7 Vurdering av avtalen for Norge

Avtalen er i tråd med norsk politikk og med forhandlingsmandatet som ble fastsatt i forkant av partskonferansen.

Nasjonalt fastsatte bidrag

Den nye klimaavtalen innebærer økte krav over tid også for Norge. Forutsatt Stortingets samtykke til ratifikasjon vil Norge, sammen med andre parter til avtalen, måtte bidra til å begrense den globale oppvarmingen i tråd med avtalens formål. Det kollektive overordnede temperaturmålet er skjerpet sammenlignet med beslutningen fra partskonferansen for klimakonvensjonen i Cancún i 2010, der det ble vedtatt et mål om å holde temperaturøkningen under 2°C.

Parisavtalen fremmer en prosess hvor partene vil føre en gradvis mer ambisiøs klimapolitikk. Norge vil være forpliktet til å melde inn nasjonalt fastsatte bidrag, som inkluderer utslippsmål, innen 2020, og deretter hvert femte år. Hvert suksessive bidrag vil utgjøre en progresjon i forhold til gjeldende bidrag og høyest mulige ambisjon. Det spesifiseres ikke hva som menes med mer ambisiøst, men av dette følger at det er nødvendig at innsatsen øker over tid ut over det som gjøres i dag.

Alle parter oppfordres til å formulere og melde inn langsiktige lavutslippsstrategier. I beslutningene fra partskonferansen inviteres parter til å melde inn slike strategier innen 2020.

Norge skal også rapportere til klimakonvensjonen hvordan de nasjonalt fastsatte bidragene følges opp. På dette og mange andre punkter står Norge godt rustet til å oppfylle forpliktelser gjennom eksisterende forpliktelser under klimakonvensjonen og Kyotoprotokollen.

Norge sendte inn informasjon om vårt indikative nasjonalt fastsatte utslippsbidrag for perioden frem til 2030 i mars 2015, der målet oppgis å være å redusere utslippene med minst 40 prosent i 2030 sammenlignet med 1990, og at dette skal gjennomføres sammen med EU.

Nivået og innretningen på norsk klimafinansiering

Parisbeslutningen slår fast at industrilandene samlet tar sikte på at mobilisering av USD 100 milliarder årlig fra 2020 skal fortsette til 2025, og at partsmøtet for avtalen før den tid skal vedta et nytt tallfestet mål.

Det vil være viktig å avklare nærmere hvordan enkeltland, herunder Norge, skal bidra i den felles globale innsatsen som innebærer at mobilisering av klimafinansiering bør innebære en progresjon slik avtalen oppfordrer til. Uansett vil mobilisert klimafinansiering omfatte mer enn offentlige overføringer. Begrepet omfatter også innovativ finansiering og mobilisering av klimafinansiering til utviklingsland fra private kilder.

Avtalens bestemmelser om finansiering legger for øvrig særskilt vekt på rapportering og på å gi informasjon om den fremtidige innretning og nivået på klimafinansieringen. Det vil bli utfordrende for Norge, som for mange andre land, å gi slik informasjon. Hva slik rapportering skal inneholde, og hvilken form rapporteringen skal ha, vil bli et forhandlingstema i tiden frem mot ikrafttredelsen av avtalen. En særlig utfordring vil være en mer detaljert kartlegging av hvor mye privat klimafinansiering som mobiliseres av norske offentlige midler og virkemidler.