3 Gjeldende rett

3.1 Visitasjon

Dagens praksis med visitasjon av asylsøkere bygger i første rekke på politiloven § 10 første ledd første punktum, samtykke fra søkerne, utlendingsloven § 103 og andre regler om utlendingers medvirkningsplikt etter utlendingsloven § 83 første og annet ledd og § 93 fjerde ledd.

Politiloven § 10 første ledd første punktum lyder:

«Politiet kan foreta visitasjon for å bringe en persons identitet på det rene, hvis personen nekter å oppgi navn, fødselsdato, fødselsår, stilling og bopel når politiet ber om det, eller det er grunn til mistanke om at den oppgitte identitet er falsk.»

Bestemmelsen gir på nærmere vilkår hjemmel for visitasjon i identifikasjonshensikt. Med «visitasjon» siktes det til ytre besiktigelse og undersøkelse av en person utenpå kroppen, av personens klær, veske og lignende i den hensikt å finne bestemte gjenstander, jf. Ot.prp. nr. 22 (1994–95) s. 62. Bestemmelsen gir ikke hjemmel for gjennomsyn av mobiltelefon og andre elektroniske enheter. Kompetansen til å beslutte visitasjon ligger hos den enkelte polititjenesteperson med politimyndighet.

Utlendingsloven § 83 første og annet ledd lyder:

«I forbindelse med en sak etter loven kan politiet og Utlendingsdirektoratet pålegge den utlendingen saken gjelder, å møte personlig for å gi opplysninger som kan ha betydning for vedtaket, jf. § 93 fjerde ledd.

Ved innreise, og frem til korrekt identitet er registrert, har utlendinger plikt til å medvirke til å avklare sin identitet i den grad utlendingsmyndighetene krever det. Utlendingsmyndighetene kan også senere pålegge utlendingen en slik plikt dersom det er grunn til å anta at den registrerte identiteten ikke er den riktige. En utlending kan ikke pålegges å medvirke til å avklare sin identitet på en måte som kommer i konflikt med et behov for beskyttelse.»

Nærmere regler om utlendingens opplysningsplikt er fastsatt i utlendingsforskriften § 17-7, herunder at utlendingsmyndighetene kan pålegge utlendingen å legge fram elektronisk lagrede opplysninger mv. (første ledd bokstav d). Forskriften § 17-7 første ledd lyder:

Utlendingsmyndighetene kan som ledd i å avklare en utlendings identitet, pålegge utlendingen å

• a) gi opplysninger om forhold som har tilknytning til utlendingens identitet, bl.a. navn, nasjonalitet, fødselsdato, fødested, bosted/oppholdssted i hjemlandet, sivilstatus, familiemedlemmer, identitetsdokumenter og reiserute til Norge,

• b) legge fram reisedokument eller lignende dokument utferdiget av offentlig myndighet i inn- eller utland som bekreftelse på utlendingens identitet. Utlending som ikke har slikt dokument i sin besittelse kan pålegges å innhente det. Utlendingen kan også pålegges å medvirke til at slikt dokument innhentes eller utstedes, herunder ved å la seg fremstille for aktuelle lands utenriksstasjon og gi de opplysninger som er nødvendige for å få utstedt reisedokument,

• c) legge fram dokumenter utferdiget av utlendingen selv, offentlige myndigheter eller andre i inn- eller utland, der opplysninger om utlendingens identitet fremgår helt eller delvis. En utlending som ikke har slike dokumenter i sin besittelse, kan pålegges å innhente dem eller medvirke til at de innhentes,

• d) legge fram brev, notater, elektronisk lagrede opplysninger mv., utferdiget av utlendingen selv eller andre, der opplysninger om utlendingens identitet fremgår helt eller delvis,

• e) innhente eller medvirke til å innhente opplysninger hos offentlige myndigheter i inn- eller utland om registreringer som kan bidra til å avklare utlendingens identitet,

• f) innhente eller medvirke til å innhente opplysninger om skolegang, arbeidsforhold, boligforhold, bank- og forsikringsforhold mv., i inn- eller utland som kan bidra til å avklare utlendingens identitet,

• g) legge fram billetter, bagasjekvitteringer og lignende,

• h) delta i språkanalyse, og

• i) avlegge skriftprøve for at sammenlignende skriftundersøkelse kan foretas.

Utlendingsloven § 93 fjerde ledd lyder:

«Søkeren plikter å gjøre sitt beste for å fremlegge nødvendig dokumentasjon og medvirke til innhentingen av nødvendige opplysninger. For dette formålet kan søkeren pålegges å være tilgjengelig på et nærmere angitt sted. Utlendingsmyndighetene har et selvstendig ansvar for å innhente nødvendige og tilgjengelige opplysninger før avgjørelsen blir truffet, jf. forvaltningsloven § 17 første ledd.»

Grenseloven § 15 fjerde ledd gir hjemmel for at politiet ved inn- og utreisekontroll kan visitere person og undersøke transportmidler for å fremskaffe pass eller annet legitimasjonsdokument dersom det ikke fremvises, eller det er grunn til mistanke om at den oppgitte identiteten er falsk eller at personen skjuler andres legitimasjonsdokumenter. I Ot.prp. nr. 75 (2006–2007) s. 268 og 406 er det forutsatt at visitasjon innebærer at politiet kan gå gjennom personens klær, spesielt lommene, pengebok, notisbøker, håndveske og annen bagasje som vedkommende bærer med seg.

Visitasjon etter grenseloven § 15 fjerde ledd kan foretas overfor enhver reisende som ikke overholder identifikasjonsplikten. Dette gjelder likevel bare når vedkommende passerer en grense hvor det gjennomføres inn- og utreisekontroll, normalt ved passering av ytre Schengengrense. Det er ikke visitasjonsadgang etter bestemmelsen hvis en asylsøker reiser inn i landet og deretter fremsetter søknad om beskyttelse for politiet.

3.2 Undersøkelse

En egen bestemmelse om undersøkelse som ikke er begrenset til asylsaker, finnes i utlendingsloven § 103. Tiltaket likner på straffeprosessens ordning med ransaking, se straffeprosessloven kapittel 15 (§§ 192 til 202). I utlendingsloven er imidlertid betegnelsen «undersøkelse» benyttet i stedet for «ransaking» for å markere at det dreier seg om et tiltak i forbindelse med en utlendingssak og ikke en straffesak jf. Ot.prp. nr. 75 (2006–2007) s. 351. I mange tilfeller kan det imidlertid også være grunnlag for å benytte straffesakssporet.

Etter bestemmelsens første ledd kan politiet i konkrete mistanketilfeller foreta blant annet undersøkelser av utlendingens «person». Dette gir hjemmel både for visitasjon (se avsnitt 3.1) og eventuelt for full avkledning og kroppsbesiktigelse av utlendingen. Bestemmelsen er lite praktisk i forbindelse med asylregistreringen, men det må tas høyde for særskilte tilfeller hvor det er konkret mistanke om at utlendingen f.eks. har dokumenter tapet til kroppen.

Første ledd gir også hjemmel til å foreta undersøkelser av utlendingens «bolig, rom eller annet oppbevaringssted». Dette svarer til ransakingsobjektene som angis i straffeprosessloven § 192 første ledd. Ransakingsadgangen etter straffeprosesslovens bestemmelse omfatter også ransaking av mobiltelefoner, datamaskiner og andre elektroniske enheter, jf. straffeprosessloven § 199 a, som gir nærmere regler om gjennomføring av ransaking av datasystem. Utlendingsloven § 103 gir en tilsvarende adgang til at det i konkrete mistanketilfeller kan foretas undersøkelse av elektroniske enheter og andre datasystem som tilhører utlendingen, som følge av at det er fastsatt i § 103 at straffeprosessloven § 199 a gjelder tilsvarende.

Ved undersøkelse av elektroniske enheter vil det ofte forekomme at dataene er fysisk lagret et annet sted enn der undersøkelsen finner sted. Ofte vil dataene være lagret på servere i utlandet. Departementet legger til grunn at utlendingsloven § 103 også gir hjemmel for å undersøke data som er lagret på utlendingens brukerkontoer i utlandet, jf. «annet oppbevaringssted». En forutsetning må være at politiet har kjennskap til passordet eller på annen måte har lovlig tilgang til kontoen, for eksempel gjennom bruk av en applikasjon på utlendingens mobiltelefon, se NOU 1997: 15 avsnitt 4.2.1.3 om ransaking av datanettverk.

Departementet bemerker at Høyesterett i en avgjørelse av 28. mars 2019 (HR-2019-610-A), som gjaldt tredjemannsransaking i en straffesak om mulig databedrageri, slo fast at politiet hadde adgang til å gjennomføre ransaking fra et selskaps norske dataterminaler i data som selskapet hadde lagret på servere i utlandet. Høyesterett slo fast at dette var i tråd med norsk rett og heller ikke innebar en suverenitetskrenkelse.

Ved undersøkelse av brukerkontoer må det skilles mellom data som tilhører utlendingen og tilgang til lukkede nettverk som utlendingens brukerkonto er autorisert til å delta i. Eksempelvis er det forskjell på privat meldingskorrespondanse og medlemskap i lukkede grupper. Dersom politiet for eksempel benytter utlendingens brukerkonto på Facebook til å få tilgang til lukkede grupper som utlendingen er medlem av, faller dette utenfor undersøkelsesbegrepet etter § 103. Slike handlinger må normalt betraktes som en ulovfestet infiltrasjon. Her kan det forekomme glidende overganger.

I forbindelse med asylregistrering er det særlig § 103 første ledd bokstav a som er aktuell hjemmel for undersøkelser. Bestemmelsen fastsetter at undersøkelser kan besluttes når det er konkrete holdepunkter for å anta at utlendingen:

• ikke samarbeider om å klarlegge sin identitet i henhold til lovens § 21 (alminnelig utlendingskontroll) eller § 83 (utlendingens møte- og opplysningsplikt),

• oppgir uriktig identitet, eller

• skjuler eller tilbakeholder opplysninger av vesentlig betydning for en sak om oppholdstillatelse.

Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at det skal foreligge en situasjon som nevnt i § 103. Vurderingen må likevel basere seg på konkrete, objektive forhold, jf. Prop. 138 L (2010–2011) s. 58.

Vilkårene i første ledd suppleres av annet ledd, som stiller nærmere vilkår for bruk av undersøkelser som nevnt i første ledd. Vilkårene etter annet ledd har sin bakgrunn1 i forbudet mot husransakelser etter Grunnloven § 102 første ledd annet punktum, som fastsetter at «[h]usransakelse må ikke finne sted, unntatt i kriminelle tilfeller».

Tredje ledd fastsetter prosessuelle regler om blant annet hvem som kan beslutte undersøkelser og om opplysningsplikt og skriftlighet. Det er retten som skal beslutte at det skal foretas undersøkelse, med mindre utlendingen samtykker. I de tilfellene det er fare ved opphold kan beslutning treffes av politimesteren eller den politimesteren gir fullmakt. Det er også fastsatt at beslutning om undersøkelse i visse tilfeller kan treffes av polititjenestemann.

Fjerde ledd stiller krav til beslutningen om undersøkelse. Beslutningen skal så vidt mulig være skriftlig og opplyse om hva saken gjelder, formålet med undersøkelsen og hva undersøkelsen omfatter. Utlendingen skal også informeres om hva saken gjelder og formålet med undersøkelsen.

I femte ledd vises det til enkelte bestemmelser i straffeprosessloven som gjelder tilsvarende.

3.3 Beslag

Utlendingsloven har en bestemmelse om beslag i § 104. Beslag vil ofte være et direkte resultat av visitasjon eller undersøkelse i henhold til reglene beskrevet foran, men kan også være aktuelt når politiet på annen lovlig måte har fått hånd om eller tilgang til ting som kan beslaglegges. Dette kan for eksempel skje i forbindelse med grensekontroll eller alminnelig utlendingskontroll, eller ved pågripelse etter straffeprosessloven eller utlendingsloven.

Første ledd angir ulike grunnlag for å ta beslag i reisedokumenter, billetter, elektroniske lagringsenheter og lagrede data som utlendingen er i besittelse av, eller annet materiale som kan bidra til å avklare eller dokumentere identiteten eller oppholdssted.

I annet ledd slås det også fast at det kan tas beslag når det er unndragelsesfare.

Adgangen til å ta beslag forutsetter ikke at det foreligger et endelig vedtak, men kan også skje under behandlingen av en sak som kan føre til vedtak om at utlendingen plikter å forlate landet.

I forbindelse med utlendingsrettslige undersøkelser og straffeprosessuell ransaking av elektroniske enheter er det vanlig å sikre innholdet på databæreren gjennom en såkalt speilkopi. Hva som ligger i begrepet er nærmere beskrevet av Høyesterett i Rt. 2011 s. 1188:

«(35) En speilkopi er som nevnt en eksakt kopi av innholdet i en databærer. Istedenfor å ransake den originale databæreren – med de ulemper det medfører for eieren – har politiet i stor utstrekning i stedet valgt å ta speilkopi av databæreren, og så benyttet denne i det videre søk etter relevante data. Fremfor alminnelig filkopiering har speilkopiering den fordel at den også vil omfatte slettede og skjulte filer. I tillegg kommer at filene forblir upåvirket av etterfølgende søk i materialet, mens man ved alminnelig filkopiering kan komme til å endre dem.

(36) På grunn av de nevnte fordeler brukes speilkopiering relativt ofte under etterforskning, særlig i saker der datamaterialet er omfattende.»

Høyesterett har i Rt. 2011 s. 296 lagt til grunn at gjennomgang av en speilkopi i realiteten er et ledd i en pågående straffeprosessuell ransaking. Det er først etter denne innledende sortering at den virkelige ransaking for å søke etter bevis kan komme i gang. Tilsvarende ble lagt til grunn i Rt. 2011 s. 1188. Dette innebærer at beslag skjer når påtalemyndigheten har tatt stilling til relevansen av det enkelte dokument i kopien. Så lenge innholdet er ukjent for politiet, vedvarer altså ransakingen, se Inger Marie Sunde, «Straffeprosessuelle metoder rettet mot elektroniske bevis», i Høgberg, Torgersen og Schea (red.), Rettssikker radikaler. Festskrift til Ståle Eskeland 70 år, Oslo 2013, s. 271–272.

Departementet legger til grunn at grensen mellom undersøkelse etter utlendingsloven § 103 og beslag etter utlendingsloven § 104 må trekkes på samme måte når politiet sikrer innholdet i en elektronisk enhet ved speilkopiering i en utlendingssak.

Fjerde til åttende ledd i § 104 inneholder ulike prosessuelle regler. I tillegg er det fastsatt i niende ledd at enkelte regler i straffeprosessloven gjelder så langt de passer.

Det følger av den generelle forholdsmessighetsbestemmelsen i utlendingsloven § 99 første ledd at beslag bare kan skje når det er tilstrekkelig grunn til det og det ikke vil være et uforholdsmessig inngrep.

Avgjørelsen om beslag besluttes av politimesteren eller den politimesteren gir fullmakt, dvs. en jurist i politiet, jf. utlendingsloven § 75. Beslutningen skal så vidt mulig være skriftlig og opplyse om hva saken gjelder, formålet med beslaget og hva det skal omfatte. En muntlig beslutning skal snarest mulig nedtegnes. Før beslaget iverksettes, skal beslutningen så vidt mulig leses opp eller forevises utlendingen. Foreligger det ingen skriftlig beslutning, skal det så vidt mulig opplyses muntlig hva saken gjelder og formålet med beslaget.

Det følger videre av utlendingsloven § 104 femte ledd første punktum at når utlendingen ankommer riket, ved undersøkelse etter § 103 og i situasjoner hvor det er fare ved opphold, kan beslag tas av en polititjenestemann. Dersom dette skjer skal det straks meldes til den som ellers treffer avgjørelser om beslag, jf. § 104 femte ledd annet punktum. Foreligger det ingen skriftlig beslutning, skal det så vidt mulig muntlig opplyses om hva saken gjelder og formålet med beslaget. Hvis beslaget opprettholdes, følger det av femte ledd tredje punktum at det skal nedtegnes en beslutning om beslag.

Enhver som rammes av beslaget, kan kreve spørsmålet om det skal opprettholdes brakt inn for retten, jf. § 104 sjette ledd. Rettens avgjørelse skal være begrunnet. Politiet har plikt til å sørge for at den som rammes av beslaget, blir gjort kjent med denne retten.

Beslaglagte ting skal opptegnes nøyaktig og merkes på en slik måte at forveksling unngås. Det skal så vidt mulig gis kvittering til den som hadde tingen i sin besittelse, jf. § 104 niende ledd, jf. straffeprosessloven § 207.

Regler om bortfall av beslag følger av § 104 sjuende ledd. Beslaget faller bort når vilkårene i første til tredje ledd ikke lenger er til stede eller når utlendingen forlater riket dersom vedtaket innebærer en plikt til dette. Om det på et tidligere tidspunkt viser seg at det ikke lenger er behov for beslaget, skal dette heves av politiet eller retten.

3.4 Innledende merknader om politiets rolle i utlendingssaker

I Norge har politiet en rekke oppgaver som forvaltningsmyndighet, herunder på utlendingsfeltet. Noen av oppgavene på utlendingsfeltet innebærer også utøvelse av politimyndighet. Oppgavene utføres både av politidistriktene og av Politiets utlendingsenhet (PU) som ble etablert som et særorgan under POD i 2003. PODs virksomhetsinstruks til PU har følgende hovedpunkter om PUs ansvarsområde og organisering:

«2.1 Politiets utlendingsenhet er et særorgan i politiet underlagt Politidirektoratet.

2.2 Politiets utlendingsenhets hovedoppgaver er registrering av asylsøkere, undersøkelser omkring asylsøkernes reiserute, fastsetting av identitet, forberedelser og iverksetting av alle negative vedtak i asylsaker og koordinering og kvalitetssikring av alle uttransporteringer fra Norge.

2.3 Politiets utlendingsenhet skal være politiets kompetansesenter innen eget ansvarsområde.»

Både PUs og politidistriktenes arbeid på utlendingsfeltet foregår i administrativ styringslinje til POD. Fordi arbeidet hovedsakelig utføres av politiet som utlendingsmyndighet, gjelder ikke fullt ut det samme for den faglige styringslinjen.

For det første har politiet en rolle som saksforberedende organ eller vedtaksorgan. Politidistriktene er førstelinje for oppholds- og statsborgerskapssaker samt EØS-registreringer. I tillegg til å være saksforberedende organ for Utlendingsdirektoratet (UDI), har politidistriktene også fått delegert kompetanse til å innvilge søknader i visse sakstyper når det ikke er tvil om at vilkårene er oppfylt. Søknad om beskyttelse (asyl) registreres av Politiets utlendingsenhet. Når politiet utfører rene saksforberedende oppgaver eller opptrer som vedtaksmyndighet i henhold til delegasjon fra UDI, er de i utgangspunktet faglig underlagt UDI.2

For det andre har politiet en rolle med kontroll og iverksetting. Dette omfatter politiets arbeid med grensekontroll, alminnelig utlendingskontroll, kontrolloppgaver ved asylregistreringen, bruk av tvangsmidler, drift av utlendingsinternatet, iverksetting av vedtak som innebærer at utlendingen har plikt til å forlate landet, håndheving av transportøransvar overfor flyselskaper mv.

Med grunnlag i den organiseringen av utlendingsmyndigheten man har valgt i Norge, har synspunktet vært at når politiet som forvaltningsorgan opptrer som utlendingsmyndighet i slike kontrollsammenhenger som nevnt over, opptrer de i utgangspunktet i faglig styringslinje til POD. Denne virksomheten har også nær sammenheng med den politimessige virksomheten. Det fremgår tydelig av utlendingslovens forarbeider at kontrollbestemmelsene i utlendingsloven også har et kriminalitetsbekjempende formål og det vil ikke alltid være et klart skille. Videre er det et grunnleggende prinsipp at opplysninger kan utveksles innad i politiet uavhengig av om de er innhentet til forvaltningsmessige eller politimessige formål, se avsnitt 3.5.3 nedenfor.

I kraft av sin rolle som grensekontrollmyndighet og utlendingsmyndighet, har politiet i dag ansvaret for visitasjon og undersøkelser ved grensekontroll og alminnelig utlendingskontroll. Det er også lagt til grunn at den faglige styringslinjen ligger i politiet når det gjelder visitasjon og undersøkelser i forbindelse med asylregistreringen, som i realiteten er en form for «utsatt grensekontroll».

Særlig i situasjoner med et høyt antall asylsøkere er det viktig med en god balanse mellom hvordan kontrollhensyn og effektivitetshensyn vektlegges. Et delt ansvar mellom POD og UDI, hvor POD har det faglige styringsansvaret for en del kontrolloppgaver knyttet til asylregistreringen, mens UDI har styringsansvaret for den videre asylprosessen, kan bidra til å ivareta helheten på en bedre måte enn om ansvarslinjene bare går til UDI eller bare til POD.

Gjennom etableringen av Nasjonalt ankomstsenter er det lagt opp til en mer samkjørt prosess mellom PU og UDI enn tidligere, i den hensikt å oppnå effektivitets- og kvalitetsgevinster.

For det tredje har politiet en rolle som etterforskningsorgan. Utlendingsloven har en egen straffebestemmelse i § 108 som blant annet innebærer at det inntrer straffansvar ved overtredelse av en rekke av lovens og forskriftens bestemmelser, herunder ved ulovlig innreise og opphold, brudd på ilagt innreiseforbud, falsk forklaring til utlendingsmyndighetene osv. På straffesaksområdet er politiet underlagt påtalemyndighetens faglige styring.

3.5 Behandling av personopplysninger og taushetsplikt

3.5.1 Utlendingsmyndighetenes behandling av opplysninger

Begrepet «utlendingsmyndighetene» kan dekke alle myndigheter som utfører oppgaver etter utlendingsloven og -forskriften, herunder Utlendingsdirektoratet, Utlendingsnemnda, politiet, utenriksstasjonene, Utenriksdepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet.3

Det følger av utlendingsloven § 80 at forvaltningsloven og personopplysningsloven gjelder når ikke annet følger av utlendingsloven. Personopplysningsloven § 1 fastsetter at personvernforordningen (forordning (EU) 2016/679), slik den er inntatt i EØS-avtalen og med de tilpasninger som følger av EØS-komiteens beslutning om innlemmelse og EØS-avtalen for øvrig, gjelder som norsk lov.

Det følger av utlendingsloven § 83 a første ledd at utlendingsmyndighetene kan behandle personopplysninger, herunder personopplysninger som nevnt i personvernforordningen artikkel 9 og 10, når dette er nødvendig for å utøve myndighet eller utføre andre oppgaver etter loven her. Personvernforordningen artikkel 9 og 10 gjelder behandling av «særlige kategorier» av personopplysninger (som hovedsakelig tilsvarer «sensitive personopplysninger» i tidligere terminologi) og personopplysninger om straffedommer og lovovertredelser. Andre særskilt relevante artikler i personvernforordningen er art. 5 om prinsipper for behandling av personopplysninger og art. 6 om «behandlingens lovlighet». Art. 5 knesetter blant annet prinsippene om «lovlighet, rettferdighet og åpenhet» (nr. 1 bokstav a), om at det ikke skal behandles flere opplysninger enn nødvendig («dataminimering», bokstav b) og at opplysninger ikke skal oppbevares lenger enn nødvendig («lagringsbegrensning», bokstav f). Art. 6 oppstiller vilkår for når en behandling er lovlig, for eksempel når det er gitt samtykke eller når «behandlingen er nødvendig for å utføre en oppgave i allmennhetens interesse eller utøve offentlig myndighet som den behandlingsansvarlige er pålagt». Sistnevnte behandlingsgrunnlag, som fremgår av art. 6 nr. 1 bokstav e, er det sentrale i denne sammenheng, hvor offentlige myndigheter behandler personopplysninger for å utøve lovpålagte oppgaver. Det følger av art. 6 nr. 3 at grunnlaget for slik behandling skal være fastsatt i unionsretten eller i nasjonal rett, og det oppstilles nærmere krav til slik regulering, herunder at den «skal oppfylle et mål i allmennhetens interesse og stå i et rimelig forhold til det berettigede målet som søkes oppnådd». Art. 6 nr. 4 regulerer sekundærbruk, det vil si på hvilke vilkår personopplysninger kan behandles for andre formål enn det de ble samlet inn for. Slik behandling kan blant annet skje i medhold av nasjonal rett «som utgjør et nødvendig og forholdsmessig tiltak i et demokratisk samfunn for å sikre oppnåelse av målene nevnt i artikkel 23 nr. 1». Sistnevnte bestemmelse regulerer i hvilken grad rettigheter og plikter etter forordningen kan begrenses, og nevner blant annet «den offentlige sikkerhet» (nr. 1 bokstav c) og «forebygging, etterforskning, avsløring eller straffeforfølgning (…) herunder vern mot og forebygging av trusler mot den offentlige sikkerhet» (bokstav d) som legitime hensyn i denne sammenheng.

Det fremgår videre av utlendingsloven § 83 a tredje ledd at Kongen kan gi forskrift om behandlingen, blant annet om formålet, behandlingsansvar, hvilke personopplysninger som kan behandles, hvem det kan behandles personopplysninger om, bruk av automatiserte avgjørelser, adgangen til viderebehandling, utlevering, registerføring og tilgang til registre. Det er fastsatt nærmere regler i utlendingsforskriften §§ 17-7 a og § 17-7 b.

Utlendingsdatabasen (UDB) er det sentrale registeret i utlendingsforvaltningen hvor alle opplysninger i utlendingssakene blir registrert og lagret, unntatt når politiet anvender tvangsmidler etter utlendingsloven. Utlendingsdirektoratet (UDI) er behandlingsansvarlig for UDB, jf. utlendingsforskriften § 17-7 b annet ledd.

Datasystem for utlendings- og flyktningsaker (DUF) er det tilhørende elektroniske saksbehandlingssystemet som benyttes i mange typer saker innenfor utlendingsforvaltningen. Felles for saker i DUF er at utlendingen tildeles en unik personidentifikator («DUF-nummer») og at det registreres opplysninger om vedkommendes personalia, herunder opplysninger om navn, kjønn, fødselsdato, statsborgerskap, identitetsdokument eller reisedokument, relasjoner, eventuelt aliasnavn, språk, fødested og adresser. I tillegg til de sentrale personopplysningene, gir DUF opplysninger om de sakene som den enkelte utlending har eller har hatt til behandling, blant annet alle saksdokumentene (søknader, vedtak, tilsvar osv.).

3.5.2 Politiets behandling av opplysninger i utlendingssaker

Som redegjort for i avsnitt 3.4 har politiet ulike roller på utlendingsfeltet. Hvilke regler som gjelder for politiets behandling av opplysninger vil derfor være avhengig av om politiet utøver forvaltningsvirksomhet eller politimessig virksomhet. Dersom politiet behandler opplysninger til forvaltningsmessige formål, gjelder de samme reglene som for utlendingsmyndighetene for øvrig, jf. avsnitt 3.5.1. Det fremgår uttrykkelig av politiregisterloven § 3 annet ledd nr. 2 at politiregisterloven ikke gjelder for politiets forvaltningsvirksomhet.

Derimot kommer politiregisterloven med tilhørende forskrifter til anvendelse når politiet behandler opplysninger til politimessige formål.

Som nevnt tidligere, kan det forekomme tilfeller hvor politiets virksomhet både har forvaltningsmessige og politimessige formål, og i politiregisterforskriften § 1-3 nr. 3 er det tatt høyde for dette ved at politiregisterloven kan komme til anvendelse dersom opplysninger behandles delvis til forvaltningsmessige formål og delvis til politimessige formål i samme register. Begrunnelsen for dette er at det ikke vil være praktisk mulig å anvende to forskjellige lover for registrering av opplysninger i samme register. Ett slikt register er politiets utlendingsregister, som er regulert i politiregisterforskriften kapittel 56. Politiets utlendingsenhet er behandlingsansvarlig for dette registeret. På lik linje med det som gjelder for politiets øvrige registre er det i forskriften gitt regler om formålet med behandlingen, hvilke opplysninger som kan registreres, tilgang, retting, sletting mv. Se særskilt om data fra elektroniske lagringsenheter i avsnitt 3.5.4 nedenfor.

Forskjellen mellom politiregisterloven og personopplysningsloven er først og fremst at politiregisterloven inneholder enkelte bestemmelser som ivaretar de særlige behov som gjør seg gjeldende for politiets behandling av opplysninger, og som derfor ikke er å finne i personopplysningsloven.

3.5.3 Utveksling av personopplysninger og taushetsplikt

I hvilken grad utlendingsmyndighetene og politiet kan utveksle opplysninger og hvilke taushetspliktsbestemmelser som gjelder, er avhengig av hvilken rolle politiet har. Når politiet selv opptrer som del av utlendingsmyndigheten, kan opplysninger i henhold til politiregisterforskriften utveksles så sant det er tjenstlige behov. Det vises til politiregisterforskriften § 56-6 som regulerer utlevering fra politiets utlendingsregister, der det heter «når politiet i egenskap av utlendingsmyndighet formidler opplysninger til utlendingsmyndighetene er dette ikke å anse som utlevering etter politiregisterloven § 30».

Dersom politiet opptrer som politiorgan stiller dette seg annerledes. I disse tilfellene er det tale om utveksling av opplysninger mellom politiet og utlendingsmyndighetene, og slik utveksling kan bare finne sted i den utstrekning taushetspliktsbestemmelsene ikke er til hinder for det. Politiets taushetsplikt er regulert i politiregisterloven. Det følger av § 30 at politiet kan utlevere opplysninger til andre offentlige organer dersom utlevering er nødvendig for å fremme mottakerorganets oppgaver etter loven. I tillegg er adgangen til å utlevere opplysninger til utlendingsmyndighetene uttrykkelig nevnt i politiregisterforskriften § 9-6 nr. 9.4

Videre fremgår det av § 29 at politiet som politiorgan kan utlevere opplysninger til politiets forvaltningsvirksomhet.

I de tilfellene politiet som forvaltningsorgan ønsker å utlevere opplysninger til politiet som politiorgan, fremgår det av politiloven § 24 fjerde ledd at forvaltningsloven § 13 f ikke er til hinder for at opplysningene utleveres.

I utlendingsloven § 84 a er det gitt særregler om at utlendingsmyndighetene for øvrig uten hinder av forvaltningsrettslig taushetsplikt kan utlevere opplysninger til politiet når det er nødvendig for politiets oppgaver etter utlendingsloven. Det er videre fastsatt at det kan gis nærmere bestemte opplysninger til politiet som politiorgan når dette er nødvendig for slike politimessige formål som er nevnt i politiregisterloven § 2 nr. 13 eller for kvalitetskontroll av opplysninger i politiets registre. Utlendingsmyndighetene kan også, uten hinder av taushetsplikt, utlevere personopplysninger til politiet som politiorgan når dette er nødvendig til forebygging og etterforskning av brudd på utlendingsloven eller andre lovbrudd som kan medføre høyere straff en fengsel i seks måneder.

3.5.4 Kort om praksis når det gjelder behandling av opplysninger fra elektroniske enheter

Når politiet foretar en undersøkelse av en mobiltelefon eller annen elektronisk enhet, skjer dette ved at asylsøkeren blir bedt om å levere inn enheten i forbindelse med registrering. Innholdet sikres ved at politiet foretar en fullstendig speilkopi av enheten (rådata). Speilkopien lagres midlertidig i politiets datasystemer og er tilgangsbegrenset. Speilkopien analyseres deretter med særskilt programvare. Det følger av dette at det bare er politiet som har tilgang til rådata fra elektroniske enheter, og at også den interne tilgangen til rådata er tilgangsbegrenset.

Det er etablert ordninger for den praktiske utvelgelsen av relevante opplysninger som skal formidles fra politiet til UDI. Det er utarbeidet særskilte rutinekort som skal identifisere hvilke opplysninger som skal antas å være relevante for UDI i saksbehandlingen. Politiet utarbeider med grunnlag i dette en egen rapport i den enkelte sak om relevante funn, og journalfører dette i Datasystemet for utlendings- og flyktningsaker (DUF). De journalførte opplysningene kan da benyttes av UDI i behandlingen av asylsaken. I rapporten skal det i tillegg til å stå hvilke opplysninger som er formidlet, også angis årsaken til at opplysningene formidles og om det er ikke-verifiserte opplysninger.

Etter at en rapport er utarbeidet og registrert i DUF, skal det speilkopierte materialet fra mobiltelefonen slettes, med mindre det ut fra konkrete vurderinger er lovmessig grunnlag for å beholde hele eller deler av materialet under den videre saksbehandlingen, eller for å formidle dette til andre politiorganer til bruk for politimessige formål. Etter at UDI har startet behandling av asylsaken og får et klarere bilde av om det er ytterligere opplysninger som kan være relevante, kan UDI be politiet om å gjennomgå materialet på nytt (dersom det ikke er slettet), i lys av den kunnskap om saken som UDI nå sitter med.

Det er i dag ikke noen tydelig regulering av om politiets behandling av opplysningene fra elektroniske lagringsenheter omfattes av politiregisterlovgivningens regulering av politiets utlendingsregister eller ikke, men dette har så langt vært lagt til grunn.

Som det også fremgår i avsnitt 5.3.4.1 nedenfor, legger departementet opp til at behandlingen skal reguleres særskilt i utlendingslovgivningen med grunnlag i personopplysningsloven og personvernforordningen.

3.6 Tilbakelevering av innlevert pass

Det følger av utlendingsloven § 93 første ledd at pass eller annet reisedokument som asylsøkeren er i besittelse av, skal innleveres sammen med søknaden om beskyttelse. Denne plikten må forstås slik at den gjelder frem til vedtaket blir iverksatt, enten ved oppholdstillatelse eller ved utreise, jf. også endringsforslaget til § 93 i kapittel 7.