12 Økonomiske og administrative konsekvenser

Det er en forutsetning etter Haagkonvensjonen 1996 at stater som slutter seg til konvensjonen har utpekt en sentralmyndighet. Det er redegjort for sentralmyndighetens oppgaver i proposisjonen punkt 7.2. Ratifikasjon vil få økonomiske og administrative konsekvenser fra det tidspunkt lov om Haagkonvensjonen 1996 trer i kraft.

Konsekvensomfanget er noe usikkert og beror på antall ratifikasjoner og konkrete henvendelser i medhold av konvensjonen samt på hvilken måte norske myndigheter velger å implementere konvensjonen, herunder hvilket organ som utpekes som sentralmyndighet.

På grunn av den økte internasjonaliseringen av samfunnet og basert på de øvrige nordiske landenes erfaringer med konvensjonen så langt, kan det legges til grunn at ratifikasjon av konvensjonen vil kreve økte ressurser til den som blir sentralmyndighet. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har på usikkert grunnlag anslått merbehovet til 7 mill. kroner årlig. Omfanget av slike utgifter avhenger dels av kompetanse- og ressursbehovet hos sentralmyndigheten, dels av hvorvidt det er behov for å fordele enkelte oppgaver til andre, noe konvensjonen åpner for. Regjeringen vil komme tilbake til bevilgningsbehovet i forbindelse med de årlige budsjettfremleggene.

Ratifikasjon vil få enkelte mindre konsekvenser for kommunene. Tall innhentet fra Danmark tilsier at dette vil gjelde få saker totalt, se nedenfor. Det er foreslått i lov om Haagkonvensjonen 1996 § 4 at kommunen bistår sentralmyndigheten med å samle inn opplysninger i forbindelse med anmodninger mv. etter konvensjonen artiklene 32, 34 og 35. Se nærmere i merknaden til § 4 i lov om Haagkonvensjonen 1996 og proposisjonen punkt 7.3.4. Dette vil i den konkrete saken være kommunen der barnet har vanlig bosted eller oppholder seg. Det samme gjør seg gjeldende for svar på anmodninger om opplysninger om et barn fra en utenlandsk myndighet i medhold av konvensjonen artikkel 34. Her vil situasjonen normalt være at barnet ikke lenger har vanlig bosted i Norge, men i den anmodende stat. Hvis barnet ikke lenger bor i Norge bør bistanden ytes av den kommunen som var barnets bosteds- eller oppholdskommune i Norge umiddelbart før barnet flyttet ut. Kommunen står fritt til å legge oppgavene til den enhet eller de enhetene i kommunen som den mener er nærmest til å fremskaffe opplysningene, i tråd med kommunens organisering. Opplysningene skal deretter sendes til sentralmyndigheten. Kommunenes bistand vil primært innebære innhenting av opplysninger de allerede er i besittelse av. Det vil imidlertid også kunne være aktuelt å foreta nye vurderinger eller fremskaffe nye opplysninger.

Danmark og Sverige har ratifisert Haagkonvensjonen 1996, og i dansk utredning om ratifikasjon mv. er det lagt til grunn at ratifikasjon ikke vil føre til vesentlige endringer i det totale antall internasjonale familierettslige saker som danske myndigheter skal behandle. Det legges til grunn at konvensjonens kompetanse- og samarbeidsregler vil kunne effektivisere behandlingen av enkeltsaker. Det er videre lagt til grunn at konvensjonen innebærer forenkling for borgerne når det gjelder behandling av grenseoverskridende saker om beskyttelse av barn. Svensk utredning legger til grunn at ratifikasjon på sikt vil kunne føre til økte kostnader for sentralmyndigheten og domstolen, men at kostnadene for myndighetene totalt sett ikke vil øke. Det vises til at konvensjonen i mange henseende innebærer at uregulerte situasjoner reguleres, slik at behandlingen av grenseoverskridende saker forbedres og effektiviseres.

Det er innhentet opplysninger om antall saker etter Haagkonvensjonen 1996 fra sentralmyndigheter i Danmark, Sverige, Finland, Nederland, Tyskland, England, Frankrike og Sveits. Opplysningene kan i liten grad belyse konsekvensomfanget ved norsk ratifikasjon idet det må tas hensyn til mange faktorer som innbyggertall, hvordan konvensjonen er implementert i de respektive statene, statenes interne materielle rett, sentralmyndighetens organisering mv. Departementet bemerker dessuten at Brüssel II-bis-forordningen gjelder for EU-statene, bortsett fra for Danmark. Idet forordningen gjelder i Sverige og Finland, vil ikke eventuell statistikk på saker etter Haagkonvensjonen 1996 fra disse land kunne benyttes som veiledning ved utredning av økonomiske konsekvenser av norsk ratifikasjon. Erfaringer fra Danmark gir imidlertid noen indikasjoner om økonomiske og administrative konsekvenser. Den danske sentralmyndigheten fører ikke statistikk over antall saker som behandles etter Haagkonvensjonen 1996. Sentralmyndighetens erfaringer er at det var få saker til å begynne med, men at antallet saker har vært stigende, og i 2013 og 2014 ble det behandlet i størrelsesorden 10 til 20 saker i året.

Tall fra antall barnebortføringssaker i Norge kan videre gi noen indikasjoner. Justis- og beredskapsdepartementet og Utenriksdepartementet registrerer antallet barnebortføringssaker der ett departement eller begge departementer har bistått ved behandlingen av saken. I 2014 er det registrert totalt 56 saker, derav 39 saker ut av Norge og 17 inn til Norge.

Gjennomføring av konvensjonen i Norge vil kunne medføre enkelte økonomiske og administrative konsekvenser for rettshjelpsbudsjettet, som påvirkes av antall saker etter konvensjonen. Antall henvendelser etter konvensjonen blir også bestemmende for blant annet kostnader knyttet til oversettelse av dokumenter i forbindelse med konkrete saker. Justis- og beredskapsdepartementet antar i sitt høringssvar at konvensjonen vil kunne føre til noen flere saker for domstolen. Endringer i barneloven når det gjelder utvidelse av domstolens kompetanse i barneloven, antas ikke å føre til økning i antall saker. Domstolen kan i dag legge til rette for at en forelder kan flytte ut av landet ved å frata den andre forelder foreldreansvaret, slik at endringen kan medføre endringer i type krav, uten at dette leder til økning i antall saker.

Norsk gjennomføring av konvensjonen antas også å innebære innsparinger. Antall foreldrekonflikter og varigheten av konfliktene vil kunne reduseres, noe som vil kunne gi samfunnsøkonomiske gevinster. Det vises spesielt til at ett av formålene med Haagkonvensjonen 1996 er å forebygge barnebortføring, og at Haagkonvensjonen 1980 om barnebortføring og Haagkonvensjonen 1996 er ment å virke sammen og forsterke hverandre. Håndtering av barnebortføringssaker er ressurskrevende, og forebygging av barnebortføring vil dermed kunne gi innsparinger.

Norsk ratifikasjon av konvensjonen og endringer i relevant regelverk betyr at mange uregulerte tilfeller reguleres. Innføring av systemer og rutiner for løsning av saker på tvers av konvensjonsstater forventes å gi økonomiske innsparinger. Samtidig oppnås større forutsigbarhet på dette området for barn og foreldre/foresatte, myndigheter og stater. Dette vil gi økonomiske innsparinger, og vil også kunne ha ikke-målbare positive effekter for de som berøres.

Konvensjonen medfører mulighet for innsparing av kostnader som i dag brukes på bilateral kontakt. Bilateral kontakt er i dag både ressurs- og tidkrevende for Utenriksdepartementet og andre berørte departement.

Bevilgningsbehovet til sentralmyndigheten, anslått ovenfor, vil særlig påvirkes av antall saker og hvor ressurskrevende sakene er.

Endringer i barneloven og ekteskapsloven innebærer ikke økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning.

Departementet foreslår å endre barnevernlovens jurisdiksjonsbestemmelse, § 1-2, jf. proposisjonen punkt 9.2. Forslaget endrer ikke gjeldende rett i stor grad. Endringen innebærer imidlertid at barneverntjenesten skal undersøke bekymringsmeldinger for barn som har vanlig bosted i Norge, men oppholder seg i utlandet. Dette har ikke barneverntjenesten et ansvar for i dag. For den enkelte barneverntjeneste vil dette kunne medføre økte utgifter. Det er likevel grunn til å anta at det vil være svært få saker fordelt på alle landets kommuner.

Forslaget til endring i barnevernloven § 1-2 innebærer også at fylkesnemnda kan treffe vedtak om omsorgsovertakelse og atferdsplassering på institusjon selv om barnet har forlatt landet, dersom barnet fortsatt anses å ha vanlig bosted i Norge. Dette vil medføre at flere saker kan behandles i fylkesnemnda enn etter gjeldende rett. Departementet antar likevel at det vil være et begrenset antall saker. Ved ratifikasjon av Haagkonvensjonen 1996 vil barnevernet få mulighet til å overføre en norsk barnevernsak til en annen konvensjonsstat og til å samtykke til å overta en barnevernsak fra en annen konvensjonsstat, jf. konvensjonen artiklene 8 og 9 og lov om Haagkonvensjonen 1996 § 5. Overføring av jurisdiksjon vil kun være aktuelt i unntakstilfeller. Departementet antar derfor at dette vil gjelde svært få saker. Muligheten til å overføre jurisdiksjon vil kunne innebære både besparelser ved å overføre saken til en annen stat og utgifter ved å samtykke til å overta en sak. Samlet sett antar departementet at de økonomiske og administrative konsekvensene av endringen i barnevernlovens jurisdiksjonsbestemmelse ikke vil være av betydning.

Departementet foreslår en ny bestemmelse i barnevernvernloven som unntaksvis gir adgang til plassering i et konkret fosterhjem eller en institusjon som et hjelpetiltak i en stat tilsluttet Haagkonvensjonen 1996. Alternativet til en plassering i utlandet vil ofte være en plassering i Norge. En plassering i utlandet innebærer likevel nye oppgaver for den kommunale barneverntjenesten. Den enkelte barneverntjeneste vil antakelig foreta slike plasseringer sjeldent. I de tilfellene som oppstår, vil de kunne oppleve sakene som arbeidskrevende og utfordrende, men sentralmyndigheten kan bistå med veiledning. Da det antas at slike plasseringer vil forekomme sjeldent og fordele seg på alle landets kommuner, antar departementet at de økonomiske og administrative konsekvensene ikke vil være av betydning.

Det foreslås også en bestemmelse som gir barneverntjenesten mulighet til å samtykke til at et barn plasseres i fosterhjem eller institusjon i Norge på bakgrunn av utenlandsk vedtak. Den enkelte barneverntjeneste vil kunne oppleve sakene som arbeidskrevende og utfordrende. På samme måte som ved norske plasseringer i utlandet, vil det antakelig være svært få slike saker fordelt på alle landets kommuner. De økonomiske og administrative konsekvensene ved plasseringer i Norge etter utenlandsk vedtak, antas derfor å være begrensede.