4 Gjeldende rett og praksis

4.1 Barnevernloven § 4-4. Hjelpetiltak for barn og barnefamilier

Barneverntjenestens hovedoppgave er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling får nødvendig hjelp til rett tid, jf. barnevernloven § 1-1. Å kunne sette inn virksomme hjelpetiltak er et viktig element i barneverntjenestens arbeid for å oppnå dette.

Barnevernloven § 4-4 omhandler hjelpetiltak til barn og barnefamilier. Etter bestemmelsens første ledd skal barneverntjenesten bidra til å gi det enkelte barn gode levevilkår og utviklingsmuligheter ved råd, veiledning og hjelpetiltak. Hjelpetiltak kan iverksettes når barnet på grunn av forholdene i hjemmet eller av andre grunner har «særlig behov» for hjelp, jf. annet ledd. Vurderingen av når, og i hvilke tilfeller, hjelpetiltak skal benyttes må bero på skjønn. Barnets behov må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Kravet om at barnet må ha et særlig behov for hjelp innebærer at hjelpebehovet er større enn det som er vanlig for de fleste andre barn.

Formålet med å sette i verk hjelpetiltak i en familie, er å bidra til positiv endring hos barnet eller i familien. Det er viktig å finne tiltak som styrker familiens ressurser, og da må det kunne iverksettes tiltak som både er rettet mot barnets behov og tiltak som går ut på å bedre foreldrenes omsorgsevne.

Barnevernlovens utgangspunkt er at barn skal vokse opp hos sine biologiske foreldre, og at hjelp etter barnevernloven primært skal gis i hjemmet. Frivillige hjelpetiltak i hjemmet skal alltid vurderes før mer omfattende tiltak igangsettes. Dette følger av det mildeste inngreps prinsipp. Prinsippet innebærer at de vedtak som fattes, skal stå i et rimelig forhold til de mål som kan oppnås, og man skal derfor velge det minst inngripende tiltaket dersom det vil være tilstrekkelig for å gi barnet en tilfredsstillende omsorgssituasjon. Dette innebærer at dersom det er grunnlag for tiltak i en sak, så er barnevernet alltid nødt til å vurdere hva som er det mildeste tiltaket som kan anvendes.

Prinsippet gjelder alle tiltak etter barnevernloven. Det kan eksempelvis ikke treffes vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernloven § 4-12 dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak etter § 4-4, jf. § 4-12 annet ledd. Hjelpetiltak i hjemmet er da også de klart mest brukte tiltakene i norsk barnevern.

I alt mottok 53 150 barn og unge tiltak fra barnevernet i 2013. Av disse hadde barnevernet overtatt omsorgen for 17 prosent av barna, mens 83 prosent mottok hjelpetiltak. Nærmere 80 prosent av alle hjelpetiltakene ble i 2013 gjennomført i hjemmet.

Adgangen til å pålegge hjelpetiltak er i dag snever. Etter barnevernloven § 4-4 tredje ledd kan det pålegges gjennomføring av to typer hjelpetiltak. For det første kan det pålegges at det skal settes i verk opphold i barnehage eller annet egnet dagtilbud for barnet. For det annet kan det pålegges tilsyn. Vilkårene for hjelpetiltak etter pålegg er strengere enn for hjelpetiltak ellers. Opphold i barnehage eller annet egnet dagtilbud for barnet kan bare pålegges dersom dette anses «nødvendig», mens pålegg om tilsyn forutsetter at vilkårene for omsorgsovertakelse er oppfylt. Avgjørelsesmyndigheten er lagt til fylkesnemnda.

Pålegg om slike hjelpetiltak er lite brukt i praksis. Årsakene til dette kan være mange, men det kan skyldes en oppfatning om at det er problematisk å få til gode tiltak uten at foreldrene samarbeider. Manglende håndhevingsmuligheter og strenge vilkår har også vært løftet frem som mulige forklaringer.1 I 2012 ble det totalt fattet fem vedtak i fylkesnemnda om pålegg av hjelpetiltak. I 2013 var tilsvarende antall to.

Det følger videre av barnevernloven § 4-4 tredje ledd at for barn som har vist alvorlige atferdsvansker, jf. § 4-24 første ledd, eller som er i ferd med å utvikle slike alvorlige atferdsvansker, kan fylkesnemnda vedta at foreldrestøttende tiltak som har som formål å redusere barnets atferdsvansker kan gjennomføres uten barnets samtykke. I forarbeidene til bestemmelsen2 fremgår det at det her er snakk om metoder som først og fremst retter seg mot foreldrene. Det er særlig den hjemmebaserte behandlingsmetoden «Multisystemic Therapy» (MST) som i forarbeidene er omtalt som eksempel på slike foreldrestøttende tiltak. Foreldrestøttende tiltak uten barnets samtykke kan ikke opprettholdes utover seks måneder fra fylkesnemndas vedtak.

4.2 Særlig om barns rett til medvirkning

Barnekonvensjonens artikkel 12 fastslår at barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter skal ha rett til fritt å gi uttrykk for disse i alle forhold som vedrører barnet. Barnets synspunkter skal tillegges behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet.

Barnets rett til å bli hørt kommer til uttrykk i ulike bestemmelser i barnevernloven. Barns rett til medvirkning fremgår tydelig gjennom barnevernloven § 4-1 annet ledd, som uttrykker at barn skal gis mulighet til medvirkning og at det skal tilrettelegges for samtaler med barnet. Barnevernloven § 6-3 regulerer barns rettigheter under saksbehandlingen. Alle barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal informeres og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelse i sak som berører ham eller henne. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med dets alder og modenhet. Bestemmelsen inneholder også regler om når barnet selv er part i saken. Hovedregelen er at barn over 15 år er part i saken. Bestemmelsen ble ved inkorporeringen av barnekonvensjonen endret for å synliggjøre artikkel 12 på en bedre måte. Videre bestemmer barnevernloven § 7-9 at fylkesnemnda kan oppnevne en egen talsperson for barnet i saker som skal behandles for nemnda.

Det følger av barnevernloven § 6-1 første ledd at forvaltningsloven gjelder med de særregler som er fastsatt i barnevernloven. Også forvaltningsloven inneholder bestemmelser som gir barnet en rett til å uttale seg og få si sin mening før det tas avgjørelse som angår dem.

Se også kapitel 8 og 9 om ivaretakelsen av barns medvirkning.