10 Endringer i folketrygdloven

10.1 Dagpenger under arbeidsløshet – presiseringer i bestemmelsene om virkningstidspunkt, avspasering av ventetid mv.

10.1.1 Klargjøring av virkningstidspunktet for dagpenger og tidspunktet for avspasering av ventedager

Folketrygdloven § 22-13 gir generelle regler om framsetting av krav og om utbetaling, dvs. fra hvilket tidspunkt de ulike trygdeytelsene kan gis fra. Det følger av syvende ledd at bestemmelsene i § 22-13 andre til sjette ledd ikke gjelder for dagpenger.

For dagpenger under arbeidsløshet er de nærmere reglene om fra hvilket tidspunkt retten til ytelsen oppstår gitt i § 4-9 siste punktum, der det framgår at dagpenger ikke kan gis fra et tidligere tidspunkt enn søknadstidspunktet.

Bestemmelsen om ventetid i § 4-9 gir materielle regler om at en stønadsmottaker først kan få dagpenger når han eller hun har vært arbeidsløs og fylt vilkårene for dagpenger i minst tre av de siste femten dagene. Bestemmelsens siste punktum om virkningstidspunktet for utbetaling av dagpenger er generelle regler, som ikke er spesifikt knyttet til de materielle reglene om ventetid.

Etter gjeldende regler er bestemmelsene om virkningstidspunktet for dagpenger under arbeidsløshet regulert i folketrygdloven kapittel 4, mens tilsvarende regler for de øvrige folketrygdytelsene fremgår av § 22-13. Departementet mener at det vil være ryddig å flytte bestemmelsen om at dagpenger tidligst kan gis fra det tidspunktet da kravet er satt fram til § 22-13, og at denne tas inn i et nytt femte ledd. Ved å flytte bestemmelsen og regulere virkningstidspunkt for dagpenger i samme bestemmelse som for de øvrige ytelsene, vil det komme klarere fram at dagpenger ikke kan innvilges fra et tidligere tidspunkt enn søknadstidspunktet.

Både dagpenger og arbeidsavklaringspenger er ytelser som gis per dag og utbetales hver 14. dag, og som tidligst kan gis fra søknadstidspunktet. I forbindelse med at bestemmelsen om dagpenger legges inn i et nytt femte ledd i § 22-13, foreslår departementet at også den gjeldende bestemmelsen om arbeidsavklaringspenger i nåværende fjerde ledd bokstav d flyttes til det nye femte leddet. I nåværende syvende ledd, er det gitt regler om at andre til sjette ledd ikke skal gjelde for dagpenger under arbeidsløshet. Bestemmelsene i andre til femte ledd regulerer helt spesifikke ytelser, og vil dermed uansett ikke gjelde for dagpenger under arbeidsløshet. Det er derfor ikke nødvendig å gi et særskilt unntak fra disse leddene for dagpenger. Sjette ledd er generelt, og vil dermed også gjelde for dagpengene med mindre det gis et særlig unntak. Det foreslås derfor at gjeldende regel om unntak fra gjeldende sjette ledd tas inn i det nye femte leddet. Henvisningen vil da endres i tråd med den foreslåtte omnummereringen av leddene.

Reglene om ventetid i § 4-9 er ment å være en form for egenandel for personer som søker om dagpenger, og kan derfor tidligst starte å løpe fra det tidspunktet hvor medlemmet er innvilget dagpenger.

Gjeldende § 4-9 siste punktum har vist seg å ikke være tilstrekkelig klar på hvilket tidspunkt ventedagene skal kunne avspaseres fra. Som følge av dette har det utviklet seg en praksis der man i noen tilfeller har godtatt at ventetiden kan avspaseres i et tidsrom før man har fått innvilget dagpenger. En slik praksis er ikke i tråd med formålet med ventedagene. For å unngå tvil foreslås det derfor at det tas inn en presisering om at ventetiden tidligst kan starte å løpe fra det tidspunktet medlemmet er innvilget dagpenger. Presiseringen vil innebære en innstramming av den nåværende praktiseringen av bestemmelsen.

Endringene i §§ 4-9 og 22-13 tydeliggjør gjeldende regler om at dagpenger ikke kan ytes fra et tidligere tidspunkt enn søknadstidspunktet og at ventetiden tidligst kan starte å løpe fra det tidspunktet medlemmet er innvilget dagpenger. Endringen antas derfor å ha minimal økonomisk og administrativ betydning.

Departementet viser til lovforslaget i folketrygdloven §§ 4-9 og 22-13.

10.1.2 Klargjøring av virkningstidspunktet ved gjenopptak

Folketrygdloven § 4-16 gir regler om når en løpende stønadsperiode kan gjenopptas uten ny prøving av minstekravet, ny fastsetting av dagpengegrunnlaget og avspasering av ny ventetid. Ved gjenopptak etter § 4-16 foretas det heller ingen endringer i dato for innvilgning, første dato i trygdeforholdet eller i registrert forbruk av stønadsperioden. For at det skal regnes for å være en løpende stønadsperiode, forutsettes det at medlemmet har avspasert ventetiden etter § 4-9 i sin helhet. For et medlem som ikke skal ha ventetid etter § 4-9, forutsettes det at vedkommende har startet på stønadsperioden sin ved at minst en dag av stønadsperioden er avtjent.

Som hovedregel gjenopptas dagpengene fra og med den dagen arbeidssøkeren tar kontakt med Arbeids- og velferdsetaten og krever å få dagpengesaken gjenopptatt. Det har videre vært en praksis for at gjenopptakelsesdatoen kan settes tidligere enn det tidspunktet arbeidssøkeren kontakter Arbeids- og velferdsetaten, forutsatt at vedkommende har fylt vilkårene for rett til dagpenger og har stått tilmeldt som reell arbeidssøker i avbruddsperioden.

Ved lov 20. desember 2018 nr. 98 er § 4-4 endret slik at opptjeningsperioden for dagpenger flyttes fra det siste eller tre siste kalenderår, til de siste 12 eller 36 avsluttede kalendermånedene før det søkes om dagpenger. Lovendringen trer i kraft 1. juli 2019. Når opptjeningsperioden flyttes, vil det ikke lenger være relevant å vente med reberegning til det etterfølgende årsskiftet. Det foreslås derfor å ta ut gjeldene tredje punktum i første ledd. Ved samme lovendring er det i § 4-4 femte ledd gitt hjemmel for å gi nærmere regler i forskrift om hva som anses som tidspunktet for søknad om dagpenger. Ved utformingen av slike forskriftsbestemmelser legges det til grunn at tidspunktet for søknad i utgangspunktet skal regnes som det tidspunktet dagpengesøknaden er levert til eller registrert hos Arbeids- og velferdsetaten.

Det er ønskelig at reguleringen av søknadstidspunktet for ny søknad og for gjenopptak følger de samme prinsippene, og at reglene i størst mulig grad harmoniseres. Å knytte tidspunktet for gjenopptak til det tidspunktet medlemmet kontakter Arbeids- og velferdsetaten og krever å få saken gjenopptatt, tilvarende som det prinsippet som gjelder for ny søknad om dagpenger, vil i tillegg til å harmonisere regelverket også i større grad legge til rette for digitalisering. Det foreslås derfor at det tas inn en presisering i § 4-16 første ledd om at dagpengesaken kan gjenopptas tidligst fra det tidspunktet medlemmet kontakter Arbeids- og velferdsetaten og krever å få saken gjenopptatt. Presiseringen innebærer en innstramming av gjeldende praksis.

Departementet viser til lovforslaget i folketrygdloven § 4-16.

10.2 Rett til å benytte egenmelding i arbeidsgiverperioden

Arbeidstakere kan for en begrenset periode selv melde fra til arbeidsgiver om arbeidsuførhet på grunn av sykdom eller skade (egenmelding), uten å måtte legge fram legeerklæring, se folketrygdloven § 8-23. For å få rett til å bruke egenmelding må arbeidstaker ha arbeidet hos arbeidsgiver i minst to måneder, se folketrygdloven § 8-24 første ledd. Arbeidstaker har rett til å bruke egenmelding for opptil tre kalenderdager om gangen, men arbeidsgiver kan gi arbeidstaker rett til å bruke egenmelding hele arbeidsgiverperioden. Ved inngåelse av ny IA-avtale, «Intensjonsavtale om et mer inkluderende arbeidsliv», har det kommet fram at det er behov for å klargjøre regelverket, slik at det kommer tydelig fram at arbeidsgiver kan gi arbeidstaker utvidet rett til å bruke egenmelding innenfor arbeidsgiverperioden.

En arbeidstaker har rett til å bruke egenmelding for opptil tre kalenderdager om gangen, se folketrygdloven § 8-24 fjerde ledd. Varer arbeidsuførheten utover tre kalenderdager «kan arbeidsgiver kreve legeerklæring», se folketrygdloven § 8-24 femte ledd. I loven står det at arbeidsgiver «kan» kreve legeerklæring fra fjerde dag, ikke at arbeidsgiver må kreve legeerklæring fra fjerde dag. Arbeidsgiver kan gi arbeidstaker rett til å bruke egenmelding i hele arbeidsgiverperioden.

Når trygden skal utbetale sykepengene etter arbeidsgiverperioden, må det derimot foreligge legeerklæring. Dette framgår av folketrygdloven § 8-7.

I «Intensjonsavtale om et mer inkluderende arbeidsliv» (IA-avtalen) som gjaldt fram til og med 31. desember 2018, var det avtalt at ansatte i en IA-virksomhet kunne bruke egenmelding for opptil åtte kalenderdager. Egenmelding kunne brukes i 24 kalenderdager i løpet av en tolv-måneders periode. Det var ikke begrensning i antall ganger egenmelding kunne benyttes. IA-avtalen som gjelder fra 1. januar 2019, omfatter hele det norske arbeidslivet, og gjelder ikke bare for IA-virksomheter slik forrige IA-avtale gjorde. Det er ikke avtalt en utvidet rett til egenmelding i den nye avtalen.

I avtalen står det imidlertid at «Ordningen med utvidet rett til egenmelding har vært et godt og hensiktsmessig virkemiddel for å fremme dialog på arbeidsplassen og avlaste helsevesenet med hensyn til oppfølging av korttidssykefravær.»

Partene i IA-avtalen foreslår at muligheten til å gi utvidet rett til egenmelding presiseres i folketrygdloven. Videre foreslås det at det i loven innføres en plikt for arbeidsgiver til å drøfte utvidet rett til egenmelding med de tillitsvalgte. Dette mener partene vil kunne medføre at flere arbeidstakere enn i dag får mulighet til utvidet egenmelding.

I avtalen står det også at organisasjonene vil oppfordre tidligere IA-virksomheter til å videreføre ordningen med utvidet rett til egenmelding. Organisasjonene vil også oppfordre virksomheter som tidligere ikke har hatt utvidet rett til egenmelding til å vurdere denne ordningen.

For å tydeliggjøre at det foreligger frihet til å gi utvidet rett til egenmelding i arbeidsgiverperioden, foreslår departementet at dette presiseres i folketrygdloven § 8-24 fjerde ledd. Samtidig foreslår departementet at det tas inn en plikt for arbeidsgiver til å drøfte utvidet rett til egenmelding med de tillitsvalgte. Forslaget har ikke vært på høring da det anses unødvendig. Forslaget er delvis en presisering av gjeldende rett, og det har vært framforhandlet av partene i ny IA-avtale som gjelder fra 1. januar 2019.

Departementet viser til lovforslaget i folketrygdloven § 8-24.

Departementet foreslår at endringen trer i kraft så raskt som mulig. Forslaget vil ikke ha økonomiske og administrative konsekvenser, utover det at arbeidsgiver må drøfte med de tillitsvalgte om det skal gis utvidet rett til å bruke egenmelding.

10.4 Yrkesskadedekning ved pålegg om å utføre arbeidsoppgaver etter sosialtjenesteloven

I henhold til sosialtjenesteloven § 20 kan det settes vilkår for tildeling av økonomisk stønad, herunder at mottakeren i stønadsperioden skal utføre passende arbeidsoppgaver i bostedskommunen. Bestemmelsen er endret ved lov 24. april 2015 nr. 20, slik at det skal stilles vilkår om aktivitet for tildeling av økonomisk stønad med mindre tungtveiende grunner taler mot det. Adgangen til å stille andre vilkår for tildeling av økonomisk stønad ble videreført. Lovendringen er ikke ikraftsatt. Ved lov 20. desember 2016 nr. 105 fikk sosialtjenesteloven tilføyd § 20 a, som innebærer en tilsvarende plikt for kommunen til å stille vilkår om aktivitet for tildeling av økonomisk stønad som i 2015 ble vedtatt ved endring av § 20, men slik at plikten bare gjelder overfor stønadsmottakere under 30 år. Endringen ble satt i kraft fra 1. januar 2017. Lovendringene i 2015 og 2016 videreførte ikke angivelsen av arbeidsoppgaver i bostedskommunen som et mulig vilkår, men begrenset ikke kommunens handlingsrom ved valg av vilkår om aktivitet.

Medlemmer av folketrygden som deltar i arbeidsrettede tiltak, kurs eller liknende i regi av Arbeids- og velferdsetaten, i kvalifiseringsprogram i kommunal regi, eller i program i henhold til introduksjonsloven, er yrkesskadedekket, jf. folketrygdloven § 13-11 første ledd. Det er et vilkår at tiltaket har yrkesopplæring, sysselsetting eller arbeidstrening som overordnet mål. Etter bestemmelsens andre ledd er medlemmer som er pålagt å utføre arbeidsoppgaver etter sosialtjenesteloven § 20 yrkesskadedekket under slikt arbeid.

Ved en inkurie ble ikke folketrygdloven § 13-11 andre ledd endret da sosialtjenesteloven fikk tilføyd § 20 a. Departementet foreslår derfor å endre folketrygdloven § 13-11 andre ledd, slik at medlemmer som er pålagt å utføre arbeidsoppgaver er yrkesskadedekket under slikt arbeid, enten arbeidsoppgavene er pålagt etter sosialtjenesteloven § 20 eller § 20 a.

Departementet viser til lovforslaget, folketrygdloven § 13-11 andre ledd.

Endringen innebærer en oppretting av en feil og skulle vært gjennomført i forbindelse med endring i sosialtjenesteloven ved lov 20. desember 2016 nr. 105. Forslaget vil ikke ha økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning. Departementet foreslår at endringen trer i kraft straks, og gis virkning fra 1. januar 2017, dvs. fra samme tidspunkt som sosialtjenesteloven § 20 a trådte i kraft.

10.5 Oppretting av bestemmelser om barnepensjon

Det stilles krav om forutgående medlemskap i folketrygden for at rett til folketrygdens ytelser foreligger. I kapittel 17 om pensjon til gjenlevende ektefelle står bestemmelsene om forutgående medlemskap i § 17-3, og i kapittel 18 om barnepensjon følger bestemmelsen av § 18-2. Det er i dag ulike vilkår knyttet til krav om forutgående medlemskap for rett til henholdsvis gjenlevendepensjon og barnepensjon. Denne ulikheten er utilsiktet, og departementet foreslår her å rette opp i dette. Forskjellen oppsto da uføretrygd ble innført som begrep fra 1. januar 2015 i forbindelse med uførereformen.

I behandlingen av Prop. 112 L (2015–2016) ble uføretrygd tatt inn i § 17-3 første ledd bokstav b som et kvalifiserende element for gjenlevendepensjon. Etter endringen var ett av vilkårene for å kunne ha rett til pensjon eller overgangsstønad til gjenlevende at avdøde i de siste tre årene fram til dødsfallet mottok pensjon eller uføretrygd etter folketrygdloven. Tilsvarende burde også vært gjort for retten til barnepensjon i § 18-2 første ledd bokstav b. Departementet foreslår derfor at «eller uføretrygd» også tas inn i § 18-2 slik at ordlyden blir følgende: «Det er et vilkår for rett til barnepensjon at den avdøde faren eller moren mottok pensjon eller uføretrygd fra folketrygden de siste tre årene fram til dødsfallet.»

I folketrygdloven § 18-5 siste ledd er det i dag en feilhenvisning til barneloven. I bestemmelsen vises det til barneloven § 36. Riktig henvisning skal være barneloven § 38. Bestemmelsen knytter seg til tilfeller der barnepensjonen skal beregnes særskilt når et barnekull blir delt ved at foreldreansvaret etter barneloven § 38 ikke omfatter alle barna i kullet. Departementet foreslår at feilhenvisningen i § 18-5 siste ledd blir rettet opp.

Det vises til lovforslaget, lov om folketrygd § 18-2 første ledd og § 18-5 sjuende ledd. Endringen foreslås å tre i kraft så raskt som mulig, og har ingen økonomiske eller administrative konsekvenser.