6 Fremtidige mandater og arbeidsprosesser

Mandater

Avtalen fastsetter de overordnede rammene for det internasjonale samarbeidet på klimaområdet. Det er imidlertid et behov for å konkretisere det nærmere innholdet i mange av bestemmelsene. Avtalen og beslutningene nedfeller derfor en rekke mandater til arbeidsprogrammer som vil bli nærmere bestemt på fremtidige partskonferanser, herunder

• retningslinjer for hvilke spesifikasjoner og innhold de nasjonalt fastsatte bidragene skal ha;

• retningslinjer for bokføring av de nasjonalt fastsatte bidragene;

• anbefalinger for felles retningslinjer og prosedyrer for målings- og rapporteringssystemet;

• modaliteter for den nye markedsbaserte mekanismen;

• modaliteter for rapportering av levert og mobilisert klimafinansiering;

• modaliteter for den globale gjennomgangen;

• modaliteter for etterlevelseskomiteen.

I tillegg har tilpasningskomiteen og ekspertgruppen for de minst utviklede landene (LEG) fått mandat til å gjennomgå eksisterende institusjoner på tilpasningsområdet, samt utarbeide metoder for å evaluere tilpasningsbehov og for å anerkjenne utviklingslands tilpasningsarbeid. I samarbeid med den faste finansieringskomiteen under konvensjonen skal de ovennevnte gruppene også utarbeide metodikk og anbefalinger om støtte til tilpasning for utviklingsland, samt ha en gjennomgang av om støtten er tilstrekkelig og benyttet effektivt.

Ved beslutningene er det også opprettet to arbeidsprosesser for temaet tap og skade. Den allerede eksisterende mekanismen for tap og skade, Warszawamekanismen, skal etablere et arkiv for informasjon om forsikringsordninger og risikostrategier. Den skal i tillegg etablere en arbeidsgruppe som skal samarbeide med andre institusjoner for å utvikle forslag til metoder for å unngå, minimere og håndtere klimafordrevne.

Arbeidsprosesser og usikkerheter

Det er generelt knyttet usikkerhet til hva som vil bli resultatene av arbeidsprosessene som er nevnt ovenfor. Norge kommer til å delta i forhandlingsprosessene og i utformingen av retningslinjer og beslutninger på vanlig måte.

Det er forventet at en rekke land vil ønske å ratifisere avtalen tidlig, men det er uvisst når kriteriene for ikrafttredelse vil være oppfylt. Parisavtalen trer i kraft når 55 parter som står for 55 prosent av verdens globale klimagassutslipp, har ratifisert, akkreditert eller på annen måte akseptert avtalen. Regjeringen tilrår at Norge skal være raskt ute med å ratifisere avtalen. EU er forventet å bruke noe tid på å ratifisere avtalen, men det er forventet at EU ratifiserer avtalen før de nasjonalt fastsatte bidragene skal innmeldes i 2020.

Det er knyttet betydelig usikkerhet til om de nasjonalt fastsatte bidragene over tid kan bli ambisiøse nok til å holde den globale temperaturøkningen godt under 2°C og tilstrebe å begrense oppvarmingen til 1,5°C. Alle parter bestemmer sine egne nasjonale bidrag og er ikke juridisk forpliktet til å gjennomføre de nasjonalt fastsatte bidragene. Videre er det ikke fastsatt tallfestede og juridisk bindende utslippsforpliktelser slik det for eksempel er i Kyotoprotokollen. Beregninger viser at utslippsreduksjonene i de indikative bidragene som er meldt inn langt fra er tilstrekkelige til å holde temperaturøkningen under 2°C.

Det er uvisst i hvor stor grad avtalen vil gjøre klimakonvensjonens skille mellom industriland og andre land mer dynamisk. For eksempel skal det nye systemet for måling og rapportering av nasjonalt fastsatte bidrag bygge på eksisterende system under klimakonvensjonen, og det kan ikke utelukkes at noen elementer i de nye fellesreglene som skal utvikles vil innebære et skille mellom industriland og utviklingsland.

Markedsbasert samarbeid kan fortsette under avtalen uavhengig av om det utvikles prosedyrer og regelverk under arbeidsprogrammet. Det vil derfor ikke være nødvendig å avvente utarbeidelsen av et regelverk slik man måtte gjøre i etterkant av forhandlingene om Kyotoprotokollen. Det er uvisst hvor lang tid arbeidet med å etablere og operasjonalisere markedsmekanismen vil ta.

Tap og skade er omtalt i en egen artikkel i avtalen og er ikke en del av tilpasningsartikkelen. Utfordringen med den nye artikkelen om tap og skade er at det vil kunne medføre vanskeligheter å begrense omfanget til å kun dreie seg om klimarelatert tap og skade. Videre vil det være problematisk dersom det nasjonale ansvaret svekkes og land som utsetter tilpasningsarbeidet, blir premiert i form av støtte til tap og skade.