4 Investeringer i landbruket

Status, rammebetingelser og fremtidige behov

4.1 Innledning

Den 5. desember 2016 gjorde Stortinget følgende anmodningsvedtak nr. 108 der underpunkt 57 ble oversendt Landbruks- og matdepartementet for oppfølging:

Komme tilbake med en plan for langsiktige investeringer i landbruket i revidert nasjonalbudsjett 2017.

Departementet har valgt å besvare anmodningen i proposisjonen om jordbruksoppgjøret i stedet for i forbindelse med revidert budsjett for 2017, jf. omtale av saken i Meld. St. 2 (2016–2017) Revidert nasjonalbudsjett 2017. Det skyldes hovedsakelig at det er i forbindelse med jordbruksoppgjøret de viktigste virkemidlene som påvirker investeringene i jordbruket behandles i Stortinget. Det legges til grunn at Stortingets vedtak i hovedsak gjelder spørsmål omkring investeringer i det tradisjonelle jordbruket. Det vises for øvrig til Meld. St. 11 (2016–2017) Endring og utvikling og Meld. St. 31 (2014–2015) Garden som ressurs- marknaden som mål, der også temaet investeringer er behandlet.

4.2 Investeringer i jordbruket

I likhet med andre sektorer er det nødvendig med fornying av driftsapparatet med jevne mellomrom. Samtidig er det viktig at investeringer i jordbruket er tilpasset driftsøkonomien på det enkelte gårdsbruk. Det er mer krevende for staten å fastsette en plan for investeringer i jordbruket enn i sektorer der staten er ansvarlig for investeringen.

I jordbruket er investeringsvirkemidler over jordbruksavtalen med på å redusere risikoen og bedre kapitaltilgangen ved investeringene. Likevel må investeringsbeslutningen foretas av den enkelte bonde som selv er den som svarer for gjelden. Norske bønder er selvstendig næringsdrivende, og det er derfor viktig at investeringsvirkemidlene ikke innrettes slik at de stimulerer til å foreta investeringer der det ikke er en driftsøkonomi i bunn som gjør investeringene lønnsomme. Det er avgjørende at investeringsvirkemidler sees i sammenheng med øvrige ordninger over jordbruksavtalen. Det vil bidra til at investeringsvirkemidlene bygger opp under de politiske målene for jordbrukssektoren.

4.2.1 Generelle utviklingstrekk

Figur 4.1 viser utviklingen i bruttoinvesteringene og inngåtte leasingkontrakter i faste priser etter 1970. De siste ti årene har bruttoinvesteringene i jordbruket økt med vel 23 pst. i nominelle verdier ifølge Budsjettnemda for jordbruket. Målt i faste priser (volum), nådde investeringene sitt laveste nivå etter opptrappingen på 70-tallet i 2001. Investeringsvolumet har deretter økt, og de siste ti årene har det variert rundt et nivå på 8,5 mrd. kroner, regnet i 2014-priser.

Kilde: BFJ

Kapitalbehovet per enhet (dyr/m²) ved investeringer i bygninger reduseres med økende størrelse på bygningen. Kombinert med at investeringene også bidrar til å erstatte behovet for arbeidsinnsats, er redusert kapitalbehov per enhet trolig den viktigste driveren for strukturendringer og økt ytelse per dyr i landbruket.

I tillegg til investeringer i maskiner/redskap og bygninger, opererer Budsjettnemnda for jordbruket med begrepet andre investeringer, som er kapitalkostnader knyttet til kjøp av tilleggsjord, kjøp av buskap og kjøp av melkekvoter. Innenfor et sektorregnskap vil dette være såkalt internomsetning, dvs. at både kapitalinntekten og kapitalkostnaden i hovedsak kommer innenfor sektoren. Likevel er dette kostander som må finansieres hos kjøper.

Kjøp av landbrukseiendom regnes normalt heller ikke som en investeringskostnad, men er likevel en betydelig kapitalkostnad som også må finansieres. Svært mange salg av landbrukseiendommer skjer innenfor familien, og innebærer at hele eller deler av kjøpesummen vil tilfalle kjøper som arv eller gave.

4.2.1.1 Finansiering og risiko ved investeringer i jordbruket

Figur 4.2 viser Budsjettnemdas tall for utvikling i gjeldsandel og egenkapital i jordbruket etter 1990, der privatandelen er skilt ut. Tallene viser blant annet at:

• Næringsgjelda er beregnet til 58,7 mrd. kroner i 2017.

• Gjennomsnittlig egenkapitalandel har økt de siste årene, fra 51,5 pst. i 2007 til 57 pst. i 2017.

• Gjennomsnittlig næringsgjeld per bedrift er nesten fordoblet siste 10 år.

  

  Kilde: BFJ 2017

Nominelt har jordbrukets egenkapital og gjeld økt med hhv. 95 pst. og 56 pst. de siste ti årene. Målt i faste kroner har egenkapitalen økt med 58 pst. og gjelda økt med 26 pst. i samme periode.

Til tross for lave renter i mange år har økende lånevolum gitt økte rentekostnader fram til 2014. For 2015 har det vært en nedgang i rentekostnadene. I nominelle kroner har lånt kapital per jordbruksforetak blitt nesten firedoblet fra 1999 til 2015 mens rentekostnader er mer enn doblet.

Jordbruket henter sin lånekapital fra flere kilder. I forbindelse med eiendomsoverdragelser utgjør familielån en vesentlig del. Disse har ofte ganske lav rente. Sparebankene er en viktig finansieringskilde over store deler av landet, men også forretningsbankene er viktige i mange områder. Det er svært lite konkurser i landbruket og tapene kredittinstitusjonene har på landbrukslån er marginale. Det tilsier at landbruket generelt er attraktive kunder for kredittinstitusjonene.

Tabell 4.1 viser en oversikt over konstaterte tap på utlån til landbruket fra Landkreditt og Innovasjon Norge.

Innovasjon Norge sine tall gjelder rentebærende lån. Disse lånene er i all hovedsak gitt innenfor 90 pst. av landbrukstakst. I 2015 var konstaterte tap på 1,5 mill. kr (0,03 pst.).

Landkreditt Bank AS er en forretningsbank eid 100 pst. av kredittforeningen Landkreditt, og yter alle typer banktjenester til alle slags kunder. For 2015 var utlån til landbruk 10 484 mill. kroner, og det var konstatert tap på 7,036 mill. kroner (0,07 pst.). Samlet tap på utlån til landbruket for disse to utlånerne var dermed 0,06 pst. i 2015.

For de øvrige kredittinstitusjonene foreligger det ikke tall som kan presenteres.

I Menons gjennomgang av Innovasjon Norges låne- og garantiordninger fra 20131 ble det pekt på at når det gjaldt lån til landbrukssektoren, var det liten grunn til å forvente at bedriftene ikke kunne klare å finne alternativ finansiering utenom Innovasjon Norges låneordninger i de fleste fylker unntatt Troms og Finnmark. I intervjuer med representanter fra private banker i ulike distrikter, kom det tydelig fram at regulære landbrukskunder anses som solide og betalingsdyktige kunder det er attraktivt å ha i låneporteføljen. Denne tilbakemeldingen er også konsistent med de lave tapstallene på Innovasjon Norges utlån til landbruksektoren.

Totalbildet tyder på at investeringsviljen i jordbruket er høy, tapene på utlån er små og at bøndene er attraktive låntakere i markedet.

4.2.2 Forhold som påvirker investeringsbehovet i jordbruket

4.2.2.1 Økonomi og inntektsutvikling

Det viktigste vilkåret for å stimulere til investeringer i landbruket er at produksjonen er lønnsom. Investeringsstøtte er et bidrag til finansieringen når det ligger til rette for lønnsom produksjon.

Materialet fra Budsjettnemnda for jordbruket viser at jordbruket under denne regjeringen har hatt en inntektsutvikling på 18,1 pst. for perioden 2014–2017, mens utviklingen for lønnsmottakere i samme periode var 7 pst.

Inntektsutvikling, og vridning i virkemiddel over jordbruksavtalen har resultert i økt produksjon. Særlig har vi sett en betydelig økning i produksjonen av sau/lam, men også produksjonen av storfekjøtt øker. For første gang på mange år økte kornarealet i 2016 sammenlignet med året før.

Det registreres en betydelig optimisme og satsingsvilje i næringen, og etterspørselen etter både lån og investeringstilskudd er stor. I en undersøkelse gjennomført av Trøndelag Forskning og Utvikling blant melkeprodusenter i 2016 svarte 64 pst. av melkeprodusentene i undersøkelsen at de ville valgt samme yrke på nytt. I Nord-Trøndelag har andelen som ville valgt samme yrke på nytt økt fra 46 til 67 pst. siden samme spørsmål ble stilt i 2011. For å øke inntektsgrunnlaget på bruket oppgir 42 pst. at de ønsker å øke melkeproduksjonen innenfor de nærmeste 5–10 årene.

Målet for matproduksjon og et aktivt og variert jordbruk over hele landet er viktige mål også for retningen på investeringene i jordbruket. Politikken og virkemidlene må legge til rette for lønnsom produksjon over hele landet.

Den samlede virkemiddelbruken overfor jordbruket, inkludert en trygghet for langsiktig stabile rammebetingelser, er statens viktigste bidrag til at det investeres i næringen. Også forvaltning av importvernet, tilgang på kapital, rentenivået og enkelte skattepolitiske virkemidler, har betydning for investeringsvalgene.

4.2.2.2 Mål for produksjon og markedsmessige forhold

Investeringene i jordbruket bør legge til rette for en produksjon som er i samsvar med etterspørselen i markedet. Det er viktig at markedssignalene fanges opp av de som skal ta beslutningene om investeringer.

Økende etterspørsel gir grunnlag for økte investeringer i sektoren. Særlig gjorde dette seg gjeldende innenfor kyllingproduksjonen, der betydelig vekst i etterspørselen over mange år fram til 2015 ga grunnlag for bygging av mange nye bygg for produksjon av fjørfekjøtt.

Relativt uelastisk etterspørsel etter de fleste jordbruksprodukter innebærer at overproduksjon gir betydelige inntektstap. Derfor er det uheldig om produksjonskapasiteten i betydelig grad overstiger etterspørselen. Det negative skifte som skjedde i etterspørselen etter kylling i 2015, skapte slike problemer.

Innenfor produksjon av sau, svinekjøtt og delvis for egg ligger produksjonen i overkant av hva som er mulig å omsette innenfor dagens marked. For melk justeres produksjonsvolumene gjennom kvoteordningen, som nå medfører at bønder ikke fullt ut får utnytte sin grunnkvote, med bakgrunn i markedssituasjonen. Det er derfor i øyeblikket kun innenfor produksjon av storfekjøtt det finnes rom for økt produksjon i husdyrsektoren, med dagens omsetning. Videre gir økt etterspørsel etter frukt, bær og grønnsaker potensial for økt norsk produksjon. Samtidig kan produktutvikling, endring i kosthold, forbrukerpreferanser, eller konkurransekraft endre markedsituasjonen i alle produksjoner.

Kilde: BFJ

Figur 4.3 viser at selv om investeringsnivået har gått betydelig ned siden 70-tallet, har produksjonen økt og arbeidskraftinnsatsen gått ned. Det betyr at jordbruket har hatt en betydelig produktivitetsøkning. Figur 4.3 viser videre at investeringsnivået de siste 20 årene har vært stabilt, mens produksjonsvolumet fortsatt øker og arbeidsforbruket reduseres. At investeringene på 1970-tallet lå på et betydelig høyere nivå enn i dag, er derfor ikke et uttrykk for at nivået i dag er for lavt til at målene for landbruket kan nåes.

4.2.2.3 Teknologisk utvikling og rekruttering til næringen

Tilgang på ny teknologi som både gjør arbeidet enklere/sikrere og mer effektivt, vil alltid være en driver for investeringer. I Norge er leid arbeidskraft kostbar sammenlignet med i mange andre land, og dette påvirker forholdet mellom arbeid og kapital.

Det er godt dokumentert at de nye generasjonene som skal inn i jordbruksnæringen har større krav til arbeidsmiljø og mulighet for ferie og fritid. I Innovasjon Norges undersøkelse av store utbygginger for melk i Nordland fra 2015, blir det vist til hvor viktig teknologi er for mer ordnet arbeidstid, fritid, trivsel og rekruttering. Selv om næringen kontinuerlig moderniseres, vil det ofte skje sprang i forbindelse med generasjonsskifter.

4.2.2.4 Krav til dyrevelferd

Endrede offentlige krav til dyrevelferd kan utløse store investeringsbehov i jordbruket og påvirker muligheten til å utnytte allerede investert kapital. Eksempler på dette er endrede dyrevelferdskrav ved hold av svin, endringer i krav til hold av fjørfe og pelsdyr, og krav til løsdrift i melkeproduksjonen. Innenfor smågrisproduksjonen var det derfor en betydelig investeringstopp rundt 2010, mens det i eggproduksjon var en stor investeringstopp for å tilpasse seg nye krav fram til 2012. I melkeproduksjonen er det fortsatt et stort investeringsbehov for å møte kravet om løsdrift for alle kyr. Landbruks- og matdepartementet har etter jordbruksoppgjøret i 2016 endret forskrift om hold av storfe § 32, slik at kravet om løsdrift først trer i kraft 1. januar 2034 for alle husdyrrom som var i bruk til storfe da løsdriftskravet for nye husdyrrom ble innført 22. april 2004, og som har vært i sammenhengende bruk siden. Dette bidrar til å fordele investeringsbehovet over en lengre periode, og gjør at mange (små og mellomstore) bruk i større grad kan utnytte eksisterende kapital over den faktiske levetiden. Ellers ser vi også at markedet kan påvirke investeringene ved at omsetningsledd og forbrukerne velger (eller velger bort) produkter som er produsert på en viss måte.

4.2.2.5 Mål for reduserte klimautslipp

Også jordbruket må tilpasse produksjon og produksjonsmetoder for å bidra til å redusere utslipp av klimagasser. Fortsatt foregår det mye forskning og utredning med sikte på å finne de mest kostnadseffektive tiltakene.

Basert på dagens kunnskap satses det bl.a. på følgende:

• Økt produksjon av biogass fra husdyrgjødsel.

• Redusere klimagassutslipp fra storfe (drøvtyggende husdyr).

• Drenering og oppgradering av hydrotekniske anlegg.

• Redusert matsvinn.

• Lavere forbruk av fossil energi i produksjon og transport av varer.

• Presisjonsjordbruk og bedre utnyttelse av husdyrgjødsel .

• Klimarådgiving på gårdsnivå .

• Avlsarbeid.

Tilpasninger til et endret klima og tiltak som kan bidra til å redusere klimagassutslipp kan medføre økte investeringskostnader knyttet til både ny teknologi og i oppgradering av bygningsmasse.

4.2.2.6 Skattemessige forhold

Skatteregelverket vil både direkte og indirekte påvirke investeringene i jordbruket. Denne regjeringen har i løpet av perioden 2014–2017 gjennomført en rekke skattereduksjoner som vil bidra til økt aktivitet og økte investeringer i norsk næringsliv. Særlig er redusert formuesskatt, redusert selskapsskatt og redusert skatt på alminnelig inntekt viktige insitament for næringslivet. For landbruket er det beregnet samlede skatteletter i denne perioden på 250 mill. kroner.

Jordbruksfradraget bidrar isolert sett til at resultatet etter skatt blir bedre enn det ellers ville vært, og øker muligheten for å finansiere investeringer. Fjerning av arveavgiften har vært et vesentlig bidrag til å forenkle eiendomsoverdragelser innenfor familien. Redusert gevinstskatt eller fritak for gevinstskatt ved omsetning av landbrukseiendommer, gjør det enklere å få kjøpt eiendommer og tilleggsjord. Skattefritak på investeringstilskudd i det distriktspolitiske virkeområde skal bidra til å lette risikoen ved investeringer i disse områdene av landet.

Redusert formuesskatt har også bidratt vesentlig til at mange bønder har fått redusert skatt på sin driftskapital. Avskrivningsregler påvirker også investeringene. Leasing er i jordbruket en form for finansiering der maskinene kan avskrives på kortere tid enn ved saldometoden i skatteklasse D. Det er også regler for startavskrivninger og innføring av egen sats for avskrivinger av teknisk utstyr i driftsbygninger i klasse J. Driftsbygninger i landbruket har et generelt unntak fra eiendomsskatt.

Evalueringer av skattereformen fra 2006 har vist at selv om det er ulike skattemodeller for enkeltpersonforetak og aksjeselskap, er det betydelig grad av likebehandling i forbindelse med uttak til investeringer.

4.2.2.7 Tilskudd rettet direkte mot investeringer

Over jordbruksavtalen er det flere ordninger for investeringsstøtte til tradisjonelt landbruk. Den mest sentrale ordningen er investerings- og bedriftsutviklingsordningen (IBU-ordningen), som er på 574,5 mill. kroner for 2017. I tillegg er det avsatt midler til drenering og hydrotekniske anlegg over SMIL-ordningen. Ordningene skal gi en direkte stimulans til investeringer på landbrukseiendommen.

4.2.3 Investeringsnivå og behov for investeringer innen ulike produksjoner

NIBIO har på oppdrag fra Landbruks- og matdepartementet utarbeidet et notat2 om utviklingen i investeringer de siste ti år for de største produksjonene i jordbruket. De har også gjort noen vurderinger rundt framtidig investeringsbehov innen enkelte produksjoner. I framstillingen er investeringer innen maskiner, driftsbygninger, jord, grøfter m.m., samt melkekvote inkludert. NIBIOs tall på bruksnivå er hentet fra driftsgranskinger i jord- og skogbruk. I driftsgranskingene inngår et utvalg av gårdsbruk. Når dette utvalget er brutt ned på enkelte produksjoner, innebærer dette at andelen deltagerbruk det er tatt utgangspunkt i varierer fra under 40 bruk (svin og korn) til 300–400 bruk (melk) i perioden. For enkelte produksjoner vil derfor beskrivelsen kun gi en indikasjon på utviklingen på gårdsnivå. Den videre fremstillingen av investeringsbehovet innen enkeltproduksjoner baserer seg i hovedsak på NIBIOs notat, samt tall innhentet fra TINE.

4.2.3.1 Melkeproduksjon

Investeringsbehovet innen driftsbygninger i melkeproduksjon er først og fremst knyttet til behov for modernisering og tilpassing til nye dyrevelferdskrav, herunder løsdriftskravet som trer i kraft i 2034, og er i mindre grad en følge av markedsmessige muligheter. Totalleveransen av melk har vært relativt konstant siden 2002, og import av melkeprodukter har økt tross styrket tollvern. Melkeavdråtten per ku har økt, og det har blitt færre melkekyr. Fra 2020 skal eksportstøtten til jordbruksvarer, herunder ost, avvikles.

Melkeproduksjonen er inne i en overgang fra båsfjøs til løsdriftsfjøs. I følge tall fra SSBs statistikkbank 20143 var det i 1999 25 872 jordbruksbedrifter med båsfjøs. I 2013 var dette redusert til 7 100 bedrifter. Tilsvarende var det 1 856 jordbruksbedrifter med løsdriftsfjøs i 1999, mens det i 2013 var 2 700 bedrifter. I perioden var det en langt sterkere nedgang i kuplasser i båsfjøs (nedgang på 20 980 per år) enn økning i kuplasser i løsdriftsfjøs (økning på 6 063 per år).

Tabell 4.2 viser tall fra TINE per 1.1.2017 når det gjelder status for båsfjøs og løsdriftsfjøs med og uten automatisk melkesystem (AMS). Tall fra Tine viser videre at fra 2016 til 2017 er det en økning i antall løsdriftsfjøs på 74 fjøs, mens det har vært en reduksjon i antall båsfjøs på 128 i samme periode. 55 pst. av levert melk til TINE (i underkant av 800 mill. liter) kommer i dag fra løsdriftsfjøs mot 47 pst. i 2015.

Figur 4.4 viser at omstillingen fra båsfjøs til løsdriftsfjøs ikke er kommet like langt i alle deler av landet. Når det gjelder mengde melk som fremdeles leveres fra båsfjøs, er fylkene Oppland, Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane og Troms i en særstilling.

Kilde: TINE 2017

Siden byggekostnadene per kuplass går ned når tallet på kuplasser øker, vil større enheter isolert sett gi lavere investeringskostnader totalt. I NIBIOs vurdering er det tatt utgangspunkt i tallene fra SSB fra 2013, samt tidligere undersøkelser fra NIBIO knyttet til framskriving av dyretall. Basert på dette utgangspunktet anslår NIBIO at det er behov for om lag 6 700 nye kuplasser hvert år fram mot 2034. Med utgangspunkt i undersøkelser som viser at løsdriftsfjøs blir bygd for eller planlagt for i gjennomsnitt 52 kyr, anslår NIBIO at det vil være behov for 130 nye løsdriftsfjøs per år fram mot 2034. Med en kostnad per kuplass på 150 000–175 000 kroner, viser NIBIO til at dette vil svare til et investeringsbehov i kufjøs på ca. 1,1 mrd. kroner årlig fram til 2034. Dersom gjennomsnittlig besetningsstørrelse blir lavere, vil kostnadene kunne beregnes til å bli vesentlig større. I 2008 nedsatte Landbruks- og matdepartementet en arbeidsgruppe som bl.a. skulle vurdere virkningene av løsdriftskravet i en kostnadssammenheng4. Kostnad per kuplass ved 20 kyr, 30 kyr og 50 kyr var den gang beregnet til hhv. 225 000 kroner, 190 000 kroner og 157 000 kroner. Med utgangspunkt i NIBIOs anslag om at det vil være behov for 6 700 nye kuplasser årlig fram mot 2034 kan de årlige kostnadene ved disse ulike størrelsene anslås til hhv. 1,5 mrd. kroner, 1,3 mrd. kroner og 1,1 mrd. kroner. Ved 70 kyrs fjøs anslås kostnaden til 0,9 mrd. kroner årlig. Selv om disse anslagene er fra 2008 er de sammenlignbare med dagens anslag.

4.2.3.2 Andre produksjoner

Storfeproduksjon

NIBIO viser til at norsk produksjon av storfekjøtt har vært på rundt 80 000 tonn årlig siden tidlig på 2000-tallet. Forbruket har vært høyere enn det den norske produksjonen har kunnet dekke, og importen av storfekjøtt har vært større enn minimumskvotene fastsatt i WTO-avtalen.

I perioden 2000–2015 har investeringene i driftsbygninger variert mye fra år til år, men med en tendens til økning. I gjennomsnitt har investeringene økt med vel 4 700 kroner per år på bedriftsnivå blant deltagerne i driftsgranskingene med storfeproduksjon.

NIBIO viser til vurderinger fra Nortura fra 2017 som anslår at det i 2030 er behov for 140 000 ammekyr for å redusere importandelen for storfekjøtt, noe som tilsvarer en økning på 4 500 ammekyr per år.

Dersom nedgangen i tallet på foretak med melkekyr fortsetter, vil det bli mange ledige kufjøs. Det kan antas at en del av disse kan bygges om til ammekyr. I tillegg til investeringsbehov for å øke produksjonen av storfekjøtt, vil det være behov for å erstatte eksisterende båsfjøs med løsdriftsfjøs. NIBIO viser til en studie utført av Fjellhammer og Thuen fra 2017, og at det er løsdriftsfjøs på nærmere 55 pst. av gårdsbrukene med ammekuproduksjon. Med utgangspunkt i at det var rundt 20 000 ammekyr i båsfjøs rundt 2015, anslår NIBIO at det er behov for å erstatte om lag 1 000 båsplasser med løsdriftsplasser hvert år i gjennomsnitt fram mot 2034. Med utgangspunkt i 120 000 kroner per båsplass, gir dette et totalt investeringsbehov på 2,4 mrd. kroner, eller 120 mill. kroner per år fram mot 2034. Dette tallet er noe lavere enn Norturas egne anslag ettersom NIBIO har lagt lavere bygningskostnader til grunn. Videre vil det som tidligere nevnt være muligheter for å ta i bruk ledige kufjøs som har blitt nyttet til melkeproduksjon.

Sauehold

Innen sauehold har det vært en særskilt stor økning i investeringer de siste årene, både innen driftsbygninger og i investeringer i maskiner. De siste års jordbruksoppgjør har også prioritert saueproduksjon. Markedet for sau- og lammekjøtt har imidlertid gått fra å være i en underskuddssituasjon til å komme i overskuddssituasjon i 2016 og 2017. Det er derfor krevende å anslå framtidig investeringsbehov for denne produksjonen. Sau er en viktig distriktsnæring og det vil være et visst behov for å kunne investere for å modernisere driftsapparatet og legge til rette for nye generasjoner. Fra 18. mars 2017 ble regelverket for økologisk sauehold endret. Nye bygningskrav om tett liggeareal vil innebære at mange produsenter må bygge om sine driftsbygninger for å tilpasse seg kravet. I innspill til jordbruksforhandlingene 2017 oppgir Norsk Sau og geit at mellom 100 og 200 økologiske sauebønder må foreta investeringer og endringer i arbeidsopplegg i drifta ved implementering av kravet.

Kornproduksjon

For kornproduksjon viser tall fra driftsgranskingene at investeringer i maskiner har vært større enn investeringer i driftsbygninger i alle år fra 2000 t.o.m. 2014. Økningen i investeringer i kornproduksjon har likevel vært størst for driftsbygninger (hovedsakelig korntørker), med en særskilt økning de siste to årene.

Svinehold

Svinehold er ikke en egen driftsform i driftsgranskingene, og NIBIO har derfor ikke særskilte investeringstall knyttet til denne produksjonen. Kombinasjonen korn- og svinehold er den driftsformen med svinehold som har flest deltakerbruk i driftsgranskingene. Det har vært store svingninger i investeringene i perioden 2000–2015. Markedssituasjonen for svinekjøtt tilsier at det ikke er et stort investeringsbehov innenfor denne produksjonen per i dag.

Egg- og fjørfeproduksjon

Fram til 2012 var eggproduksjon gjennom en betydelig investeringsperiode som følge av tilpassing til dyrevelferdskrav om at verpehøner skulle stå i miljøbur eller være frittgående. 36 pst. av volumet kommer i dag fra høner i miljøbur. Fjørfeproduksjonen påvirkes sterkt av krav fra markedet og handelen, særlig knyttet til dyrevelferd og produksjonsmetoder. NIBIO viser til at både i Norge og i utlandet endrer etterspørselen seg i retning av egg fra frittgående høner. Dette kan føre til at produsenter skifter ut miljøburene før de ellers ville ha gjort. Dette vil kunne påvirke investeringsbehovet framover.

Frukt- og grøntproduksjon

Den økende etterspørselen etter frukt, bær og grønnsaker tilsier at det er potensial for å øke den norske produksjonen av slike produkter. Det er særlig behov for utbygging av lagerkapasitet og fornying av frukttrefelt.

4.3 Investeringsvirkemidler i landbruket

Det er et privat ansvar å investere for å oppnå god drift og avkastning i landbruksforetaket. Finansiering av investeringer i landbruket skjer gjennom egenkapital, offentlige og private låneordninger og investeringstilskudd.

For å bidra til at sentrale politiske målsettinger nås, bidrar staten med tiltak for å lette investeringsbyrden. Over jordbruksavtalen er det avsatt midler som skal stimulere til investeringer i bl.a. driftsbygninger i landbruket. Investeringer i driftsbygninger i landbruket er hovedsakelig knyttet til et behov for å modernisere driften. Dette kan gjelde behov for nye driftsbygninger i forbindelse med generasjonsskifter, tilpassing til dyrevelferdskrav, mer effektiv drift og investering i teknologiske løsninger som frigjør arbeidskraft som bonden kan bruke på andre områder.

For 2017 er det avsatt 574,5 mill. kroner til investering og bedriftsutvikling i landbruket. Ordningen forvaltes av Innovasjon Norge og skal gå til investeringer innen tradisjonell landbruksproduksjon, men også til andre landbruksbaserte næringer. Det kan gis tilskudd til etablering av ny virksomhet, bedriftsutvikling, investeringer i produksjonsanlegg, investeringer i frukt- og bærdyrking og investeringer i forbindelse med generasjonsskifte. Den største andelen av investeringstilskudd går til investeringer i produksjonsanlegg, herunder investeringer i driftsbygninger innen melk- og storfekjøttproduksjon. Det kan gis tilskudd til inntil 33 pst. av godkjent kostnadsoverslag for tiltaket. Personer under 35 og kvinner kan få en høyere tilskuddssats og mer tilskudd knyttet til bedriftsutvikling og til investeringer i forbindelse med generasjonsskifte. I tillegg kan Innovasjon Norge avsette midler fra ordningen til et tapsfond i forbindelse med innvilgning av risikolån til landbruket.

4.3.1 Nasjonale føringer og rom for regional tilpassing

På nasjonalt nivå styres bruken av virkemidlene gjennom en forskrift som regulerer formål, tiltaksområder, maksimal tilskuddssats, samt forvaltningsmessige regler. Utover dette legges det overordnede føringer for bruken av midlene i de årlige jordbruksproposisjonene. Gjeldende føringer er;

• Lønnsomhetsvurderinger av prosjektene skal ligge til grunn for tildeling av støtte.

• Det skal støttes opp om de som ønsker å vokse.

• Støtte til investeringer som gir økt matproduksjon skal prioriteres .

• Ulike eierformer skal likestilles ved prioritering av søknader.

• Nye krav om dyrevelferd, herunder kravet om løsdriftsfjøs og fornyelse av driftsapparatet, skal vektlegges.

• Energihensyn og miljø- og klimavennlig teknologi skal inngå i vurderingen av søknader om tilskudd der det er relevant.

Det er lagt stor vekt på regional tilpassing av virkemidlene. I motsetning til andre tilskuddsmidler som Innovasjon Norge forvalter, fordeles disse midlene fylkesvis. Til grunn for fordelingen ligger det en fordelingsnøkkel som blant annet tar hensyn til landbrukets produksjon i fylket og distriktsmessige hensyn med utgangspunkt i landbrukets betydning for bosetting og sysselsetting. Ved oppdatering av fordelingsnøkkelen i 2005 ble det også tatt særskilt hensyn til enkelte områder som f.eks. Vestlandet, utover det tallmateriale som lå til grunn for fordelingsnøkkelen skulle tilsi. Fordelingsnøkkelen har ikke blitt endret etter det.

God regional forankring og tilpassing av virkemiddelbruken sikres også gjennom at det regionale partnerskapet i fylkene, bestående av fylkesmannen (leder), fylkeskommunene, faglagene, Innovasjon Norge m.fl., legger strategiske føringer på bruken av virkemidlene. På nasjonalt nivå ble maksimalt tak for støtte opphevet i forbindelse med jordbruksoppgjøret i 2014, mens maksimal tilskuddssats på 33 pst. ble videreført. På grunn av den store etterspørselen etter investeringsvirkemidler i nesten alle fylker, har de fleste fylkene likevel valgt å sette en øvre beløpsgrense for maksimal støtte. I tillegg til dette legger partnerskapene føringer for Innovasjon Norge regionalt knyttet til geografisk prioritering og prioritering av særskilte produksjoner. I enkelte fylker er det utarbeidet et mer detaljert regelverk for bruken av midlene.

I Meld. St. 11 (2016–2017) ble det vist til at omfanget av føringer som ligger til grunn for ordningen er betydelige, og at det er krevende at det i tillegg til nasjonale føringer er åpnet for at det kan utarbeides relativt detaljerte føringer og regelverk på regionalt nivå. For mange kryssende hensyn kan svekke Innovasjon Norges lønnsomhetsvurderinger av prosjektene og svekke graden av nasjonal måloppnåelse. Videre kan praksisen fra fylke til fylke bli for ulik for relativt like prosjekt. Regjeringen foreslo at det regionale partnerskapet ikke lenger skal ha mulighet til å utforme regelverk og detaljerte føringer for bruken av de bedriftsrettede midlene. Det ble videre lagt til grunn at partnerskapet fremdeles skal ha en strategisk rolle for utvikling av landbruket gjennom arbeidet med regionalt bygdeutviklingsprogram, og fremdeles legge enkelte overordnede regionale føringer og prioriteringer til grunn, for eksempel knyttet til vekting av innsatsområder og geografi. I forbindelse med Stortingets behandling av meldingen, jf. Innst. 251 S (2016–2017), sluttet Stortinget seg til at det bør legges tydelige føringer for investeringsvirkemidlene i de årlige jordbruksoppgjørene, og hadde følgende merknad:

«Komiteen mener det er viktig at offentlige virkemidler utnyttes slik at flest mulig får mulighet til å investere innenfor en variert og bærekraftig bruksstruktur med utgangspunkt i arealgrunnlaget. Komiteen mener derfor det bør legges tydeligere føringer for investeringsvirkemidlene i de årlige jordbruksoppgjørene. Komiteen mener at innenfor de investeringsvirkemidlene som går til melkebruk, er det spesielt behov for å fornye 15–30 kyrsfjøs. I tillegg til dette mener komiteen det innenfor slike tydelige føringer bør være et handlingsrom for det regionale partnerskapet til å gjøre prioriteringer av investeringsvirkemidler mellom produksjoner i den enkelte region.»

4.3.2 Bruk av investeringsvirkemidler 2006–2016

I 2016 var samlet søknadsbeløp til investeringsvirkemidlene på nærmere 1,1 mrd. kroner, mens innvilget beløp var i overkant av 540 mill. kroner fordelt på 1060 tilsagn. De siste årene har i overkant av 80 pst. av midlene gått til investeringer i tradisjonelt landbruk. Tendensen har vært mer tilskudd til tradisjonelt landbruk, og mindre til andre landbruksbaserte næringer. I 2016 gikk bare 16 pst. av bevilgningen til andre landbruksbaserte næringer. Investeringsprosjektene som ble støttet innen tradisjonelt jord- og hagebruk utgjorde totalt investeringer på i overkant av 2,6 mrd. kroner i 2016.

Gjennomgående er det de grôvforbaserte husdyrproduksjonene som har blitt prioritert i tildeling av investeringsstøtte de siste ti årene. De siste årene har investeringer innen melkeproduksjon, storfeproduksjon og saueproduksjon stått for rundt 90 pst. av investeringsmidlene innen husdyrhold. Investeringer i tilknytning til planteproduksjon har bare utgjort mindre deler av investeringstilsagnene, og da i hovedsak knyttet til nyplanting av frukt og bær. Investeringer i korntørker er bare i mindre grad prioritert av de regionale partnerskapene, og da i områdene rundt Oslofjorden.

Tabell 4.3 gir en oversikt over bevilgninger til ulike husdyrproduksjoner i 2016. I gjennomsnitt utvidet melkeproduksjonsbrukene produksjonen fra 28 til 40 årskyr i 2016. Dette er en nedgang fra 2015 da økningen var fra 30 til 43 årskyr. En forklaring på nedgangen kan være høy pris på kjøp eller leie av melkekvote, samt at en stor andel av de største brukene allerede har lagt om fra båsfjøs til løsdrift.

Figur 4.5 viser hvordan investeringstilskuddene fordeler seg på ulike produksjoner i 2016. Tilskudd til melkeproduksjon dominerer i de fleste fylker. I Finnmark ble det gitt en stor andel tilskudd til melkeproduksjon i 2015. Kategorien Annet gjelder bl.a. prosjekter som omfatter flere typer produksjoner, eller prosjekter innen andre husdyrproduksjoner enn de som er nevnt i de øvrige kategoriene.

Kilde: Innovasjon Norge 2017

Innovasjon Norges kundeeffektundersøkelser måler graden av addisjonalitet (lav, middels eller høy), dvs. hvor utløsende tilskuddet er for realiseringen av prosjektet. Høy addisjonalitet vil si at prosjektet ikke ville blitt gjennomført uten tilskudd eller blitt gjennomført i mindre skala og/eller på et senere tidspunkt. Det er en positiv utvikling i addisjonalitet blant de som mottar IBU-tilskudd. 64 pst. oppgir at finansieringen har hatt en høy utløsende effekt, en fremgang på 7 prosentpoeng fra 2012. Andelen som svarer at tilskuddet i liten grad har utløsende effekt for realisering av prosjektet var på 10 pst. i 2016.

4.3.2.1 Utvikling i produksjonsomfang og prosjektkostnader

I perioden 2006–2016 har gjennomsnittlig planlagt produksjonsomfang i melkeproduksjon blant de som får innvilget støtte økt fra 30 til 40 årskyr jf. figur 4.6. Siste året er det registrert en liten nedgang i størrelsen på buskapene både før og etter utbygging. Innovasjon Norge viser til at vesentlige årsaker til dette er at mange av de største buskapene har tilpasset seg det kommende løsdriftskravet, og at det mange steder blir meldt om høye priser på kjøp og leie av melkekvoter som bremser produksjonsutvidelse basert på kjøp eller leie av melkekvoter.

Kilde: Innovasjon Norge 2017

For storfekjøttproduksjon er buskapen før og etter utbygging om lag den samme i 2016 som i 2006, men med en del variasjoner i perioden. I 2016 var gjennomsnittlig produksjonsutvidelse fra 25 kyr til 60 kyr.

Innovasjon Norge viser til at kostnadene på prosjektene har utviklet seg noenlunde likt for de grôvforbaserte produksjonene, men med unntak av siste år da det har vært en betydelig kostnadsøkning for melkeproduksjon og storfe, men uendra for sau.

For sau var det en markert økning i størrelsen på buskapen både før og etter utbygging i perioden 2006–2008 og fra 2014 til 2015 jf. figur 4.7. Innovasjon Norge viser til at økningen henger sammen med at det har vært underdekning av sauekjøtt i markedet fram til de siste årene, mobiliseringsprosjekt mange steder, samt gode jordbruksoppgjør for saueproduksjon. Nedgangen siste året henger vesentlig sammen med endret markedssituasjon med påfølgende prisfall og økt omsetningsavgift som påvirker lønnsomheten i produksjonen.

Kilde: Innovasjon Norge 2017

I samme periode har prosjektkostnadene økt noe, og særskilt de siste to årene jf. figur 4.8. Innovasjon Norge viser til at kostnadsøkningen for storfe ikke henger sammen med økt planlagt buskap, men med at det har skjedd en dreining fra mindre påbygg/ombygging til større påbygg/nybygg, mer framfôring av slaktedyr i melkeproduksjon, generell prisøkning, fall i kronekurs (gir høyere pris for importert utstyr), mer innendørsmekanisering og noe romsligere bygningskapasitet for å kunne tilpasse seg framtidig produksjonsøkning.

Kilde: Innovasjon Norge 2017

For å kunne medvirke til at flest mulig prosjekt gjennomføres, utnyttes ikke støttesatsene på det nivået den nasjonale forskriften gir mulighet for. For eksempel viser tall fra 2016 at en gjennomsnittlig investering innen melkeproduksjon på 5,3 mill. kroner mottar 760 000 kroner (14 pst.) i investeringsstøtte, mens regelverket gir rom for inntil 33 pst. Tilsvarende gjelder for investeringer innen storfekjøttproduksjon der gjennomsnittlig støtteandel er 17 pst. Her er imidlertid variasjonene store mellom fylkene jf. omtalen om distriktsprofilen på investeringsstøtten.

4.3.2.2 Investeringsstøtte fordelt på struktur

IBU-midlene har flere tiltaksområder, og favner både mindre investeringer i forbindelse med generasjonsskifter, etablerertilskudd og større tilskudd til investeringer. Stortinget er opptatt av å legge til rette for en variert bruksstruktur. I Stortingets innstilling 251 S til Meld. St. 11 (2016–2017) har Stortinget lagt til grunn at det innenfor de investeringsvirkemidlene som går til melkebruk er spesielt behov for å fornye 15–30 kyrsfjøs. Tabell 4.4 gir en oversikt over besetningsstørrelsen ved tilsagn gitt til melkeproduksjonsbruk i 2015 og 2016. Som det fremgår av tabellen, er det flest søkere med besetningsstørrelse 11–30 kyr.

Innovasjon Norge har også sett på hvordan tilskuddene fordeler seg på prosjektstørrelser, jf. tabell 4.5.

Fordelingen av tilskudd på prosjektstørrelse indikerer at investeringstilskudd går til både små, mellomstore og store bruk. Totalt ser vi at prosentfordelingen mellom de tre kategoriene viser en økning i andel store prosjekter fra 2014 til 2016. I 2014 var 65 pst. av prosjektene mindre enn 2 mill. kroner, mens det i 2016 er redusert til 45 pst. Økningen har kommet både i middels og store prosjekter. Middels store prosjekter utgjør 30 pst. av alle prosjektene i 2016. De store prosjektene har økt fra 12 pst. i 2014 til 24 pst. i 2016. Denne utviklingen er først og fremst et resultat av bøndenes egne investeringsbeslutninger, men legger også til rette for fremtidsrettede investeringsprosjekter.

4.3.3 Distriktsprofilen på investeringsstøtten

Ulik pågang etter investeringsstøtte, ulike regionale tak for tilskuddsutmåling og fylkesvis fordeling av midlene via fordelingsnøkkel, gir stor variasjon regionalt i støtteutmålingen. I forbindelse med en undersøkelse gjort av Menon i 2017 om ringvirkninger av Innovasjon Norges tilskudd til investeringer til tradisjonelt landbruk, ble det laget en fremstilling av innvilget investeringstilskudd og gjennomsnittlig tilskuddsandel av investeringene per fylke jf. figur 4.9.

Kilde: Menon 2017. Ringvirkninger av Innovasjon Norges tilskudd til investeringer i tradisjonelt jordbruk.

Menon viste til at tildelingen av tilskudd har en klar distriktsprofil, og er dermed et virkemiddel for å ivareta det politiske målet om å ha landbruk over hele landet. Finnmark, Telemark, Sogn og Fjordane og Nordland var fylkene med høyest gjennomsnittlig tilskuddsandel av investeringene. Det er bare Finnmark som utnytter den nasjonale maksutmålingen for prosjektstøtte tilnærmet fullt ut med 33 pst. tilskudd til alle investeringsprosjekter, mens investeringsprosjekter innen tradisjonelt landbruk i for eksempel Rogaland og Hedmark i gjennomsnitt utgjør 10 pst. (for Jæren ligger gjennomsnittlig tilskuddsandel til investeringer innen melkeproduksjon på 7,4 pst.). Møre og Romsdal var fylket med høyest samlet tilskuddsbeløp, fulgt av Rogaland og Nord-Trøndelag.

4.3.3.1 Risikolån

I jordbruksavtalen for 2005 ble avtalepartene enige om at det kunne avsettes et tapsfond fra investeringsvirkemidlene til å finansiere en særskilt risikolåneordning for landbruk fra 2006. Bakgrunnen for dette var bl.a. innspill om at det i enkelte prosjekter kunne være utfordrende å få i stand finansiering, og da særskilt i utkantområder med lav panteverdi. Risikolån landbruk er pantesikret toppfinansieringslån til landbruksformål. Risikolån blir innvilget for den delen av finansieringen som ikke kan tilbys som lavrisikolån. Innlån skjer gjennom Innovasjon Norges generelle innlånsvirksomhet, mens avsetning til tapsfond skjer fra IBU-midlene. Maksimal grense for lån er 5 mill. kroner. I forbindelse med jordbruksoppgjøret 2016 ble avtalepartene enige om at vilkårene for risikolån over ordningen skulle gjennomgås. I februar 2017 overleverte Innovasjon Norge et notat som omhandlet både vurderinger rundt bruken av ordningen, samt vurderinger rundt tapsfondsavsetningen.

Totalt er det i 11-års perioden innvilget i overkant av 273 mill. kroner i risikolån til landbruksformål. Dette har utløst samlede investeringer på ca. 1,25 mrd. kroner. Ca. 85 pst. er til investeringer i tradisjonelt landbruk, der melk- og storfeproduksjonene er dominerende. 202 av 257 tilsagn om risikolån er tildelt innenfor sone 3 i det distriktspolitiske virkeområdet. Innovasjon Norge viser til at hovedtyngden av risikolånene har en langt tydeligere distriktsprofil enn ordinære investeringstilskudd til tradisjonelt jordbruk. I disse områdene med lavt pantegrunnlag vil en slik toppfinansiering i begrenset grad være mulig i det private markedet.

Størrelsen på tapsavsetningen tilsvarer den risikoen som er kalkulert på lånene, og har i gjennomsnitt vært på 5,5 mill. kroner årlig. Totalt har det i perioden blitt avsatt i underkant av 55 mill. kroner til dekking av risiko. Bokførte tap på risikolån var de første 10 årene om lag 18 mill. kroner. Tapsfondet vurderes nå som robust, noe som gjør det mulig å avsette mindre midler til dette i 2017. Innovasjon Norge mener at tap på denne type lån over tid vil være i nærheten av 15 pst.

Innovasjon Norge viser videre til at ettersom tapsavsetningen skjer fra IBU-midlene, finner en del regionale partnerskap konkurranse med ordinær investeringsstøtte utfordrende. Ordningen er ellers lite markedsført i Innovasjon Norge, og risikolån er i praksis bare aktuelt der det samtidig blir søkt Innovasjon Norge om lån og/eller investeringsstøtte. Innovasjon Norge viser videre til at Landkreditt i skriftlige innspill til selskapet, har pekt på at det offentlige bør opprette et tapsfond eller en garantiordning for å korrigere for den store forskjellen i panteverdi mellom sentrale strøk og i mindre sentrale strøk. Innovasjon Norge opplever ikke det samme omfang på utfordringen som f.eks. Landkreditt gjennom de prosjektene Innovasjon Norge har deltatt i finansieringen av. Innovasjon Norge anslår at et omfang på 100 mill. kroner årlig i risikolån tilsvarende årlig tapsavsetning på 15–20 mill. kroner ville være tilstrekkelig for porteføljen av søknader til Innovasjon Norge. Innovasjon Norge tilrår at det blir opprettet en egen avsetning utenfor IBU-midlene, slik at konkurransen med de ordinære investeringstilskuddene unngås.

4.3.3.2 Investeringstilskuddet som virkemiddel for rekruttering

Investeringsvirkemidlene er viktige i et rekrutteringsperspektiv, delvis fordi yngre investerer mer enn eldre, og delvis fordi eldre som investerer i mange tilfeller gjør det for å legge til rette for neste generasjon. Som nevnt i kap. 3.1 er næringsutøvere under 35 år prioritert i deler av regelverket i ordningen. I 2016 gikk 29 pst. av tilskuddsmidlene til personlig støttemottakere til personer under 35 år, jf. figur 4.10. Dette er en økning på 3 prosentpoeng fra 2015, og en markant økning siden 2010/2011 da den lå på 19 pst. for tilskudd.

Kilde:  Innovasjon Norge 2017

4.3.4 Virkemidler til investeringer i jord og miljø- og klimarelaterte tiltak

Klimautfordringene vil trolig medføre økte behov for investeringer i jordbruket både for å tilpasse produksjonen til et endret klima og for å bidra til å redusere klimagassutslipp i jordbrukssektoren.

Det finnes i dag flere ordninger som støtter opp om klima- og miljørelaterte investeringer. En økende del (33 pst. i 2016) av støtten over IBU-ordningen til investeringer innenfor det tradisjonelle landbruket går til tiltak med miljømessig forbedring av kvalitet på produkter/prosesser, miljøsertifisering/miljøledelse, miljøeffektiv energiomlegging og kulturminner/kulturmiljø. I tillegg til dette gikk i underkant av 4 pst. av midlene til investeringer innen økologisk produksjon.

Ordningen Spesielle miljøtiltak i jordbruket (SMIL) er en investeringsordning med formål å ivareta natur- og kulturminneverdiene i kulturlandskapet, samt redusere forurensingen fra jordbruket. Ordningen forvaltes av kommunene og med en bevilgning for 2016 på 95 mill. kroner. Om lag 58 pst. av midlene over SMIL-ordningen ble i 2016 innvilget til tiltak for å fremme verdier i kulturlandskap, kulturmiljøer og biologisk mangfold, mens 33 pst. av midlene gikk til tiltak for å redusere forurensing til vann. En stadig større andel av midlene går til utbedring av hydrotekniske tiltak og andre tiltak for redusert forurensning. Dette kan forklares med behov for tilpasning til et endret klima og oppfølging av vannforvaltningsplaner.

Godt drenert jord gir bedre utnyttelse av næringsstoffer, reduserer faren for jordpakking og reduserer faren for lystgassutslipp. God drenering bedrer også muligheten for produksjon og innhøsting i perioder med ekstremvær. Tilskudd til drenering ble gjeninnført med virkning fra 2013, og det er avsatt 380 mill. kroner til ordningen til sammen fra 2013 til 2016. Per 31. desember 2016 er 187 mill. kroner av samlet bevilgning disponert, og av dette er det ferdigstilt tiltak for 93,5 mill. kroner. Fra 2016 er arealer til korn, poteter og grønnsaker prioritert for tilskudd.

Bioenergiprogrammet (fra 2018: Verdiskapingsprogrammet for fornybar energi i landbruket) skal bidra til mer miljøvennlige energiløsninger både i landbruket og i andre sektorer, og samtidig gi mulighet for økt verdiskaping for skogeiere. Det er også et mål å skape aktivitet i hele landet. Samlet tilsagn i 2016 var på 56,9 mill. kroner. Samlet planlagt energiproduksjon for prosjektene som fikk støtte i 2016 er 33,3 GWh, 10,6 GWh mindre enn i 2015. Det er fortsatt relativt lave strømpriser og dette legger en demper på investeringslysten.

Gårdsvarmeanlegg utgjorde i 2016 det dominerende antallet prosjekter med 83 anlegg. Videre ble det gitt investeringsstøtte til 14 anlegg for varmesalg. Det ble også gitt støtte til 2 anlegg i veksthus og 4 biogassanlegg. Ett av biogassprosjektene er et prosjekt for produksjon av biokull, som er det første av denne typen anlegg for jordbruksformål. Målet med å investere i biogassanlegg er for øvrig å bygge kompetanse og utvikle teknologier som er egnet for norske gårdsbruk. Aktiviteten under programmet samordnes med satsingen på biogasspiloter over Klima- og miljøverndepartementets budsjett (20 mill. kroner i 2016).

Programmet har gitt gode resultater når det gjelder målområdene vekst i bedrifter og miljø/klima samt lokal verdiskaping. Med basis i effektundersøkelsene, er det anslått at programmet har bidratt til en reduksjon av klimagassutslippene med 72 000 tonn CO₂.

I 2017 er det gjort endringer i retningslinjene for programmet. Det er bl.a. åpnet for at biokullanlegg for jordbruksformål og for kraft/varmeanlegg (CHP) kan støttes etter reglene for støtte til biogassanlegg. I tillegg kan solcelleanlegg gis støtte under forutsetning av at de bygges og driftes sammen med biovarme-, biogass- eller kraft/varme anlegg. Utvidelsen av programmets virkeområde innebærer en sterkere vektlegging av klimarelaterte tiltak.

4.3.5 Andre offentlige finansieringsordninger

I tillegg til virkemidler over jordbruksavtalen forvalter Innovasjon Norge også en rekke næringsnøytrale tilskudds- og låneordninger over Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) og Nærings- og fiskeridepartementets (NFD) budsjett.

Lavrisikolåneordningen er ordningen av størst relevans knyttet til investeringer i landbruket. Ordningen finansieres av NFD, og har vært på totalt 2,5 mrd. kroner årlig. En betydelig del av låneporteføljen har tidligere vært landbrukslån (ca. 1/3 del). Siden 2014 har Innovasjon Norge hatt en ambisjon om reduksjon av utlånsvolumet til landbruk. Generelt prioriterer Innovasjon Norge landbrukseiendommer med drift eller potensial til drift av et visst omfang. Videre blir bruksutbygging prioritert, familieoverdragelser blir i utgangspunktet bare prioritert for ungdom under 35 år og i områder der det private bankvesenet fungerer lite tilfredsstillende. Refinansieringssaker prioriteres normalt ikke. Innvilgning av lavrisikolån til landbruk har blitt redusert fra 902,6 kroner i 2013 til om lag 417 mill. kroner i 2016.

4.4 Rammebetingelser for framtidige investeringer i jordbruket

I jordbruksoppgjøret 2017 jf. Prop. 141 S (2016–2017) har regjeringen følgende konkrete forslag knyttet til stimulering til investeringer i jordbruket:

Investeringsvirkemidlene er særskilt prioritert med en økning i innvilgningsramme for 2018 på 55 mill. kroner. I tillegg økes innvilgningsrammen for 2017 med 33 mill. kroner i forhold til rammen som ble avsatt i jordbruksoppgjøret 2016.

Det viktigste vilkåret for å stimulere til investeringer i landbruket er at produksjonen er lønnsom. Det er næringsutøvernes eget ansvar å foreta investeringer slik at driften blir god og lønnsom. Staten bidrar på flere måter med økonomisk stimulans for at de målene Stortinget har satt for landbrukspolitikken skal nås. Samlet virkemiddelbruk ovenfor jordbruket, samt stabile rammevilkår, vil utgjøre en grunnleggende forutsetning for at det investeres i næringen. I tillegg bidrar staten med ekstra støtte til investeringer over jordbruksavtalen. Den totale virkemiddelbruken har bidratt til den positive inntektsutviklingen og investeringsviljen vi har sett under denne regjeringen.

Oppsummert viser gjennomgangen følgende:

• Investeringene i jordbruket ligger i dag på om lag 8,5 mrd. kroner årlig, herunder investeringer i driftsbygninger for om lag 4,2 mrd. kroner.

• Det offentlige bidrar med betydelig stimulans for å legge til rette for investeringer i landbruket. Når det gjelder investeringer i driftsbygninger, ble det i 2016 gitt tilskudd på til sammen 413 mill. kroner innen tradisjonelt landbruk, herav 345 mill. kroner til investeringer innen melk- og storfekjøttproduksjon. Dette utløste investeringer på i overkant av 2,6 mrd. kroner. I tillegg er det gitt lavrisikolån på om lag 417 mill. kroner i 2016 til investeringer i landbruket. Det gis også tilskudd til investeringer innen jord-, miljø- og klimarelaterte tiltak f.eks. knyttet til drenering.

• Investeringsbehovet er spesielt stort innen melkeproduksjon, for å modernisere driften og tilpasse seg løsdriftskravet som trer i kraft i 2034. Utsettelsen av løsdriftskravet som ble gjort i forbindelse med jordbruksoppgjøret i 2016, gjør at dagens båsfjøs kan brukes lenger, og at investeringstrykket fordeles jevnere utover mot 2034. NIBIO anslår et årlig investeringsbehov innen melke- og storfekjøttproduksjon på i overkant 1,2 mrd. kroner fram mot 2034. Med utgangspunkt i dette anslaget bidrar IBU-midlene med om lag 29 pst. av det årlige investeringsbehovet i melke- og storfekjøttproduksjonen.

• Fordelingen av tilskudd på prosjektstørrelser og besetningsstørrelser indikerer at IBU-midlene går til både små, mellomstore og store bruk. Det gis mest støtte til små og mellomstore prosjekter (under 5 mill. kroner). Innen melkeproduksjon gis det mest støtte til de som på søknadstidspunktet hadde en besetning på mellom 21–30 kyr (41 pst.), fulgt av de med en besetningsstørrelse på 11–20 kyr (23 pst.). De siste årene har det vært en dreining mot større prosjekt. Dette er en naturlig utvikling gitt investeringsbehovet som særskilt knytter seg til investeringer i løsdriftsfjøs, og der det ofte investeres i melkerobot samtidig for å effektivisere driften og gi en enklere arbeidshverdag for bonden.

• Investeringstilskuddene har en tydelig distriktsprofil og brukes målrettet mot de produksjonene som har størst behov. Systemet med fordelingsnøkkel bidrar til fordeling av tilskudd i hele landet basert på regionale utfordringer og muligheter.

• De lave tapstallene for landbruket både i offentlige og private låneinstitusjoner tilsier at landbrukskunden bør være en attraktiv lånekunde for private banker i de aller fleste områdene av landet.

4.5 Plan for fremtidige investeringer

Basert på Stortingets ønske om en langsiktig investeringsplan for jordbruket og Innst. 251 S (2016–2017) til Meld. St. 11 (2016–2017) Endring og utvikling, som varsler at investeringsvirkemidler må ligge innenfor jordbruksavtalen, er det regjeringens vurdering at det må være fleksibilitet til å gjøre løpende vurderinger av investeringsbehovet i forbindelse med de årlige jordbruksoppgjørene. En fastsatt plan som baserer seg på en fastsatt ramme er derfor uhensiktsmessig.

Regjeringen har i de to siste jordbruksoppgjørene foreslått en høyere avsetning til investeringsvirkemidler enn det jordbruket har fremmet i sine krav. Dette viser denne regjeringens vilje til å stimulere til lønnsomme investeringer. Med utgangspunkt i dagens kunnskap, vil det være behov for investeringsvirkemidler om lag på dagens nivå, eller potensielt noe økende.

Regjeringen legger likevel opp til en plan som legger klare føringer for bruken av investeringsvirkemidlene, uavhengig av de årlige fastsatte bevilgningsnivåene. Planen tar hensyn til Stortingets merknader jf. Innst. 251 S (2016–2017) i forbindelse med behandling av Meld. St. 11 (2016–2017). Det må legges til grunn at jordbruksavtalepartene kan gjøre justeringer i disse føringene. Planen må derfor sees på som statens utgangspunkt i møte med jordbruket.

Det legges til grunn følgende plan og føringer for fremtidige investeringer:

• Behovet for investeringsvirkemidler i jordbruket fastsettes årlig gjennom jordbruksavtaleforhandlingene.

• Investeringene bør kanaliseres til produksjoner med markedspotensial og til produksjoner med store behov for fornying av driftsapparatet. Den endelige prioriteringen mellom produksjoner legges til det regionale partnerskapet.

• Investeringsvirkemidlene prioriteres etter lønnsomhet.

• Fylkesvis fordelingsnøkkel skal sikre distriktsmessige hensyn, og skal ta hensyn til politiske føringer om ønske om geografisk produksjonsfordeling. Ettersom det er ulik pågang etter investeringsvirkemidlene i landet fra år til år, kan det være hensiktsmessig at det blir gjort en omfordeling av udisponerte rammer i løpet av året.

• Innretningen på investeringsvirkemidlene skal ta hensyn til at det er investeringsbehov innenfor en variert bruksstruktur i ulike produksjoner.

• Investeringsvirkemidlene skal ha en innretning som bidrar til å styrke rekrutteringsgrunnlaget i jordbrukssektoren.

• Investeringsvirkemidlene kan innrettes slik at de utløser investeringer som styrker klima- og miljøprofilen i jordbruket.

• Det utredes om investeringsvirkemidlene for fremtiden i et begrenset omfang kan bidra til å utløse investeringer i innovativ ny teknologi.

• Investeringsvirkemidlene skal innrettes slik at de utløser maksimalt av nye investeringer for den fastsatte investeringsrammen i jordbruksavtalen.

• Det innføres en øvre beløpsgrense for maksimalt tilskudd på 2 mill. kroner per investeringssøknad.

• Ordningen med risikolån landbruk innrettes slik at den avhjelper utfordringen med toppfinansiering i områder med lavt pantegrunnlag.

• Det legges til rette for andre investeringsvirkemidler som kan bidra til reduserte klimagassutslipp og tilpasning til et klima i endring, for eksempel innenfor Verdiskapingsprogrammet for fornybar energi i landbruket.