11 Merknader til de enkelte bestemmelsene

Til § 4 nytt andre ledd

Ekteskapsloven § 4 første ledd fastsetter at ingen kan inngå ekteskap så lenge et tidligere ekteskap eller registrert partnerskap består (bigamiforbud). Nytt andre ledd regulerer dette for parter som er i ekteskap som ikke anerkjennes i Norge. Den gjelder både ekteskapsinngåelse mellom de opprinnelige partene og ekteskap med nye parter.

Det fremgår av den nye bestemmelsen i andre ledd første punktum at første ledd gjelder tilsvarende når et ekteskap inngått etter utenlandsk rett ikke er anerkjent etter norsk rett. Bestemmelsen innebærer at et ekteskap som består etter utenlandsk rett, men som ikke er anerkjent etter norsk rett, som hovedregel må oppløses før en av partene kan gifte seg med en annen person etter norsk rett. Regelen tar utgangspunkt i første ledd, der det fremgår at ingen kan inngå ekteskap så lenge et tidligere ekteskap eller registrert partnerskap består. Andre ledd første punktum tydeliggjør at også et ikke-anerkjent ekteskap utgjør en ekteskapshindring.

At et ekteskap ikke er anerkjent etter norsk rett, innebærer at norsk myndighet har kommet til at ekteskapet ikke anerkjennes, og vil forutsette at en eventuell mulighet for etterfølgende anerkjennelse er prøvd hos statsforvalteren.

I andre ledd andre punktum presiseres det at parter som ikke har fått sitt ekteskap anerkjent her, kan gifte seg med hverandre uten først å måtte oppløse det opprinnelige ekteskapet. Det er fastsatt i bestemmelsen at de øvrige ekteskapsvilkårene må være oppfylt for at parter i et ikke-anerkjent ekteskap skal ha mulighet til å gifte seg etter norsk rett. Hvis det for eksempel foreligger en tvangssituasjon, er ikke de materielle ekteskapsvilkårene oppfylt, jf. ekteskapsloven § 1 b, og Folkeregisteret skal ikke utstede vigselsattest, jf. ekteskapsloven § 10.

Andre ledd tredje punktum gjør unntak for de tilfellene der «særlige grunner» taler for at partene skal kunne gifte seg med en annen person. I slike tilfeller er det statsforvalteren som kan gi en part som begjærer det, tillatelse til å inngå ekteskap med en annen.

I vurderingen av om det foreligger særlige grunner, bør det legges vekt på om det vil være umulig eller urimelig byrdefullt å kreve at ekteskapet oppløses i vigselslandet, eventuelt i et tredjeland. Dersom parten(e) for eksempel har opphold i Norge som flyktning, vil vedkommende normalt ikke kunne vende tilbake til vigselslandet for å skille seg der. Det samme vil kunne være tilfellet hvis parten(e) for eksempel har helseproblemer som fører til at en reise til vigselslandet ikke er forsvarlig på verken kort eller lang sikt, og det samtidig er et vilkår om fysisk tilstedeværelse. Et annet eksempel kan være at ekteskapet ikke kan oppløses i vigselslandet. fordi det der ikke er adgang for kvinner til å skille seg. Det kan også være tilfeller der det kreves at en part har domisil eller vanlig bosted i landet for at myndighetene skal oppløse ekteskapet, og parten ikke har slik tilknytning. I vurderingen av særlige grunner bør det også tas hensyn til om et krav om oppløsning av grunner som parten oppgir, og som anses som troverdige, vil være urimelig byrdefullt for den ene parten.

Av andre ledd fjerde punktum følger at det er departementet som fastsetter hvilke statsforvaltere som skal behandle begjæringer om tillatelse til å inngå ekteskap med en annen, når særlige grunner taler for det.

Det er straffbart å inngå et ekteskap når man «allerede er gift», jf. straffeloven § 262. Strafferammen er bot eller fengsel i inntil 1 år. Når statsforvalteren gir tillatelse til at parter som er i et ekteskap som består etter utenlandsk rett, gifter seg med en annen person etter norsk rett, vil det føre til at enkelte gifter seg selv om de allerede anses som gift i et annet land. Departementet legger til grunn at straffeloven § 262 ikke vil gjelde her.

Til § 7 første ledd bokstav b

Paragrafen oppheves. Ved endring i ekteskapsloven ved lov 15. juni 2018 lov om endringer i ekteskapsloven (absolutt 18-årsgrense for å inngå ekteskap i Norge) ble det innført absolutt 18-årsgrense for å inngå ekteskap i Norge, jf. Prop. 49 L (2017–2018). Ved en inkurie ble ikke ekteskapsloven § 7 første ledd bokstav b opphevet samtidig.

Til § 16 fjerde ledd

Paragrafen gjelder tidsfristen for å få kjent ekteskapet ugyldig for den som er blitt tvunget til å inngå ekteskap ved rettsstridig atferd. Fristen i fjerde ledd første punktum for å reise sak om gyldigheten av ekteskap, utvides fra seks måneder til ett år. Endringen medfører at fristen for å kreve direkte skilsmisse etter § 23 tredje ledd også blir utvidet, idet § 16 fjerde ledd gjelder tilsvarende. Det presiseres at gjeldende rett skal være slik at fristen løper fra det tidspunktet ektefellen er blitt «fri for tvangen». Dette forutsetter en konkret vurdering. Ektefellen kan ha blitt fri for tvangen ved fysisk atskillelse fra den eller de som har utsatt vedkommende for press, men tvangen kan også vedvare selv ved fysisk atskillelse.

En ektefelle som ikke reiser sak innen fristen, kan oppløse ekteskapet på vanlig måte. Se Ot.prp. nr. 100 (2005–2006) Om lov om endringer i ekteskapsloven og straffeprosessloven mv. (tiltak for å forhindre tvangsekteskap mv.).

Til § 18 a

Paragrafen gjelder anerkjennelse av ekteskap inngått etter utenlandsk rett. Paragrafen er omstrukturert, og fastsetter nå hovedprinsippene for anerkjennelse både for tilfeller der partene har tilknytning til Norge på vigselstidspunktet og der de ikke har slik tilknytning.

Paragrafen er omstrukturert ved at noen bestemmelser er flyttet. Særreglene i tidligere andre ledd om anerkjennelse av stedfortrederekteskap, ekteskap med en mindreårig part og bigame ekteskap – som bare gjelder tilknytningstilfeller – er tatt ut av bestemmelsen og flyttet til ny § 18 b. Tidligere andre ledd tredje punktum om at departementet fastsetter hvilke statsforvaltere som skal behandle begjæringer, er flyttet til ny § 18 b andre ledd tredje punktum. Vilkåret om begjæring fra partene er endret og flyttet til ny § 18 b andre ledd andre punktum.

De bestemmelser som gjenstår i § 18 a er nå oppdelt i to ledd.

Første ledd svarer til tidligere første ledd første til tredje punktum. Formuleringen «i utlandet» blir for øvrig erstattet av «etter utenlandsk rett» og innebærer ingen realitetsendring.

Nytt andre ledd svarer til tidligere første ledd fjerde punktum.

Til ny § 18 b

Paragrafen er ny og viderefører bestemmelser fra tidligere § 18 a andre ledd med noen endringer. Den gjelder anerkjennelse av ekteskap for parter med tilknytning til Norge (norsk statsborger eller fast bosted) på vigselstidspunktet.

Bestemmelsens første ledd første punktum viderefører tidligere § 18 a andre ledd, men inneholder noen språklige forenklinger. Ordlyden i bokstav a endres fra «ekteskapet er inngått» til «ekteskapet ble inngått».

Andre ledd første punktum viderefører tidligere § 18 a andre ledd tredje punktum. Andre punktum fastsetter som før at statsforvalteren likevel kan anerkjenne ekteskapet dersom sterke grunner taler for det.

Personer med tilknytning til Norge kan også være omfattet av EØS-rettens regler om fri bevegelighet. Et moment i vurderingen av om et ekteskap skal anerkjennes, er derfor om anerkjennelse er påkrevd av hensyn til å oppfylle Norges EØS-rettslige forpliktelser. Se nærmere omtale i punkt 5.5.2.

Etter andre ledd andre punktum må en av partene begjære ekteskapet anerkjent. Det vil dermed ikke være et krav om at begge parter begjærer ekteskapet anerkjent, eller at begge parter ønsker slik anerkjennelse. Dette er en endring fra tidligere § 18 a andre ledd andre punktum, der det var et vilkår om at begge fremsatte begjæring. De alminnelige reglene i forvaltningsloven gjelder for opplysning av saken og involvering av sakens parter. Det forutsettes at partene selv må bidra med å opplyse saken.

Av andre ledd tredje punktum følger at departementet fastsetter hvilke statsforvaltere som skal behandle slike begjæringer.

Det fremgår av andre ledd fjerde punktum at departementet i forskrift kan gi nærmere regler om statsforvalterens oppgaver, saksbehandling, og samhandling med andre organer og taushetsplikt.

Til ny 18 c

Paragrafen er ny og gjelder ekteskap inngått etter utenlandsk rett av parter uten tilknytning til Norge, der det er en særregel for ekteskap der en eller begge parter var mindreårig ved ekteskapsinngåelsen.

Første ledd innebærer at slike ekteskap som den klare hovedregel ikke skal anerkjennes her. Flere vilkår er sammenfallende med de som gjelder etter §§ 18 a og 18 b og skal forstås på samme måte. Dette gjelder blant annet at ekteskapet må være «gyldig».

Bestemmelsen gjelder for ekteskap inngått av parter som verken var norske statsborgere eller fast bosatt her på vigselstidspunktet. Den er ment å favne tilfellene som ikke oppfyller tilknytningskravet i § 18 b.

I andre ledd er det fastsatt to unntaksregler, som legger til rette for at myndighetene i konkrete saker kan praktisere loven i samsvar med våre menneskerettslige og EØS-rettslige forpliktelser. Se punkt 5.5.1 og 5.5.2.

Kompetansen til å vurdere om en av unntaksreglene skal komme til anvendelse, er lagt til statsforvalteren, tilsvarende som etter § 18 b. Når kompetansen eksklusivt legges til statsforvalteren, vil ikke den enkelte myndighet/rettsanvender kunne gjøre unntak fra 18-årsgrensen i enkeltsaker. Vurderingen av om et slikt ekteskap kan anerkjennes, flyttes dermed fra flere ulike myndigheter til én myndighet.

Unntaksregelen i andre ledd første punktum gjelder for parter som var over 16 år ved vigselstidspunktet, og som er over 18 år på tidspunktet for anerkjennelsen. Det følger av første punktum at dersom statsforvalteren skal kunne anerkjenne et slikt ekteskap, er det et vilkår at den eller de som var mindreårige da de giftet seg, nå ønsker at ekteskapet skal anerkjennes. I vilkåret om at parten(e) «ønsker ekteskapet anerkjent» ligger det at samtykket må være informert og frivillig. Der det har vært tvang enten på vigsels- eller anerkjennelsestidspunktet skal ekteskapet ikke anerkjennes. Dersom et ekteskap inngått med mindreårig anerkjennes på tross av at det har vært tvang, kan det kjennes ugyldig etter ekteskapsloven § 16 dersom det senere kommer frem at det var et tvangsekteskap. Avgjørelsesmyndigheten må på bakgrunn av den informasjonen den har fått, gjøre en helhetlig og konkret vurdering av den enkelte saken, før den treffer avgjørelse om ekteskapet skal anerkjennes.

Unntaksregelen i andre ledd andre punktum forutsetter «sterke grunner», se tilsvarende vilkår i § 18 b andre ledd. Dette er et strengt vilkår og unntaket er derfor snevert.

Departementet legger til grunn at dersom en eller begge parter var under 16 år da de giftet seg (vigselstidspunktet) og fortsatt er under 16 år ved tidspunktet for anerkjennelsen, tilsier hensynet til våre menneskerettslige forpliktelser at ekteskapet ikke anerkjennes. Vurderingen må likevel skje konkret, med utgangspunkt i partenes alder på vigsels- og anerkjennelsestidspunktet. Det har betydning hvor gamle partene er når spørsmålet om anerkjennelse oppstår. Når det gjelder tilfellene der en eller begge parter fremdeles er mellom 16 og 18 år på tidspunktet for anerkjennelsen, vil det kun i helt spesielle tilfeller foreligge sterke grunner. Her må det foretas en avveining mellom hensynet til å beskytte barn mot å regnes som gift i Norge opp mot de negative konsekvensene det vil ha ikke å anerkjenne ekteskapet. Det skal særlig legges vekt på partenes alder på vigselstidspunktet, for eksempel om en av dem var under 16 år da de giftet seg. Jo yngre partene var på vigselstidspunktet, desto mer tungtveiende grunner kreves for at ekteskapet skal anerkjennes. Hensynet til barnets beste, partenes situasjon, samlivets varighet, mulig press og uheldige konsekvenser av ikke å ha muligheten til å få ekteskapet oppløst her, er relevante momenter. Partenes rett til respekt for sitt familieliv må særlig tas i betraktning der partene er voksne på anerkjennelsestidspunktet. Det er også et moment i vurderingen av om ekteskapet skal anerkjennes, om anerkjennelse er påkrevd av hensyn til å oppfylle Norges EØS-rettslige forpliktelser. Se nærmere i punkt 5.5.5 og 5.5.2. Se de alminnelige merknadene i punkt 5.5 for en nærmere omtale av unntaksbestemmelsene.

Av andre ledd tredje punktum fremgår det at § 18 b andre ledd andre til fjerde punktum gjelder tilsvarende. Henvisningen til at andre punktum gjelder tilsvarende innebærer at en av partene må begjære ekteskapet anerkjent. De alminnelige reglene i forvaltningsloven gjelder for opplysning av saken og involvering av sakens parter. Det forutsettes at partene selv må bidra med å opplyse saken. Det er likevel et materielt vilkår etter § 18 c andre ledd andre punktum som innebærer at begge parter må samtykke, etter det aktuelle unntaket, dersom begge var mindreårig på vigselstidspunktet. Henvisningen til tredje punktum gjelder bestemmelsen om at departementet fastsetter hvilke statsforvaltere som kan behandle begjæring om anerkjennelse. Henvisningen til fjerde punktum innebærer at det kan gis forskrift.