2 Bakgrunn

2.1 Bakgrunn for lovforslaget

2.1.1 Om Avtalen

Avtalen om bevaring og bruk av marint biologisk mangfold i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon ble vedtatt i New York 19. juni 2023. Norge undertegnet Avtalen 20. september 2023.

FNs havrettskonvensjon 10. desember 1982 (Havrettskonvensjonen) fastsetter rammeverket for alle aktiviteter i havet. Havrettskonvensjonen fastsetter både rettigheter og plikter og inneholder blant annet generelle forpliktelser til å beskytte og bevare det marine miljøet, og til å forhindre forurensning av det marine miljøet som følge av menneskelig aktivitet.

Avtalen er en såkalt gjennomføringsavtale til Havrettskonvensjonen. Den styrker og videreutvikler Havrettskonvensjonens regler for bevaring og bærekraftig bruk av marint biologisk mangfold i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon. Områder utenfor nasjonal jurisdiksjon er det åpne hav (utenfor 200-milssonene) og det internasjonale havbunnsområdet (utenfor nasjonale kontinentalsokler). Avtalen har i tillegg enkelte bestemmelser for virksomhet som foregår i marine områder innenfor nasjonal jurisdiksjon og som kan få virkning i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon.

Avtalens del I inneholder innledende bestemmelser, slik som definisjoner, formål, virkeområde, generelle prinsipper og bestemmelser om forholdet til andre relevante rettslige instrumenter, rammeverk og organer.

Avtalens del II regulerer marine genetiske ressurser, herunder rett og rimelig fordeling av fordeler fra slike ressurser. Deling av informasjon er et vesentlig element. Avtalen fastsetter krav til notifikasjon for innsamling av fysisk genmateriale og digital sekvensinformasjon. Partsmøtet gis mulighet, gitt visse betingelser, til å etablere et operativt system for fordeling av fordeler fra utnyttelse av fysisk genmateriale og digital sekvensinformasjon. I påvente av at den kommersielle aktiviteten øker, skal utviklede land betale et bidrag til fordeling av fordeler. Dette vil bidra til rett og rimelig fordeling og muligheter for utviklingslandene til å ta del i slik virksomhet.

Avtalens del III inneholder regler og en detaljert prosedyre for etablering av områdebaserte forvaltningsverktøy, herunder marine verneområder. Partsmøtet gis kompetanse til å etablere områdebaserte forvaltningsverktøy, herunder marine verneområder. Forholdet til eksisterende organisasjoner er klarlagt, slik at partsmøtets kompetanse til å etablere områdebaserte forvaltningsverktøy, inkludert marine verneområder, er begrenset der det foreligger andre rettslige instrumenter, rammeverk eller organer som har kompetanse til å treffe slike tiltak.

Avtalens del IV fastsetter et rammeverk for og krav til å gjennomføre konsekvensutredninger for aktiviteter i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon. Avtalen inneholder også enkelte krav om konsekvensutredninger for aktiviteter som foregår i marine områder innenfor nasjonal jurisdiksjon, når aktiviteten har virkning i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon. Partene kan velge om konsekvensutredning av aktiviteter som gjennomføres i områder innenfor nasjonal jurisdiksjon skal gjennomføres i henhold til Avtalens del IV, eller i henhold til partens nasjonale regulering, forutsatt at visse krav er oppfylt.

Avtalen legger opp til å etablere enkelte institusjoner, herunder et eget sekretariat, et vitenskapelig og teknisk organ og en mekanisme for informasjonsutveksling, som skal finansieres gjennom avtalepartenes pliktige bidrag. Det etableres et spesialfond for kapasitetsbygging som inntil partsmøtet treffer vedtak om et operativt system for fordeling av fordeler, blant annet vil finansieres gjennom pliktige bidrag fra utviklede land (50 prosent av de pliktige bidragene som betales inn til det institusjonelle rammeverket).

2.1.2 Gjennomføring i norsk rett

Departementet har vurdert om Avtalen skal gjennomføres i norsk rett ved endringer i eksisterende lover eller ny lov. Departementet vurderer at det mest hensiktsmessige er at Avtalens bestemmelser om aktivitet i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon gjennomføres i en egen lov, fremfor at det foretas endringer i eksisterende lover.

Departementet viser til at Avtalen i hovedsak gjelder for aktivitet i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon, noe som reiser andre problemstillinger enn de som gjelder for havområdene underlagt norsk jurisdiksjon. Det vises også til at Avtalens regulering av temaene marine genetiske ressurser, tiltak som områdebaserte forvaltningsverktøy og konsekvensutredninger på flere punkter skiller seg fra hvordan de samme temaene reguleres i nasjonal rett. Disse forholdene taler for at temaene bør behandles særskilt i en egen lov. Videre vurderer departementet at en egen lov vil gi bedre oversikt for brukere. Alternativt ville det vært behov for omfattende endringer i flere lover for å gjennomføre Avtalens bestemmelser i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon, noe som ville bli lovteknisk komplisert og ikke vurderes som hensiktsmessig.

Avtalens artikkel 28 nr. 2 stiller krav om konsekvensutredning av aktiviteter i områder innenfor nasjonal jurisdiksjon, dersom aktiviteten kan forårsake betydelig forurensning av eller vesentlige og skadelige forandringer i det marine miljøet i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon. Etter Avtalen kan staten velge om konsekvensutredninger av aktiviteter som gjennomføres i marine områder innenfor nasjonal jurisdiksjon skal følge Avtalens system eller nasjonale regler. Departementet foreslår at aktiviteter som skjer i marine områder innenfor nasjonal jurisdiksjon skal behandles etter nasjonalt konsekvensutredningsregelverk, der slikt regelverk finnes.

Lovforslaget innebærer gjennomføring av bestemmelser i Avtalens del II om marine genetiske ressurser, herunder rett og rimelig fordeling av fordeler, del III om tiltak som områdebaserte forvaltningsverktøy, herunder marine verneområder og del IV om konsekvensutredninger.

2.2 Havrettens system – Kyststatene og havet

2.2.1 Territorialfarvannet: indre farvann og sjøterritoriet

Havrettskonvensjonen klargjør statenes rettigheter og plikter i ulike maritime soner. Den gir kyststatene særlige rettigheter og plikter.

Innerst mot kysten finner vi territorialfarvannet. I territorialfarvannet har kyststaten full suverenitet og i utgangspunktet samme myndighet som på land. Territorialfarvannet består av indre farvann og sjøterritoriet. Fjorder, bukter og mindre havområder innenfor grunnlinjen utgjør indre farvann. Norges indre farvann er alt farvann som ligger innenfor grunnlinjene slik disse er trukket i tråd med Havrettskonvensjonens Del II. Grunnlinjene er utgangspunktet for oppmåling av soner og sokler. Grunnlinjene danner yttergrensen for de indre farvann og er samtidig utgangspunktet for beregningen av sjøterritoriet og jurisdiksjonsområdene utenfor.

I indre farvann har kyststaten full suverenitet, og andre stater kan utøve aktivitet her bare i den utstrekning kyststaten aksepterer eller tillater det. Et eksempel på slik aktivitet er anløp av fremmede skip til norske havner. Også i sjøterritoriet, som strekker seg inntil 12 nautiske mil fra grunnlinjen, har kyststaten full suverenitet, men fremmede skip har her rett til uskyldig gjennomfart. Kyststaten kan også opprette en tilstøtende sone som strekker seg 12 nautiske mil fra yttergrensen for territorialfarvannet. Her har kyststatene ikke full suverenitet, men har lov til å kontrollere utenlandske skip ved mistanke om brudd på kyststatens toll-, helse- eller innvandringsreglement.

2.2.2 Økonomisk sone

I den økonomiske sone ut til 200 nautiske mil fra grunnlinjen, har kyststaten suverene rettigheter til å utnytte alle ressurser og til å sikre at ressursene ikke overbeskattes. På denne måten er kyststatenes fiskeriinteresser godt ivaretatt gjennom havretten. Rettighetene i den økonomiske sonen omfatter også myndighet og en forpliktelse til å iverksette tiltak for vern og bevaring av havmiljøet. Dette kombineres og balanseres med havets frihet som gir andre stater rett til blant annet fri ferdsel. Eksempelvis kan Norge nekte andre stater å fiske i Norges økonomiske sone, men kan som hovedregel ikke legge begrensinger på skipsfart ut over det som er vedtatt i FNs sjøfartsorganisasjon.

2.2.3 Kontinentalsokkelen

Kontinentalsokkelen er den naturlige forlengelsen av landmassene ut i havet. Alle kyststater har likevel etter havretten uten videre en kontinentalsokkel på 200 nautiske mil fra grunnlinjen dersom den ikke må avgrenses mot andre lands sokkel. Mange kyststater har en forlengelse av landmassene under havet som strekker seg lenger enn 200 nautiske mil. I slike tilfeller må kyststaten dokumentere sokkelens utstrekning for Kontinentalsokkelkommisjonen (CLCS) i New York. Kommisjonen gir anbefalinger som i sin tur gir kyststaten rett til å fastlegge sokkelens utstrekning i tråd med dens anbefaling.

Etter havretten har alle kyststater suverene rettigheter til naturforekomster på kontinentalsokkelen. Dette innebærer rett til å utforske og utvinne mineraler og andre forekomster på og under havbunnen. Kyststatens suverene rettigheter betyr i denne sammenhengen at ingen kan utforske eller utvinne disse naturforekomstene uten uttrykkelig samtykke fra kyststaten.

2.2.4 Det åpne hav og Området

På det åpne hav, det vil si områdene utenfor nasjonal jurisdiksjon, jf. Havrettskonvensjonen artikkel 86, har alle stater frihet for eksempel til skipsfart, forskning og fiske. Ingen stat kan legge noen del av det åpne hav under sin jurisdiksjon, men alle stater kan la sine borgere og skip utøve aktivitet her i henhold til internasjonale og nasjonale regler. Det følger av Havrettskonvensjonen at en stat som utøver sine rettigheter og oppfyller sine plikter skal ta tilbørlig hensyn til andre staters rettigheter og plikter.

På det åpne hav er statene forpliktet til å samarbeide om for eksempel forvaltning av fiskeriressursene og vern av det marine miljø. Norge ivaretar sin samarbeidsplikt blant annet gjennom arbeidet i FNs sjøfartsorganisasjon (IMO) og regionale organer.

I de områder hvor kontinentalsokkelen strekker seg lenger ut enn 200 nautiske mil fra grunnlinjen, kan det oppstå tilfeller hvor en kyststat har en kontinentalsokkel som ligger under åpent hav.

Havbunnsområdet utenfor nasjonale sokler kalles Området. Her har alle stater lik rett til aktivitet og utnyttelse. Området og mineralressursene her er definert som menneskehetens fellesarv og forvaltes av Den internasjonale havbunnsmyndigheten (ISA) lokalisert på Jamaica. Avtale av 28. juli 1994 om gjennomføring av del XI i Havrettskonvensjonen gir særlige regler for implementering av reglene for Området. Avtalen ble bindende for Norge 24. juli 1996, jf. St.prp. nr. 37 (1995–96).

2.3 Nærmere om de enkelte delene av Avtalen

2.3.1 Særlig om begrepene «aktivitet» og «jurisdiksjon eller kontroll»

Formuleringen «aktiviteter under deres jurisdiksjon eller kontroll» benyttes flere steder i Avtalen, herunder i fortalen, del II, del III og del IV. Begrepet er hentet fra Havrettskonvensjonen artikkel 194 (2) som omhandler statenes forpliktelse til å iverksette tiltak for å unngå forurensningsskade på andre staters territorium eller områder utenfor nasjonal jurisdiksjon.

Ordlyden «aktivitet» er vid, og omfatter i utgangspunktet all virksomhet som skjer innenfor Avtalens virkeområde. I forhandlingsprosessen var det likevel en klar felles forståelse om en nedre grense for hva som av praktiske grunner kan regnes omfattet – ikke enhver påvirkning vil være omfattet av begrepet. Et spørsmål i forhandlingsprosessen var om det var hensiktsmessig med en opplisting av bestemte typer av aktiviteter som ikke skulles omfattes av Avtalens bestemmelser om konsekvensutredninger, herunder eksempelvis fiskeriaktivitet og skipsfart. Enten fordi aktiviteten allerede var dekket av eksisterende reguleringer eller fordi det var antatt at den ikke ville nå opp til terskelen i Avtalen. For å ikke innskrenke Avtalens virkeområde utilsiktet, valgte man i stedet en funksjonell begrensning gjennom Avtalens artikkel 5 (2), som fastsetter at Avtalen ikke kan tolkes eller anvendes på en måte som undergraver relevante rettslige instrumenter og rammeverk og relevante globale, regionale, subregionale og sektorielle organer.

Begrepet «jurisdiksjon eller kontroll» er en sentral ramme for staters forpliktelser etter Avtalen. Med «jurisdiksjon» menes en stats rett til myndighetsutøvelse. Myndighetsutøvelse omfatter her både lovgivende, utøvende og dømmende myndighet. Statens forpliktelser etter Avtalen vil gjelde på eget territorium hvor den utøver full jurisdiksjon, men også i andre områder og kontekster hvor den etter folkeretten kan utøve jurisdiksjon. Ordlyden «kontroll» er vid, og går også utover ren flaggstatsjurisdiksjon.

Begrepet «jurisdiksjon og kontroll» omfatter både aktivitet på staters eget territorium, i områder hvor stater utøver suverene rettigheter som økonomisk sone og kontinentalsokkelen og aktivitet utenfor, for eksempel det åpne hav og det internasjonale havbunnsområdet (Området jf. artikkel 1 nr. 1 (1)). Både aktiviteter iverksatt i statlig og privat regi omfattes. Med andre ord vil en stat også ha ansvar for å sørge for at private selskaper skjøtter sin virksomhet i tråd med Avtalens forpliktelser så fremt de opptrer innenfor statens jurisdiksjon eller kontroll.

Det kan tenkes tilfeller med overlappende jurisdiksjon eller kontroll, med andre ord der to stater kan utøve myndighet over samme virksomhet. Avtalen regulerer ikke dette. Dette innebærer ikke nødvendigvis at utøvelse av norsk myndighet vil være i strid med den andre partens jurisdiksjon, men rekkevidden av Norges myndighet vil i slike tilfeller måtte avklares konkret.

At det må være en kobling mellom staten og aktiviteten i form av at staten må ha jurisdiksjon eller kontroll, innebærer at det også eksisterer en nedre grense for hvilken aktivitet staten med rimelighet kan forventes å være ansvarlig for at skjer innenfor Avtalens rammer. Staten må ha folkerettslig kompetanse til å utøve myndighet over eller føre kontroll med aktiviteten – regulatorisk, økonomisk eller på andre måter. At Avtalen forutsetter at staten har anledning til å kreve, tillate eller forby at aktiviteten settes i gang støtter en slik forståelse. I tolkningen av begrepet må man se hen til den generelle rettsutviklingen på området.

2.3.2 Marine genetiske ressurser

Del II regulerer marine genetiske ressurser, herunder rett og rimelig deling av ressurser. Avtalen fastsetter krav til notifikasjon for innsamling av fysisk genmateriale og digital sekvensinformasjon. Fordelene som følger av aktiviteter vedrørende marine genetiske ressurser i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon, skal fordeles på en rett og rimelig måte og bidra til bevaring og bærekraftig bruk av marint biologisk mangfold i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon.

Denne delen har bestemmelser om formål (artikkel 9), anvendelse (artikkel 10), aktiviteter (artikkel 11), notifikasjon (artikkel 12), tradisjonell kunnskap hos urfolk og lokalsamfunn (artikkel 13) rett og rimelig fordeling av fordeler (artikkel 14) komité for tilgang og fordeling av fordeler (artikkel 15) og overvåking og transparens (artikkel 16).

Marine genetiske ressurser er definert i artikkel 1 som ethvert materiale av marin plante, animalsk, mikrobielt eller annet opphav som inneholder funksjonelle arvelighetsenheter av faktisk eller potensiell verdi. Utnyttelse av marine genetiske ressurser er definert som å drive forskning og utvikling på den genetiske eller biomekaniske sammensetningen av marine genetiske ressurser, herunder gjennom bruk av bioteknologi.

I forhandlingsprosessen var det ulike oppfatninger av om marine genetiske ressurser burde anses som en del av menneskehetens fellesarv, og slik reguleres tilsvarende mineralressursene i Området, eller om ressursene er en del av havets friheter. Det ble derfor helt sentralt å finne frem til pragmatiske løsninger, uten å sette de underliggende prinsipielle spørsmålene på spissen. Kapittelet reflekterer dette.

Reguleringen innebærer å opprette et notifikasjonssystem med en plikt for staten til å meddele nærmere bestemt informasjon til mekanismen for informasjonsutveksling før og etter tokt.

Det er et mål at pengemessige fordeler, for eksempel inntekter og salg av farmasøytiske produkter, skal deles og brukes til bevaring og bærekraftig bruk av naturmangfold utenfor nasjonal jurisdiksjon. I påvente av etableringen av et permanent fordelingssystem, som partsmøtet har fått myndighet til å etablere, skal alle parter holde oversikt over utnyttelsen av genetiske materiale og digital sekvensinformasjon fra områder utenfor nasjonal jurisdiksjon, herunder publikasjoner og patenter. Videre skal utviklede land bidra årlig til et spesialfond ut fra en bestemt bidragsnøkkel.

For genetisk materiale og digital sekvensinformasjon fra Norges jurisdiksjonsområder som omfattes av Antarktistraktaten, setter traktaten de rettslige rammene for virksomhet.

Artikkel 9 beskriver formålene med kapitlet om marine genetiske ressurser, som blant annet inkluderer rett og rimelig deling av de marine genetiske ressursene, kapasitetsbygging i utviklingsland og kunnskapsoverføring.

Artikkel 10 klargjør den nærmere anvendelsen både innholdsmessig og tidsmessig, og at bestemmelsene i Avtalen skal anvendes på aktiviteter knyttet til marine genetiske ressurser. Del II skal ikke gjelde for fiskeri- og fiskerirelaterte aktiviteter og militære aktiviteter.

Artikkel 11 klargjør at aktiviteter knyttet til fysisk genmateriale og digital sekvensinformasjon fra marine genetiske ressurser i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon kan utøves av alle partene uavhengig av geografisk plassering, og av personer eller selskaper under deres jurisdiksjon. Ingen stat skal kunne kreve eller håndheve suverene rettigheter over slike ressurser utenfor nasjonal jurisdiksjon.

Artikkel 12 fastsetter nærmere krav til notifikasjon om aktivitet knyttet til fysisk genmateriale og digital sekvensinformasjon fra marine genetiske ressurser i havområder utenfor nasjonal jurisdiksjon. Det gjelder krav til notifikasjon før uttak av genmateriale, senest ett år etter uttak og der ressursene er gjenstand for utnyttelse. Informasjonen skal gis til mekanismen for informasjonsutveksling etablert under Avtalen.

Artikkel 13 inneholder plikt for partene til å treffe lovvedtak og administrative eller politiske vedtak for å sikre at tilgang til urfolks eller lokalsamfunns tradisjonelle kunnskap knyttet til marine genetiske ressurser i havområder utenfor nasjonal jurisdiksjon bare skjer med forutgående informert samtykke fra disse urbefolknings- og lokalsamfunnene, eller deres godkjenning og medvirkning, og at det er fastsatt gjensidig avtalte vilkår.

Artikkel 14 fastsetter at fordelene som følger av aktiviteter knyttet til fysisk genmateriale og digital sekvensinformasjon fra marine genetiske ressurser i havområder utenfor nasjonal jurisdiksjon skal deles rett og rimelig, og bidra til bevaring og bærekraftig bruk av marint biologisk mangfold i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon. Artikkelen inneholder en nærmere opplisting av ikke-monetære fordeler i form av eksempelvis deling av prøver, tilgang og kapasitetsbygging. Partene er forpliktet til å sikre at fysisk genmateriale og digital sekvensinformasjon med tilhørende BBNJ-nummer som er gjenstand for utnyttelse, deponeres i en åpen samling og database senest tre år etter starten av utnyttelsen eller så snart materialet blir tilgjengelig, også slik at det tas hensyn til internasjonal praksis på området. Monetære fordeler fra utnyttelse av fysisk genmateriale og digital sekvensinformasjon skal deles rett og rimelig gjennom finanseringsmekanismen etablert under artikkel 52. Alle utviklede land skal betale et bidrag til et spesialfond for fordeling av fordeler, som skal utgjøre 50 prosent av den respektive partens pliktige bidrag til det institusjonelle rammeverket. Slikt bidrag skal betales inntil partsmøtet treffer en beslutning om å etablere et system for monetær fordeling av fordeler fra utnyttelse av marine genetiske ressurser og digital sekvensinformasjon. Systemet kan blant annet omfatte milepælsbetalinger og betalinger eller bidrag knyttet til kommersialisering av produkter, herunder betaling av en prosentandel av inntekten fra salg av produkter. Dette systemet bør være gjensidig understøttende med andre instrumenter for fordeling av fordeler. Når partsmøtet vedtar de nærmere rammene kan en part avgi en erklæring som fastslår at disse nærmere rammene først får virkning for denne parten etter et tidsrom på inntil fire år for å gi tid til nødvendig implementering. Denne parten vil i denne perioden fortsette å utføre betalingen til spesialfondet på 50 prosent av pliktig bidrag.

Artikkel 15 etablerer en komité for tilgang og fordeling av fordeler. Komiteen kan blant annet gi anbefalinger til partsmøtet.

Artikkel 16 fastsetter at overvåking og åpenhet knyttet til aktiviteter med hensyn til fysisk genmateriale og digital sekvensinformasjon, herunder rapportering, skal skje til mekanismen for informasjonsutveksling etablert under Avtalen. Partene skal rapportere til denne med jevne mellomrom.

2.3.3 Tiltak som områdebaserte verktøy, herunder marine verneområder

Del III (artikkel 17–26) regulerer tiltak som områdebaserte forvaltningsverktøy, herunder marine verneområder. Denne delen oppstiller regler og prosedyrer for etablering av slike tiltak. Avtalens partsmøte kan etablere slike verktøy.

Denne delen av avtalen har bestemmelser om formål (artikkel 17), virkeområde (artikkel 18), forslag (artikkel 19), offentliggjøring og foreløpig evaluering av forslag (artikkel 20), konsultasjoner om og vurdering av forslag (artikkel 21), etablering av områdebaserte forvaltningsverktøy, herunder marine verneområder (artikkel 22), beslutningstaking (artikkel 23), nødtiltak (artikkel 24), gjennomføring (artikkel 25) og overvåking og evaluering (artikkel 26).

Områdebaserte forvaltningsverktøy er definert i artikkel 1 som «et verktøy, herunder et marint verneområde, for et geografisk definert område, som tjener til å forvalte én eller flere sektorer eller aktiviteter med sikte på å oppnå bestemte målsettinger for bevaring og bærekraftig bruk i samsvar med denne avtale». Marine verneområder er i artikkel 1 definert som «et geografisk definert marint område som er utpekt og forvaltes for å oppnå bestemte langsiktige målsettinger for bevaring og biologisk mangfold, og som i aktuelle tilfeller kan tillate bærekraftig bruk forutsatt at den er i samsvar med bevaringsmålsettingene». Det er første gang begrepet marint verneområde er definert i en folkerettslig avtale.

Globale sektororganisasjoner som FNs sjøfartsorganisasjon (IMO) og Den internasjonale havbunnsmyndigheten (ISA) har i sine regelverk sektoriell kompetanse til å etablere områdebaserte forvaltningstiltak. Regionalt foreligger det i flere områder regionale organisasjoner med sektoriell kompetanse for å etablere områdebaserte forvaltningstiltak, eksempelvis de regionale fiskeriforvaltningsorganisasjonene. Videre foreligger det i enkelte områder regionale organisasjoner med kompetanse til å etablere marine verneområder i havområder utenfor nasjonal jurisdiksjon, eksempelvis OSPAR (Convention for the Protection of the Marine Environment of the North-East Atlantic) i Nord-østatlanteren og CCAMLR (Convention for the Conservation of Antarctic Marine Living Resources) i havområdene i Antarktis. Slike regionale organisasjoner og slik kompetanse finnes imidlertid ikke i alle regioner.

Områdebaserte forvaltningsverktøy, herunder marine verneområder, er blitt viktige verktøy i moderne havforvaltning. Et nytt globalt rammeverk for natur ble vedtatt på partsmøtet under konvensjonen om biologisk mangfold (CBD) COP 15 i Montreal i desember 2022. Rammeverket er ikke rettslig bindende, men det ble enighet om en rekke handlingsmål. Det ble blant annet enighet om en global målsetting om at minst 30 prosent av verdens kyst- og havområder skal være bevart gjennom marine verneområder og andre effektive arealbaserte bevaringstiltak innen 2030.

I del III gis det en folkerettslig hjemmel til å på global basis vedta marine verneområder i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon. Dette er en nyvinning. Avtalen gir nå hjemmel for å treffe slike tiltak i alle havområder utenfor nasjonal jurisdiksjon og på tvers av sektorer. Dette vil kunne bidra til å nå det politiske målet fra CBD om 30 prosent bevaring innen 2030.

Del III er en nærmere operasjonalisering av samarbeidsplikten i artikkel 8 og artikkel 5 (forholdet mellom Avtalen og konvensjonen og relevante rettslige instrumenter og rammeverk og relevante globale, regionale, subregionale og sektorielle organer) når det gjelder områdebaserte forvaltningsverktøy, herunder marine verneområder. Prosedyrene som foreskrives er lagt opp for å øke samarbeid og koordinering mellom de ulike aktørene, styrke ansvarligheten og sikre at beslutning treffes av det organet som har kompetanse. Videre skal staters rettigheter, jurisdiksjon og plikter etter konvensjonen ivaretas, herunder kyststatens rettigheter til kontinentalsokkel utenfor 200 nautiske mil.

Partsmøtets kompetanse til å etablere områdebaserte forvaltningsverktøy, herunder marine verneområder er begrenset der det foreligger andre relevante rettslige instrumenter og rammeverk og relevante globale, regionale, subregionale og sektorielle organer. Partsmøtet kan i slike tilfeller komme med anbefaling til det relevante organet om å fremme vedtakelse av relevante tiltak.

Artikkel 17 angir formålene med del III om områdebaserte forvaltningsverktøy, inkludert marine verneområder. Formålet er blant annet å bevare og bruke områder som krever beskyttelse på en bærekraftig måte, herunder gjennom etablering av et helhetlig system av områdebaserte forvaltningsverktøy. Formålet er videre å styrke samarbeid i bruken av slike verktøy blant stater, relevante rettslige instrumenter og rammeverk og relevante globale, regionale, subregionale og sektorielle organer. Videre er formålet å støtte statsparter som er utviklingsland gjennom kapasitetsbygging og utvikling og overføring av marin teknologi i forbindelse med slike tiltak.

Artikkel 18 angir virkeområdet for etableringen av områdebaserte forvaltningsverktøy, inkludert marine verneområder og avgrenser dette negativt mot områder innenfor nasjonal jurisdiksjon. Bestemmelsen slår fast at etablering av slike områder ikke skal inkludere områder innenfor nasjonal jurisdiksjon, og ikke kan påberopes som grunnlag for å fremsette eller avvise krav om suverenitet, suverene rettigheter eller jurisdiksjon, inkludert når det gjelder tvister knyttet til dette. Partsmøtet er etter bestemmelsen eksplisitt avskåret fra å behandle forslag om etablering av områdebaserte forvaltningsverktøy som inkluderer områder innenfor nasjonal jurisdiksjon.

Artikkel 19 beskriver prosessen rundt fremsettelse av forslag om å opprette områdebaserte forvaltningsverktøy, inkludert marine verneområder, og nærmere krav til grunnlaget for og innholdet i et slikt forslag. Forslaget skal forelegges for sekretariatet. Partene skal samarbeide og rådføre seg med relevante interessenter, inkludert stater og organer. Forslag utformes på bakgrunn av beste tilgjengelig forskning og vitenskapelig informasjon. Artikkelen inneholder også en oversikt over nøkkelementene et forslag skal inneholde, slik som geografisk areal, menneskelig aktivitet og tilstand til miljøet, eventuelle konsultasjoner med stater, kyststater og relevante organer om eventuelle verktøy i området. Primære hensyn bak artikkelen er å sikre best tilgjengelig grunnlag for en beslutning, herunder å få tidlig informasjon om hvilke aktører som berøres og har kompetanse enten geografisk eller sektorielt, og om det eventuelt foreligger eksisterende tiltak. Bestemmelsen angir at ytterligere krav til slike forslag i nødvendig grad skal utarbeides av Avtalens Vitenskapelige og tekniske organ for vurdering og vedtakelse i partsmøtet.

Artikkel 20 sier at sekretariatet skal offentliggjøre og oversende et mottatt skriftlig forslag til Vitenskapelig og teknisk organ for en foreløpig gjennomgang, før det sendes ut til partene og berørte aktører for konsultasjon.

Artikkel 21 omhandler konsultasjoner om og vurdering av forslag til områdebaserte forvaltningsverktøy, herunder marine verneområder. Artikkelen er helt sentral for å få oversikt over organers kompetanse og kyststaters jurisdiksjon i det aktuelle området og for den aktuelle aktiviteten, samt i operasjonaliseringen av samordning- og samarbeidsforpliktelsen hva gjelder områdebaserte forvaltningsverktøy. Bestemmelsen fastsetter at konsultasjoner skal være inkluderende, transparente og åpne for alle relevante interessenter. Stater, spesielt tilstøtende kyststater, organer tilhørende relevante rettslige instrumenter og rammeverk, andre relevante organer, og urfolk og lokalsamfunn samt sivilsamfunn og vitenskapsmiljøer skal konsulteres. Der et foreslått tiltak påvirker områder som er fullstendig omgitt av staters eksklusive økonomiske sone, skal forslagsstiller gjennomføre en mer aktiv konsultasjon med kyststatene. Slike staters synspunkter og kommentarer skal vurderes og tilbakemeldinger som spesifikt tar for seg slike synspunkter og kommentarer skal gis skriftlig. Om nødvendig skal forslagsstillerne revidere det foreslåtte tiltaket tilsvarende. Kyststaten har altså i slike tilfeller en utvidet konsultasjonsrett. Forslagsstiller skal vurdere mottatte innspill samt synspunktene og informasjonen fra Vitenskapelig og teknisk organ og oppdatere forslaget. Det reviderte forslaget skal sendes til Vitenskapelig og teknisk organ, som foretar en vurdering og fremmer en anbefaling til partsmøtet.

Artikkel 22 regulerer partsmøtets kompetanse til etablering av områdebaserte forvaltningsverktøy, herunder marine verneområder, forholdet til eksisterende instrumenter, rammeverk og organer og forholdet til kyststater. Partsmøtet gis kompetanse til å etablere områdebaserte forvaltningsverktøy, herunder marine verneområder. Slike vedtak skal ta hensyn til bidrag og vitenskapelige innspill mottatt i konsultasjonsprosessen, i tillegg til rådene fra Vitenskapelig og teknisk organ.

Partsmøtets vedtakskompetanse er begrenset der det foreligger andre rettslige instrumenter og rammeverk og organer som har kompetanse, eksempelvis Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen (IMO), Den internasjonale havbunnsmyndigheten (ISA), regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner og regionale miljøkonvensjoner. Partsmøtet kan for det første fatte beslutning om tiltak som er forenlige med de som er vedtatt av slike organer, og i samarbeid og samordning med disse. Videre kan partsmøtet, når foreslåtte tiltak ligger innenfor kompetansen til slike andre organer, anbefale partene å fremme vedtak om relevante tiltak gjennom disse. Partsmøtet må, i forbindelse med alle beslutninger etter bestemmelsen, respektere kompetansen til disse andre organene, og skal ikke undergrave disse. Avtalen er slik tydelig på at eksisterende institusjoner og deres kompetanse skal respekteres.

Artikkel 22 nr. 1 inneholder en positiv opplisting av hva partsmøtet kan beslutte. Artikkel 22 nr. 2 inneholder en negativ avgrensning av partsmøtets kompetanse. Partsmøtet skal respektere kompetansen til, og ikke undergrave relevante rettslige instrumenter og rammeverk og relevante globale, regionale, subregionale og sektorielle organer. Det foreligger altså to forpliktelser for partsmøtet, både respektere og ikke undergrave kompetansen til relevante instrumenter, rammeverk eller organer. Den første forpliktelsen vil bero på utformingen av kompetansen til det aktuelle instrumentet, rammeverket eller organet, siden partsmøtet skal respektere denne. Den andre forpliktelsen er mer generell og innebærer at partsmøtet ikke skal undergrave det aktuelle instrumentet, rammeverket eller organet. Dette betyr at områdebaserte forvaltningstiltak for å begrense næringsvirksomhet slik som fiskeri skal treffes av regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner der slike finnes, begrensninger på næringsvirksomhet slik som havbunnsmineraler i ISA og begrensninger på skipsfarten i IMO. Der det foreligger regionale miljøkonvensjoner eller regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner med kompetanse til mer generell beskyttelse av det marine miljøet, skal tiltak treffes her. Dette vil eksempelvis gjelde OSPAR i Nordøst Atlanteren og CCAMLR i Antarktis.

Partsmøtet skal legge til rette for regelmessige konsultasjoner for å styrke samarbeid og koordinering med og mellom relevante rettslige instrumenter og rammeverk og relevante organer. Artikkelen åpner for at partsmøtet kan utvikle en mekanisme med hensyn til eksisterende områdebaserte forvaltningsverktøy, herunder marine verneområder, vedtatt etter relevante rettslige instrumenter og rammeverk eller av relevante globale, regionale, subregionale eller sektorielle organer. Der tiltak foreslått under kapitlet om områdebaserte forvaltningsverktøy vil påvirke eller med rimelighet kan forventes å påvirke vannsøylen over kontinentalsokkel der en kyststat utøver suverene rettigheter i tråd med Havrettskonvensjonen, skal tiltak ta behørig hensyn til de suverene rettighetene til kyststaten, og konsultasjoner skal gjennomføres for å oppnå dette.

Artikkel 22 nr. 6 regulerer tilfeller der et områdebasert forvaltningsverktøy enten helt eller delvis viser seg å falle inn under nasjonal jurisdiksjon. I slike tilfeller skal den delen som ligger innenfor nasjonal jurisdiksjon straks opphøre. Den resterende delen, som fortsatt blir liggende i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon, skal fortsette å være i kraft til partsmøtet på sitt følgende møte gjennomgår og bestemmer om den skal endre eller oppheve det områdebaserte forvaltningsverktøyet.

Artikkel 22 nr. 7 regulerer det tilfellet der et relevant rettslig instrument eller rammeverk eller et relevant globalt, regionalt, subregionalt eller sektorielt organ etableres eller dets kompetanse endres. I slike tilfeller skal det områdebaserte forvaltningsverktøyet, herunder det marine verneområdet, fortsette å være i kraft til partsmøtet, i tett samarbeid og koordinering med vedkommende instrument, rammeverk eller organ gjennomgår og beslutter å opprettholde, endre eller oppheve det områdebaserte forvaltningsverktøyet, herunder et marint verneområde og eventuelt tilknyttede tiltak.

Artikkel 23 fastsetter prosedyrer for partsmøtets beslutninger. Etter bestemmelsen skal beslutninger og anbefalinger om etablering av områdebaserte forvaltningsverktøy, inkludert marine verneområder som hovedregel vedtas ved konsensus. Hvis det ikke er mulig, blir det avstemning med krav om tre fjerdedels flertall, etter at partsmøtet ved to tredjedels flertall har besluttet at alle anstrengelser for å oppnå konsensus er uttømt. Vedtakene trer i kraft 120 dager etter vedtakelse. Artikkelen inneholder videre en begrenset adgang for en part til å gjøre gjeldende innsigelser mot en beslutning, som innebærer at beslutningen da ikke blir bindende for vedkommende part, og regler for begrunnelse for og fornyelse eller tilbaketrekning av slike innsigelser. Adgangen til å gjøre gjeldende innsigelser mot en beslutning var viktig for at enkelte stater skulle kunne godta at beslutninger kan treffes med tre fjerdedels flertall og ikke konsensus.

Prosedyren innebærer at staten som har hatt innsigelse må begrunne sin beslutning skriftlig. Det aksepteres kun tre grunner; (i) at beslutningen er uforenlig med Avtalen eller rettighetene og forpliktelsene i henhold til konvensjonen, (ii) at beslutningen faktisk eller formelt diskriminerer den part som har innsigelser på en måte som ikke kan rettferdiggjøres eller (iii) at det ikke er praktisk mulig for parten å etterkomme beslutningen på tidspunktet for innsigelsen etter at alle rimelige anstrengelser er gjort. Reserverende stat skal som utgangspunkt treffe alternative beslutninger som leder til at Avtalens mål oppnås med mindre det ikke er mulig av hensyn til å utnytte sine rettigheter etter havrettskonvensjonen.

Artikkel 24 om nødtiltak gir partsmøtet kompetanse til å treffe tiltak hvis det oppstår naturfenomener eller menneskeskapte naturkatastrofer som har forårsaket eller trolig vil forårsake alvorlige og ikke-reverserbare skader på marint biologisk mangfold, for å forhindre forverring av skaden. Adgangen er begrenset til tilfeller der slike tiltak er nødvendige, for eksempel fordi det ikke er tid til å anvende prosedyrene som følger av de øvrige artiklene i Avtalen, eller fordi andre internasjonale organisasjoner ikke kan gjøre noe i tide. Artikkelen inneholder nærmere krav til prosess og regler om varighet. Tiltak varer maksimalt i to år og kan avsluttes tidligere om det kommer et områdebasert forvaltningsverktøy eller tiltak vedtatt av et relevant rettslig instrument eller rammeverk eller relevant organ eller ved beslutning i partsmøtet, når omstendighetene som gjorde tiltaket nødvendig ikke lengre er til stede.

Artikkel 25 regulerer gjennomføring og pålegger partene en plikt til å sikre at aktiviteter under deres jurisdiksjon eller kontroll som finner sted i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon, er i samsvar med beslutningene som er truffet under denne delen av Avtalen. Samtidig angir bestemmelsen at Avtalen ikke er til hinder for at en part vedtar strengere tiltak med hensyn til egne borgere eller fartøy. Artikkelen inneholder også en forpliktelse for partene til, slik det passer, å fremme vedtakelse av tiltak innenfor relevante rettslige instrumenter, rammeverk og organer som partene er medlemmer av for å støtte gjennomføringen av beslutningene og anbefalingene til partsmøtet. Avslutningsvis inneholder artikkelen en nærmere klargjøring av at en part, som ikke er part i eller deltaker i et relevant rettslig instrument eller rammeverk eller medlem av et relevant organ, og som ikke ellers er villig til å anvende tiltak etablert i henhold til slike instrumenter, rammeverk eller organer, ikke er fritatt fra forpliktelsen til å samarbeide i samsvar med konvensjonen og Avtalen.

Artikkel 26 regulerer overvåking og evaluering. Den pålegger partene en rapporteringsplikt til partsmøtet om gjennomføring av områdebaserte forvaltningsverktøy, inkludert marine verneområder, etablert under Avtalen. Relevante rettslige instrumenter og rammeverk og relevante globale, regionale, subregionale og sektorielle organer skal inviteres til å komme med informasjon til partsmøtet om tiltak de har vedtatt for å oppnå formålene med områdebaserte forvaltningsverktøy etter denne delen. Sekretariatet skal publisere alle slike rapporter. Vitenskapelig og teknisk organ skal overvåke, regelmessig gjennomgå og evaluere effektiviteten av tiltakene, og gi råd og anbefalinger til partsmøtet. Basert på dette kan partsmøtet treffe vedtak om endring, videreføring eller tilbakekall av tiltaket.

2.3.4 Konsekvensutredninger

Del IV etablerer for første gang et omfattende og globalt rammeverk for konsekvensutredninger for aktivitet i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon. Avtalen stiller krav om at aktivitet som antas å ha en viss innvirkning på det marine miljøet skal konsekvensutredes, og etablerer en prosess for å utføre slike konsekvensutredninger. Dette er en videreutvikling av forpliktelsene som følger av Havrettskonvensjonen artikkel 204 og 206.

Denne delen har bestemmelser om formål (artikkel 27), plikt til å gjennomføre konsekvensutredninger (artikkel 28), forholdet til andre organisasjoner (artikkel 29), terskler (artikkel 30), konsekvensutredningsprosessen (artikkel 31), offentliggjøring og konsultasjon (artikkel 32), konsekvensutredningsrapport (artikkel 33), beslutningstaking (artikkel 34), overvåking (artikkel 35), rapporteringsplikt (artikkel 36), oppfølgning og evaluering (artikkel 37), mandatet til Vitenskapelig og teknisk organ (artikkel 38) og strategiske konsekvensutredninger (artikkel 39).

Konsekvensutredninger er definert i artikkel 1 nr. 7 som «en prosess for å identifisere og vurdere de potensielle virkningene av en aktivitet med sikte på å informere beslutningstaking». Ved kosekvensutredningsvurderingene skal det etter Avtalen ses på samlede virkninger. Kumulative virkninger er i nr. 6 definert som «de samlede og gradvis økende virkningene som følger av forskjellige aktiviteter, herunder kjente forutgående og nåværende aktiviteter og aktiviteter som med rimelighet kan forutses, eller av at liknende aktiviteter gjentas over tid, og konsekvensene av klimaendringer, havforsuring og tilknyttede virkninger».

Hovedskillelinjene i forhandlingene om denne delen gikk mellom dem som ønsket en overnasjonal regulering av konsekvensutredningsprosessen, og dem som vektla nasjonale prosesser for konsekvensutredninger og statlig beslutningsmyndighet. Det var videre uenighet om hvor terskelen for å utløse en konsekvensutredningsplikt skulle ligge, og om statusen til konsekvensutredninger og lignende foretatt av regionale eller sektorielle organisasjoner opp mot Avtalens system. Del IV inneholder kompromisser i spennet mellom disse interessene, der Avtalen legger opp statlig beslutningsmyndighet, men med krav til transparens, rapportering og ettersyn.

Del IV gjelder både for aktivitet i områder innenfor og utenfor nasjonal jurisdiksjon.

Et av hovedformålene bak del IV var å sørge for at all aktivitet i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon som kan ha skadelige virkninger på det marine miljøet skal vurderes og utredes etter like kriterier før den settes i gang, uavhengig av dens geografiske plassering. Slik ville man oppnå en felles minstestandard for hvilket kunnskapsgrunnlag som må foreligge før aktivitet igangsettes.

Samtidig var det en klar forutsetning at man i Avtalen bygget på og anerkjente velfungerende eksisterende prosesser for konsekvensutredninger eller tilsvarende vurderinger foretatt av eksisterende organisasjoner. Forholdet mellom denne Avtalen og prosesser for konsekvensutredninger under andre organisasjoner er derfor, for å unngå dobbeltarbeid og ivareta deres integritet, avklart ved at det ikke vil være nødvendig å utføre en egen konsekvensutredning i tilfeller hvor virkningene av en potensiell aktivitet allerede er vurdert og vurderingen møter satte kriterier.

For aktivitet som skjer i områder innenfor nasjonal jurisdiksjon, vil den største praktiske forskjellen for Norge være at våre nasjonale konsekvensutredningsprosesser blir underlagt enkelte krav til transparens som legger til rette for større internasjonalt ettersyn og kontroll med aktiviteter som kan påvirke det marine miljøet på det åpne hav. Offentligheten, herunder andre stater og interessenter, skal varsles om planlagt aktivitet, konsulteres ved behov, og gis mulighet til å delta i prosessen på ulike stadier. Samtidig ivaretas den ansvarlige statens kontroll med aktiviteten, ved at det er staten som tar den endelige beslutningen om en aktivitet skal gjennomføres eller ikke.

Artikkel 27 beskriver formålene med del IV om konsekvensutredninger. Formålet er blant annet å operasjonalisere Havrettskonvensjonens bestemmelser om konsekvensutredninger gjennom å etablere eller konkretisere prosesser og krav til hvordan partene gjennomfører slike, samt å sikre at relevante aktiviteter blir vurdert og gjennomført for å forebygge, begrense og håndtere betydelig skadevirkninger for å beskytte og bevare det marine miljøet. Videre skal del IV sikre at kumulative virkninger og virkninger i områder innenfor nasjonal jurisdiksjon vurderes, ha bestemmelser om strategiske konsekvensutredninger, og i stort oppnå et sammenhengende rammeverk for konsekvensutredninger utenfor nasjonal jurisdiksjon.

Artikkel 28 fastsetter statenes plikt til å gjennomføre konsekvensutredninger i tråd med Avtalens del IV for aktiviteter under deres jurisdiksjon eller kontroll i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon. For omtale av den nærmere rekkevidden av staters plikter etter konvensjonen og begrepet «aktiviteter under en stats jurisdiksjon eller kontroll» se punkt 2.3.1. For planlagt virksomhet i områder innenfor nasjonal jurisdiksjon som kan føre til betydelig forurensning av eller vesentlige og skadelige endringer i det marine miljøet utenfor nasjonal jurisdiksjon, skal parten sikre at en konsekvensutredning av virksomheten gjennomføres enten i tråd med del IV eller i henhold til nasjonale reguleringer. Terskelen er hentet fra Havrettskonvensjonen artikkel 206 om vurdering av en virksomhets mulige virkninger, og skal forstås tilsvarende. Ved konsekvensutredninger gjennomført i henhold til nasjonal lovgivning stilles det krav til at parten skal gjøre relevant informasjon og relevante rapporter tilgjengelig via mekanismen for informasjonsutveksling, og sikre at aktiviteten overvåkes på hensiktsmessig måte. Basert på informasjonen som er tilgjengeliggjort kan Vitenskapelig og teknisk organ gi kommentarer til parten som ønsker å iverksette aktiviteten.

Artikkel 29 regulerer forholdet mellom denne Avtalen og prosesser for konsekvensutredninger under andre rettslige instrumenter og rammeverk, og relevante globale, regionale, subregionale og sektorielle organer. Partene skal fremme bruk av konsekvensutredninger og gjennomføring av standarder og retningslinjer fastsatt etter artikkel 38 i relevante rettslige instrumenter og rammeverk og relevante organer. Partsmøtet skal utvikle mekanismer for samarbeid mellom Vitenskapelig og teknisk organ og relevante instrumenter, rammeverk og organer. Bestemmelsen fastslår at det ikke er nødvendig å gjennomføre undersøkelse («screening») eller en konsekvensutredning hvis parten bestemmer at de potensielle virkningene av aktiviteten allerede er vurdert av det relevante organet, og (i) vurderingen som er gjennomført er tilsvarende den som kreves etter Avtalens del IV, eller (ii) at det relevante instrumentet, rammeverket eller organet har mekanismer for å forhindre eventuelle negative konsekvenser som ligger under tersklene for konsekvensutredning etter denne delen, og disse er overholdt. For eksempel er det utarbeidet et globalt rammeverk som regulerer dumping av avfall og annet materiale til havs under Londonkonvensjonen og -protokollen.

Artikkel 30 inneholder tersklene og faktorene for gjennomføring av konsekvensutredninger utenfor nasjonal jurisdiksjon. Partene er pålagt å foreta en undersøkelse av om en planlagt aktivitet krever konsekvensutredning der en aktivitet kan ha mer enn en ubetydelig eller kortvarig effekt på det marine miljøet eller dersom man ikke kjenner til eller har tilstrekkelig innsikt i effektene av aktiviteten. Til tross for at terskelen for å igangsette en undersøkelse etter ordlyden fremstår som lav, var det en klar forutsetning i forhandlingsprosessen at ikke enhver påvirkning nødvendiggjør en undersøkelse. Det oppstilles videre krav til undersøkelsens omfang, innhold og detaljnivå for at parten skal kunne avklare om den planlagte aktiviteten kan forårsake betydelig forurensning av eller vesentlige og skadelige forandringer i det marine miljøet.

Dersom undersøkelsen viser at det er rimelig grunn til å tro at aktiviteten kan føre til betydelig forurensning av eller vesentlige og skadelige endringer i det marine miljøet utenfor nasjonal jurisdiksjon, skal en konsekvensutredning gjennomføres. Terskelen er hentet fra Havrettskonvensjonen artikkel 206 om vurdering av en virksomhets mulige virkninger og skal forstås tilsvarende. Artikkelen oppstiller i nr. 2 en ikke-uttømmende liste over faktorer som partene skal vurdere når de avgjør hvorvidt en type aktivitet når opp til terskelverdiene artikkel 30 opererer med.

Artikkel 31 fastsetter de ulike trinnene som statene må sørge for at inngår i konsekvensutredningsprosessen, herunder når i prosessen parten skal sørge for offentliggjøring av informasjon. Artikkelen gir andre parter anledning til å uttrykke sitt syn på de mulige konsekvensene av aktiviteten, på bakgrunn av beste tilgjengelige forskning og vitenskapelig informasjon, og, hvis tilgjengelig, relevant tradisjonell kunnskap hos urfolk og lokalsamfunn. Dersom en part har tilkjennegitt bekymringer for konsekvensene av den planlagte aktiviteten må den ansvarlige stat ta disse i betraktning, og kan etter dette bestemme om staten ønsker å vurdere saken på nytt. Vitenskapelig og teknisk organ foretar en vurdering og kan gi anbefalinger til den ansvarlige parten, som skal ta slike anbefalinger i betraktning

Artikkel 32 fastsetter at partene i god tid skal informere offentligheten om planlagte aktiviteter, herunder gjennom mekanismen for informasjonsutveksling. Særlig de potensielt mest berørte statene, herunder tilstøtende kyststater, skal gis anledning til å delta i konsekvensutredningsprosessen. Det skal gjennomføres konsultasjoner som skal være inkluderende og transparente for alle relevante interessenter. Hvem som vil anses som de potensielt mest berørte statene skal identifiseres ved å ta hensyn til aktivitetens art og potensielle effekter, og omfatter stater som med rimelighet kan antas å bli påvirket av aktiviteten, herunder (i) kyststater som utøver suverene rettigheter til å forvalte naturressurser, og (ii) stater som driver menneskelig aktivitet i området hvor aktiviteten er. Artikkelen lister videre opp relevante interessenter i konsultasjonsprosessen. Varsling og konsultasjon etter artikkelen skal være inkluderende og transparent, og særlig målrettet og proaktiv når prosessen berører små utviklingsøystater.

Der parten mottar materielle innspill i konsultasjonsprosessen skal den hensynta slike og besvare dem, eller ta dem til følge. Innspill som gjelder potensielle virkninger av aktivitet på områder innenfor nasjonal jurisdiksjon, skal særlig hensyntas og imøtegås. Alle innspill og svar i løpet av prosessen skal offentliggjøres.

Der en planlagt aktivitet påvirker områder som er helt omgitt av staters nasjonale økonomiske soner, skal ansvarlig part gjennomføre en mer aktiv konsultasjon med kyststatene. Ansvarlig part skal vurdere innspillene mottatt i forbindelse med konsultasjonen og svare på disse.

Artikkel 33 fastslår at partene må sikre at det utarbeides rapport om konsekvensutredningen, og oppstiller krav til rapportenes innhold og offentliggjøring. Parten skal offentliggjøre et utkast til rapport om konsekvensutredning i løpet av konsultasjonsprosessen. Basert på rapporten kan Vitenskapelig og teknisk organ komme med kommentarer til utkastet, og parten skal ta eventuelle kommentarer i betraktning.

Artikkel 34 fastsetter at det er parten som har jurisdiksjon eller kontroll over den planlagte virksomheten, som treffer avgjørelse om hvorvidt aktiviteten kan gjennomføres eller ikke basert på resultatene fra konsekvensutredningsprosessen. I forhandlingene var dette et sentralt krav for flere stater, inklusiv Norge, og avgjørende for at man oppnådde konsensus om del IV. En beslutning om å tillate planlagt aktivitet kan bare tas når ansvarlig stat har gjort alle rimelige anstrengelser for å sikre at aktiviteten kan gjennomføres på en måte som forhindrer vesentlige skadevirkninger på det marine miljøet. Tiltak for å begrense eller håndtere virkningene skal også hensyntas. Den ansvarlige staten skal utarbeide et beslutningsdokument som skisserer eventuelle vilkår for godkjenning, og dette dokumentet skal offentliggjøres gjennom mekanismen for informasjonsutveksling.

Artikkel 35 fastslår at partene skal overvåke virkningene av virksomhet den har tillatt eller deltar i, for å avdekke om det er sannsynlig at virksomheten forurenser eller har skadevirkninger på det marine miljøet.

Artikkel 36 inneholder en plikt for partene til å rapportere om tillatte aktiviteter og resultater fra overvåkningen. Overvåkningsrapporter skal offentliggjøres, og Vitenskapelig og teknisk organ kan vurdere og evaluere rapportene.

Artikkel 37 pålegger ansvarlig part å sørge for at virkningene av virksomheten som overvåkes blir gjennomgått, og å treffe tiltak der det viser seg at aktiviteten har vesentlige skadevirkninger som enten ikke var forutsatt i konsekvensutredningen eller som oppstår som følge av et brudd på noen av vilkårene som er stilt i godkjenningen av aktiviteten. Parten skal i så tilfelle gjennomgå beslutningen om å tillate aktiviteten, varsle partsmøtet og interessenter. Parten skal også kreve at tiltak for å forebygge, begrense eller håndtere virkningene iverksettes eller gjøre enhver nødvendig handling eller stanse aktiviteten, samt evaluere slike tiltak og handlinger i rett tid. Vitenskapelig og teknisk organ og andre stater kan også varsle den ansvarlige part om bekymringer knyttet til slike virkninger av aktiviteten. Den ansvarlige part skal ta slike bekymringer i betraktning. Artikkelen fastsetter videre at alle stater skal holdes informert om prosessen gjennom mekanismen for informasjonsutveksling og kan konsulteres i overvåknings-, rapporterings- og gjennomgangsprosessen.

Artikkel 38 gir Vitenskapelig og teknisk organ mandat til å utvikle standarder eller retningslinjer tilknyttet konsekvensutredninger som kan vurderes og vedtas av partsmøtet.

Artikkel 39 om strategiske konsekvensutredninger pålegger partene, alene eller i samarbeid med andre parter, å vurdere om strategiske konsekvensutredninger skal gjennomføres. Partsmøtet kan gjennomføre en strategisk konsekvensutredning av et område eller en region for å samle den best tilgjengelige informasjonen, vurdere nåværende og fremtidige virkninger og identifisere kunnskapsmangler og forskningsprioriteter.

2.4 Høringen

Klima- og miljødepartementet sendte 1. november 2024 på høring forslag til lov om bevaring og bærekraftig bruk av marint naturmangfold i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon. Høringsfristen ble satt til 6. januar 2025. Høringsnotatet ble sendt til følgende instanser:

• Departementene

• Artsdatabanken

• Datatilsynet

• Direktoratet for forvaltning og økonomistyring

• Direktoratet for mineralforvaltning

• Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap

• Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet

• Direktoratet for utviklingssamarbeid (NORAD)

• Fiskeridirektoratet

• Folkehelseinstituttet

• Forsvaret

• Forsvarets forskningsinstitutt

• Havforskningsinstituttet

• Havindustritilsynet

• Hovedredningssentralen

• Justervesenet

• Kartverket

• Kystvakten

• Kystverket

• Luftfartstilsynet

• Mattilsynet

• Miljødirektoratet

• Nasjonal kommunikasjonsmyndighet

• Nasjonal sikkerhetsmyndighet

• Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE)

• Sokkeldirektoratet

• Regjeringsadvokaten

• Riksantikvaren

• Sjøfartsdirektoratet

• Statistisk sentralbyrå

• Sysselmesteren på Svalbard

• Høyesterett

• Lagmannsrettene

• Riksadvokaten

• Agder statsadvokatembete

• Hedmark og Oppland statsadvokatembete

• Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembete

• Møre og Romsdal statsadvokatembete

• Nordland statsadvokatembete

• Oslo statsadvokatembete

• Rogaland statsadvokatembete

• Troms og Finnmark statsadvokatembete

• Trøndelag statsadvokatembete

• Vestfold, Telemark og Buskerud statsadvokatembete

• Sametinget

• Norsk institusjon for menneskerettigheter

• Akvaplan-niva

• Bjerknessenteret for klimaforskning

• Bioteknologirådet

• CICERO Senter for klimaforskning

• Forskningsstiftelsen Fafo

• Fridtjof Nansens Institutt

• Høgskolen i Innlandet

• Høgskolen i Molde

• Høgskolen i Sørøst-Norge

• Innovasjon Norge

• Nord universitet

• Norges forskningsråd

• Norges miljø- og biovitenskapelige universitet

• Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU)

• Norsk institutt for bioøkonomi (Nibio)

• Norsk institutt for vannforskning (Niva)

• Norsk polarinstitutt

• Norsk romsenter

• OsloMet – storbyuniversitetet

• Svalbards Miljøvernfond

• Universitetet i Agder

• Universitetet i Bergen

• Universitetet i Oslo

• Universitetet i Stavanger

• Universitetet i Tromsø

• Veterinærinstituttet

• Vitenskapskomiteen for mat og miljø

• Akademikerne

• Den Norske Advokatforening

• Det norske veritas – DNV

• Equinor

• Fellesforbundet

• Fiskebåt

• Fornybar Norge

• Forum for utvikling og miljø

• Fremtiden i våre hender

• GCE Ocean Technology

• Greenpeace

• Handelshøyskolen BI

• Kommunesektorens organisasjon (KS)

• Kystrederiene

• Landsorganisasjonen i Norge (LO)

• Maritimt forum

• Miljøstiftelsen Bellona

• NAMMCO

• Natur og ungdom

• Naturvernforbundet

• NCE Blue Legasea

• NHO Luftfart

• NHO Mat og drikke

• NHO Reiseliv

• NHO Sjøfart

• NHO Transport

• Norges fiskarlag

• Norges kystfiskarlag

• Norges miljøvernforbund

• Norges rederiforbund

• Norsk Hydro ASA

• Norsk industri

• Norsk losforbund

• Norsk sjømannsforbund

• Norsk sjøoffiserforbund

• Norsk skipsmeglerforbund

• Norske havner

• Odfjell Oceanwind

• Offshore Norge

• Prio

• Råfisklaget

• REV ocean

• SABIMA - Samarbeidsrådet for biologisk mangfold

• Sjømat Norge

• Sjømatbedriftene

• WWF-Norge

• Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund

• ZERO – Zero Emission Resource Organisation

Departementet har mottatt høringssvar fra 23 instanser. Disse instansene har hatt merknader til forslagene:

• Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet

• Forsvaret

• Havforskningsinstituttet

• Kystverket

• Miljødirektoratet

• Sjøfartsdirektoratet

• Norsk senter for havrett

• Veterinærinstituttet

• Handelskampanjen

• LO Norge

• Naturvernforbundet

• NOAH

• Norges Fiskarlag

• Norges Rederiforbund

• WWF-Norge

Følgende høringsinstanser har uttalt at de ikke har merknader til forslagene:

• Justis- og beredskapsdepartementet

• Fiskeridirektoratet

• Forsvarsbygg

• Mattilsynet

• Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE)

• Sokkeldirektoratet

• Statistisk sentralbyrå

• Borgarting lagmannsrett