5 Innledende bestemmelser

5.1 Det sivile samfunns ansvar, lovens formål og forholdet til annen lovgivning

5.1.1 Gjeldende rett

Hundelovens formålsparagraf understreker de praktiske behovene for regler om sikring av hund.

Bestemmelsen lyder i dag:

§ 1 Det sivile samfunns ansvar, lovens formål og forholdet til annen lovgivning

Det sivile samfunn, både enkeltpersoner og organisasjoner, har ansvaret for innenfor lovgivningens ramme å utøve og legge til rette for et positivt og samfunnsgagnlig hundehold, til glede for den enkelte hundeholder.

Loven har til formål å bidra til å fremme et hundehold som varetar hensyn til sikkerhet, trygghet, alminnelig ro og orden. Den gir regler for hvordan hundeholdet skal utøves av den enkelte for å vareta slike hensyn. Videre gir loven regler for hvordan enkeltpersoner og det offentlige kan forholde seg til hundehold som ikke gir tilstrekkelig sikkerhet, trygghet, alminnelig ro og orden.

For hundeholdet gjelder også bestemmelser i annen lovgivning, bl.a. de alminnelige reglene i lov om dyrevelferd og i granneloven, og dessuten særskilte regler om hundehold eller dyrehold f.eks. i husleieloven.

Bestemmelsens første ledd angir rollefordelingen i samfunnet for hundehold. Forarbeidene tydeliggjør at målet med hundeloven er å legge til rette for et samfunnsgagnlig hundehold, men er også tydelige på at et godt hundehold ikke ensidig er et offentlig ansvar, men at lovgivningen skal trekke opp rammer for hundeholdet, jf. Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 204.

Andre ledd angir selve formålet med loven, som er å fremme et hundehold som ivaretar hensyn til sikkerhet, trygghetsfølelse, ro og orden. Bestemmelsen fastsetter videre at andre mål for hundehold blir ivaretatt gjennom annen lovgivning eller av det sivile samfunn innenfor rammen av lovgivningen.

Tredje ledd gir en påminnelse om andre viktige bestemmelser som gjelder i tillegg til hundeloven.

Den eneste endringen som frem til nå har blitt gjort i denne bestemmelsen er at henvisningen til lov om dyrevern har blitt byttet ut med en henvisning til lov om dyrevelferd.

5.1.2 Behovet for lovendring

En lovs formålsparagraf beskriver lovens formål og vil i stor grad sette tonen for hvordan de resterende paragrafene i loven skal tolkes. Ellers har bestemmelsen liten selvstendig juridisk betydning. Siden departementet ser et behov for å styrke hunders og hundeholderes rettsikkerhet, og å redusere motstrid mellom hensynene i dyrevelferdsloven og hensynene i hundeloven, anser vi at det også er hensiktsmessig å tydeliggjøre dette i lovens formålsparagraf.

Innspillene til lovgjennomgangen i 2019 kommenterte at formålsparagrafen bør nyanseres ettersom lovteksten kan tolkes som at hundehold representerer en større fare for omgivelsene enn det som er realiteten for dagens hundehold. Det er også behov for å synliggjøre nytteverdien av dagens hundehold. Innspillene mener at det å endre formålsparagrafen vil bidra til en positiv holdningsendring for hundehold i samfunnet.

5.1.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet følgende endringer til hundeloven § 1:

§ 1 Lovens formål, og forholdet til andre lover

Enhver i det sivile samfunn har ansvar innenfor lovgivningens ramme å utøve og legge til rette for et positivt og samfunnsgagnlig hundehold, til glede for samfunnet og den enkelte hundeholder.

Loven har til formål å bidra til å fremme et hundehold som ivaretar hensyn til sikkerhet, trygghet, alminnelig ro og orden. Hunder skal behandles og bli ivaretatt på en slik måte som overensstemmer med og tar hensyn til deres natur. Det skal tas hensyn til de omstendigheter som er nødvendige for å forebygge at hunder kan forårsake skader eller ulemper i samfunnet.

For hundeholdet gjelder også bestemmelser i annen lovgivning, bl.a. de alminnelige reglene i dyrevelferdsloven, matloven og granneloven, og dessuten særskilte regler om båndtvang med mer hjemlet i naturmangfoldloven, samt regler om hundehold eller dyrehold f.eks. i husleieloven.

Endringsforslagene var begrunnet på følgende måte:

«Nåværende bestemmelse gjelder «[d]et sivile samfunn, både enkeltpersoner og organisasjoner». Dette er en overflødig sondring ettersom hundeloven skal gjelde for alle i det sivile samfunn. Det foreslås å endre ordlyden slik at bestemmelsen gjelder «enhver». Dette vil tydeliggjøre at hundelovens regler skal gjelde for alle i det sivile samfunn.

Det forslås å videreføre at loven skal gjelde for det «sivile samfunn», som gir en avgrensning mot militærets bruk av hunder. Hundeloven vil fortsatt gjelde for politiets bruk av hunder.

Hundeloven § 1 andre ledd første setning er forslått videreført som den er. Det ble foreslått å legge til en setning i andre ledd andre punktum, slik at ordlyden blir:

«Hunder skal behandles og bli ivaretatt på en slik måte som overensstemmer med og tar hensyn til deres natur. Det skal tas hensyn til de omstendigheter som er nødvendige for å forebygge at hunder skal forårsake skader eller ulemper i samfunnet.»

Denne ordlyden ble foreslått for i større grad å gi uttrykk for at det hundefaglige perspektivet skal tas i betraktning ved håndhevelse av loven. Dette kan bidra til at samfunnet har en bedre forståelse av hundens behov, og dermed bedre kan forebygge at skader og ulemper oppstår. Det vil også tydeliggjøre hva hundeholderen kan gjøre for å sikre sin hund. Med denne endringen ønsker departementet at hundeloven skal legge mer vekt på forebygging av konflikter, slik at man kan unngå eventuelle konflikter mellom storsamfunnet og hunder, og deres eiere. Hundeholders kunnskap om hunders naturlige adferd skal bidra til sikkerhet, trygghet, alminnelig ro og orden. Det er også ønskelig at kommunene har en forståelse av nytteverdien av hundehold ved bl.a. å legge til rette for at ansvarlige hundeholdere kan la sine hunder få utøve naturlig adferd.

Til sist ble det foreslått å legge til en lovhenvisning til både dyrevelferdsloven og matloven i bestemmelsens tredje ledd. De lovene som nevnes i bestemmelsens tredje ledd er lover som gjelder generelt for hundehold. Det vises derfor ikke til bestemmelser i viltloven, som angår bruk av hund til jakt.»

5.1.4 Høringsinstansenes innspill

Indre Østfold kommune skriver at det er positivt at endringsforslaget viser at det skal tas hensyn til omstendigheter som er nødvendige for å forebygge at hunder forårsaker skader eller ulemper i samfunnet, og at dette er konkretisert. Norges skogeierforbund mener at det er positivt at det blir lagt mer fokus på forebygging, men ønsker at formålet med loven kommer tydeligere frem i lovteksten.

Norsk Jeger- og Fiskerforbund og Foreningen Norske Etologer ser på endringsforslaget til § 1 som svært positivt. NOAH – for dyrs rettigheter skriver at endringsforslaget er et viktig steg i retningen av en lov som tar sikte på å harmonisere hundehold og samfunn. De mener de foreslåtte endringene sender et klart signal om en holdningsendring. Det er bra at det hundefaglige perspektivet og forebyggende tiltak gis en sentral plass i loven. De mener det er viktig at hundens verdi i samfunnet og nærhet til dyr anerkjennes.

Norsk Kennel Klub (NKK) mener det er viktig at lovens formål viser aksept for hundens naturlige adferd, og at hunden ikke straffes for dette siden det er hundeholderen som bør stå ansvarlig for hunden. Det er bra at det hundefaglige perspektivet får plass i loven, men NKK mener at endringsforslaget ikke i tilstrekkelig grad synliggjør og verdsetter hunden som samfunnsresurs. Selv om man er positiv til endringsforslagets andre ledd som sier at «Hunder skal behandles og bli ivaretatt på en slik måte som overstemmer med og tar hensyn til deres natur» bør det i følge NKK tydelig fremgå at det innebærer en aksept for at hunder utøver naturlig adferd, også om adferden kan virke skremmende for noen. Den subjektive følelsen av frykt er ikke alene tilstrekkelig for å si at hunden er farlig, så lenge adferden er i tråd med naturlig adferd. NKK kommenterer og at hverken «skade» eller «ulempe» i tredje ledd er særlig definert. Disse begrepene kan ha ulik betydning for en rettsanvender. Hvorvidt en hund forårsaker «ulempe» er en subjektiv vurdering, og NKK mener derfor det er nødvendig å definere begrepet for å sikre en objektiv vurdering. Videre mener NKK at begrepet «skade» også bør defineres. Det bør tydelig skilles mellom skader som oppstår som følge av uhell og forsettlige handlinger.

Forsvaret ved Forsvarets hundeskole skriver at deres høringssvar avhenger av hva som omfattes av «militærets bruk» av hunder. Gitt at «militærets bruk» omfatter Forsvarets anskaffelse og opptrening av hunder ser ikke Forsvarets hundeskole behov for å kommentere endringsforslaget ytterligere.

Veterinærinstituttet foreslår å i endringsforslagets andre ledd, erstatte «natur» med «fysiske og mentale behov», for å understreke at «hundens natur» er mer enn bare instinkter.

Mattilsynet skriver at de anser at endringsforslagets § 1 andre ledd er en bestemmelse om dyrevelferd. De mener derfor at denne bestemmelsen ikke hører hjemme i hundeloven, og foreslår at denne fjernes fra endringsforslaget. De skriver videre at bestemmelsen i andre ledd tredje punktum er uklar i sammenhengen og bør flyttes til tredje ledd, og dermed knyttes til forholdet mellom hundeloven og dyrevelferdsloven.

Mattilsynet støtter at lov om matproduksjon og mattrygghet inkluderes i tredje ledd. De foreslår imidlertid endringer for å presisere forholdet mellom hundeloven og dyrevelferdsloven i et nytt annet og tredje ledd:

«I dyrevelferdsloven § 3 skal det tas hensyn til omstendigheter som er nødvendige for å forebygge at hunder forårsaker skader og ulemper.

Kravet om forsvarlig avlining i dyrevelferdsloven § 12 og forbudet mot vold i dyrevelferdsloven § 14 er ikke til hinder for nødvendige inngrep mot hunder i nøds- og faresituasjoner.»

Dyrebeskyttelsen og Bodø Agility Klubb savner at endringsforslaget sier noe om hundens egenverdi, jf. dyrevelfersloven § 3.

Norges Astma- og Allergiforbund (NAAF) Bergen Storlag skriver at de er skeptiske til at de store negative sidene for de som er allergiske mot hund synes å forsvinne ikke bare i endringsforslaget til denne bestemmelsen, men i endringsforslaget til hele loven. Denne gruppen personer er for eksempel ikke nevnt i høringsforslaget. De poengterer at det å holde hund er et fritt valg som hundeholder har tatt, og at hundeholdere derfor må være sitt valg bevist og være forberedt på det arbeidet det er å ha et hundehold som ikke er til fare, sjenanse eller utrygghet for andre. Det er ikke et fritt valg å ha en sykdom eller være funksjonshemmet, og det bør ikke legges opp til at frie valg andre tar skal begrense andre mennesker. NAAF Bergen Storlag mener at første setning i endringsforslagets andre ledd er bekymringsfull ettersom den kan brukes til å innskrenke båndtvang og forsvare løse hunder der det er båndtvang, og på denne måten bryte menneskerettighetene og bidra til brudd på konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne i forhold til enkelte grupper som for eksempel allergikere.

Privatperson skriver at det er positivt at det henvises direkte til dyrevelferdsloven i endringsforslagets tredje ledd. Men privatpersonen er også kritisk til at endringsforslaget fortsatt har en grunnholdning om at hunder først og fremst er et problem. Dette mener privatpersonen gjenspeiler seg i endringsforslagets andre ledd, første setning.

5.1.5 Departementets vurderinger og forslag

Formålet hundeloven § 1, er å beskrive hundelovens formål, hvilke problemer man ønsker å løse og hvilken adferd man ønsker å oppnå. Hensikten bak en slik bestemmelse er å gi overordnede føringer for tolkninger av de resterende bestemmelsene i hundeloven. For å klargjøre akkurat hvor terskelen for ulike krav går, må derfor andre rettskilder trekkes inn. I dette tilfellet vil det først og fremst være hundelovens øvrige bestemmelser.

Ordlyden i nåværende hundelov § 1 er i store trekk foreslått videreført, men departementet har foreslått noen tillegg. Disse tilleggene er foreslått for å tydeliggjøre og videreutvikle hundelovens formål for å tilpasses hundeholdet som har vokst frem i Norge, og de utfordringene som følger med dette.

Hundelovens formål er å legge til rette for et så samfunnsgagnlig hundehold som mulig. For mange mennesker tilfører hundeholdet stor nytte og glede. For at hundeholdet skal være samfunnsgagnlig for alle er det viktig at hundeholderen har en god tilnærming til andre menneskers opplevelser av hunden. Hundeholdere må derfor være bevisste på situasjoner hvor konsekvenser av kontakt med hunden kan oppleves som en ulempe, medføre skade eller fare for andre mennesker. Terskelen for ulemper eller potensiale for skade og fare er forskjellig for ulike mennesker. Dette gjelder for eksempel mennesker som er allergiske mot hund, der kontakt kan medføre fysiske reaksjoner. Hundeholderen skal også vise hensyn overfor de som er redde for hunder. Departementet ser det ikke som hensiktsmessig i detalj å vurdere hva som skal ligge i ulike begreper som «ulempe» og «skade» slik det fremgår av hundeloven § 1. Dette vil bli tydeliggjort i de enkelte bestemmelsene.

Etter høring og konsultasjoner har departementet gjort noen endringer forslaget som var sendt på høring.

For å tydeliggjøre formålet med hundeloven foreslår departementet å flytte setningen «Lov om hundehold har til formål å bidra til å fremme et hundehold som ivaretar hensyn til sikkerhet, trygghet, alminnelig ro og orden» til å bli § 1 første ledd. I tillegg tilføyes ordet «aktsomt» slik at bestemmelsen lyder «å fremme et aktsomt hundehold». Den siste tilføyelsen etterkommer beitenæringenes ønske om å presisere hundeholderes aktsomhetsplikt. Dette betyr at nåværende første setning i hundeloven § 1, «Enhver i det sivile samfunn har ansvar innenfor lovgivningens ramme å utøve og legge til rette for et positivt og samfunnsgagnlig hundehold, til glede for samfunnet og den enkelte hundeholder», flyttes til § 1 andre ledd.

Nåværende bestemmelse gjelder «[d]et sivile samfunn, både enkeltpersoner og organisasjoner». Dette er en overflødig sondring ettersom hundeloven skal gjelde for alle i det sivile samfunn. Departementet foreslår å endre ordlyden slik at bestemmelsen gjelder «enhver». Dette vil tydeliggjøre at hundelovens regler skal gjelde for alle i det sivile samfunn. Departementet viser til høringsuttalelsen fra Forsvarets hundeskole, og ønsker å presisere at når loven kun omfatter hundehold i «det sivile samfunn» vil det ekskludere bruk av militære tjenestehunder når de utfører en tjeneste. Hundeloven vil fortsatt gjelde for bruk av politiets tjenestehunder.

I endringsforslaget § 1 andre ledd, andre setning ble følgende ordlyd foreslått:

Hunder skal behandles og bli ivaretatt på en slik måte som overensstemmer med og tar hensyn til deres natur. Det skal tas hensyn til de omstendigheter som er nødvendige for å forebygge at hunder kan forårsake skader eller ulemper i samfunnet.

Denne ordlyden ble foreslått for i større grad å gi uttrykk for at det hundefaglige perspektivet skal tas i betraktning ved håndhevelse av loven. Hensikten er å sette lys på en forståelse av hunders behov, og hvordan skader og ulemper kan forebygges ved at disse blir håndtert på en god måte. Et hundehold som oppfyller dyrevelferdsmessige krav, vil ha en bedre forutsetning for også å oppfylle sikkerhetsmessige aspekter ved dyreholdet. Ved å tydeliggjøre hva hundeholderen kan gjøre for å sikre at hunden ikke er til skade eller ulempe for andre mennesker og dyr, vil hundeloven få et mer forebyggende perspektiv. Motivet bak ordlyden er derfor å unngå konflikter som kan oppstå mellom storsamfunnet og hunder, og deres eiere. Hundeholderens kunnskap og kompetanse om hunders naturlige adferd skal bidra til sikkerhet, trygghet, alminnelig ro og orden. Forståelsen av naturlig adferd omtales under merknader til § 3 a.

Hundeloven og dyrevelferdsloven skal regulere to forskjellige aspekter ved hundehold. Hundeloven skal regulere sikkerhetsaspektet ved hundehold når hundeholdet møter resten av samfunnet. Dyrevelferdsloven skal regulere dyrevelferd i hundehold, men også alle andre former for dyrehold som loven omfatter. Departementet vil likevel poengtere at god dyrevelferd er en premiss for et godt og velfungerende hundehold, noe som i sin tur legger grunnlaget for et sikkert hundehold. Endringsforslagets tredje ledd innebærer derfor at hundeholderen skal legge til rette for å ivareta hundens natur på en slik måte at det forebygger ulemper og skader for samfunnet.

Noen høringsinstanser, herunder beitenæringene, ga uttrykk for en uro for at denne ordlyden kunne gjøre at noen hundeholdere kunne anse seg berettiget til å overtre andre regler i hundeloven, som for eksempel båndtvang, for å ta hensyn til hundens natur. Det er ikke slik endringsforslaget skal forstås. Hundelovens øvrige bestemmelser kan ikke overtres for å oppnå at hundens fysiske eller mentale behov er tilfredsstilt.

Departementet foreslår at bruken av ordlyden «deres natur», jf. endringsforslag til § 1 tredje ledd første punktum, skal presiseres i bestemmelsens merknader, slik at det tydelig fremgår at hundens natur omfatter både fysiske og mentale behov.

Det er også ønskelig at kommunene har en forståelse av nytteverdien av hundehold, og ser behovet for å legge til rette for at ansvarlige hundeholdere kan la hunder få utøve naturlig atferd innenfor trygge rammer.

I endringsforslaget § 1 tredje ledd er det foreslått å legge til en lovhenvisning til både dyrevelferdsloven og matloven i bestemmelsens tredje ledd, samt særskilte regler om båndtvang med mer hjemlet i naturmangfoldloven.

Flere høringsinstanser var enige i at det var hensiktsmessig å ta inn flere henvisninger til andre lover som er relevante for hundehold, blant annet dyrevelferdsloven.

Under høringen kom det innspill om at hundeloven burde si noe om hundens egenverdi, og det blir vist til dyrevelferdsloven § 3. Departementet ser det ikke som hensiktsmessig å omtale hundens egenverdi særskilt, ettersom dyrs egenverdi fremgår av dyrevelferdsloven § 3. Det er ikke er ønskelig med en dobbeltregulering av hunders egenverdi.

Departementet vurderer for øvrig at det ikke er hensiktsmessig å henvise til enkeltbestemmelser i dyrevelferdsloven i endringsforslaget til hundeloven § 1. Henvisninger til relevante enkeltbestemmelser i dyrevelferdsloven vil isteden bli foreslått inntatt i endringsforslag eller merknader til bestemmelser i hundeloven hvor disse er relevante rettskilder for fortolkningen av hundelovens innhold.

Etter innspill under høringsrunden foreslår departementet å legge til en henvisning til reindriftsloven i endringsforslaget til § 1 fjerde ledd. Reindrift utøves i store deler av landet og det er derfor hensiktsmessig å henvise til de særlige regler som gjelder hundehold i områder hvor rein beiter.

5.2 Geografisk virkeområde

5.2.1 Behov for ny bestemmelse om geografisk virkeområde

Nåværende lov inneholder ingen avgrensning av lovens geografiske virkeområde. For at loven skal være gjeldende på Svalbard er det, men har i § 29 presisert at dette må fastsettes i forskrift.

Departementet så det som hensiktsmessig å fastsette hundelovens virkeområde i § 1 a, men likevel slik at lovens virkeområde på Svalbard fortsatt må fastsettes i forskrift.

5.2.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet at det skulle settes inn en bestemmelse i hundeloven om det geografiske virkeområdet for loven. Dette ble vurdert som hensiktsmessig for å tydeliggjøre hvor hundeloven er gjeldende. Ettersom omfanget av hundehold på Svalbard har økt de seneste årene så departementet det som hensiktsmessig at hundeloven kunne gjøres gjeldende for å gi de lokale myndighetene virkemidler for å håndtere problematiske hundehold. Departementet vurderte hvorvidt det var hensiktsmessig å utvide hundelovens geografiske virkeområde til å også gjelde Svalbard og Jan Mayen, eller om det var mer hensiktsmessig å gjøre loven gjeldende gjennom forskriftshjemmelen i hundeloven § 29.

På grunn av den særegne forvaltningsstrukturen som gjelder på Svalbard ble det i dialog med Justis- og beredskapsdepartementet vurdert at det var mer hensiktsmessig å opprettholde forskriftshjemmelen i § 29, og sende på høring en forskrift om hundelovens virkning på Svalbard.

I høringsnotatet ble følgende ordlyd foreslått for bestemmelsen om geografisk virkeområde:

§ 1 a Geografisk virkeområde

Loven gjelder med de begrensninger som følger av avtale med fremmed stat eller organisasjon for norsk landterritorium, territorialfarvann, i norsk økonomisk sone, på norske fartøy og luftfartøy.

5.2.3 Høringsinstansenes innspill

Norsk Kennel Klub (NKK) anser at bestemmelsens burde omfatte Svalbard siden departementet selv argumenterer for at hundeholdet på Svalbard har utviklet seg og økt og det er behov for å regulere dette nærmere. NKK ser derfor ikke begrunnelsen for at Svalbard skal unntas fra bestemmelsen om hundelovens geografiske virkeområde.

BirdLife Norge skriver at en forskrift om hundehold også må inneholde Svalbard.

5.2.4 Departementets vurderinger

Departementet foreslår at det gis regler om hundelovens geografiske virkeområde, se endringsforslaget § 1 a. Det foreslås at det geografiske virkeområdet skal omfatte norsk landterritorium, territorialfarvann, norsk økonomisk sone, norske fartøy og luftfartøy.

Med norske fartøy forstås alle norske skip uansett hvor de befinner seg. Skipsbegrepet er vidt og omfatter et bredt spekter av båter og ulike sjøfartøy. Det omfatter skip registrert i norske skipsregistre (NIS og NOR) og alle former for fiskefartøy, men også mindre båter og fritidsfartøy som ikke er registreringspliktige.

Det foreslås også at hundelovens virkeområde skal omfatter norske luftfartøy. Dette må tolkes i lys av Chicagokonvensjonen om sivil luftfart av 1944 art 17 mv. og luftfartsloven av 11. juni 1993 nr. 101. Det foreslås at loven også skal gjelde skal gjelde i Norges økonomiske sone (NØS). Kyststatens begrensede rettigheter i sonen vil her sette begrensninger for håndhevelse av hundeloven.

Under høringsrunden har det kommet inn høringsinnspill om at lovens virkeområde burde omfatte Svalbard.

Hundehold på Svalbard har i stor grad også utviklet seg, og hundeholdet har økt. Dette skyldes blant annet den økende turistnæringen. Dersom hundeloven hadde virkning på Svalbard, ville Sysselmesteren kunne forebygge problematiske hundehold med opptrappende virkemidler.

Lokalstyret på Svalbard har påpekt at da hundeloven ble vedtatt var det en forutsetning at lokale regler om hundehold skulle gis med hjemmel i hundeloven og ikke i politivedtekter. Siden hundeloven ikke er gjort gjeldende på Svalbard hersker det usikkerhet rundt adgangen til å regulere hundehold. Båndtvang er imidlertid fastsatt med hjemmel i Svalbardmiljøloven § 35 og Svalbardloven (lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard) § 4.

Departementet har derfor vurdert om det er aktuelt å utvide hundelovens geografiske virkeområde til å også omfatte Svalbard, med de tilpasninger som er nødvendig for å ta hensyn til lokale myndighetsforhold.

Departementet ser at det kan være hensiktsmessig at forhold som regulerer sikkerhetsaspektet knyttet til hundehold på Svalbard også blir regulert. På grunn av den særegne forvaltningsstrukturen som gjelder for Svalbard er det mest hensiktsmessig å regulere dette i en egen forskrift. På denne måten kan forskriften tilpasses slik at forvaltningsstrukturen og andre særegne forhold for Svalbard hensyntas. Samt at bare relevante bestemmelser gjøres gjeldende.

I dialog med Justis- og beredskapsdepartementet har vi derfor kommet frem til at departementet ønsker å opprettholde forskriftshjemmelen som fremgår i nåværende § 29. For å samle alt som omhandler hundelovens geografiske virkeområde på samme sted foreslår departementet likevel å flytte forskriftshjemmelen til § 1 a. Nåværende § 29 foreslås derfor opphevet.

5.3 Definisjoner

5.3.1 Gjeldende rett

Hundeloven § 2 lister opp definisjoner av begreper som blir brukt i hundeloven.

Bestemmelsen lyder i dag:

§ 2 Definisjoner

I denne lov forstås ved

1. hundeholder: den som eier eller har tatt omsorg for eller hånd om en hund for kortere eller lengre tid;

2. barn: personer som er under 12 år;

3. husdyr: storfe, sau, geit, hest, gris og fjærkre;

4. vesentlig skade på person: skader som anses som kroppsskade etter straffeloven § 273.

Bokstav a definerer hvem som regnes som hundeholder. Hundeholderen har en rekke plikter etter hundelovens forskjellige bestemmelser. Definisjonen omfatter både den som eier hunden, den som i juridisk forstand besitter den uten å være eier, og den som har tatt omsorg for eller hånd om hunden for kortere eller lengre tid. Definisjonen dekker både innehaveren av en kennel hvor hunden er satt inn, og den som tar hånd om en hund uten vederlag. Selv om begrepet hundeholder etter definisjonen er omfattende, har det en nedre grense. Rent tilfeldig kontakt med hunden vil ikke gjøre at vedkommende blir regnet som hundeholder. Men den som tar tak i en hund for å bringe den til eieren, vil ha aktsomhetsplikt som en hundeholder mens vedkommende har hånd om hunden.

Definisjonen medfører at flere kan bli regnet som hundeholder til samme hund, enten samtidig eller til forskjellige tidspunkter. Det vil i noen grad bero på den enkelte bestemmelse om flere kan regnes som hundeholder etter bestemmelsen. Når det for eksempel i hundeloven § 10 annet ledd første punktum gis en regel om levering av løs hund til hundeholderen, siktes det fortrinnsvis til den som følger hunden for anledningen. Varsel til hundeholderen etter § 10 tredje ledd må imidlertid gis til eieren eller den som fast har omsorg for hunden.

Bokstav b setter en aldersgrense for hvem som regnes som barn etter loven. Grensen er satt til 12 år. Definisjonen har betydning for visse bestemmelser i loven som gir barn et særskilt vern, jf. hundeholderens skjerpede aktsomhetsplikt i forhold til barn etter § 4 tredje ledd og avlivingsreglene i § 17 fjerde ledd og § 18 fjerde ledd bokstav a.

Bokstav c ble tilføyd under stortingsbehandlingen av hundeloven etter forslag fra Justiskomitéen. Definisjonen ble foreslått for å presisere at «husdyr» kun var ment å omfatte de dyrearter som hadde vern etter bufeloven. Dette var dyr som har et særskilt vern etter loven, og Justiskomiteen mente derfor at det var viktig med klare linjer for hvilke arter som falt inn under begrepet. Det ble derfor foreslått at denne definisjonen skulle omfatte storfe, sau, geit, hest, gris og fjærkre, jf. Innst. O. nr. 91 (2002–2003).

Bokstav d definerer hva som regnes som vesentlig skade på person, noe som har betydning i forhold til avlivingsreglene i §§ 17 og 18. Det omfatter både skader som er så omfattende at de ville ha blitt ansett som kroppsskade etter straffeloven § 273, og ellers bitt som medfører blødende sår eller bitt i hodet. Merker og rifter som skyldes klørne dekkes ikke av de siste to alternativene og vil bare helt unntaksvis kunne bli regnet som kroppsskade som nevnt i straffeloven § 273.

5.3.2 Behovet for lovendring

Under gjennomgangen av hundeloven i 2019 kom det inn mange innspill som pekte på at begreper og definisjoner i hundeloven er vanskelige å forstå. Departementet foreslo derfor i høringsnotatet at flere begreper skulle bli definert i § 2.

Departementet mente også at det kunne være uheldig at man benyttet seg av straffelovens definisjon av «vesentlig skade» i § 2 d. Straffelovens begreper er utformet med tanke på de skader som mennesker kan gjøre på hverandre. Det er kunstig å overføre dette begrepet til de skader hunder kan forårsake. Det er derfor hensiktsmessig at denne typen skader får sin egen definisjon og graderinger.

5.3.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet så det som hensiktsmessig å videreføre definisjonene i hundeloven § 2 bokstav a og b.

Det er tilkommet nye typer dyrearter, som for eksempel alpakka og lama, som holdes som produksjonsdyr i Norge. Departementet så det derfor som hensiktsmessig å foreslå at «og andre produksjonsdyr» skulle føyes til i definisjonen av husdyr i hundeloven § 2 bokstav c.

Departementet foreslo å endre begrepet «vesentlig skade» til «betydelig skade». Dette ble foreslått for å tydelig skille skadebegrepet i hundeloven fra straffelovens definisjon av kroppsskade. Det ble foreslått at det også skulle innarbeides kriterier for å oppfylle «betydelig skade». For å skille/nyansere mellom skader på mennesker og skader på dyr ble det foreslått at det skulle gis en egen definisjon for de ulike typer skader en hund kan påføre. Endringsforslaget var utformet etter modell fra den danske hundelovens definisjon av «skambid».

For at det skulle være tale om en «betydelig skade» på menneske måtte ett av disse kriteriene være oppfylt:

1. flere dype, punktformede sår, som når dypt ned i underhuden eller penetrerer ned i muskulatur; det skal tydelig fremgå, at der er tale om flere bitt, og at det er foregått med noen voldsomhet,

2. utrivning (dyp flenge) i underhud/muskulatur (altså ikke kun i huden/skinnet),

3. bittlesjoner, som medfører tap av vev.

4. bittlesjoner, som medfører døden, uten at bittet i seg selv har gitt anledning til skader av en karakter som er beskrevet i de tre foregående punkter

5. ved bitt på hode og hals skal det mindre til for at kriteriene i de tre første punktene anses oppfylt

For «betydelig skade» på husdyr, hunder og andre dyr måtte ett av disse kriteriene være oppfylt:

1. flere dype, punktformede sår, som når dypt ned i underhuden eller penetrerer ned i muskulatur; det skal tydelig fremgå, at der er tale om flere bitt, og at det er foregått med noen voldsomhet,

2. utrivning (dyp flenge) i underhud/muskulatur (altså ikke kun i huden/skinnet),

3. bittlesjoner, som medfører tap av vev, likevel ikke hakk i andre hunders øre,

4. bittlesjoner, som medfører døden, herunder situasjoner, hvor en hund rusker en annen hund til døde, uten at bittet i sig selv har gitt anledning til skader av en karakter som beskrevet i de foregående tre punkter.

5. utmattelse, kasting av foster eller at kalv og mordyr skilles som følge av jaging.

Det ble presisert at de foreslåtte kriteriene for «betydelig skade», både på mennesker og dyr, skulle være alternative, det vil si at det var tilstrekkelig at ett vilkår var oppfylt for å oppfylle skadebegrepet «betydelig skade».

Det ble pekt på at den foreslåtte definisjonen av «betydelig skade» innebar at det ville bli avgjørende å sikre objektiv dokumentasjon på den påførte skaden. Det ble vist til at dette kunne gjøres ved å ta bilder av skaden og med innlagte mål.

Det ble foreslått å innføre en ny definisjon av begrepet «angrep» i en ny bokstav f. Begrepet «angrep» blir brukt i flere bestemmelser i hundeloven. Flere innspill som kom inn under gjennomgangen av loven poengterte at begrepet kan tolkes ulikt, og at hunden ofte tillegges motiver basert på menneskelig tolkning, som kan være subjektiv. Det ble derfor foreslått en ny definisjon basert på de handlingene hunden gjør, og ikke motivet bak.

I høringsforslaget til hundeloven ble det foreslått å erstatte «uprovosert angrep» med «ensidig angrep» i hundeloven § 14 og § 18. Ordlyden «ensidig angrep» ble valgt for å få en mer objektiv beskrivelse av et angrep der det ikke er åpenbart at angrepet svarer på en tidligere handling fra en annen hund eller et menneske. For eksempel dersom et menneske slår hunden, eller hundens eier, vil en reaksjon fra hunden ikke være å anse som et ensidig angrep. Det samme kan sies om en annen hund angriper hundens eier. Det ble foreslått å definere begrepet «ensidig angrep» i endringsforslaget § 2 bokstav g.

Begrepet «jage» er brukt i endringsforslaget §§ 14-15 og §§ 17 a-18. I innspillene til gjennomgangen av hundeloven ble det påpekt at også dette begrepet kan tolkes vilkårlig. Departementet foreslo derfor en definisjon av begrepet «jage» i høringsforslaget § 2 bokstav h. Også her ble det tatt sikte på å beskrive den handlingen som utføres og ikke hundens motiv.

I høringsforslaget § 2 bokstav i ble det foreslått en definisjon av «klar fare». Hensikten bak dette forslaget var å tydeliggjøre hvilken situasjon som kreves for å oppfylle begrepet «klar fare», som blir brukt i høringsforslaget § 14, § 15, §17 a, § 18, og § 18 a.

Departementet foreslo at for at hunden fortsatt skulle utgjøre en «klar fare», måtte hunden enten fortsatt gjøre utfall, eller hendelsesforløpet tilsi at den ville angripe igjen dersom ikke situasjonen løses opp. I forslaget til en definisjon av «klar fare» lå det at et mulig angrep fra hunden ikke lar seg avverge ved å fange hunden inn, eller at situasjonen kan roes på annen måte, slik at for eksempel eier eller annen hundekyndig kan komme til stedet og ta hånd om hunden.

Begrepet «nødvendig kompetanse» ble foreslått definert i høringsforslaget § 2 bokstav j. Begrepet «nødvendig kompetanse» ble foreslått definert som den kompetanse som er nødvendig for å ivareta aktsomhetskravet i høringsforslaget § 3 a.

Begrepet «naturlig adferd» ble brukt i høringsforslaget til § 3 a om kompetansekrav til hundeholderen. Naturlig adferd er adferden arten utfører i sine naturlige omgivelser. Slik adferd har alltid en funksjon, men noen typer adferd har dyret også behov for å utføre selv når adferden ikke lenger er funksjonell. En hund vil fortsatt kunne ha behov for å løpe og jage, selv om den får tilstrekkelig med fôr. Det er derfor viktig å kjenne til hundens naturlige adferd for å kunne forebygge uønskede hendelser. Det ble foreslått å definere «naturlig adferd» i § 2 bokstav k.

Departementet foreslo følgende endringer i hundeloven § 2:

§ 2 Definisjoner

I denne lov forstås ved

• a. en hundeholder: den som eier eller har tatt omsorg for eller hånd om en hund for kortere eller lengre tid;

• b. barn: personer under 12 år

• c. husdyr: storfe, sau, geit, hest, gris, fjærkre og andre produksjonsdyr

• d. betydelig skade på menneske:

  • 1. flere dype, punktformede sår, som når dypt ned i underhuden eller penetrerer ned i muskulatur; det skal tydelig fremgå, at der er tale om flere bitt, og at det er foregått med noen voldsomhet,

  • 2. utrivning (dyp flenge) i underhud/muskulatur (altså ikke kun i huden/skinnet),

  • 3. bittlesjoner, som medfører tap av vev

  • 4. bittlesjoner, som medfører døden, uten at bittet i seg selv har gitt anledning til skader av en karakter som er beskrevet i de tre foregående punkter

  • 5. ved bitt på hode og hals skal det mindre til for at kriteriene i de tre første punktene anses oppfylt.

• e. betydelig skade på husdyr, hunder og andre dyr:

  • 1. flere dype, punktformede sår, som når dypt ned i underhuden eller penetrerer ned i muskulatur; det skal tydelig fremgå at det er tale om flere bitt, og at det er foregått med noen voldsomhet,

  • 2. utrivning (dyp flenge) i underhud/muskulatur (altså ikke kun i huden/skinnet),

  • 3. bittlesjoner, som medfører tap av vev, likevel ikke hakk i andre hunders øre,

  • 4. bittlesjoner, som medfører døden, herunder situasjoner, hvor en hund rusker en annen hund til døde, uten at bittet i seg selv har gitt anledning til skader av en karakter som beskrevet i de foregående tre punkter

  • 5. utmattelse, kasting av foster eller at kalv og mordyr skilles som følge av jaging

• f. angrep: en målrettet bevegelse mot et annet dyr eller et menneske, der handlingen objektivt sett er egnet til å skremme eller skade.

• g. ensidig angrep: Et angrep som ikke kan ses som en direkte følge av en handling utført av et menneske eller et annet dyr

• h. jage: hunden springer målrettet etter ett menneske eller ett eller flere dyr

• i. klar fare: Med klar fare menes at hunden enten fortsatt gjør utfall, eller at hendelsesforløpet tilsier at den vil angripe igjen dersom ikke situasjonen løses opp. I «klar fare» ligger det da også at et mulig angrep ikke lar seg avverge ved å fange hunden inn, eller at situasjonen kan roes på annen måte, slik at for eksempel eier eller annen hundekyndig kan komme til stedet og ta hånd om hunden.

• j. nødvendig kompetanse: den kompetanse som er nødvendig for å ivareta aktsomhetskravet

• k. naturlig adferd: naturlig atferd er atferden arten utfører i sine naturlige omgivelser. Slik atferd har alltid en funksjon, men noen typer atferd har dyret også behov for å utføre selv når atferden ikke lenger er funksjonell.

5.3.4 Høringsinstansenes innspill

Politidirektoratet, Oslo politidistrikt, Nore og Uvdal kommune, Frøya kommune, Rollag kommune, Bergen kommune, Norges Jeger- og Fiskerforbund, og NOAH – for dyrs rettigheter støtter departementets forslag om at flere begreper bør defineres.

Den Norske Veterinærforening mener at definisjonen av en hundeholder i § 2 bokstav a er problematisk og uklar ved ansvarsplassering ved brudd på loven. I tilfeller hvor hunder forårsaker skader eller død på mennesker eller dyr er det den som skulle ha kontroll på hunden i det aktuelle tilfellet som vil være direkte ansvarlig. De skriver:

«Det er også uklart hva som er forskjellen på ordlyden i §2 a og ordlyden i første avsnitt i § 3. Hvordan defineres «tatt omsorg for eller hånd om en hund for kortere. tid» i § 2 opp mot «den som får midlertidig ansvar for» i § 3.»

Foreningen Norske Etologer er av den oppfatningen at definisjonen av «hundeholder» harmonerer med annen lovgivning, og inkluderer bedrifter, organisasjoner og offentlige organer.

Politidirektoratet peker på den videreførte definisjonen i § 2 bokstav b, og viser til at forarbeidene til nåværende lov ikke sier noe om begrunnelsen til hvorfor alderen er satt til 12 år, og at dette heller ikke ble omtalt i høringsnotatet. Politidirektoratet ønsker at det blir redegjort nærmere for dette. Det vises til omtalen av § 18, hvor departementet gir uttrykk for at man ønsker å fange opp sårbarheten til den som har blitt angrepet eller skadet. For å tydeliggjøre hvilke andre personer som bør anses som sårbare anser Politidirektoratet at det hadde vært hensiktsmessig å vite om det er barnets fysiske størrelse, vurderingsevne eller andre forhold som gjør barn under 12 år særlig sårbare. Det samme gjelder også for vurderingen av om andre også skal anses som sårbare, som for eksempel eldre eller syke personer.

Foreningen Norske Etologer støtter tilføyingen av «andre produksjonsdyr» i § 2 bokstav c. Veterinærinstituttet spør om § 2 bokstav c «og andre produksjonsdyr» betyr at det bare er produksjonsdyr av nevnte arter som dekkes. De spør da om prydhøns i hobbyhønsehold er dekket, og om kaniner bør inkluderes. Gol kommune, Hemsedal kommune og Ål kommune kommenterer at tamrein ikke er nevnt spesifikt, man antar at dette faller inn under «andre produksjonsdyr». Norsk sau og geit, Norske Reindriftsamers Landsforbund, TYR, Geno, Norges Småbrukarlag og Norges Bondelag mener det er viktig å presisere begrepet tamrein, blant annet for å vise at tamrein ikke er husdyr. Beitenæringen foreslår følgende definisjon: tamme eller halvtamme reinsdyr som driftes innenfor det samiske reinbeiteområde, jf. reindriftsloven § 4 første ledd.

Politidirektoratet og NOAH – for dyrs rettigheter viser til endringsforslaget § 2 bokstav d og e, og er positive til at ordlyden endres fra «vesentlig skade» til «betydelig skade». Det blir sett på som positivt å tydeliggjøre et skille fra straffelovens skadebegrep, og at definisjonen for «betydelig skade» på mennesker og dyr holdes adskilt.

Politidirektoratet mener imidlertid at det er uheldig at det stilles krav om flere dype, punktformede sår i § 2 bokstav d punkt 1. Ett slikt bitt som går dypt ned i muskulaturen kan få alvorlige konsekvenser dersom bittet treffes på et sårbart sted. Politidirektoratet mener derfor at departementet legger listen for høyt når det gjelder skader på mennesker. Videre stiller Politidirektoratet spørsmål ved hvordan det skal dokumenteres at en skade har «foregått med noe voldsomhet», og om dette er en helsefaglig vurdering eller om det skal vurderes ut fra hvordan hendelsen fremstod. Dette ber Politidirektoratet departementet om å tydeliggjøre, for å oppnå departementets ønske om forutsigbarhet og likebehandling, og for at vurderingen skal være praktisk håndterbar for politiet.

Privatperson mener at både «noe» «voldsomhet» blir uklart, og stiller spørsmål til om det her siktes til aggresjon.

Norsk Kennel Klub savner en nyansering av hva «tap av vev» innebærer i § 2 bokstav d og e nr. 3. De anser at det er flere skader enn «hakk i øre» som ikke skal omfattes av denne bestemmelsen. De mener derfor at det bør være et klarere skille mellom denne definisjonen når det gjelder skader på mennesker og dyr.

Politidirektoratet viser til § 2 bokstav d punkt 5, hvor det står at det skal mindre til at kriteriene i § 2 d punkt 1- 4 skal anses som en «betydelig skade». Dette mener Politidirektoratet åpner for en skjønnsmessig vurdering som potensielt gir grunnlag for ulik praktisering av loven. Politidirektoratet mener departementet bør vurdere om punktet bør utgjøre et eget kriterium for hva som skal anses som «betydelig skade». Alternativt kan «bitt på hode og hals» tas inn som moment i de bestemmelsene hvor det likevel skal utøves skjønn, som § 17 a, eller § 18.

NOAH – for dyrs rettigheter mener det er problematisk at mindre skader skal anses som betydelige kun fordi de er lokalisert i ansiktsregionen, ettersom de mener at det ikke nødvendigvis er slik at hunden sikter seg til ansiktsregionen men like gjerne kan være en forsvarsrefleks. Dette har derfor ikke noe med hundens farlighet å gjøre. Ansiktet vil også ofte være nærmest hunden dersom man faller over hunden eller lignende. NOAH er også skeptisk til å koble kombinasjonen «barn» og «ansiktsregionen» til en forestilling om at hunder som forårsaker slike bitt er eksepsjonelle og har utført en «betydelig skade». Det vises til forskning om at barn gjerne blir bitt i ansikt og hals ettersom små barn gjerne stikker ansiktet sitt helt bort til det de ønsker å undersøke. Dette kan skje raskt og oppleves som ubehagelig for hunden, også for en godt sosialisert hund. Risiko for at slike skader skjer bør derfor heller forebygges ved å skape bevissthet rundt denne adferden og hindre barn fra å skremme hunder.

NOAH foreslår at hele § 2 bokstav d punkt 5 strykes og byttes ut med:

«skade på menneske: Bitt med tenner som berører hud med et visst trykk slik at det etterlater merke, men ikke er «betydelig skade». Skade forårsaket av klo, psykisk skade eller materiell skade inkluderes ikke. Bitt i en situasjon der hunden engasjeres i lek, eller valper leker, inkluderes ikke.»

Astma- og Allergiforbundet Bergen Storlag viser til at under begrepet «betydelig skade» kun om handler bittskader, men poengterer at for en som er allergisk mot hund trenger det ikke å være en bittskade for å utgjøre en betydelig fare for liv. Forslaget er derfor mangelfullt og dekker ikke alle situasjoner som kan føre til betydelig skade på et menneske.

Mattilsynet foreslår å forenkle definisjonen i § 2 bokstav e «husdyr, hunder og andre dyr» til «andre dyr».

Foreningen Norske Etologer skriver at definisjonen i § 2 bokstav e punkt 2 bør inkludere lepper og ører.

Mattilsynet skriver at en konsekvens av § 2 e punkt 3 er at hakk i ørene til andre dyr enn hunder kan anses som «betydelig skade», og stiller spørsmålstegn ved om dette er meningen. Foreningen Norske Etologer foreslår at ordlyden i § 2 bokstav e nr. 3 også bør inneholde «lepper». Dyrebeskyttelsen Norge mener at definisjonen blir enklere å forstå dersom komma etter bittlesjoner fjernes.

Mattilsynet viser til endringsforslagets § 2 bokstav e punkt 4, som gir eksemplet at «en hund rusker en annen hund til døde» det foreslås å utvide dette eksemplet til alle dyr, for å unngå at tvil.

Politidirektoratet og Mattilsynet mener at «rusker» i § 2 bokstav e punkt 4 bør byttes ut med «rister».

I § 2 bokstav e nr. 5 lurer Veterinærinstituttet på om ordlyden innebærer at føll eller lam som skilles fra moren ikke er omfattet av bestemmelsen. Landbruksdirektoratet viser til § 2 bokstav e punkt 5, og at jaging som fører til at mor og avkom blir separert er svært stressende for dyrene og kan i verste fall føre til skade og/eller død. Dette gjelder ikke bare kalv, men også lam. Det foreslås derfor at ordlyden «kalv» kan byttes ut med «avkom», alternativt «kalv, lam og kje». Mattilsynet forslår at «kalv» byttes ut med det mer omfattende begrepet «diende avkom». Foreningen Norske Etologer støtter dette, og foreslår å erstatte kalv med «avkom» eller «dyreunge».

NOAH – for dyrs rettigheter mener at i de tilfeller hvor det ikke foreligger bitt bør situasjonen ikke vurderes som en skade slik at lekeadferd ikke omfattes av bestemmelsen, selv om dette er uønsket adferd overfor andre dyr. NOAH forslår at hele § 2 e byttes ut med:

«skade på dyr: Bitt med tenner som berører hud med et visst trykk slik at det etterlater merke, men ikke er «betydelig skade».»

Landbruksdirektoratet løfter frem at det ikke er spesifisert noe nærmere krav til varigheten av jagingen i dette punktet. Det kan forstås som at all jaging som fører til at mor og avkom skilles automatisk kan defineres som betydelig skade. Det bør vurderes om varigheten på jaging skal spesifiseres ytterligere i § 2 h. Alternativt bør det vurderes om § 2 e pkt. 5 om at mordyr og avkom skilles bør spesifiseres.

Norges Jeger- og Fiskerforbund mener at adskillelsen mellom mordyr og kalv må være varig dersom skaden skal anses som betydelig, og foreslår følgende formulering i § 2 første ledd bokstav e nr. 5: «utmattelse, kasting av foster eller at kalv og mordyr varig skilles som følge av jaging.»

Hol kommune peker på at en annen skade som kan se bagatellmessig ut, men som ødelegger dyret som produksjonsdyr, er tilfeller der hunden skader spenene på et mordyr.

Mattilsynet mener at forslaget til § 2 bokstav e punkt 5 er en for snever bestemmelse, og at de nevnte vilkårene virker vilkårlige. Nr. 5 fremstår som å definere når jaging av dyr resulterer i «betydelig skade». Mattilsynet skriver at jaging kan føre til andre, og ofte verre konsekvenser enn det som nevnes i punkt 5. Det foreslås derfor å omformulere punktet slik at det omfatter dødsfall, alvorlige skader og hjelpeløshet på grunn av at dyr jages utfor skrenter, inn i gjerder eller havner i uheldige situasjoner. Mattilsynet foreslår derfor følgende ordlyd:

«5. død, alvorlig skade eller hjelpeløshet som følge av jaging».

Norsk Kennel Klub støtter departementets forslag til definisjon av «angrep». Politidirektoratet er enige i at «angrep» må defineres, men mener at det er viktig at begrepet presiseres, og skaper tydelige rammer for den skjønnsmessige vurderingen. Det vises til omtalen under § 17 a, hvor det uttales at «angrep» omfatter «alt fra glefsing, til at en hund griper tak i, hopper opp på eller truer noen. Angrep vil ikke omfatte hopping i forbindelse med hilsning og lek, bjeffing og adferd som ikke gir grunnlag for frykt.».

Foreningen Norske Etologer mener at definisjonen av «angrep» trenger ytterligere utdypning. De stiller spørsmål ved om et angrep kan gjøres med et gjerde mellom hunden og offeret, eller om det kun er et angrep ved fysisk kontakt. De spør også hvordan dette stiller seg dersom hunden er sikret.

Dyrebeskyttelsen Norge mener at definisjonen av «angrep» kan gjøre lovfortolkningen vanskelig. De skriver:

«Det synes vanskelig å bruke begrepet objektivt i denne definisjonen. Alle mennesker vil oppleve situasjon med hund individuelt ut fra sine erfaringer og opplevelser. Hva som vil være en målrettet bevegelse som er egnet til å skremme, vil ofte være opp til den enkelte og kan innebære alt fra en hunds positive lekatferd til aggresjon.»

IGP Norge mener at den foreslåtte definisjonen til «angrep» er for svak og må utformes og suppleres. Det bør defineres hva som er regnet som objektivt truende. Her vil hundens fysiske attributt som størrelse ha mye å si, uten at hundens intensjon nødvendigvis blir tatt i betraktning. Norsk Schäferhund Klubb og Oslo hundeskole reagerer på den subjektive tolkningen til angrep. De poengterer også at en trussel er noe annet enn et angrep. En hund kan vise truende adferd for å avverge et angrep, som er en avstandsregulerende adferd og en viktig og naturlig del av hundens kommunikasjon. De mener at et angrep er når en hund bruker tennene sine aktivt i den hensikt å skade.

NOAH – for dyrs rettigheter er imidlertid kritiske til at man omtaler at motivet bak hundens handling er uten betydning. De mener dette er meget viktig, særlig for å finne rett tiltak i etterkant av en hendelse. Dette gjelder også i forbindelse med definisjonen av «angrep» i § 2 bokstav f, særlig når det kommer til «målrettet». De mener videre at det er uheldig at definisjonen, koblet opp mot § 14 og § 18, inneholder at den målrettede bevegelsen er «egnet til å skremme». Dette legger opp til en subjektiv tolkning, og endringsforslaget vil derfor ikke endre dagens situasjon.

Norges Hundekjørerforbund kommenterer at det ikke er sagt mye om problemstillinger knyttet til for eksempel hundens størrelse skal vurderes.

En privatperson skriver at:

«Første del av setningen «målrettet bevegelse mot et annet dyr eller et menneske» må spesifiseres, da dette også karakteriserer mange situasjoner med lek mellom hund og menneske. Hunder løper ofte etter sin eier eller andre under lek uten at handlingen er forbundet med det vi legger i «angrep» eller aggresjon. Det finnes en liten del av befolkningen med «hundeangst» som vil kunne oppfatte «løpe etter» som et angrep i stedet for den leken som det vanligvis er. Det må derfor knyttes opp mot en intensjon/tydelig tegn på aggresjon.

Det gjøres et forsøk på å spesifisere dette i del 2 av setningen «der handlingen objektivt sett er egnet til å skremme eller skade». Hvordan objektivitet skal vurderes i denne sammenheng blir utfordrende. Det vil kunne være enkeltpersoner med generell hundeangst (eller aversjon mot hund) som blir skremt av (eller velger å definere situasjonen slik).

Slik punkt f framstår i dag, vil all lek, selv med selv de snilleste hunder, kunne ha komponenter som kommer inn under/defineres som «angrep».

Begrepene må kvalitetssikres slik at en sikrer at loven bare gjelder for hunder som utfører et målrettet (villet) skade/bitt og ikke hunders naturlige atferd under lek. Tilsvarende problemstilling, om enn i noe mindre rad gjelder begrepet «jage». Jagende/drivende hunder, som harehundene, har nettopp en funksjon knyttet til å «løpe etter» hare, eller annet vilt som det jaktes på.»

Privatpersoner skriver at det ikke kan være slik at et utfall en hund som går i bånd gjør mor en annen hund blir ansett som et angrep. Det kan heller ikke være slik at an hund som ønsker å hilse på en annen hund skal bli ansett å gjøre et angrep.

NOAH – for dyrs rettigheter viser til definisjonen av «ensidig angrep» i § 2 bokstav g, og er enige i at det ikke burde legges til grunn en subjektiv vurdering av om en hund agerte «uprovosert». Likevel kommenterer de:

«Vi er derimot skeptisk til at departementet bare ønsker å inkluderer de tilfeller hvor det er «åpenbart» at hundens handling er et svar på en handling fra annen hund eller et menneske. NOAH synes tolkningen departementet uttrykker i tilknytning til § 18 a annet ledd om at «angrepet ikke kan ses i lys av den andre hundens handlinger før angrepet» er uttrykk for en mer passende tolkning. Utgangspunktet må også her være en vurdering av de konkrete hendelsene basert på kunnskap om normal hundeatferd. I alle tilfeller hvor det er spørsmål om å vedta avliving i etterkant av hendelsen må dette undergis en faglig vurdering. Ved vurdering av om en hund skal avlives på stedet vil den subjektive oppfatningen til de på stedet alltid spille en rolle i vurderingen de foretar. I slike tilfeller burde det ikke være opp til de som befinner seg på stedet å vurdere hvorvidt hunden har en åpenbar grunn til å oppføre seg slik den gjør.»

Dyrepleierne i Akademikerne stiller spørsmål ved om det i det hele tatt finnes noe som kan kalles «ensidig angrep». Alle hunder vil normalt handle som en reaksjon på noe. I noen tilfeller kan det være vanskelig for både eier og andre å forstå hva som har utløst hundens handling, men Dyrepleierne i akademikerne er av den oppfatning at hva som er motivet for et ensidig angrep vil være basert utelukkende på vår tolkning av situasjonen. For eksempel kan det oppstå en uønsket situasjon dersom en hund og et eller flere mennesker er sammen i et lite rom, og noen lener seg over hunden. Hunden kan oppleve dette som truende, uten at det virker slik verken på eier som kjenner hunden godt eller andre.

Dyrepleierne i Akademikerne antar at et «ensidig angrep» vil bli oppfattet ulikt ettersom hvilken hunderase det gjelder. Sannsynligvis vil det være større toleranse for et ensidig angrep fra en liten hund enn fra en stor fordi skadepotensialet er mindre hos en liten hund.

Mattilsynet viser til definisjonen av «jage» i § 2 h, og foreslår å legge til at hunden springer målrettet etter «ett eller flere mennesker», for å fange opp de situasjoner hvor en voksen og et barn jages av hund. Norsk Kennel Klub er av den oppfatningen at antallet mennesker eller dyr som hunden løper etter ikke har noe å si for om det handler om å jage eller ikke, og definisjonen kan derfor være den samme for om det handler om å jage ette eller flere individ. Foreningen Norske Etologer foreslår at varighet av jaging skal inkluderes i definisjonen, og stiller spørsmål ved om noen sekunders jaging er tilstrekkelig for å oppfylle kriteriene. Norsk Kennel Klubb vil understreke at det er naturlig adferd for hunder å løpe etter mennesker, hunder eller andre dyr som en del av lek, eller jakt som en lek. Definisjonen bør derfor ta høyde for, eller skille, mellom reell jaging og jaging i forbindelse med lek. Her mener Norsk Kennel Klub at hundens motiv eller intensjon er av betydning og bør være en del av definisjonen. De foreslår derfor følgende ordlyd:

«hunden springer målrettet etter et eller flere mennesker og/eller dyr på en måte som objektivt sett ikke fremstår som lek».

Mattilsynet viser til definisjonen av «klar fare» i § 2 i, og foreslår å bytte ut «annen hundekyndig» med «hundekyndig».

Norges hundekjørerforbund mener det er dårlig presisert hvordan «nødvendig kompetanse i § 2 bokstav j skal ivaretas eller dokumenteres.

Mattilsynet stiller spørsmål ved behovet av å formulere «naturlig adferd» i § 2 bokstav k. Begrepet oppfattes som et fagbegrep og en standard som er lite hensiktsmessig å ha en legaldefinisjon på. Begrepet brukes i dyrevelferdsregelverket, men er ikke definert der. Den foreslåtte definisjonen er formulert mer som faglig informasjon enn en presis avklaring. Det vises særlig til setningen om adferdens funksjon. Veterinærinstituttet bemerker seg også at «naturlig adferd» blir mye diskutert, men at definisjonen som foreslås kun er funksjonalistisk begrunnet. Dyr gjør også handlinger, som å leke, fordi det er gøy (gir belønninger i hjernen). Det er også viktig å få frem at medfødte adferder hos hunder kan ligge mer eller mindre latent i ulike raser.

NOAH – for dyrs rettigheter mener det er problematisk at begrepet «skade» ikke er definert, ettersom det er dette begrepet som har stor betydning for avlivingsvedtak. NOAH er av den oppfatningen at materielle skader ikke bør omfattes av begrepet. Skaden bør derfor være relatert til reelle bitt, og ikke tilfeldige berøringer av klo eller at man snubler eller kolliderer med hunden og faller. De mener at skader som kunne ha oppstått i møte med «hva som helst» må håndteres på samme måte som eier alene. NOAH mener at «skade» ikke bør omfatte psykiske skader da dette vil variere sterkt og ikke avhenge av hunden eller faktisk risiko, men den skadelidtes forutgående egenskaper som frykt for hund og lignende. Det anføres at materielle skader, og psykiske skader bør falle inn under «ulempe».

BirdLife Norge ønsker at begrepet «miljø» ble definert i loven, og viser til at dette blir brukt i endringsforslagets § 3.

BirdLife Norge og Hemsedal kommune opplever også at båndtvangbegrepet uthules med svært lange bånd på hundene, der hundene nærmest går fritt ved at båndet for eksempel er 20 meter. Det vil være hensiktsmessig å definere et bånd nærmere av hensyn til fugler som hekker på bakken. Beitenæringene ønsker en definisjon av «bånd».

Privatpersoner ønsker at «vilt» får en legal definisjon. De mener dagens hundelov fokuserer på hjortevilt, og at det da er lett å glemme at andre typer vilt kan bli stresset og ta skade av konfrontasjoner med hund. Definisjonen av «vilt» bør omfatte pattedyr og fugler.

5.3.5 Departementets vurderinger

Departementet ser det som hensiktsmessig å utvide listen over legaldefinisjoner i hundeloven § 2. En av de store utfordringene som gjennomgangen av loven i 2019 viste, var at loven inneholder mange uklare begreper.

Departementet har foreslått å videreføre nåværende definisjon av «hundeholderen» i § 2 bokstav a. Under høringen har det kommet innspill om at den nåværende definisjonen er uklar ved ansvarsplassering ved brudd på hundeloven. Den Norske Veterinærforening peker på at det ikke alltid er den som formelt oppfattes som «hundeholder» som vil være dirkete ansvarlig. Det vises også her til ordlyden i endringsforslaget i høringsnotatet til § 3 som sier at hundeholderen skal påse at den som midlertidig får ansvar for hunden har nødvendige forutsetninger for å utvise nødvendig aktsomhet.

Departementet vil presisere at hundelovens definisjon av hvem som er «hundeholder» kun vil avgjøre hvem som er ansvarlig for å oppfylle de plikter en «hundeholder» har etter hundeloven. Det vil for eksempel si at den som til enhver tid oppfyller definisjonen av en «hundeholder» må følge hundelovens regler om når en hund kan være løs jf. § 4. For å avgjøre et strafferettslig eller erstatningsrettslig ansvar ved en overtredelse må saken vurderes opp mot det strafferettslige respektive erstatningsrettslige regelverket.

Det er hensiktsmessig at begrepet «hundeholder» ikke utelukkende er knyttet til et eierskap av hunden. Det er vanlig at også andre enn den som eier hunden går tur med den, passer den eller har den på fôr. Dette gjør at ansvaret den enkelte person har for å følge opp hundeloven i stor grad følger hunden. I § 3 er det den aktuelle «hundeholderens» ansvar å påse at enhver person som skal ta over ansvaret for en hund, over kortere eller lengre tid, har den kompetansen som er nødvendig. Den personen som får dette ansvaret vil da tre inn i rollen som en hundeholder, og således ha ansvar som hundeholder.

Departementet foreslår at definisjonen av «barn» videreføres i hundeloven § 2 bokstav b. Denne definisjonen er i dag «personer under 12 år». Definisjonen har betydning for visse bestemmelser i loven som gir barn et særskilt vern, jf. hundeholderens skjerpede aktsomhetsplikt overfor barn etter endringsforslagets § 4 første ledd og avlivingsreglene i endringsforslagets § 17 a og § 18 fjerde ledd. Politidirektoratet har bedt om at omtalen av definisjonen redegjøres nærmere for. Departementet viser til Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 156. I disse forarbeidene står det at «[h]undeholderen plikter etter gjeldende rett å ta særlig hensyn til barns naturlige væremåte og modenhetsnivå og må dermed selv ta aktivt hovedansvar for omgangen og kontakten mellom barn og hund. Det er særlig viktig at det blir sørget for at samvær mellom hunder, med skadepotensiale i kraft av størrelse og krefter, og små barn skjer under tilsyn, fordi man ikke kan forvente at småbarn opptrer fornuftig og voksent i samvær med hunder.»

Departementets begrunnelse for å videreføre definisjonen av barn til personer under 12 år er at barnets størrelse og vurderingsevne tilsier et større skadepotensial. Hundeholderen må derfor være ekstra observant under samvær mellom hund og barn under 12 år. Se mer om definisjonens betydning under omtalen av § 18.

Departementet foreslår å videreføre definisjonen av husdyr i § 2 bokstav c, men ønsker å føye til «andre produksjonsdyr» til definisjonen. Dette skyldes at flere nye dyrearter holdes som produksjonsdyr, som for eksempel alpakka og lama.

Under høringen har mange innspill støttet forslaget om å tilføye «andre produksjonsdyr» til definisjonen i § 2 bokstav c. Departementet poengterer at hensikten med å utvide ordlyden til å gjelde «andre produksjonsdyr» var å holde definisjonen åpen. Ordlyden av «produksjonsdyr» tilsier likevel at det er dyr som blir benyttet til produksjon av mat eller annen råvare som er omfattet. Kjæledyr er derfor ikke omfattet av denne definisjonen av «husdyr».

Flere høringsinnspill har kommentert at «tamrein» ikke er nevnt, spesifikt, men at de antar at det faller inn under definisjonen av «andre produksjonsdyr». Departementet presiserer at «tamrein» ikke er å anse som et husdyr, og foreslår derfor en egen definisjon av «tamrein». Norske Reindriftsamers Landsforbund og Sametinget har pekt på at reinen i samisk reindrift hverken er husdyr eller temmet i tradisjonell forstand. Departementet viser likevel til at begrepet «tamrein» brukes i en rekke ulike lover og forskrifter, blant annet for å skille dem fra villrein.

Departementet foreslår en ny definisjon av tamrein i bokstav d: rein som eies og driftes innenfor det samiske reinbeiteområde, jf. reindriftsloven § 4 første ledd, eller med tillatelse etter reindriftsloven § 8 første ledd. I tillegg beskriver merknaden til bestemmelsen de forhold knyttet til bruken av begrepet «tamrein» som Sametinget og Norske Reindriftsamers Landsforbund har tatt opp under konsultasjonene.

Flere høringsinnspill har savnet en definisjon av «skade».

NOAH – for dyrs rettigheter mener at i de tilfeller hvor det ikke foreligger bitt bør ikke den påførte skaden kunne føre til en reaksjon, ettersom dette mest sannsynlig vil være lekeadferd. Videre sier NOAH om begrepet «skade»:

«Bitt med tenner som berører hud med et visst trykk slik at det etterlater merke, men ikke er «betydelig skade». Skade forårsaket av klo, psykisk skade eller materiell skade inkluderes ikke. Bitt i en situasjon der hunden engasjeres i lek, eller valper leker, inkluderes ikke.»

Departementet er enig i at det er et behov for å definere «skade» på menneske. Siden skade igjen er et kriterium for valg av virkemidler i § 18, mener departementet at det er viktig at definisjonen bare omfatter den type skade som sier noe om denne hunden vil utgjøre en større fare i fremtiden enn en hvilken som helst annen hund. Det betyr ikke at andre typer skader nødvendigvis er akseptable, men da vil det være andre virkemidler rettet mot hundeholderen som er det rette tiltaket. På denne bakgrunn foreslår departementet følgende definisjon for skade på mennesker: «Bitt med tenner som berører hud med et visst trykk slik at det etterlater merke, men ikke er «betydelig skade» etter bokstav f». Skade forårsaket av klo, psykisk skade eller materiell skade inkluderes ikke.

Den nåværende definisjonen av «vesentlig skade» ifølge hundeloven § 2 bokstav d er «skader som anses som kroppsskade etter straffeloven § 273». Departementet foreslo i høringsnotatet å endre begrepet «vesentlig skade» til «betydelig skade».

Departementet foreslår å gi en ny, objektiv definisjon av hva som skal anses som en «betydelig skade» i endringsforslagets § 2 bokstav d, og på denne måten tydelig skille fra strafferettens definisjon av «kroppsskade». Dette er formålstjenlig ettersom de skadene en hund påfører ikke nødvendigvis er de samme som de skader mennesker påfører hverandre. Straffelovens definisjon vil derfor ikke alltid ha en direkte overføringsverdi i saker hvor skaden er et hundebitt. Den foreslåtte definisjonen er til stor del inspirert av definisjonen av «skambid» i den danske lov om hunde § 6 stk.5. Departementet foreslår også at definisjonen av betydelig skade skal deles opp i to ulike definisjoner for å gi et tydelig skille mellom skader på mennesker og skader på dyr.

Departementet foreslo at for at en skade på mennesker skal anses som betydelig må ett av følgende punkter være oppfylt:

1. flere dype, punktformede sår som når dypt ned i underhuden eller penetrerer ned i muskulatur og som tydelig viser at det dreier seg om flere bitt, og at skaden er påført med en viss voldsomhet

2. utrivning, dyp flenge, i underhud/muskulatur

3. bittlesjoner, som medfører tap av vev

4. bittlesjoner, som medfører døden, uten at bittet i seg selv har gitt anledning til skader av en karakter som er beskrevet i de tre foregående punkter

5. ved bitt på hode og hals skal det mindre til for at kriteriene i de tre første punktene anses oppfylt

Hensikten med å definere «betydelig skade» på denne måten er ikke å gradere hvor «straffverdig» bittet er, men å gi en definisjon som bruker bittets utforming til å si noe om angrepets karakter.

Det har blitt stilt spørsmål ved om punkt 1 har en for høy terskel siden det må være flere dype punktformede sår som går ned i underhuden eller penetrerer ned i muskulatur, når dette i tillegg skal ha foregått med noen voldsomhet.

En voksen hund har som hovedregel 42 tenner, 20 i overkjeven og 22 i underkjeven. Et hundebitt vil derfor generelt bestå av et mønster av flere tenner. Et slikt mønster vil i noen grad kunne være med på å identifisere hvilken hund som har bitt.

Det er likevel hundens hjørnetenner som i størst grad lager de dype og punktformede sårene. Ved ett fullstendig bitt vil det dermed være fire dype punktformede sår. Når det er færre enn de fire sårene har hunden bare fått delvis tak. Det er derfor ikke utenkelig at det vil være tilstrekkelig med ett bitt for at bittet skal kunne resultere i flere dype punktformede sår.

Begrepet «betydelig skade» er ikke ment å fungere som et inngangskriterium for å gjøre inngrep i et hundehold. Det skal heller fungere som en indikator på om hunden som har påført skaden er farlig, og at inngrep mot hunden derfor i større grad er berettiget. Departementet anser ikke at terskelen er for høy, siden det allerede er mulig å gjøre inngrep mot en hund som har «angrepet eller skadet» et menneske jf. § 18.

Begrunnelsen for hvor terskelen for «betydelig skade» er satt, er forskning som viser at hunder som har påført mennesker denne typen skader har en farlig oppførsel.

Hunder benytter seg i stor grad av sin munn når de kommuniserer med omverdenen. Hunden kan for eksempel bruke sin munn i forsvar, for å etablere en distanse, avgjøre uenigheter eller flytte objekter. Hensikten bak et bitt kan derfor variere. Hvordan hunden har bitt kan si mye om hvilken intensjon hunden hadde for sin handling, og hvorvidt den også vil være farlig i fremtiden. En normalt fungerende hund har lært seg å kontrollere og begrense styrken den tilfører i et bitt (J. Crosby «Anatomy of Dog Bite Injuries», i «Dog bites – A multidisiplinary perspective» redigert av D. Mills og C. Westgarth (2017)). Bitt som resulterer i flere punktformede sår som har en viss dybde kan derfor indikere at hunden enten ikke er god til å begrense sitt bitt, eller hadde et ønske om å skade. Ifølge Dr. Ian Dunbar vil en hund som har påført denne typen skader være mer sannsynlig å bite igjen, og da også mest sannsynlig påføre lignende skader på nytt. Dette tilsier derfor at hunden har en høyere risiko for å påføre skader i fremtiden.

Ved å stille krav om at bittet skal være av en viss dybde, og foregått med en viss voldsomhet avgrenser man de tilfellene hunden har bitt som en form for avvergende eller avvisende handling. I tillegg vil man fange opp de tilfeller hvor en hund enten ikke har kontroll over sitt bitt, eller har hatt en intensjon om å skade.

Ordlyden av «noe voldsomhet» sikter til om hunden har bitt med den intensjonen om å påføre en skade, eller har handlet på måte som tilsier at den ikke har kontroll over hvilken skade den påfører. Dette kan vurderes ut fra hvilket kjevetrykk den har brukt, og om den har ristet hodet på en måte som har økt skadeomfanget eller lignende.

For å dokumentere om et bitt har foregått med «noe voldsomhet» må altså den konkrete skaden i det aktuelle tilfellet vurderes. For eksempel vil et bitt ha foregått med «noe voldsomhet» dersom hunden har brukt et kjevetrykk som har gitt sårene en viss dybde, eller hunden har ristet på hodet og dermed forårsaket dype flenger.

Ved denne vurderingen vil det være relevant å se på hvor mange sår det er og hvor dype de er. Sårene vil også vise om hunden har ristet eller dratt samtidig som den bet. Skaden vil også vise om bittet har hatt et sterkt kjevetrykk ved at områdene rundt tannavtrykkene er påført trykk eller klemskader. Dette kan dokumenteres med bilder av skadene som er påført den skadelidte, som senere blir vurdert og beskrevet av medisinsk personale. Det kan i tillegg innhentes informasjon om skade fra pasientjournal eller epikrise.

Slike vurderinger må ses i sammenheng med hendelsesforløpet. Flenger kan også oppstå dersom skadelidte drar til seg hånden, eller noen drar hunden vekk samtidig som den biter. Dette kan gjøre at skadene blir større uten at det nødvendigvis kommer av en handling hunden har gjort.

Hundeloven § 2 bokstav f nr. 2 utrivning (dyp flenge) i underhud eller muskulatur. Det vil si at flengen ikke bare skader hud eller skinn. Punkt 2 slår fast at en utrivning (dyp flenge) i underhud/muskulatur skal anses som en betydelig skade. Departementet vil her presisere at siden dette er en del av graderingen av bittskader vil skader fra en klo ikke omfattes av denne definisjonen.

Hundeloven § 2 bokstav f nr. 3 – bittlesjoner som medfører tap av vev. Det vil si at bittet ikke bare punkterer eller lager flenger, men river ut et stykke av vevet.

Hundeloven § 2 bokstav f nr. 4 – bitt som medfører døden, uten at bittet i seg selv har gitt anledning til skader av en karakter som er beskrevet i de tre foregående punkter. Dette kan for eksempel forekomme der en stor hund har ristet et lite barn.

I høringsnotatet ble det foreslått at § 2 bokstav d nr. 5 skulle slå fast at ved bitt på hode eller hals skal det mindre til for at kriteriene i de tre første punktene skulle anses som en betydelig skade.

Både Politidirektoratet og NOAH- for dyrs rettigheter har kommentert at dette åpner for en skjønnsmessig vurdering som i sin tur kan gi grunnlag for ulik praktisering av loven.

NOAH mener også at det er problematisk at det skal mindre til for at en skade skal anses som betydelig dersom den er lokalisert i ansiktsregionen. Skaden i ansiktet kan like gjerne ha oppstått som en forsvarsrefleks, uten at hunden aktivt søkte å påføre skade på denne lokasjonen. Departementet forstår dette som at punkt 5 gir begrepet «betydelig skade» en noe mer pønal karakter (preg av straff), ettersom en skade i ansikts- og hals regionen er farligere for mennesker og derfor anses mer klanderverdig.

Siden denne definisjonen er av betydning for vurderingen av om en hund som har skadet et menneske skal avlives i henhold til § 18, og at avliving skal ha et forebyggende formål og ikke ha formål i form av straff, mener departementet at definisjonen bør utgå. Se nærmere vurdering under § 18.

Begrunnelsen for å ha en definisjon av betydelig skade er for å kunne identifisere de hundene som utgjør en større fare enn andre hunder, og derfor kunne fatte vedtak om omplassering eller avliving av hunden som et forebyggende tiltak. Allergiske reaksjoner på grunn av pelsdyrallergi kan påføre mennesker både skader og ulemper. Imidlertid vil slike effekter kunne fremkalles av enhver hund. Det vil derfor ikke være grunnlag for å si at den aktuelle hunden er farligere enn en hvilken som helst annen farlig hund. Departementet ser det derfor ikke som hensiktsmessig å omfatte skader på mennesker på grunn av allergi i definisjonen av «betydelig skade». Departementet ser likevel at hensynet til denne type skade medfører at hundeholderen så langt mulig bør hindre hunden fra å ta uønsket kontakt med andre mennesker. Dette vil omfattes av aktsomhetskravet og krav om å opptre hensynsfullt.

Departementet mener at heller ikke psykiske skader bør inkluderes i definisjonen av «betydelig skade». Departementet viser igjen til formålet med § 18, og at omfanget av psykisk skade ikke nødvendigvis vil si noe om hundens faktiske handling eller hvorvidt hunden vil utgjøre enn større fare enn en hvilken som helst annen hund i fremtiden. Uaktsomhet fra hundeholderen kan derimot følges opp med andre virkemidler, blant annet straff.

Forslaget definerer også «betydelig skade på husdyr, tamrein, hunder eller hjortevilt» i § 2 bokstav g.

For «betydelig skade på husdyr, tamrein, hunder eller hjortevilt» må ett av disse kriteriene være oppfylt:

1. flere dype, punktformede sår som når dypt ned i underhuden eller penetrerer ned i muskulatur; og som tydelig viser at det dreier seg om flere bitt, og at skaden er påført med en viss voldsomhet

2. utrivning, dyp flenge, i underhud/muskulatur

3. bittlesjoner, som medfører tap av vev, likevel ikke hakk i andre hunders øre

4. bittlesjoner, som medfører døden, herunder at en hund rister en annen hund til døde, uten at bittet i seg selv har gitt anledning til skader av en karakter som beskrevet i de foregående tre punkter

5. død, utmattelse, skader eller hjelpeløshet som følge av jaging, blant annet kasting av foster og at avkom og mordyr skilles som følge av jaging

Når det gjelder omtalen av punkt 1 og 2 viser departementet til omtalen av punkt 1 og 2 under bokstav f.

Når det gjelder bittlesjoner som medfører tap av vev ble det i høringsutkastet gjort unntak for «hakk i andre hunders ører». Dette ble gjort fordi ører fort kan bli skadet på denne måten når hunder leker eller bare gir et advarende glefs. Det betyr ikke at hunden som glefset utgjør en større fare enn en hvilken som helst annen hund. Tvert imot kan et glefs være et virkemiddel for å unngå en tøffere konfrontasjon mellom hunder. Flere høringsinstanser har pekt på at også andre typer skader kan komme i denne kategorien. Konkret er det nevnt skade på lepper. Departementet foreslår derfor å inkludere det i unntaket i punkt 3.

Punkt 4 gjelder bittlesjoner, som medfører døden, herunder situasjoner, hvor en hund rusker en annen hund til døde, uten at bittet i seg selv har gitt anledning til skader av en karakter som beskrevet i de foregående tre punkter. Flere høringsinstanser har pekt på at ordet «rusker» bør byttes ut med ordet «rister». Departementet er enige i at dette kan gi en bedre språklig forståelse.

I høringsnotatet bokstav e nr. 5 ble det foreslått «utmattelse, kasting av foster eller at kalv og mordyr skilles som følge av jaging»

Det ble presisert at de ulike vilkårene for å oppfylle «betydelig skade» var alternative, og at det derfor var tilstrekkelig at ett av disse var oppfylt for at skaden skulle anses som «betydelig».

Når departementet foreslo å velge denne typen definisjon ble det presisert at det vil være avgjørende at det sikres objektiv dokumentasjon på skade. For eksempel i form av bilder av skaden med innlagte mål. Når det gjelder skade på dyr kan det være nødvendig å barbere skadeområdet for å synliggjøre skadens reelle omfang.

Etter gjennomgangen vil departementet presisere at barbering bare er praktisk gjennomførbart for tamme dyr. Når det gjelder tamrein og vilt vil det likevel kunne være aktuelt når dyret er dødt.

Punkt 5 er tatt med fordi dette er typer av skader som oppstår etter en reell jaging av både husdyr og tamrein. Det er også tatt med fordi dette er skader som får alvorlige konsekvenser for beitedyrene selv om hunden ikke har påført dyrene bittskader. Det er kommet innspill til ordlyden. Departementet ser det som hensiktsmessig å etterkomme høringsinnspillene om at ordet «kalv» bør byttes ut med ordet «avkom» for å inkludere flere sorter beitedyr.

Det ble videre fremmet av blant annet Landbruksdirektoratet at bestemmelsen bør si noe om hvor lang adskillelsen mellom mordyr og avkom må være for å betegnes som en «betydelig skade». Departementet finner at det er vanskelig å gi en klar avgrensning på dette. Ulike forhold kan gi grunnlag for ulike vurderinger i den konkrete situasjonen. Det forutsettes likevel at adskillelsen må ha en viss varighet.

Flere høringsinstanser har pekt på at listen ikke dekker alle negative konsekvenser av at hunden jager. Mattilsynet foreslår en alternativ ordlyd: «død, alvorlig skade eller hjelpeløshet som følge av jaging». Departementet foreslår derfor en ny tekst til bokstav g punkt 5: «død, utmattelse, skader eller hjelpeløshet som følge av jaging, blant annet kasting av foster og at avkom og mordyr skilles som følge av jaging». Dette synliggjør også at listen ikke er uttømmende.

Begrepet «angrep» blir brukt i flere bestemmelser i hundeloven. Under innspillsrunden mottok departementet flere innspill som poengterte at begrepet kan tolkes ulikt, og at hunden ofte tillegges motiver basert på menneskelig tolkning, som kan være subjektiv. Departementet foreslo derfor en definisjon som baserte seg på handlingen hunder gjør, og ikke motivet bak.

Norsk Kennel Klub støttet departementets forslag til definisjon av «angrep», men det kom fortsatt flere innspill som uttrykte at definisjonen ikke var god nok. Blant annet mente NOAH – for dyrs rettigheter at motivet bak hundens handling burde ha betydning. Dette er viktig for å finne rett tiltak i etterkant av en hendelse.

Politidirektoratet er enige i at «angrep» må defineres, men mener at det er viktig at begrepet presiseres, og skaper tydelige rammer for den skjønnsmessige vurderingen. De viser til omtalen under § 17 a hvor det uttales at «angrep» omfatter «alt fra glefsing, til at en hund griper tak i, hopper opp på eller truer noen. Angrep vil ikke omfatte hopping i forbindelse med hilsning og lek, bjeffing og adferd som ikke gir grunnlag for frykt.».

Foreningen Norske Etologer mener at definisjonen av «angrep» trenger ytterligere utdypning. De stiller spørsmål ved om et angrep kan gjøres med et gjerde mellom hunden og offeret, eller om det kun er et angrep ved fysisk kontakt. De spør også hvordan dette stiller seg dersom hunden er sikret.

Andre høringsinstanser peker på at det er vanskelig å finne objektive kriterier og at hva som oppleves som truende vil variere. Det pekes også på at trussel er noe annet enn et angrep. Det vises til at en hund kan vise truende adferd for å avverge et angrep, og at dette er en naturlig del av hundens kommunikasjon. Det fremføres at «angrep» er når en hund bruker tennene sine aktivt i den hensikt å skade.

Departementet medgir etter høringsrunden at hundens motivasjon bør ha en betydning. Departementet tenker likevel at handlingen ikke behøver å ha ført frem til bruk av tenner for å kvalifisere til et angrep. Samtidig ser vi poenget fra Foreningen Norske Etologer at det kan være urimelig å betegne handlingen som et «angrep» hvis den skjer bak et gjerde eller når hunden er sikret på annen måte. For å hensynta disse ulike avveiningene foreslår departementet følgende definisjon: «der en hund som ikke er sikret gjør en målrettet bevegelse mot et annet dyr eller et menneske med den hensikt å skade»

I flere bestemmelser er det foreslått å erstatte «uprovosert angrep» med «ensidig angrep». Ordlyden «ensidig angrep» er valgt for å forsøke å få en mer objektiv beskrivelse av et angrep der det ikke er åpenbart at angrepet svarer på en tidligere handling fra en annen hund eller et menneske. For eksempel dersom et menneske slår hunden, eller hundens eier vil en reaksjon fra hunden ikke være å anse som et ensidig angrep. Det samme kan sies om en annen hund angriper hundens eier.

NOAH – for dyrs rettigheter er skeptisk til å bare inkludere de tilfeller der det er åpenbart at hundens handling er svar på en handling fra en annen hund. NOAH ønsker derfor å stryke ordet «direkte» i definisjonen. Dyrepleierne i Akademikerne stiller spørsmål ved om det i det hele tatt finnes noe som kan kalles «ensidig angrep». Alle hunder vil normalt handle som en reaksjon på noe. I noen tilfeller kan det være vanskelig for både eier og andre å forstå hva som har utløst hundens handling, men Dyrepleiernei Akademikerne er av den oppfatning at hva som er motivet for et ensidig angrep vil være basert utelukkende på vår tolkning av situasjonen.

Departementet er enig i at det kan være vanskelig å forstå hva som utløser et angrep på en annen hund. Det er likevel nødvendig å ha en viss definisjon for å skape forutsigbarhet.

Samfunnet ønsker ikke å ha hunder som angriper andre hunder. Det at departementet likevel har begrenset det til «ensidig angrep», skyldes at departementet ikke ønsker å avlive enhver hund som angriper en annen hund nettopp fordi angrepet kan skyldes forhold som gjør det legitimt. Det kan være vanskelig å registrere forutgående forhold som leder til et angrep, men i tilfellene der det er registrert vil det ikke klassifiseres som «ensidig». Derfor mener departementet at det er viktig at ordlyden beholdes slik som foreslått.

Flere høringsinstanser peker på at antallet av mennesker eller dyr ikke bør ha noen betydning for definisjonen av å «jage». Departementet vil presisere at grunnen til at det står «ett menneske eller ett eller flere dyr», var at man ville synliggjøre at det dreide seg om en konkret handling rettet mot en bestemt krets av mennesker eller dyr. Departementet ser imidlertid at det kan være hensiktsmessig å endre ordlyden slik at det står «etter ett eller flere mennesker eller dyr».

Det har også kommet innspill på om varigheten av jaging har betydning, og at varigheten derfor bør avgrenses. Departementet er enig i at varigheten kan være relevant i det en kortvarig jaging ikke nødvendigvis vil medføre skade, men det er vanskelig å avgrense dette. Definisjonen av «betydelig skade» i § 2 bokstav g punkt 5 synliggjør imidlertid skader som vanligvis vil oppstå etter en reell jaging over noe tid. Når det gjelder jaging av mennesker tenker departementet at også her er det vanskelig å avgrense, men at det innebærer en bevegelse over noe tid. Det vil her være en avgrensing mot «angrep» som kan være av mer kortvarig karakter.

Det har også blitt påpekt at det å løpe etter mennesker eller dyr kan være en del av hunders lek og at definisjonen derfor bør skille mellom reell jaging, og jaging i forbindelse med lek. Når det gjelder elementet om hunders lek vil departementet peke på at slik lek uansett kan forårsake skade på beitedyr, og at det derfor vil være vanskelig å ta hensyn til dette. Nettopp derfor vil overholdelse av båndtvang i beitetiden være essensielt for å hindre skade.

Med «klar fare» menes at hunden enten fortsatt gjør utfall, eller at hendelsesforløpet tilsier at den vil angripe igjen dersom ikke situasjonen løses opp. I «klar fare» ligger det da også at et mulig angrep ikke lar seg avverge ved å fange hunden inn, eller at situasjonen kan roes på annen måte, slik at for eksempel eier eller annen hundekyndig kan komme til stedet og ta hånd om hunden.

Mattilsynet viser til definisjonen av «klar fare» i § 2 i, og foreslår å bytte ut «annen hundekyndig» med «hundekyndig».

Departementet vil her presisere at med «hundekyndig» mente departementet enhver som hadde nødvendig forutsetning for å håndtere hunden i øyeblikket. Departementet forutsatte også at hundeholderen hadde en slik forutsetning. Da ordlyden kan skape uklarhet velger departementet likevel vi å endre forslaget til «hundeholderen eller andre kan komme til stedet og ta hånd om hunden.»

Departementet ser at det det ikke er nødvendig med en legaldefinisjon av «nødvendig kompetanse» ettersom det er et meget vidt begrep som bedre kal forklares i merknadene til § 3 a. Forslaget om definisjonen av «nødvendig kompetanse» er derfor tatt ut av endringsforslaget.

Ifølge høringsinnspillene oppfattes begrepet «naturlig adferd» som et fagbegrep som det er lite hensiktsmessig å ha en legaldefinisjon på. Det pekes også på at den foreslåtte definisjonen ikke gir en presis avklaring. Departementet vil derfor ikke foreslå at definisjonen av dette begrepet videreføres. Omtalen av dette begrepet vil bli omtalt i merknaden til endringsforslaget § 3 a.

Under konsultasjoner med Norske Reindriftsamers Landsforbund mente de at «båndtvang» burde få en legaldefinisjon. Departementet mener at dette ikke er hensiktsmessig ettersom det allerede fremgår av § 6 første ledd at «båndtvang» betyr at hunden skal «bli holdt i bånd eller forsvarlig inngjerdet eller innestengt, slik at ikke den kan jage eller skade storfe, sau, geit, fjærfe, rein, hest eller vilt, herunder viltets egg, reir og bo».

5.4 Generelt aktsomhetskrav

5.4.1 Gjeldende rett

Hundeloven § 3 inneholder en generell aktsomhetsplikt for hundeholderen.

Bestemmelsen lyder:

§ 3 Generelt aktsomhetskrav

En hundeholder skal vise aktsomhet for å unngå at hunden volder skade på folk, dyr, eiendom eller ting. Hundeholderen skal sørge for at hunden eller hundeholdet ikke er til urimelig ulempe for folk, miljø eller andre interesser. Blant annet skal hundeholderen søke å avverge at hunden eller hundeholdet skaper utrygghet for andre.

Den som er berørt, kan kreve overfor hundeholderen at en varig tilstand eller varige forhold som ikke gir tilstrekkelig sikkerhet, eller som volder urimelig ulempe, blir rettet.

Behovet for å ta inn en slik bestemmelse var blant annet å klargjøre et alminnelig aktsomhetskrav ved hold av hund, som tidligere fulgte av sedvanerett. Forut for vedtagelse av hundeloven kunne et slikt aktsomhetskrav blant annet bli innfortolket i lov om rettshøve mellom grannar (grannelova) § 2, se blant annet RG 2001 s.1658. Overtredelse av den generelle aktsomhetsplikten etter § 3 første ledd kan medføre erstatningskrav for voldt skade og krav om retting etter annet ledd, men er ikke straffbar. Kravet etter første ledd annet punktum om å sørge for å unngå urimelig ulempe vil i praksis dekke regelen i granneloven § 2 i naboforhold.

I forarbeidene til hundeloven, Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 46, fremgår det at:

«en generell aktsomhetsregel vil markere hundeholderens ansvar for sin hund når det gjelder trygghet, skadeforebyggelse, ro og orden og miljø. Regelen vil klargjøre at den som har hund eller har ansvar for andres hund, har et ansvar for at hunden ikke er til skade eller ulempe for folk, andre dyr (inkludert andre hunder), eiendom, miljø eller andre interesser.

[…]

Generelt plikter den som velger å ha hund å skaffe seg kunnskaper om hundens reaksjonsmønster i så vel dagligdagse og mulige ekstraordinære situasjon for å forebygge skader og ulemper i forholdet til omverdenen. Slike kunnskaper må ligge til grunn for hvordan hunden sikres og behandles i det daglige for at hundeholdet skal kunne regnes som tilstrekkelig aktsomt.»

Videre fremgår det av hundelovens forarbeider, Ot.prp.nr.48 (2002–2003) side 204, at etter hundeloven § 3 første ledd tredje punktum:

«skal hundeholderen søke å avverge at hunden eller hundeholdet gjør andre utrygge. Ved vurderingen av hvilke krav som stilles, må utgangspunktet tas i en gjennomsnittvurdering av hva som volder utrygghetsfølelse.

[…]

Retten til å kreve retting etter annet ledd gjelder forhold av lengre varighet og kan gjøres gjeldende ved sivilt søksmål, normalt ved å ta ut forliksklage til forliksrådet. Hvilke rettingstiltak som må foretas, kan domstolen bestemme».

5.4.1.1 Fremmed rett

Etter dansk rett inneholder lov 26. juni 1969 nr. 380 om hunde § 6 stk. 1 et generelt aktsomhetskrav:

«Det påhviler besidderen af en hund at træffe de foranstaltninger, der efter forholdene må anses påkrævet for at forebygge, at hunden volder andre skade.»

I Sverige fremgår det av Statens jordbruksverks föreskrifter och allmänna råd om hållande av hundar och katter § 5 at:

«Den som håller hund ska ha tillräcklig kompetens. Hundar ska hållas och skötas så att deras behov av social kontakt, mental stimulans, rörelse, tillräckligt med vila och upprätthållande av värmebalans tillgodoses. För att tillgodose dessa behov ska djurhållaren säkerställa följande: […]»

5.4.2 Behov for lovendring

Under gjennomgangen av hundeloven i 2019 kom det innspill på at nytteverdien av hundeholdet bedre må balanseres opp mot ansvaret og plikter som påligger alle hundeholdere. I innspillet ble det presisert at hundeholderen skal være seg bevisst at eget hundehold skal ivareta de nødvendige hensyn til andre og samfunnet generelt, i tillegg til at hundeholderen må sikre at hundens behov og velferd ivaretas. Om ordlyden «urimelig ulempe» kom det innspill på at hunden må kunne utøve sin naturlige adferd som bjeffing og lydgiving, så lenge dette ikke varer over tid. Det ble videre kommentert at «utrygghet» er svært subjektivt, og at det er viktigere å beskrive hva en hund gjør mer enn en persons subjektive følelser overfor hunden.

5.4.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet ønsket departementet å øke oppmerksomheten på et forsvarlig hundehold som forebygger skade og ulempe. Det ble presisert at det er hundeholderens ansvar å tilstrebe at hunden ikke blir satt i en situasjon der den kan gjøre skade på mennesker, husdyr, vilt eller eiendom. Det ble også fremhevet at hundeholderen også må sikre at seg at den hun eller han på midlertidig basis overleverer hunden til har de nødvendige forutsetninger til å ivareta aktsomhetskravet.

Departementet foreslo i høringsnotatet derfor å legge til at «[h]undeholderen skal forsikre seg om at den som midlertidig får ansvar for hunden har de nødvendige forutsetninger for å utvise tilsvarende aktsomhet» i bestemmelsens første ledd.

Høringsnotatet beskrev også at i de tilfeller hundeholderen overlater hunden til godkjente hundepensjonater (profesjonelle aktører), ville aktsomhetskravet være ansett ivaretatt. Det ble likevel forutsatt at hundeholderen måtte opplyse om særegne forhold aktøren bør være kjent med. Kennelopphold kan være stressende for hunden, og kan forsterke eksisterende adferds- eller helseutfordringer. Det er derfor viktig at hundeholderen opplyser om forhold ved hunden på forhånd av oppholdet.

Aktsomhetskravet omfatter at hundeholderen skal sørge for at det er trygge rammer rundt hunden slik at den ikke blir satt i en situasjon der den kan gjøre skade på mennesker og dyr. Departementet presiserte likevel at aktsomhetskravet til hundeholderen ikke kunne bli så strengt at enhver uaktsom handling fra andre/allmennheten kan ansvarliggjøre hundeholderen.

Det ble videre presisert i høringsnotatet at for å ivareta aktsomhetskravet er det viktig at hundeholderen velger en rase og en størrelse på hunden som vedkommende har forutsetning for å mestre. Når man anskaffer seg hund, bør man ha tenkt igjennom hva slags hund og aktivitet man har forutsetning for å håndtere. Understimulerte og frustrerte hunder kan være en årsak til at konfliktsituasjoner oppstår i samfunnet. Dette gjelder også antall hunder i samme hundehold, da et større antall hunder kan stille enda større krav til kompetanse, kapasitet og sikkerhetshåndtering fra hundeholderens side.

Departementet foreslo å endre lovteksten fra å beskrive hundens handling, til å beskrivehundeholderens forebyggende plikter. Ved å endre ordlyden fra at «hunden volder skade på folk» til at hundeholderen skal «forebygge og vise aktsomhet for å unngå at hunden blir satt i en situasjon der den kan gjøre skade på mennesker, husdyr, vilt eller eiendom», strammes forebyggingsplikten til hundeholderen inn. Den samme effekten ble søkt ivaretatt ved å foreslå å endre dagens ordlyd om at hundeholderen «skal søke å avverge at hunden eller hundeholdet skaper utrygghet for andre», til at hundeholderen «skal sikre trygghet for hunden, folk og dyr ved å holde hunden under forsvarlig tilsyn, og håndtere hunden på en slik måte at den får utøvd individuelle behov».

I høringsnotatet ble følgende ordlyd foreslått:

§ 3 Generelt aktsomhetskrav

Hundeholderen skal forebygge og vise aktsomhet for å unngå at hunden blir satt i en situasjon der den kan gjøre skade på mennesker, husdyr, vilt eller eiendom. Hundeholderen skal forsikre seg om at den som midlertidig får ansvar for hunden har de nødvendige forutsetninger for å utvise tilsvarende aktsomhet. Hundeholderen skal sørge for at hunden eller hundeholdet ikke er til urimelig ulempe for folk, dyr, miljø eller andre interesser. Hundeholderen skal sikre trygghet for hunden, folk og dyr ved å holde hunden under forsvarlig tilsyn, og håndtere hunden på en slik måte at den får utøvd individuelle behov.

Den som er berørt, kan kreve overfor hundeholderen at en varig tilstand eller varige forhold som ikke gir tilstrekkelig sikkerhet, eller som volder urimelig ulempe, blir rettet.

5.4.4 Høringsinstansenes innspill

Politidirektoratet støtter at det må være et generelt aktsomhetskrav i hundeloven. Politidirektoratet bemerker at det er avgjørende at hundeholdet er aktsomt, og at loven gir et utgangspunkt for hva som vil være å anse som aktsomt. Videre mener Politidirektoratet at det bør fremgå av lovteksten at for å ivareta aktsomhetskravet må hundeholderen velge en rase og størrelse på hunden som vedkommende har forutsetning for å mestre.

Politidirektoratet støtter departementets forslag om å legge til at «[h]undeholderen skal forsikre seg om at den som midlertidig får ansvar for hunden har de nødvendige forutsetninger for å utvise tilsvarende aktsomhet» i bestemmelsens første ledd. Av erfaring ser politiet at mange av de uønskede hendelsene som rammes av bestemmelsene i hundeloven skjer når hunden er overlatt til andre enn eier.

Politidirektoratet bemerker også at det bør stilles samme krav til kompetanse for den som midlertidig har ansvar for hunden som for hundeholderen. Imidlertid peker Politidirektoratet på at det ikke er definert hvor lenge et midlertidig ansvar kan være, noe som tilsier at det kan vare over lengre tid. I de tilfeller der hunden er overlatt til noen andre er behovet for at aktsomhetskravet opprettholdes like sterkt som når hunden er med sin eier. I tillegg viser Politidirektoratet til at begrepet «nødvendige forutsetninger» ikke er definert i loven og det vil derfor være uklart hva som skiller dette begrepet fra «nødvendig kompetanse» som er definert i forslagets § 2

Mattilsynet viser til at i definisjonen av «hundeholder» i § 2 første ledd bokstav a også omfatter personer som bare tar hånd om hunden i «kortere tid» I hundeloven § 3 første ledd andre punktum omtales «den som midlertidig får ansvar for hunden». Mattilsynet mener at hundeloven § 3 derfor gjør det uklart om de sistnevnte også er hundeholdere.

Statsforvalteren i Trøndelag bemerker at det er positivt at hundeholderens ansvar og behov for kompetanse tydeliggjøres, men at hundeloven er omfattende og kompleks og en kan derfor ikke forvente at den enkelte hundeeier greier å sette seg inn i alle bestemmelsene. Statsforvalteren i Trøndelag informerer om at de opplever stadig flere henvendelser fra hundeeiere og enkeltpersoner som stiller spørsmål til lokale begrensninger i hundens/hundeeiers bruk av utmark, særlig relatert til hensynet til beitebruk, og hva som er «lovligheten» bak dette.

Vågå kommune, Sel kommune og Randaberg kommune viser til at søkelyset på hundeholderens ansvar og kompetansekrav er svært positivt. Kommunene bemerker at departementet må ta et større ansvar ved å gjøre hundeloven bedre kjent. Nore og Uvdal kommune støtter intensjonen om at ny lov skal ha fokus på hundeholderens ansvar og å forebygge skader og ulemper relatert til hundehold.

Bergen kommune skriver at det fremstår som uklart om bestemmelsen innebærer at en berørt i møte med hundeholderen kan kreve at hunden tas i bånd på stedet. Bergen kommune påpeker at dette er en høyaktuell interessekonflikt. Bergen kommunes oppfatning er at det bør tydeliggjøres i lovverket om den som er berørt av at en hund går løs er den som eventuelt får det siste ordet i om hunden heller bør være i bånd. Ifølge Bergen kommune vil en slik tydeliggjøring være en klar fordel for de involverte, for å avklare mange konflikter uten at det hemmer muligheten til å gå med hunden løs på en forsvarlig måte der det ikke er til ulempe for noen rundt. Videre mener Bergen kommune at begrepet «urimelig ulempe» bør defineres, for å gi noen føringer på hvor nivået ligger for at terskelen etter § 3 første ledd er overtrådt. Bergen kommune påpeker at da begrepet henviser til en skjønnsmessig vurdering, vil en definisjon/terskel i større grad sikre en lik praktisering og forståelse på tvers av kommuner og politidistrikt. Saksbehandlingen vil også forenkles ved en tydelig definisjon i selve hundeloven, istedenfor at den enkelte saksbehandleren må se hen til tilsvarende formuleringer i andre regelverk. Bergen kommune bemerker videre at det heller ikke er gitt at terskelen er den samme selv om begrepet blir brukt i et annet regelverk, og at en definisjon i hundeloven derfor vil kunne bidra til å sikre at den riktige terskelen blir lagt til grunn.

Norsk Sau og Geit, Norske Reindriftsamers Landsforbund, TYR, Geno, Norges småbrukarlag og Norges Bondelag skriver at lovforslaget ser ut til å ha glemt tamrein i hundeeiers aktsomhetskrav og at dette må tilføyes. Videre foreslår Norsk Sau og Geit, Norske Reindriftsamers Landsforbund, TYR, Geno, Norges småbrukarlag og Norges Bondelag at ordlyden skjerpes i samsvar med det foreslåtte aktsomhetskravet i formålsbestemmelsen (forslag i kursiv og med overstrekninger):

«Hundeholderen skal forebygge og vise aktsomhet for å unngå at hunden blir satt i en situasjon der den kan gjøre skade på mennesker, husdyr, vilt eller eiendom. Hundeholderen skal forsikre seg om at den som midlertidig får ansvar for hunden har de nødvendige forutsetninger for å utvise tilsvarende aktsomhet. Hundeholderen skal sørge for at hunden eller hundeholdet ikke er til urimelig ulempe for folk, dyr, miljø eller andre interesser. Hundeholderen skal sikre trygghet for hunden, folk og dyr ved å holde hunden under forsvarlig tilsyn og sikring, og håndtere hunden på en slik måte at den får utøvd individuelle behov.

Den som er berørt, kan kreve overfor hundeholderen at en varig tilstand eller varige forhold som ikke gir tilstrekkelig sikkerhet, eller som volder urimelig ulempe, blir rettet umiddelbart.»

Beitenæringene foreslår at når det gjelder forsvarlig sikring, gjelder dette bruk av hundekobbel ved opphold i utmark eller steder hvor hunden kan gjøre skader på mennesker. Beitenæringene viser til at det er mulig begrepet «sikring av hund» bør defineres nærmere i § 2, slik at det blir tydeliggjort at det her er snakk om kobbel og ikke i bånd med håndløkke.

Veterinærinstituttet skriver at hundeholderens ansvar for dyrets helse og velferd må inn i teksten til § 3. Videre skriver Veterinærinstituttet at samfunnet må legge til rette for et godt og trygt hundehold, der hunder kan få utløp for sine behov.

Norsk Brukshundsports forbund mener at formuleringene i § 3 om at hunden ikke skal være til «urimelig ulempe» og at hundeholdet skal sikre «utøvelse av hundens individuelle behov» er uklare. Videre viser Norsk Brukshundsports forbund til at ordlyden i hundeloven § 3 andre ledd ikke er definert og gir dermed et uakseptabelt stort rom for fortolkning.

NOAH– for dyrs rettigheter skriver at de er positive til endringsforslagene i aktsomhetsparagrafen. Videre bemerker NOAH at forslaget viser en holdningsendring hvor hundeholderen i større grad er ansvarlig for de situasjoner hunden plasseres i og følgene av dette. Fokuset er ikke lenger rettet direkte mot hundens adferd, men hva hundeholderen skal gjøre for å forebygge urimelige ulempe og uheldige hendelser og skader. NOAHer fornøyd med at forslaget anerkjenner viktigheten av at hundeholderen ivaretar hundens trygghet og individuelle behov, både av hensyn til hunden selv og av hensyn til samfunnet. NOAHviser til at deres definisjon av skade vil fungere ift. denne paragrafen, og det som ikke omfattes av skade, vil omfattes av ulempe.

Dyrebeskyttelsen Norge viser til ordlyden i endringsforslaget til hundeloven § 3 om at «[h]undeholderen skal forebygge og vise aktsomhet for å unngå at hunden blir satt i en situasjon der den kan gjøre skade på mennesker, husdyr, vilt eller eiendom.» ogmener at det kreves god kompetanse for å utføre dette.

Rådet for dyreetikk støtter ordlyden om at «[h]undeholderen skal sikre trygghet for hunden, folk og dyr ved å holde hunden under forsvarlig tilsyn, og håndtere hunden på en slik måte at den får utøvd individuelle behov», men foreslår at hundeholderens ansvar overfor dyrets helse og velferd også inkluderes i teksten.

Norges Jeger- og Fiskerforbund skriver at de i utgangspunktet er positive til at det inntas en presisering om at hundeholderen skal sikre trygghet for hunden som inntatt i første ledd siste punktum, og at ansvaret flyttes fra hund til hundeholderen.

Norges Astma- og Allergiforbund støtter departementets forslag til endring av tekst i § 3. Norges Astma- og Allergiforbund skriver at dette vil tydeliggjøre at hundeholderen skal forebygge uønskede hendelser, og vise aktsomhet for å sikre trygghet for både hund og mennesker. Videre viser Norges Astma- og Allergiforbund til at det å presisere forebyggingsplikten vil bidra til at alle, uansett forhold til hund, vil få økt frihet og trygghet i det offentlige rom.

5.4.5 Departementets vurderinger

Med en lovendring av § 3 første ledd ønsker departementet å øke oppmerksomheten på skade- og ulempeforebyggende og forsvarlig hundehold.

Flere høringsinstanser støtter at loven skal ha fokus på hundeholderens ansvar og å forebygge skader og ulemper relatert til hundehold. Mange støtter også at det at hundeholderen som skal sikre trygghet for hunden og at ansvar flyttes fra hund til hundeholderen. NOAH - for dyrs rettigheter anerkjenner viktigheten av at hundeholderen ivaretar hundens trygghet og individuelle behov, både av hensyn til hunden selv og av hensyn til samfunnet. Norges Astma- og allergiforbund viser til at det å presisere forebyggingsplikten vil bidra til at alle, uansett forhold til hund, vil få økt frihet og trygghet i det offentlige rom.

Norsk Sau og Geit, Norske Reindriftsamers Landsforbund, TYR, Geno, Norges småbrukarlag og Norges Bondelag [heretter beitenæringene] har i sitt høringsinnspill påpekt flere steder der tamrein er uteglemt i endringsforslaget. Departementet ser at det i gjeldende lovtekst kun var beskrevet «dyr». Departementet gjorde i høringsutkastet en spesifisering av «dyr», men ser at dette utilsiktet ekskluderte flere dyreslag. Departementet foreslår derfor å ta inn den opprinnelige teksten slik at teksten blir: «folk, dyr, eiendom eller ting».

Videre mener beitenæringene at begrepet «sikring av hund» bør defineres nærmere i § 2, slik at det blir tydeliggjort at det her er snakk om kobbel og ikke i bånd med håndløkke. Departementet viser til hundeloven § 6 hvor det fremgår at det med sikring av hund menes at hund bli holdt i bånd eller forsvarlig inngjerdet eller innestengt. Avhengig av den konkrete situasjonen vil hundeholderen måtte vurdere hvilket utstyr som er best egnet for å ivareta aktsomhets- og kompetansekravet. Hundeloven § 3 er en overordnet bestemmelse og det vil, etter departementets syn, være lite hensiktsmessig å stille krav i loven til hvilken type bånd hundeholderen skal bruke. Departementet vil også vise til § 4 der det står at den som holder hunden i bånd, skal være i stand til å ha kontroll med hunden.

Beitenæringene foreslår videre at ordene «sikre trygghet for hunden» skal ut av lovteksten slik at ordlyden blir at hundeholderen skal «sikre trygghet for folk og dyr». Departementet peker på at formuleringen «[h]undeholderen skal sikre trygghet for hunden […]» er ment som en innstramming av aktsomhetsplikten ved at hundeholderen i større grad må ta ansvar for de situasjoner hunden plasseres i og eventuelt negative følger av dette. At hundeholderen skal sikre trygghet for hunden går dermed ikke på bekostning av at hundeholderen skal sikre trygghet for folk og dyr. Tvert imot er kravet om at hundeholderen skal sikre trygghet for hunden en forutsetning for at hundeholderen kan hindre at uheldige situasjoner generelt oppstår.

Mattilsynet peker på at det ifølge definisjonen i hundeloven § 2 bokstav a omfatter begrepet «hundeholder» også personer som bare tar hånd om hunder i «kortere tid». I hundeloven § 3 første ledd andre punktum omtales «den som midlertidig får ansvar for hunden». Mattilsynet viser til at det er uklart om «den som midlertidig får ansvar for hunden» etter hundeloven § 3 første ledd andre punktum også skal regnes som «hundeholder».

Departementet vil peke på at forpliktelsen etter høringsforslagets § 3 første ledd andre punktum etablerer en forpliktelse for den som midlertidig skal overlate hunden sin i andres varetekt. Det er således ikke en ny forpliktelse for den som har hunden i kortvarig varetekt. Denne plikten vil uansett være omfattet av kravene til en hundeholder, jf. definisjonen i § 2 bokstav a. Poenget er at hundeholderen har et ansvar for å ikke overlate hunden til noen som åpenbart ikke vil være i stand til å ivareta aktsomhetskravet. Dette kan for eksempel være situasjoner der hundeholderen lar små barn gå tur alene med en stor og sterk hund. For å få dette bedre frem har dette punktum blitt omformulert og flyttet til et eget andre ledd i endringsforslagets § 3.

I de tilfeller hundeholderen overlater hunden til godkjente hundepensjonater (profesjonelle aktører), må hundeholderen sies å ha ivaretatt aktsomhetskravet. Det forutsettes likevel at hundeholderen opplyser om særegne forhold aktøren bør være kjent med. Kennelopphold kan være stressende for hunden, og kan forsterke eksisterende adferds- eller helseutfordringer. Det er derfor viktig at hundeholderen opplyser om forhold ved hunden i forkant av oppholdet.

Etter høringen foreslår departementet å omstrukturere bestemmelsen ved å dele opp første ledd i tre bokstaver for å synliggjøre og gi en bedre oversikt over kravene til hundeholderens aktsomhet. Etter endringsforslaget første ledd bokstav a er det hundeholderens ansvar å tilstrebe at hunden ikke blir satt i en situasjon der den kan gjøre skade på folk, dyr, eiendom eller ting. For at hundeholderen skal opptre aktsomt må hundeholderen hindre at hunden kommer i situasjoner der den oppfatter at den selv må ta ansvar for sin egen sikkerhet. Slike situasjoner kan lede til bitt.

Etter endringsforslagets bokstav b skal hundeholderen sørge for at hunden eller hundeholdet ikke er til urimelig ulempe for folk, dyr, miljø eller andre interesser.

Etter endringsforslagets bokstav c skal hundeholderen sikre trygghet for hunden, folk og andre dyr ved å holde hunden under forsvarlig tilsyn, og håndtere hunden på en slik måte at den får dekket individuelle behov.

Politidirektoratet viser til at det bør fremgå av lovteksten at for å ivareta aktsomhetskravet må hundeholderen velge en rase og størrelse på hunden som vedkommende har forutsetning for å mestre. Hundeloven § 3 om det generelle aktsomhetskravet er ment å være overordnet, og departementet mener derfor det ikke er hensiktsmessig at krav til valg av hund skal fremgå av lovteksten. Departementet peker på hundekjøperen ved valg av hund bør ha tenkt igjennom hva slags hund og aktivitet vedkommende har forutsetning for å mestre. Understimulerte og frustrerte hunder kan være en årsak til at konfliktsituasjoner oppstår i samfunnet. Dette gjelder også antall hunder, da et større antall hunder kan stille enda større krav til kompetanse, kapasitet og sikkerhetshåndtering fra hundeholderens side. Disse momentene vil være relevant for om hundeholderen oppfyller aktsomhetskravet.

Flere høringsinstanser har innvendinger til bruken av «urimelig ulempe», og at hva som er «urimelig ulempe» bør defineres. Departementet poengterer at dette er en videreføring av gjeldende rett og at endringsforslaget ikke har hatt til hensikt å endre terskelen for hva som er en urimelig ulempe. Det vises til Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 47 hvor det fremgår at hunder er en naturlig del av norsk hverdagsliv. Det innebærer at normale ulemper som hundehold fører med seg i form av normalt forekommende gjøing m.m., ikke skal bli å anse som «urimelige» ulemper. Skal gjøing anses som «urimelig» ulempe, bør det være tale om jevnlig forekommende støy klart utover hva som vurderes som normalt akseptabelt. Det må også ved vurderingen tas hensyn til hva slags omgivelser det er snakk om. Iblant kan støy bare være ett av flere moment ved vurderingen av om det foreligger «urimelig ulempe».

Rådet for dyreetikk foreslår i høringsinnspillet at hundeholderens ansvar for dyrets helse og velferd også inkluderes i hundeloven § 3. Departementet viser til at hundeloven er en særlov som har til formål å regulere sikkerhetsaspektet knyttet til hunder og hundehold. Selv om dyrevelferd er en del av hundeholdet, ønsker ikke departementet å endre ansvarsforholdet ved å ta dyrevelferdsregulering om krav til helse og velferd inn i hundeloven.

Bestemmelsens tredje ledd er foreslått videreført. Bergen kommune mener det er uklart om hundeloven § 3 andre ledd innebærer at en berørt i møte med en hundeholder kan kreve at hunden tas i bånd på stedet og viser til at dette er en høyaktuell interessekonflikt. Beitenæringene har også i sin høringsuttalelse kommet med forslag som beskriver retting av mer akutte forhold og at disse må rettes umiddelbart. Beitenæringene har også tatt opp at det bør gis mer detaljerte bestemmelser om hva som gir forsvarlig sikring av hund.

Etter hundeloven § 3 andre ledd fremgår det at «[d]en som er berørt, kan kreve overfor hundeholderen at en varig tilstand eller varige forhold som ikke gir tilstrekkelig sikkerhet, eller som volder urimelig ulempe, blir rettet». Departementet bemerker at retten til å kreve retting etter hundeloven § 3 andre ledd gjelder forhold av lengre varighet. Departementet viser for øvrig til hundeloven § 4 hvor det fremgår at hunder bare kan være løse under tilsyn og kontroll som i størst mulig grad forebygger og forhindrer skader eller ulemper for mennesker. Se også omtalen av sikring ovenfor.

5.5 Kompetansekrav

5.5.1 Behov for ny bestemmelse om kompetansekrav

Under gjennomgangen i 2019 kom det innspill på at det bør stilles krav til kompetanse hos hundeholderen. Forslaget er i tråd med en tilsvarende bestemmelse i Lov om dyrevelferd. Etter dyrevelferdsloven må kompetansen innen dyrevelferd og dyrs behov være tilstrekkelig til at dyreholder fullt ut forstår hensikten med alle paragrafer i dyrevelferdsloven, kan forebygge velferdsproblemer og kan gjennomføre tiltak hvis velferdsproblemer oppstår. Tilsvarende etter hundeloven er det nødvendig at hundeholder har kompetanse om hold og trening av hund, samt kunnskap om hundens behov, naturlig adferd, bruksområde og skadepotensiale. Dette er nødvendig for at hundeholderen fullt ut forstår hensikten med alle paragrafer i hundeloven og skal kunne ivareta sitt ansvar for å forebygge at uønskede hendelser oppstår. Lovutkastets krav omfatter realkompetanse.

5.5.2 Forslaget i høringsnotatet

En viktig forutsetning for å ivareta aktsomhetskravet etter § 3 er at hundeholderen har tilstrekkelig kompetanse om hunder og hundehold. Departementet foreslo derfor i høringsnotatet en ny bestemmelse der det stilles krav til hundeholderens kompetanse.

I høringsnotatet foreslo departementet følgende ordlyd til den nye paragrafen:

§ 3 a Kompetanse

Hundeholderen skal ha nødvendig kompetanse om hold og trening av hund, blant annet om hundens behov, naturlig adferd og bruksområde. Hundeholderen skal bruke kunnskapen om hunden til å forebygge at uheldige situasjoner eller skader oppstår.

Bakgrunnen for forslaget var at hundeholderens kunnskap om hundens bruksområde, naturlig adferd og behov vil kunne benyttes til å redusere risikoen for uønskede hendelser. Behovet for et mer skadeforebyggende og hundefaglig perspektiv ble også søkt ivaretatt med dette forslaget. Forslaget skulle også medvirke til å ta hensyn til oppdatert kunnskap.

Det ble vist til at tilsvarende bestemmelse finnes i dyrevelferdsloven § 6, der det fremkommer at dyreholder skal påse at dyr blir ivaretatt av tilstrekkelig, og faglig kompetent personell. Andre skal ha nødvendig kompetanse for den aktiviteten de utfører.

Fra høringsnotatet fremgår det at det med kompetanse menes hundeholderens kunnskap, ferdigheter og evner. Hundeholderen må ha nødvendig kompetanse for å kunne opptre aktsomt. Politiet vil i sin forvaltningspraksis kunne vektlegge hundeholderens kompetanse. Med kompetanse menes både realkompetanse og formell kompetanse. Videre ble det vist til at departementet ikke ønsket å lage en rigid definisjon på hva som er nødvendig kompetanse. Departementet ønsket heller ikke å legge inn et konkret krav om kursbevis, siden behov for kompetanse både kan variere mellom de ulike hundehold, og det heller ikke foreligger standardiserte opplæringstilbud for den ordinære hundeholderen.

Kunnskap om hundens behov og adferdsmønster, samt trening av hunden gir gode forutsetninger for et trygt hundehold. Økt kompetanse om hundens behov, adferd og bruksområde kan bidra til færre konfliktsituasjoner mellom hunden og mennesker, husdyr og vilt.

Ordlyden «nødvendig kompetanse» viste til at hundeholderen, og andre som håndterer hunden, skal ha nødvendig kompetanse til den aktiviteten de utfører og den type hundehold de utøver. Den som håndterer hunden må ha innsikt i hvordan holdet påvirker hundens adferd og velferd, herunder hva som påvirker hundens læring.

Ordlyden «behov» viste til at hundeholderen blant annet skal ha nødvendig kompetanse til å sikre hunden en god livskvalitet ved å sikre riktig levemiljø, sikre utøvelse av naturlig adferd, sosialisering og at hundeholderen forebygger sykdom eller skade hos hunden. Hundeholderen må ha tilstrekkelig kompetanse til å fange opp tegn på sykdom eller skader, slik at disse ikke forårsaker negativ adferd hos en hund som ellers ikke ville utvise slik adferd. For eksempel vil en hund med tannsykdom som ikke får adekvat behandling, fort kunne utvise negativ adferd overfor små barn siden en nærkontakt med dem utløser smerte.

Ordlyden «naturlig adferd» viste til at hundeholderen må kjenne til hundens naturlige adferd, og kan gjenkjenne hundens reaksjonsmønster slik at vedkommende kan gjøre passende tiltak før en uønsket situasjon oppstår. Med kompetanse om naturlig adferd vil hundeholderen kunne lese hundens kroppsspråk og på et tidlig stadium oppdage smerter, frykt eller andre signal hunden viser.

Ordlyden «bruksområde» viste til blant annet kompetanse om type hund, herunder hunder som er avlet for bestemte aktiviteter som for eksempel jakt. Det ble vist til at ulike raser vil ha ulike aktivitetsbehov, og at det vil variere hvilke stimuli som er påkrevd for at hunden skal ha et godt grunnlag for å fungere og trives. Valg av rase vil kunne påvirke hvilken kompetanse hundeholderen må besitte. Forskjellig typer hunder har ulike iboende egenskaper, og ulike hunderaser vil kunne ha ulikt skadepotensial basert på størrelse og styrke.

Videre ble det vist til at kompetansekravet ikke vil komme til anvendelse i alle situasjoner der mennesker omgås hund. Det fremgikk at det ikke er hensiktsmessig å la kompetansekravet omfatte personer som har en tilfeldig kontakt med og svak tilknytning til hunden, for eksempel en som påtreffer en hund som trenger hjelp. Kravet til kompetanse gjelder ellers både ved hold, håndtering og transport.

Avslutningsvis i høringsnotatet ble det vist til at næringsdrivende som selger tjenester til hundeeiere, oppdrettere, hundeskoler, hundepensjonat, hundelufter og folk som hjelper til med adferdsproblemer vil måtte ha nødvendig kompetanse. Kompetansekravet omfatter den som eier eller har tatt omsorg for eller hånd om en hund for kortere eller lengre tid. Hundeholderen skal sørge for at den som skal passe på hunden har tilstrekkelig kompetanse til å ivareta hunden på en god måte.

5.5.3 Høringsinstansenes innspill

Politidirektoratet mener i utgangspunktet at det er positivt med et kompetansekrav for hundehold, og at dette potensielt kan virke forebyggende. Politidirektoratet viser imidlertid til at det vil være utfordrende for politiet å vektlegge hundeholderens kompetanse i politiets praksis.Videre skriver Politidirektoratet at hva den enkelte legger i «nødvendig kompetanse» er svært forskjellig og flere vil nok oppfatte seg selv som kompetent uten at de egentlig har noen utdannelse eller mye erfaring med hund. Politidirektoratet har forståelse for at det er vanskelig å sette et konkret krav til kompetanse eller gjennomføring av bestemte kurs, ikke minst fordi det er stor forskjell på ulike hunderaser, hva hunden skal brukes til osv. Politidirektoratet mener bestemmelsen fort vil ende opp uten noen praktisk betydning. Politidirektoratet peker på at det blir vanskelig å vektlegge hundeholderens kompetanse i praksis når det ikke foreligger klare krav. Politidirektoratet viser til at dette kanskje kan avhjelpes ved at man kan pålegge hundeeier å bestå et offentlig godkjent kurs som et forebyggende virkemiddel etter § 17 dersom man mistenker at hundeeier ikke innehar nødvendig kompetanse. Politidirektoratet påpeker videre at dersom kompetansekravet innføres som foreslått, bør det som minimum gis tydelige retningslinjer for hvordan kompetansekravet skal håndheves slik at en ivaretar hensynet til likebehandling. Videre viser Politidirektoratet til at det bør fremgå av retningslinjene i hvilke tilfeller kompetansekravet skjerpes.

Innlandet politidistrikt synes at intensjonen bak bestemmelsen er god, men er usikker på etterlevelsen av kompetansekravet i praksis. Innlandet politidistrikt viser til at kompetansekravet blir innholdsløst da det ikke er gitt noen definisjon på hva som er «nødvendig kompetanse», og det ikke er gitt et standardisert opplæringstilbud. Innlandet politidistrikt stiller spørsmål om på hvilken måte det er tenkt at politiet skal vektlegge hundeholderens kompetanse i sin forvaltningspraksis, og på hvilken måte politiet skal kunne avdekke hva som faktisk er hundeholderens kompetanse.

Oslo politidistrikt synes det er fornuftig at departementet ønsker å innføre et selvstendig kompetansekrav for hundeeier i ny § 3 a. Oslo politidistrikt bemerker at det er noe usikkert hvordan et kompetansekrav vil etterleves og ikke minst kunne kontrolleres dersom en ikke pålegger en obligatorisk test eller kurs i forbindelse med et hundehold.

Mattilsynet skriver at de ikke ønsker at definisjonen i hundeloven § 3 a overlapper dyrevelferdsloven § 6. Mattilsynet mener at hundeloven § 3 a bør presiseres slik at det blir tydelig hva slags kunnskap om hund som kreves etter hundeloven og foreslår at første punktum omformuleres slik: «Hundeholderen skal ha nødvendig kompetanse til å holde og trene hunden slik at den utgjør minst mulig fare.»

Statsforvalteren i Rogaland støtter forslag om kompetansekrav og flere kommuner viser til at søkelyset på hundeholderens ansvar og kompetansekrav er svært positivt.

Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF) mener at kompetansekravet som er foreslått i § 3 a kan være vanskelig å overholde og følge opp i praksis. NJFF foreslår derfor at det utformes en veileder i samarbeid med aktuelle hundeorganisasjoner som f.eks. kan deles ut av oppdretter til nye hundeeiere.

Norsk Dyrepleier- og assistentforening mener der bør gis mer konkrete føringer enn forslagets ordlyd. For at det skal foreligge en felles kunnskapsbase foreslår Norsk Dyrepleier- og Assistentforening at det opprettes et nettbasert kurs hvor innholdet er forskriftsfestet. Også Dyrepleierne i Akademikerne og Dyrebeskyttelsen Norge mener at det bør lovfestes et krav til at nye hundeholdere skal gjennomføre kurs eller opplæring i hunders adferd og behov.

Norges Astma- og Allergiforbund støtter departementets forslag til ny § 3 a om hundeholderens kompetanse. Norges Astma- og Allergiforbund viser til at kunnskap om hundens behov og adferd uten tvil er en forutsetning for et trygt hundehold. Videre skriver Norges Astma- og Allergiforbund at økt kompetanse vil kunne bidra til færre konfliktsituasjoner mellom hund og mennesker. De foreslåtte endringene fokuserer primært på hundens behov, adferd og bruksområde. Trygghet for andre, og opplevelser i møte med hunden er lite omtalt. Norges Astma- og Allergiforbund oppfordrer derfor til at formuleringene knyttet til aktsomhetskrav og kompetanse også inkluderer en formulering om hundens påvirkning på menneskers helse. For personer som lever med alvorlig pelsdyrallergi, som er en ikke-synlig funksjonsnedsettelse, kan et utilsiktet møte med hund medføre en stor helsemessig belastning. Norges Astma- og Allergiforbund viser til at det derfor også er viktig at hundeholderen har kjennskap til at hunden kan utgjøre en slik ulempe for enkelte grupper i samfunnet, og tar nødvendige forholdsregler når hunden skal bevege seg i det offentlige rom.

Astma- og Allergiforbundet Bergen Storlag viser til at like viktig som hundeeiers kompetanse om hunden er hundeeiers kompetanse og forståelse for andre mennesker og hvordan hundehold kan påvirke dem i både positiv og negativ retning. Astma- og Allergiforbundet Bergen Storlag bemerker at det er viktig at hundeiere forstår hvordan hundehold kan begrense andre menneskers frihet slik at en får minst mulig konflikter mellom hundeholdere og de som opplever negative følger av hundeholdet.

Norsk Sau og Geit, Norske Reindriftsamers Landsforbund, TYR, Geno, Norges småbrukarlag og Norges Bondelag (heretter beitenæringene)mener at forslaget ikke klargjør hvilken type kompetanse og hvem som skal vurdere denne kompetansen. Beitenæringene foreslo følgende ordlyd i bestemmelsens første ledd:

«Hundeholderen skal ha nødvendig kompetanse om hold og trening av hund, som blant annet skal omfatte kunnskaper om hundens behov, naturlig adferd og bruksområde og for å <…> situasjoner hvor skader kan oppstå».

Dette innspillet ble også gjengitt i konsultasjonene med Norske Reindriftsamers Landsforbund.

Foreningen Norske Etologer mener at forslaget til paragraf om kompetanse løfter inn viktige kunnskapsmomenter som hundeeiere må forventes å ha. Foreningen Norske Etologer viser til at paragrafen også bør vise til lov om dyrevelferd §§ 6 og 8 og at det bør vurderes å utdype kompetanse (og eventuelle kompetansekrav) i forskrift.

Norsk Kennel Klub (NKK) ser det som positivt at det innføres et kompetansekrav i hundeloven, men skulle gjerne sett at kravet var konkretisert ytterligere. NKK mener at uten nærmere presisering og sanksjonsmulighet kommer hundeloven § 3 a til å bli en sovende bestemmelse. NKK mener at det uansett er viktig at en veileder omtaler hundeloven § 3 a grundig, og at det der kommer tydelige anbefalinger om hva eier bør foreta seg for å tilegne seg nødvendig kompetanse om hund og hundehold – for eksempel gjennom hunde- og valpekurs. Videre mener NKK at selv om kompetansekravet blir stående uten konkrete føringer og krav, vil det ha en viktig verdi gjennom å gi et tydelig signal til hundeholderen om viktigheten av å tilegne seg nødvendig kunnskap om hundens bruksområde, naturlig adferd og behov. NKK viser til at økt kunnskap blant hundeholdere utvilsomt vil bidra til å redusere risikoen for uønskede hendelser, styrke hundens vern og rettigheter og ansvarliggjøre eier i større grad enn tidligere. Videre viser NKK til at deres generelle holdning er at fokuset bør være på forebygging gjennom trening av hund og opplæring av hundeeier og publikum for øvrig, fremfor å forby og begrense hundens naturlige adferd.

BirdLife Norge ser behovet for å klargjøre at hunder har visse behov knyttet til naturlig adferd, men vil advare mot å gi inntrykk av at slike behov gir anledning til å bryte f.eks. båndtvangbestemmelsene. BirdLife Norge er derfor positive til at begrepet bare brukes i § 3 a om kompetanse. Videre etterspør BirdLife Norge hvordan hundeholdets potensielle skadelige virkning på naturmangfold er tenkt formidlet. Det er BirdLife Norges oppfatning at mange hundeeiere ikke fullt ut forstår hvorfor de skal ha hunden i bånd, for eksempel i områder der det ikke er beitedyr som sau eller rein. Dette vitner om en manglende forståelse for virkningen løse hunder har på vilt. Hunder gjør i seg selv skade ved å være løs ved å forstyrre den ville faunaen, og hunder har stort potensiale for å skade egg og unger uten at eierne registrerer det.

Flere privatpersoner mener det bør kreves kurs eller kompetansebevis for å få eie hund.

5.5.4 Departementets vurderinger

Det er viktig for departementet å fremheve hundeholderens ansvar for at eget hundehold er forsvarlig. Det forventes at hundeholderen har kompetanse om sin hunds behov, adferd og bruksområde. Kompetansekravet er ment å virke forebyggende. Kompetente hundeholdere er kanskje det viktigste virkemidlet for å hindre at uønskede hendelser oppstår. Departementet mener bestemmelsen vil bidra til at hundeholderen blir bevisst sitt ansvar for at hundeholdet er aktsomt overfor omgivelser og andre dyr og mennesker. Kompetente hundeholdere kan i større grad forebygge problemsituasjoner og finne tiltak hvis slike oppstår. En kompetanseheving kan videre bidra til å redusere faren for uheldige situasjoner som skyldes uvitenhet. Det vises til punkt 3.2.6.4.

Forslaget har fått bred støtte. Likevel er flere høringsinstanser, inkludert Politidirektoratet og flere politidistrikt, usikker på etterlevelsen av kompetansekravet i praksis, og på hvilken måte politiet skal kunne avdekke hva som faktisk er hundeholderens kompetanse. Noen høringsinstanser foreslår at man kan pålegge hundeeier å bestå offentlig godkjent kurs eller at konkrete kompetansekrav fastsettes i forskrift.

Departementet viser til at det er vanskelig å sette konkrete krav til kompetanse eller gjennomføring av bestemte kurs, ikke minst fordi det er stor forskjell på ulike hunderaser og individer, hva hunden skal brukes til og hvilke omgivelser og situasjoner hunden holdes i og eksponeres for. Som regel vil realkompetanse være tilstrekkelig til å oppfylle lovens krav. I praksis vil dette si at hundeholderen skal kunne nok om dyrearten til å gi riktig daglig tilsyn og stell for å kunne se, forstå og handle i tråd med hundens behov. Kompetanse omfatter også holdninger, praktisk evne og vilje til å etterleve kravene. Denne kompetansen kan tilegnes på ulike måter. Kompetansebehovet kan altså være ulikt alt etter hva slags hundehold det er snakk om. For å sikre forutsigbarhet er det likevel nødvendig å fastsette et generelt krav. Det er derfor viktig at kompetansen vurderes konkret i de ulike tilfeller. Politiet vil i sin forvaltningspraksis kunne vektlegge hundeholderens kompetanse. Departementet vil utdype forståelsen av kompetansekravet i veilederen til hundeloven.

Hundeholderen skal etter hundeloven § 3 a ha nødvendig kompetanse til å forebygge at uheldige situasjoner eller skader oppstår. Det innebærer også kunnskap om skadepotensialet fra hunder generelt, og til hundeholderens hund spesielt.

Departementet ønsker å presisere at henvisningen i endringsforslaget § 3 a andre punktum om kunnskap om hundens behov, naturlige adferd og bruksområde ikke gir hundeholdere anledning til å bryte den nasjonale eller kommunale båndtvangen. Tvert imot mener departementet at kunnskap om hundens natur er viktig for å kunne forebygge uønskede hendelser eller skader. Hundeholderen må også ha tilstrekkelig kunnskap til å fange opp tegn på sykdom eller skader på hunden. Uoppdagede smertetilstander hos hunden kan føre til bitt på grunn av smerter. For eksempel vil en hund med en tannsykdom som blir klappet i ansiktet kunne reagere med bitt for å komme unna den smertefulle håndteringen.

Det er ikke minst viktig at hundeholderen har kunnskap om hunders naturlige adferd, jf. omtale om jaktlyst under «kunnskapsgrunnlaget» punkt 3.2.6.5. Mange av hundens iboende egenskaper, som er en del av hundens normale adferd, vil kunne medføre risiko i gitte situasjoner.

Videre er det departementets vurdering at hundeholderen må ha tilstrekkelig kunnskap om det skadepotensialet hunden kan utgjøre i ulike situasjoner, for eksempel i kontakt med beitedyr eller med mennesker som av ulike grunner ikke tåler eller ønsker slik kontakt. Det er selvfølgelig ikke mulig for en hundeholder å vite hvilke mennesker som ikke tåler eller ønsker kontakt med hunden, men hundeholderen bør søke å unngå at hunden kommer i kontakt med fremmede mennesker der det ikke inviteres til det. Når det gjelder beitedyr er det viktig at hundeholderen har kunnskap om deres sårbarhet slik at hundeholderen i tilstrekkelig grad forebygger at hunden opptrer på en måte som er til skade for beitedyr. Departementet viser til at slik skade ikke bare omfatter skade som er direkte følger av bitt, men også skade som følge av at hunden skremmer eller jager beitedyr. Se nærmere om dette under «Kunnskapsgrunnlaget» punkt 3.2.4.1. Flere, blant annet Sametinget har stilt spørsmål om hvorfor loven sier at hundeholder skal ta hensyn til «hundens natur» siden hundeloven er en sikkerhetslov, og hensynet til hunden skal ivaretas i dyrevelferdsloven. Departementet mener derfor at det er viktig å forklare at hensynet til hundens natur skal ivaretas for å sikre mot skader som er en naturlig konsekvens av hundens natur.

Politidirektoratet viser til at det vil være utfordrende for politiet å vektlegge hundeholderens kompetanse i politiets praksis og at bestemmelsen vil kunne ende opp uten noen praktisk betydning. Departementet påpeker at et hundehold som skal ivareta hensynet til sikkerhet, trygghet, alminnelig ro og orden forutsetter at hundeholderen har kunnskap og kompetanse om hund. Hundeholdere har et stort ansvar, og dagens bruk av hund i samfunnet stiller økende krav til kunnskap om hundens adferd og behov. Kompetanseheving hos hundeholdere vil kunne redusere faren for at hunder kan forårsake skader eller ulemper i samfunnet.

Innholdet i kravet til kompetanse vil kunne variere over tid og med de aktuelle aktiviteter hundeholderen gjør. For eksempel vil det stilles strenge krav til kunnskap om skadepotensialet til en hund i områder hvor det er sårbart vilt eller beitedyr.

For politiet vil krav til kompetanse hos hundeholderen vurderes konkret ut fra hvilken situasjon som har oppstått. Departementet mener at det ut fra situasjonen vil være mulig å argumentere med manglende kompetanse hos hundeholderen, men at krav til kompetanse nok ikke vil være et selvstendig grunnlag for virkemiddelbruk.

For å gjøre det tydeligere hva slags kunnskap om hund som kreves etter hundeloven § 3 a ønsker departementet å endre ordlyden til at «[h]undeholderen skal ha nødvendig kompetanse til å kunne forebygge at uheldige situasjoner eller skader oppstår. Slik kompetanse omfatter blant annet kunnskap om hold og trening av hund og kunnskap om hundens behov, naturlige adferd, bruksområde og det skadepotensialet hunden kan utgjøre.»

Med dette mener departementet å ivareta høringsinnspillet fra blant annet beitenæringene ved å tydeliggjøre at hundeholderens kompetanse må være egnet til å kunne forebygge at uheldige situasjoner eller skader oppstår. Videre må kompetansen inkludere kunnskap om det skadepotensiale en hund kan representere.

Basert på høringsinnspillene ser departementet at det over tid kan være behov for å konkretisere enkelte kompetansekrav, dette også fordi tilbud om kompetansetilbud er under utvikling. Departementet foreslår derfor en ny hjemmel til å gi forskrift om krav til opplæring og kompetanse.