7 Adgangen til å gifte seg ved manglende anerkjennelse

7.1 Innledning

Forslag som omtales i punkt 7 gjelder både for parter med og uten tilknytning til Norge på vigselstidspunktet.

Departementet foreslår å lovfeste at parter i et ikke-anerkjent ekteskap kan gifte seg med hverandre i Norge, forutsatt at de øvrige ekteskapsvilkårene er oppfylt. Departementet foreslår videre at et ikke-anerkjent ekteskap som består i utlandet, som hovedregel er til hinder for å inngå et nytt ekteskap i Norge med en annen person. Partene må dermed oppløse ekteskapet på vanlig måte. Departementet foreslår at statsforvalteren etter begjæring kan gi tillatelse til at partene hver for seg likevel kan gifte seg med en annen person, dersom særlige grunner taler for det og de øvrige ekteskapsvilkårene er oppfylt.

Forutsetningen for at et ekteskap inngått etter utenlandsk rett består, er at ekteskapet er gyldig inngått etter utenlandsk rett. Dette er også bakgrunnen for at problemstillingen noen steder omtales som å gifte seg på ny/nytt.

Se lovutkastet § 4 nytt andre ledd og spesialmerknaden til bestemmelsen i punkt 11.

7.2 Gjeldende rett

7.2.1 Ekteskapsloven

Når årsaken til manglende anerkjennelse er at ekteskapet ikke anses gyldig inngått i vigselslandet, er gjeldende rett klar. I et slikt tilfelle vil det ikke bestå noe ekteskap, verken i vigselslandet eller i Norge. Partene står da fritt til å gifte seg her.

Ekteskapsloven § 4 fastsetter at ingen kan inngå ekteskap så lenge et tidligere ekteskap eller registrert partnerskap «består». Dette er en ekteskapshindring. Ordlyden gir ikke veiledning i spørsmålet om et ikke-anerkjent ekteskap kan sies å bestå i norsk rett. Utgangspunktet om at parter i et ikke-anerkjent ekteskap regnes som ugift i Norge, kan imidlertid tilsi at ekteskapet ikke utgjør et ekteskapshinder.

Ekteskapsloven § 7 h løser ikke problemstillingen. Bestemmelsen stiller krav om at en utenlandsk borger som ikke er fast bosatt i Norge, må legge frem dokumentasjon fra hjemlandet «om at det ikke er noe til hinder for at han eller hun inngår ekteskap i Norge (…)» før vedkommende kan inngå ekteskap i Norge. En part i et ikke-anerkjent ekteskap vil som regel ikke kunne dokumentere at vedkommende er ugift, og dermed begrenses i praksis muligheten til å gifte seg her. Bestemmelsen angir imidlertid kun et dokumentasjonskrav, og er ikke en materiell ekteskapshindring.

Forarbeidene er ikke entydige. I forarbeidene til ekteskapsloven § 18 a uttaler departementet at selv om et ekteskap ikke anerkjennes i Norge vil det kunne være gyldig i et annet land. Vedkommende har i slike tilfeller ikke mulighet til å gifte seg etter norsk rett før det ikke-anerkjente ekteskapet er oppløst. Se Ot.prp. nr. 100 (2005–2006) side 31. Departementet uttalte seg annerledes om dette da anerkjennelse av partnerskap ble tatt inn i ekteskapsloven § 18 a. I forarbeidene går det frem at manglende anerkjennelse ikke er til hinder for at partene kan gifte seg i Norge selv om vedkommende har inngått et registrert partnerskap eller lignende i et annet land. Ifølge forarbeidene er det ikke noe å oppløse dersom partnerskapet ikke anerkjennes. Se Ot.prp. nr. 33 (2007–2008) side 83.

Juridisk litteratur gir ingen klare svar. Holmøy, Lødrup, Asland (2013) mener på side 118 at gode grunner taler for at parter i utgangspunktet må ha rett å gifte seg i Norge når det utenlandske ekteskapet ikke anerkjennes her. De mener likevel at det bør tas forbehold der ekteskapet anerkjennes i partenes domisilland, som ofte vil være der ekteskapet ble inngått. De skriver også at der det er tvil om anerkjennelsen av et ekteskap mellom de samme parter, må de kunne inngå nytt ekteskap uten hinder av ekteskapsloven § 4.

7.2.2 Forholdet til menneskerettighetene

Våre menneskerettslige forpliktelser kan gi rammer for hvilke ekteskapsbegrensninger vi kan sette i norsk rett.

Retten til å gifte seg er vernet etter EMK artikkel 12. Menn og kvinner i gifteferdig alder har rett til å gifte seg i samsvar med de nasjonale lover som regulerer utøvelsen av denne rettigheten. Bestemmelsen gjelder som norsk lov, og skal ved motstrid gå foran annen lovgivning, jf. menneskerettsloven §§ 2 og 3. EMK artikkel 12 åpner for at statene kan innføre ulike ekteskapsvilkår. EMD har slått fast dette kan gjelde både formelle og materielle begrensninger, se for eksempel Jaremowicz v. Poland.

Statene har imidlertid ikke en ubegrenset frihet til å sette vilkår som begrenser retten til å gifte seg. EMD har i en rekke saker uttalt «[t]he exercise of the right to marry gives rise to social, personal and legal consequences. It is subject to the national laws of the Contracting States but the limitations must not restrict or reduce the right in such a way or to such an extent that the very essence of the right is impaired.» Se Rees mot Storbritannia, Babiarz mot Poland, B and L. mot Storbritannia og Christine Goodwin mot Storbritannia. Statene kan med andre ord ikke begrense eller redusere retten til å gifte seg på en slik måte eller i en slik grad at selve essensen av rettigheten blir svekket. Ifølge EMD er vurderingstemaet om «the impugned interference has been aribitrary or disproportionate». Se O'Donoghue and Others mot Storbritannia.

Det følger av FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) artikkel 10 nr. 1 at ekteskap bare kan inngås med partenes frie samtykke. Etter FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 23 nr. 2 skal retten for menn og kvinner i gifteferdig alder til å inngå ekteskap og stifte familie anerkjennes. Videre fremgår det av artikkel 23 nr. 3 at ingen ekteskap må inngås uten partenes frie og uforbeholdne samtykke. I General Comment No. 19 uttaler FNs menneskerettskomité at SP artikkel 23 krever at rettighetene bør sikres gjennom lovgivning, administrative eller andre tiltak.

EMD har ikke uttalt seg direkte om det vil være et inngrep i retten til å gifte seg å anse et ikke-anerkjent ekteskap som består i utlandet, som en ekteskapshindring. B. og L. mot Storbritannia kan likevel være av interesse. Saken gjaldt en ekteskapshindring som gikk ut på at det ikke var tillatt for en svigerfar og svigerdatter å gifte seg så lenge deres respektive ektefeller var i live. EMD kom til at begrensningen var begrunnet i et legitimt formål som var å beskytte familiens integritet og forebygge skadevirkninger på barn som følge av skiftende relasjoner mellom voksne familiemedlemmer. Begrensningen var etter EMDs syn imidlertid ikke egnet til å oppnå dette formålet; det hadde ikke hindret partene i å bo sammen og å ha et langvarig forhold. Når det gjaldt muligheten for å inngå ekteskap når de respektive ektefellene i fremtiden ikke lenger er i live, uttalte EMD blant annet at dette var en hypotetisk og usannsynlig situasjon som er vanskelig å forutse. Etter en helhetsvurdering, hvor EMD også så hen til andre argumenter, kom retten frem til at ekteskapsbegrensningen var en krenkelse av EMK artikkel 12.

Dersom et ikke-anerkjent ekteskap utgjør et absolutt ekteskapshinder, kan dette begrunnes med at det kan forebygge bigami. Hvis en av partene gifter seg med en ny person, vil det kunne bestå to ekteskap: ett i utlandet, og et annet i Norge. Etter EMDs praksis er bekjempelse av bigami et legitimt formål. For EMD er dette neppe alene tilstrekkelig for å legitimere et inngrep. I tillegg må ekteskapsvilkåret være egnet til å bekjempe bigami, jf. EMDs uttalelser i B. og L. mot Storbritannia. EMD skiller ikke i sine uttalelser mellom tilfeller hvor partene lever sammen i et bigamt forhold og de tilfeller der partene kun juridisk regnes for å være gift. Partene kan være juridisk gift med flere fordi det foreligger faktiske eller rettslige hindre for å oppløse ekteskapene. I slike tilfeller vil et forbud mot å inngå et nytt ekteskap ikke være egnet til å bekjempe reell bigami. I en slik situasjon har ikke partene til hensikt å leve sammen som flere ektefeller.

7.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at muligheten til å gifte seg på nytt med hverandre eller med en ny person, blir regulert i ekteskapsloven. Bakgrunnen for forslaget er at ektefeller som ikke får sitt ekteskap anerkjent i Norge, kan ha et ønske om å gifte seg med hverandre på ny for å regnes som gift her. Der partene i realiteten har gått fra hverandre, kan en eller begge dessuten ønske å gifte seg med andre. Dette reiser spørsmålet om et ikke-anerkjent ekteskap som består i et annet land er en ekteskapshindring for å inngå nytt ekteskap i Norge. Spørsmålet oppstår i praksis først og fremst dersom Folkeregisteret ved sin prøving av ekteskapsvilkårene blir kjent med at vedkommende har inngått et ekteskap i utlandet som ikke er oppløst og som heller ikke er anerkjent her. Dersom parten har en slik tilknytning til Norge at han eller hun ikke trenger å fremlegge dokumentasjon fra hjemlandet etter ekteskapsloven § 7 bokstav h, vil folkeregistermyndigheten vanskelig kunne kjenne til det utenlandske ekteskapet, med mindre det er registrert i Folkeregisteret, eller parten selv opplyser om det.

Departementet foreslo på denne bakgrunn å lovfeste at parter i et ikke-anerkjent ekteskap kan gifte seg på nytt med hverandre i Norge, forutsatt at de øvrige ekteskapsvilkårene er oppfylt. Det skal dermed ikke gjelde et krav om at partene må oppløse det ikke-anerkjente ekteskapet etter utenlandsk rett. Departementet la blant annet vekt på at det fremstår uklart etter gjeldende rett om det gjelder et ubetinget krav om at partene må oppløse det ikke-anerkjente ekteskapet i utlandet for å kunne gifte seg her.

Departementet foreslo videre å lovfeste at et ikke-anerkjent ekteskap som består i utlandet, som hovedregel er til hinder for å inngå ekteskap med en annen person i Norge. Det innebærer at parter som ønsker å gifte seg med en annen person etter norsk rett, først må oppløse det ikke-anerkjente ekteskapet etter utenlandsk rett. Det ble samtidig foreslått at statsforvalteren etter begjæring kan gi tillatelse til at partene likevel kan gifte seg med en annen person uten at det ikke-anerkjente ekteskapet oppløses, dersom særlige grunner taler for det og de øvrige ekteskapsvilkårene er oppfylt.

7.4 Høringsinstansenes syn

I høringen fikk departementet bred støtte for forslagene, blant annet av Advokatforeningen, IMDi, Røde Kors og UDI. Bufdir støtter også forslagene. De mener at hovedregelen, sett i sammenheng med unntakene, er en god avveining mellom de ulike hensynene som gjør seg gjeldende. Direktoratet er enig i at dispensasjonsmyndigheten bør legges til statsforvalteren. Bufdir mener imidlertid at kompetansen bør legges til en bestemt statsforvalter, Statsforvalteren i Oslo og Viken.

MiRA-senteret viser til at når det gjelder forslaget om å lovfeste et krav om at et ikke-anerkjent ekteskap som består i utlandet først må oppløses, er MiRA-senteret i all hovedsak enig i departementets vurderinger. De ønsker samtidig å presisere at for noen kan et dokumentasjonskrav på oppløsning av ekteskap etter utenlandsk rett, etter at personen har ankommet Norge, være svært utfordrende å fremskaffe.

Statsforvalteren i Oslo og Viken viser til at deres erfaring etter behandling av saker etter ekteskapsloven § 18 a andre ledd er at flere hevder det er vanskelig eller umulig å oppløse ekteskapet i det landet det ble inngått.

Bare Rettspolitisk forening er uttalt negativ til forslaget, og viser blant annet til at foreningen er negativ til at adgangen til å inngå ekteskap på nytt fremstilles som et fullgodt alternativ til å få bestående ekteskap anerkjent.

7.5 Departementets vurdering

7.5.1 Adgangen lovfestes

Departementet opprettholder forslaget om at adgangen til å gifte seg i tilfeller der det foreligger et ikke-anerkjent ekteskap, blir regulert i ekteskapsloven. Det er behov for å klargjøre gjeldende rett på dette punkt blant annet av hensyn til menneskerettighetene.

Departementets forslag får bred støtte hos høringsinstansene. Bare Rettspolitisk forening er uttalt negativ til forslaget. Foreningen mener departementets fremstilling gir inntrykk av at adgangen til å inngå ekteskap på nytt er et fullgodt alternativ til å få bestående ekteskap anerkjent. Departementet er enig i at løsningen ikke alltid vil være like gunstig for partene som anerkjennelse, men viser til at realiteten er slik at anerkjennelse ikke alltid er mulig etter gjeldende rett. Forslaget vil børe på dette.

Departementet legger til grunn at lovfestingen av en slik adgang og utformingen av forslagene er godt i samsvar med menneskerettighetene. Som EMD har uttalt flere ganger, gir muligheten til å inngå ekteskap «rise to social, personal and legal consequences», se for eksempel B. and L v. The United Kingdom. Menneskerettighetene trekker etter departementets syn i retning av at statene har en vid skjønnsmargin når det gjelder å fastsette ekteskapsvilkår i nasjonal lovgivning. Ekteskapsvilkår må imidlertid være egnet til å oppnå et legitimt formål, og de må ikke være utformet på en slik måte at selve essensen i retten til å gifte seg blir svekket. Her må det etter departementets syn foretas en forholdsmessighetsvurdering. Et ubetinget krav om at partene må oppløse det ikke-anerkjente ekteskapet etter utenlandsk rett vil kunne være utfordrende opp mot EMK artikkel 12. Årsaken er at det i noen tilfeller vil være faktiske eller rettslige hindre for at partene kan oppløse det ikke-anerkjente ekteskapet i utlandet. Dette er nærmere omtalt i punkt 7.2.2.

Departementet mener dessuten at forslagene i denne proposisjonen, som har som mål å stramme inn regelverket for anerkjennelse av ekteskap, øker behovet for å klargjøre gjeldende rett på akkurat dette området. Jo færre ekteskap som anerkjennes, desto oftere vil partene bli henvist til å gifte seg på ny for å regnes som gift i Norge. En mulighet til å gifte seg vil dessuten kunne motvirke mange av de negative konsekvensene som manglende anerkjennelse kan ha.

7.5.2 Ekteskap mellom de opprinnelige parter

Departementet opprettholder forslaget om å lovfeste at parter i et ikke-anerkjent ekteskap kan gifte seg med hverandre etter norsk rett, forutsatt at de øvrige ekteskapsvilkårene er oppfylt. Det skal dermed ikke gjelde et krav om at partene må oppløse det ikke-anerkjente ekteskapet etter utenlandsk rett. Høringsinstansene som uttaler seg om forslaget, er i det alt vesentlige positive til forslaget. Bufdir og Advokatforeningen er blant instansene som støtter forslaget. Advokatforeningen viser til at forvaltningspraksis i utlendingsforvaltningen hittil har krevd at det gjennomføres en skilsmisse og et gjengifte i slike saker, en øvelse som fremstår som unødvendig og formalistisk.

At partene inngår et nytt ekteskap med hverandre uten at det første er oppløst, har som konsekvens at partene får to vigselstidspunkter. Dette kan gi uheldige utslag i enkelte tilfeller. Skifte av boet vil for eksempel kunne få ulike resultater avhengig av i hvilket land en part velger å oppløse ekteskapet. Hvor lenge partene har vært gift, er også av betydning for visse trygdeytelser. Når departementet likevel fremmer et forslag som innebærer to vigselstidspunkter (etter utenlandsk rett og deretter etter norsk rett), har dette sammenheng med at alternativet for partene i mange tilfeller vil være at de ikke anses som gift i Norge, og at de heller ikke får oppløst ekteskapet for å kunne gifte seg her i landet. Et krav om at det første ekteskapet alltid må oppløses kan dessuten oppleves som inngripende overfor parter som anser seg selv som gift, og som fortsatt ønsker å være gift. Det kan også oppfattes som unødvendig byråkratisk sett i sammenheng med at det eneste man oppnår, er at partene i slike tilfeller ikke får to vigselstidspunkter. Dessuten viser departementet til at Statsforvalteren i Oslo og Viken i sitt høringssvar har gjort oppmerksom på at de i sin saksbehandling har erfaring med at flere hevder det er vanskelig eller umulig å oppløse ekteskapet i det landet det ble inngått. Også MiRa-senteret er inne på dette når de skriver at «for noen kan et dokumentasjonskrav på oppløsning av ekteskap etter utenlandsk rett, etter at personen har ankommet Norge, være svært utfordrende å fremskaffe».

Ved rettsvirkninger i Norge forutsetter departementet at vigselstispunktet for den norske ekteskapsinngåelsen legges til grunn.

7.5.3 Ekteskap med nye parter

Hovedregel

Departementet opprettholder forslaget om at et ikke-anerkjent ekteskap som består etter utenlandsk rett som hovedregel er til hinder for å inngå ekteskap med en annen person i Norge. Det innebærer at parter som ønsker å gifte seg med en annen person etter norsk rett, først må oppløse det ikke-anerkjente ekteskapet. I realiteten må slik oppløsning skje etter utenlandsk rett.

Forslaget om å lovfeste at et ikke-anerkjent ekteskap som består i utlandet, som hovedregel er til hinder for å inngå ekteskap med en annen person i Norge, har fått bred støtte under høringen. Advokatforeningen er enig i at et ikke-anerkjent ekteskap som hovedregel likevel må oppløses før ekteskap kan inngås med en annen person, og viser til at det vil kunne oppstå komplekse familie- og arverettslige problemer om en person er gift med flere på samme tid.

Forslaget vil føre til at et ikke-anerkjent ekteskap i visse tilfeller tillegges rettsvirkning etter norsk rett. Departementet har her imidlertid lagt avgjørende vekt på at en hovedregel om at et ikke-anerkjent ekteskap utgjør en ekteskapshindring, vil minske risikoen for at personer regnes som gift med ulike personer i ulike land. Et klart krav om at parter i et ikke-anerkjent ekteskap oppløser ekteskapet etter utenlandsk rett, vil skape klarhet i de juridiske forbindelsene mellom partene både i det ikke-anerkjente ekteskapet og partene i det nye ekteskapet. Som nevnt ovenfor er Advokatforeningen opptatt av nettopp dette. Et krav om oppløsning vil også motvirke at den nye ektefellen i Norge vil utlede rettigheter av ekteskapet på bekostning av den første ektefellen, eventuelt at det oppstår spørsmål om flere parter kan gjøre gjeldende rettigheter i Norge som «ektefelle» til én og samme person.

Departementet har videre lagt vekt på at et krav om oppløsning vil forebygge situasjoner hvor det norske ekteskapet regnes som et bigamt ekteskap i et annet land enn Norge, og derfor ikke blir anerkjent der.

Unntak

Departementet opprettholder forslaget om at det skal være en viss adgang for parter i et ikke-anerkjent ekteskap, til å gifte seg etter norsk rett med en annen dersom særlige grunner taler for det. Forutsetningen for dette må være at ekteskapet ikke med rimelighet kan kreves oppløst. Det innebærer et unntak fra kravet om at parter som ønsker å gifte seg med en annen person etter norsk rett, først må oppløse det ikke-anerkjente ekteskapet etter utenlandsk rett.

Likestillings- og diskrimineringsombudet støtter departementets forslag. Bufdir, som støtter departementets forslag om adgangen til å gifte seg når ekteskap ikke anerkjennes, viser blant annet til at «[v]i mener at hovedregelen, sett i sammenheng med unntakene, er en god avveining mellom de ulike hensynene som gjør seg gjeldende. De foreslåtte unntakene anses egnet til å avhjelpe de potensielt uheldige konsekvensene av hovedregelen om at et ikke-anerkjent ekteskap utgjør en hindring for å inngå ekteskap i Norge.» MiRA-senteret viser til at for noen kan et dokumentasjonskrav på oppløsning av ekteskap etter utenlandsk rett etter at personen har ankommet Norge, være svært utfordrende å fremskaffe.

Et unntak fra kravet om oppløsning vil i noen grad øke risikoen for at personer i ikke-anerkjente ekteskap vil regnes som gift med ulike personer i ulike land, noe som er uheldig. Dette spørsmålet har en side til menneskerettighetene. Det vises til omtalen i punkt 7.2.2, herunder om å forebygge bigami. Det er imidlertid også andre hensyn som må tas i betraktning etter menneskerettighetene. Ifølge EMD må et ekteskapsvilkår ikke begrense eller redusere retten til å gifte seg på en slik måte eller i en slik grad at selve essensen av rettigheten blir svekket. Selv om et slikt ekteskapshinder kan forebygge bigami, kan det i de tilfellene der partene ikke får oppløst ekteskapet, imidlertid ha som konsekvens at partene blir stilt i en tvangssituasjon når det gjelder hvem de kan gifte seg med. Dette er særlig alvorlig med tanke på at manglende anerkjennelse ofte er begrunnet med at det er en presumpsjon for at det ikke-anerkjente ekteskapet var inngått med tvang. En slik løsning vil ikke samsvare godt med EMK artikkel 12.

Parter som ikke får sitt ekteskap anerkjent i Norge har ikke rett til å oppløse ekteskapet her, og må derfor oppløse ekteskapet etter utenlandsk rett. I noen tilfeller vil det imidlertid være faktiske eller rettslige hindre for at partene kan oppløse det ikke-anerkjente ekteskapet etter utenlandsk rett. Det kan eksempelvis være at det etter loven i det landet der ekteskapet skal oppløses er krav om at parten(e) reiser inn i landet, og at slik innreise kan innebære fare for liv og helse for den aktuelle personen (som i en asylsak). Dersom kravet om oppløsning i slike tilfeller er absolutt, vil det være en begrensning av en slik karakter som vil kunne være i strid med EMK artikkel 12. Hensynet til å unngå de ulemper det har for partene ikke å få gifte seg med en annen person i Norge, må derfor tillegges vekt.

Som blant annet Statsforvalteren i Oslo og Viken viser til, vil det for noen være vanskelig eller umulig å oppløse ekteskapet. Departementet legger til grunn at unntaket imidlertid ikke vil komme til anvendelse i alle saker, ettersom det i mange saker kan være anledning til å gjennomføre en oppløsning etter utenlandsk rett. Departementet forutsetter at partene må dokumentere og opplyse saken, og at det vil være et sentralt punkt i utredningen av saken, å ta stilling til om ekteskapet kan oppløses etter utenlandsk rett. Dersom dette med rimelighet lar seg gjennomføre, må dette være den foretrukne løsning, og vilkåret om særlig grunn vil da ikke være oppfylt.

Advokatforeningen er usikre på om det er en god løsning at statsforvalteren gis hjemmel til å dispensere fra kravet til oppløsning av et ikke-anerkjent ekteskap før nytt ekteskap inngås med en annen person. De viser til familie- og arverettslige problemstillinger som kan oppstå. Advokatforeningen mener en annen løsning kan være at statsforvalteren bruker sin hjemmel etter ekteskapsloven § 24 til å innvilge skilsmisse uten forutgående separasjon i disse tilfellene, eventuelt på eget initiativ. Departementet viser til at et grunnvilkår for å søke skilsmisse etter norsk rett, er at det foreligger et ekteskap. Når det gjelder ekteskap inngått etter utenlandsk rett, forutsetter dette at ekteskapet anerkjennes i Norge. Når dette ikke er tilfellet, vil det etter departementets vurdering ikke være adgang for statsforvalteren til å oppløse ekteskapet, og en slik løsning som Advokatforeningen skisserer vil være et brudd med dette. Departementet har ikke utredet eller hørt et forslag om å endre på dette, og kan derfor ikke foreslå en slik regel. Det må foretas en konkret helhetsvurdering av om det foreligger særlige grunner. Se omtalen i spesialmerknaden i punkt 11.

Statsforvalteren skal vurdere unntaket

Departementet opprettholder forslaget om at det er statsforvalteren som etter begjæring fra parten, må vurdere om det foreligger «særlige grunner» som taler for at vedkommende bør få tillatelse til å gifte seg med en annen person i Norge selv om et ikke-anerkjent ekteskap består etter utenlandsk rett. Høringsinstansene har uttrykt støtte til dette.

Ordlyden innebærer at dette skal være en snever unntaksbestemmelse. Statsforvalteren har i dag kompetanse til å vurdere og avgjøre anerkjennelse av utenlandske ekteskap, noe det kan dras nytte av her. Det følger av ekteskapsloven § 18 a andre ledd at ekteskap der en eller begge parter hadde en tilknytning til Norge på vigselstidspunktet, og som er inngått i strid med 18-årsgrensen, bigamiforbudet eller forbudet mot stedfortrederekteskap kan anerkjennes av statsforvalteren dersom «sterke grunner» taler for det. Ifølge forarbeidene er det en snever unntaksregel som kun tar høyde for de helt åpenbart urimelige tilfellene, og statsforvalteren vil måte foreta en konkret og skjønnsmessig vurdering i hver enkelt sak.

Departementet mener at dispensasjonsmyndigheten bør legges til en bestemt statsforvalter, og foreslår at det hjemles i lovutkastet at departementet fastsetter hvilke statsforvaltere som skal behandle slike begjæringer.