7 Løse hunder

7.1 Løse hunder

7.1.1 Gjeldende rett

Hundeloven § 10 gir regler om opptak og behandling av løse hunder. Den avløser blant annet viltloven §§ 53 første ledd og 54 og reindriftsloven § 29 fjerde og sjette ledd.

Paragrafen lyder:

§ 10 Løse hunder

Enhver kan oppta hund som er løs i strid med §§ 4, 6 eller 7, jf. § 9, eller med forskrift gitt i medhold av disse paragrafene. I utmark i jakttiden der jakt er lovlig, kan likevel bare rettighetshavere i området og politiet oppta løse hunder.

Hunden skal leveres til hundeholderen, dersom denne er til stede. Dette gjelder ikke dersom hundeholderen åpenbart ikke kan ta hånd om hunden på forsvarlig og lovlig måte. Hvis hunden ikke blir levert til hundeholderen, skal den snarest leveres til politiet.

Unnlater hundeholderen å hente hunden innen en uke etter at han eller hun er varslet personlig eller ved kunngjøring i en alminnelig lest avis på stedet, kan politiet selge, omplassere eller avlive hunden. Er det fastsatt krav om merking etter § 13, er det tilstrekkelig å sende varsel til den person og adresse som hunden er registrert på.

Opptak og behandling av løse hunder etter paragrafen her skal skje i samsvar med reglene i lov om dyrevelferd.

Paragrafen har til formål både å unngå at løse hunder volder skade, ulempe og utrygghet, og å fremme at en hund som er kommet løs, kommer tilbake til eieren eller hundeholderen.

Det fremgår av Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 206:

«Første ledd gir enhver adgang til å oppta – dvs. fange inn – hunder som er løse i strid med sikringsreglene, særlig båndtvangen. I jakttiden er det likevel bare politiet eller rettighetshavere i området som kan oppta en hund i utmark der jakt er lovlig. Som rettighetshaver regnes også en reineier i område der reinen beiter lovlig.

Annet ledd angir hvordan hunden skal behandles når den er opptatt. Den som opptar hunden, skal ikke selv beholde den, men levere den til hundeholderen (jf definisjonen i § 2 bokstav a), eller, hvis dette ikke lar seg gjøre, til politiet. Generelt gjelder reglene i dyrevernloven [dyrevelferdsloven] for opptak og behandling av løse hunder, jf fjerde ledd.

Tredje ledd angir hvordan politiet skal gå frem når det får hånd om hunden, jf også § 24 første ledd bokstav a samt fjerde ledd med henvisning til reglene i dyrevernloven. [dyrevelferdsloven]»

7.1.2 Behovet for lovendring

Flere innspill under gjennomgangen i 2019 viste til at «enhver» generelt sett ikke bør kunne oppta en løs hund, og at det bør settes krav til kompetanse for å kunne ta inn en løs hund. Videre at det bør spesifiseres at personer med kompetanse må oppta hunden på en slik måte at hunden ikke blir skremt eller kommer til skade. Ett innspill pekte på at når det gjelder retten til å oppta løse hunder i utmark, bør det ikke være avgjørende om jakt er tillat eller ikke, men om det er utenfor båndtvangsperioden eller ikke. Dette for å få samsvar mellom hundeloven §§ 10 og 15. Videre kom det innspill på at det bør presiseres i loven hva som er ment med at eieren «åpenbart» ikke kan ta hånd om hunden.

Flere innspill bemerket at politiets handlingsrom bør innskrenkes til å kunne «selge eller omplassere hunden», og derved at politiet ikke burde ha myndighet til å avlive hunder de finner. Noen innspill viste også til at det må foreligge spesifikke grunner for å skulle avlive en hund, som for eksempel at hunden har adferdsutfordringer som kan innebære fare for mennesker eller dyr. Det kom også innspill på at friske hunder ikke burde bli avlivet, og at det bør presiseres i bestemmelsen at avliving kun kan gjøres når ingen har mulighet til å ta vare på hunden. Videre kom det innspill på at dersom hundeholderen ikke henter hunden, kan den gis til en registrert omplasseringsorganisasjon som vurderer om hunden skal omplasseres eller avlives.

Videre kom det innspill på at politiets arbeid ville vært enklere dersom ID-merking var obligatorisk. Det ville bli lettere å finne hundens eier og politiet ville spare tid på å slippe å annonsere at de har funnet hunden i aviser. Det kom også innspill på at politiet må annonsere at de har funnet en hund på sosiale medier i tillegg til aviser, og at politiet burde aktivt følge med på sosiale medier for å finne eieren.

7.1.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet viste i høringsnotatet til at det ikke bør bli stilt for strenge krav til hvem som kan oppta hunden. En situasjon hvor en hund er kommet seg løs, og for eksempel beveger seg mot en bilvei, kan være uoversiktlig, og det kan være nødvendig at de personene som er på stedet, reagerer raskt for å få fanget den. Det ble vist til at av hensyn til hunden vil det være fordelaktig at enhver kan forsøke å fange den inn før den eventuelt kommer til skade. For å sikre at løse hunder blir fanget inn på en trygg, og skånsom måte foreslo departementet å tilføye i første ledd andre punktum at «[d]ersom hunden blir forsøkt fanget inn skal den beskyttes mot fare for unødig belastninger, jf. lov om dyrevelferd § 3»

Til innspillet om at det i loven bør presiseres hva som er ment med at eieren «åpenbart» ikke kan ta hånd om hunden viste departementet til at hovedregelen er at den innfangede hunden skal leveres til hundeholderen dersom vedkommende er til stede. Men i tilfeller hvor for eksempel hundeholderen har blitt akutt skadet, eller syk vil det være behov for at loven åpner for at vedkommende som har fanget inn hunden kan levere den til politiet, og ikke til hundeholderen. Det ble vist til at hundeholderens akutte skade, eller sykdom må være av en slik karakter at hundeholderen ikke har mulighet til å overholde sine forpliktelser etter hundeloven når det gjelder å ta seg av hunden på en trygg og forsvarlig måte.

Videre viste departementet til hundelovens forarbeider, Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 100, hvor det fremgår at en innfanget hund kan leveres til politiet dersom for eksempel en hundeholder er såpass beruset, eller påvirket av rusmidler at vedkommende ikke kan håndtere hunden på en forsvarlig måte. Innlevering av hund til politiet i slike situasjoner er ikke en straffereaksjon, men en midlertidig løsning hvor politiet ivaretar hunden når en hundeholder ikke kan ta hånd om den.

Når det gjaldt innspillet om at bestemmelsen i § 10 første ledd tredje punktum burde fjernes, mente departementet at det var hensiktsmessig å beholde denne. Departementet viste til at det ville kunne bli svært tungvint for jegere som utøver lovlig jakt med løs hund om enhver skulle kunne oppta en løs hund de møter i utmark.

Videre viste departementet til at der hvor eier ikke er til stede vil § 10 tredje ledd være aktuell. Her settes det en frist på en uke for å hente hunden. Departementet mente at det måtte tas høyde for at eier kan være indisponert, utenfor mobildekning og at hunden eventuelt er overlatt til andre på midlertidig basis, for eksempel i feriefravær. Jakthunder kan bevege seg over store avstander slik at de blir opptatt i distrikter langt unna der eieren befinner seg eller bor. Departementet mente at det derfor ikke var sikkert at en uke burde være en absolutt frist, og departementet foreslo å legge til «innen rimelig tid, likevel ikke mindre enn en uke» i tredje ledd første punktum.

For å lokalisere hundens eier raskt benytter politiet seg i dag av Facebook eller andre sosiale medier for å etterlyse eier. Departementet foreslo derfor å endre ordlyden til «egnet» kunngjøring, slik at den kan tilpasses dagens teknologi og lokale forhold. Kunngjøringen skal gjøres gjennom best egnet kanal for å nå publikum og hundeholderen. En slik kunngjøring kan både foregå via sosiale medier, avis eller andre fremtidige kommunikasjonsmåter. Videre foreslo departementet å ta ut «i en alminnelig lest avis på stedet», da dette ikke lengre fremstod som den eneste egnede måten å nå ut til hundeholderen på.

Dersom politiet har innhentet en hund som er ID-merket og registrert i et egnet register, vil det være lettere å komme i kontakt med hundeholderen. I de tilfeller hvor hunden er ID-merket, mente departementet at politiet må gjøre det som med rimelighet kan forventes for å komme i kontakt med eier. Departementet foreslo derfor i tredje ledd siste punktum å legge til at politiet skal «søke å opprette direkte kontakt med den person hunden er registrert på» for å tydeliggjøre at politiet skal gjøre et kvalifisert forsøk på å komme i kontakt med personen som hunden er registrert på.

Departementet foreslo å beholde politiets mulighet til å avlive hund som er funnet. Departementet så at det kan være ønskelig å ikke avlive friske hunder, og at omplassering i slike tilfeller kan være den best egnede løsning. Fra politiets praksis så departementet imidlertid at løse hunder som blir fanget inn svært sjelden blir avlivet, og at politiet søker å omplassere hundene der det er mulig. Departementet viste til at politiet likevel bør ha muligheten til å avlive. Ikke alle hunder er egnet til omplassering, og det er derfor ikke er rimelig at politiet skal påta seg ansvaret som ligger i en slik omplassering. Der det ikke finnes frivillige som kan overta ansvaret for hunden kan også en plikt til omplassering medføre stor ressursbruk for politiet.

Det ble foreslått at hundeloven § 10 skulle ha følgende ordlyd:

§ 10 Løse hunder

Enhver kan oppta hund som er løs i strid med §§ 4, 6 eller 7, jf. § 9, eller med forskrift gitt i medhold av disse paragrafene. Dersom hunden blir forsøkt fanget inn skal den beskyttes mot fare for unødig belastninger, jf. lov om dyrevelferd § 3. I utmark i jakttiden der jakt er lovlig, kan likevel bare rettighetshavere i området og politiet oppta løse hunder.

Hunden skal leveres til hundeholderen, dersom denne er til stede. Dette gjelder ikke dersom hundeholderen åpenbart ikke kan ta hånd om hunden på forsvarlig og lovlig måte. Hvis hunden ikke blir levert til hundeholderen, skal den snarest leveres til politiet. Unnlater hundeholderen å hente hunden innen rimelig tid, likevel ikke mindre enn en uke, etter at han eller hun er varslet personlig eller ved egnet kunngjøring, kan politiet selge, omplassere eller avlive hunden. Er det fastsatt krav om merking etter § 13, skal politiet søke å opprette direkte kontakt med den person hunden er registrert på.

Opptak og behandling av løse hunder etter paragrafen her skal skje i samsvar med reglene i lov om dyrevelferd.

7.1.4 Høringsinstansens innspill

Politidirektoratet støtter departementets vurdering om at «enhver» fortsatt skal kunne oppta løse hunder. Politidirektoratet viser til at dersom det settes begrensninger på hvem som har lov til å oppta en løs hund vil risikoen for uønskede hendelser som involverer hund øke.

Politidirektoratet er positive til endringen om at en hundeholder kan varsles ved egnet kunngjøring istedenfor i avis. Dette kan for eksempel gjøres på mediesidene til politiet e.l.

Videre mener Politidirektoratet det må fremgå tydelig av hundeloven § 26 hvem som skal dekke kostnadene ved forvaring av løs hund. Kostnadene for slik forvaring mener Politidirektoratet bør ligge hos hundeholderen, og dersom hunden er merket bør registrert eier være den som blir gjort ansvarlig dersom det ikke kan godtgjøres at det er en annen som har overtatt eierskapet.

Det bør imidlertid fremgå klart av en veileder hva, og hvor mye, politiet skal foreta seg for å få kontakt med registrert eier. Da det er mange hunder dette gjelder, må det ikke legges opp til for tidkrevende rutiner.

Politidirektoratet viser til at departementet foreslår at fristen i nåværende § 10 på én uke, lempes noe på slik at ny ordlyd blir: «innen rimelig tid, dog ikke mindre enn en uke.» Politidirektoratet er i utgangspunktet enige i at fristen kan utsettes noe lengre enn en uke, men påpeker at det kan bli utfordringer når «rimelig tid» skal vurderes, samt at et slikt løst begrep kan medføre ulik praksis i ulike politidistrikter. Politidirektoratet støtter også at politiet må gjøre det som med rimelighet kan forventes dersom hunden er registrert i et egnet register som politiet har tilgang til. Politidirektoratet støtter departementets vurdering om å beholde politiets mulighet til å avlive hund som er funnet. Ikke alle hunder lar seg lett selge eller omplassere, og en plikt til omplassering/salg vil medføre stor ressursbruk og omfattende kostnader for staten. Politidirektoratet bemerker at politiet alltid søker å omplassere der hunden er omplasseringsdyktig og at det vil være et fåtall av saker hvor man er nødt til å avlive.

Oslo politidistrikt støtter departementets forslag om å videreføre bestemmelsen om at enhver kan oppta løse hunder for å unngå at de kommer til skade. Videre mener Oslo politidistrikt at tilføyelsen som er foreslått i første ledd annet punktum for å sikre at dette skjer på en trygg, og skånsom måte fremstår som fornuftig.

Veterinærinstituttet mener at det bør presiseres at det å «oppta hund» som er løs uten å være fulgt på aktsom måte (§4) gjelder hund som ser ut til å ha gått seg bort eller oppholder seg på farlig sted (for eksempel oppholder seg ved trafikkert vei eller jernbane) eller kan forvolde skade på andre (dyr eller mennesker). Veterinærinstituttet viser til at det bør også stå at eier eller politi skal varsles straks.

Mattilsynet mener at § 10 annet punktum er unødvendig og kan virke misvisende. Det gjelder også § 10 fjerde ledd. Mattilsynet viser til at dyrevelferdsloven gjelder uansett, og det holder at dette presiseres i § 1.

Mattilsynet viser videre til at uttrykket «oppta hund» bør byttes ut med det mer presise og forståelige «fange inn hund». Det hadde også stemt overens med terminologien i dyrevelferdsloven.

Mattilsynet ser også utfordringer med å velge riktig hjemmel for politiet når det gjelder å holde tilbake hunder fra hundeholderen. Her har politiet og Mattilsynet hjemmel til å ha dyr i midlertidig forvaring etter dyrevelferdsloven § 32. Det bør ikke være tvil ut fra lovteksten hvilken hjemmel som er den rette i ulike tilfeller.

Norsk Kennel Klub (NKK) mener det er behov for en endring i bestemmelsen slik at friske hunder ikke kan vedtas avlivet av politiet, selv om hundeeier unnlater å hente hunden. Hunden skal ikke straffes med bakgrunn i hundeholders uaktsomhet, eller manglende interesse for å hente hunden. Dette vil være i tråd med § 3 i dyrevelferdsloven som presiserer at dyr har en egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. NKK viser til at dersom hundeholderen ikke henter hunden, bør den omplasseres.

NKK viser til at departementet mener politiet bør ha muligheten til å avlive hunder fordi ikke alle hunder er egnet til omplassering. NKK mener det ikke må ligge til politiet selv å avgjøre om en hund er egnet til omplassering eller ikke. I tvilstilfeller bør dette være opptil personer med hundefaglig kompetanse å avgjøre.

Videre viser NKK til at departementet argumenterer med at det i enkelte tilfeller vil medføre stor ressursbruk for politiet om de ikke skulle finne et sted å omplassere hunden. NKK mener dette vil være relevant i så få tilfeller at det ikke bør være et tungtveiende argument og viser til departementets anførsel i høringsbrevet: «Fra politiets praksis ser vi imidlertid at løse hunder som blir fanget inn svært sjelden blir avlivet».

NKK mener utfordringene med løse hunder tydelig illustrerer behovet for å innføre obligatorisk ID-merking av hund. Det vil lette arbeidet med å finne hundens eier, og bidra til å ansvarliggjøre eieren. Se ytterligere argumentasjon under § 13 Merking av hunder.

NKK støtter departementets vurdering i at det ikke bør settes for strenge krav til hvem som kan oppta en løs hund. Det vil være mange situasjoner der hundens velferd er avhengig av at hunden raskest mulig blir fanget inn. Videre støtter NKK forslaget om å tilføye i første ledd annet punktum at «Dersom hunden blir forsøkt fanget inn skal den beskyttes mot fare for unødig belastninger, jf. lov om dyrevelferd § 3»

NKK støtter også departementets forslag om å legge til at politiet skal «søke å opprette direkte kontakt med den person hunden er registrert på.» for å tydeliggjøre at politiet skal gjøre et kvalifisert forsøk på å komme i kontakt med personen som hunden er registrert på.

Når det gjelder tidsrammen for når en eier må hente innfanget hund, er NKK enig med departementet om at det bør tas høyde for at eier kan være indisponert, utenfor mobildekning og at hunden eventuelt er overlatt til andre på midlertidig basis, for eksempel i forbindelse med feriefravær. Jakthunder kan bevege seg over store avstander slik at de blir opptatt i distrikter langt unna der eieren befinner seg eller bor. Det bør derfor ikke være noen absolutt tidsfrist for når hunden må hentes.

NKK mener videre at § 10 første ledd tredje punktum bør opprettholdes slik den står i dag. NKK deler departementets oppfatning om at det vil kunne bli svært tungvint for jegere som utøver lovlig jakt med løs hund, om enhver skal kunne oppta en løs hund de møter i utmark.

NOAH - for dyrs rettigheter mener at paragrafens ordlyd likestiller salg, omplassering og avliving som tiltak der hundeholder ikke henter hunden innen rimelig tid. NOAH viser til at departementet uttaler i høringsnotatet at omplassering kan være «den mest egnede løsning» i de tilfeller friske hunder ikke hentes av hundeholder, og at avliving både er og skal være et lite brukt virkemiddel i slike tilfeller. Dette reflekteres derimot ikke i lovteksten.

NOAH mener det er uheldig at departementet ikke ønsker å presisere i loven at avliving er siste utvei, som bare burde være tillatt hvor ingen andre tiltak kan avhjelpe en fremtidig risiko eller hvor omplassering eller salg er praktisk umulig. Hensyn knyttet til ressurser burde ikke være et relevant moment ved avgjørelse om avliving.

NOAH har tidligere kommet med innspill om at politiets kunngjøring må foregå i andre medier, og er glad at dette er tatt til følge i endringsforslaget.

NOAH understreker viktigheten av å vedta lovbestemmelse eller forskrift om obligatorisk ID-merking, da dette vil lette politiets arbeid og øke sannsynligheten for at politiet kommer i kontakt med hundeholder. I det tilfellet er det positivt at det stilles krav til politiets ansvar for å aktivt oppsøke hundeholder.

Dyrebeskyttelsen Norge og Norsk Dyrepleier- og Assistentforening mener avliving kun skal vurderes i tilfeller der man mistenker at hunden har adferdsutfordringer som kan gjøre den farlig for mennesker eller andre dyr, og i tilfeller der hunden har alvorlig sykdom som ikke lar seg behandle. Dette må det være kvalifiserte personer som vurderer og avgjør, for eksempel adferdskonsulenter og veterinærer. Dyrebeskyttelsen Norge ogNorsk Dyrepleier- og Assistentforening poengterer at dersom det er krav om at alle hunder skal være ID-merket, vil det være mye lettere og raskere å gjenforene hund og eier.

En privatperson mener at det må etableres en plikt for politiet til å ta imot løshunder. Vedkommende har opplevd at selv om mange bare slipper hundene ut på egenhånd istedenfor å lufte dem under tilsyn, vil ikke politiet ta imot slike hunder. Av og til er det så ille at hundene samler seg i flokker, som er til både ulempe og fører til reelle skader. Politiet henviser til kommunen, og kommunen henviser til politiet.

7.1.5 Departementets vurderinger

Hundeloven § 10 har til formål både å unngå at løse hunder volder skade, ulempe og utrygghet, og å fremme at en hund som er kommet løs, kommer tilbake til eieren eller hundeholderen.

Departementet mener at det ikke bør stilles for strenge krav til hvem som kan oppta en løs hund. En situasjon hvor en hund er kommet seg løs, og for eksempel beveger seg mot en bilvei, kan være uoversiktlig. Det kan derfor være nødvendig at personer som er på stedet reagerer raskt for å få fanget den, både av hensyn til hunden selv, og for å forhindre risiko for skade på andre. For å sikre at løse hunder blir fanget inn på en trygg og skånsom måte, foreslår departementet å tilføye i første ledd annet punktum at «[d]ersom hunden blir forsøkt fanget inn skal den beskyttes mot fare for unødig belastninger, jf. lov om dyrevelferd § 3».

Når det gjelder ordlyden «hundeholderen åpenbart ikke kan ta hånd om hunden på forsvarlig og lovlig måte» viser departementet til at hovedregelen er at den innfangede hunden skal leveres til hundeholderen dersom han eller hun er til stede. Men i tilfeller hvor for eksempel hundeholderen har blitt akutt skadet eller syk vil det være behov for at loven åpner for at vedkommende som har fanget inn hunden kan levere den til politiet, og ikke til hundeholderen. Hundeholderens akutte skade eller sykdom må være av en slik karakter at hundeholderen ikke har mulighet til å overholde sine forpliktelser etter hundeloven når det gjelder å ta seg av hunden på en trygg og forsvarlig måte. Videre viser departementet til hundelovens forarbeider, Ot.prp. nr. 48 (2002–2003) side 100, hvor det fremgår at en innfanget hund kan leveres til politiet dersom for eksempel en hundeholder er såpass beruset, eller påvirket av rusmidler, at vedkommende ikke kan håndtere hunden på en forsvarlig måte. Innlevering av hund til politiet i slike situasjoner er ikke en straffereaksjon, men en midlertidig løsning hvor politiet ivaretar hunden når en hundeholder ikke kan ta hånd om den.

Departementet mener det er hensiktsmessig å beholde bestemmelsen i § 10 første ledd tredje punktum. Det vil kunne bli svært tungvint for jegere som utøver lovlig jakt med løs hund om enhver skal kunne oppta en løs hund de møter i utmark.

Der hvor eier ikke er til stede når hunden blir fanget inn, vil § 10 tredje ledd være aktuell. Etter nåværende ordlyd settes det en frist på en uke for å hente hunden. Departementet mener at det må tas høyde for at eier kan være indisponert, utenfor mobildekning og at hunden eventuelt er overlatt til andre på midlertidig basis, for eksempel i feriefravær. Jakthunder kan bevege seg over store avstander slik at de blir opptatt i distrikter langt unna der eieren befinner seg eller bor. Det er derfor ikke sikkert at en uke bør være en absolutt frist, og departementet foreslår å legge til «innen rimelig tid, likevel ikke mindre enn en uke» i tredje ledd første punktum.

For å lokalisere hundens eier raskt benytter politiet seg i dag av Facebook eller andre sosiale medier for å etterlyse eier. Departementet foreslår derfor å endre ordlyden til «egnet» kunngjøring, slik at den kan tilpasses dagens teknologi og lokale forhold. Kunngjøringen skal gjøres gjennom best egnet kanal for å nå publikum og hundeholderen. En slik kunngjøring kan foregå via sosiale medier, avis og andre fremtidige kommunikasjonsmåter. Videre foreslår departementet å ta ut «i en alminnelig lest avis på stedet», da dette ikke lengre fremstår som den eneste egnede måten å nå ut til hundeholderen. Dersom politiet har innhentet en hund som er ID-merket og registrert i et egnet register, vil det være lettere å komme i kontakt med hundeholderen. I de tilfeller hvor hunden er ID-merket, mener departementet at politiet må gjøre det som med rimelighet kan forventes for å komme i kontakt med eier. Departementet foreslår derfor i tredje ledd siste punktum å legge til at politiet skal «søke å opprette direkte kontakt med den person hunden er registrert på.» for å tydeliggjøre at politiet skal gjøre et kvalifisert forsøk på å komme i kontakt med personen som hunden er registrert på.

Departementet foreslår å beholde politiets mulighet til å avlive hund som er funnet. Departementet ser at det kan være ønskelig å ikke avlive friske hunder, og at omplassering i slike tilfeller kan være den mest egnede løsning. Fra politiets praksis ser vi imidlertid at løse hunder som blir fanget inn svært sjelden blir avlivet, og at politiet søker å omplassere hundene der det er mulig. Politiet bør likevel ha muligheten til å avlive. Dette fordi ikke alle hunder er egnet til omplassering, og at det derfor ikke er rimelig at politiet skal påta seg ansvaret som ligger i en slik omplassering. Der det ikke finnes frivillige som kan overta ansvaret for hunden kan også en plikt til omplassering medføre stor ressursbruk for politiet.