene til ESMA på vegne av gruppen. Kredittvurderingsbyrået som har fått fullmakten, skal gi opplysninger om forholdene angitt i vedlegg II for samtlige medlemmer av gruppen.

  • 3. Et kredittvurderingsbyrå skal inngi sin søknad på et av EU-institusjonenes offisielle språk. Bestemmelsene i forordning nr. 1 av 15. april 1958 om fastsettelse av reglene for bruk av språk for Det europeiske økonomiske fellesskap177 får anvendelse mutatis mutandis på all annen kommunikasjon mellom ESMA og kredittvurderingsbyråene og deres personale.

  • 4. Innen 20 virkedager etter mottak av søknaden skal ESMA vurdere om søknaden er fullstendig. Dersom søknaden ikke er fullstendig, skal ESMA fastsette en frist for når kredittvurderingsbyrået som inngir søknad, skal framlegge tilleggsopplysninger.

    Når ESMA har fastslått at søknaden er fullstendig, skal den underrette kredittvurderingsbyrået om dette.

  Artikkel 16

  ESMAs behandling av en søknad om registrering fra et kredittvurderingsbyrå

  • 1. Innen 45 virkedager etter underretningen nevnt i artikkel 15 nr. 4 annet ledd skal ESMA behandle søknaden om registrering fra et kredittvurderingsbyrå på grunnlag av byråets oppfyllelse av vilkårene fastsatt i denne forordning.

  • 2. ESMA kan forlenge behandlingsfristen med 15 virkedager, særlig dersom kredittvurderingsbyrået

    • a) overveier å godkjenne kredittvurderinger som nevnt i artikkel 4 nr. 3,

    • b) overveier å bruke utkontraktering eller

    • c) anmoder om unntak fra plikten til å oppfylle kravene i samsvar med artikkel 6 nr. 3.

  • 3. Innen 45 virkedager etter underretningen nevnt i artikkel 15 nr. 4 annet ledd, eller innen 60 virkedager etter underretningen dersom nr. 2 i denne artikkel får anvendelse, skal ESMA vedta en fullstendig begrunnet beslutning om å registrere eller om å avslå registrering.

  • 4. ESMAs beslutning i henhold til nr. 3 får virkning den femte virkedag etter at den ble vedtatt.

  Artikkel 17

  ESMAs behandling av søknader om registrering fra en gruppe av kredittvurderingsbyråer

  • 1. Innen 55 virkedager etter underretningen nevnt i artikkel 15 nr. 4 annet ledd skal ESMA behandle søknadene om registrering fra en gruppe av kredittvurderingsbyråer på grunnlag av byråenes oppfyllelse av vilkårene fastsatt i denne forordning.

  • 2. ESMA kan forlenge behandlingsfristen med 15 virkedager, særlig dersom noen av kredittvurderingsbyråene i gruppen

    • a) overveier å godkjenne kredittvurderinger som nevnt i artikkel 4 nr. 3,

    • b) overveier å bruke utkontraktering eller

    • c) anmoder om unntak fra plikten til å oppfylle kravene i samsvar med artikkel 6 nr. 3.

  • 3. Innen 55 virkedager etter underretningen nevnt i artikkel 15 nr. 4 annet ledd, eller innen 70 virkedager etter underretningen dersom nr. 2 i denne artikkel får anvendelse, skal ESMA vedta en fullstendig begrunnet beslutning om å registrere eller om å avslå å registrering for hvert kredittvurderingsbyrå i gruppen.

  • 4. ESMAs beslutning i henhold til nr. 3 får virkning den femte virkedag etter at den ble vedtatt.

  Artikkel 18

  Underretning om en beslutning om registrering, avslag på registrering eller tilbakekalling av registrering, og offentliggjøring av listen over kredittvurderingsbyråer

  • 1. Innen fem virkedager etter vedtakelsen av en beslutning i henhold til artikkel 16, 17 eller 20 skal ESMA underrette det berørte kredittvurderingsbyrået om beslutningen. Dersom ESMA avslår å registrere kredittvurderingsbyrået eller tilbakekaller kredittvurderingsbyråets registrering, skal beslutningen inneholde en fullstendig begrunnelse.

  • 2. ESMA skal underrette Kommisjonen, Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske banktilsynsmyndighet), opprettet ved europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1093/2010178 (EBA), Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske tilsynsmyndighet for forsikring og tjenestepensjoner), opprettet ved europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1094/2010179 (EIOPA), vedkommende myndigheter og vedkommende sektormyndigheter om alle beslutninger som treffes i henhold til artikkel 16, 17 eller 20.

  • 3. ESMA skal på sitt nettsted offentliggjøre en liste over kredittvurderingsbyråer som er registrert i samsvar med denne forordning. Listen skal ajourføres innen fem virkedager etter vedtakelsen av en beslutning i henhold til artikkel 16, 17 eller 20. Kommisjonen skal offentliggjøre den ajourførte listen i Den europeiske unions tidende innen 30 dager etter ajourføringen.

  Artikkel 19

  Registrerings- og tilsynsavgifter

  • 1. ESMA skal innkreve avgifter fra kredittvurderingsbyråene i samsvar med denne forordning og forordningen om avgifter nevnt i nr. 2. Disse avgiftene skal fullt ut dekke ESMAs nødvendige kostnader i forbindelse med registrering av og tilsyn med kredittvurderingsbyråer og godtgjøring av kostnader som vedkommende myndigheter kan pådra seg når de utfører oppgaver i henhold til denne forordning, særlig som resultat av en delegering av oppgaver i samsvar med artikkel 30.

  • 2. Kommisjonen skal vedta en forordning om avgifter. Forordningen skal fastsette særlig hvilke avgifter som skal betales, i hvilke tilfeller de skal betales, hvor store avgiftsbeløpene skal være, hvordan de skal betales og hvordan ESMA skal gi vedkommende myndigheter godtgjøring for eventuelle kostnader de kan pådra seg når de utfører oppgaver i henhold til denne forordning, særlig som resultat av en delegering av oppgaver i samsvar med artikkel 30.

    Beløpet for den avgiften som pålegges et kredittvurderingsbyrå, skal dekke alle administrasjonskostnader og stå i forhold til det berørte kredittvurderingsbyråets omsetning.

    Kommisjonen skal vedta forordningen om avgifter nevnt i første ledd gjennom en delegert rettsakt i samsvar med artikkel 38a og med forbehold for vilkårene i artikkel 38b og 38c.

  Artikkel 20

  Tilbakekalling av registrering

  • 1. Uten at det berører artikkel 24, skal ESMA tilbakekalle et kredittvurderingsbyrås registrering dersom kredittvurderingsbyrået

    • a) gir uttrykkelig avkall på registreringen eller ikke har utstedt noen kredittvurderinger i de siste seks månedene,

    • b) har fått registreringen på grunnlag av uriktige opplysninger eller andre uregelmessigheter, eller

    • c) ikke lenger oppfyller vilkårene som gjaldt for registreringen.

  • 2. Dersom vedkommende myndighet i en medlemsstat der kredittvurderinger utstedt av det berørte kredittvurderingsbyrået brukes, anser at et av vilkårene nevnt i nr. 1 er oppfylt, kan den anmode ESMA om å undersøke om vilkårene for tilbakekalling av det berørte byråets registrering er oppfylt. Dersom ESMA beslutter ikke å tilbakekalle det berørte kredittvurderingsbyråets registrering, skal den gi en fullstendig begrunnelse.

  • 3. Beslutningen om å tilbakekalle registreringen får øyeblikkelig virkning i hele Unionen med forbehold for overgangsperioden for bruk av kredittvurderinger nevnt i artikkel 24 nr. 4.

  Kapittel II

  ESMAs TILSYN

  Artikkel 21

  ESMA

  • 1. Uten at det berører artikkel 25a, skal ESMA sikre at denne forordning anvendes.

  • 2. I samsvar med artikkel 16 i forordning (EU) nr. 1095/2010 skal ESMA utstede og ajourføre retningslinjer for samarbeidet mellom ESMA, vedkommende myndigheter og vedkommende sektormyndigheter med henblikk på denne forordning og det relevante sektorregelverket, herunder framgangsmåtene og de nærmere vilkårene for delegering av oppgaver.

  • 3. I samsvar med artikkel 16 i forordning (EU) nr. 1095/2010 skal ESMA, i samarbeid med EBA og EIOPA, innen 7. juni 2011 utstede og ajourføre retningslinjer for anvendelsen av godkjenningsordningen i henhold til artikkel 4 nr. 3 i denne forordning.

  • 4. Innen 2. januar 2012 skal ESMA framlegge utkast til tekniske reguleringsstandarder for Kommisjonen i samsvar med artikkel 10 i forordning (EU) nr. 1095/2010, om

    • a) de opplysningene et kredittvurderingsbyrå skal gi i forbindelse med søknaden om registrering i henhold til vedlegg II,

    • b) de opplysningene som kredittvurderingsbyrået skal gi i forbindelse med søknaden om tillatelse og i forbindelse med vurderingen av byråets systemviktighet for finansmarkedenes stabilitet eller integritet nevnt i artikkel 5,

    • c) felles standarder for framleggingen av de opplysningene, herunder struktur, format, metode og rapporteringsperiode, som kredittvurderingsbyråer skal offentliggjøre i samsvar med artikkel 11 nr. 2 og vedlegg I avsnitt E del II nr. 1,

    • d) vurderingen av om kredittvurderingsmetoder oppfyller kravene i artikkel 8 nr. 3,

    • e) innholdet i og formatet for kredittvurderingsbyråers periodiske rapportering av kredittvurderingsopplysninger for at ESMA skal kunne føre løpende tilsyn.

  • 5. ESMA skal hvert år, og første gang senest 1. januar 2012, offentliggjøre en rapport om anvendelsen av denne forordning. Rapporten skal særlig inneholde en vurdering av hvordan kredittvurderingsbyråene som er registrert i samsvar med denne forordning, gjennomfører vedlegg I.

  • 6. ESMA skal hvert år framlegge for Europaparlamentet, Rådet og Kommisjonen en rapport om tilsynstiltak som er truffet og sanksjoner som er ilagt av ESMA i henhold til denne forordning, herunder overtredelsesgebyrer og tvangsmulkter.

  • 7. ESMA skal samarbeide med EBA og EIOPA når den utfører sine oppgaver, og skal rådspørre EBA og EIOPA før den utsteder og ajourfører retningslinjer og framlegger utkast til tekniske reguleringsstandarder nevnt i nr. 2-4.

• 10) Ny artikkel skal lyde:

  «Artikkel 22a

  Undersøkelse av om forpliktelsen til etterkontroll overholdes

  • 1. I forbindelse med sitt løpende tilsyn med kredittvurderingsbyråer som er registrert i henhold til denne forordning, skal ESMA regelmessig undersøke om artikkel 8 nr. 3 overholdes.

  • 2. Uten at det berører artikkel 23, skal ESMA også i forbindelse med undersøkelsen nevnt i nr. 1 gjøre følgende:

    • a) kontrollere kredittvurderingsbyråenes utførelse av etterkontroll,

    • b) analysere resultatene av etterkontrollen, og

    • c) kontrollere at kredittvurderingsbyråene har innført prosesser for å ta hensyn til resultatene av etterkontrollen i sine vurderingsmetoder.»

• 11) Artikkel 23-27 skal lyde:

  «Artikkel 23

  Ingen inngripen i innholdet i kredittvurderinger eller kredittvurderingsmetodene

  Når de utfører sine oppgaver i henhold til denne forordning, skal verken ESMA, Kommisjonen eller offentlige myndigheter i medlemsstatene gripe inn i innholdet i kredittvurderinger eller kredittvurderingsmetodene.

  Artikkel 23a

  Utøvelse av den myndighet som er omhandlet i artikkel 23b-23d

  Den myndighet som i henhold til artikkel 23b-23d er gitt ESMA, en tjenestemann eller en annen person med fullmakt fra ESMA, skal ikke anvendes til å kreve offentliggjøring av opplysninger eller dokumenter som er underlagt taushetsplikt.

  Artikkel 23b

  Anmodning om opplysninger

  • 1. For at ESMA skal kunne utføre sine oppgaver i henhold til denne forordning, kan den gjennom en enkel anmodning eller en beslutning kreve alle nødvendige opplysninger fra kredittvurderingsbyråer, personer som deltar i kredittvurderingsvirksomhet, kredittvurderte enheter og tilknyttede tredjemenn, tredjemenn som kredittvurderingsbyråene har utkontraktert visse driftsfunksjoner eller oppgaver til, og personer som på annen nær og vesentlig måte har forbindelse til eller er tilknyttet kredittvurderingsbyråer eller kredittvurderingsvirksomhet.

  • 2. Når ESMA sender en enkel anmodning om opplysninger i henhold til nr. 1, skal ESMA

    • a) vise til denne artikkel som rettslig grunnlag for sin anmodning,

    • b) angi formålet med anmodningen,

    • c) angi nærmere hvilke opplysninger som kreves,

    • d) fastsette en frist for når opplysningene skal gis,

    • e) underrette den person som anmodes om opplysningene, om at vedkommende ikke er forpliktet til å gi opplysningene, men at de opplysningene som gis frivillig som svar på anmodningen, ikke må være uriktige eller villedende,

    • f) angi de overtredelsesgebyrene som er fastsatt i artikkel 36a, sammenholdt med vedlegg III avsnitt II nr. 7, dersom svarene på spørsmålene er uriktige eller villedende.

  • 3. Når ESMA ved en beslutning anmoder om opplysninger i henhold til nr. 1, skal ESMA

    • a) vise til denne artikkel som rettslig grunnlag for sin anmodning,

    • b) angi formålet med anmodningen,

    • c) angi nærmere hvilke opplysninger som kreves,

    • d) fastsette en frist for når opplysningene skal gis,

    • e) angi de tvangsmulktene som er fastsatt i artikkel 36b, når de ønskede opplysningene er ufullstendige,

    • f) angi de overtredelsesgebyrene som er fastsatt i artikkel 36a, sammenholdt med vedlegg III avsnitt II nr. 7, dersom svarene på spørsmålene er uriktige eller villedende, og

    • g) opplyse om retten til å anke beslutningen inn for klageinstansen og til å bringe beslutningen inn for Den europeiske unions domstol i samsvar med artikkel 60 og 61 i forordning (EU) nr. 1095/2010.

  • 4. De personene som er omhandlet i nr. 1, eller deres representanter, og, når det gjelder juridiske personer eller sammenslutninger som ikke er juridiske personer, de personene som i henhold til lov eller vedtekter har fullmakt til å representere dem, skal gi de ønskede opplysningene. Advokater med behørig fullmakt kan gi opplysningene på vegne av sine klienter. Klientene har det fulle ansvar dersom opplysningene som gis, er ufullstendige, uriktige eller villedende.

  • 5. ESMA skal omgående oversende en kopi av den enkle anmodningen eller av sin beslutning til vedkommende myndighet i den medlemsstat der personene omhandlet i nr. 1 som er berørt av anmodningen om opplysninger, er bosatt eller etablert.

  Artikkel 23c

  Generell gransking

  • 1. For å utføre sine oppgaver i henhold til denne forordning kan ESMA gjennomføre nødvendig gransking av personene omhandlet i artikkel 23b nr. 1. For det formål skal tjenestemenn og andre personer med fullmakt fra ESMA ha myndighet til å

    • a) undersøke alle registre, data, framgangsmåter og alt annet materiale som har betydning for utførelsen av ESMAs oppgaver, uansett hvilket medium de er lagret på,

    • b) ta eller skaffe bekreftede kopier av eller utdrag fra slike registre, data, framgangsmåter og annet materiale,

    • c) innkalle personer som omhandlet i artikkel 23b nr. 1 eller deres representanter eller personale, og be dem om muntlige eller skriftlige forklaringer på forhold eller dokumenter som berører gjenstanden for og formålet med tilsynet, samt registrere svarene,

    • d) høre enhver fysisk eller juridisk person som går med på å bli spurt, for å samle inn opplysninger om gjenstanden for granskingen,

    • e) anmode om opplysninger om tele- og datatrafikk.

  • 2. De tjenestemenn og andre personer som har fullmakt fra ESMA til å gjennomføre granskingene nevnt i nr. 1, skal utøve sin myndighet mot framvisning av en skriftlig tillatelse med nærmere opplysninger om gjenstanden for og formålet med granskingen. I tillatelsen skal det også opplyses om tvangsmulktene omhandlet i artikkel 36b som får anvendelse dersom de registrene, dataene, framgangsmåtene eller ethvert annet materiale som kreves, ikke skaffes til veie eller er ufullstendige, eller svarene på spørsmål som er stilt til personene omhandlet i artikkel 23b nr. 1, ikke gis eller er ufullstendige, og de overtredelsesgebyrene som er fastsatt i artikkel 36a, sammenholdt med vedlegg III avsnitt II nr. 8, som får anvendelse dersom svarene på spørsmålene som er stilt til personene omhandlet i artikkel 23b nr. 1, er uriktige eller villedende.

  • 3. Personene omhandlet i artikkel 23b nr. 1 skal underkaste seg de granskingene som iverksettes på grunnlag av en beslutning truffet av ESMA. Beslutningen skal angi granskingens gjenstand og formål, de tvangsmulktene som er fastsatt i artikkel 36b, klageadgangen i henhold til forordning (EU) nr. 1095/2010 samt retten til å bringe beslutningen inn for Den europeiske unions domstol.

  • 4. I god tid før granskingen foretas skal ESMA underrette vedkommende myndighet i medlemsstaten der granskingen skal gjennomføres, om granskingen og om identiteten til de personene som har fullmakt til å gjennomføre den. Tjenestemenn hos vedkommende myndighet skal på anmodning fra ESMA bistå disse personene med fullmakt med å utføre sine oppgaver. Tjenestemenn hos vedkommende myndighet kan også på anmodning delta i granskingene.

  • 5. Dersom en anmodning om opplysninger om tele- eller datatrafikk i henhold til nr. 1 bokstav e) krever tillatelse fra en rettsmyndighet i samsvar med nasjonale regler, skal det søkes om slik tillatelse. Det kan også søkes om slik tillatelse som et forebyggende tiltak.

  • 6. Når det søkes om tillatelse som nevnt i nr. 5, skal den nasjonale rettsmyndighet kontrollere om ESMAs beslutning er ekte og at de planlagte tvangsmidlene verken er vilkårlige eller går for langt i forhold til gjenstanden for granskingene. Ved kontrollen av om tvangsmidlene står i forhold til formålet, kan den nasjonale rettsmyndighet be ESMA om nærmere forklaringer, særlig om grunnene til ESMAs mistanke om at denne forordning er overtrådt samt hvor alvorlig den antatte overtredelsen er og på hvilken måte den person som er gjenstand for tvangsmidlene, er innblandet. Den nasjonale rettsmyndighet skal imidlertid ikke vurdere nødvendigheten av granskingen på nytt eller kreve å få tilgang til opplysningene i ESMAs saksmappe. Lovligheten av ESMAs beslutning kan innklages bare for Den europeiske unions domstol etter framgangsmåten fastsatt i forordning (EU) nr. 1095/2010.

  Artikkel 23d

  Stedlig tilsyn

  • 1. For å utføre sine oppgaver i henhold til denne forordning kan ESMA gjennomføre alt nødvendig stedlig tilsyn i forretningslokalene som tilhører de juridiske personene omhandlet i artikkel 23b nr. 1. Dersom det er nødvendig for å utføre tilsynet på en riktig og effektiv måte, kan ESMA gjennomføre stedlig tilsyn uten forhåndsvarsel.

  • 2. Tjenestemenn og andre personer som ESMA har gitt fullmakt til å utføre stedlig tilsyn, skal ha tilgang til alle forretningslokaler og arealer som tilhører de juridiske personene som er gjenstand for ESMAs beslutning om gransking, og skal ha all den myndighet som er fastsatt i artikkel 23c nr. 1. De skal også ha myndighet til å forsegle alle forretningslokaler og bøker eller registre i det tidsrom og i det omfang det er nødvendig for tilsynet.

  • 3. Tjenestemenn og andre personer som har fullmakt fra ESMA til å utføre stedlig tilsyn, skal utøve sin myndighet mot framvisning av en skriftlig tillatelse med nærmere opplysninger om gjenstanden for og formålet med tilsynet og om tvangsmulktene omhandlet i artikkel 36b som får anvendelse dersom de berørte personene ikke underkaster seg tilsynet. I god tid før tilsynet skal ESMA underrette vedkommende myndighet i den medlemsstat der tilsynet skal utføres.

  • 4. De personene som er omhandlet i artikkel 23b nr. 1, skal underkaste seg det stedlige tilsynet som ESMA har beordret ved beslutning. Beslutningen skal angi tilsynets gjenstand og formål, fastsette datoen da det skal innledes og angi de tvangsmulktene som er fastsatt i artikkel 36b, klageadgangen i henhold til forordning (EU) nr. 1095/2010 samt retten til å bringe beslutningen inn for Den europeiske unions domstol. ESMA skal treffe slike beslutninger etter å ha rådspurt vedkommende myndighet i den medlemsstat der tilsynet skal utføres.

  • 5. Tjenestemenn fra og personer som har fullmakt fra eller er utpekt av vedkommende myndighet i den medlemsstat der tilsynet skal utføres, skal på anmodning fra ESMA aktivt bistå tjenestemennene og andre personer som har fullmakt fra ESMA. For dette formål skal de ha den myndighet som er fastsatt i nr. 2. Tjenestemenn hos vedkommende myndighet i den berørte medlemsstat kan på anmodning også delta i det stedlige tilsynet.

  • 6. ESMA kan også kreve at vedkommende myndigheter på ESMAs vegne utfører særlige granskingsoppgaver og stedlig tilsyn som fastsatt i denne artikkel og i artikkel 23c nr. 1. For det formål skal vedkommende myndigheter ha samme myndighet som ESMA, som fastsatt i denne artikkel og i artikkel 23c nr. 1.

  • 7. Når tjenestemenn fra og andre medfølgende personer som har fullmakt fra ESMA, fastslår at en person motsetter seg tilsyn som er pålagt i henhold til denne artikkel, skal vedkommende myndighet i den berørte medlemsstat yte den bistand som er nødvendig for at de skal kunne gjennomføre det stedlige tilsynet, og ved behov anmode om bistand fra ordensmakten eller en tilsvarende myndighet.

  • 8. Dersom det stedlige tilsynet som er fastsatt i nr. 1, eller bistanden fastsatt i nr. 7 krever tillatelse fra en rettsmyndighet i samsvar med nasjonale regler, skal det søkes om slik tillatelse. Det kan også søkes om slik tillatelse som et forebyggende tiltak.

  • 9. Når det søkes om tillatelse som nevnt i nr. 8, skal den nasjonale rettsmyndighet kontrollere om ESMAs beslutning er ekte og at de planlagte tvangsmidlene verken er vilkårlige eller går for langt i forhold til gjenstanden for tilsynet. Ved kontrollen av om tvangsmidlene står i forhold til formålet, kan den nasjonale rettsmyndighet be ESMA om nærmere forklaringer, særlig om grunnene til ESMAs mistanke om at denne forordning er overtrådt samt hvor alvorlig den antatte overtredelsen er og på hvilken måte den person som er gjenstand for tvangsmidlene, er innblandet. Den nasjonale rettsmyndighet skal imidlertid ikke vurdere nødvendigheten av tilsynet på nytt eller kreve å få tilgang til opplysningene i ESMAs saksmappe. Lovligheten av ESMAs beslutning kan innklages bare for Den europeiske unions domstol etter framgangsmåten fastsatt i forordning (EU) nr. 1095/2010.

  Artikkel 23e

  Saksbehandlingsregler for tilsynstiltak og overtredelsesgebyrer

  • 1. Dersom ESMA ved utførelsen av sine oppgaver i henhold til denne forordning fastslår at det er alvorlige indikasjoner på at det kan foreligge forhold som kan utgjøre en eller flere overtredelser som omhandlet i vedlegg III, skal ESMA utpeke en uavhengig gransker innenfor ESMA som skal utrede saken. Granskeren skal ikke være innblandet eller ha vært direkte eller indirekte innblandet i tilsynet med eller registreringen av det berørte kredittvurderingsbyrået, og skal utføre sine oppgaver uavhengig av ESMAs tilsynsstyre.

  • 2. Granskeren skal undersøke alle påståtte overtredelser, idet det tas hensyn til eventuelle merknader fra personer som er gjenstand for granskingen, og skal sende inn en fullstendig saksmappe med resultatene til ESMAs tilsynsstyre.

    For å utføre sine oppgaver kan granskeren utøve den myndighet til å kreve opplysninger som er omhandlet i artikkel 23b, og til å utføre gransking og stedlig tilsyn i samsvar med artikkel 23c og 23d. Når granskeren utøver denne myndighet, skal vedkommende overholde artikkel 23a.

    Når granskeren utfører sine oppgaver, skal vedkommende ha tilgang til alle dokumenter og opplysninger som ESMA har samlet inn i forbindelse med sin tilsynsvirksomhet.

  • 3. Når granskingen er avsluttet, skal granskeren før saksmappene med resultatene sendes inn til ESMAs tilsynsstyre, gi de personene som er gjenstand for granskingen, mulighet til å bli hørt om de forholdene som granskes. Granskeren skal bygge sine resultater bare på forhold som personene som er gjenstand for granskingen, har hatt mulighet til å uttale seg om.

    De berørte personers rett til forsvar skal sikres fullt ut under gransking i henhold til denne artikkel.

  • 4. Når granskeren sender inn saksmappen med resultatene til ESMAs tilsynsstyre, skal vedkommende underrette de personene som er gjenstand for granskingen, om dette. De personene som er gjenstand for gransking, skal ha rett til innsyn i saksmappen, med forbehold for andre personers rettmessige interesse av å bevare sine forretningshemmeligheter. Retten til innsyn i saksmappen skal ikke omfatte fortrolige opplysninger som gjelder tredjemann.

  • 5. På grunnlag av saksmappen med granskerens resultater og, dersom den berørte person anmoder om det, etter å ha hørt de personene som er gjenstand for gransking i samsvar med artikkel 25 og 36c, skal ESMAs tilsynsstyre avgjøre om en eller flere av overtredelsene oppført i vedlegg III er begått av de personene som har vært gjenstand for gransking, og skal i så fall treffe et tilsynstiltak i samsvar med artikkel 24 og ilegge et overtredelsesgebyr i samsvar med artikkel 36a.

  • 6. Granskeren skal ikke delta i ESMAs tilsynsstyres overveielser eller på annen måte gripe inn i ESMAs tilsynsstyres beslutningsprosess.

  • 7. Kommisjonen skal vedta ytterligere saksbehandlingsregler for utøvelse av myndighet til å ilegge overtredelsesgebyrer eller tvangsmulkter, herunder bestemmelser om rett til forsvar, midlertidige bestemmelser og inndrivelse av overtredelsesgebyrer og tvangsmulkter, og skal vedta nærmere regler for foreldelsesfristene for ilegging og håndheving av sanksjoner.

    Reglene nevnt i første ledd skal vedtas gjennom delegerte rettsakter i samsvar med artikkel 38a og på vilkårene i artikkel 38b og 38c.

  • 8. ESMA skal henvise saker til vedkommende nasjonale myndigheter for straffeforfølging dersom den ved utførelsen av sine oppgaver i henhold til denne forordning fastslår at det er alvorlige indikasjoner på at det kan foreligge forhold som kan være straffbare. ESMA skal dessuten avstå fra å ilegge overtredelsesgebyrer eller tvangsmulkter dersom det allerede foreligger en frifinnelse eller en fellende dom for identiske forhold eller for forhold som i det vesentlige er identiske, som er blitt rettskraftige som følge av en straffesak i henhold til nasjonal lovgivning.

  Artikkel 24

  ESMAs tilsynstiltak

  • 1. Dersom ESMAs tilsynsstyre i samsvar med artikkel 23e nr. 5 finner at et kredittvurderingsbyrå har begått en av overtredelsene oppført i vedlegg III, skal den treffe ett eller flere av følgende tiltak:

    • a) tilbakekalle kredittvurderingsbyråets registrering,

    • b) midlertidig forby kredittvurderingsbyrået å utstede kredittvurderinger med virkning i hele Unionen, til overtredelsen bringes til opphør,

    • c) midlertidig oppheve bruken, til reguleringsformål, av kredittvurderinger utstedt av kredittvurderingsbyrået med virkning i hele Unionen, til overtredelsen bringes til opphør,

    • d) kreve at kredittvurderingsbyrået bringer overtredelsen til opphør,

    • e) utstede offentlige kunngjøringer.

  • 2. Når ESMAs tilsynsstyre treffer beslutninger som omhandlet i nr. 1, skal det ta hensyn til overtredelsens art og alvor, idet det tas hensyn til følgende kriterier:

    • a) overtredelsens varighet og hyppighet,

    • b) hvorvidt overtredelsen har avdekket alvorlige eller systematiske svakheter i foretakets framgangsmåter, ledelsessystemer eller internkontroller,

    • c) hvorvidt overtredelsen har lettet, ført til eller på annen måte har forbindelse med økonomisk kriminalitet,

    • d) hvorvidt overtredelsen er begått forsettlig eller uaktsomt.

  • 3. Før ESMAs tilsynsstyre treffer beslutninger som omhandlet i nr. 1 bokstav a)-c), skal det underrette EBA og EIOPA om dette.

  • 4. Kredittvurderingene kan fortsatt brukes til reguleringsformål etter vedtakelsen av beslutningene nevnt i nr. 1 bokstav a) og c) i et tidsrom på høyst

    • a) ti virkedager fra den dag ESMAs beslutning offentliggjøres i henhold til nr. 5 dersom det finnes kredittvurderinger for samme finansielle instrument eller enhet utstedt av andre kredittvurderingsbyråer som er registrert i samsvar med denne forordning, eller

    • b) tre måneder fra den dag ESMAs beslutning offentliggjøres i henhold til nr. 5 dersom det ikke finnes kredittvurderinger for samme finansielle instrument eller enhet utstedt av andre kredittvurderingsbyråer som er registrert i samsvar med denne forordning.

      ESMAs tilsynsstyre kan forlenge tidsrommet nevnt i første ledd bokstav b), herunder på anmodning fra EBA eller EIOPA, med tre måneder unntaksvis i situasjoner som kan medføre markedsforstyrrelser eller påvirke den finansielle stabiliteten.

  • 5. ESMAs tilsynsstyre skal uten unødig opphold underrette det berørte kredittvurderingsbyrået om enhver beslutning som treffes i henhold til nr. 1, og skal meddele den til vedkommende myndigheter og vedkommende sektormyndigheter, Kommisjonen, EBA og EIOPA. ESMAs tilsynsstyre skal offentliggjøre enhver slik beslutning på sitt nettsted innen ti virkedager fra den datoen da den ble truffet.

    Når ESMAs tilsynsstyre offentliggjør sin beslutning som nevnt i første ledd, skal det også offentliggjøre at det berørte kredittvurderingsbyrået har rett til å påklage beslutningen og eventuelt at en slik klage er inngitt, med angivelse av at klagen ikke har oppsettende virkning samt at klageinstansen har mulighet til å utsette anvendelsen av den påklagede beslutningen i samsvar med artikkel 60 nr. 3 i forordning (EU) nr. 1095/2010.

  Artikkel 25

  Høring av de berørte personer

  • 1. Før ESMAs tilsynsstyre treffer en beslutning i henhold til artikkel 24 nr. 1, skal det gi de personene saken gjelder, mulighet til å bli hørt om ESMAs resultater. ESMAs tilsynsstyre skal bygge sine beslutninger bare på de resultatene som de personene saken gjelder, har hatt mulighet til å uttale seg om.

    Første ledd får ikke anvendelse dersom hastetiltak er nødvendige for å hindre at finanssystemet påføres betydelig og umiddelbar skade. I slike tilfeller kan ESMAs tilsynsstyre treffe en midlertidig beslutning og gi de berørte personer mulighet til å bli hørt så snart som mulig etter at beslutningen er truffet.

  • 2. Retten til forsvar for de personene saken gjelder, skal sikres fullt ut under saksbehandlingen. De skal ha rett til innsyn i ESMAs saksdokumenter, med forbehold for andre personers rettmessige interesse av å bevare sine forretningshemmeligheter. Retten til innsyn i saksdokumentene skal ikke omfatte fortrolige opplysninger.

  Artikkel 25a

  Vedkommende sektormyndigheter med ansvar for tilsynet med og håndhevingen av artikkel 4 nr. 1 (bruk av kredittvurderinger)

  Vedkommende sektormyndigheter skal ha ansvar for tilsynet med og håndhevingen av artikkel 4 nr. 1 i samsvar med det relevante sektorregelverket.

  Kapittel III

  Samarbeid mellom esma, vedkommende myndigheter og vedkommende sektormyndigheter

  Artikkel 26

  Plikt til å samarbeide

  ESMA, EBA, EIOPA, vedkommende myndigheter og vedkommende sektormyndigheter skal samarbeide når det er nødvendig med henblikk på denne forordning og det relevante sektorregelverket.

  Artikkel 27

  Utveksling av opplysninger

  • 1. ESMA, vedkommende myndigheter og vedkommende sektormyndigheter skal uten unødig opphold gi hverandre de opplysningene som kreves for at de skal kunne utføre sine oppgaver i henhold til denne forordning og det relevante sektorregelverket.

  • 2. ESMA kan gi videre til sentralbankene, Det europeiske system av sentralbanker og Den europeiske sentralbank, i deres egenskap av monetære myndigheter, til Det europeiske råd for systemrisiko og eventuelt til andre offentlige myndigheter med ansvar for å føre tilsyn med betalings- og oppgjørssystemer, fortrolige opplysninger til bruk ved utførelsen av deres oppgaver. Det er heller ikke noe til hinder for at slike myndigheter eller organer gir videre til ESMA de opplysningene ESMA måtte trenge for å utføre sine oppgaver i henhold til denne forordning.»

• 12) Artikkel 28 og 29 oppheves.

• 13) Artikkel 30-32 skal lyde:

  «Artikkel 30

  ESMAs delegering av oppgaver til vedkommende myndigheter

  • 1. Dersom det er nødvendig for å kunne utføre en tilsynsoppgave på riktig måte, kan ESMA delegere særlige tilsynsoppgaver til vedkommende myndighet i en medlemsstat i samsvar med retningslinjer utarbeidet av ESMA i henhold til artikkel 21 nr. 2. Slike særlige tilsynsoppgaver kan særlig omfatte myndighet til å anmode om opplysninger i samsvar med artikkel 23b og til å gjennomføre gransking og stedlig tilsyn i samsvar med artikkel 23d nr. 6.

  • 2. ESMA skal rådspørre den berørte vedkommende myndighet før en oppgave delegeres. Et slikt samråd skal gjelde

    • a) omfanget av den oppgaven som skal delegeres,

    • b) tidsplanen for utførelsen av oppgaven som skal delegeres, og

    • c) overføringen av nødvendige opplysninger fra og til ESMA.

  • 3. I samsvar med den forordning om avgifter som skal vedtas av Kommisjonen i henhold til artikkel 19 nr. 2, skal ESMA refundere de kostnadene som en vedkommende myndighet pådrar seg som følge av utførelsen av delegerte oppgaver.

  • 4. ESMA skal med passende mellomrom vurdere delegeringen nevnt i nr. 1 på nytt. En delegering av oppgaver kan til enhver tid tilbakekalles.

    En delegering av oppgaver skal ikke påvirke ESMAs ansvar og skal ikke begrense ESMAs mulighet til å gjennomføre og overvåke den delegerte virksomheten. Tilsynsoppgaver i henhold til denne forordning, herunder registreringsbeslutninger, sluttvurderinger og oppfølgingsbeslutninger, skal ikke delegeres.

  Artikkel 31

  Vedkommende myndigheters underretninger og anmodninger om utsettelse

  • 1. Dersom en vedkommende myndighet i en medlemsstat anser at handlinger som er i strid med denne forordning, utføres eller er blitt utført på denne medlemsstatens eller en annen medlemsstats område, skal den så nøyaktig som mulig underrette ESMA om dette. Dersom vedkommende myndighet anser det hensiktsmessig for granskingsformål, kan den også foreslå at ESMA skal vurdere behovet for å anvende den myndighet som er omhandlet i artikkel 23b og 23c, overfor et kredittvurderingsbyrå som er innblandet i slike handlinger.

    ESMA skal treffe egnede tiltak. Den skal underrette vedkommende meldermyndighet om resultatet, og i den grad det er mulig også om eventuelle viktige forhold i sakens videre utvikling.

  • 2. Uten at det berører underretningsplikten omhandlet i nr. 1, kan vedkommende meldermyndighet i en medlemsstat, dersom den anser at et registrert kredittvurderingsbyrå hvis kredittvurderinger brukes på denne medlemsstatens område, ikke oppfyller de forpliktelsene som følger av denne forordning, og at overtredelsene er tilstrekkelig alvorlige og vedvarende til å ha en vesentlig innvirkning på investorvernet eller finanssystemets stabilitet i denne medlemsstaten, anmode om at ESMA for de finansinstitusjonene og andre enheter som er nevnt i artikkel 4 nr. 1, midlertidig opphever bruken, til reguleringsformål, av kredittvurderinger utstedt av det berørte kredittvurderingsbyrået. Vedkommende meldermyndighet skal gi ESMA en fullstendig begrunnelse for anmodningen.

    Dersom ESMA ikke anser anmodningen som begrunnet, skal den skriftlig underrette vedkommende meldermyndighet om dette og gi en begrunnelse. Dersom ESMA anser anmodningen som begrunnet, skal den treffe egnede tiltak for å løse problemet.

  Artikkel 32

  Taushetsplikt

  • 1. Taushetsplikt skal gjelde ESMA, vedkommende myndigheter og alle personer som arbeider eller har arbeidet for ESMA, for vedkommende myndigheter eller for andre personer som ESMA har delegert oppgaver til, herunder revisorer og sakkyndige som har inngått en avtale med ESMA. De opplysningene som omfattes av taushetsplikten, skal ikke gis videre til noen annen person eller myndighet, unntatt når dette er nødvendig i forbindelse med rettergang.

  • 2. Alle opplysninger som i henhold til denne forordning mottas av eller utveksles mellom ESMA, vedkommende myndigheter, vedkommende sektormyndigheter eller andre myndigheter og organer nevnt i artikkel 27 nr. 2, skal anses som fortrolige, unntatt når ESMA eller den berørte vedkommende myndighet eller en annen berørt myndighet eller et berørt organ på det tidspunkt de oversender opplysningene angir at de kan gis videre, eller når dette er nødvendig i forbindelse med rettergang.»

• 14) Artikkel 33 oppheves.

• 15) Artikkel 34 og 35 skal lyde:

  «Artikkel 34

  Avtale om utveksling av opplysninger

  ESMA kan inngå samarbeidsavtaler om utveksling av opplysninger med tilsynsmyndigheter i tredjestater bare dersom opplysningene som gis videre, omfattes av garantier for taushetsplikt som minst tilsvarer dem som er nevnt i artikkel 32.

  Slik utveksling av opplysninger skal være til bruk for ESMA eller nevnte tilsynsmyndigheter ved utførelsen av deres oppgaver.

  Når det gjelder overføring av personopplysninger til en tredjestat, skal ESMA anvende europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 45/2001 av 18. desember 2000 om personvern i forbindelse med behandling av personopplysninger i Fellesskapets institusjoner og organer og om fri utveksling av slike opplysninger180.

  Artikkel 35

  Utlevering av opplysninger fra tredjestater

  ESMA kan gi videre opplysninger den har mottatt fra en tilsynsmyndighet i en tredjestat, bare dersom ESMA eller en vedkommende myndighet har fått uttrykkelig samtykke fra tilsynsmyndigheten som har oversendt opplysningene, og eventuelt bare for de formålene tilsynsmyndigheten har gitt samtykke til, eller dersom dette er nødvendig i forbindelse med rettergang.»

• 16) Overskriften til avdeling IV kapittel I, «Sanksjoner, komitéframgangsmåte og rapportering», erstattes med overskriften «Sanksjoner, overtredelsesgebyrer, tvangsmulkter, komitéframgangsmåte, delegert myndighet og rapportering».

• 17) I artikkel 36 skal første og annet ledd lyde:

  «Medlemsstatene skal fastsette bestemmelser om sanksjoner som får anvendelse ved overtredelser av artikkel 4 nr. 1, og skal treffe alle nødvendige tiltak for å sikre at de gjennomføres. De fastsatte sanksjonene skal være virkningsfulle, stå i forhold til overtredelsen og virke avskrekkende.

  Medlemsstatene skal sikre at vedkommende sektormyndighet offentliggjør alle sanksjoner som er ilagt for overtredelse av artikkel 4 nr. 1, med mindre slik offentliggjøring kan skape alvorlig uro i finansmarkedene eller påføre de berørte parter uforholdsmessig stor skade.»

• 18) Nye artikler skal lyde:

  «Artikkel 36a

  Overtredelsesgebyrer

  • 1. Dersom ESMAs tilsynsstyre i samsvar med artikkel 23e nr. 5 fastslår at et kredittvurderingsbyrå forsettlig eller uaktsomt har gjort seg skyldig i en av overtredelsene som er oppført i vedlegg III, skal det treffe beslutning om å ilegge et overtredelsesgebyr i samsvar med nr. 2.

    Et kredittvurderingsbyrå skal anses for å ha begått en overtredelse forsettlig dersom ESMA oppdager objektive faktorer som viser at kredittvurderingsbyrået eller dets øverste ledelse med vilje har begått overtredelsen.

  • 2. Grunnbeløpene for de overtredelsesgebyrene som er omhandlet i nr. 1, skal ligge innenfor følgende grenser:

    • a) for overtredelser omhandlet i vedlegg III avsnitt I nr. 1-5, 11-15, 19, 20, 23, 28, 30, 32, 33, 35, 41, 43, 50 og 51 skal overtredelsesgebyrene være på minst 500 000 euro og høyst 750 000 euro,

    • b) for overtredelser omhandlet i vedlegg III avsnitt I nr. 6-8, 16-18, 21, 22, 24, 25, 27, 29, 31, 34, 37-40, 42, 45-47, 48, 49, 52 og 54 skal overtredelsesgebyrene være på minst 300 000 euro og høyst 450 000 euro,

    • c) for overtredelser omhandlet i vedlegg III avsnitt I nr. 9, 10, 26, 36, 44 og 53 skal overtredelsesgebyrene være på minst 100 000 euro og høyst 200 000 euro,

    • d) for overtredelser omhandlet i vedlegg III avsnitt II nr. 1, 6, 7 og 8 skal overtredelsesgebyrene være på minst 50 000 euro og høyst 150 000 euro,

    • e) for overtredelser omhandlet i vedlegg III avsnitt II nr. 2, 4 og 5 skal overtredelsesgebyrene være på minst 25 000 euro og høyst 75 000 euro,

    • f) for overtredelser omhandlet i vedlegg III avsnitt II nr. 3 skal overtredelsesgebyrene være på minst 10 000 euro og høyst 50 000 euro,

    • g) for overtredelser omhandlet i vedlegg III avsnitt III nr. 1-3 og 11 skal overtredelsesgebyrene være på minst 150 000 euro og høyst 300 000 euro,

    • h) for overtredelser omhandlet i vedlegg III avsnitt III nr. 4, 6, 8 og 10 skal overtredelsesgebyrene være på minst 90 000 euro og høyst 200 000 euro,

    • i) for overtredelser omhandlet i vedlegg III avsnitt III nr. 5, 7 og 9 skal overtredelsesgebyrene være på minst 40 000 euro og høyst 100 000 euro.

      Ved avgjørelse av om grunnbeløpet for overtredelsesgebyrene bør ligge i den lavere, midtre eller øvre delen av skalaen fastsatt i første ledd, skal ESMA ta hensyn til det berørte kredittvurderingsbyråets omsetning i foregående regnskapsår. Grunnbeløpet skal ligge i den lave enden av skalaen for kredittvurderingsbyråer med en årsomsetning på under 10 millioner euro, i den midtre delen av skalaen for kredittvurderingsbyråer med en årsomsetning på mellom 10 og 50 millioner euro og i den øvre delen av skalaen for kredittvurderingsbyråer med en årsomsetning på over 50 millioner euro.

  • 3. De grunnbeløpene som er fastsatt innenfor grensene angitt i nr. 2, skal ved behov justeres, idet det tas hensyn til skjerpende eller formildende omstendigheter i samsvar med de relevante koeffisientene fastsatt i vedlegg IV.

    De relevante skjerpende koeffisientene skal anvendes hver for seg på grunnbeløpet. Dersom flere enn én skjerpende koeffisient får anvendelse, skal forskjellen mellom grunnbeløpet og det beløpet som følger av anvendelsen av hver enkelt skjerpende koeffisient, legges til grunnbeløpet.

    De relevante formildende koeffisientene skal anvendes hver for seg på grunnbeløpet. Dersom flere enn én formildende koeffisient får anvendelse, skal forskjellen mellom grunnbeløpet og det beløpet som følger av anvendelsen av hver enkelt formildende koeffisient, trekkes fra grunnbeløpet.

  • 4. Uten hensyn til nr. 2 og 3 skal overtredelsesgebyret utgjøre høyst 20 % av det berørte kredittvurderingsbyråets årsomsetning i foregående regnskapsår, men dersom kredittvurderingsbyrået direkte eller indirekte har hatt økonomisk fortjeneste på grunn av overtredelsen, skal overtredelsesgebyret minst tilsvare denne økonomiske fortjenesten.

    Dersom en handling eller en unnlatelse fra et kredittvurderingsbyrås side utgjør flere enn én av de overtredelsene som er oppført i vedlegg III, skal bare det høyeste overtredelsesgebyret beregnet i samsvar med nr. 2 og 3 i tilknytning til en av disse overtredelsene, anvendes.

  Artikkel 36b

  Tvangsmulkter

  • 1. ESMAs tilsynsstyre skal treffe beslutning om at det skal ilegges tvangsmulkter for å tvinge

    • a) et kredittvurderingsbyrå til å bringe en overtredelse til opphør i samsvar med en beslutning i henhold til artikkel 24 nr. 1 bokstav d),

    • b) en person som nevnt i artikkel 23b nr. 1 til å framlegge fullstendige opplysninger som er blitt krevd ved beslutning i henhold til artikkel 23b,

    • c) en person som nevnt i artikkel 23b nr. 1 til å underkaste seg gransking og særlig til å framlegge fullstendige registre, data, framgangsmåter eller ethvert annet ønsket materiale samt utfylle og korrigere andre opplysninger i forbindelse med en gransking som er iverksatt ved en beslutning i henhold til artikkel 23c,

    • b) en person som nevnt i artikkel 23b nr. 1 til å underkaste seg stedlig tilsyn som er pålagt ved en beslutning i henhold til artikkel 23d.

  • 2. En tvangsmulkt skal være virkningsfull og stå i rimelig forhold til overtredelsen. Tvangsmulkten skal ilegges for hver dag fram til kredittvurderingsbyrået eller den berørte person oppfyller den relevante beslutningen omhandlet i nr. 1.

  • 3. Uten hensyn til nr. 2 skal beløpet for tvangsmulkten utgjøre 3 % av gjennomsnittlig daglig omsetning i foregående regnskapsår eller, når det gjelder fysiske personer, 2 % av gjennomsnittlig daglig inntekt i foregående kalenderår. Beløpet skal beregnes fra den dato som er angitt i beslutningen om å ilegge tvangsmulkten.

  • 4. En tvangsmulkt skal ilegges for et tidsrom på høyst seks måneder etter underretningen om ESMAs beslutning.

  Artikkel 36c

  Høring av personene saken gjelder

  • 1. Før ESMAs tilsynsstyre treffer beslutning om å ilegge overtredelsesgebyr og/eller tvangsmulkt i henhold til artikkel 36a eller artikkel 36b nr. 1 bokstav a)-d), skal det gi de personene saken gjelder, mulighet til å bli hørt om ESMAs resultater. ESMAs tilsynsstyre skal bygge sine beslutninger bare på de resultatene som de personene saken gjelder, har hatt mulighet til å uttale seg om.

  • 2. Retten til forsvar for de personene saken gjelder, skal sikres fullt ut under saksbehandlingen. De skal ha rett til innsyn i ESMAs saksdokumenter, med forbehold for andre personers rettmessige interesse av å bevare sine forretningshemmeligheter. Retten til innsyn i saksmappen skal ikke omfatte fortrolige opplysninger eller ESMAs interne forberedende dokumenter.

  Artikkel 36d

  Offentliggjøring, art, håndheving og ilegging av overtredelsesgebyrer og tvangsmulkter

  • 1. ESMA skal offentliggjøre alle overtredelsesgebyrer og tvangsmulkter som er ilagt i henhold til artikkel 36a og 36b, med mindre slik offentliggjøring kan skape alvorlig uro i finansmarkedene eller påføre berørte parter uforholdsmessig stor skade.

  • 2. Overtredelsesgebyrer og tvangsmulkter som er ilagt i henhold til artikkel 36a og 36b, skal være av administrativ art.

  • 3. Overtredelsesgebyrer og tvangsmulkter som er ilagt i henhold til artikkel 36a og 36b, skal kunne tvangsfullbyrdes.

    Tvangsfullbyrdelsen skal følge de gjeldende privatrettslige regler i den stat på hvis territorium tvangsfullbyrdelsen skjer. Vedtaket om tvangsfullbyrdelsen skal vedlegges beslutningen uten andre formaliteter enn kontroll av tvangsgrunnlagets ekthet ved den myndighet som hver medlemsstats regjering skal utpeke for det formål, og skal gjøres kjent for ESMA og Den europeiske unions domstol.

    Når disse formalitetene er oppfylt på anmodning fra den berørte part, kan sistnevnte gjennomføre tvangsfullbyrdelsen i samsvar med nasjonal lovgivning ved å bringe saken inn for vedkommende organ.

    Tvangsfullbyrdelsen kan utsettes bare etter beslutning truffet av Den europeiske unions domstol. Klager over påståtte uregelmessigheter i forbindelse med gjennomføringen av tvangsfullbyrdelser skal imidlertid være underlagt nasjonale domstolers domsmyndighet.

  • 4. Beløpene for overtredelsesgebyrer og tvangsmulkter skal overføres til Den europeiske unions alminnelige budsjett.

  Artikkel 36e

  Prøving ved Den europeiske unions domstol

  Den europeiske unions domstol skal ha full domsmyndighet til å prøve ESMAs beslutninger om ilegging av overtredelsesgebyr eller tvangsmulkt. Den kan oppheve, redusere eller øke overtredelsesgebyret eller tvangsmulkten.»

• 19) Artikkel 37 skal lyde:

  «Artikkel 37

  Endring av vedlegg

  For å ta hensyn til utviklingen i finansmarkedene, herunder den internasjonale utvikling, særlig i forbindelse med nye finansielle instrumenter, kan Kommisjonen ved hjelp av delegerte rettsakter i samsvar med artikkel 38a og på vilkårene i artikkel 38b og 38c vedta tiltak for å endre vedleggene, unntatt vedlegg III.»

• 20) Artikkel 38 nr. 2 oppheves.

• 21) Nye artikler skal lyde:

  «Artikkel 38a

  Utøvelse av delegert myndighet

  • 1. Myndigheten til å vedta de delegerte rettsaktene nevnt i artikkel 5 nr. 6 tredje ledd, artikkel 19 nr. 2, artikkel 23e nr. 7 og artikkel 37 skal gis Kommisjonen for en periode på fire år fra 1. juni 2011. Kommisjonen skal utarbeide en rapport om den delegerte myndigheten senest seks måneder før utløpet av fireårsperioden. Den delegerte myndigheten skal forlenges automatisk med perioder av samme varighet med mindre Europaparlamentet eller Rådet tilbakekaller den i samsvar med artikkel 38b.

  • 2. Så snart Kommisjonen vedtar en delegert rettsakt, skal den underrette Europaparlamentet og Rådet samtidig om dette.

  • 3. Myndigheten til å vedta delegerte rettsakter gis Kommisjonen med forbehold for vilkårene fastsatt i artikkel 38b og 38c.

  Artikkel 38b

  Tilbakekalling av delegert myndighet

  • 1. Den delegerte myndigheten nevnt i artikkel 5 nr. 6 tredje ledd, artikkel 19 nr. 2, artikkel 23e nr. 7 og artikkel 37 kan når som helst tilbakekalles av Europaparlamentet eller Rådet.

  • 2. Institusjonen som har innledet en intern framgangsmåte for å beslutte om en delegert myndighet skal tilbakekalles, skal bestrebe seg på å underrette den andre institusjonen og Kommisjonen i rimelig tid før endelig beslutning treffes, med angivelse av hvilken delegert myndighet som kan bli tilbakekalt.

  • 3. Beslutningen om tilbakekalling innebærer at den delegerte myndigheten som angis i beslutningen, opphører å gjelde. Den får anvendelse umiddelbart eller på et senere tidspunkt angitt i beslutningen. Den berører ikke gyldigheten av delegerte rettsakter som allerede er trådt i kraft. Den skal kunngjøres i Den europeiske unions tidende.

  Artikkel 38c

  Innsigelser mot delegerte rettsakter

  • 1. Europaparlamentet eller Rådet kan gjøre innsigelse mot en delegert rettsakt innen en frist på tre måneder fra den dag underretningen ble gitt.

    På Europaparlamentets eller Rådets initiativ forlenges denne fristen med tre måneder.

  • 2. Dersom verken Europaparlamentet eller Rådet har gjort innsigelse mot den delegerte rettsakten innen fristen nevnt i nr. 1, skal den kunngjøres i Den europeiske unions tidende og tre i kraft den dag som angis der.

    Den delegerte rettsakten kan kunngjøres i Den europeiske unions tidende og tre i kraft før utløpet av nevnte frist dersom både Europaparlamentet og Rådet har underrettet Kommisjonen om at de ikke har til hensikt å gjøre innsigelse.

  • 3. Dersom Europaparlamentet eller Rådet gjør innsigelse mot den delegerte rettsakten innen fristen nevnt i nr. 1, trer den ikke i kraft. I samsvar med artikkel 296 i traktaten om Den europeiske unions virkemåte skal institusjonen som gjør innsigelse mot den delegerte rettsakten, grunngi dette.»

• 22) I artikkel 39 gjøres følgende endringer:

  • a) Nr. 2 oppheves.

  • b) Nr. 3 skal lyde:

    • «3. Innen 1. juli 2011 skal Kommisjonen på bakgrunn av utviklingen av rammereglene for regulering av og tilsyn med kredittvurderingsbyråer i tredjestater framlegge en rapport for Europaparlamentet og Rådet om virkningene av denne utviklingen og av overgangsbestemmelsene nevnt i artikkel 40 på stabiliteten i Unionens finansmarkeder.»

• 23) Ny artikkel skal lyde:

  «Artikkel 39a

  Rapport fra ESMA

  Innen 31. desember 2011 skal ESMA vurdere behovene for personale og ressurser i forbindelse med den myndighet og de oppgaver som den får i henhold til denne forordning, og framlegge en rapport for Europaparlamentet, Rådet og Kommisjonen.»

• 24) I artikkel 40 skal tredje ledd lyde:

  «Eksisterende kredittvurderingsbyråer kan fortsette å utstede kredittvurderinger som kan brukes til reguleringsformål av finansinstitusjonene og andre enheter nevnt i artikkel 4 nr. 1, med mindre de får avslag på registreringen. Når en registrering avslås, får artikkel 24 nr. 4 og 5 anvendelse.»

• 25) Ny artikkel skal lyde:

  «Artikkel 40a

  Overgangsbestemmelser i forbindelse med ESMA

  • 1. All myndighet og alle oppgaver i forbindelse med tilsyns- og håndhevingsvirksomhet på området kredittvurderingsbyråer som ble gitt til vedkommende myndigheter, uavhengig av om de opptrer som hjemstatens vedkommende myndigheter eller ikke, og til tilsynskollegier (heretter kalt «kollegier») når slike er opprettet, skal opphøre 1. juli 2011.

    En søknad om registrering som er mottatt av hjemstatens vedkommende myndigheter eller det berørte kollegiet innen 7. september 2010, skal imidlertid ikke oversendes til ESMA, og beslutningen om å registrere eller om å avslå registrering skal treffes av disse myndighetene og det berørte kollegiet.

  • 2. Uten at det berører nr. 1 annet ledd, skal ESMA på datoen nevnt i nr. 1 overta alle saksmapper og arbeidsdokumenter i forbindelse med tilsyns- og håndhevingsvirksomhet på området kredittvurderingsbyråer, herunder eventuelle pågående undersøkelser og håndhevingstiltak, eller bekreftede kopier av slike.

  • 3. Vedkommende myndigheter og kollegier nevnt i nr. 1 skal sikre at eksisterende dokumentasjon og arbeidsdokumenter, eller bekreftede kopier av slike, overføres til ESMA så snart som mulig og senest 1. juli 2011. Nevnte vedkommende myndigheter og kollegier skal også gi ESMA all nødvendig bistand og rådgivning for å lette en effektiv overføring og videreføring av tilsyns- og håndhevingsvirksomhet på området kredittvurderingsbyråer.

  • 4. ESMA er rettsetterfølgeren til vedkommende myndigheter og kollegier nevnt i nr. 1 i forvaltningssaker eller ved rettergang som følge av tilsyns- og håndhevingsvirksomhet utøvd av nevnte vedkommende myndigheter og kollegier i forbindelse med forhold som omfattes av denne forordning.

  • 5. Enhver registrering av et kredittvurderingsbyrå i samsvar med avdeling III kapittel I som er foretatt av en vedkommende myndighet nevnt i nr. 1 i denne artikkel, skal fortsatt være gyldig etter at myndigheten er overført til ESMA.

  • 6. Innen 1. juli 2014 og innenfor rammen av sitt løpende tilsyn skal ESMA foreta minst én kontroll av alle kredittvurderingsbyråer som omfattes av dens tilsynsmyndighet.»

• 26) Vedlegg I endres i samsvar med vedlegg I til denne forordning.

• 27) Vedleggene i vedlegg II til denne forordning tilføyes.

Artikkel 2

Ikrafttredelse

Denne forordning trer i kraft dagen etter at den er kunngjort i Den europeiske unions tidende.

Denne forordning er bindende i alle deler og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater.

Utferdiget i Strasbourg, 11. mai 2011.

Vedlegg I

I vedlegg I til forordning (EF) nr. 1060/2009 gjøres følgende endringer:

• 1) I avsnitt A nr. 2 skal siste ledd lyde:

  «Uttalelser fra de uavhengige medlemmene av styret eller tilsynsorganet om forholdene nevnt i bokstav a)-d), skal regelmessig framlegges for styret eller tilsynsorganet og på anmodning gjøres tilgjengelige for ESMA.»

• 2) I avsnitt B nr. 8 skal første ledd lyde:

  • «8. Dokumentasjonen og revisjonssporene nevnt i nr. 7 skal oppbevares i det registrerte kredittvurderingsbyråets lokaler i minst fem år og på anmodning stilles til rådighet for ESMA.»

• 3) I avsnitt E del II nr. 2 skal første ledd lyde:

  • «2. Hvert år gis følgende opplysninger:

    • a) en liste over kredittvurderingsbyråets 20 største kunder etter inntekten de står for,

    • b) en liste over de av kredittvurderingsbyråets kunder hvis bidrag til den vekst som er skapt i byråets inntekt i foregående regnskapsår, oversteg veksten i byråets samlede inntekt i det året med en faktor på over 1,5. Disse kundene skal oppføres på listen bare dersom de i det aktuelle året sto for over 0,25 % av kredittvurderingsbyråets samlede inntekt på verdensplan, og

    • c) en liste over kredittvurderinger som er utstedt i løpet av året, med angivelse av andelen av kredittvurderinger utstedt uoppfordret.»

Vedlegg II

I forordning (EF) nr. 1060/2009 skal nye vedlegg lyde:

«Vedlegg III

Liste over overtredelser nevnt i artikkel 24 nr. 1 og artikkel 36a nr. 1

• I. Overtredelser i forbindelse med interessekonflikter, organisatoriske eller operasjonelle krav

  • 1. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 4 nr. 3 dersom det godkjenner kredittvurderinger utstedt i tredjestater uten at vilkårene i nevnte nummer er oppfylt, med mindre kredittvurderingsbyrået ikke har kjennskap til eller kontroll over årsaken til overtredelsen.

  • 2. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 4 nr. 4 annet ledd dersom det bruker godkjenningen av en kredittvurdering utstedt i en tredjestat med sikte på å omgå kravene i denne forordning.

  • 3. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 6 nr. 2, sammenholdt med vedlegg I avsnitt A nr. 1, dersom det ikke oppretter et styre eller tilsynsorgan.

  • 4. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 6 nr. 2, sammenholdt med vedlegg I avsnitt A nr. 2 første ledd, dersom det ikke sikrer at dets forretningsinteresser ikke påvirker uavhengigheten og nøyaktigheten i kredittvurderingsvirksomheten på en negativ måte.

  • 5. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 6 nr. 2, sammenholdt med vedlegg I avsnitt A nr. 2 annet ledd, dersom det utnevner en øverste ledelse som ikke har god vandel og tilstrekkelig kunnskap og erfaring, eller ikke kan sikre en sunn og fornuftig ledelse av kredittvurderingsbyrået.

  • 6. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 6 nr. 2, sammenholdt med vedlegg I avsnitt A nr. 2 tredje ledd, dersom det ikke utnevner det påkrevde antall uavhengige medlemmer av styret eller tilsynsorganet.

  • 7. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 6 nr. 2, sammenholdt med vedlegg I avsnitt A nr. 2 fjerde ledd, dersom det for styret eller tilsynsorganets uavhengige medlemmer innfører et godtgjøringssystem som er knyttet til kredittvurderingsbyråets driftsresultater, eller som ikke er fastsatt på en måte som sikrer at vedkommende er uavhengig i sine vurderinger, dersom det fastsetter en mandatperiode for styret eller tilsynsorganets uavhengige medlemmer på mer enn fem år eller slik at mandatperioden kan fornyes, eller dersom det avsetter et uavhengig medlem av styret eller tilsynsorganet i andre tilfeller enn ved forsømmelser eller utilstrekkelig faglig innsats.

  • 8. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 6 nr. 2, sammenholdt med vedlegg I avsnitt A nr. 2 femte ledd, dersom det utnevner medlemmer av styret eller tilsynsorganet som ikke har tilstrekkelig sakkunnskap om finansielle tjenester, eller, i tilfeller der kredittvurderingsbyrået utsteder kredittvurderinger av strukturerte finansielle instrumenter, dersom det ikke utnevner minst ett uavhengig medlem og et annet medlem av styret eller tilsynsorganet som har inngående kunnskap om og erfaring på ledelsesnivå med markedene for strukturerte finansielle instrumenter.

  • 9. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 6 nr. 2, sammenholdt med vedlegg I avsnitt A nr. 2 sjette ledd, dersom det ikke sikrer at styrets eller tilsynsorganets uavhengige medlemmer utfører overvåkingsoppgavene i forbindelse med ethvert forhold nevnt i sjette ledd i nevnte nummer.

  • 10. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 6 nr. 2, sammenholdt med vedlegg I avsnitt A nr. 2 sjuende ledd, dersom det ikke sikrer at styrets eller tilsynsorganets uavhengige medlemmer uttaler seg om forholdene nevnt i sjette ledd i nevnte nummer til styret eller tilsynsorganet eller gjør disse uttalelsene tilgjengelige for ESMA på anmodning.

  • 11. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 6 nr. 2, sammenholdt med vedlegg I avsnitt A nr. 3, dersom det ikke innfører passende retningslinjer og rutiner for å sikre at det oppfyller sine forpliktelser i henhold til denne forordning.

  • 12. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 6 nr. 2, sammenholdt med vedlegg I avsnitt A nr. 4, dersom det ikke har god forvaltnings- og regnskapspraksis, internkontrollordninger, effektive framgangsmåter for risikovurdering og effektive kontroll- og sikkerhetsordninger for databehandlingssystemer, eller dersom det ikke gjennomfører og opprettholder framgangsmåter for beslutningstaking eller organisasjonsstrukturer slik det kreves i nevnte nummer.

  • 13. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 6 nr. 2, sammenholdt med vedlegg I avsnitt A nr. 5, dersom det ikke innfører og opprettholder en permanent og effektiv avdeling for kontroll med overholdelse, som opptrer uavhengig.

  • 14. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 6 nr. 2, sammenholdt med vedlegg I avsnitt A nr. 6 første ledd, dersom det ikke sikrer oppfyllelse av vilkårene som gjør det mulig for avdelingen for kontroll med overholdelse å ivareta sine ansvarsområder på en korrekt og uavhengig måte, som omhandlet i første ledd i nevnte nummer.

  • 15. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 6 nr. 2, sammenholdt med vedlegg I avsnitt A nr. 7, dersom det ikke oppretter hensiktsmessige og effektive organisatoriske og administrative ordninger med sikte på å hindre, påvise, løse eller håndtere samt opplyse om eventuelle interessekonflikter som nevnt i vedlegg I avsnitt B nr. 1, eller dersom det ikke sørger for å dokumentere alle betydelige trusler mot uavhengigheten i kredittvurderingsvirksomheten, herunder mot reglene for kredittvurderingsanalytikere nevnt i vedlegg I avsnitt C, samt de forholdsreglene som anvendes for å redusere disse truslene.

  • 16. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 6 nr. 2, sammenholdt med vedlegg I avsnitt A nr. 8, dersom det ikke bruker hensiktsmessige systemer, ressurser og framgangsmåter for å sikre kontinuitet og regelmessighet i utøvelsen av kredittvurderingsvirksomheten.

  • 17. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 6 nr. 2, sammenholdt med vedlegg I avsnitt A nr. 9, dersom det ikke oppretter en kontrollfunksjon som

    • a) har ansvar for regelmessig å gjennomgå byråets metoder, modeller og grunnleggende forutsetninger, og eventuelle vesentlige endringer av dem, eller egnetheten av metodene, modellene og de grunnleggende forutsetningene dersom de brukes eller er beregnet på bruk til vurdering av nye finansielle instrumenter,

    • b) er uavhengig av de forretningsavdelingene som har ansvar for kredittvurderingsvirksomheten, eller

    • c) rapporterer til medlemmene av styret eller tilsynsorganet.

  • 18. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 6 nr. 2, sammenholdt med vedlegg I avsnitt A nr. 10, dersom det ikke overvåker eller evaluerer sine systemers tilstrekkelighet og effektivitet, sine internkontrollordninger og øvrige ordninger opprettet i samsvar med denne forordning, eller dersom det ikke treffer egnede tiltak for å rette opp eventuelle mangler.

  • 19. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 6 nr. 2, sammenholdt med vedlegg I avsnitt B nr. 1, dersom det ikke påviser, løser eller håndterer samt klart og tydelig opplyser om eventuelle faktiske eller mulige interessekonflikter som kan påvirke de analysene og vurderingene som foretas av byråets kredittvurderingsanalytikere, ansatte eller andre fysiske personer hvis tjenester stilles til rådighet for eller kontrolleres av kredittvurderingsbyrået, og som er direkte involvert i utstedelsen av kredittvurderinger, samt personer som godkjenner kredittvurderinger.

  • 20. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 6 nr. 2, sammenholdt med vedlegg I avsnitt B nr. 3 første ledd, dersom det utsteder en kredittvurdering i noen av tilfellene omhandlet i første ledd i nevnte nummer, eller, når det gjelder en eksisterende kredittvurdering, dersom det ikke umiddelbart opplyser om at kredittvurderingen eventuelt kan ha blitt påvirket i nevnte tilfeller.

  • 21. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 6 nr. 2, sammenholdt med vedlegg I avsnitt B nr. 3 annet ledd, dersom det ikke umiddelbart vurderer om det er grunnlag for å utstede en ny vurdering eller tilbakekalle den eksisterende kredittvurderingen.

  • 22. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 6 nr. 2, sammenholdt med vedlegg I avsnitt B nr. 4 første ledd, dersom det yter konsulent- eller rådgivningstjenester til den kredittvurderte enheten eller en tilknyttet tredjemann med hensyn til foretaksstruktur, juridisk struktur, eiendeler, forpliktelser eller virksomhet.

  • 23. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 6 nr. 2, sammenholdt med vedlegg I avsnitt B nr. 4 tredje ledd første del, dersom det ikke sikrer at ytingen av tilleggstjenester ikke innebærer noen interessekonflikt med kredittvurderingsvirksomheten.

  • 24. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 6 nr. 2, sammenholdt med vedlegg I avsnitt B nr. 5, dersom det ikke sikrer at kredittvurderingsanalytikere eller personer som godkjenner kredittvurderinger, kommer med forslag eller anbefalinger om utforming av strukturerte finansielle instrumenter som byrået ventes å utstede en kredittvurdering for.

  • 25. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 6 nr. 2, sammenholdt med vedlegg I avsnitt B nr. 6, dersom det ikke utformer sine rapporterings- eller kommunikasjonslinjer slik at de sikrer at personene nevnt i avsnitt B nr. 1 er uavhengige av kredittvurderingsbyråets øvrige virksomhet som utøves på forretningsmessig grunnlag.

  • 26. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 6 nr. 2, sammenholdt med vedlegg I avsnitt B nr. 8 annet ledd, dersom det ikke oppbevarer dokumentasjonen i et tidsrom på minst tre år etter at dets registrering er tilbakekalt.

  • 27. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 7 nr. 1 dersom det ikke sikrer at dets kredittvurderingsanalytikere, ansatte og andre fysiske personer hvis tjenester stilles til rådighet for eller kontrolleres av kredittvurderingsbyrået, og som er direkte involvert i kredittvurderingsvirksomheten, har de kunnskaper og den erfaring som kreves for oppgavene de utfører.

  • 28. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 7 nr. 2 dersom det ikke sikrer at personer nevnt i artikkel 7 nr. 1 ikke innleder eller deltar i forhandlinger om avgifter eller betalinger med en kredittvurdert enhet, tilknyttet tredjemann eller enhver person som er direkte eller indirekte knyttet til den kredittvurderte enheten gjennom kontroll.

  • 29. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 7 nr. 3, sammenholdt med vedlegg I avsnitt C nr. 3 bokstav a), dersom det ikke sikrer at en person omhandlet i nr. 1 i nevnte avsnitt treffer alle rimelige tiltak for å verne kredittvurderingsbyråets eiendom og dokumentasjon mot bedrageri, tyveri eller misbruk, idet det tas hensyn til virksomhetens art, størrelse og kompleksitet og til arten og omfanget av kredittvurderingsvirksomheten.

  • 30. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 7 nr. 3, sammenholdt med vedlegg I avsnitt C nr. 5, dersom det får negative følger for en person omhandlet i nr. 1 i nevnte avsnitt at vedkommende rapporterer opplysninger til lederen for kontroll med overholdelse, om at en annen person som nevnt i nr. 1 i nevnte avsnitt har begått en handling som vedkommende mener er ulovlig.

  • 31. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 7 nr. 3, sammenholdt med vedlegg I avsnitt C nr. 6, dersom det ikke gjennomgår det arbeidet en kredittvurderingsanalytiker har utført i de siste to årene før vedkommende sluttet, når kredittvurderingsanalytikeren avslutter sitt arbeidsforhold og blir ansatt i en kredittvurdert enhet som vedkommende har vært med på å kredittvurdere, eller i et finansforetak som vedkommende har hatt kontakt med i forbindelse med arbeidet i kredittvurderingsbyrået.

  • 32. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 7 nr. 3, sammenholdt med vedlegg I avsnitt C nr. 1, dersom det ikke sikrer at en person omhandlet i nevnte nummer ikke kjøper, selger eller deltar i noen form for transaksjon med finansielle instrumenter som er omhandlet i nevnte nummer.

  • 33. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 7 nr. 3, sammenholdt med vedlegg I avsnitt C nr. 2, dersom det ikke sikrer at en person omhandlet i nr. 1 i nevnte avsnitt ikke deltar i eller på annen måte påvirker fastsettelsen av en kredittvurdering som omhandlet i nr. 2 i nevnte avsnitt.

  • 34. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 7 nr. 3, sammenholdt med vedlegg I avsnitt C nr. 3 bokstav b)-d), dersom det ikke sikrer at en person omhandlet i nr. 1 i nevnte avsnitt ikke gir videre, bruker eller deler opplysninger, som omhandlet i nevnte bokstaver.

  • 35. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 7 nr. 3, sammenholdt med vedlegg I avsnitt C nr. 4, dersom det ikke sikrer at en person omhandlet i nr. 1 i nevnte avsnitt ikke anmoder om eller tar imot penger, gaver eller tjenester fra noen som omfattes av kredittvurderingsbyråets forretningsvirksomhet.

  • 36. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 7 nr. 3, sammenholdt med vedlegg I avsnitt C nr. 7, dersom det ikke sikrer at en person omhandlet i nr. 1 i nevnte avsnitt ikke tiltrer en ledende stilling i den kredittvurderte enheten eller hos dens tilknyttede tredjemann før det har gått seks måneder siden kredittvurderingen.

  • 37. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 7 nr. 4, sammenholdt med vedlegg I avsnitt C nr. 8 første ledd bokstav a), dersom det ikke sikrer at den ledende kredittvurderingsanalytikeren ikke deltar i kredittvurderingsvirksomhet som gjelder samme kredittvurderte enhet eller dens tilknyttede tredjemenn, i mer enn høyst fire år.

  • 38. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 7 nr. 4, sammenholdt med vedlegg I avsnitt C nr. 8 første ledd bokstav b), dersom det ikke sikrer at en kredittvurderingsanalytiker ikke deltar i kredittvurderingsvirksomhet som gjelder samme kredittvurderte enhet eller dens tilknyttede tredjemenn, i mer enn høyst fem år.

  • 39. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 7 nr. 4, sammenholdt med vedlegg I avsnitt C nr. 8 første ledd bokstav c), dersom det ikke sikrer at en person som godkjenner kredittvurderinger, ikke deltar i kredittvurderingsvirksomhet som gjelder samme kredittvurderte enhet eller dens tilknyttede tredjemenn, i mer enn høyst sju år.

  • 40. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 7 nr. 4, sammenholdt med vedlegg I avsnitt C nr. 8 annet ledd, dersom det ikke sikrer at en person omhandlet i første ledd bokstav a)-c) i nevnte nummer ikke deltar i kredittvurderingsvirksomhet som gjelder samme kredittvurderte enhet eller dens tilknyttede tredjemenn omhandlet i nevnte bokstaver, i høyst to år etter utløpet av periodene fastsatt i nevnte bokstaver.

  • 41. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 7 nr. 5 dersom det innfører godtgjøring eller evaluering av resultater som er avhengig av inntekten som kredittvurderingsbyrået får fra de kredittvurderte enhetene eller tilknyttet tredjemann.

  • 42. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 8 nr. 2 dersom det ikke vedtar, gjennomfører og håndhever passende tiltak for å sikre at de kredittvurderingene byrået utsteder, bygger på en grundig analyse av alle de opplysningene byrået har tilgang til, og som er relevante for analysen innenfor rammen av byråets vurderingsmetoder.

  • 43. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 8 nr. 3 dersom det ikke bruker vurderingsmetoder som er strenge, systematiske, kontinuerlige og underlagt validering basert på historisk erfaring, herunder etterkontroll.

  • 44. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 8 nr. 4 første ledd dersom det avslår å utstede en kredittvurdering av en enhet eller et finansielt instrument under henvisning til at en del av enheten eller det finansielle instrumentet tidligere er blitt vurdert av et annet kredittvurderingsbyrå.

  • 45. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 8 nr. 4 annet ledd dersom det ikke registrerer alle de tilfellene der det i forbindelse med kredittvurderingsprosessen avviker fra eksisterende kredittvurderinger utarbeidet av et annet kredittvurderingsbyrå med hensyn til underliggende eiendeler eller strukturerte finansielle instrumenter, eller dersom det ikke begrunner avviket.

  • 46. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 8 nr. 5 første punktum dersom det ikke overvåker sine kredittvurderinger eller ikke gjennomgår sine kredittvurderinger eller metoder løpende og minst en gang i året.

  • 47. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 8 nr. 5 annet punktum dersom det ikke oppretter interne rutiner for å overvåke hvordan kredittvurderingene påvirkes av endringer i den makroøkonomiske utviklingen eller av endrede forhold i finansmarkedene.

  • 48. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 8 nr. 6 bokstav b) dersom metoder, modeller eller grunnleggende forutsetninger som brukes i kredittvurderingsvirksomhet, endres, eller dersom det ikke gjennomgår de berørte kredittvurderingene i samsvar med nevnte bokstav, eller dersom det ikke samtidig holder disse kredittvurderingene under observasjon.

  • 49. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 8 nr. 6 bokstav c) dersom det ikke vurderer en kredittvurdering som er utarbeidet på grunnlag av metoder, modeller eller grunnleggende forutsetninger som er endret, på nytt dersom den samlede kombinerte virkningen av endringene påvirker kredittvurderingene.

  • 50. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 9 dersom det utkontrakterer viktige driftsfunksjoner på en slik måte at det vesentlig forringer kvaliteten på kredittvurderingsbyråets internkontroll eller ESMAs mulighet til å kontrollere at kredittvurderingsbyrået oppfyller forpliktelser i henhold til denne forordning.

  • 51. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 10 nr. 2, sammenholdt med vedlegg I avsnitt D del I nr. 4 annet ledd, dersom det utsteder en kredittvurdering eller ikke trekker tilbake en eksisterende kredittvurdering i et tilfelle der mangel på pålitelige opplysninger eller kompleksiteten til en ny type finansielt instrument eller kvaliteten på de tilgjengelige opplysningene ikke er tilfredsstillende eller reiser alvorlig tvil med hensyn til om kredittvurderingsbyrået kan utstede en troverdig kredittvurdering.

  • 52. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 10 nr. 6 dersom det bruker navnet ESMA eller navnet på en vedkommende myndighet på en slik måte at det angir eller antyder at ESMA eller en vedkommende myndighet støtter eller godkjenner kredittvurderingsbyråets kredittvurderinger eller kredittvurderingsvirksomhet.

  • 53. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 13 dersom det krever avgift for opplysninger som gis i samsvar med artikkel 8-12.

  • 54. Dersom kredittvurderingsbyrået er en juridisk person som er etablert i Unionen, overtrer det artikkel 14 nr. 1 dersom det ikke søker om registrering i henhold til artikkel 2 nr. 1.

• II. Overtredelser i forbindelse med hindringer for tilsynsvirksomheten

  • 1. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 6 nr. 2, sammenholdt med vedlegg I avsnitt B nr. 7, dersom det ikke sørger for at det finnes tilfredsstillende dokumentasjon eller revisjonsspor for byråets kredittvurderingsvirksomhet i samsvar med nevnte bestemmelser.

  • 2. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 6 nr. 2, sammenholdt med vedlegg I avsnitt B nr. 8 første ledd, dersom det ikke oppbevarer dokumentasjonen og revisjonssporene omhandlet i nr. 7 i nevnte avsnitt i sine lokaler i minst fem år, eller dersom det ikke stiller dokumentasjonen og revisjonssporene til rådighet for ESMA på anmodning.

  • 3. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 6 nr. 2, sammenholdt med vedlegg I avsnitt B nr. 9, dersom det ikke oppbevarer dokumentasjon om kredittvurderingsbyråets og den kredittvurderte enhetens eller den tilknyttede tredjemanns respektive rettigheter og plikter i henhold til en avtale om yting av kredittvurderingstjenester, så lenge byråets forbindelse til den kredittvurderte enheten eller dens tilknyttede tredjemenn varer.

  • 4. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 11 nr. 2 dersom det ikke gjør opplysninger som kreves, tilgjengelige eller ikke framlegger opplysninger i det format som kreves i henhold til nevnte nummer.

  • 5. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 11 nr. 3, sammenholdt med vedlegg I avsnitt E del I nr. 2, dersom det ikke gir ESMA en liste over byråets tilleggstjenester.

  • 6. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 14 nr. 3 annet ledd dersom det ikke underretter ESMA om alle vesentlige endringer i vilkårene for førstegangsregistrering i samsvar med nevnte ledd.

  • 7. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 23b nr. 1 dersom det gir uriktige og villedende opplysninger som svar på en enkel anmodning om opplysninger i samsvar med artikkel 23b nr. 2, eller som svar på en beslutning der det kreves opplysninger i samsvar med artikkel 23b nr. 3.

  • 8. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 23c nr. 1 bokstav c) dersom det gir uriktige og villedende svar på spørsmål som stilles i henhold til nevnte bokstav.

• III. Overtredelser i forbindelse med bestemmelser om offentliggjøring

  • 1. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 6 nr. 2, sammenholdt med vedlegg I avsnitt B nr. 2, dersom det ikke offentliggjør navnene på de kredittvurderte enhetene eller tilknyttede tredjemenn som står for mer enn 5 % av byråets årsinntekt.

  • 2. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 6 nr. 2, sammenholdt med vedlegg I avsnitt B nr. 4 tredje ledd annen del, dersom det i den endelige kredittvurderingsrapporten ikke opplyser om hvilke tilleggstjenester som er ytt til den kredittvurderte enheten eller tilknyttet tredjemann.

  • 3. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 8 nr. 1 dersom det ikke offentliggjør de metodene, modellene og grunnleggende forutsetningene som det bruker i sin kredittvurderingsvirksomhet som beskrevet i vedlegg I avsnitt E del I nr. 5.

  • 4. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 8 nr. 6 bokstav a) når de metodene, modellene og grunnleggende forutsetningene som det bruker i sin kredittvurderingsvirksomhet, endres, dersom det ikke umiddelbart offentliggjør, eller dersom det offentliggjør, men med et annet kommunikasjonsmiddel enn det som ble brukt for å distribuere de berørte kredittvurderingene, i hvilket omfang kredittvurderingene forventes å bli påvirket.

  • 5. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 10 nr. 1 dersom det ikke offentliggjør enhver beslutning om å avbryte en kredittvurdering på ikke selektivt grunnlag og til rett tid, herunder en fullstendig begrunnelse for beslutningen.

  • 6. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 10 nr. 2, sammenholdt med vedlegg I avsnitt D del I nr. 1 eller 2, nr. 4 første ledd eller nr. 5, eller vedlegg I avsnitt D del II, dersom det ikke gir de opplysningene som kreves i henhold til disse bestemmelsene, når det utarbeider en kredittvurdering.

  • 7. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 10 nr. 2, sammenholdt med vedlegg I avsnitt D del I nr. 3, dersom det ikke underretter den kredittvurderte enheten om kredittvurderingen minst tolv timer før offentliggjøringen.

  • 8. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 10 nr. 3 dersom det ikke sikrer at vurderingskategoriene som tildeles strukturerte finansielle instrumenter, holdes klart atskilt ved å benytte et symbol som skiller dem fra vurderingskategoriene som brukes for andre enheter, finansielle instrumenter eller finansielle forpliktelser.

  • 9. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 10 nr. 4 dersom det ikke offentliggjør sine retningslinjer og rutiner med hensyn til kredittvurderinger utstedt uoppfordret.

  • 10. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 10 nr. 5 dersom det ikke gir de opplysningene som kreves i henhold til nevnte nummer når det utsteder en kredittvurdering uoppfordret, eller dersom det ikke angir en kredittvurdering utstedt uoppfordret som sådan.

  • 11. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 11 nr. 1 dersom det ikke fullt ut offentliggjør eller umiddelbart ajourfører opplysninger om de forhold som angis i vedlegg I avsnitt E del I.

Vedlegg IV

Liste over koeffisienter knyttet til skjerpende og formildende omstendigheter ved anvendelse av artikkel 36a nr. 3

Følgende koeffisienter skal anvendes kumulativt på grunnbeløpene nevnt i artikkel 36a nr. 2 på grunnlag av hver av følgende skjerpende og formildende omstendigheter:

• I. Justeringskoeffisienter knyttet til skjerpende omstendigheter

  • 1. Dersom overtredelsen er begått gjentatte ganger, anvendes en tilleggskoeffisient på 1,1 for hver gang den gjentas.

  • 2. Dersom overtredelsen er begått i mer enn seks måneder, anvendes en koeffisient på 1,5.

  • 3. Dersom overtredelsen har avdekket systemsvakheter i organiseringen av kredittvurderingsbyrået, særlig i dets framgangsmåter, ledelsessystemer eller internkontroller, anvendes en koeffisient på 2,2.

  • 4. Dersom overtredelsen har hatt negativ innvirkning på kvaliteten på vurderingene som er foretatt av det berørte kredittvurderingsbyrået, anvendes en koeffisient på 1,5.

  • 5. Dersom overtredelsen er begått forsettlig, anvendes en koeffisient på 2.

  • 6. Dersom det ikke er truffet korrigerende tiltak etter at overtredelsen ble fastslått, anvendes en koeffisient på 1,7.

  • 7. Dersom kredittvurderingsbyråets øverste ledelse ikke har samarbeidet med ESMA om gjennomføringen av ESMAs granskinger, anvendes en koeffisient på 1,5.

• II. Justeringskoeffisienter knyttet til formildende omstendigheter

  • 1. Dersom overtredelsen gjelder et forhold omhandlet i vedlegg III avsnitt II eller III og er begått i færre enn ti virkedager, anvendes en koeffisient på 0,9.

  • 2. Dersom kredittvurderingsbyråets øverste ledelse kan godtgjøre at den har truffet alle nødvendige tiltak for å hindre overtredelsen, anvendes en koeffisient på 0,7.

  • 3. Dersom kredittvurderingsbyrået raskt, effektivt og fullt ut har underrettet ESMA om overtredelsen, anvendes en koeffisient på 0,4.

  • 4. Dersom kredittvurderingsbyrået frivillig har truffet tiltak for å sikre at en lignende overtredelse ikke kan begås i framtiden, anvendes en koeffisient på 0,6.

Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 462/2013 av 21. mai 2013 om endring av forordning (EF) nr. 1060/2009 om kredittvurderingsbyråer

EUROPAPARLAMENTET OG RÅDET FOR DEN EUROPEISKE UNION HAR –

under henvisning til traktaten om Den europeiske unions virkemåte, særlig artikkel 114,

under henvisning til forslag fra Europakommisjonen,

etter oversending av utkast til regelverksakt til de nasjonale parlamentene,

under henvisning til uttalelse fra Den europeiske sentralbank181,

under henvisning til uttalelse fra Den europeiske økonomiske og sosiale komité182,

etter den ordinære regelverksprosessen183 og

ut fra følgende betraktninger:

• 1) I henhold til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1060/2009184 skal kredittvurderingsbyråer overholde visse atferdsregler for å begrense eventuelle interessekonflikter og sikre at kredittvurderingene og vurderingsprosessene er av høy kvalitet og tilstrekkelig gjennomsiktige. Etter de endringene som ble innført ved europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 513/2011185, har Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndighet (ESMA), som ble opprettet ved europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1095/2010186, fått myndighet til å registrere kredittvurderingsbyråer og føre tilsyn med dem. Denne forordning utfyller de gjeldende rammereglene for kredittvurderingsbyråer. Noen av de viktigste problemene, for eksempel interessekonflikter i forbindelse med utsteder betaler-modellen og opplysning om strukturerte finansielle instrumenter, er blitt behandlet, og rammereglene må gjennomgås etter at de har vært gjeldende i et rimelig tidsrom, for å vurdere om de fullt ut løser disse problemene. I mellomtiden har den nåværende statsgjeldskrisen tydelig vist at det er behov for en gjennomgåelse av kravene til gjennomsiktighet og framgangsmåte samt tidsplanen for offentliggjøring som gjelder særskilt for statspapirvurderinger.

• 2) I Europaparlamentets resolusjon av 8. juni 2011 om kredittvurderingsbyråenes framtidsutsikter187 ble det etterlyst en bedre regulering av kredittvurderingsbyråer. På sitt uformelle møte 30. september og 1. oktober 2010 fastslo Økofin-rådet at det kreves ytterligere innsats for å løse en rekke problemer knyttet til kredittvurderingsvirksomhet, herunder risikoen for overdreven tillit til kredittvurderinger og risikoen for interessekonflikter som skyldes kredittvurderingsbyråers godtgjøringsmodell. På sitt møte 23. oktober 2011 konkluderte Det europeiske råd med at det er nødvendig å redusere overdreven tillit til kredittvurderinger.

• 3) På internasjonalt plan godkjente Rådet for finansiell stabilitet (FSB), som Den europeiske sentralbank (ESB) er medlem av, 20. oktober 2010 prinsipper for å redusere myndigheters og finansinstitusjoners overdrevne tillit til kredittvurderinger («FSB-prinsippene»). FSB-prinsippene ble godkjent på G20-toppmøtet i Seoul i november 2010. Det er derfor hensiktsmessig at vedkommende sektormyndigheter vurderer markedsdeltakernes praksis og oppmuntrer disse markedsdeltakere til å begrense virkningene av slik praksis. Vedkommende sektormyndigheter bør vedta oppmuntringstiltak. ESMA, ved behov i samarbeid med Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske banktilsynsmyndighet), opprettet ved europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1093/2010188, og med Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske tilsynsmyndighet for forsikring og tjenestepensjoner), opprettet ved europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1094/2010189, bør treffe tiltak for å lette tilnærmingen av tilsynspraksis i samsvar med forordning (EU) nr. 1095/2010 og innenfor rammen av denne forordning.

• 4) Kredittvurderingsbyråer bør gjøre investorer oppmerksomme på opplysningene om sannsynligheten for mangler i kredittvurderinger og kredittutsikter, som bygger på opplysninger om historiske resultater som er offentliggjort i det sentrale datalageret ESMA har opprettet.

• 5) I henhold til FSB-prinsippene bør sentralbanker selv foreta sine egne kredittvurderinger av de finansielle instrumentene som de vil godta i markedstransaksjoner, både som sikkerhet og direkte kjøp. Sentralbankene bør i sin politikk ikke anvende mekaniske framgangsmåter som kan føre til unødvendig brå og store endringer i finansielle instrumenters godtakbarhet og i avkortningssatsene, som kan forverre terskelvirkningene». Videre erklærte ESB i sin uttalelse av 2. april 2012 at den er forpliktet til å støtte det felles målet om å redusere overdreven tillit til kredittvurderinger. I den forbindelse rapporterer ESB regelmessig om de ulike tiltakene Eurosystemet har truffet for å redusere overdreven tillit til kredittvurderinger. I henhold til artikkel 284 nr. 3 i traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV) skal ESB oversende en årsrapport om virksomheten til Det europeiske system av sentralbanker (ESSB) og om penge- og valutapolitikken i de foregående og inneværende år til Europaparlamentet, Rådet og Kommisjonen samt til Det europeiske råd. ESBs leder skal framlegge rapporten for Europaparlamentet, som kan holde en allmenn debatt på grunnlag av den, og for Rådet. Videre kan ESB i slike rapporter beskrive hvordan den har gjennomført FSB-prinsippene og de alternative vurderingsordningene som den anvender.

• 6) Unionen arbeider med sikte på i første omgang å vurdere om unionsretten inneholder henvisninger til kredittvurderinger som fører til eller kan føre til ensidig og automatisk tillit til slike kredittvurderinger, og i andre omgang alle henvisninger til kredittvurderinger for lovgivningsmessige formål med sikte på å fjerne dem innen 2020, forutsatt at egnede alternativer til kredittrisikovurdering identifiseres og gjennomføres.

• 7) Kredittutsiktenes betydning for investorer og utstedere og deres virkninger på markedene, kan sammenlignes med kredittvurderingenes betydning og virkninger. Alle krav i forordning (EF) nr. 1060/2009 som har til formål å sikre at kredittvurdering foretas på en måte som er nøyaktig, gjennomsiktig og uten interessekonflikter, bør derfor få anvendelse også på kredittutsikter. I henhold til gjeldende tilsynspraksis får en rekke krav i forordningen anvendelse på kredittutsikter. Denne forordning bør klargjøre reglene og gi rettssikkerhet ved å innføre en definisjon av kredittutsikter og klargjøre hvilke særlige bestemmelser som får anvendelse på kredittutsikter. Definisjonen av kredittutsikter bør også omfatte uttalelser om en kredittvurderings forventede utvikling på kort sikt, såkalte observasjonslister.

• 8) På mellomlang sikt bør det vurderes ytterligere tiltak for å fjerne henvisninger til kredittvurderinger for lovgivningsmessige formål fra finansreglementet og utelukke risikovekting av eiendeler gjennom kredittvurderinger. På det nåværende tidspunkt er imidlertid kredittvurderingsbyråer viktige deltakere på finansmarkedene. Kredittvurderingsbyråenes og deres kredittvurderingsvirksomhets uavhengighet og integritet er derfor særlig viktig for å sikre deres troverdighet overfor markedsdeltakerne, særlig investorer og andre som bruker kredittvurderinger. I henhold til forordning (EF) nr. 1060/2009 skal kredittvurderingsbyråer registreres og føres tilsyn med, ettersom deres tjenester har betydelig innvirkning på allmennhetens interesse. I motsetning til investeringsanalyser er kredittvurderinger ikke bare uttalelser om verdien av eller prisen på et finansielt instrument eller en finansiell forpliktelse. Kredittvurderingsbyråer er ikke bare finansanalytikere eller investeringsrådgivere. Kredittvurderinger har en lovgivningsmessig verdi for regulerte investorer, for eksempel kredittinstitusjoner, forsikringsforetak og andre institusjonelle investorer. Selv om insitamentene til å ha overdreven tillit til kredittvurderinger reduseres, danner kredittvurderinger fortsatt grunnlag for investeringsbeslutninger, særlig som følge av informasjonsulikhet og av effektivitetshensyn. I denne sammenheng må kredittvurderingsbyråene være uavhengige og oppfattes som sådanne av markedsdeltakerne, og deres vurderingsmetoder må være gjennomsiktige og oppfattes som sådanne.

• 9) Overdreven tillit til kredittvurderinger bør reduseres, og alle de automatiske virkningene av kredittvurderinger bør gradvis fjernes. Kredittinstitusjoner og verdipapirforetak bør oppmuntres til å innføre interne framgangsmåter for å foreta sine egne kredittrisikovurderinger og bør oppmuntre investorer til å foreta en aktsomhetskontroll. Innenfor denne rammen fastsetter denne forordning at finansinstitusjoner ikke utelukkende eller automatisk bør støtte seg til kredittvurderinger. Disse institusjonene bør derfor unngå å inngå avtaler der de ensidig eller automatisk støtter seg til kredittvurderinger, og de bør unngå å bruke dem i avtaler som eneste parameter for å vurdere investeringers kredittverdighet eller for å treffe beslutning om å foreta eller avhende investeringer.

• 10) Forordning (EF) nr. 1060/2009 inneholder allerede et første sett med tiltak som skal sikre kredittvurderingsbyråers og deres kredittvurderingsvirksomhets uavhengighet og integritet. Flere av bestemmelsene i denne forordning har som formål å sikre kredittvurderingsbyråers uavhengighet og identifisere, håndtere og, i den grad det er mulig, unngå enhver interessekonflikt som kan oppstå. Den kredittvurderte enhetens utvelging og godtgjøring av kredittvurderingsbyråer (utsteder betaler-modellen) er knyttet til iboende interessekonflikter. Denne modellen oppmuntrer kredittvurderingsbyråer til å utstede gunstige vurderinger av utstederen for å sikre en langvarig forretningsforbindelse som garanterer inntekter eller sikrer ytterligere arbeid og inntekter. Forbindelser mellom kredittvurderingsbyråenes aksjeeiere og de kredittvurderte enhetene kan dessuten skape interessekonflikter som gjeldende regler ikke tar tilstrekkelig hensyn til. Kredittvurderinger som utstedes etter utsteder betaler-modellen, kan derfor oppfattes som kredittvurderinger som er tilpasset utstederen, og ikke som kredittvurderinger som investoren trenger. Det er viktig å skjerpe vilkårene for kredittvurderingsbyråers uavhengighet for å øke troverdigheten til kredittvurderinger som utstedes etter utsteder betaler-modellen.

• 11) For å øke konkurransen i et marked som har vært dominert av tre kredittvurderingsbyråer, bør det treffes tiltak for å oppmuntre til bruk av mindre kredittvurderingsbyråer. Det har i den senere tid vært praksis at utstedere eller tilknyttet tredjemann anmoder om kredittvurderinger fra to eller flere kredittvurderingsbyråer, og derfor bør utstederen eller en tilknyttet tredjemann, når der anmodes om to eller flere kredittvurderinger, overveie å utnevne minst ett kredittvurderingsbyrå som ikke har mer enn 10 % av den samlede markedsandelen, og som utstederen eller en tilknyttet tredjemann anser som egnet til å kredittvurdere den berørte utstedelsen eller enheten.

• 12) Kredittvurderingsmarkedet viser at kredittvurderingsbyråer og kredittvurderte enheter tradisjonelt oppretter langvarige forbindelser. Dette øker risikoen for fortrolighet, ettersom kredittvurderingsbyrået kan bli for velvillig innstilt til den kredittvurderte enhetens ønsker. Under slike omstendigheter kan det senere oppstå tvil om kredittvurderingsbyråers upartiskhet Kredittvurderingsbyråer som utnevnes og betales av et utstedende foretak, har faktisk et insitament til å utstede overdrevent gunstige vurderinger av den kredittvurderte enheten eller dens gjeldsinstrumenter for å opprettholde forretningsforbindelsen med en slik utsteder. Utstederne har også insitament til å opprettholde langvarige forbindelser, for eksempel gjennom bindingsvirkningen, som gjør at en utsteder avstår fra å bytte kredittvurderingsbyrå fordi det kan gjøre investorene usikre på utstederens kredittverdighet. Dette problemet ble påpekt allerede i forordning (EF) nr. 1060/2009, der det kreves at kredittvurderingsbyråene skal anvende en rotasjonsordning som sikrer en gradvis utskifting av analysegrupper og kredittvurderingskomiteer for å unngå at uavhengigheten til kredittvurderingsanalytikerne og personer som godkjenner kredittvurderinger, undergraves. Virkningen av disse reglene var imidlertid svært avhengig av løsningen på spørsmålet om atferden internt i kredittvurderingsbyrået, nærmere bestemt den faktiske uavhengigheten og profesjonaliteten til kredittvurderingsbyråets ansatte i forhold til kredittvurderingsbyråets egne forretningsinteresser. Disse reglene ble ikke utformet for å gi tredjemann en tilstrekkelig garanti for at interessekonflikter som følge av langvarige forbindelser ville bli effektivt begrenset eller unngått. En måte å oppnå dette på kan være å begrense perioden da et kredittvurderingsbyrå kan fortsette å foreta kredittvurderinger av samme utsteder eller dennes gjeldsinstrumenter. Dersom det fastsettes en lengste tillatt avtaleperiode for utstederen som kredittvurderes eller har utstedt gjeldsinstrumentene som kredittvurderes, og kredittvurderingsbyrået, ville insitamentet til å utstede gunstige kredittvurderinger forsvinne. Kravet om at rotasjon av kredittvurderingsbyråer skal bli en alminnelig og utbredt markedspraksis, bør også effektivt begrense problemet med bindingsvirkningen. Rotasjon av kredittvurderingsbyråer bør dessuten få positive virkninger for kredittvurderingsmarkedet ettersom dette vil gi lettere inntreden for nye markedsdeltakere og gi eksisterende kredittvurderingsbyråer mulighet til å utvide forretningsvirksomheten til nye områder.

• 13) Det er imidlertid viktig at gjennomføringen av en rotasjonsordning skjer på en slik måte at fordelene ved ordningen mer enn oppveier eventuelle negative følger av den. Hyppig rotasjon kan for eksempel medføre økte kostnader for utstedere og kredittvurderingsbyråer, ettersom kostnadene knyttet til vurdering av en ny enhet eller et nytt finansielt instrument vanligvis er større enn kostnadene for overvåking av en kredittvurdering som allerede er utstedt. Det krever også betydelig tid og betydelige ressurser å etablere et kredittvurderingsbyrå, uavhengig av om dette er en nisjedeltaker eller dekker alle eiendelsklasser. Videre kan en løpende rotasjon av kredittvurderingsbyråer ha en betydelig innvirkning på kvaliteten og kontinuiteten av kredittvurderinger. Like viktig er det at en rotasjonsordning bør innføres med tilstrekkelige beskyttelsestiltak for å gjøre det mulig for markedet å gradvis tilpasse seg, før ordningen eventuelt utvides i framtiden. Dette kan oppnås ved å begrense ordningens virkeområde til reverdipapiriseringer, som er en begrenset kilde til bankfinansiering, samtidig som det tillates at allerede utstedte kredittvurderinger fortsatt overvåkes på anmodning, også etter at rotasjon blir obligatorisk. Rotasjon bør derfor som en allmenn regel berøre bare nye reverdipapiriseringer med underliggende eiendeler fra samme initiativtaker. Kommisjonen bør vurdere om det er hensiktsmessig å opprettholde en begrenset rotasjonsordning eller å anvende den også på andre eiendelsklasser, og i så fall om disse andre klassene krever en annen behandling med hensyn til for eksempel den lengste tillatte avtaleperioden. Dersom rotasjonsordningen innføres for andre eiendelsklasser, bør Kommisjonen vurdere om det er behov for å innføre en forpliktelse for kredittvurderingsbyrået til å framlegge, ved utløpet av den lengste tillatte varigheten av avtaleforholdet, opplysninger om utstederen og de kredittvurderte finansielle instrumentene (overføringsdokument) for det nye kredittvurderingsbyrået.

• 14) Det er hensiktsmessig å innføre rotasjon på kredittvurderingsmarkedet for reverdipapiriseringer. For det første er dette det segmentet av det europeiske verdipapiriseringsmarkedet som har hatt dårligst resultater etter finanskrisen, og det er derfor i dette segmentet det er størst behov for å håndtere interessekonflikter. For det andre er kredittrisikoen for reverdipapiriseringer vanligvis særegen for hver transaksjon, mens kredittrisikoen for gjeldsinstrumenter som utstedes av for eksempel foretak, i høy grad avhenger av utstederens egen evne til å tilbakebetale gjelden. Når en ny reverdipapirisering gjøres, er det ikke stor risiko for at kunnskap går tapt dersom et nytt kredittvurderingsbyrå hyres. Selv om det med andre ord for tiden bare finnes et begrenset antall kredittvurderingsbyråer som deltar på kredittvurderingsmarkedet for reverdipapiriseringer, er dette markedet mer åpent for konkurranse, og en rotasjonsordning kan være en drivkraft for å oppnå mer dynamikk i dette markedet. Kredittvurderingsmarkedet for reverdipapiriseringer domineres av enkelte store kredittvurderingsbyråer, men det finnes andre deltakere som har bygget opp sakkunnskap på dette området.

• 15) Regelmessig rotasjon av kredittvurderingsbyråer som utsteder kredittvurderinger av reverdipapiriseringer, bør gi større mangfold i vurderingene av kredittverdighet. Når kredittvurderingsbyråene anvender mange forskjellige synspunkter, perspektiver og metoder, bør det føre til mer mangfoldige kredittvurderinger og i siste instans forbedre vurderingen av reverdipapiriseringenes kredittverdighet. For at dette mangfoldet skal få betydning og for å unngå makelighet hos både initiativtakere og kredittvurderingsbyråer, er det nødvendig å begrense den perioden kredittvurderingsbyrået får kredittvurdere reverdipapiriseringer fra samme initiativtaker, til et nivå som sikrer at det regelmessig foretas nye vurderinger av kredittverdigheten. Disse faktorene samt behovet for å sikre en viss kontinuitet i tilgangen til kredittvurderinger gjør en periode på fire år egnet. Når minst fire kredittvurderingsbyråer er utnevnt, er målene for rotasjonsordningen allerede nådd, og kravet om rotasjon bør derfor ikke få anvendelse. For å sikre reell konkurranse bør et slikt unntak få anvendelse bare dersom minst fire av de utnevnte kredittvurderingsbyråene kredittvurderer en bestemt andel av initiativtakerens utestående finansielle instrumenter.

• 16) Det er hensiktsmessig å utforme en rotasjonsordning for reverdipapiriseringer med utgangspunkt i initiativtakeren. Reverdipapiriseringer utstedes av spesialforetak som har liten evne til å betale gjelden. En rotasjon utformet med utstederen som utgangspunkt, vil derfor gjøre ordningen ineffektiv. En rotasjon utformet med organisatoren som utgangspunkt, vil derimot innebære at unntaket nesten alltid får anvendelse.

• 17) En rotasjonsordning kan være et viktig middel for å redusere hindringene for inntreden på kredittvurderingsmarkedet for reverdipapiriseringer. Samtidig kan det imidlertid gjøre det vanskeligere for nye markedsdeltakere å få fotfeste på markedet, ettersom de ikke vil få beholde sine kunder. Det er derfor hensiktsmessig å innføre et unntak fra rotasjonsordningen for små kredittvurderingsbyråer.

• 18) For å virke effektivt må rotasjonsordningen håndheves på en troverdig måte. Målene for rotasjonskravet vil ikke bli nådd dersom et tidligere kredittvurderingsbyrå på nytt får kredittvurdere reverdipapiriseringer fra samme initiativtaker før det har gått tilstrekkelig lang tid. Det er derfor viktig å fastsette en egnet periode da det tidligere kredittvurderingsbyrået ikke på nytt kan utnevnes til å kredittvurdere reverdipapiriseringer fra samme initiativtaker. Denne perioden bør være tilstrekkelig lang til å gjøre det mulig for det nye kredittvurderingsbyrået å yte kredittvurderingstjenestene på en effektiv måte, til å sikre at reverdipapiriseringene faktisk analyseres på nytt med en annen tilnærming, og til å garantere at det er tilstrekkelig kontinuitet i kredittvurderingene som utstedes av det nye kredittvurderingsbyrået. For at en rotasjonsordning skal kunne virke på riktig måte, begrenses også periodens lengde samtidig av tilgangen til kredittvurderingsbyråer som har tilstrekkelig erfaring på området reverdipapiriseringer. Periodens lengde bør derfor stå i forhold til og normalt tilsvare lengden av den utløpte avtalen til det tidligere kredittvurderingsbyrået, men bør ikke overstige fire år.

• 19) Kravet om en regelmessig rotasjon av kredittvurderingsbyråer står i forhold til det målet som skal nås. Kravet gjelder bare for registrerte kredittvurderingsbyråer som er regulerte og yter en tjeneste som er i allmennhetens interesse (kredittvurderinger som kan anvendes for lovgivningsmessige formål), etter utsteder betaler-modellen og for en bestemt eiendelsklasse (reverdipapiriseringer). Fordelen ved å oppnå anerkjennelse for den viktige rollen kredittvurderingsbyråets tjenester spiller for reguleringen av markedet for finansielle tjenester, og ved at byrået blir godkjent for å utføre denne oppgaven, gjør det nødvendig at det oppfyller visse forpliktelser for å sikre at det under alle omstendigheter er uavhengig og anses som uavhengig. Et kredittvurderingsbyrå som hindres i å kredittvurdere reverdipapiriseringer fra en bestemt initiativtaker, vil fortsatt ha tillatelse til å kredittvurdere reverdipapiriseringer fra andre initiativtakere samt andre eiendelsklasser. Under markedsforhold der rotasjonsregelen gjelder for alle deltakere, vil det oppstå nye forretningsmuligheter ettersom alle kredittvurderingsbyråer skal rotere. Kredittvurderingsbyråene vil dessuten alltid kunne utstede uoppfordrede kredittvurderinger av reverdipapiriseringer fra samme initiativtaker og dermed nyte godt av deres erfaringer. Kredittvurderinger utstedt uoppfordret er ikke bundet av utsteder betaler-modellen og påvirkes derfor teoretisk mindre av potensielle interessekonflikter. Reglene om den lengste tillatte avtaleperioden for et kredittvurderingsbyrå, og kravet om at flere enn ett kredittvurderingsbyrå skal engasjeres, utgjør også en begrensning av adgangen til å utøve forretningsvirksomhet for alle kredittvurderingsbyråenes kunder. Disse begrensningene er imidlertid nødvendige av hensyn til allmennhetens interesse, ettersom utsteder betaler-modellen kan gjøre det vanskelig for kredittvurderingsbyråene å bevare den uavhengigheten som er nødvendig for å sikre uavhengige kredittvurderinger som investorene kan bruke for lovgivningsmessige formål. Disse begrensningene går heller ikke lenger enn det som er nødvendig, og bør snarere anses å øke reverdipapiriseringens kredittverdighet overfor andre parter og i siste instans markedet.

• 20) Et kredittvurderingsbyrås uavhengighet av en kredittvurdert enhet påvirkes også av potensielle interessekonflikter mellom dets største aksjeeiere og den kredittvurderte enheten. En aksjeeier i et kredittvurderingsbyrå kan være et medlem av administrasjons- eller tilsynsorganet i den kredittvurderte enheten eller en tilknyttet tredjemann Forordning (EF) nr. 1060/2009 omfatter denne typen situasjoner bare når det gjelder interessekonflikter forårsaket av vurderingsanalytikere, personer som godkjenner kredittvurderinger, eller andre ansatte i kredittvurderingsbyrået. Nevnte forordning omhandler imidlertid ikke potensielle interessekonflikter forårsaket av aksjeeiere eller deleiere i kredittvurderingsbyråer. For å styrke oppfatningen av kredittvurderingsbyråene som uavhengige av de kredittvurderte enhetene er det hensiktsmessig å utvide gjeldende regler som er fastsatt i nevnte forordning om interessekonflikter forårsaket av kredittvurderingsbyråenes ansatte, til å omfatte interessekonflikter forårsaket av aksjeeiere eller deleiere som har betydelige andeler i kredittvurderingsbyrået. Kredittvurderingsbyrået bør derfor avstå fra å utstede kredittvurderinger, eller det bør opplyse om at kredittvurderingen kan bli påvirket, når en aksjeeier eller en deleier som har 10 % av stemmerettene i kredittvurderingsbyrået, også er medlem av den kredittvurderte enhetens administrasjons- eller tilsynsorgan eller har investert i den kredittvurderte enheten, når investeringen er av en viss størrelse. Videre bør det offentliggjøres dersom en aksjeeier eller en deleier som har minst 5 % av stemmerettene i dette kredittvurderingsbyrået, har investert i den kredittvurderte enheten eller er medlem av dens administrasjons- eller tilsynsorgan, i det minste dersom investeringen er av en viss størrelse. Dessuten bør en aksjeeier eller en deleier som kan utøve betydelig innflytelse på kredittvurderingsbyråets virksomhet, ikke yte konsulent- eller rådgivningstjenester til den kredittvurderte enheten eller en tilknyttet tredjemann med hensyn til dennes foretaksstruktur, juridiske struktur, eiendeler, forpliktelser eller virksomhet.

• 21) For å sikre at bestemmelsene om uavhengighet og forebygging av interessekonflikter i forordning (EF) nr. 1060/2009 kan anvendes, og for å hindre at de blir ineffektive, er det behov for et tilstrekkelig høyt antall kredittvurderingsbyråer som verken er knyttet til det tidligere kredittvurderingsbyrået i tilfelle av rotasjon eller til det kredittvurderingsbyrået som parallelt yter kredittvurderingstjenester til samme utsteder. Det er hensiktsmessig å kreve et klart skille mellom det tidligere kredittvurderingsbyrået og det nye byrået i tilfelle av rotasjon, samt mellom de to kredittvurderingsbyråene som parallelt yter kredittvurderingstjenester til samme utsteder. De berørte kredittvurderingsbyråene bør ikke være knyttet til hverandre gjennom kontroll, ved at de inngår i samme gruppe av kredittvurderingsbyråer, ved at de er aksjeeiere eller deleiere, eller ved at de kan utøve stemmeretter i et av de andre kredittvurderingsbyråer eller kan utnevne medlemmer av administrasjons- eller tilsynsorganet i et av de andre kredittvurderingsbyråene.

• 22) Kredittvurderingsbyråer bør opprette, opprettholde, håndheve og dokumentere en effektiv intern kontrollstruktur for gjennomføring av retningslinjer og framgangsmåter for forebygging og kontroll av eventuelle interessekonflikter og for å sikre at kredittvurderinger, vurderingsanalytikere og vurderingsgrupper er uavhengige med hensyn til aksjeeiere, administrasjons- og ledelsesorganer og salgs- og markedsføringsvirksomhet. Det bør innføres standardmetoder for foretaksstyring, behandling av organisasjonsspørsmål og håndtering av interessekonflikter. Disse standardmetodene bør regelmessig gjennomgås og overvåkes for å vurdere om de er effektive og om de bør ajourføres.

• 23) Oppfatningen av kredittvurderingsbyråer som uavhengige vil særlig bli påvirket dersom de samme aksjeeierne eller deleierne investerer i forskjellige kredittvurderingsbyråer som ikke tilhører samme gruppe av kredittvurderingsbyråer, i det minste dersom investeringen er av en slik størrelse at det blir mulig for disse aksjeeierne eller deleierne å utøve en viss innflytelse på kredittvurderingsbyråets virksomhet. For å sikre kredittvurderingsbyråenes uavhengighet (og oppfatningen av dem som uavhengige) bør det derfor fastsettes strengere regler for forbindelsene mellom kredittvurderingsbyråene og deres aksjeeiere eller deleiere. Derfor bør ingen kunne ha en kapitalandel på 5 % eller mer i flere enn ett kredittvurderingsbyrå samtidig, med mindre de berørte kredittvurderingsbyråene tilhører samme gruppe.

• 24) Målet om å sikre at kredittvurderingsbyråene er tilstrekkelig uavhengige, krever at investorene ikke har investeringer på 5 % eller mer i flere enn ett kredittvurderingsbyrå samtidig. Europaparlaments- og rådsdirektiv2004/109/EF av 15. desember 2004 om harmonisering av innsynskrav med hensyn til opplysninger om utstedere av verdipapirer som er opptatt til notering på et regulert marked190 fastsetter at personer som kontrollerer minst 5 % av stemmerettene i et børsnotert selskap, skal opplyse offentligheten om dette, blant annet fordi investorer har interesse i å kjenne til endringer i stemmerettsstrukturen i et slikt selskap. Grensen på 5 % anses derfor som et større innehav av andeler, som kan få innflytelse på stemmerettsstrukturen i et selskap. Det er derfor hensiktsmessig å anvende grensen på 5 % for å begrense samtidig investering i flere enn ett kredittvurderingsbyrå. Tiltaket kan ikke anses som uforholdsmessig, ettersom alle registrerte kredittvurderingsbyråer i Unionen er unoterte foretak og derfor ikke underlagt de reglene for gjennomsiktighet og framgangsmåter som får anvendelse på børsnoterte selskaper i Unionen i samsvar med direktiv 2004/109/EF. Unoterte foretak er ofte omfattet av aksjeeierprotokoller eller -avtaler, og antall aksjeeiere eller deleiere er vanligvis lavt. Derfor kan selv en mindretallsandel i et unotert kredittvurderingsbyrå gi innflytelse. For å sikre at det fortsatt er mulig å foreta rent økonomiske investeringer i kredittvurderingsbyråer, bør denne begrensningen av samtidige investeringer i flere enn ett kredittvurderingsbyrå likevel ikke gjelde for investeringer som kanaliseres gjennom kollektive investeringsordninger som forvaltes av tredjemann som er uavhengig av investoren og ikke kontrolleres av denne.

• 25) Bestemmelsene i denne forordning om interessekonflikter med hensyn til aksjeeierstrukturen bør ikke bare gjelde direkte eierinteresser, men også indirekte eierinteresser, ettersom det ellers kan være lett å omgå disse bestemmelsene. Kredittvurderingsbyråer bør gjøre sitt ytterste for å få vite hvem deres indirekte aksjeeiere er, slik at de kan unngå potensielle interessekonflikter i den forbindelse.

• 26) Virkningen av bestemmelsene om uavhengighet og forebygging av interessekonflikter, som krever at kredittvurderingsbyråer ikke kredittvurderer samme utsteder over en lang periode, kan undergraves dersom kredittvurderingsbyråer får rett til å være betydelige aksjeeiere eller deleiere i andre kredittvurderingsbyråer.

• 27) Det er viktig å sikre at endringer av vurderingsmetodene ikke gjør metodene mindre strenge. Utstedere, investorer og andre berørte parter bør derfor ha mulighet til å uttale seg om alle planlagte endringer av vurderingsmetoder. Det vil gjøre det lettere for dem å forstå hvorfor nye metoder innføres og hvorfor den berørte endringen foretas. Utstedernes og investorenes uttalelser om de foreslåtte metodene kan være nyttige for kredittvurderingsbyråene når de fastsetter metodene. ESMA bør også underrettes om planlagte endringer. Selv om forordning (EF) nr. 1060/2009 gir ESMA myndighet til å kontrollere at de metodene som brukes av kredittvurderingsbyråer, er strenge, systematiske, kontinuerlige og underlagt godkjenning basert på historisk erfaring, herunder etterkontroll, bør denne kontrollmetoden ikke gi ESMA myndighet til å bedømme egnetheten av den foreslåtte metoden eller innholdet i kredittvurderingene som utstedes etter at metodene er anvendt. Ved behov bør vurderingsmetodene ta hensyn til finansielle risikoer som er en følge av miljørisikoer.

• 28) På grunn av de strukturerte finansielle instrumentenes kompleksitet, har kredittvurderingsbyråene ikke alltid klart å sikre at kredittvurderingene av disse instrumentene er av tilstrekkelig høy kvalitet. Dette har svekket markedets tillit til denne typen kredittvurderinger. For å gjenopprette tilliten vil det være hensiktsmessig å kreve at utstedere eller tilknyttet tredjemann engasjerer minst to kredittvurderingsbyråer til å kredittvurdere strukturerte finansielle instrumenter, noe som kan føre til forskjellige og konkurrerende vurderinger. Dette vil også kunne redusere den overdrevne tilliten til enkeltstående kredittvurderinger.

• 29) Forslaget til direktiv om adgang til å utøve virksomhet som kredittinstitusjon og om tilsyn med kredittinstitusjoner og verdipapirforetak og forslaget til forordning om tilsynskrav for kredittinstitusjoner og verdipapirforetak, som skal erstatte europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/48/EF av 14. juni 2006 om adgang til å starte og utøve virksomhet som kredittinstitusjon191 og europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/49/EF av 14. juni 2006 om verdipapirforetaks og kredittinstitusjoners kapitaldekningsgrad192, innfører et krav om at kredittinstitusjoner og verdipapirforetak selv skal vurdere kredittrisikoen i forbindelse med enheter og finansielle instrumenter som de investerer i, og at de ikke bare skal støtte seg til kredittvurderinger. Dette kravet bør også gjelde for andre finansmarkedsdeltakere som er omfattet av unionsretten, herunder investeringsforvaltere. For alle finansmarkedsdeltakere bør dette kravet imidlertid håndheves på en måte som står i forhold til den berørte deltakerens art, omfang og kompleksitet. Medlemsstatene bør ikke kunne innføre eller opprettholde regler som tillater at disse investorene i større omfang støtter seg til kredittvurderinger.

• 30) Videre vil investorene bedre kunne foreta en velfundert vurdering av strukturerte finansielle instrumenters kredittverdighet dersom investorene får tilstrekkelige opplysninger om disse instrumentene. Ettersom risikoen for strukturerte finansielle instrumenter for eksempel i stor utstrekning avhenger av de underliggende eiendelenes kvalitet og resultater, bør investorene få flere opplysninger om de underliggende eiendelene. Dette ville redusere investorenes avhengighet av kredittvurderinger. Videre vil offentliggjøring av relevante opplysninger om strukturerte finansielle instrumenter sannsynligvis øke konkurransen mellom kredittvurderingsbyråer, ettersom dette særlig kan føre til et økt antall kredittvurderinger utstedt uoppfordret. Kommisjonen bør innen utgangen av januar 2016 vurdere og rapportere om hvorvidt det er hensiktsmessig å utvide denne opplysningsplikten til å omfatte andre finansielle produkter. Blant annet finnes det andre finansielle produkter, for eksempel obligasjoner med fortrinnsrett og andre former for sikret gjeld, der risikoen i stor utstrekning avhenger av den underliggende sikkerhetens kjennetegn, og der det kan være relevant å gi investorene flere opplysninger om sikkerheten.

• 31) Investorer, utstedere og andre berørte parter bør ha tilgang til ajourførte kredittvurderingsopplysninger på et sentralt nettsted. ESMA bør opprette en europeisk kredittvurderingsplattform som gjør det mulig og lett for investorene å sammenligne alle kredittvurderinger som finnes om en bestemt vurdert enhet. Det er viktig at den europeiske kredittvurderingsplattformens nettsted inneholder alle tilgjengelige kredittvurderinger av hvert instrument, slik at investorene kan ta sin investeringsbeslutning på grunnlag av alle de forskjellige uttalelsene. For å unngå å undergrave muligheten for at kredittvurderingsbyråer kan anvende investor betaler-modellen, bør slike kredittvurderinger imidlertid ikke inngå i den europeiske kredittvurderingsplattformen. Den europeiske kredittvurderingsplattformen bør bidra til at mindre og nye kredittvurderingsbyråer blir mer synlige. Den europeiske kredittvurderingsplattformen bør omfatte ESMAs sentrale datalager med sikte på å skape en felles plattform for alle tilgjengelige kredittvurderinger av hvert instrument og for opplysninger om historiske resultater som offentliggjøres i det sentrale datalageret. Europaparlamentet støttet innføringen av en slik offentliggjøring av kredittvurderinger i sin resolusjon av 8. juni 2011 om kredittvurderingsbyråer.

• 32) Kredittvurderinger har, uavhengig av om de utstedes for lovgivningsmessige formål, betydelig innvirkning på investeringsbeslutninger og på utstederes omdømme og finansielle attraktivitet. Kredittvurderingsbyråene har derfor et stort ansvar overfor investorer og utstedere med hensyn til å sikre at de overholder forordning (EF) nr. 1060/2009, slik at deres kredittvurderinger er uavhengige, objektive og av tilstrekkelig kvalitet. Investorer og utstedere vil imidlertid ikke alltid kunne tvinge kredittvurderingsbyråene til å ivareta det ansvaret de har overfor dem. Det kan være særlig vanskelig å holde et kredittvurderingsbyrå sivilrettslig ansvarlig dersom det ikke foreligger et avtaleforhold mellom et kredittvurderingsbyrå og for eksempel en investor eller en utsteder som uoppfordret er blitt kredittvurdert. Det kan også være vanskelig for utstedere å holde kredittvurderingsbyråer sivilrettslig ansvarlig selv når de har et avtaleforhold med det berørte kredittvurderingsbyrået; for eksempel kan en nedgradering av en kredittvurdering besluttet på grunnlag av en forsettlig eller grovt uaktsom overtredelse av forordning (EF) nr. 1060/2009, få negativ innvirkning på en utsteders omdømme og finansieringskostnader og dermed skade denne utstederen, selv om den ikke omfattes av avtalerettslig ansvar. Det er derfor viktig å fastsette bestemmelser om tilstrekkelig regressrett for investorer som med rimelighet har støttet seg til en kredittvurdering som er utstedt i strid med forordning (EF) nr. 1060/2009, og for utstedere som påføres tap på grunn av en kredittvurdering som er utstedt i strid med forordning (EF) nr. 1060/2009. Investoren og utstederen bør kunne stille kredittvurderingsbyrået til ansvar for skader som skyldes overtredelse av nevnte forordning og som har påvirket resultatet av kredittvurderingen. Mens investorer og utstedere som har et avtaleforhold med et kredittvurderingsbyrå, kan velge å legge et avtalebrudd til grunn for et krav mot dette kredittvurderingsbyrået, bør alle investorer og utstedere kunne kreve skadeserstatning som følge av en overtredelse av i forordning (EF) nr. 1060/2009, uavhengig av om det er et avtaleforhold mellom partene.

• 33) Det bør være mulig å holde kredittvurderingsbyråer ansvarlig dersom de forsettlig eller grovt uaktsomt unngår å oppfylle forpliktelser de er pålagt i henhold til forordning (EF) nr. 1060/2009. Denne standarden for ansvar er hensiktsmessig fordi kredittvurderingsvirksomhet i et visst omfang krever vurdering av komplekse økonomiske faktorer, og bruken av forskjellige metoder kan føre til forskjellige vurderingsresultater, uten at noen av dem kan anses som uriktige. Det er også hensiktsmessig å utsette kredittvurderingsbyråer for potensielt ubegrenset ansvar bare dersom de forsettlig eller grovt uaktsomt overtrer forordning (EF) nr. 1060/2009.

• 34) Investoren eller utstederen som krever skadeserstatning for en overtredelse av forordning (EF) nr. 1060/2009, bør framlegge nøyaktige og utførlige opplysninger som viser at kredittvurderingsbyrået har begått en slik overtredelse av denne forordning. Dette bør vurderes av vedkommende domstol, idet det tas hensyn til at investoren eller utstederen kanskje ikke har tilgang til opplysninger som kredittvurderingsbyrået har tilgang til.

• 35) Når det gjelder spørsmål om et kredittvurderingsbyrås erstatningsansvar som ikke er omfattet av eller definert i denne forordning, herunder årsakssammenheng og begrepet grov uaktsomhet, bør omfattes av gjeldende nasjonale lovgivning, som fastsatt i relevante bestemmelser i internasjonal privatrett. Medlemsstatene bør særlig kunne opprettholde nasjonale ordninger for erstatningsansvar som er mer fordelaktige for investorer eller utstedere, eller som ikke bygger på overtredelse av forordning (EF) nr. 1060/2009. Relevante bestemmelser i internasjonal privatrett bør ligge til grunn for valget av vedkommende domstol for å avgjøre et sivilt erstatningskrav som er stilt av en investor eller utsteder.

• 36) At institusjonelle investorer, herunder investeringsforvaltere, har plikt til selv å vurdere eiendelers kredittverdighet, bør ikke hindre domstolene i å fastslå at et kredittvurderingsbyrås overtredelse av forordning (EF) nr. 1060/2009 har påført en investor et tap som dette kredittvurderingsbyrået er ansvarlig for. Denne forordning vil gi investorene bedre mulighet til selv å foreta en risikovurdering, men de vil fortsatt ha mer begrenset tilgang til opplysninger enn kredittvurderingsbyråene. Videre kan særlig mindre investorer mangle kapasitet til å foreta en gjennomgåelse av en kredittvurdering som er utstedt av et kredittvurderingsbyrå.

• 37) Medlemsstatene og ESMA bør sikre at eventuelle sanksjoner som pålegges i henhold til forordning (EF) nr. 1060/2009, offentliggjøres bare dersom en slik offentliggjøring vil stå i forhold til overtredelsen.

• 38) For ytterligere å begrense interessekonflikter og fremme rettferdig konkurranse på kredittvurderingsmarkedet er det viktig å sikre at avgiftene som kredittvurderingsbyråene krever av kundene, ikke innebærer forskjellsbehandling. Forskjellige avgifter for samme type tjeneste bør kunne kreves bare dersom det er forskjeller i de faktiske kostnadene for å yte denne tjenesten til forskjellige kunder. Avgiftene som en gitt utsteder skal betale for kredittvurderingstjenester, bør heller ikke avhenge av resultatene eller utfallet av det utførte arbeidet eller avhenge av om tilknyttede (tilleggs)tjenester utføres. Kredittvurderingsbyråene bør dessuten underrette ESMA om de avgiftene de mottar fra de enkelte kunder, og om sin generelle prispolitikk, for å gjøre det mulig å føre et effektivt tilsyn med disse reglene.

• 39) Det er viktig at kredittvurderinger regelmessig gjennomgås slik at det kan utstedes ajourførte og pålitelige statspapirvurderinger, og for å gjøre det lettere for brukerne å forstå dem. Det er også viktig å øke gjennomsiktigheten når det gjelder det analysearbeidet som utføres, det personalet som forbereder statspapirvurderinger, og de antakelsene som ligger til grunn for kredittvurderingsbyråenes kredittvurderinger av statsgjeld.

• 40) Det er avgjørende at investorer har tilstrekkelige opplysninger til å vurdere medlemsstatenes kredittverdighet. Innenfor rammen av dens overvåking av medlemsstatenes økonomiske politikk og finanspolitikk innhenter og behandler Kommisjonen opplysninger om alle medlemsstaters økonomiske, finansielle og finanspolitiske situasjon samt resultater, hvorav de fleste offentliggjøres av Kommisjonen og derfor kan anvendes av investorer til å vurdere medlemsstaters potensielle kredittverdighet. Dersom det er hensiktsmessig og opplysningene er tilgjengelige, og med forbehold for relevante fortrolighetsregler, bør Kommisjonen innenfor rammen av sin overvåking av medlemsstatenes økonomiske politikk og finanspolitikk utfylle den eksisterende rapporteringen av medlemsstatenes økonomiske resultater med eventuelle tilleggsopplysninger eller indikatorer, som kan hjelpe investorene med å vurdere medlemsstatenes kredittverdighet. Disse opplysningene bør gjøres tilgjengelige for offentligheten som tillegg til eksisterende publikasjoner og andre offentliggjorte opplysninger, med sikte på å gi investorene ytterligere opplysninger for å hjelpe dem med å vurdere offentlige enheter og deres gjeldsopplysninger. I lys av dette bør Kommisjonen undersøke muligheten for å utvikle en europeisk vurdering av kredittverdigheten for å gjøre det mulig for investorer å foreta en upartisk og objektiv vurdering av medlemsstatenes kredittverdighet, idet det tas hensyn til den særskilte økonomiske og sosiale utvikling. Ved behov bør Kommisjonen framlegge egnede forslag til regelverk.

• 41) I henhold til de nåværende reglene skal den kredittvurderte enheten underrettes om kredittvurderingen tolv timer før den offentliggjøres. For å hindre at slik underretning gis utenfor arbeidstiden, og for å gi den kredittvurderte enheten tilstrekkelig tid til å kontrollere om opplysningene som ligger til grunn for kredittvurderingen, er korrekte, bør den kredittvurderte enheten underrettes en hel arbeidsdag før kredittvurderingen eller kredittutsikten offentliggjøres. En liste over personene som er berettigede til å motta slik underretning, bør begrenses og klart identifiseres av den kredittvurderte enheten.

• 42) På grunn av statspapirvurderingers særtrekk og for å redusere risikoen for volatilitet er det hensiktsmessig og rimelig å kreve at kredittvurderingsbyråer ikke offentliggjør disse kredittvurderinger før handelsplassene i Unionen har stengt for dagen, og minst én time før de åpner. På samme grunnlag er det også hensiktsmessig og rimelig at kredittvurderingsbyråer bør offentliggjøre en kalender ved utgangen av desember måned for de kommende tolv måneder, som fastsetter datoene for offentliggjøring av statspapirvurderinger og, ved behov, tilknyttede kredittutsikter. Disse datoene bør falle på fredager. Bare for statspapirvurderinger utstedt uoppfordret bør antallet av offentliggjøringer i kalenderen begrenses til to eller tre. Når det er nødvendig for å oppfylle deres juridiske forpliktelser, bør kredittvurderingsbyråer tillates å avvike fra sine offentliggjorte kalendere dersom de nærmere forklarer grunnene til avviket. Et slikt avvik bør imidlertid ikke finne sted rutinemessig.

• 43) Kommisjonen bør på grunnlag av utviklingen på markedet framlegge for Europaparlamentet og Rådet en rapport som behandler hensiktsmessigheten av og framgangsmåter for å støtte et europeisk offentlig kredittvurderingsbyrå som skal ha som oppgave å vurdere kredittverdigheten til medlemsstatenes statsgjeld, og/eller et europeisk kredittvurderingsfond for alle andre kredittvurderinger. Kommisjonen bør ved behov framlegge egnede forslag til regelverk.

• 44) På grunn av statspapirvurderingers særtrekk og for å unngå risikoen for spredning av negative virkninger i Unionen bør uttalelser som varsler endringer for en bestemt gruppe av land, forbys, med mindre de følges av særskilte landrapporter. Videre bør slike meldinger med sikte på å øke gyldigheten av og tilgangen til informasjonskilder som anvendes av kredittvurderingsbyråer i offentlige meldinger om potensielle endringer av statspapirvurderinger, unntatt kredittvurderinger, kredittutsikter og tilhørende pressemeldinger, alltid bygge på opplysninger som den kredittvurderte enheten har tilgang til og som er gitt med samtykke fra den kredittvurderte enheten, med mindre opplysningene kan fås fra allment tilgjengelige kilder. Dersom den kredittvurderte enhetens rettslige ramme ikke tillater at den kredittvurderte enheten gir disse opplysningene, for eksempel i tilfelle av innsideinformasjon som definert i artikkel 1 nr. 1 i europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/6/EF av 28. januar 2003 om innsidehandel og markedsmanipulering (markedsmisbruk)193, skal den kredittvurderte enheten ikke gi sitt samtykke.

• 45) Av hensyn til gjennomsiktigheten bør kredittvurderingsbyråer, når de offentliggjør sine statspapirvurderinger, i sine pressemeldinger eller rapporter forklare de viktigste faktorene som danner grunnlag for disse kredittvurderingene. Gjennomsiktighet i forbindelse med statspapirvurderinger bør imidlertid ikke være avgjørende for utarbeidingen av nasjonal politikk (økonomisk politikk, sysselsettingspolitikk eller annen politikk). Denne politikken kan utgjøre en faktor i kredittvurderingsbyråets vurdering av kredittverdigheten til en offentlig enhet eller dens finansielle instrumenter, og kan anvendes for å forklare hovedgrunnene til en statspapirvurdering, men direkte eller uttrykkelige krav til eller anbefalinger om denne politikken fra kredittvurderingsbyrået til offentlige enheter, bør ikke tillates. Kredittvurderingsbyråer bør avstå fra enhver direkte eller uttrykkelig politikkanbefaling med hensyn til offentlige enheters politikk.

• 46) Tekniske standarder i finanstjenestesektoren bør sikre tilstrekkelig vern av innskytere, investorer og forbrukere i hele Unionen. ESMA er et organ med høyt spesialisert sakkunnskap, og det ville derfor være hensiktsmessig å gi denne myndighet i oppgave å utarbeide utkast til tekniske reguleringsstandarder og tekniske gjennomføringsstandarder som ikke innebærer politiske valg, og som framlegges for Kommisjonen.

• 47) Kommisjonen bør vedta de utkastene til tekniske reguleringsstandarder som ESMA utarbeider med hensyn til innholdet, hyppigheten og framleggingen av de opplysningene utstedere skal gi om strukturerte finansielle instrumenter, framleggingen av de opplysningene, herunder om struktur, format, rapporteringsmetode og rapporteringstidspunkt, som kredittvurderingsbyråer skal gi ESMA om den europeiske kredittvurderingsplattformen, samt innholdet i og formatet for den periodiske rapporten om avgiftene som kredittvurderingsbyråene krever, med sikte på ESMAs løpende tilsyn. Kommisjonen bør vedta disse standardene ved hjelp av delegerte rettsakter i henhold til artikkel 290 i TEUV og artikkel 10-14 i forordning (EU) nr. 1095/2010.

• 48) I henhold til forordning (EF) nr. 1060/2009 kan kredittvurderinger utstedt i tredjestater anvendes for lovgivningsmessige formål dersom de utstedes av kredittvurderingsbyråer som er sertifisert i henhold til nevnte forordning eller godkjent av kredittvurderingsbyråer som er etablert i Unionen i henhold til nevnte forordning. Sertifisering krever at Kommisjonen har vedtatt en beslutning om likeverdighet når det gjelder den berørte tredjestatens lovgivning for kredittvurderingsbyråer, mens godkjenning krever at kredittvurderingsvirksomhet som utøves av kredittvurderingsbyrået i en tredjestat, oppfyller krav som er minst like strenge som de relevante unionsreglene. Noen av bestemmelsene som innføres ved denne forordning, bør ikke få anvendelse på vurderinger av likeverdighet og godkjenning. Dette gjelder bestemmelsene som pålegger forpliktelser bare for utstederne, og ikke for kredittvurderingsbyråene. Dessuten bør bestemmelser som gjelder strukturen i kredittvurderingsmarkedet i Unionen og ikke fastsetter atferdsregler for kredittvurderingsbyråer, ikke tas hensyn til i denne sammenheng. For å gi tredjestater tilstrekkelig tid til å gjennomgå sine rammeregler i forbindelse med de nye materielle bestemmelsene, bør de sistnevnte anvendes på vurderinger av likeverdighet og godkjenning først fra 1. juni 2018. Det er i denne forbindelse viktig å minne om at tredjestaters lovgivning ikke må være identisk med bestemmelsene i denne forordning. Som allerede fastsatt i forordning (EF) nr. 1060/2009 bør det, for at tredjestaters lovgivning skal anses som likeverdig med eller like streng som Unionens regelverk, være tilstrekkelig at den i praksis har samme mål og virkninger.

• 49) Ettersom målene for denne forordning, som er å styrke kredittvurderingsbyråers uavhengighet, å fremme forsvarlige kredittvurderingsprosesser og -metoder, å redusere risikoene som er knyttet til statspapirvurderinger, å redusere risikoen for overdreven tillit til kredittvurderinger hos markedsdeltakere, og å sikre regressrett for investorer, ikke kan nås i tilstrekkelig grad av medlemsstatene og derfor på grunn av den felleseuropeiske strukturen og virkningen av kredittvurderingsvirksomheten som det skal føres tilsyn med, bedre kan nås på unionsplan, kan Unionen treffe tiltak i samsvar med nærhetsprinsippet som fastsatt i artikkel 5 i traktaten om Den europeiske union I samsvar med forholdsmessighetsprinsippet fastsatt i nevnte artikkel går denne forordning ikke lenger enn det som er nødvendig for å nå disse målene.

• 50) Kommisjonen bør før utgangen av 2013 framlegge en rapport om muligheten for å opprette et nettverk av mindre kredittvurderingsbyråer for å øke konkurransen på markedet. Denne rapporten bør vurdere Unionens finansielle og ikke-finansielle støtte og insitamenter til opprettelsen av et slikt nettverk, idet det tas hensyn til potensielle interessekonflikter som en slik offentlig finansiering kan føre til.

• 51) EUs datatilsynsmann er blitt hørt i samsvar med artikkel 28 nr. 2 i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 45/2001 av 18. desember 2000 om personvern i forbindelse med behandling av personopplysninger i Fellesskapets institusjoner og organer og om fri utveksling av slike opplysninger194 og har avgitt en uttalelse195.

• 52) Forordning (EF) nr. 1060/2009 bør derfor endres –

VEDTATT DENNE FORORDNING:

Artikkel 1

Endring av forordning (EF) nr. 1060/2009

I forordning (EF) nr. 1060/2009 gjøres følgende endringer:

• 1) Artikkel 1 skal lyde:

  «Artikkel 1

  Formål

  Ved denne forordning innføres felles reguleringsmetoder for å fremme integritet, gjennomsiktighet, ansvar, gode styringsmåter og uavhengighet i forbindelse med kredittvurderingsvirksomhet og dermed bidra til bedre kvalitet på de kredittvurderingene som utstedes i Unionen, og til at det indre marked virker på en tilfredsstillende måte, samtidig som det oppnås et høyt nivå for forbruker- og investorvern. Det fastsettes vilkår for utstedelse av kredittvurderinger og bestemmelser om kredittvurderingsbyråers, herunder deres aksjeeieres og deleieres, organisasjon og atferd, for å fremme kredittvurderingsbyråers uavhengighet, unngå interessekonflikter og oppnå bedre forbruker- og investorvern.

  I denne forordning fastsettes også forpliktelser for utstedere, initiativtakere og organisatorer som er etablert i Unionen, med hensyn til strukturerte finansielle instrumenter.»

• 2) I artikkel 2 nr. 1, artikkel 3 nr. 1 bokstav m), artikkel 4 nr. 2, i innledningen til artikkel 4 nr. 3, i artikkel 4 nr. 4 første og annet ledd, i innledningen til artikkel 5 nr. 1, i artikkel 14 nr. 1 og i vedlegg II nr. 1 erstattes «Fellesskapet» med «Unionen».

• 3) I artikkel 3 gjøres følgende endringer:

  • a) I nr. 1 gjøres følgende endringer:

    • i) Bokstav g) skal lyde:

      • «g) «lovgivningsmessige formål» bruk av kredittvurderinger for det formål å overholde Unionens regelverk, eller Unionens regelverk slik det gjennomføres i medlemsstatenes nasjonale lovgivning,».

    • ii) Ny bokstav pa)-pj) skal lyde:

      • «pa) «kredittinstitusjon» en kredittinstitusjon som definert i artikkel 4 nr. 1 i direktiv 2006/48/EF,

      • pb) «verdipapirforetak» et verdipapirforetak som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 1 i direktiv 2004/39/EU,

      • pc) «forsikringsforetak» et forsikringsforetak som definert i artikkel 13 nr. 1 i europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/138/EF av 25. november 2009 om adgang til å starte og utøve virksomhet innen forsikring og gjenforsikring (Solvens II)196,

      • pd) «gjenforsikringsforetak» et gjenforsikringsforetak som definert i artikkel 13 nr. 4 i direktiv 2009/138/EF,

      • pe) «tjenestepensjonsforetak» et tjenestepensjonsforetak som definert i artikkel 6 bokstav a) i direktiv 2003/41/EF,

      • pf) «forvaltningsselskap» et forvaltningsselskap som definert i artikkel 2 nr. 1 bokstav b) i europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/65/EF av 13. juli 2009 om samordning av lover og forskrifter om visse foretak for kollektiv investering i verdipapirer (investeringsforetak)197,

      • pg) «investeringsselskap» et investeringsselskap som er godkjent i samsvar med direktiv 2009/65/EF,

      • ph) «forvalter av et alternativt investeringsfond» en AIF-forvalter som definert i artikkel 4 nr. 1 bokstav b) i europaparlaments- og rådsdirektiv 2011/61/EU av 8. juni 2011 om forvaltere av alternative investeringsfond198,

      • pi) «sentral motpart» en sentral motpart som definert i artikkel 2 nr. 1 i europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 648/2012 av 4. juli 2012 om OTC-derivater, sentrale motparter og transaksjonsregistre199, som er godkjent i samsvar med artikkel 14 i nevnte forordning,

      • pj) «prospekt» et prospekt offentliggjort i henhold til direktiv 2003/71/EF og forordning (EF) nr. 809/2004,».

    • iii) Bokstav q) og r) skal lyde:

      • «q) «sektorregelverk» unionsrettsaktene nevnt i bokstav pa)-pj),

      • r) «vedkommende sektormyndigheter» vedkommende nasjonale myndigheter som er utpekt i henhold til det relevante sektorregelverket for tilsyn med kredittinstitusjoner, verdipapirforetak, forsikringsforetak, gjenforsikringsforetak, tjenestepensjonsforetak, forvaltningsselskaper, investeringsselskaper, forvaltere av alternative investeringsfond, sentrale motparter og prospekter.»

    • iv) Ny bokstav s)-aa) skal lyde:

      • «s) «utsteder» en utsteder som definert i artikkel 2 nr. 1 bokstav h) i direktiv 2003/71/EF,

      • t) «initiativtaker» en initiativtaker som definert i artikkel 4 nr. 41 i direktiv 2006/48/EF,

      • u) «organisator» en organisator som definert i artikkel 4 nr. 42 i direktiv 2006/48/EF,

      • v) «statspapirvurdering»

        • i) en kredittvurdering der den kredittvurderte enheten er en stat eller en regional eller lokal myndighet i en stat,

        • ii) en kredittvurdering der utstederen av en gjeldsforpliktelse eller finansiell forpliktelse, en obligasjon eller et annet finansielt instrument er en stat eller en regional eller lokal myndighet i en stat eller et spesialforetak for en stat eller for en regional eller lokal myndighet,

        • iii) en kredittvurdering der utstederen er en internasjonal finansinstitusjon opprettet av to eller flere stater, som har som formål å tilføre kapital og gi finansiell bistand til de av den internasjonale finansinstitusjonens medlemmer som er rammet eller truet av alvorlige finansieringsproblemer,

      • w) «kredittutsikt» en uttalelse om en kredittvurderings forventede utvikling på kort sikt, mellomlang sikt eller begge deler,

      • x) «kredittvurdering utstedt uoppfordret» og «statspapirvurdering utstedt uoppfordret» henholdsvis en kredittvurdering eller en statspapirvurdering som et kredittvurderingsbyrå har tildelt på annen måte enn på anmodning,

      • y) «kredittskår» en måling av kredittverdighet foretatt ved at opplysninger oppsummeres og uttrykkes i et allerede eksisterende statistisk system eller en eksisterende statistisk modell, uten ytterligere vesentlige analytiske bidrag til vurderingen fra en kredittvurderingsanalytiker,

      • z) «regulert marked» et regulert marked som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 14 i direktiv 2004/39/EF, som er etablert i Unionen,

      • aa) «reverdipapirisering» reverdipapirisering som definert i artikkel 4 nr. 40a i direktiv 2006/48/EF.»

  • b) Nytt nr. 3 skal lyde:

    • «3. I denne forordning menes med «aksjeeier» reel eier som definert i artikkel 3 nr. 6 i europaparlaments- og rådsdirektiv 2005/60/EF av 26. oktober 2005 om tiltak for å hindre at det finansielle system brukes til hvitvasking av penger og finansiering av terrorisme200.»

• 4) I artikkel 4 gjøres følgende endringer:

  • a) Nr. 1 skal lyde:

    • «1. Kredittinstitusjoner, verdipapirforetak, forsikringsforetak, gjenforsikringsforetak, tjenestepensjonsforetak, forvaltningsselskaper, investeringsselskaper, forvaltere av alternative investeringsfond og sentrale motparter kan bruke kredittvurderinger for lovgivningsmessige formål bare dersom de utstedes av kredittvurderingsbyråer som er etablert i Unionen og registrert i samsvar med denne forordning.

      Når et prospekt inneholder en henvisning til en eller flere kredittvurderinger, skal utstederen, tilbyderen eller personen som søker om opptak til notering på et regulert marked, sikre at prospektet også inneholder nøyaktige og tydelige opplysninger om hvorvidt kredittvurderingen er utstedt av et kredittvurderingsbyrå som er etablert i Unionen og registrert i samsvar med denne forordning.»

  • b) I nr. 3 skal bokstav b) lyde:

    • «b) kredittvurderingsbyrået har kontrollert og kan fortløpende dokumentere overfor Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndighet) (ESMA), opprettet ved europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1095/2010201, at den kredittvurderingsvirksomheten som utøves av kredittvurderingsbyrået i en tredjestat og som fører til utstedelse av de kredittvurderingene som skal godkjennes, oppfyller krav som er minst like strenge som kravene fastsatt i artikkel 6-12 og vedlegg I, unntatt artikkel 6a, 6b, 8a-8c og 11a samt avsnitt B nr. 3 bokstav ba) og nr. 3a og 3b i vedlegg I.»

• 5) I artikkel 5 gjøres følgende endringer:

  • a) I nr. 6 annet ledd skal bokstav b) lyde:

    • «b) kredittvurderingsbyråene i tredjestaten er underlagt rettslig bindende bestemmelser som er likeverdige med bestemmelsene i artikkel 6-12 og vedlegg I, unntatt artikkel 6a, 6b, 8a-8c og 11a samt avsnitt B nr. 3 bokstav ba) og nr. 3a og 3b i vedlegg I, og».

  • b) Nr. 8 skal lyde:

    • «8. Artikkel 20, 23b, og 24 får anvendelse på kredittvurderingsbyråer som er sertifisert i samsvar med artikkel 5 nr. 3, og på kredittvurderinger de har utstedt.»

• 6) Ny artikkel 5a-5c innsettes i avdeling I:

  «Artikkel 5a

  Finansinstitusjoners overdrevne tillit til kredittvurderinger

  • 1. Enhetene nevnt i artikkel 4 nr. 1 første ledd skal selv foreta en kredittrisikovurdering og ikke ensidig eller automatisk støtte seg til kredittvurderinger når de vurderer en enhets eller et finansielt instruments kredittverdighet.

  • 2. Vedkommende sektormyndigheter som har ansvar for tilsynet med enhetene nevnt i artikkel 4 nr. 1 første ledd, skal, idet det tas hensyn til arten, omfanget og kompleksiteten av deres virksomhet, overvåke at deres framgangsmåter for kredittrisikovurdering er tilstrekkelige, vurdere anvendelsen av henvisninger til kredittvurderinger i avtaler og ved behov oppmuntre dem til å begrense virkningene av slike henvisninger, med sikte på å redusere ensidig og automatisk tillit til kredittvurderinger, i samsvar med spesifikt sektorregelverk.

  Artikkel 5b

  Kredittvurderinger som anvendes av de europeiske tilsynsmyndighetene og Det europeiske råd for systemrisiko

  • 1. ESMA, Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske banktilsynsmyndighet) (EBA), opprettet ved europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1093/2010202 og Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske tilsynsmyndighet for forsikring og tjenestepensjoner) (EIOPA), opprettet ved europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1094/2010l203, skal ikke henvise til kredittvurderinger i sine retningslinjer, anbefalinger og utkast til tekniske standarder dersom henvisningene kan føre til at vedkommende myndigheter, vedkommende sektormyndigheter, enhetene nevnt i artikkel 4 nr. 1 første ledd eller andre deltakere på finansmarkedet ensidig eller automatisk støtter seg til kredittvurderinger. EBA, EIOPA og ESMA skal derfor innen 31. desember 2013 gjennomgå sine eksisterende retningslinjer og anbefalinger og, når det er hensiktsmessig, fjerne alle henvisninger til kredittvurderinger.

  • 2. Det europeiske råd for systemrisiko (ESRB), opprettet ved europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1092/2010 av 24. november 2010 om makrotilsyn med finanssystemet i Den europeiske union og om opprettelse av et europeisk råd for systemrisiko204, skal ikke vise til kredittvurderinger i sine advarsler og anbefalinger dersom henvisningene kan føre til ensidig eller automatisk tillit til kredittvurderinger.

  Artikkel 5c

  Overdreven tillit til kredittvurderinger i unionsretten

  Med forbehold for Kommisjonens initiativrett skal Kommisjonen fortsette å vurdere om henvisninger til kredittvurderinger i unionsretten fører til eller kan føre til at vedkommende myndigheter, vedkommende sektormyndigheter eller enhetene nevnt i artikkel 4 nr. 1 første ledd, eller andre deltakere på finansmarkedet ensidig eller automatisk støtter seg til kredittvurderinger, med sikte på å fjerne alle henvisninger til kredittvurderinger i unionsretten for lovgivningsmessige formål innen 1. januar 2020, forutsatt at egnede alternativer til kredittrisikovurdering identifiseres og gjennomføres.»

• 7) I artikkel 6 gjøres følgende endringer:

  • a) Nr. 1 skal lyde:

    • «1. Et kredittvurderingsbyrå skal treffe alle nødvendige tiltak for å sikre at kredittvurderingene eller kredittutsiktene de utsteder, ikke er blitt påvirket av eksisterende eller mulige interessekonflikter eller forretningsforbindelser som berører kredittvurderingsbyrået som utsteder kredittvurderingen eller kredittutsikten, byråets aksjeeiere, ledelse, kredittvurderingsanalytikere, ansatte eller andre fysiske personer hvis tjenester stilles til rådighet for eller kontrolleres av kredittvurderingsbyrået, eller enhver person som er direkte eller indirekte tilknyttet byrået gjennom kontroll.»

  • b) I nr. 3 skal innledningen lyde:

    • «3. På anmodning fra et kredittvurderingsbyrå kan ESMA unnta et kredittvurderingsbyrå fra plikten til å oppfylle kravene i vedlegg I avsnitt A nr. 2, 5, 6 og 9 og artikkel 7 nr. 4 dersom kredittvurderingsbyrået kan vise at kravene ikke står i forhold til virksomhetens art, størrelse og kompleksitet og til arten og omfanget av byråets utstedelse av kredittvurderinger, og at».

  • c) Nytt nr. 4 skal lyde:

    • «4. Kredittvurderingsbyråer skal opprette, opprettholde, håndheve og dokumentere en effektiv intern kontrollstruktur for gjennomføring av retningslinjer og framgangsmåter for å forebygge og begrense eventuelle interessekonflikter og for å sikre at kredittvurderinger, vurderingsanalytikere og vurderingsgrupper er uavhengige med hensyn til aksjeeiere, administrasjons- og ledelsesorganer og salgs- og markedsføringsvirksomhet. Kredittvurderingsbyråer skal innføre standardmetoder for foretaksstyring, behandling av organisasjonsspørsmål og håndtering av interessekonflikter. De skal regelmessig overvåke og gjennomgå disse standardmetodene for å vurdere deres effektivitet og om de bør ajourføres.»

• 8) Ny artikkel 6a og 6b skal lyde:

  «Artikkel 6a

  Interessekonflikter i forbindelse med investeringer i kredittvurderingsbyråer

  • 1. En aksjeeier eller en deleier i et kredittvurderingsbyrå, som har minst 5 % av enten kapitalen eller stemmerettene i kredittvurderingsbyrået eller i et selskap som kan utøve kontroll over eller ha dominerende innflytelse på dette kredittvurderingsbyrået, skal ha forbud mot å

    • a) inneha 5 % eller mer av kapitalen i et annet kredittvurderingsbyrå,

    • b) ha rett eller fullmakt til å utøve 5 % eller mer av stemmerettene i et annet kredittvurderingsbyrå,

    • c) ha rett eller fullmakt til å utnevne eller avsette medlemmer av administrasjons- eller tilsynsorganet i et annet kredittvurderingsbyrå,

    • d) være medlem av administrasjons- eller tilsynsorganet i et annet kredittvurderingsbyrå,

    • e) utøve eller ha fullmakt til å utøve kontroll over eller dominerende innflytelse på et annet kredittvurderingsbyrå.

      Forbudet nevnt i første ledd bokstav a) får ikke anvendelse på eierandeler i diversifiserte kollektive investeringsordninger, herunder forvaltede fond som pensjonskasser eller livsforsikring, forutsatt at eierandelene i slike ordninger ikke gjør det mulig for aksjeeieren eller medeieren i et kredittvurderingsbyrå å utøve betydelig innflytelse på disse ordningenes forretningsvirksomhet.

  • 2. Denne artikkel får ikke anvendelse på investeringer i andre kredittvurderingsbyråer som tilhører samme gruppe av kredittvurderingsbyråer.

  Artikkel 6b

  Lengste tillatte avtaleperiode for et kredittvurderingsbyrå

  • 1. Når et kredittvurderingsbyrå inngår en avtale om utstedelse av kredittvurderinger av reverdipapiriseringer, skal det ikke utstede kredittvurderinger av nye reverdipapiriseringer med underliggende eiendeler fra samme initiativtaker i mer enn høyst fire år.

  • 2. Når et kredittvurderingsbyrå inngår en avtale om kredittvurdering av reverdipapiriseringer, skal det anmode utstederen om å

    • a) fastsette antallet av kredittvurderingsbyråer som har et avtaleforhold som gjelder utstedelse av kredittvurderinger av reverdipapiriseringer med underliggende eiendeler fra samme initiativtaker,

    • b) beregne prosentandelen av det samlede antallet utestående kredittvurderte reverdipapiriseringer med underliggende eiendeler fra samme initiativtaker, som hvert kredittvurderingsbyrå utsteder kredittvurderinger av.

      Når minst fire kredittvurderingsbyråer vurderer mer enn 10 % av det samlede antallet utestående vurderte reverdipapiriseringer, får begrensningene i nr. 1 ikke anvendelse.

      Unntaket nevnt i annet ledd skal fortsette å gjelde minst til kredittvurderingsbyrået inngår en ny avtale om vurdering av reverdipapiriseringer med underliggende eiendeler fra samme initiativtaker. Dersom kriteriene i annet ledd ikke er oppfylt når en slik avtale inngås, skal perioden nevnt i nr. 1 beregnes fra den dato den nye avtalen ble inngått.

  • 3. Etter utløpet av en avtale i henhold til nr. 1, skal et kredittvurderingsbyrå ikke inngå en ny avtale om utstedelse av kredittvurderinger av reverdipapiriseringer med underliggende eiendeler fra samme initiativtaker i en periode av samme varighet som den utløpte avtalen, men ikke lenger enn i fire år.

    Første ledd får også anvendelse på

    • a) et kredittvurderingsbyrå som tilhører samme gruppe av kredittvurderingsbyråer som kredittvurderingsbyrået nevnt i nr. 1,

    • b) et kredittvurderingsbyrå som er aksjeeier eller deleier i kredittvurderingsbyrået nevnt i nr. 1,

    • c) et kredittvurderingsbyrå der kredittvurderingsbyrået som er nevnt i nr. 1, er aksjeeier eller deleier.

  • 4. Uten hensyn til nr. 1 kan et kredittvurderingsbyrå, når kredittvurderingen av en reverdipapirisering ble utstedt før utløpet av den lengste tillatte avtaleperioden som nevnt i nr. 1, fortsatt på oppfordring overvåke og ajourføre utstedte kredittvurderinger av reverdipapiriseringer i reverdipapiriseringens løpetid.

  • 5. Denne artikkel får ikke anvendelse på kredittvurderingsbyråer som har færre enn 50 ansatte på konsernnivå og deltar i kredittvurderingsvirksomhet, eller som har en årsomsetning fra kredittvurderingsvirksomhet på mindre enn 10 millioner euro på konsernnivå.

  • 6. Dersom et kredittvurderingsbyrå inngår en avtale om utstedelse av kredittvurderinger av reverdipapiriseringer før 20. juni 2013, skal perioden nevnt i nr. 1 beregnes fra den datoen.»

• 9) Artikkel 7 nr. 5 skal lyde:

  • «5. Godtgjøring og evaluering av resultater for ansatte som deltar i utarbeidingen av kredittvurderinger eller kredittutsikter, samt personer som godkjenner kredittvurderinger eller kredittutsikter, skal ikke være avhengig av inntekten som kredittvurderingsbyrået får fra de kredittvurderte enhetene eller tilknyttet tredjemann.»

• 10) I artikkel 8 gjøres følgende endringer:

  • a) Nr. 2 skal lyde:

    • «2. Et kredittvurderingsbyrå skal vedta, gjennomføre og håndheve passende tiltak for å sikre at de kredittvurderingene og kredittutsiktene byrået utsteder, bygger på en grundig analyse av alle de opplysninger byrået har tilgang til og som er relevante for analysen innenfor rammen av gjeldende vurderingsmetoder. Det skal treffe alle nødvendige tiltak for å sikre at opplysningene som kredittvurderingene og kredittutsiktene bygger på, er av tilfredsstillende kvalitet og kommer fra pålitelige kilder. Kredittvurderingsbyrået skal utstede kredittvurderinger og kredittutsikter der det tas forbehold om at vurderingen gir uttrykk for byråets oppfatning, og at man bør støtte seg til den bare i begrenset utstrekning.

    • 2a. Endringer av kredittvurderinger skal utstedes i samsvar med kredittvurderingsbyråets offentliggjorte vurderingsmetoder.»

  • b) I nr. 5 skal nytt ledd lyde:

    «Statspapirvurderinger skal gjennomgås minst hver sjette måned.»

  • c) Nytt nr. 5a skal lyde:

    • «5a. Et kredittvurderingsbyrå som har til hensikt å foreta en vesentlig endring av eller anvende nye vurderingsmetoder, modeller eller grunnleggende forutsetninger som kan påvirke en kredittvurdering, skal offentliggjøre de foreslåtte vesentlige endringene eller foreslåtte nye vurderingsmetodene på sitt nettsted, med en oppfordring til berørte parter om å framlegge merknader innen en måned sammen med en detaljert forklaring av grunnene til og følgene av de foreslåtte vesentlige endringene eller foreslåtte nye vurderingsmetodene.»

  • d) I nr. 6 gjøres følgende endringer:

    • i) Innledningen skal lyde:

      • «6. Når et kredittvurderingsbyrå endrer vurderingsmetoder, modeller eller grunnleggende forutsetninger som anvendes i kredittvurderingsvirksomheten i samsvar med artikkel 14 nr. 3, skal det»

    • ii) Ny bokstav aa) og ab) skal lyde:

      • «aa) umiddelbart underrette ESMA og på sitt nettsted offentliggjøre resultatet av samrådet og de nye vurderingsmetodene sammen med en detaljert forklaring av dem samt deres anvendelsesdato,

      • ab) umiddelbart offentliggjøre på sitt nettsted resultatene av samrådet nevnt i nr. 5a, unntatt når den som har deltatt i samrådet, krever fortrolighet,».

  • e) Nytt nr. 7 skal lyde:

    • «7. Dersom et kredittvurderingsbyrå får kjennskap til feil i sine vurderingsmetoder eller i måten de brukes på, skal det umiddelbart

    • a) underrette ESMA og alle berørte kredittvurderte enheter om disse feilene og forklare hvordan de påvirker dets kredittvurderinger, herunder behovet for å foreta en gjennomgåelse av utstedte kredittvurderinger,

    • b) offentliggjøre disse feilene på sitt nettsted dersom feilene påvirker dets kredittvurderinger,

    • c) rette disse feilene i vurderingsmetodene, og

    • d) iverksette tiltakene nevnt i nr. 6 bokstav a)-c).»

• 11) Ny artikkel 8a-8d skal lyde:

  «Artikkel 8a

  Statspapirvurderinger

  • 1. Statspapirvurderinger skal utstedes på en måte som sikrer at den enkelte medlemsstats særtrekk har blitt analysert. En uttalelse som varsler endringer for en bestemt gruppe av land, skal være forbudt, med mindre den følges av særskilte landrapporter. Slike rapporter skal offentliggjøres.

  • 2. Andre offentlige meldinger enn kredittvurderinger, kredittutsikter eller tilhørende pressemeldinger eller rapporter som nevnt i vedlegg I avsnitt D del I nr. 5, som gjelder potensielle endringer av statspapirvurderinger, skal ikke bygge på opplysninger som den kredittvurderte enheten har tilgang til, dersom disse er gitt uten samtykke fra den kredittvurderte enheten, med mindre opplysningene kan fås fra allment tilgjengelige kilder, eller dersom det ikke er noen rettmessig grunn til at den kredittvurderte enheten ikke bør gi sitt samtykke til at opplysningene offentliggjøres.

  • 3. Et kredittvurderingsbyrå skal, idet det tas hensyn til artikkel 8 nr. 5 annet ledd, på sitt nettsted ved utgangen av desember måned for de følgende tolv måneder offentliggjøre en kalender som fastsetter høyst tre datoer for offentliggjøring av statspapirvurderinger utstedt uoppfordret og tilknyttede kredittutsikter, og som fastsetter datoene for offentliggjøring av statspapirvurderinger utstedt på oppfordring og tilknyttede kredittutsikter, og årlig sende denne til ESMA i samsvar med vedlegg I avsnitt D del III nr. 3. Disse datoene bør falle på fredager.

  • 4. Avvik fra kalenderen for offentliggjøringen av statspapirvurderinger eller tilknyttede kredittutsikter skal være mulig bare når det er nødvendig for at kredittvurderingsbyrået skal kunne oppfylle sine forpliktelser i henhold til artikkel 8 nr. 2, artikkel 10 nr. 1 og artikkel 11 nr. 1, og skal følges av en detaljert forklaring av grunnene til avviket fra den offentliggjorte kalenderen.

  Artikkel 8b

  Opplysninger om strukturerte finansielle instrumenter

  • 1. Utstederen av et strukturert finansielt instrument samt dets initiativtaker og organisator som er etablert i Unionen, skal på ESMAs nettsted i samsvar med nr. 4, i fellesskap offentliggjøre opplysninger om kredittkvaliteten og utviklingen for de eiendelene som er underliggende for det strukturerte finansielle instrumentet, verdipapiriseringstransaksjonens struktur, kontantstrømmene og eventuell sikkerhet for et verdipapiriseringsengasjement, samt opplysninger som er nødvendige for å gjennomføre omfattende og godt underbygde stresstester på kontantstrømmene og verdien på sikkerheten som stilles for de underliggende engasjementene.

  • 2. Forpliktelsen til å offentliggjøre opplysninger i henhold til nr. 1 får ikke anvendelse dersom offentliggjøringen vil være i strid med bestemmelser i nasjonal lovgivning eller unionsretten om kildevern eller behandling av personopplysninger.

  • 3. ESMA skal utarbeide utkast til tekniske reguleringsstandarder for å fastsette

    • a) hvilke opplysninger personene som er nevnt i nr. 1, skal offentliggjøre for å oppfylle forpliktelsen i nr. 1 i samsvar med nr. 2,

    • b) hvor ofte opplysningene som er nevnt i bokstav a), skal ajourføres,

    • c) hvordan opplysningene som er nevnt i bokstav a), skal framlegges i en standardmal for offentliggjøring.

      ESMA skal framlegge disse utkastene til tekniske reguleringsstandarder for Kommisjonen innen 21. juni 2014.

      Kommisjonen delegeres myndighet til å vedta de tekniske reguleringsstandardene nevnt i første ledd etter framgangsmåten fastsatt i artikkel 10-14 i forordning (EU) nr. 1095/2010.»

  • 4. ESMA skal opprette et nettsted for offentliggjøring av opplysningene om strukturerte finansielle instrumenter som nevnt i nr. 1.

  Artikkel 8c

  Dobbel kredittvurdering av strukturerte finansielle instrumenter

  • 1. Når en utsteder eller en tilknyttet tredjemann har til hensikt å anmode om kredittvurdering av et strukturert finansielt instrument, skal den utnevne minst to kredittvurderingsbyråer til å foreta kredittvurderinger uavhengig av hverandre.

  • 2. Utstederen eller en tilknyttet tredjemann som nevnt i nr. 1 skal sikre at de utnevnte kredittvurderingsbyråene oppfyller følgende vilkår:

    • a) de tilhører ikke samme gruppe av kredittvurderingsbyråer,

    • b) de er ikke aksjeeiere eller deleiere i et annet kredittvurderingsbyrå,

    • c) de har ikke rett eller fullmakt til å utøve stemmeretter i et annet kredittvurderingsbyrå,

    • d) de har ikke rett eller fullmakt til å utnevne eller avsette medlemmer av administrasjons- eller tilsynsorganet i et annet kredittvurderingsbyrå,

    • e) ingen av medlemmene av deres administrasjons- eller tilsynsorganer er medlem av administrasjons- eller tilsynsorganet i et annet kredittvurderingsbyrå,

    • f) de verken utøver eller har fullmakt til å utøve kontroll over eller dominerende innflytelse på et annet kredittvurderingsbyrå.

  Artikkel 8d

  Bruk av flere kredittvurderingsbyråer

  • 1. Når en utsteder eller en tilknyttet tredjemann har til hensikt å utnevne minst to kredittvurderingsbyråer til kredittvurdering av samme utstedelse eller enhet, skal utstederen eller en tilknyttet tredjemann overveie muligheten for å utnevne minst ett kredittvurderingsbyrå som ikke har mer enn 10 % av den samlede markedsandelen, og som utstederen eller en tilknyttet tredjemann anser å være i stand til å vurdere den berørte utstedelsen eller enheten, forutsatt at det i henhold til ESMAs liste nevnt i nr. 2 finnes et tilgjengelig kredittvurderingsbyrå som kan vurdere den berørte utstedelsen eller enheten. Når utstederen eller en tilknyttet tredjemann ikke utnevner minst et kredittvurderingsbyrå som ikke har mer enn 10 % av den samlede markedsandelen, skal dette registreres.

  • 2. For å lette utstederens eller en tilknyttet tredjemanns vurdering i henhold til nr. 1 skal ESMA årlig på sitt nettsted offentliggjøre en liste over registrerte kredittvurderingsbyråer med angivelse av deres samlede markedsandel og hvilke typer kredittvurderinger som er utstedt, som utstederen kan bruke som et utgangspunkt for sin vurdering.

  • 3. Ved anvendelsen av denne artikkel skal den samlede markedsandelen måles med utgangspunkt i årsomsetningen fra kredittvurderingsvirksomhet og tilleggstjenester, på konsernplan.»

• 12) I artikkel 10 skal nr. 1 og 2 lyde:

  • «1. Et kredittvurderingsbyrå skal offentliggjøre alle kredittvurderinger, kredittutsikter og enhver beslutning om å avbryte en kredittvurdering, på ikke selektivt grunnlag og til rett tid. Ved en beslutning om å avbryte en kredittvurdering skal opplysningene som offentliggjøres, inneholde en fullstendig begrunnelse.

    Første ledd får også anvendelse på kredittvurderinger som distribueres til abonnenter.

  • 2. Kredittvurderingsbyråer skal sikre at kredittvurderinger og kredittutsikter framlegges og behandles i samsvar med kravene i vedlegg I avsnitt D, og de skal ikke framlegge andre opplysninger enn dem som gjelder kredittvurderingene.

  • 2a. Kredittvurderinger, kredittutsikter og opplysninger knyttet til disse skal, til de offentliggjøres, anses som innsideinformasjon som definert i og i samsvar med direktiv 2003/6/EF.

    Artikkel 6 nr. 3 i nevnte direktiv får anvendelse mutatis mutandis på kredittvurderingsbyråer med hensyn til deres forpliktelse til fortrolighet og deres forpliktelse til å føre en liste over personer som har tilgang til kredittvurderinger, kredittutsikter eller tilknyttede opplysninger før offentliggjøringen.

    Listen over personer som får tilgang til kredittvurderinger, kredittutsikter og tilknyttede opplysninger før de offentliggjøres, skal begrenses til personer som hver kredittvurdert enhet identifiserer for dette formål.»

• 13) I artikkel 10 nr. 5 skal første ledd lyde:

  • «5. Når et kredittvurderingsbyrå utsteder en kredittvurdering uoppfordret, skal det tydelig angi i kredittvurderingen, ved hjelp av en klart synlig egen fargekode for vurderingskategorien, om den kredittvurderte enheten eller en tilknyttet tredjemann har deltatt i kredittvurderingsprosessen og om kredittvurderingsbyrået har hatt tilgang til regnskaper, ledelsens dokumenter og andre relevante interne dokumenter fra den kredittvurderte enheten eller en tilknyttet tredjemann.»

• 14) Artikkel 11 nr. 2 skal lyde:

  • «2. Et registrert eller sertifisert kredittvurderingsbyrå skal gjøre tilgjengelig i et sentralt datalager opprettet av ESMA opplysninger om byråets tidligere resultater, herunder hvor ofte vurderingene er blitt endret, og opplysninger om tidligere utstedte kredittvurderinger og endringer av dem. Et slikt kredittvurderingsbyrå skal gi opplysninger til datalageret i en standardisert form fastsatt av ESMA. ESMA skal gjøre opplysningene tilgjengelige for offentligheten og hvert år offentliggjøre et sammendrag av de viktigste utviklingstrekkene.»

• 15) Ny artikkel 11a skal lyde:

  «Artikkel 11a

  Den europeiske kredittvurderingsplattformen

  • 1. Et registrert eller sertifisert kredittvurderingsbyrå skal, når det utsteder en kredittvurdering eller kredittutsikt, oversende kredittvurderingsopplysninger til ESMA, herunder kredittvurderingen av og kredittutsiktene for det vurderte instrumentet, opplysninger om typen av kredittvurdering, typen av vurderingsvirksomhet og dato og tidspunkt for offentliggjøringen.

  • 2. ESMA skal offentliggjøre hver enkelt kredittvurdering som den har mottatt i henhold til nr. 1, på et nettsted («den europeiske kredittvurderingsplattformen»).

    Det sentrale datalageret nevnt i artikkel 11 nr. 2 skal inngå i den europeiske kredittvurderingsplattformen.

  • 3. Denne artikkel får ikke anvendelse på kredittvurderinger eller kredittutsikter som bare utarbeides og framlegges for investorer mot en avgift.»

• 16) I artikkel 14 nr. 3 skal nytt ledd lyde:

  «Med forbehold for annet ledd skal kredittvurderingsbyrået underrette ESMA om de planlagte vesentlige endringene av vurderingsmetodene, modellene eller de grunnleggende forutsetningene eller de foreslåtte nye vurderingsmetodene, modellene eller grunnleggende forutsetningene, når kredittvurderingsbyrået offentliggjør de foreslåtte endringene eller foreslåtte nye vurderingsmetodene på sitt nettsted i samsvar med artikkel 8 nr. 5a. Etter utløpet av samrådsperioden skal kredittvurderingsbyrået underrette ESMA om eventuelle endringer som følge av samrådet.»

• 17) Artikkel 18 nr. 2 skal lyde:

  • «2. ESMA skal underrette Kommisjonen, EBA, EIOPA, vedkommende myndigheter og vedkommende sektormyndigheter om enhver beslutning som treffes i henhold til artikkel 16, 17 eller 20.»

• 18) Artikkel 19 nr. 1 skal lyde:

  • «1. ESMA skal innkreve avgifter fra kredittvurderingsbyråene i samsvar med denne forordning og kommisjonsforordningen nevnt i nr. 2. Disse avgiftene skal fullt ut dekke ESMAs nødvendige kostnader i forbindelse med registrering av, sertifisering av og tilsyn med kredittvurderingsbyråer og godtgjøring av kostnader som vedkommende myndigheter kan pådra seg når de utfører oppgaver i henhold til denne forordning, særlig som resultat av en delegering av oppgaver i samsvar med artikkel 30.»

• 19) I artikkel 21 gjøres følgende endringer:

  • a) I nr. 4 gjøres følgende endringer:

    • i) Innledningen skal lyde:

      • «4. ESMA skal utarbeide utkast til tekniske reguleringsstandarder for å fastsette».

    • ii) Bokstav e) skal lyde:

      • «e) innholdet i og formatet for registrerte og sertifiserte kredittvurderingsbyråers periodiske rapportering av kredittvurderingsopplysninger for ESMA med sikte på løpende tilsyn.»

    • iii) Etter bokstav e) innsettes følgende ledd:

      «ESMA skal framlegge disse utkastene til tekniske reguleringsstandarder for Kommisjonen innen 21. juni 2014.

      Kommisjonen delegeres myndighet til å vedta de tekniske reguleringsstandardene nevnt i første ledd etter framgangsmåten fastsatt i artikkel 10-14 i forordning (EU) nr. 1095/2010.»

  • b) Nytt nr. 4a og 4b skal lyde:

    • «4a. ESMA skal utarbeide utkast til tekniske reguleringsstandarder for å fastsette

      • a) innholdet i og framleggingen av de opplysningene, herunder struktur, format, metode og rapporteringstidspunkt, som kredittvurderingsbyråer skal gi ESMA i henhold til artikkel 11a nr. 1, og

      • b) innholdet i og formatet for periodisk rapportering av avgifter som kreves av kredittvurderingsbyråer med sikte på ESMAs løpende tilsyn.

        ESMA skal framlegge disse utkastene til tekniske reguleringsstandarder for Kommisjonen innen 21. juni 2014.

        Kommisjonen delegeres myndighet til å vedta de tekniske reguleringsstandardene nevnt i første ledd etter framgangsmåten fastsatt i artikkel 10-14 i forordning (EU) nr. 1095/2010.

    • 4b. ESMA skal utarbeide en rapport om muligheten for å opprette en eller flere innplasseringer for kredittvurderinger som er oversendt i henhold til artikkel 11a nr. 1, og skal oversende rapporten til Kommisjonen innen 21. juni 2015. Rapporten skal særlig vurdere

      • a) muligheten for, kostnadene ved og nytten av å opprette en eller flere innplasseringer,

      • b) hvordan en eller flere innplasseringer kan skapes uten at det gir et villedende bilde av kredittvurderinger i lys av forskjellige vurderingsmetoder,

      • c) eventuelle virkninger som innplasseringer kan ha for de tekniske reguleringsstandardene som hittil er utarbeidet i forbindelse med artikkel 21 nr. 4a bokstav a) og b).

        ESMA skal rådføre seg med EBA og EIOPA om første ledd bokstav a) og b).»

  • c) Nr. 5 skal lyde:

    • «5. ESMA skal årlig offentliggjøre en rapport om anvendelsen av denne forordning. Rapporten skal særlig inneholde en vurdering av hvordan kredittvurderingsbyråene som er registrert i samsvar med denne forordning, gjennomfører vedlegg I, og en vurdering av anvendelsen av godkjenningsordningen nevnt i artikkel 4 nr. 3.»

• 20) I artikkel 22a skal overskriften lyde:

  «Undersøkelse av om metodekravene er oppfylt».

• 21) Artikkel 25a skal lyde:

  «Artikkel 25a

  Vedkommende sektormyndigheter med ansvar for tilsynet med og håndhevingen av artikkel 4 nr. 1 og artikkel 5a og 8b8d

  Vedkommende sektormyndigheter skal ha ansvar for tilsynet med og håndhevingen av artikkel 4 nr. 1 og artikkel 5a og 8b-8d i samsvar med det relevante sektorregelverket.»

• 22)Ny avdeling IIIA skal lyde:

  «Avdeling IIIA

  Kredittvurderingsbyråers erstatningsansvar

  Artikkel 35a

  Erstatningsansvar

  • 1. Når et kredittvurderingsbyrå forsettlig eller grovt uaktsomt har begått en overtredelsene som er oppført i vedlegg III, og det har påvirket en kredittvurdering, kan en investor eller utsteder kreve skadeserstatning fra et kredittvurderingsbyrå for tap som skyldes denne overtredelsen.

    En investor kan kreve skadeserstatning i henhold til denne artikkel når den kan vise at den med rimelighet i samsvar med artikkel 5a nr. 1, eller på annen måte med behørig aktsomhet, har lagt en kredittvurdering til grunn for en beslutning om å investere i, beholde eller avhende et finansielt instrument som er omfattet av denne kredittvurderingen.

    En utsteder kan kreve skadeserstatning i henhold til denne artikkel når den kan vise at den eller dens finansielle instrumenter er omfattet av denne kredittvurderingen, og at overtredelsen ikke skyldtes villedende og unøyaktige opplysninger som utstederen har gitt kredittvurderingsbyrået direkte eller gjennom offentlig tilgjengelige opplysninger.

  • 2. Det skal være investors eller utsteders ansvar å framlegge nøyaktige og utførlige opplysninger om at kredittvurderingsbyrået har begått en overtredelse i henhold til denne forordning, og at overtredelsen har påvirket den utstedte kredittvurderingen.

    Vedkommende nasjonale domstol skal vurdere hva som utgjør nøyaktige og utførlige opplysninger, idet det tas hensyn til at investoren eller utstederen kanskje ikke har tilgang til opplysninger som kredittvurderingsbyrået har tilgang til.

  • 3. Kredittvurderingsbyråers erstatningsansvar som nevnt i nr. 1 kan bare begrenses på forhånd, når begrensningen er

    • a) rimelig og forholdsmessig, og

    • b) tillatt i gjeldende nasjonale lovgivning i samsvar med nr. 4.

      Enhver begrensning som ikke er i samsvar med første ledd, eller enhver utelukkelse av erstatningsansvar har ingen rettsvirkning.

  • 4. Begrepene «skade», «hensikt», «grovt uaktsomt», «med rimelighet», «behørig aktsomhet», «innflytelse» og «forholdsmessig», som anvendes i denne artikkel, men som ikke er definerte, skal tolkes og anvendes i samsvar med gjeldende nasjonale lovgivning, som fastsatt i relevante bestemmelser i internasjonal privatrett. Spørsmål om kredittvurderingsbyråets erstatningsansvar som ikke er omfattet av denne forordning, skal omfattes av gjeldende nasjonale lovgivning, som fastsatt i relevante bestemmelser i internasjonal privatrett. Relevante bestemmelser i internasjonal privatrett skal ligge til grunn for valget av vedkommende domstol for å avgjøre et sivilt erstatningskrav som er stilt av en investor eller utsteder.

  • 5. Denne artikkel utelukker ikke ytterligere sivile erstatningskrav i samsvar med nasjonal lovgivning.

  • 6. Regressretten i henhold til denne artikkel skal ikke hindre ESMA i fullt ut å utøve sin myndighet i henhold til artikkel 36a.»

• 23) I artikkel 36a nr. 2 første ledd gjøres følgende endringer:

  • a) Bokstav a) og b) skal lyde:

    • «a) for overtredelser omhandlet i vedlegg III avsnitt I nr. 1-5, 11-15, 19, 20, 23, 26a-26d, 28, 30, 32, 33, 35, 41, 43, 50, 51 og 55-62 skal bøtene være på minst 500 000 euro og høyst 750 000 euro,

    • b) for overtredelser omhandlet i vedlegg III avsnitt I nr. 6-8, 16-18, 21-22a, 24, 25, 27, 29, 31, 34, 37-40, 42-42b, 45-49a og 52-54 skal bøtene være på minst 300 000 euro og høyst 450 000 euro,».

  • b) Bokstav d) og e) skal lyde:

    • «d) for overtredelser omhandlet i vedlegg III avsnitt II nr. 1 og 6-9 skal bøtene være på minst 50 000 euro og høyst 150 000 euro,

    • e) for overtredelser omhandlet i vedlegg III avsnitt II nr. 2 og 3a-5 skal bøtene være på minst 25 000 euro og høyst 75 000 euro,».

  • c) Bokstav h) skal lyde:

    • «h) for overtredelser omhandlet i vedlegg III avsnitt I nr. 20a og vedlegg III avsnitt III nr. 4-4c, 6, 8 og 10 skal bøtene være på minst 90 000 euro og høyst 200 000 euro,».

• 24) I artikkel 39 gjøres følgende endringer:

  • a) Nr. 1 og 3 oppheves,

  • b) Nytt nr. 4-6 skal lyde:

    • «4. Kommisjonen skal etter å ha innhentet tekniske råd hos ESMA gjennomgå situasjonen på kredittvurderingsmarkedet for strukturerte finansielle instrumenter, særlig kredittvurderingsmarkedet for reverdipapiriseringer. Etter denne gjennomgåelsen skal Kommisjonen innen 1. juli 2016 framlegge for Europaparlamentet og Rådet en rapport, ved behov sammen med et forslag til regelverk, der særlig følgende vurderes:

  • a) tilgangen til tilstrekkelige valgmuligheter for å oppfylle kravene i artikkel 6b og 8c,

  • b) om det er hensiktsmessig å forkorte eller forlenge den lengste tillatte avtaleperioden nevnt i artikkel 6b nr. 1 og den korteste perioden før kredittvurderingsbyrået igjen kan inngå en avtale med en utsteder eller en tilknyttet tredjemann om utstedelse av kredittvurderinger av reverdipapiriseringer som nevnt i artikkel 6b nr. 3,

  • c) om det er hensiktsmessig å endre unntaket nevnt i artikkel 6b nr. 2 annet ledd.

  • 5. Kommisjonen skal etter å ha innhentet tekniske råd hos ESMA gjennomgå situasjonen på kredittvurderingsmarkedet. Etter denne gjennomgåelsen skal Kommisjonen innen 1. januar 2016 framlegge for Europaparlamentet og Rådet en rapport, ved behov sammen med et forslag til regelverk, der særlig følgende vurderes:

  • a) om det er nødvendig å utvide anvendelsesområdet for forpliktelsene nevnt i artikkel 8b slik at det også omfatter andre finansielle kredittprodukter,

  • b) om kravene nevnt i artikkel 6, 6a og 7 har begrenset interessekonflikter tilstrekkelig,

  • c) om omfanget av rotasjonsordningen nevnt i artikkel 6b bør utvides til andre eiendelsklasser, og om det er hensiktsmessig å anvende perioder av forskjellig lengde for forskjellige eiendelsklasser,

  • d) om eksisterende og alternative godtgjøringsmodeller er hensiktsmessige,

  • e) om det er behov for å gjennomføre andre tiltak for å fremme konkurranse på kredittvurderingsmarkedet,

  • f) om det er hensiktsmessig å ta ytterligere initiativer for å fremme konkurranse på kredittvurderingsmarkedet i lys av utviklingen i sektorens struktur,

  • g) om der er behov for å foreslå tiltak for å håndtere overdreven tillit til kredittvurderinger,

  • h) graden av markedskonsentrasjon, risiko som oppstår på grunn av konsentrasjon, og følgene for den overordnede stabiliteten i finanssektoren.

  • 6. Kommisjonen skal minst en gang i året underrette Europaparlamentet og Rådet om eventuelle nye beslutninger om likeverdighet nevnt i artikkel 5 nr. 6 som er blitt vedtatt i løpet av rapporteringsperioden.»

• 25) Artikkel 39a skal lyde:

  «Artikkel 39a

  ESMAs personale og ressurser

  Innen 21. juni 2014 skal ESMA vurdere de behov for personale og ressurser som oppstår som følge av den myndighet og de forpliktelser ESMA får i henhold til denne forordning, og skal framlegge en rapport for Europaparlamentet, Rådet og Kommisjonen.»

• 26) Ny artikkel 39b skal lyde:

  «Artikkel 39b

  Rapporteringsplikt

  • 1. Kommisjonen skal innen 31. desember 2014 framlegge en rapport for Europaparlamentet og Rådet om

    • a) de tiltakene som er truffet for å fjerne henvisninger til kredittvurderinger som fører til eller kan føre til ensidig og automatisk tillit til slike, og

    • b) alternative verktøy som kan gi investorer mulighet til selv å foreta en vurdering av utstederes og finansielle instrumenters kredittrisiko,

      med sikte på å fjerne alle henvisninger til kredittvurderinger i unionsretten for lovgivningsmessige formål innen 1. januar 2020, forutsatt at egnede alternativer identifiseres og gjennomføres. ESMA skal gi Kommisjonen tekniske råd innenfor rammen av dette nummer.

  • 2. Kommisjonen skal, idet det tas hensyn til situasjonen på markedet, innen 31. desember 2014 framlegge for Europaparlamentet og Rådet en rapport om hvorvidt det er hensiktsmessig å utvikle en europeisk kredittverdighetsvurdering for statsgjeld.

    Kommisjonen skal, idet det tas hensyn til resultatene av rapporten nevnt i første ledd og situasjonen på markedet, innen 31. desember 2016 framlegge for Europaparlamentet og Rådet en rapport om hvorvidt det er hensiktsmessig og mulig å opprette et europeisk kredittvurderingsbyrå som har som formål å vurdere kredittverdigheten til medlemsstatenes statsgjeld, og/eller et europeisk kredittvurderingsfond for alle andre kredittvurderinger.

  • 3. Kommisjonen skal innen 31. desember 2013 framlegge for Europaparlamentet og Rådet en rapport om muligheten for å opprette et nettverk av mindre kredittvurderingsbyråer for å øke konkurransen på markedet. Denne rapporten skal vurdere den finansielle og ikke-finansielle støtten til opprettelsen av et slikt nettverk, idet det tas hensyn til potensielle interessekonflikter som en slik offentlig finansiering kan føre til. I lys av denne rapportens resultater og etter å ha innhentet tekniske råd hos ESMA, kan Kommisjonen revurdere og foreslå endring av artikkel 8d.»

  • 27) Vedlegg I endres i samsvar med vedlegg I til denne forordning.

  • 28) Vedlegg III endres i samsvar med vedlegg II til denne forordning.

Artikkel 2

Ikrafttredelse

Denne forordning trer i kraft den 20. dag etter at den er kunngjort i Den europeiske unions tidende.

Uten hensyn til første ledd

• 1) får artikkel 1 nr. 7 bokstav a), nr. 9 og nr. 10 punkt 11 i forbindelse med artikkel 8d i forordning (EF) nr. 1060/2009, samt artikkel 1 nr. 12 og 27 i denne forordning, anvendelse fra 1. juni 2018 med hensyn til den vurderingen som er nevnt i

  • a) artikkel 4 nr. 3 bokstav b) i forordning (EF) nr. 1060/2009, av om tredjestaters krav er minst like strenge som kravene i nevnte bokstav, og

  • b) artikkel 5 nr. 6 annet ledd bokstav b) i forordning (EF) nr. 1060/2009, av om kredittvurderingsbyråer i tredjestater er underlagt rettslig bindende bestemmelser som er likeverdige med bestemmelsene i nevnte bokstav,

• 2) får artikkel 1 nr. 8 i denne forordning i forbindelse med artikkel 6a nr. 1 bokstav a) i forordning (EF) nr. 1060/2009 anvendelse fra 21. juni 2014 når det gjelder aksjeeiere eller deleiere i et kredittvurderingsbyrå, som per 15. november 2011 innehadde 5 % eller mer av kapitalen i flere enn ett kredittvurderingsbyrå,

• 3) får artikkel 1 nr. 15 anvendelse fra 21. juni 2015.

  Denne forordning er bindende i alle deler og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater.

Utferdiget i Strasbourg, 21. mai 2013.

Vedlegg I

I vedlegg I til forordning (EF) nr. 1060/2009 gjøres følgende endringer:

• 1) I avsnitt B gjøres følgende endringer:

  • a) Nr. 1 skal lyde:

    • «1. Et kredittvurderingsbyrå skal påvise, løse eller håndtere samt klart og tydelig opplyse om eventuelle faktiske eller mulige interessekonflikter som kan påvirke de analysene og vurderingene som foretas av byråets kredittvurderingsanalytikere, ansatte eller andre fysiske personer hvis tjenester stilles til rådighet for eller kontrolleres av kredittvurderingsbyrået, og som er direkte involvert i kredittvurderingsvirksomhet, samt personer som godkjenner kredittvurderinger og kredittutsikter.»

  • b) I nr. 3 gjøres følgende endringer:

    • i) I første ledd skal innledningen lyde:

      • «3. Et kredittvurderingsbyrå skal ikke utstede en kredittvurdering eller kredittutsikt i følgende tilfeller, eller skal, når det gjelder en eksisterende kredittvurdering eller kredittutsikt, umiddelbart opplyse om at kredittvurderingen eller kredittutsikten eventuelt kan ha blitt påvirket av følgende:».

    • ii) Ny bokstav aa) innsettes etter bokstav a):

      • «aa) en aksjeeier eller en deleier i et kredittvurderingsbyrå, som innehar 10 % eller mer av enten kapitalen eller stemmerettene i kredittvurderingsbyrået, eller som på annen måte kan utøve betydelig innflytelse på kredittvurderingsbyråets forretningsvirksomhet, som innehar 10 % eller mer av enten kapitalen eller stemmerettene i den kredittvurderte enheten eller en tilknyttet tredjemann, eller av enhver annen eierandel i den kredittvurderte enheten eller tredjemann, unntatt eierandeler i diversifiserte kollektive investeringsordninger og forvaltede fond som pensjonskasser eller livsforsikring, som ikke gir vedkommende mulighet til å utøve betydelig innflytelse på ordningens forretningsvirksomhet,».

    • iii) Ny bokstav ba) innsettes etter bokstav b):

      • «ba) kredittvurderingen utstedes for den kredittvurderte enheten eller en tilknyttet tredjemann, som innehar 10 % eller mer av enten kapitalen eller stemmerettene i kredittvurderingsbyrået,».

    • iv) Ny bokstav ca) innsettes etter bokstav c):

      • «ca) en aksjeeier eller en deleier i et kredittvurderingsbyrå, som innehar 10 % eller mer av enten kapitalen eller stemmerettene i det berørte kredittvurderingsbyrået, eller som på annen måte kan utøve betydelig innflytelse på kredittvurderingsbyråets forretningsvirksomhet, er medlem av den kredittvurderte enhetens eller en tilknyttet tredjemanns administrasjons- eller tilsynsorganer.»

    • v) Annet ledd skal lyde:

      «Et kredittvurderingsbyrå skal også umiddelbart vurdere om det er grunnlag for å foreta en ny vurdering eller tilbakekalle den eksisterende kredittvurderingen eller kredittutsikten.»

  • c) Nytt nr. 3a-3c skal lyde:

    • «3a. Et kredittvurderingsbyrå skal opplyse om at en eksisterende kredittvurdering eller kredittutsikt kan bli påvirket av ett av følgende:

      • a) en aksjeeier eller en deleier i et kredittvurderingsbyrå, som innehar 5 % eller mer av enten kapitalen eller stemmerettene i det berørte kredittvurderingsbyrået, eller som på annen måte kan utøve betydelig innflytelse på kredittvurderingsbyråets forretningsvirksomhet, innehar 5 % eller mer av enten kapitalen eller stemmerettene i den kredittvurderte enheten eller av en tilknyttet tredjemann eller av enhver annen eierandel i den kredittvurderte enheten eller tredjemann. Dette utelukker eierandeler i diversifiserte kollektive investeringsordninger og forvaltede fond som pensjonskasser eller livsforsikring, som ikke gir vedkommende mulighet til å utøve betydelig innflytelse på ordningens forretningsvirksomhet,

      • b) en aksjeeier eller en deleier i et kredittvurderingsbyrå, som innehar 5 % eller mer av enten kapitalen eller stemmerettene i det berørte kredittvurderingsbyrået, eller som på annen måte kan utøve betydelig innflytelse på kredittvurderingsbyråets forretningsvirksomhet, er medlem av den kredittvurderte enhetens eller en tilknyttet tredjemanns administrasjons- eller tilsynsorganer.

    • 3b. Forutsatt at kredittvurderingsbyrået kjenner til eller burde kjenne til opplysningene, skal forpliktelsene i nr. 3 bokstav aa), ba) og ca) og nr. 3a også gjelde for

      • a) indirekte aksjeeiere som er omfattet av artikkel 10 i direktiv 2004/109/EF, og

      • b) selskaper som direkte eller indirekte utøver kontroll over eller dominerende innflytelse på kredittvurderingsbyrået, og som er omfattet av artikkel 10 i direktiv 2004/109/EF.

    • 3c. Et kredittvurderingsbyrå skal sikre at avgifter som kreves av kundene for utstedelse av kredittvurderinger og yting av tilleggstjenester, ikke innebærer forskjellsbehandling og beregnes på grunnlag av faktiske kostnader. Avgifter som kreves for kredittvurderingstjenester, skal ikke avhenge av nivået for den kredittvurderingen som kredittvurderingsbyrået utsteder, eller av andre resultater av det utførte arbeidet.»

  • d) I nr. 4 skal første ledd lyde:

    • «4. Verken et kredittvurderingsbyrå eller en person som direkte eller indirekte innehar 5 % eller mer av enten kapitalen eller stemmerettene i det berørte kredittvurderingsbyrået, eller som på annen måte kan utøve betydelig innflytelse på kredittvurderingsbyråets forretningsvirksomhet, skal yte konsulent- eller rådgivningstjenester til den kredittvurderte enheten eller en tilknyttet tredjemann med hensyn til dennes foretaksstruktur, juridiske struktur, eiendeler, forpliktelser eller virksomhet.»

  • e) I nr. 7 gjøres følgende endringer:

    • i) Bokstav a) skal lyde:

      • «a) for hver kredittvurdering og kredittutsikt, opplysninger om hvilke kredittvurderingsanalytikere som har deltatt i fastsettelsen av kredittvurderingen eller kredittutsikten, hvilke personer som har godkjent kredittvurderingen eller kredittutsikten, om kredittvurderingen er gjort på anmodning eller uoppfordret samt datoen for kredittvurderingen,».

    • ii) Bokstav d) skal lyde:

      • «d) dokumentasjon om de fastlagte framgangsmåtene og vurderingsmetodene som kredittvurderingsbyrået bruker for å fastsette kredittvurderinger og kredittutsikter,».

    • iii) Bokstav e) skal lyde:

      • «e) intern dokumentasjon og interne saksdokumenter, herunder opplysninger og arbeidsdokumenter som ikke er blitt offentliggjort, som danner grunnlag for beslutninger om kredittvurderinger og kredittutsikter,».

• 2) I avsnitt C gjøres følgende endringer:

  • a) I nr. 2 skal innledningen lyde:

    • «2. Ingen person nevnt i nr. 1 skal delta i eller på annen måte påvirke fastsettelsen av en kredittvurdering av eller kredittutsikt for en bestemt kredittvurdert enhet dersom denne personen».

  • b) Nr. 3 bokstav b) skal lyde:

    • «b) ikke gir videre opplysninger om kredittvurderingsbyråets kredittvurderinger, mulige framtidige kredittvurderinger eller kredittutsikter, unntatt til den kredittvurderte enheten eller en tilknyttet tredjemann,».

  • c) Nr. 7 skal lyde:

    • «7. En person nevnt i nr. 1 kan først tiltre en ledende stilling i den kredittvurderte enheten eller en tilknyttet tredjemann når det har gått seks måneder siden utstedelsen av en kredittvurdering eller kredittutsikt.»

  • d) Nr. 8 skal lyde:

    • «8. Ved anvendelsen av artikkel 7 nr. 4

      • a) skal kredittvurderingsbyråer sikre at de ledende kredittvurderingsanalytikerne ikke deltar i kredittvurderingsvirksomhet som gjelder samme kredittvurderte enhet eller en tilknyttet tredjemann, i mer enn høyst fire år,

      • b) skal andre kredittvurderingsbyråer enn dem som utstederen eller en tilknyttet tredjemann har utnevnt, og alle kredittvurderingsbyråer som utsteder statspapirvurderinger, sikre at

    • i) kredittvurderingsanalytikerne ikke deltar i kredittvurderingsvirksomhet som gjelder samme kredittvurderte enhet eller en tilknyttet tredjemann, i mer enn høyst fem år,

    • ii) personer som godkjenner kredittvurderinger, ikke deltar i kredittvurderingsvirksomhet som gjelder samme kredittvurderte enhet eller en tilknyttet tredjemann, i mer enn høyst sju år.

      Personene nevnt i første ledd bokstav a) og b) skal ikke delta i kredittvurderingsvirksomhet som gjelder den kredittvurderte enheten eller en tilknyttet tredjemann nevnt i første ledd, i to år etter utløpet av tidsrommene fastsatt i nevnte bokstaver.»

• 3) Overskriften til avsnitt D skal lyde:

  «Regler for framlegging av kredittvurderinger og kredittutsikter»

• 4) I avsnitt D del I gjøres følgende endringer:

  • a) Nr. 1 skal lyde:

    • «1. Et kredittvurderingsbyrå skal sikre at det i en kredittvurdering og kredittutsikt klart og tydelig angis navn på og stilling for den ledende kredittvurderingsanalytikeren for den aktuelle kredittvurderingen samt navn på og stilling for personen med hovedansvar for å godkjenne kredittvurderingen eller kredittutsikten.

  • b) I nr. 2 gjøres følgende endringer:

    • i) Bokstav a) skal lyde:

      • «a) alle vesentlige kilder, herunder den kredittvurderte enheten eller, dersom det er aktuelt, en tilknyttet tredjemann, som ble brukt til å utarbeide kredittvurderingen eller kredittutsikten, angis sammen med en opplysning om hvorvidt kredittvurderingen eller kredittutsikten er blitt framlagt for den kredittvurderte enheten eller en tilknyttet tredjemann og deretter endret før den ble utstedt,».

    • ii) Bokstav d) og e) skal lyde:

      • «d) det klart og tydelig opplyses om den dato kredittvurderingen første gang ble frigitt for spredning og tidspunkt for siste ajourføring, herunder eventuelle kredittutsikter,

      • e) det gis opplysninger om hvorvidt kredittvurderingen gjelder et nylig utstedt finansielt instrument og hvorvidt kredittvurderingsbyrået vurderer det finansielle instrumentet for første gang, og

      • f) når det gjelder en kredittutsikt, angis det tidsrommet der det ventes en endring av kredittvurderingen.

        Kredittvurderingsbyråene skal ved offentliggjøring av kredittvurderinger eller kredittutsikter også ta med en henvisning til historiske misligholdsrater som ESMA offentliggjør i et sentralt datalager i samsvar med artikkel 11 nr. 2, sammen med en forklaring av betydningen av disse misligholdsratene.»

      • c) Nytt nr. 2a skal lyde:

      • «2a. Når et kredittvurderingsbyrå offentliggjør vurderingsmetoder, modeller og grunnleggende forutsetninger, skal de følges av en veiledning som forklarer forutsetninger, parametrer, begrensninger og usikkerhet med hensyn til modellene og vurderingsmetodene som anvendes ved kredittvurderinger, herunder simuleringer av stressituasjoner som er utført av byrået i forbindelse med kredittvurderingene, kredittvurderingsopplysninger om de kontantstrømsanalysene det har utført eller støtter seg til, samt eventuelle forventede endringer av kredittvurderingen. Veiledningen skal være tydelig og lett å forstå.»

    • d) Nr. 3 skal lyde:

      • «3. Kredittvurderingsbyrået skal underrette den kredittvurderte enheten i dennes arbeidstid og minst en hel virkedag før offentliggjøringen av kredittvurderingen eller kredittutsikten. Disse opplysningene skal omfatte de viktigste betraktningene som ligger til grunn for kredittvurderingen eller kredittutsikten, slik at enheten har en mulighet til å gjøre kredittvurderingsbyrået oppmerksom på eventuelle faktafeil.»

    • e) I artikkel 4 skal første ledd lyde:

      • «4. Et kredittvurderingsbyrå skal ved offentliggjøring av kredittvurderinger eller kredittutsikter angi klart og tydelig vurderingens eller utsiktens eventuelle egenskaper og begrensninger. Et kredittvurderingsbyrå skal ved offentliggjøring av kredittvurderinger eller kredittutsikter særlig angi tydelig om det anser at kvaliteten på de opplysningene som er tilgjengelige om den kredittvurderte enheten, er tilfredsstillende, og i hvilken grad det har kontrollert opplysningene som er blitt framlagt av den kredittvurderte enheten eller en tilknyttet tredjemann. Dersom en kredittvurdering eller kredittutsikt omfatter en type enhet eller finansielt instrument som det finnes begrensede historiske opplysninger om, skal kredittvurderingsbyrået klart og tydelig angi slike begrensninger.»

    • f) I artikkel 5 skal første ledd lyde:

      • «5. Når et kredittvurderingsbyrå offentliggjør en kredittvurdering eller kredittutsikt, skal det i sine pressemeldinger eller rapporter redegjøre for de viktigste faktorene som ligger til grunn for kredittvurderingen eller kredittutsikten.»

    • g) Nytt nr. 6 skal lyde:

      • «6. Et kredittvurderingsbyrå skal fortløpende offentliggjøre opplysninger på sitt nettsted og underrette ESMA om alle enheter eller gjeldsinstrumenter som det har mottatt til en første gjennomgåelse eller en foreløpig vurdering. Opplysningene skal offentliggjøres uavhengig av om utstederne inngår en kontrakt med kredittvurderingsbyrået om en endelig vurdering.»

• 5) Nr. 3 og 4 i avsnitt D del II oppheves.

• 6) I avsnitt D skal ny del III lyde:

  • «III. Tilleggskrav til statspapirvurderinger

    • 1. Når et kredittvurderingsbyrå utsteder en statspapirvurdering eller en tilknyttet kredittutsikt, skal det samtidig framlegge en detaljert undersøkelsesrapport som forklarer alle forutsetninger, parametrer, begrensninger og usikkerhet og andre opplysninger som er tatt hensyn til ved utarbeidingen av den berørte statspapirvurderingen eller kredittutsikten. Rapporten skal være offentlig tilgjengelig, klar og lett forståelig.

    • 2. En offentlig tilgjengelig undersøkelsesrapport som følger etter en endring i forhold til den tidligere statspapirvurderingen eller den tilknyttede kredittutsikten, skal inneholde minst følgende:

      • a) en detaljert vurdering av endringene i de kvantitative hypotesene med en begrunnelse for den endrede vurderingen og deres relative vekting. Den detaljerte vurderingen bør inneholde en beskrivelse av følgende: inntekt per innbygger, BNP-vekst, inflasjon, budsjettbalanse, utenriksbalanse, utenlandsgjeld, en indikator for økonomisk utvikling, en indikator for mislighold og eventuelle andre faktorer som det er tatt hensyn til. Dette bør utfylles med den relative vektingen av hver enkelt faktor,

      • b) en detaljert vurdering av endringene i de kvalitative hypotesene med en begrunnelse for den endrede vurderingen og deres relative vekting,

      • c) en detaljert beskrivelse av risikoer, begrensninger og usikkerhet knyttet til den endrede vurderingen, og

      • d) et sammendrag av møteprotokollen i den kredittvurderingskomiteen som har truffet beslutning om den endrede vurderingen.

    • 3. Uten at det berører vedlegg I avsnitt D del I nr. 3 skal et kredittvurderingsbyrå når det utsteder statspapirvurderinger eller tilknyttede kredittutsikter, offentliggjøre disse i samsvar med artikkel 8a etter at de regulerte markedene er stengt for dagen, og minst én time før de åpner.

    • 4. Uten at det berører vedlegg I avsnitt D del I nr. 5, der det er fastsatt at et kredittvurderingsbyrå når det offentliggjør en kredittvurdering, i sine pressemeldinger eller rapporter skal forklare de viktigste faktorene som ligger til grunn for kredittvurderingen, og selv om nasjonal politikk kan være en faktor som ligger til grunn for en statspapirvurdering, skal politiske anbefalinger, forskrifter eller retningslinjer for kredittvurderte enheter, herunder stater eller staters regionale eller lokale myndigheter, ikke inngå som en del av statspapirvurderinger eller kredittutsikter.»

• 7) I avsnitt E del I skal nr. 3 lyde:

  • «3. kredittvurderingsbyråets retningslinjer med hensyn til offentliggjøring av kredittvurderinger og andre tilhørende meldinger, herunder kredittutsikter,».

• 8) I avsnitt E del II nr. 2 skal første ledd skal bokstav a) lyde:

  • «a) en liste over avgifter som er innkrevd fra hver kunde for individuelle kredittvurderinger og eventuelle tilleggstjenester,

    • aa) dets prispolitikk, herunder avgiftsstrukturen og priskriteriene for kredittvurderinger i de ulike eiendelsklassene,».

• 9) I avsnitt E del III gjøres følgende endringer:

  • a) Nr. 3 skal lyde:

    • «3. statistikk over personalfordelingen på arbeid med nye kredittvurderinger, gjennomgåelse av kredittvurderinger og evaluering av metoder og modeller samt fordelingen av personale i den øverste ledelsen, og over personalfordelingen for hver vurderingsvirksomhet med hensyn til forskjellige eiendelsklasser (foretak – strukturerte finansielle instrumenter – statspapirer),».

  • b) Nr. 7 skal lyde:

    • «7. finansielle opplysninger om kredittvurderingsbyråets inntekt, herunder dets samlede omsetning, fordelt på inntekter fra kredittvurdering og tilleggstjenester med en fullstendig beskrivelse av hver kategori, herunder inntekter fra tilleggstjenester til kredittvurderingstjenesters kunder og avgiftenes fordeling på kredittvurderinger for forskjellige eiendelsklasser.» Opplysningene om samlet omsetning skal også omfatte omsetningens geografiske fordeling på inntekter som er tjent henholdsvis i Unionen og på verdensplan,».

Vedlegg II

I vedlegg III til forordning (EF) nr. 1060/2009 gjøres følgende endringer:

• 1) I avsnitt I gjøres følgende endringer:

  • a) Nr. 19-22 skal lyde:

    • «19. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 6 nr. 2, sammenholdt med vedlegg I avsnitt B nr. 1, dersom det ikke påviser, løser eller håndterer samt klart og tydelig opplyser om eventuelle faktiske eller mulige interessekonflikter som kan påvirke de analysene og vurderingene som foretas av byråets kredittvurderingsanalytikere, ansatte eller andre fysiske personer hvis tjenester stilles til rådighet for eller kontrolleres av kredittvurderingsbyrået og som er direkte involvert i kredittvurderingsvirksomhet, samt personer som godkjenner kredittvurderinger og kredittutsikter.

    • 20. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 6 nr. 2, sammenholdt med vedlegg I avsnitt B nr. 3 første ledd, dersom det utsteder en kredittvurdering eller kredittutsikt under noen av omstendighetene omhandlet i første ledd i nevnte nummer, eller, når det gjelder en eksisterende kredittvurdering eller kredittutsikt, dersom det ikke umiddelbart opplyser om at kredittvurderingen eller kredittutsikten eventuelt kan ha blitt påvirket av nevnte omstendigheter.

    • 20a. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 6 nr. 2, sammenholdt med vedlegg I avsnitt B nr. 3a, dersom det ikke offentliggjør at en eksisterende kredittvurdering eller kredittutsikt kan bli påvirket av en av omstendighetene omhandlet i bokstav a) og b) i nevnte nummer.

    • 21. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 6 nr. 2, sammenholdt med vedlegg I avsnitt B nr. 3 annet ledd, dersom det ikke umiddelbart vurderer om det er grunnlag for å foreta en ny vurdering eller tilbakekalle den eksisterende kredittvurderingen eller kredittutsikten.

    • 22. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 6 nr. 2, sammenholdt med vedlegg I avsnitt B nr. 4 første ledd, dersom det vurderer enheter som kredittvurderingsbyrået selv eller en person som direkte eller indirekte innehar 5 % eller mer av enten kapitalen eller stemmerettene i det berørte kredittvurderingsbyrået, eller som på annen måte kan utøve betydelig innflytelse på kredittvurderingsbyråets forretningsvirksomhet, yter konsulent- eller rådgivningstjenester til den kredittvurderte enheten eller en tilknyttet tredjemann med hensyn til foretaksstruktur, juridisk struktur, eiendeler, forpliktelser eller virksomhet.»

  • b) Nytt nr. 22a skal lyde:

    • «22a. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 6a nr. 1 dersom en av dets aksjeeiere eller deleiere som innehar minst 5 % av kapitalen eller stemmerettene i det berørte kredittvurderingsbyrået eller i et selskap som kan utøve kontroll eller dominerende innflytelse på det berørte kredittvurderingsbyrået, overtrer et av forbudene i bokstav a)-e) i nevnte nummer, med unntak av forbudet i bokstav a) for eierandeler i diversifiserte kollektive investeringsordninger, herunder forvaltede fond som pensjonskasser eller livsforsikring, forutsatt at eierandelene i slike ordninger ikke gir aksjeeieren eller deleieren i et kredittvurderingsbyrå mulighet til å utøve betydelig innflytelse på disse ordningenes forretningsvirksomhet.»

  • c) Nytt nr. 26a og 26b skal lyde:

    • «26a. Kredittvurderingsbyrået som har inngått en avtale om utstedelse av kredittvurderinger av reverdipapiriseringer, overtrer artikkel 6b nr. 1 dersom det utsteder kredittvurderinger av nye reverdipapiriseringer med underliggende eiendeler fra samme initiativtaker i mer enn høyst fire år.

    • 26b. Kredittvurderingsbyrået som har inngått en avtale om utstedelse av kredittvurderinger av reverdipapiriseringer, overtrer artikkel 6b nr. 3 dersom det inngår en ny avtale om utstedelse av kredittvurderinger av reverdipapiriseringer med underliggende eiendeler fra samme initiativtaker for en periode av samme varighet som den utløpte avtalen nevnt i artikkel 6b nr. 1 og 2, men ikke lenger enn fire år.»

  • d) Nr. 33 skal lyde:

    • «33. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 7 nr. 3, sammenholdt med vedlegg I avsnitt C nr. 2, dersom det ikke sikrer at en person omhandlet i nr. 1 i nevnte avsnitt ikke deltar i eller på annen måte påvirker fastsettelsen av en kredittvurdering eller kredittutsikt som omhandlet i nr. 2 i nevnte avsnitt.»

  • e) Nr. 36 skal lyde:

    • «36. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 7 nr. 3, sammenholdt med vedlegg I avsnitt C nr. 7, dersom det ikke sikrer at en person omhandlet i nr. 1 i nevnte avsnitt ikke tiltrer en ledende stilling i den kredittvurderte enheten eller hos en tilknyttet tredjemann før det har gått seks måneder siden utstedelsen av en kredittvurdering eller kredittutsikt.»

  • f) Nr. 38-40 skal lyde:

    • «38. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 7 nr. 4, sammenholdt med vedlegg I avsnitt C nr. 8 første ledd bokstav b) i), dersom det, når det uoppfordret utsteder kredittvurderinger eller statspapirvurderinger, ikke sikrer at en kredittvurderingsanalytiker ikke deltar i kredittvurderingsvirksomhet som gjelder samme kredittvurderte enhet eller en tilknyttet tredjemann, i mer enn høyst fem år.

    • 39. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 7 nr. 4, sammenholdt med vedlegg I avsnitt C nr. 8 første ledd bokstav b) ii), dersom det, når det uoppfordret utsteder kredittvurderinger eller statspapirvurderinger, ikke sikrer at en person som godkjenner kredittvurderinger, ikke deltar i kredittvurderingsvirksomhet som gjelder samme kredittvurderte enhet eller en tilknyttet tredjemann, i mer enn høyst sju år.

    • 40. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 7 nr. 4, sammenholdt med vedlegg I avsnitt C nr. 8 annet ledd, dersom det ikke sikrer at en person omhandlet i første ledd bokstav a) og b) i nevnte nummer ikke deltar i kredittvurderingsvirksomhet som gjelder samme kredittvurderte enhet eller en tilknyttet tredjemann omhandlet i nevnte bokstaver, i de påfølgende to år etter utløpet av tidsrommene fastsatt i nevnte bokstaver.»

  • g) Nr. 42 skal lyde:

    • «42. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 8 nr. 2 dersom det ikke vedtar, gjennomfører og håndhever passende tiltak for å sikre at de kredittvurderingene og kredittutsiktene byrået utsteder, bygger på en grundig analyse av alle de opplysningene byrået har tilgang til og som er relevante for analysen innenfor rammen av gjeldende vurderingsmetoder.»

  • h) Nytt nr. 42a og 42b skal lyde:

    • «42a. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 8 nr. 2 dersom det anvender opplysninger som ikke omfattes av virkeområdet for artikkel 8 nr. 2.

    • 42b. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 8 nr. 2a dersom det utsteder endringer av kredittvurderinger, som ikke er i samsvar med dets offentliggjorte vurderingsmetoder.»

  • i) Nr. 46 skal lyde:

    • «46. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 8 nr. 5 første ledd første punktum dersom det ikke overvåker sine kredittvurderinger eller ikke gjennomgår sine kredittvurderinger eller vurderingsmetoder løpende og minst en gang i året.»

  • j) Nytt nr. 46a skal lyde:

    • «46a. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 8 nr. 5 annet ledd, sammenholdt med artikkel 8 nr. 5 første ledd første punktum, dersom det ikke overvåker sine statspapirvurderinger eller ikke gjennomgår sine statspapirvurderinger løpende og minst hver sjette måned.»

  • k) Nytt nr. 49a skal lyde:

    • «49a. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 8 nr. 6 bokstav c), sammenholdt med artikkel 8 nr. 7 bokstav c), dersom det ikke foretar en ny kredittvurdering når feil i vurderingsmetodene eller i måten de brukes på, påvirker den berørte kredittvurderingen.»

  • l) Nytt nr. 55-62 skal lyde:

    • «55. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 8a nr. 3 dersom det ikke hvert år offentliggjør på sitt nettsted eller framlegger for ESMA, i samsvar med vedlegg I avsnitt D del III nr. 3, en kalender ved utgangen av desember måned, som for de følgende tolv måneder fastsetter høyst tre datoer, som faller på fredager, for offentliggjøring av statspapirvurderinger utstedt uoppfordret og tilknyttede kredittutsikter, og som fastsetter datoer, som faller på fredager, for offentliggjøring av statspapirvurderinger og tilknyttede kredittutsikter utstedt på oppfordring.

    • 56. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 8a nr. 4 dersom det avviker fra den offentliggjorte kalenderen når dette ikke er nødvendig for å oppfylle dets forpliktelser i henhold til artikkel 8 nr. 2, artikkel 10 nr. 1 eller artikkel 11 nr. 1, eller dersom det ikke gir en detaljert forklaring av grunnene til avviket fra den offentliggjorte kalenderen.

    • 57. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 10 nr. 2, sammenholdt med vedlegg I avsnitt D del III nr. 3, dersom det offentliggjør en statspapirvurdering eller en tilknyttet kredittutsikt når de regulerte markedene er åpne eller mindre enn én time før de åpner.

    • 58. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 10 nr. 2, sammenholdt med vedlegg I avsnitt D del III nr. 4, dersom det lar politiske anbefalinger, forskrifter eller retningslinjer for kredittvurderte enheter, herunder stater eller staters regionale eller lokale myndigheter, inngå som en del av statspapirvurderinger eller kredittutsikter.

    • 59. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 8a nr. 2 dersom det som grunnlag for sine offentlige meldinger om endringer av andre statspapirvurderinger enn kredittvurderinger, kredittutsikter eller tilhørende pressemeldinger, som nevnt i vedlegg I avsnitt D del I nr. 5, anvender opplysninger som den kredittvurderte enheten har tilgang til, dersom disse er gitt uten samtykke fra den kredittvurderte enheten, med mindre opplysningene kan fås fra allment tilgjengelige kilder, eller dersom det ikke er noen rettmessig grunn til at den kredittvurderte enheten ikke bør gi sitt samtykke til at opplysningene offentliggjøres.

    • 60. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 8a nr. 1 dersom det ikke utsteder individuelle offentlig tilgjengelige landrapporter når det varsler endringer for en bestemt gruppe av land.

    • 61. Kredittvurderingsbyrået overtrer vedlegg I avsnitt D del III nr. 1 dersom det utsteder en statspapirvurdering eller en tilknyttet kredittutsikt uten at det samtidig framlegger en detaljert undersøkelsesrapport der det forklarer alle hypoteser, parametrer, begrensninger og usikkerhet og eventuelle andre opplysninger som er tatt hensyn til ved fastsettelsen av den berørte statspapirvurderingen eller kredittutsikten, eller dersom det ikke gjør rapporten offentlig tilgjengelig, klar og lett forståelig.

    • 62. Kredittvurderingsbyrået overtrer vedlegg I avsnitt D del III nr. 2 dersom det ikke utsteder en offentlig tilgjengelig undersøkelsesrapport som følger etter en endring i forhold til den tidligere statspapirvurderingen eller den tilknyttede kredittutsikten, eller dersom rapporten ikke inneholder minst opplysningene nevnt i vedlegg I avsnitt D del III nr. 2 bokstav a)-d).»

• 2) I avsnitt II gjøres følgende endringer:

  • a) Nytt nr. 3a-3c skal lyde:

    • «3a. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 14 nr. 3 tredje ledd dersom det ikke gir ESMA melding om de planlagte vesentlige endringene av de eksisterende vurderingsmetodene, modellene eller de grunnleggende forutsetningene eller de foreslåtte nye vurderingsmetodene, modellene eller grunnleggende forutsetningene, når det offentliggjør vurderingsmetodene på sitt nettsted i samsvar med artikkel 8 nr. 5a.

    • 3b. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 8 nr. 5a første ledd dersom det på sitt nettsted ikke offentliggjør de foreslåtte nye vurderingsmetodene eller de foreslåtte vesentlige endringene av vurderingsmetodene som kan påvirke en kredittvurdering, sammen med en forklaring av grunnene til og følgene av endringene.

    • 3c. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 8 nr. 7 bokstav a) dersom det ikke underretter ESMA om feil som er påvist i dets vurderingsmetoder eller bruken av disse, eller dersom det ikke forklarer deres innvirkning på dets kredittvurderinger, herunder behovet for å gjennomgå utstedte kredittvurderinger.»

  • b) Nytt nr. 4a skal lyde:

    • «4a. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 11a nr. 1 dersom det ikke gjør opplysninger som kreves, tilgjengelige eller ikke framlegger opplysninger i det format som kreves i henhold til nevnte nummer.»

  • c) Nr. 7 skal lyde:

    • «7. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 23b nr. 1 dersom det ikke gir opplysninger som svar på en beslutning der det kreves opplysninger i samsvar med artikkel 23b nr. 3, eller dersom det gir uriktige og villedende opplysninger som svar på en enkel anmodning om opplysninger eller en beslutning.»

  • d) Nr. 8 skal lyde:

    • «8. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 23c nr. 1 bokstav c) dersom det ikke gir en forklaring eller dersom det gir en uriktig eller villedende forklaring av fakta eller dokumenter som gjelder gjenstanden for og formålet med en kontroll.»

• 3) I avsnitt III gjøres følgende endringer:

  • a) Nytt nr. 4a-4c skal lyde:

    • «4a. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 8 nr. 6 bokstav aa) dersom det har til hensikt å anvende nye vurderingsmetoder, dersom det ikke umiddelbart underretter ESMA eller ikke umiddelbart offentliggjør resultatene av samrådet og disse nye vurderingsmetodene på sitt nettsted sammen med en detaljert forklaring av dem, samt dato for anvendelse av dem.

    • 4b. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 8 nr. 7 bokstav a) dersom det ikke underretter de berørte kredittvurderte enhetene om feil som er påvist i dets vurderingsmetoder eller bruken av dem, eller dersom det ikke forklarer innvirkningen på dets kredittvurderinger, herunder behovet for å gjennomgå utstedte kredittvurderinger.

    • 4c. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 8 nr. 7 bokstav b) dersom det på sitt nettsted ikke offentliggjør feil som er påvist i dets vurderingsmetoder eller bruken av dem, når slike feil påvirker kredittvurderingsbyråets kredittvurderinger.»

  • b) Nr. 6 og 7 skal lyde:

    • «6. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 10 nr. 2, sammenholdt med vedlegg I avsnitt D del I nr. 1 eller 2, nr. 4 første ledd eller nr. 5 eller 6, eller vedlegg I avsnitt D del II eller III, dersom det ikke gir de opplysningene som kreves i henhold til disse bestemmelsene, når det utarbeider en kredittvurdering eller kredittutsikt.

    • 7. Kredittvurderingsbyrået overtrer artikkel 10 nr. 2, sammenholdt med vedlegg I avsnitt D del I nr. 3, dersom det ikke underretter den kredittvurderte enheten i dennes arbeidstid og minst en hel virkedag før offentliggjøringen av kredittvurderingen eller kredittutsikten.»

Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 648/2012 av 4. juli 2012 om OTC-derivater, sentrale motparter og transaksjonsregistre

EUROPAPARLAMENTET OG RÅDET FOR DEN EUROPEISKE UNION HAR –

under henvisning til traktaten om Den europeiske unions virkemåte, særlig artikkel 114,

under henvisning til forslag fra Europakommisjonen,

etter oversending av utkast til regelverksakt til de nasjonale parlamentene,

under henvisning til uttalelse fra Den europeiske sentralbank205,

under henvisning til uttalelse fra Den europeiske økonomiske og sosiale komité206

etter den ordinære regelverksprosessen207 og

ut fra følgende betraktninger:

• 1) På anmodning fra Kommisjonen ble det 25. februar 2009 offentliggjort en rapport utarbeidet av en høynivågruppe ledet av Jacques de Larosière, der det ble konkludert med at tilsynsrammen for Unionens finanssektor måtte styrkes for å redusere risikoen for og alvorlige virkninger av framtidige finanskriser, og der det ble anbefalt omfattende reformer av tilsynsordningen for nevnte sektor, herunder opprettelse av et europeisk finanstilsynssystem med tre europeiske tilsynsmyndigheter, en for banksektoren, en for forsikrings- og tjenestepensjonssektoren og en for verdipapir- og markedssektoren, samt opprettelse av et europeisk råd for systemrisiko.

• 2) I sin melding av 4. mars 2009 med tittelen «Driving European Recovery» foreslo Kommisjonen å styrke Unionens rammeregler for finansielle tjenester. I sin melding av 3. juli 2009 om effektive, sikre og solide derivatmarkeder vurderte Kommisjonen derivatenes rolle i forbindelse med finanskrisen, og i sin melding av 20. oktober 2009 om effektive, sikre og solide derivatmarkeder: framtidige politiske tiltak beskrev Kommisjonen de tiltakene den har til hensikt å treffe for å begrense risikoen forbundet med derivater.

• 3) 23. september 2009 vedtok Kommisjonen forslag til tre forordninger om opprettelse av en europeisk finanstilsynsordning, herunder opprettelse av tre europeiske tilsynsmyndigheter, for å bidra til en ensartet anvendelse av unionsregelverket og innføring av felles standarder og praksis av høy kvalitet for regulering og tilsyn. De europeiske tilsynsmyndighetene består av Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske banktilsynsmyndighet) (EBA), opprettet ved europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1093/2010208, Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske tilsynsmyndighet for forsikring og tjenestepensjoner) (EIOPA), opprettet ved europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1094/2010209 og Den europeiske tilsynsmyndighet (Den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndighet) (ESMA), opprettet ved europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1095/2010210. De europeiske tilsynsmyndighetene spiller en avgjørende rolle for å sikre stabilitet i finanssektoren. Det er derfor svært viktig fortsatt å sikre at utviklingen av deres arbeid blir prioritert høyt politisk, og at de gis tilstrekkelige ressurser.

• 4) OTC-derivatkontrakter er ikke gjennomsiktige ettersom de er private kontrakter og alle opplysninger om dem vanligvis er tilgjengelige bare for kontraktspartene. De skaper et innviklet nett av gjensidig avhengighet som kan gjøre det vanskelig å bedømme arten og omfanget av risikoene forbundet med dem. Finanskrisen har vist at slike egenskaper øker usikkerheten når det er uro i markedene, og dermed utgjør en risiko for den finansielle stabiliteten. I denne forordning er det fastsatt vilkår for å begrense disse risikoene og gjøre derivatkontrakter mer gjennomsiktige.

• 5) På toppmøtet i Pittsburgh 26. september 2009 ble G20-lederne enige om at alle standardiserte OTC-derivatkontrakter senest fra slutten av 2012 bør underlegges plikt til clearing gjennom en sentral motpart, og at OTC-derivatkontrakter bør rapporteres til transaksjonsregistre. I juni 2010 bekreftet G20-lederne i Toronto sin forpliktelse og forpliktet seg også til å framskynde gjennomføringen av strenge tiltak for å bedre OTC-derivatkontrakters gjennomsiktighet og tilsynet med dem internasjonalt på en konsekvent og ikke-diskriminerende måte.

• 6) Kommisjonen vil overvåke og bestrebe seg på å sikre at disse forpliktelsene gjennomføres på en lignende måte av Unionens internasjonale partnere. Kommisjonen bør samarbeide med myndigheter i tredjestater for å finne løsninger som er fordelaktige for alle parter, for å sikre sammenheng mellom denne forordning og tredjestatenes krav og på den måten unngå eventuelt dobbeltarbeid. Med bistand fra ESMA bør Kommisjonen overvåke og utarbeide rapporter til Europaparlamentet og Rådet om den internasjonale anvendelsen av prinsippene fastsatt i denne forordning. For å unngå mulige overlappende eller motstridende krav kan Kommisjonen treffe beslutning om likeverdighet for den rettslige rammen og rammene for tilsyn og håndheving i tredjestater dersom visse vilkår er oppfylt. Den vurderingen som danner grunnlaget for slike beslutninger, bør ikke begrense retten for en sentral motpart som er etablert i en tredjestat og anerkjent av ESMA, til å levere clearingtjenester til clearingmedlemmer eller handelsplasser etablert i Unionen, ettersom anerkjennelsen bør være uavhengig av denne vurderingen. Tilsvarende bør verken en beslutning om likeverdighet eller vurderingen begrense retten for et transaksjonsregister som er etablert i en tredjestat og anerkjent av ESMA, til å yte tjenester til enheter etablert i Unionen.

• 7) Når det gjelder anerkjennelse av tredjestaters sentrale motparter, og i samsvar med Unionens internasjonale forpliktelser i henhold til avtalen om opprettelse av Verdens handelsorganisasjon, herunder Generalavtalen om handel med tjenester, bør beslutninger som fastsetter at tredjestaters rettsorden er likeverdig med Unionens rettsorden, treffes bare dersom disse tredjestatene har et effektivt likeverdig system for anerkjennelse av sentrale motparter som har tillatelse i henhold til utenlandske rettsordener, i samsvar med de allmenne målene og standardene for reguleringen som G20 fastsatte i september 2009, og som er å bedre gjennomsiktigheten i derivatmarkedene, redusere systemrisiko og verne mot markedsmisbruk. Et slikt system bør anses som likeverdig dersom det sikrer at de gjeldende rammereglene ligner Unionens krav, og det bør anses som effektivt dersom disse reglene anvendes på en ensartet måte.

• 8) Det er i denne sammenhengen hensiktsmessig og nødvendig, idet det tas hensyn til derivatmarkedenes særtrekk og de sentrale motpartenes funksjon, å kontrollere at de utenlandske reguleringsordningene faktisk er likeverdige når det gjelder å oppfylle G20s mål og standarder for å bedre gjennomsiktigheten i derivatmarkedene, redusere systemrisiko og verne mot markedsmisbruk. De sentrale motpartenes svært spesielle situasjon krever at de bestemmelsene som gjelder tredjestater, organiseres og fungerer i samsvar med de ordningene som gjelder særlig for disse markedsstrukturenhetene. Denne tilnærmingsmåten skaper derfor ikke presedens for annet regelverk.

• 9) Det europeiske råd var i sine konklusjoner av 2. desember 2009 enig i at det var behov for å begrense motpartskredittrisikoen vesentlig, og at det var viktig å bedre derivattransaksjoners gjennomsiktighet samt deres effektivitet og integritet. I sin resolusjon av 15. juni 2010 «Derivatmarkeder: framtidige politiske tiltak» oppfordret Kommisjonen til pliktig clearing og rapportering av OTC-derivatkontrakter.

• 10) ESMA bør handle innenfor rammen av denne forordning ved å opprettholde stabiliteten i finansmarkedene i krisesituasjoner, ved å sikre at tilsynsmyndighetene anvender unionsreglene på en ensartet måte og ved å løse tvister dem imellom. ESMA har også som oppgave å utvikle utkast til tekniske regulerings- og gjennomføringsstandarder og har en sentral rolle i tildelingen av tillatelser til og overvåkingen av sentrale motparter og transaksjonsregistre.

• 11) En av de grunnleggende oppgavene til Det europeiske system av sentralbanker (ESSB) er å fremme velfungerende betalingssystemer. ESSBs medlemmer utøver derfor tilsyn ved å sikre effektive og pålitelige clearing- og betalingssystemer, herunder sentrale motparter. ESSBs medlemmer medvirker dermed nært når det gjelder tildeling av tillatelser til og overvåking av sentrale motparter, anerkjennelse av sentrale motparter i tredjestater og godkjenning av samvirkingsavtaler. Dessuten medvirker de nært ved fastsettelse av tekniske reguleringsstandarder samt retningslinjer og anbefalinger. Denne forordning berører ikke Den europeiske sentralbanks (ESB) og de nasjonale sentralbankenes ansvar for å sikre effektive og pålitelige clearing- og betalingssystemer innenfor Unionen og overfor andre stater. Av den grunn, og for å hindre at det eventuelt innføres parallelle regelverk, bør ESMA og ESSB samarbeide nært når de utarbeider relevante utkast til tekniske standarder. ESBs og de nasjonale sentralbankenes tilgang til opplysninger er også avgjørende når de skal utføre sine oppgaver i forbindelse med tilsyn med clearing- og betalingssystemer samt den utstedende sentralbankens funksjoner.

• 12) Det er nødvendig med ensartede regler for derivatkontrakter som fastsatt i avsnitt C punkt 4-10 i vedlegg I til europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/39/EF av 21. april 2004 om markeder for finansielle instrumenter211.

• 13) Oppmuntring til å bruke sentrale motparter har vist seg ikke å være tilstrekkelig til å sikre at standardiserte OTC-derivatkontrakter faktisk cleares sentralt. Det er derfor nødvendig med krav om plikt til clearing gjennom en sentral motpart for OTC-derivatkontrakter som kan cleares sentralt.

• 14) Medlemsstatene vil sannsynligvis treffe forskjellige nasjonale tiltak som kan hindre at det indre marked virker på en tilfredsstillende måte, og være til skade for markedsdeltakerne og den finansielle stabiliteten. For å sikre et høyt nivå for investorvern og skape like konkurransevilkår for markedsdeltakerne, må clearingplikten anvendes på en ensartet måte i Unionen.

• 15) For å sikre at clearingplikten begrenser systemrisikoen, kreves det en framgangsmåte for å kartlegge de derivatklassene som bør være omfattet av denne plikten. I forbindelse med denne framgangsmåten bør det tas hensyn til at ikke alle OTC-derivatkontrakter som er clearet gjennom en sentral motpart, kan anses som egnet for clearingplikt.

• 16) I denne forordning fastsettes kriteriene for å avgjøre om forskjellige klasser av OTC-derivatkontrakter bør omfattes av clearingplikt. På grunnlag av et utkast til tekniske reguleringsstandarder utarbeidet av ESMA bør Kommisjonen avgjøre om en klasse av OTC-derivatkontrakter skal omfattes av clearingplikt, og fra hvilket tidspunkt clearingplikten får virkning, herunder eventuelt en trinnvis gjennomføring og minste gjenværende løpetid for kontrakter som inngås eller fornyes før clearingplikten trer i kraft, i samsvar med denne forordning. En trinnvis gjennomføring av clearingplikten vil kunne variere avhengig av typene av markedsdeltakere som må oppfylle clearingplikten. Ved fastsettelsen av hvilke klasser av OTC-derivatkontrakter som skal være omfattet av clearingplikten, bør ESMA ta hensyn til særtrekkene ved de OTC-derivatkontraktene som inngås med utstedere av obligasjoner med fortrinnsrett, eller med sikringsgrupper for obligasjoner med fortrinnsrett.

• 17) Når ESMA fastsetter hvilke klasser av OTC-derivatkontrakter som skal omfattes av clearingplikten, bør den også ta behørig hensyn til andre relevante forhold, ikke minst innvirkningen på den innbyrdes forbindelsen mellom motparter som anvender de relevante klassene av OTC-derivatkontrakter, og innvirkningen på nivåene for motpartskredittrisiko, samt fremme like konkurransevilkår på det indre marked som angitt i artikkel 1 nr. 5 bokstav d) i forordning (EU) nr. 1095/2010.

• 18) Når ESMA har fastsatt at et OTC-derivatprodukt er standardisert og egnet for clearing, men ingen sentral motpart er villig til å cleare produktet, bør ESMA undersøke hva som er årsaken til dette.

• 19) Ved fastsettelsen av hvilke klasser av OTC-derivater som skal omfattes av clearingplikten, bør det tas behørig hensyn til særtrekkene ved de relevante klassene av OTC-derivatkontrakter. Den største risikoen for transaksjoner i noen klasser av OTC-derivatkontrakter kan være knyttet til oppgjørsrisiko, som kan håndteres gjennom atskilte infrastrukturordninger, og visse klasser av OTC-derivatkontrakter (f.eks. utenlandsk valuta) kan skilles ut fra andre klasser. Clearing gjennom en sentral motpart håndterer spesifikt motpartskredittrisiko og er kanskje ikke den beste måten å behandle oppgjørsrisiko på. Ordningen for slike kontrakter bør særlig bygge på foreløpig internasjonal tilnærming og gjensidig anerkjennelse av relevant infrastruktur.

• 20) For å sikre en ensartet og sammenhengende anvendelse av denne forordning og like konkurransevilkår for markedsdeltakere når en klasse av OTC-derivatkontrakter er erklært å være omfattet av clearingplikten, bør denne plikten også gjelde for alle kontrakter som hører inn under denne klassen av OTC-derivatkontrakter, og som er inngått på eller etter datoen da ESMA mottok underretningen om tillatelsen til en sentral motpart med hensyn til clearingplikten, men før datoen da clearingplikten får virkning, forutsatt at disse kontraktene har en gjenværende løpetid som er lengre enn det minstekravet som er fastsatt av Kommisjonen.

• 21) Ved fastsettelsen av om en klasse av OTC-derivatkontrakter skal omfattes av clearingplikten, bør ESMA ha som mål å redusere systemrisikoen. Dette innebærer at det ved vurderingen må tas hensyn til faktorer som i hvor stor grad kontraktene er standardisert kontraktsmessig og operasjonelt, volumet og likviditeten til den relevante klassen av OTC-derivatkontrakter samt tilgangen til rimelige, pålitelige og allment aksepterte prisopplysninger innenfor den relevante klassen av OTC-derivatkontrakter.

• 22) For at en OTC-derivatkontrakt skal kunne cleares, må begge kontraktsparter være omfattet av clearingplikt eller gi sitt samtykke. Unntak fra clearingplikten bør utformes restriktivt ettersom de kan redusere virkningen av plikten og fordelene ved clearing gjennom en sentral motpart samt føre til regelarbitrasje mellom grupper av markedsdeltakere.

• 23) For å fremme finansiell stabilitet i Unionen kan det være nødvendig at også transaksjoner som foretas av enheter etablert i tredjestater, underlegges clearingplikt og krav om teknikker for risikoreduksjon, forutsatt at de berørte transaksjonene har en direkte, vesentlig og forutsigbar virkning innenfor Unionen, eller når slike plikter er nødvendige eller hensiktsmessige for å hindre omgåelse av bestemmelser i denne forordning.

• 24) OTC-derivatkontrakter som ikke anses som egnet for clearing gjennom en sentral motpart, medfører motpartskredittrisiko og operasjonell risiko, og det bør derfor fastsettes regler for å håndtere denne risikoen. For å begrense motpartskredittrisikoen bør markedsdeltakere som er omfattet av clearingplikt, ha framgangsmåter for risikohåndtering som krever utveksling av sikkerhet som skjer til rett tid, er korrekt og er atskilt på en egnet måte. Ved utarbeiding av utkast til tekniske reguleringsstandarder som fastsetter framgangsmåtene for risikohåndtering, bør ESMA ta hensyn til forslag fra de internasjonale standardiseringsorganene om anmodninger om marginer for derivater som ikke cleares sentralt. Ved utarbeiding av utkast til tekniske reguleringsstandarder som fastsetter de ordningene som er nødvendige for en korrekt og hensiktsmessig utveksling av sikkerhet for å håndtere risikoer knyttet til transaksjoner som ikke er clearet, bør ESMA ta behørig hensyn til de vanskelighetene som utstedere av obligasjoner med fortrinnsrett eller sikringsgrupper har med å stille sikkerhet i flere av Unionens jurisdiksjoner. ESMA bør også ta hensyn til at prioritetsfordringer som tildeles motpartene til utstedere av obligasjoner med fortrinnsrett, og som gjelder eiendelene til utstederen av disse obligasjonene, gir et likeverdig vern mot motpartskredittrisiko.

• 25) Regler for clearing av OTC-derivatkontrakter, rapportering av derivattransaksjoner og teknikker for risikoreduksjon med hensyn til OTC-derivatkontrakter som ikke cleares gjennom en sentral motpart, bør gjelde for finansielle motparter, dvs. verdipapirforetak med tillatelse i samsvar med direktiv 2004/39/EF, kredittinstitusjoner med tillatelse i samsvar med europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/48/EF av 14. juni 2006 om adgang til å starte og utøve virksomhet som kredittinstitusjon212, forsikringsforetak med tillatelse i samsvar med første rådsdirektiv 73/239/EØF av 24. juli 1973 om samordning av lover og forskrifter om adgang til å starte og utøve virksomhet innen direkte forsikring med unntak av livsforsikring213, livsforsikringsforetak med tillatelse i samsvar med europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/83/EF av 5. november 2002 om livsforsikring214, gjenforsikringsforetak med tillatelse i samsvar med europaparlaments- og rådsdirektiv 2005/68/EF av 16. november 2005 om gjenforsikring215, foretak for kollektiv investering i omsettelige verdipapirer (UCITS) og, dersom det er relevant, deres forvaltningsselskaper, med tillatelse i samsvar med europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/65/EF av 13. juli 2009 om samordning av lover og forskrifter om foretak for kollektiv investering i omsettelige verdipapirer (investeringsforetak)216, tjenestepensjonsforetak som definert i europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/41/EF av 3. juni 2003 om virksomhet i og tilsyn med tjenestepensjonsforetak217 og forvaltere av alternative investeringsfond som er godkjent eller registrert i henhold til europaparlaments- og rådsdirektiv 2011/61/EU av 8. juni 2011 om forvaltere av alternative investeringsfond218.

• 26) Enheter som forvalter pensjonssystemer som har som hovedformål å gi pensjonsytelser, vanligvis i form av livrente, men også som utbetalinger i et bestemt tidsrom eller som et engangsbeløp, begrenser som en hovedregel sine kontanter mest mulig for å oppnå størst mulig effektivitet og avkastning for sine forsikringstakere. Dersom disse enhetene underlegges clearingplikt for OTC-derivatkontrakter, vil det derfor føre til at de må frigjøre en betydelig del av sine eiendeler i kontanter for å oppfylle sentrale motparters løpende marginkrav. For å unngå den negative virkningen et slikt krav sannsynligvis vil ha på framtidige pensjonisters pensjonsinntekter, bør clearingplikten ikke gjelde for pensjonsordninger før de sentrale motpartene har utviklet en passende teknisk løsning for overføring av annen sikkerhet enn kontanter som variasjonsmargin for å løse dette problemet. En slik teknisk løsning bør ta hensyn til pensjonssystemers særlige rolle og ikke medføre noen vesentlige negative virkninger for pensjonistene. I en overgangsperiode bør OTC-derivatkontrakter som er inngått for å redusere investeringsrisiko som er direkte knyttet til pensjonssystemers finansielle solvens, være underlagt ikke bare rapporteringsplikt, men også krav om tosidig sikkerhet. Det endelige målet er imidlertid at clearing skal foretas så snart som mulig.

• 27) Det er viktig å sikre at bare egnede enheter og ordninger får særbehandling, og at det tas hensyn til det mangfold av pensjonssystemer som finnes i Unionen, samtidig som det skapes like vilkår for alle pensjonssystemer. Derfor bør det midlertidige unntaket gjelde bare for tjenestepensjonsforetak som er registrert i henhold til direktiv 2003/41/EF, herunder eventuelle godkjente enheter som har ansvar for å forvalte slike foretak, og som opptrer på deres vegne i henhold til artikkel 2 nr. 1 i nevnte direktiv, samt alle rettssubjekter som er opprettet av slike foretak for investeringsformål, og som utelukkende handler i deres interesse, og for tjenestepensjonsvirksomhet som utøves av foretak som nevnt i artikkel 3 i direktiv 2003/41/EF.

• 28) Det midlertidige unntaket bør også gjelde for tjenestepensjonsvirksomheten i livsforsikringsforetak, forutsatt at alle tilsvarende eiendeler og forpliktelser avgrenses, forvaltes og organiseres atskilt, uten mulighet til overøring. Det bør også gjelde for alle andre godkjente enheter som er underlagt tilsyn, og som bare driver virksomhet nasjonalt, eller for ordninger som hovedsakelig gjelder på en medlemsstats territorium, forutsatt at begge er anerkjent i henhold til nasjonal lovgivning og har som hovedformål å gi pensjonsytelser. De enhetene og ordningene som er nevnt i denne betraktning, bør være avhengige av en beslutning truffet av den berørte vedkommende myndighet og, for å sikre sammenheng og fjerne risiko for avvik og unngå misbruk, av en uttalelse fra ESMA, etter samråd med EIOPA. Dette vil kunne omfatte enheter og ordninger som ikke nødvendigvis er knyttet til en pensjonsordning som er organisert av arbeidsgiveren, men som fortsatt har som hovedformål å gi en pensjonsinntekt, enten på obligatorisk eller frivillig grunnlag. Det kan dreie seg om for eksempel rettssubjekter som forvalter fondsbaserte pensjonsordninger i henhold til nasjonal lovgivning, forutsatt at de investerer i samsvar med forsiktighetsprinsippet, og om pensjonsavtaler som tegnes direkte av enkeltpersoner, som også kan tilbys av livsforsikringsforetak. Unntaket i tilfelle av pensjonsavtaler som enkeltpersoner tegner direkte, bør ikke omfatte OTC-derivatkontrakter som gjelder andre av forsikringsgiverens livsforsikringsprodukter som ikke har som hovedformål å gi en pensjonsinntekt.

  Det kan også dreie seg om tjenestepensjonsvirksomhet i forsikringsforetak som er omfattet av direktiv 2002/83/EF, forutsatt at alle eiendeler som svarer til virksomheten, inngår i et særlig register i samsvar med vedlegget til europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/17/EF av 19. mars 2001 om sanering og avvikling av forsikringsforetak219 samt tjenestepensjonsordninger i forsikringsforetak som bygger på tariffavtaler. Institusjoner som er opprettet med det formål å yte kompensasjon til medlemmer av pensjonssystemer i tilfelle av mislighold, bør også behandles som en pensjonsordning som omhandlet i denne forordning.

• 29) Dersom det er hensiktsmessig, bør de reglene som får anvendelse på finansielle motparter, også få anvendelse på ikke-finansielle motparter. Det er kjent at ikke-finansielle motparter benytter OTC-derivatkontrakter for å beskytte seg mot forretningsrisiko som er direkte knyttet til deres forretningsvirksomhet eller likviditetsfinansiering. Ved bestemmelse av om en ikke-finansiell motpart bør være omfattet av clearingplikt, bør det derfor tas i betraktning for hvilket formål denne ikke-finansielle motparten benytter OTC-derivatkontrakter og til omfanget av de eksponeringene denne motparten har i disse instrumentene. For å sikre at ikke-finansielle institusjoner har mulighet til å gi uttrykk for sine synspunkter på clearinggrenseverdiene bør ESMA, når den utarbeider de relevante tekniske reguleringsstandardene, gjennomføre en åpen offentlig høring som sikrer deltaking fra ikke-finansielle institusjoner. ESMA bør også rådspørre alle berørte myndigheter, for eksempel Byrået for samarbeid mellom energireguleringsmyndigheter, for å sikre at det tas behørig hensyn til særtrekk ved disse sektorene. Dessuten bør Kommisjonen innen 17. august 2015 vurdere hvilken systemviktighet de ikke-finansielle foretakenes transaksjoner med OTC-derivatkontrakter har i ulike sektorer, herunder energisektoren.

• 30) Ved bestemmelse av om en OTC-derivatkontrakt reduserer risikoene som er direkte knyttet til en ikke-finansiell motparts forretningsvirksomhet og likviditetsfinansiering, bør det tas behørig hensyn til denne ikke-finansielle motpartens overordnede strategier for risikosikring og risikoreduksjon. Det bør særlig tas hensyn til om en OTC-derivatkontrakt økonomisk er hensiktsmessig for å redusere risikoene ved drift og forvaltning av en ikke-finansiell motpart når risikoene er knyttet til svingninger i renter, valutakurser, inflasjonstakt eller råvarepriser.

• 31) Clearinggrenseverdien er en svært viktig størrelse for alle ikke-finansielle motparter. Når clearinggrenseverdien fastsettes, bør det tas hensyn til hvilken systemviktighet summen av nettoposisjoner og nettoeksponeringer har per motpart og per klasse av OTC-derivatkontrakter. I denne sammenheng bør det treffes egnede tiltak for å anerkjenne metodene for risikoreduksjon som ikke-finansielle motparter benytter innenfor rammen av sin normale forretningsvirksomhet.

• 32) ESSB-medlemmer og andre nasjonale organer med lignende funksjoner, andre offentlige organer i Unionen som har ansvar for eller deltar i forvaltningen av offentlig gjeld, og Den internasjonale oppgjørsbank bør utelukkes fra virkeområdet for denne forordning for å unngå at deres myndighet til å utføre sine oppgaver av felles interesse begrenses.

• 33) Ettersom ikke alle markedsdeltakere som er omfattet av clearingplikt, kan bli medlemmer av den sentrale motparten, bør de ha mulighet til å få tilgang til sentrale motparter som kunder eller indirekte kunder på visse vilkår.

• 34) Innføring av en clearingplikt sammen med en framgangsmåte for å fastsette hvilke sentrale motparter som kan benyttes for dette formål, kan føre til utilsiktet konkurransevridning på markedet for OTC-derivatkontrakter. En sentral motpart kan for eksempel nekte å cleare transaksjoner som er utført på visse handelsplasser, fordi den sentrale motparten er eid av en konkurrerende handelsplass. For å unngå slik diskriminering bør sentrale motparter godta å cleare transaksjoner som utføres på forskjellige handelsplasser, forutsatt at disse handelsplassene oppfyller den sentrale motpartens driftsmessige og tekniske krav, og uansett hvilke kontraktsdokumenter som danner grunnlag for partenes inngåelse av den relevante transaksjonen med OTC-derivatene, såfremt disse dokumentene er i samsvar med markedsstandarden. Handelsplasser bør forsyne de sentrale motpartene med transaksjonsopplysninger på et gjennomsiktig og ikke-diskriminerende grunnlag. Sentrale motparters rett til tilgang til en handelsplass bør kunne omfatte ordninger som innebærer at flere sentrale motparter bruker transaksjonsopplysninger fra samme handelsplass. Dette bør imidlertid ikke føre til samvirkingsavtaler ved clearing av derivater eller fragmentering av likviditet.

• 35) Denne forordning bør ikke hindre rettferdig og åpen tilgang mellom handelsplasser og sentrale motparter i det indre marked på de vilkår som er fastsatt i denne forordning, og i de tekniske reguleringsstandardene som er utarbeidet av ESMA og vedtatt av Kommisjonen. Kommisjonen bør fortsatt nøye overvåke utviklingen på markedet for OTC-derivater og bør om nødvendig gripe inn for å hindre at det oppstår konkurransevridning i det indre marked, for å sikre like konkurransevilkår på finansmarkedene.

• 36) På visse områder innenfor sektoren for finansielle tjenester og handel med derivatkontrakter kan det også forekomme kommersielle rettigheter og immaterialrettigheter. I tilfeller der disse eiendomsrettighetene gjelder produkter eller tjenester som er blitt eller som påvirker industristandarder, bør det være lisenser tilgjengelig på vilkår som står i forhold til formålet, og som er rettferdige, rimelige og ikke-diskriminerende.

• 37) Det er nødvendig med pålitelige opplysninger for å kunne identifisere de relevante klassene av OTC-derivatkontrakter som bør omfattes av clearingplikten, grenseverdien og de systemviktige ikke-finansielle motpartene. For reguleringsformål er det derfor nødvendig at det på unionsplan fastsettes et enhetlig rapporteringskrav for opplysninger om derivater. Dessuten er det så langt som mulig behov for en tilbakevirkende rapporteringsplikt for både finansielle motparter og ikke-finansielle motparter, slik at blant annet ESMA og andre berørte vedkommende myndigheter får sammenlignbare opplysninger.

• 38) En transaksjon innenfor konsernet er en transaksjon mellom to foretak som er omfattet fullt ut av samme konsolidering, og som er underlagt egnede sentraliserte framgangsmåter for risikovurdering, måling og kontroll. De inngår i samme institusjonssikringsordning som nevnt i artikkel 80 nr. 8 i direktiv 2006/48/EF eller, når det gjelder kredittinstitusjoner som er tilknyttet samme sentralorgan, som nevnt i artikkel 3 nr. 1 i nevnte direktiv, de er begge kredittinstitusjoner, eller en av dem er en kredittinstitusjon og den andre er et sentralorgan. OTC-derivatkontrakter kan bli anerkjent innenfor ikke-finansielle og finansielle konserner og innenfor konserner som består av både finansforetak og andre foretak, og dersom en slik kontrakt anses som en transaksjon innenfor konsernet når det gjelder den ene motparten, bør den også anses som en transaksjon innenfor konsernet når det gjelder den andre motparten i kontrakten. Det kan fastslås at transaksjoner innenfor konsernet kan være nødvendige for å sammenfatte risikoene innenfor en konsernstruktur og at transaksjoner innenfor konsernet derfor er av særlig art. Ettersom framgangsmåtene for risikohåndtering kan bli mindre effektive dersom disse transaksjonene blir omfattet av clearingplikt, kan det være en fordel å unnta transaksjoner innenfor konsernet fra clearingplikt, forutsatt at unntaket ikke øker systemrisikoen. Følgelig bør den sentrale motpartens clearing av disse transaksjonene erstattes med en tilstrekkelig utveksling av sikkerhet dersom dette er hensiktsmessig for å begrense motpartsrisikoene innenfor konsernet.

• 39) Noen transaksjoner innenfor konsernet kan imidlertid i visse tilfeller på grunnlag av vedkommende myndigheters beslutning unntas fra kravet til sikkerhet, forutsatt at deres framgangsmåter for risikohåndtering er tilstrekkelig solide og pålitelige og i samsvar med transaksjonenes kompleksitet, og at det ikke er noe til hinder for en rask overføring av ansvarlig kapital eller tilbakebetaling av forpliktelser mellom motpartene. Disse kriteriene samt de framgangsmåtene som motpartene og de berørte vedkommende myndigheter skal følge når de anvender unntak, bør angis i tekniske reguleringsstandarder som vedtas i henhold til de relevante forordningene om opprettelse av de europeiske tilsynsmyndighetene. Før utkastene til disse tekniske reguleringsstandardene utvikles, bør de europeiske tilsynsmyndighetene utarbeide en konsekvensanalyse av de følgene disse standardene kan få for det indre marked samt for finansmarkedets deltakere, særlig for de berørte konsernenes virksomhet og struktur. Alle de tekniske standardene som gjelder for sikkerhet som utveksles ved transaksjoner innenfor konsernet, herunder kriteriene for unntak, bør ta hensyn til disse transaksjonenes særlige egenskaper og forskjellene mellom ikke-finansielle og finansielle motparter samt deres formål med og metoder for å benytte derivater.

• 40) Motparter bør i det minste anses for å være omfattet av samme konsolidering dersom begge inngår i en konsolidering i samsvar med rådsdirektiv 83/349/EØF220 eller de internasjonale regnskapsstandardene (IFRS) vedtatt i henhold til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1606/2002221 eller, når det gjelder konserner hvis morforetak har sitt hovedkontor i en tredjestat, i samsvar med en tredjestats alminnelig anerkjente regnskapsstandarder som anses som likeverdige med IFRS i samsvar med kommisjonsforordning (EF) nr. 1569/2007222 (eller en tredjestats regnskapsstandarder som det er tillatt å bruke i samsvar med artikkel 4 i forordning (EF) nr. 1569/2007), eller dersom begge er omfattet av det samme tilsyn på konsolidert grunnlag i samsvar med direktiv 2006/48/EF eller europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/49/EF223 eller, når det gjelder et konsern hvis morforetak har sitt hovedkontor i en tredjestat, samme tilsyn på konsolidert grunnlag av en tredjestats vedkommende myndighet som er bekreftet å være likeverdig med den som er underlagt prinsippene fastsatt i artikkel 143 i direktiv 2006/48/EF eller i artikkel 2 i direktiv 2006/49/EF.

• 41) Det er viktig at markedsdeltakere rapporterer alle nærmere opplysninger om derivatkontrakter som de har inngått, til transaksjonsregistrene. På den måten vil opplysninger om iboende risikoer på derivatmarkedene blir lagret sentralt og være lett tilgjengelige blant annet for ESMA, berørte vedkommende myndigheter, Det europeiske råd for systemrisiko (ESRB) og de berørte sentralbankene innenfor ESSB.

• 42) Ytelsen av transaksjonsregistertjenester kjennetegnes ved stordriftsfordeler, noe som kan hindre konkurransen på dette særlige området. Samtidig kan innføring av et omfattende rapporteringskrav for markedsdeltakerne øke verdien av opplysningene i transaksjonsregistrene, også for tredjemann som yter tilleggstjenester som for eksempel bekreftelse av transaksjoner, ordresammenstilling, melding av kreditthendelser, porteføljeavstemning eller porteføljekomprimering. Det er hensiktsmessig å sikre at like konkurransevilkår i sektoren etter handel i alminnelighet ikke hindres av et eventuelt naturlig monopol innenfor levering av transaksjonsregistertjenester. Derfor bør transaksjonsregistre ha plikt til å gi tilgang til de opplysningene som ligger i registeret, på rettferdige, rimelige og ikke-diskriminerende vilkår, forutsatt at de nødvendige datasikringstiltak er truffet.

• 43) For å få et mer omfattende overblikk over markedet og for å vurdere systemrisikoen bør derivatkontrakter rapporteres til transaksjonsregistre uansett om de er clearet gjennom en sentral motpart eller ikke.

• 44) De europeiske tilsynsmyndighetene bør gis tilstrekkelige ressurser til effektivt å utføre de oppgavene de er tildelt i henhold til denne forordning.

• 45) Motparter og sentrale motparter som inngår, endrer eller avslutter en derivatkontrakt, bør sikre at opplysningene i kontrakten rapporteres til et transaksjonsregister. De bør kunne overlate rapporteringen av kontrakten til en annen enhet. Det bør ikke anses som brudd på en eventuell taushetsplikt når en enhet eller dens ansatte rapporterer opplysninger om en derivatkontrakt til et transaksjonsregister på vegne av en motpart. Ved utarbeiding av utkast til tekniske reguleringsstandarder bør ESMA ta hensyn til de framskritt som er gjort for å utvikle en entydig kontraktsbetegnelse, og listen over de opplysningene som skal rapporteres i vedlegg I tabell 1 i kommisjonsforordning (EF) nr. 1287/2006224 om gjennomføring av direktiv 2004/39/EF, og rådspørre andre berørte myndigheter som Byrået for samarbeid mellom energireguleringsmyndigheter.

• 46) Medlemsstatene bør, idet det tas hensyn til de prinsippene som er fastsatt i kommisjonsmeldingen om å forsterke sanksjonsordningene i sektoren for finansielle tjenester, og de unionsrettsaktene som er vedtatt som en oppfølging av denne meldingen, fastsette bestemmelser om sanksjoner for overtredelser av denne forordning. Medlemsstatene bør håndheve disse sanksjonene på en slik måte at reglene ikke får redusert virkning. Sanksjonene bør være virkningsfulle, stå i forhold til overtredelsen og virke avskrekkende. De bør bygge på retningslinjer vedtatt av ESMA for å fremme tilnærming og konsekvens på tvers av sektorer for sanksjonsordningene i finanssektoren. Medlemsstatene bør sørge for at de pålagte sanksjonene eventuelt offentliggjøres, og at vurderingsrapportene om de eksisterende reglenes virkning offentliggjøres regelmessig.

• 47) En sentral motpart kan opprettes i samsvar med denne forordning i en hvilken som helst medlemsstat. Ingen medlemsstat eller gruppe av medlemsstater bør diskrimineres, direkte eller indirekte, som sted for clearingtjenester. Ingen bestemmelse i denne forordning bør begrense eller hindre en sentral motpart i en jurisdiksjon i å cleare et produkt som er utstedt i en annen medlemsstats valuta, eller i en tredjestats valuta.

• 48) En minste startkapital bør være et vilkår for å gi tillatelse til en sentral motpart. En sentral motparts kapital, herunder opptjent egenkapital og reserver, bør til enhver tid stå i forhold til den risikoen som er knyttet til den sentrale motpartens virksomhet, for å sikre at den har tilstrekkelig kapital til å dekke kredittrisikoer, motpartsrisikoer, markedsrisikoer, operasjonelle risikoer og rettslige og forretningsmessige risikoer som ikke allerede er dekket av særlige økonomiske midler, og at den ved behov kan gjennomføre en ordnet avvikling eller omstrukturering av sin virksomhet.

• 49) Ettersom det ved denne forordning innføres en juridisk forpliktelse til clearing gjennom særlige sentrale motparter for reguleringsformål, er det viktig å sørge for at disse sentrale motpartene er sikre og solide og til enhver tid oppfyller de strenge kravene til organisasjon, forretningsførsel og tilsyn som er fastsatt i denne forordning. For å sikre en ensartet anvendelse av denne forordning bør disse kravene gjelde for clearing av alle finansielle instrumenter som sentrale motparter håndterer.

• 50) Av regulerings- og harmoniseringshensyn er det derfor nødvendig å sikre at motparter bruker bare sentrale motparter som oppfyller kravene fastsatt i denne forordning. Disse kravene bør ikke hindre medlemsstater i å vedta eller fortsette å anvende tilleggskrav når det gjelder sentrale motparter som er etablert på deres territorium, herunder visse godkjenningskrav i henhold til direktiv 2006/48/EF. Disse tilleggskravene bør imidlertid ikke påvirke den retten som sentrale motparter som har tillatelse i andre medlemsstater, eller som er anerkjent i samsvar med denne forordning, har til å levere clearingtjenester til clearingmedlemmer og deres kunder etablert i den medlemsstat som innfører tilleggskrav, ettersom disse sentrale motpartene ikke er underlagt tilleggskravene og derfor ikke må oppfylle dem. Innen 30. september 2014 bør ESMA utarbeide en rapport om virkningen av medlemsstatenes anvendelse av tilleggskrav.

• 51) Direkte regler for godkjenning av og tilsyn med sentrale motparter er en nødvendig følge av clearingplikten for OTC-derivatkontrakter. Det er hensiktsmessig at vedkommende myndigheter fortsatt har ansvar for alle sider ved tildeling av tillatelse til og tilsyn med sentrale motparter, herunder ansvaret for å kontrollere at en sentral motpart som søker, overholder denne forordning og europaparlaments- og rådsdirektiv 98/26/EF av 19. mai 1998 om endeleg oppgjer i betalingssystem og i oppgjerssystem for verdipapir225, ettersom disse nasjonale vedkommende myndigheter har best mulighet til å undersøke hvordan de sentrale motpartene driver sin daglige virksomhet, til å gjennomføre regelmessige kontroller og til ved behov å treffe egnede tiltak.

• 52) Dersom en sentral motpart risikerer insolvens, kan det finanspolitiske ansvaret hovedsakelig ligge hos den medlemsstat der den sentrale motparten er etablert. Følgelig bør det være den berørte vedkommende myndighet i den medlemsstaten som gir tillatelse til og fører tilsyn med den sentrale motparten. Ettersom en sentral motparts clearingmedlemmer kan være etablert i forskjellige medlemsstater og vil være de første som blir berørt av den sentrale motpartens mislighold, er det avgjørende at alle berørte vedkommende myndigheter og ESMA deltar i tillatelses- og tilsynsprosessen. På den måten unngås avvikende nasjonale tiltak eller nasjonal praksis samt hindringer for det indre markeds virkemåte. Dessuten bør ingen forslag eller retningslinjer fra noe medlem av et tilsynskollegium direkte eller indirekte diskriminere en medlemsstat eller en gruppe av medlemsstater som sted for clearingtjenester i en hvilken som helst valuta. ESMA bør delta i alle kollegiene for å sikre en ensartet og riktig anvendelse av denne forordning. ESMA bør trekke inn andre vedkommende myndigheter i de berørte medlemsstatene i arbeidet med å utarbeide anbefalinger og beslutninger.

• 53) Med tanke på kollegienes rolle er det viktig at alle berørte vedkommende myndigheter samt medlemmene av ESSB deltar i utførelsen av deres oppgaver. Kollegiet bør bestå ikke bare av de vedkommende myndigheter som fører tilsyn med den sentrale motparten, men også av tilsynsmyndighetene for de enhetene som kan bli påvirket av den sentrale motpartens virksomhet, dvs. utvalgte clearingmedlemmer, handelsplasser, samvirkende sentrale motparter og verdipapirsentraler. De medlemmene av ESSB som har ansvar for å overvåke den sentrale motparten og samvirkende sentrale motparter, samt de som har ansvar for å utstede valutaene for de finansielle instrumentene som er clearet av den sentrale motparten, bør kunne delta i kollegiet. Ettersom de enhetene som omfattes av tilsynet eller overvåkingen, vil være etablert i et begrenset antall medlemsstater der den sentrale motparten driver virksomhet, kan en enkelt vedkommende myndighet eller et enkelt ESSB-medlem få ansvar for tilsynet med eller overvåkingen av et antall av disse enhetene. Det bør innføres passende framgangsmåter og ordninger for å sikre et smidig samarbeid mellom alle medlemmene av kollegiet.

• 54) Ettersom det forutsettes at opprettelsen og driften av kollegiet bygger på en skriftlig avtale mellom alle dets medlemmer, bør disse, med tanke på at dette er et følsomt spørsmål, gis myndighet til å fastsette framgangsmåter for kollegiets beslutningstaking. Derfor bør nærmere regler for avstemning fastsettes i en skriftlig avtale mellom kollegiets medlemmer. For å tilgodese alle berørte markedsdeltakere og medlemsstatene i samme utstrekning, bør kollegiet imidlertid stemme i samsvar med det allmenne prinsippet om at hvert medlem har én stemme, uansett hvor mange oppgaver vedkommende utfører i henhold til denne forordning. I kollegier med opptil tolv medlemmer bør høyst to kollegiemedlemmer fra samme medlemsstat ha stemmerett, og hvert stemmeberettiget medlem bør ha én stemme. I kollegier med flere enn tolv medlemmer bør høyst tre kollegiemedlemmer fra samme medlemsstat ha stemmerett, og hvert stemmeberettiget medlem bør ha én stemme.

• 55) De sentrale motpartenes svært spesielle situasjon krever at kollegiene organiseres og fungerer i samsvar med ordninger som gjelder særlig for tilsyn med sentrale motparter.

• 56) Ordningene fastsatt i denne forordning skaper ikke presedens for annet regelverk for tilsyn med og overvåking av finansmarkedenes infrastrukturer, særlig når det gjelder avstemningsreglene i forbindelse med henvisninger til ESMA.

• 57) En sentral motpart bør ikke få tillatelse dersom alle medlemmene i kollegiet, med unntak av vedkommende myndigheter i den medlemsstat der den sentrale motparten er etablert, ved gjensidig avtale avgir en felles uttalelse om at den sentrale motparten ikke bør få tillatelse. Dersom et tilstrekkelig flertall av kollegiet har avgitt en negativ uttalelse, og en av de berørte vedkommende myndigheter på grunnlag av et flertall på to tredeler av kollegiet har henvist saken til ESMA, bør vedkommende myndighet i medlemsstaten der den sentrale motparten er etablert, imidlertid utsette sin beslutning om å gi tillatelse og avvente en eventuell beslutning fra ESMA om forenlighet med unionsregelverket. Vedkommende myndighet i medlemsstaten der den sentrale motparten er etablert, bør treffe sin beslutning i samsvar med en slik beslutning fra ESMA. Dersom samtlige medlemmer av kollegiet, med unntak av myndighetene i den medlemsstat der den sentrale motparten er etablert, avgir en felles uttalelse om at kravene ikke er oppfylt og at den sentrale motparten ikke bør få tillatelse, bør vedkommende myndighet i medlemsstaten der den sentrale motparten er etablert, kunne henvise saken til ESMA, som treffer beslutning om forenlighet med unionsregelverket.

• 58) Det er nødvendig å styrke bestemmelsene om utveksling av opplysninger mellom vedkommende myndigheter, ESMA og andre berørte myndigheter og skjerpe deres forpliktelse til å bistå hverandre og samarbeide. På grunn av økende virksomhet over landegrensene bør disse myndighetene gi hverandre de opplysningene som er nødvendige for at de skal kunne utøve sine funksjoner slik at denne forordning håndheves på en effektiv måte, herunder i situasjoner der overtredelser eller mistanke om overtredelser kan berøre myndighetene i to eller flere medlemsstater. Ved utveksling av opplysninger kreves det streng taushetsplikt. På grunn av OTC-derivatkontrakters vidtrekkende konsekvenser er det viktig at andre berørte myndigheter, herunder skattemyndigheter og energireguleringsmyndigheter, har tilgang til de opplysningene som er nødvendige for at de skal kunne utøve sine funksjoner.

• 59) ESMA bør som følge av at finansmarkedene er verdensomspennende, være direkte ansvarlig for å anerkjenne sentrale motparter etablert i tredjestater og dermed gi dem mulighet til å levere clearingtjenester i Unionen, forutsatt at Kommisjonen har anerkjent tredjestatens rettslige og tilsynsmessige ramme som likeverdig med Unionens, og at visse andre vilkår er oppfylt. Derfor bør en sentral motpart etablert i en tredjestat, som leverer clearingtjenester til clearingmedlemmer eller handelsplasser i Unionen, anerkjennes av ESMA. For ikke å hindre den framtidige utviklingen av investeringsforvaltning over landegrensene i Unionen, bør en sentral motpart som er etablert i en tredjestat, og som leverer tjenester til kunder etablert i Unionen gjennom et clearingmedlem etablert i en tredjestat, imidlertid ikke trenge å bli anerkjent av ESMA. I denne sammenheng vil avtaler med Unionens viktigste internasjonale partnere være av stor betydning for å sikre like konkurransevilkår på verdensplan og finansiell stabilitet.

• 60) 16. september 2010 ble Det europeiske råd enig om at det er nødvendig at Unionen fremmer sine interesser og verdier på en mer bestemt måte og i en ånd av gjensidighet og felles nytte innenfor rammen av Unionens forbindelser med tredjestater, og treffer tiltak blant annet for å sikre bedre markedsadgang for europeiske foretak og utdype samarbeidet på reguleringsområdet med viktige handelspartnere.

• 61) En sentral motpart bør ha solide styringsordninger, en øverste ledelse med god vandel og uavhengige styremedlemmer, uansett eierstruktur. Minst en tredel av styremedlemmene, og ikke færre enn to, bør være uavhengige. Forskjellige styringsordninger og eierstrukturer kan imidlertid påvirke en sentral motparts vilje eller evne til å cleare visse produkter. Derfor bør de uavhengige medlemmene av styret og risikokomiteen som den sentrale motparten skal nedsette, håndtere eventuelle interessekonflikter innenfor en sentral motpart. Clearingmedlemmer og kunder må være tilstrekkelig representert ettersom beslutninger truffet av den sentrale motparten kan ha innvirkning på dem.

• 62) En sentral motpart kan utkontraktere sine oppgaver. Den sentrale motpartens risikokomité bør gi råd om slik utkontraktering. Viktig virksomhet knyttet til risikohåndtering bør ikke utkontrakteres, med mindre dette er godkjent av vedkommende myndighet.

• 63) Kravene til deltaking for en sentral motpart bør være gjennomsiktige, stå i forhold til formålet og være ikke-diskriminerende, og de bør gi mulighet for fjerntilgang i den grad dette ikke utsetter den sentrale motparten for tilleggsrisikoer.

• 64) Kunder av clearingmedlemmer som får clearet sine OTC-derivatkontrakter gjennom en sentral motpart, bør sikres et høyt vernenivå. Det faktiske vernenivået er avhengig av hvilken grad av atskillelse disse kundene velger. Mellommenn bør holde sine egne eiendeler atskilt fra kundenes. Av den grunn bør sentrale motparter føre ajourførte og lett identifiserbare registre for å lette overføring av posisjoner og eiendeler som tilhører et misligholdende clearingmedlems kunder, til et solvent medlem, eller eventuelt en ordnet avvikling av kundens posisjoner og tilbakeføring av overskytende sikkerhet til kundene. Kravene fastsatt i denne forordning til atskillelse og overførbarhet for kunders posisjoner og eiendeler bør derfor ha forrang for eventuelle andre motstridende lover og forskrifter i medlemsstatene som hindrer partene i å oppfylle dem.

• 65) En sentral motpart bør ha et solid risikohåndteringssystem for håndtering av kredittrisikoer, likviditetsrisikoer, operasjonelle risikoer og andre risikoer, herunder de risikoene den utsettes for eller utsetter andre enheter for som følge av gjensidig avhengighet. En sentral motpart bør ha egnede framgangsmåter og ordninger for å håndtere et clearingmedlems mislighold. For å redusere smitterisikoen ved et slikt mislighold bør den sentrale motparten ha strenge krav til deltaking, kreve passende bunnsikkerhet og ha et misligholdsfond og andre økonomiske midler til å dekke eventuelle tap. For å sikre at en sentral motpart til enhver tid har tilstrekkelige midler, bør den sentrale motparten fastsette et minstebeløp som størrelsen på misligholdsfondet normalt ikke skal underskride. Dette bør imidlertid ikke begrense den sentrale motpartens mulighet til å dekke tap som skyldes et clearingmedlems mislighold.

• 66) Når en sentral motpart fastsetter et solid risikohåndteringssystem, bør den ta hensyn til systemets potensielle risiko og økonomiske følger for clearingmedlemmene og deres kunder. Selv om en svært solid risikohåndtering fortsatt bør være en sentral motparts viktigste mål, bør den tilpasse sine egenskaper til clearingmedlemmenes kunders særlige virksomhet og risikoprofiler, og dersom det anses som hensiktsmessig på grunnlag av kriteriene fastsatt i de tekniske reguleringsstandardene som skal utarbeides av ESMA, la de svært likvide eiendelene som godtas som sikkerhet, omfatte i det minste kontanter, statsobligasjoner, obligasjoner med fortrinnsrett i samsvar med direktiv 2006/48/EF med passende risikofradrag, garantier som er innløsbare på første anmodning, og som er gitt av et ESSB-medlem, forretningsbankgarantier på strenge vilkår, særlig med hensyn til garantistens kredittverdighet og dennes kapitalforbindelser med den sentrale motpartens clearingmedlemmer. ESMA kan, dersom det er relevant, også vurdere gull som en eiendel som kan godtas som sikkerhet. Sentrale motparter bør på strenge vilkår for risikohåndtering kunne godta forretningsbankgarantier fra ikke-finansielle motparter som opptrer som clearingmedlemmer.

• 67) Sentrale motparters risikohåndteringsstrategier bør være tilstrekkelig solide for å unngå risiko for skattebetalerne.

• 68) Anmodninger om marginer og risikofradrag i forbindelse med sikkerhet kan få prosykliske virkninger. Sentrale motparter, vedkommende myndigheter og ESMA bør derfor treffe tiltak for å forebygge og kontrollere mulige prosykliske virkninger som sentrale motparters risikohåndteringspraksis kan få, forutsatt at disse sentrale motpartenes soliditet og finansielle sikkerhet ikke påvirkes negativt.

• 69) Eksponeringsstyring er en vesentlig del av clearingprosessen. Det bør sikres tilgang til relevante kilder for prisfastsettelse og anvendelse av dem for å kunne levere clearingtjenester i alminnelighet. Slike kilder for prisfastsettelse bør omfatte kilder knyttet til indekser som anvendes som referanser til derivater eller andre finansielle instrumenter.

• 70) Marginer er en sentral motparts fremste forsvarslinje. Selv om sentrale motparter bør investere mottatte marginer på en forsvarlig og forsiktig måte, bør de gjøre en særlig innsats for å sikre tilstrekkelig vern av marginene, slik at de raskt kan tilbakeføres til clearingmedlemmer som ikke misligholder, eller til en samvirkende sentral motpart dersom den sentrale motparten som har mottatt marginene, misligholder.

• 71) Tilgang til tilstrekkelige likvide midler er avgjørende for en sentral motpart. Slik likviditet kan bero på tilgang til likviditet fra en sentralbank eller fra en kredittverdig og pålitelig forretningsbank, eller en kombinasjon av disse to. Tilgang til likviditet kan følge av en godkjenning i henhold til artikkel 6 i direktiv 2006/48/EF eller andre egnede ordninger. Ved vurdering av om de likvide midlene er tilstrekkelige, særlig i situasjoner med stor belastning, bør en sentral motpart ta hensyn til risikoene ved å oppnå likviditeten dersom det utelukkende gjøres bruk av forretningsbankenes kreditter.

• 72) De europeiske atferdsreglene for clearing og avvikling av 7. november 2006 inneholder frivillige rammeregler for opprettelse av forbindelser mellom sentrale motparter. Sektoren etter handel forblir imidlertid oppdelt etter nasjonale skillelinjer, noe som fordyrer handel over landegrensene og hindrer harmonisering. Det er derfor nødvendig å fastsette vilkår for inngåelse av samvirkingsavtaler mellom sentrale motparter, forutsatt at disse ikke utsetter berørte sentrale motparter for risikoer som ikke håndteres på hensiktsmessig måte.

• 73) Samvirkingsavtaler er viktige for økt integrering av markedet etter handel i Unionen, og det bør fastsettes bestemmelser på dette området. Ettersom samvirkingsavtaler kan utsette sentrale motparter for tilleggsrisikoer, bør imidlertid sentrale motparter i tre år ha hatt tillatelse til å foreta clearing eller vært anerkjent i samsvar med denne forordning, eller hatt tillatelse i henhold til en allerede eksisterende nasjonal tillatelsesordning, før vedkommende myndigheter godkjenner slike samvirkingsavtaler. På grunn av økt kompleksitet i forbindelse med samvirkingsavtaler mellom sentrale motparter som clearer OTC-derivatkontrakter, er det dessuten hensiktsmessig på dette tidspunkt å begrense virkeområdet for slike avtaler til omsettelige verdipapirer og pengemarkedsinstrumenter. ESMA bør imidlertid innen 30. september 2014 framlegge en rapport for Kommisjonen om hvorvidt det er hensiktsmessig å utvide virkeområdet til å omfatte andre finansielle instrumenter.

• 74) I transaksjonsregistre samles for reguleringsformål opplysninger som er relevante for myndighetene i alle medlemsstater. ESMA bør være ansvarlig for registrering, tilbakekalling av registrering av samt tilsyn med transaksjonsregistre.

• 75) Ettersom reguleringsmyndigheter, sentrale motparter og andre markedsdeltakere er avhengige av opplysningene i transaksjonsregistrene, må det sikres at transaksjonsregistrene er underlagt strenge krav til drift, oppbevaring av opplysningene og datastyring.

• 76) De prisene, avgiftene og risikohåndteringsmodellene som anvendes i forbindelse med sentrale motparters, deres medlemmers og transaksjonsregistres tjenester, må være gjennomsiktige, slik at markedsdeltakerne kan foreta et velbegrunnet valg.

• 77) For at ESMA skal kunne utføre sine oppgaver på en effektiv måte, bør den ved en enkel anmodning eller beslutning ha mulighet til å kreve alle nødvendige opplysninger fra transaksjonsregistre, tilknyttet tredjemann og tredjemann som transaksjonsregistrene har utkontraktert driftsfunksjoner eller -virksomhet til. Dersom ESMA ber om slike opplysninger ved en enkel anmodning, har mottakeren av anmodningen ikke plikt til å framlegge opplysningene, men dersom opplysningene gis frivillig, bør de ikke være uriktige eller villedende. Slike opplysninger bør framlegges omgående.

• 78) Uten at det berører tilfeller som omfattes av straffe- eller skatterett, bør vedkommende myndigheter, ESMA, organer eller andre fysiske eller juridiske personer enn vedkommende myndigheter som mottar fortrolige opplysninger, bruke dem bare når de skal utføre sine oppgaver og utøve sine funksjoner. Dette bør imidlertid ikke hindre nasjonale organer som i samsvar med nasjonal lovgivning har ansvar for å forebygge, granske og treffe korrigerende tiltak i tilfelle av dårlig forvaltning, i å utøve sine funksjoner.

• 79) For å kunne utøve sin tilsynsmyndighet på en effektiv måte bør ESMA ha mulighet til å gjennomføre gransking og stedlig tilsyn.

• 80) ESMA bør kunne delegere særlige tilsynsoppgaver til vedkommende myndighet i en medlemsstat for eksempel når en tilsynsoppgave krever kunnskap om og erfaring med lokale forhold som det er lettere å finne lokalt. ESMA bør kunne delegere gjennomføringen av særlige granskingsoppgaver og stedlig tilsyn. Før oppgaver delegeres, bør ESMA rådspørre den berørte vedkommende myndighet om de nærmere vilkårene for slik delegering av oppgaver, herunder omfanget av oppgaven som skal delegeres, tidsplanen for utførelsen av oppgaven samt oversending av nødvendige opplysninger fra og til ESMA. ESMA bør kompensere vedkommende myndigheter for å utføre en delegert oppgave i samsvar med en forordning om avgifter som Kommisjonen skal vedta ved hjelp av en delegert rettsakt. ESMA bør ikke kunne delegere myndighet til å treffe beslutninger om registrering.

• 81) Det må sikres at vedkommende myndigheter kan anmode ESMA om å undersøke om vilkårene for tilbakekalling av et transaksjonsregisters registrering er oppfylt. ESMA bør vurdere slike anmodninger og treffe hensiktsmessige tiltak.

• 82) ESMA bør kunne ilegge tvangsmulkter for å tvinge transaksjonsregistre til å sørge for at overtredelser opphører, til å gi fullstendige og riktige opplysninger som ESMA har krevd, eller til å underkaste seg en gransking eller et stedlig tilsyn.

• 83) ESMA bør også kunne ilegge transaksjonsregistre overtredelsesgebyrer dersom ESMA fastslår at de forsettlig eller uaktsomt har overtrådt bestemmelsene i denne forordning. Overtredelsesgebyrer som ilegges, bør stå i forhold til overtredelsens alvor. Overtredelser bør deles opp i fire forskjellige grupper som det bør fastsettes forskjellige overtredelsesgebyrer for. For å beregne overtredelsesgebyret for en bestemt overtredelse bør ESMA bruke en totrinnsmetode der det først fastsettes et grunnbeløp, som senere om nødvendig justeres ved hjelp av visse koeffisienter. Grunnbeløpet bør fastsettes ved å ta hensyn til det berørte transaksjonsregisterets årsomsetning, og justeringene bør foretas ved å øke eller minske grunnbeløpet ved hjelp av de relevante koeffisientene i samsvar med denne forordning.

• 84) I denne forordning bør det fastsettes koeffisienter for skjerpende og formildende omstendigheter for å gi ESMA de nødvendige verktøyene til å treffe beslutning om overtredelsesgebyrer som står i forhold til alvorlighetsgraden av den overtredelsen som transaksjonsregisteret har begått, idet det tas hensyn til omstendighetene rundt overtredelsen.

• 85) Før den treffer beslutning om å ilegge overtredelsesgebyrer eller tvangsmulkter, bør ESMA gi de personene saken gjelder, mulighet til å bli hørt slik at deres rett til forsvar ivaretas.

• 86) ESMA bør avstå fra å ilegge overtredelsesgebyrer og tvangsmulkter dersom det allerede foreligger en frifinnelse eller en fellende dom for identiske forhold, eller for forhold som i det vesentlige er identiske, som er blitt rettskraftig som følge av en straffesak i henhold til nasjonal lovgivning.

• 87) ESMAs beslutninger om å ilegge overtredelsesgebyrer og tvangsmulkter bør kunne tvangsfullbyrdes, og tvangsfullbyrdelsen bør følge gjeldende sivile rettergangsregler i den stat på hvis territorium tvangsfullbyrdelsen skjer. Sivile rettergangsregler bør ikke omfatte strafferettslige rettergangsregler, men kan omfatte forvaltningsrettslige rettergangsregler.

• 88) Dersom et transaksjonsregister overtrer bestemmelsene, bør ESMA ha myndighet til å treffe en rekke tilsynstiltak, herunder kreve at transaksjonsregisteret sørger for at overtredelsen opphører, og som en siste utvei, tilbakekalle registreringen dersom transaksjonsregisteret på en alvorlig måte eller gjentatte ganger har overtrådt bestemmelsene i denne forordning. ESMA bør ved anvendelsen av tilsynstiltakene ta hensyn til overtredelsens art og alvor og overholde forholdsmessighetsprinsippet. Før den treffer beslutning om tilsynstiltak, bør ESMA gi de personene saken gjelder, mulighet til å bli hørt slik at deres rett til forsvar ivaretas.

• 89) Det er viktig at medlemsstatene og ESMA i forbindelse med behandling av personopplysninger sikrer fysiske personers rett til personvern i samsvar med europaparlaments- og rådsdirektiv 95/46/EF av 24. oktober 1995 om vern av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger og om fri utveksling av slike opplysninger226 og europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 45/2001 av 18. desember 2000 om personvern i forbindelse med behandling av personopplysninger i Fellesskapets institusjoner og organer og om fri utveksling av slike opplysninger227.

• 90) Det er viktig å sikre internasjonal tilnærming av krav til sentrale motparter og transaksjonsregistre. Denne forordning følger de eksisterende anbefalingene som er utviklet av Komiteen for oppgjørs- og betalingssystemer (CPSS) og Den internasjonale organisasjon for tilsynsmyndigheter på verdipapirområdet (IOSCO), selv om det bør bemerkes at CPSS-IOSCOs prinsipper for finansmarkedenes infrastruktur, herunder sentrale motparter, ble fastsatt 16. april 2012. Den skaper en unionsramme som sentrale motparter fritt kan drive sin virksomhet innenfor. ESMA bør vurdere disse eksisterende standardene og deres framtidige utvikling når den utarbeider eller framlegger forslag til revisjon av de tekniske reguleringsstandardene og av retningslinjene og anbefalingene som er fastsatt i denne forordning.

• 91) Myndigheten til å vedta rettsakter i samsvar med artikkel 290 i traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV) bør delegeres til Kommisjonen når det gjelder endringer av listen over enheter som ikke er omfattet av denne forordning, ytterligere saksbehandlingsregler for ilegging av overtredelsesgebyrer eller tvangsmulkter, herunder bestemmelser om rett til forsvar, frister, inndrivelse av overtredelsesgebyrer eller tvangsmulkter og foreldelsesfrister for ilegging og håndheving av tvangsmulkter eller overtredelsesgebyrer, tiltak for å endre vedlegg II for å ta hensyn til utviklingen i finansmarkedene, nærmere opplysninger om hvilke avgifter som skal betales, hva avgiftene skal betales for, avgiftenes størrelse og hvordan de skal betales. Det er særlig viktig at Kommisjonen holder hensiktsmessige samråd under sitt forberedende arbeid, herunder på ekspertnivå. Når Kommisjonen forbereder og utarbeider de delegerte rettsaktene, bør den sikre at de relevante dokumentene samtidig, til rett tid og på en egnet måte oversendes til Europaparlamentet og Rådet.

• 92) For å sikre en ensartet harmonisering bør Kommisjonen delegeres myndighet til å vedta de europeiske tilsynsmyndighetenes utkast til tekniske reguleringsstandarder i samsvar med artikkel 10-14 i forordning (EU) nr. 1093/2010, (EU) nr. 1094/2010 og (EU) nr. 1095/2010 for anvendelse, med hensyn til denne forordning, av punkt 4-10 i avsnitt C i vedlegg I til direktiv 2004/39/EF med nærmere opplysninger om hvilke OTC-derivatkontrakter som skal anses for å ha en direkte, vesentlig og forutsigbar virkning i Unionen, eller de tilfellene der det er nødvendig eller hensiktsmessig å hindre omgåelse av bestemmelser i denne forordning, hvilke typer av indirekte kontrakter som oppfyller vilkårene i denne forordning, de klassene av OTC-derivatkontrakter som bør omfattes av clearingplikt, fra hvilken eller hvilke datoer clearingplikten skal gjelde, herunder en eventuell trinnvis gjennomføring, kategoriene av motparter som clearingplikten skal gjelde for, samt minste gjenværende løpetid for de OTC-derivatkontraktene som skal inngås eller fornyes før den datoen da clearingplikten trer i kraft, de nærmere opplysningene som skal tas med i en vedkommende myndighets underretning til ESMA om at den har gitt en sentral motpart tillatelse til å cleare en klasse av OTC-derivatkontrakter, særlige klasser av OTC-derivatkontrakter, graden av standardisering av kontraktsvilkår og operative prosesser, volumet og likviditeten samt tilgangen til rimelige, pålitelige og allment aksepterte prisopplysninger, nærmere opplysninger om hva som skal inngå i ESMAs register over klasser av OTC-derivatkontrakter som er omfattet av clearingplikten, nærmere opplysninger om og typer av rapporter for de forskjellige klassene av derivater, kriterier for å bestemme hvilke OTC-derivatkontrakter som på en måte som er objektivt målbar, reduserer de risikoene som er direkte knyttet til forretningsvirksomhet eller likviditetsfinansiering, og clearinggrenseverdiene, framgangsmåter og ordninger for risikoreduksjonsteknikker for OTC-derivatkontrakter som ikke cleares gjennom en sentral motpart, framgangsmåter for risikohåndtering, herunder de nivåene som kreves og type av sikkerhets- og atskillelsesordninger og det kapitalnivå som kreves, begrepet fragmentering av likviditet, krav med hensyn til kapital, opptjent egenkapital og reserver for sentrale motparter, krav til hva regler og styringsordninger for sentrale motparter minst skal inneholde, nærmere opplysninger om de registrene og opplysningene som sentrale motparter skal oppbevare, minsteinnhold av og krav til sentrale motparters retningslinjer for kontinuerlig virksomhet samt for katastrofeplaner, passende prosentsats og tidshorisont for avviklingsperioden og beregningen av historisk volatilitet for forskjellige klasser av finansielle instrumenter, idet det tas hensyn til målet om å begrense prosykliske virkninger samt reglene for hvordan beregning av porteføljemarginer kan gjennomføres, rammen for å definere ekstreme, men samtidig mulige markedsvilkår, som bør anvendes når størrelsen på misligholdsfondet og sentrale motparters midler skal fastsettes, metoden for å beregne og opprettholde nivået på de sentrale motpartenes egne midler, den typen sikkerhet som kan anses som svært likvid, som for eksempel kontanter, gull, statsobligasjoner og foretaksobligasjoner av høy kvalitet, obligasjoner med fortrinnsrett samt risikofradragene og vilkårene for at garantier fra forretningsbanker skal kunne godtas som sikkerhet, de finansielle instrumentene som kan anses for å være svært likvide og innebære en ubetydelig kreditt- og markedsrisiko, svært sikre ordninger og grenser for konsentrasjonsrisiko, den typen stresstesting som skal utføres av sentrale motparter for forskjellige klasser av finansielle instrumenter og porteføljer, clearingmedlemmers eller andre parters deltaking i testingen, hyppigheten av og tidsplanen for testingen og nøkkelopplysninger som den sentrale motparten skal offentliggjøre om sin risikohåndteringsmodell og de forutsetningene som er lagt til grunn for stresstestingen, nærmere opplysninger om transaksjonsregistrenes søknader om registrering hos ESMA, hyppigheten og graden av spesifisering for de opplysningene som transaksjonsregistrene skal offentliggjøre om samlede posisjoner per klasse av OTC-derivatkontrakter, samt de operasjonelle standardene som kreves for å samle og sammenligne opplysninger mellom transaksjonsregistrene.

• 93) Enhver forpliktelse som innføres ved denne forordning, og som skal videreutvikles ved hjelp av delegerte rettsakter eller gjennomføringsrettsakter vedtatt i henhold til artikkel 290 eller 291 i TEUV, bør anses først å gjelde fra den datoen da disse rettsaktene trer i kraft.

• 94) Innenfor rammen av utviklingen av tekniske retningslinjer og tekniske reguleringsstandarder, og særlig ved fastsettelse av clearinggrenseverdien for ikke-finansielle motparter i henhold til denne forordning, bør ESMA gjennomføre offentlige høringer av markedsdeltakerne.

• 95) For å sikre ensartede vilkår for gjennomføringen av denne forordning bør Kommisjonen gis gjennomføringsmyndighet. Denne myndighet bør utøves i samsvar med europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 182/2011 av 16. februar 2011 om fastsettelse av generelle regler og prinsipper for medlemsstatenes kontroll med Kommisjonens utøvelse av gjennomføringsmyndighet228.

• 96) Kommisjonen bør overvåke og vurdere behovet for eventuelle passende tiltak for å sikre en ensartet og effektiv anvendelse og utforming av bestemmelser, standarder og praksis som omfattes av denne forordnings virkeområde, idet det tas hensyn til resultatet av det arbeidet som er utført i de relevante internasjonale fora.

• 97) På bakgrunn av reglene for samvirkende systemer ble det ansett som hensiktsmessig å endre direktiv 98/26/EF for å verne systemoperatørers rettigheter når disse stiller sikkerhet for en mottakende systemoperatør i tilfelle av insolvensbehandling mot den mottakende systemoperatør.

• 98) For å lette en effektiv clearing, registrering, avvikling og betaling bør sentrale motparter og transaksjonsregistre i sin kommunikasjon med deltakere og markedsinfrastrukturer som de er i kontakt med, ta hensyn til relevante internasjonale framgangsmåter og standarder for kommunikasjon med hensyn til meldingshåndtering og referanseopplysninger.

• 99) Ettersom målene for denne forordning, som er å fastsette ensartede krav for OTC-derivatkontrakter og til sentrale motparters og transaksjonsregistres virksomhet, ikke kan nås i tilstrekkelig grad av medlemsstatene og derfor på grunn av tiltakets omfang og virkninger bedre kan nås på unionsplan, kan Unionen treffe tiltak i samsvar med nærhetsprinsippet som fastsatt i artikkel 5 i traktaten om Den europeiske union. I samsvar med forholdsmessighetsprinsippet fastsatt i nevnte artikkel går denne forordning ikke lenger enn det som er nødvendig for å nå disse målene –

VEDTATT DENNE FORORDNING:

Avdeling I

Formål, virkeområde og definisjoner

Artikkel 1

Formål og virkeområde

• 1. I denne forordning fastsettes krav til clearing og tosidig risikohåndtering for OTC-derivatkontrakter, rapporteringskrav for derivatkontrakter og ensartede krav til hvordan sentrale motparter og transaksjonsregistre skal utøve sin virksomhet.

• 2. Denne forordning får anvendelse på sentrale motparter og deres clearingmedlemmer, finansielle motparter og transaksjonsregistre. Den får anvendelse på ikke-finansielle motparter og handelsplasser når dette er fastsatt.

• 3. Avdeling V i denne forordning får anvendelse bare på omsettelige verdipapirer og pengemarkedsinstrumenter som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 18 bokstav a) og b) og punkt 19 i direktiv 2004/39/EF.

• 4. Denne forordning får ikke anvendelse på

  • a) medlemmene av ESSB og andre organer i medlemsstatene med lignende funksjoner samt andre offentlige organer i Unionen som har ansvar for eller deltar i forvaltningen av offentlig gjeld,

  • b) Den internasjonale oppgjørsbank.

• 5. Med unntak av rapporteringsplikten i henhold til artikkel 9 får denne forordning ikke anvendelse på følgende enheter:

  • a) multilaterale utviklingsbanker som oppført i del 1 avsnitt 4.2 i vedlegg VI til direktiv 2006/48/EF,

  • b) offentlige foretak som omhandlet i artikkel 4 nr. 18 i direktiv 2006/48/EF når de eies av nasjonale regjeringer og har uttrykkelige garantiordninger fra nasjonale regjeringer,

  • c) Det europeiske finansielle stabiliseringsfond og Den europeiske stabiliseringsordning.

• 6. Kommisjonen skal gis myndighet til å vedta delegerte rettsakter i samsvar med artikkel 82 for å endre listen i nr. 4 i denne artikkel.

  For dette formål skal Kommisjonen innen 17. november 2012 framlegge for Europaparlamentet og Rådet en rapport der det vurderes hvordan offentlige organer som har ansvar for eller deltar i forvaltningen av offentlig gjeld, og sentralbanker, behandles internasjonalt.

  Rapporten skal inneholde en sammenlignende analyse av hvordan disse organene og sentralbankene behandles innenfor den rettslige rammen i et betydelig antall tredjestater, herunder minst de tre viktigste jurisdiksjonene når det gjelder volumet av kontrakter som omsettes, og de risikohåndteringsstandardene som anvendes på derivattransaksjoner som disse organene og sentralbankene inngår i disse jurisdiksjonene. Dersom det i rapporten konkluderes med at det, særlig på bakgrunn av den sammenlignende analysen, er nødvendig å gjøre unntak for disse sentralbankene i tredjestater slik at deres pengepolitiske forpliktelser ikke omfattes av clearing- og rapporteringsplikt, skal Kommisjonen oppføre dem på listen i nr. 4.

Artikkel 2

Definisjoner

I denne forordning menes med:

• 1) «sentral motpart» en juridisk person som trer inn mellom motpartene i kontrakter som omsettes på ett eller flere finansmarkeder, og blir kjøper overfor enhver selger og selger overfor enhver kjøper,

• 2) «transaksjonsregister» en juridisk person som sentralt samler inn og vedlikeholder opplysninger om derivater,

• 3) «clearing» prosessen med å fastsette posisjoner, herunder beregning av nettoforpliktelser, og å sikre at finansielle instrumenter, kontanter eller begge deler er tilgjengelige for å dekke de eksponeringene som følger av disse posisjonene,

• 4) «handelsplass» et system som drives av et verdipapirforetak eller en markedsoperatør i henhold til artikkel 4 nr. 1 punkt 1 og artikkel 4 nr. 1 punkt 13 i direktiv 2004/39/EF, med unntak av foretak som systematisk trer inn i kundens ordre i henhold til artikkel 4 nr. 1 punkt 7 i nevnte direktiv, som bringer kjøps- og salgsinteresser i finansielle instrumenter sammen i systemet på en slik måte at det inngås en kontrakt i samsvar med avdeling II eller III i nevnte direktiv,

• 5) «derivat» eller «derivatkontrakt» et finansielt instrument som fastsatt i avsnitt C punkt 4-10 i vedlegg I til direktiv 2004/39/EF, som gjennomført ved artikkel 38 og 39 i forordning (EF) nr. 1287/2006,

• 6) «derivatklasse» undergruppe av derivater med felles vesentlige egenskaper, som omfatter minst forholdet mellom den underliggende eiendelen, typen underliggende eiendel og valutaen for det nominelle beløpet. Derivater som tilhører samme klasse, kan ha forskjellig løpetid,

• 7) «OTC-derivat» eller «OTC-derivatkontrakt» en derivatkontrakt der handelen ikke inngås på et regulert marked som definert i artikkel 4 nr. 1 punkt 14 i direktiv 2004/39/EF, eller på et marked i en tredjestat som anses som likeverdig med et regulert marked, i samsvar med artikkel 19 nr. 6 i direktiv 2004/39/EF,

• 8) «finansiell motpart» et verdipapirforetak med tillatelse i samsvar med direktiv 2004/39/EF, en kredittinstitusjon med tillatelse i samsvar med direktiv 2006/48/EF, et forsikringsforetak med tillatelse i samsvar med direktiv 73/239/EØF, et forsikringsforetak med tillatelse i samsvar med direktiv 2002/83/EF, et gjenforsikringsforetak med tillatelse i samsvar med direktiv 2005/68/EF, et foretak for kollektiv investering i omsettelige verdipapirer (UCITS) og, når det er relevant, dets forvaltningsselskap, med tillatelse i samsvar med direktiv 2009/65/EF, et tjenestepensjonsforetak i henhold til artikkel 6 bokstav a) i direktiv 2003/41/EF og et alternativt investeringsfond som forvaltes av en forvalter som er godkjent og registrert i samsvar med direktiv 2011/61/EU,

• 9) «ikke-finansiell motpart» et annet foretak etablert i Unionen enn foretakene nevnt i nr. 1 og 8,

• 10) «pensjonssystem»:

  • a) tjenestepensjonsforetak i henhold til artikkel 6 bokstav a) i direktiv 2003/41/EF, herunder godkjente enheter som har ansvar for å forvalte slike foretak og opptre på deres vegne i henhold til artikkel 2 nr. 1 i nevnte direktiv, samt alle rettssubjekter som er opprettet av slike foretak for investeringsformål, og som utelukkende handler i deres interesse,

  • b) tjenestepensjonsvirksomhet som utøves av institusjoner som nevnt i artikkel 3 i direktiv 2003/41/EF,

  • c) tjenestepensjonsvirksomhet som utøves av livsforsikringsforetak som er omfattet av direktiv 2002/83/EF, forutsatt at alle eiendeler og forpliktelser som gjelder denne virksomheten, avgrenses, forvaltes og organiseres atskilt fra all annen virksomhet i forsikringsforetaket, uten mulighet til overføring,

  • d) alle andre enheter som er godkjent og underlagt tilsyn, eller ordninger som driver virksomhet på nasjonalt plan, forutsatt at

    • i) de er anerkjent i henhold til nasjonal lovgivning,

    • ii) de har som hovedformål å gi pensjonsytelser,

• 11) «motpartskredittrisiko» risikoen for at motparten i en transaksjon misligholder før endelig oppgjør av transaksjonens kontantstrømmer,

• 12) «samvirkingsavtale» en avtale mellom to eller flere sentrale motparter om å utføre transaksjoner på tvers av systemene,

• 13) «vedkommende myndighet» den vedkommende myndighet som er fastsatt i regelverket omhandlet i nr. 8 i denne artikkel, den vedkommende myndighet som er omhandlet i artikkel 10 nr. 5, eller den myndighet som hver medlemsstat har utpekt i henhold til artikkel 22,

• 14) «clearingmedlem» et foretak som deltar i en sentral motpart, og som er ansvarlig for å innfri de finansielle forpliktelsene som følger av slik deltaking,

• 15) «kunde» et foretak med et kontraktsforhold til en sentral motparts clearingmedlem som gjør det mulig for foretaket å cleare sine transaksjoner med den sentrale motparten,

• 16) «konsern» en gruppe av foretak som består av et morforetak og dets datterforetak i henhold til artikkel 1 og 2 i direktiv 83/349/EØF, eller en gruppe av foretak som nevnt i artikkel 3 nr. 1 og artikkel 80 nr. 7 og 8 i direktiv 2006/48/EF,

• 17) «finansinstitusjon» et foretak som ikke er en kredittinstitusjon, og som har som hovedvirksomhet å erverve eierandeler eller å utøve en eller flere av de formene for virksomhet som er oppført i nr. 2-12 i vedlegg I til direktiv 2006/48/EF,

• 18) «finansielt holdingselskap» en finansinstitusjon hvis datterforetak enten helt eller hovedsakelig er kreditt- eller finansinstitusjoner, og der minst ett datterforetak er en kredittinstitusjon, og som ikke er et blandet finansielt holdingselskap i henhold til artikkel 2 nr. 15 i europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/87/EF av 16. desember 2002 om utvidet tilsyn med kredittinstitusjoner, forsikringsforetak og investeringsforetak i et finansielt konglomerat229,

• 19) «foretak som yter tilleggstjenester» foretak som har som hovedvirksomhet å eie eller forvalte fast eiendom, yte databehandlingstjenester eller utøve lignende virksomhet som er knyttet til en eller flere kredittinstitusjoners hovedvirksomhet,

• 20) «kvalifiserende eierandel» enhver direkte eller indirekte eierandel i en sentral motpart eller et transaksjonsregister som utgjør minst 10 % av kapitalen eller stemmerettene, som fastsatt i artikkel 9 og 10 i europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/109/EF av 15. desember 2004 om harmonisering av innsynskrav med hensyn til opplysninger om utstedere av verdipapirer som er opptatt til notering på et regulert marked230, idet det tas hensyn til vilkårene for å legge disse sammen, fastsatt i artikkel 12 nr. 4 og 5 i nevnte direktiv, eller som gjør det mulig å øve betydelig innflytelse på ledelsen av den sentrale motparten eller transaksjonsregisteret der eierandelen besittes,

• 21) «morforetak» et morforetak som beskrevet i artikkel 1 og 2 i direktiv 83/349/EØF,

• 22) «datterforetak» et datterforetak som beskrevet i artikkel 1 og 2 i direktiv 83/349/EØF, herunder ethvert datterforetak av et datterforetak av det overordnede morforetaket,

• 23) «kontroll» forholdet mellom et morforetak og et datterforetak som beskrevet i artikkel 1 i direktiv 83/349/EØF,

• 24) «nære forbindelser» en situasjon der to eller flere fysiske eller juridiske personer er knyttet til hverandre gjennom

  • a) en kapitalinteresse, dvs. ved å eie direkte eller å kontrollere minst 20 % av et foretaks stemmeretter eller kapital, eller

  • b) kontroll eller en tilsvarende forbindelse mellom en fysisk eller juridisk person og et foretak, eller et datterforetak av et datterforetak som også anses som et datterforetak av det morforetak som er disse foretakenes overordnede morforetak.

• 25) «kapital» tegnet kapital i henhold til artikkel 22 i rådsdirektiv 86/635/EØF av 8. desember 1986 om bankers og andre finansinstitusjoners årsregnskaper og konsoliderte regnskaper231 så langt den er innbetalt, samt tilhørende overkursfond, dersom den fullt ut absorberer tap i normalsituasjoner og ved konkurs eller avvikling har prioritet etter alle andre fordringer,

• 26) «reserver» reserver i henhold til artikkel 9 i fjerde rådsdirektiv 78/660/EØF av 25. juli 1978 med hjemmel i traktatens artikkel 54 paragraf 3 bokstav g) om årsregnskapene for visse selskapsformer232 og framførte resultater som en følge av anvendelsen av sluttresultatet,

• 27) «styre» styret eller tilsynsorganet, eller begge, i samsvar med nasjonal selskapsrett,

• 28) «uavhengig styremedlem» et medlem av styret som ikke har forretningsforbindelser, familiebånd eller andre forbindelser som kan føre til en interessekonflikt overfor den berørte sentrale motparten eller dens kontrollerende aksjeeiere, dens ledelse eller dens clearingmedlemmer, og som ikke har hatt noen slike forbindelser i de siste fem årene før vedkommende ble valgt inn i styret,

• 29) «øverste ledelse» den eller de personene som faktisk leder den sentrale motpartens eller transaksjonsregisterets forretningsvirksomhet, og det eller de styremedlemmene som har ledelsesansvar.

  En situasjon der to eller flere fysiske eller juridiske personer har en permanent forbindelse med en og samme person i form av kontroll, skal også anses som en nær forbindelse mellom disse personene,

Artikkel 3

Transaksjoner innenfor konsernet

• 1. I forbindelse med en ikke-finansiell motpart er en transaksjon innenfor konsernet en OTC-derivatkontrakt som inngås med en annen motpart som er en del av samme konsern, forutsatt at begge motparter er omfattet fullt ut av samme konsolidering, og at de er underlagt en egnet sentralisert framgangsmåte for risikovurdering, måling og kontroll, samt at denne motparten er etablert i Unionen eller, dersom den er etablert i en tredjestat, at Kommisjonen har vedtatt en gjennomføringsrettsakt i henhold til artikkel 13 nr. 2 med hensyn til vedkommende tredjestat.

• 2. I forbindelse med en finansiell motpart er en transaksjon innenfor konsernet

  • a) en OTC-derivatkontrakt som inngås med en annen motpart som er en del av samme konsern, forutsatt at følgende vilkår er oppfylt:

    • i) den finansielle motparten er etablert i Unionen eller, dersom den er etablert i en tredjestat, at Kommisjonen har vedtatt en gjennomføringsrettsakt i henhold til artikkel 13 nr. 2 med hensyn til vedkommende tredjestat,

    • ii) den andre motpart er en finansiell motpart, et finansielt holdingselskap, en finansinstitusjon eller et foretak som yter tilleggstjenester underlagt egnede tilsynskrav,

    • iii) begge motparter er fullt ut omfattet av samme konsolidering, og

    • iv) begge motparter er underlagt egnede sentraliserte framgangsmåter for risikovurdering, måling og kontroll,

  • b) en OTC-derivatkontrakt som inngås med en annen motpart der begge motparter er en del av samme institusjonssikringsordning som omhandlet i artikkel 80 nr. 8 i direktiv 2006/48/EF, forutsatt at vilkåret i bokstav a) ii) i dette nummer er oppfylt,

  • c) en OTC-derivatkontrakt som inngås mellom kredittinstitusjoner som er tilknyttet samme sentralorgan, eller mellom kredittinstitusjoner og et sentralorgan, som omhandlet i artikkel 3 nr. 1 i direktiv 2006/48/EF, eller

  • d) en OTC-derivatkontrakt som inngås med en ikke-finansiell motpart som er en del av samme konsern, forutsatt at begge motparter er omfattet fullt ut av samme konsolidering, og at de er underlagt en egnet sentralisert framgangsmåte for risikovurdering, måling og kontroll, samt at denne motparten er etablert i Unionen eller i en tredjestat som Kommisjonen har vedtatt en gjennomføringsrettsakt for i henhold til artikkel 13 nr. 2.

• 3. Med hensyn til denne artikkel skal motparter anses for å være omfattet av den samme konsolidering når begge

  • a) er omfattet av samme konsolidering i samsvar med direktiv 83/349/EØF eller de internasjonale regnskapsstandardene (IFRS) som er vedtatt i henhold til forordning (EF) nr. 1606/2002, eller når det gjelder et konsern hvis morforetak har sitt hovedkontor i en tredjestat, i samsvar med alminnelig anerkjente regnskapsprinsipper i en tredjestat, som anses som likeverdige med IFRS i samsvar med forordning (EF) nr. 1569/2007 (eller en tredjestats regnskapsstandarder som det er tillatt å bruke i samsvar med artikkel 4 i nevnte forordning), eller

  • b) er omfattet av samme tilsyn på konsolidert grunnlag i samsvar med direktiv 2006/48/EF eller direktiv 2006/49/EF eller, når det gjelder et konsern hvis morforetak har sitt hovedkontor i en tredjestat, samme tilsyn på konsolidert grunnlag av en tredjestats vedkommende myndighet som er bekreftet å være likeverdig med det som er underlagt prinsippene fastsatt i artikkel 143 i direktiv 2006/48/EF eller i artikkel 2 i direktiv 2006/49/EF.

Avdeling II

Clearing, rapportering og risikoreduksjon av otc-derivater

Artikkel 4

Clearingplikt

• 1. Motparter skal cleare alle OTC-derivatkontrakter som gjelder en klasse av OTC-derivater som er erklært å være omfattet av clearingplikten i samsvar med artikkel 5 nr. 2, dersom disse kontraktene oppfyller begge følgende vilkår:

  • a) De er inngått på en av følgende måter:

    • i) mellom to finansielle motparter,

    • ii) mellom en finansiell motpart og en ikke-finansiell motpart som oppfyller vilkårene i artikkel 10 nr. 1 bokstav b),

    • iii) mellom to ikke-finansielle motparter som oppfyller vilkårene i artikkel 10 nr. 1 bokstav b),

    • iv) mellom en finansiell motpart eller en ikke-finansiell motpart som oppfyller vilkårene i artikkel 10 nr. 1 bokstav b), og en enhet etablert i en tredjestat som ville ha vært omfattet av clearingplikten dersom den hadde vært etablert i Unionen,

    • v) mellom to enheter etablert i en eller flere tredjestater som ville ha vært omfattet av clearingplikten dersom de hadde vært etablert i Unionen, forutsatt at kontrakten har en direkte, vesentlig og forutsigbar virkning innenfor Unionen, eller når en slik plikt er nødvendig eller hensiktsmessig for å hindre omgåelse av bestemmelser i denne forordning, og

  • b) de er inngått eller fornyet enten

    • i) på eller etter den datoen da clearingplikten får virkning eller

    • ii) samtidig med eller etter den underretningen som er omhandlet i artikkel 5 nr. 1, men før den dato da clearingplikten får virkning, dersom kontraktenes gjenværende løpetid overskrider den minste gjenværende løpetid som er fastsatt av Kommisjonen i samsvar med artikkel 5 nr. 2 bokstav c).

• 2. Uten at det berører teknikkene for risikoreduksjon i artikkel 11, skal OTC-derivatkontrakter som er transaksjoner innenfor konsernet som beskrevet i artikkel 3, ikke omfattes av clearingplikten.

  Unntaket i første ledd får anvendelse bare

  • a) når to motparter som er etablert i Unionen, og som tilhører samme konsern, først skriftlig har underrettet sine respektive vedkommende myndigheter om at de har til hensikt å benytte seg av unntaket for OTC-derivatkontrakter som de har inngått med hverandre. Underretningen skal skje minst 30 kalenderdager før unntaket benyttes. Innen 30 kalenderdager etter mottaket av nevnte underretning kan vedkommende myndigheter reise innvendinger mot anvendelsen av dette unntaket dersom transaksjonene mellom motpartene ikke oppfyller vilkårene fastsatt i artikkel 3, uten at det berører vedkommende myndigheters rett til å reise innvendinger etter at denne perioden på 30 kalenderdager har utløpt, dersom disse vilkårene ikke lenger er oppfylt. I tilfelle av uenighet mellom vedkommende myndigheter, kan ESMA bistå disse myndighetene med å komme til enighet i samsvar med den myndighet de har i henhold til artikkel 19 i forordning (EU) nr. 1095/2010,

  • b) på OTC-derivatkontrakter mellom to motparter som tilhører samme konsern, og som er etablert i en medlemsstat og i en tredjestat, dersom den motparten som er etablert i Unionen, har fått tillatelse til å anvende unntaket innen 30 kalenderdager etter at den har blitt underrettet av motparten som er etablert i Unionen, og forutsatt at vilkårene i artikkel 3 er oppfylt. Vedkommende myndighet skal underrette ESMA om denne beslutningen.

• 3. De OTC-derivatkontraktene som er omfattet av clearingplikten i henhold til nr. 1, skal cleares av en sentral motpart som har tillatelse i henhold til artikkel 14 eller er anerkjent i henhold til artikkel 25 til å cleare denne klassen av OTC-derivater, og som er oppført i registeret i samsvar med artikkel 6 nr. 2 bokstav b).

  En motpart skal for dette formål bli et clearingmedlem eller en kunde eller opprette indirekte clearingordninger med et clearingmedlem, forutsatt at disse ordningene ikke øker motpartsrisikoen og sikrer at motpartens eiendeler og posisjoner gis et vern som er likeverdig med det som er nevnt i artikkel 39 og 48.

• 4. For å sikre en ensartet anvendelse av denne artikkel skal ESMA utarbeide utkast til tekniske reguleringsstandarder med nærmere opplysninger om hvilke kontrakter som skal anses for å ha en direkte, vesentlig og forutsigbar virkning innenfor Unionen, eller de tilfellene der det er nødvendig eller hensiktsmessig å hindre omgåelse av bestemmelsene i denne forordning som omhandlet i nr. 1 bokstav a) v), og om hvilke typer av indirekte kontrakter som oppfyller vilkårene i nr. 3 annet ledd.

  ESMA skal framlegge disse utkastene til tekniske reguleringsstandarder for Kommisjonen innen 30. september 2012.

  Kommisjonen delegeres myndighet til å vedta de tekniske reguleringsstandardene nevnt i første ledd i samsvar med artikkel 10-14 i forordning (EU) nr. 1095/2010.

Artikkel 5

Framgangsmåte i forbindelse med clearingplikt

• 1. Når en vedkommende myndighet gir en sentral motpart tillatelse til å cleare en klasse av OTC-derivater i henhold til artikkel 14 eller 15, skal den omgående underrette ESMA om tillatelsen.

  For å sikre en ensartet anvendelse av denne artikkel skal ESMA utarbeide utkast til tekniske reguleringsstandarder med nærmere angivelse av de opplysningene som skal inngå i underretningene nevnt i første ledd.

  ESMA skal framlegge disse utkastene til tekniske reguleringsstandarder for Kommisjonen innen 30. september 2012.

  Kommisjonen delegeres myndighet til å vedta de tekniske reguleringsstandardene nevnt i annet ledd i samsvar med artikkel 10-14 i forordning (EU) nr. 1095/2010.

• 2. Innen seks måneder etter å ha mottatt en underretning i samsvar med nr. 1, eller etter å ha gjennomført en framgangsmåte for anerkjennelse i henhold til artikkel 25, skal ESMA, etter å ha gjennomført en offentlig høring og etter samråd med ESRB og, dersom det er relevant, vedkommende myndigheter i tredjestater, utarbeide og framlegge for Kommisjonen for godkjenning, utkast til tekniske reguleringsstandarder med nærmere angivelse av følgende:

  • a) hvilken klasse av OTC-derivatkontrakter som bør være omfattet av clearingplikten omhandlet i artikkel 4,

  • b) den eller de datoene da clearingplikten får virkning, herunder en eventuell trinnvis gjennomføring og de kategoriene av motparter som er omfattet av plikten, og

  • c) minste gjenværende løpetid for OTC-derivatkontrakter som omhandlet i artikkel 4 nr. 1 bokstav b) ii).

  Kommisjonen delegeres myndighet til å vedta de tekniske reguleringsstandardene nevnt i første ledd i samsvar med artikkel 10-14 i forordning (EU) nr. 1095/2010.

• 3. ESMA skal i samsvar med kriteriene fastsatt i nr. 4 bokstav a), b) og c) på eget initiativ, etter å ha gjennomført en offentlig høring og etter samråd med ESRB samt når det er relevant vedkommende myndigheter i tredjestater, fastsette og underrette Kommisjonen om hvilke klasser av derivater som bør være omfattet av clearingplikten i henhold artikkel 4, men som ingen sentral motpart ennå har fått tillatelse til å cleare.

  Etter underretningen skal ESMA offentliggjøre en forslagsinnbydelse for clearing av disse derivatklassene.

• 4. Med det overordnede mål å redusere systemrisiko skal utkastet til tekniske reguleringsstandarder for den delen som er omhandlet i nr. 2 bokstav a), ta hensyn til følgende kriterier:

  • a) graden av standardisering av kontraktsvilkår og operative prosesser for den relevante klassen av OTC-derivater,

  • b) volumet og likviditeten for den relevante klassen av OTC-derivater,

  • c) tilgangen til rimelige, pålitelige og allment aksepterte prisopplysninger i den relevante klassen av OTC-derivater.

  Ved utarbeiding av disse utkastene til tekniske reguleringsstandarder kan ESMA ta hensyn til den innbyrdes forbindelsen mellom motparter som bruker de relevante OTC-derivatene, den forventede innvirkningen på nivåene for motpartskredittrisiko mellom motpartene samt innvirkningen på konkurransen i hele Unionen.

  For å sikre en ensartet anvendelse av denne artikkel skal ESMA utarbeide utkast til tekniske reguleringsstandarder med nærmere angivelse av de kriteriene som er omhandlet i første ledd bokstav a), b) og c).

  ESMA skal framlegge disse utkastene til tekniske reguleringsstandarder for Kommisjonen innen 30. september 2012.

  Kommisjonen delegeres myndighet til å vedta de tekniske reguleringsstandardene nevnt i tredje ledd i dette nummer i samsvar med artikkel 10-14 i forordning (EU) nr. 1095/2010.

• 5. Utkastet til tekniske reguleringsstandarder for den delen som er omhandlet i nr. 2 bokstav b), skal ta hensyn til følgende kriterier:

  • a) det forventede volumet for den relevante klassen av OTC-derivater,

  • b) hvorvidt flere enn én sentral motpart allerede clearer den samme klassen av OTC-derivater,

  • c) den berørte sentrale motpartens evne til å håndtere det forventede volumet og til å håndtere den risikoen som følger av clearing av den relevante klassen av OTC-derivater,

  • d) den typen av og det antall motparter som er aktive og forventes å være aktive på markedet for de relevante klassene av OTC-derivater,

  • e) den tiden som en motpart som er omfattet av clearingplikten, trenger for å innføre ordninger for å cleare sine OTC-derivatkontrakter gjennom en sentral motpart,

  • f) risikohåndteringen og den rettslige og operasjonelle kapasiteten hos de forskjellige motpartene som er aktive på markedet for den relevante klassen av OTC-derivater, og som eventuelt vil bli omfattet av clearingplikten i henhold til artikkel 4 nr. 1.

• 6. Dersom en klasse av OTC-derivatkontrakter ikke lenger har en sentral motpart som har tillatelse til eller er anerkjent for å cleare disse kontraktene i henhold til denne forordning, skal den ikke lenger være omfattet av clearingplikten omhandlet i artikkel 4, og nr. 3 i denne artikkel får anvendelse.

Artikkel 6

Offentlig register

• 1. ESMA skal opprette, vedlikeholde og ajourføre et offentlig register for på en riktig og entydig måte å identifisere hvilke klasser av OTC-derivater som er omfattet av clearingplikten. Det offentlige registeret skal være tilgjengelig på ESMAs nettsted.

• 2. Registeret skal omfatte

  • a) de klassene av OTC-derivater som er omfattet av clearingplikten i henhold til artikkel 4,

  • b) de sentrale motpartene som har tillatelse eller er anerkjent med hensyn til clearingplikten,

  • c) de datoene da clearingplikten får virkning, herunder en eventuell trinnvis gjennomføring,

  • d) de klassene av OTC-derivater som identifiseres av ESMA i samsvar med artikkel 5 nr. 3,

  • e) minste gjenværende løpetid for derivatkontrakter som omhandlet i artikkel 4 nr. 1 bokstav b) ii),

  • f) de sentrale motpartene som vedkommende myndighet har underrettet ESMA om med hensyn til clearingplikten, samt datoen for hver av disse underretningene.

• 3. Dersom en sentral motpart ikke lenger har tillatelse eller er anerkjent i samsvar med denne forordning til å cleare en gitt derivatklasse, skal ESMA omgående fjerne den fra det offentlige registeret når det gjelder denne klassen av OTC-derivater.

• 4. For å sikre en ensartet anvendelse av denne artikkel kan ESMA utarbeide utkast til tekniske reguleringsstandarder med nærmere angivelse av de opplysningene som skal inngå i det offentlige registeret nevnt i nr. 1.

  ESMA skal framlegge disse utkastene til tekniske reguleringsstandarder for Kommisjonen innen 30. september 2012.

  Kommisjonen delegeres myndighet til å vedta de tekniske reguleringsstandardene nevnt i første ledd i samsvar med artikkel 10-14 i forordning (EU) nr. 1095/2010.

Artikkel 7

Tilgang til en sentral motpart

• 1. En sentral motpart som har fått tillatelse til å cleare OTC-derivatkontrakter, skal godta å cleare slike kontrakter på ikke-diskriminerende og gjennomsiktige vilkår, uavhengig av handelsplass.

  En sentral motpart kan kreve at en handelsplass oppfyller de driftsmessige og tekniske kravene som fastsettes av den sentrale motparten, herunder krav til risikohåndtering.

• 2. En sentral motpart skal innen tre måneder etter at en handelsplass har inngitt en formell søknad om tilgang, imøtekomme eller avslå søknaden.

• 3. Dersom en sentral motpart nekter tilgang i henhold til nr. 2, skal den gi handelsplassen en fullstendig begrunnelse for sin beslutning.

• 4. Med mindre handelsplassens vedkommende myndighet og den sentrale motpartens vedkommende myndighet nekter tilgang, skal den sentrale motparten, med forbehold for annet ledd, gi tilgang innen tre måneder etter at det er truffet en beslutning om å imøtekomme handelsplassens formelle søknad i samsvar med nr. 2.

  Handelsplassens og den sentrale motpartens vedkommende myndighet kan, etter en formell anmodning fra handelsplassen, nekte tilgang til den sentrale motparten bare dersom slik tilgang vil kunne hindre markedene i å virke på en smidig og ordnet måte eller innvirke negativt på systemrisikoen.

• 5. ESMA skal avgjøre eventuelle tvister som oppstår mellom vedkommende myndigheter, i samsvar med sin myndighet i henhold til artikkel 19 i forordning (EU) nr. 1095/2010.

Artikkel 8

Tilgang til en handelsplass

• 1. En handelsplass skal på anmodning fra den sentrale motparten på ikke-diskriminerende og gjennomsiktige vilkår stille transaksjonsopplysninger til rådighet for enhver sentral motpart som har fått tillatelse til å cleare OTC-derivatkontrakter som omsettes på denne handelsplassen.

• 2. Når en sentral motpart formelt har inngitt en anmodning til en handelsplass om tilgang til denne, skal handelsplassen svare den sentrale motparten innen tre måneder.

• 3. Dersom en handelsplass nekter tilgang, skal den underrette den sentrale motparten om dette, med en fullstendig begrunnelse.

• 4. Uten at det berører den beslutning som er truffet av handelsplassens og den sentrale motpartens vedkommende myndigheter, skal handelsplassen gjøre tilgang mulig innen tre måneder etter et positivt svar på en anmodning om tilgang.

  Den sentrale motparten skal gis tilgang til handelsplassen bare dersom slik tilgang ikke forutsetter samvirking eller hindrer markedene i å virke på en smidig og ordnet måte, særlig som følge av fragmentering av likviditet, og handelsplassen har innført egnede ordninger for å hindre slik fragmentering.

• 5. For å sikre en ensartet anvendelse av denne artikkel skal ESMA utarbeide et utkast til tekniske reguleringsstandarder der begrepet fragmentering av likviditet spesifiseres.

  ESMA skal framlegge disse utkastene til tekniske reguleringsstandarder for Kommisjonen innen 30. september 2012.

  Kommisjonen delegeres myndighet til å vedta de tekniske reguleringsstandardene nevnt i første ledd i samsvar med artikkel 10-14 i forordning (EU) nr. 1095/2010.

Artikkel 9

Rapporteringsplikt

• 1. Motparter og sentrale motparter skal sørge for at opplysningene om enhver derivatkontrakt som de har inngått, og om enhver endring eller oppheving av kontrakten, rapporteres til et transaksjonsregister som er registrert i samsvar med artikkel 55, eller anerkjent i samsvar med artikkel 77. Opplysningene skal rapporteres senest den første virkedagen etter inngåelsen, endringen eller opphevingen av kontrakten.

  Rapporteringsplikten får anvendelse på derivatkontrakter som

  • a) er inngått før 16. august 2012, og som fortsatt er utestående på den datoen,

  • b) er inngått 16. august 2012 eller etter denne datoen.

  En motpart eller en sentral motpart som er omfattet av rapporteringsplikt, kan delegere rapporteringen av opplysningene i derivatkontrakten.

  Motparter og sentrale motparter skal sørge for at opplysningene i deres derivatkontrakter rapporteres bare en gang.

• 2. Motparter skal føre et register over alle derivatkontrakter som de har inngått, og enhver endring, i minst fem år etter at kontrakten er opphevet.

• 3. Dersom det ikke er noe transaksjonsregister tilgjengelig som kan registrere opplysningene i en derivatkontrakt, skal motparter og sentrale motparter sørge for at slike opplysninger rapporteres til ESMA.

  I dette tilfellet skal ESMA sørge for at alle berørte enheter nevnt i artikkel 81 nr. 3 har tilgang til alle opplysninger i derivatkontrakten som de trenger for å kunne oppfylle sine respektive forpliktelser og mandater.

• 4. En motpart eller en sentral motpart som rapporterer opplysninger om en derivatkontrakt til et transaksjonsregister eller til ESMA, eller en enhet som rapporterer slike opplysninger på vegne av en motpart eller en sentral motpart, skal ikke anses for å ha brutt eventuelle bestemmelser om taushetsplikt som følger av kontrakten eller av lover og forskrifter.

  Den rapporterende enheten, dens ledelse eller ansatte er fritatt for ansvar for denne videreformidlingen av opplysninger.

• 5. For å sikre en ensartet anvendelse av denne artikkel skal ESMA utarbeide utkast til tekniske reguleringsstandarder der de opplysningene og typene av rapporter som er omhandlet i nr. 1 og 3, fastsettes.

  Rapportene omhandlet i nr. 1 og 3 skal minst inneholde opplysninger om

  • a) derivatkontraktens parter og, dersom det ikke er den samme, den som er berettiget til kontraktens rettigheter og plikter,

  • b) derivatkontraktens vesentlige kjennetegn, herunder type, underliggende løpetid, nominell verdi, pris og oppgjørsdato.

  ESMA skal framlegge disse utkastene til tekniske reguleringsstandarder for Kommisjonen innen 30. september 2012.

  Kommisjonen delegeres myndighet til å vedta de tekniske reguleringsstandardene nevnt i første ledd i samsvar med artikkel 10-14 i forordning (EU) nr. 1095/2010.

• 6. For å sikre ensartede vilkår for anvendelsen av nr. 1 og 3 skal ESMA utarbeide utkast til tekniske gjennomføringsstandarder for å fastsette

  • a) format og hyppighet for rapportene omhandlet i nr. 1 og 3 for de forskjellige derivatklassene,

  • b) den dato da derivatkontrakten skal rapporteres, herunder en eventuell trinnvis gjennomføring for kontrakter som er inngått før den datoen da rapporteringsplikten får virkning.

  ESMA skal framlegge disse utkastene til tekniske reguleringsstandarder for Kommisjonen innen 30. september 2012.

  Kommisjonen gis myndighet til å vedta de tekniske gjennomføringsstandardene nevnt i første ledd i samsvar med artikkel 15 i forordning (EU) nr. 1095/2010.

Artikkel 10

Ikke-finansielle motparter

• 1. Når en ikke-finansiell motpart tar posisjoner i OTC-derivatkontrakter, og disse posisjonene overskrider clearinggrenseverdien omhandlet i nr. 3, skal den ikke-finansielle motparten

  • a) omgående underrette ESMA og vedkommende myndighet omhandlet i nr. 5 om dette,

  • b) bli omfattet av clearingplikten for framtidige kontrakter i samsvar med artikkel 4 dersom den løpende gjennomsnittsposisjonen i mer enn 30 virkedager har overskredet grenseverdien, og

  • c) cleare alle relevante framtidige kontrakter innen fire måneder etter at den ble omfattet av clearingplikten.

• 2. En ikke-finansiell motpart som er blitt omfattet av clearingplikten i samsvar med nr. 1 bokstav b), og som senere godtgjør overfor den myndighet som er utpekt i samsvar med nr. 5, at dens løpende gjennomsnittsposisjon i mer enn 30 virkedager ikke overskrider clearinggrenseverdien, skal ikke lenger være omfattet av clearingplikten fastsatt i nr. 4.

• 3. Ved beregning av posisjonene omhandlet i nr. 1 skal den ikke-finansielle motparten ta med alle OTC-derivatkontrakter som er inngått av den ikke-finansielle motparten, eller av andre ikke-finansielle enheter innenfor det konsernet som den ikke-finansielle motparten tilhører, og som ikke på en objektivt målbar måte reduserer risikoene som er direkte knyttet til den ikke-finansielle motpartens eller nevnte konserns forretningsvirksomhet eller likviditetsfinansiering.

• 4. For å sikre en ensartet anvendelse av denne artikkel skal ESMA, etter samråd med ESRB og andre berørte myndigheter, utarbeide utkast til tekniske reguleringsstandarder med nærmere angivelse av

  • a) kriteriene for å fastsette hvilke OTC-derivatkontrakter som på en objektivt målbar måte reduserer de risikoene som er direkte knyttet til den forretningsvirksomhet og likviditetsfinansiering som er omhandlet i nr. 3, og

  • b) clearinggrenseverdiene, som skal fastsettes med utgangspunkt i hvilken systemviktighet summen av nettoposisjoner og nettoeksponeringer har per motpart og per klasse av OTC-derivater.

  Etter å ha gjennomført en åpen offentlig høring, skal ESMA framlegge disse utkastene til tekniske reguleringsstandarder for Kommisjonen innen 30. september 2012.

  Kommisjonen delegeres myndighet til å vedta de tekniske reguleringsstandardene nevnt i første ledd i samsvar med artikkel 10-14 i forordning (EU) nr. 1095/2010.

  ESMA skal etter samråd med ESRB og andre berørte myndigheter regelmessig vurdere grenseverdiene på nytt og om nødvendig foreslå tekniske reguleringsstandarder for å endre dem.

• 5. Hver medlemsstat skal utpeke en myndighet som har ansvar for å sikre at forpliktelsen oppfylles.

Artikkel 11

Risikoreduksjonsteknikker for OTC-derivatkontrakter som ikke cleares gjennom en sentral motpart

• 1. Finansielle motparter og ikke-finansielle motparter som inngår en OTC-derivatkontrakt som ikke cleares gjennom en sentral motpart, skal med behørig aktsomhet sikre at det er innført egnede framgangsmåter og ordninger for å måle, overvåke og begrense operasjonell risiko og motpartskredittrisiko, som minst skal omfatte

  • a) bekreftelse til rett tid, om mulig elektronisk, av den relevante OTC-derivatkontraktens vilkår,

  • b) formaliserte framgangsmåter som er solide, motstandsdyktige og kontrollerbare, for å avstemme porteføljer, håndtere tilknyttet risiko og tidlig oppdage tvister mellom parter og løse dem, samt overvåke verdien av utestående kontrakter.

• 2. Finansielle motparter og ikke-finansielle motparter som omhandlet i artikkel 10 skal daglig fastsette verdien av utestående kontrakter på grunnlag av markedsverdien. Dersom markedsvilkårene hindrer verdsetting til markedspriser, skal det anvendes en pålitelig og forsiktig verdsetting på grunnlag av en modell.

• 3. Finansielle motparter skal ha framgangsmåter for risikohåndtering som krever utveksling av sikkerhet som skjer til rett tid, er korrekt og på egnet måte atskilt med hensyn til OTC-derivatkontrakter som er inngått 16. august eller etter denne datoen. Ikke-finansielle motparter som omhandlet i artikkel 10 skal ha framgangsmåter for risikohåndtering som krever utveksling av sikkerhet som skjer til rett tid, er korrekt og på egnet måte atskilt med hensyn til OTC-derivatkontrakter som er inngått på eller etter den datoen da clearinggrenseverdien overskrides.

• 4. Finansielle motparter skal ha en passende og forholdsmessig kapital for å håndtere den risikoen som ikke dekkes av en passende utveksling av sikkerhet.

• 5. Kravet i nr. 3 i denne artikkel får ikke anvendelse på transaksjoner innenfor konsernet nevnt i artikkel 3 som er inngått av motparter som er etablert i samme medlemsstat, forutsatt at det ikke foreligger noen nåværende eller forutsigbar rettslig hindring for rask overføring av ansvarlig kapital eller tilbakebetaling av forpliktelser mellom motpartene.

• 6. En transaksjon innenfor konsernet som omhandlet i artikkel 3 nr. 2 bokstav a), b) eller c) som inngås av motparter som er etablert i forskjellige medlemsstater, skal helt eller delvis unntas fra kravet fastsatt i nr. 3 i denne artikkel på grunnlag av en positiv beslutning fra begge berørte vedkommende myndigheter, forutsatt at følgende vilkår er oppfylt:

  • a) motpartenes framgangsmåter for risikohåndtering er tilstrekkelig solide og pålitelige og i samsvar med derivattransaksjonens kompleksitet,

  • b) det foreligger ingen nåværende eller forutsigbar praktisk eller juridisk hindring for rask overføring av ansvarlig kapital eller tilbakebetaling av forpliktelser mellom motpartene.

  Dersom vedkommende myndigheter ikke blir enige om en positiv beslutning innen 30 kalenderdager etter mottak av søknaden om unntak, kan ESMA bistå disse myndighetene med å komme til enighet i samsvar med sin myndighet i henhold til artikkel 19 i forordning (EU) nr. 1095/2010.

• 7. En transaksjon innenfor konsernet som omhandlet i artikkel 3 nr. 1 som inngås av ikke-finansielle motparter som er etablert i forskjellige medlemsstater, skal unntas fra kravet fastsatt i nr. 3 i denne artikkel, forutsatt at følgende vilkår er oppfylt:

  • a) motpartenes framgangsmåter for risikohåndtering er tilstrekkelig solide og pålitelige og i samsvar med derivattransaksjonens kompleksitet,

  • b) det foreligger ingen nåværende eller forutsigbar praktisk eller juridisk hindring for rask overføring av ansvarlig kapital eller tilbakebetaling av forpliktelser mellom motpartene.

  De ikke-finansielle motpartene skal underrette vedkommende myndigheter omhandlet i artikkel 10 nr. 5 om at de har til hensikt å anvende unntaket. Unntaket skal gjelde med mindre en av de underrettede vedkommende myndigheter innen tre måneder etter datoen for underretningen gir uttrykk for at den ikke er enig i at vilkårene nevnt i første ledd bokstav a) eller b) er oppfylt.

• 8. En transaksjon innenfor konsernet som omhandlet i artikkel 3 nr. 2 bokstav a)-d) som inngås mellom en motpart som er etablert i Unionen, og en motpart som er etablert i en tredjestat, skal helt eller delvis unntas fra kravet fastsatt i nr. 3 i denne artikkel, på grunnlag av en positiv beslutning fra den berørte vedkommende myndighet som har ansvar for tilsynet med den motparten som er etablert i Unionen, forutsatt at følgende vilkår er oppfylt:

  • a) motpartenes framgangsmåter for risikohåndtering er tilstrekkelig solide og pålitelige og i samsvar med derivattransaksjonens kompleksitet,

  • b) det foreligger ingen nåværende eller forutsigbar praktisk eller juridisk hindring for rask overføring av ansvarlig kapital eller tilbakebetaling av forpliktelser mellom motpartene.

• 9. En transaksjon innenfor konsernet som omhandlet i artikkel 3 nr. 1 som inngås av en ikke-finansiell motpart som er etablert i Unionen, og en motpart som er etablert i en tredjestat, skal unntas fra kravet fastsatt i nr. 3 i denne artikkel, forutsatt at følgende vilkår er oppfylt:

  • a) motpartenes framgangsmåter for risikohåndtering er tilstrekkelig solide og pålitelige og i samsvar med derivattransaksjonens kompleksitet,

  • b) det foreligger ingen nåværende eller forutsigbar praktisk eller juridisk hindring for rask overføring av ansvarlig kapital eller tilbakebetaling av forpliktelser mellom motpartene.

  Den ikke-finansielle motparten skal underrette vedkommende myndighet omhandlet i artikkel 10 nr. 5 om at den har til hensikt å anvende unntaket. Unntaket skal gjelde med mindre den underrettede vedkommende myndighet innen tre måneder etter datoen for underretningen gir uttrykk for at den ikke er enig i at vilkårene nevnt i første ledd bokstav a) eller b) er oppfylt.

• 10. En transaksjon innenfor konsernet som omhandlet i artikkel 3 nr. 1 som inngås mellom en ikke-finansiell motpart og en finansiell motpart som er etablert i forskjellige medlemsstater, skal helt eller delvis unntas fra kravet fastsatt i nr. 3 i denne artikkel, på grunnlag av en positiv beslutning fra den berørte vedkommende myndighet som har ansvar for tilsynet med den finansielle motparten, forutsatt at følgende vilkår er oppfylt:

  • a) motpartenes framgangsmåter for risikohåndtering er tilstrekkelig solide og pålitelige og i samsvar med derivattransaksjonens kompleksitet,

  • b) det foreligger ingen nåværende eller forutsigbar praktisk eller juridisk hindring for rask overføring av ansvarlig kapital eller tilbakebetaling av forpliktelser mellom motpartene.

  Den berørte vedkommende myndighet som har ansvar for tilsyn med den finansielle motparten, skal underrette vedkommende myndighet omhandlet i artikkel 10 nr. 5 om alle slike beslutninger. Unntaket skal gjelde med mindre den underrettede vedkommende myndighet gir uttrykk for at den ikke er enig i at vilkårene nevnt i første ledd bokstav a) eller b) er oppfylt. I tilfelle av uenighet mellom vedkommende myndigheter, kan ESMA bistå disse myndighetene med å komme til enighet i samsvar med den myndighet de har i henhold til artikkel 19 i forordning (EU) nr. 1095/2010.

• 11. Den motparten i en transaksjon innenfor konsernet som er unntatt fra kravet fastsatt i nr. 3, skal offentliggjøre opplysninger om unntaket.

  En vedkommende myndighet skal underrette ESMA om alle beslutninger som vedtas i henhold til nr. 6, 8 eller 10, eller de beslutningene som mottas i henhold til nr. 7, 9 eller 10, og skal gi ESMA nærmere opplysninger om den aktuelle transaksjonen innenfor konsernet.

• 12. De forpliktelsene som er angitt i nr. 1-11, får anvendelse på OTC-derivatkontrakter som er inngått mellom enheter i tredjestater som ville ha vært omfattet av disse forpliktelsene dersom de var etablert i Unionen, forutsatt at disse kontraktene har en direkte, vesentlig og forutsigbar virkning innenfor Unionen, eller når en slik forpliktelse er nødvendig eller hensiktsmessig for å hindre omgåelse av bestemmelser i denne forordning.

• 13. ESMA skal regelmessig overvåke virksomheten knyttet til derivater som ikke er egnet for clearing, for å fastslå tilfeller der en særlig derivatklasse kan utgjøre en systemrisiko, og for å hindre regelarbitrasje mellom derivattransaksjoner som er clearet, og derivattransaksjoner som ikke er clearet. ESMA skal, særlig etter samråd med ESRB, treffe tiltak i samsvar med artikkel 5 nr. 3 eller gjennomgå de tekniske reguleringsstandardene for marginkravene fastsatt i nr. 14 i denne artikkel og i artikkel 41 på nytt.

• 14. For å sikre en ensartet anvendelse av denne artikkel skal ESMA utarbeide et utkast til tekniske reguleringsstandarder for å angi

  • a) de framgangsmåtene og ordningene som er omhandlet i nr. 1,

  • b) de markedsvilkårene som hindrer verdsetting til markedspriser, og kriteriene for å anvende verdsetting på grunnlag av en modell, som omhandlet i nr. 2,

  • c) de opplysningene om unntatte transaksjoner innenfor konsernet som skal oppgis i underretningen omhandlet i nr. 7, 9 og 10,

  • d) de opplysningene om unntatte transaksjoner innenfor konsernet som er omhandlet i nr. 11,

  • e) de kontraktene som anses for å ha en direkte, vesentlig og forutsigbar virkning innenfor Unionen, eller de tilfellene der det er nødvendig eller hensiktsmessig for å hindre omgåelse av bestemmelser i denne forordning, som omhandlet i nr. 12.

  ESMA skal framlegge disse utkastene til tekniske reguleringsstandarder for Kommisjonen innen 30. september 2012.

  Kommisjonen delegeres myndighet til å vedta de tekniske reguleringsstandardene nevnt i første ledd i samsvar med artikkel 10-14 i forordning (EU) nr. 1095/2010.

• 15. For å sikre en ensartet anvendelse av denne artikkel skal de europeiske tilsynsmyndighetene utarbeide et utkast til tekniske reguleringsstandarder for å angi

  • a) de framgangsmåtene for risikohåndtering, herunder de nivåene av og den typen sikkerhets- og atskillelsesordninger som kreves for å oppfylle kravene i nr. 3,

  • b) det kapitalnivået som kreves for å oppfylle kravene i nr. 4,

  • c) de framgangsmåtene som motpartene og de berørte vedkommende myndigheter skal følge når det anvendes unntak i henhold til nr. 6-10,

  • d) de anvendbare kriteriene som er nevnt i nr. 5-10, herunder særlig hva som skal anses som praktiske eller juridiske hindringer for rask overføring av ansvarlig kapital eller tilbakebetaling av forpliktelser mellom motpartene.

  De europeiske tilsynsmyndighetene skal framlegge disse utkastene til tekniske reguleringsstandarder for Kommisjonen innen 30. september 2012.

  Avhengig av motpartens rettslige status delegeres Kommisjonen myndighet til å vedta de tekniske reguleringsstandardene som er nevnt i første ledd, i samsvar med artikkel 10-14 i forordning (EU) nr. 1093/2010, forordning (EU) nr. 1094/2010 eller forordning (EU) nr. 1095/2010.

Artikkel 12

Sanksjoner

• 1. Medlemsstatene skal fastsette bestemmelser om sanksjoner som får anvendelse ved overtredelser av bestemmelsene i denne avdeling, og skal treffe alle nødvendige tiltak for å sikre at de gjennomføres. Disse sanksjonene skal minst omfatte administrative overtredelsesgebyrer. De fastsatte sanksjonene skal være virkningsfulle, stå i forhold til overtredelsen og virke avskrekkende.

• 2. Medlemsstatene skal sikre at vedkommende myndigheter som har ansvar for tilsynet med finansielle og eventuelt ikke-finansielle motparter, offentliggjør alle sanksjoner som er iverksatt ved overtredelse av artikkel 4, 5 og 7-11, med mindre slik offentliggjøring kan skape alvorlig uro i finansmarkedene eller påføre berørte parter uforholdsmessig stor skade. Medlemsstatene skal regelmessig offentliggjøre vurderingsrapporter om hvor effektive de anvendte sanksjonsbestemmelsene er. En slik offentliggjøring skal ikke omfatte personopplysninger i henhold til artikkel 2 bokstav a) i direktiv 95/46/EF.

  Medlemsstatene skal innen 17. februar 2013 underrette Kommisjonen om bestemmelsene nevnt i nr. 1. De skal straks underrette Kommisjonen om eventuelle senere endringer av dem.

• 3. En overtredelse av bestemmelsene i denne avdeling berører ikke en OTC-derivatkontrakts gyldighet eller partenes mulighet til å håndheve bestemmelsene i en OTC-derivatkontrakt. En overtredelse av bestemmelsene i denne avdeling danner ikke grunnlag for erstatningskrav mot en part i en OTC-derivatkontrakt.

Artikkel 13

Ordning for å unngå overlappende eller motstridende regler

• 1. Kommisjonen skal med bistand fra ESMA overvåke og utarbeide rapporter til Europaparlamentet og Rådet om den internasjonale anvendelsen av prinsippene fastsatt i artikkel 4, 9, 10 og 11, særlig med hensyn til mulige overlappende eller motstridende krav til markedsdeltakerne, og anbefale mulige tiltak.

• 2. Kommisjonen kan vedta gjennomføringsrettsakter der det fastsettes at den rettslige rammen og rammene for tilsyn og håndheving i en tredjestat

  • a) er likeverdige med kravene fastsatt i denne forordning i henhold til artikkel 4, 9, 10 og 11,

  • b) sikrer et vern av taushetsplikten som er likeverdig med det som er fastsatt i denne forordning, og

  • c) anvendes effektivt og håndheves på en rettferdig måte som ikke skaper vridning, slik at de sikrer effektivt tilsyn og effektiv håndheving i den berørte tredjestat.

  Disse gjennomføringsrettsaktene skal vedtas etter framgangsmåten med undersøkelseskomité nevnt i artikkel 86 nr. 2.

• 3. En gjennomføringsrettsakt om likeverdighet som omhandlet i nr. 2 skal innebære at motparter som inngår en transaksjon som er omfattet av denne forordning, skal anses for å ha oppfylt kravene i artikkel 4, 9, 10 og 11 dersom minst en av motpartene er etablert i nevnte tredjestat.

• 4. Kommisjonen skal i samarbeid med ESMA overvåke at de kravene som er likeverdige med dem som er fastsatt i artikkel 4, 9, 10 og 11, gjennomføres på en effektiv måte av de tredjestatene som det er vedtatt en gjennomføringsrettsakt om likeverdighet for, og skal regelmessig, minst en gang i året, avlegge rapport for Europaparlamentet og Rådet. Dersom rapporten viser at myndighetene i tredjestaten har anvendt de likeverdige kravene på en ufullstendig og usammenhengende måte, skal Kommisjonen innen 30 kalenderdager etter at rapporten ble framlagt, tilbakekalle anerkjennelsen som likeverdig med hensyn til den berørte tredjestats rettslige ramme. Dersom en gjennomføringsrettsakt om likeverdighet tilbakekalles, skal motpartene automatisk omfattes av alle krav fastsatt i denne forordning.

Avdeling III

Tillatelse til og tilsyn med sentrale motparter

Kapittel 1

Vilkår og framgangsmåter for tillatelse til en sentral motpart

Artikkel 14

Tillatelse til en sentral motpart

• 1. Dersom en juridisk person etablert i Unionen har til hensikt å tilby clearingtjenester som sentral motpart, skal den søke om tillatelse hos vedkommende myndighet i den medlemsstat der den er etablert (den sentrale motpartens vedkommende myndighet) etter framgangsmåten i artikkel 17.

• 2. Når det er gitt tillatelse i samsvar med artikkel 17, skal den gjelde på hele Unionens område.

• 3. Den tillatelsen som er omhandlet i nr. 1, skal gis bare for virksomhet knyttet til clearing, og det skal angis hvilke tjenester og virksomhetsområder den sentrale motpartens tillatelse omfatter, herunder hvilke klasser av finansielle instrumenter som er omfattet av tillatelsen.

• 4. En sentral motpart skal til enhver tid oppfylle vilkårene for tillatelsen.

  En sentral motpart skal uten unødig opphold underrette vedkommende myndighet om eventuelle vesentlige endringer i vilkårene for tillatelsen.

• 5. Tillatelsen omhandlet i nr. 1 skal ikke hindre medlemsstater i å vedta eller fortsette med å anvende tilleggskrav til sentrale motparter som er etablert på deres territorium, herunder visse krav til tillatelse i henhold til direktiv 2006/48/EF.

Artikkel 15

Utvidelse av virksomhet og tjenester

• 1. En sentral motpart som ønsker å utvide sin forretningsvirksomhet med tilleggstjenester eller virksomhet som ikke er omfattet av den første tillatelsen, skal inngi søknad om utvidelse til den sentrale motpartens vedkommende myndighet. Levering av clearingtjenester som den sentrale motparten ikke allerede har fått tillatelse til, skal anses som en utvidelse av tillatelsen.

  Utvidelsen av en tillatelse skal skje etter framgangsmåten fastsatt i artikkel 17.

• 2. Dersom en sentral motpart ønsker å utvide sin forretningsvirksomhet til en annen medlemsstat enn den der den er etablert, skal den sentrale motpartens vedkommende myndighet omgående underrette vedkommende myndighet i den andre medlemsstaten.

Artikkel 16

Kapitalkrav

• 1. En sentral motpart skal ha en permanent og tilgjengelig startkapital på minst 7,5 millioner euro for å få tillatelse i henhold til artikkel 14.

• 2. En sentral motparts kapital, herunder opptjent egenkapital og reserver, skal stå i forhold til den risikoen som er knyttet til den sentrale motpartens virksomhet. Den skal til enhver tid være tilstrekkelig til å sikre en ordnet avvikling eller omstrukturering av virksomheten innenfor et passende tidsrom og gi den sentrale motparten tilstrekkelig vern mot kredittrisikoer, motpartsrisikoer, markedsrisikoer, operasjonelle risikoer og rettslige og forretningsmessige risikoer som ikke allerede er dekket av de økonomiske midlene i henhold til artikkel 41-44.

• 3. For å sikre en ensartet anvendelse av denne artikkel skal EBA i nært samarbeid med ESSB og etter samråd med ESMA utarbeide utkast til tekniske reguleringsstandarder med nærmere opplysninger om kravene til en sentral motparts kapital, opptjent egenkapital og reserver som omhandlet i nr. 2.

  EBA skal framlegge disse utkastene til tekniske reguleringsstandarder for Kommisjonen innen 30. september 2012.

  Kommisjonen delegeres myndighet til å vedta de tekniske reguleringsstandardene nevnt i første ledd i samsvar med artikkel 10-14 i forordning (EU) nr. 1093/2010.

Artikkel 17

Framgangsmåte for å innvilge og avslå tillatelse

• 1. Den sentrale motparten som inngir søknad, inngir søknaden om tillatelse til vedkommende myndighet i den medlemsstat der den er etablert.

• 2. Den sentrale motparten som inngir søknad, skal framlegge alle opplysninger som er nødvendige for at vedkommende myndighet skal kunne fastslå at nevnte sentrale motpart på tidspunktet for tillatelsen har truffet alle nødvendige tiltak for å oppfylle kravene fastsatt i denne forordning. Vedkommende myndighet skal omgående oversende alle opplysninger den har mottatt fra den sentrale motparten som inngir søknad, til ESMA og kollegiet omhandlet i artikkel 18 nr. 1.

• 3. Innen 30 virkedager etter mottak av søknaden skal vedkommende myndighet vurdere om søknaden er fullstendig. Dersom søknaden ikke er fullstendig, skal vedkommende myndighet fastsette en frist for når den sentrale motparten som inngir søknad, skal framlegge ytterligere opplysninger. Etter å ha fastslått at søknaden er fullstendig, skal vedkommende myndighet underrette den sentrale motparten som inngir søknad, medlemmene av det kollegiet som er opprettet i samsvar med artikkel 18 nr. 1, og ESMA om dette.

• 4. Vedkommende myndighet skal gi tillatelse bare dersom den er overbevist om at den sentrale motparten som innga søknaden, oppfyller alle krav fastsatt i denne forordning, og at den sentrale motparten er meldt som et system i henhold til direktiv 98/26/EF.

  Vedkommende myndighet skal nøye vurdere den uttalelsen som kollegiet har kommet fram til i samsvar med artikkel 19. Dersom den sentrale motpartens vedkommende myndighet ikke er enig i en positiv uttalelse fra kollegiet, skal dens beslutning inneholde en fullstendig begrunnelse for dette og en forklaring på ethvert vesentlig avvik fra den positive beslutningen.

  Den sentrale motparten skal ikke gis tillatelse dersom alle medlemmene i kollegiet, med unntak av vedkommende myndigheter i den medlemsstat der den sentrale motparten er etablert, ved gjensidig avtale avgir en felles uttalelse i henhold til artikkel 19 nr. 1 om at den sentrale motparten ikke bør få tillatelse. Denne uttalelsen skal inneholde en skriftlig, fullstendig og detaljert begrunnelse for hvorfor kollegiet mener at kravene fastsatt i denne forordning eller andre deler av unionsregelverket ikke er oppfylt.

  Dersom det ikke er oppnådd enighet om en felles uttalelse som nevnt i tredje ledd, og et flertall på to tredeler av kollegiet har avgitt en negativ uttalelse, kan enhver berørt vedkommende myndighet innen 30 kalenderdager etter vedtakelsen av den negative uttalelsen, på grunnlag av et flertall på to tredeler av kollegiet henvise saken til ESMA i samsvar med artikkel 19 i forordning (EU) nr. 1095/2010.

  Beslutningen om henvisning skal inneholde en skriftlig, fullstendig og detaljert begrunnelse for hvorfor de berørte medlemmene av kollegiet mener at kravene fastsatt i denne forordning eller andre deler av unionsregelverket ikke er oppfylt. I dette tilfellet skal den sentrale motpartens vedkommende myndighet utsette sin beslutning om tillatelse og avvente en eventuell beslutning om tillatelse fra ESMA i samsvar med artikkel 19 nr. 3 i forordning (EU) nr. 1095/2010. Vedkommende myndighet skal treffe sin beslutning i samsvar med ESMAs beslutning. Saken skal ikke henvises til ESMA etter utløpet av den 30-dagersperioden som er omhandlet i fjerde ledd.

  Dersom alle medlemmene av kollegiet, med unntak av myndighetene i den medlemsstat der den sentrale motparten er etablert, ved gjensidig avtale avgir en felles uttalelse i henhold til artikkel 19 nr. 1 om at den sentrale motparten ikke gis tillatelse, kan den sentrale motpartens vedkommende myndighet henvise saken til ESMA i samsvar med artikkel 19 i forordning (EU) nr. 1095/2010.

  Vedkommende myndighet i medlemsstaten der den sentrale motparten er etablert, skal oversende beslutningen til de øvrige berørte vedkommende myndigheter.

• 5. ESMA skal handle i samsvar med artikkel 17 i forordning (EU) nr. 1095/2010 dersom den sentrale motpartens vedkommende myndighet ikke har anvendt bestemmelsene i denne forordning, eller har anvendt dem på en måte som synes å være i strid med unionsregelverket.

  ESMA kan granske den påståtte overtredelsen eller manglende anvendelsen av unionsregelverket på anmodning fra et medlem av kollegiet eller på eget initiativ etter å ha underrettet vedkommende myndighet.

• 6. Ved utførelsen av sine oppgaver skal ingen av kollegiets medlemmer direkte eller indirekte diskriminere en medlemsstat eller en gruppe av medlemsstater som sted for clearingtjenester i en hvilken som helst valuta.

• 7. Innen seks måneder fra inngivelsen av en fullstendig søknad skal vedkommende myndighet skriftlig og med en fullstendig begrunnelse underrette den sentrale motparten som innga søknaden, om tillatelsen er gitt eller avslått.

Artikkel 18

Kollegium

• 1. Innen 30 kalenderdager etter inngivelsen av en fullstendig søknad i samsvar med artikkel 17, skal den sentrale motpartens vedkommende myndighet opprette, forvalte og lede et kollegium for å lette utførelsen av de oppgavene som er omhandlet i artikkel 15, 17, 49, 51 og 54.

• 2. Kollegiet skal bestå av

  • a) ESMA,

  • b) den sentrale motpartens vedkommende myndighet,

  • c) de vedkommende myndigheter som har ansvar for tilsynet med den sentrale motpartens clearingmedlemmer som er etablert i de tre medlemsstatene med de sammenlagt største bidragene i en ettårsperiode til den sentrale motpartens misligholdsfond omhandlet i artikkel 42,

  • d) de vedkommende myndigheter som har ansvar for tilsyn med handelsplasser som betjenes av den sentrale motparten,

  • e) de vedkommende myndigheter som fører tilsyn med sentrale motparter som det er inngått samvirkingsavtaler med,

  • f) de vedkommende myndigheter som fører tilsyn med verdipapirsentraler som den sentrale motparten er knyttet til,

  • g) de berørte ESSB-medlemmene som har ansvar for overvåking av den sentrale motparten, og de berørte ESSB-medlemmene som har ansvar for overvåking av de sentrale motpartene som det er inngått samvirkingsavtaler med,

  • h) de sentralbankene som utsteder de unionsvalutaene som er mest relevante for de finansielle instrumentene som er clearet.

• 3. En medlemsstats vedkommende myndighet som ikke er medlem av kollegiet, kan anmode kollegiet om alle opplysninger som er relevante for utførelsen av dens tilsynsoppgaver.

• 4. Kollegiet skal, uten at det berører vedkommende myndigheters ansvar i henhold til denne forordning, sikre

  • a) utarbeidingen av opplysningene omhandlet i artikkel 19,

  • b) utveksling av opplysninger, herunder anmodninger om opplysninger i henhold til artikkel 84,

  • c) enighet blant medlemmene om frivillig å påta seg oppgaver,

  • d) samordning av tilsynskontrollprogrammene basert på en risikovurdering av den sentrale motparten, og

  • e) fastsettelse av framgangsmåter og beredskapsplaner for krisesituasjoner som omhandlet i artikkel 24.

• 5. Kollegiet skal opprettes og drives på grunnlag av en skriftlig avtale mellom alle dets medlemmer.

  I denne avtalen skal de praktiske vilkårene for kollegiets drift fastsettes, herunder nærmere bestemmelser om framgangsmåter ved avstemning som omhandlet i artikkel 19 nr. 3, samt eventuelt de oppgavene som kan gis den sentrale motpartens vedkommende myndighet eller et annet medlem av kollegiet.

• 6. For å sikre at kollegiene fungerer på en ensartet og sammenhengende måte i hele Unionen skal ESMA utarbeide utkast til tekniske reguleringsstandarder som angir på hvilke vilkår unionsvalutaene omhandlet i nr. 2 bokstav h) skal anses som de mest relevante, samt de praktiske vilkårene nevnt i nr. 5.

  ESMA skal framlegge disse utkastene til tekniske reguleringsstandarder for Kommisjonen innen 30. september 2012.

  Kommisjonen delegeres myndighet til å vedta de tekniske reguleringsstandardene nevnt i første ledd i samsvar med artikkel 10-14 i forordning (EU) nr. 1095/2010.

Artikkel 19

Kollegiets uttalelse

• 1. Innen fire måneder etter den sentrale motpartens inngivelse av en fullstendig søknad i samsvar med artikkel 17, skal den sentrale motpartens vedkommende myndighet foreta en risikovurdering av den sentrale motparten og avgi en rapport til kollegiet.

  Innen 30 kalenderdager etter mottaket og på grunnlag av konklusjonene i nevnte rapport skal kollegiet avgi en felles uttalelse der det fastslås om den sentrale motparten som har inngitt søknaden, oppfyller alle de kravene som er fastsatt i denne forordning.

  Uten at det berører artikkel 17 nr. 4 fjerde ledd, og dersom det ikke oppnås enighet om en felles uttalelse i samsvar med annet ledd, skal kollegiet vedta en flertallsuttalelse.

• 2. ESMA skal lette vedtakelsen av en felles uttalelse i samsvar med sin allmenne samordningsfunksjon i henhold til artikkel 31 i forordning (EU) nr. 1095/2010.

• 3. En flertallsuttalelse fra kollegiet skal vedtas med simpelt flertall av dets medlemmer. I kollegier med opptil tolv medlemmer skal høyst to kollegiemedlemmer fra samme medlemsstat ha stemmerett, og hvert stemmeberettiget medlem skal ha én stemme. I kollegier med flere enn tolv medlemmer skal høyst tre kollegiemedlemmer fra samme medlemsstat ha stemmerett, og hvert stemmeberettiget medlem skal ha én stemme. ESMA skal ikke ha stemmerett i forbindelse med kollegiets uttalelser.

Artikkel 20

Tilbakekalling av tillatelse

• 1. Uten at det berører artikkel 22 nr. 3 skal den sentrale motpartens vedkommende myndighet tilbakekalle tillatelsen dersom den sentrale motparten

  • a) ikke har gjort bruk av tillatelsen innen tolv måneder, uttrykkelig har gitt avkall på tillatelsen eller ikke har levert tjenester eller utøvd virksomhet i de siste seks månedene,

  • b) har fått tillatelsen på grunnlag av uriktige opplysninger eller andre uregelmessigheter,

  • c) ikke lenger oppfyller de vilkårene som gjaldt for tillatelsen, og ikke har truffet korrigerende tiltak som den sentrale motpartens vedkommende myndighet har anmodet om, innen en fastsatt frist, eller

  • d) har gjort seg skyldig i alvorlig og systematisk overtredelse av kravene fastsatt i denne forordning.

• 2. Dersom den sentrale motpartens vedkommende myndighet mener at en av omstendighetene nevnt i nr. 1 foreligger, skal den innen fem virkedager underrette ESMA og medlemmene i kollegiet om dette.

• 3. Den sentrale motpartens vedkommende myndighet skal rådspørre medlemmene av kollegiet om nødvendigheten av å tilbakekalle den sentrale motpartens tillatelse, med mindre det kreves en umiddelbar beslutning.

• 4. Ethvert medlem av kollegiet kan når som helst anmode om at den sentrale motpartens vedkommende myndighet undersøker om den sentrale motparten fortsatt oppfyller vilkårene som gjaldt for tillatelsen.

• 5. Den sentrale motpartens vedkommende myndighet kan begrense tilbakekallingen av tillatelsen til en bestemt tjeneste, virksomhet eller klasse av finansielle instrumenter.

• 6. Den sentrale motpartens vedkommende myndighet skal sende ESMA og medlemmene av kollegiet sin beslutning med en fullstendig begrunnelse, som tar hensyn til forbehold fra medlemmene av kollegiet.

• 7. Beslutningen om tilbakekalling av tillatelsen får virkning i hele Unionen.

Artikkel 21

Ny gjennomgåelse og vurdering

• 1. Uten at det berører kollegiets rolle skal vedkommende myndigheter omhandlet i artikkel 22 på nytt gjennomgå de systemene, strategiene, prosessene og ordningene som de sentrale motpartene gjennomfører for å etterkomme denne forordning, og vurdere risikoene som sentrale motparter er eller kan bli utsatt for.

• 2. Gjennomgåelsen og vurderingen nevnt i nr. 1 skal omfatte alle de kravene til sentrale motparter som er fastsatt i denne forordning.

• 3. Vedkommende myndigheter skal fastsette hvor hyppig og omfattende vurderingen nevnt i nr. 1 skal være, idet det tas hensyn til størrelsen, systemviktigheten, arten, omfanget og kompleksiteten når det gjelder den berørte sentrale motpartens virksomhet. Gjennomgåelsen og vurderingen skal ajourføres minst én gang per år.

  De sentrale motpartene skal være underlagt stedlig tilsyn.

• 4. Vedkommende myndigheter skal regelmessig og minst en gang i året underrette kollegiet om resultatene av den nye gjennomgåelsen og vurderingen omhandlet i nr. 1, herunder eventuelle korrigerende tiltak eller sanksjoner.

• 5. Vedkommende myndigheter skal kreve at sentrale motparter som ikke oppfyller kravene fastsatt i denne forordning, på et tidlig tidspunkt treffer de tiltak som er nødvendige for å bringe forholdet i orden.

• 6. ESMA skal ha en samordningsrolle mellom vedkommende myndigheter og på tvers av kollegiene med sikte på å skape en felles tilsynskultur og sammenhengende tilsynspraksis, sikre ensartede framgangsmåter og tilnærmingsmåter og styrke samsvaret når det gjelder tilsynsresultatene.

  Med hensyn til første ledd skal ESMA minst en gang i året

  • a) gjennomføre en fagfellevurdering av samtlige vedkommende myndigheters tilsynsvirksomhet når det gjelder tillatelse til og tilsyn med sentrale motparter i samsvar med artikkel 30 i forordning (EU) nr. 1095/2010, og

  • b) ta initiativ til og samordne vurderinger i hele Unionen av de sentrale motpartenes motstandsdyktighet mot en ugunstig markedsutvikling i samsvar med artikkel 32 nr. 2 i forordning (EU) nr. 1095/2010.

  Dersom en vurdering som nevnt i annet ledd bokstav b) viser manglende motstandsdyktighet hos en eller flere sentrale motparter, skal ESMA gi de nødvendige anbefalingene i henhold til artikkel 16 i forordning (EU) nr. 1095/2010.

Kapittel 2

Tilsyn med og overvåking av sentrale motparter

Artikkel 22

Vedkommende myndighet

• 1. Hver medlemsstat skal utpeke den vedkommende myndighet som skal ha ansvar for å utføre oppgavene fastsatt i denne forordning med hensyn til tillatelse til og tilsyn med sentrale motparter som er etablert på dens territorium, og skal underrette Kommisjonen og ESMA om dette.

  Dersom en medlemsstat utpeker flere enn én vedkommende myndighet, skal den klart angi hver myndighets rolle og utpeke en myndighet med eneansvar for å samordne samarbeidet og utvekslingen av opplysninger med Kommisjonen, ESMA, andre medlemsstaters vedkommende myndigheter, EBA og de berørte ESSB-medlemmene i samsvar med artikkel 23, 24, 83 og 84.

• 2. Hver medlemsstat skal sørge for at vedkommende myndighet gis den tilsyns- og granskingsmyndighet som er nødvendig for at den skal kunne ivareta sine oppgaver.

• 3. Hver medlemsstat skal sørge for at passende forvaltningsmessige tiltak i samsvar med nasjonal lovgivning kan treffes eller pålegges overfor fysiske eller juridiske personer for manglende overholdelse av denne forordning.

  Disse tiltakene skal være virkningsfulle, stå i forhold til overtredelsen og virke avskrekkende, og kan omfatte krav om korrigerende tiltak innen en fastsatt frist.

• 4. ESMA skal på sitt nettsted offentliggjøre en liste over de vedkommende myndigheter som er utpekt i samsvar med nr. 1.

Kapittel 3

Samarbeid

Artikkel 23

Samarbeid mellom myndigheter

• 1. Vedkommende myndigheter skal samarbeide nært med hverandre, med ESMA og om nødvendig med ESSB.

• 2. På grunnlag av tilgjengelige opplysninger på tidspunktet for beslutningen skal vedkommende myndigheter ved utførelsen av sine alminnelige oppgaver ta behørig hensyn til de mulige virkningene deres beslutninger kan ha på finanssystemets stabilitet i alle andre berørte medlemsstater, særlig i krisesituasjoner som omhandlet i artikkel 24.

Artikkel 24

Krisesituasjoner

Den sentrale motpartens vedkommende myndighet eller enhver annen myndighet skal uten unødig opphold underrette ESMA, kollegiet, de berørte ESSB-medlemmene og andre berørte myndigheter om enhver krisesituasjon som berører en sentral motpart, herunder utvikling i finansmarkedene som kan ha negativ innvirkning på markedslikviditeten og finanssystemets stabilitet i en av de medlemsstatene der den sentrale motparten eller et av dens clearingmedlemmer er etablert.

Kapittel 4

Forbindelser med tredjestater

Artikkel 25

Anerkjennelse av en sentral motpart fra en tredjestat

• 1. En sentral motpart som er etablert i en tredjestat, kan levere clearingtjenester til clearingmedlemmer eller handelsplasser i Unionen bare dersom den sentrale motparten er anerkjent av ESMA.

• 2. Etter samråd med myndighetene nevnt i nr. 3 kan ESMA anerkjenne en sentral motpart som er etablert i en tredjestat, og som har søkt om anerkjennelse for å kunne levere visse clearingtjenester eller foreta clearing, dersom

  • a) Kommisjonen har vedtatt en gjennomføringsrettsakt i samsvar med nr. 6,

  • b) den sentrale motparten har tillatelse i den berørte tredjestat og er underlagt effektivt tilsyn og effektiv håndheving som sikrer full overholdelse av de tilsynskravene som gjelder i den berørte tredjestat,

  • c) det er inngått samarbeidsavtaler i henhold til nr. 7,

  • d) den sentrale motparten er etablert og har tillatelse i en tredjestat som anses for å ha systemer til bekjempelse av hvitvasking av penger og finansiering av terrorisme som svarer til Unionens, i samsvar med kriteriene for tredjestaters likeverdighet fastsatt i felles forståelse mellom medlemsstatene i henhold til europaparlaments- og rådsdirektiv 2005/60/EF av 26. oktober 2005 om tiltak for å hindre at det finansielle system brukes til hvitvasking av penger og finansiering av terrorisme233.

• 3. Ved vurderingen av om vilkårene i nr. 2 er oppfylt skal ESMA rådspørre

  • a) vedkommende myndighet i den medlemsstat der den sentrale motparten leverer eller har til hensikt å levere clearingtjenester, og som er valgt av den sentrale motparten,

  • b) de vedkommende myndigheter som har ansvar for tilsynet med den sentrale motpartens clearingmedlemmer som er etablert i de tre medlemsstatene som yter eller forventes å yte de største bidragene i en ettårsperiode til den sentrale motpartens misligholdsfond omhandlet i artikkel 42,

  • c) de vedkommende myndigheter som har ansvar for tilsynet med handelsplasser i Unionen som betjenes eller skal betjenes av den sentrale motparten,

  • d) de vedkommende myndigheter som fører tilsyn med sentrale motparter som er etablert i Unionen, og som det er inngått samvirkingsavtaler med,

  • e) de berørte ESSB-medlemmene i de medlemsstatene der den sentrale motparten leverer eller har til hensikt å levere clearingtjenester, og de berørte ESSB-medlemmene som har ansvar for overvåking av de sentrale motpartene som det er inngått samvirkingsavtaler med,

  • f) de sentralbankene som utsteder de unionsvalutaene som er mest relevante for de finansielle instrumentene som er clearet eller skal cleares.

• 4. Den sentrale motparten omhandlet i nr. 1 skal inngi sin søknad til ESMA.

  Den sentrale motparten som inngir søknad, skal gi ESMA alle opplysninger som er nødvendige for anerkjennelsen. Innen 30 virkedager etter mottak skal ESMA vurdere om søknaden er fullstendig. Dersom søknaden ikke er fullstendig, skal ESMA fastsette en frist for når den sentrale motparten som inngir søknad, skal framlegge ytterligere opplysninger.

  Beslutningen om anerkjennelse skal bygge på vilkårene fastsatt i nr. 2 og skal være uavhengig av en eventuell vurdering som danner grunnlag for beslutningen om likeverdighet som omhandlet i artikkel 13 nr. 3.

  ESMA skal rådspørre myndighetene og enhetene nevnt i nr. 3 før den treffer sin beslutning.

  Innen 180 virkedager fra inngivelsen av en fullstendig søknad skal ESMA skriftlig og med en fullstendig begrunnelse underrette den sentrale motparten som har inngitt søknaden, om anerkjennelsen er gitt eller avslått.

  ESMA skal på sitt nettsted offentliggjøre en liste over de sentrale motpartene som er anerkjent i samsvar med denne forordning.

• 5. ESMA skal etter samråd med de myndighetene og enhetene som er nevnt i nr. 3, på nytt gjennomgå anerkjennelsen av den sentrale motparten som er etablert i en tredjestat, dersom den sentrale motparten har utvidet området for sin virksomhet og sine tjenester i Unionen. Denne nye gjennomgåelsen skal foretas i samsvar med nr. 2, 3 og 4. ESMA kan tilbakekalle anerkjennelsen av nevnte sentrale motpart dersom vilkårene i nr. 2 ikke lenger er oppfylt, og under samme omstendigheter som dem som er beskrevet i artikkel 20.

• 6. Kommisjonen kan vedta en gjennomføringsrettsakt i henhold til artikkel 5 i forordning (EU) nr. 182/2011, der det fastslås at den rettslige og tilsynsmessige rammen i en tredjestat sikrer at sentrale motparter som har tillatelse i nevnte tredjestat, oppfyller de rettslig bindende kravene som er likeverdige med kravene fastsatt i avdeling IV i denne forordning, at disse sentrale motpartene til enhver tid er underlagt effektivt tilsyn og effektiv håndheving i nevnte tredjestat, og at den rettslige rammen i nevnte tredjestat omfatter et effektivt likeverdig system for anerkjennelse av sentrale motparter som har tillatelse i henhold til tredjestaters rettsorden.

• 7. ESMA skal opprette samarbeidsavtaler med de berørte vedkommende myndigheter i tredjestater hvis rettslige og tilsynsmessige rammer er anerkjent som likeverdige med denne forordning i samsvar med nr. 6. Avtalene skal minst angi

  • a) ordningen for utveksling av opplysninger mellom ESMA og vedkommende myndigheter i de berørte tredjestater, herunder tilgang til alle opplysninger som ESMA anmoder om med hensyn til sentrale motparter som har tillatelse i tredjestater,

  • b) ordningen for umiddelbar underretning av ESMA når en vedkommende myndighet i en tredjestat mener at en sentral motpart som den fører tilsyn med, overtrer vilkårene for sin tillatelse eller annen lovgivning som den er omfattet av,

  • c) ordningen for umiddelbar underretning av ESMA fra en vedkommende myndighet i en tredjestat når en sentral motpart som den fører tilsyn med, har fått rett til å levere clearingtjenester til clearingmedlemmer eller kunder som er etablert i Unionen,

  • d) framgangsmåtene for samordning av tilsynsvirksomheten, herunder eventuelt stedlig tilsyn.

• 8. For å sikre ensartet anvendelse av denne artikkel skal ESMA utarbeide utkast til tekniske reguleringsstandarder med nærmere angivelse av de opplysningene som den sentrale motparten som inngir søknad, skal gi ESMA i sin søknad om anerkjennelse.

  ESMA skal framlegge disse utkastene til tekniske reguleringsstandarder for Kommisjonen innen 30. september 2012.

  Kommisjonen delegeres myndighet til å vedta de tekniske reguleringsstandardene nevnt i første ledd i samsvar med artikkel 10-14 i forordning (EU) nr. 1095/2010.