20 Endringer i andre lover

20.1 Markedsføringsloven

Det skal innføres ulike informasjonskrav overfor næringsdrivende om innmeldte klagebehandlingstilbud som forbruker kan benytte seg av ved eventuell tvist, jf. direktivets artikkel 13 og NTF-forordningen artikkel 14. Kravene foreslås tatt inn i markedsføringsloven. Det vises for øvrig til behandlingen av dette i punkt 18.

Se forslag til endringer i markedsføringsloven, jf. lovforslaget § 30 punkt 8.

20.2 Endringer i særskilt regelverk for godkjente nemnder

Departementet hadde i perioden 15.01.2015 – 26.10.2015 på høring spørsmål knyttet til endringer i spesiallovgivning og forskrifter som regulerer klageorganer for forbrukersaker. Spørsmålene i høringsnotatet gjaldt bestemmelser i pakkereiseloven, forbrukerkjøpsloven, finansavtaleloven, forsikringsavtaleloven, eiendomsmeglingsloven, bustadoppføringslova, ekomforskriften, og i domeneforskriften.

Formålet med høringsnotatet var å skissere hvilke endringer i regelverket for den enkelte nemnd som bør gjøres for at reglene skal være i tråd med ny lov om klageorganer for forbrukersaker, og for at klagebehandlingstilbudet i større grad blir strømlinjeformet. Høringsinstansene har generelt vært positive til en harmonisering av gjennomgående regler for nemndene i ny lov om klageorganer for forbrukersaker, samtidig som det av flere påpekes viktigheten av å beholde særregulering for enkelte nemnder.

Videre var formålet å få tilbakemeldinger fra nemndene om hvorvidt det er aktuelt å søke godkjenning etter ny lov. I forbindelse med høringen av 08.10.2014 om ny lov om klageorganer, uttalte Forbrukerrådet, som avtalepart i samtlige godkjente nemnder, at rådet ikke kom til å delta i og engasjere seg i nemnder som ikke tar sikte på å bli innmeldt etter ny ordning. Positive tilbakemeldinger er gitt av avtalepartene for samtlige nemnder.

Det vises for øvrig til punkt 2.6.2 om høringsinstansene og hvordan de enkelte punktene i høringsnotatet behandles i proposisjonen.

I det følgende gjøres det rede for forslag til lovendringer i særlovgivningen.

20.2.1 Pakkereisenemnda

20.2.1.1 Innledning om Pakkereisenemnda

Pakkereisenemnda er etablert etter avtale mellom Forbrukerrådet, Norsk ReiselivsForum (NRF) og de øvrige medlemmer av Reisegarantifondet. Nemnda er opprettet med hjemmel i pakkereiselovens § 10-1, og nemndas vedtekter er godkjent av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Nemnda behandler forbrukerklager på alle reisearrangører som er medlem av Reisegarantifondet. Etter pakkereiseloven § 11-1 er arrangør (evt. formidler) av pakkereiser pliktet til å stille reisegaranti. Reisegarantiordning skal etter § 11-2 administreres av Reisegarantifondet.

Klagebehandling for pakkereiser reguleres i pakkereiseloven kapittel 10, herunder §§ 10-1 til 10-6, og i reisegarantiforskriften § 7. Bestemmelsene gjelder både for nemnder som behandler tvister mellom forbrukere og næringsdrivende, og mellom næringsdrivende, jf. definisjonen av «kunder» etter lovens § 2-3. Vedtektene for nemnda skal godkjennes av departementet, jf. pakkereiseloven § 10-1 annet punktum.

Etter § 10-1 første punktum kan hver av partene klage tvister inn til nemnd som er kompetent dersom en slik bransjenemnd er etablert.

Lovens § 10-2 regulerer arrangørens/formidlerens opplysningsplikt om retten til å kreve behandling i nemnda. Det følger av bestemmelsen at dersom det oppstår en tvist mellom en kunde og arrangør eller formidler skal kunden opplyses om retten til å kreve behandling i nemnda. Kravet knyttes altså til at det har oppstått en tvist.

Etter § 10-3 første punktum har innbringelse av klage til nemnda litispendensvirkning, det vil si at så lenge en tvist er til behandling i nemnda, kan ikke arrangør/formidler bringe den inn for de alminnelige domstoler. Det følger av § 10-3 annet punktum at en tvist anses for å være til behandling fra det tidspunkt begjæringen om klagebehandling er kommet inn til nemnda. En sak som nemnda har realitetsbehandlet kan bringes direkte inn til tingretten, jf. tredje punktum.

Etter § 10-4 første ledd foreligger det en plikt til å delta i nemnda for dem som stiller garanti til Reisegarantifondet etter loven § 11-1. Dette er for å sikre forbrukerens mulighet til å klage på tjenester som faller inn under pakkereiseloven. Den som stiller garanti til Reisegarantifondet etter § 11-1 skal betale et gebyr som bidrar til nemndas drift, jf. § 10-4 annet ledd første punktum. Gebyret kreves inn av Reisegarantifondet, jf. § 10-4 annet ledd annet punktum.

Lovens § 10-5 regulerer forholdet til voldgiftsklausuler. Avtale om at en tvist som omfattes av pakkereiseloven skal avgjøres ved voldgift, er bare bindende dersom avtalen om voldgift er inngått etter at tvisten oppsto.

Lovens § 10-6 hjemler departementets forskriftskompetanse. Departementet kan ved forskrift fastsette regler til utfylling og gjennomføring av bestemmelsene i kapittel 10, jf. § 10-6 første ledd. Etter annet ledd kan departementet fastsette gebyr som nevnt i § 10-4 annet ledd. Departementet kan ved forskrift bestemme om og i hvilken utstrekning partene skal pålegges å betale for behandlingen i nemnda, samt i hvilken utstrekning en tapende part kan pålegges å erstatte motpartens omkostninger i anledning saken, jf. annet ledd annet punktum. Etter bestemmelsens tredje ledd kan departementet ved forskrift også fastsette regler om konsekvenser av at nemndas virksomhet opphører.

20.2.1.2 Departementets forslag i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

Det ble i høringsnotatet av 15.01.2015 pekt på at nemndas virksomhet er avtalebasert, og at eventuelle endringer i rettsgrunnlaget og lovreguleringen derfor bør skje etter innspill fra partene og nemnda selv. Under forutsetning av dette, og at nemnda ønsker å bli en del av det nye klagebehandlingstilbudet etter ny lov om klageorganer for forbrukersaker, ble følgende endringer foreslått:

• At godkjenning, og rettsvirkninger av godkjenning, av nemnd som behandler tvister mellom forbruker og næringsdrivende, reguleres etter ny lov om klageorganer for forbrukersaker. Det ble foreslått at dette reguleres i nytt ledd til § 10-1.

• Det ble foreslått å videreføre bestemmelsene i §§ 10-1 til 10-4 av hensyn til at loven gir hjemmel for opprettelse av nemnd for behandling av saker mellom næringsdrivende.

• Lovens § 10-5 om voldgift oppheves på grunnlag av at samme forhold reguleres av voldgiftsloven § 11.

Avtalepartene for Pakkereisenemnda – Forbrukerrådet og Hovedorganisasjonen Virke Reise Utland – har avgitt felles uttalelse. Partene ønsker at nemnda skal bli en del av det nye klagebehandlingstilbudet etter ny lov om klageorganer for forbrukersaker, og at nemnda skal reguleres av ny lov om klageorganer om forbrukersaker. Partene var enige i forslaget om å videreføre §§ 10-1 til 10-4. Det fremkommer videre av uttalelsen at vedtektene til nemnda må endres noe for å oppfylle de krav som følger av forslag til ny lov om klageorganer for forbrukersaker, og at partene er enig om at vedtektene skal gjennomgås og endres der dette er nødvendig i løpet av 2015. Partene ønsker av pedagogiske årsaker at voldgiftsbestemmelsen videreføres.

For øvrig har ingen instanser avgitt merknader til dette punkt.

20.2.1.3 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslagene i høringsnotatet. Spørsmålet om opphevelse av § 10-5 er nærmere behandlet i punkt 12.4 om forhåndsavtaler om voldgift.

Pakkereisenemnda behandler saker mellom forbruker og næringsdrivende, jf. avtalen datert 04.12.2006. Departementet foreslår at godkjenning for nemnd som behandler saker mellom arrangør eller formidler og forbruker skal skje etter ny lov om klageorganer om forbrukersaker, og at dette gjøres ved henvisning til loven i nytt ledd i gjeldende § 10-1.

Departementet foreslår å videreføre § 10-4. Dersom det på grunnlag av avtale mellom reiselivsbransjens organisasjoner og organisasjoner som organiserer eller representerer pakkereisekunder, er etablert en nemnd som godkjennes etter lov om klageorganer for forbrukersaker, plikter den som stiller garanti til Reisegarantifondet etter § 11-1 å delta i nemnda. Dette vil sikre forbrukers mulighet til å klage på tjenestene som faller inn under loven.

Pakkereiseloven kapittel 10 om tvisteløsning, gjelder imidlertid både for nemndsbehandling av saker mellom næringsdrivende og forbruker, og mellom næringsdrivende, jf. lovens definisjon av «kunde» i § 2-3. Selv om det i dag ikke finnes nemnd som behandler saker mellom næringsdrivende på dette felt, er det etter departementets vurdering hensiktsmessig å opprettholde hjemmelen for godkjenning, med rettsvirkningene, dersom en nemnd i fremtiden ønsker å behandle slike saker. Departementet foreslår på denne bakgrunn at bestemmelsene §§ 10-1 til 10-4 opprettholdes. Dette vil innebære at nemnda som behandler forbrukerklager, reguleres av lov om klageorganer for forbrukersaker, mens eventuelle nemnder for behandling av saker mellom næringsdrivende, kan få godkjenning og rettsvirkninger etter pakkereiseloven.

Pakkereiseloven § 10-2 regulerer arrangørens og formidlerens opplysningsplikt dersom det oppstår en tvist med en kunde. For nemnd som behandler forbrukersaker, vil ny bestemmelse i markedsføringsloven § 10a gjelder også for arrangører og formidlere av pakkereiser. Bestemmelsen i markedsføringsloven stiller flere opplysningskrav til næringsdrivende enn pakkereiselovens § 10-2 om opplysningsplikt. Departementet foreslår imidlertid at bestemmelsen i pakkereiseloven opprettholdes i denne omgang, som vil gjelde for eventuell fremtidig nemnd for tvister mellom næringsdrivende.

For nemnd som behandler forbrukersaker, vil forholdet til de alminnelige domstoler bli regulert dels av ny lov om klageorganer for forbrukersaker § 26. Denne er innholdsmessig forskjellig fra pakkereiseloven § 10-3 ved at begge parter stenges fra å ta saken inn til domstolen, mens pakkereiseloven kun stenger for at formidler/arrangør bringer saken til domstolen når den er under behandling i nemnda. Departementet foreslår derfor at pakkereiseloven § 10-3 opprettholdes for at forbruker fortsatt skal kunne bringe en sak inn til domstolen selv om den behandles av nemnda, og for at eventuell fremtidig nemnd som behandler saker mellom næringsdrivende, ved godkjenning får litispendensvirkning etter pakkereiseloven.

I tillegg til forslagene i høringsnotatet, foreslår departementet at «forbruker» defineres i ny § 2-4. Pakkereiselovens bestemmelser omfatter i ut-gangspunktet forhold mellom arrangør av pakkereiser og enhver som inngår avtale om kjøp av pakkereiser, ikke bare forbrukere. Dette er regulert ved bruk av begrepet «kunde» som avtalepart ved kjøp av pakkereiser. Etter gjeldende § 2-3 defineres «kunde» som «den som inngår avtale om kjøp av en pakkereise, eller den i hvis navn avtalen om kjøpet inngås». Plikt til nemndsdeltakelse etter gjeldende § 10-1 første ledd, og forslag til ny § 10-1 annet ledd, er imidlertid begrenset til forhold mellom arrangør av pakkereiser og forbruker. Departementet er av den oppfatning at begrepet av opplysningshensyn bør defineres, på linje med de øvrige subjektene i loven; «arrangør» og «kunde». Det foreslås at med «forbruker» menes fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet. Definisjonen er samsvarende med definisjonen som gjennomgående brukes i norsk kontraktslovgivning, og det vises for øvrig til punkt 6.1.1 om forståelsen av begrepet.

Se forslag til lov § 30 punkt 2.

20.2.2 Boligtvistnemnda

20.2.2.1 Innledning om Boligtvistnemnda

Boligtvistnemnda behandler klager i forbindelse med kjøp og oppføring av ny bolig, samt arbeid på eksisterende bolig. Sistnevnte er kun arbeid som kan defineres som «totalrenovasjon», jf. bustadoppføringslova § 1. Også håndverkertjenester som utføres i forbindelse med oppføring av ny bolig, omfattes av nemndas virkeområde. Med bolig menes også fritidshus, eierseksjon og tilbygg. Nemnda er opprettet av Boligprodusentenes Forening, Entreprenørforeningen Bygg og Anlegg, Norges Byggmesterforbund og Forbrukerrådet. Både forbrukere og næringsdrivende kan klage saker inn for nemnda.

Stiftelsesgrunnlaget for nemnda er bustadoppføringslova § 64. Myndigheten til å godkjenne vedtekter for tvistenemnder er delegert til Barne- og familiedepartementet, nå Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (kgl.res. 3. oktober 1997, forskrift nr. 1073).

Det følger av bustadoppføringslova § 64 første ledd at bestemmelsen gjelder avtaler med forbruker om oppføring av selveierbolig, jf. § 1, og konsulentavtaler med forbruker, jf. § 61.

Etter bestemmelsens annet ledd er en avtale om at en tvist skal avgjøres ved voldgift, kun bindende dersom avtalen om voldgift ble inngått etter at tvisten oppsto.

Det følger videre av tredje ledd første punktum at dersom det på grunnlag av avtale mellom entreprenørene eller konsulentenes organisasjoner og Forbrukerrådet er etablert en nemnd for tvister om avtaler som går inn under loven, og vedtektene for nemnda er godkjent av Kongen, kan hver av partene legge fram for nemnda en tvist der nemnda er kompetent.

Så lenge tvisten er til behandling i nemnda, kan ikke entreprenøren reise søksmål om samme tvistespørsmål, jf. tredje ledd annet punktum. Dersom nemnda har tatt en realitetsavgjørelse i saken, kan hver av partene reise søksmål direkte for tingrett, jf. tredje ledd tredje punktum.

20.2.2.2 Departementets forslag i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

Det ble i høringsnotatet av 15.01.2015 vist til at Boligtvistnemnda er opprettet etter avtale mellom organisasjoner som representerer partene. Siden nemndas virksomhet er avtalebasert, ble det foreslått at eventuelle endringer i rettsgrunnlaget og lovreguleringen bør skje etter innspill fra partene selv, og under forutsetning av det er ønskelig fra partene at Boligtvistnemnda skal bli del av det nye klagebehandlingstilbudet etter ny lov om klageorganer for forbrukersaker. Det ble forutsetningsvis foreslått følgende:

• § 64 første ledd om virkeområdet for bestemmelsen opprettholdes.

• § 64 annet ledd om voldgift oppheves, på grunnlag av at forholdet reguleres i voldgiftsloven § 11.

• § 64 tredje ledd første punktum om godkjenning av vedtekter endres slik at godkjenningen knyttes til lov om klageorganer for forbrukersaker. Det opprettholdes at begge parter kan klage til nemnda. Annet punktum om litispendens videreføres, mens tredje punktum om innbringelse av sak direkte for tingrett oppheves.

Avtalepartene for Boligtvistnemnda – Boligprodusentenes Forening, Entreprenørforeningen Bygg og anlegg, Norges Byggmesterforbund og Forbrukerrådet – har avgitt felles uttalelse. Partene ønsker, under forutsetning av at det i nemndas vedtekter kan fastsettes en hensiktsmessig nedre beløpsgrense for hvilke saker nemnda tar til behandling, at Boligtvistnemnda skal bli en del av det nye klagebehandlingstilbudet etter ny lov om klageorganer for forbrukersaker. Avtalepartene er enige i forslagene, med unntak av opphevelsen av voldgiftsbestemmelsen. Det fremgår videre av uttalelsen at partene vil gjennomgå vedtektene med tanke på justeringer i tråd med kravene i ny lov om klageorganer for forbrukersaker i løpet av 2015.

20.2.2.3 Departementets vurdering

Departementet foreslår å opprettholde forslagene i høringsnotatet. For spørsmålet om opphevelse av voldgiftsbestemmelsen vises det til punkt 12.4 om forhåndsavtaler om voldgift.

Det følger av § 64 tredje ledd første punktum at «kvar av partene» kan klage inn til nemnda. I lov om klageorganer for forbrukersaker, stilles det krav til at nemndene må behandle klager fra forbruker. Hvorvidt en nemnd skal behandle klager fra næringsdrivende, er opp til nemnda, jf. vedtektene, eller eventuelt særlovgivning. Ettersom bestemmelsen stiller krav til nemnda om å behandle klager fra både forbruker og næringsdrivende, foreslår departementet at særreguleringen i § 64 tredje ledd første punktum videreføres.

Departementet foreslår imidlertid at godkjenningen av nemnda knyttes i bustadoppføringslova til godkjenningen etter ny lov om klageorganer for forbrukersaker, jf. § 64 tredje ledd første punktum, herunder «vedtektene for nemnda er godkjende av Kongen», ved at det er en henvisning til godkjenning etter ny lov om klageorganer for forbrukersaker.

Etter § 64 tredje ledd annet punktum kan ikke «entreprenøren» reise søksmål så lenge saken er til behandling i nemnda. Forholdet til de alminnelige domstoler vil også bli regulert i ny lov om klageorganer for forbrukersaker. Etter lovens § 26 kan «en part» ikke bringe saken inn for de alminnelige domstolene så lenge en sak er til behandling i en nemnd. Bustadoppføringslova gir her et sterkere forbrukervern enn forslag til lov om klageorganer ved å kun stenge for at entreprenøren kan gå til tingretten med tvisten, mens forbruker kan reise søksmål selv om saken er til behandling i nemnda. Departementet foreslår at særreguleringen i § 64 tredje ledd annet punktum om forholdet til de alminnelige domstolene videreføres.

Etter § 64 tredje ledd tredje punktum kan hver av partene reise søksmål direkte for tingretten dersom nemnda har foretatt en realitetsavgjørelse i saken. Det er altså bare etter en realitetsavgjørelse, og ikke etter avvisning eller tilbaketrekking, at regelen om fritak for forliksmekling gjelder. Departementet foreslår at bestemmelsen oppheves og at dette forhold reguleres i ny lov om klageorganer for forbrukersaker.

Som følge av at gjeldende annet ledd foreslås opphevet, blir gjeldende tredje ledd nytt annet ledd.

Se forslag til lov § 30 punkt 3.

20.2.3 El-klagenemnda

20.2.3.1 Innledning om Elklagenemnda

Elklagenemnda behandler klager fra forbrukere om tvister som springer ut av avtale mellom et energiselskap og en forbruker om overføring eller levering av elektrisk energi, samt avtaler om tilknytning av forbrukerens elektriske installasjon til distribusjonsnettet. Nemnda kan også, når partene er enige om dette, behandle klager fra forbrukere om levering av fjernvarme eller annen energi enn elektrisk energi.

Nemnda er opprettet gjennom avtale mellom Forbrukerrådet og Energibedriftenes landsforening (Energi Norge). Stiftelsesgrunnlaget for nemnda er lov 21. juni 2002 nr. 34 om forbrukerkjøp (forbrukerkjøpsloven) § 61 a, og hovedavtalen mellom partene er godkjent ved kgl. res 22. mars 2007. Alle energiselskaper med forbrukerkunder må ha omsetningskonsesjon etter energiloven. Konsesjonen er betinget av at selskapene er tilsluttet en nemnd.

Forbrukerkjøpsloven § 61 a fastsetter at «[v]ed avtale mellom nettselskaper, kraftleverandører eller en organisasjon for slike selskaper på den ene siden, og på den annen side Forbrukerrådet eller en annen organisasjon som representerer forbrukere, kan det opprettes en eller flere nemnder for behandling av tvister om

• a) avtaler som nevnt i § 2 første ledd bokstav d om overføring av elektrisk energi

• b) avtaler som nevnt i § 2 annet ledd bokstav c om levering av elektrisk energi

• c) tilknytning av forbrukerens elektriske installasjon til distribusjonsnettet.»

Etter annet ledd kan partene «forelegge avtalen for Kongen til godkjenning». Paragraf 61 a tredje til femte ledd regulerer godkjente nemnders virksomhet og forholdet til de alminnelige domstoler:

«En forbruker kan kreve nemndsbehandling av enhver tvist hvor nemnda er kompetent, såfremt forbrukeren har saklig interesse i å få nemndas uttalelse i saken.

Så lenge en tvist er til behandling i nemnda, kan ikke en part bringe den inn for de alminnelige domstolene. En tvist anses for å være til behandling fra det tidspunktet begjæringen om klagebehandling er kommet inn til nemnda. En sak som nemnda har realitetsbehandlet, kan bringes direkte inn for tingretten.

Nettselskaper og kraftleverandører som er tilknyttet nemnda, plikter å opplyse skriftlig om adgangen til nemndsbehandling ved utsending av faktura.»

20.2.3.2 Departementets forslag i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

I høringsnotatet av 15.01.2015 uttalte Justis- og beredskapsdepartementet:

«JD viser til at Elklagenemnda er opprettet etter avtale mellom organisasjoner som representerer partene og at lovgiver har valgt å understøtte den virksomheten nemnda har ved reguleringen i forbrukerkjøpsloven. Siden nemndas virksomhet er avtalebasert, har departementet kommet til at det er Elklagenemnda selv som må avgjøre hvorvidt den ønsker å søke godkjenning etter ny lov om klageorganer i forbrukersaker. Av respekt for nemndas selvstendighet og partenes eierskap til nemnda har departementet derfor ikke foreslått lovendringer i Elklagenemndas rettsgrunnlag i høringsnotatet her.

Departementet mener likevel at når det nå etableres en ny lov om tvisteorganer at det ikke er hensiktsmessig å godkjenne nye nemnder med hjemmel i forbrukerkjøpsloven § 61 a. Dersom Elklagenemnda skulle søke om og oppnå godkjenning etter ny lov vil det være hensiktsmessig å oppheve forbrukerkjøpsloven § 61 a. Departementet foreslår derfor i lovforslaget her en bestemmelse om å oppheve forbrukerkjøpsloven § 61 a, som vil tre i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Det forutsettes at hjemmelsgrunnlaget skal bestå så lenge den nåværende Elklagenemnda driver sin virksomhet uten å ha oppnådd godkjenning etter ny lov.

Ved en oppheving av forbrukerkjøpsloven § 61 a er det et spørsmål om hvorvidt det er nødvendig å videreføre § 61 a femte ledd om plikten til å opplyse skriftlig om adgangen til nemndsbehandling ved utsending av faktura.

Forskrift om måling, avregning og samordnet opptreden ved kraftomsetning og fakturering av nettjenester av 11. mars 1999 nr. 301 (avregningsforskriften) har bl.a. bestemmelser om krav til utforming av faktura til husholdninger. I henhold til § 7-2 siste ledd skal fakturaen opplyse om kundens anledning til å fremme innsigelser mot fakturaen, herunder muligheten til å kontakte Elklagenemnda. Plikten er begrenset til nettselskap. Samtidig har Norges vassdrags- og energidirektoratet hatt på høring et forslag om å endre avregningsforskriften slik at § 7-2 siste ledd også får anvendelse for kraftselskaper. Det er foreløpig uklart hvordan den endelige bestemmelsen vil lyde, og når endringen eventuelt vil tre i kraft.

På bakgrunn av den eksisterende bestemmelsen i avregningsforskriften, samt den mulige endringen, legger departementet til grunn at en utfasing av forbrukerkjøpsloven § 61 a ikke vil innebære noen vesentlig endret rettstilstand hva angår opplysningskravet knyttet til Elklagenemnda.»

I høringen uttalte EnergiNorge:

«Aktørene i energimarkedet har gjennom bestemmelser i avregningsforskriften (NVE) plikt til å opplyse kunder på faktura om mulighet til å fremme innsigelser mot fakturaen og mulighet til å fremme klager for Elklagenemnda. Denne bestemmelsen bidrar til at en utfasing av forbrukerkjøpsloven § 61 a i praksis ikke innebærer noen endret rettstilstand knyttet til krav om opplysningsplikt om Elklagenemnda.»

20.2.3.3 Departementets vurdering

Departementet foreslår å oppheve forbrukerkjøpsloven § 61 a. Det foreslås også en konsekvensjustering i § 2 annet ledd bokstav c. Departementet vil først sette lovendringene i kraft dersom Elklagenemnda søker og oppnår godkjenning etter ny lov.

Se forslag til lov § 30 punkt 6.

20.2.4 Reklamasjonsnemnda for Eiendomsmeglingstjenester

20.2.4.1 Gjeldende rett

Reklamasjonsnemnda for Eiendomsmeglingstjenester er et utenrettslig tvisteløsningsorgan, som er opprettet ved avtale mellom Norges Eiendomsmeglerforbund, Den Norske Advokatforening, Eiendomsmeglerforetakenes Forening (nå Eiendom Norge) og Forbrukerrådet. Nemnda er avtalebasert, men kan etter eiendomsmeglingsloven (lov 29. juni 2007 nr. 73 om eiendomsmegling) § 8-8 annet ledd få offentlig godkjenning. Vedtektene til Reklamasjonsnemnda for Eiendomsmeglingstjenester er godkjent av Finansdepartementet. Offentlig godkjenning har ifølge eiendomsmeglingsloven § 8-8 annet ledd visse rettsvirkninger, jf. tredje til åttende ledd. Eiendomsmeglingsloven § 8-8 tredje ledd regulerer hvem som kan kreve nemndsbehandling av en tvist. Der fremgår det at selger, kjøper eller øvrige interessenter kan kreve nemndsbehandling av enhver tvist hvor nemnda er kompetent, hvis vedkommende har saklig interesse i å få nemndas uttalelse i saken. § 8-8 fjerde ledd inneholder regler om litispendens, og etter femte ledd kan en sak som nemnda har realitetsbehandlet, bringes direkte inn for tingretten. Nemnda skal oversende uttalelser om brudd på eiendomsmeglingsloven til Finanstilsynet, jf. sjette ledd. I syvende ledd er det fastsatt at dersom klageren får medhold, kan nemnda pålegge innklagede å betale nemndas omkostninger i saken.

Ifølge eiendomsmeglingsloven § 2-10 skal eiendomsmeglingsforetak og advokater som driver eiendomsmegling, være tilsluttet en nemndsordning.

Etter eiendomsmeglingsloven § 6-4 første ledd nr. 10 skal megleren opplyse oppdragsgiveren skriftlig i oppdragsavtalen om retten til å kreve nemndsbehandling.

Manglende oppfyllelse av pålegg fra Finanstilsynet om å slutte seg til nemndsordning, kan føre til tilbakekall av tillatelse til å drive eiendomsmegling eller forbud mot å drive eiendomsmegling for advokater, jf. eiendomsmeglingsloven § 8-2 første ledd nr. 8 og § 8-3 første ledd nr. 6.

20.2.4.2 Departementets forslag i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

I høringsnotatet av 15.01.2015 fremgikk følgende under punkt 3.4.2:

«Reklamasjonsnemnda for Eiendomsmeglingstjenester er opprettet etter avtale mellom organisasjoner som representerer bransjen og Forbrukerrådet. Lovgiver har valgt å understøtte nemndas virksomhet gjennom reglene i eiendomsmeglingsloven § 8-8, jf. også § 2-10. Siden nemndas virksomhet er avtalebasert, mener departementet at endringer i rettsgrunnlaget eventuelt bør skje etter innspill fra partene i avtalen og nemnda selv, på tilsvarende måte som for Finansklagenemnda, jf. høringsnotatets punkt 3.3. Departementet foreslår derfor ikke lovendringer i dette høringsnotatet.

Nå som det er foreslått en ny lov om klageorganer for forbrukersaker, vil det imidlertid være naturlig for nemnda selv å vurdere om den ønsker å søke om godkjenning etter den nye loven.

Dersom nemnda ikke søker om godkjenning, kan eiendomsmeglingsloven § 8-8 bestå uten endringer, og nemnda kan fortsette sin virksomhet som i dag. Forbrukerrådet vil imidlertid i så fall bli notifisert som klageorgan på dette området til EU-kommisjonen, i tråd med EØS-forpliktelser som tilsvarer direktiv 2013/11/EU om alternativ tvisteløsning i forbrukersaker.

Dersom Reklamasjonsnemnda for Eiendomsmeglingstjenester vil søke om godkjenning etter den nye loven om klageorganer for forbrukersaker, er dette ikke til hinder for at godkjenningen etter eiendomsmeglingsloven fortsatt kan bestå, ved siden av den nye godkjenningen. Godkjenningen etter eiendomsmeglingsloven er ikke avgrenset til «forbrukere», slik den nye loven om klageorganer for forbrukersaker vil være. Godkjenning etter eiendomsmeglingsloven er heller ikke begrenset til å omfatte tvister der det er et kontraktsforhold mellom klageren og den næringsdrivende, jf. at også «øvrige interessenter» kan kreve nemndsbehandling etter eiendomsmeglingsloven § 8-8 tredje ledd. Dersom personkretsen som skal kunne bringe en tvist inn for nemnda skal være like vid som i dag, er det nødvendig med fortsatt hel eller delvis regulering i eiendomsmeglingsloven. En slik regulering kan gå ut på at reglene i ny lov om klageorganer for forbrukersaker gjelder tilsvarende for klagere som ikke faller inn under forbrukerbegrepet i den nye loven, samt for tvister der det ikke er et kontraktsforhold mellom klageren og innklagede.

Dersom nemnda under høringen gir uttrykk for at den vil søke om godkjenning etter den nye loven, kan det alternativt vurderes om man bør erstatte eiendomsmeglingsloven § 8-8 med en generell forskriftshjemmel. Forskriftshjemmelen kan gi Kongen kompetanse til å gi nærmere regler om nemndsbehandling og forholdet til de alminnelige domstolene. En eventuell forskriftshjemmel kan åpne for en særregulering av disse tvistene, eller basere seg på at reglene i ny lov om klageorganer for forbrukersaker gis tilsvarende anvendelse for de klagene som faller utenfor den nye lovens virkeområde. Det sistnevnte alternativet vil gi en ensartet regulering av tvister som nemnda behandler. Departementet vil vurdere dette etter høringen i forbindelse med utarbeidelse av lovproposisjon, og i lys av de forslag, herunder eventuelle konkrete lovforslag, og grunnlagsmateriale som departementet antar vil ligge i høringsuttalelsen fra nemnda.»

Eiendomsmeglingsnemnda v/ Norges Eiendomsmeglerforbund, Den norske Advokatforening, Eiendom Norgeog Forbrukerrådet (partene) har i sin høringsuttalelse gitt uttrykk for at de ønsker at Eiendomsmeglingsnemnda skal bestå, men at nemnda også skal bli en del av det nye klagebehandlingstilbudet etter ny lov om klageorganer for forbrukersaker. Nemnda ønsker med andre ord å søke om godkjenning etter den nye loven, slik at nemnda blir innmeldt til EU-kommisjonen som klageorgan på eiendomsmeglingsområdet. Samtidig ønsker nemnda å behandle saker fra en like vid personkrets som i dag. Det vil derfor fortsatt være behov for hel eller delvis regulering i eiendomsmeglingsloven. Partene er noe usikker på om det er mest hensiktsmessig å beholde eiendomsmeglingsloven § 8-8 med nødvendige tilpasninger, eller å erstatte bestemmelsen med en generell forskriftshjemmel. Uansett hvilken løsning som velges, mener nemnda at reglene i den nye loven om klageorganer for forbrukersaker bør gis tilsvarende anvendelse for disse sakene.

20.2.4.3 Departementets vurdering

Departementet foreslår endringer i eiendomsmeglingsloven som følge av innføringen av ny lov om klageorgan for forbrukersaker. Forslaget tilsvarer den løsningen som er foreslått for Finansklagenemnda. Forslaget innebærer at Eiendomsmeglingsnemnda kan fortsette å behandle klager fra en like vid personkrets som i dag.

Se forslag til lov § 30 punkt 7.

20.2.5 Finansklagenemndene

20.2.5.1 Innledning om Finansklagenemnda

Finansklagenemnda (FinKN) er et utenrettslig tvisteløsningsorgan opprettet etter avtale mellom organisasjoner som representerer finansforetakene på den ene siden og deres kunder på den andre siden, jf. lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven) § 4. FinKN dekker tjenesteområdene forsikring, bank, finans og verdipapirfond. FinKN består i dag av et sekretariat og fire nemnder: Finansklagenemnda Bank, Finansklagenemnda Person, Finansklagenemnda Skade og Finansklagenemnda Eierskifteforsikring.

Finansklagenemndas vedtekter er godkjent av Kongen. Bestemmelsene i finansavtaleloven § 4 tredje til femte ledd kommer dermed til anvendelse for nemnda. Tredje ledd regulerer hvilke tvister en kunde kan kreve behandlet av nemnda, mens fjerde ledd gir regler om litispendens: Så lenge saken er til behandling i nemnda, kan den ikke bringes inn for domstolene. Av femte ledd fremgår at en sak som har vært realitetsbehandlet av nemnda, kan bringes direkte inn for tingretten.

For tvister om forsikringsavtaler er Finansklagenemndas kompetanse regulert i lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler (finansavtaleloven) § 20-1. Etter forsikringsavtaleloven er klageadgang gitt til «partene», ikke bare til kundene, som etter finansavtaleloven.

20.2.5.2 Departementets forslag i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

I høringsnotatet av 15.01.2015 uttalte Justis- og beredskapsdepartementet:

«JD viser til at FinKN er opprettet etter avtale mellom organisasjoner som representerer partene og at lovgiver har valgt å understøtte den virksomheten nemnda har ved reguleringen i finansavtaleloven og forsikringsavtaleloven. Siden nemndas virksomhet er avtalebasert, har departementet kommet til at eventuelle endringer i rettsgrunnlaget og lovreguleringen i utgangspunktet bør skje etter innspill fra partene og nemnda selv. Departementet har derfor ikke foreslått lovendringer i høringsnotatet her. Tilsvarende foreslås det at henvisningene om nemndsbehandling i finansieringsvirksomhetsloven § 2-12 b, verdipapirhandelloven § 10-16a og verdipapirfondloven § 2-13 (3), beholdes uendret.

Likevel vil innføringen av en ny lov om klageorganer for forbrukersaker foranledige en vurdering av hvordan nemnda selv ønsker å tilpasse seg den nye loven. Ett alternativ er å la reguleringen i spesiallovgivningen stå uendret. Dette vil ikke være til hinder for at FinKN søker godkjenning etter ny ordning, samtidig som godkjenning med hjemmel i henholdsvis forsikringsavtaleloven og finansavtaleloven består. Godkjenningen av nemndas virksomhet etter de to sistnevnte bestemmelsene er ikke avgrenset til «forbrukere», slik ny lov om klageorgan for forbrukere vil være. Dersom nemnda fremdeles ønsker å ha en like vid personkrets som partssubjekter som følger av gjeldende regulering med de rettsvirkninger nemndsbehandlingen er tillagt i særlovgivningen, vil en hel eller delvis fortsatt regulering i særlovgivningen være nødvendig. En slik særregulering kan gå ut på at reglene i ny lov om klageorgan gis tilsvarende virkning for de tvisteparter som ikke faller inn under forbrukerbegrepet i ny lov. Dersom FinKN i lys av høringen signaliserer at de har de hensikt å søke godkjenning etter ny lov, samtidig som nemnda fortsatt ønsker å behandle klager fra en tvistepart som ikke er «forbruker», bør det kunne vurderes om gjeldende bestemmelser i forsikringsavtaleloven § 20-1 og finansavtaleloven § 4 kan erstattes med en generell forskriftshjemmel for Kongen til å fastsette nærmere regler om nemndsbehandling og forholdet til de alminnelige domstoler. En slik forskriftshjemmel kan som ett alternativ åpne for en særregulering av disse tvistene, eller basere seg på at reglene i ny lov om klageorgan i forbrukersaker gis tilsvarende anvendelse også på de klager som faller utenfor lovens virkeområde. Sistnevnte alternativ åpner for at nemnda får en ensartet regulering av de tvister nemnda tar til behandling. I forlengelse av dette kan det være grunn til å vurdere, ved fortsatt regulering med hjemmel i særlovgivningen, hvorvidt det nå vil være hensiktsmessig og ønskelig fra nemnda og organisasjonene at hjemmelsgrunnlaget gis en lik utforming i hhv. forsikringsavtaleloven og finansavtaleloven. Departementet vil vurdere dette etter høringen i forbindelse med utarbeidelse av lovproposisjon, og i lys av de forslag, herunder eventuelle konkrete lovforslag, og grunnlagsmateriale som departementet antar vil ligge i høringsuttalelsen fra nemnda.»

I sitt felles høringssvar gir Finans Norge, Næringslivets hovedorganisasjon, Finfo, Verdipapirfondenes forening og Forbrukerrådet uttrykk for at partene ønsker at nemnda skal bli godkjent etter ny lov om klageorganer for forbrukersaker. Partene er enige om at nemndsavtalen og nemndas vedtekter skal gjennomgås og endres i løpet av 2015, for å oppfylle de krav som følger av godkjenningsloven. Partene gir videre uttrykk for at de ønsker at nemnda skal behandle saker fra en like vid personkrets etter gjeldende regulering, og med de rettsvirkninger nemndsbehandlingen er tillagt i særlovgivningen. Partene ønsker derfor en fortsatt regulering i særlovgivningen. Partene er tilfreds med hvordan nemnda fungerer i dag og ønsker derfor ikke lovendring som får innvirkning på nemndas funksjon og/eller virkeområde. Partene uttrykker at de er enige i at det ikke foreslås endringer i særlovgivningen.

20.2.5.3 Departementets vurdering

Departementet foreslår endringer i særlovgivningen som følge av innføringen av ny lov om klageorganer for forbrukersaker. Endringene er ikke ment å medføre materielle eller prosessuelle endringer for FinKNs virksomhet. Departementet vil peke på at forslaget til endring av finansavtaleloven § 4 og forsikringsavtaleloven § 20-1 vil gi en lik utforming av hjemmelsgrunnlaget for nemnda i de to lovene. Samtidig vil den nærmere reguleringen av nemndas virksomhet skje i forskrift med hjemmel i de nevnte bestemmelsene. De øvrige endringene i finansavtaleloven og forsikringsavtaleloven er i hovedsak konsekvensendringer av terminologisk art. Det samme gjelder de foreslåtte endringene i lov om verdipapirfond, lov om forvaltning av alternative investeringsfond og lov om finansforetak og finanskonsern. Endringen av terminologien vil medføre at opplysningsplikten gjøres noe mer generell, slik at den etter sin ordlyd vil gjelde uavhengig av om en utenrettslig tvisteløsningsordning er godkjent med hjemmel i særlovgivningen eller i ny lov om klageorgan for forbrukersaker.

Det vil først være aktuelt å sette endringsforslagene i kraft når FinKN har oppnådd godkjenning etter ny lov om klageorgan for forbrukersaker. Fastsettelsen av tidspunktet for ikrafttredelse av den nye loven og utarbeidelse av forskrift og eventuelle overgangsbestemmelser bør skje i samråd med FinKN.

Se forslag til lov § 30 punkt 1, 5, 9, 10 og 11.

20.2.6 Brukerklagenemnda (BKN)

20.2.6.1 Innledning om Brukerklagenemnda

Brukerklagenemnda (BKN) ble opprettet med virkning fra 1. februar 2006 med hjemmel i ekomloven § 11-5 som gjennomfører direktiv 2002/22/EF om universelle tjenester og forbrukerrettigheter artikkel 34. Fra 2008 ble bestemmelsen endret slik at alle tilbydere som tilbyr tjenester som ligger under nemndens kompetanse er pliktige til å la nemnden behandle tvister. Etter ekomloven § 11-5 og ekomforskriften § 10-1 skal BKN behandle tvister mellom sluttbrukere og tilbydere av elektronisk kommunikasjonstjeneste. Som sluttbruker regnes i denne sammenheng enhver fysisk person eller virksomhet som har inntil 10 ansatte.

Avgjørelsene som treffes av nemnden er rådgivende. BKNs kompetanse er etter ekomforskriften § 10-1 avgrenset til å gjelde tvister knyttet til leveringspliktig tjeneste, avtale om kjøp av annen offentlig telefontjeneste og internettilgang. I praksis betyr dette at BKN har kompetanse til å behandle saker om fasttelefoni, bredbåndstelefoni, mobiltelefoni, bredbåndstjenester, mobilt bredbånd, annen internettilgang og fellesfakturert tjenester. Det følger videre av forskriften og vedtektene for BKN at tvister knyttet til disse tjenestene blant annet kan gjelde inngåelse og oppfyllelse av abonnementsavtale, kvalitet, fakturering og erstatning. BKN behandler klager på fellesfakturert tjeneste, jf. ekomforskriften § 5a-6 annet ledd. Klager på lovligheten av innholdet i fellesfakturerte tjenester behandles imidlertid ikke av nemnden, jf. ekomforskriften § 5a-5 første ledd.

Det følger av ekomforskriften § 10-1 at klageadgangen til BKN er subsidiær, slik at sluttbruker først må rette klagen til sin tilbyder. Dersom tilbyder avslår klagen, skal sluttbruker samtidig skriftlig opplyses om klageadgangen til BKN. Sluttbruker kan likevel bringe tvisten direkte inn for BKN dersom: 1) tilbyder ikke skriftlig har orientert klager om forventet behandlingstid innen to uker etter at tilbyder mottok klagen, eller, 2) tilbyder ikke har gitt endelig svar på klagen innen rimelig tid.

Så lenge en tvist er til behandling i BKN kan den ikke bringes inn til behandling for de alminnelige domstoler, jf. ekomloven § 11-5.

Nærmere bestemmelser om nemnden, herunder om nemndens kompetanse, organisering, og saksbehandlingen, er regulert i vedtekter fastsatt av Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) med hjemmel i § 10-1 sjette ledd. BKN består i dag av tre medlemmer. Nemndens leder velges av BKNs styre, mens de to øvrige nemndmedlemmene velges av henholdsvis Forbrukerrådet og tilbydernes representanter i styret. Nemden har et fast sekretariat som forbereder saker for nemndsbehandling samt utfører en rekke administrative oppgaver. Sekretariatet består i dag av en leder, to saksbehandlere og en sekretær. BKN er tilbyderfinansiert gjennom en årlig avgift på inntil 10 rettsgebyr. Ved fastsettelsen av gebyret tas det hensyn til tilbydernes omsetning. I tillegg betaler tilbyderne et gebyr per sak nemnden behandler. Det tas ingen gebyr fra sluttbruker for å få behandlet en sak i nemnda. Ekomloven § 11-4 regulerer adgangen til å avtale at en tvist skal kunne avgjøres ved voldgift. Bestemmelsen retter seg kun mot tvister mellom tilbydere og ikke forbrukere (tilgang til elektronisk kommunikasjonsnett og – tjeneste). Etter ekomloven § 11-5 tredje ledd kan sluttbruker (fysisk person eller en liten bedrift) kreve nemndsbehandling av enhver tvist hvor nemnda er kompetent, såfremt sluttbrukeren har «saklig interesse» i å få nemndas uttalelse i saken.

I ekomforskriften § 10-1 tredje ledd stilles det krav om at tilbyder skriftlig skal orientere om klageadgangen til BKN ved avslag på klage. Dette henger sammen med at klageadgangen til BKN er subsidiær, slik at sluttbruker først må rette klagen til sin tilbyder.

Myndigheten kan etter ekomloven § 11-5 femte ledd i enkeltvedtak eller forskrift fastsette nærmere bestemmelser om BKN, herunder om finansiering og hvilke tjenester som skal omfattes av klageordningen, og kan i forskrift presisere og avgrense nemndas kompetanse.

20.2.6.2 Departementets forslag i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

For å tilfredsstille minstekravene i ADR-direktivet og ODR-forordningen ble det i høringsnotatet av 15.01.2015 foreslått at ekomforskriften § 10-1 skulle endres slik at det ble stilt krav om at BKN oppfyller kravene etter forslag til ny lov om klageorganer for forbrukersaker. Dette innebærer at nemndens vedtekter må gjennomgås og endres der dette er nødvendig. Det er Nkom som har fastsatt BKNs gjeldende vedtekter. Det anses hensiktsmessig at ekommyndigheten som sektormyndigheten fører tilsyn med at BKN tilfredsstiller kravene i ny lov om klageorganer for forbrukersaker. BKN skal ikke søke godkjenning etter den nye loven, men ekommyndigheten vil besørge at regelverket er i samsvar med minstekravene i ATF-direktivet og NTF-forordningen. Ekommyndigheten vil deretter kunne rapportere BKN til kontaktpunktet, som besørger videre innmelding til ESA i henhold til utkast til lov om klageorganer for forbrukersaker § 30.

Videre ble det i høringen foreslått at BKNs mandat kunne utvides til også å omfatte tvister med tilbyder om levering av TV-tjenester. TV-tjenester ligger i dag utenfor den kompetanse BKN har. Samferdselsdepartementet foreslo på bakgrunn av dette at BKN i fremtiden skal behandle tvister vedrørende enkelttjenester og koblingssalg. Distributørene av tv-tjenester leverer ofte tv-tjenesten sammen med bredbåndsaksess og telefonitjenester. Dette er såkalt produktpakking, som i denne sammenheng betyr at abonnenten kjøper to eller flere tjenester på samme aksess fra samme tilbyder. Dette betegnes gjerne som x-play, double- eller triple-play. Tjenestene tilbys og kjøpes på individuell basis eller kjøpes som en samlet pakke (koblingssalg). Det anses hensiktsmessig at også slike tvister kan bringes inn for nemnda til avgjørelse, siden nemnda etter gjeldende rett allerede behandler klagesaker på ekomtjenester.

Samferdselsdepartementet foreslo at bestemmelsens anvendelsesområde ble avgrenset mot tvister som gjelder kringkastingsinnhold (TV-innhold), kanalpakker og levering av innholdstjenester (OTT – «Over the top-tjenester») over Internett. Klager over det redaksjonelle innholdet, sammensetningen av programmer, kanaler eller eventuelle endringer i kanalpakker m.v. er eksempler på hva klager over TV-innhold kan gjelde. Innholdstjenester levert over det åpne Internett (OTT), er blitt en viktig distribusjonsplattform for TV. En rekke nye forretningsmodeller har vokst frem – fra rene reklamefinansierte tjenester slik som Youtube til abonnementsbaserte innholdstjenester slik som Netflix, Viaplay m.v. For slike abonnementsbaserte innholdstjenester vil det ikke være innholdsleverandøren direkte som sørger for at innholdet leveres til sluttbrukeren. Det vil være sluttbrukerens leverandør av bredbåndsabonnement som gjør det, uten at det nødvendigvis foreligger et avtaleforhold mellom innholdsleverandøren og bredbåndsleverandøren. Avtalen mellom innholdsleverandøren og sluttbrukeren vil ikke inkludere en elektronisk kommunikasjonstjeneste og vil derfor ikke ansees som en TV-tjeneste omfattet av BKNs mandat.

Det ble i høringsnotatet med forslag til ny lov om klageorganer for forbrukersaker foreslått en ny bestemmelse i markedsføringsloven § 10 a. Det ble foreslått at opplysningskrav i spesiallovgivningen fjernes ettersom markedsføringsloven § 10 a vil gjelde for næringsdrivende. Det ble også foreslått at regulering av litispendensvirkning i spesiallovgivningen oppheves i de tilfeller den omhandler saker mellom næringsdrivende og forbrukere, og at man opphever spesialreguleringer av forholdet til voldgift, ettersom dette blir regulert av voldgiftsloven § 11.

I høringen har både Nkom og BKN gitt sine innspill til forslagene. Begge høringsinstansene gir uttrykk for at forslagene til endringer i ekomforskriften synes hensiktsmessige. Videre støttes forslaget om at ekommyndigheten som sektormyndigheten pålegges å føre tilsyn med at BKN tilfredsstiller kravene i ny lov om klageorganer for forbrukersaker.

Forbrukerombudet foreslår at unntaket om at nemnda ikke skal kunne behandle klager om forhold vedrørende sammensetting av kanalpakker, strykes.

20.2.6.3 Departementets vurdering

Forbrukerombudet har i sitt høringsinnspill foreslått at BKN bør behandle klager fra forbrukere på sammensetning av kanalpakker. Dette vil være klager direkte knyttet til kringkastingsinnholdet som leveres over det elektroniske kommunikasjonsnettet.

Samferdselsdepartementet mener det er viktig at det foreligger et skille mellom reguleringen og klagebehandlingen av klager knyttet til innhold og klager knyttet til infrastruktur, dette synet er også støttet av Nkom. Tvister om innhold behandles ikke av BKN i dag og innhold reguleres ikke gjennom ekomloven eller ekomforskriften. Denne type innholdstjenester faller inn under KUDs ansvarsområde.

Dette synet er også støttet av Forbrukerrådet som i notat til Nkom 31. mars 2014 uttalte at «slike klager faller ikke innenfor en utvidet kompetanse til Brukerklagenemnda, men ligger innenfor Medietilsynets kompetanse.»

Å opprettholde et skille mellom behandlingen av klager knyttet til innhold og klager knyttet til infrastruktur vil gjøre praksisen lik den i Sverige, der Allmänna Reklamationsnämnden (ARN) behandler forbrukerklager på TV-tjenester.

Departementet foreslår å utvide BKNs mandat til også å omfatte tvister med tilbyder om levering av TV-tjenester. Det legges opp til at nemnda skal behandle slike klager både når avtale gjelder enkelttjenester og koblingssalg. Tvister om levering av TV-tjenester foreslås avgrenset mot tvister som gjelder kringkastingsinnhold, sammensetting av kanalpakker, levering av innholdstjenester over Internett og grensene for leveringsplikt. Samferdselsdepartementet vil foreta nødvendige endringer i ekomforskriften i samsvar med høringsforslaget.

Departementet foreslår at opplysningsplikten i ekomforskriften § 10-1 tredje ledd videreføres. Bestemmelsen skal sikre at opplysninger om klageadgangen til BKN gis til fysiske personer og mindre bedrifter (sluttbrukere). Ettersom forslaget til ny bestemmelse i markedsføringsloven § 10 a er avgrenset til næringsdrivendes informasjonsplikt til forbrukere, vil ikke denne fullt ut erstatte gjeldende informasjonspliktbestemmelse i ekomforskriften. På bakgrunn av dette anses det ønskelig å beholde dagens bestemmelse i ekomforskriften uendret, også av pedagogiske hensyn.

Departementet foreslår at § 11-5 om litispendensvirkning videreføres ettersom den ikke er avgrenset til å gjelde saker mellom næringsdrivende og forbrukere. Etter ekomforskriften § 11-5 annet ledd kan ikke en part bringe en tvist inn for de alminnelige domstoler så lenge tvisten er til behandling i BKN. BKN behandler klager fra sluttbrukere, herunder fysiske personer og mindre bedrifter.

Det foreslås også at ekomloven § 11-4 om voldgift videreføres. Bestemmelsen fastsetter at en avtale om å avgjøre konflikter om tilgang til elektronisk kommunikasjonsnett og -tjeneste ved voldgift kun er bindende når avtalen om voldgift er inngått etter at konflikten oppstod. Bestemmelsen retter seg mot konflikter mellom tilbydere og gjelder ikke forbrukersaker.

Når det gjelder partenes adgang til å bringe en sak til nemndsbehandling, anser departementet kravene i ekomlovens § 11-5 tredje ledd å være i overensstemmelse med direktivet. Departementet foreslår derfor ikke endringer i ekomloven på dette punkt.

20.2.7 Domeneklagenemnda

20.2.7.1 Innledning om Domeneklagenemnda

Domeneklagenemnda (DOK) ble etablert av Norid 1. oktober 2003 med hjemmel i ekomforskriften § 7 første ledd, jf. ekomloven §§ 7-1 og 10-1 annet ledd. Det fremgår av domeneforskriften § 7 første ledd at registerenheten (Norid) er forpliktet til å etablere en domeneklagenemnd. DOK behandler tvister som er brakt inn av både forbruker, næringsdrivende, tredjepart eller offentlig organ. Nemnda behandler klager som gjelder; saksbehandlingen hos Norid, klager på at et registrert domenenavn strider mot tredjeparts rettigheter, klager på at et registrert domenenavn strider mot norsk rett, eller at et registrert domenenavn feilaktig gir inntrykk av å angå offentlig forvaltning eller myndighetsutøvelse. Siden nemnda ble etablert er erfaringen at rundt 99 prosent av klagesakene som behandles gjelder tredjemannskonflikter mellom næringsdrivende og da i hovedsak konflikter knyttet til bruk av varemerker. I juni 2014 ble det åpnet for at privatpersoner kan registrere domener direkte under .no – til nå er det registrert rundt 16500 domener i denne kategorien, noe som utgjør 2,5 prosent av registreringene under .no. DOK er sammensatt av spesialisert kompetanse innen varemerkerett og domenenavnsystemet.

Etter gjeldende rett gir registerenheten prosedyrer for DOK i tråd med prinsippene i domeneforskriften, jf. domeneforskriften § 7 syvende ledd. Domeneforskriften stiller blant annet krav til at DOK skal behandle klager «fra søker over registerenhetens avgjørelser» og «fra innehaver over registerenhetens avgjørelse», jf. domeneforskriften § 7 annet ledd bokstav a) og b). Begrepene «søker» og «innehaver» omfatter etter sin ordlyd klager fra forbruker. Det følger av domeneforskriften § 7 tredje ledd at klagenemnda skal gis anledning til å avvise en klage etter nærmere fastsatte regler. Videre følger det av sjette ledd at registerenheten kan finansiere DOK gjennom et påslag på registreringsgebyret og egenandel fra klageren. Klager etter domeneforskriften § 7 annet ledd bokstav a) og b) må fremsettes innen en måned fra søker eller innehaver fikk melding om registerenhetens avgjørelse, jf. domeneforskriften § 8. Nkom fører tilsyn med at bestemmelsene i domeneforskriften overholdes, jf. domeneforskriften § 9.

20.2.7.2 Departementets forslag i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

For å tilfredsstille minstekravene i ATF-direktivet og NTF-forordningen ble det i høringsnotatet av 15.01.2015 foreslått et nytt siste ledd i domeneforskriften § 7 om at domeneklagenemnda skal oppfylle kravene i utkast til ny lov om klageorganer for forbrukersaker. Kravet begrenset seg til nemndas behandling av klagesaker etter domeneforskriften § 7 annet ledd bokstav a) og b) der klager var en forbruker. Videre ble det foreslått at ekommyndigheten som sektormyndigheten skulle føre tilsyn med at DOK tilfredsstilte kravene etter ny lov om klageorganer for forbrukersaker. Videre ble det foreslått et nytt annet punktum i domeneforskriften § 8 annet punktum for å oppfylle direktivets krav til klagefrist i artikkel 5 nr. 4, jf. utkast til lov om klageorganer for forbrukersaker § 11 tredje ledd.

Nkom har i sitt høringssvar vurdert at det er mest hensiktsmessig at de få forbrukerklagene man kan forvente under .no skilles ut og behandles av annet klageorgan enn domeneklagenemnda. Forslaget er basert på en helhetlig vurdering av domeneklagenemndas klare hovedoppgaver, sammensetning, kompetanse og hvordan nemnda er drevet administrativt. Tilsynet legger særlig vekt på at Norid har opplyst at det er et svært lite antall forbrukersaker som har vært fremmet for behandling i DOK frem til nå. Videre er det ingenting som tyder på at det vil skje noen vesentlig økning av klagesaker fra privatpersoner mot Norid som følge av åpningen for registrering for privatpersoner direkte under .no i 2014.

Uninett Norid AS har i sitt høringsinnspill kommentert at ressursbruken som kreves for at nemnda skal oppfylle direktivets krav er lite hensiktsmessig fra et samfunnsøkonomisk synspunkt. Det vises til at nemnda ikke har mottatt én forbrukerklage på Norid i de 11 årene den har eksistert. Det er heller ingen ting som tyder på antallet forbrukerklager vil øke. At det aldri har forekommet forbrukerklager skyldes etter Norids syn sannsynligvis at tildeling av domenenavn skjer tilnærmet automatisk og at Norid stiller minimale vilkår for tilegning og videre bruk av domenenavn. Siden graden av skjønn er svært liten også i håndheving av abonnentsvilkårene, er det i praksis svært lite tolkning av abonnementsavtalen mellom Norid og abonnentene av et domene. En innføring av direktivets krav vil etter Norids syn ikke dekke noe behov for forbrukerne eller medføre noe reelt øket forbrukervern. Eventuelle fremtidige forbrukerklager mot Norid foreslås derfor behandlet av Forbrukerrådet.

20.2.7.3 Departementets vurdering

Samferdselsdepartementet er enig i Nkom og Norids høringsinnspill om at det ansees mest hensiktsmessig at eventuelle forbrukerklager på domeneområdet behandles av Forbrukerrådet. Det vises særlig til at kostnadene ved å foreta de nødvendige endringer i nemndas mandat og sammensetning ikke synes å stå i forhold til antall forbrukerklager på området.

Samferdselsdepartementet vil på bakgrunn av høringsinnspillene ikke gjennomføre de foreslåtte endringene i domeneforskriften.

20.2.8 Husleietvistutvalget

20.2.8.1 Innledning

Det er ikke avklart om ATF-direktivet også gjelder for tvister om leie av bolig. Norge har allerede etablert et utenomrettslig system for tvisteløsning gjennom Husleietvistutvalget (HTU). HTU er opprettet som et særskilt tvisteløsningsorgan for husleiesaker, med stedlig virkeområde i Oslo, Akershus, Hordaland, Sør- og Nord-Trøndelag. Fire av disse fylkene er blant landets fem største. Dersom HTUs virkeområde utvides til å gjelde for hele landet i saker der utleier er næringsdrivende, vil det være klart at Norge gir forbrukerne et tilbud og oppfyller direktivet. Dette betyr at leiere av bolig får tilbud om tvisteløsning utenom domstolene av sine klager mot næringsdrivende som driver utleie av bolig.

20.2.8.2 Gjeldende rett

HTUs virkeområde er i dag begrenset til Oslo, Akershus, Hordaland og Sør- og Nord-Trøndelag hvor de har kompetanse til å mekle og avgjøre tvister om rettigheter og plikter etter husleieavtalen.

HTU er førsteinstans i tvister om leie av bolig innenfor sitt stedlige virkeområde. Utvalget trer i forliksrådets sted der hvor forliksmegling er nødvendig før saken bringes inn for retten. I andre fylker er forliksrådet førsteinstans. HTUs kompetanse er begrenset til tvister etter husleielovene fra 1939 og 1999, noe som innebærer at tvisten må gjelde et leieforhold som reguleres av disse lovene, og tvisten må dessuten gjelde leie av bolig. Leietvister kan bringes inn for HTU uavhengig av om utleier er privat eller næringsdrivende.

20.2.8.3 Departementets vurdering

Selv om det er uklart om ATF-direktivet omfatter tvister om leie av bolig, er det både etter Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet og Kommunal- og moderniseringsdepartementets vurdering gode forbruker- og boligpolitiske grunner til å gi forbrukere i hele landet et utenomrettslig tilbud om behandling av slike tvister. Leie av bolig kommer på andre plass i Forbrukerrådets statistikk over forbrukermisnøye. Husleietvister handler ofte om små beløp som det er viktig å få løst raskt. Det er dyrt og ressurskrevende å føre en tvist for forliksråd/domstol, og mange vil kanskje av den grunn unnlate å forfølge sine rettmessige interesser. Forbrukerne vil også kunne oppleve at saken blir mindre rettsliggjort ved utenrettslig behandling. Det kan derfor være hensiktsmessig og ønskelig å benytte et utenrettslig organ framfor forliksrådet. Nemnder og utvalg kan løse saker som ikke egner seg så godt for behandling i domstolene, og bidrar dessuten til å begrense antall saker til domstolen.

HTU er et utenomrettslig organ som allerede behandler tvister om leie av bolig raskt, rimelig og med høy faglig kompetanse. Både brukerundersøkelser og en samfunnsøkonomisk analyse fra Vista Analyse AS i 2013 viser at brukerne er svært godt fornøyd med behandlingen i HTU, og at rettssikkerheten er godt ivaretatt. Når det skal tilrettelegges for et landsomfattende tilbud om utenrettslig tvisteløsning i boligleieforhold er det derfor etter departementenes vurdering hensiktsmessig å trekke på HTUs apparat og kompetanse. Det foreslås derfor en hjemmel i husleieloven som åpner for at HTU i de delene av landet som ligger utenfor HTU sitt nåværende stedlige virkeområde kan tilby en enklere behandling av tvister mellom næringsdrivende utleier og leietager. Departementet legger til grunn at tilbudet skal gjelde både mekling og avgjørelse av tvister, og at både forlik og avgjørelser skal ha rettskraftig virkning. Den nærmere reguleringen av tilbudet bør reguleres gjennom forskrift.

I tråd med forslaget til lov om klageorganer for forbrukersaker vil leierne i de områder som i dag er utenfor HTUs nåværende stedlige virkeområde, og som vil fremme klager mot utleier som driver utleie som næring, få valg mellom to alternative spor. Tvisten kan enten bringes inn for forliksrådet og eventuelt videre til tingrett, lagmannsrett m.v. Alternativt kan de velge sporet med «utenomrettslig tvistebileggelse» gjennom HTU som EU-direktivet og loven om klageorganer for forbrukersaker introduserer som alternativ til behandling i forliksrådet.

I de fylkene der HTU er etablert skal det fortsatt være slik at de sakene som kan behandles av HTU, ikke kan behandles i forliksrådet.

HTU stiller seg positiv til den foreslåtte utvidelsen.

Se forslag til lov § 30 punkt 4.

20.2.8.4 Utvidelsen er begrenset til å omfatte klager mot næringsdrivende utleiere

For å oppfylle minimumskravene i ATF-direktivet begrenser forslaget om utvidelse av virkeområdet seg til tvister om leie av bolig mot næringsdrivende utleiere.