3 Nye folkerettslige forpliktelser

Oppmykning av skillet mellom industriland og andre land

Avtalen skal gjennomføres slik at den reflekterer prinsippet om rettferdighet og prinsippet om felles, men differensiert ansvar og respektive muligheter, sett i lys av ulike nasjonale omstendigheter. Denne formuleringen stammer fra vedtaket fra partskonferansen i Lima i 2014 og åpner for en mer dynamisk forståelse av differensiering mellom industriland og andre parter enn det som følger av klimakonvensjonen. Den nye formuleringen tar blant annet hensyn til historiske, nåværende og fremtidige utslipp og andre nasjonale forhold. Parisavtalen benytter ikke vedlegg som skiller mellom industriland og andre parter slik Kyotoprotokollen gjør. Samtidig ligger Parisavtalen under klimakonvensjonen, og skillet mellom land som er definert i vedleggene til klimakonvensjonen, er ikke opphevet. For eksempel sier Parisavtalen at utviklingsland skal få støtte både til å gjennomføre sine utslippsreduksjons- og tilpasningsbidrag, og at støtte vil åpne for at de kan øke ambisjonsnivået ytterligere. Til tross for dette gir avtalen grunnlag for en betydelig oppmykning av skillet med hensyn til forpliktelsene ulike parter påtar seg.

Temperaturmålet

Det globale temperaturmålet i Parisavtalen er styrket i forhold til tidligere temperaturmål. Formuleringen i beslutningen fra partskonferansen i Cancún i 2010 anerkjente at det er viktig med raske tiltak for å redusere utslippene av klimagasser og holde temperaturøkningen under 2°C. Til sammenlikning er selve formålet med Parisavtalen at temperaturøkningen skal holdes godt under 2°C, og å tilstrebe å begrense temperaturøkningen til 1,5°C sammenliknet med førindustriell tid.

Cancún-beslutningene er heller ikke juridisk bindende, i motsetning til Parisavtalen. Temperaturmålet er et globalt, kollektivt formål med avtalen, og partene skal gjennomføre tiltak med sikte på å nå målene. Selv om denne typen kollektiv forpliktelse gir et stort tolkningsrom og handlingsrom for hvert enkelt partsland, vil et slikt mål gi føringer for alle enkeltland i arbeidet med å utforme nasjonalt fastsatte bidrag.

Nasjonalt fastsatte bidrag

Parisavtalen krever at alle parter skal utarbeide, melde inn og opprettholde nasjonalt fastsatte bidrag og melde inn disse hvert femte år fra 2020. Dette er et nytt element og vil gjelde for alle parter. Alle land ble oppfordret til å melde inn sine indikative nasjonale bidrag før partskonferansen i Paris. Norges bidrag er beskrevet i kapittel 4.

De nasjonalt fastsatte bidragene skal innmeldes innen 2020.

Rapporteringskrav

Alle parter skal i rapporteringen gi informasjon om utslipp og opptak av klimagasser (nasjonalt regnskap) om gjennomføring og oppnåelse av sine nasjonalt fastsatte bidrag til utslippsreduksjoner. Dette kravet gjelder alle land og er nytt sammenlignet med dagens krav som kun gjelder industriland. Formålet med rammeverket for rapportering er blant annet å gi økt åpenhet og klar forståelse av hvilke tiltak partene gjennomfører for å nå sine nasjonalt fastsatte bidrag.

Parisavtalens system for måling og rapportering av nasjonalt fastsatte bidrag vil bygge på og forsterke det eksisterende rapporteringsregimet under klimakonvensjonen. Sammenliknet med klimakonvensjonen og Kyotoprotokollen vil Parisavtalen legge til rette for større samordning av rapporteringskravene for alle parter. Samtidig er det lagt opp til vesentlig fleksibilitet for å ta hensyn til landenes forskjellige kapasitet. Omleggingen vil derfor være størst for de parter som ikke tidligere har hatt særskilte rapporteringskrav etter klimakonvensjonen. Ettersom det nye systemet skal bygge på dagens system, kan enkelte sider av dagens rapporteringssystem under klimakonvensjonen påregnes å bli videreført i det nye systemet. I Parisbeslutningen står det at rapporteringen ikke skal skje sjeldnere enn på toårig basis. Reglene og utformingen av regelverket for måling og rapportering vil bli klarlagt nærmere gjennom fellesreglene som det første partsmøtet til Parisavtalen skal vedta.

For industriland som tidligere har hatt særskilte krav til rapportering under klimakonvensjonen, vil Parisavtalen trolig ikke medføre vesentlige nye krav om hyppigere rapporter, men vil kunne innebære økt rapportering på enkelte elementer. For eksempel vil det særlig for tilpasning være større fokus på langsiktige effekter av tiltak. Det nye rapporteringssystemet skal erstatte rapporteringen under klimakonvensjonen.

Finansiering

Avtalen inneholder ikke nye finansieringsforpliktelser for industrilandene utover den generelle forpliktelsen som industriland allerede har under klimakonvensjonen til å gi støtte til utviklingslandene. Avtalen slår imidlertid fast at mobilisering bør utgjøre en «progresjon» utover tidligere innsats. Finansieringsforpliktelsene under klimakonvensjonen har til nå vært kollektive, ikke individuelle. Avtalen sier at industrilandene fortsatt bør ta ledelsen i å mobilisere klimafinansiering, men at dette skal være som ledd i en felles global innsats, samt at mobiliseringen kan komme fra ulike kilder, instrumenter og kanaler.

Avtalen gir nytt innhold til rapporteringsforpliktelsene. Industrilandene er forpliktet til å levere oppdaterte planer annethvert år med beskrivelser av innretningen på klimafinansieringen, inkludert anslag over forventede ressurser som vil bli levert til utviklingslandene. Andre parter oppfordres til å levere slike planer på frivillig basis. Industrilandene er også forpliktet til å rapportere annethvert år om hva de har gitt og mobilisert av klimafinansiering til utviklingsland. Andre parter oppfordres til å rapportere om dette på frivillig basis. Hva denne rapporteringen skal inneholde blir et sentralt forhandlingsspørsmål i årene fremover.

Tilpasning

Avtalen gir ingen nye juridisk bindende forpliktelser, men styrker det eksisterende rammeverket for tilpasning ved at den etablerer et globalt mål for å styrke tilpasningskapasitet og klimarobusthet og redusere sårbarhet. Videre innfører avtalen en individuell plikt for alle parter til å delta i planlegging og iverksettelse av tiltak for å tilpasse seg klimaendringene der det er hensiktsmessig. Dessuten styrkes Cancún-rammeverket for tilpasning ved at det henvises til det i en juridisk bindende avtale. Rapporteringsforpliktelsene er ikke ment å utvides, men rapportering om tilpasning vil i noe større grad enn tidligere være fremadskuende.

Tap og skade

Tap og skade er omtalt i en egen artikkel i avtalen, men denne medfører ingen nye juridisk bindende forpliktelser. Parisbeslutningen gir rom for at arbeidsprogrammene for tap og skade kan gis et utvidet mandat og ber om at Warszawamekanismen for tap og skade innhenter informasjon og legger til rette for samarbeid om å utvikle forslag til metoder for å unngå, minimere og håndtere forflytning relatert til klimaendringer. Det at tap og skade har en selvstendig artikkel og ikke er en del av tilpasningsartikkelen, kan føre til at temaet får økt oppmerksomhet.