15 Samisk næringspolitikk

Denne framstillingen utgjør et tillegg til kap. 15 Samisk næringspolitikk i St.meld. nr. 41 (1996-1997).

15.1 Situasjonen etter Høyesteretts dom i Aursundensaken, spørsmål om Reindriftslovkommisjon og øvrig oppfølging fra myndighetenes side.

15.1.1 Situasjonen i dag etter Høyesteretts dom i Aursundensaken.

Høyesterett avsa 24. oktober 1997 dom i den såkalte Aursundensaken. Tvisten gjaldt retten til reinbeite i et område nord for Aursunden innenfor Riast-Hylling reinbeitedistrikt i Sør-Trøndelag fylke. Grunneierne hadde gått til sak mot reinbeitedistriktet med påstand om at det på deres eiendommer ikke var etablert reindriftsrett. Høyesterett ga grunneierne medhold. Av dette følger at reindriftssamene er uberettiget til videre bruk av området.

Høyesterett hadde i 1988 avsagt dom i en tilsvarende sak i Korssjøfjellet innenfor Femund reinbeitedistrikt. Høyesterett kom til at reindriften for vesentlige deler av det aktuelle tvisteområdet ikke hadde etablert rett til å utøve reindrift gjennom alders tids bruk. Korssjøfjellsaken utløste også en prosess hvor siktemålet var å avklare spørsmålet om reindriftens geografiske utstrekning gjennom lovending. Forholdet ble tatt opp i St.meld. nr. 28 (1991-92) En bærekraftig reindrift og senere fulgt opp gjennom en revisjon av reindriftsloven, jf Ot.prp. nr. 28 (1994-95).

Resultatet av lovrevisjonen vedrørende disse spørsmålene, var en bestemmelse i Reindriftslovens §2, 1. ledd, tredje punktum, som slår fast at utmarksareal innenfor de samiske reinbeiteområdene er å anse som lovlig reindriftsareal, med mindre annet følger av særlige rettsforhold (for eksempel en rettskraftig dom). Videre ble det i § 31, 1. ledd gitt hjemmel til å ekspropriere rett til reinbeite innenfor de samiske reinbeiteområdene (der hvor reindriftsrett på grunn av særlige rettsforhold ikke foreligger).

Endringen i § 2 var særlig omstridt. Forholdet til Grunnloven § 105 stod i den forbindelse sentralt. Bestemmelsen ble vedtatt av Stortinget etter to gangers behandling i Odelsting og Lagting.

Høyesteretts avgjørelse i Aursundensaken var den første høyesterettsavgjørelse siden Korssjøfjellsaken, og den første høyesterettsavgjørelse etter en lovrevisjonsprosess, hvor et hovedsiktemål hadde vært å sikre rettighetsgrunnlaget for den samiske reindriften, blant annet under henvisning til de folkerettslige forpliktelser som Norge er bundet av.

Det kan hevdes at dommens premisser er vel så viktige som selve konklusjonene i den konkrete tvisten.

Sametinget har behandlet saken, og fattet vedtak den 27. november 1997. Vedtaket omfatter vurderinger av dommens premisser, og konsekvensene for reindriften. Sametingets enstemmige vedtak viser hvilken samepolitisk betydning saken har hatt.

Bekymringer fra samisk hold knyttes til forhold som at dersom disse premissene blir anvendt i tilsvarende saker, vil dette gjøre det svært vanskelig for reindriften overhodet å føre bevis for at det er etablert reindriftsrett gjennom alders tids bruk, og det er en risiko for at det vil bli reist tvil om reindriftsrettens eksistens på privat grunn også i andre deler av de samiske reinbeiteområdene.

Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL) har 5. desember 1997, i forbindelse med reindriftsavtaleforhandlingene, satt fram krav om at det blir nedsatt en reindriftslovkommisjon, og at det må avklares nærmere hvordan situasjonen som har oppstått i sør-områdene etter dommen skal følges opp.

15.1.2 Reindriftslovkommisjon.

Kravet om en bredt sammensatt kommisjon som skal foreta en fullstendig gjennomgang av reindriftslovgivningen er også tidligere framsatt fra reindriftsnæringens side. Det var senest framme i forbindelse med fjorårets reindriftsforhandlinger.

Siste revisjon av reindriftsloven var i hovedsak begrunnet i et behov for «strakstiltak» på grunn av overtallighetsproblematikken i Finnmark, og usikkerheten omkring rettighetsforholdene i sør-områdene, samt den samepolitiske utvikling som tilsa at Sametinget fikk en sentral rolle i de styrende organer.

Revisjonsarbeidet tok lenger tid en opprinnelig planlagt. Endringene trådte i kraft 1. juli 1996. På den bakgrunn er igangsettelse av en ny lovrevisjonsprosess ikke hensiktsmessig.

På den annen side mener reindriftsnæringen at helheten i loven ikke lenger er slik som forutsatt. Reindriften aksepterte i lovprosessen at det ble gitt hjemler for en del forholdsvis drastiske tiltak (tvangshjemler o.a.) under forutsetning av at spørsmålet om reindriftsrettens geografiske utstrekning fikk en avklaring gjennom loven.

Det kan også være andre forhold som taler for at en fullstendig gjennomgang av loven kan være hensiktsmessig. Siste lovrevisjon var begrenset. Det har fra Landbruksdepartementets side vært lagt til grunn at en mer omfattende revisjon av loven kan vise seg nødvendig på et senere tidspunkt.

Dersom en generell gjennomgang av reindriftslovgivningen skal igangsettes, må det vurderes hvordan dette skal skje.

Samerettsutvalgets arbeid skal videreføres (jfr. kap. 3.1). En vurdering av reindriftslovgivningen ligger som utgangspunkt innenfor Samerettsutvalgets mandat. Spesielt i det sør-samiske området vil samerett i stor grad dreie seg om forhold tilknyttet reindriften. Det kan derfor vurderes som et alternativ til egen reindriftslovkommisjon at Samerettsutvalget foretar dette arbeidet. Regjeringen har imidlertid ikke tatt stilling til dette spørsmålet.

15.1.3 Muligheter for videre oppfølging på kort sikt.

Et forsøk på å avklare spørsmålet om reindriftsrettens geografiske utstrekning og derved næringsgrunnlag vil ta lang tid. På kort sikt må derfor den situasjonen som næringen og sørsamene nå står overfor, håndteres innenfor rammene av eksisterende lovgivning.

Det vil være viktig at en oppfølging fra myndighetenes side skjer på en slik måte at det klart signaliseres vilje til å sikre reindriftens næringsgrunnlag. Forvaltningsmessige og strafferettslige forhold tilsier dette. Det samme gjør den samepolitiske situasjonen som nå foreligger. Spørsmålet om ekspropriasjon av rett til reindrift kan aktualiseres i den sammenheng. Før eventuell ekspropriasjon skal man forsøke å komme fram til minnelige ordninger. Leieavtaler ved Statens medvirkning kan være aktuelt.

Det er grunn til å regne med at dersom leieavtaler skal kunne løse problemene i noen omfattende grad, må staten gå inn som part i avtalene og dekke utgifter til beiteleie. Avtalene må være langsiktige og forutsette rett til fornyelse fra statens side slik at avtalene reelt sett sikrer reindriftens næringsgrunnlag i et varig perspektiv. Bruk av de nye meklingsrådene som er opprettet etter reindriftslovordningen vil også være aktuelt.

Mange og omfattende rettssaker er økonomisk utarmende både for reindriften og landbruket. Myndighetene må, på bakgrunn av situasjonen slik den har utviklet seg og de folkerettslige forpliktelser, forventes å bidra i så henseende. Slik bistand fra myndighetene må eventuelt vurderes i hvert enkelt tilfelle.

15.2 Association of World Reindeer Herders (WRH)

Association of World Reindeer Herders (WRH) er en frittstående medlemsorganisasjon for verdens reindriftsfolk. Bak forbundet står 19 reindriftsregioner som representerer 96 % av reindriften på verdensbasis. Her regnes Norge, Sverige og Finland hver for seg som egne reindriftsregioner. Forbundet har som mål å fremme faglig og kommersiell utvikling av reindriften innen regionene gjennom informasjon og kontakt mellom de respektive reindriftsfolk. Arbeidsformen innen forbundet er prosjektbasert.

Forhistorien til WRH går tilbake til 1989-90 da «tøværet» i forholdet mellom Øst og Vest gjorde det mulig for Norske Reindriftsamers Landsforbund å opprette kontakt med de mer enn 20 forskjellige urfolksgrupper i verden med et reindriftsrelatert levesett, og hvor de fleste av disse reindriftsfolkene er russiske. Det samarbeid som da kom i stand, bl.a. gjennom medvirkning fra russiske myndigheter, resulterte i en Verdensfestival for Reindriftsfolk i Tromsø i 1993. Festivalen samlet representanter fra 15 forskjellige reindriftsregioner. Dette var den første samlingen av reindriftsfolk fra hele verden, hvor også russiske reindriftsfolk fikk møte hverandre.

Med dette utgangspunkt ble verdensforbundet for reindriftsfolk (WRH) stiftet. Under stiftelseskongressen 2.-7. mars 1997 i Nadym (Russland) var reindriftssamene i Skandinavia representert ved Norske Reindriftsamers Landsforbund, Svenska Samernas Riksforbund, Johti Sapmlelazzat (Reindriftssamenes forbund), Finland og Paliskuntan Yhtisdys (reinbeitedistriktenes forening), Finland. Initiativet til stiftelsen av WRH, som ble tatt av skandinaviske reindriftssamer, har hele tiden fått sterk støtte fra den russiske regjeringen, slik at nesten samtlige reindriftsregioner i landet var representert på stiftelseskongressen. Etter sterke ønsker fra Russland, både fra landets ulike reindriftsfolk og fra myndighetene, påtok den norske reindriftsregionen seg lederskapet i forbundet for en periode på fire år.

Regjeringen ser at et videre samarbeidet mellom verdens reindriftsfolk gjennom WRH vil kunne omfatte sentrale problemstillinger, slik som forhold ved organiserings- og demokratiseringsprosesser, forhold knyttet til miljø og utvikling, forhold ved infrastruktur, markedsføring og handelssamkvem, og også til anerkjennelse av urfolks tradisjonsbundne kunnskaper og den overføringsverdi disse har. Regjeringen vil derfor legge forholdene til rette for at nasjonale og internasjonale reindriftsspørsmål skal kunne drøftes og utvikles ved samarbeid mellom verdens reindriftsfolk innen WRH. Dette gjelder generelt, men i utvidet grad for den perioden hvor forbundet er under oppbygging, og har sitt lederskap med sekretariat i Norge.

15.3 Fiskeripolitikk.

Fiskeridepartementet har sendt innstillingen fra Samisk fiskeriutvalg ut på høring, og innstillingen blir behandlet i Sametinget i februar 1998. Før denne tid blir det ikke trukket noen konklusjoner i saken. Det er antydet at konklusjonene fra behandlingen av høringsuttalelsene vil bli omtalt i den planlagte strategimeldingen om fiskeflåten og fiskeindustrien.

Handlingsplanen for samiske kyst- og fjordområder tar opp flere tiltak som er behandlet i innstillingen fra Samisk fiskeriutvalg. På grunn av den pågående høringsprosessen med innstillingen kan Fiskeridepartementet på dette tidspunktet ikke si noe om disse tiltakene.

Fiskeridepartementet vil likevel orientere om at i forbindelse med Handlingsplanens tiltak om etablering av mottaksstasjoner for den minste flåten, har fiskerisjefene i de tre nordligste fylkene arbeidet og arbeider fortsatt aktivt med etablering av mottaksstasjoner i kyst- og fjordområder. Som følge av dette er det etablert og opprettholdt flere mottaksstasjoner i de senere år. Det er også etablert støttefond for mottaksstasjoner i Finnmark, Troms og Nordland.

Fiskeridepartementet har en positiv holdning til handlingsplanens tiltak om rekrutteringsopplegg innen fiskerinæringen. Fiskeridepartementet viser for øvrig til erfaringene fra rekrutteringsprosjektet i regi av fiskerisjefen i Finnmark som ble avsluttet september 1997.

15.4 Omstillingsprogrammet for Indre Finnmark

Omstillingsprogrammet for Indre Finnmark er forlenget ut 1998. Styret for Omstillingsprogrammet vil i løpet av første halvår 1998 legge frem for departementet forslag til hvordan arbeidet med utvikling av alternativ næringsutvikling skal videreføres innenfor det eksisterende virkemiddelapparatet. Også for 1998 er det bevilget ekstraordinære midler til omstillingsprogrammet.

15.5 Interreg-programmene

EU har øremerket en mindre andel av sine strukturfond til grenseregionalt samarbeid gjennom sine Interreg-programmer. Interreg IIa programmene skal stimulere den regionale utviklingen i grenseregionene mellom medlemslandene og langs yttergrensene av EU. Norge deltar i tilsammen seks ulike Interreg IIa programmer. Departementet gir tilskudd tilsvarende EU's andel til prosjektene. Interreg-Nordkalotten omfatter de tre nordligste fylkene i Norge, Nordbotten og Vesterbotten len i Sverige og Lapplands len i Finland. Programmet har et eget innsatsområde for utvikling av samiske næringer og samisk kultur - Interreg Sapmi- med eget sekretariat i Kiruna. Samiske prosjekter er også sentrale i programmet som omfatter trøndelagsfylkene i Norge og Jemtland i Sverige.

Aktiviteten i disse programmene forventes å øke frem mot avslutningen av programperioden ved utgangen av 1999.