3 Utviklingen i jordbruket

Dette kapittelet belyser utviklingen i jordbruket i forhold til de mål og retningslinjer Stortinget har fastsatt. For jordbrukere som selvstendige næringsdrivende er det mange forhold, også utenfor forhandlingene, som påvirker inntektene og den løpende tilpasningen det enkelte år. Næringen vil oppleve årlige svingninger, f.eks. i avlinger og markedsforhold, også under ellers stabile politiske rammer. Videre er jordbruket en kapitalintensiv næring med langsiktige tilpasninger. Derfor vil det ofte kunne ta flere år før en ser målbare resultater som følge av justeringer i politikk og virkemidler. Virkninger av den løpende politikken og endringer i virkemiddelbruken må derfor vurderes over tid. Videre bør utviklingen i jordbruket vurderes opp mot helheten i virkemiddelbruken.

Norsk landbruk består av om lag 185 000 landbrukseiendommer med minst 5 dekar jordbruksareal, og/eller 25 dekar produktivt skogareal, og om lag 40 500 jordbruksbedrifter. Utviklingen for gårdsbruk med ganske like muligheter vil variere. Dette skyldes at bøndene, som private næringsdrivende, og deres familier treffer sine valg ut fra en helhetlig vurdering av hvilke muligheter landbruket gir, og hvilke andre muligheter den enkelte gårdbruker har for disponering av kompetanse, tid og økonomiske ressurser. Landbrukspolitikken må til enhver tid ta hensyn til kostnader og konkurransekraft, både for jordbruket og matindustrien. Alle ledd i verdikjeden er viktige for å oppnå et godt samlet resultat.

Grunnlagsmaterialet

Budsjettnemnda for jordbruket (BFJ) har som hovedoppgave å legge fram og bearbeide et grunnlagsmateriale for jordbruksoppgjøret. Materialet består av følgende tre rapporter:

• Totalkalkylen for jordbruket: Jordbrukets totalregnskap og budsjett. Beregningene viser registrerte og normaliserte tall for inntekter, kostnader, arbeidsforbruk, vederlag til arbeid og kapital og vederlag til arbeid og egenkapital.

• Referansebruksberegninger: Beregningene er basert på driftsgranskningene fra Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO), og brukes til å vurdere utslag av et oppgjør for ulike produksjoner, distrikter og bruksstørrelser.

• Resultatkontrollen for gjennomføringen av landbrukspolitikken.

For mer utfyllende statistikk vises det til disse publikasjonene.

Inntektsutviklingen for jordbruket vurderes i avtalesammenheng med utgangspunkt i normaliserte regnskaper i Totalkalkylen, inkl. inntektsverdien av jordbruksfradraget ved ligningen. Totalkalkylen omfatter inntekter fra jord- og hagebruk, og inkluderer effekten av strukturendringer, dvs. at produktivitetsframgang fanges opp løpende i beregningen av inntekt per årsverk. Inntekter, kostnader og arbeidsforbruk knyttet til skogbruk og en del tilleggsnæringer er ikke med i Totalkalkylen, med unntak av kjøreinntekter der det er brukt maskiner som er kostnadsført i totalregnskapet. Totalkalkylen gir derfor ikke et fullstendig bilde av utviklingen i landbruksbefolkningens samlede næringsinntekter.

Totalkalkylen er et sektorregnskap for selvstendige næringsdrivende, og kan ikke ha samme presisjonsnivå som lønnsstatistikk. Data på foretaksnivå viser at det er betydelig variasjon rundt gjennomsnittet, også innen produksjoner og mellom bruk med likeartede forhold og forutsetninger. I tillegg kan revisjon av dataserier med grunnlag i nye data og endring av beregningsprinsipper, gjøre at både beregnet inntektsnivå og inntektsutvikling endres mellom beregningsår. Til årets beregninger har Budsjettnemnda revidert tallseriene for produksjon av bær og frakt og emballasje av blomster.

Premissgrunnlaget og rapportering

Rapporteringen tar utgangspunkt i Regjeringens politiske plattform, avtalen med samarbeidspartiene av 28. mai 2014, Meld. St. 11 (2016–2017) Endring og utvikling – En fremtidsrettet jordbruksproduksjon og Stortingets behandling av meldingen i Innst. 251 S (2016–2017).

Flere resultatindikatorer er relevante for flere mål. Det må videre gjøres løpende avveininger mellom kryssende hensyn. Det er derfor fortsatt nødvendig å gjøre en samlet vurdering av utviklingen i næringen. Utformingen av virkemidler og forvaltningen av dem må skje gjennom en organisering med god styring og kontroll, og der målretting og forenkling av virkemidlene er viktig.

3.1 Matsikkerhet – nasjonal matproduksjon

I Innst. 251 S (2016–2017) sier en samlet komite at:

«Komiteen viser til at formålet med å øke matproduksjonen er å øke selvforsyningsgraden, styrke beredskapen og dekke etterspørselen.»

3.1.1 Produksjons- og markedsutvikling

Det siste tiåret har det samlede produksjonsvolumet i jordbruket økt med 1,7 pst. ifølge normalisert regnskap. Produksjonen av husdyrprodukter har økt med ca. 4,6 pst., mens produksjonen av planteprodukter har falt med 4,9 pst.

Det er særlig det kraftfôrbaserte husdyrholdet som har økt, i tillegg til deler av det grovfôrbaserte, jf. figur 3.1. Produksjonen av kumelk er relativt stabil. Produksjonen av storfekjøtt er redusert med i overkant av 2,5 pst. i perioden, men har økt de siste 3 årene som følge av at antall ammekyr øker mer enn reduksjonen i antall melkekyr. Sau- og lammekjøtt hadde tidligere negativ produksjonsutvikling og det var et stort behov for import. De siste tre til fire årene har denne utviklingen snudd, og produksjonsvolumet har de siste ti årene økt med 10,5 pst. Det er i 2017 overproduksjon i sektoren.

Kilde: BFJ

Produksjonen av korn, frukt, poteter og blomster har falt det siste tiåret. For korn skyldes produksjonsreduksjonen både redusert areal og svak avlingsutvikling knyttet til dårlige værforhold. De tre siste årene har vært svært gode avlingsår, og 2015 ga historisk høye kornavlinger per daa. Matkornavlingen økte fra 2015 til 2016 samtidig som kornarealet økte med ca. 30 000 daa. De gode resultatene i perioden 2014–2016 var imidlertid ikke tilstrekkelig til å snu den negative trenden for det siste tiåret. Produksjonen av grønnsaker har økt med i underkant av 5,5 pst., mens fruktproduksjonen er redusert med i overkant av 12 pst. Produksjonen av bær har gått noe ned i perioden sett under ett, men de siste årene har produksjonen økt. I grøntsektoren har markedsforholdene vært utfordrende både pga. nasjonale forhold, som for eksempel endringer i eierskap og organisering i omsetningskanalene, og importkonkurranse. Målprisene oppnås i varierende grad. De siste sesongene har det imidlertid vært bedring for de fleste kulturer. Redusert produksjon av blomster skyldes særlig at snittblomster mister markedsandeler til import. Samlet sett er det markedsmuligheter for økt planteproduksjon, blant annet korn og store deler av grøntsektoren.

Det er variasjon i markedsbalansen mellom de ulike sektorene. For storfekjøtt, korn og i grøntsektoren er det udekkede markedsmuligheter for norskprodusert vare. For svin var det et markedsoverskudd til og med 2014, markedsbalanse i 2015 og 2016 og tendenser til overproduksjon i 2017. For egg er det markedsbalanse. Det er overskudd for sau/lam etter at det har vært underdekning over mange år. I 2015 falt etterspørselen etter kyllingkjøtt mye som følge av oppmerksomhet rundt antibiotikaresistente bakterier i fjørfeproduksjonen, men etterspørselen har tatt seg opp igjen som følge av god oppfølging fra bransjen gjennom blant annet introduksjon av narasinfritt fôr.

3.1.2 Økt selvforsyningsgrad/hjemmemarkedsandel

Selvforsyningsgraden beskriver hjemmemarkedsandelen målt på energibasis, dvs. hvor mye av det vi spiser som er produsert i Norge, og er ett av flere mål på hvor stor markedsandel den norske matsektoren har i det norske matmarkedet. Selvforsyningsgraden for varer produsert i jordbruket påvirkes av værforholdene, ulike kvalitetskrav, priser, landbrukspolitiske virkemidler og internasjonale handelsavtaler. Det tas ikke hensyn til eksport, eller til muligheten til å legge om produksjonen til produkter med høyere energigrad dersom situasjonen skulle kreve det. Selvforsyningsgraden er derfor ikke et godt mål på mulighetene for å dekke matvarebehovet med innenlands produksjon. Selvforsyningsevnen forteller hva som kan gjøres i en krisesituasjon for å sikre befolkningen forsyning, med energi og andre næringsstoffer for et fullverdig kosthold. Det inkluderer omlegging av forbruk i retning energirike plantevekster, korn, poteter og grønnsaker, og dreining av produksjonen i den samme retningen. For å vurdere selvforsyningsevne må det imidlertid defineres hva slags krise det er snakk om.

Selvforsyningsgraden for jordbruksprodukter økte mye fra 1970 til 1990 som følge av økt norsk matkornproduksjon, jf. figur 3.2. Samtidig avtok fiskens andel av energiinntaket. Derfor har selvforsyningsgraden inkl. fisk variert rundt 50 pst. i flere tiår. Etter flere år med reduksjon i selvforsyningsgraden fra 2008, økte den med 3 prosentpoeng, fra 47 til 50 pst., fra 2014 til 2015. Dette skyldes i stor grad at kornavlingene har vært gode, og at mye av kornet holdt matkornkvalitet. Fra 2015 til 2016 gikk selvforsyningsgraden ned 1 prosentpoeng til 49 pst., som følge av redusert matkornandel. Selvforsyningsgraden er gjennomgående høy for husdyrprodukter, og klart lavere for planteprodukter. Naturgitte forhold gjør at selvforsyningsgraden er lav for energirike plantevekster og høy for husdyrprodukter med større proteininnhold. I 2015 var selvforsyningsgraden for protein 68 pst.

Kilde: BFJ

Selvforsyningsgraden sier ikke noe om opprinnelsen til innsatsvarene i produksjonen. Mange av jordbrukets produksjonsmidler importeres. Etter flere år med reduksjon, har den totale andelen norske råvarer i kraftfôret økt med 12 prosentpoeng i perioden 2014–2016. Dette skyldes i stor grad de gode kornavlingene og økt kornareal.

Tilgangen på norsk korn til kraftfôr avhenger av værforholdene. Krav til energi- og proteininnhold i kraftfôret gjør at andelen karbohydrater reduseres. Norskprodusert andel av karbohydratene i kraftfôret økte fra 61 pst. i 2014 til 80 pst. i 2016, jf. tabell 3.1. Hvor høy norskandelen for karbohydrater kan bli avhenger av videre fôrutvikling og bruk av andre råvarer. Norskandelen for karbohydrater påvirkes av hvilke proteinkilder som benyttes. De siste årene er bruken av soya redusert og erstattet med proteinråvarer som har et høyere karbohydratinnhold, som for eksempel rapspellets. Det gir mindre rom for norsk fôrkorn. Signaler fra næringen viser at andelen norskprodusert hvete i kraftfôret er økende, fordi hveten har et høyere proteininnhold enn annet fôrkorn.

Norskandelen av fett og protein i kraftfôret har gått mye ned de siste årene, spesielt som følge av forbudet mot bruk av kjøttbeinmel og fiskemel i dyrefôr fra henholdsvis 2003 og 2010. Dersom importen skulle blitt erstattet av norskprodusert protein fra jordbruket, ville det gått på bekostning av kornproduksjonen, siden slike vekster ville konkurrere om de mest produktive arealene. I kraftfôret brukes fett fra råvarer som erter og oljefrø. Norskprodusert råvare holder god kvalitet, men bruken er likevel begrenset fordi egenskapene til fettet i disse råvarene ikke fullt ut kan erstatte importert vare.

Totalkalkylen viser at kjøp av kraftfôr til drøvtyggere ble redusert med 1,5 pst. fra 2015 til 2017, til tross for ikke ubetydelig økning i tallet på drøvtyggere. Mye og godt grovfôr er antageligvis en vesentlig årsak.

3.1.3 Dyr på beite

Fra 2005 til 2014 falt samlet kutall (melkekyr og ammekyr) med 30 000 dyr. Deretter har kutallet økt med om lag 8 000 dyr som følge av at antall ammekyr har økt mer enn reduksjonen i melkekutallet. Antallet vinterfôra sau falt noe fra 2005–2014, men har deretter økt med om lag 120 000 dyr.

Andelen sau/lam på beite er svært stabilt, jf. figur 3.3. Om lag 85 pst. av sau og lam går på utmarksbeite. Andelen sau på utmarksbeite er økende med økende besetningsstørrelse. I saueholdet beiter 62 pst. av besetningene under 20 sauer i utmark, mens 87 pst. av besetningene med over 200 sauer gjør det samme. Andelen storfe på utmarksbeite har økt med 6 prosentpoeng de siste tre årene, fra 23 pst. i 2006 til 29 pst. i 2016. Her går imidlertid andelen ned med økende besetningsstørrelse.

Kilde: Landbruksdirektoratet

3.2 Landbruk over hele landet

I behandlingen av Meld. St. 11 (2016–2017) i Innst. 251 S (2016–2017) uttalte en samlet næringskomité at:

«(…) Komitéen viser til at norske bønder over tid har hatt høyere produktivitetsutvikling enn de fleste andre næringer i Norge. For å nå målene for jordbrukspolitikken må norske bønder fortsette å utnytte gårdens ressursgrunnlag på en effektiv måte.»

Produktivitetsutviklingen i jordbruket skyldes blant annet økt avling og ytelse per produserte enhet, og redusert arbeidsinnsats som følge av teknologiske forbedringer og strukturendringer. Når markedet i hovedsak er avgrenset til innenlands forbruk, betyr det at samlet sysselsetting går ned. I forbindelse med Stortingets behandling av Meld. St. 31 (2014–2015) om vekst og gründerskap innen landbruksbaserte næringer, heter det i Innst. 177 S (2015–2016) bl.a. at:

«Komitéen er enig med regjeringen som i meldingen understreker at «ein langsiktig landbrukspolitikk som bidreg til å oppretthalde eit landbruk over heile landet er avgjerande for utvikling av nye næringar i landbruket, (…)»

I Innst. 251 S (2016–2017) vises det til at måloppnåelsen for landbruk over hele landet belyses gjennom følgende parametere:

• sikre bruk av jord- og beiteressursene

• sikre mulighetene for bosetting og sysselsetting.

• et mangfoldig landbruk med en variert bruksstruktur og geografisk produksjonsdeling

• sikre rekrutteringen

3.2.1 Arealutvikling og -fordeling

I perioden 1979–1999 økte det registrerte jordbruksarealet med 8,2 pst. I perioden 1999–2016 er det estimert en reduksjon i totalt jordbruksareal på ca. 5 pst., jf. tabell 3.2. Registrert totalareal var på sitt høyeste i 1998.

Fra 2005 har nytt digitalt kartgrunnlag vært tatt i bruk som kontrollgrunnlag ved søknad om produksjonstilskudd. Overgangen er nå fullført. Tall fra Landbruksdirektoratet viser at innføringen av det nye kartverket i perioden 2005–2013 har gitt en reduksjon i arealet på ca. 3,3 pst. Effekten av nytt kartverk kan både skyldes mer nøyaktige målinger, og at endringer som har skjedd over tid først fanges opp når nytt kartverk tas i bruk. Arealnedgangen utenom nytt kartverk har vært på ca. 1,4 pst. i samme periode. Arealavgangen er redusert fra 60 000 daa per år i perioden med digitalisering til om lag 10 000 daa per år etter 2013.

I perioden fra 2010–2015 ble over 100 000 daa areal godkjent til nydyrking. Både i 2014 og 2015 ble over 18 000 daa areal godkjent til nydyrking. I 2004 ble det satt et nasjonalt mål om at den årlige omdisponeringen skulle reduseres til under 6 000 daa. Dette målet ble nådd i 2013. I 2015 ble det omdisponert 6 300 daa dyrka mark. Tallene for 2013 og 2014 var de laveste registrerte omdisponeringene siden registreringene startet i 1976. Rogaland er det fylket som omdisponerte mest jord i 2015, og dernest Sør-Trøndelag. I 2015 fastsatte Stortinget et nytt mål for omdisponering på maksimalt 4 000 dekar per år. Målet skal nås gradvis innen 2020.

Reduksjonen i jordbruksareal i drift i perioden 1999–2016 har først og fremst skjedd på Vestlandet, i Agder-fylkene og i Nord-Norge. De siste ti årene er arealet av åpen åker på Østlandet redusert med om lag 250 000 daa, mens arealet av eng og beite har økt med om lag 160 000 daa. Dette skyldes delvis økt hold av ammeku og sau. En del steder bidrar det også til å redusere avrenning til vassdrag gjennom økt grasdekke mellom dyrka mark og vassdrag. De foreløpige tallene viser en marginal reduksjon i jordbruksarealet fra 2015 til 2016. På landsbasis har andelen fulldyrket jord holdt seg konstant, mens andelen av eng og beite har gått ned med 1 pst. Kornarealet økte med knapt 30 000 daa fra 2015 til 2016 og BFJ har prognosert en marginal økning fra 2016 til 2017. Fra 2015 til 2016 ble arealet av eng og beite på Østlandet redusert med 22 000 dekar, mens kornarealet økte med 6 500 dekar.

3.2.2 Geografisk fordeling av produksjon og arbeidsforbruk

Den geografiske fordelingen av produksjonen er viktig for økt produksjon og landbruk over hele landet. Det har over noen år vært en tendens til at Østlandet øker sin andel av grasbasert produksjon, med unntak for melk, der produksjonen er stabil geografisk. Budsjettnemndas tall viser at trenden er endret fra 2014. Østlandet økte sine andeler i grasbaserte produksjoner og eng- og åkerarealet i perioden 2006–2014, mens det i perioden fra 2014–2016 er Vestlandet og Trøndelag som har økt sine andeler. Figur 3.4 og figur 3.5 viser endringer i markedsandeler for hhv. 2006–2014 og 2014–2016. Lengden på perioden er ulik i de to figurene og størrelsen på endringene forskjellige, men trendskiftet er tydelig, iflg. Budsjettnemndas tall. Endringene fra 2014 viser forsterkingen av arbeidsdelingen i jordbruket, i tråd med politiske målsettinger.

Hovedbildet for produksjonsutviklingen er at økningen i produksjoner med vekst kommer i mer sentrale områder. Produksjonen av fjørfekjøtt har hatt en sterk økning de siste ti årene, til tross for reduksjonen i 2015 og 2016 som følge av markedssvikt i forbindelse med oppmerksomheten rundt antibiotikaresistens. Produksjonsøkningen det siste året har i all hovedsak kommet i Rogaland. I Trøndelag har eggproduksjonen økt betydelig de siste årene, mens den har vært relativt stabil i resten av landet. Veksten i grønnsaker på friland har kommet på Østlandet. Veksten i svinekjøttproduksjonen har i størst grad kommet i Rogaland, men også i Agder-fylkene/Telemark, Vestlandet og Nord-Norge har produksjonen økt noe.

For perioden 2010–2016 er arbeidsforbruket redusert med 2,3 pst. årlig. Nedgangen har vært størst i Agder-fylkene og Telemark, med en årlig nedgang på 3,4 pst., mens Østlandet har hatt den laveste reduksjonen i arbeidsforbruk, med 1,9 pst. per år.

3.2.3 Rekruttering og næringsutvikling

Flere virkemidler over jordbruksavtalen skal bidra til næringsutvikling, kunnskapsutvikling, kompetanseheving og rekruttering i landbruket. Virkemidlene er hovedsakelig finansiert innenfor Landbrukets utviklingsfond (LUF).

Økt verdiskaping er et av hovedmålene for landbrukspolitikken, og flere av virkemidlene over LUF skal bidra til lønnsom utnyttelse av gårdens samlede ressurser. For ordningene som forvaltes av Innovasjon Norge er målsettingene om flere gode gründere, flere vekstkraftige bedrifter og flere innovative næringsmiljøer sentrale. Ordningen med investerings- og bedriftsutviklingsmidler bidrar til moderniseringer i driftsapparatet, økt effektivisering og utvikling av andre landbruksbaserte næringer i landbruket. Det er særlig viktig for unge bønder som skal ta over drifta at det er mulighet for å fornye og modernisere. Slike risikoavlastende ordninger er derfor også av betydning for rekrutteringen til landbruket.

Meld. St. 31 (2014–2015) Garden som ressurs – marknaden som mål ble behandlet av Stortinget våren 2016. I meldingen varslet regjeringen en rekke forenklinger generelt og forenklinger i regelverket spesielt for å stimulere til ytterligere vekst og utvikling. Målet er å medvirke til at landbruksgründere skal kunne utnytte det totale ressursgrunnlaget i inn- og utmark på landbrukseiendommen uten unødige hindre. Det er for eksempel et vekstpotensial i markedet for lokalmat og drikke. I 2016 var omsetningen av lokalmat i dagligvarehandelen på 4,8 mrd. kroner. Tall fra AC Nielsen viser at omsetningsveksten av lokalmat i butikk var på 8,8 pst. fra 2015 til 2016. Innsatsen over Landbrukets utviklingsfond gjennom bl.a. Matmerk og Utviklingsprogrammet for landbruks- og reindriftsbasert vekst og verdiskaping, skal bidra til å stimulere til en ytterligere positiv utvikling.

3.2.3.1 Investering og bedriftsutvikling (IBU-midler)

De fylkesvise IBU-midlene har et todelt formål. De skal bidra både til utvikling av ny næringsvirksomhet på landbrukseiendommen, og til utvikling og modernisering av landbruket generelt. IBU-midlene tildeles fylkene etter en fordelingsnøkkel. Ut over nasjonale føringer for bruken av midlene, legger partnerskapene i fylkene bestående av fylkesmannen, fylkeskommunen, faglagene i landbruket og Innovasjon Norge, regionale føringer for bruken av midlene.

I 2016 innvilget Innovasjon Norge støtte til 1 060 søknader. Det er noe færre søknader enn i 2015. Samlet tilsagnssum for tilskudd var i overkant av 544 mill. kroner. Om lag 84 pst. av tilskuddene ble gitt til investeringer innen tradisjonelt landbruk. Gjennomsnittlig beløp for tilskudd var 579 000 kroner i 2016, en økning på 50 000 kroner fra 2015. Det har vært en økning i tilskudd til prosjekter med kostnadsramme over 5 mill. kroner i perioden 2014 til 2016. 24 pst. av midlene gikk til slike prosjekter i 2016, mot 12 pst. i 2014. 45 pst. av tilskuddene gikk til prosjekter med en kostnadsramme under 2 mill. kroner i 2016. En gjennomsnittlig investering innen melkeproduksjon var på 5,3 mill. kroner og mottok 760 000 kroner (14 pst.) i investeringsstøtte.

En økende del (33 pst. i 2016) av støtten til investeringer innenfor det tradisjonelle landbruket går til tiltak med miljømessig forbedring av kvalitet på produkter/prosesser, miljøsertifisering/miljøledelse, miljøeffektiv energiomlegging og kulturminner/kulturmiljø. I tillegg til dette gikk i underkant av 4 pst. av midlene til investeringer innen økologisk produksjon.

Det er stor pågang etter investeringsvirkemidler. De fleste søknadene gjelder midler til effektivisering av produksjonsapparatet. Innovasjon Norge viser til at ordningen kommer bedre ut enn gjennomsnittet for Innovasjon Norges tjenester i kundeeffektundersøkelsene når det gjelder andel prosjekter som oppgis å være viktige for bedre lønnsomhet, overlevelsesmuligheter, økt omsetning og at forventede effekter i hovedsak er innfridd. I jordbruksoppgjøret 2016 ble det åpnet for å gi tilsagn til investeringsstøtte allerede på høsten, samme år som midlene blir avsatt over jordbruksoppgjøret. Bakgrunnen for dette var innspill om at dette kan gi bedre planleggings- og byggeprosesser, bedre avtaler med entreprenører og leverandører, og at byggingen kan starte tidligere. Fra høsten 2016 har Innovasjon Norge praktisert at inntil 20 pst. av neste års ramme kan tildeles på høsten. Bare 1/3 av fylkene har så langt benyttet seg av dette, og økningen i tilsagn fra 2015 til 2016 var på kun 15 mill. kroner.

Investeringsstøtte til jord- og hagebruk skal tilpasses de nasjonale markedsforholdene. Andel bevilgning til planteproduksjon har variert noe de siste årene. I 2016 var det en klar nedgang i andel beløp gitt til prosjekter innen planteproduksjon, fra 45,6 mill. kroner i 2015 til 29,7 mill. kroner. Andel av investeringstilskudd som gikk til investeringer innen grovfôrbasert husdyrhold utgjør nærmere 96 pst. av alle tilskudd innen husdyrproduksjon. Det er ikke bevilget midler til konsumeggproduksjon eller kylling. Det er bevilget noe midler til slaktegrisproduksjon etter at Innovasjon Norge åpnet for begrenset støtte der det foreligger leveringsavtale om smågris. Bevilgningen til storfekjøttproduksjon har økt med 28 mill. kroner. Tilsvarende har total bevilgning til saueproduksjon blitt redusert med 28 mill. kroner i 2016. Figur 3.6 gir en oversikt over fylkesvis fordeling av tilskudd til ulike produksjoner i 2016. Figuren gir også et bilde av forbruk av IBU-midler mellom fylkene. Denne følger i stor grad av fordelingsnøkkelen for virkemidlene, samt også noe ulik pågang av søknader i fylkene.

¹ Kategorien «Annet» gjelder bl.a. prosjekter som omfatter flere typer produksjoner, eller prosjekter innen andre husdyrproduksjoner enn de som er nevnt i de øvrige kategoriene.

Kilde: Innovasjon Norge

Fylkesvis fordeling av midlene via fordelingsnøkkel, ulik pågang etter investeringsstøtte, og ulike regionale tak for tilskuddsutmåling gir stor variasjon regionalt i støtteutmålingen. I forbindelse med en undersøkelse gjort av Menon i 2017 om ringvirkninger av Innovasjon Norges tilskudd til investeringer innen tradisjonelt landbruk, ble det laget en fremstilling av innvilget investeringstilskudd og gjennomsnittlig tilskuddsandel av investeringer per fylke. Menon viste til at tildelingen av tilskudd har en klar distriktsprofil, og er dermed et virkemiddel for å ivareta det politiske målet om å ha landbruk over hele landet. Finnmark, Telemark, Sogn og Fjordane og Nordland var fylkene med høyest gjennomsnittlig tilskuddsandel.

Kilde: Menon

Innovasjon Norge viser til at 88 pst. av tiltakene som mottok investeringsstøtte innenfor husdyrproduksjon i 2016, planla en økning i produksjonsomfanget. Dette er en økning på 2 prosentpoeng fra 2015. I gjennomsnitt utvidet melkeproduksjonsbrukene produksjonen fra vel 28 til 40 årskyr i 2016. Dette er en nedgang fra 2015 da økningen var fra 30 til 43 årskyr. Innovasjon Norge viser til at en forklaring på nedgangen kan være høy pris på kjøp eller leie av melkekvote, samt at en stor andel av de største melkebrukene allerede har lagt om fra båsfjøs til løsdriftsfjøs. Økning i besetningsstørrelse gir bedre økonomisk grunnlag for å ta i bruk ny og effektiv teknologi som automatiserte melke- og fôringsanlegg. Innen melkeproduksjon går det klart mest investeringsstøtte til søkere som på søknadstidspunktet har en besetningsstørrelse på 21–30 kyr (41 pst.), fulgt av de med besetningsstørrelse 11–20 kyr (23 pst.).

I 2016 gikk bare 16 pst. av IBU-midlene til andre landbruksbaserte næringer. Tendensen de siste årene har vært en synkende andel midler til andre landbruksbaserte næringer, men med store variasjoner mellom fylkene. For etablering av bedrifter i landbruket utenom tradisjonelt jord- og skogbruk, er det en klar politisk målsetting at midlene skal bidra til økt sysselsetting og etablering av nye, lønnsomme arbeidsplasser. Innovasjon Norges rapport om bruk av IBU-midler i 2016 anslår en gjennomsnittlig forventet sysselsettingseffekt på omlag 460 årsverk for tilsagn gitt til prosjekt innen tiltaksgruppene etablerertilskudd, bedriftsutvikling og investeringer i andre landbruksbaserte næringer. Det er om lag på samme nivå som i 2015. Figur 3.8 gir en oversikt over fordelingen av tilskudd i 2016 til andre næringer i tilknytning til landbruket fordelt på bransjer. Fordelingen tar utgangspunkt i SSBs standard for næringsgruppering. Det har vært en økning i andel tilskudd til prosjekter innenfor kategorien hotell og restaurantdrift med 6 prosentpoeng siden 2015, og en nedgang i tilskudd til prosjekter i kategorien annet med 8 prosentpoeng. Ellers er det bare mindre endringer fra 2015.

¹ Tilskudd til Inn på tunet inngår i grupperingen undervisning, helse og sosialtjenester. I kategorien annet inngår f.eks. reiselivsrelaterte prosjekter innen opplevelsesvirksomhet.

Kilde: Innovasjon Norge

Risikolån

Fra og med 2006 ble det åpnet for å sette av midler til et taps- og rentestøttefond innenfor rammen av de fylkesvise IBU-midlene. Tapsfondsavsetningen var på 5,5 mill. kroner i 2016. Innovasjon Norges gjennomgang av ordningen i perioden 2006–2016 viser at det i perioden er innvilget vel 260 mill. kroner i risikolån til landbruket, der ca. 90 pst. av tilsagnene til jordbruket er gitt innen det distriktspolitiske virkeområdet. Samlet avsetning til tapsfondet disse 11 årene er knapt 55 mill. kroner, og lånene og tapsavsetningen har utløst samlede investeringer for 1,25 mrd. kroner. Bokførte tap på risikolån har de ti første årene vært på om lag 18 mill. kroner. Tapsfondet vurderes nå som robust, noe som gjør det mulig å avsette mindre midler til dette fremover. Innovasjon Norge vurderer at tap på denne type lån over tid vil være i nærheten av 15 pst.

3.2.3.2 Fylkesvise utrednings- og tilretteleggingsmidler

Landbruksnæringen er kjennetegnet av små foretak, som hver for seg har begrenset kapasitet til å drive utviklingsarbeid og kunnskapsutvikling som kommer felleskapet til gode. De fylkesvise utrednings- og tilretteleggingsmidlene forvaltet av fylkesmannen skal ivareta dette. Målgruppen er organisasjoner, institusjoner, kommuner og ulike former for samarbeidsorganer innen landbruk. Innsatsen kan dreie seg om mobiliseringstiltak, og FoU-prosjekter, for å stimulere til innovasjon, og styrking av produksjonsmiljø regionalt, eller tiltak som kan stimulere til annen landbruksbasert næringsutvikling. Fylkesmennene har i 2016 innvilget i underkant av 67 mill. kroner i utrednings- og tilretteleggingsmidler fordelt på 566 prosjekter. Fylkesmannens rapportering for 2016 på bruken av midlene, viser at midlene innrettes i tråd med de regionale næringsprogrammene, slik at innsatsen er innrettet etter fylkets særskilte utfordringer og muligheter på landbruksområdet. Det regionale partnerskapet er godt involvert i prioriteringen av bruken av midlene. Rapporteringen viser også at det er tydelige sammenhenger i fylkene mellom utrednings- og mobiliseringsprosjektene, og den påfølgende responsen i næringen som viser seg som etterspørsel etter IBU-midler. I Telemark har det f.eks. i perioden 2012–2016 vært større satsinger på sau, frukt, mat og reiseliv, samt melk- og storfeproduksjon. Rapporteringen fra Telemark viser til at responsen i produsentmiljøene på disse satsingene har ført til betydelig pågang etter investeringsvirkemidler, og gitt et løft til disse produksjonene i fylket. Gjennomgangen viser ellers at det er stor variasjon mellom type tiltak som er prioritert i fylkene, antall prosjekter og størrelse på tilskudd som blir gitt. Figur 3.9 viser fylkenes prioritering av midlene fordelt på ulike typer av tiltak.

Kilde: Sammenstilling av fylkesvise rapporter fra fylkesmannen på bruken av midlene

3.2.3.3 Områderettet innsats – Fjellandbruket

I jordbruksoppgjøret 2013 ble det satt av 6 mill. kroner per år i tre år fra 2014 til fjellandbruket. Målet var å styrke grunnlaget for bærekraftig verdiskaping i fjellområdene gjennom økt vare- og tjenesteproduksjon basert på landbrukets ressurser, både innenfor tradisjonelt landbruk og andre landbruksbaserte næringer. Ordningen har inkludert 6 fylker, der 4 mill. kroner ble fordelt til Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag, Oppland og Hedmark, og 2 mill. kroner ble fordelt til Buskerud og Telemark. Fylkesmannen i Sør-Trøndelag og Fylkesmannen i Telemark har hatt et koordinerende ansvar opp mot andre aktører.

Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag, Hedmark og Oppland har lagt vekt på å bidra til lønnsom og økt produksjon av melk og kjøtt basert på egne grovfôrressurser. Prosjektmidlene har dels vært brukt til særskilt innsats i fylkene, og dels til felles forsknings- og utviklingsprosjekter. I Nord-Trøndelag, hvor økte investeringer i grovfôrbaserte produksjoner har stått sentralt, er målet om nybygging langt på vei nådd, samtidig som økte investeringer har bidratt til at dyretallet for melke- og ammeku i disse områdene har økt mer enn gjennomsnittet for fylket. I Sør-Trøndelag er det initiert en desentralisert agronomutdanning som vurderes som vellykket. Hedmark har vektlagt styrking av fagkompetansen og fagmiljøet, der mange brukere har fått tilbud om bedriftsrådgivningspakker tilpasset eget foretak. I Oppland er det i tillegg til en rekke rådgivningstilbud, sett på kvaliteten i grovfôrproduksjonen. Felles forsknings- og utviklingsprosjekter har vært rettet mot bedre grasproduksjon, bygningsløsninger og dyrevelferd og kvalitetsproduksjon av mandelpotet. Selv om det er vanskelig å måle eksakte resultater av satsingen etter kun tre år, mener fylkesmennene at satsingen allerede har bidratt til økt volumproduksjon av melk og kjøtt basert på grovfôr i fjellområdene. Økt kompetanse gjennom ulike tiltak og prosjekter rettet mot både rådgivning og gårdbrukere har videre gitt bedre forutsetninger for å skape lønnsomme og robuste bedrifter innen melke- og kjøttproduksjon i fjellområdene.

Telemark og Buskerud har i sin helhet valgt å rette midlene direkte mot næringa og det enkelte gårdsbruk innen områdene Ungdom som vil satse, Beitebruk i inn- og utmark, Kunnskap og produsentmiljø og Samarbeid. Samlet for hele prosjektperioden ble det mottatt 102 søknader, hvorav 57 søkere har fått tilsagn om midler. En betydelig del av midlene har gått til investeringer i driftsbygninger og utbygging på støler. Det er også gitt midler til produksjonsanlegg, lokalmat og distribusjon, tiltak innen kunnskap og mobilisering og andre landbruksbaserte næringer. Oppsummert har satsingen gitt økt oppmerksomhet og økt attraksjonskraften til fjellandbruket i Buskerud og Telemark. Midlene har vært utløsende for byggeaktivitet og satsing i næringen, og har gitt økte investeringer i driftsanlegg. Videre er det satt fokus på setring og stimulert til større aktivitet og engasjement rundt fjellandbruket. Unge bønder og ungdom som vil inn i næringa har hatt særlig prioritet, og satsingen har bidratt til nettverk og kunnskapsdeling i næringen på tvers av fylkesgrensene.

3.2.3.4 Fylkesvise midler til rekruttering og kompetanseheving i landbruket

Fylkeskommunene ble tildelt 20 mill. kroner til arbeid med rekruttering og kompetanseheving på landbruks- og matområdet i 2016, fordelt etter samme fordelingsnøkkel som for IBU-midlene. Målet for ordningen er å bidra til rekruttering og kompetanseheving av næringsutøvere for å ivareta og styrke verdiskapingen i landbruket. Ordningen skal tilpasses regionale utfordringer knyttet til rekruttering og kompetanseheving innen tradisjonelt landbruk og andre landbrukstilknytta næringer.

Fylkeskommunene rapporterer om god samhandling med andre offentlige instanser, spesielt fylkesmennenes landbruksavdelinger, Innovasjon Norge, landbruksnæringens egne organisasjoner og andre lokale aktører. Det er stor aktivitet i fylkeskommunene, og det er gitt tilskudd til en rekke ulike tiltak innen kompetanse og rekruttering. Fylkeskommunene melder om stor etterspørsel etter kompetansetiltak og etter- og videreutdanningstiltak, både for utøvere som allerede er etablert i næringen, og for utøvere som er på vei inn i næringen. Det er behov for både løpende etterutdanningstiltak og for formell videreutdanning. En viss andel av midlene er derfor også i 2016 brukt til samlings- eller nettbasert videreutdanning tilsvarende videregående nivå, ofte kalt Voksenagronom. Flere fylkeskommuner melder om stor søkning og deltakelse. Flere fylkeskommuner gir tilskudd til ulike likestillingstiltak over ordningen. Eksempel på tiltak er kvinnekonferanser, egne fagsamlinger for kvinner i skogbruket, fagturer for kvinner innen grøntsektoren og traktorkurs for kvinner.

3.2.3.5 Kompetanseutviklingsprogrammet i landbruket (KIL)

KIL-midlene forvaltes av Matmerk og skal bidra til kompetanseutvikling for yrkesutøvere innen primærlandbruket eller tilleggsnæringer til primærlandbruket. Kurstilbud som gjøres tilgjengelig i hele eller aktuelle deler av landet, og som har potensial til å bli et tilbud til en stor del av produsentene innen den aktuelle produksjonen, blir prioritert. I 2016 ble det mottatt 47 søknader om tilskudd fra KIL. Styret i Matmerk vedtok å tildele 7,53 mill. kroner fordelt på 15 prosjekter. Eksempler på prosjekter er JordBio- Mer jordliv og bedre jordstruktur i eng og beite, Kornproduksjon og driftsledelse og Grovfôr 2020 – bedre lønnsomhet i norsk grovforproduksjon.

3.2.3.6 Forskning

Forskningsmidlene over jordbruksavtalen forvaltes av et styre bestående av representanter for avtalepartene. Midlenes formål er å utvikle ny kunnskap til landbruks- og matsektoren. Prioriteringene skal støtte opp under de landbruks- og matpolitiske målene, og være i tråd med prioriterte innsatsområder fastsatt i årlige jordbruksoppgjør. Midlene disponeres i første rekke til forskningsprosjekter etter åpen utlysning. Det settes også av noe midler til utredninger.

For 2016 var det satt av 53 mill. kroner til forskningsmidler over jordbruksavtalen. Utlysning av midlene ble publisert i mars 2015 og hadde en relativt vid tilnærming til økt matproduksjon, økt konkurransekraft, klimaendringer som muligheter og utfordringer, og utnytting av de muligheter som bioøkonomi og det grønne skiftet gir. For utrednings- og forprosjektmidlene var utlysningen rettet mot muligheter og utfordringer som må tas tak i for å øke verdiskapingen og konkurransekraften i sektoren.

Våren 2016 behandlet avtalestyret 63 skisser, og mottok deretter 47 søknader om støtte til forskningsprosjekter innen søknadsfristene i september og oktober. Med medfinansiering fra Fondet for forskningsavgift på landbruksprodukter ble det innvilget støtte til 25 forskningsprosjekter. Disse tar for seg tema som dyrehelse og -velferd, avl og genetikk, plantehelse, humanhelse, innovasjon i matindustrien, og klimagassutslipp. Et par av prosjektene er av samfunnsfaglig art, og omhandler arealfragmentering og rovdyr.

Avtalestyret innvilget også støtte til seks utrednings- og forprosjekter i 2016. Disse er innrettet mot reduserte klimagassutslipp, alternativer til ugrasmidlet glyfosat, ozonholdig vann som plantevernmiddel mot gråskimmel i jordbær, mengde og prisindekser, og samfunnsnyttig verdisetting av matproduksjon.

For 2016 ble det også innvilget et rammetilskudd på 2 mill. kroner til Graminors arbeid med planteforedling. Tilsvarende ble det bevilget 2 mill. kroner til Svensk-Norsk samarbeid om hesteforskning. Forskningsrådets miljøprogram fikk overført 2 mill. kroner som har blitt innvilget til forskningsprosjekter innen området miljø og jordbruk. Bevilgningen skal bidra til økt bærekraft og redusert miljøbelastning fra norsk matproduksjon.

3.2.3.7 Stiftelsen Matmerk

Matmerk har som formål å styrke konkurranseevnen til norsk matproduksjon og styrke omdømmet til norske matprodukter hos norske forbrukere. Dette skjer gjennom arbeid med kvalitetssikring, kompetanse og synliggjøring av norske konkurransefortrinn og norsk opprinnelse overfor forbrukere, matprodusenter og marked. Matmerk administrerer og videreutvikler Kvalitetssystem i landbruket (KSL), godkjennings- og merkeordningen for Inn på tunet, merkeordningene Nyt Norge, Beskyttede betegnelser og Spesialitet, og har ansvaret for generisk markedsføring av økologisk mat, samt enkelte andre prosjekter.

KSL skal være et styrings- og kvalitetssystem for den enkelte bonde og dokumentere for forbrukerne, varekjedene og myndighetene hvorledes produksjonen foregår på norske gårdsbruk. I 2016 gjennomførte Matmerk 4 867 eksterne revisjoner, en reduksjon på 500 fra 2015. Mattilsynet har fått innsyn i databasen, for å bidra til et bedre risikobasert tilsyn. Det er også inngått samarbeidsavtale med Landbruksdirektoratet om data og informasjonsutveksling. Sjekkliste for miljøplan er fra 2014 integrert i KSL-standarden. Arbeidstilsynet har anerkjent HMS-standarden som nasjonal bransjestandard. Det er utviklet en egen godkjenningsordning for Inn på tunet-tilbydere. Totalt 383 Inn på tunet-tilbydere var godkjent ved årsskiftet 2016/17.

Nyt Norge er et viktig virkemiddel i konkurransestrategien for norsk matproduksjon, og Matmerk arbeider med å øke antall produkter og merkebrukere. Ved utgangen av 2016 var 70 virksomheter og 3 050 produkter godkjent for Nyt Norge-merket, en netto vekst på 480 nye produkter siden 2015. Kjennskapen til merket hos forbruker er høy, og forbrukernes holdning til merket er positiv.

Ved utgangen av 2016 er totalt 27 produkter godkjent under ordningen Beskyttede Betegnelser, av disse var det fire nye produkter i 2016. Det har vært en markant økning i antall produkter som er godkjent for bruk av Spesialitetsmerket, fra 285 produkter i 2015 til 425 produkter i 2016. Omsetningen av lokalmat i dagligvarehandelen var i 2016 på 4,8 mrd. kroner, en økning på 8,8 pst. fra foregående år. Lokalmatdatabasen.no basert på KSL og samarbeid mellom lokalmatprodusenter, dagligvarehandel og HoReCa-markedet (Hotell-, restaurant-, og cateringmarkedet) ble offisielt lansert under Internationale Grüne Woche (IGW) i januar 2016. I det første driftsåret er det registrert 453 lokalmatprodusenter, 1 003 produkter og 170 innkjøpere. Matmerk tilbyr også markedstjenester til lokalmatprodusenter. Dette er et lavterskeltilbud med bedriftsbesøk og kurs innenfor økonomi og markedsforståelse. Nettsiden Økologisk.no gir forbrukerne informasjon om økologisk matproduksjon og økologiske produkter. Ordningen ble evaluert i 2016. Evalueringen er nærmere omtalt i kapittel 3.4.2.4.

3.2.3.8 Utviklingsprogrammet

Utviklingsprogrammet for landbruks- og reindriftsbasert vekst og verdiskaping skal bidra til å skape flere vekstkraftige bedrifter basert på ressurser fra landbruket og reindriften, og samler flere tidligere utviklingsprogram i ett felles program. Målet med programmet er å skape økt vekst og verdiskaping innen lokalmat, reiseliv, reindriftsnæringen, Inn på tunet, innlandsfiske og annen ny næringsvirksomhet basert på landbrukets ressurser. Det skal stimulere til økt lønnsomhet og konkurranseevne med utgangspunkt i tre hovedinnsatsområder: finansiering (vekst og forpliktende produsentsamarbeid), kompetanse og omdømmearbeid. Programmet har en partssammensatt styringsgruppe ledet av LMD. Styringsgruppen foretar strategiske veivalg og beslutter fordelingen av midler til de ulike arbeidsområdene i programmet.

Totalt finansierte Utviklingsprogrammet 43 saker for 32,4 mill. kroner i 2016. 20 av disse var vekstsaker og utgjorde til sammen 19,4 mill. kroner. Kundeeffektundersøkelsene til Innovasjon Norge viser at Utviklingsprogrammet i betydelig grad er utløsende for realisering av prosjektet. Undersøkelsene viser også at programmet bidrar positivt til kompetanseheving og samarbeid. 62 pst. av bedriftene i undersøkelsen oppgir at lønnsomheten er bedret, og 88 pst. har hatt økt omsetning.

De siste årene har antall vekstsaker økt betydelig, men kan nå se ut til å ha stabilisert seg på totalt tilskuddsnivå på 20–25 mill. kroner per år. På grunn av stor pågang etter støtte til forpliktende produsentsamarbeid i 2015, ble det ikke innvilget støtte til nye nettverk i 2016. Fra 2017 er det igjen åpnet for å gi støtte til nye produsentsamarbeid. Gründere innenfor programmets målgruppe får også tilbud innenfor de generelle virkemidlene i Innovasjon Norge.

Vekstordningen ble evaluert av Oxford Research i 2016. Evaluator viser til at Vekstsatsingen i hovedtrekk er godt tilpasset behovet til brukerne. Ordningen er videre i stor grad avgjørende for realisering av vekstprosessen, og bidrar til bedre overlevelsesevne, vekst og forbedret lønnsomhet for bedriftene. Evaluator kommer også med noen forslag til forbedringer av ordningen. Ordningen for bedriftsnettverk blir evaluert i 2017.

Det tilbys et bredt spekter av matfaglige kompetanseaktiviteter gjennom de fem matfaglige kompetansenettverkene i programmet. Totalt gjennomførte kompetansenettverkene 136 bedriftsbesøk gjennom besøksordninger og 64 kurs i 2016. Årsrapporten for kompetansenettverkene viser at rendyrkingen av det matfaglige tilbudet gjennom kompetansenettverkene via tiltakene besøksordning og kurs er opprettholdt i 2016. Videre oppfølgingsprosjekt og mentorordning blir ivaretatt gjennom eksisterende tjenester i Innovasjon Norge.

Omdømmesatsingen er en integrert del av innsatsen gjennom Utviklingsprogrammet. Midlene forvaltes av Innovasjon Norge og skal brukes til å synliggjøre og profilere norske råvarer og matkultur nasjonalt og internasjonalt, med sikte på å styrke omdømmet og øke kjennskapen til norsk mat og landbruk. I tillegg stimulerer midlene til ny næringsutvikling i skjæringspunktet mellom mat- og reiseliv.

Matstreif og deltagelsen på Internationale Grüne Woche (IGW) i Berlin er de to viktigste omdømmeprosjektene i programmet, og scorer også høyt som kompetansearenaer. Utover disse satsingene har det blitt bevilget støtte til omdømme- og utviklingsarbeid til 8 regionale matfestivaler, samt til Bondens marked, Det norske måltid og Bocuse d'Or Norge.

Bygdeturismekampanjen ble videreført også i 2016. Den skal bidra til å øke kjennskapen og kunnskapen om mulighetene og mangfoldet i tilbudene innenfor bygdeturisme. Den er en viktig markedsføringskanal for de små landbruksbaserte reiselivsbedriftene. Brukerundersøkelser viser at 87 pst. av deltakerne var fornøyde og at de mener at både kvalitative og kvantitative mål for kampanjen er nådd.

Temamarkedsføring internasjonalt for vandring, fiske og sykkel blir også finansiert over Utviklingsprogrammet. Temasatsingen ble evaluert av Epinion våren 2016. Som følge av evalueringen vil Innovasjon Norge gjøre tre tilpasninger: 1) I større grad inkludere tematiske opplevelser gjennom innholdsproduksjon i egne og andres kanaler, samt i den generelle Norgeskampanjen (i samarbeid med landsdelsselskapene), 2) videreutvikle dagens profileringstjenester innen sykkel, vandring og fiske, men på et noe lavere investeringsnivå enn tidligere, og 3) starte opp en ny tematisk satsing med vektlegging på mat og måltidsturisme (2017).

3.2.3.9 Bioenergiprogrammet

Bioenergiprogrammet skal bidra til mer miljøvennlige energiløsninger både i landbruket og i andre sektorer, og samtidig gi mulighet for økt verdiskaping for skogeiere. Det er også et mål å skape aktivitet i hele landet. I 2016 ble det innvilget støtte til 132 prosjekter, 17 færre enn i 2015. Samlet planlagt energiproduksjon for prosjektene som fikk støtte i 2016 er 33,3 GWh, 10,6 GWh mindre enn i 2015. Det er fortsatt relativt lave strømpriser, og dette legger en demper på investeringslysten. Samlet tilsagn var på 56,9 mill. kroner.

Gårdsvarmeanlegg utgjorde også i 2016 det dominerende antallet prosjekter med 83 anlegg. Dette er en nedgang fra 100 i 2015. Videre ble det gitt investeringsstøtte til 14 anlegg for varmesalg, ni færre anlegg enn året før. Det ble også gitt støtte til 2 anlegg i veksthus og 4 biogassanlegg. Ett av biogassprosjektene er et prosjekt for produksjon av biokull – det første av denne typen anlegg for jordbruksformål. Målet med å investere i biogassanlegg er å bygge kompetanse og utvikle teknologier som er egnet for norske gårdsbruk. Aktiviteten under Bioenergiprogrammet samordnes med satsingen på biogasspiloter over Klima- og miljødepartementets budsjett (20 mill. kr i 2016).

Ifølge Innovasjon Norge er hoveddelen av prosjektene vurdert til å bidra med vekst på bedriftsnivå. De siste årene har prosjektenes risiko økt som følge av lavere konkurrerende energipris, som medfører at bedriftene må ta høyere driftsrisiko. Programmet har gitt gode resultater når det gjelder målområdene vekst i bedrifter og miljø/klima samt lokal verdiskaping. Med basis i effektundersøkelsene, er det anslått at programmet har bidratt til en reduksjon av klimagassutslippene med 72 000 tonn CO₂.

For inneværende år er det gjort endringer i retningslinjene for programmet. Det er bl.a. åpnet for at biokullanlegg for jordbruksformål og for kraft/varmeanlegg (CHP) kan støttes etter reglene for støtte til biogassanlegg. I tillegg kan solcelleanlegg gis støtte under forutsetning av at de bygges og driftes sammen med biovarme-, biogass- eller kraft/varme anlegg. Utvidelsen av programmets virkeområde innebærer en sterkere vektlegging av klimarelaterte tiltak.

3.2.3.10 Skogbruk

Skogbruk og trebasert industri er en viktig verdikjede i Norge. I 2015 var bruttoverdien av tømmer solgt til industrien på 3,4 mrd. kroner, og omsetningen i skogindustrien var på 36,5 mrd. kroner. Skogbruk og trebasert industri sysselsatte rundt 21 000 personer, hvorav rundt 6 100 i skogbruket.

Stående kubikkmasse i den norske skogen er på om lag 940 mill. m³ og den årlige tilveksten er på om lag 26 mill. m³. I 2016 endte tømmeravvirkningen i Norge til industriformål på 10,4 mill. m³. Tall tilbake til 1920-årene viser at det kun er sesongen 1989/90 som har dokumentert høyere hogstvolum.

Innvilgningsrammen til skogbruk over Landbrukets utviklingsfond var i 2016 på 214 mill. kroner. Av dette utgjør ordningen for tilskudd til nærings- og miljøtiltak i skogbruket (NMSK) totalt 177 mill. kroner. Fordelingen framgår av tabell 3.3.

Planteaktiviteten i Norge har økt de siste årene. Den positive utviklingen fortsatte i 2016. Mye av økningen skyldes at hogsten både i 2015 og 2016 var høy. I 2016 ble det satt ut 34,9 mill. skogplanter, 9 pst. flere enn i 2015. Selv om planteaktiviteten er stadig økende, er det også områder med mangelfull foryngelse etter hogst. Dette er særlig gjeldende etter hogst i skogreisingsstrøk hvor det ikke er tradisjon for å drive skogbruk. Det er kommunene som har ansvar for å etterse at foryngelsesplikten i skogbruksloven blir overholdt. Rutinene for å kontrollere foryngelsesplikten er forbedret, men oppfølgingen er mangelfull i enkelte kommuner.

Det ble bevilget 20 mill. kroner til skogbruksplanlegging med miljøregistreringer i 2016, og det ble avsluttet taksering av om lag 5,2 mill. daa. Det rapporteres om 10,5 mill. daa under arbeid. Fordi disse prosjektene går over flere år, svinger tallene for både ferdigstilt areal og areal under arbeid fra år til år, og det samme vil utbetalingene gjøre.

Skogbruksplan med miljøregistreringer gir skogeier et godt grunnlag for å planlegge effektiv drift av skogen gjennom hogst, planting og andre skogbrukstiltak, og for å ivareta hensynet til miljøverdier på en god måte. Av skogbruksplanmidlene har det også gått noe midler til innsynsløsningen Skogportalen hos NIBIO, som sammenstiller nødvendig miljøinformasjon fra ulike databaser slik at skogbruket kan ta hensyn til disse ved bl.a. hogst. Portalen er også et verktøy for skogbruket for dokumentasjon av miljøhensyn. Skogeierne har så langt satt til side nøkkelbiotoper for frivillige miljøhensyn, i hovedsak ikke-hogst. Dette utgjør rundt 4 pst. av det produktive arealet som er kartlagt til nå. Miljøregisteringer i skog har også vært et viktig grunnlag for frivillig vern av skog.

Skogbruk i kyststrøkene har særskilte utfordringer knyttet til bl.a. lav skogsveidekning, høy andel vanskelig terreng, eiendomsstruktur mv. Kystskogbruket omfatter kystfylkene fra Vest-Agder til Finnmark. Disse fylkene har betydelige skogressurser. Det er gitt midler til bl.a. utredninger om behov for og lokalisering av kaier og skogsbilveier.

Kunnskap er avgjørende for å skape en konkurransedyktig og bærekraftig trebasert verdikjede i Norge. Skogbrukets Kursinstitutt (Skogkurs) er en sentral aktør når det gjelder å utvikle og gjennomføre kompetansetiltak på skog- og utmarksområdet, rettet mot veiledningsapparat og skogeiere, skogsarbeidere og entreprenører over hele landet. Skogkursserien Aktivt skogbruk er et eksempel på denne aktiviteten, og det ble gjennomført over 500 slike kurs i 2016.

Av det totale beløpet til NMSK ble det bevilget 104 mill. kroner til veibygging, taubane mv. i 2016. Det ble også bevilget 20 mill. kroner til skogsveier over statsbudsjettet på kapittel 1149, post 71. Det ble bygd og ferdigstilt 122 km med nye skogsbilveier og ombygd rundt 420 km eksisterende skogsbilveier. I tillegg ble det ferdigstilt 156 km nye traktorveier og 70 km ble ombygd. Totalt ble det investert 222 mill. kroner i skogsbilveier, hvor 87 mill. kroner ble finansiert med tilskuddsmidler. Det ble investert totalt 46 mill. kroner i traktorveier, der skogeierne mottok 11 mill. kroner i tilskudd.

3.2.3.11 Konfliktforebyggende tiltak jordbruk – reindrift

Det ble avsatt 1,5 mill. kroner til konfliktforebyggende tiltak mellom jordbruk og reindrift i 2016. I tillegg ble det avsatt 1,45 mill. kroner til samme formål over reindriftsavtalen. Midlene forvaltes av Fylkesmannen i Sør-Trøndelag og nyttes hovedsakelig til gjerdebygging, men også til ekstraordinære tiltak for gjeting, fôring og beiteundersøkelser. Det ble i 2016 innvilget i underkant av 2,4 mill. kroner til 11 prosjekter i fylkene Finnmark, Troms, Nordland, Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag. Fylkesmannen i Sør-Trøndelag vurderer ordningen som et viktig tiltak som kan bidra til å dempe til dels langvarige og større konflikter. I tillegg gir prosessen med utarbeiding av søknadene og tilhørende avtaler mellom partene, i seg selv et grunnlag for dialog og konfliktdemping. Søknadsmengden i 2016 er økt betraktelig fra 2015, noe som kan tyde på større interesse blant de aktuelle søkerne. Fylkesmannen i Sør-Trøndelag har utarbeidet en illustrativ veileder for tilskuddsordningen som er distribuert til aktuelle fylkesmenn og kommuner.

3.3 Økt verdiskaping – inntekts- og kostnadsutviklingen

3.3.1 Inntektsutvikling

Fra 2015–2017 er bruttoinntektene i jordbruket beregnet å øke med ca. 736 mill. kroner, mens kostnadene (inkl. realrentekostnaden) øker med ca. 659 mill. kroner. Vederlag til arbeid og egenkapital for jordbrukssektoren øker dermed med 77 mill. kroner fra 2015 til 2017.

Tabell 3.4 viser utviklingen i vederlag til arbeid og egenkapital fra 2015 til budsjetterte tall for 2017 ifølge BFJs normaliserte regnskaper. Tabellen viser også resultat per utført årsverk i sektoren, og resultat inkl. verdien av jordbruksfradraget ved ligningen.

Årets beregninger viser en økning i vederlag til arbeid og egenkapital fra 2015 til 2016 på 6,1 pst., eller 19 500 kroner per årsverk, ekskl. verdien av jordbruksfradraget. Fra 2016 til 2017 budsjetteres det med en reduksjon på 0,9 pst., tilsvarende 3 200 kroner per årsverk. Inntektsveksten per årsverk fra 2015 til 2016 er vesentlig sterkere enn det som ble lagt til grunn i fjorårets oppgjør, og klart sterkere enn for gjennomsnittet for lønnsmottakerne. Det er budsjettert med en reduksjon fra 2016 til 2017, blant annet som følge av økt overproduksjon, høy etterbetaling på melk som er regnskapsført i 2016 og lavere rentefall enn beregnet i fjor. For oppgjørene under denne regjeringen (2014–2017), har vederlaget til arbeid og egenkapital økt med 18,1 pst., til tross for økt overproduksjon og redusert verdi av jordbruksfradraget som følge av lavere skatt på alminnelig inntekt. Lønnsveksten er i samme periode anslått til 7,1 pst. av SSB.

Referansebrukene

Referansebrukene er basert på NIBIOs driftsgranskinger, som gir data på foretaksnivå. Beregningsprinsippene er forskjellige fra Totalkalkylen på noen områder, bl.a. føres avskrivningene etter historisk kostnad, og lånt kapital godtgjøres med betalt nominell rente. I Totalkalkylen inflasjonsjusteres kapitalsaldoen før beregning av kapitalslit og lånt kapital godtgjøres med normalisert realrente. Dette gir ulik utvikling i kapitalkostnadene mellom enkeltår. I tillegg føres inntekter i Totalkalkylen på produksjonsåret, blant annet føres etterbetaling fra samvirkene på produksjonsåret. I referansebrukene føres etterbetalinger på utbetalingsåret. Tabell 3.5 viser BFJs beregninger av vederlag til arbeid og egenkapital per årsverk, inkl. virkningen av jordbruksfradraget, for referansebrukene i årene 2015 til 2017.

Referansebruksberegningene for perioden 2015–2017 viser meget god inntektsutvikling for referansebrukene med melk, egg og poteter. For svin og lam er utviklingen svak som følge av økende overproduksjon og fallende produsentpriser. Tallene viser også at større bruk har større inntekt, målt per årsverk, enn mindre bruk, men utviklingen i perioden 2015–2017 er jevnere enn de siste årene. For melkebruk viser utviklingen fra 2016–2017 at små og mellomstore bruk fikk en klart høyere vekst i tilskudd enn store bruk. Større sauebruk taper mer på prisfallet som følge av overproduksjon enn mindre sauebruk som følge av høyere produksjon per årsverk. Sortert etter geografi, er det relativt lik inntektsvekst mellom brukene med melkeproduksjon, med unntak for brukene på Østlandet. Det henger sammen med prioriteringene av arealtilskudd til grovfôr i inneværende avtale.

Til tross for økte avlinger og redusert gjødselpris i 2017, er utviklingen i kornøkonomien svakere på referansebrukene. Det skyldes delvis at det tar tid før de økte avlingene påvirker normalårsavlingen som legges til grunn i referansebrukene, og at BFJ budsjetterer med samme pris i 2017 som i 2016, fordi målprisen fra 1.7 regnskapsføres på avlingsåret.

BFJ har ikke regnet fram regnskapsresultatet for fjørfe (referansebruk 10) til 2016 og 2017. Nemnda skriver: «Markedet for kylling har vært preget av store omskiftinger med endringer i markedsandeler og ulike tilpasninger til markedssituasjonen. Næringen har også gått over til narasinfritt fôr. På grunn av store utfordringer knyttet til volum og kostnadsendringer i kyllingproduksjonen, har Budsjettnemnda ikke funnet godt nok faglig grunnlag for å regne fram referansebruket til 2016 og 2017 i årets beregninger.»

Fra 2015 er det ikke lenger noe særskilt samdriftsregelverk. Fra årets beregninger har Budsjettnemnda derfor tatt ut referansebruket med samdrift i melkeproduksjon. Brukene som lå til grunn for samdriftsberegningene er plassert sammen med øvrige melkebruk av tilsvarende størrelse.

Lønnsutvikling for andre grupper

Tabell 3.6 viser årslønnsveksten for alle grupper lønnsmottagere, ifølge Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene, t.o.m. inntektsåret 2016. Det er lagt til grunn en inntektsvekst på 2,4 pst. for 2017, og 3,1 pst. for 2018, som anslått av SSB.

3.3.2 Kostnadsutvikling og investeringer

Totalkalkylen viser moderat kostnadsvekst i perioden 2015 til 2017. De siste to årene sett under ett har jordbruket, iflg. BFJ, hatt en samlet kostnadsøkning på 2,3 pst. Som det framgår av tabell 3.4, økte driftskostnadene med 2,5 pst. fra 2015 til 2016, med moderate økninger på flere poster. Kapitalkostnadene gikk ned med 1,7 pst. som følge av rente-reduksjon.

Fra 2016 til 2017 regner BFJ med en samlet kostnadsøkning på 1,0 pst. Driftskostnadene er budsjettert å øke med 0,2 pst. Kostnadsveksten er størst for energi, delvis som følge av økt mineraloljeavgift, mens reduserte gjødselpriser bidrar til at gjødselkostnaden reduseres med over 12 pst. Kapitalkostnadene, inkl. realrente, er budsjettert å øke med 3,0 pst. fra 2016 til 2017. Kapitalslit og leasingkostnadene øker, mens realrentekostnaden er om lag uendret.

De siste ti årene har bruttoinvesteringene i jordbruket inkl. leasing økt med vel 23 pst. i nominelle verdier, men registrerte investeringer varierer en del fra år til år. Målt i faste priser var det en reduksjon i investeringvolumet på om lag 8 pst. den siste tiårsperioden, men en økning på knapt 7 pst. siden 2014. Målt i faste priser (volum) nådde investeringene sitt laveste nivå etter opptrappingen på 70-tallet i 2001. Figur 3.10 viser utviklingen i bruttoinvesteringene og inngåtte leasingkontrakter i faste priser etter 1970.

Kilde: BFJ

3.3.3 Utvikling i sysselsetting

Jordbruket stod for 1,8 pst. av samlet sysselsetting i Norge i 2015, mot 4,1 pst. i 1999. I tillegg leverer mange foretak varer og tjenester til landbruket, og det er en omfattende virksomhet knyttet til foredling og omsetning av landbruksvarer.

Tabell 3.7 viser utviklingen i antall jordbruksbedrifter i drift og antall årsverk siden 1989. Fra 2000-tallet var den gjennomsnittlige årlige nedgangen i antall årsverk 4,1 pst. Etter 2010 har den årlige nedgangen vært klart lavere. Med grunnlag i en ny arbeidsforbrukstelling fra SSB regnes det nå med en reduksjon på om lag 2 pst. per år. Reduksjonen i antall jordbruksbedrifter er også avtagende og er nå på i underkant av 2 pst. per år.

3.3.4 Strukturutvikling

Antall jordbruksbedrifter er redusert med 22,3 pst., eller om lag 11 800 bedrifter, fra 2005 til 2016, jf. tabell 3.7. Gjennomsnittlig areal per jordbruksbedrift har økt fra 195 daa i 2005 til 239 daa i 2016. Det har vært en vesentlig strukturendring i alle produksjoner. I 2016 var det 8 489 jordbruksforetak med melkeproduksjon. Dette innebærer en reduksjon i antall bedrifter med melkeproduksjon på over 60 pst. i perioden 1999 til 2016. Gjennomsnittlig antall melkekyr per melkebruk har økt fra 13,8 i 1999 til 26 i 2016. I jordbruksoppgjøret 2014 ble særreglene for samdrift fjernet i kvote- og produksjonstilskuddsregelverket. Antall melkeproduksjonsforetak som leier inn kvote, har i perioden 2009 til 2016 økt fra 746 til 2 797. I 2016 var i overkant av 240 mill. liter kvote leid ut.

Antall daa korn per bedrift med kornproduksjon økte fra 194 daa i 2005 til 258 daa i 2016. I samme periode økte gjennomsnittlig potetareal fra 28 til 64 daa, og gjennomsnittlig grønnsaksareal fra 45 til 95 daa per foretak. Gjennomsnittlig sauebesetning økte fra 55 til 65 sauer. Antallet verpehøner per bedrift økte fra ca. 4 000 til 7 400, når bedrifter med under 500 høner holdes utenom. Gjennomsnittlig besetningsstørrelse for jordbruksbedrifter med purker økte fra 47 til 82 purker per bedrift i samme periode. Gjennomsnittstall for antall dyr eller daa preges av at mange bedrifter har flere produksjoner, hvor noen er mer typiske tilleggsproduksjoner. Strukturutviklingen innebærer likevel generelt at bedriftene spesialiseres.

Arealet til jordbruksbedrifter som går ut av drift, overtas i stor grad av andre jordbruksbedrifter og i hovedsak ved leie. Statistikken viser imidlertid betydelig regional variasjon. Andelen leid areal er i gjennomsnitt ca. 44 pst. og andelen har vært stabil de siste årene. I åtte av fylkene er andelen leid jord over 50 pst.

3.3.5 Produktivitet

Produktivitetsveksten i jordbruket er høy. Jordbrukssektoren har, de siste 10 årene, hatt en vekst i brutto arbeidsproduktivitet på i gjennomsnitt 4,0 pst. per år. Tallgrunnlaget indikerer at produktivitetsveksten har vært mindre de siste årene enn tidligere i perioden. Tilsvarende produktivitetsmål for norsk industri (bruttoprodukt per timeverk) viser en gjennomsnittlig årlig vekst på 1,4 pst. de siste ti år, ifølge Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene. Gjennomsnittlig vekst i Fastlands-Norge var 0,7 pst, jf. figur 3.11.

Total faktorproduktivitet i jordbruket har økt med 2,8 pst. per år de siste 10 årene. I industrien økte totalproduktiviteten med 0,9 pst., mens den i andre vareproduserende næringer i Fastlands-Norge gikk ned med 0,1 pst, ifølge Statistisk sentralbyrå.

Kilde: BFJ og Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene

3.3.6 Overføringene til jordbruket

OECDs PSE-analyser (Producer Support Estimate) viser næringsstøttens andel av jordbrukets samlede brutto inntekt. Beregningene omfatter både budsjettstøtte og virkning av importvernet (skjermingsstøtte), dvs. forskjellen mellom verdensmarkedspris og norsk pris. Beregningene skal i prinsippet gi et totalmål for støtten til produsentene. For Norges del er jordbruksfradraget i skatteligningen eksempel på avgiftslettelse som også inkluderes i beregningene. PSE-prosenten gir med andre ord en indikasjon på støttenivået. Den gir ikke grunnlag for en nøyaktig sammenligning mellom land, fordi det varierer hvor stor andel av jordbruksproduksjonen og hvilke virkemidler som er inkludert.

Netto overføringer i faste kroner var høyest i siste halvdel av 1980-årene, og har deretter hatt en nedadgående trend. Etter 2007 har det vært en viss økning i realverdien av totaloverføringene, ifølge OECD. Norge har, sammen med Sveits, Sør-Korea, Japan og Island, den mest omfattende jordbruksstøtten blant OECD-landene.

Støttenivået i Norge målt ved PSE-prosenten har i gjennomsnitt vært om lag 60 de siste årene. Prosenten har variert en del fra år til år, særlig pga. svingninger i verdensmarkedspriser på en rekke landbruksprodukter. PSE-prosenten i gjennomsnitt for OECD-land var 17 i 2015. Endringer i PSE-prosenten kan skyldes både endringer i det interne støttenivået og valutakurser. Endringer i verdensmarkedspriser vil ha særlig stor betydning. Tabell 3.8 gir en oversikt over PSE for Norge og sammenlignbare land.

OECDs system for støtte målt i PSE kan ikke sammenlignes direkte med WTOs inndeling av internstøtte, bl.a. fordi WTO-beregningene benytter administrerte priser og verdensmarkedspriser fra 1986–l988 til å beregne «skjermingsstøtten». WTO-beregningene angir derfor ikke et lands oppdaterte skjermingsstøtte. Når det gjelder Norges forpliktelser på internstøtte, vises det til kapittel 5.2.

CSE (Consumer Support Estimate) er et uttrykk for den implisitte skatt som pålegges forbrukerne som følge av landbrukspolitikken (negativ verdi fordi det er en overføring fra forbrukerne). Norges prosentvise CSE var i 2015 på -44 pst. I gjennomsnitt for OECD-land var CSE på -8 pst.

3.4 Bærekraftig utvikling – miljø og klima

3.4.1 Miljø og klima

I dette kapitlet rapporteres det på målsettingen om bærekraftig landbruk. Det vises for øvrig til rapportene Jordbruk og miljø 2016 utgitt av SSB og Produksjon og omsetning av økologiske landbruksvarer 2016 utgitt av Landbruksdirektoratet, samt nettbasert miljø- og klimastatistikk fra Landbruksdirektoratet, miljøstatus.no, vann-nett.no og SSB sine nettsider.

Norsk landbruk har lange tradisjoner for bærekraftig forvaltning som tar hensyn til miljø, kulturlandskap og biologisk mangfold. Utvikling i kunnskap og virkemidler har bidratt til at aktiviteten på mange områder er mer miljøvennlig i dag enn for 20-30 år siden. Målretting i utvikling av miljøvirkemidlene har over tid stått sentralt.

Klimagassutslippene fra jordbruket utgjorde 8,3 pst. av de totale norske utslippene i 2015. All matproduksjon starter med fotosyntesen. I utgangspunktet er derfor alt jordbruk basert på opptak av CO₂. Jordbruksaktiviteter og særlig husdyrhold er imidlertid også opphav til utslipp av klimagasser, hovedsakelig i form av metan (CH₄) og lystgass (N₂O). Jordbrukets utslipp av klimagasser var i 2015 på 4,5 mill. tonn CO₂-ekvivalenter. Utslippene fra jordbruket økte med 1,0 pst. fra 2014 til 2015. Jordbrukets utslipp har blitt redusert med 5,3 pst. fra 1990 til 20151. Det har i samme periode vært en økning i de totale nasjonale klimagassutslippene på 4,2 pst. Færre storfe, grunnet økt effektivitet i melkeproduksjonen, og redusert bruk av gjødsel er hovedårsakene til nedgangen i utslipp fra jordbruket. Ammoniakkutslippene til luft er fortsatt høyere enn hva Norge er forpliktet til internasjonalt i Gøteborgprotokollen og EØS-avtalen. Utslippene kommer i hovedsak fra lagring og spredning av husdyrgjødsel. Det er imidlertid stor usikkerhet knyttet til utslippene fra jordbruket grunnet betydelig usikkerhet knyttet til utslippstallene og at tiltak i jordbruket som bidrar til faktiske reduksjoner i utslipp ikke fanges opp i utslippsregnskapet.

Reduksjon av vannforurensning (avrenning av jord, næringsstoff og plantevernmidler) er en viktig del av miljøarbeidet i jordbruket. Samlet gjennomføring av ulike jordarbeidingstiltak, grasdekte arealer m.m. i kornområdene, har redusert erosjonsrisikoen på de dyrkede arealene, men ikke tilsvarende det som har vært forventet effekt av tiltakene. I følge NIBIO har mer nedbør og ustabile vintre gitt økt avrenning som kamuflerer effekten av iverksatte tiltak. Effektene nedstrøms er også påvirket av andre prosesser, som spredt avløp fra husholdningskloakk og værforhold. Etter vannforskriften skal alle vannforekomster ha god økologisk status innen 2021. Forvaltningsplaner for alle vannområdene ble godkjent av Klima- og miljødepartementet i 2016 med ny gjennomføringsperiode fra 2018–2021.

Bioforsk gjorde en revidert karakterisering av vannforekomster i jordbruksområder i 20152. I sitt arbeid kom de til følgende: Analysen viser at ca. 53% av elvesegmentene ikke er påvirket av jordbruk, til tross for at karakteriseringen sier det motsatte. Ca. halvparten av vannforekomstene (1 614) kan deles i en påvirket og en upåvirket del, mens 1 108 er påvirket i sin helhet og 311 er helt upåvirket av jordbruk. Til tross for at metodikken og kartgrunnlaget er relativt grovt, tilsier beregningene at mer enn halvparten av de berørte vannforekomstene bør vurderes for omkarakterisering og/eller oppdeling.

Jordbrukslandskapets mangfold og kombinasjon av natur- og kulturverdier er en karakteristisk og viktig del av landskapet i Norge. Ulike naturgitte forhold har gitt stor variasjon i produksjonsmåter og ressursutnyttelse i ulike deler av landet, med tilhørende særpregede kulturlandskap. Endringer i driftsmetoder har gitt et jordbrukslandskap preget av både elementer fra historisk bruk og moderne driftsmetoder.

3.4.1.1 Nasjonalt miljøprogram

Nasjonalt miljøprogram har som hovedmål å sikre et åpent og variert jordbruks- og kulturlandskap, og å sikre at et bredt utvalg av landskapstyper og særlige verdifulle biotoper og kulturmiljøer ivaretas og skjøttes. Det skal også bidra til at jordbruksproduksjonen fører til minst mulig forurensing og tap av næringsstoffer til luft og vann.

Programmet består av både tilskuddsordninger og miljøkrav i forskrift om produksjonstilskudd og avløsertilskudd i jordbruket. Til og med 2014 var også forskrift om miljøplan en del av programmet. Elementene i miljøplan følges nå dels opp i forskrift om produksjonstilskudd og dels gjennom KSL-systemet. Nasjonalt miljøprogram ble revidert i 2012 med virkningsperiode fra 2013 til 2016, som senere er utvidet til og med 2017. Nasjonalt miljøprogram inneholder retningslinjer for utformingen av regionale miljøprogram.

Areal- og kulturlandskapstilskuddet og tilskudd til dyr på beite

De store ordningene over nasjonalt miljøprogram er areal- og kulturlandskapstilskuddet og tilskudd til dyr som beiter på innmark og utmark. Kulturlandskapet er landskap påvirket av menneskelig aktivitet. Virkemidlene skal bl.a. stimulere til et åpent og variert kulturlandskap og bevaring av det biologiske mangfoldet i jordbrukets kulturlandskap. Endringer i jordbruksareal i drift er omtalt i kapittel 3.2.1.

I jordbruksoppgjøret 2015 ble det bestemt at Areal- og kulturlandskapstilskuddet skulle evalueres. NIBIO leverte evalueringsrapport i desember 2016. Evalueringen er omtalt i kapittel 7.

Det var registrert om lag 2,4 mill. beitedyr i utmark i 2016. Antall storfe på utmarksbeite har økt hvert år siden 2007, og det var 4 150 flere storfe på utmarksbeite i 2016 enn i 2015. Det ble også registrert en økning i antall sau og geit på beite i utmark sammenlignet med 2015 (83 580 flere sau og 2 750 flere geiter). Om lag 69 pst. av alle beitedyr var på utmarksbeite i 2016, for sau var andelen 85 pst. og for storfe 29 pst., jf. figur 3.3.

Genetiske ressurser – Bevaringsverdige husdyrraser

Hovedkriteriene for å definere en bevaringsverdig rase går fram av Norsk genressurssenters Handlingsplan for bevaringsverdige husdyrraser 2016–2019. Hovedkriteriene er at rasen skal være nasjonal og ha en truet populasjonsstørrelse. Kravet er at det er under 3000 avlshunndyr i populasjonen (gjelder artene sau, geit, hest og storfe). Målet med arbeidet for de bevaringsverdige husdyrrasene er at de skal komme opp i en stor nok populasjon til at de ikke lenger regnes som truet. Å sikre de bevaringsverdige husdyrrasene bidrar til å beholde valgmuligheter og livsgrunnlag for fremtidas landbruk. I tillegg til særegen kjøtt- og melkekvalitet, nyttiggjør de nasjonale husdyrrasene seg særlig av ressurser i kulturlandskapet som ofte ikke er egnet eller tilgjengelig for andre raser og mer intensiv produksjon. Beiting på slike arealer fremmer et åpent landskap og det biologiske mangfoldet.

Norsk genressurssenter har et overordnet ansvar for genressursarbeidet for de nasjonale husdyrrasene, og et særskilt ansvar for å følge opp og støtte rasene som er truet eller kritisk truet. I Norge er 18 av de nasjonale småfe-, storfe- og hesterasene i landbruket regnet som bevaringsverdige og definert som truet eller kritisk truet etter standard fra FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO). Det genetiske materialet hos disse husdyrrasene vil kunne gå tapt dersom de ikke lenger benyttes i landbruksproduksjonen og inngår i videre avl.

Fra og med 2016 er tilskudd til bevaringsverdige husdyr på nasjonalt og regionalt nivå slått sammen til én ordning. Den nasjonale tilskuddsordningen omfatter nå også bevaringsverdige småfe og hest i tillegg til bevaringsverdige storferaser. Forskrift for ordningen ble iverksatt fra og med 1.7.2016 med første søknadsomgang i 2017. Figur 3.12 viser utviklingen i antall avlshunndyr for storfe fra 1990–2016.

Kilde: Norsk genressurssenter

Handlingsplan for redusert risiko ved bruk av plantevernmidler

Handlingsplan for bærekraftig bruk av plantevernmidler gjelder for perioden 2016–2020. Planen fastsetter mål og tiltak for å redusere risiko for helse og miljø ved bruk av plantevernmidler og for å redusere avhengigheten av kjemiske plantevernmidler.

I 2016 ble det bevilget midler til en rekke prosjekter. Flere av prosjektene gjelder integrert plantevern, herunder utvikling av «verktøy» som legger til rette for at yrkesbrukere kan bruke alternativer til kjemiske plantevernmidler.

Forvaltningen av midler over handlingsplanen er flyttet fra Landbruks- og matdepartementet til Landbruksdirektoratet fra og med 2017. Det er nedsatt en referansegruppe med medlemmer fra Norges Bondelag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Klima- og miljødepartementet og Mattilsynet. Landbruks- og matdepartementet leder gruppen og Landbruksdirektoratet har sekretariatsansvaret.

3.4.1.2 Regionale miljøprogram

Regionale miljøprogram (RMP) ble innført i 2005. Tilskuddene skal stimulere til økt miljøinnsats i jordbruket ut over det som er mulig gjennom nasjonale ordninger. Hvert fylke har et eget miljøprogram som dekker en rekke miljøtemaer. De regionale miljøprogrammene (RMP) omfatter en sentral del av de mest målrettede tiltakene og virkemidlene over jordbruksavtalen. Formålet er bevaring og skjøtsel av naturmangfold, kulturminner og kulturmiljøer i kulturlandskapet og redusere forurensing til vann og luft. I 2013 ble de regionale miljøprogrammene rullert med ny virkningsperiode til og med 2017. I Meld. St. 11 (2016–2017) er virkningsperioden for RMP utvidet til ut 2018. Det er fastsatt en nasjonal meny av tiltak som fylkene kan velge fra, basert på sine største miljøutfordringer. I tillegg ble nytt elektronisk kartbasert søknads- og saksbehandlingssystem (eStil) tatt i bruk ved søknadsomgangen høsten 2013. Totalt 81 pst. søkte elektronisk i 2016. Det nye systemet innebærer en mer enhetlig rapportering og en enklere og mer effektiv forvaltning av ordningen.

I 2016 ble det gjennomført tiltak hos 20 400 foretak for 419 mill. kroner innenfor de regionale miljøprogrammene. Figur 3.13 viser den totale fordelingen av tiltak per hovedområde. De største tiltaksområdene var avrenning til vassdrag og kyst (36 pst.), og kulturlandskap (28 pst.). Oppslutningen om Miljøvennlig spredning av husdyrgjødsel, som er spesielt innrettet mot å redusere utslipp til luft, har økt betydelig de siste årene, og 10 pst. av midlene gikk til dette formålet i 2016.

Kilde: Landbruksdirektoratet

Det er stor variasjon i prioriteringer av tiltak mellom de ulike fylkene, jf. figur 3.14. Fylker med stor andel korndyrking bruker en betydelig andel av midlene til tiltak for å redusere erosjon og næringsstoffavrenning, mens de øvrige fylkene særlig vektlegger tiltak som hindrer gjengroing og ivaretar verdifulle kulturlandskap og naturtyper. Den ulike prioriteringen av tiltak mellom fylker er i tråd med intensjonen for ordningen.

Kilde: Landbruksdirektoratet

3.4.1.3 Miljøvirkemidler i Landbrukets utviklingsfond

Spesielle miljøtiltak i jordbruket (SMIL) og tilskudd til drenering

Formålet med Spesielle miljøtiltak i jordbruket (SMIL) er å ivareta natur- og kulturminneverdiene i kulturlandskapet, samt redusere forurensingen fra jordbruket. Ordningen skal gi mer målrettet innsats med utgangspunkt i lokale behov, utfordringer og målsettinger.

Ordningen forvaltes av kommunene og bevilgningen for 2016 var på 175 mill. kroner, herav 80 mill. kroner øremerket dreneringsordningen. I tillegg ble det tilbakeført midler på SMIL-ordningen pga. utgåtte arbeidsfrister på tidligere innvilgede prosjekter. Totalt ble det i 2016 innvilget midler til nær 3 000 prosjekter med samlet tilsagn på nær 120 mill. kroner. Om lag 58 pst. av midlene ble i 2016 innvilget til tiltak for å fremme verdier i kulturlandskap, kulturmiljøer og biologisk mangfold, mens 33 pst. av midlene gikk til tiltak for å redusere forurensing til vann, jf. figur 3.15. En stadig større andel av midlene går til utbedring av hydrotekniske tiltak og andre tiltak for redusert forurensning. Dette kan forklares med behov for tilpasning til et endret klima og oppfølging av vannforvaltningsplaner. Verneverdige bygninger og gammel kulturmark er de største postene når det gjelder bevaring av kulturlandskap, mens hydrotekniske anlegg er den viktigste gruppen av tiltak innen forurensning. Tilskudd til restaurering og skjøtsel av kystlynghei, slåttemark og slåttemyr, bidrar til ivaretakelse av disse utvalgte naturtypene i kulturlandskapet. Kulturlandskapstiltak gjennomføres ofte i samarbeid med, og med samfinansiering fra, natur- og kulturminnemyndighetene.

Kilde: Landbruksdirektoratet

Drenering

Godt drenert jord gir bedre utnyttelse av næringsstoffer, reduserer faren for jordpakking og reduserer faren for lystgassutslipp. God drenering bedrer også muligheten for produksjon og innhøsting i perioder med ekstremvær. Tilskudd til drenering ble gjeninnført med virkning fra 2013, og det er avsatt til sammen 380 mill. kroner til ordningen fra 2013 til 2016. Bare 187 mill. kroner er disponert per 31. desember 2016, og av dette er det kun ferdigstilt tiltak for 93,5 mill. kroner. Fra 2016 er arealer til korn, poteter og grønnsaker prioritert for tilskudd. Omsøkt areal har gått ned de to siste årene. Dette kan forklares med at de mest lønnsomme dreneringsprosjektene ble gjennomført først og at det har vært en forventning om økt sats. Det er fortsatt stor forskjell i aktivitet mellom ulike fylker.

Biogass

Forskrift om tilskudd for levering av husdyrgjødsel til biogassanlegg trådte i kraft 1. januar 2015. Forskriften hadde tilbakevirkende kraft for leveranser også i 2013 og 2014. Det har vært økt oppslutning om ordningen i 2016, noe som har klar sammenheng med etableringen av Greve Biogass i Vestfold. Av totalt 31 søknader til ordningen i 2016, var 27 søknader relatert til levering til Greve Biogass. Ved å bruke husdyrgjødsel og matavfall til biogassproduksjon, bidrar man til reduserte utslipp av klimagasser fra jordbruket, samtidig som det produseres klimavennlig biogass som kan komme til erstatning for fossile drivstoff.

Støtte til tiltak i beiteområder og organisert beitebruk

Driftstilskudd til organiserte beitelag og støtte til felles investeringer har som mål å fremme bruk av beiteressursene i utmarka, vedlikehold av kulturlandskap og reduserte tap av dyr. Støtte til investeringer kan ses i sammenheng med midler til forebyggende og konfliktdempende tiltak mot rovviltskader over Klima- og miljødepartementets budsjett, der dette er relevant. Det var avsatt 9 mill. kroner til ordningen i 2016. Det ble i tillegg utbetalt 23,6 mill. kroner i driftsstøtte til 741 godkjente beitelag fra RMP som omfattet 74 pst. av sau og 29 pst. av storfe som ble sluppet på utmarksbeite.

Klima- og miljøprogrammet

Klima- og miljøprogrammet skal bidra til å oppnå landbrukspolitikkens målsettinger på klima- og miljøområdet gjennom utredninger og informasjonstiltak. Programmet skal bidra til praktisk og næringsrettet kunnskap om klima- og miljøutfordringer som raskt kan formidles til landbruket. I 2016 ble 8 mill. kroner fordelt til fylkesvise tiltak og 10 mill. kroner til sentrale tiltak for budsjettåret 2017. Av de sentrale tiltakene ble det innvilget støtte til 13 prosjekter innen fagområdene klimatilpasning, klimagassutslipp/karbonbinding, forurensing og naturmangfold/kulturminner. Eksempler på nasjonale prosjekter som fikk innvilget støtte for 2017: Klimasmart landbruk, Grovfôrkvalitet, Effekter av jordarbeiding på avrenning av nitrogen og fosfor og et bakgrunnsprosjekt for arbeidet med strategi for pollinerende insekter.

Utvalgte kulturlandskap i jordbruket og verdensarvområdene Vestnorsk fjordlandskap og Vegaøyan

Utvalgte kulturlandskap i jordbruket ble etablert i 2009 og består av 22 områder som representerer variasjoner av kulturlandskap i jordbruket med store verdier knyttet til biologisk mangfold, kulturminner og kulturmiljøer. I jordbruksoppgjøret 2015 ble ordningene Utvalgte kulturlandskap og Verdensarvsatsingen vedtatt slått sammen til en ordning, og det ble utarbeidet en forskrift for ordningen med virkning fra 1. januar 2017. Alle fylker har minst ett utvalgt område. Aktiv landbruksproduksjon er viktig for gjennomføring av satsingen. Ordningen er evaluert og anses som vellykket med god måloppnåelse.

Ordningen samfinansieres mellom jordbruksavtalen (6 mill. kroner i 2016) og Klima- og miljødepartementet (6 mill. kroner i 2016). I sin behandling av Meld. St. 14 (2015–2016) Natur for livet har Stortinget bedt regjeringen om å utvide antall områder innen 2020. Dette arbeidet er igangsatt, og en tar sikte på å utpeke ytterligere 10 nye områder i 2017 med utvidelse fram mot 2020. Det er satt av midler over KLDs budsjett til dette for 2017.

For 2016 ble det avsatt 3 mill. kroner over jordbruksavtalen til satsingen i verdensarvområdene Vestnorsk Fjordlandskap og Vegaøyan. I den samme satsingen inngikk også 3 mill. kroner fra KLD. I begge verdensarvområdene har midlene vært viktige for grunneierne og drivere for å sikre at arealer holdes i hevd og blir skjøttet.

Tilskudd til utsiktsrydding

I Jordbruksoppgjøret 2015 ble det bestemt å etablere ordningen Tilskudd tilutsiktsrydding i tilknytning til landbrukets kulturlandskap, Hordaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal. Det ble satt av 20 mill. kroner til ordningen for 2016. Formålet med ordningen er å bidra til utsikt og fremme verdier knyttet til landbrukets kulturlandskap. Det er videre et formål å gi klimagevinster ved å bruke rydningsvirke til bioenergiformål.

Da forskriften ikke var fastsatt før medio mai 2016, ble oppslutningen noe lavere enn ventet i 2016. Det ble gitt totalt 54 tilsagn om tilskudd i 2016 (9 i Hordaland, 10 i Sogn og Fjordane, 35 i Møre og Romsdal). Total tilsagnssum var 5,85 mill. kroner. Prosjektstøtten varierer fra 10 000 til 500 000 kroner per prosjekt, men ligger i all hovedsak under 150 000 kroner. Tilskuddsprosenten varierer mellom 16 og 70 pst. av totalkostnader. Foretak som har fått tilsagn på prosjekter er eksempelvis enkeltmannsforetak, Bygdeservice, museum, stiftelser, kommuner og turlag.

3.4.2 Økologisk produksjon og forbruk

Stortinget fastsatte i 2005 et mål om at 15 pst. av matproduksjonen og matforbruket skal være økologisk innen 2015. Målet ble i 2009 forlenget til 2020. Det ble lagt vekt på at satsingen skulle bidra til balanse mellom produksjon og etterspørsel. I behandling av Meld. St. 11 (2016–2017) ble det bestemt at gjeldende tallfestede mål skal avvikles, jf. Innst. 251 S (2016–2017). Stortinget legger til grunn at det må fastsettes et nytt og oppdatert mål i forbindelse med utarbeiding av den varslede strategien for økologisk jordbruksproduksjon. Målet om at 15 pst. av matproduksjonen og matforbruket skulle være økologisk lå til grunn for satsingen i 2016.

3.4.2.1 Markedsutvikling

Samlet for alle produktgrupper økte omsetningen av økologiske produkter i dagligvarehandelen med mer enn 24 pst. fra 2015 til 2016. Omsetningen av økologiske grønnsaker økte spesielt mye, og var den desidert største varegruppen målt i omsetning i 2016. Omsetningsstatistikken skiller ikke mellom norskproduserte og importerte varer, men ettersom omsetningen øker mer enn produksjonen indikerer dette at mye av omsetningsveksten blir dekket av importert vare. Tabell 3.9 viser andel økologiske varer av total omsetning i 2016, og endring fra 2015, for et utvalg varer.

Totalt ble det omsatt økologiske matvarer gjennom dagligvarehandelen for nesten 2,5 mrd. kroner i 2016, tilsvarende 1,8 pst. av totalmarkedet. Det er beregnet at omsetningen gjennom andre salgskanaler enn dagligvarehandelen, dvs. storhusholdninger, spesialbutikker, Bondens marked, bakerier og abonnementsalg, økte med ca. 10 pst. i 2016 til totalt 484 mill. kroner. Det var særlig vekst i storhusholdningsmarkedet. I tillegg kommer salg gjennom helsekostforretninger og Vinmonopolet (estimert til hhv. 228 mill. kroner og 690 mill. kroner i 2016). Omsetningen i salgskanaler utenom dagligvare utgjorde samlet ca. 1,4 mrd. kroner i 2016.

3.4.2.2 Areal – og produksjonsutvikling

Figur 3.16 viser utvikling i økologisk drevet areal og areal under omlegging (karensareal) samt antall driftsenheter med økologisk drift for perioden 2000–2016. 446 809 daa jordbruksareal ble drevet økologisk i 2016, tilsvarende om lag 4,5 pst. av det totale jordbruksarealet (medregnet karensareal er andelen 4,8 pst.). Dette er en svak økning på 0,8 pst. sammenliknet med 2015. For enkeltproduksjoner var det en økning i det økologiske drevne arealet til korn og oljevekster, grønnsaker og poteter på hhv. 6,4 pst., 8,0 pst og 10,4 pst., mens arealer til økologisk frukt- og bærproduksjon har holdt seg relativt stabil det siste året. Foreløpige tall for kornåret 2016–2017 tyder på at det er en økning i produksjonen av økologisk korn, og at avlingene vil være på samme nivå som i rekordåret 2014–2015.

Karensarealer økte i perioden 2007–2009, men har de siste årene gått tilbake. Fra 2015 til 2016 ble karensarealet redusert med 11,5 pst. Dette innebærer at det framover ikke vil være noen stor økning i det økologiske drevne arealet. Det har de siste årene vært en nedgang i antall driftsenheter med økologisk drift, men dette ser ut til å stabilisere seg fra 2015 til 2016.

Kilde: Debio

Husdyr i økologisk driftsform utgjør en liten andel av det totale antall husdyr i Norge. Fra 2015 til 2016 økte likevel antallet. Tallet på økologiske verpehøner hadde en særlig stor vekst, men også antallet sau, gris og storfe økte. Antall sau og lam i økologisk driftsform utgjør 4,6 pst. av totalt antall, mens storfe utgjør 3,5 pst. av totalt antall storfe.

Den økologiske produksjonen av egg økte med 4,2 pst. Produksjonen av kjøtt (storfe, sau/lam, svin og geit) økte med 5,5 pst., mens produksjonen av fjørfekjøtt økte med vel 38 pst. etter en sterk nedgang året før. Produksjonen av økologisk melk gikk litt ned, men anvendelsesgraden økte med 5,4 pst., til 57 pst.

Tabell 3.10 viser andel økologisk areal av totalt jordbruksareal for et utvalg av land i Europa. Som det framgår av tabellen, ligger Norge noe under flere land i Europa når det gjelder andel økologisk jordbruksareal.

3.4.2.3 Utviklingsmidler

Det ble satt av 30 mill. kroner for 2016 til utviklingsprosjekter for å fremme produksjon og omsetning innen økologisk landbruk. Midlene ble delt mellom foregangsfylkene og utviklingsprosjekter. Midlene til utviklingsprosjekter hadde en dreining mot færre og større nasjonale og/eller flerårige prosjekter.

Foregangsfylkene skal stimulere til velfungerende verdikjeder for økologiske produkter som kan produseres i Norge, og jobber innenfor temaområdene jordkultur, frukt og bær, grønnsaker, melk og storfekjøtt, korn og forbruk/storhusholdning. Foregangsfylkene har en viktig rolle som formidlere av kunnskap og erfaring, særlig mot produsentmiljøene. I tillegg ble det satt av 2 mill. kroner til generisk markedsføring over Matmerks bevilgning til informasjonsarbeid om økologiske produksjonsformer og produkter.

3.4.2.4 Evalueringer og utredninger til jordbruksoppgjøret 2017

I jordbruksoppgjøret 2016 ble det bestilt flere evalueringer og utredninger til jordbruksoppgjøret 2017. Det legges til grunn at viktige strategiske valg når det gjelder innretningen av arbeidet med økologisk produksjon og forbruk, må gjøres i forbindelse med det varslede arbeidet med en strategi for økologisk jordbruk, jf. kapittel 7.4. Oppfølging av evalueringer og utredninger vil vurderes nærmere i strategiarbeidet. Rapportene omtales kort nedenfor.

Som oppfølging av rapporten Muligheter og flaskehalser i produksjon og marked for økologisk frukt, bær og grønnsaker fikk Landbruksdirektoratet i jordbruksoppgjøret 2016 i oppdrag å gjøre en vurdering av virkning, mulig innretning og forvaltningskostnader knyttet til å innføre pristilskudd til økologisk frukt, bær og grønnsaker. Landbruksdirektoratet viser til at det er vanskelig å vite hvor stor effekt innføring av et slikt pristilskudd vil ha på produksjon og omsetning. Landbruksdirektoratet har også vurdert ulike alternativer når det gjelder innretning av tilskuddet, om det skal gis tilskudd til alle eller enkelte kulturer, samt vurderinger av sonedifferensiering.

Matmerks arbeid med generisk markedsføring og informasjon om økologisk matproduksjon for perioden 2012–2016 er evaluert av Zynk Communication & Leadership. Evaluator peker på en rekke forbedringspunkter, herunder at oppdraget fra LMD er uklart, at Matmerk har uklare mål og styringsverktøy, at det er uklar ansvarsfordeling mellom de ulike aktørene og at det er lite tillit og samarbeid mellom disse. Evaluator anbefaler blant annet at oppdraget fremover avgrenses til å formidle fakta og informasjon på vegne av myndighetene om økologisk mat, og at markedsføring av økologisk mat overlates til kommersielle aktører. Evalueringen skal følges opp i forbindelse med arbeidet med en strategi for økologisk jordbruk, jf. Innst. 251 S (2016–2017).

Satsingen på foregangsfylker for økologisk jordbruk fra 2010 og fram til i dag er evaluert av Vista Analyse AS. Hovedfunnene i evalueringen er at foregangsfylkesatsingen har bidratt til kompetanseoppbygging, formidling av kunnskap og koordinering av aktiviteter både blant aktører i produksjons-, videreforedlings- og konsumentleddet, og i rådgiverapparatet. Foregangsfylkene har satt inn riktige tiltak for å løse flaskehalser knyttet til produksjon og/eller forbruk av økologisk mat. Evaluator mener det fortsatt er behov for å gjennomføre tiltak for å løse opp flaskehalser i ulike verdikjeder, men anbefaler ikke å videreføre satsingen etter dagens modell. Situasjonen er endret sammenliknet med da foregangsfylkene ble opprettet. Rådgiverapparatet har fått økt kompetanse, det har blitt utviklet samarbeidsrelasjoner og noen av prosjektene har allerede overført ansvar for kompetansespredning og oppfølging til andre aktører. Evaluator mener videre at det for flere foregangsfylker har vært utfordrende som regional myndighet å ivareta en nasjonal rolle.

I jordbruksoppgjøret 2016 fikk foregangsfylket for økologisk frukt og bær og foregangsfylket for økologiske grønnsaker i oppdrag å følge opp rapporten Muligheter og flaskehalser i produksjon og marked for økologisk frukt, bær og grønnsaker. Foregangsfylket for økologisk frukt og bær fikk i oppgave å kartlegge og vurdere tiltak som kan redusere kostnader med pakking og lagring av økologisk frukt og bær. Utredningen er gjennomført av Njøs Næringsutvikling, og foregangsfylket for økologisk frukt og bær har gitt sin vurdering. Det blir pekt på at den største merkostnaden ved å håndtere økologisk frukt og bær skyldes effektivitetstap grunnet små volum. Foregangsfylket anbefaler, i en overgangsperiode å gi ekstra tilskudd til fruktlager for pakking av økologisk eple og plomme, for å bidra til økte volumer av økologisk frukt som leveres og omsettes via fruktlagrene til dagligvarekjedene, og til en mer robust og effektiv verdikjede.

Foregangsfylket for økologiske grønnsaker fikk i oppdrag å kartlegge utfordringer knyttet til tilgang på nok arealer for vekstskifte innen produksjon av økologiske grønnsaker, samt å foreslå tiltak. NORSØK gjennomførte en utredning i samarbeid med en arbeidsgruppe med representanter fra Norsk Landbruksrådgiving, foregangsfylket for økologiske grønnsaker og økologiske grønnsaksprodusenter. Rapporten peker på at spesialisering av husdyr- og planteproduksjon, både mellom distrikter og hos den enkelte produsent, hindrer tilgangen på egnede arealer for økt grønnsaksproduksjon. Det blir i rapporten foreslått en rekke tiltak knyttet til blant annet tilskudd og støtteordninger, regelverk, rådgiving og informasjonsarbeid. Vekstskiftesamarbeid kan være et viktig tiltak for å øke produksjonen av økologiske grønnsaker i Norge.

3.4.3 Andre politikkområder

Norsk Landbruksrådgiving

Norsk Landbruksrådgiving (NLR) driver faglig utvikling og uavhengig rådgiving i landbruket gjennom lokale rådgivingsenheter. NLR bidrar til å bringe aktuell forskning ut til produsentene, og er en sentral aktør når det gjelder å øke kompetansen i næringen og legge grunnlaget for god agronomi og effektiv produksjon. Det ble satt av 82,5 mill. kroner til Norsk Landbruksrådgiving i 2016, til blant annet drift av rådgivingsaktiviteten, byggeteknisk planlegging, HMS-rådgiving, maskinteknisk rådgiving, rådgiving om økologisk produksjon, og rådgiving innen grøntsektoren. I 2016 har NLR gjennomgått en organisasjonsendring og regionaliseringsprosess.