13 Merknader til de enkelte bestemmelser

13.1 Lov om gjennomføring av konvensjon 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn (lov om Haagkonvensjonen 1996)

Til § 1

Bestemmelsen svarer til forslaget til § 1 i høringsnotatet.

Det følger av bestemmelsen at Haagkonvensjonen 1996 gjennomføres i Norge ved inkorporasjon. Konvensjonen skal dermed gjelde som norsk lov. Det er konvensjonen på originalspråkene engelsk og fransk som gjøres til norsk lov. En norsk oversettelse av konvensjonen har kun informasjonsverdi.

Konvensjonen gjelder for barn fra de er født til de fyller 18 år. Konvensjonen gjelder ikke barn i mors liv.

Begrepet foreldremyndighet svarer til begrepet «parental responsibility» i Haagkonvensjonen 1996 og skal forstås på samme måte. Begrepet «parental responsibility» svarer omtrent til foreldres myndighet på basis av foreldreansvaret og vergeansvaret. Dette innebærer at «parental responsibility» ikke fullt ut er i samsvar med det norsk begrepet foreldreansvar. «Parental responsibility» er relatert til representasjon av barnets person, dets formue og for øvrig til andre former for rettslig representasjon av barnet. Ansvaret kan tilhøre foreldre, verger eller andre rettslige representanter.

Til § 2

Bestemmelsen svarer til forslaget til § 2 i høringsnotatet.

I første ledd gis en overordnet regulering av sentralmyndighetens oppgaver etter konvensjonen. Overordnet har sentralmyndigheten til oppgave å formidle henvendelser på tvers av landegrenser, formidle opplysninger om gjeldende rett mellom myndighetene i konvensjonsstatene, informere de relevante norske myndigheter om konvensjonen, og samarbeide med andre sentralmyndigheter.

I relasjon til konkrete saker skal sentralmyndigheten videresende saker og anmodninger fra norske myndigheter til utlandet, samt motta utenlandske saker og anmodninger og formidle disse til den relevante norske myndigheten. Det kan for eksempel dreie seg om en anmodning om bistand til å lokalisere et savnet barn, jf. artikkel 31 bokstav c anerkjennelse og fullbyrdelse av avgjørelser, jf. kapittel IV, fastsettelse av samvær, jf. artikkel 35 og plassering av barn utenfor hjemmet i annen konvensjonsstat, jf. artikkel 33. Videre skal sentralmyndigheten blant annet formidle anmodninger om utarbeidelse av sosialrapporter, jf. artikkel 32.

Sentralmyndigheten har en plikt til å bistå partene med å fremme minnelige avtaler for å beskytte barnet eller dets formue, jf. artikkel 31. Bestemmelsen medfører ikke en egentlig plikt for konvensjonsstatene til å iverksette eller tilby mekling i alle saker som vedrører tiltak for å beskytte barn. Sentralmyndigheten kan imidlertid informere om og oppfordre til mekling. Se mer om denne bestemmelsen i punkt 3.6.

Rollen som sentralmyndighet gir ikke kompetanse til å treffe avgjørelser etter konvensjonen.

Konvensjonen åpner for at sentralmyndigheten kan la andre offentlige myndigheter eller andre organer utføre enkelte av oppgavene som pålegges, jf. artikkel 31. For flere av oppgavene vil sentralmyndigheten måtte søke bistand av andre organer. For eksempel vil norsk politi måtte bistå for å lokalisere et savnet barn.

Utgangspunktet er at alle henvendelser skal gå via sentralmyndigheten. Det er visse unntak fra dette, som for eksempel konvensjonen artikkel 31.

Det følger av annet ledd at Kongen utpeker det organet som skal være sentralmyndighet, jf. konvensjonen artikkel 29. Videre gis departementet kompetanse til å fastsette nærmere regler om sentralmyndighetens virksomhet og til å gi nærmere regler om adgangen til å ta rimelig betaling for den bistanden og de tjenester som leveres etter konvensjonen. Det er en forutsetning etter konvensjonen, jf. artikkel 38 nr. 1, at sentralmyndigheten og øvrige norske myndigheter i utgangspunktet selv bærer kostnadene i forbindelse med anvendelse av konvensjonen. Konvensjonen stenger imidlertid ikke for at det fastsettes rimelig betaling for den bistanden og de tjenestene som leveres. Departementet legger derfor for eksempel til grunn at der norske myndigheter behandler en anmodning etter konvensjonen, for eksempel foretar en vurdering av om en forelder er egnet for samvær, eller der en utenlandsk myndighet anmoder om å plassere et barn i et norsk fosterhjem etter konvensjonen artikkel 33, så er dette tjenester som går utover hva det er forventet at den enkelte stat skal dekke. Det følger for eksempel av Explanatory Report, Lagarde 1998 punkt 152 at konvensjonen artikkel 38 anerkjenner konvensjonsstatenes adgang til «imposing reasonable charges for the provision of services’ which may be, for example, locating a child, delivering information or certificates or assisting in the return of the child.» Eksemplene i Explanatory Report, Lagarde 1998 er særlig relevante for barnebortføringssaker, men antas å ha overføringsverdi også til andre saker.

Til § 3

Bestemmelsen svarer til forslaget til § 3 i høringsnotatet.

Haagkonvensjonen 1996 kapittel V har bestemmelser om utveksling av opplysninger mellom konvensjonsstatene. I bestemmelsen avklares forholdet til nasjonale regler om overføring av personopplysninger og taushetsplikt.

I første ledd fremgår det at i de tilfeller konvensjonen pålegger norske myndigheter å gi opplysninger, eller der konvensjonen legger til rette for at opplysninger kan gis etter anmodning, kan slike opplysninger gis etter personopplysningsloven § 29, jf. § 30 første ledd bokstavene b og g. Det følger av personopplysningsloven § 29 første ledd første punktum at personopplysninger i utgangspunktet bare kan overføres til stater som sikrer en forsvarlig behandling av opplysningene. Etter personopplysningsloven § 30 første ledd bokstav b kan imidlertid opplysninger overføres til utlandet uavhengig av § 29 når det foreligger plikt til å overføre opplysningene etter en folkerettslig avtale eller som følge av medlemskap i internasjonal organisasjon. Haagkonvensjonen 1996 er en slik folkerettslig avtale. Der konvensjonen åpner for overføring av personopplysninger uten å pålegge en plikt, vil overføring til tredjeland kunne hjemles i personopplysningsloven § 30 første ledd bokstav g, da overføring kan sies å være nødvendig eller følger av lov for å beskytte en viktig samfunnsinteresse.

I annet ledd presiseres det at lovbestemt taushetsplikt ikke vil være til hinder for å utlevere opplysninger til myndighetene i andre konvensjonsstater i de tilfeller bestemmelsene i konvensjonen åpner for utlevering av slike opplysninger. Normalt vil utleveringen av opplysninger gå via sentralmyndigheten. Bestemmelsen kommer ikke bare til anvendelse i de tilfellene der konvensjonen pålegger konvensjonsstatene en plikt til å utlevere opplysninger, men også når det er opp til myndighetene i konvensjonsstatene å vurdere om opplysninger skal overføres, for eksempel etter anmodning fra en annen konvensjonsstat. Det følger av artikkel 37 i konvensjonen at opplysninger ikke skal overføres dersom dette vil kunne sette barnet eller dets formue i fare, eller utgjøre en alvorlig trussel mot barnets familie. Også andre forhold enn de som omfattes av artikkel 37 vil kunne føre til at norske myndigheter avslår en anmodning om opplysninger etter konvensjonen. Bestemmelsen i § 3 annet ledd innebærer ikke at norske myndigheter pålegges en plikt til å utlevere opplysninger utover de tilfeller der en slik plikt følger av konvensjonen, og det må i hvert enkelt tilfelle vurderes konkret om det fremstår som forsvarlig og hensiktsmessig å utlevere opplysningene, blant annet sett opp mot hensynet til barnets beste.

Til § 4

Bestemmelsen svarer med enkelte endringer til forslaget til § 6 i høringsnotatet.

Det følger av bestemmelsens første ledd første punktum at anmodninger fra en kompetent myndighet i en annen konvensjonsstat om utlevering av opplysninger eller bistand ved gjennomføring av tiltak i medhold av konvensjonen artikkel 32 og 34 skal rettes til sentralmyndigheten i Norge. Artikkel 32 omhandler blant annet adgangen til å be om en rapport om situasjonen til et barn som er bosatt i en konvensjonsstat, men som har tilknytning til en annen konvensjonsstat. Artikkel 34 omhandler en konvensjonsstats adgang til å anmode om opplysninger som er relevante når det overveies beskyttelsestiltak for et barn.

Det følger av bestemmelsens første ledd annet punktum at anmodninger om bistand fra norske myndigheter etter artikkel 35 nr. 1 og 2 kan rettes til sentralmyndigheten eller en annen kompetent myndighet i Norge. Dette innebærer at den som ber om bistand kan velge om anmodningen skal sendes direkte til den myndigheten som etter norsk rett er kompetent til å behandle en slik sak eller til sentralmyndigheten. Artikkel 35 nr. 1 omhandler bistand til gjennomføring av beskyttelsestiltak. Artikkel 35 nr. 2 gjelder anmodninger fra en forelder i forbindelse med spørsmål om samvær. For eksempel har en forelder som bor i Norge rett til bistand i forbindelse med en sak om å beholde eller oppnå samvær eller kontakt med et barn som bor i en annen konvensjonsstat. Begrunnelsen for regelen følger av Explanatory Report, Lagarde 1998 punkt 147. Det fremgår der at man har antatt at den konvensjonsstaten der forelderen bor er nærmest til å innhente opplysninger om, og vurdere om, denne forelderen er skikket til å ha samvær. Departementet antar at det vil være mest aktuelt at anmodninger fra utenlandske myndigheter i medhold av artikkel 35 nr. 1 sendes til sentralmyndigheten i Norge. Når det gjelder anmodninger om opplysninger, bevis og anbefalinger i forbindelse med samværsspørsmål i medhold av artikkel 35 nr. 2, antar departementet at det er mest aktuelt å henvende seg hos myndighetene i den kommunen forelderen bor.

I annet ledd foreslås det at kommunene skal bistå sentralmyndigheten med å samle inn de etterspurte opplysningene, jf. konvensjonen artikkel 32. Dette vil i den konkrete saken være kommunen der barnet har vanlig bosted eller oppholder seg. Det samme gjør seg gjeldende for svar på anmodninger om opplysninger om et barn fra en utenlandsk myndighet i medhold av konvensjonen artikkel 34. Her vil situasjonen normalt være at barnet ikke lenger har vanlig bosted i Norge, men i den anmodende stat. Hvis barnet ikke lenger bor i Norge bør bistanden ytes av den kommunen som var barnets bosteds- eller oppholdskommune i Norge umiddelbart før barnet flyttet ut. Kommunen står fritt til å legge oppgavene til den enheten eller de enhetene i kommunen som den mener er nærmest til å fremskaffe opplysningene i tråd med kommunens organisering. Opplysningene skal deretter sendes til sentralmyndigheten. Kommunen har også plikt til å bistå sentralmyndigheten i forbindelse med anmodninger etter artikkel 35.

Kommunenes bistand vil primært innebære innhenting av opplysninger de allerede er i besittelse av. Det vil imidlertid også kunne være aktuelt å foreta nye vurderinger eller fremskaffe nye opplysninger.

I tredje ledd er det inntatt en forskriftshjemmel som gir adgang til å fastsette nærmere regler om gjennomføringen av forpliktelsene etter konvensjonen artikkel 32, 34 og 35.

Til § 5

Bestemmelsen svarer, med visse endringer, til forslaget til § 4 i høringsnotatet.

Formålet med bestemmelsen er å bidra til en korrekt gjennomføring av Haagkonvensjonen 1996 artikkel 8 og 9.

I første ledd foreslås det at anmodninger fra øvrige konvensjonsstater etter artiklene 8 og 9 rettes til sentralmyndigheten i Norge, som videreformidler disse til rett norsk myndighet. Den domstolen eller administrative myndigheten som behandler eller er nærmest til å behandle saken, tar stilling til spørsmålet om overføring av jurisdiksjon. Dette innebærer for eksempel at en anmodning fra en annen konvensjonsstat om overføring av jurisdiksjon i en sak til Norge, behandles av den myndighet som i så fall skulle behandlet saken i Norge. Dette betyr videre eksempelvis at dersom saken skulle vært behandlet av domstolene i Norge, vil spørsmålet om hvilken domstol som skal behandle saken reguleres av norske vernetingsregler. En anmodning fra en annen konvensjonsstat om å få overført jurisdiksjonen til seg, behandles av den norske myndigheten som til enhver tid har saken.

Det følger av annet ledd at den norske myndigheten som til enhver tid har saken vurderer om det skal rettes en begjæring til en annen konvensjonsstat om overføring av jurisdiksjon.

I tredje ledd er det gitt regler om prosedyrer for behandlingen av anmodninger etter Haagkonvensjonen 1996 artikkel 8 og 9. Spørsmål om overføring kan reises på alle trinn i saken og skal følge de prosessreglene som gjelder for sakstypen. På dette området vil dette normalt innebære å la partene uttale seg om spørsmålet om overføring av jurisdiksjon. Dersom spørsmålet om overføring av jurisdiksjon reises i en sak som står for retten, foreslår departementet at overføring skal besluttes ved kjennelse og kunne ankes etter bestemmelsene i tvisteloven. Dersom fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker beslutter en overføring, foreslås det at tingretten kan overprøve vedtaket etter barnevernloven § 7-24. Dersom overføring besluttes av et forvaltningsorgan, skal beslutningen anses som et enkeltvedtak som kan påklages.

I fjerde ledd er det inntatt en forskriftshjemmel til å gi nærmere regler om overføring av jurisdiksjon etter konvensjonen artikkel 8 og 9. Med hjemmel i bestemmelsen vil det for eksempel kunne bestemmes at et annet organ enn det som har saken til behandling skal ta stilling til spørsmålet om overføring.

Til § 6

Bestemmelsen svarer til forslaget til § 5 i høringsnotatet.

I medhold av Haagkonvensjonen 1996 artikkel 33 kan norske myndigheter motta anmodninger fra utenlandske myndigheter om plassering av barn i et fosterhjem eller en institusjon i Norge.

Det fremgår av forslaget til § 6 at en anmodning om å plassere et barn i Norge etter konvensjonen artikkel 33, skal sendes til sentralmyndigheten i Norge. Det vil være sentralmyndighetens oppgave å videresende anmodningen til barneverntjenesten i den kommunen som barnet foreslås plassert i. Videre vil sentralmyndigheten bistå denne kommunen med å etterleve konvensjonen i forbindelse med anmodningen. Barneverntjenesten skal foreta en vurdering av anmodningen og kan samtykke til plasseringen når vilkårene for slike plasseringer er oppfylt, jf. forslag til barnevernloven ny § 4-4 a annet ledd.

Til § 7

Bestemmelsen svarer til forslaget til § 7 i høringsnotatet.

Det følger av bestemmelsens første leddførste punktum at når norske myndigheter har kompetanse til å treffe beslutninger i hastetilfeller, jf. konvensjonen artikkel 11 og andre midlertidige avgjørelser med begrenset territorial effekt, jf. artikkel 12, så skal disse beslutningene treffes av den myndigheten som etter intern rett ville ha truffet beslutning i tilsvarende sak. Dette innebærer for eksempel at beslutninger etter barneloven om foreldreansvar, daglig omsorg og samvær treffes av tingretten. Beslutninger om midlertidige vedtak om hjelpetiltak treffes av barneverntjenesten. Midlertidige akuttvedtak om å plassere et barn utenfor hjemmet treffes av barnevernadministrasjonens leder eller påtalemyndigheten. En sak om opprettelse eller endring av et alminnelig vergemål besluttes av fylkesmannen. En sak om opprettelse av vergemål med fratakelse av rettslig handleevne besluttes av tingretten, så sant ikke saken haster i så stor grad at beslutningen likevel må treffes av fylkesmannen i første omgang.

I bestemmelsens første ledd annet punktum er det presisert at myndigheten skal angi når beskyttelsestiltaket opphører. Regelen er først og fremst pedagogisk motivert da beslutningenes midlertidige karakter i og for seg allerede følger av konvensjonen artikkel 11 nr. 2 og 3 og artikkel 12 nr. 2 og 3. Det antas imidlertid som viktig for brukerne at rekkevidden av den enkelte beslutningen kommer klart til uttrykk i hvert enkelt tilfelle. Det kreves ikke at det skal fremgå hvilken dato eller klokkeslett tiltaket skal opphøre. Det vil for eksempel være anledning til å treffe et tiltak som skal gjelde «så lenge NN oppholder seg i Norge».

Det følger av bestemmelsens annet ledd at myndigheten i slike saker skal anvende de prosessreglene de ellers anvender, så langt de passer. Begrensningen vil først og fremst ha relevans der anvendelse av prosessreglene fullt ut skulle tilsi at myndigheten gikk utenfor den kompetansen som følger av artikkel 11 eller artikkel 12.

Til § 8

Bestemmelsen svarer til forslaget til § 8 i høringsnotatet. Bestemmelsen oppfyller Norges forpliktelser etter Haagkonvensjonen 1996 artikkel 40 nr. 3.

Det følger av Haagkonvensjonen artikkel 40 nr. 1 at myndighetene i den konvensjonsstaten der barnet har vanlig bosted eller der det er truffet et beskyttelsestiltak, etter anmodning fra den som har foreldremyndighet kan utstede en attest som angir i hvilken egenskap vedkommende har rett til å handle, og hvilke beføyelser vedkommende har. Artikkel 40 nr. 3 pålegger konvensjonsstatene å utpeke hvilke myndigheter som er kompetente til å utstede slike attester. I bestemmelsen foreslås det at denne kompetansen for Norges del legges til fylkesmannen.

Om forståelsen av begrepet «foreldremyndighet», se merknaden til § 1.

Begrepet «vanlig bosted» skal forstås på samme måte som begrepet» habitual residence» i Haagkonvensjonen 1996, jf. proposisjonen punkt 3.3.1. Hvor en person har vanlig bosted vil bero på en konkret og samlet vurdering av ulike faktorer. Begrepet er ikke nærmere definert i Haagkonvensjonen 1996, og heller ikke i loven her, nettopp fordi meningen er at det vanlige bostedet skal vurderes konkret i den enkelte sak. Blant annet vil det måtte tas hensyn til konvensjonens formål og sammenhengen vurderingen foretas i. Det vil også være relevant å se hen til hvordan begrepet tolkes i andre konvensjonsstater. Det vil være av avgjørende betydning for vurderingen hvor personen faktisk bor «til vanlig». I tillegg må det stilles et visst krav til lengden på oppholdet. Ikke ethvert midlertidig opphold et sted fører til at personen har fått vanlig bosted der. Et skoleopphold på inntil et år vil for eksempel antakelig ikke være nok til å si at personen har vanlig bosted i landet. Som et utgangspunkt vil en persons vanlige bosted være der personen etter en samlet vurdering har sentrum for sine livsinteresser. For at en person skal oppfattes å ha vanlig bosted i Norge, må det foreligge en stabil tilknytning til landet.

Til § 9

Bestemmelsen svarer til forslaget til § 9 i høringsnotatet.

Det følger av første ledd at en begjæring etter konvensjonen artikkel 24 og 26 om henholdsvis anerkjennelse eller fullbyrdelse av et beskyttelsestiltak fattet i en annen konvensjonsstat skal rettes til tingretten for Oslo. Formålet med bestemmelsen er å sikre en part rett til å få sin rettssituasjon avklart. Forslaget er ikke ment å gripe inn i den nærmere arbeidsfordelingen mellom Oslo tingrett og Oslo byfogdembete, jf. forskrift 16. desember 2005 om domssogn og lagdømmer del I, avsnitt 19.

I loven brukes begrepet «avgjørelse». I konvensjonen artiklene 24 og 28 brukes begrepet «measure»/«mesures» på henholdsvis engelsk og fransk. I den norske oversettelsen brukes begrepet «tiltak». «Avgjørelse» skal forstås på samme måte. Det følger av den forklarende rapporten til artikkel 24 at «measures»/«mesures» ikke omfatter «parental responsibility» som følger direkte av loven der barnet har vanlig bosted. Dette begrunnes med at det forutsettes at det eksisterer en avgjørelse som er egnet til anerkjennelse, jf. Explanatory Report, Lagarde 1998 punkt 129.

Det fremgår av annet ledd første punktum at retten må treffe en beslutning om hvorvidt avgjørelsen kan eller ikke kan anerkjennes i Norge og om avgjørelsen kan eller ikke kan fullbyrdes her, jf. også konvensjonen artikkel 24 der det fremgår at en beslutning også må treffes i nektelsestilfellene. Det fremgår for øvrig av artikkel 23 nr. 1 at Norge er bundet til å anerkjenne avgjørelser truffet av en annen konvensjonsstat, så sant ikke noen av unntakene i artikkel 23 nr. 2 gir hjemmel for å nekte dette.

I annet ledd annet punktum fremgår det at retten i disse sakene følger reglene i tvisteloven så langt de passer. Dette innebærer for eksempel at beslutningen om å anerkjenne eller fullbyrde ikke trenger å begrunnes. Med begrensningen «så langt de passer» siktes det særlig til konvensjonen artikkel 26 nr. 2 om at hver stat skal anvende en «simple and rapid procedure» i slike saker. Det antas at dette normalt vil innebære at retten innenfor rammen av tvisteloven velger en fremgangsmåte som bidrar til en enkel og rask behandling av saken, men at det er tenkelig at tvisteloven bør fravikes på enkelte punkter for å sikre oppfyllelse av konvensjonsforpliktelsene. Dette antas å innebære at den som ønsker avklart om en avgjørelse truffet i en annen konvensjonsstat vil bli anerkjent eller ikke i Norge, har et rettskrav i henhold til tvisteloven § 1-3 første ledd, forutsatt at han eller hun har rettslig interesse i henhold til artikkel 24. Det antas at vurderingen av om søksmålsvilkårene i § 1-3 annet ledd er tilfredsstilt, vil være en vurdering av om kravet om rettslig interesse i konvensjonen artikkel 24 er innfridd.

Til § 10

Bestemmelsen svarer til forslaget til § 10 i høringsnotatet.

Bestemmelsen setter krav til begjæringen om en beslutning om anerkjennelse eller fullbyrdelse. Formålet med bestemmelsen er å legge til rette for at retten får seg forelagt nødvendig dokumentasjon slik at beslutningen kan treffes raskt.

En presisering av tingrettens adgang til å kreve norsk oversettelse av dokumentene antas også å lette den praktiske gjennomføringen.

Til § 11

Bestemmelsen svarer til forslaget til § 11 i høringsnotatet.

Det følger av bestemmelsen at avgjørelser som skal fullbyrdes etter Haagkonvensjonen 1996 skal fullbyrdes på samme måte som tilsvarende norske avgjørelser. I noen tilfeller vil det antakelig også være aktuelt å fullbyrde avgjørelser som ikke fullt ut kunne ha vært truffet i Norge. I slike tilfeller vil man måtte velge en fullbyrdelsesmåte for en beslektet sakstype. Et eksempel på dette kan være fullbyrdelse av samværsrett som gjelder en videre personkrets enn dem som gis samvær etter norsk rett.

Til § 12

Det ble ikke foreslått en særskilt regulering av spørsmålet i høringsnotatet.

Norske myndigheter er folkerettslig forpliktet til å overholde de internasjonale avtaler Norge inngår også på Svalbard og Jan Mayen hvis det ikke tas forbehold ved ratifikasjonen. Departementet har foreslått at Norge ikke tar forbehold om dette ved ratifikasjonen av konvensjonen som foreslås inkorporert. Det er da naturlig at loven også gjelder på Svalbard og Jan Mayen.

Til § 13

Bestemmelsen svarer til forslaget til § 12 i høringsnotatet.

Departementet anbefaler at Kongen gis myndighet til å fastsette når loven skal gjelde fra.

Bestemmelsene i lov om Haagkonvensjonen 1996 gjelder fullt ut for alle saker som faller inn under virkeområdet for Haagkonvensjonen 1996 og som pågår ved ikrafttredelsen eller oppstår etter ikrafttredelsen. Loven gjelder ikke for saker som er avsluttet før lovens ikrafttredelse.

13.2 Barneloven

Til § 39

Endringer i barneloven § 39 er ikke nødvendig for å ratifisere Haagkonvensjonen 1996, men legger til rette for at lovgivningen er godt tilpasset konvensjonen.

Bestemmelsen om melding som gjelder for avtaler og avgjørelser om foreldreansvar, er endret for å presisere nærmere hvilke krav som gjelder for meldingen til folkeregistermyndigheten. Endringen er en lovfesting av gjeldende rett og praksis, der formålet er å klargjøre bestemmelsens anvendelse i internasjonale tilfeller.

Overskriften er endret til «Melding om foreldreansvar mv.» for at overskriften skal bli mer dekkende for bestemmelsens innhold. Bestemmelsen regulerer i første ledd første og annet punktum melding av avtaler om foreldreansvar inngått i samsvar med norsk rett og melding av norske avgjørelser om foreldreansvar. Etter § 39 første ledd tredje punktum er utgangspunktet at foreldrene må være folkeregistrert på samme adresse for å få felles foreldreansvar. Samboere som ikke er folkeregistrert på samme adresse, og som inngår avtale om foreldreansvar, må melde avtalen til folkeregistermyndigheten for at avtalen skal få rettsvirkning.

I første ledd første punktum er ordet «norsk» tilføyd for å presisere at meldingsplikten gjelder norske avgjørelser.

I første ledd tredje punktum er det videre gjort en presisering av at samboere må være folkeregistrerte «her i landet» eller erklære i melding at de bor sammen «her».

I nytt annet ledd fastsettes at det er avtaler inngått i samsvar med norsk rett, mellom foreldre om felles barn, som kan meldes til folkeregistermyndigheten. I barneloven ny § 84 a første ledd fastsettes det for øvrig at barneloven § 39 om avtaler gjelder for barn som har vanlig bosted i Norge. Departementet legger for øvrig til grunn at barnelovens system tilsier at foreldre ikke kan melde en avtale til Folkeregisteret om at en forelder bosatt i en annen stat skal ha foreldreansvar alene for barnet, mens barnet er bosatt i Norge med den andre forelder. Det vises til Backer (2008), Barneloven, Kommentarutgave side 331 som forutsetter at «[h]vis barnet skal bli hos moren, er det tvilsomt om partene kan avtale at foreldreansvaret skal gis til faren alene. […] Det ville gi en lite heldig oppsplitting som ikke ville harmonere med det som gjelder for gifte foreldre.»

Når et barn tidligere har hatt vanlig bosted i en eller flere andre stater, kan det oppstå spørsmål om forholdet mellom barnelovens bestemmelser og Haagkonvensjonen artikkel 16 nr. 3 om lovvalg for foreldremyndighet/Haagkonvensjonen kapittel IV om anerkjennelse av avgjørelser om foreldremyndighet. Se nærmere om begrepet foreldremyndighet i merknader til lov om Haagkonvensjonen 1996 § 1. Departementet legger til grunn at Haagkonvensjonen artikkel 16 nr. 3 ikke er til hinder for at foreldre kan inngå en avtale etter barneloven som endrer foreldremyndighet etter loven i den staten der barnet tidligere hadde vanlig bosted, herunder endrer det som følger av en tidligere avtale eller viljeserklæring, eller det som følger i kraft av loven. Om foreldre etter barneloven kan inngå en avtale som endrer en utenlandsk avgjørelse om foreldremyndighet, vil kunne bero på om Norge er konvensjonsforpliktet til å anerkjenne avgjørelsen. En utenlandsk avgjørelse som skal anerkjennes i Norge direkte i kraft av loven som følge av konvensjonsforpliktelser, vil som utgangspunkt bare kunne endres gjennom en ny avgjørelse. Dersom en avgjørelse skal treffes i Norge, forutsetter dette jurisdiksjon.

Til § 40

Endringene i barneloven § 40 er ikke nødvendig for å ratifisere Haagkonvensjonen 1996, men legger til rette for at lovgivningen er godt tilpasset konvensjonen og ivaretar konvensjonens formål.

Endringen i overskriften innebærer at denne blir mer dekkende for bestemmelsens innhold. Begrepet «utlandet» er endret til «utanfor landet», jf. lignende endringer i andre bestemmelser som omfattes av denne proposisjonen. Det fremgår nå videre mer tydelig at bestemmelsen også gjelder der barnet alene flytter ut av landet eller tar opphold utenfor landet, ikke bare tilfeller der forelder flytter «med» barnet.

Første ledd gjelder nå kun tilfellet der forelder har foreldreansvar alene for barnet, idet tidligere annet punktum er flyttet til annet ledd. Det er ikke gjort endringer i bestemmelsen i første ledd (første punktum).

Annet ledd regulerer myndighet til å bestemme flytting ut av landet mv. for foreldre med felles foreldreansvar, jf. tidligere første ledd annet punktum. Barneloven §§ 40 og 41 må ses i sammenheng. Det er bare «stuttare utanlandsferd» som kan foretas uten samtykke ved felles foreldreansvar, slik at det etter gjeldende rett må foreligge samtykke til opphold i andre land utover «stuttare utanlandsferd». Begrepet «opphald» har således en nedre grense mot «utanlandsferd» og en øvre grense mot «flytting ut av landet». Dette er tydeliggjort ved en tilføyelse i annet ledd første punktum.

Det er videre gjort en tilføyelse i annet ledd annet punktum som innebærer en presisering av at det må innhentes samtykke når avtalt opphold i et annet land forlenges eller endres, herunder når barnet etterlates. Der foreldre med felles foreldreansvar har avtalt opphold i et bestemt land, kan ikke en av foreldrene ta opphold i et annet land uten å innhente nytt samtykke. At barn etterlates kan for eksempel skje i etterkant av en feriereise eller et opphold som i utgangspunktet var tillatt eller avtalt. Loven fastsetter nå at barn ikke kan etterlates uten at forelder med foreldreansvar samtykker, og barnets samtykke er også nødvendig der barnet er over 12 år.

Tredje ledd er nytt og gjelder et spesifikt krav til barns medvirkning, som gjelder i tillegg til den generelle bestemmelsen om barns medvirkning i barneloven § 31. Den nye bestemmelsen innebærer at det innføres et materielt vilkår som gjelder ved foreldres avgjørelser etter første og annet ledd. Bestemmelsen gjelder både der barnet skal flytte ut av landet eller ta opphold utenfor landet sammen med en forelder som ikke har foreldreansvar, og der flytting eller opphold skal skje med andre enn foreldre, herunder besteforeldre, andre slektninger, naboer mv. Det følger av barnelovens system at en forelder som har omsorgen for barnet, skal ha foreldreansvaret. Kravet om samtykke etter tredje ledd gjøres gjeldende overfor forelder som vil flytte eller ta opphold. Ved eventuell sak for domstolen etter barneloven §§ 56 eller 60 vil barnets samtykke gjelde som et vilkår ved domstolens behandling og avgjørelse. Det gjelder ikke formkrav til samtykket.

I fjerde ledd videreføres regelen i tidligere annet ledd om at barnet ikke må flytte ut av landet der det er tvist om foreldreansvar eller fast bosted. Det er gjort en tilføyelse for tilfeller der det er uenighet mellom foreldrene om «flytting med barnet ut av landet», som følge av endringene i §§ 56 og 60. Fjerde ledd gjelder flytting, og uenighet om foreldreansvar mv. er ikke til hinder for at barnet tar opphold i et annet land.

Foreldrene har ved uenighet ikke rett til å flytte barnet ut av landet før saken «er avgjort». Det vises til Ot.prp. nr. 56 (1996–97) punkt 12, merknaden til bestemmelsen. Bestemmelsen gjelder ved uenighet, og normalt er det tilstrekkelig at en forelder har begjært mekling etter barneloven § 51 dersom dette blir fulgt opp uten trenering, jf. merknadene til bestemmelsen i nevnte proposisjon. Departementet legger til grunn at det er en forutsetning at den midlertidig avgjørelsen er rettskraftig, for at saken skal kunne anses som «avgjort». Det må gjøres en konkret vurdering – når det foreligger en rettskraftig midlertidig avgjørelse om foreldreansvar – av om denne gir en forelder rett til flytting ut av landet.

Bestemmelsen om varsel ved flytting i ny § 42 a gjelder ikke bare ved flytting innenlands, den gjelder også ved flytting ut av landet.

Til § 41

Endringene i barneloven § 41 er ikke nødvendig for å ratifisere Haagkonvensjonen 1996, men legger til rette for at lovgivningen er godt tilpasset konvensjonen og ivaretar konvensjonens formål.

Endringen i overskriften innebærer at denne blir mer dekkende for bestemmelsens innhold, idet den gjelder utenlandsreiser for barnet, ikke bare tilfeller der forelder reiser til utlandet «med» barnet, jf. også første ledd første punktum.

Formuleringen «eller foreldreansvaret åleine» er tatt ut av bestemmelsen i første ledd første punktum. Endringen klargjør at bestemmelsen om «stuttare utanlandsferder» gjelder for foreldre med felles foreldreansvar. Forelder som har foreldreansvar alene kan bestemme flytting ut av landet for barnet, herunder også opphold uansett varighet.

I første ledd tredje punktum er ordet «fast» tilføyd, jf. «kven barnet skal bu fast saman med», slik at formuleringene om fast bosted i barneloven blir mest mulig ensartet.

Domstolen har kompetanse til i kjennelse å sette forbud mot utenlandsreise, forutsatt at foreldrene har felles foreldreansvar. Politiet har videre en avgrenset kompetanse i hastesaker. I en ny bestemmelse i tredje ledd tredje punktum bestemmes at politiets avgjørelse om «førebels utreiseforbod» ikke kan påklages til overordnet forvaltningsorgan. Politiets kompetanse er avgrenset til hastesaker, og forbud fastsatt av politiet gjelder bare i en kort periode frem til domstolen, som er tillagt kompetanse på dette området, avgjør saken.

Det er ikke hjemmel i barneloven § 41 for å nedlegge utreiseforbud overfor den som har foreldreansvar alene. Men den andre forelder, uten foreldreansvar, kan reise sak om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, fast bosted eller samvær etter barneloven § 56, og kan kreve midlertidig avgjørelse etter barneloven § 60. Begrepet «utlandet» i bestemmelsens fjerde ledd første punktum er endret til «ut av landet», jf. lignende endring i andre bestemmelser i barneloven.

Ny bestemmelse i femte ledd oppstiller et vilkår om at barn som er fylt 12 år må samtykke til å dra på utenlandsreise uten en forelder med foreldreansvar. Bestemmelsen gjelder både der barnet reiser utenfor landet sammen med en forelder som ikke har foreldreansvar, og der reisen foretas med andre enn foreldre, herunder besteforeldre, andre slektninger, naboer mv. Kravet om samtykke gjøres gjeldende overfor forelder. Der det fremmes krav for domstolen etter § 41 fjerde ledd, vil barnets samtykke gjelde som et vilkår ved domstolens behandling og avgjørelse.

Tilfeller der barnets feriereise ut av landet, som lovlig kunne foretas etter § 41, forlenges til et lengre opphold eller flytting, herunder at barnet etterlates i etterkant av en feriereise, reguleres av barneloven § 40.

Til § 42 første ledd tredje punktum

Endringer i barneloven § 42 første ledd tredje punktum er ikke nødvendig for å ratifisere Haagkonvensjonen 1996. Endringen, som innebærer at tidligere tredje punktum i § 42 første ledd oppheves, er av teknisk karakter. Bestemmelsen er flyttet til ny § 42 a.

Til ny § 42 a

Endringer i barneloven § 42 a er ikke nødvendig for å ratifisere Haagkonvensjonen 1996, men legger til rette for at lovgivningen er godt tilpasset konvensjonen og ivaretar konvensjonens formål.

Ny § 42 a tilsvarer tidligere § 42 første ledd tredje punktum. Departementet viser til at bestemmelsen om varsel er flyttet ut av bestemmelsen om samværsrett i barneloven § 42 til en egen bestemmelse for å gi økt oppmerksomhet rundt varslingsplikten.

Foreldre med felles foreldreansvar må samtykke når barnet flytter ut av landet, jf. barneloven § 40. Bestemmelsen om varsel gjelder i tillegg. Bestemmelsen om varsel har således størst betydning for samværsforelder. Se for øvrig barneloven § 46 som innebærer at den som har samværsrett med barnet, så langt råd er har rett til å få uttale seg før den som har foreldreansvaret tar avgjørelser som gjør det umulig eller vesentlig vanskeligere å utøve avtalt eller fastsatt samværsrett.

Når det gjelder flytting ut av landet gjelder bestemmelsen tilfeller der barnet flytter ut av landet slik at barnets vanlige bosted endres, jf. bestemmelsen om jurisdiksjon i barneloven § 82. Bestemmelsen om varsel gjelder etter sin ordlyd ikke ved opphold i andre land, men fastsatt og avtalt samværsrett vil kunne være et hinder for å ta opphold i andre land. Bestemmelsen gjelder ikke bare tilfeller der forelder ønsker å flytte med barnet. Den gjelder også tilfeller der forelder bestemmer at barnet skal flytte ut av landet alene, videre gjelder den der barnet flytter med eller til andre voksenpersoner enn foreldrene.

Det gjelder ingen formkrav til varsel og heller ingen sanksjoner i barneloven ved brudd på reglene om varsling. Der barnet har flyttet til et annet land etter unnlatt varsling, og den andre forelder reiser sak for norsk domstol, må domstolen gjøre en konkret vurdering av om norske myndigheter har jurisdiksjon. Haagkonvensjonen 1996s begrep «vanlig bosted» er et autonomt begrep. Det vil dermed i saker etter denne konvensjonen ikke være mulig å legge til grunn at norske myndigheter uten videre beholder jurisdiksjon i slike tilfeller. Høyesteretts dom i Rt. 2011 side 1564, der det ble lagt til grunn at «brudd på varslingspliktene i barneloven § 42 og § 46 som hovedregel medfører at barnet i relasjon til § 82 om domskompetanse fortsatt har bosted i Norge», kan derfor ikke lenger være retningsgivende. Overfor stater der Norge ikke har konvensjonsforpliktelser når det gjelder jurisdiksjon vil det måtte bero på en konkret fortolkning av barneloven § 82 om norske myndigheter har jurisdiksjon. Det må her ses hen til alminnelige ulovfestede regler om internasjonal privatrett. Manglende varsel kan dermed heller ikke overfor ikke-konvensjonsstater direkte lede til at Norge beholder jurisdiksjon.

Til ny overskrift til kapittel 7

Departementet har i overskriften presisert at kapittelet også gjelder saker om flytting med barnet ut av landet. Se merknader til barneloven § 56. Videre er «kvar barnet skal bu fast» endret til «kven barnet skal bu fast saman med», i tråd med formuleringer om fast bosted i øvrige bestemmelser i barneloven. Det er også gjort en språklig forenkling ved at ordet «om» er tatt ut av overskriften to steder.

Til § 48 første ledd

Endringer i barneloven § 48 første ledd er ikke nødvendig for å ratifisere Haagkonvensjonen 1996, men er en følge av endringer i barneloven §§ 56 og 60.

Endringen i første ledd første punktum fastsetter at vilkåret om barnets beste også gjelder ved avgjørelser om flytting med barnet ut av landet. Det er også gjort en språklig forenkling ved at ordet «om» er tatt ut av bestemmelsen to steder. Videre er «kvar barnet skal bu fast» endret til «kven barnet skal bu fast saman med», i tråd med formuleringer om fast bosted i øvrige bestemmelser i barneloven.

Til § 56 første ledd

Endringer i barneloven § 56 er ikke nødvendig for å ratifisere Haagkonvensjonen 1996, men legger til rette for at lovgivningen er godt tilpasset konvensjonen og ivaretar konvensjonens formål. Konvensjonens regler og system legger til rette for at forelder og barn fortsatt kan ha samvær og kontakt selv om barnet og den annen forelder flytter til en annen stat.

Bestemmelsen i første leddførste punktum er endret ved at foreldre er gitt en adgang til å reise sak om flytting med barnet ut av landet. Domstolens kompetanse er således utvidet. Bestemmelsen gjelder tilfeller der barnet som følge av flyttingen endrer vanlig bosted, jf. barneloven § 82 om jurisdiksjon. Bestemmelsen gjelder dermed ikke for opphold i andre stater. Bestemmelsen innebærer at domstolen ved avgjørelsen kan legge til rette for at en forelder kan flytte med barnet ut av landet, uten at den andre forelder fratas foreldreansvaret. Bestemmelsen gjelder ikke der forelder ønsker at barnet skal flytte alene ut av landet, eller der forelder ønsker at barnet skal flytte med en annen voksenperson enn forelder med foreldreansvar – det vil si at domstolen her ikke vil ha kompetanse. Formuleringen «kvar barnet skal bu fast» er for øvrig endret til «kven barnet skal bu fast saman med», i tråd med formuleringer om fast bosted i øvrige bestemmelser i barneloven.

I første ledd annet punktum fastsettes det at «sak om flytting med barnet ut av landet kan reisast av forelder med foreldreansvar eller av forelder som samstundes reiser sak om foreldreansvar.» Domstolen har som nevnt ovenfor ikke kompetanse til å bestemme at barnet skal flytte ut av landet med en forelder som ikke har foreldreansvar for barnet.

I første ledd tredje punktum reguleres når andre enn foreldrene kan reise sak. Dette gjelder de spesielle tilfellene som fastsatt i barneloven §§ 45 eller 63, som gjelder samvær/foreldreansvar etter dødsfall.

Der en forelder har fremmet krav om å få flytte med barnet ut av landet, påvirker dette avtalt eller fastsatt samvær. Partene har ikke fri rådighet i saker om barns rettsforhold etter barneloven, jf. tvisteloven § 11-4. En forelder som ønsker samvær, må derfor selv fremme krav om dette. En avgjørelse om samvær skal etter Haagkonvensjonen 1996 anerkjennes i andre konvensjonsstater etter artikkel 23, og det er videre mulig etter artikkel 24 å anmode de kompetente myndigheter i en konvensjonsstat om å ta stilling til om et tiltak truffet i en annen konvensjonsstat skal anerkjennes eller ikke. Se merknader til lov om Haagkonvensjonen 1996 § 9 flg.

Vilkår i § 56 annet ledd om mekling og § 48 om barnets beste gjelder når det reises sak domstolen, og disse vil også gjelde når § 56 utvides til å omfatte flytting ut av landet. Videre gjelder det nye vilkåret om barnets samtykke ved flytting ut av landet, jf. barneloven § 40.

Til § 60 første ledd

Endringer i barneloven § 60 første ledd er ikke nødvendig for å ratifisere Haagkonvensjonen 1996, men legger til rette for at lovgivningen er godt tilpasset konvensjonen og ivaretar konvensjonens formål.

Første ledd første punktum er endret ved at «flytting med barnet ut av landet» er tilføyd. Det er også gjort mindre språklige endringer i bestemmelsen. Videre er første ledd endret ved at det er tatt inn et nytt annet punktum. I bestemmelsen fastsettes at sak om midlertidig avgjørelse om flytting med barnet ut av landet kan reises av forelder med foreldreansvar og av forelder som samtidig reiser sak om foreldreansvar. Endringene i § 60 er en konsekvens av endringene i § 56, og det vises til merknaden til barneloven § 56.

Tidligere første ledd annet til fjerde punktum er ikke endret, og blir nye tredje, fjerde og femte punktum i første ledd.

Til § 81

Endringer i barneloven § 81 er ikke nødvendig for å ratifisere Haagkonvensjonen 1996, men bidrar til en best mulig tilpasning til konvensjonen.

Begrepene «var busett», «har busett seg» og «er busett» er endret slik at jurisdiksjonsreglene i barneloven §§ 81, 81 a, 82 og 83 får ensartet formulering, jf. vanlig bosted. Det er her gjort en endring fra «bosted» i betydningen «domisil» til «vanlig bosted» i betydningen «habitual residence». Endringen anses imidlertid for alle praktiske formål ikke å ha betydning.

Se for øvrig merknader om «vanlig bosted» i merknadene til barneloven § 82, og i merknaden til lov om Haagkonvensjonen 1996 § 8.

Til § 81 a

Endringer i barneloven § 81 a er ikke nødvendig for å ratifisere Haagkonvensjonen 1996, men bidrar til en best mulig tilpasning til konvensjonen.

Overskriften er endret for å tydeliggjøre at bestemmelsen er en jurisdiksjonsregel.

Begrepene «er busett», «var busett» og «har busett seg» og er endret slik at jurisdiksjonsreglene i barneloven §§ 81, 81 a, 82 og 83 får ensartet formulering, jf. vanlig bosted. Det er her gjort en endring fra «bosted» i betydningen «domisil» til «vanlig bosted» i betydningen «habitual residence». Endringen anses imidlertid for alle praktiske formål ikke å ha betydning.

Se for øvrig merknader om «vanlig bosted» i merknadene til barneloven § 82, og i merknaden til lov om Haagkonvensjonen 1996 § 8.

Til § 82

Endringer i barneloven § 82 er nødvendig for å ratifisere Haagkonvensjonen 1996. Haagkonvensjonen 1996 fastsetter at avgjørelser etter konvensjonen skal treffes der barnet har vanlig bosted. Dette innebærer at jurisdiksjonsgrunnlagene i § 82 tidligere første ledd bokstavene a (saksøkte er bosatt) og c (spørsmål om foreldreansvar, bosted og samvær er tidligere avgjort i Norge) må utgå for saker etter konvensjonen, og at saksøktes opphold må utgå tilsvarende som jurisdiksjonsgrunnlag i annet ledd. For å styrke barneperspektivet i lovgivningen og for å forenkle reglene om jurisdiksjon, er endringen gjort gjeldende også for saker utenfor konvensjonen.

Barneloven § 82 regulerer norske myndigheters jurisdiksjon til å avgjøre foreldretvister med tilknytning til andre land. Overskriften er endret for å tydeliggjøre dette. Begrepet «doms- eller styresmakt» i overskriften tas ut, idet dette refererer til de organer som har kompetanse til å behandle foreldretvister. Endringen i overskriften innebærer at overskriften blir mer dekkende for bestemmelsens innhold, ved at også flytting med barnet ut av landet og fast bosted medtas.

Hovedregelen om jurisdiksjon følger av første ledd der vilkåret er at barnet «har vanleg bustad». Det vises til merknader til lov om Haagkonvensjonen 1996 § 8. Første ledd må ses i sammenheng med tredje ledd som gjelder konvensjoner som Norge er bundet av på dette området. Se for øvrig merknader til barneloven § 42 a om varsel ved flytting ut av landet.

Det er bare domstolen som har kompetanse til å avgjøre foreldretvister om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, fast bosted eller samvær, og dette tydeliggjøres gjennom endringen i første ledd første punktum. Fylkesmannens kompetanse er begrenset til tilfeller etter barneloven § 55, og krever enighet mellom foreldre, og reguleres i første ledd annet punktum. Fylkesmannen har jurisdiksjon til å behandle saker med tilknytning til andre stater – på linje med domstolen – men bare dersom vilkår i barneloven § 55 er oppfylt.

Adgang til å treffe midlertidige avgjørelser i Norge reguleres i annet ledd. Det kan fattes midlertidig avgjørelse når barnet har opphold i Norge. Saksøktes opphold er tatt ut av bestemmelsen, og er ikke lenger et jurisdiksjonsgrunnlag. Annet ledd må ses i sammenheng med tredje ledd som gjelder konvensjoner som Norge er bundet av på dette området.

I tredje ledd fastsettes at første og annet ledd ikke gjelder dersom annet følger av «overeinskomst med annan stat». Dette gjelder konvensjoner som Norge er bundet av, når det gjelder jurisdiksjon i saker om foreldreansvar eller tilsvarende myndighetsforhold, flytting med barnet ut av landet, fast bosted eller samvær, og som utfyller og eventuelt går foran bestemmelsene i barneloven § 82 første og annet ledd. Bestemmelsen i tredje ledd rommer også eventuelle fremtidige konvensjoner på dette området. Aktuelle konvensjoner er Nordisk familierettslig konvensjon og Haagkonvensjonen 1996.

For øvrig inneholder Haagkonvensjonen 1996 regler om og prosedyrer for overføring av jurisdiksjon. Se nærmere om dette i merknaden til lov om Haagkonvensjonen 1996 § 5.

Det gjelder særlige regler om jurisdiksjon nedfelt i ekteskapsloven § 25 a ved inndragning av krav om foreldreansvar mv. i en ekteskapssak.

Til § 83

Endringer i barneloven § 83 er ikke nødvendig for å ratifisere Haagkonvensjonen 1996, men bidrar til en best mulig tilpasning til konvensjonen.

Overskriften er endret for å tydeliggjøre at bestemmelsen er en jurisdiksjonsregel.

I bokstav a er «flytting med barnet ut av landet» tilføyd. Dette er en konsekvens av øvrige endringer i barneloven. Ordet «samværsrett» er endret til «samvær», som er brukt i øvrige bestemmelser i lovforslaget.

I bokstav b er begrepet «er busett» er endret til «har vanleg bustad» slik at jurisdiksjonsreglene i barneloven §§ 81, 81 a, 82 og 83 får ensartet formulering. Det er her gjort en endring fra «bosted» i betydningen «domisil» til «vanlig bosted» i betydningen «habitual residence». Endringen anses imidlertid for alle praktiske formål ikke å ha betydning.

Se for øvrig merknader om «vanlig bosted» i merknadene til barneloven § 82, og merknaden til lov om Haagkonvensjonen 1996 § 8.

Til § 84

Endringer i barneloven § 84 er ikke nødvendig for å ratifisere Haagkonvensjonen 1996, men bidrar til en best mulig tilpasning til konvensjonen.

Det fastsettes at «[s]aker som høyrer under norsk avgjerdsmakt etter §§ 81 til 83, skal avgjerast etter norsk rett, med mindre anna følgjer av overeinskomst med annan stat.» Med dette gjøres en henvisning til de konvensjoner som Norge er bundet av på det aktuelle området, og som utfyller bestemmelsen i barneloven § 84, og som videre går foran denne ved eventuell motstrid. Aktuelle konvensjoner er Nordisk familierettslig konvensjon og Haagkonvensjonen 1996.

Til ny § 84 a

Tilføyelsen av ny § 84 a i barneloven er ikke nødvendig for å ratifisere Haagkonvensjonen 1996, men bidrar til en best mulig tilpasning til konvensjonen. Endringen har også et pedagogisk siktemål.

I første ledd fastsettes at reglene om foreldreansvar i §§ 34 og 35 gjelder for barn som har vanlig bosted i Norge. Det samme gjelder for avtaler om foreldreansvar etter § 39. Når det gjelder barn som har hatt vanlig bosted i andre stater før det fikk vanlig bosted i Norge, gjelder annet og tredje ledd.

Etter annet ledd fastsettes at foreldreansvar eller tilsvarende myndighetsforhold som er bestemmende for rettigheter og ansvar foreldre, verger eller andre rettslige representanter har med hensyn til barnets person eller dets formue skal legges til grunn i Norge når dette følger av artikkel 16 nr. 3 i Haagkonvensjonen 1996. Dette gjelder likevel ikke dersom foreligger en utenlandsk avgjørelse som skal anerkjennes etter barneloven § 84 b. Når norske myndigheter skal ta stilling til en enkeltsak som berører forholdet mellom barn og foreldre, må det gjøres vurderinger av spørsmålet om foreldreansvar hvis det er nødvendig, relatert til de krav som stilles på det aktuelle området. Det gjøres i denne forbindelse oppmerksom på at eventuell registrering i Folkeregisteret ikke er noen rettsstiftende handling, og registrering gir i seg selv ingen rettsvirkninger.

«Foreldremyndighet» er i den norske oversettelsen av konvensjonen definert som «foreldreansvar eller tilsvarende myndighetsforhold som er bestemmende for rettigheter og ansvar foreldre, verger eller andre rettslige representanter har med hensyn til barnets person eller dets formue, etter loven», jf. artikkel 1 nr. 2. I ny § 84 a er kortformen «foreldreansvar eller tilsvarande myndigheitsforhold» benyttet som henvisning til konvensjonens definisjon. Se nærmere i merknaden til lov om Haagkonvensjonen 1996 § 1.

I tredje ledd er det inntatt en bestemmelse som er et vilkår etter intern materiell lov, og ikke en lovvalgsregel. Den inntas av pedagogiske hensyn sammen med den spesielle lovvalgsregelen for foreldremyndighet etter loven (jf. Haagkonvensjonen artikkel 16), jf. overskriften som gjelder lovvalg «mv.» Bestemmelsen i tredje ledd fastsetter at når et barn får vanlig bosted i Norge, og tidligere hadde vanlig bosted i en annen stat, tildeles foreldreansvar for barnet i kraft av barneloven kun til en forelder som ikke har foreldreansvar etter loven i de(n) staten(e) der barnet tidligere hadde vanlig bosted, dersom forelderen har vanlig bosted i Norge.

Bestemmelsene om lovvalg for foreldremyndighet i kraft av loven forutsetter at det foreligger enkelte fakta og hendelser, gjerne kalt personlig status, som et gyldig ekteskap mv. Se nærmere om anvendelsen av konvensjonen på dette punkt i Explanatory Report, Lagarde 1998 punkt 100 flg.

Til ny § 84 b

Tilføyelsen av ny § 84 b i barneloven er ikke nødvendig for å ratifisere Haagkonvensjonen 1996, men bidrar til en best mulig tilpasning til konvensjonen.

Bestemmelsen er ny og innebærer at det i barneloven reguleres at avgjørelse om foreldremyndighet, flytting med barnet ut av landet, fast bosted eller samvær skal legges til grunn når dette følger av overenskomst med annen stat. Dette henviser til de konvensjoner om anerkjennelse som Norge er bundet av på det aktuelle området, det vil si når det gjelder foreldremyndighet/foreldreansvar, flytting til en annen stat, fast bosted eller samvær. Bestemmelsen fastsetter at det bare er i de tilfeller Norge har konvensjonsforpliktelser at avgjørelser på dette området skal legges til grunn «direkte i kraft av lova». Det vises til formuleringen «direkte i kraft av lova» i Haagkonvensjonen artikkel 23, som innebærer at anerkjennelse skjer uten videre, slik at det ikke er nødvendig å ta rettslige skritt for at avgjørelsen skal få virkning her i landet. Bestemmelsen gjelder ikke avgjørelser fastsatt i ikke-konvensjonsstater.

Se nærmere om begrepet foreldremyndighet i merknader til ny § 84 a.

Se merknader til § 84 a når det gjelder betydningen av registreringer i Folkeregisteret.

13.3 Barnevernloven

Til § 1-2

Etter Haagkonvensjonen 1996 artikkel 5 har staten der barnet har vanlig bosted jurisdiksjon til å treffe beskyttelsestiltak. Etter konvensjonen beholder barnets bostedsstat jurisdiksjonen når barnet har forlatt landet og inntil barnet har oppnådd vanlig bosted i en ny stat, jf. artikkel 5 og 14. Hvis barnet oppholder seg i en annen konvensjonsstat enn der barnet har vanlig bosted, har oppholdsstaten jurisdiksjon til å treffe beskyttelsestiltak i hastesituasjoner og midlertidig beskyttelsestiltak som er territorielt begrenset, jf. artikkel 11 og 12. Tiltak etter artikkel 11 og 12 skal bortfalle hvis myndighetene i barnets bostedsstat treffer nødvendige tiltak. Dersom barnets vanlige bosted ikke lar seg fastsette eller hvis barnet er flyktning eller internt fordrevet følger det av konvensjonen artikkel 6 at det er den stat der barnet oppholder seg som har jurisdiksjon til å treffe beskyttelsestiltak for barnet.

På denne bakgrunn er det nødvendig å innta vanlig bosted som jurisdiksjonsgrunnlag i bestemmelsens første ledd. Det fremgår av bestemmelsen at når barn har vanlig bosted og oppholder seg i riket, gjelder lovens bestemmelser om tjenester og tiltak. Det er inntatt i første ledd at det samme vil gjelde for barn som er flyktninger, internt fordrevet eller der barnets bosted ikke lar seg fastsette. Dette vil si at barnevernet kan treffe alle typer tiltak for denne gruppen barn.

Tidligere fremgikk det av bestemmelsen at loven gjelder for «alle» som oppholder seg i riket. Dette har imidlertid gjennom praksis blitt tolket slik at det er barnets, og ikke foreldrenes, opphold som er avgjørende for om loven kommer til anvendelse. Ordlyden endres fra «alle» til «barn» for å presisere og tydeliggjøre at det er barnets tilknytning til Norge som er avgjørende. Endringen innebærer ingen realitetsendring. Dette er også i samsvar med Haagkonvensjonen 1996. Etter konvensjonen er det barnets tilknytning til en stat som er avgjørende for om en stat har jurisdiksjon til å treffe beskyttelsestiltak.

I bestemmelsens annet ledd presiseres at vedtak om omsorgsovertakelse etter § 4-12 og vedtak om plassering på institusjon etter § 4-24 gjelder for barn som har vanlig bosted i Norge, men som oppholder seg i utlandet. Endringen vil særlig få praktisk betydning i saker der begjæring om slike tiltak er sendt fylkesnemnda, men hvor barnet og familien forlater Norge før fylkesnemnda har truffet vedtak i saken. Avgjørelsesmyndigheten må foreta en konkret vurdering på bakgrunn av de faktiske forhold for å avgjøre om barnet anses å ha vanlig bosted i Norge. I tvilstilfeller kan barnets/foreldrenes intensjon vektlegges. Se proposisjonen punkt 3.3.1 for mer om begrepet «vanlig bosted».

Endringene i § 1-2 får ikke betydning for barneverntjenestens plikt til å treffe frivillige hjelpetiltak og andre midlertidige tiltak for barn som oppholder seg i Norge, men som har vanlig bosted i en annen stat. I annet ledd er det derfor presisert at vedtak etter § 4-4, § 4-6, § 4-7, § 4-9, § 4-10, § 4-11, § 4-25, § 4-26 og § 4-29 gjelder for barn som oppholder seg i riket, men som har vanlig bosted i en annen stat.

Endringene i § 1-2 vil også komme til anvendelse i saker med tilknytning til en stat som ikke har sluttet seg til Haagkonvensjonen 1996.

Gjeldende annet ledd blir nytt tredjeledd.

Til ny § 4-4 a

En ny bestemmelse om plasseringer over landegrenser er ikke nødvendig for å ratifisere Haagkonvensjonen 1996, men bidrar til en best mulig tilpasning til konvensjonen. Bestemmelsen regulerer frivillige plasseringer i utlandet. Videre regulerer bestemmelsen frivillige plasseringer i Norge på bakgrunn av utenlandsk vedtak. Bestemmelsen kommer bare til anvendelse overfor stater som har sluttet seg til Haagkonvensjonen 1996.

Det følger av første ledd at barneverntjenesten kan treffe et midlertidig vedtak om frivillig plassering i et konkret fosterhjem eller i en institusjon i en stat som er tilsluttet Haagkonvensjonen 1996. Det vil sjeldent være aktuelt å plassere et barn i utlandet. Det kan imidlertid i enkelte unntakstilfeller være til barnets beste å bli plassert i fosterhjem eller institusjon i en annen stat barnet har tilknytning til. Barneverntjenesten kan beslutte plassering i utlandet dersom vilkårene i første ledd er oppfylt.

Det fremgår av første ledd bokstav a at en plassering i utlandet forutsetter at vilkårene for hjelpetiltak i § 4-4 er oppfylt. Barn og foreldre skal få tilbud om hjelpetiltak når barnet på grunn av forholdene i hjemmet eller av andre grunner har særlig behov for det, jf. § 4-4 annet ledd. Barneverntjenesten kan formidle plass i fosterhjem eller institusjon dersom behovene ikke kan løses ved andre hjelpetiltak, jf. § 4-4 fjerde ledd.

Etter første ledd bokstav b er det et vilkår at plasseringen er forsvarlig og til barnets beste. Barneverntjenesten skal ved vurderingen av kravet til forsvarlighet se hen til barnevernlovens rettssikkerhetsgarantier, herunder lovens regler for godkjenning av fosterhjem og regler om rettigheter og bruk av tvang på barneverninstitusjon. Barneverntjenesten må innhente informasjon om det konkrete fosterhjemmet eller institusjonen og om regelverket for plasseringer i den aktuelle staten for å vurdere om plasseringen er forsvarlig. Barneverntjenesten kan få bistand fra sentralmyndigheten. Det må foretas en konkret helhetsvurdering av om plasseringen vil være til barnets beste. Barnets tilknytning til staten skal tillegges særlig vekt. Dette fremgår derfor direkte av lovbestemmelsen. Relevante momenter vil være barnets tilknytning til aktuelle omsorgspersoner, barnets eget ønske, nærhet til eventuelle søsken, barnets kjennskap til den nye statens kultur og språket. Disse momentene må veies opp mot barnets tilknytning til Norge, herunder språk, kultur, skole, familie og nærmiljø.

Det stilles i første ledd bokstav c krav om at barnets rettigheter er ivaretatt i samsvar med reglene i § 4-1 og § 6-3. Barnets mening skal fremgå av sakens dokumenter.

Videre stilles det i første ledd bokstav d krav om at forelder med foreldreansvar og barn over 12 år samtykker til plasseringen.

Det følger av første ledd bokstav e at staten der barnet ønskes plassert har en forsvarlig tilsynsordning. Det er staten der barnet plasseres som har myndighet til å føre tilsyn med fosterhjemmet eller institusjonen. Ved vurderingen av om staten har en forsvarlig tilsynsordning må barneverntjenesten se hen til reglene for tilsyn etter barnevernloven. Det stilles imidlertid ikke krav om at tilsynsordningen er den samme som i Norge. Barneverntjenesten må innhente informasjon om tilsynsordningen i den aktuelle staten. Barneverntjenesten kan få bistand fra sentralmyndigheten.

I første ledd bokstav f kreves det at barneverntjenesten har inngått en avtale med utenlandske myndigheter om gjennomføringen av tilsynet, annen oppfølging av barnet og om utgiftsfordelingen. Det er også viktig at barneverntjenesten avklarer med utenlandske myndigheter at Norge beholder jurisdiksjonen ved plasseringen, så langt det lar seg gjøre. Ved en plassering i utlandet etter § 4-4 a vil barneverntjenesten ha en plikt til å følge opp barnet etter barnevernloven § 4-5. Gjennomføringen av dette ansvaret må imidlertid avtales nærmere med plasseringsstaten.

Av første ledd bokstav g følger det at vilkårene i Haagkonvensjonen 1996 artikkel 33 må være oppfylt. Barneverntjenesten har en plikt til å sende en rapport om barnet og begrunnelsen for det ønskede plasseringsstedet til sentralmyndigheten eller annen kompetent myndighet i den staten det er aktuelt å plassere barnet. På denne bakgrunn kan myndighetene i den aktuelle staten gi samtykke til plasseringen.

Det foreslås i annet ledd at barneverntjenesten kan samtykke i plassering av et barn i Norge etter et utenlandsk vedtak truffet av en stat som har sluttet seg til Haagkonvensjonen 1996. Samtykke er betinget av at vilkårene i første ledd er oppfylt. Plasseringer i Norge etter utenlandsk vedtak vil kun være aktuelt for barn som har tilknytning til Norge. Et samtykke forutsetter at barnevernlovens alminnelige regler for institusjons- og fosterhjemsplasseringer følges. Dette betyr blant annet at tiltaket skal være godkjent og bruk av statlige tiltak skal være avklart med Barne-, ungdoms- og familieetaten. For både fosterhjems- og institusjonsplasseringer kreves at barnet har nødvendig oppholdstillatelse etter utlendingsloven. Det er barneverntjenesten som søker Utlendingsdirektoratet om oppholdstillatelse for barnet. Barneverntjenesten kan ikke samtykke i plasseringen før barnet har fått oppholdstillatelse. Hvis barnet plasseres i Norge skal det føres tilsyn og barnet skal følges opp etter reglene i barnevernloven.

13.4 Ekteskapsloven

Til § 25 a annet ledd

Endringer i ekteskapsloven § 25 a annet ledd er ikke nødvendig for å ratifisere Haagkonvensjonen 1996. Endringen, som innebærer at tidligere annet ledd er opphevet, er av teknisk karakter.

Ekteskapsloven § 25 a regulerer nå bare virkeområdet for ekteskapsloven kapittel fem, det vil si hvilke sakstyper som kan behandles etter reglene i ekteskapsloven femte kapittel. Bestemmelser i tidligere annet ledd er flyttet til ekteskapsloven § 30 d. Se merknader til § 30 d.

Til § 30 d nytt femte ledd

Endringer i ekteskapsloven § 30 nytt femte ledd er ikke nødvendig for å ratifisere Haagkonvensjonen 1996, men bidrar til en best mulig tilpasning til konvensjonen mv.

Bestemmelser i tidligere § 25 a annet ledd om verneting og domstolens kompetanse når spørsmål etter ekteskapsloven § 30 d første ledd bokstavene a, b eller c bringes inn i en ekteskapssak er flyttet til ekteskapsloven § 30 d nytt femte ledd.

Øvrige endringer har et videre formål. Endringene i ekteskapsloven § 30 d om domstolens kompetanse når spørsmål etter ekteskapsloven § 30 d første ledd bokstav b bringes inn i en ekteskapssak, har sammenheng med endringene i barneloven § 82. Barneloven § 82 er endret slik at barnets vanlige bosted er det eneste jurisdiksjonsgrunnlaget i saker om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, fast bosted eller samvær. Bestemmelsens tidligere første ledd bokstavene a (saksøkte er bosatt) og c (spørsmål om foreldreansvar, bosted og samvær er tidligere avgjort i Norge) er opphevet. Endring i barneloven § 82 til barnets vanlige bosted som jurisdiksjonsgrunnlag i saker etter Haagkonvensjonen 1996 er nødvendig for å ratifisere konvensjonen. Endringen er gjort gjeldende også for saker utenfor konvensjonsområdet. Ekteskapsloven § 30 d nytt femte ledd er endret for å innføre/videreføre et videre jurisdiksjonsgrunnlag for de få tilfeller der spørsmål om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, fast bosted eller samvær, behandles av domstolen sammen med ekteskapssaken.

Nytt femte ledd første punktum viderefører tidligere § 25 a annet ledd første punktum. Bestemmelsen gjelder verneting og domstolens kompetanse når spørsmål bringes inn i saken (som sidekrav i ekteskapssak) etter § 30 første ledd bokstavene a og c.

I annet punktum viderefører bestemmelsen i tidligere § 25 a annet ledd om verneting. Det fastsettes at § 30 c om vernting gjelder tilsvarende for spørsmål som bringes inn i saken (som sidekrav i ekteskapssak) etter § 30 d første ledd bokstav b.

I tredje punktum fastsettes at barneloven § 82 om norske domstolers kompetanse gjelder tilsvarende, jf. bestemmelsen i tidligere § 25 a annet ledd annet punktum. Barneloven § 82 gjelder tilsvarende med mindre noe annet følger av overenskomst med annen stat. Det vises her til Nordisk familierettslig konvensjon artikkel 8 og Haagkonvensjonen 1996 artikkel 10.

Bestemmelsen i fjerde punktum er ny. Her innføres/videreføres et videre jurisdiksjonsgrunnlag på visse vilkår. Se merknaden til tredje punktum om overenskomst med annen stat.