3 Kunnskapsgrunnlaget

3.1 Generelt om forvaltning av loven

Hundeloven forvaltes av politiet i to ulike spor. Ett spor følger forvaltningsloven og ett spor følger straffebestemmelser i hundeloven. Saker som utledes fra hundeloven behandles derfor forskjellig avhengig av hvilket spor man befinner seg i. Dette vil, som for mange andre lover, gi ulike rettigheter for hundeholderne, men også for de som opplever skade fra en hund. Dersom saken overfor hundeholder følges opp i forvaltningssporet, får ikke de som er berørt av uønskede hendelser informasjon om oppfølging av saken.

3.2 Faktorer som påvirker en lovs måloppnåelse

Det er flere momenter som er avgjørende for om en lov skal oppnå ønsket effekt.

Ett element er det sosiale landskapet loven skal virke i. Hundeloven ble etablert for å beskytte mennesker, beitedyr og vilt mot skader fra hundehold, samtidig som man ønsket å legge til rette for et samfunnsgagnlig hundehold. Den omfatter derfor aktører med svært ulik bakgrunn, ulike interesser og ulike verdier. Det er også til dels motstridende hensyn som skal i varetas.

Et annet element som har betydning, er hvor vidt lovens innhold er godt kommunisert. Dette handler både om lovteksten er enkel å finne, om den er lett forståelig, og om det finnes god informasjon til de som er omfattet av loven. I dag ligger alle lovtekster og forskrifter tilgjengelig for allmenheten på Lovdata. Kunnskap om hvordan en lov skal leses og tolkes er ulik i befolkningen. Departementet har erfart at hundeloven til dels ikke er kjent blant hundeholdere. Videre at tolkningen av loven er krevende for både hundeholdere, grunneiere og beitebrukere, samt for lokale myndigheter.

Ett tredje element som har betydning for om en lov skal ha den tilsiktede virkning er selve området den prøver å regulere. Skal den regulere adgang til materielle ressurser, maktforhold eller holdninger? Hundeloven griper inn i eiendomsforhold og rett til å utøve aktiviteter, men det er ingen tvil om at den også griper inn i holdninger, regulerer forhold som går langt inn i den private sfære og til dels også skaper sterke følelser hos mange av de berørte.

Endelig vil effekten avhenge av om det finnes egnede virkemidler for å sanksjonere brudd på loven. Eksisterende hundelov inneholder både forebyggende virkemidler i form av båndtvang, forbud mot å holde hund samt avliving av hund. I tillegg inneholder den bestemmelser om straff. Det betyr at håndhevingen dels går i et forvaltningsspor, dels i et strafferettslig spor. Utviklingen innenfor offentlig forvaltning har gjort det nødvendig å se nærmere på om forvaltningen har den nødvendige kvalitet, og om tilgjengelige virkemidler av både forebyggende og pønal (straffende) karakter brukes på en forholdsmessig måte. Forholdsmessighet i virkemiddelbruk handler om hvorvidt virkemidlene oppleves som rimelige i forhold til lovbruddets karakter. For hundeloven må forholdsmessigheten også vurderes ut fra både de interesser som loven skal beskytte og de verdier og interesser som ligger i hundeholdet.

3.3 Loven må balansere flere ulike hensyn

Hundeloven er en sikkerhetslov som setter rammer for et ansvarlig hundehold og skal bidra til å beskytte samfunnet mot skader som følger av hundehold. Hunder kan forårsake skader på mennesker, husdyr, tamrein, vilt og andre dyr. Samtidig må loven balansere hensynet til skadeforebygging opp mot mulighet for å holde hund innenfor rimelige rammer fordi hundehold også medfører samfunnsnytte, livskvalitet og verdiskaping.

Hundeloven ble vedtatt i 2003 etter flere alvorlige hendelser der barn ble drept av hunder som følge av hundebitt. Dette var veldig alvorlige hendelser. Etter hundeloven trådte i kraft har flere hundeholdere pekt på at virkemiddelbruken har vært uforholdsmessig. Samtidig viser eiere av husdyr og tamrein til et økende problem knyttet til løse hunder.

3.3.1 Skade på mennesker

I arbeidet med endring av hundeloven så departementet ser at det kunne være riktig å se på antall hundebitt per år, og om det har vært en utvikling de siste 20 årene.

Departementet har dessverre ingen eksakt kunnskap om hvor mange som blir bitt av hund hvert år. Det man kjenner til er hvor mange som blir behandlet av lege for bittskader generelt. Bittskadene kommer fra hunder, katter, mennesker og andre dyr. Folkehelseinstituttet (FHI) anslår at hundebitt utgjør ca. 75 prosent av bittskadene som rapporteres. I tillegg er det et ukjent antall bittskader som ikke blir behandlet av lege.

Folkehelseinstituttet antar at det var ca. 5000 bittskader fra hund i 2001 og ca. 7000 i 2019.

For 2001 utgjør bittskadene 1,65 prosent av hundepopulasjonen og 0,15 prosent av befolkningen. I 2019 utgjør de tilsvarende tallene 0,89 prosent av hundepopulasjonen, og 0,09 prosent av befolkningen.

Departementet har altså sett en reduksjon i bittskader om man kontrollerer for både befolkningsøkning og økning i hundepopulasjonen. Hvorfor det er slik kjenner departementet ikke til. Det har vært en del endringer i både samfunnet, hvilke hunder vi har, hvordan vi har hund og den generelle hundekompetansen i siste 20-årsperiode. Hvilke av disse faktorene som er den viktigste kjenner departementet ikke til da en rekke data tilbake i tid mangler.

Forstørr bilde

Ut fra dataene over ser det ut til at det har vært en reduksjon i antall bittskader siste 20 år, men man kjenner ikke til hvorfor. Det er flere usikkerhetsmomenter knyttet til hvor mange som reelt blir bitt. Tallene fra Folkehelseinstituttet er estimerte ut fra legebesøk og det er ikke kjent hvor mange bittskader som ikke får legebehandling.

Mulige faktorer som har ført til reduksjon i antall bittskader kan være:

1. Hundeeier går mer på kurs med hunden, kursene er mer rettet mot det å ha hund i det moderne samfunnet, fremfor å ta apellmerket1. Hundeeiers kompetanse har også økt

2. Måten vi har hund på har endret seg i takt med samfunnsendringene

3. Hva slags type hunder vi har, har endret seg

4. Hundeeier er redd for å bli rammet av hundeloven og passer mer på

5. Noen typer problematisk hundehold har blitt redusert

3.3.2 Bittskader på andre hunder

Departementet har også søkt å innhente informasjon om omfanget av bittskader på andre hunder. Heller ikke her finnes nasjonal statistikk. Departementet rettet derfor en henvendelse til smådyrklinikken ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) for å få tall over andel av konsultasjoner som skyldtes hundebitt i en utvalgt periode. Siden klinikken er en relativt stor aktør innen smådyrpraksis, mente departementet at tall derfra kunne gi et inntrykk av hvor utbredt skader på annen hund er. NMBU gav oss tall for antall hundebitt for årene 2010 til 2020. For årene 2017 til 2020 fikk vi tall som viste forholdet mellom totalbesøk på poliklinikken og antall hundebitt. I årene fra 2017 til 2019 var totalantall besøk som skyldes hundebitt varierende fra 27 til 45. I samme perioden varierte antall hunder undersøkt ved poliklinikk og akuttmottak fra ca. 2 800 til ca. 3 000. Dette tilsier en andel på rundt 1 prosent.

3.3.3 Antall forvaltningssaker hos politiet

Arbeidsgruppen som ble nedsatt av Landbruks- og matdepartementet i forbindelse med lovgjennomgangen i 2019 har innhentet informasjon fra Politidirektoratet der politidistriktene ble bedt om å rapportere på antall forvaltningssaker etter hundeloven, og om hvilke opptrappende virkemidler etter hundeloven som har blitt benyttet de siste årene. Med opptrappende virkemidler menes politiets bruk av pålegg, advarsler og forbud etter brudd på hundeloven.

Fokus i media og ytringer fra organisasjonene har i hovedsak vært på vedtak om avliving. Departementet mente det også ville være interessant å finne tall på bruk av de øvrige virkemidlene. Departementet ønsket å vurdere hvor effektiv politiets virkemiddelbruk er som forebygging før det kommer til en situasjon der avliving er det mest aktuelle virkemiddelet. Det har vist seg vanskelig å få fullstendig statistikk over politiets virkemiddelbruk fordi politidistriktene loggfører uønskede hendelser knyttet til hundehold på ulike måter. Departementet etterspurte tall på antall forvaltningssaker, og hvilke virkemidler som ble brukt for årene 2017 til 2020. Elleve av tolv politidistrikt sendte inn tallmateriale. Svarene gav oss ingen nøyaktig statistikk, men viste noen tendenser.

Med forbehold om feil i tallmaterialet som følge av forskjellig registrering av forvaltningssaker etter hundeloven, behandler de tolv politidistriktene til sammen ca. 250 forvaltningssaker etter hundeloven per år.

Politidistriktene opplyser at de mest brukte virkemidlene er advarsler og pålegg. Politidistriktene mottar mange henvendelser som gjelder håndheving og tolkning av hundeloven. Løse hunder og hittehunder utgjør den største kategorien av henvendelser til politiet. De fleste av disse sakene registreres imidlertid ikke som forvaltningssaker, selv om de kan føre til en del arbeid for politiet. Sakene om hittehund blir som regel avgjort ved at politiet får kontakt med eier som henter hunden.

Fra tallmaterialet kan det se ut som at politiet i liten grad fatter vedtak om forbud mot hold av hund. Flere politidistrikt viser til at de sjelden finner grunnlag for vedtak om forbud mot å ha med hund å gjøre, men viser til at et slikt forbud blir brukt i saker hvor det har vært uønskede hendelser med flere av hundeholderens hunder, og der det er et mønster som tyder på problematisk hundehold.

Noen politidistrikt opplyser også at de har rutiner for saker hvor forvaltningsenheten i politiet kommer til at det ikke er grunnlag for omplassering, avliving, advarsel eller pålegg etter hundeloven. I disse tilfellene vurderer politiet om sakene skal sendes til operative og forebyggende enheter, slik at disse eventuelt kan følge opp hund og hundeholder.

Flere politidistrikt rapporterer at antall forvaltningssaker burde vært høyere da mange av sakene som er henlagt eller har endt med straffesanksjon (påtaleunnlatelse, forelegg eller dom), også burde resultert i forvaltningsvedtak. Det blir også vist til at i de mest alvorlige tilfellene avliver hundeholderen selv hunden etter hendelsen, noe som medfører at politiet ikke fatter forvaltningsvedtak. Flere politidistrikt peker på at det kan være problematisk å pålegge hundeholdere sikringstiltak etter hundeloven i de tilfellene der hunden ikke er merket og politiet ikke finner ut hvem som eier hunden.

3.3.4 Forholdet til beitedyr

Utnyttelse av ressursene i utmark er viktig som næringsgrunnlag og matproduksjon i Norge. Bruken av utmark til slike formål er viktig både innen reindrift og jordbruk.

3.3.4.1 Spesielt om reindriften

Reindriften er en urfolksnæring som er unik i både nasjonal og internasjonal sammenheng, og den er en viktig eksponent for samisk kultur og levesett. Reindriften er en forvalter av en nasjonal og samisk kulturarv. Reindriften er en familiebasert næring.

I Norge har reindriften sitt opphav hos den samiske befolkningen. I dag utøves samisk reindrift i det vesentligste i fjell- og utmarksområdene i Finnmark, Troms, Nordland og Nord-Trøndelag, samt i deler av Sør-Trøndelag, Møre og Romsdal (Trollheimen) og Hedmark. I tillegg utøves det konsesjonsreindrift i fire reinlag i og omkring Jotunheimen, samt i Rendalen, på Tarva og i et område i Hardanger og Voss.

I følge reindriftsloven § 9 er det bare personer med rett til reinmerke i henhold til § 32 som har rett til å eie rein innenfor reinbeiteområdet. Et grunnleggende vilkår for rett til reinmerke er at man er av samisk ætt. Det heter videre i reindriftsloven § 4 at det bare er den samiske befolkning, på grunnlag av alders tids bruk, som har rett til å utøve reindrift innenfor det samiske reinbeiteområdet. Reindrift er således en spesifikk samisk næring.

Totalt foregår det reindrift i nærmere 135 av landets kommuner, og på et areal som brutto utgjør om lag 40 prosent av landarealet i Norge, det vil si ca. 140 000 km². Fra Finnmark til og med Sør-Trøndelag utgjør bruttoandelen rundt 80 prosent av landarealet. Ikke alt er tilgjengelig som reinbeite. Vann, impediment, dyrket mark og bebygde områder kommer til fradrag. Det anslås at nettoarealet utgjør ca. 90 000 km2 eller i underkant av 30 prosent av Norges fastlandsareal.

Nasjonalt er det om lag 215 000 rein i vårflokk. Den samiske reindriften består av 535 siidaandeler2 hvor i underkant av 3 200 personer har rein i eget merke.

Reindriften bidrar med verdiskapning i form av reinkjøttproduksjon, produksjon av tradisjonelt håndverk og design, kulturformidling, sysselsetting m.m. Reindriften utnytter naturressurser som få andre kan utnytte. Det gjennomsnittlige slakteuttaket er på landsbasis om lag 75 000 rein årlig. I et normalår sendes rundt 1 100 –1 500 tonn reinkjøtt ut i markedet, i form av produkter med ulik bearbeidingsgrad.

Reindrift er basert på helårsbeiting i utmark og fjellområder, slik at dyrene lever i sitt naturlige miljø store deler av driftsåret. Samtidig opplever næringen at beitearealene settes under press blant annet fra andre brukere, andre samfunnsformål og rovvilt. Det er derfor viktig at aktivitet i utmark tar hensyn til reindriftens behov. Dette er særlig viktig i kalvingstiden og når det er vanskelige beite- og driftsforhold.

Skader fra hund omfatter ikke bare direkte bittskader, men også mange avledede skader. Rein reagerer svært negativt på forstyrrelser, og hvis forstyrrelsene er for store vil reinen unngå selv gode beiteområder. Selv små forstyrrelser vil kunne få store konsekvenser. Simler er spesielt sårbare for forstyrrelser i forbindelse med kalving om våren. Jaging kan forårsake at simle og kalv skilles fra hverandre, noe som vil være fatalt for kalven. Med endringer i klima opplever reindriften stadig oftere utfordringer med låste beiter om vinteren. Rein med redusert helsetilstand vil lettere oppleve utmattelser etter jaging. Rein som har blitt jaget av hund vil også kunne komme til å unngå områder der de ble jaget i ettertid, noe som medfører dårligere tilgang til beite. I tillegg kan rein skades ved at de jages utfor stup eller ut i sjø og vann.

Forstørr bilde

Kilde: NIBIO

3.3.4.2 Spesielt om beitebruk i husdyrproduksjon

Utmarksbeite utgjør en viktig ressurs som fôrgrunnlag i norsk husdyrproduksjon. I følge NIBIO er ca. 137 000 km2, eller 45 prosent av norsk landareal nyttbart beite. Til sammenligning utgjør fulldyrket mark 3 prosent av landarealet. Det høstes i dag ca. 300 millioner fôrenheter ved husdyrbeiting i utmark. Dette høstes av 1,9 millioner sauer og lam og ca. 250 000 storfe i løpet av beitesesongen. Dette anslås å ha en verdi på 1 milliard kroner. Fôropptaket tilsvarer fôrproduksjon på ca. 10 prosent av dyrket mark. Husdyr utnytter i dag ca. 40 prosent av beitekapasiteten i utmark.

Antall gårder med sau:

• 2020: 13 635 gårder med i alt 950 362 vinterfôrede sauer

• 2021: 13 521 gårder med i alt 947 442 vinterfôrede sauer.

Ca. 85 prosent av de vinterfôrede sauene går på utmarksbeite.

I 2020 var det 248 435 storfe som gikk på utmarksbeite, og i 2021 var det 258 837 storfe.

I tillegg til at beiting gir grunnlag for matproduksjon, er beiting med på å vedlikeholde kulturlandskapet.

Også husdyrbruket opplever press på beitearealene. Beitenæringen peker på at hund som jager og skader sau både gir dyrevelferdsmessige utfordringer og økonomisk tap. Storfe som møter løse hunder på beite, vil kunne angripe og skade hund (og eier) for å forsvare seg og eller kalven.

Skader på sau omfatter ikke bare direkte bittskader. Sau som jages av hund kan påføres omfattende utmattelse. Sau som jages kan skremmes utfor stup, eller sette seg fast i vanskelig terreng. Sau kan også jages på sjøen eller ut i vann. Også for sau kan jaging resultere i adskillelse av søye og lam.

Norsk Sau og Geit (NSG) har gjennomført en spørreundersøkelse der saueeiere kunne rapportere inn på NSG sin hjemmeside i perioden oktober 2020 til januar 2021. Det ble rapportert inn 207 situasjoner med skader fra hund på sau eller geit i beitesesongen 2020. Det ble rapportert 455 skadde sauer og lam. 147 av hendelsene skjedde under ordinær båndtvang og 16 under utvidet båndtvang. NSG sier videre at de basert på avisoppslag i samme periode anslår at antall skadesaker er minimum 400 per år, og at ca. 700 sauer antas drept eller skadd i disse sakene. Videre fremkommer det av undersøkelsen at bare ca. 25 prosent av ulykkene meldes til politiet. Politiets manglende oppfølging oppgis å være grunnen til det lave antallet anmeldelser.

Forstørr bilde

Forstørr bilde

Forstørr bilde

3.3.5 Omfang av hundeholdet

Fra 2001 til 2019 hadde vi en økning i hundepopulasjonen på 35 prosent. Fra 414 000 hunder i 2001 til 560 000 hunder i 2019.

Mens registreringer hos Norsk Kennel Klub i samme periode var vært relativt stabil, viser tallene at uregistrerte hunder i samme periode økte fra ca. 42 til 61 prosent av populasjonen. Departementet har liten kjennskap til hvem disse er, og hvor tallrike de ulike kategoriene av uregistrerte hunder er.

En kan anta at uregistrerte hunder er fordelt på følgende kategorier: nye raser som ikke er godkjent av Fédération Cynologique Internationale (FCI), importerte hunder som ikke er omregistrert, designerhunder i vid forstand, tilfeldige blandingshunder og trekkhunder som avles for bruksegenskaper og ikke rase. Estimat fra hundekjørermiljøet sier at det avles ca. 4 000 Alaska huskyer hvert år. Hvis dette tallet stemmer kan det hende at Alaska husky er den mest tallrike «rasen» vi har her i landet.

Forstørr bilde

Trender i samme periode viser at vi har gått fra tradisjonelle jakt- og brukshunder, til å i større grad ha små hunder. Tall fra St.meld. nr. 12 (2002–2003) Om dyrehold og dyrevelferd tilsier at det er større andel av husholdningene i urbane strøk som har hund, at vi har i snitt 1,2 hunder per husholdning og at det er høyest hundetetthet på Østlandet og lavest på Sørlandet.

DyreID er en privat aktør for digital identifisering av dyr i Norge. DyreID er eiet av Den norske Veterinærforening og har siden stiftelsen i 1993 driftet et sentralt dataregister over ID-merkede husdyr i Norge. I en rapport fra DyreID estimeres det at totalpopulasjonen av hunder utgjorde 565 000 hunder i 2021. DyreID estimerer videre at i overkant av 96 prosent av alle valper registreres i DyreIDs database. DyreID mottok 57 538 ID-merkede hunder i 2021. Det er registrert totalt 502 500 hunder siden 2011. Dette gir en merkegrad på ca. 89 prosent av den totale populasjonen. Utenom DyreID registreres trekkhunder i Norges Hundekjørerforbunds database. I overkant av 40 000 hunder er registrert i dette registeret.

Under koronapandemien fra mars 2020 til februar 2022 skjedde det en ekstra stor økning i hundeholdet. NKK viser til at de hadde en økning på 30 prosent i antall registrerte hunder fra 2020 til 2021. Det ble i 2021 registrert 37 314 valper hos NKK. Det utgjorde en økning på 8 135 valper i forhold til 2020.

Norsk Kennel Klub (NKK) viser til at 1,2 millioner mennesker lever med hund.

Forstørr bilde

¹ https://www.statista.com/statistics/414956/dog-population-european-union-eu-by-country/

² https://www.fn.no/Statistikk/Befolkningstall [tall fra 2020]

Med den store økningen i hundepopulasjonen de siste årene har det vært en rekke endringer i vårt forhold til hund, kunnskapen om hund og tjenester knyttet til hund. Internasjonalt har det vært satset mye på forskning om hundens adferd og om hvordan hunder og mennesker kommuniserer, tilknytning og relasjon mellom hund og eier, og den rollen hunden har fått i samfunnet. Hunder har blitt brukt som modelldyr i forskning på bevissthet, kognisjon og persepsjon. Det har gitt store innblikk i hvordan hunder tenker, kommuniserer og lærer.

3.3.5.1 Det organiserte hundeholdet

Norsk Kennel Klub (NKK) opplyser at det er 267 medlemsklubber under NKK-paraplyen som til sammen har ca. 100 000 medlemskap. Det foregår et ikke ubetydelig organisasjonsarbeid, og det gjennomføres et utall av aktiviteter med hund. Under NKK-paraplyen arrangeres det utstillinger, lydighetsprøver, karaktertest av hund, sporprøver, jaktprøver, med mer. Gjennom raseklubbene tilsluttet NKK organiseres avlsarbeidet, kurs og konkurranser.

Norsk hundekjørerforbund er tilsluttet Norges Idrettsforbund. Norges Hundekjørerforbund representerer hundeiere som driver med hundesport. Forbundet representerer 61 hundekjørerklubber som er fordelt over hele Norge, med en medlemsmasse på ca. 3 500 personer. NHF utøver sport på alle nivåer, og deltagerne hevder seg internasjonalt. Norge var bl.a. den mestvinnende nasjonen under verdensmesterskapet i barmarkshundekjøring høsten 2019. Alle forbundets medlemmer er hundeeiere, og mange av dem har mange hunder som deltar både i korte og lange løp.

Norske Redningshunder (NRH) er en frivillig redningsorganisasjon som trener hunder og førere for tjeneste under redningsaksjoner.

Organisasjonens godkjente hundeførere tilkalles av hovedredningssentralene og politiet ved redningsaksjoner.

Det tar rundt 2–3 år å utdanne en redningshund. Under opplæringen lærer man blant annet hvordan trene hund, førstehjelp, samband, orientering og å overleve ute. Hundeførerne har profesjonell kunnskap som er nødvendig for å kunne bidra under redningsaksjoner.

Hundene kan være godkjent innenfor en eller flere av disse disiplinene:

• ettersøkning – søk i skog og barmark

• lavine – søk i skred

• katastrofesøk – søk ved naturkatastrofer og ruiner

I dag har organisasjonen drøyt 1 600 medlemmer. De siste årene har organisasjonens ekvipasjer deltatt på rundt 500 redningsaksjoner i året.

Jakt med bruk av hund i Norge har lange tradisjoner. Jegere som bruker hund under jakt er i dag i stor grad organiserte gjennom Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF). NJFF legger blant annet til rette for aversjonsdressur, utdanning og godkjenning av ettersøkshunder, etablering og drift av treningsområder, arrangerer kurs og testing av bjørnehunder mm.

De vanligste jakthundrasene eller typene er elghund (gråhund, svarthund og jamthund), fuglehunder – stående, støtende og apporterende. Harehunder, og kortbente hunder som brukes til rådyrjakt.

Jakthundene har tradisjonelt sett vært den mest populære type hund gjennom tiden med elghund, engelsk setter, ulike retrievere og dachs blant topp ti.

3.3.5.2 Nytteeffekt innenfor noen spesielle bruksområder

Hundehold har et klart sikkerhetsmessig aspekt. Det er samtidig viktig at hundens nytteverdi i vid forstand blir anerkjent.

Hundens rolle har endret seg mye. I tillegg til de tradisjonelle rollene som gårds- og eller jakthund, fyller hunden i dag et vidt spekter av nye roller i samfunnet. Hunden utøver viktige oppgaver innenfor politivirksomhet, toll og redningsarbeid.

I tillegg blir hunder i større grad brukt innen dyreassisterte intervensjoner i dag enn tidligere.

Med dyreassisterte intervensjoner forstås ulike aktivitetstilbud, terapi eller spesialpedagogiske tilbud der dyr er en integrert del av aktiviteten.

Ved dyreassistert terapi vil en fagperson som for eksempel lege, fysioterapeut involvere hunder i sin behandling av pasienten.

Ved dyreassistert pedagogikk vil en pedagog kunne ha nytte av å involvere hund både under ordinær opplæring men også innenfor spesialpedagogikk.

Personer med diagnose innen autisme spekteret kommuniserer mer, viser mer prososial adferd og har mer selvkontroll ved å omgås hund. Barn som er sjenerte eller har sosial angst mestrer flere situasjoner og mestrer også situasjoner bedre om de er sammen med en hund. Hund blir også brukt innen psykiatrien hvor en ser at pasienten slapper mere av, er mer positiv til behandlingen og kommuniserer mer. Innen fysioterapi ser en at treningen blir gjennomført i større grad om en involverer en hund i treningen.

Lesehunder bidrar til økt trygghet under lesetrening i skolen. En lesehund er en godt trent hund, som er glad i mennesker og særlig barn. Hunden er trent til å sitte eller ligge i ro ved siden av et barn som leser høyt. Det er gjort studier ved Universitet i Agder som viser at barn som lærer seg å lese ved å lese til en hund, raskere får progresjon i leselæringen, interesserer seg sterkere for innholdet og fortellingene i bøkene.3

Dyreassisterte aktiviteter som foregå uten en spesiell fagperson, kan være besøkshund på en institusjon eller sykehus, sykehjem osv. Her er det tilstedeværelsen og samværet med hunden som gir en miljøberikende effekt, økt trivsel osv. Studier fra USA viser en økt levealder hos beboere på sykehjem som får jevnlig besøk av hund. En norsk undersøkelse viste at bruk besøkshund på sykehjem førte til redusert depresjon. Også norske studier viser positive effekter ved bruk av besøkshunder på dagsenter for hjemmeboende eldre.4

Både Dyrebar Omsorg og Røde Kors tilbyr nå kurs for hundeholdere som ønsker å tilby slike besøk med sin hund. Dette er viktig for at besøkene foregår innenfor trygge rammer både når det gjelder sikkerhet, helse samt dyrevelferd. Som en del av kursene blir hundenes egnethet vurdert.

Dyreassisterte aktiviteter kan også være at en person anbefales å skaffe seg hund. Dette har en blant annet sett hos pasienter med angst eller/og depresjoner, personer som sliter etter å ha blitt enslige, blitt syke osv. Dette kan også gjelde personer som ønsker å komme seg i form og ned i vekt, og der legen eller behandler har uformelt anbefalt hund. For personer som opplever positive resultater av dyreassisterte aktiviteter med en hund de har skaffet seg, øker sannsynligheten for en sterkere tilknytning til hunden fordi hunden har ført til bedre helse og velferd.

Til forskjell fra dyreassisterte intervensjoner og aktiviteter har man service- og hjelpehunder. Dette er hunder som er spesialtrent til ulike formål. Det kan være for eksempel førerhunder for blinde og hjelpehunder for handicappede i rullestol. Hunder som varsler at vedkommende straks vil få et epileptisk anfall, hunder som bistår døve og varsler når det for eksempel ringer på døren.

Fra andre land, blant annet Nederland og USA, har man erfaring med bruk av servicehund i behandling av posttraumatisk stresslidelse hos soldater etter tjenestegjøring i krigsområder.

3.3.5.3 Hundens rolle i dagliglivet

Siden mange av hundens egenskaper og roller gjør at hunden blir sett på som et familiemedlem, oppleves inngrep mot hunden som svært inngripende for hundeholderen og flere i omgivelsene.

I Norge som i mange andre land har sammensetningen av de private husholdningene endret seg. Det er flere aleneboende og flere husholdninger uten barn. Ifølge SSB bor det i dag 5 415 166 mennesker i Norge. Det er ca. 2,5 millioner husholdninger, av disse består ca. 1 million husholdninger av aleneboende, og 0,6 millioner husholdninger av par uten barn.

I tillegg er det en utvikling med flere eldre i samfunnet. SSB opplyser at i 2030 vil det være flere personer over 65 år enn det er barn og unge i Norge.

For mennesker som er enslige fyller hunden en viktig sosial rolle. Det kan være en rolle som kamerat eller et familiemedlem, og hunden kan være det viktigste tilknytningsindividet for personen. Hunden kan også fylle en rolle som et familiemedlem eller barn for par som ikke har barn. For personer som ikke er i arbeid er det også viktig å opprettholde faste rutiner hjemme. Å komme seg opp om morgenen og ut er mye lettere når en har en hund som må ut på tur og som må ha sine måltider. Dette bidrar til at man holder seg i form, opprettholder daglige rutiner og kan bidra til å forebygge depresjon, eller følelse av isolasjon og nedstemthet. Personer med hund har vist seg å komme lettere i kontakt med nye mennesker, blir lettere kjent på et sted man flytter til eller de har lettere for å etablere et nettverk om livet endrer seg. Det er også lettere at hundeeiere finner sammen og er sosiale. For enslige eller personer som ikke er i arbeid er det godt å ha noen å være sosiale med blant annet gjennom hunden, noe som bidrar til økt livskvalitet.

For noen mennesker er hunden et så viktig element i livet at hunden har bidratt til at hele det sosiale livet er knyttet til hunden. De har skaffet seg et sosialt nettverk gjennom hundesport eller hundeinteressen, og hele det sosiale livet er knyttet til aktiviteter rundt hunden. Dette gjelder spesielt for enslige eller personer uten barn.

Hundeholdet kan også ha positiv innvirkning på de som ikke har hund. Undersøkelser i nyere tid (2005 og senere) har vist at hundehold kan øke den sosiale kapitalen i et lokalsamfunn ved at hundeholdet skaper relasjoner mellom mennesker, reduserer voldsbruk og øker sosial kontakt.5

Noen studier sier at gjennomsnittshunden bor i en barnefamilie. For barna i familien ser en at hunden har en viktig rolle. Barn som vokser opp med hund utvikler bedre empati, er mer sosiale, de er bedre på ikke-verbal kommunikasjon og mer omsorgsfulle. Dette gjelder spesielt de yngste barna i søskenflokken. For enslige barn er en hund enda viktigere og fyller en rolle som søster eller bror. Når barn går på skolen og kommer hjem før foreldrene, så opplever de at det er noen de kommer hjem til, noen som er glad og hvor man opplever å bli møtt med ubetinget kjærlighet. Hunden kan også være en god lytter, en som barnet kan fortelle alle hemmelighetene til og som ikke forteller dem videre. En hund hjemme vil for barn bidra til å føle trygghet. Dette er spesielt når barnet/barna er alene hjemme, men kan også være i situasjoner hvor sjenerte barn føler seg tryggere i sosiale sammenhenger om de har med seg en hund.

Det er også gjort undersøkelser som belyser hundeholdets betydning for folkehelsen. Å ha hund gjør at man må ut å gå tur for å lufte hunden. Hunden gjør dermed at man er mer i bevegelse og får de helsefordelene det bringer med seg. I en svensk undersøkelse kommer det frem at det å ha hund er assosiert med 31 prosent redusert sjanse for å dø tidlig av hjerteinfarkt eller slag sammenlignet med de som ikke har hund.6 For personer som har hatt slag eller hjerteinfarkt kommer hundeeierne seg raskere igjen etterpå.

19 prosent av husholdningene i Norge hadde hund i 2010. 8 prosent av befolkningen var ute og gikk tur med en hund en gjennomsnittsdag og var ute på tur i snitt i 56 minutter (SSB, 2010).

Personer med hund i alderen 55–66 år var ute 1 time og 21 minutter mer enn de uten. Derimot hadde barn i alderen 9–15 år mindre utetid om de hadde hund.7

En konferanse i Brussel i 2017 satte fokus på hundeholdets positive innvirkning på eldre menneskers livskvalitet.8

3.3.6 Oppdatert kunnskap om hund og hundeadferd

3.3.6.1 Generell kunnskap

Med økende hundehold og nye former for bruk og hold, er det også et økende behov for kunnskap om hunder og deres adferd. Kunnskap om hunders behov er viktig for å sikre god dyrevelferd. Blant annet behov for aktivitet og det å kunne løpe løs. En hund som er godt ivaretatt og trent på riktig måte antas å utgjøre en mindre risiko for uheldige hendelser, enn den hunden som ikke blir ivaretatt med god dyrevelferd. Samtidig er kunnskap om hunders adferd viktig for å kunne forutse handlingsmønster i gitte situasjoner og derved forebygge skade. Hunders behov for å løpe og leke, vil utgjøre en slik risiko bl.a. overfor beitedyr.

Studier, utdanning og forskning rundt adferd hos hund dekkes av fagfeltet etologi som er det biologiske studiet av dyrs adferd som er en fagdisiplin innen biologi og zoologi. Den omfatter adferdsbiologi i vid forstand, og tar utgangspunkt i hvordan dyr oppfører seg i sitt naturlige miljø.

Etologer beskriver artens typiske adferd, og de er opptatt av hvordan nervesystemet og hormonene regulerer adferden; hvordan adferden utvikles gjennom medfødte egenskaper, erfaring og læring som et samspill mellom gener og fysiske og sosiale miljøfaktorer; samt hvordan adferden varierer fra art til art og fra individ til individ.

Sykdom og skade hos hund som medfører smerte kan føre til uønskede reaksjoner ved kontakt med mennesker eller andre hunder. Det antas at 80 prosent av alle hunder vil kunne få tannskade/tannsykdom i løpet av livet. Ofte kan dette gå uoppdaget over lengre tid. Smerter fra en tannbyll kan typisk føre til at hunden glefser for å unngå at noen kommer borti en vond tann. Det samme kan skje ved smerter i rygg eller ledd. God oppfølging av hundens helse vil derfor være en forutsetning for å forebygge uønskede hendelser.

3.3.6.2 Kunnskap om hundeadferd

Alvorlige skader på mennesker og dyr er selvfølgelig uønsket, og negativ adferd og skader påført av hund får stor oppmerksomhet. Likevel har det vært mangel på helhetlig kunnskap om hva som forårsaker hundebitt og hvordan de best kan forebygges. Slik kunnskap er viktig for å etablere et regelverk som bidrar til å forebygge skade.

Etologi er et stort fagfelt hvor studier av hundeadferd (hundeetologi) har fått et veldig stort oppsving i Norge og internasjonalt de siste 15–20 årene. De største forskermiljøene innen hundeetologi finner vi i Ungarn, England, USA, Italia, Sverige, Danmark, Sveits, Østerrike, og Canada. Norge har god kontakt med alle disse forskningsmiljøene og ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) har en de senere årene ansatt etologer med bakgrunn fra de mest aktive hundeetologiske forskningsmiljøene. De har også hatt studenter som har tatt masteroppgaver i samarbeid med disse universitetene.

Forskere som jobber med etologi på domestiserte arter er vanligvis organisert i International Society for Applied Ethology (ISAE) som ble etablert i 1966. Hvert år holdes det en internasjonal kongress hvor høydepunktene i siste års forskning presenteres. Det finnes også en nordisk avdeling av ISAE som har egne kongresser. Dette er også en viktig møteplass for nettverksbygging. Norge har vært vertskap for den internasjonale kongressen flere ganger, og vi arrangerte den igjen i Bergen i 2019. ISAE utgir det vitenskapelige tidskriftet Applied Animal Behaviour Science, «An international journal reporting on the application of ethology to animals managed by humans.»

Det finnes flere vitenskapelige tidsskift som hovedsakelig publiserer forskningsartikler innen etologi generelt, eller hundeetologi spesielt. Samtidig publiseres det flere artikler i andre tidsskrift med beslektede fagområder eller innen zoologi, biologi osv.

De siste 15–20 årene har det også blitt utgitt en rekke fagbøker om hundeetologi. Disse er i hovedsak skrevet av forskere som har samlet sammen siste års forskning innenfor deler av hundeetologien. Dog Bites, A Multidisciplinary Perspectiv, Redigert av Daniel s. Mills og Carri Westgarth, 5 M publishing Ltd, Storbritannia, ISBN 978-1-910455-61-6

3.3.6.3 Utdanning og forskning i Norge

Det var universitetet i Trondheim, nå Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), som først begynte å tilby studier i etologi, allerede i 1975. I 1985 ble faget et tilbud på Norges Landbrukshøgskole (NLH) på Ås (nå Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU)) som et av tre hovedretninger innen husdyrfag. De to andre fagretningene er avl og ernæring. Fra 2001 ble det tilbudt emner innen hundeetologi, og en kunne ta en master i Sports og familiedyr, hvor hund er en av artene en kan fordype seg i.

Fra 2001 har det vært gjennomført 6 kurs på 15 studiepoeng ved Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT), (Nå Nord universitet). Et av emnene her har vært hundeetologi. Det har vært 25–30 studenter på hvert kurs.

Samme høgskole tilbød også BSc i Sports og familiedyr fra 2005, hvor hundeetologi var et av emnene.

Ved NMBU har de tilbud om et SEVU-kurs (etter og videreutdanningskurs) for adferdskonsulenter som består av 6 emner fordelt på helgesamlinger. En adferdskonsulent er en som jobber med adferdsproblemer hos blant annet hunder. Dette kurset har i 2018 blitt kjørt i tre omganger og det fjerde har startet. Det er så langt 52 studenter som har tatt dette kurset.

Det har totalt blitt skrevet ca. 15 masteroppgaver med hundeetologi som emne ved NMBU i perioden 2004–2018, og en god del før det også. I tillegg har noen få studenter ved NTNU også skrevet masteroppgave om hundeetologi og studenter på HiNT har skrevet BSc oppgave i hundeetologi.

Det har også blitt gjennomført to doktorgradsarbeid på hundeetologi. Frank Christiansen publiserte blant annet i 2002 artikkelen «Behavioural differences between three breed groups of hunting dogs confronted with domestic sheep» 9.

Conor Goold publiserte sin doktoravhandling i 2017.10

Flere prosjekter av professor Morten Bakken undersøkte adferdsegenskaper og deres arvbarhet hos ulike hunderaser. Disse ble blant annet publisert i 1996.

I Norge har vi to organisasjoner hvor etologer eller de som jobber med adferdsproblemer er organisert.

Foreningen Norske Etologer ble etablert i 2011, og Norsk Atferdsgruppe for Selskapsdyr ble etablert i 1999. Foreningen Norske Etologer jobber for å informere om etologi som fag, skape en møteplass mellom etologer m.m.

Norsk Atferdsgruppe for Selskapsdyr en organisasjon for de som jobber med adferdsproblemer hos selskapsdyr. Her det er folk med varierende fagbakgrunn som psykolog, etolog, veterinær, pedagog, jurist og også noen med en BSc – felles for alle er at de har tatt kurset for adferdskonsulenter ved NMBU, har tilsvarende kompetanse eller har ambisjoner om å ta slikt kurs.

3.3.6.4 Hundeholders kompetanse som forutsetning for å vurdere risiko

Det ser ut til at hundeeiere med høyere kompetanse i større grad kan identifisere adferdsproblemer tidlig og sette inn tiltak deretter. En viktig faktor for å lykkes med behandling av for eksempel aggresjon er tidlig intervensjon. Kompetente hundeeiere søker også lettere rett kompetanse, og setter ikke inn tiltak som forsterker problemet. De som oftest deltar på kurs og søker råd på adferdskonsultasjon med hunden er kvinner. Årsaken til dette er ikke kjent.

Kompetanse er viktig for å forebygge problemer, identifisere problemer tidlig og også behandle adferdsproblemer om de oppstår. Manglende kompetanse hos hundeeier kan føre til at hundeeier overvurderer egen kontroll over hunden og undervurdere hva hunden kan gjøre i møte med andre hunder, folk eller dyr.

Det er et større kurstilbud for hundeeiere i dag enn for 20 år siden. Det er kvinner som dominerer på kurs som valpekurs og kurs som er rettet mot familiehunden.

I tillegg til kunnskap om egen hund, er det viktig at hundeholder har en innsikt i hvilke skader en hund kan påføre mennesker og andre dyr.

I dette ligger det blant annet innsikt i at uønsket kontakt med hund, for noen mennesker kan medføre alvorlige helseproblemer. En slik generell innsikt bør bidra til at hundeholder i størst mulig grad hindrer at hunden tar kontakt med mennesker som ikke har invitert til det.

Videre bør hundeholder ha innsikt i hvilke skader som kan følge av at hunden jager beitedyr, både husdyr og tamrein. Dette er et viktig grunnlag for å utvise aktsomhet i områder der slike dyr beiter.

Departementet mener det er viktig å legge oppdatert kunnskap til grunn for valg av forebyggende virkemidler.

3.3.6.5 Jaktadferd hos hund

Det er viktig å merke seg at jaktadferd ikke er aggresjon. Jaktadferd er ikke emosjonell, men en adferd en hund, et menneske eller andre predatorer viser med den hensikt å skaffe seg mat. At en hund jager sau, katter, ekorn eller andre dyr har derfor ingen sammenheng med om en hund viser aggresjon overfor for eksempel mennesker. Det er det samme som at det ikke er noen høyere forekomst av vold hos mennesker som utøver jakt, fangst og fiske.

Hunder har akkurat de samme elementer i jaktadferden som deres ville slektning ulven. Jaktadferd deles opp i ulike elementer som vist i figuren under. Forskjellen er at hos noen hunderaser så er noen elementer av jaktadferden forsterket, andre er svekket og de ulike elementene kan henge sterkere eller svakere sammen.

Forstørr bilde

Jaktadferd er en adferd som har blitt modifisert en god del. Man ser for eksempel at jaktadferd hos en Golden Retriever er forskjellig fra en border collie (gjeteradferd er jaktadferd). Jaktadferd består av flere ulike elementer hvor de ulike elementene har blitt forsterket eller svekket gjennom avl. For eksempel er det jaktadferdens holdebitt (bite tak i byttet og holde det) som brukes for de hundene som er ekstra motivert for apportering. Hos gjeterhunder er denne adferden svekket gjennom avl, men den er ikke borte.

Jaktadferd kan inndeles slik:

søk – «eye» – snike inn på – jage – holde bitt – drapsbitt – dissekere – spise

Fuglehunder som har for mye «drapsbitt» i adferden sin sies å være hard i munnen og kan knuse byttet under apportering. Gjeterhunder som biter sau, sies å ha for mye holdebitt. Ettersom man ser en variasjon i jaktadferden mellom hunderaser, er de ulike elementene i adferdsmønsteret arvelig. Hunder som har for mye av de siste elementene i jaktadferden vil ikke gjøre det så godt på prøver og det er derfor mindre sannsynlig at de bringer disse egenskapene videre i avlsarbeidet.

Jaktadferd er også noe som hemmes gjennom sosialisering. Hunder er i en sensitiv periode for sosialisering fra de er ca. 3 uker til de er ca. 12 uker gamle. Den arten, eller de artene, valpen eksponeres for i denne perioden vil bidra til at hunden lærer å kommunisere med og gjenkjenne nettopp disse. Dette bidrar også til at jaktadferden hemmes på den eller de artene valpen er eksponert for. Ettersom sosialiseringen skjer på en annen art enn egen art kreves det at sosialiseringen generaliseres til også å gjelde varianter av arten. Når det gjelder mennesker kreves det derfor at valpen får treffe et mangfold av mennesker, som unge, gamle, kvinner, menn, og får erfaring med forskjellige situasjoner i møte med ulike mennesker.

Samtidig er det viktig at eksponeringen for artene fortsetter det første leveåret slik at valpen ikke «desosialiseres».

Hunder som er sosialisert på katt hos oppdretter må altså eksponeres for katt hos ny eier for at hunden som voksen skal kunne kommunisere, samhandle og gjenkjenne individer av arten. Det finnes eksempler på hunder som er sosiale med familiens katt, men jager andre katter, eller er sosial med familiens katt innendørs, men jager den samme katten om de er ute. Generalisering er derfor viktig.

Jaktadferd oppstår meget sjeldent som et adferdsproblem hos hunder, men det har skjedd. Hunder som f.eks. ikke er eksponert for barn eller har noe erfaring med barn vil kunne rette jaktadferd mot barn. Jaktadferd hos hund er stille, konsentrert, målrettet og voldsom. Hunder som knurrer og bjeffer (se bort fra los) viser ikke jaktadferd.

Hunder som viser jaktadferd ovenfor mennesker eller hunder er meget sjeldne. De er farlige og det kommer av manglende sosialisering hos oppdretter og fortsatt vedlikehold av dette hos eier, sammen med at de har et bredt adferdsmønster innen jaktadferd. Det er ikke de klassiske jakthundene som har vært involvert i ulykker knyttet til jaktadferd.

3.3.6.6 Hunder som jager og skader bufe

Jaktadferd hos hunder trigges av blant annet bevegelse. Er en hund ute løs og løper rundt vil et møte med sau føre til at sauen blir redd og løper. Dette fører til at hunden med stor sannsynlighet vil løpe etter. Noen hunder kan også bli redd synet av sau, men det er mindre vanlig. Det at vi har båndtvang i Norge er blant annet fordi en forventer at hunder løper etter for eksempel sau. Å løpe etter sau er altså en naturlig adferd hos hund. Det samme kan forventes når det gjelder tamrein og hjortevilt. På grunn av størrelsen og adferden er det mindre sannsynlig at hund løper etter storfe og hest, men det kan skje.

Hunder som jager sau griper vanligvis i den første og nærmeste kroppsdelen de får tak i. Gjelder det voksne sauer eller store lam vil de vanligvis ta tak i bakparten, lenden eller på siden av magen. For lam som er mindre av størrelse og når hunden er en gjennomsnittlig stor hund, vil hunden oftere gripe ovenfra og ta tak i ryggen, skuldre og kanskje nakke. Uansett er prinsippet den nærmeste og enkleste kroppsdelen å få tak i.

Det er mest vanlig at hunder biter tak i den kroppsdelen de først får tak i. Ulver kan også gripe tak i den første og nærmeste kroppsdelen de får tak i, før de eventuelt avliver dyret. Dette er fordi de har «grab-bite» som de benytter for å stoppe dyret, før «kill bite». De fleste hunderaser har ikke «kill bite» og derfor går ikke adferden videre etter at det har tatt tak i dyret. Enkelte raser har et forsterket «kill-bite»-elementet i jaktadferden, men dette gjør ikke rasen til mer farlig for hverken folk eller dyr for det. Harehunder er en type «hound» som har «kill-bite».

Hunder trigges av bevegelse og vil løpe etter og eventuelt bite tak i sauen. En sau som står stille, vil ofte ikke bli angrepet av en hund. En ser også at det er større sannsynlighet for at en hund vil jage en enslig sau enn en liten flokk med sauer (Christiansen et al, 2001)

I 2000 avsluttet Frank O. Christiansen sitt doktorarbeid på jakthundens predasjonsadferd på sau i utmark. Han så bl.a. at 61 prosent av elghundene i undersøkelsen angrep sau, blant settere var det 30 prosent som angrep og blant harehundene angrep 44,5 prosent av de sau. Dette viser at blant noen utvalgte jakthunder så er det relativt vanlig at de jager sau. Andre raser er ikke undersøkt.

Båndtvangsbestemmelsene er til for å forhindre at hunder jager og dreper bl.a. småfe nettopp fordi dette er en adferd en forventer av hund. Forbud mot bruk av strømhalsbånd har unntak for aversjonsdressur mot hjortevilt og bufe. Forutsetningen som ligger til grunn for disse bestemmelsene er at en forventer at hunder jager og kan drepe bufe og hjortevilt, og at dette er en normal adferd å regne.

Hvorvidt en hund (uansett rase) vil jage sau påvirkes av en rekke faktorer. Har hunden vokst opp med sau (er sosialisert på sau) vil dette bidra til å hemme jaktadferd. Det er akkurat dette en benytter seg av når en skal bruke vokterhunder. Disse vokser opp i og bor i fjøset sammen med sauen nettopp for å hemme jaktadferd overfor sauen de skal beskytte. Hunder med dårlig erfaring med sau, spesielt tidlig i livet, vil med større sannsynlighet utvikle frykt for sau. Christiansen et al. (2001) fant også en del sammenhenger mellom hunder som viste interesse for å jage sau og ikke. Bl.a. var skuddredde hunder mindre tilbøyelig til å jage sau, likeledes hunder som viste frykt for fremmede mennesker og andre hunder. Derimot så en at hunder som viste aggresjon mot andre hunder av samme kjønn oftere jaget sau. 47,9 prosent av hundene under tre år viste liten interesse for sau, mens 80,5 prosent av hundene over tre år viste interesse for å jage sau. Av de hundene som hadde jaget sau tidligere, var det 25 prosent som jaget sau i testsituasjonen, mens 68,4 prosent av de som ikke hadde sett sau før jaget sau. Christiansen et al (2001) viste også at bruk av strømhalsbånd er en effektiv metode for å få hunder til ikke å jage sau.

Undersøkelsen til Christiansen et al. (2001) viser at det å jage sau ikke øker sannsynlighet for at hunden vil jage igjen. Det er erfaringen og omstendighetene rundt det å jage sau som er avgjørende.

3.3.6.7 Nærmere om bittets betydning

Årsakene til at hunder biter hund kan være vanskelige å forstå. Hunder biter på ulike måter og av mange ulike grunner. De kan nappe med fortennene i oppildnet lek, de kan bite med hjørnetennene for å beskytte et gode eller i selvforsvar, men de kan også i rent uhell ramme noen som kommer i veien for en hund som egentlig sikter på et annet mål. For eksempel kan et menneske bli bitt når det av ulike grunner havner mellom to hunder som utøver et utfall mot hverandre. Selv om resultatet i alle disse tilfellene vil være et bitt, sier det i seg selv lite eller ingenting om hvorfor det skjedde og hva som skal til for å forebygge fremtidige bitt. Men bittets formål kan påvirke bittets utforming og dybde. En voksen hund har som hovedregel 42 tenner, 20 i overkjeven og 22 i underkjeven, men det er store variasjoner, spesielt for antall premolarer (de forreste jekslene). Et hundebitt vil derfor generelt bestå av et mønster av flere tenner. Et slikt mønster vil i noen grad kunne være med på å identifisere hvilken hund som har bitt.

Det er likevel hundens hjørnetenner som i størst grad lager de dype og punktformede sårene. Ved et bitt der hunden får fullstendig tak, vil det være fire dype punktformede sår. Det skal altså ikke mye til før det oppstår flere dype punktformede sår. Har hunden bare fått delvis tak eller den biter over en smal kroppsdel, kan det være færre enn fire sår. Et enkelt hundebitt kan altså forårsake alt fra ett til fire punktformede sår. Dybden på såret vil også kunne si noe om motivet bak bittet. Ved lek med mennesker og andre hunder kan det skje at en hjørnetann bare streifer og gir et overfladisk sår. Ved lek eller når hunden gir en advarsel til en annen hund, kan typisk ører og lepper fort bli gjenstand for ett enkelt bitt som gir utrivning av vev.

Ved et hardt bitt vil det ofte kunne være knusningsskader i tillegg til dype stikksår. Ved stor voldsomhet vil det ofte kunne skje utrivning av vev ved at hunden drar i eller rister den som blir bitt, mens den selv holder fast.

I vurderingen av angrepets og bittets alvor, er det tre elementer som må vurderes; hvor hardt var bittet, hvor mange ganger bet hunden og hva var motivet for bittet.

Veterinær og etolog Ian Dunbar har skissert en bittskala der han etablerer sammenheng mellom bittets utforming og adferdstypen som frembragte skaden.11 Formålet med skalaen er å bruke objektive målbare størrelser som kan dokumenteres for å vurdere bittets karakter. Skalaen er svært detaljert og består av 6 trinn. Ved bitt av de tre alvorligste trinnene er sannsynligheten stor for at hunden vil bite igjen.

I forarbeidene til den danske hundeloven er det gitt en definisjon av «skambid» basert på bittets utforming12. Definisjonen er basert på en patologisk beskrivelse av bittet. En slik beskrivelse gjøres av lege der bittet har rammet et menneske og av veterinær der bittet har skadet et annet dyr. Hvorvidt det er skjedd et «skambid» har betydning for avgjørelsen om avliving.

Det er viktig at dokumentasjon på skaden blir samlet inn på riktig måte. Hos mennesker vil det være medisinsk personale som gjør slik innsamling. Dokumentasjonen vil kunne bestå av bilder med innlagte mål samt patologens beskrivelse og vurdering av bildene. For husdyr og hunder vil det kunne være veterinærer eller annet dyrehelsepersonell. For tamrein og vilt, vil også Statens naturoppsyn (SNO) kunne ha slik kompetanse da de vurderer bittskader fra rovvilt. For å sikre god dokumentasjon kan det være nødvendig å barbere bittstedet. For tamrein og vilt vil slik innsamling være aktuelt der dyret er dødt.