3 Utviklingen i jordbruket

Dette kapitlet belyser utviklingen i jordbruket i forhold til de mål og retningslinjer Stortinget har fastsatt. For jordbrukere som selvstendige næringsdrivende er det mange forhold, også utenfor forhandlingene, som påvirker inntektene og den løpende tilpasningen det enkelte år. Næringen vil oppleve årlige svingninger, f.eks. i avlinger og markedsforhold, også under ellers stabile politiske rammer. Videre er jordbruket en kapitalintensiv næring med langsiktige tilpasninger. Derfor vil det ofte kunne ta flere år før en ser målbare resultater som følge av justeringer i politikk og virkemidler. På denne bakgrunn må virkninger av den løpende politikken og endringer i virkemiddelbruken, vurderes over tid. Videre bør utviklingen i jordbruket vurderes opp mot helheten i virkemiddelbruken.

Norsk landbruk består av om lag 180 000 landbrukseiendommer og om lag 42 000 jordbruksbedrifter. Utviklingen for gårdsbruk med ganske like muligheter, vil variere. Dette skyldes at bøndene, som private næringsdrivende, og deres familier treffer sine valg ut fra en helhetlig vurdering av hvilke muligheter landbruket gir, og hvilke andre muligheter den enkelte gårdbruker har for disponering av kompetanse, tid og økonomiske ressurser. Landbrukspolitikken må til enhver tid ta hensyn til kostnader og konkurransekraft, både for jordbruket og matindustrien. Alle ledd i verdikjeden er viktige for å oppnå et godt samlet resultat.

Grunnlagsmaterialet

Budsjettnemnda for jordbruket (BFJ) har som hovedoppgave å legge fram og bearbeide et grunnlagsmateriale for jordbruksoppgjøret. Materialet består av følgende tre rapporter:

• Totalkalkylen for jordbruket: Jordbrukets totalregnskap og budsjett. Beregningene viser registrerte og normaliserte tall for inntekter, kostnader, arbeidsforbruk, vederlag til arbeid og kapital og vederlag til arbeid og egenkapital.

• Referansebruksberegninger: Beregningene er basert på driftsgranskningene fra Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO), og brukes til å vurdere utslag av et oppgjør for ulike produksjoner, distrikter og bruksstørrelser.

• Resultatkontrollen for gjennomføringen av landbrukspolitikken.

For mer utfyllende statistikk vises det til disse publikasjonene.

Inntektsutviklingen for jordbruket vurderes i avtalesammenheng med utgangspunkt i normaliserte regnskaper i Totalkalkylen, inkl. inntektsverdien av jordbruksfradraget ved ligningen. Totalkalkylen omfatter inntekter fra jord- og hagebruk, og inkluderer effekten av strukturendringer, dvs. at produktivitetsframgang fanges opp løpende i beregningen av inntekt per årsverk. Inntekter, kostnader og arbeidsforbruk knyttet til skogbruk og en del tilleggsnæringer er ikke med i Totalkalkylen, med unntak av kjøreinntekter der det er brukt maskiner som er kostnadsført i totalregnskapet. Totalkalkylen gir derfor ikke et fullstendig bilde av utviklingen i landbruksbefolkningens samlede næringsinntekter.

Totalkalkylen er et sektorregnskap for selvstendige næringsdrivende, og kan ikke ha samme presisjonsnivå som lønnsstatistikk. Data på foretaksnivå viser at det er betydelig variasjon rundt gjennomsnittet, også innen produksjoner og mellom bruk med likeartede forhold og forutsetninger. I tillegg kan revisjon av dataserier med grunnlag i nye data og endring av beregningsprinsipper, gjøre at både beregnet inntektsnivå og inntektsutvikling endres mellom beregningsår. I årets beregninger har BFJ justert beregningene for kapitalslit og vedlikehold på bygninger, som følge av SSBs investeringstelling i 2015. Usikkerhet om tallene har gjort at nemnda vil foreta en nærmere gjennomgang av dette materialet til neste år. Det er også gjort justeringer for bl.a. blomster, biler og matpotet, som følge av forbedret tallgrunnlag.

Premissgrunnlaget og rapportering

Rapporteringen tar utgangspunkt i Regjeringens politiske plattform, avtalen med samarbeidspartiene av 28. mai 2014, Stortingets behandling av oppgjørene i 2014 og 2015, jf. Innst. 285 S (2013–2014) og Innst. 385 S (2014–2015), og Prop. 1 S (2015–2016).

Flere resultatindikatorer er relevante for flere mål. Det må videre gjøres løpende avveininger mellom kryssende hensyn. Det er derfor fortsatt nødvendig å gjøre en samlet vurdering av utviklingen i næringen. Utformingen av virkemidler og forvaltningen av dem må skje gjennom en organisering med god styring og kontroll, og der målretting og forenkling av virkemidlene er viktig.

3.1 Matsikkerhet – nasjonal matproduksjon

I Innst. 385 S (2014–2015) sier komiteen at:

«Det er et mål at norsk landbrukspolitikk skal stimulere til økt matproduksjon, med intensjon om økt selvforsyning, blant annet av beredskapshensyn.»

3.1.1 Produksjons- og markedsutvikling

Det siste tiåret har det samlede produksjonsvolumet i jordbruket økt med 2,8 pst. Produksjonen av husdyrprodukter har økt med ca. 6 ½ pst., mens produksjonen av planteprodukter har falt med i overkant av 5 ½ pst.

Kilde: BFJ

Det er særlig det kraftfôrbaserte husdyrholdet som har økt, i tillegg til deler av det grovfôrbaserte, jf. figur 3.1. Produksjonen av kumelk er relativt stabil. Produksjonen av storfekjøtt er redusert med i overkant av 3 ½ pst. i perioden, men har økt de siste 2 årene som følge av en utflating i reduksjonen i mordyrtallet. Den negative produksjonsutviklingen for sau og lammekjøtt har snudd. Produksjonsvolumet har de siste ti årene økt med over 10 ½ pst. Økningen har kommet de siste tre årene.

Produksjonen av korn, frukt, poteter og blomster har falt det siste tiåret. For korn skyldes produksjonsreduksjonen både redusert areal og svak avlingsutvikling knyttet til dårlige værforhold. Gode avlingsår i 2014 og 2015 var ikke tilstrekkelig til å snu den negative trenden, men avlingene i 2015 var rekordhøye og ga den 6. største kornproduksjonen noen gang. Produksjonen av grønnsaker har økt med om lag 14 pst., mens fruktproduksjonen er redusert med 18 pst. Produksjonen av bær er om lag uendret, perioden sett under ett, men produksjonen har økt de siste årene. I grøntsektoren har markedsforholdene vært utfordrende både pga. nasjonale forhold, som for eksempel endringer i eierskap og organisering i omsetningskanalene, og importkonkurranse. Målprisene oppnås i varierende grad. I inneværende sesong har det imidlertid vært bedring for de fleste kulturer. Redusert produksjon av blomster skyldes særlig at snittblomster mister markedsandeler til import. Samlet sett er det markedsmuligheter for økt planteproduksjon, blant annet korn og deler av grøntsektoren.

Det er variasjon i markedsbalansen mellom de ulike sektorene. For storfekjøtt, korn og i grøntsektoren er det udekkede markedsmuligheter for norskprodusert vare. For svin var det et markedsoverskudd til og med 2014, men BFJ har ikke beregnet noe pristap for 2015 og 2016. For egg er det et visst overskudd. Det er også prognosert overskudd for sau/lam etter at det har vært underdekning i en tiårsperiode. Siste år med reelt markedsoverskudd var 2004. I 2015 falt etterspørselen etter kyllingkjøtt mye som følge av oppmerksomhet rundt antibiotikaresistente bakterier i fjørfeproduksjonen, men etterspørselen har tatt seg opp igjen.

Økt selvforsyningsgrad/hjemmemarkedsandel

Selvforsyningsgraden beskriver hjemmemarkedsandelen målt på energibasis, dvs. hvor mye av det vi spiser som er produsert i Norge, og er ett av flere mål på hvilken markedsandel den norske matsektoren har i det norske matmarkedet. Selvforsyningsgraden for varer produsert i jordbruket påvirkes særlig av værforholdene, samt av ulike kvalitetskrav, priser, landbrukspolitiske virkemidler og internasjonale handelsavtaler. Det tas ikke hensyn til eksport eller til muligheten til, dersom situasjonen skulle kreve det, å legge om produksjonen til produkter med høyere energigrad. Selvforsyningsgraden er derfor ikke et godt mål på mulighetene for å dekke matvarebehovet med innenlands produksjon. Selvforsyningsevnen forteller hva som kan gjøres i en krisesituasjon for å sikre befolkningen forsyning, med energi og andre næringsstoffer for et fullverdig kosthold. Det inkluderer omlegging av forbruk i retning energirike plantevekster, korn, poteter og grønnsaker, og dreining av produksjonen i den retningen. Men for å vurdere selvforsyningsevne må det defineres hva slags krise det er snakk om.

Selvforsyningsgraden for jordbruksprodukter økte mye fra 1970 til 1990 som følge av økt norsk matkornproduksjon. Samtidig avtok fiskens andel av energiinntaket. Derfor har selvforsyningsgraden inkl. fisk variert rundt 50 pst. i flere tiår. Etter flere år med reduksjon i selvforsyningsgraden fra 2008, økte den med 3 prosentpoeng, fra 47 til 50 pst., fra 2014 til 2015. Dette skyldes i stor grad at kornavlingene har vært gode. Naturgitte forhold gjør at selvforsyningsgraden er lav for energirike plantevekster og høy for husdyrprodukter med større proteininnhold. Selvforsyningsgraden for protein var i 2014 på 68 pst.

Kilde: BFJ

Selvforsyningsgraden sier ikke noe om opprinnelsen til innsatsvarene i produksjonen. Mange av jordbrukets produksjonsmidler importeres. Av det totale fôrbehovet (grovfôr og kraftfôr) er om lag 20 pst. importerte råvarer. Av flere grunner er andelen norske råvarer i kraftfôret redusert. Norskandelen er særlig redusert for fett- og proteinfraksjonen, spesielt som følge av forbudet mot bruk av kjøttbeinmel og fiskemel i dyrefôr fra henholdsvis 2003 og 2010. Dersom dette skulle blitt erstattet av norskprodusert protein i jordbruket, ville det gått på bekostning av kornproduksjonen, siden slike vekster ville konkurrere om de mest produktive arealene.

Bruken av norsk korn i kraftfôr avhenger av værforholdene. Krav til energi- og proteininnhold i kraftfôret gjør at andelen karbohydrater reduseres. Som følge av gode kornavlinger økte andelen norske råvarer i kraftfôret med 9 prosentpoeng fra 2014 til 2015, fra 46 pst. til 55 pst., jf. tabell 3.1. Norskprodusert andel av karbohydratene i kraftfôret økte fra 61 pst. til 73 pst.

Dyr på beite

De siste 20 årene er samlet kutall redusert med 30 pst., mens antall ammekyr har økt sterkt. Sum storfe i alt har hatt en liten økning de siste årene. Antall vinterfôra sau har gått noe ned perioden sett under ett, men økte i 2015.

Andelen sau/lam på beite er svært stabilt, jf. figur 3.3. Tall fra 2014 viser at andelen sau på utmarksbeite er økende med økende besetningsstørrelse. I saueholdet beiter 62 pst. av besetningene under 20 sauer i utmark, mens 87 pst. av besetningene med over 200 sauer gjør det samme. Andelen kyr og øvrig storfe på både utmarks- og innmarksbeite har økt med nesten 10 prosentpoeng siden 2006. Her går imidlertid andelen ned med økende besetningsstørrelse.

Kilde: BFJ

3.2 Landbruk over hele landet

I behandlingen av jordbruksoppgjøret 2015 uttalte en samlet næringskomite at det er avgjørende at landbrukspolitikken som føres gir trygg og sikker mat, landbruk over hele landet, økt verdiskaping og en bærekraftig næring. Produktivitetsutviklingen i jordbruket har i mange år vært større enn i andre næringer som følge av økt avling og ytelse per enhet, og blant annet gjennom redusert arbeidsinnsats som følge av teknologiske forbedringer og strukturendringer. Når markedet i hovedsak er avgrenset til innenlands forbruk, betyr det at samlet sysselsetting går ned. I forbindelse med Stortingets behandling av Meld. St. 31 (2014–2015) om vekst og gründerskap innen landbruksbaserte næringer heter det i Innst. 177 S (2015–2016) bl.a. at:

«Komiteen er enig med regjeringen som i meldingen understreker at «ein langsiktig landbrukspolitikk som bidreg til å oppretthalde eit landbruk over heile landet er avgjerande for utvikling av nye næringar i landbruket, (…)»»

Måloppnåelsen for landbruk over hele landet belyses gjennom følgende parametere:

• Arealutvikling og -fordeling

• Geografisk fordeling av produksjon og arbeidsforbruk

• Rekruttering og næringsutvikling i landbruket

3.2.1 Arealutvikling og -fordeling

I perioden 1979–1999 økte det registrerte jordbruksarealet med 8,2 pst. I perioden 1999–2015 er det estimert en reduksjon i totalt jordbruksareal på ca. 5 pst., jf. tabell 3.2. Registrert totalareal var på sitt høyeste i 1998. Nedgangen i jordbruksareal skyldes i all hovedsak reduksjon i arealet med åpen åker og hage.

Fra 2005 har nytt digitalt kartgrunnlag vært tatt i bruk som kontrollgrunnlag ved søknad om produksjonstilskudd. Overgangen er nå fullført. Tall fra Landbruksdirektoratet viser at innføringen av det nye kartverket i perioden 2005–2013 har gitt en reduksjon i arealet på ca. 3,3 pst. Effekten av nytt kartverk kan både skyldes mer nøyaktige målinger og at endringer som har skjedd over tid først fanges opp når nytt kartverk tas i bruk. Arealnedgangen utenom nytt kartverk har vært på ca. 1,4 pst. i samme periode.

I perioden fra 2009–2014 ble over 97 400 daa areal godkjent til nydyrking. Godkjent areal for nydyrkingen økte med 4 015 daa fra 2013 til 2014. I 2004 ble det satt et nasjonalt mål om at den årlige omdisponeringen skulle bli redusert til under 6 000 daa. Dette målet ble nådd i 2013. I 2014 ble det omdisponert 5 700 daa. Omdisponeringen av dyrka mark er nå på det laveste registrerte nivået siden registreringene startet i 1976. I 2015 fastsatte Stortinget et nytt mål for omdisponering på maksimalt 4 000 dekar per år. Målet skal nås gradvis innen 2020.

Reduksjonen i jordbruksareal i drift i perioden 1999–2015 har først og fremst skjedd på Vestlandet, i Agder-fylkene og i Nord-Norge. De siste ti årene er arealet av åpen åker på Østlandet redusert med om lag 250 000 daa, mens arealet av eng og beite har økt med om lag 160 000 daa. Dette skyldes delvis økt hold av ammeku og sau. En del steder bidrar det også til å redusere avrenning til vassdrag gjennom økt grasdekke langs dyrka mark. De foreløpige tallene viser om lag ingen endring i jordbruksarealet fra 2014 til 2015. På landsbasis har andelen fulldyrket jord blitt redusert, mens andelen av eng og beite har økt. BFJ har prognosert at kornarealet ikke vil gå ned fra 2015 til 2016.

3.2.2 Geografisk fordeling av produksjon og arbeidsforbruk

Figur 3.4 viser endringen i andeler av grasbasert produksjon og areal mellom landsdelene de siste 5 årene. Det er en tendens til at Østlandet øker sin andel av grasbasert produksjon, med unntak for melk, som er stabil geografisk. Endringene er i størrelsesorden 1 prosentpoeng markedsandel, med unntak for storfekjøtt.

Kilde: BFJ

Hovedbildet for produksjonsutviklingen er at økningen i produksjoner med vekst kommer i mer sentrale områder. Den sterke produksjonsøkningen av kylling har først og fremst kommet i Trøndelag, Rogaland og på Østlandet, men produksjonen er fra 2014 redusert noe mer i Trøndelag enn de to øvrige landsdelene. I Trøndelag har eggproduksjonen økt betydelig de siste årene, mens den er relativt stabil i andre områder. Veksten i grønnsaker på friland har kommet på Østlandet. Veksten i svinekjøttproduksjonen har i størst grad kommet i Rogaland, men også i Agder/Telemark og Nord-Norge har produksjonen økt noe.

Når det gjelder regionale forskjeller i utviklingen i arbeidsforbruket, er BFJs tall ikke oppdatert fra i fjor. For perioden 1999–2013 er arbeidsforbruket redusert med knapt 40 pst. Nedgangen har vært størst i Agder-fylkene og Telemark, med en nedgang på 46,8 pst., mens Rogaland og Østlandet har den laveste reduksjonen i arbeidsforbruk, med henholdsvis 30,1 pst. og 34,9 pst.

Endring i fordelingen av arbeidsforbruket inndelt etter virkeområdet for de distriktspolitiske virkemidlene, påvirkes sterkt av endringer i melkeproduksjonen. Til tross for omfattede bruk av virkemidler har reduksjonen i registrert arbeidsforbruk i jordbruket det siste tiåret vært minst utenfor virkeområdet (35 pst. i sone 1), mens reduksjonen i de to øvrige sonene har vært henholdsvis 37 og 43 pst.

3.2.3 Rekruttering og næringsutvikling

Flere virkemidler over jordbruksavtalen skal bidra til næringsutvikling, kunnskapsutvikling, kompetanseheving og rekruttering i landbruket. Virkemidlene er hovedsakelig finansiert innenfor Landbrukets utviklingsfond (LUF).

Økt verdiskaping er et av hovedmålene for landbruks- og matpolitikken, og flere av virkemidlene over LUF skal bidra til lønnsom utnyttelse av gårdens samlede ressurser. For ordningene som forvaltes av Innovasjon Norge er målsettingene om flere gode gründere, flere vekstkraftige bedrifter og flere innovative næringsmiljøer sentrale. Ordningen med investerings- og bedriftsutviklingsmidler bidrar til moderniseringer i driftsapparatet, økt effektivisering og utvikling av andre landbruksbaserte næringer i landbruket. Det er særlig viktig for unge bønder som skal ta over drifta at det er mulighet for å fornye og modernisere. Slike risikoavlastende ordninger er derfor også av betydning for rekrutteringen til landbruket.

Våren 2015 la regjeringen fram Meld. St. 31 (2014–2015) Garden som ressurs – marknaden som mål. Meldingen omhandler hvordan potensialet innen de landbruksbaserte næringene utenom tradisjonelt jord- og skogbruk kan utløses. Det er f.eks. et vekstpotensial i markedet for lokalmat og drikke. I 2015 var omsetningen av lokalmat i dagligvarehandelen på 4,2 mrd. kroner. Tall fra AC Nielsen viser at omsetningsveksten av lokalmat i butikk var på 20,3 pst. fra 2014 til 2015. Innsatsen over Landbrukets utviklingsfond gjennom bl.a. Matmerk og Uviklingsprogrammet for landbruks- og reindriftsbasert vekst og verdiskaping skal bidra til å stimulere til en ytterligere positiv utvikling.

3.2.3.1 Investering og bedriftsutvikling (IBU-midler)

De fylkesvise IBU-midlene har et todelt formål. De skal bidra både til utvikling av ny næringsvirksomhet på landbrukseiendommen, og til utvikling og modernisering av landbruket generelt.

I 2015 innvilget Innovasjon Norge støtte til 1 127 søknader. Det er 181 søknader færre enn i 2014, og skyldes delvis at prosjektene har blitt større, at det nasjonale kronetaket på investeringsstøtte i forskriften er avviklet og at regionale kronetak er hevet. Samlet tilsagnssum for tilskudd var i underkant av 530 mill. kroner. Om lag 83 pst. av tilskuddene ble gitt til jord- og hagebruk, og 17 pst. til andre landbruksbaserte næringer. Gjennomsnittlig beløp for tilskudd var 518 000 kroner i 2015, mot 401 000 kroner i 2014. En gjennomsnittlig investering innen melkeproduksjon på 4,2 mill. kroner mottok 730 000 kroner (17 pst.) i investeringsstøtte.

Avslagsprosenten hos Innovasjon Norge i 2015 for landet totalt var på 10 pst. Innovasjon Norge har registrert at ca. 18 pst. av støtten til investeringer innenfor det tradisjonelle landbruket gikk til tiltak med miljømessig forbedring av kvalitet på produkter/prosesser, miljøsertifisering/miljøledelse, miljøeffektiv energiomlegging og kulturminner/kulturmiljø.

Det er stor etterspørsel etter investeringsvirkemidler. De fleste søknadene gjelder midler til effektivisering av produksjonsapparatet. Innovasjon Norge viser i sin årsrapport til at betydningen av investeringsvirkemidlene for lønnsomheten til brukene har økt kraftig de siste årene. I 2014 oppga 65 pst. av brukene som fikk finansiert et prosjekt av Innovasjon Norge innen tradisjonelt landbruk, at prosjektet i stor grad bedret lønnsomheten til gården. Det er en økning på 17 prosentpoeng fra 2012. Det har videre vært en stor økning i andelen kunder som svarer at prosjektet ikke hadde blitt gjennomført uten støtte fra Innovasjon Norge, fra 64 pst. i 2014 til 71 prosent i 2015.

Investeringsstøtte til jord- og hagebruk skal tilpasses de nasjonale markedsforholdene. I 2015 ble i underkant av 73 pst. av IBU-tilskuddene til jord- og hagebruk gitt til investeringer innenfor husdyrproduksjon. Innovasjon Norge viser til at 86 pst. av tiltakene som mottok investeringsstøtte innenfor husdyrproduksjon i 2015, også fikk en økning i produksjonsomfanget, en økning på 4 prosentpoeng fra 2014. Figur 3.5 gir en oversikt over fordeling av tilskudd til ulike husdyrproduksjoner i 2015. Andel av investeringstilskudd som gikk til investeringer innen melkeproduksjon og grôvforbasert kjøttproduksjon (sau, geit og storfe) utgjør nærmere 99 pst. av alle tilskudd innen husdyrproduksjon. Dette henger bl.a. sammen med et stort investeringsbehov i melkeproduksjonssektoren som følge av kravet om løsdriftsfjøs fra 2024, samt markedssituasjonen for fjørfe, egg og svin, og at Innovasjon Norge fra mai 2013 ikke lenger deltar i finansiering av nyetableringer eller utvidelser av disse produksjonene. Fordelingen er om lag uendret fra 2014, sett bort fra noe økning i andel tilskudd til sauehold og noe redusert andel tilskudd til kategorien andre husdyr. I gjennomsnitt utvider melkeproduksjonsbrukene produksjonen fra vel 30 årskyr til knapt 43 årskyr. Dette gir også bedre grunnlag for å ta i bruk ny og effektiv teknologi som automatiserte melke- og fôringsanlegg.

Kilde: Innovasjon Norge

Beløpet som blir gitt til prosjekter innen planteproduksjon er økende, fra 36,7 mill. kroner i 2014 til 45,6 mill. kroner i 2015. Økningen er hovedsakelig knyttet til prosjekter innen frukt/bær og korn. I 2015 ble det gitt 10 mill. kroner til korn og 35,6 mill. kroner til frukt/bær.

For etablering av bedrifter i landbruket utenom tradisjonelt jord- og skogbruk, er det en klar politisk målsetting at midlene skal bidra til økt sysselsetting og etablering av nye, lønnsomme arbeidsplasser. Innovasjon Norges rapport om bruk av IBU-midler i 2015 anslår en gjennomsnittlig forventet sysselsettingseffekt på omlag 455 årsverk for tilsagn gitt til prosjekter innen tiltaksgruppene etablerertilskudd, bedriftsutvikling og investeringer i andre landbruksbaserte næringer. Det er en nedgang på 29 pst. fra 2014. Innovasjon Norge viser til at en forklaring på nedgangen er redusert tilskudd til andre landbruksbaserte næringer i 2015, samt at søkerne kan ha en mer nøktern vurdering av sysselsettingseffekten i hvert enkelt prosjekt. I tillegg til direkte sysselsettingseffekt, vil tiltakene også ha en indirekte sysselsettingseffekt gjennom økt aktivitet lokalt. Figur 3.6 gir en oversikt over fordelingen av tilskudd i 2015 til andre næringer i tilknytning til landbruket fordelt på bransjer. Fordelingen tar utgangspunkt i SSBs standard for næringsgruppering. Det har vært en økning i tilskudd til prosjekter innenfor kategoriene produksjon og handel med næringsmidler og drikkevarer på 6 prosentpoeng siden 2014, og en nedgang i tilskudd til prosjekter i kategorien jordbruk og tilknyttede tjenester på i underkant av 3 prosentpoeng.

¹ Tilskudd til Inn på tunet inngår i grupperingen undervisning, helse og sosialtjenester. I kategorien «Annet» inngår f.eks. reiselivsrelaterte prosjekter innen opplevelsesvirksomhet.

Kilde: Innovasjon Norge

Rentestøtte

Ordningen med tilskudd til nedskriving av rentekostnader for lån til investeringer i landbruket har vært en del av IBU-ordningen. Ordningen ble avviklet i jordbruksoppgjøret i 2015, med virkning fra 2016 for nye prosjekter. Støtten blir utbetalt hvert halvår fra investeringen er ferdigstilt og i 15 år.

Risikolån

Det ble åpnet for å sette av midler til et taps- og rentestøttefond innenfor rammen av de fylkesvise IBU-midlene fra og med 2006. Avsetningen i 2015 var på 6,3 mill. kroner.

3.2.3.2 Nasjonale omdømmemidler

Omdømmemidlene (tidl. Sentrale BU-midler) gikk til prosjektrettet virksomhet av overordnet nasjonal karakter eller som bidrar til regionalt samarbeid. Ordningen ble avviklet i jordbruksoppgjøret i 2015.

3.2.3.3 Fylkesvise utrednings- og tilretteleggingsmidler (UT-midler)

Landbruksnæringen er kjennetegnet av små foretak, som hver for seg har begrenset kapasitet til å drive utviklingsarbeid og kunnskapsutvikling som kommer felleskapet til gode. De fylkesvise utrednings- og tilretteleggingsmidlene forvaltet av fylkesmannen skal ivareta dette. Målgruppen er organisasjoner, institusjoner, kommuner og ulike former for samarbeidsorganer innen landbruk. Innsatsen kan dreie seg om mobiliseringstiltak, utviklingsprosjekter og FoU-prosjekter for å stimulere til innovasjon, optimalisere enkeltproduksjoner, styrke produksjonsmiljø regionalt, eller som stimulerer til annen landbruksbasert næringsutvikling. Fylkesmennene har i 2015 innvilget totalt 82,4 mill. kroner i utrednings- og tilretteleggingsmidler fordelt på 674 prosjekter. Departementets gjennomgang av fylkesmannens rapportering for 2015 på bruken av midlene, viser at midlene innrettes i tråd med de regionale næringsprogrammene slik at innsatsen er innrettet etter fylkets særskilte utfordringer og muligheter på landbruksområdet. Det regionale partnerskapet er godt involvert i prioriteringen av midlene. Gjennomgangen viser ellers at det er stor variasjon mellom type tiltak som er prioritert i fylkene, antall prosjekter og størrelse på tilskudd som blir gitt. En stor andel av midlene går til prosjekter i tilknytning til tradisjonelt jordbruk.

Kilde: Sammenstilling av fylkesvise rapporter fra fylkesmannen på bruken av midlene

3.2.3.4 Områderettet innsats – Fjellandbruket

I jordbruksoppgjøret 2013 ble det satt av 6 mill. kroner per år i tre år fra 2014 til en satsing på fjellandbruket. Målet er å styrke grunnlaget for bærekraftig verdiskaping i fjellområdene gjennom økt vare- og tjenesteproduksjon basert på landbrukets ressurser, både innenfor tradisjonelt landbruk og andre landbruksbaserte næringer. Ordningen inkluderer 6 fylker, der 4 mill. kroner er fordelt til Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag, Oppland og Hedmark, og 2 mill. kroner er fordelt til Buskerud og Telemark. Fylkesmannen i Sør-Trøndelag og Fylkesmannen i Telemark har et koordinerende ansvar opp mot andre aktører.

Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag, Hedmark og Oppland har lagt vekt på å styrke melk- og kjøttproduksjonene basert på grovfôr. Rekruttering, desentralisert agronomutdanning, kompetanseutvikling og mobilisering for styrking av produksjonsmiljøene, har vært prioriterte områder også i 2015. 20 prosent av midlene er avsatt til tre felles forsknings- og utviklingsprosjekter som skal gi fjellandbruksbonden kunnskap for bedre resultat på eget bruk. Av foreløpige resultater som satsingen har bidratt til kan det bl.a. vises til Nord-Trøndelag, der produksjonen i løpet av prosjektperioden har økt med vel 1 mill. liter melk og 100 tonn kjøtt, samtidig som det i de tre fjellandbrukskommunene Namsskogan, Røyrvik og Lierne er bygd og restaurert fjøs for 60–70 mill. kroner. Telemark og Buskerud har i sin helhet valgt å rette midlene mot tiltak på det enkelte gårdsbruk innen områdene Ungdom som vil satse, Beitebruk i inn og utmark, Kunnskap og produsentmiljø og Samarbeid. Midlene har vært prioritert til tiltak i næringa, og av i alt 27 søknader, fikk 17 tildelt midler i 2015. Flere av tiltakene har omhandlet stølsdrift og produktsatsing med kobling til mat, kunnskap, opplevelse og reiseliv, mens øvrige tiltak er knyttet til produktutvikling og verdiskaping med utgangspunkt i fjellandbrukets ressurser, som treffer unge fjellbønder og aktive gårdbrukere som vil satse.

3.2.3.5 Fylkesvise midler til rekruttering og kompetanseheving i landbruket

Fylkeskommunene ble tildelt 20 mill. kroner til arbeid med rekruttering og kompetanseheving på landbruks- og matområdet i 2015, fordelt etter samme fordelingsnøkkel som for IBU-midlene. Målet for ordningen er å bidra til rekruttering og kompetanseheving av næringsutøvere for å ivareta og styrke verdiskapingen i landbruket. Ordningen skal tilpasses regionale utfordringer knyttet til rekruttering og kompetanseheving innen tradisjonelt landbruk og andre landbrukstilknytta næringer.

Fylkeskommunene rapporterer om god samhandling med andre offentlige instanser, spesielt fylkesmennenes landbruksavdelinger, Innovasjon Norge, landbruksnæringens egne organisasjoner og andre lokale aktører. Det er stor aktivitet i fylkeskommunene, og det er gitt tilskudd til en rekke ulike tiltak innen kompetanse og rekruttering. Fylkeskommunene melder om stor etterspørsel etter kompetansetiltak og etter- og videreutdanningstiltak både for utøvere som allerede er etablert i næringen, og for utøvere som er på vei inn i næringen. En betydelig andel av midlene er derfor også i 2015 brukt til samlings- eller nettbasert etter- og videreutdanning tilsvarende videregående nivå, ofte kalt Voksenagronom. Flere fylkeskommuner melder om stor søkning og deltakelse.

3.2.3.6 Kompetanseutviklingsprogrammet i landbruket (KIL)

KIL-midlene forvaltes av Matmerk og skal bidra til kompetanseutvikling for yrkesutøvere innen primærlandbruket, eller tilleggsnæringer til primærlandbruket. Kurstilbud som gjøres tilgjengelig i hele eller aktuelle deler av landet, og som har potensial til å bli et tilbud til en stor del av produsentene innen den aktuelle produksjonen, blir prioritert. I 2015 ble det mottatt 21 søknader om tilskudd fra KIL, på til sammen i overkant av 6 mill. kroner. Søknadene ble behandlet og vurdert mht. etterlevelse av kriteriene for KIL, og styret i Matmerk vedtok å tildele ca. 4 mill. kroner fordelt på 13 prosjekter. Eksempler på prosjekter er e-læringskurs i lønnsom og effektiv fôring i storfekjøttproduksjonen, kurs i naturmangfoldloven for planteprodusenter, fagseminar for gartneri- og hagebruksprodusenter, nye manualer for bedre produktivitet i svineproduksjon, grovfôrskolen, høgskoletilbud i Grønt Entreprenørskap og kompetansebygging i grovfôrproduksjon.

3.2.3.7 Forskning

Forskningsmidlene over jordbruksoppgjøret forvaltes av et styre bestående av avtalepartene. Midlenes formål er å utvikle ny kunnskap til landbruks- og matsektoren. Prioriteringene skal støtte opp under de landbruks- og matpolitiske målene og være i tråd med prioriterte innsatsområder fastsatt i årlige jordbruksoppgjør. De disponeres til forskningsprosjekter etter åpen utlysning. Det settes også av noe midler til utredninger.

I 2015 var det satt av 53 mill. kroner til forskningsmidler over jordbruksoppgjøret med en overordnet føring om å prioritere kunnskapsutvikling for økt matproduksjon i hele landet og høyere verdiskaping hos bonden. Avtalestyrets utlysning fulgte opp dette, samt føringen om å prioritere støtte til forskning som øker produksjonen av korn, storfekjøtt, frukt og grønt. Etter behandling av 74 skisser og 38 innkomne søknader, innvilget styret støtte til 18 nye prosjekter. Alle disse samfinansieres med midler fra Fondet for forskningsavgift.

For 2015 ble det også innvilget et rammetilskudd på 2 mill. kroner til Graminors arbeid med planteforedling. Tilsvarende ble det bevilget 2 mill. kroner til svensk-norsk samarbeid om hesteforskning. Forskningsrådets miljøprogram fikk overført 2 mill. kroner som har blitt brukt til forskningsprosjekter innen området miljø og jordbruk. Bevilgningen skal bidra til økt bærekraft og redusert miljøbelastning for norsk matproduksjon.

I tråd med føring fra jordbruksoppgjøret i 2014, ble det igangsatt en utredning om sammenlignende studier for å beskrive variasjon i økonomisk resultat på gårdsbruk med like ressurser. Det ble også igangsatt utredninger knyttet til jordbrukets bidrag til bioøkonomien. Øvrige områder der avtalestyret har støttet utredninger, omhandler konsekvenser av omlegging til løsdrift, lagersvinn av gulrøtter og utnyttelse av fornybare energikilder på norske gårdsbruk.

3.2.3.8 Stiftelsen Matmerk

Matmerk har som formål å styrke konkurranseevnen til norsk matproduksjon og styrke omdømmet til norske matprodukter hos norske forbrukere. Dette skjer gjennom arbeid med kvalitetsstyring, kompetanse og synliggjøring av norske konkurransefortrinn og norsk opprinnelse overfor forbrukere, matprodusenter og marked. Matmerk administrerer og videreutvikler Kvalitetssystem i landbruket (KSL), godkjennings- og merkeordningen for Inn på tunet, merkeordningene Nyt Norge, Beskyttede betegnelser og Spesialitet, samt KIL, generisk markedsføring av økologisk mat og enkelte andre prosjekter.

KSL skal være et styrings- og kvalitetssystem for den enkelte bonde og dokumentere for forbrukerne, varekjedene og myndighetene hvordan produksjonen på norske gårdsbruk foregår. Mattilsynet har fått innsyn i databasen, for å bidra til et bedre risikobasert tilsyn. I 2015 ble det inngått samarbeidsavtale med Landbruksdirektoratet om data og informasjonsutveksling på flere områder. Arbeidstilsynet har anerkjent HMS-standarden som nasjonal bransjestandard. Sjekkliste for miljøplan er fra 2014 integrert i KSL-standarden, og Landbruksdirektoratets sjekkliste er avviklet fra 2015. Totalt 385 Inn på tunet-tilbydere var godkjent ved årsskiftet 2015/16, og om lag 170 er under godkjenning. I 2015 gjennomførte Matmerk 5 500 eksterne revisjoner, en reduksjon på 282 fra 2014.

Nyt Norge er et viktig virkemiddel i konkurransestrategien for norsk matproduksjon. I 2015 var arbeidet konsentrert om å øke antall produkter og antallet som har Nyt Norge-merket, og spesielt innenfor kornbaserte produkter. Ved utgangen av 2015 var 70 virksomheter og 2 570 produkter godkjent for Nyt Norge-merket, en netto vekst på 380 nye produkter siden 2014. Kjennskapen til merket hos forbruker er høy, og forbrukernes holdning til merket er positiv.

Ved utgangen av 2015 er totalt 24 produkter godkjent under ordningen Beskyttede Betegnelser, av disse var det ett nytt produkt (Telemarksepler) i 2015. 285 produkter fra 76 produsenter var godkjent for bruk av Spesialitetsmerket i 2015. Lokalmatdatabasen.no basert på KSL og samarbeid mellom lokalmatprodusenter, dagligvarehandel og HoReCa-markedet (Hotell-, restaurant-, og cateringmarkedet) ble offisielt lansert under Internationale Grüne Woche (IGW) i januar 2016. Markedstjenester til lokalmatprodusenter er et lavterskeltilbud for bedrifter som ønsker hjelp til markedsforståelse. Nettsiden Økologisk.no gir forbrukerne informasjon om økologisk matproduksjon og økologiske produkter.

3.2.3.9 Utviklingsprogrammet – landbruks- og reindriftsbasert vekst og verdiskaping (Utviklingsprogrammet)

Fra og med 2015 samler Utviklingsprogrammet satsingen som tidligere lå i Utviklingsprogrammet for lokalmat og grønt reiseliv og i Reinprogrammet. Målet med programmet er å skape økt vekst og verdiskaping innen lokalmat, reiseliv, reindriftsnæringen, Inn på tunet, innlandsfiske og andre bygdenæringer basert på landbrukets ressurser. Det skal stimulere til økt lønnsomhet og konkurranseevne med utgangspunkt i tre arbeidsområder: finansiering (vekst og forpliktende samarbeid), kompetanse og omdømme. Programmet har en partssammensatt styringsgruppe ledet av LMD. Styringsgruppen foretar strategiske veivalg og beslutter fordelingen av midler til de ulike arbeidsområdene i programmet.

Utviklingsprogrammet skal bidra til å skape flere vekstkraftige bedrifter, med hovedvekt på vekstfinansiering og forpliktende bedriftssamarbeid. Vekstordningen har hatt en stabil vekst i etterspørsel de siste årene. Finansiering av bedriftsnettverk hadde en spesielt stor økning fra 2014 til 2015 (antall forprosjekter økte fra 5 i 2014 til 11 i 2015 og hovedprosjekter fra 5 til 10 i samme periode). Gründere innenfor programmets målgruppe er også faset inn i de generelle virkemidlene i Innovasjon Norge.

Kundeeffektundersøkelsene til Innovasjon Norge viser at Utviklingsprogrammet i betydelig grad er utløsende for realisering av prosjektet. Undersøkelsene viser også at virkemiddelet bidrar positivt til kompetanseheving og samarbeid. Det har vært bedring i lønnsomheten for 62 pst. av prosjektene, og 88 pst. har hatt økt omsetning. Det er behov for mer kunnskap om hvordan programmet virker og effektene av de ulike tiltakene. Det planlegges derfor evaluering av både vekst- og bedriftsnettverkordningene i 2016.

Det tilbys et bredt spekter av matfaglige kompetanseaktiviteter gjennom de fem matfaglige kompetansenettverkene i programmet. I snitt holder kompetansenettverkene årlig ca. 60 matfaglige kurs og gjennomfører ca. 140 besøksordninger. Matmerk har ansvaret for markedsmessig kompetanse gjennom tilbudet Markedstjenester.

I LMDs Strategi for eksport av jordbruksprodukter (2015) fikk Innovasjon Norge i oppdrag å peke ut potensielle markeder for norske jordbruksvarer for mer inngående analyse og vurdering av eksportpotensialet. Innovasjon Norge gjennomførte en kartlegging i 11 utvalgte markeder ved hjelp av sitt uteapparat, som identifiserte markedsområder/segmenter med potensial for lønnsom eksport av norske landbruksbaserte produkter. Fellestrekk for de kartlagte markedene er at de er alle store importører av landbruksbaserte produkter. Både nye muligheter og muligheter for økt salg av eksisterende eksport ble kartlagt.

Omdømmesatsingen er en integrert del av innsatsen gjennom Utviklingsprogrammet, nasjonalt som internasjonalt. Midlene forvaltes i all hovedsak av Innovasjon Norge, kun en liten andel ble i 2015 forvaltet av LMD. Midlene brukes til å synliggjøre og profilere norske råvarer og matkultur nasjonalt og internasjonalt, med sikte på å styrke omdømmet til norsk mat og landbruk. I tillegg stimulerer midlene til ny næringsutvikling i skjæringspunktet mellom mat- og reiselivsområdet.

Matstreif og deltagelsen på Internationale Grüne Woche (IGW) i Berlin er de to viktigste omdømmeprosjektene i programmet. Gjennom Matstreif profileres lokalmatprodusenter fra hele landet på Rådhusplassen i Oslo. IGW er et samarbeid mellom LMD og Innovasjon Norge, med bidrag fra Utenriksdepartementet. Begge disse hovedsatsingene scorer høyt som omdømmesatsinger, og også som kompetansearenaer.

Bygdeturismekampanjen ble videreført også i 2015. Den skal bidra til å øke kjennskapen og kunnskapen om mulighetene og mangfoldet i tilbudene innenfor bygdeturisme. Den er en viktig markedsføringskanal for de små reiselivsbedriftene. Temamarkedsføring internasjonalt for vandring, sjøfiske og sykkel blir også finansiert over Utviklingsprogrammet.

3.2.3.10 Bioenergiprogrammet

Bioenergiprogrammet skal bidra til mer miljøvennlige energiløsninger både i landbruket og i andre sektorer, og samtidig gi mulighet for økt verdiskaping for skogeiere. Det er også et mål å skape aktivitet i hele landet. I 2015 ble det innvilget støtte til 149 prosjekter; 47 færre enn i 2014. Samlet planlagt energiproduksjon for prosjektene som fikk støtte i 2015 er likevel høyere enn i 2014. Økningen var på 2,3 GWh, fra 41,6 GWh til 43,9 GWh, til tross for fortsatt lave strømpriser. Samlet tilsagn var på 66,1 mill. kroner.

Gårdsvarmeanlegg utgjorde det dominerende antallet prosjekter med 100 anlegg. Dette er en nedgang fra 139 i 2014. Videre ble det gitt investeringsstøtte til 23 anlegg for varmesalg, ett anlegg mer enn året før. Samlet sett er det færre anlegg, men varmesalgsanleggene er større, noe som er forklaringen på økningen i planlagt energiproduksjon. Det ble også gitt støtte til 3 anlegg i veksthus og 4 biogassanlegg både i 2014 og 2015. Formålet med å investere i biogassanlegg er å bygge kompetanse og utvikle teknologier som er egnet for norske gårdsbruk. Aktiviteten under Bioenergiprogrammet samordnes med satsingen på biogasspiloter over KLDs budsjett (10 mill. kroner i 2015).

I følge Innovasjon Norge er hoveddelen av prosjektene vurdert til å bidra med innovasjon på bedriftsnivå. De siste årene har prosjektenes risiko økt som følge av lavere konkurrerende energipris, som medfører at bedriftene må ta høyere driftsrisiko. Addisjonaliteten, dvs. utløsningsgraden til ordningen, har økt jevnt fra 83 pst. i 2010 og lå på 93 pst. i 2015.

3.2.3.11 Skogbruk

Skogbruk og trebasert industri er en viktig verdikjede i Norge. I 2014 ble det solgt tømmer for 3,4 mrd. kroner, og omsetningen i skogindustrien var på 35 mrd. kroner. Skogbruk og trebasert industri sysselsatte rundt 22 500 personer, hvorav rundt 6 800 i skogbruket.

Stående kubikkmasse i den norske skogen er på om lag 900 mill. m³ og den årlige tilveksten er på om lag 25 mill. m³. I 2015 endte tømmeravvirkningen i Norge til industriformål på 10,2 mill. m³. Tall tilbake til 1920-årene viser at det kun er sesongen 1989/90 som har dokumentert høyere hogstvolum.

Innvilgningsrammen til skogbruk over Landbrukets utviklingsfond var i 2015 på 214 mill. kroner. Gjennom ordningen for tilskudd til nærings- og miljøtiltak i skogbruket (NMSK) ble det i 2015 avsatt totalt 174 mill. kroner. Fordelingen framgår av tabell 3.3.

Av det totale beløpet til NMSK ble det bevilget 101 mill. kroner til veibygging, taubane mv. i 2015. Det ble bygd og ferdigstilt nærmere 110 km med nye skogsbilveier og ombygd i underkant av 360 km eksisterende skogsbilveier. I tillegg ble det bygd om lag 150 km nye traktorveier og rundt 70 km ble ombygd. Totalt ble det investert 205 mill. kroner i skogsbilveier og i underkant av 40 mill. kroner i traktorveier (med og uten tilskudd).

I 2015 ble det satt ut i underkant av 31,3 mill. skogplanter i Norge, 9 pst. flere enn i 2014, og nær en dobling siden 2005. Med dagens høye avvirkningsnivå er dette likevel et for lavt plantetall. Arealene med ungskogpleie, nyplanting og markberedning var på henholdsvis 276 000 daa, 182 000 daa og 73 000 daa. Sammenlignet med 2014 er det en økning på 6 800 daa for ungskogpleie, 23 000 daa for planting, og 5 800 daa for markberedning.

Det ble bevilget 20 mill. kroner til skogbruksplanlegging med miljøregistreringer i 2015, og det ble avsluttet taksering av om lag 2,3 mill. daa. Det rapporteres om 18 mill. daa under arbeid. Fordi disse prosjektene går over flere år, svinger tallene for både ferdigstilt areal og areal under arbeid fra år til år, og det samme vil utbetalingene gjøre. For 2015 var det enighet om et lavt avsetningsnivå fordi det var udisponerte midler fra tidligere år.

Skogbruksplan med «miljøregistrering i skog» (MiS) gir skogeier et grunnlag for å planlegge effektiv drift av skogen gjennom hogst, planting og andre skogbrukstiltak, og for å ivareta hensyn til miljøverdier. Viktige livsmiljøer for arter, registrert gjennom MiS, gir sammen med annen miljøinformasjon grunnlaget for å figurere ut områder for særlige hensyn – nøkkelbiotoper. I 2015 ble Skogportalen i innsynsløsningen Kilden ved NIBIO åpnet, og viser nøkkelbiotoper, sammen med annen miljøinformasjon, og bidrar med kunnskap for å sikre en bærekraftig skogforvaltning. Dette gjelder også informasjon fra Artsdatabanken, Riksantikvaren og Miljødirektoratet. Dette er i tråd med krav i sertifiseringsordningen for Norsk PEFC Skogstandard og forskrift om bærekraftig skogbruk. Skogeierne har per 2015 satt til side nøkkelbiotoper for frivillige miljøhensyn, i hovedsak ikke-hogst på et areal på ca. 750 kvadratkilometer.

Skogbruk i kyststrøkene har særskilte utfordringer knyttet til bl.a. lav skogsveidekning, høy andel vanskelig terreng, eiendomsstruktur mv. Kystskogbruket omfatter kystfylkene fra Vest-Agder til Finnmark. Disse fylkene har betydelige skogressurser. Det er gitt midler til bl.a. utredninger om behov for og lokalisering av kaier og skogsbilveier.

Kunnskap er avgjørende for å skape en konkurransedyktig og bærekraftig trebasert verdikjede i Norge. Skogbrukets Kursinstitutt (Skogkurs) er en sentral aktør når det gjelder å utvikle og gjennomføre kompetansetiltak på skog- og utmarksområdet, rettet mot veiledningsapparat, og skogeiere, skogsarbeidere og entreprenører over hele landet. Skogkursserien Aktivt skogbruk er et eksempel på denne aktiviteten, og det ble gjennomført 578 slike kurs i 2015, en klar økning fra året før.

3.2.3.12 Friskere geiter – kompensasjonstilskudd

Målet med prosjektet Friskere geiter var å få kontroll med CAE (Caprin Artritt Encephalitt), byllesjuke og paratuberkulose hos geit, og dermed sikre friske dyr, bedre dyrevelferd og bedre produkter. Prosjektet har gitt et løft for geiteholdet, som har slitt med sykdommer som er svært smittsomme og smertefulle og som går utover både melkeproduksjon og dyras velferd. De siste saneringene ble gjennomført i 2013. Det ble gitt kompensasjonstilskudd inntil 3 år etter sanering, dvs. til og med 2016. Etter 2014 har all foredlet geitemelk fra TINE kommet fra sanerte besetninger. Siste oppdaterte deltagerliste fra prosjekteier Tine viste at det per 31.7.2015 var 79 foretak igjen i prosjektet.

3.2.3.13 Konfliktforebyggende tiltak jordbruk – reindrift

Det ble avsatt 1,5 mill. kroner til konfliktforebyggende tiltak mellom jordbruk og reindrift i 2015. I tillegg ble det avsatt 1,45 mill. kroner til samme formål over reindriftsavtalen. Midlene er f.o.m. 2014 forvaltet av Fylkesmannen i Sør-Trøndelag og nyttes hovedsakelig til gjerdebygging, men også til nødløsninger for ekstra gjeting, fôring og beiteundersøkelser. Det ble i 2015 tildelt i underkant av 1,5 mill. kroner fra ordningen til 5 prosjekter i fylkene Finnmark, Troms og Sør-Trøndelag. Fylkesmannen i Sør-Trøndelag vurderer ordningen som et viktig tiltak som kan bidra til å dempe til dels langvarige og større konflikter. I tillegg gir prosessen med utarbeiding av søknadene og tilhørende avtaler mellom partene, i seg selv et grunnlag for dialog og konfliktdemping. Det er kommet inn færre søknader om tilskudd i 2015 enn foregående år, og en stor del av midlene ble overført til 2016. Fylkesmannen i Sør-Trøndelag har igangsatt tiltak for å øke kunnskapen om ordningen i aktuelle områder.

3.3 Økt verdiskaping – inntekts- og kostnadsutviklingen

3.3.1 Inntektsutvikling

I Innst. 385 S (2014–2015) sier komiteen:

«Komiteen viser til at gode inntektsmuligheter er en forutsetning for økt matproduksjon og at dyktige næringsutøvere, ikke minst ungdom, skal se på jordbruk som en interessant arbeidsplass for fremtiden.»

Fra 2014–2016 er bruttoinntektene i jordbruket beregnet å øke med ca. 1,6 mrd. kroner, mens kostnadene (inkl. realrentekostnaden) øker med i underkant av 0,1 mrd. kroner. Vederlag til arbeid og egenkapital for jordbrukssektoren øker dermed med 1,5 mrd. kroner fra 2014 til 2016.

Tabell 3.4 viser utviklingen i vederlag til arbeid og egenkapital fra 2014 til budsjetterte tall for 2016 ifølge BFJs normaliserte regnskaper. Tabellen viser også resultat per utført årsverk i sektoren, og resultat inkl. verdien av jordbruksfradraget ved ligningen.

Årets beregninger viser en økning i vederlag til eget arbeid og egenkapital fra 2014 til 2015 på 13,9 pst., eller 42 000 kroner per årsverk. Fra 2015 til 2016 budsjetteres det med en økning på 1,1 pst., tilsvarende 3 900 kroner per årsverk. Inntektsveksten per årsverk fra 2014 til 2015 er vesentlig sterkere enn det som ble lagt til grunn i fjorårets oppgjør, og klart sterkere enn for gjennomsnittet for lønnsmottakerne. Det er også budsjettert med en økning fra 2015 til 2016. For oppgjørene under denne regjeringen, har vederlaget til arbeid og egenkapital økt med 15,2 pst. Lønnsveksten er i samme periode anslått til 5,3 pst. av SSB. De viktigste enkeltårsakene til inntektsveksten er økte inntekter fra melk og kjøtt, herunder bedre markedsbalanse for svin og redusert rentekostnad både i 2015 og 2016.

Referansebrukene

Referansebrukene er basert på NIBIOs driftsgranskinger, som gir data på foretaksnivå. Beregningsprinsippene er forskjellige fra Totalkalkylen på noen områder, bl.a. føres avskrivningene etter historisk kostnad og lånt kapital godtgjøres med betalt nominell rente. I Totalkalkylen inflasjonsjusteres kapitalsaldoen før beregning av kapitalslit, og lånt kapital godtgjøres med normalisert realrente. Dette gir ulik utvikling i kapitalkostnadene mellom enkeltår. I tillegg føres inntekter i Totalkalkylen på produksjonsåret, bl.a. føres etterbetaling fra samvirkene på produksjonsåret. I referansebrukene føres etterbetalinger på utbetalingsåret. Tabell 3.5 viser BFJs beregninger av vederlag til arbeid og egenkapital per årsverk, inkl. virkningen av jordbruksfradraget, for referansebrukene i årene 2014–2016.

Referansebruksberegningene for perioden 2014–2016 viser at med unntak av referansebrukene med korn, egg/planteproduksjon, frukt/bær og fjørfeslakt/planteprodukter, har det vært en positiv inntektsutvikling. Enkelte av produksjonene, som for eksempel svin/korn, har hatt en svært høy økning. Dette skyldes hovedsakelig den bedrede markedsbalansen for svin. Tallene viser også at større bruk har større inntekt, målt per årsverk, enn mindre bruk, og at inntektsveksten per årsverk øker med økende bruksstørrelse. Inntektsveksten i hele perioden er stor for det grasbaserte husdyrholdet samt for svin/korn. Som i Totalregnskapet er fallende rente og energikostnader en viktig årsak til inntektsvekst i perioden.

Som følge av at kyllingproduksjonen ble redusert med 15 pst. i 2015, ble det en sterk inntektsreduksjon på referansebruket med fjørfekjøtt fra 2014 til 2015. Fra 2015 til 2016 prognoseres det at markedet, og dermed produksjonen, skal ta seg noe opp. Inntektsreduksjonen for foretaket med eggproduksjon skyldes særlig overproduksjon. Det samme gjelder foretaket med sau/lam i 2016. Inntektsreduksjonen for kornbrukene skyldes bl.a. økt kostnad til gjødsel og plantevernmidler, og at BFJ budsjetterer med samme pris i 2016 som i 2015. Det vil også være stor variasjon rundt gjennomsnittet i de enkelte produksjoner, bl.a. som følge av investeringstidspunkt, ulike driftsmåter, omfang av leasing osv.

Lønnsutvikling for andre grupper

Tabell 3.6 viser årslønnsveksten for alle grupper lønnsmottagere, ifølge Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene, t.o.m. inntektsåret 2015. Statens forhandlingsutvalg har lagt til grunn en inntektsvekst på 2,4 pst. for 2016, og 2,8 pst. for 2017, som anslått i Revidert nasjonalbudsjett.

3.3.2 Kostnadsutvikling og investeringer

Totalkalkylen viser moderat kostnadsvekst i perioden 2014–2016. De siste to årene sett under ett har jordbruket, iflg. BFJ, hatt en samlet kostnadsøkning på 0,4 pst. Som det framgår av tabell 3.4, økte driftskostnadene med 1,7 pst. fra 2014 til 2015. Kostnadsveksten var størst for gjødsel, mens energikostnadene falt med 6 pst. Kapitalkostnadene gikk ned med 3,9 pst. som følge av rentereduksjon.

Fra 2015 til 2016 regner BFJ med en samlet kostnadsøkning på 0,4 pst. Driftskostnadene er budsjettert å øke med 1,5 pst. Kostnadsveksten er størst for plantevernmidler, gjødsel og kraftfôr, mens energikostnadene er ventet å gå ned nesten 6 pst. Kapitalkostnadene, inkl. realrente, er budsjettert å gå ned med 2,1 pst. fra 2015 til 2016. Kapitalslit og leasingkostnadene øker, men den forventede reduksjonen i realrentekostnaden er så stor at kapitalkostnadene samlet sett reduseres.

De siste ti årene har bruttoinvesteringene i jordbruket økt med om lag 17 pst. i nominelle verdier. Investeringsserien for bygninger er i år justert etter 2011, som følge av resultatene av SSBs investeringstelling i 2015 for kalenderåret 2014. Det ga en nedjustering av investeringene og betydelig oppjustering av kostnadene til vedlikehold. BFJ prognoserer en økning på vel 4,0 pst. i investeringene, inkl. nye leasingkontrakter i 2015. Målt i faste priser (volum) nådde investeringene sitt laveste nivå etter opptrappingen på 70-tallet i 2001. Investeringsvolumet har deretter økt, og de siste ti årene har det variert rundt et nivå på 8,5 mrd. kroner, regnet i 2014-priser. Figur 3.8 viser utviklingen i bruttoinvesteringene og inngåtte leasingkontrakter i faste priser etter 1970.

Kilde: BFJ

3.3.3 Utvikling i sysselsetting

Jordbruket stod for 1,9 pst. av samlet sysselsetting i Norge i 2015, mot 4,1 pst. i 1999. I tillegg leverer mange foretak varer og tjenester til landbruket, og det er en omfattende virksomhet knyttet til foredling og omsetning av landbruksvarer.

Tabell 3.7 viser utviklingen i antall jordbruksbedrifter i drift og antall årsverk siden 1999. På 2000-tallet var den gjennomsnittlige årlige nedgangen i antall årsverk 4,1 pst. Etter 2010 har den årlige nedgangen vært klart lavere. Det regnes nå med en årlig reduksjon i arbeidsforbruket på 2 pst. i 2016 og 2017. Reduksjonen i antall jordbruksbedrifter er også avtagende, og er nå på i underkant av 2 pst. per år.

3.3.4 Strukturutvikling

Antall jordbruksbedrifter er redusert med 22,5 pst., eller om lag 11 000 bedrifter, fra 2005 til 2015. Gjennomsnittlig areal per jordbruksbedrift har økt fra 195 daa i 2005 til 230 daa i 2014. Det har vært en vesentlig strukturendring i alle produksjoner. I 2015 var det 8 769 jordbruksforetak med melkeproduksjon, når samdrifter regnes som ett foretak. Dette innebærer en reduksjon i antall bedrifter med melkeproduksjon på 61 pst. i perioden 1999–2015. Gjennomsnittlig antall melkekyr per melkebruk har økt fra 13,8 i 1999 til 25,6 i 2014, en økning på 85,5 pst.

Antallet samdrifter med melkeproduksjon økte raskt fram til 2008, for så å gå ned. Nedgangen skyldes i all hovedsak innføringen av kvoteleie fra 1. mars 2009. I 2008 var det registrert 2 068 samdrifter, mens det i 2015 var registrert 1 112 samdrifter. De aller fleste samdriftene består av to eiendommer. I jordbruksoppgjøret 2014 ble særreglene for samdrift fjernet. Det ga en engangsreduksjon på om lag 400 bedrifter. Antall melkeproduksjonsforetak som leier inn kvote, har i perioden 2009 til 2015 økt fra 746 til 2 362. I 2015 var i overkant av 201 mill. liter kvote leid ut.

Antall daa korn per bedrift med kornproduksjon økte fra 194 daa i 2005 til 254 daa i 2015. I samme periode økte gjennomsnittlig potetareal fra 28 daa til 61 daa, og gjennomsnittlig grønnsaksareal fra 45 til 91 daa per foretak. Gjennomsnittlig sauebesetning økte fra 55 til 64 sauer. Antallet verpehøner per bedrift økte fra ca. 4 000 til i underkant av 7 400, når bedrifter med under 500 høner holdes utenom. Gjennomsnittlig besetningsstørrelse for jordbruksbedrifter med purker økte fra 47 til 82 purker per bedrift i samme periode. Gjennomsnittstall for antall dyr eller dekar preges av at mange bedrifter har flere produksjoner, hvor noen er mer typiske tilleggsproduksjoner. Generelt innebærer likevel strukturutviklingen at bedriftene spesialiseres.

Arealet til jordbruksbedrifter som går ut av drift, overtas i stor grad av andre jordbruksbedrifter og i hovedsak ved leie. Statistikken viser imidlertid betydelig regional variasjon. Andelen leid areal er i gjennomsnitt ca. 44 pst. og andelen har vært stabil de siste årene.

3.3.5 Produktivitet

Produktivitetsveksten i jordbruket er høy. Jordbrukssektoren har de siste 10 årene hatt en gjennomsnitt vekst i brutto arbeidsproduktivitet på 4,1 pst. per år. Tallgrunnlaget indikerer at produktivitetsveksten har vært mindre de siste årene enn tidligere i perioden. Tilsvarende produktivitetsmål for norsk industri (bruttoprodukt per timeverk) viser en gjennomsnittlig årlig vekst på 1,5 pst. de siste ti år, ifølge det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene. Gjennomsnittlig vekst i Fastlands-Norge var 1,0 pst, jf. figur 3.9.

Total faktorproduktivitet i jordbruket har økt med 2,6 pst. per år de siste 10 årene. I industrien økte totalproduktiviteten med 1,1 pst., mens den i andre vareproduserende næringer i Fastlands-Norge var uendret, iflg. Statistisk sentralbyrå.

Kilde: BFJ og Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene

3.3.6 Overføringene til jordbruket

OECDs PSE-analyser (Producer Support Estimate) viser næringsstøttens andel av jordbrukets samlede brutto inntekt. Beregningene omfatter både budsjettstøtte og virkning av importvernet (skjermingsstøtte), dvs. forskjellen mellom verdensmarkedspris og norsk pris. Beregningene skal i prinsippet gi et totalmål for støtten til produsentene. For Norges del er jordbruksfradraget i skatteligningen eksempel på avgiftslettelse som også inkluderes i beregningene. PSE-prosenten gir med andre ord en indikasjon på støttenivået. Den gir ikke grunnlag for en nøyaktig sammenligning mellom land, fordi det varierer hvor stor andel av jordbruksproduksjonen og hvilke virkemidler som er inkludert.

Netto overføringer i faste kroner var høyest i siste halvdel av 1980-årene og har deretter hatt en nedadgående trend. Etter 2007 har det vært en viss økning i realverdien av totaloverføringene, ifølge OECD. Norge har, sammen med Sveits, Sør-Korea, Japan og Island, den mest omfattende jordbruksstøtten blant OECD-landene.

Støttenivået i Norge målt ved PSE-prosenten har i gjennomsnitt vært om lag 60 de siste årene. Prosenten har variert en del fra år til år, særlig pga. svingninger i verdensmarkedspriser på en rekke landbruksprodukter. I gjennomsnitt for alle OECD-land var PSE-prosenten 17 i 2014. Endringer i PSE-prosenten kan skyldes både endringer i det interne støttenivået og valutakurser. Endringer i verdensmarkedspriser vil ha særlig stor betydning. Tabell 3.8 gir en oversikt over PSE for Norge og sammenlignbare land.

OECDs system for støtte målt i PSE kan ikke sammenlignes direkte med WTOs inndeling av internstøtte, bl.a. fordi WTO-beregningene benytter administrerte priser og verdensmarkedspriser fra 1986–l988 til å beregne «skjermingsstøtten». WTO-beregningene angir derfor ikke et lands oppdaterte skjermingsstøtte. Når det gjelder Norges forpliktelser på internstøtte, vises det til kapittel 5.2.

CSE (Consumer Support Estimate) er et uttrykk for den implisitte skatt som pålegges forbrukerne som følge av landbrukspolitikken (negativ verdi fordi det er en overføring fra forbrukerne). Norges prosentvise CSE var i 2012 på -40 pst. I gjennomsnitt for OECD-land var CSE på -6 pst.

3.4 Bærekraftig utvikling – miljø og klima

3.4.1 Miljø og klima

I dette kapittelet rapporteres det på målsettingen om bærekraftig landbruk. Det vises for øvrig til rapportene Miljøstatus i landbruket 2015, Produksjon og omsetning av økologiske landbruksvarer 2015 utgitt av Landbruksdirektoratet, SSB-rapporten Jordbruk og miljø 2015 samt arbeidsgrupperapportene Forenkling av jordbruksavtalens virkemidler og Landbruk og klimaendringer som er avlevert til jordbruksoppgjøret 2016.

Norsk landbruk har lange tradisjoner for bærekraftig forvaltning som tar hensyn til miljø, kulturlandskap og biologisk mangfold. Utvikling i kunnskap og virkemidler har bidratt til at aktiviteten på mange områder er mer miljøvennlig i dag enn for 20–30 år siden.

Reduksjon av vannforurensning (avrenning av jord, næringsstoff og plantevernmidler) er en viktig del av miljøarbeidet. Samlet gjennomføring av ulike jordarbeidingstiltak, grasdekte arealer m.m. i kornområdene, har redusert erosjonsrisikoen på de dyrkede arealene, men ikke tilsvarende det som har vært forventet effekt av tiltakene. I følge NIBIO har mer nedbør og ustabile vintre gitt økt avrenning som kamuflerer effekten av iverksatte tiltak. Effektene nedstrøms er også påvirket av andre prosesser, som spredt avløp fra husholdningskloakk og værforhold. Etter vannforskriften skal alle vannforekomster ha god økologisk status innen 2021. Forvaltningsplaner for vannområdene skal godkjennes av Klima- og miljødepartementet i 2016.

All matproduksjon starter med fotosyntesen. I utgangspunktet er derfor alt jordbruk basert på opptak av CO₂. Jordbruksaktiviteter og særlig husdyrhold er imidlertid også opphav til utslipp av klimagasser, hovedsakelig i form av metan (CH₄) og lystgass (N₂O). Jordbrukets utslipp av klimagasser var i 2014 på 4,4 mill. tonn CO₂-ekvivalenter og utgjorde ca. 8,3 pst. av de totale norske utslippene. Jordbrukets utslipp har blitt redusert med 11,1 pst. fra 1990 til 2014, og med 1,1 pst. fra 2013–2014. Samtidig var det i perioden en økning i de nasjonale utslippene samlet sett. Redusert bruk av gjødsel og færre storfe er hovedårsakene til nedgangen i utslipp fra jordbruket.

Jordbrukslandskapets mangfold og kombinasjon av natur- og kulturverdier er en karakteristisk og viktig del av landskapet i Norge. Ulike naturgitte forhold har gitt stor variasjon i produksjonsmåter og ressursutnyttelse i ulike deler av landet, med tilhørende særpregede kulturlandskap. Endringer i driftsmetoder har gitt et jordbrukslandskap preget av både elementer fra historisk bruk og moderne driftsmetoder.

3.4.1.1 Nasjonalt miljøprogram

Nasjonalt miljøprogram har som hovedmål å sikre et åpent og variert jordbruks- og kulturlandskap, og å sikre at et bredt utvalg av landskapstyper og særlige verdifulle biotoper og kulturmiljøer ivaretas og skjøttes. Det skal også bidra til at jordbruksproduksjonen fører til minst mulig forurensing og tap av næringsstoffer til luft og vann.

Programmet består av både tilskuddsordninger og miljøkrav i forskrift om produksjonstilskudd. Til og med 2014 var også forskrift om miljøplan en del av programmet. Elementene i miljøplanen følges nå dels opp i forskrift om produksjonstilskudd og dels gjennom KSL-systemet. Nasjonalt miljøprogram ble revidert i 2012 med ny virkningsperiode fra 2013 til 2016, og inneholder retningslinjer for utformingen av regionale miljøprogram.

Areal- og kulturlandskapstilskuddet og tilskudd til dyr på beite

De store ordningene over nasjonalt miljøprogram er areal- og kulturlandskapstilskuddet og tilskudd til dyr som beiter på innmark og utmark. Kulturlandskapet er landskap påvirket av menneskelig aktivitet. Virkemidlene skal bl.a. stimulere til et åpent og variert kulturlandskap og bevaring av det biologiske mangfoldet i jordbrukets kulturlandskap. Endringer i jordbruksareal i drift er omtalt i kapittel 3.2.1.

Det var registrert om lag 2,3 mill. beitedyr i utmark i 2015. Antall storfe på utmarksbeite har økt hvert år siden 2007 og i 2015 var det 5 pst. flere storfe på utmarksbeite enn i 1999. Det var 2 200 flere storfe på beite i 2015 enn i 2014. Det ble også registrert en økning i antall sau og geit på beite i utmark sammenliknet med 2014 (59 900 flere sau og 1900 flere geiter). Om lag 70 pst. av alle beitedyr var på utmarksbeite i 2015, for sau var andelen 85 pst. og 29 pst. av alle storfe var på utmarksbeite.

Genetiske ressurser – Bevaringsverdige storferaser

Rundt 1990 begynte registreringsarbeidet av bevaringsverdige storfe. Den nasjonale tilskuddsordningen for bevaringsverdige storferaser ble etablert i 2000. Som bevaringsverdige storferaser regnes sidet trønder- og nordlandsfe, østlandsk rødkolle, dølafe, vestlandsk raudkolle, vestlandsk fjordfe og telemarkfe. For 2015 er det registrert en fortsatt økning både i antall avlskyr og besetninger av alle de truede storferasene, med unntak av vestlandsk raudkolle der det har vært en svak nedgang i antall avlskyr siste år. Alle rasene er likevel fremdeles regnet som truet, og fire er kritisk truet etter FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) sine definisjoner. Norsk genressurssenter bidrar også til bevaringsarbeidet ved å bistå med informasjon og veiledning og gjennom overvåking og kartlegging av avlsarbeidet.

Kilde: Norsk genressurssenter

Utvalgte kulturlandskap og Verdensarvområdene

Utvalgte kulturlandskap i jordbruket består av 22 områder som representerer variasjoner av jordbrukets prioriterte kulturlandskap med spesielle verdier knyttet til biologisk mangfold og kulturminner og kulturmiljøer. Aktiv landbruksproduksjon danner grunnlaget for gjennomføring av tiltakene. De viktigste miljøtiltakene som gjennomføres er ivaretakelse av kulturminner, biologisk mangfold og landskapsskjøtsel. Ordningen er samfinansiert mellom LMD (6 mill. kroner i 2015) og Klima- og miljødepartementet (KLD) (6 mill. kroner i 2015).

For 2015 ble det avsatt 3 mill. kroner over jordbruksavtalen til satsingen i verdensarvområdene Vestnorsk Fjordlandskap og Vegaøyan. KLD har bevilget tilsvarende sum. Verdiene i områdene er bl. a. knyttet til jordbrukets kulturlandskap og er avhengige av aktiv jordbruksdrift. Bakgrunnen for satsingen er at jordbruket i områdene var i tilbakegang, og det var behov for å stimulere til aktiv drift og utvikling slik at kulturlandskapsverdiene blir ivaretatt for framtiden. I begge verdensarvområder har verdensarvmidlene vært viktige for grunneierne for å sikre at arealer holdes i hevd og blir beitet. Ordningene Utvalgte kulturlandskap og Verdensarvsatsingen ble vedtatt slått sammen til en ordning i jordbruksoppgjøret 2015, med virkning fra 2016.

Handlingsplan for redusert risiko ved bruk av plantevernmidler

Formålet med Handlingsplan for redusert risiko ved bruk av plantevernmidler (2010–2014) har vært å redusere risikoen for helse og miljø ved bruk av plantevernmidler og redusere avhengigheten av kjemiske plantevernmidler. Prosjekter finansiert med handlingsplanmidler har gitt konkrete resultater som benyttes for å bedre risikovurdering av plantevernmidler, gi produsentene bedre beslutningsverktøy for når, og mot hvilke skadegjørere det bør sprøytes, samt bidratt til at produsenter har fått mer kunnskap om alternativer til kjemisk bekjemping og om integrert plantevern. Det er også avdekket at det fortsatt er utfordringer.

I 2015 har det vært arbeidet med å utforme ny handlingsplan, som skal gjelde i perioden 2016–2020. Ny handlingsplan ble fastsatt i april 2016. 2015 har vært et mellomår hvor enkelte av prosjektene som fulgte opp forrige handlingsplan ble videreført. Det ble også bevilget midler til tre prosjekter som følger opp tiltak i ny handlingsplan.

3.4.1.2 Regionale miljøprogram

De regionale miljøprogrammene (RMP) omfatter en sentral del av de mest målrettede tiltakene og virkemidlene over jordbruksavtalen. Formålet er bevaring og skjøtsel av spesielle kulturlandskap og å redusere forurensing til vann og luft. I 2013 ble de regionale miljøprogrammene rullert med ny virkningsperiode til og med 2017. Ordningene ble gjennomgått for å bedre miljøeffekten av tiltakene og det ble fastsatt en nasjonal meny av tiltak som fylkene kan velge fra, basert på sine største miljøutfordringer. Menyen sikrer harmonisering og til en viss grad mer miljøretting av ordningene. I tillegg ble nytt elektronisk kartbasert søknads- og saksbehandlingssystem (eStil) tatt i bruk ved søknadsomgangen høsten 2013. Totalt 77 pst. søkte elektronisk i 2015. Det nye systemet innebærer en mer enhetlig rapportering og en enklere og mer effektiv forvaltning av ordningen.

I 2015 ble det utbetalt over 430 mill. kroner i tilskudd til 22 100 foretak for gjennomførte tiltak innenfor de regionale miljøprogrammene i vekstsesongen 2014. Figur 3.11 viser den totale fordelingen av tiltak per hovedområde. De største tiltaksområdene var avrenning til vassdrag og kyst (37 pst.), og kulturlandskap (28 pst.).

Kilde: Landbruksdirektoratet

Det er stor variasjon i prioriteringer av tiltak mellom de ulike fylkene, jf. figur 3.12. Fylker med stor andel korndyrking bruker en betydelig andel av midlene til tiltak for å redusere erosjon og næringsstoffavrenning, mens de øvrige fylkene vektlegger tiltak som hindrer gjengroing og ivaretar verdifulle kulturlandskap og naturtyper. Den ulike prioriteringen av tiltak mellom fylker er i tråd med intensjonen for ordningen.

Kilde: Landbruksdirektoratet

3.4.1.3 Miljøvirkemidler i Landbrukets utviklingsfond

Klima- og miljøprogrammet

Klima- og miljøprogrammet skal bidra til å oppnå landbrukspolitikkens målsettinger på klima- og miljøområdet gjennom utredninger og informasjonstiltak. Programmet skal bidra til praktisk og næringsrettet kunnskap om klima- og miljøutfordringer som raskt kan formidles til landbruket. I 2015 ble 8 mill. kroner fordelt til fylkesvise tiltak og 10 mill. kroner til sentrale tiltak. Av de sentrale tiltakene ble det innvilget støtte til 18 prosjekter innen fagområdene klimatilpasning, klimagassutslipp/karbonbinding, forurensing og naturmangfold/kulturlandskap og kulturminner. Eksempler på nasjonale prosjekter som fikk innvilget støtte i 2015: Gratis førsteråd for klimasmart landbruk – forprosjekt, Flaskehalser ved etablering av gårdsbaserte biogassanlegg, Nye fosfornormer til grønnsaker og Muligheter for miljø- og klimavennlig melkeproduksjon. Eksempler på fylkesvise prosjekter er Individuell miljørådgivning til gårdbrukere, kurs i riktig bruk av husdyrgjødsel, markdager og informasjonsmøter, storskalaforsøk og kulturlandskapspris.

Spesielle miljøtiltak i jordbruket (SMIL) og tilskudd til drenering

Formålet med Spesielle miljøtiltak i jordbruket (SMIL) er å ivareta natur- og kulturminneverdiene i kulturlandskapet, samt redusere forurensingen fra jordbruket. Ordningen skal gi mer målrettet innsats med utgangspunkt i lokale behov, utfordringer og målsettinger.

Ordningen forvaltes av kommunene og bevilgningen for 2015 var på 195 mill. kroner, herav 100 mill. kroner øremerket dreneringsordningen. Det ble tilbakeført midler på SMIL-ordningen pga. utgåtte arbeidsfrister. Totalt ble det i 2015 innvilget midler til nær 3 000 prosjekter med samlet tilsagn på 120 mill. kroner. Dette er om lag 800 færre tilsagn enn i 2014. Nedgangen skyldes antakelig at ordningen i 2015 ble avgrenset til å gjelde foretak som oppfyller vilkårene i forskrift om produksjonstilskudd og at avsetningen ble redusert med 30 mill. kroner for 2015. Om lag 61 pst. av midlene gikk i 2015 til tiltak for å fremme verdier i kulturlandskap, kulturmiljøer og biologisk mangfold, mens 32 pst. av midlene gikk til tiltak for å redusere forurensing til vann, jf. figur 3.13. Freda og verneverdige bygninger og gammel kulturmark er de største postene når det gjelder bevaring av kulturlandskap, mens hydrotekniske anlegg er den viktigste gruppen av tiltak innen forurensning.

Kilde: Landbruksdirektoratet

Drenering

Godt drenert jord gir bedre utnyttelse av næringsstoffer, reduserer faren for jordpakking og reduserer faren for lystgassutslipp. God drenering bedrer også muligheten for produksjon og innhøsting i perioder med ekstremvær. Tilskudd til drenering ble gjeninnført med virkning fra 2013, og det er avsatt 100 mill. kroner til ordningen per år for årene 2013–2015. Bare 155 mill. kroner er disponert per 31. desember 2015, av dette er det kun ferdigstilt tiltak for 61,5 mill. kroner i samme periode. Fra 2014 til 2015 gikk grøftingen ytterligere ned, men det er stor forskjell mellom fylker. Til nå tyder tallene på at grøftingen er redusert etter innføring av tilskuddet, sammenlignet med omfanget tidligere, ifølge SSBs siste telling.

Biogass

Forskrift om tilskudd for levering av husdyrgjødsel til biogassanlegg trådte i kraft 1. januar 2015. Forskriften hadde tilbakevirkende kraft for leveranser også i 2013 og 2014. Ordningen hadde lav oppslutning i oppstartsårene, men denne er ventet å øke.

Støtte til tiltak i beiteområder og organisert beitebruk

Det er et mål å legge til rette for økt kjøttproduksjon basert på utmarksbeite og vedlikehold av kulturlandskap. Støtte til investeringstiltak i beiteområder i utmark ses i sammenheng med midler til forebyggende og konfliktdempende tiltak mot rovviltskader over Klima- og miljødepartementets budsjett. Det var avsatt 9 mill. kroner til ordningen i 2015. Det ble gitt driftsstøtte til 750 beitelag fra RMP og dette omfatter 74 pst. av sau og 28 pst. av storfe som slippes på utmarksbeite.

Energieffektivisering i veksthussektoren

I jordbruksoppgjøret 2012 ble det igangsatt et prosjekt i regi av Norsk gartnerforbund: Energieffektivisering og redusert klimautslipp i veksthussektoren for årene 2013–2015. Prosjektet har hatt en ramme på 1 mill. kroner per år. Prosjektets hovedmål har vært energieffektivisering og lavere klimagassutslipp. I prosjektperioden er CO₂-utslipp fra norske veksthus redusert med 5 500 tonn. Sektoren har hatt en betydelig reduksjon i energiforbruk de senere år, og en betydelig overgang fra fossile til mer miljøvennlige energikilder, jf. figur 3.14. Resultatet av spart energi eller konvertert energi til fornybar energi er 177 GWh. Veksthusnæringens mål for reduksjon i det totale energiforbruket er 25 pst. fra 1990 til 2020. Satsingen har utløst en rekke andre energisparings- eller konverteringsprosjekt i prosjektperioden.

Kilde: Norsk gartnerforbund

3.4.2 Økologisk produksjon og forbruk

Det er et mål at 15 pst. av matproduksjonen og matforbruket skal være økologisk i 2020. Det legges vekt på at satsingen skal bidra til balanse mellom produksjon og etterspørsel.

3.4.2.1 Markedsutvikling

Samlet for alle produktgrupper økte omsetningen av økologiske produkter i dagligvarehandelen med nesten 15 pst. fra 2014 til 2015. Størst økning i verdi hadde grønnsaker og frukt, bær og nøtter. Omsetningsstatistikken skiller ikke mellom norskproduserte og importerte varer, men økt salg uten økt norsk produksjon indikerer at det er importen som øker. Tabell 3.9 viser andel økologiske varer av total omsetning i 2015 og endring fra 2014 for et utvalg varer.

Totalt ble det omsatt økologiske matvarer for ca. 2 mrd. kroner i 2015, tilsvarende 1,6 pst. av totalmarkedet. Av dette utgjorde 469 mill. kroner omsetning i andre markedskanaler enn dagligvarehandelen, dvs. storhusholdninger, spesialbutikker, Bondens marked, bakerier og abonnementsalg. I tillegg kommer salg gjennom helsekostforretninger og Vinmonopolet (estimert til hhv. 232 mill. kroner og 451 mill. kroner). Omsetningen i salgskanaler utenom dagligvare utgjorde ca. 60 pst. av det totale registrerte markedet for økologiske produkter i Norge. Dette tallet er vesentlig høyere enn for tidligere år ettersom omsetning fra Vinmonopolet er inkludert for 2015.

3.4.2.2 Areal – og produksjonsutvikling

Figur 3.15 viser utvikling i økologisk drevet areal og areal under omlegging (karensareal), samt antall økologiske driftsenheter for perioden 2000–2015. De økologiske arealene i 2015 var på 443 166 daa, og utgjorde om lag 4,5 pst. av det totale jordbruksarealet (medregnet karensareal er andelen 4,8 pst.). Dette er en reduksjon på 0,2 prosentpoeng sammenliknet med 2014. Det var nedgang i de fleste typer økologiske arealer, med unntak av arealer til poteter, grønnsaker og bær, der det var en økning på hhv. 0,2 prosentpoeng, 0,4 prosentpoeng og 0,1 prosentpoeng. Arealer til økologisk korn og oljevekster gikk tilbake med 0,2 prosentpoeng fra 2014 til 2015, og arealer med eng, beite og fôr gikk tilbake med 0,1 prosentpoeng. Produksjonen av økologisk korn var lavere i 2015 enn i rekordåret 2014. Karensarealer økte fra 2007–2009, men har de siste årene gått tilbake. Fra 2014 til 2015 ble karensarealet redusert med 0,1 prosentpoeng.

Kilde: Debio

Husdyr i økologisk driftsform utgjør en liten andel av det totale antall husdyr i Norge. Fra 2014 til 2015 var det en økning i antall husdyr i økologisk driftsform. Antall sau og storfe økte litt i 2015, mens det var en liten nedgang i antall gris. Antall sau og lam i økologisk driftsform utgjør 4,6 pst. av totalt antall, mens storfe utgjør 3,5 pst. av totalt antall storfe. Den økologiske produksjonen av egg økte med 14 pst. og produksjon av kjøtt (storfe, sau/lam, svin og geit) økte med 2,1 pst. Produksjon av økologisk melk holdt seg relativt stabilt i 2015, mens produksjonen av fjørfekjøtt gikk tilbake med 10,8 pst.

Tabell 3.10 viser andel økologisk areal av totalt jordbruksareal for et utvalg av land i Europa. Som det framgår av tabellen, er Norge på nivå med flere land i Europa når det gjelder andel økologisk jordbruksareal og høyere enn i Frankrike og Storbritannia.

3.4.2.3 Utviklingsmidler

Det ble satt av 30 mill. kroner for 2015 til utviklingsprosjekter innen økologisk landbruk for å fremme produksjon og omsetning. Midlene ble delt mellom foregangsfylkene og utviklingsprosjekter i hovedsak innen kategoriene markedsadgang og informasjon til forbruker. Foregangsfylkene skal stimulere til velfungerende verdikjeder for økologiske produkter som kan produseres i Norge, og jobber innenfor temaområdene jordkultur, frukt og bær, grønnsaker, melk og storfekjøtt, korn og forbruk/storhusholdning. Foregangsfylkene har en viktig rolle som formidlere av kunnskap og erfaring, særlig mot produsentmiljøene. I tillegg ble det satt av 2 mill. kroner til generisk markedsføring over Matmerks bevilgning til informasjonsarbeid om økologiske produksjonsformer og produkter.

3.4.3 Andre politikkområder

Norsk Landbruksrådgiving

Norsk Landbruksrådgiving (NLR) driver faglig utvikling og uavhengig rådgiving i landbruket gjennom lokale rådgivingsenheter. NLR bidrar til å bringe aktuell forskning ut til produsentene og er en helt sentral aktør når det gjelder å øke kompetansen i næringen og legge grunnlaget for god agronomi og effektiv produksjon. Det ble satt av 82,5 mill. kroner til Norsk Landbruksrådgiving i 2015, til blant annet drift av rådgivingsaktiviteten, byggteknisk planlegging, maskinteknisk rådgiving, rådgiving om økologisk produksjon og rådgiving innen grøntsektoren. NLR overtok i 2014 ansvaret for HMS-rådgivningen i landbruket. HMS-rådgivning er nå en integrert del av NLR sitt rådgivningstilbud, og i løpet av 2015 har man tatt ut samordningseffekter, blant annet knyttet til felles administrasjonstjenester og regnskapssystem.