3 Gjeldende rett
Nytt kommunalt pasient- og brukerregister vil etter forslaget bli regulert av helseregisterloven. Helseregisterloven er en spesiallov for behandling av helseopplysninger til statistikk, helseanalyser, forskning, kvalitetsforbedring, planlegging, styring og beredskap i helse- og omsorgssektoren. Helseregisterloven ble, sammen med pasientjournalloven, vedtatt av Stortinget 20. juni 2014 og trådte i kraft 1. januar 2015. Pasientjournalloven er en spesiallov for behandling av helseopplysninger som er nødvendig for å yte helsehjelp, inkludert å administrere og kvalitetssikre slik hjelp, til enkeltpersoner.
Helseregisterloven stiller en rekke krav til etablering av registre. Flere av lovbestemmelsene stiller krav til hva som skal angis i forskrift. Et register skal ha uttrykkelig angitte formål, og opplysningene som behandles skal være tilstrekkelige og relevante for formålet med behandlingen. Graden av personidentifikasjon skal ikke være større enn det som er nødvendig for det aktuelle formålet. Videre skal den samfunnsmessige nytten av registeret klart overstige personvernulempene.
3.1 Helseregisterloven
Formålet med helseregisterloven er å legge til rette for innsamling og annen behandling av helseopplysninger, for å fremme helse, forebygge sykdom og skade og for å gi bedre helse- og omsorgstjenester. Loven skal sikre at behandlingen foretas på en etisk forsvarlig måte, ivaretar den enkeltes personvern og brukes til individets og samfunnets beste, jf. § 1.
Loven gjelder for behandling av helseopplysninger til statistikk, helseanalyser, forskning, kvalitetsforbedring, planlegging, styring og beredskap i helse- og omsorgsforvaltningen og helse- og omsorgstjenesten, jf. § 3. Helseanalyser omfatter å beskrive og analysere risikofaktorer og utbredelsen av sykdom og skader i befolkningen og fordelingen av risikofaktorer for sykdom, skade og tidlig død i ulike befolkningsgrupper. Helseanalyser innebærer å bearbeide data og fortolke dem.
De ytre rammene for hvilke helseregistre som kan fastsettes i forskrift følger av lovens formål i § 1 og lovens saklige virkeområde i § 3. Forskriftshjemlene er bygget opp slik at for det første må de alminnelige vilkårene i § 6 for å behandle helseopplysninger, være oppfylt. For det andre må vilkårene i § 8 om vilkår for å etablere helseregistre i forskrift, være oppfylt. For det tredje må vilkårene i forskriftshjemlene i enten §§ 9, 10 eller 11 være oppfylt.
Alminnelige vilkår for å behandle helseopplysninger (§ 6)
Bestemmelsen angir grunnvilkår for å behandle helseopplysninger som vil være gjeldende for et nytt kommunalt helse- og omsorgstjenesteregister. Det følger av bestemmelsen at den som har opplysningene må ha hjemmel for å levere dem ut og at den som mottar opplysningene må ha et behandlingsgrunnlag.
Bestemmelsen sier i første ledd at helseopplysninger bare kan behandles når det er tillatt etter helseregisterloven eller andre lover. Behandling kan være tillatt direkte i lov. Videre vil forskrifter gi behandlingsgrunnlag, som for eksempel forskrifter etter helseregisterloven §§ 8 til 12.
Loven gir også hjemmel for å ha systemer som er nødvendige for å oppfylle lovfestede plikter i tilknytning til registrene. Dette gjelder for eksempel logg som er nødvendig for å kunne gi de registrerte innsyn etter § 24 i hvem som har hatt tilgang eller fått utlevert opplysninger. Kravet om lovhjemmel betyr også at behandlingen ikke må være forbudt etter annen lovgivning. Opplysningene må være lovlig innhentet.
Alle helseopplysninger er underlagt regler om taushetsplikt, jf. helseregisterloven § 17. Enhver som skal behandle helseopplysninger må derfor enten ha samtykke fra den registrerte, lov- eller forskriftshjemmel eller eventuelt dispensasjon fra taushetsplikten.
Av andre ledd følger at behandling av helseopplysninger som hovedregel krever samtykke fra den registrerte. Behandling av helseopplysninger forutsetter samtykke fra den registrerte dersom ikke annet er fastsatt i lov. Med samtykke menes en frivillig, uttrykkelig og informert erklæring fra den registrerte om at han eller hun godtar behandling av helseopplysninger om seg selv, se definisjonen i § 2.
I tredje ledd stilles det krav om at behandlingen av opplysningene er knyttet til formålet med behandlingen. Helseopplysningene som behandles kan bare nyttes til uttrykkelige angitte formål som er saklig begrunnet i virksomheten. Opplysningene skal være tilstrekkelige og relevante for formålet med behandlingen.
Opplysningene skal ikke brukes senere uten den registrertes samtykke til formål som er uforenlige med det opprinnelige formålet med innsamlingen av opplysningene. Videre skal opplysningene være korrekte og oppdaterte, og ikke lagres lengre enn det som er nødvendig ut fra formålet med behandlingen. Det er den databehandlingsansvarlige som har ansvaret for at disse vilkårene er oppfylt. Disse kravene svarer til personopplysningsloven § 11 bokstavene b til e.
Av fjerde ledd følger at graden av personidentifikasjon ikke skal være større enn nødvendig ut fra formålet med behandlingen av opplysningene. Graden av person-identifikasjon skal begrunnes. Tilsvarende bestemmelse finnes i helseforskningsloven § 32 første ledd andre punktum og helsepersonelloven § 29 tredje punktum.
Vilkår for etablering av helseregistre ved forskrift (§ 8)
Bestemmelsens første ledd gir – sammen med forskriftshjemlene i §§ 9 til 11 – Kongen i statsråd hjemmel til å vedta forskrifter om helseregistre.
Etter andre ledd er det et vilkår for å etablere nye registre at den helsefaglige eller samfunnsmessige nytten av registeret klart overstiger personvernulempene. Hvor inngripende opprettelsen av et register er, avhenger blant annet av den registrertes mulighet til å motsette seg behandling av opplysningene, hvilke opplysninger som skal behandles og graden av personidentifikasjon. En vurdering av om den helsefaglige eller samfunnsmessige nytten klart overstiger personvernulempene, må derfor foretas konkret for hvert enkelt register.
I tredje ledd er det presisert at registrene skal ivareta oppgaver etter apotekloven, folkehelseloven, helse- og omsorgstjenesteloven, legemiddelloven, smittevernloven, spesialisthelsetjenesteloven og tannhelsetjenesteloven.
Etter fjerde ledd skal en forskrift om etablering av helseregistre angi formålet med behandlingen av helseopplysningene, hvilke typer opplysninger som kan behandles, krav til identitetsforvaltning, krav til sikring av opplysningene og hvem som er databehandlingsansvarlig.
Forskriften skal fastsette krav til identitetsforvaltning. Dette innebærer at det skal fastsettes krav til identifisering, autentisering og autorisering. Identitetsforvaltning vil si å administrere identiteter, og handler i vid forstand om å identifisere individ og kontrollere tilgangen til ressurser. Identifisering dreier seg om å skille personer fra hverandre. En person kan identifisere seg med navn og fødselsdato, eventuelt fødselsnummer, eller andre personentydige kjennetegn. Autentisering dreier seg om å slå fast at en person er den personen han eller hun gir seg ut for å være. I kombinasjon med ett eller flere passord, PIN-kode eller for eksempel et personlig smartkort, kan et fødselsnummer autentisere en person. En autorisering av en person regulerer hva en person kan gjøre etter at autentiseringen er gjennomført. I tillegg til å identifisere, autentisere og autorisere personer som skal ha tilgang til opplysningene i registeret, er det viktig å sikre de registrertes konfidensialitet.
Registre som er samtykkebaserte eller uten direkte personidentifiserende kjennetegn (§ 9)
Etter bestemmelsen kan Kongen i statsråd, i samsvar med vilkår i § 8, gi forskrift om behandling av opplysninger i helseregistre dersom den registrerte samtykker, eller opplysningene behandles uten at den databehandlingsansvarlige har tilgang til navn, fødselsnummer eller andre direkte personidentifiserende kjennetegn.
Helseregistre der den registrerte har rett til å motsette seg behandling av helseopplysninger (§ 10)
Bestemmelsen gir Kongen i statsråd, i samsvar med vilkårene i § 8, hjemmel til å gi forskrift om behandling av opplysninger i helseregistre der navn, fødselsnummer eller andre direkte personidentifiserende kjennetegn skal kunne behandles uten samtykke fra den registrerte. Slike forskrifter kan gis dersom
det for å oppnå formålet med behandlingen av opplysningene, og av hensyn til registerets kvalitet, ikke kan kreves at samtykke innhentes, og
den registrerte har rett til å motsette seg at helseopplysninger behandles i registeret (reservasjonsrett).
Lovbestemte helseregistre (§ 11)
I denne bestemmelsen er det enkelte helseregister nevnt i en uttømmende liste, i motsetning til de andre forskriftshjemlene som er generelt utformet. I registre som er hjemlet i denne bestemmelsene kan opplysninger med direkte personidentifiserende kjennetegn registreres og behandles uten de registrertes samtykke.
Bestemmelsen er hjemmelsgrunnlaget for de eksisterende ikke samtykkebaserte sentrale helseregistrene som tidligere var hjemlet i helseregisterloven av 2001 § 8 tredje ledd. Eksempler på slike registre er NPR, Hjerte- og karregisteret, Kreftregisteret og Medisinsk fødselsregister. Registrene behandler helseopplysninger om mange personer, er landsdekkende og ivaretar viktige samfunnsmessige og helsefaglige nasjonale funksjoner.
Kongen i statsråd skal gi forskrift før registre etter denne bestemmelsen kan etableres. Slike forskrifter må være i samsvar med vilkårene i § 8 og skal derfor blant annet angi hvilke opplysninger som skal kunne registreres i registeret.
3.2 Folketrygdloven
Folketrygdloven § 21-11 a Saksbehandling m.m. etter kapittel 5 Stønad ved helsetjenester
KUHR har grunnlag i folketrygdloven § 21-11 a. Bestemmelsen er saklig begrenset til saksbehandling mv. etter folketrygdloven kapittel 5 om stønad ved helsetjenester. Det følger av bestemmelsen at Helsedirektoratet skal forvalte folketrygdloven kapittel 5, sikre rett ytelse til den enkelte og ha ansvaret for å følge opp og kontrollere tjenester, ytelser og utbetalinger.
Av andre ledd følger at vedtak om ytelser etter folketrygdloven kapittel 5 fattes av Helsedirektoratet. Helsedirektoratet kan delegere vedtakskompetansen til underliggende organer eller, etter godkjenning fra departementet, til Arbeids- og velferdsdirektoratet. Helsedirektoratet kan i forbindelse med vedtak om delegering fastsette særskilte bestemmelser om klageinstans.
I tredje ledd er det bestemt at Arbeids- og velferdsforvaltningsloven §§ 6 og 7 første, tredje og femte ledd gjelder tilsvarende for Helsedirektoratet ved behandling av saker etter folketrygdloven kapittel 5. Dette er bestemmelser om brukermedvirkning og taushetsplikt. Arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 7 fjerde ledd gjelder tilsvarende for utlevering av opplysninger fra Helsedirektoratet til offentlige myndigheter i saker etter kapittel 5. Av arbeids- og velferdsforvaltningsloven (NAV-loven) § 7 fjerde ledd, jf. folketrygdloven § 21-11 a tredje ledd, følger at
Departementet kan bestemme at opplysninger kan utleveres til offentlige myndigheter i andre tilfelle enn nevnt i tredje ledd når det er godtgjort at opplysningene er nødvendige for at disse myndighetene skal kunne løse pålagte offentlige oppgaver. Dette gjelder likevel ikke opplysninger om etnisitet, politisk eller religiøs oppfatning, helseforhold, misbruk av rusmidler eller seksuelle forhold.
Det er presisert i femte ledd at helseregisterloven ikke får anvendelse på behandling av personopplysninger i tilknytning til ytelser etter folketrygdloven kapittel 5 med mindre annet framgår av helseregisterloven.
Ved behandling av saker etter folketrygdloven kapittel 5 er Helsedirektoratet (data)behandlingsansvarlig, jf. personopplysningsloven § 2 nr. 4, og har ansvaret for informasjonssikkerhet og internkontroll, jf. personopplysningsloven §§ 13 og 14. Behandlingsansvarlig samsvarer med begrepet databehandlingsansvarlig i helseregisterloven og pasientjournalloven § 2 bokstav e. Kravene til informasjonssikkerhet og internkontroll etter personopplysningsloven tilsvarer kravene i helseregisterloven §§ 21 og 22 og pasientjournalloven §§ 22 og 23. Kravene til informasjonssikkerhet etter helseregisterloven er imidlertid strengere enn personopplysningsloven ved at det kreves at direkte personidentifiserende kjennetegn skal lagres kryptert.
I Ot.prp. nr. 39 (2008–2009) står følgende i de spesielle merknadene til § 21-11 a andre ledd:
En delegasjon mellom to likestilte etater, underlagt hvert sitt departement, er et så ekstraordinært tiltak at departementene må være enige om delegasjonen før den vedtas. Helsedirektoratet kan ikke på eget initiativ overføre et ansvarsområde. Dette sikres ved at bestemmelsens første punktum krever at departementet må godkjenne delegasjonen. Det er det departement som har konstitusjonelt ansvar for folketrygdloven kapittel 5 som skal godkjenne delegasjonen. I dag er dette Helse- og omsorgsdepartementet. Beslutningen fordrer enighet med andre berørte departementer.
Tilsvarende betraktning må legges til grunn for tolkningen av hvilket departement som skal gi forskrifter etter § 21-11 a sjette ledd. Helse- og omsorgsdepartementet har konstitusjonelt ansvar for lovens kapittel 5, og derfor også kompetansen etter bestemmelsen til å gi nærmere regler om behandlingsansvaret til Helsedirektoratet.
Sjette ledd har bestemmelser om at Arbeids- og velferdsetatens innkrevingssentral eller den Helsedirektoratet bestemmer, opptrer på vegne av staten ved tvangsforretning for namsmannen og annen rettslig inndriving og sikring av krav som skriver seg fra direktoratets forvaltning av kapittel 5 samt forhandlinger etter gjeldsordningsloven.
Folketrygdloven § 21-4 Innhenting av opplysninger og uttalelser
Helsepersonellets meldeplikt er hjemlet i folketrygdloven § 21-4 om innhenting av opplysninger og uttalelser. Det følger av første ledd at Arbeids- og velferdsetaten, Helsedirektoratet eller det organ Helsedirektoratet bestemmer har rett til å innhente de opplysningene som er nødvendige for å kontrollere om vilkårene for en ytelse er oppfylt eller har vært oppfylt i tilbakelagte perioder eller for å kontrollere utbetalinger etter en direkte oppgjørsordning. Opplysninger kan innhentes fra helsepersonell, andre som yter tjenester forutsatt at de gjør det for trygdens regning, arbeidsgiver, tidligere arbeidsgiver, postoperatør, utdanningsinstitusjon, barnetilsynsordning, offentlig virksomhet, pensjonsinnretning, forsikringsselskap og annen finansinstitusjon og regnskapsfører. Adgangen til å innhente opplysninger omfatter også opplysninger om andre enn stønadstakeren. Den som blir pålagt å gi opplysninger, plikter å gjøre dette uten godtgjørelse.
Etter andre ledd plikter helsepersonell, etter krav fra Arbeids- og velferdsetaten, Helsedirektoratet eller det organ Helsedirektoratet bestemmer, å undersøke eller intervjue en pasient og gi de erklæringer og uttalelser som er nødvendige for å kunne vurdere rettigheter og plikter etter loven her. Det samme gjelder andre som yter tjenester, forutsatt at de gjør det for trygdens regning, og andre særskilt sakkyndige. I en legeerklæring om sykefravær plikter legen å oppgi om en sykdom eller skade kan ha sammenheng med arbeidssituasjonen. Arbeids- og velferdsdirektoratet fastsetter godtgjørelsen for uttalelser og erklæringer som nevnt etter drøfting med berørte organisasjoner. Det kan ikke kreves betaling fra pasienten i forbindelse med innhenting av erklæringer og uttalelser. Departementet kan gi forskrift om at erklæringer og uttalelser skal sendes elektronisk til Arbeids- og velferdsetaten.
Av tredje ledd følger at det ved innhenting av opplysninger mv. etter første og andre ledd gjelder reglene i § 21-4 c.
Helsepersonell eller andre som avgir uttalelser eller erklæringer mv. av betydning for retten til ytelser, skal ved kontakt med stønadstakeren med sikte på slike uttalelser eller erklæringer, kreve at han eller hun legitimerer seg ved å framvise gyldig legitimasjon. Det skal gå fram av erklæringen eller uttalelsen at vedkommende har legitimert seg på gyldig måte. Det er likevel ikke nødvendig å kreve legitimasjon dersom stønadstakeren er kjent for den som skal avgi erklæring eller uttalelse, jf. fjerde ledd.
Arbeids- og velferdsetaten kan etter femte ledd pålegge helseinstitusjoner, fengsler og boformer for heldøgns omsorg og pleie å gi rutinemessige meldinger om innskriving og utskriving av klienter. Skoler kan pålegges å gi rutinemessige meldinger når elever har fravær som kan skyldes utenlandsopphold. Videre kan departementet ved forskrift pålegge utlendingsmyndighetene å gi rutinemessige meldinger om vedtak av avgjørende betydning for rettigheter eller medlemskapet i folketrygden.
De som blir pålagt å gi opplysninger, erklæringer og uttalelser, plikter å gjøre dette uten hinder av taushetsplikt, jf. sjette ledd.
Etter syvende ledd har Arbeids- og velferdsetaten, Helsedirektoratet eller det organ Helsedirektoratet bestemmer videre rett til å innhente nødvendige opplysninger ved bevissikring etter reglene i tvisteloven § 28-3 tredje ledd og § 28-4 eller ved politiet. Krav om bevissikring fremmes for den tingrett hvor de som skal avhøres, bor eller oppholder seg eller realbevis skal undersøkes.
Folketrygdloven § 21-4 c Nærmere om innhenting av opplysninger
Bestemmelsen gir nærmere regler om innhenting av opplysninger.
Etter første ledd omfatter adgangen til innhenting av opplysninger etter § 21-4 første ledd i saker om stønad etter loven her og ved rutinemessig kontroll av behandlere, ikke innhenting av fullstendig pasientjournal. Det kan imidlertid kreves spesifiserte eller redigerte utdrag av journalen når dette anses nødvendig.
Av andre ledd følger at dersom forhold ved en behandlers praksis gir grunnlag for å anta at det har skjedd urettmessige utbetalinger fra trygden, eventuelt ved et samarbeid mellom behandler og stønadstaker, kan det kreves fullstendig og uredigert pasientjournal. Krav om dette skal framsettes av Arbeids- og velferdsdirektoratet eller Helsedirektoratet eller av særskilt utpekte enheter.
Det følger av tredje ledd at innhentende organ skal oppgi formålet med opplysninger og erklæringer mv. som innhentes etter § 21-4 eller § 21-4 a første ledd. Det skal videre opplyses om hjemmelen for innhentingen og om klageadgangen, se forvaltningsloven § 14. Dersom det i saker som nevnt i andre ledd i paragrafen her er fare for at kontrollhensyn motvirkes, kan formålet oppgis etter at opplysningene er utlevert.
I fjerde ledd er det presisert at personopplysningslovens regler om informasjonsplikt og om behandling av opplysninger, herunder tilgang, oppbevaring, viderebefordring og sletting, gjelder for opplysninger innhentet etter reglene i loven her, med de unntak som følger av § 21-4 b.
Av femte og sjette ledd følger at reglene om bevisfritak i tvisteloven §§ 22-8 og 22-9 gjelder tilsvarende ved anvendelsen av bestemmelsene i § 21-4 og § 21-4 a første ledd. Og at opplysninger, uttalelser og erklæringer etter § 21-4 og § 21-4 a første ledd skal gis uten ugrunnet opphold.
3.3 Forskrift om utgifter til poliklinisk helsehjelp
Etter forskrift om utgifter til poliklinisk helsehjelp fra 2007 § 5 skal helseinstitusjonen ved krav om godtgjørelse legge fram spesifisert regning for utgifter til poliklinisk helsehjelp for Helsedirektoratet eller det organ Helsedirektoratet bestemmer. Forskriften er hjemlet i spesialisthelsetjenesteloven. Regningen må foruten diagnose, tariffnummer og dato for utført helsehjelp inneholde alle opplysninger som er nødvendig for å avgjøre refusjonskravet. Regningen skal overføres elektronisk. Det er presisert at helseinstitusjonen skal følge reglene for sikring av personopplysninger.
Helsedirektoratet eller det organ Helsedirektoratet bestemmer, kan inngå avtale med et regionalt helseforetak om en særskilt oppgjørsordning for poliklinisk behandling eller undersøkelse foretatt ved helseinstitusjon som det regionale helseforetaket eier. Helsedirektoratet kan fastsette nærmere vilkår for inngåelse av slik avtale.
Av forskriften § 6 følger at Helsedirektoratet eller det organ Helsedirektoratet bestemmer skal revidere og kontrollere regningen for utført undersøkelse/behandling og utbetale godtgjørelsen snarest og senest en måned etter at regningen er mottatt.
3.4 Pasientjournalloven
Pasientjournalloven er en spesiallov for behandling av helseopplysninger som er nødvendig for å yte, administrere eller kvalitetssikre helsehjelp til enkeltpersoner.
Behandlingsrettede helseregistre krever hjemmel i lov, jf. pasientjournalloven § 6.
Etter pasientjournalloven § 11 om systemer for saksbehandling og administrasjon kan Kongen i statsråd fastsette forskrift om behandling av helseopplysninger for saksbehandling, administrasjon, oppgjør og gjennomføring av helsehjelp til enkelt-personer. De aktuelle tjenestene må fremgå av forskriften. Forskriftshjemmelen er generell og gir hjemmel for ulike systemer for saksbehandling og administrasjon av andre tjenester som er nødvendige for helsehjelpen (Prop. 72 L (2013–2014) punkt 14.3).
Opplysningene kan behandles uten pasientens samtykke, selv om de er taushetsbelagte. Pasientens rett til å motsette seg at opplysninger gjøres tilgjengelige, jf. pasientjournalloven § 17 første ledd bokstav a, gjelder ikke disse registrene. Det kan imidlertid fastsettes i forskrift etter tredje ledd at den registrerte skal kunne motsette seg enkelte former for behandling av opplysningene.
Graden av personidentifikasjon skal ikke være større enn nødvendig for det aktuelle formålet. Opplysninger om diagnose eller sykdom kan bare behandles der det er nødvendig for formålet med behandlingen av opplysningene. I Prop. 72 L (2013–2014) er administrasjon av helseforetaksfinansierte legemidler utenfor sykehus nevnt som et eksempel hvor det kan være nødvendig med opplysninger om diagnose eller sykdom.
Etter § 11 tredje ledd skal forskriften gi nærmere bestemmelser om behandlingen av opplysningene, om hvilke opplysninger som kan behandles og om databehandlingsansvar. Det kan også gis bestemmelser om den enkeltes rett til å motsette seg behandling av opplysningene.
3.5 Folkehelseloven
Formålet med folkehelseloven er å bidra til en samfunnsutvikling som fremmer folkehelse, herunder utjevner sosiale helseforskjeller. Folkehelsearbeidet skal fremme befolkningens helse, trivsel, gode sosiale og miljømessige forhold og bidra til å forebygge psykisk og somatisk sykdom, skade eller lidelse. Loven bygger på et system der kommuner, fylkeskommuner og statlige myndigheter har ansvar for å fremme folkehelse innen de oppgaver og med de virkemidler de er tillagt, jf. §§ 4, 20 og 22. Kommuner og fylkeskommuner skal etter lovens §§ 5 og 21 og forskrift om oversikt over folkehelsen ha oversikt over helsetilstanden i befolkningen og de positive og negative faktorene som påvirker denne. Med utgangspunkt i oversikten skal de identifisere sine ressurser og sine folkehelseutfordringer. Loven stiller krav om at de utfordringene som identifiseres skal møtes med egnede tiltak, og stiller krav om forankring i planer etter plan- og bygningsloven, jf. §§ 6, 7 og 21.
Kunnskap om helsetilstand og påvirkningsfaktorer er utgangspunktet for folkehelsearbeidet. Kravet til å ha oversikt over befolkningens helse gjelder for både kommuner, fylkeskommuner og til Folkehelseinstituttet, som har denne oppgaven nasjonalt. Folkehelseinstituttet har i oppgave å utarbeide årlige folkehelseprofiler til den enkelte kommune, jf. § 25. Disse folkehelseprofilene inneholder opplysninger fra nasjonale kilder med opplysninger om befolkningens helse som skal brukes i kommuner og fylkeskommuners arbeid med oversikter. Til profilene og til den tilhørende Kommunehelsa statistikkbank brukes i stor grad data fra helseregistrene.
3.6 Helse- og omsorgstjenesteloven
Helse- og omsorgstjenesteloven er rammeloven for helse- og omsorgstjenestene som er lagt til kommunene. Loven har som formål å forebygge, behandle og tilrettelegge for mestring av sykdom, skade, lidelse og nedsatt funksjonsevne. Loven skal også fremme sosial trygghet, bedre levevilkårene for vanskeligstilte, bidra til likeverd og likestilling og forebygge sosiale problemer. Øvrige formål omfatter for eksempel å sikre kvalitet på tjenestetilbudet, sikre samhandling mv.
Kommunens ansvar for helse- og omsorgstjenester følger av lovens kapittel 3. Kommunen skal sørge for nødvendige helse- og omsorgstjenester til personer som oppholder seg i kommunen. Kommunens ansvar omfatter alle pasient- og brukergrupper, blant annet personer med somatisk eller psykisk sykdom, skade eller lidelse, rusmiddelproblem, sosiale problemer eller nedsatt funksjonsevne. Kommunen har ansvar for å planlegge, gjennomføre, evaluere og korrigere virksomheten, slik at tjenestenes omfang og innhold er i samsvar med krav fastsatt i lov eller forskrift.
Kommunens helse- og omsorgstjeneste omfatter offentlig organiserte helse- og omsorgstjenester som ikke hører under stat eller fylkeskommune. Helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 stiller krav om at kommunen tilbyr følgende:
helsefremmende og forebyggende tjenester, blant annet helsetjeneste i skoler og helse-stasjonstjeneste
svangerskaps- og barselomsorgstjenester
hjelp ved ulykker og andre akutte situasjoner, blant annet legevakt, heldøgns medisinsk akuttberedskap og medisinsk nødmeldetjeneste
utredning, diagnostisering og behandling, herunder fastlegeordning
sosial, psykososial og medisinsk habilitering og rehabilitering
andre helse- og omsorgstjenester, blant annet helsetjenester i hjemmet, personlig assistanse (praktisk bistand og opplæring, støttekontakt mv.), plass i institusjon (sykehjem mv.) og avlastningstiltak
3.7 Tannhelsetjenesteloven
Fylkeskommunen har ansvar for Den offentlige tannhelsetjenesten. Fylkeskommunen skal sørge for at tannhelsetjenester, herunder spesialisttjenester, i rimelig grad er tilgjengelige for alle som bor eller midlertidig oppholder seg i fylket, jf. § 1-1.
Tannhelsetjenestens formål er beskrevet i § 1-2. Fylkeskommunen skal fremme tannhelsen i befolkningen og ved sin tannhelsetjeneste sørge for nødvendig forebyggelse og behandling. Den skal spre opplysning om og øke interessen for hva den enkelte selv og allmennheten kan gjøre for å fremme tannhelsen.
Av tannhelsetjenesteloven § 1-3 som regulerer omfanget av den offentlige tannhelsetjenesten følger at den offentlige tannhelsetjenesten skal organisere forebyggende tiltak for hele befolkningen. Den skal gi et regelmessig og oppsøkende tilbud til:
barn og ungdom fra fødsel til og med det året de fyller 18 år
psykisk utviklingshemmede i og utenfor institusjon
grupper av eldre, langtidssyke og uføre i institusjon og hjemmesykepleie
ungdom som fyller 19 eller 20 år i behandlingsåret
andre grupper som fylkeskommunen har vedtatt å prioritere
I tillegg til de prioriterte oppgavene kan den offentlige tannhelsetjenesten yte tjenester til voksne pasienter mot betaling etter fylkeskommunens bestemmelser. Departementet har i forskrift gitt bestemmelse om at fylkeskommunen skal sørge for å tilby slike tjenester i områder av fylket der det ikke foreligger annet tilstrekkelig tilbud, og om pliktens varighet og geografiske virkeområde, se forskrift om krav til føring av atskilte regnskaper mv.
Fylkeskommunen har ansvar for å planlegge, organisere og legge til rette for at fylkeskommunen, tannhelsetjenesten og helsepersonell kan oppfylle krav fastsatt i eller i medhold av lov eller forskrift, jf. § 1-3a.
3.8 Statistikkloven
Statistikkloven har som formål å fremme effektiv produksjon av tjenlig statistikk. Loven beskriver oppgaver og virksomhet for SSB. Offisiell statistikk er definert i loven som «statistikk som gjøres tilgjengelig for allmennheten av SSB eller annet statlig organ».
Gjennom statistikkloven har SSB myndighet til å pålegge innmelding av opplysninger for utarbeidelse av offisiell statistikk, så langt lovbestemt taushetsplikt ikke er til hinder for dette. Det er med hjemmel i denne innmeldingsplikten at SSB innhenter opplysninger fra administrative systemer i statsforvaltningen (skattemyndighetene, trygdeetaten, arbeidsmarkedsetaten, skoleverket, folkeregisteret mv.).
Det følger av statistikkloven § 2-5 at opplysninger hentet inn av SSB bare kan benyttes til utarbeidelse av offisiell statistikk, eller til annen bruk godkjent av Datatilsynet. Datatilsynets generelle konsesjon til SSB fra 2006 skiller mellom opplysninger som utleveres til forskningsformål og opplysninger som utleveres for offentlig planlegging.