3 Gjeldende rett
3.1 Marine genetiske ressurser
Det er ingen regler i norsk rett om tilgang til og fordelsdeling av fordeler av genetisk materiale i marine områder utenfor nasjonal jurisdiksjon.
Innenfor nasjonal jurisdiksjon finnes det tilgrensende regler i norsk rett om tilgang til og fordeling av fordeler av genetisk materiale fra andre land som følge av de folkerettslig bindende forpliktelsene i Nagoyaprotokollen som ble vedtatt i 2010. Disse reglene gjenspeiler det bilaterale systemet i Nagoyaprotokollen, der tilgang til et annet lands genressurser avhenger av tillatelse dersom slikt regelverk er etablert og at det eventuelt framforhandles avtale om fordeler. Nagoyaprotokollen gjelder innenfor nasjonal jurisdiksjon og er en protokoll vedtatt under Konvensjonen om biologisk mangfold (CBD).
Reglene som gjennomfører Nagoyaprotokollen finnes i lov 19. juni 2009 nr. 100 om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven), se særlig § 60, som innebærer at innførsel for utnytting i Norge av genetisk materiale fra en stat som krever samtykke for uttak eller utførsel, bare kan skje i samsvar med slikt samtykke. Det er gitt nærmere regler i loven og forskrift om hvilke opplysninger om samtykke og gjensidig avtalte vilkår. Forskrift 17. juni 2022 nr. 1047 om utnytting i Norge av genetisk materiale med opprinnelse i andre land forplikter den som i Norge utnytter genetisk materiale med opprinnelse i andre land, eller tradisjonell kunnskap knyttet til slikt materiale i forsknings- eller næringsøyemed, til å inneha og overføre visse opplysninger til etterfølgende utnyttere av materialet eller kunnskapen.
Videre kan Kongen fastsette at uttak fra naturen av biologisk materiale med formål om å utnytte det genetiske materiale eller utnytting av slikt materiale, krever tillatelse av departementet. Tilsvarende hjemmel finnes i havressurslova kapittel II. Disse reglene er gitt av nasjonale hensyn og slik forskrift er ikke gitt. Havressurslova kapittel II om bioprospektering gjelder også utenfor nasjonal jurisdiksjon hva gjelder norske skip. I tillatelse etter kapittel II kan det fastsettes at en del av fordelene fra utnytting av norsk genetisk materiale skal tilfalle staten. Det sentrale i Avtalen er derimot at fordelene fra utnytting av genetisk materiale ikke tilhører noen stat, ettersom det gjelder områder utenfor nasjonal jurisdiksjon, men at partsmøtet kan iverksette et fordelsdelingssystem som skal gagne biodiversitet.
I naturmangfoldloven er det også hjemmel for å legge til rette for at urfolks og lokalsamfunns interesser ivaretas og respekteres ved tilgang til og utnyttelse av kunnskap knyttet til genetisk materiale som er utviklet, overført og bevart av et urfolk eller et lokalsamfunn (tradisjonell kunnskap). Etter forskrift 25. november 2016 om beskyttelse av tradisjonell kunnskap knyttet til genetisk materiale skal tilgang til og utnyttelse av tradisjonell kunnskap kreve samtykke fra urfolket eller lokalsamfunnet. Denne forskriften vil også regulere kunnskap om genetisk materiale utenfor nasjonal jurisdiksjon i de tilfeller dette er relevant.
Det er ikke gitt eksplisitte regler om digital sekvensinformasjon i norsk rett.
3.2 Marin bevaring
Bevaring brukes som samlebegrep for vern og «andre effektive arealbaserte bevaringstiltak». Dette er tiltak som gir en langsiktig og effektiv beskyttelse av viktig naturmangfold der det befinner seg.
Naturmangfoldloven inneholder regler om områdevern som gjelder for landterritoriet og territorialfarvannet ved Fastlands-Norge. Videre kan områder på land og i territorialfarvannet vernes etter lov av 15. juni 2001 nr. 79 om miljøvern på Svalbard (svalbardmiljøloven), lov av 27. februar 1930 nr. 2 om Jan Mayen og lov av 27. februar 1930 nr. 3 om Bouvet-øya, Peter I’s øy og Dronning Maud Land m.m. (bilandsloven). Regjeringen har foreslått en ny lov om vern av marin natur utenfor territorialfarvannet (havvernloven). Den nye loven skal gjøre det mulig å opprette marine verneområder i alle norske jurisdiksjonsområder utenfor territorialfarvannet, det vil si i 200-milssonene ved Fastlands-Norge, Svalbard og Jan Mayen og på kontinentalsokkelen.
Ulike sektorlover inneholder også tiltak som kan bidra til effektiv bevaring av viktige områder for marin natur. Korallrev etablert som marine beskyttede områder etter havressursloven, utvalgte fredningsområder for hummer og stengte områder etter forskrift om regulering av fiske for å beskytte sårbare marine økosystemer § 5 er hittil pekt på som eksempler på områder til havs som kan anerkjennes som bevart gjennom «andre effektive arealbaserte bevaringstiltak». Det pågår en prosess for nærmere å beregne hvilke områder til havs under norsk jurisdiksjon som er bevart gjennom slike andre effektive arealbaserte bevaringstiltak.
Internasjonale organisasjoner Norge har sluttet seg til har opprettet marine verneområder og andre arealbaserte tiltak med bevaringseffekt i havområder utenfor nasjonal jurisdiksjon. Arealbaserte tiltak vedtatt av regionale fiskeriorganisasjoner er også gjennomført i norsk rett i form av forskrifter. Se nærmere omtale i punkt 4.5. FNs sjøfartsorganisasjon (IMO) har etter Havrettskonvensjonens artikkel 211 nr. 1 myndighet til å etablere og utvikle internasjonale regler og standarder som gjelder forurensing fra skip. IMO kan opprette områdebaserte tiltak, for eksempel gjennom såkalte «Particularly Sensitive Sea Areas».
3.3 Konsekvensutredninger
3.3.1 Innledning
Gjeldende regelverk om konsekvensutredninger gjelder i hovedsak for planer og tiltak som skal gjennomføres i områder under norsk jurisdiksjon.
3.3.2 Plan- og bygningsloven og forskrift om konsekvensutredninger
Den sentrale reguleringen av konsekvensutredninger i Norge finnes i lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) og forskrift 21. juni 2017 nr. 854 om konsekvensutredninger. Reguleringen gjelder for både planer etter plan- og bygningsloven og planer og tiltak etter sektorlover. Krav til konsekvensutredninger for planer etter plan- og bygningsloven er hjemlet i plan- og bygningsloven § 4-2, og krav til konsekvensutredninger for planer og tiltak etter sektorlover er hjemlet i plan- og bygningsloven kapittel 14. De nærmere reglene om konsekvensutredninger følger av forskrift om konsekvensutredninger. Hvilke konkrete planer og tiltak som er omfattet av reguleringen fremgår av forskrift om konsekvensutredninger §§ 6 til 8, jf. § 2 første ledd.
Plan- og bygningsloven gjelder for hele landet. For sjøområder gjelder loven ut til én nautisk mil utenfor grunnlinjene. Kongen kan bestemme at kapittel 14 skal gjelde for nærmere bestemte tiltak utenfor én nautisk mil utenfor grunnlinjene, jf. plan- og bygningsloven § 1-2. For planer etter plan- og bygningsloven følger det geografiske virkeområder til forskrift om konsekvensutredninger av plan- og bygningsloven § 1-2. For tiltak og planer etter andre lover følger forskriftens geografiske virkeområde av den aktuelle loven, jf. forskrift om konsekvensutredninger § 2 andre ledd.
3.3.3 Akvakulturloven
Lov 17. juni 2005 nr. 79 om akvakultur (akvakulturloven) regulerer produksjon av akvatiske organismer. Loven gjelder på land, i territorialfarvatnet, i norsk økonomisk sone og på kontinentalsokkelen, jf. § 3. Akvakulturvirksomhet, inkludert havbruk til havs, er omfattet av forskrift om konsekvensutredninger, slik at forskriftens krav får anvendelse, jf. forskrift om konsekvensutredninger § 8 første ledd bokstav b, jf. vedlegg II, nr. 1 bokstav f. Det er i tillegg fastsatt særskilte utredningskrav i akvakulturloven med tilhørende forskrifter.
3.3.4 Petroleumsloven og forskrift til lov om petroleumsvirksomhet
Krav til konsekvensutredninger for petroleumsvirksomhet er regulert i lov 29. november 1996 nr. 72 om petroleumsvirksomhet (petroleumsloven) og forskrift 27. juni 1997 nr. 653 til lov om petroleumsvirksomhet (petroleumsforskriften). Loven gjelder for petroleumsvirksomhet knyttet til undersjøiske petroleumsforekomster underlagt norsk jurisdiksjon. Loven gjelder også petroleumsvirksomhet i og utenfor riket og norsk kontinentalsokkel når det følger av folkeretten eller av overenskomst med fremmed stat, jf. § 1-4 første ledd. Loven gjelder ikke på Svalbard, herunder dets indre farvann og sjøterritorium, jf. § 1-4 femte ledd.
Før åpning av nye områder for petroleumsvirksomhet skal det gjøres en avveining mellom de ulike interesser som gjør seg gjeldende på det aktuelle området. Etter petroleumsloven § 3-1 skal det foretas en vurdering av de nærings- og miljømessige virkninger av petroleumsvirksomheten og mulig fare for forurensninger samt de økonomiske og sosiale virkninger som petroleumsvirksomheten kan ha. Dette er utdypet i petroleumsforskriften kapittel 2a. Kapittelet gjennomfører EUs plandirektiv (direktiv 2001/42) om strategiske konsekvensutredninger på petroleumssektoren.
Konsekvensutredningsprosessen gjennomføres i regi av Energidepartementet.
Konsekvensutredningen, som skal gjennomføres på basis av et fastsatt program, skal beskrive antatte virkninger av åpning av området for petroleumsvirksomhet, forskjellige mulige alternativer for fremtidig petroleumsvirksomhet i området og virkningen av disse.
Bestemmelser om konsekvensutredning for utbygging og drift fremgår av petroleumsforskriften §§ 22, 22a, 22b og 22c, som blant annet gjennomfører EUs prosjektdirektiv (direktiv 2011/92) på petroleumssektoren. Rettighetshaver skal sende inn en plan for utbygging og drift (PUD) av feltet det ønsker å bygge ut til Energidepartementet for godkjennelse, jf. petroleumsloven § 4-2 første ledd. En PUD består av en utbyggingsplan og en konsekvensutredning, jf. petroleumsforskriften § 20 første ledd. I god tid før fremleggelse av PUD skal rettighetshaver utarbeide forslag til utredningsprogram. Forslaget skal gi en kort beskrivelse av utbyggingen, av aktuelle utbyggingsløsninger og, på bakgrunn av tilgjengelig kunnskap, av antatte virkninger for andre næringer og miljø, herunder eventuelle grenseoverskridende miljøvirkninger. Departementet fastsetter utredningsprogrammet på bakgrunn av forslaget og uttalelsene som er avgitt om det.
Konsekvensutredningen skal redegjøre for virkningene utbyggingen kan ha for næringsmessige forhold og miljømessige forhold, herunder forebyggende og avbøtende tiltak. Konsekvensutredningen skal sendes på høring til berørte myndigheter og interesseorganisasjoner.
På bakgrunn av høringen tar departementet stilling til om det er behov for tilleggsutredninger. Det skal fremgå av departementets saksfremlegg hvordan virkningene av utbyggingen og innkomne uttalelser er vurdert, og hvilken betydning disse er tillagt. Det skal også da vurderes om det skal settes vilkår med sikte på å begrense og avbøte negative virkningen av vesentlig betydning, og det kan også bestemmes at det skal utarbeides et miljøoppfølgingsprogram for overvåkning og avbøting av negative virkninger av vesentlig betydning.
De samme kravene til konsekvensutredning gjelder i de tilfelle rettighetshavere ønsker å bygge ny infrastruktur for petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen. De søker da om en tillatelse til anlegg og drift i medhold av petroleumsloven § 4-3. Søknaden skal bestå av en beskrivelse av det aktuelle prosjektet og en konsekvensutredning. Petroleumsvirksomhet er bare aktuelt i de områder som er åpnet for petroleumsvirksomhet.
3.3.5 Lov om andre undersjøiske naturforekomster og forskrift om lagring og transport av CO2 på sokkelen
Transport og lagring av CO2 på kontinentalsokkelen er regulert i forskrift 5. desember 2014 nr. 1517 om utnyttelse av undersjøiske reservoarer på kontinentalsokkelen til lagring av CO2 og om transport av CO2 på kontinentalsokkelen (lagringsforskriften). Forskriften er hjemlet i lov 21. juni 1963 nr. 12 om vitenskapelig utforskning og undersøkelse etter og utnyttelse av andre undersjøiske naturforekomster enn petroleumsforekomster og mineralforekomster § 3.
Lagring av CO2 vil bare være aktuelt i de områdene på kontinentalsokkelen som er åpnet for petroleumsvirksomhet. Dersom rettighetshaver ønsker å bygge ut en lagringslokalitet her, skal det innsendes en plan for utbygging og drift av lagringslokaliteten til Energidepartementet for godkjennelse, jf. § 4-5 første ledd. Planen skal bestå av en beskrivelse av utbyggingen og en konsekvensutredning.
Bestemmelsene i lagringsforskriften gjennomfører relevante deler av EUs lagringsdirektiv (direktiv 2009/31) i norsk rett. Lagringsforskriften inneholder bestemmelser om konsekvensutredning ved utbygging. Disse er tilpasset det faktum at de gjelder for lagringsaktivitet, men er ellers de samme som beskrevet ovenfor for petroleumsvirksomheten.
3.3.6 Havenergilova og havenergiforskrifta
Lov 4. juni 2010 nr. 21 om fornybar energiproduksjon til havs (havenergilova) gjelder «fornybar energiproduksjon og omforming og overføring av elektrisk energi til havs», jf. havenergilova § 1-2 første ledd. Loven gjelder «på norsk sjøterritorium utanfor grunnlinjene og på kontinentalsokkelen», jf. havenergilova § 1-2 andre ledd, og «Noregs økonomiske sone ved Fastlands-Noreg oppretta i medhald av lov 17. desember 1976 nr. 91 om Norges økonomiske sone (økonomiske soneloven) og forskrift 17. desember 1976 nr. 15 om iverksettelse av Norges økonomiske sone», jf. havenergilova § 1-2 fjerde ledd, jf. forskrift 12. juni 2020 nr. 1192 til havenergilova (havergilovforskrifta) § 1 fjerde ledd.
Fornybar energiproduksjon til havs kan som hovedregel bare skje i avgrensede områder hvor det er truffet vedtak om åpning av området etter havenergilova § 2-2 første ledd. Det følger av § 2-2 andre ledd at et åpningsvedtak forutsetter at det er foretatt en strategisk konsekvensutredning. De strategiske konsekvensutredningene er ikke geografisk avgrenset, jf. andre punktum: «Konsekvensutgreiingane skal inkludere vurderingar av miljømessige og samfunnsmessige konsekvensar av fornybar energiproduksjon, så som konsekvensar for andre næringsinteresser». Energidepartementet ga i 2023 NVE oppdrag i å gjennomføre strategisk konsekvensutredning av 20 områder som er identifisert som egnet for havvind.
Etter åpning av areal skal det som hovedregel gjennomføres en konkurranse om tildeling av prosjektområde innenfor det åpnede arealet, jf. havenergilova § 2-3. Ved tildeling av areal må søkeren ha tilfredsstillende teknisk kompetanse og finansiell styrke, og oppfylle relevante krav til helse, miljø og sikkerhet. Den som får tildelt et prosjektområde får en tidsavgrenset enerett til å gjennomføre en prosjektspesifikk konsekvensutredning og å søke om konsesjon etter havenergilova § 3-1 for produksjonsanlegg innenfor prosjektområdet.
I havenergilovforskrifta § 4 oppstilles krav til hva en melding med forslag til prosjektspesifikt konsekvensutredningsprogram minimum skal inneholde, og i § 6 fremgår det hva en prosjektspesifikk konsekvensutrednings minimum skal inneholde.
Det følger av havenergilova § 4-1 at forslag til utredningsprogram skal sendes på høring og at det i vedtak om åpning, konsesjon og detaljplan skal redegjøres for gjennomførte konsekvensutredninger, og hvordan innkomne høringsuttalelser er vurdert.
Det følger av havenergilova § 4-2 at «Dersom tiltak eller planar som blir handsama etter denne lova kan få vesentlege negative miljøverknader i ein annan stat, skal departementet varsle relevante styresmakter i vedkommande stat, og gje høve til å medverke i plan- eller utgreiingsprosessen etter denne lova». For de pågående strategiske konsekvensutredningene av nye områder for havvind ble programmene for de strategiske konsekvensutredningene sendt på høring til Sverige, Danmark, Finland og Storbritannia, gjennom deres nasjonale kontaktpunkt for Espoo-høringer, før Energidepartementet fastsatte programmene.
Etter vedtak om konsesjon, og før bygging av produksjonsanlegg kan starte, skal konsesjonæren sende inn en detaljplan for utbygging og drift til godkjenning. Detaljplanen skal redegjøre for de tekniske, sikkerhetsmessige og miljømessige forholdene og ellers utfylle konsesjonen så langt det er fastsatt. Før godkjenning av detaljplan, skal konsekvensutredningen av utbyggingstiltaket være godkjent, jf. havenergilova § 3-1.
3.3.7 Havbunnsmineralloven
Lov 22. mars 2019 nr. 7 om mineralvirksomhet på kontinentalsokkelen (havbunnsmineralloven) gjelder virksomhet knyttet til undersøkelse og utvinning av mineralforekomster på havbunnen og grunnen under denne, jf. havbunnsmineralloven § 1-2 første ledd. Loven gjelder for mineralforekomster i Norges indre farvann, Norges sjøterritorium og på norsk kontinentalsokkel, jf. havbunnsmineralloven § 1-3 første ledd.
Det følger av § 2-1 at før områder åpnes for slik virksomhet, skal det gjennomføres en konsekvensutredning. Det er Energidepartementet som gjennomfører konsekvensutredningen. Konsekvensutredningen skal bidra til å belyse de ulike interessene som gjør seg gjeldende på det aktuelle området, slik at dette kan ligge til grunn når det skal tas stilling til om, og eventuelt på hvilke vilkår, området kan åpnes for mineralvirksomhet. Videre skal utredningen belyse hvilke virkninger en eventuell åpning kan få for miljøet og antatte næringsrelaterte, økonomiske og sosiale virkninger.
Beslutter en rettighetshaver til en utvinningstillatelse å utvinne en mineralforekomst, skal rettighetshaveren forelegge for departementet til godkjennelse en plan for utvinning av mineralforekomsten. Planen skal være tilpasset virksomhetens omfang og inneholde en beskrivelse av utvinningen og en konsekvensutredning. Beskrivelsen skal blant annet redegjøre for de aktuelle tekniske løsningene og økonomiske, ressursrelaterte, tekniske og sikkerhetsrelaterte forhold knyttet til utbyggingen og driften. I tillegg skal konsekvensutredningen omfatte nærings- og miljørelaterte forhold, som forebyggende og avbøtende tiltak, og opplysninger om hvordan en innretning vil kunne disponeres ved avslutning av mineralvirksomheten.
De mer detaljerte prosedyrer for de konsekvensutredningene som er nevnt, vil i all hovedsak være de samme som i petroleumsvirksomhet slik som disse er beskrevet i punkt 3.3.4. De nærmere kravene til en prosjektspesifikk konsekvensutredning vil bli regulert i forskrift under havbunnsmineralloven.
3.3.8 Havressurslova
Lov 6. juni 2008 nr. 37 om forvaltning av viltlevande marine ressursar (havressurslova) regulerer ikke konsekvensutredninger direkte, men uttak av marine ressurser er etter loven underlagt en rekke prinsipper som skal hindre overuttak og skade på de viltlevende marine ressursene og økosystemet de lever i, både innenfor og utenfor nasjonal jurisdiksjon. Forvaltningsprinsippet i havressursloven § 7 første ledd, innebærer at uttak og måtene det foregår på blir vurdert for å sikre at det er bærekraftig. Videre følger en rekke andre prinsipper av bestemmelsens andre ledd. Det skal blant annet legges vekt på en føre-var-tilnærming, en økosystembasert tilnærming, effektiv kontroll med høstingen og at høstingsmetoder og redskapsbruk skal ta hensyn til behovet for å redusere mulige negative virkninger på levende marine ressurser og økosystemet de lever i.
For de bestandene som reguleres ved totalkvote vil det foreligge bestandsestimater basert på informasjon fra havforskning. Det gjøres langtidssimuleringer om hvordan bestandsutviklingen vil bli ved anvendelse av høstingsreglene og de vil også være evaluert av det internasjonale rådet for havforskning (ICES). Bestandene det her er tale om fiskes blant annet også i internasjonalt farvann, og som hovedregel blir konsekvensene av høstingen på disse bestandene vurdert årlig.
3.3.9 Skipssikkerhetsloven
Lov av 16. februar 2007 om skipssikkerhet (skipssikkerhetsloven) regulerer miljøpåvirkning fra skip. Denne inneholder ingen reguleringer av konsekvensutredninger, men beskyttelse av naturen mot miljøpåvirkning fra skipsfarten er et viktig hensyn i skipssikkerhetsloven. Det følger av Havrettskonvensjonens artikkel 211 nr. 1 at etableringen og utviklingene av internasjonale regler og standarder som gjelder forurensing fra skip skal skje gjennom FNs sjøfartsorganisasjon (IMO). Miljøreglene i skipssikkerhetsloven er i stor grad basert på det viktigste internasjonale miljøregelverket for skipsfarten, som er den internasjonale konvensjonen om hindring av forurensning fra skip (MARPOL).
Skipssikkerhetsloven inneholder et eget kapittel 5 med regler om teknisk, miljømessig sikkerhet, miljømessig drift, beredskap, varsling og rapportering, levering av skadelige stoffer til mottaksanlegg, sanering av skip, samt skipsførerens og andres plikter. Hovedregelen er at det er forbudt å forurense det ytre miljøet fra skipet, og det stilles krav om at skipet skal være prosjektert, bygget og utrustet og driftet på en slik måte at det ikke skjer forurensing til det ytre miljø i strid med loven.
Reglene i skipssikkerhetslovens kapittel 5 er ytterligere presisert i forskrift 30. mai 2012 nr. 488 om miljømessig sikkerhet for skip og flyttbare innretninger (miljøsikkerhetsforskriften). I miljøsikkerhetsforskriften er MARPOL 73/78 vedlegg I til VI tatt inn i norsk rett ved inkorporasjon. Miljøsikkerhetsforskriften gjennomfører også Polarkodens del II (Polarkodens miljødel) og miljørettslige EU/EØS-regler som angår skip.