9 Personers rettigheter og plikter i nøds- og faresituasjoner

9.1 Inngrep på stedet mot hund som jager eller angriper mv

9.1.1 Gjeldende rett

Hundeloven § 14 gir regler om inngrep på stedet mot en hund som jager eller angriper mennesker eller dyr. Da den ble vedtatt avløste den bufeloven § 2 første og tredje ledd, reindriftsloven § 29 åttende ledd og viltloven § 53 tredje ledd.

Bestemmelsen lyder i dag:

§ 14 Inngrep på stedet mot hund som jager eller angriper mv.

Hundeholderen skal sørge for å holde eller kalle hunden tilbake og gjøre det han kan for å avverge urettmessig fare når en hund jager eller angriper mennesker eller dyr.

Et ellers ulovlig inngrep mot en hund er lovlig når noen gjør det for å avverge at hunden urettmessig jager eller angriper mennesker eller dyr, dersom inngrepet ikke går lenger enn nødvendig for å avverge skade, og dessuten ikke går utover det forsvarlige i betraktning av angrepets farlighet og den angrepnes interesse.

Så langt følgende særlige bestemmelser rekker, gjelder de foran den generelle regelen i annet ledd:

1. Ved pågående eller nært forestående angrep mot en person kan enhver gjøre det inngrep mot hunden som fremstår som nødvendig for å avverge skade. Dette fritar ikke den som helt eller delvis har provosert et angrep, fra straffansvar eller erstatningsansvar.

2. Når en hund jager eller angriper tamrein eller husdyr som beiter lovlig, eller når hunden uprovosert angriper en annen hund, kan det utsatte dyrets eier, innehaver eller den som passer dyret, gjøre det inngrep mot hunden som fremstår som nødvendig for å avverge skade, så sant inngrepet ikke går lenger enn nødvendig og ikke utover det forsvarlige. Denne bestemmelsen kan ikke påberopes når det dyret som blir jaget eller angrepet, urettmessig er kommet inn på eiendom som hundeholderen disponerer.

3. Når båndtvang gjelder, kan grunneier, noen som opptrer på dennes vegne, eller jakt- og fangstberettigde, avlive en hund ved direkte angrep på hjortevilt, likevel ikke en hund som er i aktiv bruk som ettersøkshund etter sykt eller såret vilt.

4. Enhver kan på stedet avlive en hund som påtreffes i umiddelbar forbindelse med at den har påført en person vesentlig skade, dersom hunden fortsatt utgjør en klar fare. Det samme gjelder hvis hunden har voldt vesentlig skade på tamrein, husdyr, hunder eller hjortevilt, dersom ikke det skadete dyret urettmessig var kommet inn på eiendom som hundeholderen disponerer.

Paragrafen her gjelder ikke politihunder som brukes lovlig. Heller ikke gjelder paragrafen der reglene om nødrett og nødverge gjør en farlig bruk av hunden rettmessig.

Det fremgår av Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 207–208 at:

«Første ledd lovfester hundeholderens avvergeplikt når hunden jager eller angriper dyr eller mennesker. Forutsetningen for en slik avvergeplikt er at det er tale om en urettmessig fare, noe det ikke vil være ved lovlig jakt eller ved lovlig bruk av politihund, og som regel heller ikke når en hund jager en katt, mus eller småfugl. Når det inntrer avvergeplikt, vil situasjonen være den at hundeholderen er i ferd med å miste eller har mistet den kontroll han skal ha med hunden etter §§ 3 og 4, og må treffe tiltak for å gjenopprette kontrollen ved å holde eller kalle hunden tilbake. Etter omstendighetene kan mer vidtgående tiltak være nødvendig for å avverge faren.

Annet ledd inneholder en generell nødvergeregel for tilfelle hvor en hund urettmessig jager eller angriper mennesker eller dyr. Med støtte i denne bestemmelsen kan ikke bare den som angripes, men også andre gripe inn mot hunden så langt det er nødvendig for å avverge skade. Det er likevel en forutsetning at inngrepet ikke går åpenbart ut over det som er forsvarlig sett i lys av verdien av det som angripes og hvor farlig angrepet fra hunden er.

Tredje ledd inneholder mer konkrete regler for bestemte angrepssituasjoner i den hensikt å gi bedre veiledning enn annet ledd kan gjøre når det gjelder adgangen til å gripe inn mot hunden. Bokstav a gjelder ved pågående eller nært forestående angrep mot en person, men skal ikke frita en som provoserer angrepet fra straff eller erstatningsansvar om han skader hunden. Bokstav b gjelder når hunden jager eller angriper tamrein eller husdyr, eller angriper en annen hund. Bestemmelsen kan imidlertid ikke påberopes når det dyret som blir jaget eller angrepet, urettmessig er kommet inn på hundeholderens eiendom. Hvorvidt det er skjedd urettmessig, kan for eksempel bero på om det foreligger beiterett eller utøvelse av lovlig ferdselsrett. Bokstav c gjelder når en hund angriper hjortevilt i båndtvangstiden. I slike situasjoner kan enhver avlive hunden. Bestemmelsen kan ikke brukes mot en ettersøkshund i aktiv bruk. Mens reglene i bokstav a til c skal tjene til å forebygge at hunden gjør noen skade, tar bokstav d sikte på den situasjon at hunden allerede har voldt skade, nærmere bestemt vesentlig skade på person, tamrein, husdyr, hunder eller hjortevilt. Her kan enhver avlive hunden hvis den fortsatt utgjør en fare. Hva som regnes som vesentlig skade på person, er definert i § 2 bokstav c. Ved skade på dyr må nok kravet til vesentlig skade settes noe høyere, slik at ikke ethvert bitt som etterlater blødende sår gir rett til avliving. Ved skade på dyr gjelder adgangen til avliving etter bokstav d bare når det skadete dyret ikke [har] kommet inn på hundeholderens eiendom urettmessig.

Reglene i annet og tredje ledd gir – dels uten videre, dels avhengig av de konkrete omstendigheter – en rett til å avlive en hund som angriper eller eventuelt jager. Avlivingen må som utgangspunkt skje på en måte som er forenlig med dyrevernlovens krav, jf dyrevernloven §§ 9 og 10 og lovforslagets § 16 [i dag dyrevelferdsloven § 4 og § 12 og hundeloven § 16]. Men den nødrettssituasjon som foreligger, kan også gjøre en overtredelse av dyrevernloven straffri.

Fjerde ledd fastslår at hundeholderens avvergeplikt etter første ledd og retten til å gripe inn mot hunden etter annet og tredje ledd ikke gjelder ved lovlig bruk av politihund eller når noen bruker hunden til å forsvare seg i nødverge eller i nødrett.»

9.1.2 Behovet for lovendring

Under lovgjennomgangen i 2019 ble det i hovedtrekk vist til at det er uklart når det er lovlig å gjøre inngrep mot en hund, og at det er for lett å avlive en hund. Blant annet mente NOAH – for dyrs rettigheter at det er behov for å innskrenke adgangen for avliving etter § 14 tredje ledd bokstav b og d. Det var flere innspill som kommenterte at begrepet «uprovosert» i tredje ledd bokstav b er uheldig ettersom mennesker ikke vet hva hunden kan ha oppfattet som provoserende. Innspillene foreslo derfor at lovteksten burde inneholde en beskrivelse av hva hunden gjør, og ikke hva vi tror den tenker. Vedrørende § 14 tredje ledd bokstav d er mange innspill kritiske til at avliving kan legitimeres uten at varig farlighet er dokumentert, og at de som avliver hunder i slike tilfeller kan tolke situasjonen ut fra sin subjektive opplevelse.

Det ble videre pekt på at begrepene «angrep», «fremstår som nødvendig» og «fare» i hundeloven § 14 er uklare. Innspillene mente at dette er skjønnsmessige begreper som gjør at bestemmelsen blir praktisert forskjellig og at det i noen tilfeller skal veldig lite til før man kan hevde at hunden «angrep» eller «jaget». Videre viste ett innspill til at andre straffereaksjoner mot hundeeier burde undersøkes, og at det i forskrift burde bli satt regler for når det foreligger saklig grunn til å avlive.

Det ble i et annet innspill påpekt at også andre dyr enn hjortevilt i stor grad blir skremt av at de blir jaget av hund. Det kom også innspill på at hundeloven § 14 er krevende for hundeeiere som har jakthunder som er løse i lovlig ærend. Innspillet viser til at det er krevende for mange å skille mellom en hund som er ute i lovlig ærend, og en hund som ikke er det.

Det kom også innspill på at det bør inkluderes beskrivelser eller eksempler i retningslinjene til loven hvor man utdyper ulike problemstillinger knyttet til når en kan skyte en hund som er løs. Innspillene viste til at dette kun skal skje når situasjonen virkelig krever det.

9.1.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet å videreføre hundeloven § 14 første og andre ledd uten endringer.

Departementet viste til at formålet med særbestemmelsene i § 14 tredje ledd var å gi en pedagogisk veiledning for når det er rettmessig å gjøre inngrep mot en angripende eller jagende hund. For at oppbyggingen skal bli mer oversiktlig foreslo departementet å samle eksemplene som omhandler mennesker og dyr i egne bokstaver.

Departementet foreslo å samle alt som omhandler jaging eller angrep av mennesker i § 14 tredje ledd bokstav a. Endringen var kun ment å gjøre § 14 tredje ledd mer oversiktlig for leseren. Det ble derfor foreslått å legge til «[d]et samme gjelder en hund som påtreffes i umiddelbar forbindelse med at den har påført en person betydelig skade, dersom hunden fortsatt utgjør en klar fare» som andre setning i § 14 tredje ledd bokstav a. Denne setningen var tidligere plassert i hundeloven § 14 tredje ledd bokstav d. Dette vil medføre at innholdet i dagens bokstav d første setning blir videreført, med språklige tilpasninger.

I endringsforslaget § 14 tredje ledd bokstav b foreslo departementet å samle alt som gjelder jaging og angrep av tamrein, husdyr og andre hunder. Det ble også foreslått å legge til «[d]et samme gjelder hvis hunden har voldt betydelig skade på tamrein, husdyr eller hunder, og den fortsatt utgjør en klar fare» som andre setning under bokstav b. Dette ville medføre at innholdet i nåværende bestemmelse bokstav d ble videreført i bokstav b, med tilpasninger.

Det ble også foreslått å endre ordlyden «uprovosert angriper en annen hund» til å være «ensidig angriper en annen hund». Med «ensidig angrep» menes et angrep som ikke kan ses om en direkte følge av en handling utført av et menneske eller et annet dyr jf. høringsforslag § 2 bokstav h.

Det ble også foreslått å legge til at man kun kan gjøre inngrep mot hund som har voldt «betydelig skade» på tamrein, husdyr eller hunder når den «fortsatt utgjør en klar fare». Ordlyden «vesentlig skade» er oppdatert med det nye skadebegrepet i høringsforslaget § 2 bokstav e. Ved å legge til dette ville det også bli tydelig at det ikke er tilstrekkelig begrunnelse for avliving på stedet at hunden har jaget tamrein, husdyr eller andre hunder, men at den fortsatt må utgjøre en «klar fare».

§ 14 tredje ledd bokstav c ble forslått videreført.

§ 14 tredje ledd bokstav d ble forslått opphevet, siden det vesentligste av innholdet i bokstav d ble flyttet til endringsforslagets bokstav a og b.

Høringsforslaget til § 14 hadde følgende ordlyd:

§ 14 Inngrep på stedet mot hund som jager eller angriper mv

Hundeholderen skal sørge for å holde eller kalle hunden tilbake og gjøre det han eller hun kan for å avverge urettmessig fare når en hund jager eller angriper mennesker eller dyr.

Et ellers ulovlig inngrep mot en hund er lovlig når noen gjør det for å avverge at hunden urettmessig jager eller angriper mennesker eller dyr, dersom inngrepet ikke går lenger enn nødvendig for å avverge skade, og dessuten ikke går utover det forsvarlige i betraktning av angrepets farlighet og den angrepnes interesse.

Så langt følgende særlige bestemmelser rekker, gjelder de foran den generelle regelen i andre ledd:

1. Ved pågående eller nært forestående angrep mot en person kan enhver gjøre det inngrep mot hunden som fremstår som nødvendig for å avverge skade. Det samme gjelder en hund som påtreffes i umiddelbar forbindelse med at den har påført en person betydelig skade, dersom hunden fortsatt utgjør en klar fare. Dette fritar ikke den som helt eller delvis har provosert et angrep, fra straffansvar eller erstatningsansvar.

2. Når en hund jager eller angriper tamrein eller husdyr som beiter lovlig, eller når hunden ensidig angriper en annen hund, kan det utsatte dyrets eier, innehaver eller den som passer dyret, gjøre det inngrep mot hunden som fremstår som nødvendig for å avverge skade, så sant inngrepet ikke går lenger enn nødvendig og ikke utover det forsvarlige. Det samme gjelder hvis hunden har voldt betydelig skade på tamrein, husdyr eller hunder, og den fortsatt utgjør en klar fare. Denne bestemmelsen kan ikke påberopes når det dyret som blir jaget eller angrepet, urettmessig er kommet inn på eiendom som hundeholderen disponerer.

3. Når båndtvang gjelder, kan grunneier, noen som opptrer på dennes vegne, eller jakt- og fangstberettigde, avlive en hund ved direkte angrep på hjortevilt, likevel ikke en hund som er i aktiv bruk som ettersøkshund etter sykt eller såret vilt.

Bokstav d oppheves.

Paragrafen her gjelder ikke politihunder som brukes lovlig. Heller ikke gjelder paragrafen der reglene om nødrett og nødverge gjør en farlig bruk av hunden rettmessig.

9.1.4 Høringsinstansens innspill

Norsk Sau og Geit, Norske Reindriftsamers Landsforbund, TYR, Geno, Norges småbrukarlag og Norges Bondelag mener at lovforslaget er en sterk inngripen i norsk beiterett.

Ål kommune mener at det virker som at departementet har sett seg blind på hundeholdernes interesser, og har glemt beitedyrene og næringsinteressene. Det er et stort problem at mange beitedyr blir skadet og drept hvert år.

Eidsvoll kommune skriver at de er enige i at det må være adgang til å gripe inn mot en hund med «nødvendige midler», og er derfor enige i at § 14 i hovedsak er videreført. Det er imidlertid viktig at denne adgangen ikke blir misbrukt, og det må derfor være strenge vilkår for når inngrep mot en hund kan rettferdiggjøres.

Rollag kommune støtter departementets endringsforslag. Norsk Kennel Klub støtter de strukturelle endringene som departementet har foreslått. Bestemmelsen fremstår likevel som tungt tilgjengelig for leseren. Norsk brukshundforbund mener bestemmelsen er flytende og åpen for tolkning, noe som gjøre at loven kan tolkes vilkårlig. De ønsker derfor mer spesifikke regler.

Norsk Sau og Geit, Norske Reindriftsamers Landsforbund, TYR, Geno, Norges småbrukarlag og Norges Bondelag foreslår at ordlyden i første ledd endres til at hundeholderen «plikter å sikre hunden mot angrep mot mennesker eller dyr».

Norsk Sau og Geit, Norske Reindriftsamers Landsforbund, TYR, Geno, Norges småbrukarlag og Norges Bondelag mener at ordet «urettmessig» bør fjernes fra § 14 annet ledd.

Mattilsynet savner mer presise vilkår for avliving som inngrep etter § 14. Dyrepleierne i akademikerne og Bodø agilityklubb skriver at endringsforslaget i større grad signalerer at andre inngrep skal velges fremfor avliving.

Norsk Brukshundforbund savner en forklaring på hva som menes med «nært forestående angrep». Privatpersoner peker også på at det klart må fremgå at det man prøver å unngå er skade på mennesker og dyr som hunder er i ferd med å bite, for å unngå at overivrige hunder som leker får en behandling som går utover dyrevelferden. Det er derfor viktig at reglene er tydelige.

NOAH – for dyrs rettigheter mener at terskelen for å gjøre inngrep, «jager eller angriper mennesker eller dyr» er satt for lavt i § 14 annet ledd. Dette mener de blir problematisk med den foreslåtte definisjonen av «angrep» og «jaging» som er foreslått under høringen. Krenkelser av bagatellmessig art bør ikke anses som jaging eller angrep. Videre mener NOAH at det bør presiseres at det minst inngripende inngrepet skal velges hvis mulig, de skriver:

«Det er forståelig at departementet ønsker en større skjønnsmargin ved angrep på mennesker enn på dyr, men det kan likevel stille spørsmål ved at det ikke oppstilles en grense for hvor langt det faktisk kan gå ut over det som objektivt sett er forsvarlig og nødvendig. Samtidig som det er forståelse for hvilke krav man kan sette til mennesker i en situasjon hvor det kreves at de handler raskt, så burde ikke lovligheten baseres utelukkende på en vurdering av hva personen selv mener er nødvendig. Her gis større skjønnsmargin enn etter de strafferettslige reglene om nødverge.»

Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF) støtter at bokstav d oppheves og at innholdet flyttes opp i bokstav a og b slik at det blir et klarere skille mellom hendelser som involverer mennesker og dyr. NJFF er fornøyde med at nåværende § 14 tredje ledd bokstav d første setning har blitt opphevet. Norsk Kennel Klub og NJFF mener at ved å innføre en forutsetning om at hunden «fortsatt utgjør en klar fare» i bokstav a og b er hundens rettsikkerhet styrket betraktelig.

Politidirektoratet viser til siste punktum i § 14 tredje ledd bokstav a som sier «Dette fritar ikke den som helt eller delvis har provosert et angrep, fra straffansvar eller erstatningsansvar». De foreslår at dette endres til at den som har «fremprovosert et angrep» ikke fritas. Det er klart at mange handlinger som mennesker utfører vil kunne provosere en hund, men ikke alle handlinger bør likevel gjøre at fornærmede får straff- og erstatningsansvar. For eksempel vil det for mange hunder være provoserende med høye lyder, uten at vi kan si at en fotballdommer uten videre får straffeansvar dersom han blåser i fløyta under en kamp slik at en hund blir provosert og går til angrep. Politidirektoratet mener at ordet fremprovosert viser tydeligere at det må foreligge en viss subjektiv skyld fra den som har provosert hunden for at han eller hun skal ha et straffe- eller erstatningsansvar.

Dyrepleierne i Akademikerne og Bodø Agilityklubb er enige med departementet om at endringene som flytter tekst fra nåværende bokstav d til bokstav a og b innebærer at det i større grad legges objektive kriterier til grunn for valg av tiltak.

Meråker kommune ønsker at ordet «lovlig» fjernes fra endringsforslaget ettersom dette kan mistolkes til at det er greit at hunder angriper eller jager beitedyr når de beiter på et område de ikke beiter «lovlig».

Norsk Sau og Geit, Norske Reindriftsamers Landsforbund, TYR, Geno, Norges småbrukarlag og Norges Bondelag mener det er urimelig at det stilles krav om «betydelig skade» for at man skal kunne gjøre inngrep mot en hund i etterkant av en hendelse, dersom hunden fortsatt utgjør en klar fare. De ønsker derfor at inngangskriteriet her blir at hunden har gjort «skade». Dette fordi hvorvidt en skade er betydelig ofte først vil være mulig å konkludere med i etterkant av hendelsen. En samtidsvurdering kan være vanskelig å gjøre, ettersom slike hendelser som ofte er kaotiske og uoversiktlige.

Norsk Sau og Geit, Norske Reindriftsamers Landsforbund, TYR, Geno, Norges småbrukarlag og Norges Bondelag ønsker at siste punktum i § 14 tredje ledd bokstav b fjernes. Denne bestemmelsen slår fast bestemmelsen ikke kommer til anvendelse nå dyret som blir angrepet urettmessig har kommet seg inn på eiendom som hundeholder disponerer. Den ønskes fjernet ettersom den blir oppfattet å være i strid med dom fra Høyesterett om streifbeiting. Norsk Sau og Geit, Norske Reindriftsamers Landsforbund, TYR, Geno, Norges småbrukarlag og Norges Bondelag skriver:

«Eiendommen kan ligge inne i et område med Organisert Beitebruk hvor tidligere eiere har drevet beitebruk, men dagens eier vil drive hundetrening. Om grunneier leier ut eiendommen til hundetrening, inne i et OBB-område vil det skape behov for rettslig avklaring. Om forslaget likevel blir vedtatt må det settes krav om at denne eiendommen er gjerdet inn tilstrekkelig for å sikre at de typer beitedyr som finnes i området ikke kommer inn. Innenfor Organisert Beitebruk er det mange eiendommer som brukes etter hevd, alle tider bruk og sedvane. Lovforslaget bes forholde seg til tidligere beiterett slik at omfattende beiterettssaker kan unngås. NRL viser til at bestemmelsen også vil kunne komme i berøring med reinbeiting, som lovlig kan foregå innenfor det samiske reinbeiteområdet, jfr. reindriftsloven § 4.

[…]

Forslaget fryktes å kunne oppmuntre til misbruk av hunder brukt som våpen eller redskap til å jage beitedyr i strid med Lov om dyrevelferd. Om angrep finner sted under slike forhold, forteller de samme personene at det er for å skremme beitedyr vekk fra området.

Høringspartene mener forslaget bryter med hva som oppfattes som god dyrevelferd i Norge.»

Under konsultasjoner pekte Sametinget på at det aldri kan være rettmessig å jage rein. De mente derfor at ordet «urettmessig» bør fjernes i § 14 andre ledd og tredje ledd bokstav b.

Videre mente Sametinget at ordet «lovlig» i § 14 tredje ledd bokstav b måtte fjernes.

Sametinget ønsket også at det skulle synliggjøres at nødvendige «inngrep» omfatter avliving av hunden.

Under konsultasjoner mente Norske Reindriftsamers Landsforbund at departementets forslag om å presisere avliving er viktig, blant annet fordi dette også vil ha en preventiv virkning. De mente imidlertid at ordet «urettmessig» bør fjernes i § 14 andre ledd og tredje ledd bokstav b. Videre mente de at bestemmelsen «[d]enne bestemmelsen kan ikke påberopes når det dyret som blir jaget eller angrepet, urettmessig er kommet inn på eiendom som hundeholderen disponerer» § 14 tredje ledd bokstav b, burde fjernes.

NOAH – for dyrs rettigheter bemerker at det i flere tilfeller har blitt akseptert inngrep etter § 14 tredje ledd bokstav b som går ut over det som har vært forsvarlig og nødvendig, for eksempel avliving av hund hvor eieren har vært rett i nærheten eller hvor det ikke har vært dokumentert skade på dyr. De skriver:

«Når nødvendighets- og forsvarlighetsvurderingen ikke lykkes med å regulere slike tilfeller, tyder dette på at bestemmelsen ikke klart nok uttrykker at mindre inngripende tiltak enn avliving skal brukes i de tilfeller det er tilstrekkelig til å avverge faren. At vurderingen skal gjøres i løpet av kort tid på stedet kan ikke begrunne tilfeller som at en hund avlives fordi den har kommet seg inn på et område hvor det er eller har vært beitedyr eller kommer inn på annen manns tomt og dyreholder mener det kan bli fare for andre dyr, uten at det er foretatt andre tiltak som ville vært tilstrekkelige for å avverge faren.»

NJFF ser positivt på at endringsforslaget fjerner «hjortevilt» fra § 14 tredje ledd bokstav b. Dette mener de vil gjøre at man unngår tvilstilfeller hvor grunneier ser en ettersøkshund i arbeid og misforstår situasjonen.

Veterinærinstituttet og Rådet for dyreetikk skriver at det ikke fremstår som rimelig at enhver jaktberettiget jeger skal kunne skyte en hund som angriper et hjortedyr, som er definert som en målrettet beveger seg mot hjortedyret i endringsforslagets § 2 bokstav f, i båndtvangstid. De begrunner dette med at hunder normalt ikke klarer å ta igjen et friskt rådyr på sommerføre og at hunden derfor ikke utgjør en stor trussel. Dersom hunden jager etter elg, vil det i hovedsak være hunden som står i fare for å skades. De skriver også at bestemmelsen virker urimelig siden en jaktberettiget person kan skyte en hund som jager et rådyr 20. august (siste dag i den generelle båndtvangstiden), mens bukkejakten starter 10. august.

NOAH – for dyrs rettigheter er bekymret for at § 14 tredje ledd bokstav c ikke i tilstrekkelig grad presiserer at mindre inngripende tiltak skal være første valg i situasjoner med hjortedyr. De ønsker derfor at dette skal presiserer i lovteksten. NJFF viser til en artikkel i Tidsskrift for strafferett 2007/419 hvor det ble stilt spørsmål ved om denne bestemmelsen er utformet mer kategorisk enn det som var formålet ut fra forarbeidene, ettersom det ikke stilles krav om at avlivingen skal være nødvendig, slik det ellers er vanlig å gjøre i nødrett/nødverge bestemmelser. De viser også til at tilsvarende problemstilling har vært behandlet i Høyesterett i Rt. 2014 side 238, hvor en mann hadde skutt en hønsehauk som angrep en høne. Høyesterett kom til at det ikke kunne innfortolkes et vilkår om at forsvarshandlingen måtte «anses påkrevd». Senere ble naturmangfoldloven § 17 endret slik at det nå er et krav om at handlingen må «anses påkrevd». NJFF skriver:

«Uansett om man tenker at det er en glipp at et nødvendighetskrav ikke ble med i hundeloven, er NJFF er av den oppfatning at en hund ikke bør kunne avlives dersom det finnes mindre inngripende måter å avverge et angrep på. Avliving av en hund på stedet er et dramatisk og ugjenkallelig inngrep overfor hunden. NJFF er opptatt av at det må være klare barrierer for å kunne avlive en hund på stedet. Det bør følgelig presiseres i § 14 tredje ledd bokstav c) at avlivning må være nødvendig/påkrevd.

[…]

Det er også viktig at dette endringsforslaget tas med for å styrke rettssikkerheten til ettersøkshunder ute på ettersøksoppdrag. Vi foreslår her å få inn en presisering som et siste punktum om at hun som jager vilt utenom båndtvangstid ikke kan avlives på stedet: «Hund som jager vilt når det ikke er båndtvang, kan ikke avlives på stedet».»

9.1.5 Departementets vurderinger

Hundeloven § 14 gir enhver person adgang til å forvare seg og andre mot hunder i faresituasjoner ved å gjøre inngrep mot hunden. På nærmere vilkår kan hunden for dette formål, håndteres på måter som det ellers ikke er adgang til. En slik motvergehandling kan etter forholdene være rettmessig selv om hunden blir skadet eller avlivet.

Departementets endringsforslag videreførte regler om nøds- og faresituasjoner og i visse situasjoner hvor en løs hund innebærer en klar fare. Det har imidlertid blitt gjort noen endringer i bestemmelsen, sammen med noen strukturelle endringer. Det har kommet mange, og til dels sterke synspunkter på departementets endringsforslag.

Departementet ønsker ikke å gjøre store endringer i hundeloven § 14, og viser til Justis- og politidepartementets omtale i Innst. O. nr. 91 (2002–2003) side 6:

«Departementet vil ikke foreslå en regel som generelt åpner for å skade eller avlive en hund som jager et annet tamdyr. En slik regel bør iallfall begrenses til å gjelde til vern for tamrein og husdyr, og forutsette at det ikke er mulig å stanse den trussel som jagingen innebærer, ved mindre inngripende tiltak som å oppta hunden. For det tilfellet at en hund angriper et kjæledyr – medregnet andre hunder – foreslår departementet at regelen ikke skal åpne for å skade eller avlive hunden uten at den angriper direkte.»

Under gjennomgangen av loven ble det rettet en del kritikk mot § 14, og flere innspill påsto at avliving som inngrep har blitt brukt uten at andre inngrep har blitt vurdert, og at bestemmelsen derfor har blitt misbrukt.

Første ledd regulerer hundeholderens avvergeplikt. Nåværende ordlyd i hundeloven § 14 første ledd sier at «Hundeholderen skal sørge for å holde eller kalle hunden tilbake og gjøre det han eller hun kan for å avverge urettmessig fare når en hund jager eller angriper mennesker eller dyr.». Norsk Sau og Geit, Norske Reindriftsamers Landsforbund, TYR, Geno, Norges småbrukarlag og Norges Bondelag skriver at det heller bør stå «plikter å sikre» at hunden ikke angriper mennesker eller dyr.

Hundeholderen bør som utgangspunkt gjøre det som står i vedkommendes makt for å avverge en fare når en hund jager eller angriper mennesker eller dyr. Denne plikten går ikke så langt at hundeholderen må utsette seg selv for alvorlig fare. Hundeholderen vil heller ikke ha noen vesentlig mer omfattende plikt til å skade eller avlive hunden, dersom det er nødvendig for å stanse angrepet, enn det den angrepne selv har adgang til, jf. Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 207.

En «plikt» forstås som et krav en person er bundet til å gjøre. Siden det ikke stilles en forventning til at hundeholderen stanser jaging eller angrep fra hunden dersom dette innebærer en fare for seg selv, anser departementet at ordlyden «Hundeholderen skal sørge for å holde eller kalle hunden tilbake og gjøre det han eller hun kan for å avverge urettmessig fare» bør beholdes.

Departementet foreslår at ordlyden i hundeloven § 14 første ledd videreføres med det unntak av «han eller hun» i første ledd første setning endres til «vedkommende» for å gi lovteksten et kjønnsnøytralt uttrykk.

Teksten i hundeloven § 14 andre ledd er ikke foreslått endret. Teksten er formulert i tråd med straffelovens bestemmelse om nødverge, straffeloven § 18. Hundeloven § 14 andre ledd gir adgang til å gjøre inngrep mot en hund for å avverge at hunden urettmessig jager eller angriper mennesker eller dyr. Et lovlig inngrep må ikke gå «lenger enn nødvendig», og må dessuten «åpenbart» ikke gå «utover det forsvarlige». Forsvarligheten må vurderes «i betraktning av angrepets farlighet» og «den angrepnes interesse».

NOAH – for dyrs rettigheter mener at terskelen i § 14 andre ledd er satt for lavt når inngangskriteriet er «jager eller angriper». Dette mener NOAH også blir forsterket av at høringsforslagets definisjon av «angrep» og «jage», ettersom disse bestemmelsene vil omfatte et bredt spektrum av handlinger fra hundens side.

Departementet viser til at definisjonene av å «jage» og «angrep» er endret etter høringen.

Beitenæringene har foreslått at ordet «urettmessig» bør fjernes fra bestemmelsens andre ledd. Dette ble også fremhevet av Norske Reindriftsamers Landsforbund og Sametinget under konsultasjoner, siden de mente at jaging aldri kunne være «rettmessig».

Ordet «urettmessig» i bestemmelsens andre ledd sikter imidlertid til å ekskludere de tilfeller hvor hunder brukes som for eksempel politihunder eller jakthunder når de brukes lovlig. Dette er en viktig distinksjon, og dette bør derfor ikke endres.

Inngrep mot en hund vil ikke bare omfatte avliving. Under høringen av endringsforslaget har høringsinstansene i stor grad fokusert på de delene av reglene som knytter seg til adgangen til å avlive en hund.

Flere høringsinstanser har bedt om mer presise vilkår for adgangen til å bruke inngrep mot hunden.

Videre mener NOAH at det må gjøres enda tydeligere at det minst inngripende inngrepet skal velges.

Departementet viser til at hva som vil være det rette inngrepet i en gitt situasjon, må vurderes konkret ut fra hvordan situasjonen fremstod for personen som har gjort inngrepet, altså hvordan situasjonen fortonte seg på stedet. Hensikten bak valget av ordet «inngrep» er å tydeliggjøre at man skal velge det minst inngripende inngrepet først, og derfor ikke automatisk tenke at avliving er det rette virkemidlet.

En nødvergesituasjon karakteriseres av at den er akutt, kritisk og gjerne hektisk. Det er derfor vanskelig å spesifisere nærmere vilkår ytterligere. Siden bestemmelsen er ment å fange opp veldig mange ulike situasjoner vil det heller ikke være hensiktsmessig at den gjøres for spesifikk.

Departementet vil her påpeke at ordlyden i andre ledd er utformet i tråd med straffeloven § 18, og ordlyden er derfor meget lik denne bestemmelsen, jf. Ot.prp.nr.48 (2002–2003) side 130. En vurdering av om en avvergehandling er rettmessig eller ikke vil være tilnærmet lik, når det kommer til avvergehandlingens nødvendighet og forholdsmessighet, etter hundeloven § 14 andre ledd og straffeloven § 18.

Hundeloven § 14 tredje ledd inneholder mer konkrete regler for bestemte situasjoner i den hensikt å gi bedre veiledning enn andre ledd kan gjøre når det gjelder adgang til å gripe inn mot hunden. Så langt de konkrete særreglene gjelder, tilsier hensynet til en klar rettsstilling at de bør gå foran den mer generelle, men mindre presise regelen. Det vil si at disse særreglene i tredje ledd gjør det enklere å forholde seg til nødretten ved de mest praktiske faresituasjonene. Dette prinsippet er foreslått videreført.

Departementet foreslo imidlertid i høringsforslaget at § 14 tredje ledd skulle omstruktureres ved at alle regler som omhandler mennesker ble håndtert under bokstav a, alt som omhandlet tamrein, husdyr eller andre hunder ble omtalt i bokstav b og alt som omhandlet hjortevilt ble omtalt i bokstav c. Departementet har oppfattet at flere høringsinnspill har trodd at nåværende § 14 tredje ledd bokstav d har blitt opphevet i sin helhet. Departementet vil her presisere at i all vesentlighet er innholdet i bokstav d videreført, men flyttet. Bestemmelsen i nåværende § 14 tredje ledd bokstav d har blitt oppdelt og videreført i § 14 tredje ledd bokstavene a og b. Denne omstruktureringen av bestemmelsen er foreslått for å få et klarere skille mellom hendelser som involverer mennesker og dyr. Omstruktureringen har fått støtte fra flere høringsinstanser.

Hundeloven § 14 tredje ledd bokstav a slår fast at ved angrep mot menneske skal enhver kunne gjøre det inngrep som fremstår som nødvendig for å avverge skade. Ved angrep fra hund mot menneske bør ikke lovligheten avhenge av noen nærmere skjønnsmessig vurdering enn dette. Går man lenger enn nødvendig, altså bruker hardere forsvarsmidler mot hunden enn det som fremstår som nødvendig, vil forsvarshandlingen derimot ikke være lovlig.

Departementet mener at retten til forsvarshandlinger fortsatt bør gjelde både der hunden faktisk har igangsatt et angrep, og hvor situasjonen er den at et angrep er nært forestående. Dersom noen provoserer hunden til å angripe, bør de derimot ikke fritt kunne gripe til forsvarshandlinger mot hunden. Etter departementets syn kommer dette klart til uttrykk i loven. Hensikten bak valget av ordet «inngrep» er å tydeliggjøre at man skal velge det minst inngripende inngrepet først, og derfor ikke automatisk tenke at avliving er det rette virkemidlet.

Departementet har likevel oppfattet at flere høringsinstanser har tolket «inngrep» på en måte som ikke omfatter avliving av hunden. Det er derfor foreslått å tydeliggjøre dette ved å foreslå følgende ordlyd i endringsforslaget: «Ved pågående eller nært forestående angrep mot en person kan enhver gjøre det inngrep mot hunden som fremstår som nødvendig for å avverge skade, herunder avliving». Dette vil ivareta innspill under høring og konsultasjoner med Sametinget.

Høringsforslaget § 14 tredje ledd bokstav a andre punktum lyder: «Det samme gjelder en hund som påtreffes i umiddelbar forbindelse med at den har påført en person betydelig skade, dersom hunden fortsatt utgjør en klar fare.» Dette viderefører innholdet i bestemmelsen som står i nåværende § 14 tredje ledd bokstav d første punktum, med den endringen at «avliving» er byttet ut med «gjøre det inngrep som er nødvendig for å avverge skade». Departementet viser likevel til at i endringsforslaget til § 14 tredje ledd bokstav a første punktum er det allerede klargjort at en inngrep kan innebære avliving.

Denne særregelen kan ikke påberopes dersom en person har provosert frem et angrep fra hunden. Departementet viser til Politidirektoratets forslag om å bytte ut «provosert» med «fremprovosert» i endringsforslaget § 14 tredje ledd a tredje punktum. Endringsforslaget foreslås endret i tråd med dette.

Gjeldende hundelov § 14 tredje ledd bokstav b gir dyreeier og innehaver eller den som passer dyret rett til å gjøre det inngrep, herunder avliving, som fremstår som nødvendig for å avverge skade overfor en hund som «jager eller angriper» husdyr og tamrein der de «lovlig» beiter. Bestemmelsen gir videre en hundeier rett til å gjøre tilsvarende inngrep når hunden uprovosert angriper en annen hund. Denne særbestemmelsen gir en anvisning om at inngrep mot en hund i slike situasjoner vil være rettmessig. I Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 131 skriver Justis- og politidepartementet:

«Tvert om er det etter departementets vurdering interessene til eieren av det jagende eller angripende dyr som bør vike. Den som velger å holde dyr med instinkter i den retning og styrke til å angripe andre dyr, bør bære risikoen for utfallet av andres forsvarshandlinger i tilfelle dyret ikke er holdt under slik kontroll at andres interesser er fullt beskyttet. Men det er her særlig grunn til å sikre mot at forsvarshandlingen er mer inngripende enn nødvendig».

Dette tilsier at i de situasjoner der en hund jager eller angriper dyr vil det være adgang til å gjøre inngrep mot hunden. Uttalelsene i forarbeidene kan tolkes som at særbestemmelsen i § 14 tredje ledd bokstav b er vektet i favør av det jagede eller angrepne dyrets eier. Dette kan begrunnes med at det er hundeholderen som har brutt aktsomhetskravet ved at hunden har kommet i en slik posisjon at den har mulighet til å jage eller angripe dyr, og det uttrykker et ønske fra lovgivers side om å beskytte produksjonsdyr som brukes i næring. Prinsippet i denne bestemmelsen er også videreført.

Siden departementet har oppfattet at flere innspill tolker «inngrep» til å ikke omfatte avliving foreslås det at «herunder avliving» legges til i endringsforslaget § 14 tredje ledd bokstav b første punktum.

I endringsforslaget § 14 tredje ledd bokstav b andre og tredje punktum foreslår departementet ordlyden: «Det samme gjelder hvis hunden har voldt betydelig skade på tamrein, husdyr eller hunder, og den fortsatt utgjør en klar fare. Denne bestemmelsen kan ikke påberopes når det dyret som blir jaget eller angrepet, urettmessig er kommet inn på eiendom som hundeholderen disponerer.» Denne ordlyden sto tidligere i § 14 tredje ledd bokstav d andre setning, men har blitt flyttet til § 14 tredje ledd bokstav b for å samle alt om angrep på husdyr, tamrein og andre hunder i denne bestemmelsen.

Norsk Sau og Geit, Norske Reindriftsamers Landsforbund, TYR, Geno, Norges småbrukarlag og Norges Bondelag mener det er urimelig at det stilles krav om «betydelig skade» for at man skal kunne gjøre inngrep mot en hund i etterkant av en hendelse, dersom hunden fortsatt utgjør en klar fare. De ønsker derfor at inngangskriteriet her blir at hunden har gjort «skade».

I gjeldende lov § 14 tredje ledd bokstav d stilles det krav om at hunden må ha påført «vesentlig skade». Med definisjon i gjeldende lov av «vesentlig skade» må skaden hunden har påført husdyret, oppfylle vilkårene for kroppsskade etter straffelovens § 273. Departementet viser til definisjonen i endringsforslaget § 2 bokstav g der «betydelig skade» er definert til å omfatte også skader som ikke innebærer bitt. Med denne nye definisjonen av betydelig skade ser ikke departementet det som hensiktsmessig å sette inngangskravet for å kunne inngrep mot en hund lavere enn «betydelig skade».

Det poengteres at retten til adgangen til å gjøre inngrep mot en hund som allerede har påført husdyr og tamrein «betydelig skade», forutsetter at det er en «klar fare» for at hunden kan komme til å påføre lignende skader igjen. Begrepet «klar fare» er definert i § 2 bokstav k som «Med klar fare menes at hunden enten fortsatt gjør utfall, eller at hendelsesforløpet tilsier at den vil angripe igjen dersom ikke situasjonen løses opp.»

Dette tilsier at dersom en hund allerede har påført betydelig skade, og ikke flytter seg fra situasjonen, eller det er mulig å fange den inn skal det lite til før det er adgang til å gjøre inngrep mot hunden.

Norsk Sau og Geit, Norske Reindriftsamers Landsforbund, TYR, Geno, Norges småbrukarlag og Norges Bondelag, Sametinget og Meråker kommune mener at ordet «lovlig» må fjernes fra bestemmelsen første punktum.

Beitenæringene, herunder Norske Reindriftsamers Landsforbund, mener videre at «bestemmelsen ikke kommer til anvendelse når dyret som blir angrepet urettmessig har kommet seg inn på eiendom som hundeholder disponerer» må fjernes. Dette mener beitenæringene vil stride mot retten til streifbeiting.

Departementet mener at begge disse innvendingene berører eiendomsforhold og rettigheter som ikke avgjøres av bestemmelsene i hundeloven. Departementet viser til Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 131 hvor Justis- og politidepartementet skriver at «dersom det dyret som blir angrepet «urettmessig har kommet inn på en eiendom som hundeholderen disponerer, bør det etter departementets syn særreglene [§ 14 tredje ledd] ikke gjelde».

Logikken bak dette er at på hundeholderens eiendom vil andre hensyn kunne vektes tyngre. Ordet «urettmessig» vil her avskjære de tilfeller hvor husdyrene eller tamreinen har rett til å befinne seg på hundeholderens eiendom. Hva som er urettmessig når det gjelder beitedyrs opphold på hundeholderens eiendom i utmark må reguleres av annet lovverk, som eiendom- og avtalerett. Departementet ser det ikke som hensiktsmessig å fjerne ordlyden «[d]enne bestemmelsen kan ikke påberopes når det dyret som blir jaget eller angrepet, urettmessig er kommet inn på eiendom som hundeholderen disponerer» fra bestemmelsen.

I tilfellet hvor en hund jager eller angriper husdyr eller tamrein som urettmessig befinner seg på hundeholderens eiendom, vil en slik situasjon likevel kunne omfattes av § 14 andre ledd, der det i større grad må gjøres en avveiing mellom de ulike hensyn i den konkrete situasjonen. Det betyr at dersom husdyreier velger å avlive hunden på stedet kan vedkommende i ettertid bli holdt ansvarlig dersom vedkommende interesse i å beskytte beitedyret ikke kunne forsvare dette inngrepet. Dette er en generell avveining som må gjøres for all nødrett/nødverge.

Under konsultasjonene med Sametinget og Norske Reindriftsamers Landsforbund pekte departementet på at hundeholderen må overholde resterende bestemmelser i hundeloven på sin egen eiendom. Her vil reglene om aktsomhet og sikring være sentrale.

Ordlyden gir dermed ikke tillatelse til å bruke hund til å jage rein på en måte som medfører skade selv om den kommer inn på eiendom som hundeholder disponerer.

Departementet anser at denne avgrensningen for hvor særregelen i § 14 tredje ledd b kan påberopes er hensiktsmessig, og vil derfor ikke fjerne denne.

I henhold til nåværende hundelov § 14 tredje ledd bokstav c kan grunneier, noen som opptrer på dennes vegne, eller jakt- og fangstberettigde «avlive» hund ved direkte angrep på hjortevilt. Justis- og politidepartementet ønsket en snever inngrepsrett i slike tilfeller, fordi det kan gi enkelte uønskede følger å ha vidtfavnende avlivingsregler der hunder jager hjortevilt. Videre mente Justis- og politidepartementet at det var adgang for også andre til å gjøre mindre inngripende inngrep i henhold til § 14 andre ledd.

Flere høringsinnspill har rettet kritikk mot at bestemmelsen slik den var hørt kun gir adgang til å avlive hunden, og ikke legger opp til en vurdering av hvilket inngrep mot hunden som er nødvendig og forholdsmessig i den konkrete situasjonen. Det vises blant annet til høringsinnspillene fra NOAH- for dyrs rettigheter, og Norges Jeger- og Fiskerforbund.

Departementet foreslår derfor at ordlyden i § 14 tredje ledd bokstav c endres slik:

«Når en hund angriper hjortevilt og båndtvang gjelder, kan grunneier, noen som opptrer på dennes vegne, eller jakt- og fangstberettigde gjøre det inngrep mot hunden som fremstår som nødvendig, inkludert avliving, for å avverge skade, så sant inngrepet ikke går lenger enn nødvendig og ikke utover det forsvarlige, Dette gjelder likevel ikke en hund som er i aktiv bruk som ettersøkshund etter sykt eller såret vilt.»

På denne måten vil det legges opp til at også grunneier, noen som opptrer på dennes vegne, eller jakt- og fangstberettigde må gjøre en konkret vurdering av hvilket inngrep som er nødvendig i det gitte tilfellet, og det minst inngripende inngrepet skal velges.

Departementet vil også minne om at inngrep etter §§ 14 og 15 følges av plikter til å melde fra til politiet om slike inngrep.

9.2 Hund som utgjør klar fare for husdyr og tamrein og hjortevilt

9.2.1 Gjeldende rett

Hundeloven § 15 gir regler om hvilken adgang en gitt personkrets har til å gripe inn mot en hund som utgjør en klar fare for husdyr, tamrein eller hjortevilt. Da den ble vedtatt avløste den bufeloven § 2 annet ledd.

Bestemmelsen lyder i dag:

§ 15 Hund som utgjør klar fare for husdyr, tamrein og hjortevilt

En hund som uten ledsager går løs i utmark eller landbruksområder i båndtvangstid og utgjør en klar fare for husdyr og tamrein, kan opptas av grunneieren, festeren, forpakteren, beiteberettigede, en berørt reineier eller noen som opptrer på vegne av disse. Dersom det ikke lar seg gjøre å oppta hunden eller få politiet til stedet så raskt som situasjonen krever, kan vedkommende om nødvendig avlive hunden på stedet.

Det vises til omtalen av hundeloven § 15 i Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 208:

«Bestemmelsen kan bare anvendes når det er husdyr, tamrein eller hjortevilt i området (utmark eller innmark som er landbruksområde). Forutsetningen er at hunden utgjør en klar fare, noe som særlig må vurderes i lys av hvilken hundetype det gjelder. Hvem som kan gripe inn, er angitt i annet punktum. Utgangspunktet er at det må gjøres ved at vedkommende opptar (fanger inn) hunden. Bare dersom verken dette lar seg gjøre eller politiet kan komme til stedet tilstrekkelig raskt, vil det være adgang til å avlive hunden.»

I Innst.O. nr. 91 (2002–2003) uttalte Justiskomitéen følgende på side 132:

«Det vil motvirke bruken av utmarksbeiter dersom dyreeieren ikke kan gripe inn mot en hund som er en fare for husdyr, tamrein eller hjortevilt. Departementet foreslår derfor at det fortsatt må være adgang for en viss persongruppe til å oppta en slik hund. Dersom det ikke lar seg gjøre, bør regelen være at politiet blir tilkalt. Hvis politiet ikke kan komme så raskt som situasjonen krever, bør en berørt ha adgang til å avlive hunden hvis den utgjør en klar fare for husdyr eller tamrein.»

9.2.2 Behovet for lovendring

Etter gjeldende hundelov § 15 kan en hund som går løs i båndtvangstid uten ledsager opptas eller, om nødvendig, avlives på stedet dersom hunden utgjør en klar fare for husdyr og tamrein. Hovedsynspunktet fra innspillene under lovgjennomgangen i 2019 er at hundeloven § 15 er for unyansert, og at det er for enkelt å avlive løse hunder slik bestemmelsen er utformet i dag. Flere innspill viste til at det bør innføres strengere krav om å dokumentere innsats for å få tak i den løse hunden, før hunden kan avlives. Det ble vist til at det i mange tilfeller ikke er mulig å skille en forsvarlig fulgt løs jakthund fra en hund uten ledsager. Innspillet gav eksempel på at ettersøkshunder, som kan slippes fri hele året for å lete etter såret eller sykt vilt, har blitt avlivet fordi de har blitt oppfattet som en klar fare.

I flere innspill til gjennomgangen av hundeloven fremgikk det at det måtte legges klare føringer for hvordan hundeloven § 15 skulle forstås. Det ble vist til at det burde bli inkludert beskrivelser eller eksempler i retningslinjene til loven hvor man utdyper ulike problemstillinger knyttet til når en kan skyte en hund som er løs. Flere innspill bemerket også at avliving kun skal skje når situasjonen virkelig påkrever det. I ett innspill skrev innsender at avliving kun unntaksvis skal skje, og bare i etterkant av at et hundefaglig kompetent organ har vurdert det som nødvendig.

9.2.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet så at ordlyden «[e]n hund som uten ledsager går løs i utmark eller landbruksområder i båndtvangstid og utgjør en klar fare for husdyr og tamrein, kan opptas av grunneieren, festeren, forpakteren, beiteberettigede, en berørt reineier eller noen som opptrer på vegne av disse» kunne forårsake utfordringer, selv om kretsen av mennesker som kan oppta slike hunder er avgrenset. Noen kommuner har utvidet den generelle båndtvangstiden ut over høsten, men loven gir unntak for løs hund under lovlig jakt. Videre vil det kunne være unntak fra generell båndtvang for ettersøkshunder som leter etter såret eller sykt vilt. I mange områder kreves det at hunder har gjennomgått saueaversjonstrening for å kunne slippes på jakt.

Det ble vist til at det kan være krevende å skille en hund som på lovlig måte utfører sin oppgave fra en annen hund der hundeholderen ikke følger båndtvangsbestemmelsene, og der hunden faktisk utgjør en trussel for bufe eller vilt. Dette får imidlertid større konsekvenser når det er tale om å avlive hunden på stedet. Praksis har vist at nødvendighetskravet ikke alltid blir fulgt før hunder blir skutt. Dette skaper uforutsigbarhet for hundeholdere, og kan også føre til en uforholdsmessig virkemiddelbruk ved at hunder avlives på stedet uten at det var strengt nødvendig. Dette må også leses opp mot nødvergebestemmelsen i § 14. Selv under direkte angrep er det krav om en nødvendighetsvurdering.

Selv om det er viktig å forebygge at hunder jager bufe og vilt, mente departementet at det var behov for å se på denne bestemmelsen. Det var også viktig å vurdere den opp mot andre virkemidler som kan medvirke til en bedre etterlevelse av båndtvangsbestemmelsene som er det viktigste virkemiddelet for å forebygge at hunder jager bufe og vilt. Bruk av bøter eller overtredelsesgebyr for brudd på de generelle båndtvangsbestemmelsene ble nevnt som eksempel som kunne være egnede virkemidler for å styrke respekten for disse.

For utøvere av lovlig jakt med løs hund ville det være svært uhensiktsmessig om hunden blir tatt opp uten grunn. Langt mer alvorlig ville det være dersom hunden skulle bli skutt fordi grunneier eller rettighetshaver ikke klarte å kalle den inn. Det ble derfor foreslått at avliving bare burde kunne finne sted når vilkårene i § 14 tredje ledd bokstav b er oppfylt.

Der båndtvangstiden overlapper med lovlig jakttid, fordi man har en lokalt utvidet båndtvang, vil hunden ikke være løs «i strid med båndtvangsbestemmelsene» hvis den oppfyller vilkårene i lovens § 9.

I hundeloven § 15 gis det regler som gir adgang til å gripe inn mot hund som utgjør en klar fare for husdyr og tamrein. Begrepet «husdyr» er definert i endringsforslaget § 2 bokstav c som «storfe, sau, geit, hest, gris, fjærkre og andre produksjonsdyr». Tittelen i § 15 viser også til hjortevilt i tillegg til husdyr og tamrein, mens ordlyden i bestemmelsen kun omhandler husdyr og tamrein. Ifølge Innst. O. nr. 91 (2002–2003) side 16 gjelder bestemmelsen kun for husdyr og tamrein, og omfatter ikke tilfeller hvor hunden utgjør en klar fare for hjortevilt. Overskriften i bestemmelsen er dermed misvisende når den også viser til hjortevilt. Departementet foreslo derfor å stryke «hjortevilt» i paragrafens overskrift.

Høringsforslagets ordlyd:

§ 15 Hund som utgjør klar fare for husdyr og tamrein

En hund som uten ledsager går løs i utmark eller landbruksområder i strid med båndtvangsbestemmelsene og utgjør en klar fare for husdyr og tamrein, kan opptas av grunneieren, festeren, forpakteren, beiteberettigede, en berørt reineier eller noen som opptrer på vegne av disse. Dersom det ikke lar seg gjøre å oppta hunden eller få politiet til stedet så raskt som situasjonen krever, kan vedkommende avlive hunden på stedet bare dersom § 14 tredje ledd bokstav b er oppfylt.

9.2.4 Høringsinstansens innspill

Mattilsynet peker på at det er viktig at ikke § 14 og § 15 hindrer at for eksempel turgåere fanger inn hunder som angriper eller utgjør en fare for andre dyr. Mattilsynet savner mer presise vilkår for avliving som inngrep etter § 14 og § 15. Det står at inngrepet ikke kan gå lenger enn nødvendig, men Mattilsynet savner et klart krav om å velge det minst mulig belastende inngrepet for hunden.

Oppdal kommune og Hol kommune ønsker at det ikke skal gjøres endringer i § 15. Hol kommune peker på at enhver bør kunne oppta en løs hund for å forebygge skader på beitedyr og vilt, og mener at endringene i §§ 14 og 15 samlet sett svekker denne adgangen. Oppdal kommune opplever at det ofte er stor kunnskapsløshet hos hundeeiere på plikter og hensyntagen i møte med andre. Oppdal kommune har derfor iverksatt en rekke tiltak for å informere og styrke kunnskapen.

Nore og Uvdal kommune og Rollag kommune vil påpeke viktigheten av at loven fortsatt gir et godt vern av beitende husdyr og mulighet til inngripen for å forhindre og avverge skade på husdyr. Forslaget til definisjon av husdyr støttes da dette vil omfatte alle produksjonsdyr og være tilpasset endringer i landbruket. Forslag til ny ordlyd i §§ 2, 14 og 15 relatert til mulighet for beskyttelse av husdyr støttes.

Norsk Sau og Geit, Norske Reindriftsamers Landsforbund, TYR, Geno, Norges småbrukarlag og Norges Bondelag skriver at de ønsker at begrepet «klar fare» i bestemmelsen blir byttet til «fare». Videre skriver beitenæringene at det er uklart hva departementet mener når det i høringsforslaget vises til § 14 tredje ledd bokstav b.

Norsk Kennel Klub (NKK) støtter den foreslått endringen i § 15. På samme måte som i § 14 hever lovgiver terskelen for når en hund kan avlives, gjennom et krav om at den fortsatt må utgjøre en klar fare. NKK mener at i likhet med endringene i § 14 bidrar også denne til å styrke hundens rettssikkerhet.

Norsk Brukshundsports forbund og Norsk Rottweiler klubb mener paragrafen er flytende og åpen for tolkning, som gjør at loven er åpen for tolkning og at mennesker kan ta loven i egne hender. De mener det må spesifiseres hva som er tillat og ikke, og i hvilke situasjoner det er lov å «ta frem et våpen». De skriver at de stadig hører om «skyteglade»-grunneiere som truer med å ta livet av hunder på dere grunn, og at dette faktisk skjer, selv om hjemmelen ikke er oppfylt.

NOAH – for dyrs rettigheter skriver at både «klar fare», jf. definisjonen i § 2, og henvisning til vilkårene om jaging eller angrep/ensidig angrep i tillegg til nødvendighets- og forholdsmessighetskravet i § 14 annet ledd bokstav b innebærer at terskelen for avliving høynes og at avliving ikke vil være tillatt der mindre inngripende tiltak er tilstrekkelig til å avverge faren. NOAH støtter dette, og håper at det vil forhindre praksis man hittil har sett hvor hunder har blitt avlivet kun på bakgrunn av at de har oppholdt seg på annens grunn.

Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF) skriver at det har vært viktig å kunne forebygge konflikter mellom beitedyr og jakthunder. NJFF har derfor en målrettet satsing på å ha gode tilbud om aversjonsdressur til jakthundeiere og andre hundeeiere. NJFF har utarbeidet et opplegg for utdanning og godkjenning av instruktører innenfor rammer satt av Mattilsynet slik at disse kan bruke strøm under kontrollerte former. NJFF har en slik godkjent utdanning, og instruktørene som benyttes ved aversjonsdressur er godkjente instruktører. NJFF har et samarbeid med flere jakthundforbund/-klubber om aversjonsdressur.

Erfaringene med aversjonsdressur er gjennomgående gode, og anbefales også for hunder som ikke er jakthunder. Selv om gjennomført aversjonsdressur ikke innebærer en garanti for at hunden ikke vil jage bufe eller klovvilt, gir det hundeeier en viss trygghet. Det nedlegges en betydelig dugnadsbasert innsats årlig gjennom lokale tilbud om aversjonsdressur for å forebygge konflikter mellom beitende bufe/tamrein og jakthunder. Sammen med god dialog med beitebrukernes organisasjoner, har aversjonsdressur bidratt til at dette fungerer godt, og at grunneiere åpner sine arealer for trening, prøving og jakt med hund. Videre bidrar tilbudene om aversjonsdressur til at andre hundeeiere også kan dressere sine hunder samtidig som de får informasjon om båndtvangsregler og viktigheten av å overholde disse bestemmelsene. Årlig benytter rundt 4 000 hunder seg av tilbud om aversjonsdressur. De fleste testes for første gang, men det er også en del som blir retestet.

NJFF støtter de foreslåtte endringene i hundeloven § 15. Det er viktig at listen for å avlive en hund på stedet også heves når det gjelder hund som utgjør klar fare for husdyr og tamrein, og at det blir et krav om at hunden fortsatt skal utgjøre en klar fare.

Norsk Dyrepleier- og Assistentforening mener den foreslåtte presiseringen i § 15 er riktig.

9.2.5 Departementets vurderinger

Etter gjeldende hundelov § 15 fremgår det at en hund som uten ledsager går løs i utmark eller landbruksområder i strid med båndtvangsbestemmelsene og utgjør en klar fare for husdyr og tamrein, kan opptas av grunneieren, festeren, forpakteren, beiteberettigede, en berørt reineier eller noen som opptrer på vegne av disse. Dette er en videre krets av personer enn de som er beskrevet i § 14 tredje ledd bokstav b.

Videre sier bestemmelsen at dersom det ikke lar seg gjøre å oppta hunden eller få politiet til stedet så raskt som situasjonen krever, kan vedkommende om nødvendig avlive hunden på stedet.

Departementet viser til at begrunnelsen for å foreslå § 15 i gjeldende hundelov følger av Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 132:

«Det vil motvirke bruken av utmarksbeiter dersom dyreeieren ikke kan gripe inn mot en hund som er en fare for husdyr eller tamrein. Departementet foreslår derfor at det fortsatt må være adgang for en viss persongruppe til å oppta en slik hund. Dersom det ikke lar seg gjøre, bør regelen være at politiet blir tilkalt. Hvis politiet ikke kan komme så raskt som situasjonen krever, bør en berørt ha adgang til å avlive hunden hvis den utgjør en klar fare for husdyr eller tamrein. Faren kan bestå i fare for bitt, angrep og for å bli forstyrret i kalving, utsatt for skadelig stress, å bli sprengt pga. jaging osv. Det bør være en forutsetning at faren er klar, og dette må ses i lys av den konkrete situasjon. Hvis hunden allerede har jaget slike dyr, foreligger det en slik fare dersom hunden har potensiale i kraft av utholdenhet, hurtighet, størrelse og styrke til overhodet å være en risiko for beitedyrene.»

Departementet vil peke på at denne bestemmelsen setter «klar fare» som forutsetning både for å oppta en hund, og for å avlive den. Avliving kan imidlertid bare skje dersom det ikke lar seg gjøre å oppta hunden eller få politiet til stedet så raskt som situasjonen krever. Innspillene under lovgjennomgangen i 2019 pekte på at hundeloven § 15 er for unyansert, og at det var for enkelt å avlive løse hunder slik bestemmelsen er utformet i dag. Flere innspill viste til at det burde innføres strengere krav om å dokumentere innsats for å få tak i den løse hunden, før hunden kunne avlives.

Det ble også vist til at det i mange tilfeller ikke er mulig å skille en forsvarlig fulgt løs jakthund og en hund uten ledsager. Innspillet gav eksempel på at ettersøkshunder, som kan slippes fri hele året for å lete etter såret eller sykt vilt, har blitt avlivet fordi de har blitt oppfattet som en klar fare.

Departementet foreslo derfor at vilkår for å avlive hund på stedet skulle være de samme som under § 14 tredje ledd bokstav b. I høringsinnspillene har det fremkommet at dette ikke var enkelt å forstå og departementet har derfor gjort en endring i ordlyden. Beitenæringen har også pekt på at inngangskriteriet for å reagere overfor hunden i § 15 bør være «fare» og ikke «klar fare». Dette ble også gjentatt i konsultasjoner med Norske Reindriftsamers Landsforbund.

Departementet understreker at mulighetene til å gripe inn overfor hund som utgjør en fare for husdyr og tamrein finnes i både § 14 og § 15. Disse må derfor leses i sammenheng. Departementet viser i denne sammenheng til Ot.prp. 48 (2002–2003) side 129 hvor det fremgår at det er «ønskelig at reglene for faresituasjoner blir utformet slik at de ikke gir grunnlag for misbruk.»- Departementet ser imidlertid at det kan være hensiktsmessig å endre inngangskriteriet i § 15 første ledd til å være «fare», siden første ledd hjemler adgangen til å oppta hunden, som er mindre inngripende tiltak. Ordlyden i § 15 første ledd blir derfor «[e]n hund som uten ledsager går løs i utmark eller landbruksområder i strid med bestemmelsene om båndtvang og utgjør en fare for husdyr og tamrein, kan opptas av grunneieren, festeren, forpakteren, beiteberettigede, en berørt reineier eller noen som opptrer på vegne av disse.»

Når det gjelder § 15 andre ledd vil departementet vise til at den generelle adgangen til å gripe inn mot en hund finnes i § 14 andre ledd. Lovens § 14 tredje ledd gir noen særregler. § 15 er en ny særregel der kretsen som kan gripe inn er en annen enn § 14 tredje ledd bokstav b. Departementet mener at kravet til forholdsmessighet bør være den samme alle steder. I § 15 er retten til å gripe inn avgrenset til «grunneieren, festeren, forpakteren, beiteberettigede, en berørt reineier eller noen som opptrer på vegne av disse». Denne kretsen er videre enn kretsen i § 14 tredje ledd bokstav b, som gir «det utsatte dyrets eier, innehaver eller den som passer dyret» adgang til å gjøre inngrep mot en hund.

Utfordringene knyttet til håndhevingen av § 15 er beskrevet over og gjelder særlig muligheten til å skille mellom hunder som lovlig løper løs, og hunder som ikke lovlig løper løs under båndtvangstid. Det kan derfor være hensiktsmessig at det kreves en «klar fare» og for å ta opp en hund siden det ikke nødvendigvis er lett å se at hunden faktisk er berettiget til å løpe løs. Når det gjelder endringsforslagets andre ledd gjelder departementet til grunn den samme terskel som i § 14 tredje ledd bokstav b. Dette fremkommer ved forslag til ny ordlyd:

«Dersom det ikke lar seg gjøre å oppta hunden eller få politiet til stedet så raskt som situasjonen krever og hunden utgjør en klar fare, kan vedkommende gjøre det inngrep mot hunden som fremstår som nødvendig for å avverge skade, inkludert avliving, så sant inngrepet ikke går lenger enn nødvendig og ikke utover det forsvarlige.»

Departementet vil også minne om at inngrep etter §§ 14 og 15 følges av plikter til å melde fra til politiet om slike inngrep.