9 Særlig om saksbehandlingen i kommunene

9.1 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet fremholdt departementet at barnevernet i saker om pålegg av hjelpetiltak må benytte kvalifiserte tolker i situasjoner der det kan oppstå språkproblemer. Barn skal ikke brukes som tolk i barnevernets saksbehandling.

Departementet hadde ingen øvrige forslag om saksbehandlingen i kommunene.

9.2 Høringsinstansenes syn

Totalt 14 høringsinstanser har kommentert avsnittet i høringsnotatet om bruk av tolk. Disse er positive til høringsnotatets beskrivelse av bruk av tolk, men kommer med noen innspill. Oslo kommune uttaler at mangel på tolker er en utfordring i dag og mener lovendringer vil føre til at barnevernet i Oslo trenger tilgang til flere autoriserte tolker i flere språk. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress støtter departementets vurdering om bruk av tolk og påpeker at personer som er inhabile ikke skal fungere som tolk. SOS Barnebyer Norge understreker at bruk av tolk også vil gjelde skriftlig materiale som foreldre og barn har rett til å sette seg inn i. Fellesorganisasjonen (FO) uttaler at bruk av tolk er avgjørende for rettsikkerhet, kvalitet og likeverdige tjenester i barnevernet. FO er videre bekymret over de økonomiske rammene for tolkebruk i barnevernet. Norsk psykologiforening fremhever at det er viktig med et særlig fokus på at barna har mulighet til å forstå situasjonen de er i. Oslo Barnevernsamband uttaler:

«Det kan også synes som mange tolker ikke selv har tilstrekkelig kompetanse om hva barnevernsarbeid innebærer (…) Det må derfor sikres at tolkene har denne kompetansen og at alle grupper innvandrere og flyktninger får opplæring om dette i integreringsprogrammene.»

Universitetet i Stavanger mener det bør spesifiseres hva som menes med kvalifisert tolk og påpeker at det i dag er for få tolker med tolkeutdanning. Norsk sykepleierforbund uttaler at mangelfulle og manglende tolketjenester er et stort problem som rammer barn spesielt, og særlig i barnevernssaker. Norsk sykepleierforbund mener videre at det bør opprettes en egen tolketjeneste for barn generelt, og som også besitter spesiell kunnskap om barnevernets hensikt og arbeid. Fagforbundet er kritisk til at bruk av tolk ikke er fulgt opp i beskrivelsen av økonomiske og administrative konsekvenser i høringsnotatet. Fagforbundet uttaler:

«Å ta dette punktet på alvor innebærer et økonomisk løft og en organisering av tolketjenester som sikrer tilgjengelige og kvalifiserte tolker. Langvarig barnevernsarbeid i hjemmet, med tolk, er en økonomisk og logistisk utfordring for barnevernstjenestene. Vi vet at det i dag er et underforbruk av tolk i barnevernet, og at det er mangel på kunnskap når det gjelder bestilling av tolk og gjennomføring av samtaler med tolk. Fagforbundet etterlyser en egen behandling av dette punktet, hvor en ser etter organisatoriske og økonomiske modeller som vil muliggjøre departementets intensjon.»

Barneombudet, Redd Barna, og Jølster kommune uttaler at de er positive til beskrivelsen av bruk av tolk i høringsnotatet.

IMDi er positive til at høringsnotatet trekker frem viktigheten av tolking i barnevernets arbeid. IMDi etterlyser imidlertid informasjon om fylkesnemndas bruk av tolk i barnevernssaker. IMDi uttaler følgende:

«IMDi er opptatt av at det tydeliggjøres hvem som har ansvar for kvalitetssikring av tolkingen. Hvis fylkesnemnda har et behov for tolk, for å høre partene i en muntlig forhandling, bør det være fylkesnemndas ansvar å bestille tolken. Selv om ikke utgiftsposten ligger hos fylkesnemnda bør fylkesnemnda likevel ha rutiner for å kvalitetssikre tolkingen. Familien og barnas rettsikkerhet avhenger av tolkingens kvalitet.»

Noen høringsinstanser påpeker at pålegg av hjelpetiltak må evalueres jevnlig. RBUP Øst og Sør, RKBU Midt Norge uttaler at det bør vurderes om plikten til løpende evaluering skal inn i lovteksten. Asker kommune kommenterer at tiltakene bør evalueres jevnlig tilsvarende § 4-5. Også Barneombudet uttrykker nødvendigheten av det skjer fortløpende evaluering av pålagte tiltak. Stine Sofies Stiftelse har blant annet uttalt:

«Det er samtidig viktig at man ikke forsøker hjelpetiltak for lenge uten resultater, og således lar et barn leve under skadelige forhold lengre enn nødvendig. Det må derfor vurderes fortløpende om forhold i hjemmet forverrer seg, og pålagte tiltak ikke lenger er tilstrekkelig.»

Helsetilsynet har også gitt innspill vedrørende evaluering og er også opptatt av krav til dokumentasjon:

«I 2011–2012 ble det gjennomført landsomfattende tilsyn med kommunenes arbeid med undersøkelser og evaluering av hjelpetiltak. Erfaringer fra dette tilsynet gir grunn til bekymring for om undersøkelser i barnevernet er grundige og målrettet nok til at det kan velges treffsikre tiltak. Videre ble det i tilsynet registret at iverksatte tiltak i mange tilfeller ikke ble evaluert og det var derfor vanskelig å vite om tiltaket hadde effekt. Dette igjen syntes å ha sammenheng med at det manglet eller var formulert uklare mål med tiltaket. Et annet viktig funn fra tilsynet var mangel på dokumentasjon i sakene.

Når nå barneverntjenesten skal kunne pålegge tiltak er det etter vår vurdering viktig at det presiseres et krav om at barnevernfaglige vurderinger, målsetting og evaluering av tiltak skal være tydelig dokumentert. Vi ber om at departementet vurderer om et slikt krav bør inn i lovteksten, eventuelt at krav til slik dokumentasjon presiseres i bestemmelsens forarbeid.»

Noen høringsinstanser har uttalt at barns rett til medvirkning bør vektlegges. Organisasjonen Voksne for barn ønsker at barns medvirkning skal fremgå av bestemmelsen. Landsforeningen for barnevernsbarn er opptatt av å sikre reell medvirkning og uttaler følgende:

«Et sentralt poeng i enhver barnevernsak er barnets rett til å bli hørt. Det kommer stadig ny forskning som viser at barn i for liten grad får medvirke i egen sak. Sist ute var rapporten «Foreldre med kognitive vansker i møte med barnevernet.» Dette selv om barns medvirkning har fått plass i loven siden 2004 og stadig vies mer fokus. For å sikre at tiltakene som settes inn er til barnets beste er det viktig å sikre gode prosesser for barns medvirkning. Her kan det være behov for kompetansehevende tiltak. Vi stiller oss undrende til om det, tross alt fokuset på viktigheten av medvirkning og at barns stemme blir hørt, at det er glemt hvordan legge til rette for gode medvirkningsprosesser. Det kan virke som om et møte med barnet er det som skal til for å «huke av» brukermedvirkning. Det er viktig å ikke bare fokusere på å møte barnet, men å sikre reell medvirkning.»

SOS-barnebyer Norge uttaler:

«Det er nødvendig at barneverntjenesten har kontakt med barnet, for at barnets stemme skal høres, vurderes og inkluderes i denne prosessen, og at barnets behov ivaretas tilstrekkelig i denne spesielle situasjonen hvor familien er underlagt tvangsmidler.»

Noen instanser stiller spørsmål om hva som vil skje dersom en familie som er pålagt tiltak flytter til en annen kommune. Dette er Kristiansand kommune, Sandnes kommune og Askerkommune.

9.3 Departementets vurdering

Barnevernet kan treffe inngripende tiltak og tvangsvedtak. Hensynet til forsvarlig saksbehandling og partenes rettssikkerhet står derfor sterkt. I barnevernets arbeid med den enkelte familie er det avgjørende at alle parter forstår detaljene i og konsekvensene av det som blir sagt og skrevet. Dette er viktig for at barnevernet kan oppfylle sin veilednings- og informasjonsplikt overfor familier og sørge for at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes/det tas avgjørelser i en sak. Departementet vil derfor fremholde at også i saker om pålegg av hjelpetiltak må barnevernet benytte kvalifiserte tolker i situasjoner der det kan oppstå språkproblemer. Barn skal ikke brukes som tolk i barnevernets saksbehandling.1

Når det gjelder evaluering og dokumentasjon av pålagte tiltak vil departementet vise til at de vanlige saksbehandlingsreglene etter barnevernloven og forvaltningsloven gjelder.

Barnevernloven § 4-5 om oppfølging av hjelpetiltak gjelder også når hjelpetiltak er pålagt etter barnevernloven § 4-4 tredje ledd. Formålet med bestemmelsen er å sikre barneverntjenestens oppfølgning av de hjelpetiltak som er iverksatt. Etter bestemmelsen er barneverntjenesten pålagt å holde seg orientert om hvordan det går med barnet og foreldrene. For å sikre at oppfølgingen skjer planmessig og målrettet, er barneverntjenesten pålagt å utarbeide en tidsavgrenset tiltaksplan.

Tjenester og tiltak etter barnevernloven skal være forsvarlige, jf. barnevernloven § 1-4. Forsvarlighetskravet innebærer blant annet at barnevernet må dokumentere arbeidet sitt. Dette følger også av alminnelige prinsipper for forsvarlig saksbehandling. Barneverntjenesten må til enhver tid dokumentere alle opplysninger som kan være relevante for undersøkelser og tiltak etter barnevernloven. Kravet til god forvaltningsskikk innebærer at det skal være mulig å se i saksdokumentene hvilke faglige vurderinger som ligger til grunn for de avgjørelsene som barnevernet har tatt. For saker som skal behandles av fylkesnemnda, stiller barnevernloven klare krav til dokumentasjon, jf. § 7-11.

Når det gjelder barnets rett til medvirkning ved pålegg av hjelpetiltak kommer de vanlige reglene som følger av barnevernloven til anvendelse. Disse er nærmere beskrevet i kapittel 4 under punkt 4.2.

Dersom en familie som er pålagt et hjelpetiltak flytter til en annen kommune, vil det være vanskelig for den opprinnelige kommunen å følge opp hjelpetiltaket. Den opprinnelige kommunen bør imidlertid informere den nye oppholdskommunen om at det har vært satt i gang tiltak etter barnevernloven overfor familien.