2 Bakgrunn
2.1 Problemet
Det er tillatt å inngå ekteskap med mindreårig i andre land
Problembeskrivelsen nedenfor viser at det er behov for en lovregulering av en nedre aldersgrense for å anerkjenne ekteskap inngått etter utenlandsk rett, i dette tilfellet når partene ikke har tilknytning til Norge. Dette ble aktualisert under flyktningkrisen i 2015. Det kom asylsøkere alene eller som par til Norge, som oppga å være gift, der noen av ekteskapene var inngått da én eller begge parter var mindreårig. Enkelte var fremdeles svært unge, og noen hadde også barn. Det oppsto usikkerhet om et ekteskap inngått etter utenlandsk rett på et tidspunkt der én eller begge parter var under 16 år, kunne anerkjennes her. Blant andre Utlendingsdirektoratet (UDI) ba om en klargjøring av regelverket.
Vilkårene for å inngå ekteskap kan variere fra land til land. Etter norsk rett må begge partene ha fylt 18 år, men i andre land kan det være andre regler.
Behovet for å bekjempe barneekteskap
Utbredelsen av barneekteskap er et alvorlig problem. En mindreårig har vanligvis ikke den modenhet som kreves for å ta stilling til konsekvensene av å inngå ekteskap. Barneekteskap gir økt risiko for tidlige og uønskede graviditeter og for dårlig seksuell og reproduktiv helse. Barn som giftes bort, har lavere sannsynlighet for å fortsette skolegangen. De er også mer utsatt for vold i nære relasjoner, utnyttelse og isolasjon. Barneekteskap er også negativt i en samfunnsøkonomisk sammenheng internasjonalt. Det fører blant annet til tapt skolegang og tapte lønnsinntekter. Å avskaffe barneekteskap vil dermed ha en positiv effekt på utvikling og på et lands økonomi.
Barneekteskap har stor geografisk og tallmessig utbredelse. Totalt har 765 millioner mennesker som lever i dag, blitt utsatt for barneekteskap. Tall og fakta er hentet fra regjeringens strategi mot skadelige skikker (2019–2023).
Den nedre aldersgrensen for å anerkjenne visse ekteskap er etter norsk rett uklar
Parter som giftet seg i en annen stat da én eller begge var mindreårig, kan senere komme til Norge, enten som barn eller voksne. For at partene skal regnes som gift også her, må ekteskapet anerkjennes etter norsk rett. Parter som ikke får ekteskapet anerkjent, kan fremdeles regnes som gift etter utenlandsk rett, og det kan oppstå et såkalt haltende ekteskap. Dette er uheldig, både for partene og for statene mv. som berøres.
Der én part eller begge hadde tilknytning til Norge på vigselstidspunktet (tilknytningstilfellene), gjelder det en 18-årsgrense. Slike ekteskap anerkjennes ikke dersom én eller begge parter var under 18 år da de giftet seg. Statsforvalteren kan etter begjæring likevel anerkjenne ekteskapet dersom sterke grunner taler for det. Det er ikke lovfestet en tilsvarende nedre aldersgrense for tilfeller der partene var uten tilknytning til Norge da de giftet seg (ikke-tilknytningstilfeller). Ekteskap inngått i utlandet skal som hovedregel anerkjennes dersom det er gyldig inngått i vigselslandet, med mindre det åpenbart vil virke støtende på norsk rettsorden å anerkjenne ekteskapet (ordre public). Avgjørelsen beror derfor på en konkret skjønnsmessig vurdering fra sak til sak. Dette har skapt uforutsigbarhet både for partene og rettsanvenderne.
Dagens regelverk innebærer en risiko for ulik praksis og forskjellsbehandling. Det er fordi ulike myndigheter må vurdere om vilkårene for å anerkjenne et ekteskap etter ekteskapsloven er oppfylt, og de er ikke bundet av hverandres beslutninger. Det betyr for eksempel at et ekteskap kan anerkjennes av statsforvalteren i en sak om skilsmisse, men ikke av UDI i en sak om familieinnvandring.
2.2 Behov for å klargjøre regler som har stor betydning for partene
Det er av hensyn til partene et behov for å klargjøre de regler som gjelder for anerkjennelse av ekteskap inngått med mindreårig, også der partene ikke har tilknytning til Norge på vigselstidspunktet. Det er også et behov for bedre håndtering av slike saker. Spørsmålet om anerkjennelse vurderes i dag som nevnt over av alle de ulike myndighetene som skal behandle en sak hvor det må tas stilling til om det foreligger et ekteskap etter utenlandsk rett som kan anerkjennes.
Det er problematisk at det etter gjeldende rett er uklart om parter i et ekteskap som ikke er anerkjent her, kan gifte seg på ny. Det er behov for å klargjøre både om partene i et ikke-anerkjent ekteskap kan gifte seg med hverandre, og om partene kan gifte seg med andre.
Spørsmålet om anerkjennelse og om adgangen til å gifte seg har stor betydning for partene. Dette har sammenheng med rettsvirkninger av ekteskap og når rettsvirkningene inntrer. Hvorvidt ekteskapet anerkjennes har blant annet betydning for formuesforholdet mellom partene, retten til skilsmisse eller oppløsning av ekteskap, deling av felleseie, muligheten for å inngå ekteskap, retten til arv, trygdeytelser og økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven, retten til opphold og hvilke vilkår som stilles for familieinnvandring. Det ble i detalj redegjort for rettsvirkninger og konsekvenser i høringsnotatet av 23. juni 2020.
Når parter ikke får sitt ekteskap anerkjent her, har dette som konsekvens at en rekke rettsvirkninger som følger med å være gift ikke kan gjøres gjeldende etter norsk rett. Partene kan fremdeles regnes som gift etter utenlandsk rett, og kan gjøre gjeldende rettigheter som følger av ekteskapet i vigselslandet og eventuelt i tredjeland. De ulike landenes lovvalgsregler kan imidlertid gjøre dette svært komplisert. Dette gjelder for eksempel dersom vigselslandet eller et tredjeland stiller krav om at en part må bo i landet for å kunne gjøre gjeldende rettigheter som følger av ekteskapet.
2.3 Initiativ og forpliktelser – nasjonalt og internasjonalt
Et tiltak i regjeringens handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse (2017–2020) var å vurdere innstramminger i ekteskapsloven for å bekjempe barneekteskap:
«Et ekteskap som er gyldig inngått i utlandet vil i utgangspunktet bli anerkjent i Norge, men et ekteskap anerkjennes likevel ikke dersom dette åpenbart ville virke støtende på norsk rettsorden (ordre public). I forarbeidene til ekteskapsloven har det tidligere vært uttrykt at en ordre public-stridig lav alder for ekteskap klart antas å være under 15 år. Lovendringer og endringer i praksis de senere årene kan imidlertid tenkes å påvirke ordre public-normen slik at aldersgrensen som tidligere har vært uttrykt, ikke gir uttrykk for gjeldende rett i dag. I instruks GI-13/2016 fra Justis- og beredskapsdepartementet til UDI og UNE er det nå lagt til grunn en 16-årsgrense i utlendingssaker. BLD utreder derfor gjeldende rett om anerkjennelse av ekteskap inngått i utlandet – særlig reglene om anerkjennelse av ekteskap inngått av mindreårige i utlandet – med tanke på en endring av regelverket dersom arbeidet viser at det er nødvendig. Reglene om anerkjennelse av bigamiske ekteskap vil også bli gjennomgått i utredningen.»
Det går frem av Granavolden-plattformen at regjeringen vil følge opp tiltakene i handlingsplanen.
FNs barnekomité har merket seg den nasjonale handlingsplanen i sine konkluderende observasjoner til Norge fra 2018. Konkrete tiltak komitéen anbefaler for å bekjempe barneekteskap, er blant annet bevisstgjøring og opplysning rettet mot religiøse grupper og utsatte barn.
I representantforslag 8:45 L (2017–2018) om endring i ekteskapsloven (forby barneekteskap i Norge) foreslo representanter fra Arbeiderpartiet «at alder for ekteskapsinngåelse i Norge bør være helt parallell med myndighetsalder, og dermed 18 år – og uten unntak.» Forslaget ble ikke vedtatt med henvisning til at regjeringen allerede var i gang med et lovarbeid, jf. Innst. 152 L (2017–2018) side 3.
Kort tid etter at representantforslaget ble behandlet i Stortinget, la regjeringen frem Prop. 49 L (2017–2018) Endringer i ekteskapsloven (absolutt 18-årsgrense for å inngå ekteskap i Norge). Ved behandlingen av Prop. 49 L (2017–2018) skrev familie- og kulturkomitéen følgende i Innst. 267 L (2017–2018):
«Komiteen mener at det bør utredes et forbud mot anerkjennelse av alle ekteskap inngått med en part under 18 år, uavhengig av hvor de to partene er bosatt. Slik vil par som påberoper seg å være gift i utlandet før én eller begge parter er 18 år, ikke få sitt ekteskap godkjent av norske myndigheter. Komiteen mener det bør vurderes om den inngripende konsekvens det vil være å ikke anerkjenne et barneekteskap, skal veie mindre enn hensynet til å forhindre flere barneekteskap. Slike ekteskap er overgrep uansett hvor de inngås.»
På bakgrunn av dette fremmet komitéen anmodningsvedtak nr. 742 (2017–2018):
«Stortinget ber regjeringen utrede en lovbestemt nedre aldersgrense for å anerkjenne ekteskap inngått i utlandet, herunder en 18-årsgrense.»
Bærekraftsmål er verdens arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene før 2030. «2030-agendaen» har 17 bærekraftsmål, og ble vedtatt av verdens stats- og regjeringsledere på et toppmøte i FN høsten 2015. Den bygger på internasjonale menneskerettighetsforpliktelser. Et av delmålene under hovedmålet om likestilling mellom kjønnene er å avskaffe all skadelig praksis, for eksempel barneekteskap, tidlige ekteskap og tvangsekteskap samt kvinnelig omskjæring (delmål 5.3).
Regjeringen har utarbeidet en strategi mot skadelige skikker 2019–2023 som et ledd i oppfølgingen av bærekraftsmålene. Det overordnede målet er å bidra til å oppfylle målsetningene i 2030-agendaen, særlig bærekraftsmål 5 om likestilling. Strategien fokuserer blant annet på barneekteskap og kjønnslemlestelse av jenter. Den bygger på og viderefører Norges betydelige innsats på disse områdene. Strategien legger føringer for Norges internasjonale arbeid mot skadelige skikker i perioden 2019–2023. Den er forankret i handlingsplanen for kvinners rettigheter og likestilling i utenriks- og utviklingspolitikken 2016–2020, der avskaffelse av vold og skadelige skikker rettet mot jenter og kvinner er ett av fem hovedmål. Strategien bygger også på tidligere handlingsplaner og strategier for arbeid mot kjønnslemlestelse, og den er ett av flere tiltak i regjeringens handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse (2017–2020).
EU bidrar aktivt i arbeidet mot barneekteskap. I Europaparlamentets resolusjon av 4. juli 2018 «Towards an EU external strategy against early and forced marriages – next steps», defineres barneekteskap som tvangsekteskap, og parlamentet ber lovgivere, både i EUs medlemsstater og i tredjeland, om å sette minstealderen for ekteskap til 18 år.
I resolusjonen fra Europaparlamentet av 26. november 2019 om barns rettigheter i anledning 30-års jubiléet til FNs konvensjon om barns rettigheter oppfordres medlemsstatene til å iverksette konkrete tiltak for å avskaffe barneekteskap. I resolusjonen punkt 57 heter det således at Europaparlamentet ber medlemsstatene blant annet om å vedta tiltak når det gjelder ikke-anerkjennelse av ekteskap for migrantbarn som kommer til Europa:
«Urges the Commission to follow up on Parliament’s resolution of 4 October 2017 on ending child marriage; calls on the EU and its Member States to apply unified legal standards with regard to the procedure for dealing with child marriages, to cooperate with third countries, and to provide training and technical assistance to help with the adoption and enforcement of legislation prohibiting early and forced marriages, including a minimum age for marriage; asks the Member States to adopt measures to encourage the exchange of best practices on minimum age for marriage and the non-recognition of marriage of migrant children arriving in Europe, and to adopt national measures to prevent foreign travel of children for the purpose of marriage outside the EU; calls on the Commission to dedicate a European Year to the fight against child, early and forced marriages.»
EU samarbeider med FN når det gjelder å bekjempe barneekteskap, og har sammen lansert «The Spotlight Initiative», et initiativ for å få bukt med alle former for vold mot jenter og kvinner, som også omfatter barneekteskap, innen 2030. Avskaffelse av barneekteskap har vært en viktig prioritet i flere av EUs handlingsplaner de siste årene, og EU bevilger økonomisk støtte gjennom sine fond til prosjekter som har som formål å bekjempe barneekteskap.
2.4 Andre aktuelle prosesser mv.
Utenomrettslige ekteskap – endring i straffeloven mv.
Et tiltak i regjeringens handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse (2017–2020) var å utrede om straffebestemmelsen om tvangsekteskap burde endres slik at den også rammer utenomrettslige ekteskap. Dette ble fulgt opp i Justis- og beredskapsdepartementets Prop. 66 L (2019–2020) Endringer i straffeloven mv. (avvergingsplikt, utenomrettslig tvangsekteskap, diskrimineringsvern, skyting mot politiet mv.) Det ble i proposisjonen foreslått å endre straffeloven § 253 om tvangsekteskap til å omfatte den som ved vold, frihetsberøvelse, annen straffbar eller urettmessig atferd eller utilbørlig press tvinger noen inn i en ekteskapslignende forbindelse. Det ble også foreslått å utvide straffeloven § 262 andre ledd til å omfatte straff for den som etablerer en ekteskapslignende forbindelse som nevnt i § 253, med noen som er under 16 år. I tillegg ble det foreslått at den alminnelige avvergingsplikten i straffeloven § 196 utvides til å omfatte § 253 om tvangsekteskap og § 262 andre ledd om ekteskap med barn under 16 år (herunder utenomrettslige ekteskap med barn under 16 år). Ved behandlingen av proposisjonen ble de to sistnevnte forslagene vedtatt. Endringene trådte i kraft 1. januar 2021. Justiskomitéen var enig i at tvangsekteskap også burde omfatte utenrettslige tvangsekteskap, jf. Innst. 41 L (2020–2021). Komitéen delte seg imidlertid i synet på om uttrykket «utilbørlig press» i straffeloven § 253 burde presiseres. I lovvedtaket ble det ved en inkurie ikke gjort noen endring i straffeloven § 253, heller ikke om utenomrettslige ekteskap. Justiskomitéen avga senere en samlet innstilling, Innst. 207 L (2020–2021), for å sikre at bestemmelsen utvides til å gjelde utenomrettslige tvangsekteskap.
Bigami – utredning
I Barne- og familiedepartementets budsjettforslag for 2021 fremgår det at departementet vurderer innstramminger i reglene om anerkjennelse av bigamiekteskap inngått etter utenlandsk rett. Se Prop. 1 S (2020–2021) kapittel 4 kategori 11. Eventuelle forslag til endringer vil bli sendt på høring.
Lovfesting av en nedre aldersgrense ved anerkjennelse – utredning
Departementet foreslo i høringsnotat 23. juni 2020 som et alternativ å lovfeste at et ekteskap bare kan anerkjennes etter unntaksregelen om sterke grunner, hvis begge parter har fylt 16 år på tidspunktet for anerkjennelsen. Mange høringsinstanser har uttrykt støtte til å lovfeste en slik nedre aldersgrense. I lys av Norges EØS-rettslige forpliktelser er det imidlertid usikkert om strengere regler for personer uten tilknytning til Norge sammenlignet med personer med tilknytning kan være i strid med diskrimineringsforbudet i EØS-avtalen artikkel 4. Spørsmålet om å lovfeste en slik regel for tilfeller med tilknytning er ikke hørt, og det gås dermed ikke videre med slik lovfesting nå. Departementet ønsker imidlertid å gå videre med å vurdere en lovfesting som også vil gjelde de med tilknytning til Norge. Som støtte for å lovfeste en 16-årsgrense viser departementet til at det er tungtveiende hensyn som taler mot anerkjennelse der en av partene fremdeles er under 16 år. Blant annet gjelder dette sammenhengen med reglene om seksuell lavalder i Norge, og at Norge etter barnekonvensjonen og kvinnekonvensjonen har en positiv forpliktelse til å forhindre seksuelle overgrep. Når det gjelder ekteskap, åpner barnekomitéen og kvinnediskrimineringskomitéen for inngåelse av ekteskap der partene er under 18 år i helt ekstraordinære tilfeller, men forutsetningen er at barnet er minst 16 år. Det å lovfeste en 16-årsgrense antas å være godt i samsvar med våre internasjonale forpliktelser, men bør utredes nærmere og høres før det fremmes et forslag om dette.
2.5 Eksterne utredninger
I forbindelse med oppfølgingen av handlingsplanen mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse (2017–2020) og Stortingets anmodningsvedtak har departementet bestilt og mottatt to eksterne utredninger som ble vedlagt høringsnotatet.
Førsteamanuensis ved Juridisk fakultet, Universitetet i Oslo, Tone Linn Wærstad, fikk i mandat å redegjøre for gjeldende rett i Norge om anerkjennelse av bigame ekteskap og barneekteskap inngått i utlandet, særlig om ordre public-normen og om vilkåret om sterke grunner i ekteskapsloven. Utrederen skulle videre vurdere og foreslå eventuelle endringer i regelverket som kan bidra til å hindre anerkjennelse av ekteskap som ikke lovlig kunne vært inngått i Norge.
Dr. juris Torstein Frantzen, lagrettsdommer ved Gulating lagmannsrett, har utredet spørsmålet om rettsvirkninger av ekteskap inngått i utlandet. Frantzen ble i mandatet bedt om å utrede «konsekvenser av ikke å anerkjenne ekteskap som er gyldig inngått i utlandet av parter uten tilknytning til Norge på vigselstidspunktet – barneekteskap (under både 16 og 18 år), bigami og søskenbarnekteskap.» I tillegg lå det i mandatet at Frantzen skulle utrede hvordan dagens regler ivaretar hensynet til partene og andres interesser og hvilke hensyn eventuelle forslag til nye regler bør ivareta. Frantzen skulle også utrede hvilken myndighet som bør ha kompetanse til å gjøre unntak fra en eventuell hovedregel om ikke å anerkjenne ekteskap.
I utredningene drøftes det også om den nedre aldersgrensen har endret seg på grunn av lovendringer og endringer i praksis de siste årene. Wærstad mener at både rettsutviklingen i intern norsk rett og menneskerettighetene kan ha påvirket hvilke ekteskap som det er i strid med norsk rettsorden å anerkjenne. Hun viser til at kvinnediskrimineringskonvensjonen og barnekonvensjonen etablerer en 18-årsgrense som minstealder for å inngå ekteskap. Hun trekker frem at ifølge disse konvensjonene er et ekteskap inngått før 16-årsalder alltid å anse som et tvangsekteskap. Hun mener dette har betydning for ordre public-forbeholdet i norsk rett. Wærstad oppsummerer gjennomgangen slik:
«Redegjørelsen […] viser at barneekteskap inngått i utlandet der en av partene var under 16 år da ekteskapet ble inngått og fortsatt er under 16 år da ekteskapet søkes anerkjent i Norge, og ingen av partene var norsk statsborger eller fast bosatt i Norge ved vigselstidspunktet, ikke kan anerkjennes i norsk rett.
Andre situasjoner med økende alder både ved ekteskapsinngåelsen og ved søknadsanlegget om anerkjennelse, vil kunne føre til et annet resultat, da gjerne kombinert med andre hensyn som gjør seg gjeldende.»
Utredningen ble skrevet før en absolutt 18-årsgrense for å gifte seg i Norge ble vedtatt, jf. Prop. 49 L (2017–2018).
Frantzen vurderer at rundt 15 år fremdeles er uttrykk for en ordre public-stridig alder. Han mener at selv om det ikke lenger er mulig å gi dispensasjon til å gifte seg etter norsk rett for parter som er mellom 16 og 18 år, har ikke dette nødvendigvis hevet den ordre public-stridige aldersgrensen. Frantzen fremhever at en ordre public-vurdering innebærer at det må foretas en konkret vurdering.
2.6 Høringen
Barne- og familiedepartementet sendte på høring forslag til endringer i ekteskapsloven som gjelder anerkjennelse av ekteskap inngått med mindreårige etter utenlandsk rett 23. juni 2020. Høringsnotatet ble sendt til følgende instanser:
Departementene
Arbeids- og velferdsdirektoratet
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet
Barneombudet
Bufetat, region Midt- Norge
Bufetat, region Nord
Bufetat, region Sør
Bufetat, region Vest
Bufetat, region Øst
Datatilsynet
Domstoladministrasjonen
Folkehelseinstituttet
Fylkesmennene (enkelte fylkesmenn)
Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker
Helse Midt-Norge RHF
Helse Nord RHF
Helse Sør-Øst RHF
Helse Vest RHF
Helsedirektoratet
Høgskolen i Innlandet
Høgskolen i Molde
Høgskolen i Volda
Høgskolen i Østfold
Høgskulen på Vestlandet
Høyesterett
Integrerings- og mangfoldsdirektoratet
Kompetanse Norge
Lagmannsrettene
Likestillings- og diskrimineringsombudet
Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress
Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring
Nasjonalt utviklingssenter for barn og unge
Nord Universitet
Norges forskningsråd
Norges institusjon for menneskerettigheter
Norges Teknisk Naturvitenskapelige Universitet
Norsk organisasjon for asylsøkere
Norsk senter for barneforskning
Norsk senter for menneskerettigheter
OsloMet – storbyuniversitetet
Oslo byfogdembete
Oslo politidistrikt
Politidirektoratet
Politiets utlendingsenhet
Regionale kunnskapssentre for barn og unge
Regionale ressurssentre om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging
Regionsenter for barn og unges psykiske helse, Helseregion Øst og Sør
Regjeringsadvokaten
Riksadvokaten
Riksrevisjonen
Sametinget/Sámediggi
Samisk høgskole – Sámi allaskuvla
Sivilombudsmannen
Sentralenheten for fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker
Skattedirektoratet
Statens barnehus
Statens helsetilsyn
Statens sivilrettsforvaltning
Statistisk sentralbyrå
Sysselmannen på Svalbard
Tingrettene
FNs ungdomspanel
Universitetet i Agder
Universitetet i Bergen
Universitetet i Oslo
Universitetet i Stavanger
Universitetet i Sørøst-Norge
Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitetet
Utdanningsdirektoratet
Utlendingsdirektoratet
Utlendingsnemnda
Velferdsforskningsinstituttet
VID vitenskapelige høgskole
Fylkeskommunene
Kommunene
Longyearbyen lokalstyre
Akademikerne
Aleneforelderforeningen
Alternativ til vold
Amnesty International Norge
Antirasistisk senter
Arbeidsgiverforeningen Spekter
Buddhistforbundet
Childwatch International – UiO
Den Norske Advokatforening
Den Norske Dommerforening
Den Norske Jordmorforening
Den Norske Legeforening
Den Norske Tannlegeforening
Søkeresultater
Nettresultater
Den norske Helsingforskomité
Det mosaiske trossamfunn, Oslo
Det mosaiske trossamfunn, Trondheim
Fafo
Fagforbundet
Faglig forum for kommunalt flyktningarbeid
Fellesorganisasjonen
Fellesskap mot seksuelle overgrep
Forum for Barnekonvensjonen
Frelsesarmeens barne- og familievern
FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold
Funksjonshemmedes fellesorganisasjon
Flyktninghjelpen
Gatejuristen
Human Rights Service
Human-Etisk forbund
Innvandrernes landsorganisasjon
Islamsk råd Norge
Juridisk rådgivning for kvinner
Juss-Buss
Jussformidlingen i Bergen
Jusshjelpa i Nord-Norge
Kirkens bymisjon
Kirkerådet
Kommunesektorens organisasjon
Kompetansesenteret KUN
Krisesentersekretariatet
Kvinnefronten
Kvinnegruppa Ottar
Landsforeningen for barnevernsbarn
Landsgruppen av helsesøstre
Landsorganisasjonen for romanifolket
Landsorganisasjonen i Norge
Landsrådet for norske barne- og ungdomsorganisasjoner
Likestilling Inkludering Mangfold
Likestillingssenteret
Likestillingssenteret KUN
Mannsforum
Mental Helse
MiRA ressurssenter for kvinner med minoritetsbakgrunn
Norges Juristforbund
Norges Kristne Råd
Norges Kvinne- og familieforbund
Norges politilederlag
Norges Røde Kors
Norges Røde Kors Ungdom
Norsk barne- og ungdomspsykiatrisk forening
Norsk Barnevernlederorganisasjon
Norsk Barnevernsamband
Norsk Fosterhjemsforening
Norsk Folkehjelp
Norsk Innvandrerforum
Norsk Kvinnesaksforening
Norske Kvinners Sanitetsforening
Norsk Psykologforening
Norsk Sykepleierforbund
Norsk Tannpleierforening
Norsk Tjenestemannslag
Næringslivets Hovedorganisasjon
Organisasjonen mot offentlig diskriminering
Oslo katolske bispedømme
Plan International Norge
PRESS – Redd Barna Ungdom
Redd Barna
Reform – Ressurssenter for menn
Rettspolitisk forening
Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn
Selvhjelp for innvandrere og flyktninger
SINTEF
Stiftelsen Barnas rettigheter
Stiftelsen Kirkens Familievern
Stine Sofies Stiftelse
UNICEF Norge
Universitets- og høgskolerådet
Unio – Hovedroganisasjonen for universitets- og høyskoleutdannede
Utdanningsforbundet
Vergeforeningen
Virke
Voksne for barn
Yrkesorganisasjonenes sentralforbund
Høringsfristen var 22. september 2020. Departementet mottok i alt 35 høringssvar. 15 høringsinstanser svarte at de ikke har merknader eller ikke ønsker å avgi høringssvar. Følgende høringsinstanser har avgitt realitetsuttalelse:
Justis- og beredskapsdepartementet
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet
Barne-, ungdoms- og familieetaten Region øst
Statsforvalteren i Oslo og Viken
Helsedirektoratet
Integrerings- og mangfoldsdirektoratet
Likestillings- og diskrimineringsombudet
Norges institusjon for menneskerettigheter
Norsk senter for menneskerettigheter
Oslo politidistrikt
Politidirektoratet
Politiets utlendingsenhet
Skatteetaten/Skattedirektoratet
Utlendingsdirektoratet
Utlendingsnemnda
Advokatforeningen
MiRA-senteret
Norges Røde Kors
Rettspolitisk forening
Stine Sofies Stiftelse