5 Nærmere om de enkelte bestemmelser i avtalen

Fortalen omtaler blant annet koblingen til FNs klimakonvensjons formålsbestemmelse og prinsipper, herunder rettferdighetsprinsippet og prinsippet om felles, men differensiert ansvar og respektive muligheter, sett i lys av ulike nasjonale omstendigheter. Den anerkjenner behovet for en effektiv respons på klimaendringene basert på det beste tilgjengelige vitenskapelige grunnlag.

Fortalen anerkjenner de særskilte behovene og spesielle omstendighetene i utviklingslandene, særlig i de landene som er mest sårbare overfor effektene av klimaendringer.

Den trekker frem andre sentrale forpliktelser som må ivaretas, blant annet rettferdig omstilling av arbeidsstyrken og anstendig arbeid, menneskerettigheter, retten til helse, rett til utvikling, rettigheter for urfolk, lokalsamfunn, migranter og barn, likestilling og styrking av kvinners stilling samt rettferdighet mellom generasjoner.

Fortalen anerkjenner også betydningen av å bevare lagrene av klimagasser og der det er hensiktsmessig å styrke disse, og at det er viktig å sikre økosystemers integritet og bevaring av biologisk mangfold når det iverksettes tiltak for å motvirke klimaendring.

Betydningen av samarbeid og sivilsamfunnets deltakelse i beslutningsprosesser, samt tilgang til informasjon, understrekes også.

Artikkel 1 inneholder definisjoner av enkelte begreper som benyttes i avtalen.

Artikkel 2 nr. 1 inneholder avtalens formål og fastslår at avtalen, for å bedre gjennomføringen av klimakonvensjonen og dens målsetting, tar sikte på å styrke den globale responsen på trusselen som klimaendringene utgjør, innenfor rammen av bærekraftig utvikling og innsats for å utrydde fattigdom, blant annet ved å:

1. holde økningen i den globale gjennomsnittstemperaturen godt under 2 °C over førindustrielt nivå, og tilstrebe å begrense temperaturøkningen til 1,5 °C over førindustrielt nivå, i anerkjennelsen av at dette vil redusere risikoene og effektene forbundet med klimaendringer betydelig

2. øke evnen til å tilpasse seg skadevirkningene av klimaendringene og fremme klimarobusthet og en lavutslippsutvikling av klimagasser, på en måte som ikke setter matproduksjonen i fare

3. gjøre finansstrømmene forenlige med en bane mot lavutslipp av klimagasser og klimarobust utvikling

Artikkel 2 nr. 2 stadfester at iverksettelsen av avtalen skal gjenspeile rettferdighet og prinsippet om felles, men differensiert ansvar og respektive muligheter, sett i lys av ulike nasjonale omstendigheter.

Artikkel 3 forplikter alle parter til å påta seg og melde inn ambisiøse innsatser som nærmere definert i artikkel 4 (utslippsreduksjoner), 7 (tilpasning til klimaendring), 9 (finansiering), 10 (teknologioverføring), 11 (kapasitetsbygging) og 13 (rapportering og verifisering) med sikte på å nå avtalens målsetning. Alle partenes innsats vil utgjøre en progresjon over tid, samtidig som det erkjennes at utviklingslandene trenger støtte for å kunne gjennomføre avtalen effektivt.

Artikkel 4 inneholder 19 underartikler, herunder hovedbestemmelsen om utslippsbidrag. I artikkel 4 nr. 1 defineres et kollektivt utslippsmål for å kunne nå temperaturmålet i artikkel 2. Det kollektive utslippsmålet er at partene tar sikte på at de globale klimagassutslippene skal nå toppunktet snarest mulig, med en erkjennelse av at utviklingsland vil bruke lengre tid på å nå toppunktet. Partene tar deretter sikte på å foreta raske utslippsreduksjoner i samsvar med beste tilgjengelige vitenskapelige kunnskap, for å oppnå en balanse mellom menneskeskapte utslipp fra kilder og opptak av klimagasser i andre halvpart av vårt århundre.

Videre skal alle parter ifølge artikkel 4 nr. 2 utarbeide, melde inn og opprettholde suksessive nasjonalt fastsatte bidrag som de akter å realisere. Partene er også forpliktet til å gjennomføre nasjonale tiltak for å redusere klimagassutslipp med sikte på å nå målene med sine nasjonalt fastsatte bidrag.

I henhold til artikkel 4 nr. 3 vil hver parts suksessive nasjonalt fastsatte bidrag utgjøre en progresjon ut over gjeldende nasjonale bidrag og være uttrykk for landenes høyest mulige ambisjon. Bidragene skal ta hensyn til landenes felles, men differensierte ansvar og respektive muligheter, sett i lys av ulike nasjonale omstendigheter.

Det heter i artikkel 4 nr. 4 at industrilandene bør fortsette å gå foran ved å sette seg absolutte mål for utslippsreduksjoner som dekker hele økonomien. Parter som er utviklingsland bør fortsette å øke sin innsats for reduserte klimagassutslipp, og de oppmuntres til over tid å gå i retning av utslippsreduksjons- eller begrensningsmål som dekker hele økonomien, sett i lys av ulike nasjonale omstendigheter.

Det framgår av artikkel 4 nr. 5 at utviklingsland skal gis støtte til gjennomføring av artikkel 4 i overenstemmelse med artikkel 9, 10 og 11 i avtalen.

Artikkel 4 nr. 9 fastsetter at alle parter skal melde inn sine nasjonalt fastsatte bidrag hvert femte år, og at de da skal se hen til resultatene fra de globale gjennomgangene, jf. artikkel 14. Artikkel 4 nr. 9 refererer også direkte til Parisbeslutningen. I beslutningen oppfordres parter som har meddelt et foreløpig bidrag fram mot 2025, å melde inn et nytt bidrag innen 2020 og gjøre tilsvarende hvert femte år deretter. Parter med et foreløpig bidrag fram mot 2030 bes om å melde inn eller oppdatere bidraget innen 2020 og gjøre tilsvarende hvert femte år deretter.

Gjennom henvisningen til Parisbeslutningen fremgår det at kravene til informasjon som skal følge de nasjonale målene, er de samme som ble vedtatt på partskonferansen i Lima i 2014 for de indikative nasjonale bidragene, men disse kravene kan revideres av partsmøtene til Parisavtalen.

I henhold til artikkel 4 nr. 11 kan en part når som helst justere sitt eksisterende nasjonalt fastsatte bidrag med sikte på å øke sitt ambisjonsnivå i samsvar med veiledning vedtatt av partsmøtet for Parisavtalen.

Artikkel 4 nr. 13 har bestemmelser om bokføring. Det er krav om at partene redegjør for utslipp og opptak sett i forhold til sine nasjonalt fastsatte bidrag.

Artikkel 4 nr. 16–18 har bestemmelser om felles oppfyllelse av nasjonalt fastsatte bidrag. Disse bestemmelsene baserer seg i stor grad på tilsvarende bestemmelser i Kyotoprotokollen, som har blitt brukt både av EU og av EU/Island sammen.

I artikkel 4 nr. 19 oppfordres alle parter til å formulere og melde inn langsiktige lavutslippsstrategier.

Artikkel 5 nr. 1 sier at partene bør iverksette tiltak for å bevare og, der det er hensiktsmessig, styrke reservoarer og opptak av klimagasser. Dette inkluderer lagre i skog. Artikkel 5 nr. 2 oppfordrer partene til å gjennomføre og støtte det eksisterende rammeverket av beslutninger vedtatt under konvensjonen for å redusere utslipp fra avskoging og skogforringelse i utviklingsland, inkludert gjennom resultatbasert finansiering. Dette omfatter også bevaring, bærekraftig skogforvaltning, styrking av karbonlagrene i skog samt andre politikktilnærminger som integrerer utslippsreduksjoner og klimatilpasning. Samtidig bekreftes betydningen av å anvende positive virkemidler, der det er hensiktsmessig, for å oppnå andre miljø- og utviklingsgevinster.

Artikkel 6 har tre ulike elementer som omhandler samarbeid mellom parter om gjennomføringen av nasjonalt fastsatte bidrag. Teksten er utformet slik at den skal kunne romme både prosjekt-, program- og eventuelt sektorbasert samarbeid. Artikkel 6 nr. 1 og nr. 2 anerkjenner at parter frivillig samarbeider for å gjøre det mulig å ha høyere ambisjoner. Når samarbeidet involverer bruk av «internasjonalt overførte resultater fra reduserte utslipp» for å oppnå nasjonalt fastsatte bidrag, skal partene fremme bærekraftig utvikling og miljømessig integritet samt unngå dobbelttelling. Artikkel 6 nr. 4 etablerer en ny markedsmekanisme for å bidra til utslippsreduksjoner og støtte bærekraftig utvikling. Denne underlegges myndigheten til og veiledning av partsmøtet for avtalen. I artikkel 6 nr. 8 anerkjennes betydningen av at «integrerte, helhetlige og balanserte» ikke-markedsbaserte tilnærminger som medvirker til å gjennomføre partenes bidrag er tilgjengelig for partsstatene. Disse kan inkludere utslippsreduksjoner, tilpasning, finansiering og teknologioverføring. Artikkel 6 nr. 9 definerer et rammeverk for å fremme slike tilnærminger.

Artikkel 7 omhandler tilpasning til klimaendringene og inneholder en rekke elementer som gir grunnlag for å styrke det globale tilpasningsarbeidet. Avtalen anerkjenner tilpasning som en utfordring alle land står overfor, og etablerer som et kollektivt mål å styrke tilpasningskapasiteten og klimarobustheten, samt å redusere sårbarheten overfor klimaendringer, sett i sammenheng med temperaturmålet i formålsparagrafen. Avtalen setter også et individuelt krav om at alle parter, der det er hensiktsmessig, skal ha planleggingsprosesser for å tilpasse seg klimaendringene og rapportere periodisk om tilpasningsarbeidet. Tilpasning skal også inngå i den globale gjennomgangen hvert femte år. Hensikten med en slik gjennomgang er at nasjonalt tilpasningsarbeid skal bli anerkjent, gi grunnlag for kompetansespredning mellom partene og styrke gjennomføringen av tilpasningstiltak. Avtalen legger til rette for at utviklingsland skal få støtte til gjennomføringen av sitt tilpasningsarbeid.

Artikkel 8 anerkjenner at det er viktig å unngå, minimalisere og håndtere tap og skade som følge av klimaendringer. Artikkelen sier videre at den internasjonale mekanismen for tap og skade, som ble opprettet i 2013, skal være den fungerende mekanismen for tap og skade også under avtalen. Bestemmelsen etablerer ikke erstatningsgrunnlag.

Artikkel 9 omhandler finansiering, og fastslår at industriland skal bistå utviklingsland med finansiering både for å redusere utslipp og for å gjennomføre klimatilpasning i tråd med eksisterende forpliktelser under konvensjonen. Videre sier avtalen at industrilandene bør fortsette å lede an i å mobilisere klimafinansiering fra flere kilder, instrumenter og kanaler som en del av en felles global innsats. Implisitt betyr dette at mobilisering av klimafinansiering er et delt, globalt ansvar der industrilandene har et ansvar for å gå foran. Slik mobilisering av klimafinansiering bør representere progresjon utover tidligere innsats. Artikkel 9 nr. 4 fastslår at opptrappingen av bidragene av de finansielle ressursene skal sikte mot en balanse mellom klimatilpasning og utslippsreduksjoner i tråd med utviklingslandenes nasjonale prioriteringer, og at spesielle hensyn skal tas til de landene som er mest sårbare og har minst kapasitet. Artikkel 9 nr. 5 pålegger industrilandene til å levere oppdatert informasjon annethvert år for klimafinansiering. Andre parter som bidrar med ressurser, oppfordres til å melde inn slik informasjon på frivillig basis. Artikkel 9 nr. 7 omhandler rapporteringsforpliktelser og slår fast at industriland skal rapportere om hva de har gitt og mobilisert av klimafinansiering. Andre parter oppfordres til å rapportere på frivillig basis.

Artikkel 10 legger frem en langsiktig visjon om fullt ut å realisere utvikling og overføring av teknologi for å forbedre robustheten mot klimaendringer og redusere utslippene av klimagasser. Konvensjonens teknologimekanisme skal betjene avtalen. Artikkelen etablerer også et nytt teknologirammeverk, og understreker betydningen av støtte til de ulike stadiene i teknologiutvikling og teknologioverføring, spesielt støtte til innovasjon.

Artikkel 11 slår fast at kapasitetsbyggende aktiviteter under avtalen bør bidra til å styrke kapasiteten til utviklingslandene, særlig de mest sårbare, slik at de kan gjennomføre tiltak som bidrar til blant annet klimatilpasning og reduserte utslipp av klimagasser. Artikkelen pålegger partene som bidrar til kapasitetsbyggingsaktiviteter å rapportere jevnlig om disse aktivitetene. Avtalen fastslår at det skal etableres nye institusjoner for å styrke det internasjonale samarbeidet og støtten til kapasitetsbygging som gis til utviklingsland.

Artikkel 12 slår fast at partene, der det er hensiktsmessig, skal samarbeide om å styrke utdanning, opplæring og allmenn kunnskap om klimaendringer, samt øke allmennhetens tilgang til klimainformasjon og tilrettelegge for sivilsamfunnets deltakelse.

Artikkel 13 etablerer et styrket måle- og rapporteringssystem for tiltak og støtte. Systemet omfatter alle parter, men skal ha innebygget fleksibilitet som tar hensyn til forskjeller i utviklingslandenes kapasitet. Det nye systemet skal bygge på og styrke det nåværende rapporteringssystemet. Alle parters rapporter skal inneholde utslippsregnskap og informasjon om gjennomføring og oppnåelse av bidrag, og rapportene skal underkastes en teknisk revisjon. I hvor stor grad det nye systemet vil bygge på dagens system, vil bli bedre klarlagt gjennom de nærmere fellesreglene som det første partsmøtet til Parisavtalen skal vedta.

Artikkel 14 fastslår at partsmøtet til Parisavtalen periodisk skal vurdere gjennomføringen av avtalen og kollektiv fremgang mot de langsiktige målene i avtalen. Vurderingen skal dekke både utslippsreduksjoner, klimatilpasning og støtte (klimafinansiering, kapasitetsbygging, teknologiutvikling og teknologioverføring) på et rettferdig og vitenskapelig grunnlag. Gjennomgangen skal kartlegge utviklingen av tiltak og støtte under avtalen, samt internasjonalt samarbeid, og derigjennom bidra med kunnskapsgrunnlag for partenes utvikling av nye nasjonale bidrag. Slike gjennomganger skal gjennomføres hvert femte år, den første i 2023. Ifølge Parisbeslutningen skal det i 2018 gjennomføres en dialog med en gjennomgang av partenes felles innsats for det kollektive utslippsmålet i avtalens artikkel 4 nr. 1. Partene skal se hen til resultatet av den globale gjennomgangen når de skal oppdatere og forbedre sine tiltak og sin støtte, og når de skal styrke det internasjonale samarbeidet for klimatiltak.

Artikkel 15 etablerer en mekanisme som skal tilrettelegge for gjennomføring og etterlevelse av avtalen. Mekanismen skal bestå av en ekspertbasert komité. Ifølge paragraf 103 i Parisbeslutningen skal komiteen ha tolv medlemmer med relevant kompetanse. Komiteen skal settes sammen på grunnlag av rettferdig global representasjon, med to medlemmer fra hver av de fem regionale gruppene i FN-systemet, ett medlem fra de små øystatene og ett medlem fra de minst utviklede landene. Samtidig skal det ved sammensetning av komiteen tas hensyn til likestilling. Videre detaljer for komiteens arbeid må fastsettes i etterfølgende beslutninger.

Artiklene 16–29 utgjør avtalens sluttbestemmelser, og setter organisatoriske og juridiske rammer for avtalen. Artikkel 16–18 bestemmer at klimakonvensjonens øverste organer også skal fungere som avtalens øverste organer. Artikkel 19 sier at øvrige institusjonelle enheter etablert av eller under Klimakonvensjonen kun skal betjene den nye avtalen dersom dette besluttes av partsmøtet for Parisavtalen.

Artikkel 20 bestemmer at avtalen skal være åpen for undertegning i perioden 22. april 2016 til 21. april 2017, med mulighet for etterfølgende tiltredelse. Avtalen er gjenstand for etterfølgende ratifikasjon, godtakelse eller godkjenning. Avtalen er åpen for tiltredelse fra dagen etter siste dato for undertegning. Det følger av artikkel 20 at dersom en regional organisasjon for økonomisk integrasjon blir part til avtalen, vil organisasjonen være bundet av alle forpliktelser etter protokollen, selv om en eller flere av organisasjonens medlemsstater ikke er part. Hvis medlemsstater til organisasjonen også er part i avtalen skal organisasjonen og dens medlemsstater avgjøre deres respektive ansvar for oppfyllelse av deres forpliktelser i henhold til avtalen. Det europeiske fellesskap har gitt tydelige signaler om sin intensjon om å være part i avtalen i likhet med dens medlemsstater. Slike organisasjoner skal tilkjennegi rekkevidden av sin kompetanse i anliggender som styres av avtalen i sine ratifikasjons-, godtakelses-, godkjennings- eller tiltredelsesdokumenter.

Artikkel 21 fastslår at avtalen skal tre i kraft på den trettiende dagen etter at minst 55 parter til konvensjonen, som til sammen står for minst 55 prosent av de estimerte globale klimagassutslippene, har deponert sine ratifikasjons-, godtakelses-, godkjennings- eller tiltredelsesdokumenter. Den globale utslippsmengden for dette formålet blir kalkulert på grunnlag av partenes siste egenrapportering før eller på dagen da avtalen ble vedtatt (12. desember 2015). Dokument som deponeres av en regional organisasjon for økonomisk integrasjon skal i denne forbindelse ikke regnes i tillegg til dem som er deponert av medlemsstatene i denne organisasjonen.

Artikkel 22–24 fastslår at avtalens bestemmelser om endringer av avtalen, vedlegg og tvisteløsning gjelder tilsvarende med nødvendige tilpasninger for avtalen. Artikkel 25 bestemmer at hver part har én stemme. Artikkel 26 fastslår at FNs generalsekretær er depositar for avtalen, og artikkel 27 forbyr reservasjoner. Artikkel 28 fastslår at en part kan tre ut av avtalen tidligst tre år etter at avtalen har trådt i kraft for vedkommende part. Enhver uttreden skal tre i kraft ett år etter den dato meddelelsen om uttreden ble mottatt av depositaren, eller på den etterfølgende dato som er fastsatt i meddelelsen om uttreden. Artikkel 29 fastslår at avtalens versjoner på arabisk, kinesisk, engelsk, fransk, russisk og spansk alle har samme gyldighet.