11 Økonomiske og administrative konsekvenser

11.1 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet antas at å utvide adgangen til å pålegge hjelpetiltak ikke vil medføre økte økonomiske og administrative konsekvenser av betydning for kommunen. Imidlertid legges til grunn økte kostnader for fylkesnemndenes administrasjon samt til fri rettshjelp. Det forutsettes at lovendringen ikke vil bli satt i kraft før det er budsjettmessig dekning for det.

11.2 Høringsinstansenes syn

Fra kommunene og enkelte andre instanser uttales at høringsnotatet undervurderer de økonomiske konsekvensene for kommunene. Bl.a. uttaler Oslo kommune:

«Oslo kommune mener at lovforslaget undervurderer de økonomiske konsekvensene. Hvis lovendringen blir vedtatt vil det legge press på saksbehandlingsressurser. Det vil for eksempel være nødvendig med systematisk og hyppig evaluering av pålagte tiltak. Eventuell behandling i fylkesnemnda vil kreve ytterligere ressurser, og en må regne med merarbeid ved at vedtak blir påklaget. Generelle forventninger – og krav – til skriftlig dokumentasjon vil med stor sannsynlighet øke. Dessuten må kommunene kunne tilby et vidt spekter av omsorgsendrende tiltak. Mangel på tolker er en utfordring i dag. Det er grunn til å tro at lovendringen fører til at barnevernet i Oslo trenger tilgang til flere autoriserte tolker i flere språk.

Oslo kommune forutsetter at det ikke blir iverksatt noen lovendring før det er budsjettmessig dekning, som understreket i høringsnotatet.»

KS uttaler:

«Alt i alt innebærer derfor lovforslaget økte utgifter for kommunene både mht saksforberedelse, behandling av forslaget i fylkesnemnda, økning i antall hjelpetiltak og økt veiledningsbehov. Gitt at forslaget blir vedtatt, forutsetter KS at lovendringen vil bli ledsaget av økte overføringer til kommunene.»

FO uttaler:

«FO mener departementet i for liten grad har vurdert hvor mye mer arbeid forslaget kommer til å bety både for fylkesnemndene og for barnevernet. FO mener utvidet rett til å pålegge hjelpetiltak forutsetter satsing på fagutvikling og forsvarlig bemanning i kommunalt barnevern. Lovforslaget vil føre til behov for økt bemanning. Det vil stille høye krav til saksfremstilling, og føre til økt press på fylkesnemndene og barnevernstjenestene.»

Barneombudet uttaler:

«Departementet legger til grunn at saker om pålegg av hjelpetiltak ikke vil kreve mye tilleggsarbeid for kommunene. De har allerede vurdert behovet og begrunnelsen for tiltaket når de tilbyr familien og barnet hjelp. Det skal således ikke være mye mer arbeid med å pålegge selve tiltaket. Det gjelder enten det er kommunen selv eller fylkesnemndene som skal pålegge tiltaket. Vi er ikke enig i dette. Å forberede saker for nemnda tar lenger tid enn å fatte et vedtak om frivillige hjelpetiltak. Det vil kreve at barnevernet sender inn en sak der også dokumentasjonen ofte vil være grundigere enn ved et frivillig tiltak. Videre kan det eksempelvis utløse flere samtaler med familien, motivasjonsarbeid, kontakt med advokater og arbeid med eventuelle klager i etterkant. Det vil nødvendigvis også bli mer administrativt arbeid.»

Sentralenheten for fylkesnemndene uttaler at oppnevning av prosessfullmektiger og eventuell talsperson, samt beramming av saker, er ressurskrevende for fylkesnemndenes administrasjon. En økning i antall saker inn til fylkesnemndene vil kreve tilførsel av ressurser også i administrasjonen i de enkelte nemndene.

Justis- og beredskapsdepartementet viser til at fylkesnemndas vedtak kan bringes inn for domstolene og uttaler at det bør drøftes nærmere hvilke økonomiske og administrative konsekvenser forslaget vil ha for domstolene.

Helse- og omsorgsdepartementet har uttalt at urinprøvetaking vil være en ny oppgave for kommunen, og at det må fremkomme tydeligere i beskrivelsen av de økonomiske og administrative konsekvensene hvordan dette er tenkt løst.

11.3 Departementets vurdering

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet mener at forslaget om utvidet adgang til å pålegge hjelpetiltak, vil føre til at flere barn enn før får nødvendig hjelp, og at flere får hjelp til rett tid. Dette er først og fremst positivt for de barn og unge det gjelder, men det kan også gi positive gevinster for samfunnet for øvrig.

Det er i dag svært liten bruk av pålagte hjelpetiltak etter barnevernloven i løpet av et år. Departementet legger til grunn at de faglige vurderinger i NOU 2012: 5 Bedre beskyttelse av barns utvikling vil gi mer bruk av tvungne hjelpetiltak. Det er få holdepunkter for å angi hvor mange flere saker det kan dreie seg om. Departementet anslår en økning på 600 saker i året, noe som tilsvarer én sak i hver kommune, pluss noen flere i de største kommunene.

Konsekvenser for kommunene

Etter barnevernloven § 4-4 har kommunen i dag plikt til å gi det enkelte barn gode levekår og utviklingsmuligheter ved råd, veiledning og hjelpetiltak. Barneverntjenesten skal, når barnet på grunn av forholdene i hjemmet eller av andre grunner har særlig behov for det, sørge for å sette i verk hjelpetiltak for barnet og familien. Økt adgang til å pålegge hjelpetiltak vil således være et nytt virkemiddel, men vil ikke utvide det kommunale barnevernets målgruppe.

Det er kommunen selv som skal ta initiativ til å pålegge hjelpetiltak. Forslaget om å utvide adgangen til å pålegge hjelpetiltak vil sannsynligvis føre til at flere hjelpetiltak faktisk vil bli gjennomført. Det kan bety at kommunen får en økning i utgiftene til hjelpetiltak. Plikten kommunene i dag har til å tilby hjelpetiltak, innebærer imidlertid at de må ha budsjettmessig dekning for hjelpetiltakene de ønsker å tilby. Dette gjelder enten foreldrene ønsker å motta hjelpen på frivillig basis, eller om det skulle vise seg at familiene takker nei til hjelpen. Det er ventet at tiltaket kun i sjeldne tilfeller vil bli tatt i bruk. Departementet mener det derfor ikke er grunnlag for å øke rammetilskuddet til kommunene, som følge av en eventuell økning i bruk av hjelpetiltak.

Det legges til grunn at saker om pålegg av hjelpetiltak ikke vil kreve mye tilleggsarbeid for kommunene, sammenlignet med i dag. De har allerede vurdert behovet og begrunnelsen for tiltaket når de tilbyr familien og barnet hjelp. Eventuelle merutgifter vil være knyttet til forberedelse av saken for fylkesnemnda. Vi antar imidlertid at det for kommunene vil være snakk om så få saker hvert år, at vi ikke finner grunnlag for å øke rammetilskuddet til kommunene som følge av dette.

Eventuelle merutgifter for kommunene, må også ses i sammenheng med at forslaget kan gi innsparinger i kommunene, på grunn av økt og mer virksomt forebyggende arbeid. Når flere barn får hjelp i hjemmet, og dette gir en positiv endring for barnet og familien, kan det i mindre grad bli nødvendig med andre kommunale og statlige barneverntiltak.

Konsekvenser for staten

Bedre forebyggende arbeid vil kunne redusere barn og unges behov for offentlige velferdstjenester, både statlige og kommunale, i voksen alder, og øke mulighetene for at de gjennom utdanning og arbeid vil bidra til samfunnets verdiskaping.

Det statlige barnevernet vil på lengre sikt kunne oppleve en innsparing, dersom mer virksomt forebyggende arbeid fører til færre omsorgsovertakelser. Utgiftene til institusjons- og fosterhjemsplasseringer vil i så fall reduseres. Størrelsen på denne effekten er usikker. Det vil hvert år være snakk om et begrenset antall saker hvor det vil være aktuelt å pålegge hjelpetiltak, slik at effekten på antall omsorgsovertakelser vil måtte måles over et lengre tidsperspektiv.

Konsekvenser for fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker

Forslaget innebærer en ny oppgave for fylkesnemndene, og dermed økt saksmengde og økte kostnader til administrasjon. Det er i NOU 2012: 5 Bedre beskyttelse av barns utvikling lagt til grunn at behandling av pålegg om hjelpetiltak anslås tidsmessig å kreve om lag det samme som for klagebehandling av et akuttvedtak. Utvalget foreslår forenklet saksbehandling i nemnda når det gjelder pålegg av hjelpetiltak. Det er imidlertid viktig å merke seg at det i NOUen også sies at behandling av saken bør ta høyde for at foreldrenes og eventuelt barnas syn skal innhentes i noen saker. Gjennom den muntlige saksbehandling i fylkesnemnda vil partene kunne få en forsvarlig kontradiksjon i saken.

På denne bakgrunn legger departementet til grunn at en tredjedel av slike saker vil kunne behandles forsvarlig med forenklet og kun skriftlig behandling. En tredjedel av sakene kan følge mønsteret for behandling av klage over akuttvedtak. En tredjedel av sakene bør ha mer ordinære muntlige forhandlinger med full nemnd for å behandles forsvarlig. Merutgiftene for fylkesnemndene anslås, som følge av dette, til om lag 20 mill. kroner per år.

Også fylkesnemndene kan på lengre sikt oppleve en innsparing, dersom mer virksomt forebyggende arbeid fører til færre omsorgsovertakelser. Størrelsen på denne effekten er usikker. Det vil hvert år være snakk om et begrenset antall saker hvor det vil være aktuelt å pålegge hjelpetiltak, slik at effekten på antall omsorgsovertakelser vil måtte måles over et lengre tidsperspektiv.

Andre økonomiske og administrative konsekvenser

Domstolene

Lovendringen vil innebære en ny type saker også for domstolene dersom fylkesnemndas vedtak bringes inn for tingretten og ankes til lagmannsretten. Merutgiftene til domstolene anslås til om lag 13 mill. kroner, herunder 11,5 mill. kroner til tingrettene og 1,5 mill. kroner til lagmansrettene, gitt dagens ankefrekvens.

Fri rettshjelp

De private parter omfattes av ordningen fri rettshjelp for saker i fylkesnemnda og domstolene. En økning i fylkesnemndenes saksmengde vil derfor medføre økte utgifter til fri rettshjelp, på Justis- og beredskapsdepartementets budsjett. Merutgiftene til fri rettshjelp anslås til om lag 20 mill. kroner per år.

Lovendringen vil ikke bli satt i kraft før det er budsjettmessig dekning for det. Departementet vil komme tilbake til ikraftredelsestidspunkt i forbindelse med de årlige budsjettframleggene.