9 Vurdering av hvorfor Norge anbefales å bli part til avtalen

Parisavtalen er et gjennombrudd for globalt klimasamarbeid. Avtalen er global og peker ut en ambisiøs og langsiktig retning for det globale klimasamarbeidet.

Klimaendringene er en global utfordring som krever internasjonalt samarbeid og Regjeringen mener Norge bør bidra i den globale innsatsen ved å bli part til avtalen. Avtalen er den første juridisk bindende klimaavtalen hvor alle parter skal ha nasjonalt fastsatte bidrag. Avtalens formål er ambisiøst og kan bare oppnås dersom alle store utslippsland blir part til avtalen og leverer og følger opp sine bidrag. Oppslutningen under vedtaket av avtalen under FNs klimakonferanse i Paris gir grunn til å tro at mange land vil signere og ratifisere avtalen. Selv om avtalen er en folkerettslig avtale og således juridisk bindende for landene, er de individuelle forpliktelsene begrenset. Det enkelte lands bidrag skal fastsettes nasjonalt, og partene skal gjennomføre nasjonale tiltak for å redusere klimagassutslipp med sikte på å nå målene i sine bidrag. Avtalen legger til rette for samarbeid mellom land om gjennomføring av de nasjonalt fastsatte bidrag, herunder utslippsreduksjoner.

Selv om bidragene settes nasjonalt, er etableringen av et rapporteringssystem, de globale gjennomgangene og innmeldingen av ambisjoner i tråd med prinsippene om at suksessive bidrag vil utgjøre progresjon og høyest mulige ambisjon, ment å heve hver enkelt parts ambisjonsnivå over tid slik at avtalens formål kan overholdes. Skillet som finnes i konvensjonen mellom industriland og andre land, er betydelig oppmyket, og avtalen har heller ikke vedlegg med en slik inndeling av land. Dette er et viktig element i arbeidet for å redusere utslipp også i fremvoksende økonomier og et viktig argument for regjeringens vurdering av Parisavtalen som et gjennombrudd for globalt klimasamarbeid.

Det faktum at Parisavtalen fastslår at alle parter skal fastsette nasjonale bidrag med tiltak, mål og planer for å redusere klimagassutslippene gjør avtalen til et sterkere instrument enn Kyotoprotokollen som til sammenlikning omfatter land som står for 10 – 13 prosent av verdens samlede globale klimagassutslipp.

Avtalen legger opp til et system hvor alle parter hvert femte år skal melde inn sine nasjonalt fastsatte bidrag og se hen til resultatene fra den globale gjennomgangen, og at suksessive bidrag vil utgjøre progresjon og høyest mulige ambisjon. I tillegg vil avtalens langsiktige temperaturmål og klimanøytralitetsmål legge føringer på det globale samarbeidet på klimaområdet. Dette kan fremme en kontinuerlig og dynamisk prosess hvor ambisjonsnivået heves både i det nasjonale klimaarbeidet og det internasjonale klimasamarbeidet.

Avtalens system for suksessive nasjonale bidrag, i tråd med prinsippene om en progresjon og høyest mulig ambisjon, vil, i den grad landende følger opp og faktisk innfører målrettede virkemidler, bidra til å gi forutsigbarhet til næringslivet og insentiver til både å utvikle og ta i bruk klimavennlig teknologi. Dette kan redusere risikoen for karbonlekkasje og risikoen forbundet med langsiktige investeringer, legge grunnlaget for raskere teknologiutvikling og redusere kostnadene ved omstilling til en verden med lave klimagassutslipp i tråd med avtalens formål. Dette kan også skape nye næringsmuligheter for norsk næringsliv.