10 Økonomiske og administrative konsekvenser

Departementet har ved utredningen av de økonomiske og administrative konsekvensene av forslagene også sett hen til høringsinstansenes innspill.

Nedre aldersgrense for å anerkjenne ekteskap inngått med mindreårig

I dag må den enkelte instans foreta en skjønnsmessig helhetsvurdering av om ekteskap kan anerkjennes i hver enkelt sak, og det er etter gjeldende rett uklart hvor unge partene må ha vært for at ekteskapet ikke kan anerkjennes. En slik vurdering krever både kompetanse, tid og ressurser. Hvis et ekteskap ikke anerkjennes, følger det av veiledningsplikten i forvaltningsloven at den enkelte myndighet i slike tilfeller bør informere partene om hvordan de kan gå frem for å søke om å få ekteskapet anerkjent.

Innføring av vilkår for anerkjennelse om at begge parter var over 18 år på vigselstidspunktet, vil ha som konsekvens at den enkelte myndighet som skal avgjøre en sak hvor det har betydning om partene regnes som gift her, bare må kontrollere om begge partene var fylt 18 år da de giftet seg. Dersom en eller begge partene var under 18 år på vigselstidspunktet, skal ikke ekteskapet anerkjennes. UNE legger til grunn at forslaget ikke nødvendigvis vil lette saksbehandlingen hos utlendingsforvaltningen og at statsforvalteren må gjøre grundigere saksbehandling og utredning. I tillegg kan forslaget gjøre at det må gjøres flere intervjuer. Departementet mener likevel forslaget potensielt vil kunne føre til visse forenklinger i deler av saksbehandlingen i de berørte myndigheter sammenlignet med dagens regler, og dermed også kunne føre til visse besparelser for noen. Det vil også kunne bidra til likebehandling.

Instanser som berøres av endringen er for eksempel utlendingsmyndigheten i deres behandling av saker om familiegjenforening, folkeregistermyndighetens registrering av ekteskap og statsforvalterens behandling av saker om separasjon og skilsmisse. Departementet foreslår at det skal gjelde to unntaksregler fra 18-årsgrensen, og at det er statsforvalteren som skal vurdere om ekteskapene likevel kan anerkjennes. Dette vil føre til at vurderingen av om et ekteskap kan anerkjennes, flyttes fra flere ulike myndigheter til én myndighet. Departementet kan utpeke hvilke statsforvalterere som bør få denne oppgaven. Det at oppgaven flyttes til én instans, vil være effektiviserende og kunne gi innsparingsgevinster for det offentlige. Det er dermed ikke gitt at det vil påløpe noen økte kostnader for staten samlet sett. Dette vil være en ny oppgave for statsforvalteren/klageinstansen. Statsforvalterens overordnede organ på ekteskapsområdet vil være Barne- og familiedepartementet, men klageadgangen kan delegeres til Bufdir. Denne oppgaven har statsforvalteren/Bufdir allerede i dag når det gjelder å anerkjenne ekteskap inngått med mindreårig i utlandet på et tidspunkt der én eller begge hadde tilknytning til Norge. Statsforvalteren/Bufdir kan derfor dra nytte av sin erfaring med å vurdere unntaket «sterke grunner» etter ekteskapsloven gjeldende § 18 a andre ledd. Satsforvalteren/Bufdir vil imidlertid ikke ha erfaring med unntaket om at ekteskap kan anerkjennes etter unntaket omtalt i punkt 5.5.4. Dette gjelder tilfeller der partene er over 18 år, var over 16 år på vigselstidspunktet, og den eller de som var mindreårig på vigselstidspunktet ønsker ekteskapet anerkjent.

Statsforvalteren i Oslo og Viken peker på at forslaget totalt sett innebærer flere nye oppgaver for Statsforvalteren. Bufdir uttrykker at de er usikre på om departementets vurdering av at det trolig vil dreie seg om få saker og viser også til at prosedyrene som kreves for å avdekke tvang og sikre et informert samtykke, vil være relativt ressurskrevende. Det er vanskelig å gi et sikkert anslag på hvor mange søknader det til enhver tid vil kunne bli. Antallet saker vil bero på ulike forhold, som for eksempel innvandringen til Norge og hvor mange saker om anerkjennelse som oppstår. Statsforvalteren i Oslo og Viken oppgir i sitt høringssvar at de i perioden 2016–2019 behandlet i gjennomsnitt tre saker i året etter ekteskapsloven gjeldende § 18 a andre ledd hvor en av partene var mindreårig. Imidlertid viser Bufdir til at det kan være grunn til å tro at det generelt er vanligere med barneekteskap mellom parter uten tilknytning til Norge, enn hvor minst en av partene hadde en tilknytning til Norge på vigselstidspunktet.

Endringene vil etter departementets syn ventelig føre til økte kostnader for statsforvalteren og Bufdir, men det foreligger som nevnt over også innsparingsmuligheter. Statsforvalteren i Oslo og Viken har anslått at de ved eksempelvis 40 saker, vil trenge ett årsverk for å behandle disse. Bufdir viser til at dette vil utgjøre 1 million kroner i økte kostnader, og at ressursbehovet kan bli noe høyere dersom det forutsettes at Statsforvalteren skal gjennomføre alle intervjuer selv. Bufdir anslår at direktoratet vil ha behov for et halvt årsverk til oppgaven, og beregner at det vil utgjøre 0,5 million kroner.

Én av partene må begjære ekteskapet anerkjent

Endringen om at det er tilstrekkelig at én av partene må begjære statsforvalteren om likevel å anerkjenne et ekteskap, kan føre til noen flere begjæringer. Dette vil gjelde både i tilknytningstilfellene etter ekteskapsloven § 18 a andre ledd og etter forslagene i dette høringsnotatet. Forslaget gjelder ikke mange saker. Departementet antar derfor at endringen ikke vil få økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning.

Mulighet til å gifte seg etter norsk rett ved manglende anerkjennelse

Departementet legger til grunn at parters mulighet til å gifte seg på nytt med hverandre selv om det ikke-anerkjente ekteskapet består etter utenlandsk rett, ikke vil føre til økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning. Når det gjelder partenes mulighet til å gifte seg med en annen person selv om et ikke-anerkjent ekteskap består i utlandet, vil statsforvalteren få en ny oppgave med å vurdere om særlige grunner taler for at partene likevel skal få mulighet til å gifte seg. Statsforvalteren i Oslo og Viken viser til at antallet søknader kan tenkes å bli noe høyere enn departementet ser for seg. Bufdir uttrykker at de er usikre på om departementets vurdering av at det trolig vil dreie seg om få saker. Departementet legger til grunn at oppløsning etter utenlandsk rett vil være gjennomførbart i en vesentlig del av sakene. Imidlertid vil det kunne oppstå problemer med å få oppløst tidligere ekteskap i utlandet, noe Statsforvalteren i Oslo og Viken har vist til i sitt høringssvar. Det er vanskelig å tallfeste hvor mange søknader det vil kunne bli snakk om, men departementet legger til grunn at det totalt sett ikke vil være et betydelig antall saker. Statsforvalteren kan i vurderingen dra nytte av sin kompetanse med å vurdere anerkjennelse av utenlandske skilsmisser og anerkjennelse av utenlandske ekteskap. Forslaget vil dermed ikke ha økonomiske og administrative konsekvenser av særlig stor betydning. Bufdir har vist til at det økte ressursbehovet for Statsforvalteren i Oslo og Viken beregnes til 0,5 millioner kroner. Bufdir legger til grunn at direktoratet vil ha behov for ytterligere opptil 0,5 årsverk til klagebehandling, hvilket vil utgjøre 0,55 millioner kroner.

Søksmålsfristen ved tvangsekteskap utvides til ett år

Utvidelsen av søksmålsfristen for å reise sak om gyldigheten av tvangsekteskap kan føre til at noen flere reiser slik sak. Endringen vil imidlertid gjelde få tilfeller, og departementet antar derfor at endringen ikke vil få administrative eller økonomiske konsekvenser av betydning. Bufdir viser til at endringen trolig vil gjelde få tilfeller.