6 Sikring av hunder

6.1 Alminnelige regler om sikring av hund. Vilkår for å la hund være løs

6.1.1 Gjeldende rett

Hundeloven § 4 angir alminnelige regler om sikring av hund, og vilkår som må være oppfylt for å kunne la hunden være løs. Da paragrafen ble vedtatt avløste den flere bestemmelser i gjeldende lovgivning, som blant annet bufeloven § 3 første ledd, viltloven § 52 første ledd første punktum og reindriftsloven § 29 annet ledd første punktum.

Bestemmelsen lyder i dag:

§ 4 Alminnelige regler om sikring av hund. Vilkår for å la hund være løs

Hunder kan være løse bare når de

• a. blir fulgt og kontrollert på aktsom måte, eller

• b. er forsvarlig inngjerdet på et sted som ikke er åpent for allmenn ferdsel.

Den som holder en hund i bånd, skal være i stand til å ha kontroll med hunden, hvis de ikke blir ledsaget av noen som har slik kontroll.

Hundeholderen skal påse at hunden ikke farer mot, hopper på, forfølger eller stiller seg i veien for folk som ikke godtar dette. Har en hund dette for vane, skal den bli holdt i bånd på steder som er åpne for allmenn ferdsel.

Hundeholderen skal vise særlig aktsomhet der det er barn, for å hindre slik kontakt mellom hund og barn som barnet eller voksne som følger barnet, ikke inviterer til, og for å forebygge at barn blir skremt. Om nødvendig skal hunden bli satt i bånd eller holdt tett inntil hundeholderen.

Hunder skal alltid holdes under slikt tilsyn at de så vidt mulig hindres i å drive eller forfølge vilt, jf. likevel § 9 tredje ledd.

Det vises til Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 204:

«Første ledd angir forutsetningene for å la en hund være løs og må forstås i lys av den alminnelige aktsomhetsplikten etter hundeloven § 3. Hva som konkret ligger i kravet i bokstav a om å bli fulgt og kontrollert på en aktsom måte, må avgjøres ut fra en totalbedømmelse av situasjonen, der det også kan spille en rolle hvilken hundetype det gjelder. Kravet kan etter forholdene være oppfylt selv om ikke hundeholderen har uavbrutt øyekontakt med hunden, jf. Ot.prp. nr. 48 s. 75. Likt med inngjerding etter bokstav b regnes annen innelukking som gjør at hunden ikke kan komme ut i områder som er åpne for alminnelig ferdsel.

Annet ledd fastslår et generelt krav om at den som har hund i bånd, skal være i stand til å ha kontroll med hunden. Hvorvidt en plikt til å holde hunden i bånd er oppfylt når et barn gjør det, beror derfor særlig på barnets styrke i forhold til hundens. Det er imidlertid tilstrekkelig at den som har hunden i bånd, blir ledsaget av noen som har den nødvendige kontroll.

Tredje ledd er en ytterligere konkretisering av aktsomhetskravet i § 3, særlig § 3 første ledd annet punktum. Bestemmelsen omfatter visse former for atferd fra en hund som jevnlig vil bli oppfattet som plagsom når den ikke er ønsket. Andre former for atferd fra hunden, for eksempel at den snuser på fremmede som står rett foran i en kø, omfattes ikke av tredje ledd.

Fjerde ledd innebærer en skjerping av aktsomhetsplikten i forhold til barn. Om aldersgrensen for barn se § 2 bokstav b. Sammenlignet med tredje ledd viser skjerpingen seg på flere måter: fjerde ledd omfatter alle former for kontakt, ikke bare dem som er nevnt i tredje ledd; kontakt mellom hund og barn forutsetter at hunden er invitert til kontakt av barnet eller av en voksen som følger barnet, og hundeholderens plikt til å holde hunden i bånd eller tett inntil seg er mer omfattende etter fjerde ledd annet punktum enn etter tredje ledd annet punktum. Her som ellers vil imidlertid hundeholderens aktsomhetsplikt være vesentlig mindre omfattende innenfor hundeholderens egen eiendom.

Femte ledd konkretiserer aktsomhetsplikten i forhold til beskyttelse av vilt. Bestemmelsen tar særlig sikte på hjortevilt og andre pattedyr og på vadefugler, svømmefugler og andre fugler under hekking, beiting eller myting.»

6.1.2 Behovet for lovendring

Hundeloven § 4 angir alminnelige regler om sikring av hund, og forutsetningene for at en hund kan være løs utenom båndtvangsbestemmelsene. Bestemmelsen angir at dersom hunden blir «fulgt og kontrollert på aktsom måte» og den ikke har for vane å «fare mot, hoppe på», eller «stiller seg i vegen for folk», så kan hunden etter denne regelen gå løs. Denne bestemmelsen må ifølge forarbeidene, Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 204, leses i lys av den alminnelige aktsomhetsplikten i § 3.

Under gjennomgangen av hundeloven kom det inn flere innspill til hundeloven § 4 om at bestemmelsen ga utrykk for et gjennomgående negativt fokus på hunder og hundehold, og at det ikke legges vekt på hunders naturlige behov for å springe løse. Flere innspill pekte også på at denne bestemmelsen må ses i sammenheng med dyrevelferdsloven § 23 om dyrs levemiljø.

Flere innspill mente at bestemmelsen var uklar, og at etterlevelse derfor blir utfordrende, noe som i sin tur kan føre til konflikter. Det vises til de konkrete eksemplene i § 4 tredje ledd, og at det fremstår som uklart hva som ligger i at hunden «stiller seg i veien for noen», når en hund er «fulgt og kontrollert på en aktsom måte» og hva som er «uønsket kontakt». Når begrepene fremstår som uklare, kan bestemmelsen bli tolket ulikt. For eksempel vil personer som er redde for hunder, kunne mene at det at hunden er til stede, i seg selv er «uønsket kontakt».

Det kom innspill fra Norges blindeforbund om behov for å presisere at det er nødvendig at hundeholdere utviser ekstra aktsomhet overfor førerhunder som utfører en tjeneste. Norges blindeforbund har gjennomført undersøkelser som viser at 80 prosent av alle førerhunder har blitt angrepet i tjenesten, ofte gjentatte ganger. Dette leder til farlige situasjoner både for førerhunden og personen som fører hunden. Derfor bør hundeholdere i større grad være pålagt å påse at deres hunder ikke forstyrrer førerhunder.

6.1.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet poengterte departementet at det er en del av hundens naturlige adferd å få løpe fritt. Det er derfor viktig ut fra hensynet til et godt hundehold at muligheten for å utøve slik adferd ikke begrenses i større utstrekning enn nødvendig. Det ble likevel pekt på at når en hund skal være løs, er det også viktig at de ulemper som kan oppstå ved møter med andre mennesker eller dyr forhindres. Avveiningen mellom hunders og hundeholderes behov, og de ulemper som kan oppstå i forbindelse med at hunden er løs, skal derfor ses som sentral.

De ble også poengtert at høringsforslaget § 4 skulle leses i lys av aktsomhetskravet i høringsforslaget § 3.

Departementet ville med høringsforslaget til § 4 tydeliggjøre hvilke krav som stilles til hundeholderen når hunden skal være løs. Dette vil legge mer av ansvaret i slike situasjoner over på hundeholderen, noe som har vært etterlyst i flere innspill under gjennomgangen av hundeloven. Det kan likevel ikke være tale om et absolutt ansvar ettersom det alltid kan oppstå uforutsette hendelser som det ikke er mulig å forhindre. Det må også tas i betraktning at andre enn hundeholderen kan påvirke hunden, enten ved provokasjon eller uaktsomhet.

Høringsforslaget innebar at hundeholderes ansvar når hunden er løs, er knyttet opp mot den ulempe og det skadepotensiale som foreligger i enhver gitt situasjon. Dette tilsier altså at hundeholderen må foreta en konkret totalvurdering av situasjonen. Terskelen for hva som skal anses som en ulempe, bør være lav. En hundeholder bør ha såpass god kontroll på en løs hund at den for eksempel ikke hopper opp på fremmede mennesker. Dersom en hundeholder oppdager at mennesker er ukomfortable i møte med en hund, bør hundeholderen kunne avverge at hunden og mennesket får direkte kontakt. Dersom hunden skal være løs i områder hvor det er sannsynlig at den vil møte mange mennesker og dyr, bør den være såpass dressert at den kommer på innkalling, også i de tilfeller hvor den ikke har lyst.

I høringsnotatet skrev departementet at kravet til aktsomhet når hunden er løs, vil avhenge av de omgivelser man befinner seg i. I områder hvor man med stor sannsynlighet vil møte på andre mennesker, hunder og dyr må desto mer oppmerksomhet være rettet mot hunden enn dersom man er i mer øde omgivelser. Dersom man ikke har slik kontroll med hunden, kan ikke hunden gå løs i områder hvor sannsynligheten er stor for at man møter på andre dyr og mennesker.

Det ble også beskrevet at aktsomhetskravet må også vurderes ut fra hundens skadepotensiale. Ved vurderingen av hundens skadepotensiale vil hundens størrelse, hurtighet og kraft spille en stor rolle. Det ble også vist til omtalen av endringsforslagene til §§ 3 og 3 a om valg av riktig hunderase ut fra egne forutsetninger.

Forslaget innebar at de konkrete eksemplene i nåværende § 4 tredje ledd blir opphevet. Innspillene i gjennomgangen av hundeloven uttrykte at eksemplene gav mer hodebry enn hjelp ved fortolkningen av bestemmelsen. Ved å fjerne de konkrete eksemplene på hva en hund ikke må gjøre, blir lovteksten mer fleksibel. De konkrete eksemplene ville uansett aldri ha vært dekkende for alle de situasjoner som kan oppstå når en hund er løs, og kan isteden føre til vilkårlige tolkninger. Departementet mente at endringsforslaget ville gjøre bestemmelsen mer anvendelig.

Departementet foreslo å videreføre bestemmelsen om at hunder så langt som mulig skal hindres fra å drive eller forfølge vilt. Dette av hensyn til at vilt ikke skal påføres skade eller belastning som følge av å bli jaget av løse hunder. Dette hensynet veier tungt og en ansvarlig hundeholder bør derfor både overholde regler om båndtvang, men også ha kontroll på hunden utenom båndtvangstiden.

Det ble foreslått å videreføre det særlige aktsomhetskravet overfor barn i nærværende hundelov § 4. Det ble imidlertid poengtert at dette aktsomhetskravet ikke innebærer at hundeholderen er ansvarlig for enhver uheldig situasjon som oppstår i møtet mellom hunder og barn. Det ble vist til at foreldre har et veiledningsansvar for å veilede sine barn om å ikke løpe bort til fremmede hunder. Det ble imidlertid pekt på at barnets alder spiller en stor rolle ved vurderingen av krav til hundeholderens aktsomhet.

Det ble foreslått å gi et ekstra aktsomhetskrav for å beskytte hunder som utfører en tjeneste. Det ble særlig pekt på førerhunder og servicehunder. Dette ble foreslått for å gi hunder som utfører en tjeneste en større rettslig beskyttelse, og for å gjøre hundeholdere bevisste på å vise særlig hensyn. Dette ville i sin tur kunne bidra til at førerhundene ikke mister fokus på det arbeidet de er satt til å utføre.

I høringsnotatet foreslo departementet følgende endringer i hundeloven § 4:

§ 4 Alminnelige regler om sikring av hund. Vilkår for å la hund være løs

Hundeholderen skal opptre hensynsfullt. Hunder kan bare være løse under tilsyn og kontroll som i størst mulig grad forebygger og forhindrer skader eller ulemper for mennesker, husdyr, vilt eller eiendom. Det skal vises særlig hensyn overfor barn, og andre hunder som utfører en tjeneste. Den som holder en hund i bånd, skal være i stand til å ha kontroll med hunden, hvis de ikke blir ledsaget av noen som har slik kontroll.

Hunder skal alltid holdes under slikt tilsyn at de så vidt mulig hindres i å drive eller forfølge vilt, jf. likevel § 9 tredje ledd.

6.1.4 Høringsinstansenes innspill

Mattilsynet skriver at første setning om at hundeholder må opptre hensynsfullt er uklar. De ber om en utdypning av hvem hundeholderen skal være hensynsfull overfor, og hva det vil si å være en hensynsfull hundeholder.

Oppdal kommune, Porsanger kommune og Vågå kommune og Norsk Kennel Klub mener at endringsforslaget bør forkastes, og at det ikke gjøres endringer i bestemmelsen.

Oppdal kommune og Sel kommune mener endringsforslaget til § 4 er utydelig og gir et for stort rom for skjønn.

Bergen kommune opplever at mye av konflikten mellom hundeeiere og den øvrige befolkningen berøres av nettopp denne bestemmelsen, og er positive til at endringsforslaget i større grad vektlegger hundens naturlige behov for å springe løs, og at bestemmelsen presiseres. Likevel mener de at endringsforslaget gjør det vanskelig å vurdere hvilke plikter hundeholdere har når det gjelder sikring av hund og når hunden kan være løs, samtidig som vilkårene fremstår som strenge. Det pekes på at hva som anses som en «ulempe» vil være relativt ut fra den enkeltes oppfatning. Ordlyden «så vidt mulig» i endringsforslagets tredje ledd kan oppfattes som uklar, og bør presiseres.

Sametinget med flere mener at høringsforslaget § 4 ikke kan åpne for at hundeholder selv kan vurdere om hunden skal være sikret eller ikke.

Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF) mener at det må være en tålegrense, og ikke en plikt å gjøre det som er mulig for å unngå enhver mindre ulempe. Det vises også til at mange jaktformer med hund utføres ved at hunden jobber i god avstand fra fører, utenfor synsvidde, og i noen tilfeller slik at den ikke umiddelbart lar seg innkalle. Selv om hunden er utenfor synsvidde, og noen ganger også hørevidde, regnes den likevel som «forsvarlig fulgt» når den jakter sammen med hundefører/jeger. NJFF oppfatter endringsforslaget som at det legges opp til at hunden må være innenfor hundeholders synsfelt og være under direkte kontroll for å kunne være løs. Dette mener NJFF vil innebære helårs båndtvang for svært mange raser som benyttes til jakt i Norge, på grunn av sine jaktegenskaper som ikke forsvinner selv om det er utenfor jaktsesong. NJFF skriver at «det må være mulig å slippe hunden løs på en hensynsfull måte, uavhengig av rase og egenskaper».

Bergen kommune er også kritiske til at det i større grad skal være opp til hundeholder å avgjøre om hunden skal være i bånd. Det kan være en utfordring at ikke alle hundeholdere foretar en optimal vurdering i lys av den alminnelige aktsomhetsplikten i § 3, for eksempel på grunn av sin egen subjektive oppfatning av egen hund. Når den foreslåtte formuleringen er uklar, gir det et stort rom for tolkninger av hvilke plikter hundeholdere har. Derfor mener Bergen kommune at nåværende bestemmelses første ledd bør videreføres. Videre mener Bergen kommune at det vil være en fordel om det vises til eksemplene i nåværende tredje ledd, forutsatt at det fremgår at listen ikke er uttømmende. Den samme løsningen foreslås også av NJFF. Alternativt foreslår de at bestemmelsen omformuleres slik at den i større grad konkretiseres. Bergen kommune støtter øvrige endringer.

Statsforvalteren i Trøndelag og Randaberg Kommune mener at dersom de konkrete eksemplene i bestemmelsen skal fjernes og erstattes med mer subjektive beskrivelser blir det viktig å utarbeide en god veileder til bestemmelsen.

Norsk Kennel Klub (NKK) mener at omtalen i første ledd blir for generell og en dårlig erstatning for de uttalte eksemplene i nåværende bestemmelse. De mener endringsforslaget vil innskrenke hunders mulighet til å springe fritt, uten at det er et reelt behov for dette, og ettersom dette allerede er begrenset i stor grad. Det foreligger allerede båndtvang mellom 1. april og 20. august, og omfattende kommunale båndtvangforskrifter er allerede fastsatt i store deler av landet. Det vises til dyrevelferdsloven § 23, og dyrs levemiljø, og at selv om hundeholder skal vise hensyn er det også viktig at hunden gis muligheten til å løpe fritt.

NJFF skriver at det er naturlig at det skal stilles krav til å unngå skader, men er kritiske til at endringsforslaget legger opp til at også mindre ulemper overfor andre interesser er uakseptabelt. De mener det ikke er samsvar mellom endringsforslagene departementet gjør innledningsvis i § 1-3 og § 4 om nytten med hundehold og innstramninger i § 4. NJFF mener derfor at nåværende bestemmelse kan stå, alternativt at ordlyden endres til å gjelde «urimelige ulemper». Det vises til høringsnotatet punkt 3.1.1.5 hvor det står at «terskelen for hva som skal anses som ulempe bør være lav». Dette mener NJFF ikke samsvarer med tilsvarende lovgivning i andre nordiske land, og viser til at grensen går ved «skade» og «vesentlig ulempe» i henholdsvis Danmark og Sverge. NJFF viser til vegtrafikkloven § 2 og granneloven § 2 og skriver at en regel om at nærmest enhver ulempe skal unngås nærmest til enhver pris, ikke nødvendigvis samsvarer med øvrig norsk lovgivning om man sammenligner med aktiviteter som ikke er forbudt. NJFF viser til § 3 og at det er «vesentlige ulemper» hundeholder plikter å unngå. NJFF stiller derfor spørsmål ved faktagrunnlaget som departementet bygger på når det legges til grunn at det er nødvendig å senke terskelen fra «vesentlig ulempe» til mindre ulemper. NJFF mener at den samme tålegrensen, «vesentlige ulempe», bør benyttes i hele loven. NJFF vil også påpeke at hunder i bånd kan forårsake de samme eller sammenlignbare ulempene som en løs hund, for eksempel ved å hoppe opp på noen.

Norges Astma og Allergiforbund Bergen storlag har forståelse for behovet å påpeke de positive sidene med et hundehold, men er skeptiske til de store negative sidene for den som er allergiske mot hund synes å forsvinne i omtalen av dette kapittelet i hundeloven. De viser til at en del allergikere ikke har mulighet til å komme seg unna en hund som ønsker å hilse på dem, og derfor får sine muligheter til å delta i samfunnet innskrenket på grunn av dette. De skriver:

«Det er viktig at det legges vekt på at det å ha hund er et fritt valg hundeholder har tatt og at de dermed må være seg sitt ansvar bevisst og være forberedt på det arbeidet det er å ha ett hundehold som ikke er til fare, sjenanse eller utrygghet for andre. Det å ha en sykdom eller være funksjonshemmet er ikke et fritt valg og det bør da ikke legger opp til at frie valg noen tar skal begrense andre mennesker som ikke har noe valg sin frihet i betydelig grad.

I endringsforslaget står det at det skal vises særlig hensyn ovenfor barn, men dette bør også gjelde funksjonshemmede da mange med kognitiv funksjonshemming ikke vil ha mulighet til å kunne tolke adferden til hunden på samme måte som en voksen og det er mange fysisk funksjonshemmede som ikke har samme muligheten til å komme seg unna en farlig situasjon som funksjonsfriske mennesker pga. sine begrensede bevegelsesmuligheter. NAAF Bergen storlag stiller seg bak NKK og NOAH – for dyrs rettigheter sin uttalelse vedr. opprettelse av inngjerdede hundeparker i byer og tettsteder da dette vil føre til færre konflikter mellom hunder/hundeholdere og andre. Da vil hundeholder ha en plass der de kan oppfylle sine forpliktelser ovenfor hunden med at den skal få springe løst samtidig som dem som er allergisk eller redd for hund kan føle seg trygg da hundeholder ikke har grunn for å la hunden gå uten bånd andre plasser enn i hundeparkene.»

Norges blindeforbund er meget fornøyde med at det er stilt et ekstra aktsomhetskrav til hundeholdere når de er i nærheten av førerhunder i arbeid. Politidirektoratet er positive til at det fremheves at det skal tas særlig hensyn til barn og andre hunder i tjeneste, men mener at lovgiver i større grad bør synliggjøre hundeholders aktsomhetskrav med hensyn til barn.

Sametinget foreslår at det skal føyes til at det skal tas særlig hensyn til beitenæringer, og foreslår derfor følgende ordlyd til høringsforslagets § 4 første ledd tredje setning: «Det skal tas særlig hensyn overfor barn, andre hunder som utfører tjeneste, reindrift og husdyr».

Norsk Sau og Geit, Norske Reindriftsamers Landsforbund, TYR, Geno, Norges småbrukarlag og Norges Bondelag skriver:

«Når det brukes «størst mulig grad» kan dette leses som at det si at det tillates i en liten grad skader ulemper mot mennesker, husdyr, vilt og eiendom. Bestemmelsen fanger ikke opp tamrein eller situasjoner hvor hundeier har feilbedømt en situasjon med storfe. Storfe kan da forsvare seg med å angripe hund og eier. Vi oppfatter teksten som tvetydig og det er opp til den enkeltes skjønn å avgjøre hva som er skade eller ulempe for andre.»

Beitenæringene mener at en bundet hund bør være dobbelt sikret for at dyr ikke kan komme i kontakt med hunden hverken i bånd eller om den løser seg. De viser til at de har eksempler på at hund i bånd ved hytte og hund i bånd i løpestreng ved hytte, har drept sau.

Beitenæringene, herunder Norske Reindriftsamers Landsforbund, ønsket også at det skulle stilles krav om sertifisering av sporhunder, drivende jakthunder, husky- og andre jakt- og sporhundblandinger, da disse hundene utgjør et stort skadepotensial når de løper løs innenfor områder med beitedyr. En sertifiseringsordning kan omfatte strømming av hund i kombinasjon med lydighetstrening. Beitenæringene foreslo videre at gjeterhunder til bruk i husdyrhold og reindrift er unntatt sertifisering, da dette er hunder som vokser opp i den næringen som drives, og blir dermed trent i henhold til denne bruken.

Norsk brukshundsports forbund mener at andre ledd bør spesifiseres slik at det er tydelig hvem dette gjelder og i hvilke situasjoner.

NOAH – for dyrs rettigheter mener siste setning er unødvendig ettersom første ledd første setning fremgår at man skal «i størst mulig grad skal forebygge og forhindre» ulemper for ville dyr, som vil omfatte å bli forfulgt. Det foreslås derfor at bestemmelsen omformuleres for å i større grad sammensvare med dette. De mener det uansett ikke er hensiktsmessig å henvise til § 9, ettersom det blir forvirrende at det henvises til unntaksbestemmelsen, samtidig som det lovteknisk handler om spesialregulering, ikke et unntak fra alminnelig regler. NOAH- for dyr rettigheter foreslår derfor følgende formulering:

«Hunder skal alltid holdes under slikt tilsyn at de så vidt mulig hindres i å driving eller forfølgelse av vilt forebygges, jf. likevel § 9 tredje ledd.»

Privatpersoner foreslår at ordlyden skal inneholde «størst mulig visuell kontroll av hunden», og peker på at mange lar hunden springe langt vekk uten mulighet til å avverge fare for mennesker eller dyr, og at noen mener at GPS- sporing er tilstrekkelig tilsyn med hunden. Privatpersonen mener også at servicehunder bør få samme beskyttelse som førerhunder som utfører en tjeneste.

Privatpersoner kommenterer også det ekstra aktsomhetskravet hundeholder har overfor barn med at nødvendig kunnskap om dyrs leve- og væremåte bør være pensum for barn og unge i skolen.

6.1.5 Departementets vurderinger

Departementet har foreslått at hundeloven § 4 første ledd første punktum skal slå fast at «hundeholderen skal opptre hensynsfullt». Tanken bak denne formuleringen er at den skal fungere normativt. Det kan trekkes paralleller til vegtrafikkloven § 3, som slår fast at «enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret». Det er hundeholdernes opptreden mot hverandre og alle andre i samfunnet som påvirkes av hundeholdet som hundeloven § 4 omhandler. Regelen om hensynsfullhet er en gjennomgående regel for hundeholderen om når en hund kan være løs, og ligger derfor til grunn for alle andre sikringsregler i hundeloven. Endringsforslaget i § 4 må leses i lys av endringsforslaget til aktsomhetskravet i § 3. Etter departementets syn vil også et krav om hensynsfullhet gå lengre enn å bare forebygge skade.

Det fremstår for departementet som at flere høringsinstanser har oppfattet endringsforslaget til hundeloven § 4 som vilkår for når hunden kan være løs i båndtvangstider, blant annet innspillet fra Sametinget. Det kan også synes som mange har tolket nåværende ordlyd på samme måte. Dette er ikke bestemmelsens hensikt. Hundeloven § 4 regulerer når en hund kan være løs utenom båndtvangstid. Høringsforslaget § 4 første ledd andre setning som sier at «hunder skal behandles og bli ivaretatt på en slik måte som overensstemmer med og tar hensyn til deres natur» kan ikke fjernes ettersom det er denne setningen som tydeliggjør når en hund kan være løs. Departementet vil imidlertid gjør det tydelig at hundeloven § 4 er ment gi regler for sikring av hund i det tidsrommet hvor det ikke foreligger båndtvangsbestemmelser, enten det gjelder den nasjonale båndtvangstiden eller forskriftsfestet båndtvang fra kommunen eller statsforvalteren. For å tydeliggjøre dette foreslår departementet å sette inn teksten «Utenom båndtvangstider» først i § 4 andre setning, se endringsforslag til § 4 første ledd.

Videre foreslår departementet at ordlyden i første ledd skal være at hunder bare kan være løse «under tilsyn og kontroll som i størst mulig grad forebygger og forhindrer skader eller ulemper for mennesker, husdyr, tamrein, vilt eller eiendom». Norsk Sau og Geit, Norske Reindriftsamers Landsforbund, TYR, Geno, Norges småbrukarlag og Norges Bondelag viser i høringsinnspillet til at tamrein må tilføyes. Departementet er enig i at «tamrein» skal tas med i endringsforslagets § 4 første ledd andre punktum.

Når det gjelder hund som står i bånd eller løpestreng utenfor hytte eller bolig finner departementet heller ikke der at det er hensiktsmessig å definere bånd nærmere, men vil peke på at formålet ved at hunden står i bånd er å sikre at den ikke jager beitedyr. Dersom det er en viss risiko for at hunden kan komme seg løs fra slikt bånd kan den ikke etterlates uten tilsyn. Dette følger av aktsomhetskravet i § 3.

Departementets endringsforslag innebærer at hundeholderes ansvar når hunden er løs, er knyttet opp mot den ulempe, skadepotensiale og risiko som foreligger i enhver situasjon. Dette tilsier altså at hundeholderen må foreta en konkret totalvurdering i hver enkelt situasjon. Vurderingen av hva som er en «ulempe» vil være relativ ut fra ulike menneskers oppfatninger og forutsetninger. Både en eventuell ulempe og vurdering av når en hund kan gå løs vil kunne oppleves forskjellig mellom hundeeieren selv og befolkningen for øvrig.

Her vil derfor avveiningen mellom hunders og hundeholderes behov, og de ulemper som kan oppstå om eller når hunden er løs, være sentral. Hundeholderen står nærmest til å vurdere og være ansvarlig for å håndtere situasjonen på den mest hensiktsmessige måten.

Høringsinnspill har kommentert at ordlyden «ulempe» stiller et for strengt krav til når hunden kan være løs, blant annet Norges Jeger- og Fiskerforbund som mener at det må være en tålegrense, og ikke en plikt å gjøre det som er mulig for å unngå enhver mindre ulempe.

Beitenæringene mener derimot at man ikke kan akseptere noen ulemper i det hele tatt.

Departementet viser til Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 74 hvor det fremgår:

«Ved vurderingen av sikringsreglenes innhold må det derfor også tas hensyn til hundeholdernes interesser og ønskede frihetsrom, og det bør overveies hvilke ulemper det er rimelig at lovgivningen befatter seg med. Fordi hunder og hundehold er en tradisjonell og naturlig del av livet i Norge, bør visse ulemper fra hundeholdet rimeligvis tåles av omgivelsene. Ikke alle ulemper har en slik karakter og størrelse at det er naturlig at de blir omfattet av lovgivning. Rettslig sett kan man si at det bør gjelde en tålegrense. Ulemper og risiko opp til et visst nivå må enhver som lever i samfunn med andre tåle, før rettslige virkemidler slår inn og regulerer folks opptreden og ulemper og risiko av ulik art.»

Hva som er en ulempe eller risiko, vil oppleves forskjellig av ulike mennesker ut fra deres personlige forutsetninger. Når en hund skal være løs, er det viktig at de ulemper som kan oppstå ved møter med mennesker eller dyr som ikke ønsker å møte hunden forhindres. Dersom en hundeholder oppdager at mennesker er ukomfortable i møte med en hund, bør hundeholderen kunne avverge at hunden og mennesket får direkte kontakt. Departementet vil trekke frem at mennesker kan ha helseplager, som allergi, som gjør omgang med hund utfordrende eller kan være sykdomsfremkallende, selv ved korte møter. Dette må hensyntas av hundeholder. Noen allergikere, spesielt de som også sitter i rullestol, har ikke mulighet til å komme seg vekk fra en løs hund som kommer bort til dem. Mennesker med kognitiv funksjonshemming kan også ha vanskeligheter for å tolke hunders adferd, og oppfatte hunders lek som skremmende. Dette kan gjøre at noen mennesker kan oppleve å få sine muligheter til å delta i samfunnet innskrenket. Det er derfor viktig at hundeholder er sitt ansvar bevisst og opptrer hensynsfullt med hund overfor andre. Dersom hunden skal være løs i områder hvor det er sannsynlig at den vil møte mange mennesker og dyr, bør den være så dressert at den kommer på innkalling.

Kravet til aktsomhet når hunden er løs vil avhenge av de omgivelser man befinner seg i. I områder hvor man med stor sannsynlighet vil møte på andre mennesker, hunder og dyr må desto mer oppmerksomhet være rettet mot hunden, enn dersom man er i mer øde omgivelser. Dersom man ikke har slik kontroll med hunden i slike omgivelser, kan ikke hunden gå løs.

Når det gjelder innspill om sertifisering av visse hundetyper herunder ved bruk av strøm, mener departementet at det ikke er forsvarlig å etablere et slikt krav i loven. Det foreligger et godt etablert system når det gjelder aversjonsdressur mot sau, men det er så langt ikke etablert et tilsvarende tilbud for aversjonsdressur mot rein. Det er heller ikke utredet alle juridiske og økonomiske konsekvenser av et slikt krav. Når det gjelder aversjonsdressur mot rein brukt på hunder under jakt på elg eller andre hjortedyr, anser departementet at det også må undersøkes hvorvidt dette er praktisk mulig uten å ødelegge hundenes jaktinstinkt overfor elg.

Endringsforslaget som departementet presenterte under høringen, innebar at de konkrete eksemplene som ga utrykk for når en hund forårsaket ulemper i den nåværende bestemmelsens tredje ledd blir opphevet. Hensikten med å fjerne de konkrete eksemplene var å gjøre lovteksten mer fleksibel. De konkrete eksemplene ville uansett aldri ha vært dekkende for alle situasjoner som kan oppstå når en hund er løs, og kan isteden føre til vilkårlige tolkninger. Ut fra innspillene i gjennomgangen skapte eksemplene mer hodebry enn hjelp ved fortolkningen av bestemmelsen.

Under høringen kommenterte flere høringsinstanser at det er usikkert om bestemmelsen blir mer oversiktlig ved at man fjerner de konkrete eksemplene i bestemmelsen. Mange har derfor foreslått at de konkrete eksemplene i bestemmelsen bør beholdes. Under gjennomgangen av hundeloven ble det imidlertid pekt på at de konkrete eksemplene var vanskelige å tolke, og derfor forårsaket mer frustrasjon enn forståelse.

Hensikten med å fjerne de konkrete eksempel fra lovteksten var å gjøre § 4 mer innrettet mot bestemmelsens formål.

Departementet foreslår at det blir tatt inn konkrete, veiledende og ikke uttømmende eksempler i merknadene til § 4. Ved å holde bestemmelsens ordlyd åpen vil bestemmelsen passe flere situasjoner enn det de konkrete eksemplene beskriver. Dette vil beskrives mer i veileder til hundeloven.

Hvorvidt hunden kan være løs må også vurderes ut fra hundens skadepotensiale og de aktuelle omgivelsene den befinner seg i. Ved vurderingen av hundens skadepotensiale vil hundens størrelse, hurtighet og kraft spille en stor rolle. Dersom det er en fare for at hunden for eksempel kan jage eller forfølge vilt eller tamrein i et område må hundeholder være ekstra aktsom. Det vises her til omtale under vurderingene til endringsforslaget § 3, punkt 5.4.5, om valg av riktig rase ut fra egne forutsetninger.

Nåværende hundelov § 4 slår fast at hundeholderen har et særlig aktsomhetskrav overfor barn, det vil si personer under 12 år, jf. hundeloven § 2 bokstav b. I dag lyder ordlyden «Hundeholderen skal vise særlig aktsomhet der det er barn, for å hindre slik kontakt mellom hund og barn som barnet eller voksne som følger barnet ikke inviterer til og for å forebygge at barn blir skremt. Om nødvendig skal hunden bli satt i bånd eller holdt tett inntil hundeholderen».

Departementet foreslår at det særlige aktsomhetskravet overfor barn videreføres, men foreslår en ny ordlyd. Endringsforslaget vil fortsatt innebære at hundeholderen skal vise særlig aktsomhet i møter med barn. Dette betyr at kontakt mellom hund og barn bør unngås, med mindre dette blir invitert til. Hundeholderen bør også være særlig oppmerksom på hundens signaler og kroppsspråk i møter med barn, ettersom barn ikke alltid har den nødvendige forståelsen av dette. Et særlig aktsomhetskrav bør imidlertid ikke innebære at hundeholderen er ansvarlig for enhver uheldig situasjon som oppstår mellom barn og hunder. Barnets foresatte har også et ansvar for å veilede sine barn om for eksempel å ikke komme bort til eller være nærgående med fremmede hunder.

Departementet foreslår også at det skal tas inn et særlig aktsomhetskrav overfor hunder som utfører en tjeneste, se endringsforslagets § 4 første ledd tredje punktum. Endringsforslaget innebærer en utvidelse av det særlige aktsomhetskravet til å beskytte hunder som utfører en tjeneste. Dette betyr at hundeholderen skal forhindre at sin hund springer bort til eller på annen måte forstyrrer hunder som utfører en tjeneste. Det tenkes her særlig på førerhunder og servicehunder. Dette forslaget vil forhåpentligvis gi hunder som utfører en tjeneste en større rettslig beskyttelse, samt en større bevissthet om å ta et slikt hensyn hos alle hundeholdere. Det vil også bidra til at førerhundene ikke forstyrres i arbeidet de er satt til å utføre, og bidrar til å forhindre at det kan oppstå situasjoner som setter holder av førerhunden i fare.

Vedrørende Sametingets uttalelse om at det må innføres et særlig aktsomhetskrav overfor beitenæringene vil departementet påpeke at etter høringen ble «tamrein» føyet til i endringsforslagets § 4 første ledd andre punktum. Videre ble det satt inn en henvisning til reindriftsloven § 65 i endringsforslagets femte ledd.

Norges Jeger- og Fiskerforbund skriver at mange jaktformer med hund foregår på en slik måte at det er ønskelig eller nødvendig at hunden jobber i god avstand fra fører, ofte utenfor synsvidde, og i noen tilfeller slik at den ikke umiddelbart lar seg innkalle.

Departementet viser til at når en hund skal brukes i lovlig jakt, eller er under trening eller prøver for dette, kan den slippes på en aktsom måte slik det er naturlig ut fra bruksformålet jf. hundeloven § 9 tredje ledd.

Departementet foreslår å videreføre bestemmelsen i § 4 andre ledd om at hunder så langt som mulig skal hindres fra å drive eller forfølge vilt, med en henvisning til unntakene for dette i hundeloven § 9 tredje ledd.

For å tydeliggjøre de særlige hensyn som gjør seg gjeldende når man ferdes i områder hvor tamrein beiter foreslår departementet at det skal legges til en henvisning til reindriftsloven § 65, i et nytt fjerde ledd. En slik henvisning til reindriftsloven § 65 finnes allerede i hundeloven § 7 andre ledd. Departementet mener likevel at det er hensiktsmessig at det også settes inn en slik henvisning i hundeloven § 4 ettersom det er viktig at hundeholder gjøres oppmerksom på de særlige problemstillinger som foreligger i områder hvor tamrein beiter. Det skal tas særlig hensyn i forbindelse med reinens brunsttid, kalving, merking, skilling og slakting. Hundeholder har i slike områder en plikt til å gjøre seg kjent med de aktuelle forholdene, og ta nødvendige forholdsregler.

Departementet foreslår å videreføre hundeloven § 4 første ledd bokstav b om at hunder kan være løse når de er forsvarlig inngjerdet på et sted som ikke er åpent for allmenn ferdsel. Det foreslås derfor å legge til «[h]under som er forsvarlig inngjerdet på et sted som ikke er åpent for allmenn ferdsel anses å være under kontroll.» i endringsforslagets § 4 andre ledd.

6.2 Forbud mot å gå fra bundet hund

6.2.1 Gjeldende rett

Hundeloven § 5 inneholder et forbud mot å gå fra en bundet hund rett ved inngangen til en bygning som er åpen for allmenheten eller ved lekeplasser. Forbudet etter hundeloven § 5 retter seg mot person som eier eller har tatt omsorg for eller tatt hånd om en hund for kortere eller lengre tid, jf. hundeloven § 2 bokstav a. Brudd på bestemmelsen reguleres av hundeloven § 28 om straff. Dersom en hundeholder forsettlig eller uaktsomt overtrer hundeloven § 5 ved å gå fra en bundet hund rett ved inngangen til en bygning som er åpen for allmennheten, eller ved lekeplasser, kan han eller hun straffes med bøter eller fengsel inntil seks måneder og bot.

Bestemmelsen lyder:

§ 5 Forbud mot å gå fra bundet hund

Hundeholderen skal ikke gå fra en bundet hund rett ved inngangen til en bygning som er åpen for allmennheten eller ved lekeplasser.

Fra forarbeidene, Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 205, fremgår det at formålet med hundeloven § 5 er å unngå konflikt mellom en hund og forbipasserende. Forbudet skal hindre situasjoner hvor forbipasserende kan oppfatte hunden som et stengsel, og å motvirke at en bundet hund blir stresset og dermed er til større fare eller ulempe enn til vanlig.

Videre fremgår det av Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 77:

«Nærkontakt mellom en hund og folk som er fremmede for den, kan virke stressende for hunden når den er bundet og derfor uten mulighet til å trekke seg tilbake. Det oppstår i slike situasjoner en viss risiko for at hunden kan bite for å få fred. Den generelle risikoen for at uheldige situasjoner kan oppstå må antas å være størst når en hund bindes inntil slikt som naturlige lekeområder eller ved inngangen til butikker o.l. På mer tilbaketrukne steder passer trolig et definitivt forbud mot å gå fra en bundet hund, dårligere. Et generelt forbud kan lett skape praktiske vansker for ellers aktsomme hundeholdere. Departementet mener derfor at forbudet mot å gå fra en hund bundet bør gjelde tett ved inngangen til bygninger som er åpne for allmennheten – f.eks. butikker – og ved lekeplasser, foruten på andre steder som allmennheten naturlig må passere (f.eks. en undergang for fotgjengere).»

6.2.2 Behovet for lovendring

Det kom ulike innspill til bestemmelsen i lovgjennomgangen. Noen så behovet for at ordlyden «rett ved» burde spesifiseres, mens andre mente det var viktig å beholde hele bestemmelsen slik den stod. Noen mente bestemmelsen burde bli utvidet til å forby det å forlate en bundet hund, uten at den har tilsyn eller er sikret med solid inngjerding.

6.2.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet viste i høringsnotatet til at formålet med bestemmelsen er å unngå konflikt mellom en hund og forbipasserende. Departementet foreslo derfor å tilføye at en hundeholder må sørge for at stedet der hunden blir plassert, har en slik avstand til forbipasserende at man unngår uønsket kontakt mellom mennesker og dyr. Departementet viste til at det ved en slik tilføyelse blir tydeligere at stedet der hunden blir bundet må være langt nok borte til at det ikke oppstår konflikt mellom hunden og forbipasserende. Videre viste departementet til at avstand som er stor nok til å hindre kontakt, vil minske risikoen for uønskede hendelser og at hunden ikke vil være et stengsel for forbipasserende. Departementet pekte også på at det kan være viktig at hunden ikke forlates over lengre tid, men at dette ville bli ivaretatt av det generelle kravet til aktsomhet.

Det ble videre vist til at det å binde fast hunden og forlate den uten tilsyn øker risikoen for uønskede hendelser. Det ble vist til eksempel om tyveri av hunden og skader på mennesker ved nærkontakt mellom bundne hunder og mennesker. Departementet viste til at et generelt forbud likevel kan skape praktiske vansker for ellers aktsomme hundeholdere. Videre ble det vist til at det også kan stimulere til aktivitet med hunden dersom hundeholderen har mulighet til å binde den fast for en kort periode, for eksempel dersom hundeholderen tar med seg hunden til butikken eller besøker et serveringssted på tur i skogen. Departementet pekte på at aktsomhetsplikten for hundeholderen må legges til grunn. En stor hund vil kunne ha et større skadepotensial enn en liten hund. Hunderasen og individets iboende egenskaper vil også kunne påvirke risikoen, det samme gjelder hvorvidt hunden er miljøtrent eller ikke.

Departementet foreslo i høringsnotatet følgende endringer til hundeloven § 5:

§ 5 Forbud mot å gå fra bundet hund

Hundeholderen skal ikke gå fra en bundet hund rett ved inngangen til en bygning som er åpen for allmennheten eller ved lekeplasser. Hundeholderen skal sørge for at det er tilstrekkelig avstand til å unngå utilsiktet kontakt med mennesker og dyr når disse passerer hunden.

6.2.4 Høringsinstansenes innspill

Politidirektoratet og Oslo politidistrikt er enig i at innføring av et generelt forbud mot å binde hunden vil skape praktiske vansker for ansvarlige hundeholdere, og skriver at de er enig med departementet i at en videreføring av nåværende bestemmelse i § 5 er riktig. Videre mener Politidirektoratet og Oslo politidistrikt at departementet bør vurdere å ha med et tidsaspekt i bestemmelsen som definerer hvor lenge det er forsvarlig å ha hunden bundet ute.

Veterinærinstituttet skriver at hundens behov ikke er nevnt i endringsforslaget til hundeloven § 5, og at det også ligger et ansvar for mennesker å ikke gå bort til fremmede hunder uten eiers samtykke.

Porsanger kommune anbefaler at det ikke gjøres endringer i hundeloven § 5.

Norsk Kennel Klub (NKK) mener at det av hensyn til hundens velferd og sikkerhet er viktig å opprettholde forbudet mot bundet hund utenfor inngangen til bygninger som er åpen for allmennheten eller ved lekeplasser. NKK viser til at nærkontakt mellom hund og folk som er fremmede for den, kan virke stressende for hunden når den er bundet og dermed står uten fluktmulighet. Videre viser NKK til at de tidligere har bemerket at det bør defineres tydeligere hva som menes med «rett ved inngang», og de ser positivt på det tilleggsforslaget som tydeliggjør at det må være tilstrekkelig avstand til å unngå utilsiktet kontakt med mennesker og dyr når disse passerer hunden. NKK presiserer at det vil variere fra situasjon til situasjon hva som faktisk er tilstrekkelig avstand, som gjør det vanskelig å definere en mer konkret avstand i loven.

NOAH- for dyrs rettigheter oppfordrer departementet til å vurdere om paragrafen burde inneholde vilkår om at hunden ikke bindes fast over lenger tid, eller på en slik måte at det vil gå ut over hundens velferd og behov. NOAH mener at dette ikke bare er viktig for hundens velferd, men er også viktig av sikkerhetshensyn ettersom sjansen for uheldige hendelser vil øke hvis hunden blir stående lenge i stressende omgivelser uten at eier har kontroll over hunden. NOAH foreslår at «Hund skal ikke holdes bundet over tid eller på slik måte at det går ut over hundens velferd.» tas inn som siste setning. NOAH bemerker at selv om dette følger av aktsomhetsparagrafen burde det lovfestes slik at eventuelle brudd på § 5 kan håndheves etter § 28.

Rådet for dyreetikk støtter endringsforslaget, men mener at for å bedre beskytte hunden og unngå uheldig og/eller farlige situasjoner, bør det også inkluderes at mennesker er ansvarlige for ikke å gå bort til fremmede hunder uten eiers samtykke.

Dyrepleierne i Akademikerne mener at det bør tas inn en tidsbegrensning i bestemmelsen for å sikre at hunder ikke blir stående fastbundet unødvendig lenge. Dyrepleierne i Akademikerne bemerker at begrensningen på hvor lang tid en hund kan stå bundet trenger ikke være angitt i antall minutter, men bør være formulert på en måte som tilsier at den ikke skal forlates over lengre tid.

Norsk Dyrepleier- og Assistentforening mener at man bør se på om utilsiktet kontakt er nok. For personer som kan være redde for hund, eller for tjenestehunder i oppdrag, kan det være et problem å for eksempel komme inn i butikk/serveringsted osv. om det står en hund bundet tett mot inngang, selv om det er plass for å passere forbi. Dyrebeskyttelsen Norge mener at hundeloven § 5 ikke beskytter hunden, men gjør det mulig for hundeeier å forlate hunden i hjelpeløs tilstand. Både Norsk Dyrepleier- og Assistentforening og Dyrebeskyttelsen Norge mener at en hund uten tilsyn vil kunne bli utsatt for ubehag og fare som den ikke kan trekke seg unna, samt risiko for tyveri av hund.

6.2.5 Departementets vurderinger

Å binde fast hunden og/eller forlate den uten tilsyn øker risikoen for uønskede hendelser. Dette kan for eksempel være tyveri av hunden og skader på mennesker ved nærkontakt mellom bundne hunder og mennesker. Et generelt forbud kan likevel skape praktiske vansker for ellers aktsomme hundeholdere. Det kan også stimulere til sunn aktivitet med hunden dersom hundeholderen har mulighet til å binde den fast for en kort periode, for eksempel dersom hundeholderen tar med seg hunden til butikken eller besøker et serveringssted på tur i skogen. Også her må aktsomhetsplikten for hundeholderen legges til grunn. En stor hund vil kunne ha et større skadepotensial enn en liten hund. Rasen og individets iboende egenskaper vil også kunne påvirke risikoen. Det samme gjelder hvorvidt hunden er miljøtrent eller ikke.

Formålet med bestemmelsen er å unngå konflikt mellom en hund og forbipasserende. Departementet foreslår derfor å tilføye at en hundeholder må sørge for at stedet hunden blir plassert, har en slik avstand til forbipasserende at man unngår uønsket kontakt mellom mennesker og dyr. Med en slik tilføyelse blir det tydeligere at det må være tilstrekkelig avstand mellom en bundet hund og passeringsmulighet slik at det ikke oppstår konflikt mellom hunden og forbipasserende. Avstand stor nok til å hindre kontakt vil minske risikoen for uønskede hendelser. Hunden vil heller ikke være et stengsel for forbipasserende. Departementet ser også at det kan være viktig at hunden ikke forlates over lengre tid, men dette vil ivaretas av det generelle kravet til aktsomhet. Dyrevelferdslovens bestemmelser vil også gjelde.

Rådet for dyreetikk påpeker at det bør inkluderes at mennesker er ansvarlige for å ikke gå bort til fremmede hunder uten eiers samtykke. Departementet mener at et slikt forbud ikke kan lovfestes i hundeloven da hundeloven regulerer hundeholdet.

NOAH foreslår at «Hund skal ikke holdes bundet over tid eller på slik måte at det går ut over hundens velferd.» tas inn som siste setning. NOAH bemerker at selv om dette følger av aktsomhetsparagrafen burde det lovfestes slik at eventuelle brudd på § 5 kan håndheves etter § 28. Departementet vil bemerke at brudd kan håndheves etter § 28 første ledd.

6.3 Sikring av hund ved båndtvang m.m

6.3.1 Gjeldende rett

Hundeloven § 6 gir regler om sikring av hund ved båndtvang. Da bestemmelsen ble vedtatt avløste hundeloven § 6 bufeloven § 3 annet ledd, viltloven § 52 annet til fjerde ledd og reindriftsloven § 29 tredje ledd første punktum.

Bestemmelsen lyder:

§ 6 Sikring av hund ved båndtvang m.m

I tiden fra og med 1. april til og med 20. august skal en hund bli holdt i bånd eller forsvarlig inngjerdet eller innestengt, slik at ikke den kan jage eller skade storfe, sau, geit, fjærfe, rein, hest eller vilt, herunder viltets egg, reir og bo.

Kommunen kan gi forskrift om at hunder skal holdes i bånd eller forsvarlig innestengt eller inngjerdet

• a) i og i tilknytning til boligområder og handleområder,

• b) i parker, på gravplasser, på og ved skoler, barnehager og anlegg for lek, idrett, sport eller rekreasjon,

• c) på og ved bestemt/angitte turstier, turveier, merkede skiløyper, leir- og rasteplasser,

• d) i bestemt angitte andre områder på land, i vann eller sjø som er allment benyttet som tur- og rekreasjonsområder,

• e) i hele eller deler av kommunen i bestemt angitt tidsrom når storfe, sau, geit eller hest normalt går ute, eller

• f) under ekstraordinære forhold som gjør båndtvang påkrevd for å beskytte viltet.

Båndtvang etter bokstav c og d kan ikke fastsettes i større grad enn nødvendig og slik at hensynet til de som ønsker å ferdes med løs hund også ivaretas i tilstrekkelig grad, både hva angår omfang og geografisk spredning. Ved fastsettelse av båndtvang etter bokstav e og f kan båndtvang bare innføres i de områder av kommunen hvor husdyr har rett til å beite og faktisk beiter, eller hvor vilt man ønsker å beskytte har sitt leveområde. Båndtvang fastsatt i medhold av bokstav f må opphøre straks forholdene tilsier det. Der beite, natur- og rekreasjonsområder berører flere kommuner, bør disse samordne sine forskrifter. Kommunens innføring av båndtvang etter bokstav f kan påklages til statsforvalteren.

Kommunen kan gi forskrift om at hunder ikke har adgang til barnehager, skolegårder eller gravplasser.

Det fremgår av hundelovens forarbeider, Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 205 at bestemmelsens første ledd gir en alminnelig regel om båndtvang over hele landet i tiden 1. april til 20. august. Annet ledd gir hjemmel for kommunale forskrifter som utvider båndtvangen som fremgår av første ledd. Hjemmelen omfatter seks alternativer.

Bokstav a gir kommunen adgang til å fastsette utvidet båndtvang i områder med fast bosetting, uansett om det gjelder tettbygd eller spredtbygd område, og handleområder, typisk butikksentra. Avgrensningen er noe annerledes enn det som vanligvis vil være angitt som reguleringsformål i en reguleringsplan for området. Uttrykket «bebodde områder» omfatter mer enn reguleringsformålet boligområde og vil for eksempel dekke fast bosetting i landbruksområder. På den annen side gir ikke bokstav a adgang til å gi forskrift for områder som generelt er regulert til næringsvirksomhet. En forskrift etter bokstav a kan ikke gis for hytteområder, men her kan bokstav d eller e lettest være aktuelle som hjemmel, jf. Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 205.

Bokstav b gir kommunen adgang til å fastsette båndtvang i parker og på kirkegårder, gravlunder og urnelunder, og på og ved skoler, barnehager og anlegg for lek, sport, idrett og rekreasjon. Båndtvang på kirkegårder, gravlunder og urnelunder kan også innføres av kommunens kirkelige fellesråd, jf. kirkeloven 7. juni 1996 nr. 31 §§ 5 første ledd og 12, med hjemmel i kirkegårdsloven 7. juni 1996 nr. 32 § 21. Forbudet kan gjelde ett, flere eller alle disse alternativene og kan også gis for en bestemt skole eller barnehage der for eksempel ekskrementer fra hunden har vært et særlig problem. Overtredelse av slike vedtekter kan ikke sanksjoneres etter hundeloven. Adgangen til å gi forskrift om båndtvang ved skoler, barnehager og anlegg for lek, idrett, sport eller rekreasjon gjelder bare i den umiddelbare nærhet. Vil kommunen benytte denne adgangen, bør den overveie å presisere i forskriften hvilken rekkevidde regelen om båndtvang skal ha, jf. Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 205.

Bokstav c gjelder båndtvang på og ved turstier, turveier, merkede skiløyper og leir- og rasteplasser. Kommunen kan innføre båndtvang generelt for slike områder eller for bestemt angitte steder. Med «turstier» siktes det ikke til enhver sti i skog og mark. En tursti trenger – i motsetning til skiløyper – ikke være særskilt merket for at det kan innføres båndtvang etter bokstav c, men ikke enhver sti i utmarka omfattes. Forutsetningen er at turstien er mye brukt for tur- og utfartsformål, jf. Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 205.

Videre fremgår det av forarbeidene at kommunene bør ha adgang til å kreve hunder sikret ved båndtvang i områder der det bor folk, typisk ferdes mye folk eller områder som tjener som særlige rekreasjonsområder for folk. Konfliktpotensialet mellom hund og menneske kan være særlig klart i slike områder, og hensynet til hunden og hundeholderen bør vike dersom lokale vurderinger tilsier det. Til dels kan det være vanskelig å avgrense slike områder i en lovtekst.

Det avgjørende for kommunenes kompetanse må være en naturlig språklig forståelse av ordlyden i lovteksten. Det må gjelde en skjønnsmargin for kommunene dersom det foreliggerrimelige meningsforskjeller om hva som faller under ordlyden i loven og hvordan kommunen har valgt å nærmere presisere forskriftenes virkeområde. For eksempel ved grenser på kart som forskriften viser til og som følger med forskriften, jf. Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 79.

Videre fremgår det av forarbeidene at Justisdepartementet anbefaler at forskriftene utformes så presist som mulig slik at det blir minst mulig rom for diskusjon om hvor båndtvang gjelder, jf. Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 79.

For å unngå overdrevent bruk av båndtvang ble det tatt med en begrensning etter behandlingen i Justiskomiteen om at turstier, turveier, merkede skiløyper og leir- og rasteplasser må være bestemt angitt jf. Innst. O. nr. 91 (2002–2003) side 13. Kommuner vil dermed ikke kunne forskriftsfeste båndtvang for alle turstier, skiløyper eller rasteplasser under ett, men må spesifisere hvilke stier og løyper det gjelder, og på hvilken del av strekningen båndtvangen skal gjelde. Det vil være mulig for kommunene å innføre båndtvang på alle turstier og merkede skiløyper, men disse må i så fall fremgå individuelt av forskriften.

Det er imidlertid et krav om at behovet for båndtvang skal ha vært vurdert konkret og reelt for hver strekning, og ikke for hele området. Justis- og politidepartementet forutsatte at bokstav c først og fremst bør komme til anvendelse hvis det «lokalt skulle være et problem at hundeholderne ikke tar slike hensyn som de øvrige reglene i lovutkastet her forutsetter at skal tas», jf. Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) s. 79. Denne forskriftshjemmelen forutsettes derfor brukt med en viss forsiktighet, og forarbeidenes retningslinjer tilsier at det bør ligge et særskilt og reelt behov til grunn for kommunale forskrifter om båndtvang under henvisning til bokstav c, jf. også tredje ledd første punktum, som direkte oppstiller en generell retningslinje om at det må foreligge reelle behov for båndtvangsregler for å innføre lokale båndtvangsbestemmelser.

Bokstav d gjelder friluftsområder generelt, ikke bare ferdselsårene. Båndtvang kan derfor innføres også utenfor alminnelige ferdselsårer. Forskriften må angi en bestemt geografisk virkekrets, og det er ikke adgang til å fastsette en generell forskrift for alle slike områder, jf. Ot.prp. nr. 48 side 205. Hundeorganisasjoner i kommunen og det lokale politiet skal høres før det innføres båndtvangsregler etter bokstav d, jf. forvaltningsloven § 37 og Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 79.

Bokstav e gir kommunen adgang til å utvide båndtvangstiden av hensyn til beitedyr som nevnt i bestemmelsen. Bestemmelsen tar bare sikte på å fange opp den ordinære beitesesong og kan ikke strekkes så langt at den omfatter alle tidspunkter hvor noen dyr unntaksvis går på beite. Det fremgår av hundelovens forarbeider, Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 80 at kommunene, ved vurderingen av om forskriftshjemlene som gjelder båndtvang overhodet bør brukes, bør vurdere om hundeholdernes kontroll og tilsyn med hundene lokalt i hver kommune er tilfredsstillende ut fra hensynet til andre interesser eller ikke. Forskrifter bør ikke utferdiges dersom de ikke dekker et reelt lokalt behov for regulering.

Adgangen til å fastsette forskrift i medhold av bokstav d omfatter ikke reinsdyr; her gjelder særregelen om sikring av hund i § 7. Båndtvang gitt i medhold av bokstav b vil i praksis kunne gi en indirekte beskyttelse ved at båndtvang i en kommune av hensyn til for eksempel bufe eller vilt, også vil sikre reindriften, jf. Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 81.

Bokstav f opprettholder viltlovens regel om ekstraordinær båndtvang av hensyn til viltet og tar særlig sikte på situasjoner med mye løssnø. Kommunen kan i henhold til bestemmelsen innføre forskrift når en ekstraordinær situasjon oppstår. Alternativt kan kommunen fastsette en generell forskrift som beskriver de situasjoner som skal betraktes som ekstraordinære, og som slår fast at når det oppstår slike forhold, vil forskriften automatisk tre i kraft. En slik generell forskrift er ikke til hinder for å gi en tilleggsforskrift om det skulle oppstå ekstraordinære forhold som den generelle forskriften ikke dekker, jf. Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 80.

Hundeloven § 6 tredje ledd skal medvirke til at kommunene ikke innfører båndtvang utover det som er nødvendig jf. Innst. O. nr. 91 (2002–2003) side 13. En kommunal forskrift etter annet og tredje ledd gis av kommunestyret, men det kan delegere myndigheten til andre organer i kommunen i samsvar med kommunelovens regler. Før en forskrift blir vedtatt, må et forslag ha vært på høring. Adgangen til å unnlate høring etter forvaltningsloven § 37 fjerde ledd vil neppe være aktuell for annet enn ekstraordinær båndtvang etter bokstav f. Høringsforslaget bør kunngjøres i lokale media og må sendes til berørte myndigheter og organisasjoner i samsvar med forvaltningsloven § 37 annet ledd. Hvem som bør være høringsinstanser, kan i noen grad variere med hvilket alternativ i bestemmelsen som foreslås tatt i bruk. Aktuelle høringsinstanser kan for eksempel være grunneierlag, lokale landbruksorganisasjoner, hundeorganisasjoner, jegerforeninger og friluftsforeninger, velforeninger, politiet og kommunens kirkelige fellesråd.

I verneområder kan det være fastsatt særlige regler om båndtvang, med hjemmel i lov om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven). Båndtvangsreglene i slike forskrifter gjelder utover reglene om generell båndtvang og utvidet båndtvang i lokale forskrifter. Verneforskriftene har ofte et generelt krav om å unngå å skade eller unødig forstyrre dyrelivet.

6.3.2 Behovet for lovendring

Under lovgjennomgangen i 2019 kom det flere innspill på at kommunene tolker hjemmelen ulikt, og at det er behov for å øke graden av forutsigbarhet ved praktiseringen. Det kom også innspill om at mange kommuner ikke har oppdatert sine forskrifter i henhold til loven. Det ble foreslått at statsforvalteren bør godkjenne forskrifter om utvidet båndtvang. Ifølge innspillene vil det føre til overordnet kontroll og lik behandling dersom forskrifter om utvidet båndtvang blir godkjent av statsforvalteren. Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, Dyrebeskyttelsen Norge, Norsk Kennel Klub og Foreningen Norske etologer samt privatpersoner mente at kommunene ikke etterlever kravet i tredje ledd når de fastsetter sine forskrifter, og at hunders rett til utøvelse av naturlig adferd burde bli hensyntatt i større grad. Norsk Kennel Klub har lagt ut en oversikt over lokale båndtvangsbestemmelser på sine hjemmesider der det synliggjøres hva NKK mener er forskrifter som går ut over hjemlene i loven.

Statsforvalteren i Innlandet gav også uttrykk for et behov for å øke graden av forutsigbarhet ved praktisering av sikringsreglene. Statsforvalteren i Innlandet pekte også på at unntak fra sikringsreglene i liten grad blir gitt i forskriftsform, men i form av enkelttillatelser. Disse kan komme i konflikt med andre regelverk, som naturmangfoldloven. De ønsker at det blir sett nærmere på mulighetene for en samordning på tvers av forvaltningsregimene for å øke forutberegneligheten for berørte parter.

I innspill fra blant annet Norsk Kennel Klub og NOAH – for dyrs rettigheter bemerkes det at kommuner som innfører lokale båndtvangsregler bør pålegges å opprette egne friområder for hund i form av hundeparker og hundeskoger.

6.3.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet viste i høringsnotatet til at siden spekteret av produksjonsdyr var foreslått utvidet og synliggjort i definisjonen i § 2 bokstav c var det hensiktsmessig å også endre ordlyden i § 6 første ledd for å hensynta alle typer husdyr.

Departementet foreslo også å endre første ledd første setning slik at ordlyden ble i tråd med tilsvarende ordlyd i lov om forvaltning av naturens mangfold § 15 første ledd.

Det ble videre i høringsnotatet vist til at departementet i forbindelse med arbeidet med endringen av hundeloven gikk gjennom alle gjeldende forskrifter om utvidet båndtvang som kommunene har vedtatt med hjemmel i hundeloven § 6 andre til fjerde ledd. I mer enn halvparten av forskriftene har kommunene fastsatt utvidet båndtvang i større grad enn de har adgang til etter hundeloven § 6. Departementet viste til at dette var uheldig, siden det gjør at hunder hindres fra å utøve naturlig adferd, og det vil ikke være å tråd med formålet om å legge til rette for et positivt og samfunnsgagnlig hundehold, til glede for den enkelte hundeholder. Det ble også vist til at det er problematisk at forskriftene er vedtatt uten tilstrekkelig hjemmelsgrunnlag, da overtredelse av kommunale forskrifter er straffbart jf. hundeloven § 28.

I høringsnotatet ble det vist til at departementet ikke var kjent med at disse straffebestemmelsene har blitt brukt på overtredelser av kommunale forskrifter, men det er uansett uheldig at det forekommer uhjemlede bestemmelser som er straffesanksjonert.

Departementet viste til at det også utenom gjennomgangen av hundeloven har kommet henvendelser fra privatpersoner om konkrete kommunale forskrifter som går utenfor det kommunen har adgang til å fastsette forskrifter om.

Departementet pekte på at eksisterende lovtekst understreker at det skal gjøres en avveining mellom behovet for sikring og hunders behov for utøvelse av naturlig adferd. Formålet bak hundeloven § 6 tredje ledd er å forhindre at kommunene innfører båndtvang utover det som er nødvendig jf. Innst. O. nr. 91 (2002–2003) side 13. Etter departementets lovgjennomgang fremgikk det at dette ikke blir tilstrekkelig fulgt opp.

Det fremstod derfor for departementet som at det var behov for virkemidler som kunne sikre at kommunene overholdt reglene i andre og tredje ledd når de fastsetter forskrifter etter denne paragrafen. Departementet foreslo to ulike alternativer for å løse denne problematikken.

I det første alternativet foreslo departementet å beholde nåværende lovtekst slik den er i dag. Kommunen vil etter dette alternativet beholde forskriftsmyndigheten, men det legges til rette for mer målrettet veiledning og oppfølging av kommunene. Departementet ville gi tydelig veiledning om hvordan bestemmelsen skal tolkes.

Departementet viste til at dette ville være i tråd med Meld. St. 12 (2011–2012) Stat og kommune – styring og samspel, som la til grunn at pedagogiske virkemidler overfor kommunene bør vurderes før det innføres juridiske styringsmidler.

Departementet viste videre i høringsnotatet til at veiledning av kommunene har blitt forsøkt tidligere. G-2003-17 er et rundskriv som Justis- og politidepartementet utarbeidet i 2003 for å gi veiledning om hvordan reglene i hundeloven skulle tolkes. Dette rundskrivet ble sendt ut til alle kommuner og fylkeskommuner. Rundskrivet gir en særlig orientering om myndighetsfordelingen mellom offentlige organer, især med sikte på behovet for kommunale forskrifter og vedtak som hundeloven gir adgang til å treffe. I rundskrivets kapittel 3.1 blir reglene om sikring av hund med båndtvang gjennomgått. Det blir her gitt en gjennomgang av når og hvor kommunene har adgang til å fastsette utvidet båndtvang.

I det andre alternativet foreslo departementet at kommunenes forskrifter gitt med hjemmel i § 6 annet ledd bokstav c, d og e skulle godkjennes av statsforvalteren. Disse bestemmelsene ble valgt ut ettersom det er innenfor disse områdene kommunene i størst grad fraviker lovens begrensninger. Dette ville bety at slike forskrifter ikke ble endelig vedtatt før statsforvalteren hadde stadfestet forskriften.

Videre fremgikk det av høringsnotatet at i proposisjonen til gjeldende hundelov vurderte Justis- og politidepartementet at det ikke var ønskelig å etablere en bestemmelse der andre instanser skulle godkjenne forskrifter fastsatt av kommunen. Justis- og politidepartementet mente at det var naturlig at kommunene fikk forskriftskompetanse basert på sine lokalkunnskaper, og at de ikke skulle behøve noen godkjenning fra departementet. Videre mente Justis- og politidepartementet at når forskriftskompetanse er delegert til kommunen på et avgrenset område med en begrunnelse som i loven her, er det ikke hensiktsmessig at staten sikrer seg innflytelse på forskriftenes innhold.

Departementet viste i høringsnotatet til at en ordning som innebærer at statsforvalteren skal godkjenne kommunale forskrifter før disse trer i kraft, ville utgjøre et inngrep i det kommunale selvstyre, og ville innebære et unntak fra retningslinjer for statlig styring av kommuner og fylkeskommuner. Departementet viste til veileder om statlig styring av kommuner og fylkeskommuner hvor det fremgikk at en ordning med statlig kontroll eller godkjenning i utgangspunktet bare bør skje gjennom ordningen med lovlighetskontroll i lov om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven) kapittel 27.

Departementet viste videre til at en slik godkjenning ville innebære et forsinkende element i saksbehandlingen og ville derfor kunne redusere effektiviteten. Departementet så imidlertid ikke at dette ville være problematisk ettersom det ikke ville være et akuttbehov for å fastsette forskrifter etter § 6 annet ledd bokstav c, d og e. Departementet foreslo ikke å etablere en slik stadfesting for forskrifter med hjemmel i § 6 andre ledd bokstav f siden det ved ekstraordinære forhold vil være vesentlig å fastsette forskrifter raskt.

Videre fremgikk det av høringsnotatet at lovlighetskontroll av kommunale vedtak kun skal gjøres dersom «særlige grunner» tilsier det, jf. kommuneloven § 27-1 annet ledd. Departementet viste til forarbeidene til gjeldende kommunelov hvor det er vektlagt at statsforvalteren skal være tilbakeholden med å gjennomføre lovlighetskontroller av kommunenes vedtak av eget tiltak, jf. Prop. 46 L (2017–2018)

Departementet viste i høringsnotatet til Prop. 46 L (2017–2018) side 332:

«Departementet vil også følge opp forslaget om at fylkesmennene bare skal kunne gjennomføre lovlighetskontroll av eget tiltak der det foreligger «særlige grunner». Ordningen skal være en sikkerhetsventil til bruk hvis fylkesmannen blir oppmerksom på saker hvor det er tvil om lovligheten, for eksempel gjennom henvendelser fra borgerne eller media. Som i dag vil det være opp til fylkesmennenes frie skjønn om det skal foretas lovlighetskontroll. Flere kommuner har i sine høringssvar uttalt at endringen vil innebære at terskelen for lovlighetskontroll av eget tiltak blir hevet, sammenliknet med dagens regler. Utvalget omtaler imidlertid ikke endringen slik, og etter departementets vurdering er dette heller ikke hensikten. Departementet foreslår å ta inn krav om «særlig grunner» i lovteksten som en form for kodifisering og tydeliggjøring av gjeldende rett. Terskelen for fylkesmannens vurderinger blir således som før. Endringen i ordlyden er likevel hensiktsmessig for å synliggjøre at det generelt er en høy terskel for å iverksette lovlighetskontroll av eget tiltak»

Departementet viste til at på bakgrunn av dette har statsforvalterne vært tilbakeholdne med å gjennomføre lovlighetskontroller av kommunenes vedtak.

Departementet foreslo i høringsnotatet følgende endringer til hundeloven § 6:

§ 6 Sikring av hund ved båndtvang m.m

I tiden fra og med 1. april til og med 20. august skal en hund bli holdt i bånd eller forsvarlig inngjerdet eller innestengt, slik at ikke den kan jage eller skade husdyr, tamrein eller viltlevende dyr og deres reir, bo eller hi.

Kommunen kan gi forskrift om at hunder skal holdes i bånd eller forsvarlig innestengt eller inngjerdet

1. i og i tilknytning til boligområder og handleområder,

2. i parker, på gravplasser, på og ved skoler, barnehager og anlegg for lek, idrett, sport eller rekreasjon,

3. på og ved bestemt/angitte turstier, turveier, merkede skiløyper, leir- og rasteplasser,

4. i bestemt angitte andre områder på land, i vann eller sjø som er allment benyttet som tur- og rekreasjonsområder,

5. i hele eller deler av kommunen i bestemt angitt tidsrom når storfe, sau, geit eller hest normalt går ute, eller

6. under ekstraordinære forhold som gjør båndtvang påkrevd for å beskytte viltet

Båndtvang etter bokstav c og d kan ikke fastsettes i større grad enn nødvendig og slik at hensynet til de som ønsker å ferdes med løs hund også ivaretas i tilstrekkelig grad, både hva angår omfang og geografisk spredning. Ved fastsettelse av båndtvang etter bokstav e og f kan båndtvang bare innføres i de områder av kommunen hvor husdyr har rett til å beite og faktisk beiter, eller hvor vilt man ønsker å beskytte har sitt leveområde. Båndtvang fastsatt i medhold av bokstav c, d og e skal godkjennes av statsforvalteren. Båndtvang fastsatt i medhold av bokstav f må opphøre straks forholdene tilsier det. Der beite, natur- og rekreasjonsområder berører flere kommuner, bør disse samordne sine forskrifter. Kommunens innføring av båndtvang etter bokstav f kan påklages til statsforvalteren.

Kommunen kan gi forskrift om at hunder ikke har adgang til barnehager, skolegårder eller gravplasser.

6.3.4 Høringsinstansenes innspill

Oppdal kommune viser til beiteplanarbeidet, der løshund i beiteområder er definert som en større og større utfordring etter hvert som de blir flere innbyggere, både bofaste og fritidsbeboere. Oppdal kommune har lokal forskrift for båndtvang ut oktober. Den statlige ordningen «Organisert beitebruk» er en viktig synliggjører av hvor det er dyr på beite i Norge, og beiteretten er en gammel hevdvunnen rett som er vanskelig å stedfeste. Oppdal kommune mener at setningen «bare kan innføres i de områder av kommunen hvor husdyr har rett til å beite og faktisk beiter», derfor er umulig å bruke i en lovtekst for hundeloven. Videre viser Oppdal kommune til at kommunene har fått økt selvråderett gjennom endringer i kommuneloven. Oppdal kommune støtter ikke at statsforvalter skal godkjenne lokale forskrifter og viser til at dette er å gå et steg tilbake.

Gol kommune, Hemsedal kommune og Ål kommune foreslår å endre begrepet «båndtvang» til «båndplikt» fordi det signaliserer at det å ha hunden i bånd i samsvar med vedtatt lov og lokale forskrifter er en iboende plikt som følger det å ha ansvar for hunder. Videre viser Gol kommune til at det er svært viktig at den nye hundeloven får et innhold og formuleringer som gjør at alle parter kjenner seg ivaretatt. Gol kommune påpeker at for å fortsette felles bruk av utmark er det helt avgjørende at fremtidig hundelov i størst mulig grad forebygger og avverger at hund får sjanse til å jage husdyr. Videre viser Gol kommune til at dersom slike hendelser likevel skjer, må det være sanksjonsmuligheter som må følges opp av rettsvesenet. Gol kommune påpeker at det er i strid mot nærhetsprinsippet å flytte en avgjørelse som skal baseres på lokale behov og lokal kunnskap til et overordnet organ. De støtter derfor ikke en godkjenningsordning hos statsforvalteren.

Flesberg kommune støtter ikke forslaget om godkjenningsordning med statsforvalteren. Flesberg kommune mener det vil være et vesentlig inngrep i det kommunale selvstyre og utgjøre et unntak fra retningslinjer for statlig styring av kommuner og fylkeskommuner. Flesberg kommune viser til at alvorlighetsgraden og konsekvensene av en eventuell for vid tolkning av vilkårene ved fastsettelse av forskrift om båndtvang ikke synes å stå i stil med forslaget om overkjøring av kommunens kompetanse. Flesberg kommune viser til at det må rettes fokus på god veiledning overfor kommunene. Kommunen har i dag hjemmel til å fastsette båndtvang i boligområder (§ 6 a). I mange hyttekommuner er det både tettere bebyggelse og flere folk på et gitt areal i hyttefelt enn i boligfelt. Flesberg kommune viser til at mange av de utfordringer som kan gi grunnlag for fastsettelse av båndtvang i boligområder i bynære områder, finnes i hytteområdene i distriktene. Flesberg kommune mener at det derfor også burde være hjemmel til å fastsette båndtvang i hytteområder.

Sametinget mener at mest mulig av lokale forskrifter skal vedtas av kommunen da det er kommunene som har den beste kjennskapen til lokale forhold.

Porsanger kommune mener det ikke er nødvendig med godkjenning fra statsforvalteren. Eidsvoll kommune er skeptisk til å innføre en godkjenningsordning og viser til at dette kan løses med bedre veiledning. Ål kommune er i mot å gi statsforvalteren godkjenningsmyndighet og viser til at det er viktig at kommunene lager forskrifter som er enkle å forstå og håndheve. Ål kommune peker på at gode lokale forskrifter kan dempe konflikter mellom ulike brukergrupper. Ål kommune og Nesbyen kommune mener at «båndtvang» skal byttes ut til «båndplikt».

Bergen kommune støtter utvidelsen av listen med produksjonsdyr i første ledd. Bergen kommune mener at forskrifter gitt med hjemmel i § 6 andre ledd bokstav c, d og e ikke burde være omfattet av de tilfeller som krever godkjenning av statsforvalteren. De viser til at dette også kan redusere effektiviteten og være en tungvint løsning. Videre viser Bergen kommune til utfordringer med at deler av enkeltparagrafer i forskriften skal godkjennes av en annen forvaltningsinstans. Bergen kommune mener at det i så tilfelle ville være mer naturlig at forskriften i sin helhet måtte godkjennes, da dette i større grad kan sikre en likeartet praksis i nærliggende kommuner.

Bergen kommune mener derimot at det vil være en bedre løsning at den nåværende lovteksten beholdes slik den er i dag, og at det heller legges til rette for en mer målrettet veiledning og oppfølging av kommunene. En tydelig veileder vil kunne være tilstrekkelig for å sikre at kommunene overholder reglene i andre og tredje ledd når det fastsettes lokale forskrifter etter § 6. Dette særlig sett i lys av at den uheldige tolkningen og varierende praksisen mellom kommunene av § 6 har fått fokus gjennom denne revisjonen av hundeloven. Bergen kommune viser til at det eventuelt kan stilles krav i hundeloven om at kommunene må revidere de lokale forskriftene som ikke er i tråd med den reviderte hundeloven, jf. Bergen kommunes innspill til kap. 9. Bergen kommune viser til at man på denne måten også vil sikre at det ikke vil fortsette å gjelde forskrifter som er i strid med regelverket.

Bergen kommune viser også til at statsforvalteren er høringsinstans ved innføring/revidering av kommunale forskrifter, og at det gjennom denne prosessen også kan avdekkes og synliggjøres om det foreslås utvidet båndtvang i strid med det kommunen har adgang til. Bergen kommune viser til at departementet har bemerket at en slik veiledning har vært forsøkt tidligere. Bergen kommune påpeker at både departementet og kommunene har mer erfaring med den gjeldende hundeloven nå enn da rundskrivet fra 2003 ble utarbeidet, og at en ny veileder dermed vil kunne gi bedre veiledning for kommunene. Ved en revidert og fornyet veileder vil det kunne komme tydeligere frem hva kommunene har hjemmel til å regulere i lokal forskrift. Balansen mellom sikkerhetsaspektet, dyrevelferd og hundeholderens rettssikkerhet kommer tydeligere frem i det reviderte regelverket, og dette vil trolig også gjenspeiles i eventuelle revideringer av de lokale forskriftene.

Bergen kommune ønsker å benytte høringen til å belyse problematikken om beiting av husdyr hele året. Som departementet viser til, tar § 6 bokstav e bare sikte på å fange opp den «ordinære» beitesesongen, og eventuell utvidelse av båndtvangen kan ikke strekkes så langt at den omfatter alle tidspunkter hvor noen dyr unntaksvis går på beite.

Bergen kommune erfarer en økt bruk av utmarksbeite og husdyr som beiter ute hele året, og er av den oppfatning at dette er en ønsket retning ikke bare lokalt, men også nasjonalt. Dette øker behovet for å ivareta hensynet til beitedyr utover den ordinære beitesesongen og båndtvangsperioden. Dette vil imidlertid være i konflikt med hensynet til hunders behov for å kunne løpe fritt, og trolig gå utover det kommunene har hjemmel til å regulere i lokal forskrift.

Bergen kommune ber derfor om en avklaring på dette, og at problemstillingen vurderes i forbindelse med revideringen av loven. Basert på den erfaringen Bergen kommune har med problemstillingen i dag, så ser de det som hensiktsmessig om kommunene har mulighet til å fastsette slike bestemmelser i den lokale forskriften.

Politidirektoratet mener at det er viktig å sikre at kommunale forskrifter er vedtatt med tilstrekkelig hjemmelsgrunnlag, spesielt når overtredelse av forskrift kan medføre straffeansvar.

Statsforvalteren i Trøndelag og Statsforvalteren i Vestland presiserer at statsforvalteren har mulighet til å peke på mangler og feil i lokale forskrifter i forbindelse med høring, og kan også gjennomføre lovlighetskontroll hvis lovverket ikke følges opp. Statsforvalterne presiserer at det er behov for gode veiledere for kommunene som skal fastsette forskrift. Statsforvalteren i Oslo og Viken viser til at lokale forskrifter utarbeidet av kommunen vil kunne få en faglig gjennomgang i høringsprosessen dersom det går tydelig fram i veiledningen at det er de berørte fagområdene på vilt og husdyr hos statsforvalteren som skal høres.

Statsforvalteren i Rogaland støtter en godkjenningsordning dersom det vil gi mulighet til å kvalitetssikre forskrifter før de blir vedtatt. Statsforvalteren i Rogaland anser det som ressurseffektivt sammenlignet med å foreta enkeltkontroller.

Mattilsynet viser til at de er enig i at statsforvalteren skal godkjenne kommunale forskrifter om båndtvang i friluftsområder. Mattilsynet tilføyer at hunder har godt av fri mosjon i naturen, og en slik godkjenningsordning kan sikre at kommunene ikke går for langt i å begrense friheten til slik mosjon.

Statsforvalteren i Oslo og Viken bemerker at beitenæringen i regionen opplever økt dokumentert tap av beitedyr på grunn av hund. Det rapporteres også om store udokumenterte skader fra løse hunder i beiteområder der det ikke er dokumentert rovviltskader. Statens Naturoppsyn (SNO) har ansvaret for skadedokumentasjon, men det finnes lite statistikk på dette området.

Statsforvalteren i Rogaland skriver i høringsuttalelsen at:

«Klima og geografi i Rogaland samlar store mengder vilt (fugl) haust, vinter og vår. Enkelte viltområde er av svært stor verdi og er sårbare for forstyrringar. Desse viltområda blir nytta som raste- og beiteplassar og/eller til overvintring i periodar av året då det ikkje er ordinær bandtvang.

Lause hundar som jagar eller skremmer vilt kan vere ein stor belastning i desse viltområda, medrekna i verneområde som ikkje er fuglefredingsområde. Dei økologiske funksjonsområda kan bli kraftig redusert av dette.

I følgje § 6 bokstav f i hundelova kan kommunane gje forskrift om heilårs bandtvang «under ekstraordinære forhold som gjør båndtvang påkrevd for å beskytte viltet». Dette gir berre heimel til å gi forskrift om heilårs bandtvang for å verne vilt under «ekstraordinære forhold». For å sikra funksjonen til viktige økologiske funksjonsområde og vilt i desse områda, bør det i lova vere heimel til heilårs bandtvang i særleg viktige og sårbare viltområde, utan at det som i dag, er eit krav om «ekstraordinære forhold». Det vil bidra til eit trygt hundehald med omsyn på viltet, og førebygge skade for viltlevande dyr i særleg viktige viltområder.

Foreslår følgende endring: Vedta nytt punkt § 6 g: «Kommunen kan gi forskrift om at hunder skal holdes i bånd eller forsvarlig innestengt eller inngjerdet i spesielt viktige eller sårbare viltområder».

Veterinærinstituttet påpeker at hundens behov ikke er nevnt. Veterinærinstituttet viser til at alle hunder, men avhengig av størrelse og rasetype, har behov for å bevege seg fritt i fart, og bruke sine sanser. En del av disse behovene lar seg vanskelig tilfredsstille når hunden må holdes i bånd. Veterinærinstituttet mener derfor at kommuner bør tilby områder der hunder kan slippes løse i båndtvangstid.

Norsk Sau og Geit, Norske Reindriftsamers Landsforbund, TYR, Geno, Norges småbrukarlag og Norges Bondelag mener at av hensyn til viltlevende dyr er det viktig med båndtvang i hekkeperioden. I områder hvor husdyr og tamrein beiter, mener beitenæringen at perioden for båndtvang gjelde fra og med 1. april til 15. september for å sikre at det ikke skjer skader på lam og reinkalver. Videre mener beitenæringene at det i beiteområder for husdyr bør være båndtvang i perioden dyrene er ute og områder med tamrein bør det gjelde en generell båndtvang hele året. Videre viser beitenæringene til at når det i forslaget til lovtekst brukes ordene «hvor de har rett til å beite», krever dette beiterettslige avklaringer. De viser til at dette vil utløse betydelige rettighetsavklaringer som kommunen må forsikre seg om før det gjøres vedtak. Disse synspunktene ble også fremmet av Norske Reindriftsamers Landsforbund under konsultasjoner.

Hemsedal sau og geit meiner det er viktig at Hemsedal kommune kan bruke sin lokalkunnskap til å vedta lokale forskrifter om utvida bandtvang i medhald av § 6 bokstav e. Dette for å sikre minst mogleg konfrontasjon mellom hund og beitedyr. De viser til at deres dyr blir sanka inn i løpet av september og går på innmarksbeite ut oktober. At båndtvangen opphører den 20. august er derfor for tidlig for dem. De viser til at den lokale forskriften er tilpasset deres drift og erfaringer etter uheldige episoder med hund. Hemsedal sau og geit mener at statsforvalteren bør ha avgrenset myndighet til lovlighetskontroll og ha høy terskel til å gripe inn i kommunen sitt frie skjønn på dette område.

Norsk Kennel Klub(NKK) støtter departementets andre alternativ om at kommunenes forskrifter gitt med hjemmel i § 6 annet ledd bokstav c, d og e skal godkjennes av statsforvalteren. Når det gjelder departementets første alternativ, mener NKK det gjerne må legges til rette for en mer målrettet veiledning og oppfølging av kommunene, men at dette ikke kan være eneste virkemiddel. NKK viser til at de har en lang rekke eksempler på kommuner som har innført båndtvang i langt større grad enn det er hjemmel til i hundeloven. Videre påpeker NKK at mange kommuner også har forskrifter som ikke er direkte ulovlige, men som er klart problematiske. De viser til at dette går utover det som var en uttalt intensjon ved loven da denne ble laget. NKK har også erfart at det i mange tilfeller er svært store forskjeller i de tilstøtende kommunenes lokale båndtvangsregler, selv mellom kommuner med like forutsetninger og behov.

NKK ønsker at de lokale båndtvangsreglene som innføres, faktisk har en reel misjon, og at unødvendige båndtvangsbestemmelser i størst mulig grad unngås. Hunder er skapt til å løpe fritt, og det er kun ved å gjøre dette at de kan utfolde seg naturlig og leve best mulige liv. NKK viser til at god tilrettelegging for hund, betyr også bedre folkehelse. NKK mener at landets hunder bidrar til at svært mange hundeeiere er mer fysisk aktive enn de ville vært uten hund. Siden hunden må ut på tur flere ganger daglig, motiverer det eieren til fysisk aktivitet og påfølgende helsegevinst.

NKK viser til at det er båndtvang for hund i hele Norge i nesten fem måneder av året, fra og med 1. april til og med 20. august. NKK påpeker at i tillegg har mange kommuner innført lokale båndtvangsbestemmelser som gir ytterligere begrensninger for hvor og når hunder kan bevege seg uten bånd. NKK mener at kommuner som innfører lokale båndtvangsregler bør pålegges å opprette friområder for hund i form av hundeparker og hundeskoger, slik at hundene får mulighet til å utøve naturlig adferd også når det er båndtvang i området for øvrig.

Norges skogeierforbund viser til at lokalkunnskapen er hos kommunen og ønsker en videreføring av dagens løsning med utstrakt veiledning til kommunene ved behov.

Rådet for dyreetikk mener at hunder har behov for å bevege seg fritt i fart og bruke sine sanser. De viser til at en del av disse behovene lar seg vanskelig tilfredsstille når hunden må holdes i bånd. Som i § 4 mener Rådet for dyreetikk at kommuner bør pålegges å tilby områder der hunder kan slippes løs også i båndtvangstid.

BirdLife Norge viser til at tidsrommet med lovpålagt båndtvang er et kompromiss mellom ulike hensyn, da løse hunder i naturen har potensiale for å gjøre skade året rundt, ikke bare mellom 1. april og 20. august. De mener at det er viktig at bestemmelsene om båndtvang ikke uthules, og de bemerker at en utvidet båndtvang vil være i ville dyr og fuglers interesse. De støtter likevel at perioden med generell båndtvang holdes som i dag.

Videre viser BirdLife Norge til at resultatet av manglende forståelse av årsakene bak båndtvangbestemmelsene er at brudd på dem er relativt utbredt over hele landet. BirdLife Norge mener at forbudet mot å slippe hunden fri må håndheves strengere enn i dag, og hundeeiere må i større grad risikere en straffereaksjon. På et generelt grunnlag er de enige i at kommunen ikke skal fastsette utvidet båndtvang utover det behovet tilsier. Samtidig viser BirdLifeNorge til at kommunen er de viktigste arealforvalterne, og de tillegges stadig mer ansvar for å ivareta naturmangfold. Arealforvaltning må også inkludere forstyrrelser og aktiviteter, ikke bare fysiske inngrep. Gjennom arealplanen kan kommunen regulere områder til «naturvern» der naturverdiene er betydelige, og områdene har viktige økologiske funksjoner. BirdLife Norge mener at hundeloven § 6 bør gi kommunene myndighet til å skjerme viktige områder for naturmangfold for løse hunder, også utover den generelle tiden for båndtvang. Slike områder kan for eksempel være viktige rasteområder for våtmarksfugler. De viser til at det er naturlig at statsforvalteren er klageinstans, og ikke en aktiv part i kommunenes myndighetsutøvelse, for eksempel med godkjenningsmakt.

Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF) støtter forslaget om at lokale forskrifter skal godkjennes av statsforvalteren. De visert til at erfaringene siden hundeloven av 2004 ble vedtatt viser at mange kommuner har forskrifter som ikke ligger innenfor kravene i hundeloven. Spesielt båndtvang i skiløyper og utvidet båndtvang på høsten har vært gitt i for stor utstrekning. De viser til at dette ikke ivaretar ikke Stortingets uttalte intensjoner fra da loven ble behandlet, hvor Stortinget selv tilføyde hele dagens tredje ledd. Stortinget og en enstemmig Justiskomité uttalte da at hundeloven § 6 måtte «skjerpes for å unngå overdreven bruk av båndtvang». NJFF påpeker at det å gå med løs hund i tiden det ikke er båndtvang er å anse som en allemannsrett. De mener at dette taler for at muligheten for å ha løs hund ikke begrenses i større grad enn det rammene i hundeloven legger til rette for.

Videre viser NJFF til at hundeeiere har en plikt til å sette seg inn i regelverket for båndtvang. For omfattende båndtvangsregler ut over den generelle båndtvangen vil videre kunne medføre det motsatte av hva man ønsker å oppnå med reglene, gi økte motsetninger og mindre toleranse. Det er ikke gitt at man tenker tanken om at det kan være båndtvang når båndtvang gis på tider og steder der man ikke møter folk, og hvor bufe for lengst er tatt inn fra beite. NJFF viser til at dette raskt kan gjøre vanlig hensynsfulle mennesker til lovbrytere. For å sikre en god etterlevelse av en eventuell utvidet båndtvangsperiode, mener NJFF at deter svært viktig at det fremstår godt begrunnet og at det er rimelig veid opp mot andre hensyn.

NJFF viser til at hundelovens rammer for de kommunale forskriftene er skjønnsmessige, da forholdene i kommunene kan være svært ulike. Det kan da være vanskelig å definere om og når det er et behov for båndtvang. De viser til at det kan det også være vanskelig å se når interessene for hund og eier er ivaretatt.

Videre viser de til at Norge er et stort land med få innbyggere. Hund holdes svært kontrollert i Norge sammenlignet med i mange andre land. Hundeloven har nå virket i over 15 år og NJFF påpeker atkommunene har hatt god tid til å innføre båndtvang dersom dette har vært å anse som nødvendig. Ikke alle kommuner har sett dette behovet, herunder noen av de tettest befolkede områdene i landet. De viser til at dette tyder på at hundeeierne i all hovedsak er bevisst på at de skal vise hensyn til andre brukergrupper når de ferdes i områder med flere andre brukere. Dette handler om å vise gjensidig hensyn, og vår erfaring er at de fleste gjør dette. Selv om det ganske sikkert ikke er vanskelig å finne påviselige ulemper, viser eksemplene fra tettbebygde strøk at det ikke nødvendigvis trengs en lokal forskrift i tur-/skiløyper så lenge folk tar hensyn.

6.3.5 Departementets vurderinger

Fordi spekteret av produksjonsdyr er utvidet og synliggjort i definisjonen i § 2 bokstav c mener departementet det er hensiktsmessig å også endre ordlyden i § 6 første ledd for å ta hensyn til alle typer husdyr. Departementet foreslår også å endre første ledd første setning slik at ordlyden blir i tråd med tilsvarende ordlyd i lov om forvaltning av naturens mangfold § 15 første ledd. Til forslag om å endre varigheten av den generelle båndtvangen, som blant annet ble fremmet av beitenæringene, herunder Norske Reindriftsamers Landsforbund, vil departementet påpeke at den generelle båndtvangen varer i nesten fem måneder. Der hvor det er behov for å ha en lengre båndtvang mener departementet at dette bør ivaretas gjennom lokale forskrifter som kan gis med hjemmel i § 6 andre ledd og § 7.

Endringsforslag til § 6 første ledd:

§ 6. Sikring av hund ved båndtvang m.m

I tiden fra og med 1. april til og med 20. august skal en hund bli holdt i bånd eller forsvarlig inngjerdet eller innestengt, slik at ikke den kan jage eller skade husdyr, tamrein eller viltlevende dyr og deres reir, bo eller hi.

Departementet har etter høringen også sett at det kan være hensiktsmessig å endre opplistingen i § 6 andre ledd bokstav e til å omfatte produksjonsdyr. Når det gjelder lokale forskrifter av hensyn til reindriften har statsforvalteren hjemmel til å fastsette slike forskrifter etter § 7. Departementet mener det er hensiktsmessig at denne beholdes siden reinbeiteområdene ofte går over flere kommuner.

Departementet har i forbindelse med arbeidet med endringen av hundeloven gått igjennom alle gjeldende forskrifter om utvidet båndtvang som kommunene har vedtatt med hjemmel i hundeloven § 6 andre til fjerde ledd. I mer enn halvparten av forskriftene har kommunene fastsatt utvidet båndtvang i større grad enn de har adgang til etter hundeloven § 6. Dette er uheldig, siden det gjør at hunder hindres fra å utøve naturlig adferd, og vil ikke være å tråd med formålet om å legge til rette for et positivt og samfunnsgagnlig hundehold, til glede for den enkelte hundeholder. Det er også problematisk at forskriftene er vedtatt uten tilstrekkelig hjemmelsgrunnlag, da overtredelse av kommunale forskrifter er straffbart jf. hundeloven § 28.

Departementet er ikke kjent med at disse straffebestemmelsene har blir brukt på overtredelser av kommunale forskrifter, men det er uansett uheldig at det forekommer uhjemlede bestemmelser som er straffesanksjonert.

Departementet har også utenom gjennomgangen av hundeloven mottatt henvendelser fra privatpersoner om konkrete kommunale forskrifter som går utover det kommunen har adgang til å fastsette forskrifter om.

Departementet vurderer at eksisterende lovtekst understreker at det skal gjøres en avveining mellom behovet for sikring og for hunders behov for utøvelse av naturlig adferd. Formålet bak hundeloven § 6 tredje ledd er å forhindre at kommunene innfører båndtvang utover det som er nødvendig jf. Innst. O. nr. 91 (2002–2003) side 13. Gjennomgangen viste at dette ikke blir tilstrekkelig fulgt opp i dag.

Det fremstår derfor for departementet som at det er behov for virkemidler som kan sikre at kommunene overholder reglene i andre og tredje ledd når de fastsetter forskrifter etter denne paragrafen. Departementet foreslo i høringen to ulike alternativer for å løse denne problematikken.

I det første alternativet foreslo departementet å beholde nåværende lovtekst slik den er i dag. Kommunen beholder forskriftsmyndigheten, men det legges til rette for mer målrettet veiledning og oppfølging av kommunene. Departementet vil gi tydelig veiledning om hvordan bestemmelsen skal tolkes.

Dette vil være i tråd med Meld. St. 12 (2011–2012) Stat og kommune – styring og samspel, som legger til grunn at pedagogiske virkemidler overfor kommunene bør vurderes før det innføres juridiske styringsmidler.

Departementet viste til at veiledning av kommunene hadde blitt forsøkt tidligere. G-2003-17 er et rundskriv som Justis- og politidepartementet utarbeidet i 2003 for å gi veiledning om hvordan reglene i hundeloven skulle tolkes. Dette rundskrivet ble sendt til alle kommuner og fylkeskommuner. Rundskrivet gir en særlig orientering om myndighetsfordelingen mellom offentlige organer, især med sikte på behovet for kommunale forskrifter og vedtak som hundeloven gir adgang til å treffe. I rundskrivets kapittel 3.1 blir reglene om sikring av hund med båndtvang gjennomgått. Det blir her gitt en gjennomgang av når og hvor kommunene har adgang til å fastsette utvidet båndtvang.

I det andre alternativet foreslo departementet at kommunenes forskrifter gitt med hjemmel i§ 6 annet ledd bokstav c, d og e skulle godkjennes av statsforvalteren. Disse bestemmelsene ble valgt ut ettersom det er innenfor disse områdene kommunene i størst grad fraviker lovens begrensninger. Dette vil bety at slike forskrifter ikke er endelig vedtatte før statsforvalteren har stadfestet forskriften.

I proposisjonen til gjeldende hundelov vurderte Justis- og politidepartementet at det ikke var ønskelig å etablere en bestemmelse der andre instanser skulle godkjenne forskrifter fastsatt av kommunen. Justis- og politidepartementet mente at det var naturlig at kommunene fikk forskriftskompetanse basert på sine lokalkunnskaper, og at de ikke skulle behøve noen godkjenning fra departementet. Videre mente Justis- og politidepartementet at når forskriftskompetanse er delegert til kommunen på et avgrenset område med en begrunnelse som i loven her, er det ikke hensiktsmessig at staten sikrer seg innflytelse på forskriftenes innhold.

Landbruks- og matdepartementet erkjente at en slik ordning som innebærer at statsforvalteren skal godkjenne kommunale forskrifter før disse trer i kraft, vil utgjøre et inngrep i det kommunale selvstyre, og vil innebære et unntak fra retningslinjer for statlig styring av kommuner og fylkeskommuner. Det følger av veileder om statlig styring av kommuner og fylkeskommuner at en ordning med statlig kontroll eller godkjenning i utgangspunktet bare bør skje gjennom ordningen med lovlighetskontroll i lov om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven) kapittel 27.

En slik godkjenning vil innebære et forsinkende element i saksbehandlingen og derfor kan redusere effektiviteten. Departementet så imidlertid ikke at dette vil være problematisk ettersom det ikke vil være et akuttbehov for å fastsette forskrifter etter § 6 annet ledd bokstav c, d og e. Departementet foreslo ikke å etablere en slik stadfesting for forskrifter med hjemmel i § 6 andre ledd bokstav f siden det ved ekstraordinære forhold vil være vesentlig å fastsette forskrifter raskt.

Lovlighetskontroll av kommunale vedtak skal kun gjøres dersom «særlige grunner» tilsier det, jf. kommuneloven § 27-1 annet ledd. I forarbeidene til gjeldende kommunelov er det vektlagt at statsforvalteren skal være tilbakeholden med å gjennomføre lovlighetskontroller av kommunenes vedtak av eget tiltak, jf. Prop. 46 L (2017–2018). «Departementet vil også følge opp forslaget om at fylkesmennene bare skal kunne gjennomføre lovlighetskontroll av eget tiltak der det foreligger «særlige grunner». Ordningen skal være en sikkerhetsventil til bruk hvis fylkesmannen blir oppmerksom på saker hvor det er tvil om lovligheten, for eksempel gjennom henvendelser fra borgerne eller media. Som i dag vil det være opp til fylkesmennenes frie skjønn om det skal foretas lovlighetskontroll. Flere kommuner har i sine høringssvar uttalt at endringen vil innebære at terskelen for lovlighetskontroll av eget tiltak blir hevet, sammenliknet med dagens regler. Utvalget omtaler imidlertid ikke endringen slik, og etter departementets vurdering er dette heller ikke hensikten. Departementet foreslår å ta inn krav om «særlig grunner» i lovteksten som en form for kodifisering og tydeliggjøring av gjeldende rett. Terskelen for fylkesmannens vurderinger blir således som før. Endringen i ordlyden er likevel hensiktsmessig for å synliggjøre at det generelt er en høy terskel for å iverksette lovlighetskontroll av eget tiltak» jf. Prop. 46 L (2017–2018) side 332.

På bakgrunn av dette har statsforvalterne vært tilbakeholdne med å gjennomføre lovlighetskontroller av kommunenes vedtak.

Endringsforslag § 6 tredje ledd i henhold til alternativ 2:

«Båndtvang etter bokstav c og d kan ikke fastsettes i større grad enn nødvendig og slik at hensynet til de som ønsker å ferdes med løs hund også ivaretas i tilstrekkelig grad, både hva angår omfang og geografisk spredning. Ved fastsettelse av båndtvang etter bokstav e og f kan båndtvang bare innføres i de områder av kommunen hvor husdyr har rett til å beite og faktisk beiter, eller hvor vilt man ønsker å beskytte har sitt leveområde. Båndtvang fastsatt i medhold av bokstav c, d og e skal godkjennes av statsforvalteren. Båndtvang fastsatt i medhold av bokstav f må opphøre straks forholdene tilsier det. Der beite, natur- og rekreasjonsområder berører flere kommuner, bør disse samordne sine forskrifter. Kommunens innføring av båndtvang etter bokstav f kan påklages til statsforvalteren.»

Uansett om det blir gjort endringer i hundeloven i henhold til forslag nr. 1 eller nr. 2, vil departementet utarbeide en veileder for å sikre tilstrekkelig lik praktisering og tolkning av kommunenes forskriftshjemler.

Departementet har merket seg at kommuner og statsforvaltere, med unntak av statsforvalteren i Rogaland, er kritisk til å endre kommunenes myndighet til å fastsette forskrifter etter § 6 andre ledd bokstav c, d og e. Flere peker imidlertid på at statsforvalteren vil være høringsinstans i kommunenes høring av lokale forskrifter om båndtvang. Bergen kommune peker også på at siden departementet og kommunene nå vil ha mer erfaring med hundeloven vil en god veiledning kunne føre til bedre kommunal forskriftsutforming.

Departementet har på dette grunnlag valgt å ikke endre kommunenes adgang til å fastsette forskrifter i medhold av bokstav c, d og e.

Departementet vil utarbeide veileder til støtte for kommunene. En slik veileder vil også være til støtte når statsforvalteren skal vurdere forskrifter som ledd i en høring.

Når det gjelder høringsinnspill vedrørende ordlyden «hvor husdyr har rett til å beite, og faktisk beiter» i § 6 tredje ledd andre punktum viser departementet til at dette er en videreføring av gjeldende rett. Bestemmelsen ble lagt til av Stortinget under behandlingen av dagens lov. Det fremgår av Innst. O. nr. 91 (2002–2003) at:

«Komiteen støtter forslaget om sikring av hund gjennom allmenn båndtvang, jf. § 6. Det er dessuten viktig at kommunene selv kan få gi forskrifter som omhandler båndtvang. Komiteen mener dette også er i tråd med ønsket om mer lokalt selvstyre. Komiteen påpeker at et overordnet mål må være at båndtvang kun brukes der det er nødvendig og dermed ikke utover det behovet tilsier, jf. også proposisjonen side 78. Komiteen foreslår å lovfeste dette. Samtidig er det viktig at kommunene selv får mulighet til å definere og avgrense områder for bruk av båndtvang innenfor lovens ramme. Derfor mener komiteen at § 6 annet ledd bokstav a og c må skjerpes for å unngå overdreven bruk av båndtvang. Lokalpolitikere med bedre kjennskap til lokale områder og forhold har best forutsetning for å avgjøre definisjonen av disse bestemmelsene innenfor sin kommune. Der større sammenhengende turområder berører flere kommuner, vil det være naturlig med interkommunalt samarbeid i utforming av felles regler for båndtvang.»

Departementet slutter seg til synspunktet om at båndtvang kun brukes der det er nødvendig. Denne bestemmelsen har ingen betydning for de regler som regulerer beiteretten etter annet lovverk.

6.4 Særlig om sikring av hund der tamrein beiter

6.4.1 Gjeldende rett

Da hundeloven § 7 ble vedtatt avløste den reindriftsloven § 29 annet ledd annet og tredje punktum og tredje ledd annet punktum. Den gir særlige regler om sikring av hund av hensyn til reindriften, som kommer i tillegg til reglene i hundeloven i §4 og § 6.

Nåværende hundelov § 7 lyder:

§ 7 Særlig om sikring av hund der tamrein beiter

I områder der tamrein lovlig beiter, skal hundeholderen se til at hunden ikke unødig uroer eller skremmer rein, selv om den er under kontroll eller bundet. Reinens eier kan kreve at en hund som uroer rein, blir holdt innestengt mens rein blir flyttet forbi bosted, seter eller hytte. Statsforvalteren kan gi forskrift om at hunder skal holdes i bånd eller forsvarlig innestengt eller inngjerdet når hensynet til reindriften tilsier det.

Om ferdsel med hund i område hvor tamrein beiter, gjelder også reindriftsloven § 65.

6.4.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo ingen endring i hundeloven § 7.

6.4.3 Høringsinstansens innspill

Norsk Sau og Geit, Norske Reindriftsamers Landsforbund, TYR, Geno, Norges småbrukarlag og Norges Bondelag foreslår følgende endringer:

«I områder der tamrein lovlig beiter, skal hundeholderen utvise særlig aktsomhet og sikre at hunden ikke unødig uroer eller skremmer rein, selv om den er under kontroll eller bundet. Reinens eier kan kreve at en hund holdes innestengt mens rein blir flyttet forbi bosted, seter eller hytte. Ut over dette gjelder reglene i § 6 annet ledd.»

Norsk Sau og Geit, Norske Reindriftsamers Landsforbund, TYR, Geno, Norges småbrukarlag og Norges Bondelag (heretter beitenæringen)mener at deres forslag her vil samsvare med deres forslag til endring i § 6 og et skjerpet aktsomhetskrav. Dette vil skjerpe aktsomhetskravet til hundeholder i områder hvor det beiter rein, eller hvor det foretas flytting med rein.

Sametinget har foreslått at ordlyden «unødig» fjernes fra hundeloven § 7 første ledd, ettersom en hund ikke kan være «nødig» til å uroe eller skremme rein.

Norges Hundekjørerforbund skriver at denne bestemmelsen kan gjøre det komplisert å gjennomføre hundekjørertreninger og løp. Det pekes særlig på adgangen reineier har til å kreve at hund som uroer rein skal holdes innestengt byr på utfordringer. Norges Hundekjørerforbund skriver at dette kan bety at ferdsel i områder hvor det beiter rein kan nektes. Norges Hundekjørerforbund ber om at omtalen av bestemmelsen utdypes.

6.4.4 Departementets vurderinger

Da hundeloven § 7 ble vedtatt avløste den reindriftsloven § 29 annet ledd annet og tredje punktum og tredje ledd annet punktum. Bestemmelsen gir særlige regler om sikring av hund av hensyn til reindriften, som kommer i tillegg til reglene i hundeloven §§ 4-6.

Hundeloven § 7 gir reindriftsnæringen ekstra beskyttelse i de områder hvor tamrein «lovlig beiter». Departementet peker på at begrunnelsen for å gi en ekstra beskyttelse er reinens sårbarhet. I tillegg til de direkte skader som følger av jaging vil det også kunne oppstå mer indirekte følger av også mindre forstyrrelser, for eksempel ved at reinen trekker ut av et godt beiteområde og skyr området i ettertid. Tilsvarende vil det gjennom reindriftsåret være perioder der reinen er spesielt sårbar, blant annet under flytting og kalving.

Norske Reindriftsamers Landsforbund ytret under konsultasjoner bekymring om bruken av begrepet «lovlig beiter», og ønsket at ordet «lovlig» fjernes fra ordlyden i § 7. De viste til at i områder med uenighet rundt beiterettigheter hadde de opplevd at hytteeiere og andre grunneiere hadde benyttet hunder til å jage reinen ut av områder med den begrunnelse at reinen ikke hadde beiterett der. Departementet vil vise til at ordlyden «lovlig beiter» er en videreføring av gjeldende lov.

Videre peker departementet på at siden bestemmelsen gir tamrein et ytterligere vern utover de generelle sikringsreglene, er det et poeng at bestemmelsen bare gjelder i områder hvor tamrein «lovlig beiter». I disse områdene kreves det særlig aktsomhet av hundeholder. I områder hvor tamrein ikke «lovlig beiter», gjelder fortsatt de generelle sikringsreglene, samt aktsomhetskravet til hundeholder i § 3. Ordlyden gir dermed ikke tillatelse til å jage rein på en måte som medfører skade i områder hvor den ikke beiter «lovlig». I slike tilfeller vil fortsatt de andre sikringsreglene gjelde som for eksempel § 4 samt båndtvangsregler.

Ordet «unødig» er i hundeloven § 7 er ment å fungere som en terskel, for å vise at ikke en hvilken som helst forstyrrelse en hund kan forårsake, nødvendigvis er omfattet av bestemmelsen. Departementet mener at denne ordlyden bør videreføres. Departementet vil også peke på at ordlyden er i tråd med ordlyden i reindriftsloven § 65 første ledd første punktum.

Norske Reindriftsamers Landsforbund pekte under konsultasjon på at nye bruksområder for hund, herunder kjøring med hund i turistnæring, skaper nye utfordringer knyttet til overnatting ute med hund. Samtidig peker Norges Hundekjørerforbund på at svært restriktive bestemmelser om ferdsel med hund vil gjøre det umulig å ferdes med hund i reinbeiteområder.

Beitenæringen ønsker i prinsippet en helårsbåndtvang i områder der rein beiter. Departementet mener at en utvidet båndtvang av hensyn til husdyr etter § 6 andre ledd bokstav e indirekte også vil kunne beskytte tamrein. I tillegg mener departementet at det er hensiktsmessig at statsforvalteren har hjemmel til å fastsette lokale forskrifter om båndtvang av hensyn til reindriften siden reinbeiteområder ofte vil gå over flere kommuner, og at statsforvalteren forventes å ha lokal kunnskap til å fastsette slike forskrifter.

Det vises videre til Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 81 der det er beskrevet at dette er lagt til statsforvalteren ettersom det vil bli lettere å få til en helhetlig vurdering av store områder uavhengig av kommunegrensene. Når slike forskrifter blir utarbeidet skal reindriftsnæringen og hundeinteressene normalt høres i henhold til forvaltningsloven § 37.

Departementet anser at adgangen statsforvalteren har til å vedta båndtvang vil kunne gi tilstrekkelig sikring, og ser det ikke som hensiktsmessig å utvide båndtvang etter hundeloven § 6. Departementet viser også til reindriftsloven § 65 annet ledd som gir statsforvalteren hjemmel til å stille vilkår eller nedlegge tidsbegrenset forbud mot større arrangement, idrettsstevne, jakthundprøve, eller liknende virksomhet som kan være til særlig skade for reindriften.

6.5 Særlig om hundedressur, jakt og fangst

6.5.1 Gjeldende rett

Hundeloven § 8 setter krav om privatrettslig samtykke for bruk av eiendom til hundedressur og jakthundtrening, og viser for øvrig til bestemmelser i viltloven og reindriftsloven om bruk av hund for jakt og fangst.

Da bestemmelsen ble vedtatt avløste første ledd viltloven § 52 første ledd annet punktum.

Bestemmelsen lyder:

§ 8 Særlig om hundedressur, jakt og fangst

Jakthundtrening, jakthundprøver og dressur kan bare foregå med samtykke av grunneieren eller den som har en allmenn bruksrett til eiendommen. For statsallmenningene gis samtykke av fjellstyret.

For bruk av hund under jakt og fangst mv. gjelder også viltloven § 23, jf. § 26, og reindriftsloven § 65.

6.5.2 Behovet for lovendring

Hundeloven § 8 første ledd slår fast at jakthundtrening, jakthundprøver og dressur bare kan foregå med samtykke fra grunneier eller den som har allmenn bruksrett til eiendommen. Under lovgjennomgangen kom det innspill om at bestemmelsen var noe uklar når det kom til hvilken type «jakttrening» man ønsket å omfatte. Det ble pekt på at det å gå tur med en jakthund ikke er jakttrening, og dermed ikke er omfattet av bestemmelsen. Innspillene mente derfor at bestemmelsen var uklar på dette punktet, og at dette førte til konflikter.

Norges Jeger- og Fiskerforbund spilte inn under gjennomgangen av hundeloven at de mener at brudd på bestemmelsen i § 8 burde være straffesanksjonert.

6.5.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet å legge til ordet «organisert» foran «jakthundtrening» for å tydeliggjøre at ikke enhver lufting av jakthunder er omfattet av bestemmelsen. Dette endringsforslaget var ment å avgrense de tilfellene en jakthund går løs i utmark. Det ble vist til at også jakthunder har behov for å kunne gå løs på tur utenom den korte perioden de brukes på jakt. I tillegg er vedlikehold av innkalling og dressur avhengig av regelmessig praktisering under reelle forhold og like viktig for en jakthund som for enhver annen hund.

Til spørsmålet om straffesanksjonering mente departementet at det ikke fremstod som forholdsmessig å ilegge straff for dette forholdet. Videre mente departementet at det kunne være vanskelig å avgrense hva som er «jakthundtrening». Når ordlyden ble foreslått endret til «organisert jakthundtrening» ville det kunne reise spørsmål om hvem som var straffeansvarlig, altså om det var arrangøren eller alle som deltok på den organiserte treningen.

Det ble også foreslått å legge til en henvisning til naturmangfoldloven i § 8 andre ledd. Det ble vist til at det i verneområder kan være fastsatt særlige regler om båndtvang, med hjemmel i lov om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven). Verneforskriftene har også ofte et generelt krav om å unngå å skade eller unødig forstyrre dyrelivet.

Det ble foreslått at hundeloven § 8 skulle ha følgende ordlyd:

§ 8 Særlig om hundedressur, jakt og fangst

Organisert jakthundtrening, jakthundprøver og dressur kan bare foregå med samtykke av grunneieren eller den som har en allmenn bruksrett til eiendommen. For statsallmenningene gis samtykke av fjellstyret.

For bruk av hund under jakt og fangst mv. gjelder også viltloven § 23, jf. § 26, og reindriftsloven § 65, naturmangfoldloven § 34, samt forskrifter gitt med hjemmel i denne.

6.5.4 Høringsinstansens innspill

Høringsinnspillene er sterkt kritiske til endringsforslaget i høringsnotatet om å tilføye ordet «organisert» foran «jakthundtrening». De fleste innspillene mener at bestemmelsen fungerer godt i dag. Statsforvalteren i Innlandet skriver:

«Jaktretten tilhører grunneier, jf viltloven § 27. Hund som aktivt søker etter og oppsøker vilt defineres også som jakt, uavhengig av om hensikten er å felle viltet. Det har derfor vært et klart krav i gjeldende hundelov og tidligere viltloven at jakthundtrening krever grunneiers tillatelse. En slik rettighet kan følge med avtale om leie av jakt og utgjøre en tilleggsverdi ved utleie, gjennom uformelle avtaler med grunneier eller gjennom organiserte treningsområder med kjøp av treningstid etter samme mønster som kjøp av jakt. Mange av de som i dag skaffer seg tilgang til trening av laus fuglehund, harehund eller elghund gjør dette aleine med sin hund. Det må derfor presiseres bedre hva som menes med «organisert» trening i forslag til lovendring.»

Flere innspill peker på at endringsforslaget vil kunne skape usikkerhet vedrørende gjeldende praksis med utleie av jakt- og treningsområder, salg av treningskort og lignende, slik dette blir praktisert i dag.

Statsforvalteren i Vestfold og Telemark skriver:

«Det er i dag lov til å gå på tur med en laus jakthund dersom kravet i hundeloven § 4 om å ha kontroll er ivaretatt. Dersom hunden løper ut av syne og kontroll for hundefører, vil den fort passere grensa for aktivt å søke opp vilt. Forslaget til ny § 8 kan oppfattes som at det kan trenes med laus hund så lenge du er aleine, og videre innebære ei utvanning av grunneiers kontroll med egen jaktrett. Dette kan redusere verdien av utmarksressursen, og også gjøre det vanskelige å føre videre de mere allment tilgjengelige ordningene med salg av treningskort for hund som blant anna praktiseres av mange fjellstyrer. Jegere og jakthundmiljøer er vant til å forholde seg til slike bestemmelser fra viltloven og videre med hundeloven. Det er noe uklart i gjeldende lovtekst og forslaget til ny bestemmelse § 8 om grunneiers tillatelse også gjelder all dressur og lydighetstrening av hund, eller om det er ment å være begrensa til ei videreføring av viltlovens bestemmelser om grunneiers rett ved trening av jakthunder.»

Statsforvalteren i Vestland skriver at de støtter endringsforslaget, men at det bør redegjøres nærmere hva som menes med «organisert jakthundtrening» slik at det ikke er fritt fram for privatpersoner å trene hund i utmark uten at grunneier har samtykket til dette.

Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF) skriver at de støttet formålet bak endringsforslaget, som var at bestemmelsen ikke skulle hindre hunder av jakthundtype i å kunne løpe løse og trenes. Men at det er en forskjell på å lufte en jakthund og la den løpe løs, og aktiv jakttrening av jakthunden. NJFF skriver:

«Jakthundeiere flest vil ha fokus på å vise hensyn til andre og unngå å slippe sine hunder i områder der andre har jaktrett eller rett til å drive jakthundtrening. Svært mange kommuner har også forskrift om utvidet båndtvang som også tilsier at uten samtykke fra grunneier/rettighetshaver for trening av jakthund, så har man heller ikke anledning til å slippe hunden løs.»

Statskog skriver at det ikke alltid er lett å sette et skarpt skille mellom lufting og trening av hunden. Det avgjørende må være intensjonen med aktiviteten. Dersom formålet med en aktivitet er trening, må grunneiers samtykke innhentes. Slik dagens bestemmelse er utformet er det mulig å faktisk styre hvor hundetrening faktisk skjer ved å legge ut treningsfelt. Det er da mulig å gi hundeholderen informasjon om forhold på stedet, herunder hvordan man tar nødvendig hensyn til andre rettighetshavere som for eksempel ved reindrift og bufebeite.

Statskog viser til at i dag gir formålet med aktiviteten avklaring på om en kommer inn under § 9 f). Det vil si at en må ha innhentet grunneiers tillatelse før en kan drive jakthundtrening, og derved også før en kan påberope seg fritak fra angitte sikringsregler. Kanskje særlig der båndtvang er fastsatt i medhold av § 6 annet ledd bokstavene c, d og e vil en slik avklaring av formålet være viktig. Ved den foreslåtte lovendringen av § 8 vil en kunne oppgi å drive jakthundtrening, og i realiteten unnta seg selv i påkommende tilfeller fra fastsatte sikringsregler.

Statsforvalteren i Trøndelag stiller spørsmål ved hva som ligger i «allmenn bruksrett». De kan ikke se at dette er definert i hundeloven, og mener at det er viktig at den som har beiterettigheter er omfattet av dette. De skriver videre at i Trøndelag har man sett eksempler på at treningsområde for hund, som ligger i sårbare områder for vilt, åpnes tidlig og/eller stenges for sent for jakthundtrening. Det er her behov for bedre veiledning av både kommuner og grunneiere.

Norsk Sau og Geit, Norske Reindriftsamers Landsforbund, TYR, Geno, Norges småbrukarlag og Norges Bondelag skriver:

«Høringspartene ser på beiterett som en del av de almene bruksretter til en eiendom. Tolkningen i Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) ble gjort av Justis- og politidepartement uten at beiteretter ble særlig vurdert. I perioden etter dette er skrevet, er det et høyt antall konflikter mellom hundebruk og beitedyr. Samtidig er den nyttbare delen av beitesesongen blitt lenger. Økte jaktidsrammer åpner for tidligere jaktstart. Den overlappende delen av beitesesongen og jaktidsrammer har økt konflikten siden Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) ble skrevet. Årlig drepes og skades det beitedyr ved at hunder slippes løs i både i «organiserte treninger» og «salg av treningskort» og under jaktprøver.

Vi finner det naturlig at definisjonen av almen bruksrett tas opp på ny vurdering, siden de landbruksfaglige vurderingene er meget svakt vurdert i Ot.prp. nr. 48 (2002–2003). Mange forhold har endret seg siden den ble skrevet. Vi minner også om at beiteretten er eldre enn de fleste andre retter og at almen bruksrett innbefattes fra starten av matrikuleringshistorien. Vi oppfatter almen bruksrett slik at slipp av hunder skal foregå etter avtale med de som bruker og eier beiteretten når det ikke er streifbeitende dyr i området.»

I konsultasjonene utdypet Norske Reindriftsamers Landsforbund at både praktisering av jakt og arrangementer som jaktprøver foregikk en lengre tid av året enn hva som var vanlig tidligere. Dette medførte utfordringer for reindriften i sårbare perioder.

Flere innspill, blant annet fra Norges Fjellstyresamband og fra Norges skogeierforbund ønsker at det knyttes muligheter for å ilegge straff for brudd på hundeloven § 8. NOAH – for dyrs rettigheter mener at det er merkelig at brudd på § 8 verken kan straffes eller være gjenstand for administrativ sanksjon. Det er ikke noen grunnlag til å unnta bestemmelsen som regulerer bruk av hund til jakt og jakthundtrening fra håndhevingstiltak. NJFF skriver at de tidligere har vurdert at det hadde vært hensiktsmessig å innføre straffesanksjoner for brudd på § 8. Etter en grundig vurdering har de likevel konkludert med at dette ikke er hensiktsmessig. De skriver at en mulighet for å kunne ilegge straff for overtredelser kan medføre at hundeeiere som har hunden løs for lufting eller fysisk trening kan anmeldes av personer som misforstår situasjonen, eller er irriterte over at hunden er løs.

Flere høringsinnspill, blant annet fra NOAH – for dyrs rettigheter, Flesberg kommune, Nore og Uvdal kommune foreslår at overtredelser av hundeloven § 8 skal kunne ilegges overtredelsesgebyr.

6.5.5 Departementets vurderinger

Mange høringsinnspill, herunder innspill fra beitenæringene og grunneiere, kommenterer at den foreslåtte endringen om å sette inn ordet «organisert» foran jakthundtrening, ikke er hensiktsmessig. Dette ble også omtalt under konsultasjoner med Norske Reindriftsamers Landsforbund. Departementet foreslår derfor ingen endring av ordlyden til hundeloven § 8 første ledd.

Under høringen har det også kommet inn flere andre innspill som omhandler ulike aspekter ved hundeloven § 8.

6.5.5.1 Grunneierrettigheter knyttet til jakt

Det har blitt etterspurt en nærmere avklaring av hvilken aktivitet «jakthundtrening» er ment å omfatte, ettersom det kan være vanskelig å skille mellom dette og vanlig aktivisering av en hund av jakthundtype.

Hverken lovteksten eller forarbeidene til hundeloven § 8 gir en definisjon av hva som er jakthundtrening.

Departementet forstår det slik at formålet med bestemmelsen i hundeloven § 8 første ledd er å ivareta grunneiers rettigheter knyttet til jakt. Hvorvidt det foreligger en plikt for hundeholder til å spørre om tillatelse før vedkommende går tur med en løs jakthund vil være knyttet til flere hensyn. Å slippe en jakthund løs kan påvirke enten pågående jakt, grunneiers mulighet til å få inntekter fra salg av jaktkort og treningskort, eller påvirke viltbestanden i negativ retning slik at verdien av jakten blir redusert.

Til spørsmålet om straffesanksjonering mener departementet at det ikke fremstår som forholdsmessig å ilegge straff for overtredelser av hundeloven § 8. Siden overtredelse av denne bestemmelsen vil være en form for eiendomsovertredelse, og det ikke er et naturlig utgangspunkt at brudd på privatrettslige plikter skal sanksjoneres strafferettslig ønsker ikke departementet å innføre en slik hjemmel.

Volder den ulovlige bruken skade på eiendommen eller økonomisk skade av annen art for grunneieren, kan dette på sivilrettslig grunnlag påføre hundeholderen erstatningsansvar. Dette vil gjelde også under omstendigheter der slikt ansvar ikke ville blitt pålagt dersom nødvendig samtykke til bruken var innhentet på forhånd etter hundeloven § 8 første ledd.

6.5.5.2 Forholdet til beiteberettigede

Statsforvalteren i Trøndelag etterspør en utdypning av hvem som er omfattet av «allmenn bruksrett», og mener at beitenæringen er omfattet av dette begrepet.

Departementet viser til at det skilles mellom allmenne og spesielle bruksretter. Allmenne bruksretter gir ofte innehaveren rett til å utnytte eiendommen på samme måte som en eier, og vil ofte ha grunnlag i en avtale, for eksempel en forpaktnings- eller festekontrakt. De spesielle bruksrettighetene gjelder bestemte former for bruk, for eksempel beite, vedhogst eller bærplukking, og vil som regel ha et selvstendig rettsgrunnlag i hevd eller alders tids bruk. Beiterettigheter er derfor ikke tradisjonelt sett omfattet av begrepet «allmenn bruksrett».

Departementet vil peke på at da nåværende lov ble hørt var det foreslått at jakthundtrening bare kunne foregå med samtykke fra «grunneier, fester eller forpakter og av de beiteberettigede». Etter høringen ble dette forslaget endret til at samtykke skulle innhentes fra «grunneier, eller den som har allmenn bruksrett til eiendommen». Departementet viser her til Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 82 hvor begrunnelsen for denne endringen fremgår:

«For de beiteberettigede vil jakthundtrening neppe utgjøre større belastning enn selve jakten med hund, som bare krever grunneier (eller den som har jaktrettens) samtykke. Så vel lovutkastet her, lov 29. november 1968 um særlige råderettar over framand eigedom, lov 29.juni 1957 nr. 16 om friluftsliv og ulovfestede privatrettslige regler vil kreve at den som driver jakt m.v. tar hensyn til, og unngår å volde skader for andre interesser. Bl.a verner dette eventuell beitebruk av området. Departementet foreslår på denne bakgrunn ikke noe krav om samtykke fra beiteberettigede for jakthundtrening.»

Departementet ser det ikke som hensiktsmessig at en hundeholder som vil slippe jakthund skal måtte innhente samtykke også fra beiteberettigede i samme område som jakthundtreningen skal foregå. Hensynet til beitenæringen må ivaretas av andre bestemmelser. Forholdet mellom ulike bruksretter (servitutter), kan ikke avklares i hundeloven. Derimot vil utformingen av hundeloven § 9 kunne påvirke hensynene til beitedyr. Se nærmere om dette under omtalen av § 9 under punkt 6.6.5.

Når det gjelder hensynet til reindriften vil departementet også her vise til § 65 annet ledd som gir statsforvalteren hjemmel til å stille vilkår eller nedlegge tidsbegrenset forbud mot større arrangement, idrettsstevne, jakthundprøve, eller liknende virksomhet som kan være til særlig skade for reindriften.

Departementet foreslo i høringsnotatet at det skulle gjøres en henvisning til naturmangfoldloven § 34, med forskrifter i hundeloven § 8 andre ledd. Dette ble begrunnet med at det i verneområder kan være fastsatt særlige regler om båndtvang, med hjemmel i naturmangfoldloven. Verneforskriftene har også ofte et generelt krav om å unngå å skade eller unødig forstyrre dyrelivet.

Det kom ingen merknader til dette forslaget under høringen.

6.6 Unntak fra sikringsreglene

6.6.1 Gjeldende rett

Hundeloven § 9 inneholder reglene for unntak fra båndtvang som gjelder enten båndtvangen følger av de lovfestede reglene i § 4 og § 6 første ledd, av kommunale forskrifter etter § 6 andre ledd, eller av statsforvalterens forskrifter etter § 7 første ledd. Da bestemmelsen ble vedtatt avløste den viltloven § 52 femte ledd og § 55, bufeloven § 3 andre ledd andre og tredje punktum og tredje ledd, samt reindriftsloven § 29 tredje ledd tredje og fjerde punktum.

Paragrafen lyder:

§ 9 Unntak fra sikringsreglene

Båndtvang fastsatt i eller i medhold av §§ 4, 6 og 7 gjelder ikke for

1. hund når den brukes i reindrift,

2. dressert bufehund når den brukes til å vokte storfe, sau eller geit,

3. hund i aktiv politi-, toll-, militær- og redningstjeneste eller under trening eller prøving for slik tjeneste,

4. hund i aktiv bruk som ettersøkshund etter såret eller sykt vilt,

5. særlige bruksformål, avgrensede områder eller nærmere angitte hunderaser eller hundetyper eller for hunder som har særskilt trening, når dette er fastsatt av kommunen ved forskrift eller enkeltvedtak. Ved dette kan kommunen bl.a. legge ut et område som dressurområde for hunder, dersom samtykke som nevnt i § 8 første ledd foreligger,

6. hund når den brukes for jakt, jakthundtrening og jaktprøver mellom 20. august og 1. april eller når båndtvang er fastsatt i medhold av § 6 annet ledd bokstavene c, d og e.

Hund som nevnt i første ledd bokstav a til d eller i bestemmelse som gjelder særlige bruksformål etter bokstav e, kan på en aktsom måte slippes slik det er naturlig ut fra bruksformålet.

En hund som nyttes som jakthund eller er under trening eller prøve for dette, kan slippes på en aktsom måte slik det er naturlig ut fra bruksformålet, når dette ikke er i strid med viltloven, naturmangfoldloven eller regler om båndtvang. Det samme gjelder for trening og prøving av ettersøkshunder.

Første ledd bokstav a til d lovfester visse unntak fra båndtvangen for forskjellige formål med bruk av hund. Unntaket i bestemmelsens første ledd bokstav a gjelder kun til de tider og de områder hvor hunder benyttes til bevokting av rein, og ikke ellers, jf. Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 82. Dette presiseres videre med at «hunden etter gjeldende rett fortsatt kan gå løs under kortere opphold fra gjetingen av reinen – f.eks. under mating av hunden – så sant hunden er i området der den arbeider» jf. Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 83.

Ifølge bestemmelsens første ledd bokstav b, c og d kan det gjøres unntak for dressert bufehund når den brukes til å vokte storfe, sau eller geit, hund i aktiv politi-, toll-, militær og redningstjeneste eller under trening eller prøving for slik tjeneste og hund i aktiv bruk som ettersøkshund etter såret eller sykt vilt.

Etter bokstav e kan kommunen ved forskrift eller enkeltvedtak supplere denne listen med andre unntak. Denne bestemmelsen avløser reglene i viltloven § 55 og reindriftsloven § 29 tredje ledd fjerde punktum.

Bestemmelsens bokstav f gir unntak for hund når den brukes for jakt, jakthundtrening og jaktprøver mellom 20. august og 1. april eller når båndtvang er fastsatt i medhold av § 6 andre ledd bokstavene c, d og e.

Andre ledd inneholder en generell regel om omfanget av unntakene, som særlig har betydning i forhold til forbudet i § 4 første ledd mot å la en hund gå løs uten å være fulgt, jf. Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 206.

Tredje ledd inneholder en alminnelig regel om hvordan en hund kan slippes i samband med jakt og ved trening som ettersøkshund, uten hinder av § 4 første ledd. Bestemmelsen unntar ikke trening som ettersøkshund fra båndtvangen (med mindre kommunen har truffet vedtak om det etter første ledd bokstav e), men aktiv bruk av ettersøkshund etter såret eller sykt vilt er dekket av første ledd bokstav d. Trening av letehunder med sikte på bl.a. politi- og redningstjeneste er dekket av første ledd bokstav c, jf. Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 206.

Tredje ledd ble endret ved lov 28. mars 2014 nr. 9 (i kraft fra 1. juni 2014) for å klargjøre at den beskrevne bruken av hund heller ikke må stride mot lov 19. juni 2009 nr. 100 om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven).

6.6.2 Behovet for lovendring

Hundeloven § 9 a til d angir at hunder som brukes til nærmere definerte bruksformål er unntatt fra sikringsreglene i §§ 4, 6 og 7. Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF) pekte under lovgjennomgangen på at paragrafen omhandler flere viktige forhold som de ønsket at skulle videreføres. De viste videre til at det var viktig at det fortsatt er muligheter for kommunene til å tilrettelegge for dressur- og treningsområder for hunder hvor det er dispensasjon fra båndtvangen for å gi tilgang på områder til å trene og slippe jakt- og ettersøkshunder.

Statens naturoppsyn (SNO) har meldt inn at de ser et behov for et unntak for løse hunder som utfører ulike oppgaver knyttet til rovviltforvaltningen. SNO mener at disse oppgavene kan anses som parallelle til bruken av hund i aktiv politi-, toll-, militær-, og redningstjeneste i hundelovens § 9. De mente derfor at det er nødvendig med en klar hjemmel for å utøve denne virksomheten med hund.

Enkelte innspill gav uttrykk for at § 9 mangler et unntak for service- og førerhunder. Dette er hunder som er godt trent, men denne treningen må vedlikeholdes. Dette blir vanskeliggjort så lenge det er båndtvang. Innspillene mente derfor at det er viktig at slike hunder blir unntatt sikringsreglene.

Gjeldende hundelov § 9 bokstav e åpner opp for at det kan gjøres unntak for «særlige bruksformål, avgrensede områder eller nærmere angitte hunderaser eller hundetyper eller for hunder som har særskilt trening, når dette er fastsatt av kommunen ved forskrift eller enkeltvedtak».

Mange av innspillene mente at det ikke er tilstrekkelig at kommunene kan fastsette et slikt unntak ettersom praksisen hos de forskjellige kommunene varierer i stor grad og kan virke vilkårlig for den enkelte hundeholder. Det bør derfor fastsettes nasjonale regler om slike unntak.

6.6.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet viste i høringsnotatet til at mange hunder i dag utfører flere oppgaver og tjenester i samfunnet som gjør det hensiktsmessig at de skal være unntatt sikringsreglene. Det ble vist til at flere innspill også pekte på et behov for å utvide unntakene fra båndtvang, for eksempel for sporhunder som benyttes i rovviltforvaltningen. Departementet var enig i at sikringsreglene i nåværende hundelov kan utgjøre en for stor begrensning i forhold til det som er hensiktsmessig.

Departementet foreslo å videreføre § 9 slik den er i dag, men med den endringen at det ble tatt inn en ny bokstav d som blant annet omhandlet Statens Naturoppsyn (SNO) bruk av hund i forvaltningen. Det ble vist til at SNO har ulike oppdrag knyttet til forvaltning i Norge. Oppdragene spenner fra forebygging av miljøkriminalitet, rovviltoppdrag, herunder blant annet ettersøk av skadet rovvilt, skremming og felling av rovvilt, og registrering og felling av annet vilt (for eksempel fremmede arter eller arter som truer sårbare arter). I tilknytning til disse oppdragene vil det ofte være behov for bruk av hund i forbindelse med gjennomføring av ulike tiltak, og i mange tilfeller også bruk av løs hund/sporhund. SNO er derfor avhengig av tilgang på gode hunder og godt kvalifisert personell, som er trent spesifikt for konkrete oppdrag som SNO har.

Departementet viste til at SNOs bruk av hunder knyttet til ulike forvaltningsoppdrag kunne anses som en parallell til bruken av hund i aktiv politi-, toll-, militær- og redningstjeneste som allerede reguleres i bokstav c. Departementet foreslo likevel å regulere «hund i aktiv oppsynstjeneste etablert med hjemmel i lov, herunder trening eller prøving for slik tjeneste» i en egen bokstav d.

Når det gjaldt bokstav f og kommunens myndighet til å fastsette unntak fra båndtvang ved forskrift eller enkeltvedtak, viste departementet til at det vil ligge en begrensning i naturmangfoldloven § 15 første ledd siste punktum om at unødig jaging av viltlevende dyr skal unngås. Det ble vist til at kommunene derfor må påse at dispensasjoner som gis, ikke etablerer en vesentlig risiko for viltet i yngletid eller andre sårbare perioder, og at fare for unødig jaging derved unngås.

Det ble videre vist til at ved behov kan kommunene be om veiledning fra miljømyndighetene når de vurderer unntak fra båndtvangsreglene der bruken er rettet mot trening på vilt, i viltrike områder, eller i sårbare perioder.

I tillegg foreslo departementet å sette inn en forskriftshjemmel som et nytt fjerde ledd der Kongen gis rett til å fastsette ytterligere unntak fra båndtvangsreglene. Med en slik forskriftshjemmel vil det være mulig å fastsette nasjonale unntak fra båndtvangsreglene under gitte forutsetninger. Departementet viste til at fastsettelse gjennom forskrift ville kunne være mer dynamisk, og følge opp nye behov og ny kunnskap.

Det ble foreslått at hundeloven § 9 skulle ha følgende ordlyd:

§ 9 Unntak fra sikringsreglene

Båndtvang fastsatt i eller i medhold av §§ 4, 6 og 7 gjelder ikke for

1. hund når den brukes i reindrift,

2. dressert bufehund når den brukes til å vokte storfe, sau eller geit,

3. hund i aktiv politi-, toll-, militær- og redningstjeneste eller under trening eller prøving for slik tjeneste,

4. hund i aktiv oppsynstjeneste etablert med hjemmel i lov, herunder trening eller prøving for slik tjeneste,

5. hund i aktiv bruk som ettersøkshund etter såret eller sykt vilt,

6. hund med særlige bruksformål, avgrensede områder eller nærmere angitte hunderaser eller hundetyper eller for hunder som har særskilt trening, når dette er fastsatt av kommunen ved forskrift eller enkeltvedtak. Ved dette kan kommunen bl.a. legge ut et område som dressurområde for hunder, dersom samtykke som nevnt i § 8 første ledd foreligger,

7. hund når den brukes for jakt, jakthundtrening og jaktprøver mellom 20. august og 1. april eller når båndtvang er fastsatt i medhold av § 6 annet ledd bokstavene c, d og e.

Hund som nevnt i første ledd bokstav a til e eller i bestemmelse som gjelder særlige bruksformål etter bokstav f, kan på en aktsom måte slippes slik det er naturlig ut fra bruksformålet.

En hund som nyttes som jakthund eller er under trening eller prøve for dette, kan slippes på en aktsom måte slik det er naturlig ut fra bruksformålet, når dette ikke er i strid med viltloven, naturmangfoldloven eller regler om båndtvang. Det samme gjelder for trening og prøving av ettersøkshunder.

Kongen kan gi forskrift om unntak fra båndtvang fastsatt i § 6 første ledd.

6.6.4 Høringsinstansens innspill

Statsforvalteren i Oslo og Viken viser til atunntakene fra sikringsreglene berører flere andre lovverk. Klageinstans for et flertall av bestemmelsene er departementet. Statsforvalteren er klageinstans for en bestemmelse. Denne organiseringen virker uhensiktsmessig og forslaget kunne ha bedret dette med tydelig plassering av ansvar for veiledning og klagebehandling på ulike saksområder.

Statsforvalteren i Oslo og Viken viser videre til at det offentlige har stort behov for gode ettersøkshunder på flere viltarter etter påkjørsler og skade eller ved uttak og skadefelling. Hunder som trenes til dette er privateid og har tilfredsstillende treningsmuligheter gjennom mesteparten av året. Behovet for generelt unntak fra sikringsreglene for trening og prøving av hunder som brukes av SNO vurderes som overflødig. Behovet dekkes av en hjemmel hvor kommunene kan unnta fra sikringsreglene for bestemte tidsperioder og områder ved særskilt behov for hunder som brukes etter avtale med det offentlige.

Løse hunder er et økende problem for beitedyr både i nasjonal båndtvangsperiode og i perioder med lokale bestemmelser. Løse hunder er en økende årsak til skader og tap av bufe. Dette antyder klart at løse hunder også er et økende problem for vilt i yngletid. Det er viktig at loven er tydelig, både på hvordan det kan tas tak i akutte situasjoner, og på konsekvensene for ansvarlig hundeholder. Det er ofte kommunene som blir involvert som førsteinstans i slike saker. Statsforvalteren i Oslo og Viken mener lov om naturoppsyn bør utvides til også omfatte brudd på sikringsreglene.

Statsforvalteren i Innlandet viser til at kommunene i liten grad bruker forskrifter til unntak fra sikringsreglene, jf. § 9 bokstav e, der det kan brukes enten forskrift eller enkeltvedtak. Hundeloven grenser til, og til dels overlapper med, anna regelverk, eksempelvis naturmangfoldloven, viltloven og lignende. Hundeloven ivaretar ei rekke hensyn og interesser av ulik og til dels motstridende karakter. Statsforvalteren i Innlandet har blant annet sett og fått henvendelser om enkelttillatelser med fritak fra sikringsregler til trening og bruk av jakthunder som vil kunne være i konflikt med naturmangfoldloven.

Statsforvalteren i Innlandet savner fortsatt et tydeligere grep i lovforslaget som får på plass et tydeligere forvaltningsregime med plassering av ansvar for veiledning, mer aktiv veiledning mot kommunen og klargjøring om klagebehandling på ulike saksområder i hundeloven.

For en mer helhetlig praksis i kommunene, som også tar hensyn til klart definerte nasjonale verdier og interesser, bør klagebehandling på dette punktet legges til et statlig organ. Statsforvalteren i Innlandet viser spesielt til naturmangfoldloven som har bestemmelser som er relevante for kommunal forvaltning etter hundeloven.

Statsforvalteren i Trøndelag viser til at etter hundeloven § 9 bokstav f skal en ved fastsettelse av lokal forskrift om utvidet båndtvang av hensyn til beitedyr gjøre unntak for trening av jakthunder. Statsforvalteren i Trøndelag peker på at kommunalt vedtatt båndtvang av hensyn til beitedyr da kun vil gjelde «ikke-jakthunder», mens «jakthunder» derimot kan slippes løs i utvidet båndtvangstid såfremt hundeholderen definerer det som trening av jakthund. Dette vil være, slik Statsforvalteren i Trøndelag ser det, en utilsiktet konsekvens av endringsforslaget [til § 8], og kan medføre en uthuling av båndtvangsbestemmelser vedtatt av hensyn til beitedyr.

Politidirektoratet viser til at ordlyden til endringsforslaget til hundeloven § 9 bokstav d er noe uklar når det kommer til vaktvirksomhet. Politidirektoratet ser det ikke som naturlig at denne hjemmelen favner vaktvirksomhetshunder og viser til vaktvirksomhetsregelverket.

Ål kommune viser til at det er opplagt at hunder dresserte til å gjøre en jobb i reindriftsnæringen og med husdyr skal ha unntak fra sikringsreglene. Videre mener det at det er like opplagt at hunder i aktiv tjeneste for politi, tollvesen, militæret og redningstjenesten, samt ettersøkshunder skal være unntatt. Innenfor jakttiden på de ulike artene skal hunder spesialiserte til jakt på disse artene, samt gjennomføring av jaktprøver være unntatt sikringsreglene. Kommunene legger til grunn at gjeterhunder kommer inn under bokstav b eller f selv om det ikke er spesifisert. Ål kommune forventer at kadaverhunder ligger i bokstav d eller f.

Indre Østfold kommune ser ikke at det er et behov for at oppsyn med hjemmel i lov får generelt fritak fra sikringsreglene etter § 9 ettersom dette i praksis er Statens naturoppsyn (SNO). De mener at hundene som SNO bruker ikke utelukkende brukes til oppdrag, men er i stor grad er ordinære jakthunder som også benyttes til tjeneste i SNO. Indre Østfold kommune mener derfor at det er uheldig og lite hensiktsmessig at disse hundene skal ha noe mer fritak fra sikringsreglene enn andre hunder som benyttes i offentlig tjeneste. Det være seg for eksempel ettersøkshunder som benyttes i kommunale ettersøk. Det er et like stort treningsbehov for en hund som benyttes i kommunale ettersøk som for en hund som skal benyttes i SNOs tjeneste. Indre Østfold kommune ønsker at punkt d i § 9 skrives om, slik at trening og prøving fjernes fra punktet.

Oppdal kommune skriver at det i endringsforslaget til § 9 er tatt inn et punkt d om oppsynsvirksomhet. Oppdal kommune viser til at tilsvarende SNO burde også interkommunale skadefellinslag med godkjent hundeekvipasje på oppdrag fra statsforvalter/kommune få mulighet til å gå med løs hund. Interkommunale skadefellingslag er godt organisert og kurset, og har noen få spesialekvipasjer tilknyttet, til bruk under skadefelling av bjørn, ulv eller jerv.

Bergen kommune stiller spørsmål vedrørende forståelsen av § 9, og oppbyggingen av denne paragrafen.

Ifølge første ledd vil ikke båndtvangsregler fastsatt i medhold av § 6 gjelde for hund når den brukes for jakt osv. Samtidig fremgår det av bestemmelsens tredje ledd at hund som nyttes som jakthund e.l. kan slippes «når dette ikke er i strid med (…) regler om båndtvang». Når det åpnes for unntak etter § 6 i første ledd, samtidig som tredje ledd fastslår at man må opptre i tråd med båndtvangsreglene, fremstår bestemmelsene som motstridende. Det bes derfor om en avklaring på dette.

Bergen kommune bemerker videre at enhver jakt- og fuglehund som søker ut og er ute av syne fra hundeholder i prinsippet vil kunne opptre i strid med naturmangfoldloven § 15 første ledd. Dette også når den kun luftes og ikke aktivt er under trening. Det stilles spørsmål ved hvordan hundeeier i disse tilfellene skal forholde seg til § 9 tredje ledd, og Bergen kommune ber derfor om en avklaring på dette.

Det er videre viktig at den reviderte veilederen gir klare retningslinjer for hvordan kommunene skal behandle søknader etter lovutkastet § 9 første ledd bokstav f i forbindelse med tjenestehunder som førerhunder/assistansehunder, slik at man sikrer en lik praksis på tvers av kommunene.

Veterinærinstituttet foreslår følgende ordlyd for § 9 bokstav b «… vokte eller gjete storfe, …».

Veterinærinstituttet ser at forslaget i § 9 bokstav f innebærer at hunder som har «bruksområdet» rekreasjonsjakt tilkjennes mer frihet enn andre hunder , og viser til høringsforslagets siste ledd. Det åpnes for at kommunene kan legge ut terreng som kan benyttes til fuglehundtrening innenfor utvidet båndtvangstid (etter ordinær båndtvang som slutter den 20. august). Ofte kreves bevis på «sauerenhet» dersom tidspunktet er før bufe er hentet hjem, for eksempel slutten av august. Men også andre hunder med slikt bevis bør kunne gå løse. Rypejakt er en hobby, og også andre hundeeiere har glede av å la hunden få løpe fritt i terrenget. Både fuglehunder og andre rasetyper har glede av å ferdes fritt i terrenget, og bør kunne gjøre det (utenom ordinær båndtvangstid av hensyn til viltet) så lenge de ikke utgjør en risiko for bufe på utmarksbeite.

Under § 9 bør det, av hensyn til hundens velferd, vurderes om kommunene skal pålegges å tilby sikrede områder (hundejorder / hundeparker) der hunder kan luftes løse, hele året. Det bør også være mulig å gå med løs hund i utmark inkludert på skitur (det vil si at det ikke kan innføres generell båndtvang eller forbud mot hund i oppkjørte skiløyper).

Statskog viser til at i dag gir formålet med aktiviteten avklaring på om en kommer inn under § 9 f). Det vil si at en må ha innhentet grunneiers tillatelse før en kan drive jakthundtrening, og derved også før en kan påberope seg fritak fra angitte sikringsregler. Kanskje særlig der båndtvang er fastsatt i medhold av § 6 annet ledd bokstavene c, d og e vil en slik avklaring av formålet være viktig. Ved den foreslåtte lovendringen av § 8 vil en kunne oppgi å drive jakthundtrening, og i realiteten unnta seg selv i påkommende tilfeller fra fastsatte sikringsregler.

Skogeierforbundet ser ikke behovet for at oppsyn med hjemmel i lov får generelt fritak fra sikringsreglene etter § 9, ettersom dette i praksis er SNO. De mener at hundene som SNO bruker ikke utelukkende brukes til oppdrag for SNO, men er i stor grad er ordinære jakthunder som også benyttes til tjeneste i SNO. Skogeierforbundet mener derfor at det er uheldig og lite hensiktsmessig at disse hundene skal ha noe mer fritak fra sikringsreglene enn andre hunder som benyttes i offentlig tjeneste. Det være seg ettersøkshunder som benyttes i kommunale ettersøk. Det er like stort treningsbehov for en hund som benyttes i kommunale ettersøk som for en hund som skal benyttes i SNOs tjeneste. Tjenestehunder i politiet og Norske Redningshunder brukes på helt andre måter enn jakthunder, og er til lange mindre sjenanse for vilt og grunneiers interesser. Skogeierforbundet ønsker at punkt d. i § 9 skrives om, slik at trening og prøving fjernes fra punktet.

Norsk Kennel Klub (NKK) mener det bør innføres et generelt fritak fra sikringsreglene for ulike sportshunder under trening og konkurranse. Slik situasjonen er i dag må det søkes kommunen for hver enkelt trening eller konkurranse for å få dispensasjon fra båndtvangsreglene til trening av sportshunder. Eksempler på sportshundtreninger og -konkurranser er lydighet, rallylydighet, agility med mer. Fellesnevneren for sportshundaktiviteter som dette er at de foregår på et avgrenset område, og at hunden må være løs for å få trent og konkurrert.

NKK viser videre til at hundeloven § 9 bokstav e åpner per i dag opp for at det kan gjøres unntak for «særlige bruksformål, avgrensede områder eller nærmere angitte hunderaser eller hundetyper eller for hunder som har særskilt trening, når dette er fastsatt av kommunen ved forskrift eller enkeltvedtak». NKK mener dette ikke er tilstrekkelig. Praksisen hos de forskjellige kommunene varierer i stor grad, som gjør at løsningen ikke er optimal. NKK mener derfor det bør ligge et generelt unntak i hundeloven som ikke er kommunalt regulert, for sportshund under trening og konkurranse.

NKK viser til at en rekke hunder er unntatt bestemmelsene om båndtvang gjennom hundelovens § 9. Hunder i aktiv politi-, toll-, militær- og redningstjeneste er eksempler på dette. Disse hundene er unntatt sikringsbestemmelsene fordi lovgiver anerkjenner nødvendigheten av at en del tjenestehunder må gå fritt for å kunne utføre sine oppgaver. Bestemmelsen mangler unntak for servicehunder og førerhunder.

En av grunnferdighetene til servicehunder og førerhunder er lydighet. Dette er en grunnferdighet som er viktig for at hunden skal kunne fungere som service- og førerhund. For at hunden skal kunne ha god generell lydighet, må disse ferdighetene trenes på og holdes ved like. Det er ikke mulig så lenge hundene er underlagt båndtvang.

NKK mener servicehunder og førerhunder må unntas fra sikringsreglene på generelt grunnlag.

Videre støtter NKK departementets forslag om å innføre en ny bokstav d som fritar hund i aktiv oppsynstjeneste etablert med hjemmel i lov, herunder trening eller prøving for slik tjeneste, fra sikringsreglene.

Foreningen Norske Etologer viser til at vokterhund kan være unntak fra sikringsreglene etter § 9 første ledd bokstav b. Foreningen Norske Etologer mener at også gjeterhund må inkluderes spesifikt her. Vokterhund og gjeterhund er avlet for ulike formål og har ulike bruksegenskaper, og vi har et betydelig større antall gjeterhunder i Norge sammenlignet med vokterhunder. Det bør presiseres at vokter og gjeterhunder som unntas sikringsreglene er brukshunder, og ikke selskaps-/familiehunder fra tilsvarende raser. Hundene må være trent for sitt formål innen bruksområdet.

Norsk Brukshundsports forbund skriver at de ønsker unntak fra båndtvangsbestemmelsene for brukshunder under trening og konkurranser/prøver.

Den Norske veterinærforening foreslår å endre rekkefølge i ordlyden for å gjøre forståelsen enklere, slik at avgrensede områder kommer først i setningen:

«avgrensede områder, hund med særlige bruksformål eller nærmere angitte hunderaser eller hundetyper eller for hunder som har særskilt trening, når dette er fastsatt av kommunen ved forskrift eller enkeltvedtak. Ved dette kan kommunen bl.a. legge ut et område som dressurområde for hunder, dersom samtykke som nevnt i § 8 første ledd foreligger,»

NOAH – for dyrs rettigheter mener at jakt med løs hund bør forbys, da dette er en særlig belastende jaktform. Dette må koordineres med viltloven. Sekundært har NOAH bemerket i tidligere innspill til hundeloven at bokstav g (tidligere f) om unntak fra reglene om båndtvang for hund når den brukes for jakt, ikke burde være gjeldende i ulverevirer. Dette er både begrunnet i hensynet til hundens sikkerhet og velferd, og hensynet til det ville dyrelivet.

NOAH er videre skeptisk til at SNOs bruk av hunder i rovviltforvaltningen skal legitimere bruk av løs hund – også i yngletiden. Dette er uønsket. NOAH er ikke enig i endring som unntar hund i aktiv oppsynstjeneste fra båndtvang, og iallfall bør ikke trening eller prøving for slik tjeneste være unntatt fra båndtvang. Trening og prøving for tjeneste kan godt gjennomføres i perioder når båndtvang ikke gjelder. NOAH viser til at viltloven er under endring og at hundeloven ikke bør endres slik at den kommer i strid med fremtidige endringer i viltloven.

Norges Blindeforbund gjør en oppramsing av hvilke hunder som er unntatt bestemmelsene om båndtvang. Denne bestemmelsen mangler unntak for førerhunder. I departementets drøftelse av paragrafen er ikke førerhunder nevnt, selv om førerhunder tidligere i notatet er nevnt som en av gruppene som trenger unntak fra båndtvang. Det er flere grunner til at fritak for båndtvang for førerhunder er viktig. Norges Blindeforbund ønsker fortsatt et eget unntak for førerhunder. Slike hunder er spesialtrente til å utføre visse oppgaver som krever at de er løse, som «tapt-apport». Det er viktig at nytten av disse oppgavene ikke er i misforhold til ulempen det er at hundene går løse.

Norges Blindeforbund viser videre til at det er svært viktig at førerhunder tas inn i bestemmelsen om unntak fra båndtvang. Det vil skape en trygghet hos førerhundeiere i Norge på at de kan la førerhunden gjøre de oppgavene den er trent til å gjøre. Det vil sikre at førerhunder inkluderes i unntaket allerede i det loven trer i kraft og det vil sende et tydelig signal som anerkjenner førerhunden for hva den er og gjør. Slik vi ser det er det åpenbare grunner for at førerhunder også skal bli unntatt båndtvang i forslagets § 9.

Norsk Sau og Geit, Norske Reindriftsamers Landsforbund, TYR, Geno, Norges småbrukarlag og Norges Bondelag ønsker at unntaket for jakthunder i § 9 tredje ledd bare skal gjelde for hunder som innehar en bestemt sertifisering basert på generell dressur og saueaversjonsdressur. Beitenæringene viser til at det må «stilles krav om sertifisering av sporhunder, drivende jakthunder, husky- og andre jakt- og sporhundblandinger, da disse hundene utgjør et stort skadepotensial når de løper løs innenfor områder med beitedyr. En sertifiseringsordning kan omfatte strømming av hund i kombinasjon med lydighetstrening.»

Videre ønsker beitenæringen at § 9 tredje ledd skal inkludere en henvisning til reindriftsloven.

Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF) støtter forslaget om å ta inn en ny bokstav d i § 9. NJFF slutter seg til departementets vurderinger som spesielt trekker fram oppsynsvirksomheten til Statens naturoppsyn (SNO) som i mange tilfeller bruker hund til å gjennomføre oppdrag og er avhengige av gode rammebetingelser for trening og prøving av sine hunder. Et unntak fra sikringsreglene for aktiv oppsynstjeneste med hjemmel i lov som også inkluderer trening og tilhørende prøving, vil være en viktig rammebetingelse for å kunne drive en god virksomhet. Samtidig vil NJFF trekke fram at de vurderer det som riktig og viktig at slik bruk av hund i aktiv oppsynstjeneste ikke skjer uten at grunneier har gitt sitt samtykke spesielt når det gjelder trening og prøving.

Det stiller seg annerledes når det gjelder hund som slippes i forbindelse med oppdrag da det kan være krevende å få varslet i tide eller ha oversikt over hvilke eiendommer hunden vil bevege seg over. Skadefelling av store rovdyr er eksempel på oppdrag der det vil være relevant å slippe hund. Her er det i utgangspunktet ofte grunneiere/rettighetshavere som har anmodet om tillatelse til skadefelling og dermed også er kjent med situasjonen. Det kan derfor være relevant å presisere at samtykke må foreligge i tilknytning til trening og prøving. Trening og prøving av hunder som skal benyttes i aktiv oppsynstjeneste bør gjennomføres på en mest mulig transparent måte. At grunneier/rettighetshaver er informert/har gitt sitt samtykke, vil bidra til et godt forhold mellom oppsynet, ofte SNO, og grunneier/rettighetshaver. Dette er ikke minst viktig i rovviltsaker der konfliktnivået i utgangspunktet kan være betydelig.

NJFF vil samtidig understreke at NJFF vurderer det som viktig at unntakene i bokstav f beholdes slik det er i dag. Disse unntakene er helt avgjørende for både trening, prøving og jakt med hund samt bruk av ettersøkshund i perioden etter ordinær båndtvangstid og i tiden med eventuelle kommunale forskrifter og utvidet båndtvang. Svært mange kommuner har vedtatt utvidet båndtvang på grunn av beitedyr, så dagens unntak er et nødvendig grunnlag for jakthund som en del av jakta og videreføringen av våre jakttradisjoner. Erfaringene med disse unntakene fra sikringsbestemmelsene tilsier at dette må videreføres.

BirdLife Norge skriver at det bør det lages nasjonale retningslinjer og/eller pålegg for kommunenes adgang til å fastsette unntak. § 9, bokstav f regulerer kommunens myndighet til å fastsette unntak fra båndtvang ved forskrift eller enkeltvedtak. Slike forskrifter eller enkeltvedtak skal også vurderes etter naturmangfoldloven, der særlig § 15 første ledd siste punktum om at unødig jaging av viltlevende dyr skal unngås, er en aktuell problemstilling. Kommunale vurderinger om dette er vanskelige, og BirdLife Norge får mange henvendelser om dette i løpet av året, både fra kommunale saksbehandlere og publikum. Som anført tidligere i dette høringssvaret er påvirkningen på naturmangfoldet som helhet langt mer omfattende enn jaging av enkeltvilt.

Oslo Hundeskole viser til at de aller fleste program og prøver for sportshund innebærer at hunden skal føres løs. Hovedsesongen for disse programmene er i båndtvangsperioden. Dette er en viktig aktivitet i det organiserte hundenorge – og prøvevirksomheten dekker et viktig behov for prøving av hund. Det bør derfor innføres et unntak for sportshunder under trening og konkurranse. Dette bør være et generelt unntak – og ikke legges til den enkelte kommune. Dette gjelder blant annet (men ikke begrenset til) lydighetsprøver, agility prøver, gjeterhund prøver, brukshundprøver m.m. I trening og på prøver vil hunden måtte tidvis føres løs, men skal føres under kontroll av hundeholder.

6.6.5 Departementets vurderinger

Mange hunder utfører i dag flere oppgaver og tjenester i samfunnet som gjør det hensiktsmessig at de skal være unntatt sikringsreglene. Flere innspill under lovgjennomgangen i 2019 pekte også på et behov for å utvide unntakene fra båndtvang, for eksempel for sporhunder som benyttes i rovviltforvaltningen. Departementet er enig i at sikringsreglene i nåværende hundelov kan utgjøre en for stor begrensning i forhold til det som er hensiktsmessig.

Departementet foreslo å videreføre § 9 slik den er i dag, men med den endringen at det tas inn en ny bokstav d som blant annet omhandler Statens Natur Oppsyn (SNO) bruk av hund i forvaltningen. SNO har ulike oppdrag knyttet til forvaltning i Norge. Oppdragene spenner fra forebygging av miljøkriminalitet, rovviltoppdrag, herunder bl.a. ettersøk av skadet rovvilt, skremming og felling av rovvilt, og registrering og felling av annet vilt (for eksempel fremmede arter eller arter som truer sårbare arter). I tilknytning til disse oppdragene vil det ofte være behov for bruk av hund ved gjennomføring av ulike tiltak, og i mange tilfeller også bruk av løs hund. SNO er derfor avhengig av tilgang på gode hunder og godt kvalifisert personell som er trent spesifikt for konkrete oppdrag som SNO har.

SNOs bruk av hunder knyttet til ulike forvaltningsoppdrag kan anses som en parallell til bruken av hund i aktiv politi-, toll-, militær- og redningstjeneste som allerede reguleres i bokstav c. Departementet foreslo likevel å regulere «hund i aktiv oppsynstjeneste etablert med hjemmel i lov, herunder trening eller prøving for slik tjeneste» i en egen bokstav d.

Når det gjelder fritak etter bokstav d «hund i aktiv oppsynstjeneste» har noen pekt på at disse ikke bør ha unntak for trening og prøving uten at det er gitt tillatelse fra grunneier. Andre mener at de overhodet ikke skal ha unntak for trening og prøving da det også er annen bruk som kan ha slikt behov, for eksempel kommunale skadefellingslag sin bruk av hund. Atter andre mener at oppsynstjenesten overhodet ikke bør ha generelt fritak.

Departementet er enig med Norges Jeger- og Fiskerforbund i at unntak fra sikringsreglene for aktiv oppsynstjeneste med hjemmel i lov som også inkluderer trening og tilhørende prøving, vil være en viktig rammebetingelse for å kunne drive en god virksomhet. Departementet ser at det i tillatelsen for oppsynstjenesten bør differensieres mellom aktiv tjeneste og trening og prøving til slik bruk. Departementet mener at trening og prøving til slik bruk bør forutsette at det innhentes tillatelse fra grunneier og beiteberettigede i forkant.

Politidirektoratet mente det var uklart om oppsynstjeneste ville inkludere vaktvirksomhet siden vaktvirksomhet er regulert i lov. Siden vakttjeneste ikke var tenkt omfattet foreslår departementet å presisere at det gjelder «offentlig oppsynstjeneste» i ordlyden.

Det er derfor foreslått følgende endring i hundeloven § 9 første ledd bokstav d:

«hund i aktiv offentlig oppsynstjeneste etablert med hjemmel i lov, eller under trening eller prøving for slik tjeneste, forutsatt at grunneier og den beiteberettigede har gitt tillatelse til dette»

Når det gjelder bokstav f og kommunens myndighet til å fastsette unntak fra båndtvang ved forskrift eller enkeltvedtak, så vil det ligge en begrensning i naturmangfoldloven § 15 første ledd siste punktum om at unødig jaging av viltlevende dyr skal unngås. Kommunene må derfor påse at dispensasjoner som gis, ikke etablerer en vesentlig risiko for viltet i yngletid eller andre sårbare perioder, og at fare for unødig jaging servicehunder unngås.

Ved behov kan kommunene be om veiledning fra miljømyndighetene når de vurderer unntak fra båndtvangsreglene der bruken er rettet mot trening på vilt, i viltrike områder, eller i sårbare perioder.

I tillegg foreslo departementet å sette inn en forskriftshjemmel som et nytt fjerde ledd der Kongen gis rett til å fastsette ytterligere unntak fra båndtvangsreglene. Med en slik forskriftshjemmel vil det være mulig å fastsette nasjonale unntak fra båndtvangsreglene under gitte forutsetninger. Fastsettelse gjennom forskrift vil kunne være mer dynamisk, og følge opp nye behov og ny kunnskap.

Mange høringsinstanser peker på at det er flere typer av hunder/bruksformål som vil ha behov for fritak fra båndtvangsbestemmelser. Samtidig peker både kommuner, beitenæringer og flere på at det er utfordringer knyttet til unntak fra båndtvang. Departementet ser også at det kan være viktig å kunne sette gode vilkår for slike unntak. Departementet mener derfor at det ikke er ønskelig å utvide kretsen av hunder som skal omfattes av den generelle unntaksbestemmelsen i loven, men at dette kan vurderes gjennomført i forskrift. Dette vil også gjelde ved bruk av servicehunder siden slik bruk er økende. Ikke all bruk av servicehunder er like godt definert, og ikke alle typer servicehunder har standardiserte opplæringsrutiner.

Når det gjelder bruk av kadaverhund for søk etter husdyr og tamrein som er tatt av rovvilt, er departementet enig i at de vil omfattes av enten hundeloven § 9 første ledd bokstav d eller f.

Når det gjelder hunder i bruk for kommunale skadefellingslag mener departementet at de er dekket av hundeloven § 9 første ledd bokstav f. Departementet mener det er viktig at skadefelling kan gjennomføres på en effektiv måte. Departementet mener likevel at unntak fra sikringsregler for denne type hund best kan forvaltes på kommunalt nivå.

Bergen kommune påpekte at det var behov for veiledning til kommunene når det gjelder behandling av søknader etter bokstav f, blant annet når det gjelder å sikre en lik praksis for håndtering av førerhunder/servicehunder. Departementet merker seg dette.

Flere høringsinstanser har ønsket at det av hensyn til hundens velferd bør vurderes om kommunen skal pålegges å tilby sikrede områder (hundejorder / hundeparker) der hunder kan luftes løse, hele året. Noen ønsker også at hunder utelukkende skal være løse på slike områder. Departementet vil her vise til Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 84:

«Selv om departementet ser positivt på opprettelsen av dressurområder, kan det ikke gå inn for å pålegge kommunene å opprette dressurområder slik enkelte instanser foreslår, jf også merknader under punkt 7.2 foran om dette. Kommunene har omfattende, viktige – lovpålagte og ikke-lovpålagte – samfunnsoppgaver og begrensede ressurser. Kommunene bør selv kunne velge om de vil nytte eventuelle tilgjengelige ressurser til å opprette dressurområder eller utføre andre oppgaver rettet f.eks. mot barn og unge, barnehager, skoler, eldre, syke etc. etc»

Departementet er enig i Justis- og politidepartementets vurdering. Departementet vil også påpeke at begrenset antall og utbredelse av slike områder innebærer at bruken av dem ikke kan rettferdiggjøre en helårsbåndtvang over hele landet.

Når det gjelder NOAH – for dyrs rettigheters kommentar om jakt med løs hund vil departementet minne om at regulering av bruk av hund på jakt fortsatt vil være regulert i viltloven.

Når det gjelder unntaket som omfatter jakthund vil departementet peke på at ved å beholde ordlyden i hundeloven § 8 vil unntaket i § 9 første ledd bokstav g forutsette tillatelse fra grunneier i henhold til § 8. Siden hundeloven § 8 ikke krever tillatelse fra beiteberettigede ser departementet at det kan være behov for å innføre tiltak som også ivaretar beiteberettigedes interesse under trening og bruk av jakthund mens lokale båndtvangsregler gjelder.

Beitenæringene har ønsket mulighet for å stille krav om «sertifisering» av visse hundetyper eller at slik sertifisering er en forutsetning for unntak fra båndtvang. I uttrykket «sertifisering» legger de dokumentasjon på dressur og «strømming» (aversjonsdressur). Dette ble også utdypet av Norske Reindriftsamers Landsforbund i konsultasjonene. Norske Reindriftsamers Landsforbund har i konsultasjoner gitt uttrykk for at de ønsker å legge til rette for et slikt tilbud dersom det blir et obligatorisk krav.

Departementet viser til at krav om sauerenhetsbevis ofte vil stilles for å få tillatelse til å trene eller jakte, samt ved avholdelse av jakthundprøver i områder med lokal båndtvang. Det eksisterer gode tilbud for aversjonsdressur mot sau i regi av Norges Jeger- og Fiskerforbund(NJFF). Det er imidlertid ikke like veletablerte tilbud for aversjonsdressur mot rein. Departementet ønsker å se på muligheten til å få på plass rammer for et slikt tilbud. Når det gjelder bruk av aversjonsdressur mot rein må det også sjekkes om dette er praktisk mulig når det gjelder elghunder og hunder som brukes for jakt på hjortevilt uten å ødelegge hundenes jaktegenskaper.

Departementet ser at aversjonsdressur vil kunne ha en positiv effekt også for rein, men det reiser enkelte juridiske problemstillinger som må avklares dersom aversjonsdressur generelt skal lovfestes.

Godkjenning av instruktører som skal gjennomføre slik dressur skjer i dag innenfor Norsk Jeger- og Fiskerforbunds organisasjon. Så lenge kravet er knyttet til tildeling av jaktrettighet og treningsrettighet vil det være et privatrettslig avtalevilkår. Det stiller seg imidlertid annerledes når det settes som vilkår i offentlig regelverk. Dette gjelder både rammene for godkjenning, samt kostnader knyttet til det.

Videre har krav om aversjonsdressur som vilkår for unntak fra båndtvang ikke blitt hørt. Departementet foreslår derfor å endre den foreslåtte forskriftshjemmelen til å gjelde unntak fra sikringsregler fastsatt i §§ 4, 6 og 7. Det vil gi mulighet til å stille mere detaljerte krav etter at konsekvenser av slike krav er utredet.

Departementet har også registrert at ordlyden i enkelte av hundeloven § 9 sine bestemmelser er uklare å forstå. Det erfares at § 9 bokstav b oppfattes å bare omfatte bufehund «som brukes til å vokte». Departementet mener at bestemmelsen også omfatter bruk av bufehund til gjeting. Men siden det i moderne husdyrhold har blitt etablert en ny bruk av hund der hunden vokter buskapen i utmark, kanskje til og med alene, ser departementet at det kan være behov for å tydeliggjøre hvilken bruk som er omfattet. Departementet foreslår at endringsforslaget bokstav b skal lyde:

«dressert bufehund når den brukes til å vokte eller gjete storfe, sau eller geit»

Det har også blitt uttrykt at hundeloven § 9 tredje ledd virker ulogisk ved at hunder som er omfattet av unntak fra båndtvang kan slippes så lenge de ikke er i strid med båndtvang. Departementet har derfor sett nærmere på formuleringen i det tredje leddet, og ønsker å presisere tolkningen av innholdet. Departementet viser her til Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 206 hvor det fremgår:

«Tredje ledd inneholder en alminnelig regel om hvordan en hund kan slippes i samband med jakt og ved trening som ettersøkshund, uten hinder av § 4 første ledd.»

Det vil si at når det gjelder jakthundene unntar hundeloven § 9 tredje ledd både bruk og trening fra kravet i nåværende § 4 første ledd. Bestemmelsen i § 9 tredje ledd står således uavhengig av bestemmelsen i § 9 første ledd bokstav g.

Departementet foreslår derfor å endre ordlyden for å tydeliggjøre innholdet i § 9 tredje ledd som følgende:

«En hund som nyttes som jakthund, eller er under trening eller prøve for dette, kan slippes på en aktsom måte slik det er naturlig ut fra bruksformålet uten hinder av § 4 fjerde ledd når dette ikke er i strid med viltloven, naturmangfoldloven, reindriftsloven eller regler om båndtvang. Det samme gjelder for trening og prøving av ettersøkshunder.»

Som nevnt under omtalen av § 9 tredje ledd ser departementet behov for rå kunne regulere vilkår for unntak for sikringsregler i § 9, men også å kunne gi unntak fra reglene i §§4, 6 og 7. Det foreslås derfor en utvidelse av den foreslåtte forskriftshjemmelen i endringsforslaget § 9 fjerde ledd:

«Kongen kan gi forskrift om unntak fra sikringsregler fastsatt i § 4, § 6 første ledd og forskrifter fastsatt med hjemmel i § 6 annet ledd og § 7.»

Merknader om forvaltningsmodeller omtales i kapittel 7 i hundeloven under §§ 24 a og 25.