8 Hvem skal konsulteres?
8.1 Utvalgets forslag og synspunkter fra høringen
Samerettsutvalget har i sitt lovforslag en bestemmelse som angir hvilke institusjoner, sammenslutninger og interesser som har rett til konsultasjoner. Bestemmelsen lyder:
§ 14 Rett til konsultasjoner
I saker som nevnt i § 13 har følgende aktører rett til konsultasjoner:
a) Sametinget,
b) samiske rettighetshavere, herunder vedkommende reinbeitesiida og reinbeitedistrikt,
c) representanter for samiske interesser knyttet til bruk og utnyttelse av grunn og ressurser,
d) representanter for samiske allmennkulturelle interesser,
e) representanter for samiske lokalsamfunn.
Når forholdene tilsier det, kan det også gjennomføres konsultasjoner med andre institusjoner, rettighetshavere og interesser.
Utvalgets intensjon med bestemmelsen er å konkretisere kravet i ILO-konvensjon nr. 169 om at konsultasjoner skal gjennomføres med de som faktisk er representative, jf. NOU 2007: 13, punkt 24 på side 1249.
Etter utvalgets forslag bokstav a skal Sametinget ha rett til å bli konsultert. Det gis ingen nærmere regulering om hvilke saker Sametinget har rett til konsultasjoner i, ut over kravet om at tiltaket må ha «direkte betydning» for samiske interesser som Sametinget kan anses som representative for. Samerettsutvalget anser det vanskelig å finne egnede kriterier for en slik avgrensning.
Etter utvalgets forslag bokstav b skal «samiske rettighetshavere» ha rett til å bli konsultert ved tiltak som kan få direkte betydning for dem. Som eksempel på slike rettighetshavere nevner bestemmelsen vedkommende «reinbeitesiida og reinbeitedistrikt». Samerettsutvalget presiserer i sine kommentarer til bestemmelsen at den også omfatter utøvere av grenseoverskridende reindrift. Det uttales at bestemmelsen også vil omfatte for eksempel kollektive eier- og bruksrettigheter i de tradisjonelle samiske områdene.
Etter bokstav c skal «representanter for samiske interesser knyttet til bruk og utnyttelse av grunn og ressurser» ha rett til konsultasjoner i saker som kan få direkte betydning for dem. Samerettsutvalget uttaler at det omfatter for eksempel samiske næringsorganisasjoner som ikke vil gå under bokstav b, og andre sammenslutninger av utmarksbrukere i tradisjonelle samiske områder som ikke uten videre kan anses som rettighetshavere etter bestemmelsen.
Representanter for allmennkulturelle interesser skal etter bokstav d ha rett til å bli konsultert ved tiltak som kan få direkte betydning for dem. Samerettsutvalget viser til at det blant annet kan være interesser som ikke direkte er knyttet til egen bruk og utnyttelse av grunn og ressurser, men for eksempel samiske kulturminneinteresser og naturverninteresser. Samiske allmennpolitiske organisasjoner kan også gå inn under begrepet. Det påpekes at kravet om «direkte betydning» og at konsultasjonsreglene etter lovutkastet er begrenset til saker som gjelder bruk, utnyttelse eller disponering over grunn og naturressurser, i mange tilfeller kan medføre at det vil være mer aktuelt at aktørene blir ansett som høringsinstanser, jf. utvalgets lovutkast § 5, enn konsultasjonsparter.
Etter bokstav e skal også representanter for samiske lokalsamfunn ha konsultasjonsrett. Samerettsutvalget viser til at for eksempel et kommunestyre i en kommune med overveiende samisk befolkning kan ha konsultasjonsrett.
Olje- og energidepartementet (OED) og Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) mener at retten til konsultasjoner bør utløses ved at aktørene som har konsultasjonsrett, selv gjør vedtaksorganet oppmerksom på at de ønsker konsultasjoner. Videre mener OED at Sametinget eller departementet med ansvar for forvaltningen av samisk reindrift bør fungere som informasjonskoordinator. Direktoratet for naturforvaltning mener at det bør fremgå tydeligere hvem som skal konsulteres.
Saarivuoma sameby og Svenske Samernas Riksförbund mener at det må fremgå uttrykkelig av loven at svenske samebyer har rett til konsultasjoner, og viser til at det vil redusere faren for at svenske samebyer blir utelatt ved praktiseringen av loven.
Fagmiljøene ved Universitetet i Tromsø er enige med utvalget i at forslagene er viktige for å sikre samsvar med folkeretten. De understreker at det er av stor betydning for de samiske lokalsamfunnene at de tidligst mulig kan komme inn og påvirke beslutningsprosesser som berører dem.
Ája samisk senter mener det er positivt at utvalget ser at det kan være nødvendig å konsultere både lokale fiskeriinteresser og representanter for samiske lokalsamfunn der fisket har betydning for bosettingen.
NVE mener at det etter lovforslaget er en for vid krets som er konsultasjonsberettiget, og mener den bør begrenses til Sametinget og reindriften. Videre er NVE i tvil om hvor gjennomførbart det er at «andre samiske rettighetshavere» skal ha konsultasjonsrett. De påpeker at slike rettighetshavere uansett vil få stilling som part og ha et ekspropriasjonsrettslig vern. Videre mener NVE at de øvrige gruppene som er nevnt i bestemmelsen, ikke bør ha konsultasjonsrett, med den begrunnelse at det vil gjøre konsultasjonsordningen uforutsigbar og altfor ressurskrevende.
8.2 Folkerettslige forpliktelser og gjeldende konsultasjonsprosedyrer
8.2.1 Generelt om hvem som har rett til å bli konsultert
ILO-konvensjon nr. 169 artikkel 6 nr. 1 stadfester at det skal konsulteres med vedkommende folk («the peoples concerned»), og spesielt gjennom deres representative institusjoner («representative institutions»). Utover kravet om representativitet gir ordlyden liten veiledning om hvem som skal konsulteres.
Spørsmålet om hvem som skal konsulteres, har nær sammenheng med hvilke saker det skal konsulteres om. «The peoples concerned» skal konsulteres ved tiltak «which may affect them directly». Det innebærer at det må være en sammenheng mellom det aktuelle tiltaket og vedkommende folk, med andre ord må vedkommende folk i mer eller mindre grad være berørt av det aktuelle tiltaket. Det vises til redegjørelsen i punkt 6.2 om hvilke typer tiltak konsultasjonsforpliktelsen gjelder for.
Det følger av artikkel 6 at konsultasjonene skal skje «in particular through their representative institutions».
I Ecuador-saken (Ilolex: 162000ECU169) erkjente ILO at det var vanskelig å avgjøre hvem som kan representere urfolksgruppen i konkrete saker når det ikke er etablert representative institusjoner. ILOs ekspertkomité understreket imidlertid at prinsippet om representativitet er et grunnleggende element i konsultasjonsforpliktelsen, og uttalte (para. 44):
[…,] if an appropriate consultation process is not developed with the indigenous and tribal institutions or organizations that are truly representative of the communities affected, the resulting consultations will not comply with the requirements of the Convention.
Uttalelsen er senere fulgt opp og gjengitt i klagesaken mot Argentina (Ilolex: 162008ARG169, para. 75) og i de tre parallelle klagesakene mot Mexico (Ilolex: 162004MEX169, Ilolex: 162004MEX169A og Ilolex: 162004MEX169B para. 102).
I klagesakene mot Mexico var det blant annet spørsmål om de urfolksinstitusjonene som myndighetene hadde konsultert med, var representative. I den sistnevnte saken uttales det (para. 102):
In view of the diversity of indigenous peoples, the Convention does not impose a model of what a representative institution should involve, the important thing is that they should be the result of a process carried out by the indigenous peoples themselves. But it is essential to ensure that the consultations are held with the institutions that are truly representative of the peoples concerned.
Også denne uttalelsen ble fulgt opp og gjengitt i Argentina-saken (para. 75). Uttalelsen viser at det ikke stilles spesifikke krav til en bestemt modell for hvordan en representativ institusjon skal være, utover at urfolket må stå bak prosessen med etableringen av institusjonen, og at den må være representativ.
Samerettsutvalget viser også til de ovenfor nevnte klagesakene mot Mexico og klagesaken mot Ecuador. Utvalget uttaler at essensen i kravet om representativitet dels synes å være at urfolket i alle fall må delta aktivt i oppnevningen eller sammensetningen av gruppene eller institusjonene som deltar i konsultasjonene, og dels at de institusjonene det skal konsulteres med, faktisk er representative (s. 834). Dette bekreftes som nevnt i saken mot Argentina, og departementet slutter seg til utvalgets vurdering.
Det kan reises spørsmål om det er krav til at institusjonen må ha en viss minstestandard med hensyn til oppbygning og organisering. I de ovennevnte klagesakene mot Mexico ble det uttalt at det ikke foreligger slike krav. Om sammenslutningen har en fast organisasjonsform, representasjon utad, formalisert medlemsordning, egne midler osv. er derfor i utgangspunktet ikke av betydning.
ILO-håndboken sier at en representativ institusjon for eksempel kan være:
council of elders, village councils, as well as contemporary structures such as indigenous and tribal peoples’ parliaments or locally-elected leaders who are recognized as true representatives by the people concerned.
Utvalget har i bestemmelsens andre ledd foreslått at andre institusjoner, rettighetshavere og interesser kan konsulteres når forholdene tilsier det. Det vil åpne for at det eksempelvis kan konsulteres med representanter for kvenske og norske interesser. Samerettsutvalget ønsker med det å poengtere at forholdene i noen saker kan ligge slik an at dersom det først konsulteres med representanter for samiske interesser, kan det også være grunn til å konsultere andre. Utvalget viser i den sammenheng til hensynet til likebehandling av likeartede interesser i et område.
Departementet poengterer at ILO-konvensjon nr. 169 ikke stiller opp noen plikt for myndighetene om å konsultere andre enn urfolk.
8.2.2 Sametingets rett til konsultasjoner
Etter folkeretten er det et krav om at de institusjonene som det konsulteres med, må være representative for de urfolksinteressene som det aktuelle tiltaket kan få direkte betydning for. Et kjernepunkt i så måte er om urfolket selv har deltatt aktivt i oppnevningen eller sammensetningen av de institusjonene som konsulterer på dets vegne. Sametinget er samenes folkevalgte organ og er klart representativt i denne relasjonen, i alle fall i saker som kan berøre samiske interesser i sin alminnelighet. Det vil si i saker som kan få direkte betydning for samer i Norge som helhet eller store deler av denne folkegruppen. Også i saker som berører færre samer, men som har stor prinsipiell betydning for det øvrige samiske samfunnet, vil Sametinget i utgangspunktet ha konsultasjonsrett. I slike tilfeller vil Sametinget som regel være nærmest til å representere interessen til det øvrige samiske samfunnet.
I saker som primært får virkninger lokalt eller for en avgrenset gruppe, kan det reises spørsmål om det er påkrevd å gjennomføre konsultasjoner med Sametinget. Samerettsutvalget mener at det neppe er påkrevd, men drøfter ikke nærmere hvilke typetilfeller hvor konsultasjoner med Sametinget ikke er påkrevd. De uttaler imidlertid (s. 894):
Ut over det som vil følge av kravet om «direkte betydning», vil det imidlertid etter utvalgets syn ha lite for seg å angi en nedre grense for når Sametinget har rett til å bli konsultert. Mens myndighetene vil ha plikt til å konsultere representative samiske interesser, vil Sametinget ha rett til, men ingen plikt til å delta i konsultasjoner. Det bør derfor legges opp til et system hvor Sametinget i utgangspunktet har rett til å bli konsultert i saker som omfattes av konsultasjonsreglenes virkeområde. I den grad det ikke har kapasitet til eller ønske om å konsultere i alle disse sakene, bør de […] kunne velge hvilke saker det vil prioritere, og hvilke saker hvor det anses mer hensiktsmessig at konsultasjoner gjennomføres med andre samiske interesser, og hvor Sametinget for eksempel begrenser seg til å avgi høringsuttalelse.
Videre uttaler utvalget (s. 894):
Det er i Arbeids- og inkluderingsdepartementets veileder uttalt at det i saker som gjelder enkeltvedtak fortrinnsvis vil være aktuelt å konsultere Sametinget ved større inngrep (vindkraft- og vannkraftutbygginger, veiutbygginger og utbygginger av fritidsboliger), men bare mer unntaksvis i andre enkeltsaker. Samerettsutvalget vil til dette også bemerke at Sametinget neppe vil ha kapasitet til å være en effektiv konsultasjonsmotpart i alle enkeltsaker, og heller ikke uten videre være fullt ut representativt for de samiske interessene som slike saker kan få direkte betydning for.
Samerettsutvalget har dermed ikke sett det som hensiktsmessig å drøfte den nærmere grensen for i hvilke tilfeller Sametinget er representative, eller, sagt på en annen måte, hvor langt Sametingets rett til konsultasjoner strekker seg etter folkeretten. Utvalget peker på at det i praksis vil løse seg på grunn av kapasitetsbegrensninger.
Departementet mener at det avgjørende for om Sametinget har konsultasjonsrett, er om Sametinget har den påkrevde representativiteten for den gruppen det aktuelle tiltaket kan få direkte betydning for. I vurderingen må det ses hen til retten til selvbestemmelse og Sametingets stilling som representativt organ for samene. Spørsmålet må vurderes konkret, og det er vanskelig å si noe nærmere om ulike typesituasjoner. Et utgangspunkt er at Sametinget skal konsulteres i større og/eller prinsipielle saker, slik som lovsaker og større arealinngrep. I lokale saker med mindre prinsipiell interesse, vil det som regel være andre enn Sametinget som anses representative for den aktuelle interessen. Sametinget vil for eksempel neppe være representativt for rettighetshaverne i saker om mindre naturinngrep – med mindre inngrepet sammen med andre inngrep i samme område kan gi vesentlige sumvirkninger.
8.2.3 Rett til konsultasjoner for andre representanter for samiske interesser
Etter ILO-konvensjon nr. 169 vil det ikke alltid være tilstrekkelig å konsultere med Sametinget for å oppfylle konsultasjonsforpliktelsen.
Etter ordlyden i artikkel 6 skal «peoples concerned» konsulteres. Dette vil kunne ha relevans i samisk sammenheng, fordi samene anses som ett folk bosatt i flere land. Et tiltak i én stat vil derfor kunne få følger for samiske interesser i en annen stat. Fordi Sametinget kun er representativt for den samiske folkegruppen i Norge, vil reindriftssamer i Sverige kunne ha egen konsultasjonsrett, i tillegg til representanter for de samiske interessene i Norge, dersom de kan bli direkte berørt av tiltak i Norge.
Samerettsutvalget uttaler (i punkt 17.2.2.3 på s. 834, i første kolonne):
Dersom planlagt lovgivning eller administrative tiltak kan få særlig betydning for bestemte grupper av samer, for eksempel lovgivning som regulerer reindriften, eller enkeltvedtak som får betydning for mulighetene til ressursutnyttelse i et område, kan det også være påkrevd å konsultere med den eller de gruppene som mer direkte berøres av planene.
Når det gjelder hvilke institusjoner og sammenslutninger som i konkrete saker vil bli ansett som representative for samiske lokalsamfunn og andre samiske interesser, mener utvalget at det vil variere med de faktiske forholdene. Utvalget bruker følgende eksempler (i punkt 17.2.2.3 på s. 834, i andre kolonne):
Distriktsstyrer og siidastyrer må normalt kunne anses som representative for de reindriftsberettigede i et område, mens kommunestyret kan være det i alle fall for kommuner med samisk flertall. Ved tiltak som særlig berører samiske lokalsamfunn i større kommuner, for eksempel Drag i Tysfjord kommune, vil derimot kommunestyret neppe ha den påkrevde representativiteten.
Videre uttaler utvalget (i punkt 17.5.6.2 på s. 895, i første kolonne):
Er det for eksempel aktuelt å anlegge et skytefelt for forsvaret som vil virke inn på reindriften, vil styrene for de reinbeitedistriktene eller siidaene som dette kan få direkte betydning for, måtte anses som representative for de reindriftsberettigede. I saker som gjelder fisket i sjøsamiske områder vil lokalt baserte fiskerorganisasjoner kunne anses som representative.
Departementet ser at det i enkelte tilfeller kan by på utfordringer å avgjøre om særskilte samiske rettighetshavere og representanter for lokalsamfunn og brukerinteresser skal konsulteres. I saker som direkte berører enkelte grupper av samiske interesser, som for eksempel reindriftsnæringen, vil det kunne være en plikt til å konsultere andre enn Sametinget. Derimot, ved tiltak som berører samene i sin alminnelighet, vil enkeltgrupper normalt ikke ha den nødvendige representativiteten.
Dersom et tiltak vil kunne få direkte betydning for flere grupper, for eksempel reindriftsutøvere og samiske lokalsamfunn, skal begge de gruppene som kan bli berørt, konsulteres. I Argentinasaken (Ilolex: 162008ARG169) stadfestes det at konsultasjonene skal skje gjennom alle representative institusjoner, slik at ulike synspunkter kommer fram. Det innebærer at myndighetene har et selvstendig ansvar for å påse at alle synspunkter kommer til uttrykk og for eksempel ikke bare den institusjonen som har synspunkter som ligger nærmest myndighetenes egne synspunkter. I avgjørelsen ble det uttalt (para. 76):
Representativeness is thus an essential requirement for the consultation and participation procedures established by the Convention and signifies the right of the different indigenous peoples and communities to participate in these mechanisms through representative institutions resulting from a process that they themselves carry out. For this requirement to be met, it is essential that the authorities ensure that all the organizations resulting from such a process are invited to take part in the consultation and participation procedures, and that the procedures allow all the different views and sensitivities to be expressed.
Ifølge ILOs manual til ILO-konvensjon nr. 169 (2003) s. 17 omfatter uttrykket «peoples concerned» de folk som kan bli berørt av et spesifikt tiltak. Dersom det planlegges en motorvei gjennom områder hvor urfolk er bosatt, har disse folkene, ifølge manualen, rett til å bli konsultert.
8.3 Departementets vurdering
Drøftelsen ovenfor viser at Sametingets rett til konsultasjoner er folkerettslig forankret. Samtidig vil det i mindre og lokale saker uten prinsipiell betydning ofte være andre enn Sametinget som kan regnes som representative for den berørte samiske interessen.
Departementet vurderer, i likhet med samerettsutvalget, at det er vanskelig å finne egnede kriterier for i hvilke saker Sametinget skal konsulteres. Departementet mener at det er hensiktsmessig å videreføre dagens ordning, hvor Sametinget alltid skal få mulighet til å konsultere, når vilkårene ellers er oppfylt. Det blir dermed opp til Sametinget å prioritere hvilke saker de ønsker å konsultere i.
Departementet ønsker likevel å stille opp et utgangspunkt for hvilke saker Sametinget bør konsulteres i. I folkerettsvurderingen i punkt 8.2.2 er utgangspunktet at Sametinget har rett til konsultasjoner i større saker, slik som for eksempel lovsaker og større arealinngrep. I tillegg vil Sametinget ha rett til konsultasjoner i saker av prinsipiell karakter. I mindre og lokale saker uten prinsipiell karakter vil det normalt være mer aktuelt å konsultere representanter for berørte lokale interesser.
Samerettsutvalget foreslår i sitt lovutkast en nærmere spesifisering av hvilke andre enn Sametinget som skal ha rett til å bli konsultert. Som tidligere nevnt foreslår departementet at loven bare skal omfatte de sentrale reglene om konsultasjoner. Departementet ser det som hensiktsmessig å velge en slik løsning også når det gjelder spørsmålet om hvem som skal konsulteres. Departementet finner det med andre ord ikke hensiktsmessig med en særskilt angivelse i loven av hvem som har rett til konsultasjoner, men likevel slik at Sametinget nevnes særskilt.
Det avgjørende for om representanter for en samisk interesse er konsultasjonsberettiget etter folkeretten, er om den samiske interessegruppen de representerer, kan bli direkte berørt av tiltaket. Med andre ord må det være en sammenheng mellom det aktuelle tiltaket og de som kan bli direkte berørt. I tillegg er det et krav om at konsultasjoner skal skje spesielt gjennom de representative institusjonene til de berørte urfolksinteressene. Departementet mener derfor at loven bør fastslå konsultasjonsrett også for «andre representanter for samiske interesser i den aktuelle saken». Departementet presiserer at formuleringen ikke har til hensikt å innskrenke konsultasjonsretten etter folkeretten.
Departementet ser behovet for å ha klarere regler, som avgrenser eller setter terskler for hvem som har konsultasjonsrett i den enkelte sak. Klare anvisninger på hvem som har rett, vil kunne lette vurderingen av spørsmålet i den enkelte konsultasjonsprosessen. Det kan være naturlig at den nærmere avklaringen av hvem som har konsultasjonsrett i ulike saker, skjer ved forskrift.
Departementet mener at utvalgets forslag gir et godt utgangspunkt for å vurdere hvem andre enn Sametinget som kan omfattes av konsultasjonsretten. Det presiseres likevel at utvalgets opplisting ikke anses som uttømmende fra departementets side, særlig med tanke på at utvalgets forslag er saklig begrenset til naturgrunnlaget for samisk kultur i de tradisjonelle samiske områdene.
I noen tilfeller vil Sametinget og andre representanter for samiske interesser konsultere i samme sak. Samerettsutvalget har i sitt lovforslag § 19 andre ledd foreslått at:
I saker hvor det er aktuelt å gjennomføre konsultasjoner også med andre enn Sametinget, skal Sametinget og vedkommende myndighet drøfte samordningen av konsultasjonene.
Departementet støtter utvalgets forslag på dette punktet. Ofte vil Sametinget og den andre berørte parten ha sammenfallende syn på saken. I slike tilfeller kan det være særlig aktuelt med felles konsultasjonsmøter. Dersom det ønskes separate konsultasjonsmøter, vil det likevel kunne være behov for å samordne møter og utveksle informasjon.
I de tilfeller hvor det skal konsulteres med flere grupper i samme sak, og hvor Sametinget ikke ønsker å delta, vil det være mer hensiktsmessig at vedtaksorganet samordner konsultasjonene i samråd med de ulike gruppene. Departementet finner det ikke nødvendig å foreslå en bestemmelse om samordning. Departementet mener at det er tilstrekkelig å lovfeste de generelle prinsippene for konsultasjoner, og heller gi bestemmelser om den praktiske gjennomføringen av konsultasjoner i forskrift. En slik regulering vil gi bedre fleksibilitet med hensyn til senere behov for endringer i regelverket.
Når det skal konsulteres med flere i samme sak, vil det være mulighet for at de konsultasjonsberettigede har ulike synspunkter. I slike situasjoner vil kravet til at det skal konsulteres med formål om å oppnå enighet, by på utfordringer. En mulighet er at vedtaksorganet og de konsultasjonsberettigede konsulterer med mål om å samles om en felles løsning. I veilederen til dagens konsultasjonsprosedyrer omtales spørsmålet om hvordan en uenighet mellom Sametinget og reindriftsnæringen skal håndteres når begge skal konsulteres. I veilederen sies følgende:
I enkelte saker vil Sametinget og reindriftsnæringen kunne ha ulik tilnærming eller ulik oppfatning av hvordan saker bør løses. Det kan ikke sies noe konkret om at man har større plikt til å oppnå enighet med Sametinget enn med reindriften i slike tilfeller. Dette vil måtte bero på en helhetsvurdering. Staten bør alltid også vurdere om det er mulig å finne kompromissløsninger. Det må i et hvert tilfelle understrekes at offentlige myndigheter ikke kan velge å bare konsultere den gruppen som har synspunkter som ligger nærmest opp mot myndighetenes synspunkt.
I tråd med det som går fram av veilederen, mener departementet at kravet om konsultasjoner med formål om å oppnå enighet må vurderes konkret. I større arealsaker, for eksempel ved veiutbygging, er det ofte mange berørte parter. Da kan det være utfordrende å gjennomføre konsultasjoner som involverer alle parter på en god måte. Der mange samiske parter blir berørt vil Sametingets rolle være viktig. Staten bør uansett alltid vurdere om det er mulig å finne kompromissløsninger når det er flere som skal konsulteres. Departementet tar sikte på å komme tilbake til prosessen i slike omfattende arealsaker i forskriftsarbeidet.
Som nevnt ovenfor vil Sametingets konsultasjonsrett etter departementets forslag i noen tilfeller gå lenger enn hva folkeretten krever. Departementet legger opp til at Sametinget alltid skal ha mulighet til å konsultere når samiske interesser kan bli direkte berørt, jf. forslaget til § 4-2. I saker hvor andre enn Sametinget må anses som mer representativ for den aktuelle interessen, og Sametinget likevel velger å benytte sin rett til å konsultere, vil det kunne være grunn til å legge større vekt på synspunktene fra representanten for den andre berørte samiske interessen.
Som nevnt i punkt 5.3.2 har sektorlovgivningen allerede i dag flere muligheter for å sikre samisk medvirkning i kommuner og fylkeskommuner, gjennom involvering av representanter for lokale samiske interesser. Eksempler på dette er kommuneloven § 5-7 og § 5-12, opplæringsloven § 6-4 og helse- og omsorgsloven § 3-10.
Departementet foreslår å gi en overordnet forankring av konsultasjonsplikten for kommuner og fylkeskommuner i lov. I forslaget til § 4-4 er det lagt opp til at representanter for berørte samiske interesser skal konsulteres. På lokalt plan vil dette i hovedsak være lokale aktører, med unntak av de tilfellene som følger reglene om innsigelse i plan- og bygningsloven og energi- og vassdragslovgivningen. Selv om Sametinget som regel ikke deltar i konsultasjoner i saker på lokalt plan, vil Sametinget for eksempel kunne gi veiledning til lokale samiske aktører. Representantene for de lokale samiske interessene kan også be om at kommunen kontakter Sametinget. Dersom Sametinget mener den aktuelle saken er av en slik karakter at Sametinget må regnes som «berørt», er det naturlig at kommunen legger stor vekt på Sametingets vurdering av hvem som er rett konsultasjonspart.
På regionalt plan vil det kunne stille seg annerledes enn for enkeltkommuner. Her vil normalt Sametinget være å regne som «berørt» etter bestemmelsen. Oppgaver på fylkeskommunalt nivå vil oftere omfatte saker som er av større viktighet for samisk språk, kultur eller næring. I slike større saker, eller saker av mer prinsipiell karakter, vil det være naturlig at fylkeskommunen konsulterer med Sametinget. Dersom staten overfører sine konsultasjonspliktige oppgaver til fylkeskommunene, vil dessuten plikten til å konsultere med Sametinget følge med oppgaveoverføringen.
Se også punkt 8.2.2 om Sametingets rolle i større saker og saker av prinsipiell karakter.
Samerettsutvalget antar at det i noen saker kan være grunn til å konsultere representanter for ikke-samiske interesser. De har derfor foreslått en bestemmelse om at vedtaksorganet også kan konsultere andre når forholdene tilsier det. Departementet er enig i at det i noen saker kan være hensiktsmessig å konsultere representanter for ikke-samiske interesser. Utvalgets forslag innebærer ikke en plikt til å konsultere representanter for ikke-samiske interesser, men konstaterer bare at et vedtaksorgan kan gjøre det. I noen grad vil dette også følge av alminnelige forvaltningsrettslige regler om utredningsplikt mv. Departementet finner ikke grunn til å regulere denne plikten i tilfeller hvor samiske interesser er berørt.