7 Utvidet adgang til tilståelsespådømmelse

7.1 Gjeldende rett

Straffeprosessloven § 248 gir adgang til forenklet behandling av en straffesak når siktede tilstår det straffbare forholdet (tilståelsesdom). Dette innebærer at tingretten pådømmer saken uten tiltalebeslutning og hovedforhandling, og at det ikke deltar lekdommere. Det er ikke adgang til å avsi tilståelsesdom i saker med høyere strafferamme enn 10 år.

Reglene om tilståelsesdom er primært begrunnet med prosessøkonomiske hensyn. For både siktede og fornærmede vil det dessuten ofte oppleves som et gode at saken får en rask avslutning. I tillegg vil siktede normalt kunne påregne en viss strafferabatt, jf. straffeloven § 78 bokstav f første alternativ.

For at tingretten skal kunne pådømme en sak som tilståelsesdom, må påtalemyndigheten ha begjært det. I praksis skjer dette ved at påtalemyndigheten sender tingretten en anmodning om rettslig avhør og mulig tilståelsesdom, med angivelse av hva som vil utgjøre en passende straff.

Et grunnleggende vilkår for tilståelsespådømmelse er at siktede innen retten har avgitt en «uforbeholden tilståelse som styrkes av de øvrige opplysninger», se § 248 første ledd bokstav a. Dette krever at siktedes rettslige forklaring fullt ut dekker subjektive og objektive vilkår for straff i det aktuelle straffebudet, jf. Rt. 2007 side 1040 avsnitt 16. Det er også et krav at siktede uttrykkelig samtykker til en slik behandlingsmåte. Siktedes samtykke må gis i retten, se Rt. 1999 side 243.

Videre er det et vilkår at tingretten ikke finner pådømmelse «betenkelig». At summarisk behandling er betenkelig, kan skyldes sakens art eller andre særlige omstendigheter. I praksis blir eksempelvis alvorlige voldssaker og ranssaker sjelden behandlet ved tilståelsesdom. Bakgrunnen er at det som regel vil måtte skje bevisføring om spørsmål av betydning for straffutmålingen, for eksempel ved forklaring fra fornærmede, jf. Bjerke, Keiserud og Sæther, Straffeprosessloven kommentarutgave bind II (4. utgave, Oslo 2011) side 928.

Som regel møter ikke aktor i et rettsmøte som blir holdt med sikte på tilståelsesdom, jf. påtaleinstruksen § 15-4 annet ledd, som fastsetter at påtalemyndigheten bare bør møte «når det foreligger særlig grunn». Siktede har normalt heller ikke krav på å få oppnevnt forsvarer når en sak er sendt retten til pådømmelse som tilståelsessak, jf. straffeprosessloven § 99, jf. § 100 annet ledd. Siktede skal likevel – med enkelte unntak – ha forsvarer når det er spørsmål om å idømme ubetinget fengselsstraff i mer enn 6 måneder.

7.2 Forslaget i Domstoladministrasjonens høringsnotat

Domstoladministrasjonen foreslår en midlertidig bestemmelse som innebærer at straffbare handlinger kan pådømmes ved tilståelsesdom uavhengig av lovbruddets øvre strafferamme, forutsatt at øvrige vilkår for tilståelsespådømmelse er oppfylt.

Domstoladministrasjonens utkast til midlertidig lovbestemmelse lyder:

«§ 4 Utvidet adgang til tilståelsespådømmelse i tingrett

Etter begjæring fra påtalemyndigheten og med siktedes samtykke kan tingretten pådømme en sak uten tiltalebeslutning og hovedforhandling (tilståelsesdom) etter straffeprosessloven § 248 første ledd bokstav a uavhengig av den øvre strafferammen for den straffbare handlingen som saken gjelder, når retten ikke finner det betenkelig og siktede innen retten har gitt en uforbeholden tilståelse som styrkes av de øvrige opplysninger.»

I høringsnotatet punkt 5.2 og 5.3 er forslaget begrunnet slik:

«Ved tilståelsespådømmelse er det normalt kun dommeren, siktede og et rettsvitne, eventuelt forsvarer til stede. I enkelte saker møter også påtalemyndigheten. Det er færre personer som møtes fysisk i rettssalen enn under hovedforhandling, og rettsmøtene varer også normalt kortere enn hovedforhandlinger. I et smittevernperspektiv er det derfor ønskelig med økt bruk av tilståelsespådømmelse der det er mulig. Det kunne derfor i visse tilfeller være ønskelig med bruk av tilståelsespådømmelse også for straffbare forhold med en øvre strafferamme på mer enn fengsel i 10 år. Dette vil særlig kunne være aktuelt for grove narkotikaovertredelser som omfatter en meget betydelig mengde, jf. straffeloven § 232 annet ledd, der den øvre strafferammen er fengsel inntil 21 år. […]

Domstoladministrasjonen mener det er behov for tiltak som kan bidra til å få gjennomført flere straffesaker samtidig som smitteverntiltak overholdes og smitterisiko reduseres. Økt bruk av tilståelsessaker kan være et slikt tiltak. På bakgrunn av at det er et ufravikelig krav at siktede må samtykke til tilståelsespådømmelse og at dommeren ikke finner slik pådømmelse betenkelig, mener Domstoladministrasjonen at det er forsvarlig å gjøre unntak fra strafferammebegrensningen på fengsel inntil 10 år.»

I spesialmerknadene til lovforslaget bemerker Domstoladministrasjonen at utvidelsen antakelig «først og fremst vil være aktuell for pådømmelse av grove narkotikaforbrytelser som omfatter en meget betydelig mengde etter straffeloven § 232 annet ledd», se høringsnotatet punkt 11.

7.3 Høringsinstansenes syn

Følgende høringsinstanser støtter i det vesentlige Domstoladministrasjonens forslag om å utvide adgangen til tilståelsespådømmelse midlertidig: Advokatforeningen, Den norske Dommerforening, Det nasjonale statsadvokatembetet, Drammen tingrett, Fredrikstad tingrett og Halden tingrett, Hedmark og Oppland statsadvokatembeter, Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter, Innlandet politidistrikt, Juridisk rådgivning for kvinner (JURK), Kristiansand tingrett, Nord-Troms tingrett, Oslo politidistrikt, Oslo tingrett, Politidirektoratet, Riksadvokaten, Rogaland statsadvokatembeter, Sogn og Fjordane tingrett, Stavanger tingrett, Sør-Trøndelag tingrett og Fosen tingrett, Sør-Gudbrandsdal tingrett og Nord-Gudbrandsdal tingrett, Troms og Finnmark statsadvokatembeter, Vestfold, Telemark og Buskerud statsadvokatembeter og Vestfold tingrett.

Flere av høringsinstansene som støtter forslaget, uttaler at en midlertidig utvidelse av adgangen til tilståelsespådømmelse etter forholdene er forsvarlig. For eksempel uttaler Sør-Trøndelag tingrett og Fosen tingrett:

«Strafferammen som sådan gir i begrenset grad føringer på betenkeligheten og bevisbildet kan også i disse sakene være så entydig at hensynet til tiltalte og evt. aktuelle fornærmede gir grunn til at saken bør kunne avgjøres på en forenklet måte. På samme måte som forslaget om å gjennomføre straffesak uten meddommere krever også dette forslaget siktedes eget samtykke til slik gjennomføring i tillegg til at retten ikke finner slik pådømmelse betenkelig.»

Forslaget støttes også av Advokatforeningen:

«Advokatforeningen er i utgangspunktet positiv til at straffbare handlinger kan pådømmes ved tilståelsesdom uavhengig av øvre strafferamme. Advokatforeningen anser det langt mindre betenkelig at en siktet som gir en uforbeholden tilståelse kan samtykke til en forenklet domstolsbehandling.»

Flere høringsinstanser fremholder at forslaget antakelig vil ha beskjeden betydning for saksavviklingen, og at det er lite aktuelt med tilståelsespådømmelse for mange av de alvorligste straffesakene. Både Kristiansand tingrett og Politidirektoratet er skeptiske til en utvidet adgang til tilståelsespådømmelse for saker utover narkotika- og vinningslovbrudd. Oslo statsadvokatembeter fremmer lignende synspunkter:

«En utvidelse av muligheten for å pådømme saker med mer enn 10 års strafferamme som tilståelsesdom etter strpl. § 248 vil etter Oslo statsadvokatembeters oppfatning, antakelig ha marginal effekt. En utvidelse som foreslått vil i praksis kun gjelde tilståtte saker etter strl § 232 annet ledd – Grov narkotikaovertredelse som omfatter meget betydelig kvantum, kanskje enkelte overtredelser av strl. § 328 – Grovt ran. For andre lovbrudd med strafferamme over 10 år, så som overtredelse av strl. § 283 – Grov mishandling i nære relasjoner, § 293 – Grov voldtekt, § 301 – Grov voldtekt av barn under 14 år og de fleste § 328 – Grovt ran, vil hensynet til fornærmede tilsi at saken ikke behandles som tilståelsesdom. Påtalemyndigheten vil normalt ikke foreslå en slik behandlingsmåte.

Departementet bør vurdere om adgangen til å pådømme lovbrudd med strafferamme på mer enn 10 år bør begrenses til strl. § 232 annet ledd.»

Også Nordland statsadvokatembeter mener at man bør vurdere å avgrense utvidelsen til å gjelde straffeloven § 232 annet ledd om grov narkotikaovertredelse som omfatter en meget betydelig mengde. Høringsinstansen viser til at slike saker ikke har noen fornærmede, og at en tilståelse ofte vil være understøttet av beslag.

Kristiansand tingrett og Vestfold, Buskerud og Telemark Statsadvokatembeter understreker at påtalemyndigheten bør være til stede i rettsmøter der det skjer pådømmelse av lovbrudd med høyere strafferamme enn 10 års fengsel. Førstnevnte uttaler:

«Kristiansand tingrett understreker at påtalemyndigheten alltid bør møte i saker som pådømmes etter § 248 og hvor strafferammen er over 10 år. Dette for eventuelt å kunne trekke tilbake kravet om pådømmelse dersom siktede i retten minimerer sin rolle ut over det som anses forsvarlig i forhold til det foreliggende etterforskningsmateriale og hva påtalemyndigheten mener kan bevisføres ut over enhver rimelig tvil i en hovedforhandling.

Etter Kristiansand tingretts oppfatning bør det vurderes å lovfeste at påtalemyndigheten skal avgi møte ved pådømmelse av saker med mer enn 10 ars strafferamme. En er kjent med at riksadvokaten har gitt føringer på dette, men det bør etter Kristiansand tingretts oppfatning være en absolutt regel. En har også erfaring med at påtalemyndigheten ikke møter, selv om straffepåstanden kvalifiserer til at siktede får oppnevnt forsvarer etter loven.»

Ørnulf Øyen og Gert Johan Kjelby påpeker at Domstoladministrasjonens forslag ikke gir noen umiddelbar gevinst for siktede utover en kortere saksbehandlingstid. Det bør derfor vurderes lovendringer som gjør det mer attraktivt for siktede å samtykke til at saken kan pådømmes som tilståelsesdom, for eksempel en regel som tillegger den prosessøkonomiske gevinsten ved en tilståelsesdom større betydning ved straffutmålingen enn det som normalt er tilfelle. Øyen og Kjelby foreslår også å gi påtalemyndigheten adgang til å gi tilsagn om hvilken straff som vil bli påstått.

Etter Øyens og Kjelbys oppfatning bør siktede alltid ha rett til forsvarer der saken omhandler en straffbar handling som kan medføre fengsel i mer enn 10 år. De mener også at det bør gis overgangsregler som sikrer at den midlertidige lovbestemmelsen bare gjelder der et rettsmøte i en tilståelsessak starter opp mens loven er i kraft, men ikke der oppstart skjer etter utløpet av lovens varighet.

Øyen og Kjelby uttaler videre at det er noe uklart hvordan lovforslaget forholder seg til reguleringen i straffeprosessloven, men antar at meningen bare er å gjøre unntak fra strafferammebegrensningen i § 248 første ledd bokstav a. På denne bakgrunn foreslår de å forenkle bestemmelsen slik:

«Tingretten kan pådømme en sak etter reglene i straffeprosessloven § 248 om tilståelsesdom selv om saken gjelder en straffbar handling kan medføre fengsel i mer enn 10 år.»

Norges institusjon for menneskerettigheter mener departementet i en eventuell proposisjon bør vurdere å omtale relevant praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) om avkall på prosessuelle rettigheter i straffesaker. Det uttales videre:

«Etter vårt syn bør det vurderes om det i en eventuell proposisjon bør gis noen nærmere føringer for når tilståelsesbedømmelse vil være ‘ubetenkelig’ etter lovutkastet § 4 ved en høyere strafferamme enn 10 års fengsel. Det bør vurderes om det skal komme frem i proposisjonen at der straffeutmålingen i betydelig utstrekning kan bero på et skjønn eller der straffenivået i hovedsak ikke er avklart i Høyesteretts praksis, vil tilståelsesdom med en strafferamme på over 10 år kunne være betenkelig.»

Høringsinstansen mener at det kan stilles spørsmål ved om dommerfullmektiger bør behandle såpass alvorlige saker som utvidelsen åpner for. Det uttales videre at det bør overveies større vederlag til forsvarer i slike saker.

Noen få høringsinstanser er entydig negative til å utvide adgangen til tilståelsespådømmelse. Det juridiske fakultet ved Universitetet i Tromsø uttaler:

«Slike saker vil gjennomgående være så alvorlige at de ikke bør unndras den betryggende saksbehandling som en hovedforhandling innebærer. Selv om forslaget forutsetter siktedes samtykke og at retten ikke finner det betenkelig, vil det etter vår oppfatning fremstå mindre tillitvekkende med tilståelsespådømmelse i saker med strafferamme over ti år, med den forenklede saksbehandlingen dette innebærer – uten meddommere. Videre kan det stilles spørsmål ved hvorvidt det er praktisk at siktede vil samtykke og avgi uforbeholden tilståelse hvor strafferammen overstiger 10 år.»

Den norske Dommerforenings lokallag i Sør-Trøndelag tingrett og Fosen tingrett støtter heller ikke endringsforslaget:

«Vi synes forslaget er betenkelig og kan heller ikke se at det er nødvendig i dagens situasjon. Det er relativt få saker som har en øvre strafferamme på mer enn 10 år. Vi mener at nettopp disse alvorlige sakene må prioriteres avholdt på ordinært vis selv om siktede har tilstått, slik at saken får en forsvarlig behandling med tiltalebeslutning, deltakelse av meddommere og vitneførsel i retten. Selv om siktede har erkjent straffeskyld, kan det ha stor betydning for både siktede og fornærmede at saken behandles på en grundig måte. Straffutmålingen er ofte skjønnsmessig og lekdommerne har her en viktig rolle. Kravet om samtykke og dommerens vurdering av forsvarlighet endrer ikke på dette.

I Norge har vi ikke tradisjon for at siktede kan samtykke seg vekk fra helt grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper. Det vises også til at dagens situasjon hvor de teknologiske mulighetene gjør at meddommere om nødvendig kan delta via videolink i disse alvorlige sakene. Straffesakene med strafferamme over 10 år er uansett i et mindretall og bør prioriteres til domstolens største saler.»

7.4 Departementets vurdering

Fra et smittevernperspektiv har tilståelsessaker viktige fordeler. I tillegg til dommeren og siktede er det vanligvis bare 1–2 personer til stede i rettsmøter som holdes med sikte på tilståelsesdom. Rettsmøtene er vanligvis også kortvarige. En økt bruk av tilståelsessaker harmonerer derfor godt med smittevernfaglige anbefalinger om å redusere kontakt mellom personer i rettssalen, se punkt 2.1. Forslaget om midlertidig å oppheve strafferammekravet i straffeprosessloven § 248 fremstår derfor i utgangspunktet som et hensiktsmessig tiltak under de rådende forhold.

Tilståelsespådømmelse er likevel en mindre aktuell behandlingsform for mange av de alvorligste straffesakene. Dette har flere årsaker, men blant de viktigste er hensynet til at fornærmede gis anledning til å legge frem sin versjon av saken. Særlig i alvorlige volds- og sedelighetssaker kan spriket mellom henholdsvis fornærmedes og siktedes forklaring om hendelsesforløpet ha relativt stor betydning for reaksjonsfastsettelsen. Dessuten er saker med høyere strafferamme enn 10 år som regel så alvorlige at de av forsvarlighetsgrunner bør behandles etter straffeprosesslovens ordinære regler for saksforberedelse og gjennomføring av hovedforhandling, se NOU 2016: 24 punkt 18.3.3 side 426. Selv om betenkelighetsvilkåret i § 248 ville gitt domstolene mulighet til å avgrense mot uegnede saker, antar departementet derfor at det er lite å vinne på en generell utvidelse av virkeområdet. Departementet går derfor ikke inn for å oppheve strafferammekravet i straffeprosessloven § 248.

Basert på innspillene i høringen mener likevel departementet at det er på sin plass med et begrenset unntak fra strafferammekravet. Dette gjelder overtredelser av straffebudet om grov narkotikaovertredelse som omfatter en meget betydelig mengde, jf. straffeloven § 232 annet ledd, som straffes med fengsel fra 3 år inntil 15 år. I slike saker er det ingen fornærmede som det må tas hensyn til, og det foreligger ofte tungtveiende bevis som støtter siktedes tilståelse. De strenge vilkårene for tilståelsespådømmelse vil dessuten sikre at det bare er de egnede sakene innen denne sakstypen som undergis en summarisk behandling. Ved siden av kravet om en «uforbeholden tilståelse som styrkes av de øvrige opplysninger», kreves det som kjent at siktede samtykker til behandlingsmåten, og at tingretten ikke finner det «betenkelig». En slik midlertidig utvidelse av virkeområdet i straffeprosessloven § 248 fremstår derfor som forsvarlig.

Overtredelser av straffeloven § 232 annet ledd straffes strengt. Dette tilsier at påtalemyndigheten alltid bør stille i rettsmøtet. Siktede bør også alltid ha forsvarer, selv i tilfeller der vilkårene i straffeprosessloven § 99 unntaksvis ikke er oppfylt. Videre bør ikke slike saker overlates til dommerfullmektiger, sml. Rt. 2007 side 1040 avsnitt 14. Departementet mener at de ovennevnte garantiene bør nedfelles i lovteksten.

Departementet finner ikke tilstrekkelig grunn til å regulere særskilt i lovbestemmelsen hvilken vekt tilståelsen skal tillegges ved straffutmålingen, jf. straffeloven § 78 bokstav f første alternativ. Domstolene må på selvstendig grunnlag avgjøre hvilket fradrag som er riktig i den konkrete saken. I den foreliggende situasjonen bør det imidlertid ikke være utelukket med en reduksjon opp mot 20 prosent selv om tilståelsen utelukkende har hatt prosessøkonomisk betydning, jf. HR-2018-1987-A avsnitt 10 og Rt. 2010 side 1562 avsnitt 19, sml. HR-2017-1675-A avsnitt 21.

Etter departementets syn vil forslaget være forenlig med Norges konvensjonsforpliktelser, se Den europeiske menneskerettsdomstols (EMD) dom 18. oktober 2006 i sak 18114/02 Hermi mot Italia (avsnitt 73–81) og EMDs storkammerdom 18. desember 2018 i sak 36658/05 Murtazaliyeva mot Russland (avsnitt 17). Slik departementet ser det, er det ikke holdepunkter i konvensjonene for at ordningen med tilståelsesdom må reserveres for saker med 10 års strafferamme eller lavere. En annen sak er at sakens karakter og straffens lengde vil være relevant ved vurderingen av om tilståelsespådømmelse er «betenkelig» etter straffeprosessloven § 248. Det vises på dette punkt til spesialmerknadene til forslaget.