3 Sikkerhetspolitisk bakgrunn og eksisterende avtaler om forsvarssamarbeid med USA

3.1 Sikkerhetspolitisk bakgrunn

Endringstakten i våre sikkerhetspolitiske omgivelser er fortsatt høy, og det blir stadig mer krevende for Norge å verne om våre sikkerhets- og forsvarspolitiske mål og prioriteringer. Økt stormaktsrivalisering og mer høyteknologiske våpen med større skadepotensiale og lengre rekkevidde er en del av dette bildet. Den negative sikkerhetspolitiske utviklingen som er beskrevet i den gjeldende langtidsplan (Innst. 87 S (2020–2021) jf. Prop. 14 S (2020–2021)) utviklet seg betydelig raskere og i en mer alvorlig retning enn forutsett.

Etter Russlands ulovlige annektering av Krimhalvøya i 2014 har NATO lagt stor vekt på å styrke alliansens kollektive forsvarsevne, blant annet gjennom kapabilitetsutvikling, tilpasninger i kommandostrukturen og utvikling av planverk. Den alvorlige situasjonen på grensen mellom Russland og Ukraina forsterker behovet for å styrke Norges og NATOs evne til kollektivt forsvar. Russlands angrep på Ukraina i februar 2022 har startet en ny og mer alvorlig epoke i norsk og europeisk sikkerhet. Russland har vist vilje og evne til å bruke militærmakt for å oppnå sine målsetninger, og søker samtidig å endre grunnleggende internasjonale retts- og verdibaserte regler som også Norge baserer sin sikkerhet på. For å ivareta behovet for troverdig avskrekking i en tidlig fase og allerede i fredstid, må forutsetningene være til stede for at nære allierte og NATO raskt kan forsterke forsvaret av Norge. Derfor må norske og allierte styrker jevnlig trene og øve sammen, allierte må ha forhåndslagret tilstrekkelig materiell i Norge, og Norges evne til å kunne ta imot det nødvendige volum allierte styrker må være ivaretatt.

Forsvaret av Norge skjer langs tre hovedlinjer: Den nasjonale forsvarsevnen, det kollektive forsvaret i NATO og bilateral støtte og forsterkninger fra nære allierte. Dette forsvarskonseptet har Stortinget sluttet seg til. Tilleggsavtalen med USA vil bidra til å utvikle våre bilaterale planer for støtte og forsterkning fra nære allierte. Avtalen har også en avskrekkende effekt da den gir økt troverdighet til premisset om alliert, og særlig amerikansk, militær støtte til Norge i fredstid, krise og krig.

Videreutvikling av samarbeidet med våre nærmeste allierte handler først og fremst om å ivareta norske interesser og norsk sikkerhet. Vårt samarbeid med våre nære allierte bidrar også til å styrke vår evne til operativt samvirke, samt NATOs evne til å kunne forsvare Norge og Europa. Tilleggsavtalen med USA vil medføre et potensial for betydelige amerikanske investeringer i militær infrastruktur i Norge. Denne muligheten, samt videreutviklingen av forsvarssamarbeidet med USA generelt, vil bidra til raskere styrking av norsk forsvarsevne. Dette vil igjen bidra til en positiv utvikling av forsvarets operative evne og forsvarets evne til samvirke med allierte styrker.

I rammen av vårt felles NATO-medlemskap har Norge og USA samarbeidet godt om forsvaret av Norge i over 70 år. USA har i flere tiår forhåndslagret materiell hos oss, og de øver og trener i Norge sammen med oss og andre allierte. Dette er strategisk viktig for både Norge, NATO og USA.

Tilleggsavtalen innebærer en konsolidering og utvikling av det viktige norsk-amerikanske forsvarssamarbeidet. Overordnet viderefører avtalen de lange linjer i norsk sikkerhetspolitikk, basert på et oppdatert og moderne rammeverk.

3.2 Eksisterende avtaleforpliktelser

3.2.1 NATO SOFA

Det grunnleggende folkerettslige prinsippet om staters suverenitet innebærer at en annen stats militære styrker er avhengig av et særskilt grunnlag for tilstedeværelse på mottakerstatens territorium. Fremmede styrkers rettslige stilling er normalt basert på inngåtte statusavtaler mellom senderstaten og mottakerstaten.

Når det gjelder NATO som militærallianse, er det inngått flere slike statusavtaler. Relevant for denne saken er Avtale mellom partene i traktaten for det nordatlantiske område om status for deres styrker undertegnet i London 19. juni 1951, NATO Status of Forces Agreement (SOFA). I tillegg gjelder en tilsvarende avtale med land som er parter i Partnerskap for fred (forkortet PfP-land), Avtale mellom de stater som er parter i Traktat for det nordatlantiske område og de øvrige deltakerstater i Partnerskap for fred, om status for deres styrker av 19. juni 1995 (NATO PfP SOFA). Videre vises det kun til «NATO SOFA» selv om begge statusavtalene er inkludert.

NATO SOFA fastsetter militære styrkers rettigheter, plikter og privilegier innenfor en rekke områder som erstatning, strafferettslig jurisdiksjon, militær politimyndighet, disiplinærmyndighet, skatt og avgifter, inn- og utreise, bruk av uniform, førerkort, import og eksport. NATO SOFA kommer til anvendelse for alle allierte styrker som oppholder seg i Norge i tjenestesammenheng, og tilsvarende når norske styrker oppholder seg i andre NATO-land.

NATO SOFA vil fortsatt gjelde for den amerikanske militære tilstedeværelsen, men SDCA vil på enkelte områder utfylle og supplere de rettigheter, plikter og privilegier som følger av NATO SOFA, jf. SDCA artikkel I nr. 1. SDCA gir i tillegg USA utvidede rettigheter på flere områder.

NATO SOFA ble ratifisert i Norge i 1953 ved kongelig resolusjon etter stortingsbehandling, jf. St.prp. nr. 117 (1952). Norge ratifiserte deretter NATO PfP SOFA i 1996 etter stortingsbehandling, jf. St.prp. nr. 51 (1995–96) og Innst. S. nr. 234 (1995–1996). NATO SOFA er ikke gjennomført i norsk rett ved egne lovbestemmelser eller særskilt gjennomføringslov.

3.2.2 Bilaterale avtaler

I tillegg til NATO SOFA er forsvarssamarbeidet med USA basert på flere eldre bilaterale avtaler. Den mest sentrale avtalen er fra 1950, med tittelen Avtale mellom Norge og Amerikas forente stater om gjensidig hjelp på forsvarets område (Våpenhjelpsavtalen). Avtalen kom i stand etter andre verdenskrig som et tiltak for våpenhjelp til USAs europeiske allierte i henhold til Atlanterhavspakten artikkel 3. Mye av avtalen omhandler selve våpenhjelpen, og er av liten betydning i dagens forsvarssamarbeid. Dette gjelder særlig bestemmelser om bruk og overdragelse av materiell, patentrettigheter og administrasjonsutgifter for mottak av materiell.

Våpenhjelpsavtalen inneholder også noen bestemmelser om inn- og utreise, skatte- og avgiftsfritak, jurisdiksjon og sikkerhet. Bestemmelsene om inn- og utreise og jurisdiksjon ble imidlertid erstattet av reglene i NATO SOFA i 1951 og er ikke lenger gjeldende. Når det gjelder sikkerhet, er det kun vist til at regjeringene vil treffe de sikkerhetstiltak som de i fellesskap blir enige om for å hindre at utstyr, tjenester eller opplysninger av «hemmelig militær art» blir røpet eller kompromittert.

Angående skatte- og avgiftsfritak fremgår det i avtalen fra 1950 at innførsel eller utførsel av varer, eiendeler, materiell eller utstyr i forbindelse med avtalen skal være tollfritt og fritatt for beskatning. Det er også presisert at privatpersoner skal være fritatt for tollavgifter eller lignende skatter og restriksjoner på privat eiendom innført til personlig anvendelse og forbruk, samt fritatt for beskatning på inntekt. I 1952 ble det inngått en egen avtale om fritakelse for toll og andre avgifter, Avtale av 27. juni 1952 mellom Norge og Amerikas Forente Stater om fritakelse for toll og andre avgifter i samband med gjennomføringen av de felles forsvarsplaner. Denne avtalen gjelder spesielt tollavgifter og andre avgifter ved import av ferdige varer, deler eller materialer, i tillegg til omsetningsavgifter.

Amerikansk forhåndslagring i Norge har lange tradisjoner, og siden 1970-tallet har det vært lagret amerikansk materiell, våpen og ammunisjon på flere ulike lokasjoner. Den dominerende delen av forhåndslagringen har vært, og er fortsatt, knyttet til U.S. Marine Corps (USMC).

I 1981 ble det inngått en avtale mellom Norge og USA om alliert militær forhåndslagring i og forsterkning av Norge. Det opprinnelige programmet, kjent som Norwegian Air Landed Marine Expeditionary Brigade (NALMEB), skulle understøtte om lag 13 000 soldater fra USMC for operasjoner i Norge i inntil 30 dager.

I 2005 ble det undertegnet en ny rammeavtale mellom Norge og USA om forhåndslagring og forsterkning av Norge, jf. St.prp. nr. 77 (2005–2006). Avtalen erstattet den ovennevnte avtalen fra 1981, og benevnes Marine Corps Prepositioning Program – Norway (MCPP-N). Avtalen legger til rette for forhåndslagring av materiell, våpen og ammunisjon for en styrke fra USMC som ved behov kan inngå som del av en større Marine Expeditonary Force (MEF). Avtalen åpner blant annet for utstrakt øving og trening av amerikanske styrker i Norge, og Stortinget samtykket til inngåelse 19. desember 2006, jf. Innst. S. nr. 18 (2006–2007).

I tillegg til NALMEB/MCPP-N-programmene har den amerikanske forhåndslagringen i Norge vært organisert i to andre programmer. Innenfor rammene av avtalen om Collocated Operating Bases (COB) fra 1974, har det vært forhåndslagret utstyr for fly fra U.S. Air Force i Norge. I 1977 ble også kampfly tilhørende USMC inkludert i avtalen. Opprinnelig var det lagret COB-materiell på ni norske flystasjoner i Nord-, Midt- og Sør-Norge, hvorav to lokasjoner er videreført, for henholdsvis kampfly og tankfly. Det er også en aktiv avtale om forhåndslagring av feltsykehus, som baserer seg på en bilateral avtale mellom Norge og USA (U.S. Navy) fra 1987. Tidligere omfattet denne avtalen lagring av materiell til Navy Fleet Hospital på to lokasjoner i Norge. Etter at det eldre materiellet ble trukket ut i 2003, er det fra 2021 lagret materiell i Norge tilhørende U.S. Navy’s moderniserte konsept Expeditionary Medical Facility (EMF) under denne avtalen. EMF er et mindre, mobilt, mer fleksibelt og skalerbart feltsykehuskonsept. Avtalene er håndfaste bevis på amerikansk vilje og evne til å bidra til forsvaret av Norge i krise og krig, og de er konkrete uttrykk for Norges tette sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeid med USA. SDCA bygger videre på avtalene omtalt over, og legger til rette for videreutvikling av dette viktige forsvarssamarbeidet.