11 Administrative virkemidler, straff og erstatningsansvar

Det foreslås å endre tittelen på lovens kapittel 7 fra «Omplassering og avliving mv. av hunder, erstatningsansvar og straff» til «Administrative virkemidler, straff og erstatningsansvar» for å oppdatere tittelen til det foreslåtte innholdet.

11.1 Omplassering og avliving mv. av hunder, erstatningsansvar og straff

11.1.1 Gjeldende rett

Hundeloven § 24 gir regler om når politiet kan ta hånd om, omplassere, selge eller avlive en hund. Den må ses i sammenheng med og suppleres av de særlige regler i § 10 om løse hunder, § 18 om uønskede hendelser og §§ 19-20 om farlige hunder. For adgangen til å ta hånd om og avlive en hund av dyrevernhensyn gjelder reglene i dyrevelferdsloven.

Det vises til Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 211–212:

«Første ledd regner opp de tilfelle hvor politiet har adgang til å ta hånd om, omplassere, selge eller avlive en hund. For bokstav a og f må dette ses i sammenheng med vilkårene i henholdsvis § 10 og §§ 18-20. Politiets adgang etter bokstav a til å omplassere, selge eller avlive en løs hund som er opptatt etter reglene i § 10, inntrer altså først når hundeholderen etter varsling har hatt en uke på seg til å hente hunden, jf § 10 tredje ledd. Det følger av § 10 at politiet kan holde hunden i forvaring når den er levert dit etter reglene i paragrafen.

Bokstav b til d gjelder overtredelse av forskrifter etter hundeloven kapittel 4 om ro og orden, antall hunder og merking og registrering av hunder. Politiet kan gripe inn etter § 24 ved overtredelse av kommunale forskrifter om ro og orden og antall hunder, uten at dette behøver å sies i forskriften. Gjelder det overtredelse av en forskrift om merking og registrering, følger det imidlertid av bokstav d at politiets adgang etter § 24 bare gjelder når dette er fastsatt i forskriften selv. I alle disse tilfellene følger det av annet ledd at politiet bare kan gripe inn etter § 24 mot en gjentatt overtredelse der det allerede er reagert mot en tidligere overtredelse. Denne reaksjonen kan bestå i straff etter § 28 eller i en skriftlig advarsel med frist for oppfyllelse. En slik advarsel gis av politiet, men kan også gis av registerføreren (enten det er en privat organisasjon eller en offentlig myndighet) ved overtredelse av en forskrift etter § 13 om merking og registrering. Advarselen er ikke enkeltvedtak, jf. § 25 første ledd annet punktum.

Bokstav e supplerer de virkemidler som politiet har etter § 17 første og annet ledd til å treffe forebyggende tiltak mot problematisk hundehold, og konkretiserer prinsippet i politiloven § 6 annet ledd om at det her bare kan gripes inn etter § 24 når mindre inngripende tiltak er utilstrekkelige.

Bokstav g gjelder overtredelse av forskrifter for bestemte hundetyper gitt med hjemmel i § 21.

Bokstav h gir politiet adgang til å fjerne en hund som blir holdt i strid med et forbud mot hundehold nedlagt etter § 22. Det er en forutsetning for å gripe inn etter § 24 at forbudet er endelig, det vil si at fristen for å klage over forbudet er utløpt, eller at klageinstansen har avgjort klagesaken. Derimot kan politiet gripe inn etter § 24 selv om forbudet er bragt inn for domstolene til prøving, hvis da ikke retten har imøtekommet en begjæring om midlertidig forføyning mot iverksetting av forbudet.»

Bestemmelsen lyder i dag:

§ 24 Politiets forvaring, omplassering, salg og avliving av hund

Politiet kan ta hånd om, omplassere, selge eller om nødvendig avlive en hund dersom

1. hunden er tatt opp etter § 10 og hundeholderen ikke har mottatt eller hentet hunden trass i varsel,

2. hunden blir holdt uten at hundeholderen overholder en forskrift etter § 11,

3. hunden blir holdt i strid med forskrift etter § 12,

4. hunden blir holdt i strid med forskrift etter § 13 når dette er fastsatt i forskriften,

5. det er nødvendig for å nå målet etter § 17 første ledd der dette ikke kan nås med mindre inngripende tiltak etter § 17 annet ledd,

6. vilkårene i §§ 18, 19 eller 20 er til stede,

7. hunden blir holdt, brukt eller avlet i oppdrett i strid med bestemmelser gitt i medhold av § 21, eller

8. noen har å gjøre med hunden i strid med et endelig forbud etter § 22.

Vedtak etter første ledd bokstav b til d kan bare treffes dersom hundeholderen er straffet, eller har fått skriftlig advarsel for overtredelse av forskriften med frist for oppfyllelse, og forskriften fortsatt blir overtrådt. Er hundeholderen ukjent eller uten kjent adresse, kan kunngjøring med frist for oppfyllelse i stedet skje i en avis som er alminnelig lest på stedet. Advarsel gis av politiet eller av registerføreren når det gjelder overtredelse av forskrift etter § 13.

Har politiet tatt hånd om hunden, kan den holdes i forvaring inntil det er truffet vedtak om salg, omplassering, utførsel eller avliving av hunden.

11.1.2 Behovet for lovendring

Mange av virkemidlene for omplassering, salg og avliving av hund er tatt inn i de enkelte bestemmelsene i loven. Dette gjelder §§ 10, 17, 18, 19, 20 og 22. Det kan derfor synes som en unødvendig dobbelregulering å liste dem opp i § 24.

Når det gjelder brudd på §§ 11, 12 og 13 kan forvaring, omplassering, salg og avliving fremstå som uforholdsmessige tiltak.

11.1.3 Forslaget i høringsnotatet

I nåværende bestemmelse bokstav a, e og f vises det til hundeloven §10, §§ 17, 18, 19 og 20. Disse bestemmelsene hjemler allerede adgang til å omplassere, selge eller avlive hunder, dersom vilkårene i bestemmelsen er oppfylt. Departementet anså derfor at adgangen til å omplassere, selge og avlive hunder etter § 24 innebar en dobbeltregulering i flere tilfeller. Departementet foreslo endringer i § 24 som tar høyde for de endringer som er gjort i de tidligere bestemmelser i loven.

Departementet anså at det var en for streng reaksjon å omplassere, selge eller avlive hunder ved brudd på forskrift etter §§ 11, 12 og 13. Det ble vist til at det finnes andre reaksjoner i hundeloven som ville være mer hensiktsmessige og formålstjenlige i slike tilfeller. Det ble også vist til at det ble foreslått nye virkemidler i høringsforslaget. Bestemmelsene i § 24 første ledd bokstav b og c ble derfor foreslått opphevet.

Departementet foreslo å endre § 24 slik at bestemmelsen kun gjelder forvaring av hunder i de tilfeller hvor dette ikke klart fremgår av andre bestemmelser. I høringsforslaget § 10 bokstav a foreslås det å gi politiet hjemmel til å ta en hund i forvaring dersom vilkårene i § 10 er til stede. Det vil si at politiet kan ha hunden i forvaring mens politiet etterlyser hundeholderen. Dette vil også gi politiet hjemmel til å ha hunden i forvaring i de tilfeller hvor en hundeholder ikke er i stand til å ta vare på hunden, jf. § 10 annet ledd.

Høringsforslaget bokstav b ville hjemle forvaring av hunden dersom vilkårene i §§ 18, 19 eller 20 er til stede. For eksempel kan politiet ta en hund i forvaring i påvente av vedtak etter § 18, dersom en hund har skadet et menneske.

Høringsforslaget bokstav c foreslo å gi politiet hjemmel til å kunne ta en hund i forvaring dersom den ble holdt, brukt eller avlet i oppdrett i strid med bestemmelser gitt i medhold av § 21.

Høringsforslaget innebar at andre ledd i nåværende bestemmelse ble foreslått opphevet, ettersom dette regulerer nåværende bestemmelse første ledd bokstav b til d, som ble foreslått opphevet.

I høringsforslaget andre ledd ble det foreslått at hunden kan holdes i forvaring «inntil saken om salg, omplassering, utførsel eller avliving er endelig avgjort.». Forslaget ville gi politiet hjemmel til å holde hunden i forvaring under behandling av saken i både forvaltnings- og domstolsystemet. Denne endringen innebar ikke en materiell endring av dagens bestemmelse, men ville tydeliggjøre hvor lenge politiet kan holde en hund i forvaring.

Følgende ordlyd ble foreslått i høringsnotatet:

§ 24 Politiets forvaring av hund

Politiet kan ta hånd om en hund dersom

1. vilkårene i § 10 er til stede.

2. vilkårene i §§ 18, 19 eller 20 er til stede,

3. hunden blir holdt, brukt eller avlet i oppdrett i strid med bestemmelser gitt i medhold av § 21.

Andre ledd oppheves.

Har politiet tatt hånd om hunden etter hjemler i denne lov, kan den holdes i forvaring inntil saken om salg, omplassering, utførsel eller avliving er endelig avgjort.

11.1.4 Høringsinstansens innspill

Politidirektoratet mener det bør være adgang til å ta hunder i forvaring inntil saken er endelig avgjort også dersom vilkårene i § 18 a er til stede. Politidirektoratet mener også at det må beskrives forskjell på «midlertidig» forvaring og «forvaring» i § 24.

Norsk Kennel Klub er enig i at paragrafene 11, 12 og 13 strykes. De er også enig i at man ikke skal dobbeltregulere.

NOAH – for dyrs rettigheter peker på at siden bestemmelsen er en «kan»- bestemmelse innebærer dette at det bør gjøres en nødvendighetsvurdering før man fatter vedtak om forvaring. Dette fordi forvaring av hunden både påfører hundeholderen kostnader og er en belastning for hunden. NOAH mener at ved å forespeile hundeholder en kostbar forvaring vil hundeholderen kunne presses til å akseptere en umiddelbar avliving. De mener også at det er uforholdsmessig at hundeholderen må betale for forvaring, men ikke har kontroll på hvordan hunden behandles under oppholdet.

Dyrebeskyttelsen Norge peker også på at politiet bør gjennomføre en nødvendighetsvurdering før de setter hunder i forvaring. De mener politiet bør vurdere om andre tiltak kan ivareta sikkerheten i like stor grad som en forvaring. Dyrebeskyttelsen Norge peker også på at et langvarig opphold på kennel kan ha negative effekter på hunden. Endelig er Dyrebeskyttelsen Norge bekymret over at lang saksbehandlingstid medvirker til langvarig forvaring.

En gruppe privatpersoner peker på at i bestemmelsen om at politiet kan ta en hund i forvaring er det ikke lagt inn noen føringer for forholdsmessighet. Privatpersonene mener også det bør settes en tidsavgrensning for hvor lenge en hund kan holdes i forvaring. Privatpersonene ønsker også at ved forvaring over en minsteperiode, forslagsvis to uker, skal Mattilsynet føre tilsyn med dyrevelferden for hund/hunder som står i slik forvaring.

11.1.5 Departementets vurderinger

I nåværende bestemmelse bokstav a, e og f vises det til hundeloven §§ 10, 17, 18, 19 og 20. Disse bestemmelsene hjemler allerede adgang til å omplassere, selge eller avlive hunder, dersom vilkårene i bestemmelsen er oppfylt. Departementet ser derfor at adgangen til å omplassere, selge og avlive hunder etter § 24 innebærer en dobbeltregulering i flere tilfeller. Departementet foreslår endringer i § 24 som tar høyde for de endringer som er gjort i de tidligere bestemmelser i loven.

Departementet foreslår å endre § 24 slik at den kun gjelder forvaring av hunder i de tilfeller hvor dette ikke klart fremgår av andre bestemmelser.

Departementet anser at det er en for streng reaksjon at politiet kan omplassere, selge eller avlive hunder ved brudd på forskrift etter §§ 11, 12 og 13. Det finnes allerede andre reaksjoner i hundeloven som er mer hensiktsmessige og formålstjenlige i slike tilfeller. I tillegg er det foreslått nye virkemidler i endringsforslaget. Nåværende bestemmelse § 24 bokstav b til c foreslås derfor opphevet ettersom forvaring ikke anses som en forholdsmessig eller hensiktsmessig reaksjon på disse bestemmelsene.

Departementet foreslår en endring i § 24 første ledd for å bedre ivareta kravet til forholdsmessighet som er etterlyst av flere høringsinstanser. Mange høringsinnspill peker på at politiet bør vurdere om forvaring er nødvendig, eller om det kan erstattes med mindre inngripende virkemidler. Departementet forutsetter at politiet gjør denne vurderingen allerede i dag. Politiet peker på at forvaring brukes for å ivareta sikkerhet der hendelser har gitt grunnlag for å si at forvaring er nødvendig. Videre peker politiet på at i saker der det fattes inngripende vedtak vil forvaring etter politiets syn være nødvendig for å hindre at hunden unndras fra gjennomføring av slik vedtak, samt for å forebygge risiko ved at denne hunden på nytt utviser uønsket adferd. For å tydeliggjøre at det skal gjøres en slik vurdering foreslår departementet å endre ordlyden til: «Politiet kan om nødvendig ta hånd om en hund dersom […]»

I endringsforslaget § 24 bokstav a gis politiet hjemmel til å ta en hund i forvaring dersom vilkårene i § 10 er til stede. Det vi si at politiet kan ha hunden i forvaring mens politiet etterlyser hundeholderen. Det vil også gi politiet hjemmel til å ha hunden i forvaring i de tilfeller hvor en hundeholder ikke er i stand til å ta vare på hunden, jf. § 10 annet ledd.

Endringsforslaget § 24 bokstav b vil hjemle forvaring av hunden dersom vilkårene i §§ 18, 19 eller 20 er til stede. For eksempel kan politiet ta en hund i forvaring i påvente av vedtak etter § 18, dersom en hund har skadet et menneske. Politidirektoratet mener det bør være adgang til å ta hunder i forvaring inntil saken er endelig avgjort også dersom vilkårene i § 18 a er til stede. Departementet er enig i at det kan være nødvendig å ta hunden i forvaring for å gjennomføre vedtak etter § 18 a. Men grunnlaget for å gjøre nødvendighetsvurderingen kan stilles seg noe annerledes enn for forvaring i tilknytning til § 18. Se nærmere om hundens iboende egenskaper og fremtidige risiko under omtalen av § 18 a. Med dette som bakgrunn foreslår departementet likevel å føye til § 18 a under § 24 første ledd bokstav b.

Endringsforslaget § 24 første ledd bokstav c innebærer at politiet kan ta en hund i forvaring dersom den blir holdt, brukt eller satt i avl i strid med bestemmelser gitt i medhold av § 21.

Endringsforslaget innebærer at nåværende bestemmelse § 24 andre ledd oppheves, ettersom dette regulerer forhold knyttet til nåværende bestemmelse første ledd bokstav b til d, som er foreslått opphevet.

I endringsforslaget andre ledd foreslås det at hunden kan holdes i forvaring «inntil saken om salg, omplassering, utførsel eller avliving er endelig avgjort.». Bestemmelsen gir politiet hjemmel til å holde hunden i forvaring under behandling av saken i både forvaltnings- og domstolsystemet. Denne endringen innebærer ikke en materiell endring av dagens bestemmelse, men vil tydeliggjøre hvor lenge politiet kan holde en hund i forvaring. Til Politidirektoratets anførsel om forskjell på forvaring etter § 17 og § 24 vil departementet bemerket at vi har endret ordlyden i § 17 fra «midlertidig» til «kortvarig». Se omtale av dette under punkt 10.2.5.

11.2 Overtredelsesgebyr

11.2.1 Behovet for en ny bestemmelse om overtredelsesgebyr

Mange av innspillene som kom inn både under gjennomgangen og høringen av endringsforslaget til hundeloven har etterlyst et større spenn av virkemidler. Mange opplever at avliving av hund fremstår som straff for mange ulike lovbrudd. Det har også blitt uttrykt at det savnes effektive sanksjoner som kan medvirke til at sikringsbestemmelser etterleves. Særlig kommuner som opplever brudd på båndtvang i stort omfang ønsker virkemidler for å kunne håndheve båndtvangen.

11.2.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet ble det foreslått en hjemmel for en forskrift som kan gi politidistriktenes forvaltningsenheter adgang til å pålegge et overtredelsesgebyr for brudd på regler om båndtvang, kommunenes forskrifter om ro og orden og antall hunder, samt bestemmelser gitt med hjemmel i § 13 om merking av hund. Bruk av overtredelsesgebyr forutsetter fastsettelse av en forskrift. Høringsforslaget gav konkret avgrensning på hvilke overtredelser som kan medføre overtredelsesgebyr. For å følge anvisningene fra Justis- og beredskapsdepartementet må forskriften også legge føringer for øvre grense for slike gebyr. Det ble vurdert som hensiktsmessig at forskriften skal fastsette konkrete summer for de ulike overtredelsene.

For mindre alvorlige overtredelser av de nevnte bestemmelsene hvor det er relativt enkelt å kartlegge de fakta som er avgjørende for om overtredelsen har skjedd, foreslo departementet at også andre offentlige myndigheter skulle kunne fatte vedtak om overtredelsesgebyr. Dette måtte i så fall også fastsettes i forskriften. Dette gjelder for eksempel i tilfeller der hundeholderen lar hunden løpe løs uten bånd når båndtvang er påkrevd for å beskytte viltet under ekstraordinære forhold. For eksempel ved ekstra mye snø. Det ble vist til at myndigheten måtte ha tilstrekkelige ressurser til å håndtere denne type saker, og at en slik adgang måtte utredes etter mulige innspill fra for eksempel kommuner.

Forslaget til § 24 a var som følger:

§ 24 a Overtredelsesgebyr

Kongen kan gi nærmere forskrifter om overtredelsesgebyr ved forsettlig eller uaktsomt brudd på lovens § 6 første og andre ledd og eventuelt tredje ledd*, ved forsettlig eller uaktsomt brudd på forskrifter gitt med hjemmel i §§ 11 og 12, og forsettlig eller uaktsomt brudd på forskrifter gitt med hjemmel i § 13.

Forskriften skal fastsette nærmere bestemmelser om beregning av overtredelsesgebyr og mulighet for at andre offentlige myndigheter enn politiet kan utstede gebyret.

Vedtak om overtredelsesgebyr er tvangsgrunnlag for utlegg.

*dersom alternativ 2 for § 6 blir gjort gjeldende.

Ordlyden ble utformet slik at den kunne ivareta begge de to alternativene som ble hørt i forhold til § 6. Den er rettet tilsvarende etter høring.

11.2.3 Høringsinstansenes innspill

Politidirektoratet viser til at det foreslås innføring av et nytt overtredelsesgebyr i ny § 24 a. Bakgrunnen er å styrke det forvaltningsmessige sporet fremfor straffesporet ved å gi overtredelsesgebyr bl.a. ved brudd på ro og orden, antall hunder, båndtvang mv. Denne myndigheten skal legges til politiets forvaltningsenheter og vil reguleres ytterligere i forskrift. Politiet har i dag ikke virkemidler til å ilegge gebyr ved forvaltningsmessige brudd på hundeloven og Politidirektoratet er enig i at overtredelsesgebyr kan være et nyttig virkemiddel for blant annet brudd på båndtvangsbestemmelsen. Politidirektoratet er enig med departementet i at det er mer hensiktsmessig å styrke det forvaltningsmessige sporet, fremfor straffesporet i hundesaker. Det vil innebære en lettelse for straffesakskjeden og kan være vel så effektivt. Et overtredelsesgebyr er mindre inngripende, men vil være et incitament til å etterleve pålegg.

Politidirektoratet bemerker at det er viktig for forutberegneligheten, rettssikkerheten til hundeholder og likebehandling, at bestemmelsene i forskriften gir konkrete anvisninger på hvilke overtredelser som gir grunnlag for gebyr og en opplisting av gebyrets størrelse i forhold til overtredelsen samt en øvre grense for gebyret. Politidirektoratet bemerker dessuten at også dette er en ny oppgave for politiets forvaltningsenheter og innebærer behov for mer ressursbruk i politiet.

Dette ble også støttet av Oslo politidistrikt.

Statsforvalteren i Innlandet og Statsforvalteren i Rogaland peker på at da båndtvangsbestemmelsene ble flyttet fra viltloven til hundeloven mistet Statens naturoppsyn sin rolle i forhold til å bidra til at båndtvangen ble overholdt. De ber derfor om at departementet ser på muligheten for om SNO likevel kan få en slik rolle med hjemmel i hundeloven. Dette er også relevant i forhold til bruk av overtredelsesgebyr i § 24 a.

Flesberg kommune, Ringerike kommune og Bergen kommune er positive til overtredelsesgebyr. Ringerike kommune og Bergen kommune peker på at dersom kommunene skal få hjemmel til å benytte overtredelsesgebyr vil det kreve bruk av ressurser. Ringerike kommune peker imidlertid på at de har savnet å ha sanksjonsmuligheter siden de uansett blir involvert i saker om brudd på båndtvangen. Bergen kommune presiserer at det ikke er ønskelig at alt som ligger til politiet i dag skal overføres til kommunene.

Norsk Kennel Klub, NOAH – for dyrs rettigheter, Norsk Dyrepleier- og assistentforening og BirdLife Norge støtter innføring av overtredelsesgebyr. NOAH – for dyrs rettigheter peker på at ved brudd på enkelte paragrafer kan man bruke både overtredelsesgebyr og straff, og at det bør synliggjøres hvilket virkemiddel som skal brukes basert på skyldgrad. BirdLife Norge og BirdLife Vest-Agder peker på at for at et overtredelsesgebyr skal få effekt må det prioriteres å gjøre tilsyn. BirdLife Norge peker på at SNO burde kunne bidra til slikt tilsyn og at det bør være en «må-oppgave» for dem.

Norges Fjellstyresamband viser til at tidligere regulerte viltloven hvordan en hund skulle sikres. Dette ble flyttet over til hundeloven og har ført til usikkerhet når det gjelder fjelloppsynets håndtering av løse hunder og muligheter for å følge opp brudd på båndtvangsbestemmelser. Fjelloppsynet innehar begrenset politimyndighet som gjelder miljølovverket. Hundeloven er ikke definert inn her. Mange hytteområder ligger i nær tilknytning til viktige beiteområder og fjellstyrene har de siste årene opplevd økende konflikt mellom hund, hyttefolk og bufe på beite, både i nasjonal båndtvangsperiode og i perioder med lokale bestemmelser for å ivareta beitedyr. Det er viktig at loven er tydelig, både på hvordan det kan tas tak i akutte situasjoner, og på konsekvensene for ansvarlig hundeeier i ettertid. Norges Fjellstyresamband ber departementet til å se nærmere på fjelloppsynets rolle ved brudd på bestemmelser i loven.

Dyrebeskyttelsen Norge mener at bruk av overtredelsesgebyr vil kunne ha en god effekt, og gi bedre etterlevelse av loven.

11.2.4 Departementets vurderinger

Departementet ser at ikke alle brudd på loven eller forskrifter gitt i medhold av loven kvalifiserer til straff i form av bot eller fengsel. Det kan derfor være behov for administrative sanksjoner som bidrar til etterlevelse. En slik sanksjon vil typisk være et overtredelsesgebyr for mindre alvorlige forhold. Overtredelsesgebyr er en administrativ sanksjon og har hovedsakelig et pønalt formål (straff som formål). Videre er overtredelsesgebyr en reaksjon mot begåtte lovbrudd og skiller seg dermed fra forvaltningstiltak som skal skape et fremtidig oppfyllelsespress, som for eksempel tvangsmulkt. Det at det ikke brukes straff i form av bot eller fengsel vil kunne senke terskelen for å reagere for eksempel på et brudd på båndtvangsbestemmelser der dette ikke har medført skade.

Formålet med å foreslå en slik bestemmelse er å styrke etterlevelsen av for eksempel båndtvangsbestemmelsene, ved at det blir lettere å sanksjonere brudd på bestemmelsen. På denne måten håper departementet å kunne bidra til å forebygge situasjoner der nåværende lov i stor utstrekning har hatt avliving av hund som virkemiddel.

Videre mener departementet at det kan være hensiktsmessig å styrke det forvaltningsmessige sporet, fremfor straffesporet når det gjelder brudd på kommunenes forskrift om ro og orden og antall hunder. I dag kan brudd på disse bestemmelsene føre til både avliving av hund, bot og fengsel inntil seks måneder. Det vil antageligvis være en lavere terskel for å ilegge et overtredelsesgebyr siden det er mindre inngripende, men det vil likevel kunne bidra til en bedre etterlevelse. Det vil også bidra til å legge til rette for et mer forsvarlig hundehold.

Det foreslås en hjemmel for en forskrift som kan gi politidistriktenes forvaltningsenheter adgang til å pålegge et overtredelsesgebyr for brudd på regler om båndtvang, kommunenes forskrifter om ro og orden og antall hunder, samt bestemmelser gitt med hjemmel i § 13 om merking av hund. Bruk av overtredelsesgebyr vil kunne styrke etterlevelsen av båndtvangsbestemmelser. Departementet anser dette som viktig og viser til innspill fra beitenæringene om at brudd på båndtvangsbestemmelser medfører risiko for skade på beitedyr. Det må fastsettes en forskrift for at overtredelsesgebyr skal kunne tas i bruk.

Endringsforslaget gir konkret avgrensning på hvilke overtredelser som kan medføre overtredelsesgebyr. For å følge anvisningene fra Justis- og beredskapsdepartementet må forskriften også legge føringer for en øvre grense for slike gebyr. Departementet vurderer at det kan være hensiktsmessig at forskriften fastsetter konkrete summer for de ulike overtredelsene.

For mindre alvorlige overtredelser av de nevnte bestemmelsene hvor det er relativt enkelt å kartlegge de fakta som er avgjørende for om overtredelsen har skjedd, foreslår departementet at også andre offentlige myndigheter, herunder kommunene, kan fatte vedtak om overtredelsesgebyr. Dette må i så fall fastsettes i forskriften. Dette gjelder for eksempel dersom hundeholderen lar hunden løpe løs uten bånd når båndtvang er påkrevd. Departementet har tydeliggjort at forskriftshjemmelen i § 24 a gjelder mulighet til å gi både tilsynsmyndighet og myndighet til bruk av overtredelsesgebyr til andre myndigheter enn politiet. Før slik myndighet blir gitt, bør det gjøres en større gjennomgang for å vurdere hvem som skal gis slik adgang.

Flere kommuner har i høringen ytret at de mangler sanksjonsmuligheter for håndheving av båndtvang, og at overtredelsesgebyr vil kunne være et nyttig verktøy for dem. Departementet presiserer at når kommunene gis slik myndighet, vil ikke dette medføre en overføring av politiets oppgaver til kommunene. Poenget er å gi kommuner som ønsker det myndighet til å utføre tilsyn og ilegge overtredelsesgebyr, uten å pålegge dem tilsynsoppgaver. En slik avgrensning vil fremgå av en eventuell forskrift. Se også merknad til § 24 a.

I høringen ble det foreslått at overtredelsesgebyr kunne brukes ved brudd på bestemmelser av båndtvang i § 6 første ledd og bestemmelser gitt med hjemmel i § 6 andre ledd. Etter høringen har departementet kommet til at det også bør kunne brukes på brudd på båndtvang etter forskrifter gitt med hjemmel i § 7.

Overtredelsesgebyr er tenkt brukt der hvor det utelukkende er et brudd på båndtvangen uten at videre skade har skjedd. Departementet har derfor også videreført hjemmel for straff for overtredelse av de samme bestemmelsene. Dette kan være aktuelt når bruddet har medført større uønskede hendelser. Til NOAH – for dyrs rettigheters kommentar vil departementet bemerke at det ikke er adgang til å gi både overtredelsesgebyr og ilegge straff med hjemmel i § 28 for det samme konkrete forholdet.

11.3 Saksbehandling, overprøving og iverksetting av vedtak

11.3.1 Gjeldende rett

Hundeloven § 25 gir regler om saksbehandling, overprøving og gjennomføring av politiets avgjørelser om å ta hånd om, selge, omplassere eller avlive en hund etter § 24, jf. de bestemmelser som paragrafen viser til.

Det vises særlig til omtalen av bestemmelsen i Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 212:

«Første ledd første punktum angir at politiets avgjørelse etter § 24 er enkeltvedtak når det går ut på omplassering, salg eller avliving av hunden og bygger på § 24 første ledd bokstav b til g. Andre avgjørelser etter § 24 regnes etter annet punktum ikke som enkeltvedtak. Dette gjelder enten vedtaket går ut på å ta hånd om hunden, på å gi en advarsel etter § 24 annet ledd, på å avstå fra omplassering, salg eller avliving, eller på omplassering, salg eller avliving med hjemmel i § 24 første ledd bokstav a (løse hunder opptatt etter § 10) eller bokstav h (hundehold i strid med forbud etter § 22). Reglene i forvaltningsloven (fvl.) kapittel II og III gjelder for saken uansett utfall.

Regelen i annet punktum om at politiets avgjørelse om ikke å selge, omplassere eller avlive hunden ikke er enkeltvedtak, gjør det mulig raskt å legge til side en sak hvor avliving ikke bør skje. En slik avgjørelse kan ikke påklages av en som har bedt om avliving. Men politiet bør gi samme underretning til vedkommende som til hundeholderen om sakens utfall med en kort begrunnelse.

Vedtak om salg, omplassering eller avliving etter § 24 første ledd bokstav b til g må følge reglene i fvl. kapittel IV-VI så langt det ikke er gitt særregler i § 25. Det kan være praktisk å gi forhåndsvarsel etter fvl. § 16 samtidig med at politiet tar hånd om hunden. For klage over vedtakene gjelder § 25 annet og tredje ledd, avhengig av hva som er hjemmelsgrunnlaget for vedtaket.

Annet ledd bestemmer at enkeltvedtak (dvs. vedtak om omplassering, salg eller avliving) truffet etter § 24 første ledd bokstav b til d eller g kan påklages etter forvaltningslovens vanlige regler. Klageinstans er Politidirektoratet.»

Det er politiets oppgave å sørge for å få gjennomført en avliving som det er truffet vedtak om, og understreker at reglene i dyrevernloven her må følges, jf. også § 1 tredje ledd.

Bestemmelsen lyder i dag:

§ 25 Saksbehandling, overprøving og iverksetting av vedtak

Politiets vedtak etter loven er enkeltvedtak etter forvaltningsloven. For vedtak etter § 17 gjelder bestemmelsen i forvaltningsloven § 24 første ledd annet punktum ikke. Vedtak kan påklages til Politidirektoratet. Blir vedtaket brakt inn for domstolen, kan retten prøve alle sider av saken.

Om utsatt iverksetting ved klage gjelder forvaltningsloven § 42. Politiet kan alltid kreve at klageren løpende og til rett tid betaler kostnadene ved forvaring, jf. § 26, dersom iverksettingen skal utstå. Oppfyller ikke klageren kravet, kan vedtaket settes i verk straks.

Politiet sørger for at avliving skjer. Den skal foregå etter reglene i lov om dyrevelferd.

11.3.2 Behovet for lovendring

I gjennomgangen av hundeloven i 2019 kom det flere innspill knyttet til politiets forvaltning av loven. Enkelte pekte på at det var uheldig at Politidirektoratet behandlet klager og de ønsket en mer selvstendig klageinstans. I tillegg kom det klager på at Politidirektoratets klagebehandling tok for lang tid siden dette fikk konsekvenser både for hundeholderens økonomi og hunden. Det ble også pekt på at ingen klager har blitt gitt medhold siden 2014.

I tillegg så departementet at manglende klageadgang for politiets avliving på stedet hjemlet i § 17 femte ledd kunne svekke hundeholderens rettssikkerhet. Selv om medhold i en klage ikke bringer hunden tilbake, vil det likevel synliggjøre muligheten til å få vurdert vedtakets gyldighet. Departementet foreslo derfor å endre §§ 17 og 25.

11.3.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet ble det kommentert at Politidirektoratet er rett klageinstans for vedtak etter hundeloven, i tråd med generelle forvaltningsrettslige prinsipper. Det er imidlertid uheldig at Politidirektoratets saksbehandlingstid kan bli lang, noe som får konsekvenser for kostnader til forvaring av hunden. Det ble derfor foreslått justeringer i § 26 for å avhjelpe dette noe.

Bestemmelsen om at det ikke er klageadgang på umiddelbar avliving foretatt av politiet i nåværende lov § 17 femte ledd, ble vurdert som uheldig. Det ble derfor foreslått å stryke dette unntaket i § 17, og i tillegg endre § 25 slik at alle forvaltningslovens bestemmelser om vedtak gjelder. Når det gjelder begrunnelse for en umiddelbar avliving må denne gis i den etterfølgende skriftlige stadfestelsen. Det ble derfor foreslått å oppheve § 25 første ledd andre punktum. Selv om medhold i en klage ikke bringer hunden tilbake, vil det likevel synliggjøre muligheten til å få vurdert vedtakets gyldighet.

Det ble foreslått å oppheve § 25 andre ledd siste punktum om konsekvenser av manglende innbetaling, siden det kan fremstå som uhensiktsmessig sett i lys av endringsforslaget til § 26. Siden den foreslåtte endringen i § 26 la til rette for at politiet kunne redusere refusjonskravet til hundeholderen dersom lang saksbehandlingstid fører til urimelig høye forvaringskostnader, ville endringen i § 26 til dels motvirkes av at hunden kan avlives umiddelbart dersom løpende betalingskrav ikke etterkommes.

Endringsforslaget i høringsnotatet var som følger:

§ 25 Saksbehandling, overprøving og iverksetting av vedtak

Politiets vedtak etter loven er enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Vedtak kan påklages til Politidirektoratet, jf. forvaltningsloven kapittel V. Blir vedtaket brakt inn for domstolen, kan retten prøve alle sider av saken.

Om utsatt iverksetting ved klage gjelder forvaltningsloven § 42. Politiet kan alltid kreve at klageren løpende og til rett tid betaler kostnadene ved forvaring, jf. § 26.

Politiet sørger for at avliving skjer. Den skal foregå etter reglene i lov om dyrevelferd.

11.3.4 Høringsinstansens innspill

Politidirektoratet viser til at departementet har foreslått å fjerne muligheten til å iverksette vedtaket straks dersom hundeeier ikke betaler kostnadene ved forvaring. Dette på bakgrunn av at det kan fremstå uhensiktsmessig sett i lys av endringsforslaget i § 26. Politidirektoratet er ikke enig i denne endringen. Etter politiets erfaring er det ofte at hundeeier ikke har betalingsevne og at det heller ikke er midler å ta utlegg i. Hvis man fjerner muligheten til å iverksette vedtaket når hundeeier ikke betaler, vil politiet ende opp med høye kostnader i forbindelse med forvaring av hunden dersom vedkommende klager på vedtaket. Dette kan medføre at andre poster på politiets budsjett blir skadelidende eller dersom det ikke er rom på budsjettet, at farlige hunder blir værende i samfunnet med den trusselen det utgjør for mennesker og dyr.

Norsk Kennel Klub (NKK) ønsker ikke at Politidirektoratet skal være klageinstans for politidistriktenes enkeltvedtak. NKK viser til at Politidirektoratet er virksomhetsstyrer av politietaten gjennom å lede, styre og organisere etaten. Justisdepartementet har tidligere uttalt følgende om forvaltningsorgan:

«Forvaltningsrettslig teori tar som utgangspunkt at det som utad framtrer som en enhet når avgjørelser forberedes og treffes, utgjør samme organ. Dette vil ofte avhenge av hvor selvstendig avgjørelsesmyndighet vedkommende forvaltningsenhet har. I prinsippet kan samme enhet bli å betrakte som et eget organ i en relasjon, men bare som en del av et større organ i en annen relasjon, avhengig av hvor selvstendig stilling enheten har i den konkrete saken.»

NKK stiller seg spørrende til hvorfor man har besluttet at Politidirektoratet skal ses som et «overordnet forvaltningsorgan» til politiet i saker behandlet etter hundelovens bestemmelser. NKK mener det må spesifiseres i lovteksten at klageinstans er det aktuelle departement, ikke Politidirektoratet.

NOAH – for dyrs rettigheter støtter at det gis klagemulighet for vedtak om umiddelbar avliving. De støtter også at manglende innbetaling ikke medfører umiddelbar avliving når hunder settes i forvaring. NOAH ønsker også at organisasjoner skal tilkjennes klagerett for vedtak med hjemmel i hundeloven. De viser til at hunder har egenverdi, jf. dyrevelferdslovens § 3. Organisasjoners klagerett vil bidra til at hunders rettigheter ivaretas uavhengig av hundeholderens evne og vilje til å klage. NOAH er kritisk til at Politidirektoratet er klageinstans. De viser til at resultatet av Politidirektoratets klagebehandling fremstår som ensrettet og at avliving alltid er førstevalg. De mener dette har svekket tilliten til Politidirektoratet som klageorgan. De viser også til at kollegiale bånd mellom politidistriktene og Politidirektoratet utgjør et potensielt problem i større grad enn for andre forvaltningslinjer. I tillegg mener de at Politidirektoratet ikke innehar selvstendig hundekunnskap som er nødvendige for slike vedtak. Når det nå legges opp til bruk av sakkyndig vurdering for vedtak i første instans er det heller ikke mulig å tilføre faglig kunnskap utover det saken allerede innehar. Politidirektoratet vil ikke ha kompetanse til å overprøve det faglige skjønnet. NOAH ønsker at Mattilsynet skal involveres i vedtak om avliving, subsidiært at vedtak om avliving kan påklages til Mattilsynet. NOAH foreslår følgende ordlyd til § 25 første ledd:

«Politiets vedtak etter loven er enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Vedtak kan påklages til Politidirektoratet, jf. forvaltningsloven kapittel V. Avlivingsvedtak fra Politidirektoratet kan påklages til Mattilsynet, som kan omgjøre slike vedtak til vedtak om omplassering. Blir vedtaket brakt inn for domstolen, kan retten prøve alle sider av saken.»

11.3.5 Departementets vurderinger

Departementet mener at Politidirektoratet er rett klageinstans i tråd med de generelle forvaltningsrettslige prinsipper og foreslår derfor ingen endring i forhold til dette. Når det gjelder påstanden om at klager ikke fører frem tilsier det ikke automatisk at organiseringen av klagebehandlingen ikke er forsvarlig. Departementets hensikt er imidlertid at en klargjøring av noen av lovens bestemmelser vil kunne redusere behovet for å klage.

Når det gjelder Politidirektoratets saksbehandlingstid så ser departementet at det er uheldig at den i enkeltsaker kan bli lang, og at dette får konsekvenser for kostnader til forvaring av hunden. Departementet foreslår derfor justeringer i § 26 som vil kunne avhjelpe dette noe. Videre foreslår departementet en presisering i § 24 om at politiet må gjøre en nødvendighetsvurdering før de fatter vedtak om forvaring.

Når det gjelder Politidirektoratets bekymring for at adgangen til å avlive hunden umiddelbart dersom hundeholderen ikke betaler regninger i forbindelse med oppstallingen fortløpende mener departementet at hensynet til hundeholderens rettsikkerhet må veie tyngre. Et uventet stort betalingskrav med kort frist kan frarøve hundeholderen en reell mulighet til å klare på vedtaket.

Mange organisasjoner har støttet den foreslåtte adgangen til å klage på politiets avliving på stedet. Departementet mener at det er viktig for å sikre hundeholders rettsikkerhet og at det slik klageadgang vil være lettere tilgjengelig for en lekmann enn adgangen til en legalitetskontroll.

NOAH- for dyrs rettigheter ønsker at organisasjoner skal kunne ha rettslig klageinteresse for vedtak med hjemmel i hundeloven. Departementet viser til forvaltningslovens bestemmelser som rettslig klageinteresse.

11.4 Ansvar for kostnader

11.4.1 Gjeldende rett

Da bestemmelsen ble vedtatt avløste den bufeloven § 4, reindriftsloven § 29 sjette ledd annet punktum, viltloven § 54 tredje punktum og kamphundloven § 6.

Bestemmelsen lyder:

§ 26 Ansvar for kostnader

Hundeholderen svarer overfor privatpersoner og det offentlige for nødvendige kostnader ved å gjennomføre tiltak etter denne loven, herunder kostnader til forvaring av hunden.

Politiets krav etter reglene i første ledd er tvangsgrunnlag for utlegg

Bestemmelsens første ledd gir regler om hundeholderens ansvar for nødvendige kostnader som privatpersoner eller det offentlige har til å gjennomføre lovlige tiltak etter loven, for eksempel kostnader til forvaring av hunden, jf. særlig § 24 tredje ledd. Forutsetningen for kostnadene er at de er «nødvendige etter loven». Begrunnelsen for at hundeholderen skulle bære disse kostnadene er ifølge forarbeidene at hundeholderen står nærmest til å bære disse kostnadene jf. Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 193.

Hvis eieren og den faktiske hundeholderen er forskjellige personer, kan den som er berettiget til kostnadsdekning, rette kravet mot begge inntil kostnadene er dekket. Det vil deretter bero på de konkrete omstendigheter i forholdet mellom hundens eier og den faktiske hundeholderen hvem som i siste omgang (regressomgangen) skal dekke kostnadene. Her vil blant annet innholdet av en avtale mellom de to og om noen av de to kan bebreides for det inntrufne, ha betydning. Når en hund som blir holdt i familien eies av en mindreårig, vil det normalt være de foresatte som må dekke kostnadene jf. Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 213.

Bestemmelsens andre ledd fastsetter at politiets krav om kostnadsdekning etter første ledd er særlig tvangsgrunnlag, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 (e). Andre som krever dekket sine kostnader, må reise søksmål og få dom for kravet før det kan tvangsfullbyrdes.

11.4.2 Behovet for lovendring

I lovgjennomgangen fra 2019 kom det inn flere innspill om at kostnad i forbindelse med forvaring av hund kan bli veldig høy for en hundeholder. Dette gjelder både dersom politiet har lang saksbehandlingstid på avlivingsvedtaket, og dersom hundeholderen tar saken til retten.

Når det gjelder politiets saksbehandlingstid, ble det i innspillene vist til at kostnaden ved forvaring fører til at hundeholdere ikke har en reell klageadgang på vedtak om avliving. Videre ble det vist til at det kan føre til at det bare er hundeholdere som har god økonomi, eller som er villige til å sette sin privatøkonomi på spill, som har mulighet til å gå rettens vei for å prøve avlivingsvedtaket. Flere innspill pekte videre på at hundeholderen ikke burde måtte betale for forvaring av hunden dersom hundeholderen vinner frem i retten. Innspillene pekte på at det vil være svært urimelig for en hundeholder som har fått medhold i retten å sitte igjen med en regning på flere hundretusen kroner. Det er gitt eksempler på regninger opp mot 600 000 kr for kennelopphold.

11.4.3 Forslaget i høringsnotatet

Høringsnotatet pekte på at hundeholder har plikt til å dekke kostnader knyttet til oppstalling mens eventuell klage på vedtak om avliving bli behandlet. Videre pekte høringsnotatet på at saksbehandlingstid som går utover hva man normalt kan forvente, innebærer at kostnader i forbindelse med forvaring blir meget høye. Det ble videre uttrykt at det ikke ønskelig at høye kostnader innebærer at adgangen til klagebehandling avgrenses. Departementet foreslo derfor å endre bestemmelsen slik at den ble en «kan»-bestemmelse, etter modell fra lov om dyrevelferd. Denne endringen ville kunne legge til rette for at det skulle gjøres en rimelighetsvurdering av hvorvidt det er rimelig/forsvarlig at hundeholderen står for hele kostnaden. For eksempel dersom politiets saksbehandling gikk utover seks måneder burde det vurderes om det offentlige burde stå for den videre kostnaden. Dette ville imidlertid bare gjelde frem til endelig vedtak foreligger i saken.

Det ble pekt på at dersom hundeholderen ville prøve vedtakets gyldighet i domstolsystemet, ville hundeholderen igjen stå nærmest til å stå for kostnadene i forbindelse med forvaring.

Det ble likevel pekt på at det kunne være i strid med allmenn rettsoppfatning at en hundeholder satt igjen med store utgifter etter at vedtak om avliving er kjent ugyldig. Dette kunne også redusere den reelle muligheten til å få prøvet saken siden frykt for kostnader fører til at hundeholderen velger å ikke fremme saken for retten.

Departementet foreslo derfor at merutgifter ved oppstalling på kennel skal inngå i hundeholders sakskostnader slik at hundeholderen kunne få disse ettergitt hvis vedkommende fikk medhold i retten. For å forenkle avgjørelsen om hvor store merkostnadene var, ble det foreslått at det skulle fastsettes til 70 prosent av godtgjørelse for kennelopphold. I tillegg ville hundeholderen fortsatt svare for andre utgifter til veterinærbehandling og lignende.

Når departementet foreslo 70 prosent var det begrunnet med at dersom hundeholderen hadde hatt hunden hjemme, ville det også ha påløpt kostnader for hold av hunden i form av fôr og lignende. Ved at departementets øvrige endringsforslag til hundeloven styrket bruken av andre virkemidler, kunne forvaring begrunnet i vedtak om avliving og klager på slike vedtak få et mindre omfang. Det var også viktig ut fra dyrevelferdshensyn at forvaring ikke ble benyttet i større grad enn nødvendig. Det betyr også at utgiftene til det offentlige ikke behøvde å bli så store ved dette forslaget. Ved at det ble definert som en del av saksomkostningene ville det heller ikke bli belastet det enkelte politidistrikt.

Forslaget i høringsnotatet hadde følgende ordlyd:

§ 26 Ansvar for kostnader

Tiltak etter hundeloven kan gjennomføres for hundeholderens regning.

Der vedtak om avliving kjennes ugyldig i retten skal 70 % av oppstallingskostnadene anses som en del av hundeholderens saksomkostninger.

Politiets krav etter reglene i første ledd er tvangsgrunnlag for utlegg.

11.4.4 Høringsinstansens innspill

Politidirektoratet mener at hundeholderen skal stå for kostnadene og at det bør tydeliggjøres hvilke kostnader hundeholderen er ansvarlig for, herunder forebyggende tiltak, forvaringskostnader, kostnader ved undersøkelse av sakkyndig, kyndige og veterinær o.l. Videre mener Politidirektoratet at hovedregelen bør være at hundeholderen er ansvarlig for kostnadene, og at det således ikke bør være en kan bestemmelse. Det bør heller presenteres et unntak fra hovedregelen hvor det fremgår at det offentlige står for videre kostnad dersom saksbehandlingstiden går ut over seks måneder og dette skyldes politiet.

Politidirektoratet stiller videre spørsmål ved hvordan en uenighet om kostnader mellom hundeholder og politiet skal avgjøres i de tilfeller der man ikke har utleggsgrunnlag. Politidirektoratet støtter departementets forslag om at 70 prosent av oppstallingskostnadene skal anses som en del av hundeholders saksomkostninger dersom vedtak om avliving kjennes ugyldig i retten.

Innlandet politidistrikt peker på at der hvor politiet har hatt hunden bare i kortvarig forvaring for å kartlegge hendelsesforløpet før vedtak fattes og hunden blir returnert til hundeholderen, kan hundeholderen være uvillig til å betale for forvaringen. Innlandet politidistrikt spør om hvordan en uenighet mellom politiet og hundeholder om kostnader skal avgjøres.

Oslo politidistrikt støtter forslaget om at hundeholderen skal få dekket 70 prosent av oppstallingskostnadene dersom vedkommende får medhold i retten.

Norsk Kennel Klub (NKK) mener det er positivt at hundeholderen får dekket kostnader til oppstalling der vedkommende får medhold i retten, men mener hundeholderen bør få dekket alle kostnader. NKK mener også at dersom man opprettholder at ikke alle kostnader skal dekkes må andelen som hundeholderen skal dekke reduseres vesentlig. NKK mener også at der hvor det er urimelig lang saksbehandlingstid som medvirker til kostnadene bør eventuelt at saksbehandlingstiden går ut over et fast antall uker bør hundeholderen få redusert kostnadene.

NOAH – for dyrs rettigheter mener at selv om endringen er et steg i riktig retning vil det fortsatt råde stor usikkerhet og frykt for store økonomiske konsekvenser. Dette kan gjøre klageadgangen illusorisk for flere. De mener at der hundeholderen får medhold i retten bør ideelt sett hele kostnaden dekkes av det offentlige. NOAH mener også at kostnadene ikke må kreves inn før saken er avgjort for å sikre at vedtaket ikke påvirkes av økonomiske hensyn. NOAH er også enig med departementet i at nye forebyggende virkemidler kan redusere antall saker der forvaring blir aktuelt. NOAH peker også på at de finner det umoralsk og uheldig at hundeholderen skal bære kostnaden for en avliving som hundeholderen ikke ønsker selv. NOAH presiserer at kostnader knyttet tilsikringstiltak, kurs, veterinærsjekk m.m. mener de det er i orden å belaste eier – dette er som oftest positive tiltak for hunden, selv om de skulle vise seg å være «unødige».

Solplassen omplassering og hjem for eierløse hunder mener at siden forvaring brukes i større grad enn det som er nødvendig vil det heller ikke være forholdsmessig at hundeholderen skal dekke kostnader etter hundeloven § 26.

Norsk Brukshundsports forbund mener at hundeholderen ikke skal dekke noen kostnader dersom vedtaket kjennes ugyldig i retten.

Dyrebeskyttelsen Norge mener at siden forvaring brukes i større grad enn det som er nødvendig og at mange hundeholdere ikke vil ha reell klageadgang når de må betale kostnader for slik forvaring så er ikke inngrepet forholdsmessig. Dyrebeskyttelsen Norge uttrykker også bekymring for hundens velferd ved langvarig forvaring. Spesielt mener de at en saksbehandlingstid på seks måneder eller mer er bekymringsfullt.

IGP Norge viser til at hundeloven bør innrettes på samme måte som svensk og dansk rett når det gjelder kostnader. I tillegg mener de at prosentandelen hundeholderen skal dekke når vedkommende får medhold i retten, er altfor høy.

Professor Dr. Juris Jo Hov mener at forslaget i § 26 andre ledd om krav på refusjon av betalte kostnader til oppstalling er urimelig. Selv om hundeeieren får medhold, skal han bare ha refundert 70 prosent av kostnadene. Dette bygger antakelig på tanken om at hundeieren har «spart» de utgifter som hundeholdet ellers fører med seg. Men for det første er disse normalt mye lavere enn 30 prosent av oppstallingskostnadene. For det andre er regelen i strid med det alminnelige prinsipp i prosessen om at den som får medhold, skal få sine omkostninger dekket fullt ut. For det tredje mener Jo Hov at forslaget rett og slett er knuslete.

11.4.5 Departementets vurderinger

Hundeloven § 26 slår fast at hundeholderen er ansvarlig for kostnader som oppstår ved gjennomføringen av tiltak etter hundeloven. Dette gjelder forpliktelser overfor privatpersoner og det offentlige for kostnader som er «nødvendige etter loven». Begrunnelsen for denne bestemmelsen er at hundeholderen står nærmest til å bære slike kostnader. Kostnader som oppstår ved utbedring av sikkerhetsaspekter ved hundeholdet skjer i hundeholders egeninteresse. For eksempel når politiet tar en hund i forvaring under behandling av vedtak er det i hundeholderens interesse at hunden blir ivaretatt.

Saksbehandlingstid som går utover hva man normalt kan forvente, innebærer at kostnader i forbindelse med forvaring blir meget høye. Det er ikke ønskelig at høye kostnader innebærer at adgangen til klagebehandling avgrenses. Departementet foreslo derfor å endre bestemmelsen slik at den blir en «kan»-bestemmelse, etter modell fra lov om dyrevelferd. Denne endringen vil kunne legge til rette for at det kan gjøres en rimelighetsvurdering av hvorvidt det er rimelig/forsvarlig at hundeholderen står for hele kostnaden. For eksempel dersom politiets saksbehandling går utover seks måneder bør det vurderes om det offentlige bør stå for den videre kostnaden. Dette vil imidlertid bare gjelde frem til endelig vedtak foreligger i saken.

Politidirektoratet uttrykte i høringen en skepsis til at det skal bli en «kan»-bestemmelse. De pekte på at mange hundeholdere må være hovedansvarlig for kostnadene. De ønsker også at det skal spesifiseres hvilke kostnader hundeholderen har ansvar for. Dersom det skal gjøres unntak fra hovedregelen mener de det bør spesifiseres en konkret regel som sier at dersom saksbehandlingstiden går ut over seks måneder, og dette skyldes politiet, kan det offentlige stå for videre kostnader. Innlandet politidistrikt mener at det ikke bør være unntaksfritt at hundeholderen skal dekke alle kostnader, men synes likevel at bestemmelsen blir for vid og at den blir krevende å håndtere for politiet. De peker også på at det da vil kunne oppstå uenigheter som det er vanskelig å løse.

Norsk Kennel Klub peker på at det bør være en ordning som gjør at hundeeier får reduserte kostnader i de tilfeller behandling av saken går ut over rimelig behandlingstid, eller behandling av saken overstiger et gitt antall uker. Uten en slik løsning reduseres den reelle muligheten til å få prøvet saken, da frykt for store utgifter, eller manglende økonomiske midler, fører til at hundeholderen velger å ikke fremme saken for retten.

NOAH – for dyrs rettigheter støtter at det blir en «kan»-bestemmelse men frykter at usikkerhet rundt kravets størrelse fortsatt vil kunne føre til at hundeholderen ikke tør å benytte klageadgangen.

Departementet mener at det ikke er rimelig at hundeholderen skal påføres kostnader som øker som følge av lang saksbehandlingstid der dette skyldes politiet. Samtidig kan forvaring være berettiget også der Politidirektoratet omgjør vedtak om avliving siden forvaring av hunden kan være et nødvendig tiltak inntil det har blitt vurdert om den uheldige hendelsen bør føre til avliving. Politiet begrunner behovet for forvaring i disse tilfellene med at hundeholderen ellers vil unndra hunden fra gjennomføring av vedtaket. Departementet mener derfor at omgjøring av vedtak ikke automatisk medfører at det offentlige skal dekke alle kostnader ved oppstalling, men at det er rimelig at hundeholderens kostnader skal reduseres ved lang saksbehandlingstid.

Det er imidlertid vanskelig å sette en fast tidsgrense for når dette gjør seg gjeldende. Politidirektoratet har foreslått seks måneder, mens Dyrebeskyttelsen Norge finner en seks måneders saksbehandlingstid bekymringsverdig. Departementet velger derfor å opprettholde den foreslåtte ordlyden, men foreslår i tillegg en forskriftshjemmel for å kunne gi nærmere bestemmelser om ansvar for kostnader. Dette gjør det mer fleksibelt for å kunne gjøre tilpasninger når man har fått erfaring med lovens nye virkemidler.

Siden § 26 første ledd nå er en «kan»-bestemmelse, må politiet fatte vedtak om hvor stor andel av oppstallingskostnadene hundeholderen skal betale. Det vil derfor være klageadgang for et slikt vedtak.

Dersom hundeholderen vil prøve vedtakets gyldighet i domstolsystemet, vil hundeholderen igjen stå nærmest til å stå for kostnadene i forbindelse med forvaring.

Det kan være i strid med allmenn rettsoppfatning at en hundeholder sitter igjen med store utgifter etter at vedtak om avliving er kjent ugyldig. Dette kan også redusere den reelle muligheten til å få prøvet saken siden frykt for kostnader fører til at hundeholderen velger å ikke fremme saken for retten.

Departementet foreslo derfor at merutgifter ved oppstalling på kennel skulle inngå i hundeholders sakskostnader slik at hundeholderen kunne få disse ettergitt hvis han eller hun fikk medhold i retten. For å forenkle avgjørelsen om hvor store merkostnadene ble det foreslått at det skulle fastsettes til 70 prosent av godtgjørelse til kennelopphold. I tillegg ville hundeholderen fortsatt svare for andre utgifter til veterinærbehandling og lignende. Når departementet foreslo 70 prosent ble det begrunnet med at dersom hundeholderen hadde hatt hunden hjemme, ville det også påløpt kostnader for hold av hunden i form av fôr og lignende.

I høringen støttet Politidirektoratet og enkelte politidistrikter denne tilnærmingen. Mange av de andre høringsinstansene var positive til at hundeholderens kostnader skulle dekkes dersom vedkommende fikk medhold i retten. Men de fleste fremholdt at hundeholderen i slike tilfeller burde få dekket alle kostnader.

Departementet mener at det ikke er rimelig at hundeholderen skal påføres store kostnader der vedtaket om avliving blir kjent ugyldig i retten. Samtidig vil departementet fremheve at noe av forvaringen kan være berettiget også der retten kjenner vedtaket ugyldig. Departementet mener derfor at omgjøring av vedtak ikke automatisk medfører at det offentlige skal dekke alle kostnader ved oppstalling, men at det er rimelig at hundeholderens kostnader skal reduseres når vedtaket om avliving kjennes ugyldig i retten. Departementet fastholder også at hundeholderen ville hatt kostnader til hold av hunden dersom den ikke ble satt i forvaring. Departementet erkjenner at disse kostnadene kan variere mye, men av hensyn til en effektiv saksbehandling foreslås det likevel en fordeling 30/70 prosent.

Departementet vil for øvrig peke på at siden øvrige endringsforslag til hundeloven styrker bruken av andre virkemidler, kan forvaring begrunnet i vedtak om avliving og klager på slike vedtak få et mindre omfang. Det er også viktig ut fra dyrevelferdshensyn at forvaring ikke benyttes i større grad enn nødvendig. Det betyr også at utgiftene til det offentlige ikke behøver å bli så store ved dette forslaget.

Departementet har gjort noen endringer i ordlyden som gir en bedre beskrivelse av hvordan staten skal tilstå kostnadene, men opprettholder prosentsatsen. I tillegg er det føyd til forskriftshjemmel slik at ordlyden nå blir:

«Tiltak etter hundeloven kan gjennomføres for hundeholderens regning.

Der vedtak om avliving kjennes ugyldig i retten skal staten stå for 70 prosent av oppstallingskostnader knyttet til forvaring.

Politiets krav etter reglene i første ledd er tvangsgrunnlag for utlegg.

Kongen kan gi forskrift om ansvar for kostnader.»

11.5 Straff

11.5.1 Gjeldende rett

Hundeloven § 28 regulerer straffereaksjoner som kan ilegges for overtredelse av hundeloven. Bestemmelsen avløste straffeloven § 354 første ledd nr. 2 første punktum og første ledd nr. 3, bufeloven § 1 tredje til femte punktum og § 3 femte ledd samt kamphundloven § 8, jf. tidligere reindriftsloven § 36 og viltloven § 56. Alle disse bestemmelsene er i dag opphevet.

Bestemmelsens lyder:

§ 28 Straff

Med bøter eller fengsel inntil seks måneder og bot straffes en hundeholder som forsettlig eller uaktsomt overtrer §§ 4-7 jf. § 9 eller forskrifter eller enkeltvedtak etter §§ 6, 7, 11, 12 eller 13 annet ledd bokstav a til b.

Med bøter eller fengsel inntil seks måneder og bot straffes en hundeholder som forsettlig eller uaktsomt unnlater å forebygge eller avverge at hunden rettsstridig

1. angriper eller skader person,

2. jager, angriper eller skader dyr, eller

3. ved støy eller på annen måte volder urimelig ulempe for øvrig.

Ved angrep på hjortevilt regnes grunneier, jakt- eller fangstberettiget i området og viltorganene som fornærmet.

Med bøter eller fengsel inntil seks måneder og bot straffes den som forsettlig eller uaktsomt

• a) unnlater å etterkomme pålegg og forbud nedlagt av politiet i samsvar med lovens § 17, eller

• b) overtrer forbud gitt ved §§ 19, 21, 22 eller ved forskrifter eller enkeltvedtak gitt etter disse bestemmelsene.

På samme måte straffes forsøk

Det vises til Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 213:

«Første ledd setter straff for overtredelse av bestemmelser om sikring av hund i kapittel 2 og av bestemmelser fastsatt i medhold av kapittel 4. Offentlig påtale skjer bare når allmenne hensyn krever det.

Annet ledd setter straff for en hundeholder som forsettlig eller uaktsomt unnlater å forebygge at hunden konkret volder skade eller ulempe ut over det som loven tillater. Bestemmelsen gjelder uten hensyn til om det foreligger noen overtredelse som rammes av første ledd. Offentlig påtale etter annet ledd er ikke ubetinget, men skjer når allmenne hensyn tilsier det eller den fornærmede krever det, se nærmere annet ledd annet til fjerde punktum.

Forhold som går inn under annet ledd første punktum bokstav a eller b, kan etter omstendighetene rammes av strengere straffebestemmelser om legemskrenkelse eller skadeverk. I så fall anvendes disse bestemmelsene i stedet for § 28. Hvis en hund blir brukt aktivt som «våpen», kan dette rammes av straffebestemmelser om legemskrenkelser.

Tredje ledd gjelder overtredelse av pålegg gitt i eller med hjemmel i §§ 17, 20, 23 eller 24. I disse tilfelle rammes også medvirkning og forsøk.»

Strafferammen for hvilken reaksjon som kan ilegges er seks måneders fengsel og bot. Det følger likevel av forarbeidene at den vanlige reaksjonen vil være bøter, og at fengselsstraff bare vil «være aktuelt ved alvorlige overtredelser», jf. Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 197. Forarbeidene forutsatte at bøtenivået skulle bli fastlagt gjennom praksis. Momenter i utmålingen er bl.a. avhengig av «hvor alvorlig overtredelsen er, herunder om den har hatt skadefølger.» Det skal det ses hen til allmenn- og individualprevensjon, Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 198. (Da loven ble fremmet for Stortinget foreslo Justis- og politidepartementet en strafferamme på tre måneder. Ved behandlingen foreslo Justiskomitéen at straff for de alvorligste burde økes til seks måneder.)

Justis- og politidepartementet oppgir i forarbeidene at «angrep fra hund når hundeholderen har vist forsett eller grov uaktsomhet, graverende eksempler på hensynsløst hundehold for øvrig, unnlatelser av å følge opp pålegg og forbud fra politiet og overtredelser av generelle forbud (mot for eksempel hold av kamphund) eller individuelt nedlagte forbud» skal anses som en alvorlig hendelse, jf. Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 197–198.

Bestemmelsen har kun blitt endret en gang siden den ble vedtatt i 2003. Denne endringen innebar at medvirkningstillegget i § 28 tredje ledd ble tatt ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15. Se Ot.prp. nr. 22 (2008–2009)

11.5.2 Behovet for lovendring

Mange av innspillene fra lovgjennomgangen i 2019 pekte på at avliving av hund fremstår som straff, og ikke som forebygging av fremtidig risiko. Innspillene viste også til at hundeholderen må straffes, og ikke hunden, dersom hundeholderen har vært uaktsom eller satt hunden i en situasjon der hunden biter et menneske eller et dyr. Innspillene pekte også på at det kan være tilfeller hvor personen som har blitt bitt har provosert hunden, og at hundeholderen i disse tilfellene ikke bør straffes. Det ble påpekt at det er grunn til å se på utforming av alle virkemidler, også de konkrete straffebestemmelsene.

11.5.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet viste til at i forslaget til lovtekst i proposisjonen, side 213 andre spalte, er det foreslått en strafferamme på tre måneders fengsel i alle ledd i § 28.

Under behandling i Stortinget avga justiskomiteen følgende innstilling:

«Komiteen mener den foreslåtte strafferamme i § 28 er for lav, og at det ved de grovere forsettlige og overlagte overtredelser bør kunne reageres med strengere straff enn 3 måneder. Komiteen sikter her særlig til de som overtrer bestemmelser om farlig hundehold og bidrar til å utbre slik uønsket hundeadferd. Komiteen foreslår derfor en øvre strafferamme på 6 måneder og bot (jf. strprl. § 171 om pågripelse). Komiteen foreslår derfor en slik endring i § 28 første til tredje ledd.»

Departementet registrerte at komiteen ønsket en strengere strafferamme for de groveste bruddene. Dagens lov har imidlertid samme strafferamme for alle de forhold som er beskrevet i § 28. Dette innebærer at skade på menneske medfører samme strafferamme som hundehold som forårsaker støy. Departementet mente derfor at strafferammene burde nyanseres. For de minste overtredelsene mente departementet at et overtredelsesgebyr som foreslått i § 24 a, var et mer egnet virkemiddel.

Når det gjaldt merknaden om at hendelser som leder til avliving etter § 18 heller bør straffesanksjoners viste departementet til endringsforslag for § 18, og at § 28 viste til forhold som uansett vil omfattes av § 18.

Departementet foreslo at første ledd ble endret slik at overtredelser av §§ 4 til 7, jf. § 9, samt forskrifter eller enkeltvedtak etter §§ 6, 7, 11 og 12 medførte bøter og ikke fengsel. Departementet foreslo også en hjemmel til å fastsette forskrift med nærmere angitte bøtesatser for brudd på disse bestemmelsene. I en eventuell forskrift ville det også fremgå at dersom boten ikke betales vil den kunne føre til subsidiær fengselsstraff.

Departementet vurderte også om andre ledd burde skille mellom angrep eller skade på person og det å jage, angripe eller skade dyr. Det kan synes urimelig at disse tilfellene likestilles. Departementet foreslo å ikke endre bestemmelsen, men ønsket innspill på om det bør innføres en slik differensiering.

Departementet videreførte tredje ledd, og pekte som i de tidligere forarbeidene på at mer alvorlige forhold vil kunne straffes etter straffeloven.

Nyansering av straffebestemmelsene som bidrar til at tiltakene virker forholdsmessige, kan bidra til økt bruk. Dette vil kunne medvirke til økt etterlevelse, og dermed redusere behovet for avliving av hund etter en uønsket hendelse.

Høringsnotatet hadde følgende forslag til ordlyd:

§ 28 Straff

Med bøter straffes en hundeholder som forsettlig eller uaktsomt overtrer §§ 4-7 jf. § 9 eller forskrifter eller enkeltvedtak etter §§ 6, 7, 11, 12.

Kongen kan gi nærmere bestemmelser om botens størrelse.

Med bøter eller fengsel inntil seks måneder og bot straffes en hundeholder som forsettlig eller uaktsomt har unnlatt å forebygge eller avverge at hunden rettsstridig

1. angriper eller skader person,

2. jager, angriper eller skader dyr,

   Ved angrep på hjortevilt regnes grunneier, jakt- eller fangstberettiget i området og viltorganene som fornærmet.

   Med bøter eller fengsel inntil seks måneder og bot straffes den som forsettlig eller uaktsomt

1. unnlater å etterkomme pålegg og forbud nedlagt av politiet i samsvar med lovens § 17, eller

2. overtrer forbud gitt ved §§ 19, 21, 22 eller ved forskrifter eller enkeltvedtak gitt etter disse bestemmelsene.

   På samme måte straffes forsøk.

11.5.4 Høringsinstansens innspill

Politidirektoratet støtter de foreslåtte endringene i hundeloven § 28. Som svar på departementet anmodning om innspill på om angrep på mennesker og dyr bør differensieres i § 28 finner Politidirektoratet det rimelig at disse tilfellene ikke sidestilles, og ser at det er hensiktsmessig med en slik differensiering. Politidirektoratet mener at angrep på mennesker bør sees på som en mer alvorlig hendelse.

Oslo politidistrikt er enig i departementets syn om at strafferammen kan nyanseres når det gjelder angrep eller skade på person, versus det å jage, angripe eller skade dyr. Rent praktisk vil nyanseringen av strafferammen neppe utgjøre en stor forskjell, men det vil synliggjøre at angrep på mennesker sees på som en alvorligere hendelse.

Norges Jeger- og Fiskerforbund støtter fjerning av fengselsstraff i første ledd.

Indre Østfold kommune og Norges Skogeierforbund savner at det prioriteres straffeforfølgning av hundeiere som gjentagende neglisjerer båndtvang- og andre bestemmelser i hundeloven. Dette fører til dårlig dyrevelferd, frykt og konflikter. Norges Skogeierforbund oppfatter at dette ikke prioriteres av verken Politiet eller Mattilsynet, og ønsker derfor å ytre bekymring for det.

NOAH – for dyrs rettigheter er enig i at strafferammene burde nyanseres slik at mindre overtredelser straffes med overtredelsesgebyr. Det skaper et tydeligere skille mellom mindre ulemper ved hundehold og uforsvarlig hundehold. NOAH har ingen mening om hvorvidt det bør skilles mellom skade på mennesker og dyr i forhold til straff (fengsel) for eier. For å sikre at ikke avliving praktiseres som «straff», er det bra å også kunne ilegge eier en streng straff ved grov uaktsomhet (eller overlegg) ved hendelser med dyr. Det er straffen mot eier som bør være «ris bak speilet», ikke avliving av hunden (dette skal kun vurderes ut ifra fremtidig risiko, der andre tiltak alene eller i kombinasjon ikke er tilstrekkelige).

NOAH mener at noen brudd som er listet opp under femte ledd i § 28 – når en unnlater å etterkomme pålegg eller bryter forbud i samsvar med § 17 (forebyggende tiltak) – bør heller være gjenstand for overtredelsesgebyr enn straff i form av bot eller fengsel. Det samme bør gjelde for brudd på §§ 11 og 12. Straffeansvar bør først og fremst være aktuelt når personen ikke har etterkommet pålegg gjentatte ganger eller når brudd er av alvorlig karakter.

NOAH mener at det er merkelig at brudd på § 8 verken kan straffes eller være gjenstand for administrativ sanksjon. Det er ikke noen grunnlag til å unnta bestemmelsen som regulerer bruk av hund til jakt og jakthundtrening fra håndhevingstiltak. De foreslår derfor at §§ 8 og 9 skal legges til i § 28 første ledd.

NOAH mener at § § 18 og 28 bør leses i sammenheng, slik at avliving av hund bare brukes den utgjør en større risiko, mens forholdet hundeholdet bør straffes etter § 28. Både ved på angrep og skade på personer, og ved jaging, angrep eller skader på dyr, vil eiers kompetanse og aktsomhet i stor grad være avgjørende for om uheldige hendelser forebygges eller avverges. Hvis hundeholder forsettlig eller uaktsomt har unnlatt å forebygge angrep eller skader og hunden ikke utgjør en større risiko i fremtiden enn andre hunder er det mer naturlig og hensiktsmessig at hunden omplasseres og hundeholder straffes etter § 28, enn at hunden avlives.

NOAH kan ikke se at det er strafferettslig mulig å fastsette at grunneier, jakt- eller fangstberettiget i området og viltorganene er å anses som fornærmet. De viser til at ingen kan påberope seg eiendomsrett til viltet i Norge. NOAH mener derfor at fjerde ledd bør strykes.

NOAH mener at forsøk bør ikke være straffbart, og ser vanskelig for seg situasjoner der dette vil være relevant. Vi henviser her til Justisdepartementets uttalelse i høringsnotatet til dyrevelferdsloven:

«Justisdepartementet uttaler at straffeansvaret etter utkastet på enkelte punkter går lengre enn straffeloven ved at forsøk og medvirkning skal straffes på lik linje med fullbyrdet forbrytelse, og kan ikke se noen begrunnelse for at straffeansvaret etter dyrevelferdsloven skal gå lengre enn straffeloven. De understreker at et så vidtrekkende straffeansvar som utkastet legger opp til ikke er lett å forene med de alminnelige prinsippene for kriminalisering.»

Dyrebeskyttelsen Norge skriver at det er viktig at strafferettslige reaksjoner fremstår som rettferdige og forholdsmessige. De støtter derfor at strafferammene nyanseres.

11.5.5 Departementets vurderinger

Departementet viser til at i forslaget til lovtekst i proposisjonen, side 213 andre spalte, er det foreslått en strafferamme på tre måneders fengsel i alle ledd i § 28.

Under behandling i Stortinget avga justiskomiteen følgende innstilling:

«Komiteen mener den foreslåtte strafferamme i § 28 er for lav, og at det ved de grovere forsettlige og overlagte overtredelser bør kunne reageres med strengere straff enn 3 måneder. Komiteen sikter her særlig til de som overtrer bestemmelser om farlig hundehold og bidrar til å utbre slik uønsket hundeatferd. Komiteen foreslår derfor en øvre strafferamme på 6 måneder og bot (jf. strprl. § 171 om pågripelse). Komiteen foreslår derfor en slik endring i § 28 første til tredje ledd.»

Departementet registrerer at komiteen ønsket en strengere strafferamme for de groveste bruddene. Men dagens lov har imidlertid samme strafferamme for alle de forhold som er beskrevet i § 28. Dette innebærer at skade på menneske medfører samme strafferamme som hundehold som forårsaker støy. Departementet mener derfor at strafferammene bør nyanseres. For de minste overtredelsene mener departementet at et overtredelsesgebyr som foreslått i § 24 a, er et mer egnet virkemiddel.

Når det gjelder merknaden om at hendelser som leder til avliving etter § 18 heller bør straffesanksjoners viser departementet til endringsforslag for § 18, og at § 28 viser til forhold som uansett vil omfattes av § 18.

Departementet foreslår at første ledd endres slik at overtredelser av §§ 4 til 7, jf. § 9, samt forskrifter eller enkeltvedtak etter §§ 6, 7, 11 og 12 medfører bøter og ikke fengsel. Straffeloven § 55 sier likevel at når bot ilegges, fastsettes en subsidiær fengselsstraff fra 1 til 120 dager. Departementet foreslår også en hjemmel til å fastsette forskrift med nærmere angitte bøtesatser for brudd på disse bestemmelsene. I forskriften vil det også fremgå at dersom boten ikke betales vil den kunne føre til subsidiær fengselsstraff.

Departementet vurderte om andre ledd bør skille mellom angrep eller skade på person og det å jage, angripe eller skade dyr. Det kan synes urimelig at disse tilfellene likestilles. Mange høringsinnspill støttet dette synspunktet. Det ble likevel påpekt at rent praktisk vil nyanseringen av strafferammen neppe utgjøre en stor forskjell. Departementet har derfor ikke endret bestemmelsen. For å synliggjøre at angrep på mennesker anses som en alvorlig hendelse kan dette omtales i merknaden til bestemmelsen.

NOAH – for dyrs rettigheter mener at det ikke er strafferettslig mulig å fastsette at grunneier, jakt- eller fangstberettiget er å anse som fornærmet ved angrep på hjortevilt. De viser til at ingen kan påberope seg eiendomsrett til viltet i Norge. Departementet vil her vise til at ved å gjøre de nevnte aktørene til fornærmet får også hjorteviltet en beskyttelse av straffebudet.

Departementet viderefører tredje ledd i endringsforslagets fjerde ledd, og peker som i de tidligere forarbeidene på at mer alvorlige forhold vil kunne straffes etter straffeloven.

Nyansering av straffebestemmelsene som bidrar til at tiltakene virker forholdsmessige, kan bidra til økt bruk og derved medvirker til økt etterlevelse, og derved reduserer behovet for avliving av hund etter en uønsket hendelse.

NOAH har pekt på at det kan synes urimelig at alle straffebestemmelsene også omfatter forsøk. Departementet vil peke på at det bare er straffebestemmelsene i § 28 fjerde ledd som også inkluderer straff av forsøk. Siden forholdene som er beskrevet i fjerde ledd gjelder forsettlig eller uaktsomt brudd på pålegg eller forbud gitt av politiet etter § 17, samt tilsvarende brudd på forbud etter bestemmelsene §§ 19, 21, 22 eller ved brudd på forskrifter eller enkeltvedtak gitt etter disse bestemmelsene, mener departementet det er riktig å også straffe forsøk for å sikre etterlevelse. Departementet peker også på at selv om § 28 fjerde ledd bare nevner forsøk, vil også medvirkning kunne straffes, jf. straffeloven § 15.